Det vises til Deres brev av 2. desember 2003, vedrørende
spørsmål om konsekvensene av endringsforslaget
som Regjeringen har fremlagt, i forhold til dobbeltkompetanse og
dyrevernnemndenes fremtidige arbeidssituasjon.
Lovendringsforslaget tar sikte på at dyrevernnemndene
skal utøve samme myndighet som i dag, slik næringskomiteen
forutsatte ved behandlingen av St.meld. nr. 12 (2002-2003) Om dyrehold
og dyrevelferd. Departementet ønsker imidlertid å gi
Mattilsynet generell kompetanse, slik at tilsynet kan treffe enkeltvedtak
også overfor den som påfører andres dyr,
eierløse dyr eller viltlevende dyr unødig lidelse. Erfaring
har vist at forvaltningen trenger virkemidler også overfor
andre enn dyreeiere/innehavere. På dette punktet
legges det ikke opp til dobbeltkompetanse, da det ikke er foreslått å utvide
den personkretsen som dyrevernnemndene har myndighet over.
Forslaget om å legge tilsyns- og tiltakskompetansen
til departementet er basert på at myndigheten vil bli delegert
til den utøvende forvaltningen, det vil si Mattilsynet
og dyrevernnemndene.
Dobbeltkompetanse etter dyrevernloven er prinsipielt sett ikke
et nytt fenomen. I dag har distriktsveterinæren tilsyns-
og vedtakskompetanse etter forskrifter gitt med hjemmel i dyrevernloven.
Det vil si at man har fått, og i stadig økende
grad får, dobbeltkompetanse etter hvert som det utarbeides
slike forskrifter. Dette er i tråd med intensjonen i dyrevernlovens § 25
som er hjemmelsgrunnlaget for distriktsveterinærens myndighet.
Innen få år forventer man å ha forskriftsregulert
praktisk talt samtlige former for næringsmessige dyrehold
av vesentlig omfang i Norge, jf. mål og tiltak i Stortingsmeldingen
om dyrehold og dyrevelferd.
Bakgrunnen for å trekke Statens dyrehelsetilsynet/Mattilsynet
i større grad inn i det lokale dyrevernarbeidet, må ses
i lys av at konkrete krav i forskriftsform reduserer behovet for
legmannsskjønnet. Dette henger sammen med at en stadig
større del av dyrevernforvaltningen baseres på vitenskaplig
kunnskap (etologisk, biologisk, veterinærfaglig med mer),
noe som reduserer behovet for skjønnsutøvelse.
Det kommer stadig strengere krav fra brukere og publikum om inngående
kunnskap om rettsanvendelse og saksbehandlingsregler. Ved Stortingets
behandling av Stortingsmeldingen om dyrehold og dyrevelferd, fremkom
det ikke innvendinger mot å gi Mattilsynet generell myndighet
etter dyrevernloven.
Departementet tar sikte på at potensielle problemer
som følge av dobbeltkompetanse skal forebygges gjennom
utferdigelse av instruks og/eller forskrift og retningslinjer.
Hittil har ikke dobbeltkompetanse vært et problem, noe
som kan ses i lys av de tette koblingene som det er mellom distriktsveterinærer
og nemndene. Dette forebygges også ved at distriktsveterinæren
fortsatt skal ivareta sekretærfunksjonen for nemnda.
Spørsmålet om nemndenes fremtidige arbeidssituasjon
vil avhenge av flere forhold, blant annet antall nemnder og en vurdering
av hensiktsmessige arbeidsfordeling mellom nemnd og tilsyn ut fra
lokale forhold. Dette spørsmålet gjør
seg imidlertid gjeldende uavhengig av nevnte lovendringsforslag
og er en løpende problemstiling i forhold til gjeldende
rett, blant annet som følge av budsjettmessige disposisjoner
og av i hvilken grad distriktsveterinæren/Mattilsynet
lokalt bør føre tilsyn etter forskriftene.
Det er også grunn til å minne om at nemndarbeidet
er basert på at det skal kunne gjøres i tillegg
til ordinært arbeid, noe som tilsier at nemndene har begrenset
kapasitet og tilgjengelighet. En må uansett ikke etablere
en arbeidssituasjon for nemndene som innebærer at de på fritiden
skal dekke et større distrikt og arbeidsomfang enn det
som er rimelig å kreve.
Departementet legger til grunn at lovendringsforslaget ikke skal
medføre en prinsipiell endring i nemndenes arbeidssituasjon,
og at nemndene og Mattilsynet må samhandle, for å oppnå et
hensiktsmessig og rasjonelt tilsyn.