Til Odelstinget
I proposisjonen foreslår departementet en ny regel i
panteloven om at konkursboet skal ha legalpant i 5 pst. av verdien
av alle pantsatte formuesgoder som inngår i boet. Formålet
er å sikre midler til en forsvarlig behandling av konkursboet,
både for å kunne finne frem til mulige skjulte
midler og å avdekke eventuell økonomisk kriminalitet.
Legalpantet kan etter forslaget bare benyttes til å dekke
nødvendige boomkostninger, og er subsidiært i
den forstand at det bare kan benyttes når boets øvrige
midler ikke er tilstrekkelige til å dekke boomkostningene.
Forslaget om en legalpantregel må ses i sammenheng med
at Regjeringen har til hensikt ved forskriftsendring å øke
rekvirentansvaret fra kr 20 000 til 50 ganger
rettsgebyret. Departementet foreslår videre at plikten
til å sende inn sluttmelding til Konkursregisteret etter
konkursloven overføres fra tingretten til bostyreren i
de tilfellene der konkursen avsluttes ved sluttutlodning.
Det foreslås også nye regler i konkursloven
og foretaksregisterloven om sletting av sammenslutninger med ubegrenset
ansvar og enkelpersonforetak fra Foretaksregisteret etter avsluttet
konkursbehandling. Regelendringen har bakgrunn i at det er registrert
en del "døde" foretak i Foretaksregisteret, fordi de gjeldende
reglene om plikt til å melde sletting av sammenslutninger
med ubegrenset ansvar sjelden overholdes.
Endelig foreslås det oppretting av inkurier i panteloven,
dekningsloven og forsikringsavtaleloven.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Gunn
Karin Gjul, Anne Helen Rui og Knut Storberget, fra Høyre, Carsten
Dybevig, lederen Trond Helleland og Linda Cathrine Hofstad, fra Fremskrittspartiet,
Jan Arild Ellingsen og André Kvakkestad, fra Kristelig Folkeparti,
Einar Holstad og Finn Kristian Marthinsen, og fra Sosialistisk Venstreparti,
Inga Marte Thorkildsen, ser at dagens situasjon der flere
konkursbo avsluttes uten nevneverdige undersøkelser grunnet
manglende midler til bobehandling, er uheldig.
Komiteen viser til behandlingen av Ot.prp. nr. 26
(1998-1999) der Stortinget ba Regjeringen utrede ulike måter å sikre
at det er nok verdier i konkursboer på til å kunne
drive forsvarlig bobehandling. Komiteen er kjent
med at et høyt antall bobehandlinger blir innstilt etter
konkursloven § 135 fordi boets midler ikke kan
dekke omkostningene, og er derfor positive til at Regjeringen nå fremmer
forslag for å sikre en forsvarlig bobehandling.
Etter komiteens syn er det viktig at bostyrer gis
mulighet til en reell gjennomgang av boet, blant annet fordi det
er grunn til å tro at det er store mørketall når
det gjelder økonomisk kriminalitet i forbindelse med konkurser.
Videre vil en skikkelig gjennomgang av konkursboer etter komiteens syn kunne
avdekke om der også i de "tomme boer" i virkeligheten er
midler som kan omstøtes eller på annen måte
gjøres tilgjengelige for kreditorene.
I de senere år har det vært en økning
av antall konkursboer som innstilles etter konkursloven fordi det
ikke finnes midler i boet til å dekke fortsatt bobehandling. Økningen
i antall innstillingsboer skyldes nok for en stor del den vide pantsettelsesadgangen som
panteloven åpner for.
Utvalget for etterkontroll av konkurslovgivningen (Falkanger-utvalget),
som ble nedsatt av Justisdepartementet i oktober 1990, var i mandatet
bedt om å utrede endringer i pantelovgivningen med sikte
på å tilføre konkursboene mer kapital.
Utvalget ble spesielt bedt om å utrede ideen om at en viss
del av pantsatte gjenstanders verdi skal forbeholdes boet.
Falkanger-utvalgets utredning ble sendt på høring
i juni 1993, og fulgt opp i Ot.prp. nr. 26 (1998-1999). I proposisjonen
gikk Justisdepartementet ikke inn for å oppheve adgangen
til pantsettelse av varelager og factoringpant, men foreslo en regel
om fem prosent legalpant for konkursboer.
I Innst. O. nr. 77 (1998-1999) sluttet justiskomiteen seg til
Regjeringens syn om at adgangen til varelagerpantsettelse og factoringpantsettelse
ikke skulle oppheves. Justiskomiteen gikk heller ikke inn for å vedta
den foreslåtte regelen om legalpant for boomkostninger.
I stedet ba Stortinget Regjeringen utrede ulike måter å sikre
at det er nok verdier i konkursboer på til å kunne
drive en forsvarlig bobehandling.
Justisdepartementet sendte på denne bakgrunn i september
2001 ut et høringsnotat om sikring av tilstrekkelige midler
til bobehandlingen og enkelte andre endringer i konkurslovgivningen
mv.
Etter dekningsloven skal omkostningene ved bobehandlingen dekkes
av boets midler som massefordring. Dersom verdien av boets ubeheftede
eiendeler ikke er tilstrekkelig til å dekke utgiftene til
bobehandling, kan den som har begjært konkursen åpnet
(konkursrekvirenten) etter konkursloven belastes for utgifter med
inntil kr 20 000. Rekvirenten kan bare belastes
dersom det ikke finnes andre midler i boet. Staten plikter å dekke
et eventuelt "rekvirentansvar" med inntil kr 20 000
i konkurser som er begjært av skyldneren selv eller arbeidstaker.
Bestemmelsen i konkursloven hjemler ikke en adgang til å fortsette bobehandlingen
i større grad enn det boets midler kan dekke. Midler til
bobehandlingen kan også fås fra ulike garantiordninger.
En fordringshaver kan ellers på eget tiltak garantere for
fortsatt bobehandling.
I kapittel 4 i proposisjonen redegjøres det for rettstilstanden
i enkelte andre land.
I høringsnotatet av september 2001 ble det fremsatt
forslag om innføring av et subsidiært legalpant på fem
prosent av alle pantsatte verdier. Flertallet av høringsinstansene
støtter dette.
Departementet går etter høringsrunden inn for å videreføre
forslaget om et legalpant på fem prosent til sikkerhet
for nødvendige boomkostninger. Innføring av en
legalpantregel kombinert med en økning av rekvirentansvaret
medfører at utgifter til bobehandlingen blir fordelt mellom
de næringsdrivende og det offentlige.
Legalpantet vil få betydning for panthaverne i tilfeller
der det pantsatte formuesgodet er belånt med mer enn 95
pst. av formuesgodets beregnede verdi eller det et salg av formuesgodet
innbringer. I så fall vil legalpantet "gå ut over"
den panthaveren som har dårligst prioritet.
Legalpantregelen må forventes å medføre
at næringsdrivende som vil pantsette sine formuesgoder, normalt
bare vil få dem belånt med inntil 95 pst. av verdien,
forutsatt at det ikke gjelder et særlig kostbart pantobjekt.
Det resterende finansieringsbehovet må de næringsdrivende
dekke ved egne midler eller ved usikret kreditt til høyere
kredittpris. Etter departementets syn er det ikke nødvendigvis
uheldig dersom næringsdrivende på denne måten
får en noe mer begrenset tilgang på realkreditt.
Departementet antar at legalpantet vil få liten praktisk
betydning for privatpersoner som tar opp boliglån. Det
totale antallet personlige konkurser er så lavt at en legalpantregel
neppe vil påvirke renten på boliglån.
Flertallet av konkursskyldnerne er selskaper.
Departementet foreslår videre at eiendeler som er stilt
som sikkerhet for konkursskyldnerens gjeld av en tredjeperson, også skal
være omfattet av legalpantet. Det følger av panteloven
at panthaveren kan kreve at pantekravet blir innfridd når
det blir åpnet konkurs hos skyldneren eller hos pantets
eier.
Spørsmålet om en ny regel om legalpant for
konkursboet kan gis virkning i forhold til allerede etablerte avtalepanteretter
eller om Grunnloven § 97 vil være til
hinder for dette, er drøftet av Falkanger-utvalget. Utvalget
konkluderte med at anvendelse av legalpantet på eldre panteretter
ikke ville stride mot Grunnloven § 97. Utvalget
så likevel at en umiddelbar innføring av et legalpant
kunne skape problemer for finansnæringen, og foreslo derfor
en overgangsperiode på tre år før bestemmelsen
skulle gis anvendelse på pantsettelsesavtaler stiftet før
lovens ikrafttredelse.
Departementet foreslår i proposisjonen her en overgangsregel
i samsvar med dette forslaget, og slutter seg til den begrunnelsen
som utvalget har gitt for regelen.
Komiteen støtter Regjeringens
intensjon om å sikre nødvendige midler til bobehandlingen.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, viser til at det i Norge er en utstrakt
adgang til å pantsette verdier, og at dette er en av grunnene
til at det er lite frie midler til bobehandlingen. Flertallet viser
til at et flertall av høringsinstansene er positive til
forslaget om et subsidiært fem prosents legalpant av alle
pantsatte verdier. Flertallet viser også til
at Falkanger-utvalget i NOU 1993:16 på side 141 uttalte
at
"Med en såpass lav prosentsats begrenses avviket fra
gjeldende pantsettelsesregler. Fem prosent utgjør et maksimalbeløp
som kun får praktisk betydning hvis boet for øvrig
mangler midler".
Flertallet viser også til at enkelte
høringsinstanser i forkant av lovforslaget og under komiteens høring
den 11. februar 2004, uttrykte skepsis til forslaget om
fem prosent legalpant. Spesielt var høringsinstansene opptatt
av virkningene for næringslivets finansieringsbehov generelt
og for skipsfarten spesielt. Videre ble problemstillinger vedrørende vidløftiggjøring
av bobehandlingen berørt.
Flertallet vil presisere at legalpantet skal begrenses
til nødvendige boomkostninger, og at Regjeringen i tråd
med Falkanger-utvalgets anbefaling foreslår en overgangsperiode
på tre år for pantsettelsesavtaler inngått
før lovens ikrafttredelse. Etter flertallets erfaring
vil utgiftene til nødvendig bobehandling variere fra bo
til bo, men flertallet antar at det i bo med særlig
verdifulle panteobjekter normalt ikke er nødvendig å bruke
legalpantet fullt ut. Flertallet stiller seg for øvrig
tvilende til påstanden om mulig vidløftiggjøring
av bobehandling som følge av legalpantet. Flertallet viser
til at problemet i konkursboene i dag er at bostyrer slett ikke
har mulighet til å utføre de grunnleggende oppgavene
de har etter konkursloven, og til at bostyrer ikke får
noen nye oppgaver med lovendringen. Flertallet vil
minne om at skifteretten har ansvar for å slå ned
på eventuelle tilfeller av unødvendig omfattende
bobehandling.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra
Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, støtter
i det alt vesentlige innføring av legalpant på 5 pst.
som foreslått i ny pantelov § 6-4. Dette
flertallet mener imidlertid at det er hensiktsmessig å foreslå en
begrensningsregel for særskilt verdifulle panteobjekter. Dette
flertallet foreslår derfor at legalpantet i realregistrerte
panteobjekter begrenses oppad til 700 ganger rettsgebyret. Med et
rettsgebyr på 740 kroner vil 700R tilsvare 518 000
kroner. En slik begrensning i legalpantet vil særlig få betydning for
eiendeler som skip, offshoreinnretninger, faste eiendommer og fly.
Dette flertallet fremmer følgende
forslag:
"I lov 8. februar 1980 nr. 2 om pant gjøres
følgende endring:
Ny § 6-4 første ledd tredje
punktum skal lyde:
Panteretten utgjør fem prosent av formuesgodets beregnede
verdi eller av det et salg av formuesgodet innbringer, men maksimalt
700R i hvert realregistrerte pantobjekt."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
etter en helhetlig vurdering at det vil være hensiktsmessig
at midler kan skaffes til veie gjennom en form for legalpant. Selv
om dette kan medføre at kreditter blir dyrere for enkelte
næringslivsgrupper ved at de første 5 pst. av
et pant kan benyttes til bobehandlingskostnader, mener disse medlemmer at
kreditorene som helhet vil tjene på at et konkursbo blir
gjennomgått på en forsvarlig måte. Det
er viktig å presisere at det kun er nødvendig bobehandling
som skal dekkes av legalpantet.
Disse medlemmer er av den oppfatning at det vil
være hensiktsmessig å knytte avgrensningen av
legalpantet opp mot de respektive pant, og ikke som en fordeling
av et forutbestemt totalbeløp. Det vil kunne medføre
unødvendig merarbeid dersom en skal bruke tid og ressurser
på fordelingsavgjørelsen.
Disse medlemmer ser likevel at en flat 5 prosentsats
uten noen som helst begrensning kan slå urimelig hardt
ut der svært kapitalintensive panteobjekter er involvert.
Som eksempel på slike kapitalintensive objekter er skip
og større faste eiendommer. All den tid Regjeringen fremhever
at det kun er nødvendige boomkostninger som skal dekkes,
kan disse medlemmer ikke se noen gode grunner til
ikke å avgrense legalpantet til maks 100 ganger rettsgebyret
pr. panteobjekt. Da vil en både sikre nødvendige midler
der det er kun ett panteobjekt, men også sikre flere midler
der det er flere panteobjekter og følgelig større
bo til behandling. En slik avgrensning av legalpantet vil heller
ikke medføre kostnader for domstolen å administrere.
Samtidig vil finanskostnadene ved nødvendig lånefinansiering
av kapitalintensive objekter bli påvirket i svært
liten grad.
Disse medlemmer vil derfor fremme
følgende forslag:
"I lov 8. februar 1980 nr. 2 om pant gjøres
følgende endring:
Ny § 6-4 første ledd tredje
punktum skal lyde:
Panteretten utgjør fem prosent av formuesgodets beregnede
verdi eller av det et salg av formuesgodet innbringer, men kan ikke
utgjøre mer enn 100 ganger rettsgebyret i hvert panteobjekt."
Disse medlemmer mener det er viktig å sikre
norsk konkurranseutsatt virksomhet samme betingelser som de land
man konkurrerer med. Det kan ikke bli slik at man i Norge skal ha
spesielle regler og særordninger, som gjør at
norske virksomheter konkurrerer på dårligere vilkår
enn sine konkurrenter i utlandet. Slike ordninger for norsk virksomhet
vil på sikt tappe Norge for arbeidsplasser og kompetanse.
I forhold til skipsfartsnæringen er det spesielt viktig
at man ikke innfører særnorske regler som vil
virke konkurransehemmende for norske virksomheter. Dette er en av
de mest konkurranseutsatte næringer vi har i Norge, hvor
nasjonen kan risikere å miste en hel næring om
man stadig innfører slike særnorske regler. Disse
medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende
forslag:
"I lov 8. februar 1980 nr. 2 om pant skal ny
§ 6-4, niende ledd lyde:
(9) Reglene i denne paragrafen gjelder
ikke skip eller flytende installasjoner registrert i Norsk Internasjonalt
Skipsregister (NIS) eller i Norsk Ordinært Skipsregister
(NOR)."
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti understreker
viktigheten av at det alltid finnes tilstrekkelige midler i boet
til en skikkelig bobehandling. Dette medlem vil påpeke
at det er viktig med nok midler også når det er
store selskap som går konkurs. Det er nettopp i slike store
selskap at det kan være krevende å finne frem
til hva som har funnet sted av transaksjoner, og da kan det ikke
være noen grunn til at det skal være relativt
mindre midler tilgjengelig.
Dette medlem støtter Regjeringens opprinnelige
forslag til ny § 6-4 første ledd, tredje punktum i
panteloven.
Rekvirentansvaret ble i forskrift begrenset til kr 20 000.
Beløpet har stått uendret siden 1989.
Departementet antar i høringsnotatet at det kan være
hensiktsmessig å knytte rekvirentansvaret til grunngebyret
i rettsgebyrloven slik at det automatisk justeres ved endringer
i grunngebyret. Dersom rekvirentansvaret prisjusteres direkte og
knyttes til rettsgebyret, kan ansvaret passende settes til 40 R (kr 26 200).
Dersom en i tillegg skal ta høyde for økningen
i rettsgebyret og sikre at det reelt blir like mye igjen til bobehandlingen
som i 1989, kan rekvirentansvaret passende settes til 45 R
(kr 29 475).
Departementet har merket seg at et flertall av høringsinstansene ønsker
en økning av rekvirentansvaret, og at forslaget om økning
til 45 R har størst tilslutning i høringsrunden.
Forslaget i høringsnotatet tok høyde for både
prisstigningen siden august 1989 og det forhold at rettsgebyret
har økt forholdsmessig mer enn prisstigningen i denne perioden.
Departementet går inn for å øke rekvirentansvaret
noe mer enn en slik ren prisjustering innebærer, og foreslår
at rekvirentansvaret settes til 50 R. Med et rettsgebyr
på kr 740 vil 50 ganger rettsgebyret utgjøre
kr 37 000. Departementet finner at det er hensiktsmessig
med en økning som er noe større enn en ren prisjustering
tilsier, blant annet fordi bobestyrerne etter lovendringen i 1999
har fått noen flere oppgaver, og at gebyret for omadressering
av post har økt de seneste år.
Komiteen merker seg at Regjeringen
har foreslått å øke rekvirentansvaret
til 50 R som tilsvarer 37 000 kroner.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, viser til at rekvirentansvaret har vært
uendret siden 1989 og til at rekvirentansvaret skal dekke blant
annet rettsgebyret som er 12,5 R. R er for øvrig økt
fra 390 kroner i 1989 til 740 kroner i dag. I 2003 var det 10 500
kroner igjen for bostyrer å jobbe for, fratrukket rettsgebyret.
Dette gir i meget liten grad bostyrerne mulighet til å foreta
en hensiktsmessig bobehandling og til å forfølge
mistanke om økonomiske misligheter.
Flertallet vil påpeke at et stort flertall
av høringsinstansene er positive til å øke
rekvirentansvaret. Flertallet viser til at det finnes
pantsatte objekter i noe over halvparten av konkursboene. For de resterende
konkursboene er det bare rekvirentansvaret og eventuelle andre frie
midler man kan bruke til bobehandling. Flertallet mener
at dersom man ikke øker rekvirentansvaret, betyr
det i realiteten at det ikke blir noen forbedring i de
såkalt ”tomme boer”. Formålet
med lovreformen er å skaffe mer midler til bobehandling,
jf Stortingets vedtak fattet i forbindelse med behandling av Ot.prp.
nr. 26 (1998-99). Dette vil kun bli nådd i disse boene
dersom rekvirentansvaret økes.
Flertallet støtter derfor Regjeringens
forslag om å øke rekvirentansvaret til 50 R.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at samtidig med dette påpeker Regjeringen problemet
med at en opphevelse av rekvirentkravet vil medføre fare
for at konkursbegjæringer vil bli brukt som inkassomiddel.
Disse medlemmer ser dette poenget, men mener dette
også må veies opp mot de samfunnsmessige negative
konsekvenser det vil ha dersom kreditorer ikke begjærer
konkurser, fordi den økonomiske belastningen ved det økte
rekvirentkravet blir for stor. Når vi ser at rekvirentkravet
i Sverige er 3 860 kroner og i Danmark er rundt 20 000
kroner, kan disse medlemmer ikke se behovet for å øke
rekvirentkravet i Norge fra 20 000 kroner til 37 000 kroner.
Den nåværende størrelsen på rekvirentkravet er
en god nok garanti for at konkursbegjæringer ikke benyttes
i utide som en form for en mer effektiv inkasso.
Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen la være å øke
rekvirentansvaret ved forskriftsendring på det nåværende tidspunkt."
I Ot.prp. nr. 26 (1998-1999) er etablering av et boomkostningsfond
nevnt som en alternativ måte å skaffe midler til
bobehandlingen på. I proposisjonen heter det at en slik
fondsordning f.eks. kan gå ut på at alle virksomhetsutøvere
pålegges å betale et beløp til et felles
fond som skal benyttes til å finansiere bobehandlingen
i tilfeller hvor det ellers ikke finnes midler til dette. Man kan
tenke seg at denne plikten pålegges alle foretak eller
at den begrenses til å gjelde nystiftede aksjeselskaper
og allmennaksjeselskaper.
Departementet drøfter i høringsnotatet fordeler og
ulemper ved en fondsordning. Flere høringsinstanser er
i utgangspunktet positive til at det etableres et fond for boomkostninger,
men mener at det bør finansieres på andre måter.
Andre høringsinstanser går helt mot etablering
av et fond.
På bakgrunn av de mothensyn som er nevnt i høringsnotatet
og det at et flertall av høringsinstansene er negative
til forslaget, vil departementet ikke foreslå at det opprettes
et fond for boomkostninger basert på at de næringsdrivende
pålegges ny gebyrplikt. Det vises særlig til at
gebyrplikten måtte være av en viss størrelse
for at fondet skulle balansere, og til at det vil knytte seg administrative
kostnader til etablering av et slikt fond.
Komiteen støtter Regjeringens
vurderinger og konklusjoner.
Et alternativt tiltak for å skaffe midler til bobehandlingen
er å innføre en obligatorisk forsikringsordning.
Samtlige høringsinstanser som uttaler seg om spørsmålet
er negative til å etablere en tvungen forsikringsordning.
På bakgrunn av de mothensyn som er nevnt i høringsnotatet
og høringsinstansenes syn, vil departementet ikke gå inn
for at det innføres en obligatorisk forsikringsordning
for boomkostninger.
Komiteen har ingen merknader.
Et forslag som har vært framme i forbindelse med spørsmålet
om å sikre konkursboene midler, er å pålegge
eierne eller styremedlemmene et personlig ansvar for utgifter til
bobehandling. Justisdepartementet ba i høringsnotatet om
høringsinstansenes syn på hensiktsmessigheten
av å innføre en slik regel.
Departementet går i likhet med flertallet av høringsinstansene
ikke inn for å innføre nye regler om personlig
ansvar for boomkostninger for personer som står bak et
konkursrammet selskap. Spørsmålet om å innføre
slike regler må ses i sammenheng med de gjeldende reglene
om erstatningsansvar og annet personlig ansvar for styremedlemmer,
daglig leder og eiere av selskap.
Komiteen har ingen merknader.
En alternativ måte å skaffe midler til konkursbehandlingen
på kunne være en regel som pålegger det enkelte
foretak å stille sikkerhet for en eventuell konkursbehandling.
Departementet var i høringsnotatet ikke innstilt på å foreslå en
ordning med sikkerhetsstillelse for boomkostninger, men mottok gjerne
synspunkter fra høringsinstansene. Departementet går
etter høringsrunden heller ikke inn for å innføre
en regel om sikkerhetsstillelse.
Komiteen har ingen merknader.
I departementets høringsnotat heter det at under høringen
av NOU 1993:16 fremhevet ØKOKRIM som et særskilt
problem de "planlagte" konkurser hvor det spekuleres i at skyldneren
skal kjøpe tilbake boets eiendeler etter konkursen. ØKOKRIM
hevder at dette gjerne skjer i samarbeid med banken som på grunn
av god pantesikkerhet ikke har så mye å tape på en
konkurs. Slike konkurser antas å påføre
de øvrige kreditorene store tap.
Departementet foreslo i høringsnotatet en regel om tilbakesalg,
og går inn for - i tråd med synet til de fleste
høringsinstansene - å følge opp forslaget
om å innføre bestemte beslutningsprosedyrer ved
tilbakesalg. Departementet legger vekt på at regelen kan fremme
konkurransen ved salg av eiendeler fra konkursboet og bidra til å motvirke
planlagte konkurser. Det er også av betydning at prosedyrene
kan sikre allmennhetens tillit til at realisasjonen har foregått
forsvarlig.
Departementet foreslår at kunngjøring skal
kunne unnlates dersom særlige forhold gjør at
det må anses uhensiktsmessig å kunngjøre
salget. Begrepet "uhensiktsmessig" omfatter også det tilfellet
at boet vil bli påført store kostnader ved å utsette
salget. Etter departementets syn bør loven åpne
for at kunngjøring kan skje i et elektronisk medium. Det
bør være opp til bostyreren å avgjøre
hvordan kunngjøring skal skje, på bakgrunn av
hvilken kunngjøringsform som antas å nå best
fram til aktuelle interessenter.
Komiteen ser behovet for å sikre
at skyldneren eller dennes nærstående ikke får
en urimelig fordel ved at boet selger tilbake aktiva. Det er på den
bakgrunn nødvendig med klare regler og åpenhet
i de tilfeller et bo benytter seg av denne muligheten. Spesielt
er sikringen av at aktiva selges for markedspris viktig for kreditorer
som har sitt krav helt eller delvis usikret. Komiteen støtter
på denne bakgrunn de fremlagte forslag til lovendring på dette
området.
Næringslovutvalget har påpekt at leiekontrakter har
utgjort et viktig element i enkelte planlagte konkurser, bl.a. i
serveringsbransjen. Mønsteret er gjerne at det etableres
to selskaper. Det ene selskapet (holdingselskapet) har hånd
om leiekontrakten til lokalene og fremleier disse til det andre
selskapet, som skal stå for selve driften (driftsselskapet).
Sistnevnte selskap tappes for midler i driftsperioden og styres
mot en konkurs. Da de som står bak selskapene ønsker å fortsette
virksomheten (men med sanert gjeld), blir det viktig for dem å hindre
at boet nyttiggjør seg leiekontrakten gjennom videre overdragelse.
I praksis vil den aktuelle leiekontrakten derfor være gjort uoverdragelig.
Næringslovutvalget foreslo en tilføyelse i dekningsloven
som gir boet rett til å overdra eventuelle leieretter sammen
med en samlet overdragelse av skyldnerens virksomhet.
Departementet fulgte dette opp i høringsnotatet. Departementet
opplyste i høringsnotatet at Næringslovutvalgets
forslag er utformet før den nye husleieloven trådte
i kraft. Med den nye husleieloven blir realiteten i forslaget at
en avtalebestemmelse om at en leieavtale til lokaler ikke kan overdras
sammen med overdragelse av virksomheten, ikke skal være
bindende for leierens konkursbo.
Samtlige høringsinstanser som uttaler seg om spørsmålet,
er positive til å innføre en regel om at konkursboet
skal kunne overdra leiekontrakten i forbindelse med overdragelse
av skyldnerens virksomhet.
Departementet foreslår etter dette å endre
dekningsloven i samsvar med forslaget i høringsnotatet.
Komiteen har merket seg at Regjeringen
påpeker at leiekontrakter er viktige aktiva i en del næringer.
Særlig blir serveringsnæringen fremhevet som en
næring der en har sett utstrakt bruk av å gjøre
leieavtaler uoverdragelige ved planlagte konkurser. Komiteen merker
seg også at samtlige høringsinstanser har uttalt
seg positivt til en tilføyelse i dekningsloven som gir
konkursboet rett til å overdra eventuelle leierettigheter
sammen med en samlet overdragelse av skyldnerens virksomhet. Komiteen støtter
forslaget om at boet gis mulighet til å overdra leieavtaler.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, er opptatt av at personer og virksomheter
som leier ut næringslokaler blir ivaretatt på en
god måte. Flertallet er imidlertid kjent
med bestemmelsen i husleieloven § 8-4 tredje ledd, som
sier at utleier kan nekte overføring av leiekontrakten
dersom det foreligger saklig grunn. Denne bestemmelsen gir
etter flertallets mening utleier et vern mot at leieavtaler
blir overført til noen som det er saklig grunn til å nekte å ha
som leietaker.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
likevel påpeke at det er viktig å sikre at personer
og virksomheter som har utleie av næringslokaler som sin
næring blir ivaretatt på en god måte.
På den bakgrunn bør en fra boets side sikre at
seriøse aktører ikke påføres
urimelige tap.
Konkursrådet har anbefalt at konkursloven og forskriften
om Konkursregisteret endres slik at meldingsplikten til Konkursregisteret
overføres fra skifteretten til bostyreren. Konkursrådet
legger til grunn at det var en inkurie at disse bestemmelsene ikke
er endret tidligere.
Departementet fulgte dette opp i høringsnotatet, og
det var støtte til forslaget i høringsrunden.
Departementet fremmer etter dette forslag om å endre konkursloven
i samsvar med forslaget i høringsnotatet.
Komiteen anser de foreslåtte
endringer for å være en åpenbar forenkling
av saksbehandlingen. Slik komiteen ser det vil en
også få en hensiktsmessig ressursbesparelse. På denne
bakgrunn støtter komiteen de fremlagte forslag
på dette punkt.
Konkursloven bestemmer at hvis skyldneren er en sammenslutning
med begrenset ansvar og bobehandlingen er endelig avsluttet etter §§ 128
og 135 (ved sluttutlodning eller fordi boets midler ikke kan dekke
omkostningene ved bobehandling), skal føreren av Konkursregisteret
anmode om sletting av sammenslutningen i Foretaksregisteret.
Brønnøysundregistrene har i brev til Justisdepartementet
foreslått at konkursloven § 138 annet
ledd annet punktum endres slik at bestemmelsen kommer til anvendelse
også overfor sammenslutninger med ubegrenset ansvar.
Departementet foreslår i høringsnotatet at
det innføres en ny regel om sletting av sammenslutninger med
ubegrenset ansvar etter avsluttet bobehandling, men at regelen gjøres
mer betinget enn for sammenslutninger med begrenset ansvar. En bør
helst unngå at selskapet må registreres på nytt
dersom virksomheten fortsetter etter konkursen.
Departementet foreslår at prosedyren for sletting forenkles
ved at føreren av Konkursregisteret pålegges å melde
til Foretaksregisteret at konkursbehandlingen er endelig avsluttet.
Videre gis føreren av Foretaksregisteret hjemmel til å gi
de registreringspliktige melding om at dersom det ikke innen ett år kommer
inn opplysninger om at foretaket fortsatt består, vil sammenslutningen
bli slettet i Foretaksregisteret.
Det fremkom ulike synspunkter på forslaget i høringsrunden.
Departementet foreslår lovendringer med utgangspunkt
i høringsnotatet og følger opp enkelte av de endringene
som er foreslått av Brønnøysundregistrene
i høringsrunden. Det foreslås dessuten en lovteknisk
forenkling i forhold til forslaget som ble sendt på høring.
Komiteen har ingen merknader.
Justisdepartementet sendte i november 2002 på høring
et forslag fra Konkursrådet om endringer i konkursloven
og i forskrift om konkursregisteret. Høringsnotatet inneholdt
flere forslag til endringer med sikte på å øke
bruken av elektronisk kommunikasjon ved kunngjøringer og
meddelelser fra bostyret. Hovedformålet ved forslaget var å spare
tid og penger for boene.
Flertallet av høringsinstansene stilte seg positive til
hovedinnholdet av forslagene. De innkomne høringsuttalelsene
viser likevel at forslagene må bearbeides nærmere
før et endelig forslag kan fremmes. Departementet vil arbeide
videre med forslagene med sikte på å fremme forslag
til lovendringer. En rasjonalisering av bobehandlingen med sikte
på økt bruk av elektronisk kommunikasjon vil spare
kostnader for boet, og således bidra til at det blir mer
midler i boene.
Komiteen har ingen merknader.
Forslaget til ny bestemmelse i panteloven om legalpant til sikkerhet
for nødvendige boomkostninger vil medføre at konkursboene
og tvangsavviklingsboene tilføres mer midler til bobehandling.
Det må forventes at legalpantregelen på sikt
vil medføre noe økt kredittpris for de næringsdrivende. Departementet
antar at legalpantregelen vil få liten praktisk betydning
for privatpersoner som tar opp boliglån. Flertallet av
konkursskyldnerne er selskaper. Det kan forventes at grundigere
bobehandling vil tilføre boene og fordringshaverne ytterligere
midler.
Legalpantregelen vil medføre at tingrettene som behandler
konkursboer får noe økt arbeidsmengde, blant annet
ved fastsetting av pantets verdi i boene hvor innløsning
er aktuelt, og ved å avgjøre hva som er nødvendige
boomkostninger. I boer der legalpantet ikke benyttes fullt ut, vil
det bli noe merarbeid for bostyreren i forbindelse med at det overskytende
skal fordeles på og utbetales til panthaverne. Bostyreren vil
også få oppgaver knyttet til vurdering av pantobjektets
verdi.
Når bobehandlingen blir mer grundig, vil det medføre
høyere sannsynlighet for at økonomisk kriminalitet
blir oppdaget. Dette vil bidra til å motvirke useriøs
næringsdrift.
En økning av rekvirentansvaret til 50 R vil maksimalt
medføre en årlig økning av det offentliges
utbetalinger til rekvirentansvar med 16,2 mill. kroner i oppbudssakene.
Det antas at økningen av statens årlige utbetalinger
til dekning av rekvirentansvaret i konkurser begjært av
en arbeidstaker maksimalt vil være ca. 2,9 mill. kroner,
og til dekning av rekvirentansvaret i konkurser begjært
av skattefogden, mellom 10 og 14 mill. kroner.
For saker hvor skatteoppkreveren begjærer konkurs, vil økningen
i utbetalinger komme til uttrykk gjennom reduserte inntekter over
skatteregnskapet. Det antas at den reduserte inntekten på grunn
av skatteoppkrevernes utbetalinger til rekvirentansvar kan bli maksimalt
27,2 mill. kroner.
Komiteen har ingen merknader.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 1
I lov 8. februar 1980 nr. 2 om pant gjøres følgende endring:
Ny § 6-4 første ledd tredje punktum skal lyde:
Panteretten utgjør fem prosent av formuesgodets beregnede verdi eller av det et salg av formuesgodet innbringer, men kan ikke utgjøre mer enn 100 ganger rettsgebyret i hvert panteobjekt.
Forslag 2
I lov 8. februar 1980 nr. 2 om pant skal ny § 6-4, niende ledd lyde:
(9) Reglene i denne paragrafen gjelder ikke skip eller flytende installasjoner registrert i Norsk Internasjonalt Skipsregister (NIS) eller i Norsk Ordinært Skipsregister (NOR).
Forslag 3
Stortinget ber Regjeringen la være å øke rekvirentansvaret ved forskriftsendring på det nåværende tidspunkt.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:
I lov 8. februar 1980 nr. 2 om pant gjøres følgende endring:
Ny § 6-4 første ledd tredje punktum skal lyde:
Panteretten utgjør fem prosent av formuesgodets beregnede verdi eller av det et salg av formuesgodet innbringer.
Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre slikt
vedtak til lov
om endringer i lov 8. juni 1984 nr. 58 om gjeldsforhandling og konkurs og i enkelte andre lover
I
I lov 8. februar 1980 nr. 2 om pant gjøres følgende endringer:
§ 3-6 skal lyde:
§ 3-6 Rettsvern
Panterett i driftstilbehør eller i overførbar bruksrett til driftstilbehør får rettsvern ved tinglysing på eierens eller den bruksberettigedes blad i Løsøreregisteret.
§ 3-8 annet ledd første punktum skal lyde:
Panteretten får rettsvern ved tinglysing på eierens eller den bruksberettigedes blad i Løsøreregisteret.
§ 3-9 tredje ledd skal lyde:
(3) Panteretten får rettsvern ved tinglysing på eierens eller den bruksberettigedes blad i Løsøreregisteret.
§ 3-10 annet ledd skal lyde:
(2) Panteretten får rettsvern ved tinglysing på eierens eller den bruksberettigedes blad i Løsøreregisteret.
Ny § 6-4 skal lyde:
§ 6-4 Lovbestemt pant for boomkostninger
(1) Konkursboet har lovbestemt pant i ethvert formuesgode beheftet med pant som tilhører skyldneren på konkursåpningstidspunktet og som kan være gjenstand for utlegg eller konkursbeslag. Konkursboet har også lovbestemt pant i formuesgoder som en tredjeperson har stilt som pantesikkerhet for konkursskyldnerens gjeld, når sikkerheten består på konkursåpningstidspunktet. Panteretten utgjør fem prosent av formuesgodets beregnede verdi eller av det et salg av formuesgodet innbringer, men maksimalt 700 R, i hvert realregistrerte pantobjekt. Panteretten går foran annet lovbestemt pant og alle andre heftelser i formuesgodet. Panteretten kan bare benyttes til å dekke nødvendige boomkostninger.
(2) Enhver panthaver eller annen interessert kan innløse boets panterett. Dersom flere ønsker å innløse, har den best prioriterte panthaveren fortrinnsrett til innløsning.
(3) Boet eller den som vil innløse boets panterett kan kreve formuesgodets verdi fastsatt av tingretten. Ved beregningen av formuesgodets verdi skal forholdene på verdsettingstidspunktet legges til grunn. Til grunn for verdsettingen kan tingretten innhente takst som dekkes av boet. I særlige tilfeller kan tingretten bestemme at verdsettingen skal skje ved skiftetakst, jf. skifteloven § 125. I så fall kan retten også fastsette en godtgjørelse for skjønnsmennene som fraviker fra de satsene som ellers gjelder ved skiftetakst. Skiftetakst etter denne bestemmelsen kan ikke overprøves ved overtakst.
(4) Den som innløser boets panterett, trer inn i boets prioritet for et tilsvarende beløp. Innløserens panterett følger reglene for avtalepant i vedkommende formuesgode og skal anses stiftet på betalingstidspunktet. Bostyreren skal snarest mulig og i alle tilfelle før formuesgodet abandoneres eller overføres til en panthaver, sørge for at panteretten får rettsvern etter alminnelige regler.
(5) Dersom det sikrede beløp ikke innbetales frivillig til boet innen den fristen som er avtalt eller som tingretten har fastsatt, kan boet kreve formuesgodet solgt etter reglene i dekningsloven § 8-15.
(6) Er et formuesgode med panterett i som tilhørte skyldneren, solgt senere enn tre måneder før fristdagen (jf. dekningsloven § 1-2), kan tingretten ved kjennelse beslutte at den eller de panthavere som har fått dekning, men som ikke ville ha fått like stor dekning om boet hadde fått fem prosent av salgssummen, skal innbetale inntil fem prosent av salgssummen til boet såfremt det trengs til dekning av nødvendige boomkostninger. Dette gjelder likevel ikke dersom salget er foretatt som ledd i ordinær og forsvarlig drift.
(7) Tingretten avgjør hvor mye av verdiene som omfattes av legalpantet som det er nødvendig å benytte under bobehandlingen. Er boets panterett innløst og det ved slutningen av boet er midler til helt eller delvis å dekke boomkostningene uten å utnytte legalpanteretten, tilbakebetales det overskytende beløp til innløseren. Er formuesgodet realisert, skal det overskytende beløp tilfalle den eller dem som ville fått dekning dersom legalpanteretten ikke var blitt utnyttet. Er flere formuesgoder realisert, fordeles beløpet på grunnlag av realisasjonssummene.
(8) Reglene i denne paragrafen gjelder tilsvarende ved offentlig skifte av insolvent dødsbo og for øvrig med de begrensningene som følger av overenskomst med fremmed stat.
II
I lov 8. juni 1984 nr. 58 om gjeldsforhandling og konkurs gjøres følgende endringer:
§ 117 annet ledd skal lyde:
Salg av boets eiendeler til skyldneren eller til skyldnerens nærstående som nevnt i dekningsloven § 1-5 skal ikke skje før kunngjøring har funnet sted i avis eller i et egnet elektronisk medium. Fristen for å gi bud skal normalt ikke settes kortere enn en uke. Kunngjøring kan unnlates dersom særlige forhold gjør at det må anses uhensiktsmessig å kunngjøre salget.
Nåværende annet ledd blir nytt tredje ledd.
§ 135 første ledd første punktum skal lyde:
Dersom bostyreren finner at boets midler, medregnet midler boet får i medhold av legalpanteretten etter panteloven § 6-4, er utilstrekkelige til å dekke omkostningene ved dets fortsatte behandling, skal bostyreren vurdere å kontakte fordringshavere eller berørte offentlige myndigheter med sikte på å få dem til å stille sikkerhet for omkostningene ved en fortsatt bobehandling.
§ 138 skal lyde:
§ 138 Sletting av tidligere meldinger m.v.
Når konkursen er endelig avsluttet, skal retten sørge for at dette anmerkes i Konkursregisteret. Er konkursen endelig avsluttet ved sluttutlodning etter § 128, er det likevel bostyreren som skal sørge for slik anmerkning. Med mindre retten beslutter å gjøre det selv, skal bostyreren sørge for at meldinger som er gitt i henhold til § 79 tredje ledd blir slettet. Videre skal bostyreren gi melding i samsvar med lov 19. juni 1969 nr. 66 om merverdiavgift § 27 annet ledd.
Føreren av Konkursregisteret sørger for at avsluttet bobehandling blir meldt til de registre som er nevnt i § 79 annet ledd nr. 1, 2 og 3. Det skal opplyses på hvilket grunnlag bobehandlingen er innstilt. Er skyldneren en stiftelse eller en sammenslutning med begrenset ansvar, og bobehandlingen er endelig avsluttet i henhold til §§ 128 og 135, skal føreren av Konkursregisteret samtidig anmode om sletting av sammenslutningen i Foretaksregisteret.
III
I lov 8. juni 1984 nr. 59 om fordringshavernes dekningsrett gjøres følgende endringer:
§ 3-7 tredje ledd skal lyde:
Beløp som utbetales erververen er bare beslagsfrie etter reglene i §§ 2-5 og 2-11.
§ 7-10 nytt fjerde ledd skal lyde:
En avtalebestemmelse om at en leieavtale ikke kan overføres sammen med overføring av den virksomhet som drives i lokalet, er ikke bindende for konkursboet.
§ 8-15 annet ledd nytt annet punktum skal lyde:
Første punktum gjelder ikke dersom boet krever tvangssalg for å inndrive lovbestemt pant etter panteloven § 6-4.
IV
I lov 21. juni 1985 nr. 78 om registrering av foretak § 7-3 skal nytt tredje ledd lyde:
Har Foretaksregisteret mottatt melding etter konkursloven § 138 annet ledd om at bobehandlingen er avsluttet i medhold av konkursloven § 128 eller § 135 i registrert foretak med ubegrenset ansvar, skal registerføreren gi de registreringspliktige varsel om at dersom de ikke innen ett år gir opplysninger om at foretaket fortsatt består, vil foretaket bli slettet. Gis det ikke slike opplysninger innen fristen, skal foretaket slettes av registeret.
V
I lov 16. juni 1989 nr. 69 om forsikringsavtaler skal § 16-1 fjerde ledd lyde:
Ved livrenteforsikring kan rentenyterens fordringshavere søke dekning i den løpende livrente i samsvar med lov 8. juni 1984 nr. 59 om fordringshavernes dekningsrett §§ 2-6, 2-7 og 2-11.
VI
Ikraftsettings- og overgangsbestemmelser
1. Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer. Kongen kan sette i kraft de enkelte bestemmelsene til forskjellig tid.
2. Loven gjelder - med de unntak som følger av nr. 3 og 4 - for
-
a) konkursboer der begjæring om gjeldsforhandling eller konkurs er kommet inn til tingretten etter lovens ikrafttredelse,
-
b) tvangsavviklingsboer der dom eller kjennelse om oppløsning eller om at retten overtar ansvaret for avviklingen, er avsagt etter lovens ikrafttredelse,
-
c) dødsboer der dødsfallet har funnet sted etter lovens ikrafttredelse.
3. Lovbestemt pant etter panteloven § 6-4 går foran avtalepant som er stiftet før loven trådte i kraft, tre år etter ikrafttredelsen. Panteloven § 6-4 sjette ledd gjelder bare for salg som er skjedd etter at loven trådte i kraft.
4. Endringene i konkursloven § 138 og i lov om registrering av foretak § 7-3 gjelder for boer der bobehandlingen avsluttes etter at loven trådte i kraft.
Oslo, i justiskomiteen, den 22. mars 2004
Trond Helleland |
André Kvakkestad |
leder |
ordfører |