Proposisjonen inneholder forslag til lovendringer for å utvide
politijuristenes påtalekompetanse. Departementet foreslår
som hovedregel å gi politiet påtalekompetanse
i alle saker om forbrytelser som ikke kan medføre fengsel
i mer enn 1 år. Unntak foreslås for enkelte
sakstyper, blant annet i straffeloven kapittel 12 om forbrytelser
mot offentlig myndighet. Departementet går videre inn for å videreføre
politiets påtalekompetanse i de sakstyper med høyere
strafferamme enn 1 år hvor politiet har kompetansen allerede
i dag. Endelig foreslår departementet å gi politiet påtalekompetanse
i ytterligere noen slike saker, som for eksempel saker om grove
og grovt uaktsomme bedragerier og enkelte narkotika- og dopingforbrytelser.
Departementet foreslår videre å endre straffeprosessloven
for å gi politiet ankekompetanse i saker om forbrytelser
som ikke kan medføre fengsel i mer enn 1 år.
Det foreslås også klargjort i loven at i de
sakene der politiet har tatt ut tiltale, skal saken for tingretten som
regel aktoreres av en polititjenestemann som hører til
påtalemyndigheten.
Justisdepartementet oppnevnte i juni 1999 en arbeidsgruppe (Jahre-gruppen)
som skulle komme med forslag til hvordan saksbehandlingstiden i
straffesakskjeden kunne reduseres. Gruppen tok bl.a. opp spørsmålet
om politiets påtalekompetanse bør utvides. Jahre-gruppen
anbefalte at det ble overveid å gi politiet påtalekompetanse
i alle saker om forbrytelser som etter loven ikke kan medføre
straff av fengsel i mer enn 1 år - med unntak for saker
der påtalespørsmålet hører under
Kongen i statsråd eller riksadvokaten.
I desember 1999 oppnevnte Justisdepartementet et utvalg (Fosheim-utvalget)
for å gjennomgå den høyere påtalemyndighetens
organisasjon og arbeidsoppgaver. Utvalget avla sin rapport i april
2001. Fosheim-utvalget tok blant annet opp spørsmålet
om økt delegasjon av påtalekompetanse til politiet.
Konklusjonen var at bestemmelsene som regulerer adgangen til å delegere
påtalekompetanse, ikke burde endres på det daværende
tidspunktet. Departementet ble anbefalt å vente med en
slik gjennomgåelse til det var avgjort hvordan politidistriktene
skulle deles inn og hvordan statsadvokatembetene skulle organiseres. Utvalget
mente at det kunne være behov for å justere fordelingen
av påtalekompetanse mellom nivåene i påtalemyndigheten,
og for å gjøre løsningene i loven rettsteknisk
enklere. Men Fosheim-utvalget så ikke for seg store endringer
i fordelingen av påtalekompetansen. Justisdepartementet
sendte i mai 2001 Fosheim-utvalgets rapport på høring.
Stortinget fattet etter behandling av Budsjett-innst. S. nr.
4 (2002-2003) et enstemmig vedtak hvor Stortinget ba Regjeringen
legge frem forslag om økt påtalekompetanse til
politijuristene.
I januar 2003 sendte Justisdepartementet på høring
et notat med forslag til endringer i straffeprosessloven for å utvide
politijuristenes påtalekompetanse. Forslaget bygget i hovedsak
på forslagene fra Jahre-gruppen.
Hovedregelen er i dag at statsadvokaten avgjør spørsmålet
om tiltale i saker om forbrytelse, når det ikke hører
under Kongen i statsråd eller riksadvokaten. Påtalemyndigheten
i politiet har påtalekompetanse i saker om forseelser.
Straffeprosessloven åpner for å gjøre
en del unntak fra hovedregelen ved å delegere påtalekompetanse
til politiet.
Under forutsetning av at politiets påtalekompetanse
skulle utvides, oppstilte departementet to alternativer i høringsnotatet:
Enten å gi politiet påtalekompetanse i saker om
forbrytelser som ikke kan medføre fengsel i mer enn 1 år,
samt utvidet påtalekompetanse for noen utvalgte forbrytelser,
eller å gi politiet påtalekompetanse i saker om
forbrytelser som ikke kan medføre forbrytelser i mer enn
3 år, med enkelte begrensninger og utvidelser.
Høringsinstansene som støtter forslaget om å utvide
politiets påtalekompetanse, har delte synspunkter på hvor
langt man bør gå.
Slik saken står etter høringen, går
departementet inn for det minst vidtrekkende forslaget, det vil
si forslaget om å gi politiet påtalekompetanse
i saker om forbrytelser som ikke kan medføre straff av
fengsel i mer enn 1 år. Departementet legger særlig
vekt på den sterke motstanden i den høyere påtalemyndighet mot å utvide
politiets påtalekompetanse. Denne motstanden tilsier at
man bør gå skrittvis frem. Spørsmålet
om fordelingen av påtalekompetansen mellom politiet og
statsadvokatene må uansett vurderes på nytt i
forbindelse med arbeidet med ny straffelov i lys av Straffelovkommisjonens
forslag om å oppheve skillet mellom forbrytelser og forseelser.
I sin vurdering har departementet også lagt vekt på forholdet
til reglene om politiets foreleggskompetanse.
Departementet går altså inn for å videreføre
den kompetansen som i dag ligger hos politiet i saker om forbrytelser
som kan straffes med fengsel i mer enn 1 år. Videre tar
departementet opp spørsmålet om politiet bør
gis påtalekompetanse i ytterligere noen bestemte forbrytelsessaker
av en slik alvorlighetsgrad. I den nærmere vurderingen
av hvilke straffebud som bør påtaleavgjøres
av politiet selv om straffen er fengsel i mer enn 1 år,
gjør flere hensyn seg gjeldende. De hensyn som begrunner
lovforslaget, og da særlig ønsket om å legge
til rette for en hurtigere straffesaksavvikling, bør naturlig
nok også ligge til grunn for utvelgelsen av straffebudene.
Etter en nærmere vurdering foreslår departementet
at politiets påtalekompetanse også omfatter følgende
bestemmelser: straffeloven § 162 (narkotikaforbrytelser), § 162
b (dopingforbrytelser), kapittel 18 (dokumentfalsk), § 228
(legemsfornærmelser), § 229 (legemsbeskadigelser), § 227
(trusler), § 255 (simpelt underslag), §§ 270
og 271 (simpelt og grovt bedrageri), § 271 a (grovt
uaktsomt bedrageri), §§ 286 og 288, jf. § 286
(regnskapsforbrytelser), § 292 (grovt skadeverk), § 317
(heleri) samt regnskapsloven § 8-5 (regnskapsovertredelser),
merverdiavgiftsloven § 72 (avgiftsbedrageri),
tolloven § 66 (særlig grove overtredelser
av tolloven §§ 61 - 65) og utlendingsloven § 47
annet ledd (ulovlig arbeid mv.).
I høringsnotatet ga departementet uttrykk for at det
fra en hovedregel om at politiet har påtalekompetansen
i alle saker om forbrytelser som ikke kan straffes med fengsel i
mer enn 1 år, bør gjøres unntak for de
saker der påtalekompetansen i dag er lagt til riksadvokaten
eller til Kongen. Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger
mot dette. Departementet holder derfor fast ved sitt syn på dette
punktet.
Videre ba departementet i notatet om høringsinstansenes
syn på om det bør gjøres særskilte
unntak fra den påtalekompetansen som ble foreslått
lagt til politiet i saker med en strafferamme inntil 1 års
fengsel. Etter høringsrunden foreslår departementet
at påtalekompetansen i saker etter kapittel 12 (forbrytelser mot
offentlig myndighet) i sin helhet forblir hos statsadvokaten. Det
samme gjelder forbrytelser etter § 198 (samleie
mellom søsken) og forbrytelser etter §§ 176
annet ledd og § 237.
Hensynet til et oversiktlig regelverk tilsier at det bare bør
gjøres unntak fra ettårsregelen dersom særlige
grunner tilsier det. Under høringen er det pekt på noen
slike tilfeller. Det kan ikke utelukkes at det etter at reglene
har virket en stund, kan vise seg å være behov
for å gjøre ytterligere endringer i grensedragningen
mellom politiets og statsadvokatenes påtalekompetanse.
Dette vil departementet komme tilbake til i forbindelse med arbeidet
med en ny straffelov.
Hovedregelen om ankekompetansen er at den myndighet som har besluttet
tiltale, avgjør om det skal ankes.
I høringsnotatet fremholdt departementet at dersom en
gir politiet påtalekompetanse i saker om forbrytelser med
en strafferamme på inntil 1 års fengsel, er det
samtidig nærliggende å legge ankekompetansen i
disse sakene til politiet. Departementet foreslo å endre
straffeprosessloven i tråd med disse synspunktene. Departementet
ga samtidig uttrykk for at ankekompetansen i saker der politiet
har tatt ut tiltale i forbrytelsessaker med en strafferamme på mer
enn 1 år, fortsatt burde ligge hos statsadvokaten. Beholder statsadvokaten
ankekompetansen i disse sakene, vil det bidra til å sikre
et tilstrekkelig tilsyn med politiets påtaleutøvelse.
Departementet foreslo ingen endringer på dette punktet.
De av høringsinstansene som uttaler seg om spørsmålet,
stiller seg overveiende positive til forslaget som departementet
fremmet i høringsnotatet.
Departementet finner i lys av høringen grunn til å videreføre
sitt forslag. Departementet foreslår at politiet får
påtalekompetanse i saker om forbrytelser som ikke kan straffes
med fengsel i mer enn 1 år, og finner det naturlig å foreslå tilsvarende
regler om ankekompetanse i disse sakene. I de mer alvorlige forbrytelsessakene
der påtalekompetansen også foreslås lagt
til politiet, er det etter departementets oppfatning riktigere at
ankekompetansen fortsatt skal ligge hos statsadvokaten. Slik får
statsadvokatene et større ansvar for kvaliteten i avgjørelsene
om å bruke rettsmidler i disse sakene, og statsadvokatene
sikres større mulighet til å drive fagledelse.
På denne bakgrunnen foreslår departementet ingen
endringer i ankekompetansen i forbrytelsessaker med strafferammer
på mer enn 1 års fengsel.
I de sakene der politiet har ankekompetansen, krever straffeprosessloven
at vedtak om anke treffes av politimesteren. Ordlyden åpner
ikke for delegasjon av politimesterens myndighet.
Departementet ga i høringsnotatet uttrykk for at det
kan være ønskelig å delegere politimesterens myndighet
til noen av påtalemyndighetens tjenestemenn i ledende stillinger
som ikke er visepolitimester. Departementet foreslo at politimesteren,
med skriftlig samtykke fra førstestatsadvokaten, skal kunne
delegere myndighet til å treffe vedtak om anke til andre
av påtalemyndighetens tjenestemenn i ledende stillinger
når han selv er fraværende. I praksis vil det normalt
være aktuelt å delegere myndigheten til lederen
for retts- og påtaleenheten.
De fleste høringsinstansene som uttaler seg om spørsmålet,
støtter endringene som ble foreslått i høringsnotatet.
Departementet er enig med de instanser som uttaler at det bør
sikres at politimesteren engasjerer seg i straffesaksbehandlingen,
men dette bør skje på annen måte enn
gjennom lovregler om ankekompetanse. Samtidig vil departementet
understreke at forslaget forutsetter at politimesteren selv skal
treffe vedtak om anke når han eller hun er til stede. Departementet fastholder
derfor forslaget i høringsnotatet. Departementet foreslår
også å presisere i lovteksten at den som skal
kunne utøve politimesterens ankekompetanse i hans eller
hennes fravær, må ha juridisk embetseksamen.
Dagens ordning er at der påtalekompetansen ligger til
politiet, er det som regel også politiet som skal føre
saken for tingretten. For øvrig ligger det i stor utstrekning
til statsadvokaten eller riksadvokaten å føre saken,
eller å overlate aktoratet til andre.
Den påtalemyndighet som har tatt ut tiltale i saken,
må ikke nødvendigvis også føre
aktoratet. Men ofte er det hensiktsmessig at den som har tatt ut
tiltale, også fører saken for tingretten. Det
er grunn til å tro at en slik løsning ofte vil
tjene både effektiviteten og kvaliteten i saksbehandlingen.
Departementet gikk derfor inn for å videreføre
ordningen med at politiet skal føre aktoratet for tingretten
i saker der politiet har tatt ut tiltalen.
Departementet finner det ønskelig at reglene om hvilken
påtalemyndighet som skal føre aktoratet, fremgår
direkte av loven, og det har ikke kommet tungveiende innvendinger
mot dette forslaget under høringen. Innholdsmessig gir
imidlertid dagens regler en passende ordning også for det
tilfelle at politiet får utvidet påtalekompetanse.
Departementet viderefører derfor forslaget fra høringsnotatet,
som ikke vil innebære realitetsendringer.
Det kan lett skape praktiske komplikasjoner og hindre nyansatte
i å aktorere saker, dersom det kreves at det er den samme
tjenestemannen som tar ut tiltale, som aktorerer saken. En slik
regel er derfor ikke tatt inn i lovforslaget. Men av hensyn til
effektiviteten og kvaliteten i saksbehandlingen vil det ofte være
hensiktsmessig at det er den samme tjenestemannen som avgjør
tiltalespørsmålet og aktorerer saken.
Departementets forslag vil bidra til kortere saksbehandlingstid
i de sakene som skal kunne påtaleavgjøres av politijuristene.
Samlet sett vil dette utgjøre et forholdsvis stort antall
saker. Ordningen vil også i en viss grad avlaste statsadvokatene.
For øvrig vil ordningen spare en del arbeid på kontorsiden,
både hos statsadvokatene og i politiet.