Stiftingslova vart vedteken som lov 15. juni 2001 nr.
59. For at lova skal kunne tre i kraft, må Stiftingstilsynet
vere på plass. Før dette kan skje, må finansieringsopplegget
for tilsynet vere klart.
I Ot.prp. nr. 15 (2000-2001) om stiftelser vart det foreslått
at stiftingane sjølv skulle finansiere Stiftingstilsynet
heilt eller delvis gjennom gebyr for registreringar. Justiskomiteen
var samd i dette, jf. Innst. O. nr. 74 (2000-2001). Regjeringa foreslår
no at Stiftingstilsynet fullt ut skal finansierast gjennom betaling
frå stiftingane.
Departementet foreslår to materielle endringar. Det
første framlegget gjeld innføring av ei årleg
avgift for stiftingane i tillegg til gebyr for førstegongsregistrering.
Departementet gjer også framlegg om at gebyr og avgift
er tvangsgrunnlag for utlegg.
Det er ca. 9 000 stiftingar her i landet. Det karakteristiske
for stiftingane som organisasjonsform er at dei har det rettslege
grunnlaget sitt i ei formue som er stilt sjølvstendig til
disposisjon for eit bestemt eller fleire bestemte formål.
Sidan stiftingane er sjølveigande, er det ingen som i kraft
av eigarposisjonar kan føre kontroll med at dei vert forvalta
i samsvar med dette. Dette er bakgrunnen for at det er eit offentleg
tilsyn med stiftingane.
Den nye lova om stiftingar av 15. juni 2001 representerer
ein gjennomgåande revisjon av 1980-lova. Det har vore eit
sentralt siktemål med den nye lova å ta vare på og
verne om særpreget ved stiftinga som organisasjonsform.
Det er vidare lagt stor vekt på å gjere lova meir
brukarvennleg og lettare tilgjengeleg.
Det er i dag fylkesmennene som har tilsynet med stiftingane.
Den nye stiftingslova inneber at eit sentralt stiftingstilsyn skal
overta dei oppgåvene fylkesmennene har overfor stiftingane,
og at det skal førast eitt sentralt stiftingsregister.
Den nye lova fastset at tilsynet skal heite Stiftelsestilsynet,
og slår fast at registeret skal heite Stiftelsesregisteret.
Nynorsknamnet på tilsynet skal vere Stiftingstilsynet,
og registeret skal heite Stiftingsregisteret.
Stiftingstilsynet vil krevje om lag 10 årsverk. Det vil
være ressursar å spare ved samlokalisering med eit
allereie eksisterande tilsyn med liknande funksjonar. Regjeringa
har kome til at dei beste grunnane taler for å lokalisere
Stiftingstilsynet saman med Lotteritilsynet i Førde med
ein felles administrasjon.
Den nye stiftingslova slår fast at Stiftingstilsynet skal
vere ei eiga eining og ikkje ein integrert del av eit "fellestilsyn".
Organiseringa Lotteritilsynet og Stiftingstilsynet imellom må derfor
gjennomførast slik at føresetnadene om Stiftingstilsynets
sjølvstende vert følgt opp.
Justisdepartementet skal framleis ha ansvar for stiftingslova.
I Ot.prp. nr. 15 (2000-2001) Om stiftelser vart det inntil vidare
konkludert med at klager over Stiftingstilsynets vedtak skal handsamast
på vanleg måte etter reglane i forvaltningslova,
og at det ikkje skal opprettast ei eiga klagenemnd for Stiftingstilsynets
avgjerder.
Departementet ser ikkje bort frå at talet på klagesaker
kan auke noko etter den nye lova, men legg likevel til grunn at
det ikkje vil dreie seg om så mange saker at det i utgangspunktet
kan forsvare opprettinga av ei eiga klagenemnd nå.
Dei allmenne klagereglane i forvaltningslova kapittel IV-VI vil òg
gjelde for vedtak etter den nye stiftingslova. Det same vil gjelde
avgjerder om gebyr- og avgiftsfastsetjing som er enkeltvedtak etter
forvaltningslova.
Etter framlegget er krava tvangsgrunnlag for utlegg. Under fullbyrdinga
av kravet vil skyldnaren kunne gjere dei same motsegnene gjeldande
som under ei eventuell rettssak om kravet. Dette er i samsvar med
ein ganske vanleg lovgjevingspraksis om at offentlege krav er tvangsgrunnlag
for utlegg.
Stiftingstilsynet vil ha behov for om lag 10 årsverk.
Driftskostnadene vil etter dagens berekningar utgjere i underkant
av 9 mill. kroner per år. Ei gebyr- og avgiftsbasert fullfinansiering
vil dermed medføre ei samla belastning som svarer til om
lag kr 1 000 i gjennomsnitt per stifting per år.
Etter opplysningar frå Einingsregisteret er det i dag
ca. 350 nyregistreringar kvart år. Dersom ein berre baserer
inntektsgrunnlaget på gebyr for nyregistreringar, vil dette
føre til eit gjennomsnittleg nyregistreringsgebyr på kr 25 000
per stifting. Ved handsaminga av Ot.prp. nr. 15 (2000-2001) la justiskomiteen
til grunn at dei næringsdrivande stiftingane ikkje skal
vere gjenstand for dobbel gebyrlegging ved nyregistrering. Difor
vert det lagt til grunn at dei næringsdrivande stiftingane
berre skal betale gebyr for førstegongsregistrering i Føretaksregisteret
og ikkje gebyr for førstegongsregistrering i Stiftingstilsynets stiftingsregister.
Ein finansieringsmodell bygd utelukkande på førstegongsregistreringsgebyr
vil etter departementet sitt syn føre til for høge
utgifter for stiftingane. Gode grunnar kan difor tale for at ein
ved val av inntektsmodell freistar å halde utgiftene så låge
som mogeleg. Ein måte å gjere det på,
er å la inntektene i det vesentlege basere seg på ei årleg
avgift. Sidan sentraliseringa av tilsynsfunksjonane overfor stiftingane
vil skape større tryggleik og legitimitet rundt alle dei
registrerte stiftingane, og betre service og rettleiing, er det
rimeleg at alle stiftingane også betaler ei årleg
avgift uavhengig av registreringsforretningar.
Det kan likevel vere rimeleg å la ein del av inntektsgrunnlaget
knyte seg til gebyr for førstegongsregistreringar. Gebyret
vil her være ei betaling for dei utgiftene tilsynet har
ved den enkelte registreringa. Gode grunnar kan likevel tale for
ikkje å ta betaling for andre registreringsforretningar
enn nyregistreringar i Stiftingsregisteret, som til dømes
omdanningar, meldingar om endringar i styresamansetjinga osv. I staden
for konkret gebyrlegging av desse registreringsforretningane bør
ein la den årlege avgifta og gebyra for førstegongsregistrering
representere ei godtgjering også for desse forvaltningsoppgåvene.
Innføringa av ei allmenn rekneskaps- og revisjonsplikt
for stiftingane tilseier varsemd med å pålegge
stiftingane ytterlegare kostnader som i nemneverdig grad reduserer
deira evne til å oppfylle sine formål. Departementet
viser her til justiskomiteen sine samla fråsegner i Innst.
O. nr. 74 (2000-2001). For å nå denne målsettinga
er det naudsynt at ordninga tek omsyn til kapitalen til stiftingane
ved gebyrfastsetjinga.
Grunnkapitalen vil kunne gje ein brukbar indikasjon på den økonomiske
bereevna til stiftingane. Gode grunnar kan likevel tale for at ein
fastset nivået etter ei gruppering basert på grunnkapitalen
til stiftingane og ikkje som ein promille av grunnkapitalen i kvar
einskild stifting. I tabell 1.3.1 er det gjort ei inndeling av stiftingane
etter storleiken på grunnkapitalen.
Tabell 1.3.1
A | ca. 30 % | (2600) av stiftingane har ein
grunnkapital på under kr 100 000. |
B | ca. 14 % | (1300) av stiftingane har ein
grunnkapital på kr 100 000 - kr 199 000. |
C | ca. 22,5 % | (2000) av stiftingane har ein
grunnkapital på kr 200 000 - kr 500 000 |
D | ca. 12,5 % | (1100) av stiftingane har ein
grunnkapital på kr 500 000 - kr 1 mill. |
E | ca. 21 % | (1800) av stiftingane har ein grunnkapital
på over kr 1 mill. |
I det følgjande vert det skissert to finansieringsmodellar
som kan vere aktuelle. Begge modellane føreset både
inntekter gjennom gebyrlegging av førstegongsregistreringar
og ei årleg avgift. Modellane skil seg ved at modellen
i kapittel 1.3.2 føreset ei finansiering som i det vesentlege
baserer seg på ei årleg avgift. I modellen i kapittel
1.3.3 er finansieringa i større grad basert på gebyr
for førstegongsregistreringar.
Einingsregisteret opplyser at det i dag vert gjort ca. 350 nyregistreringar
per år. Med dette som basis foreslår departementet å pålegge
stiftingane eit nyregistreringsgebyr på høvesvis:
kr 750 for gruppe B,
kr 1 200 for gruppe C,
kr 2 000 for gruppe D og
kr 3 500 for gruppe E.
Ved berekningane her er det lagt til grunn at stiftingar som
alt er registrerte i registra til fylkesmennene, ikkje skal ileggjast
nyregistreringsgebyr ved konverteringa til det sentrale stiftingsregisteret.
Tabell 1.3.2 Inntekter nyregistreringar pr år:
B. | 350 x 0,14 % x
kr 750 = | kr 36 750 |
C. | 350 x 0,225 % x
kr 1200 = | kr 98 437 |
D. | 350 x 0,125 % x
kr 2000 = | kr 85 400 |
E. | 350 x 0,21 % x kr 3500 =
| kr 280 000 |
Sum nyregistreringsgebyr | kr 500 587 |
I tillegg til gebyr for nyregistreringane skal stiftingane kvart år
betale ei årleg avgift ut frå den same klasseinndelinga
som er nemnt i tabellane over. Med dette som basis foreslår
departementet å pålegge stiftingane ei årleg
avgift på høvesvis:
kr 500 for gruppe B,
kr 750 for gruppe C,
kr 1 250 for gruppe D og
kr 2 500 for gruppe E.
Tabell 1.3.3 Inntekter årlege avgifter og gebyr ved
nyregistreringar per år:
B | ca. 14 % | (1 300)
av stiftingane har ein grunnkapital på kr 100 000-kr 199
000 | |
| | kr 500 x 1 300 = | kr 650 000 |
C | ca. 22,5 % | (2 000)
av stiftingane har ein grunnkapital på kr 200 000-kr
500 000 | |
| | kr 750 x 2 000 = | kr 1 500 000 |
D | ca. 12,5 % | (1 100) av stiftingane
har ein grunnkapital på kr 500 000-kr 1 000 000 | |
| | kr 1 250 x 1 100 = | kr 1 375 000 |
E | ca. 21 % | (1800) av stiftingane
har ein grunnkapital på over kr 1 000 000 | |
| | kr 2 500 x 1 800 = | kr 4 500 000 |
Sum årlege
avgifter | kr 8 025 000 |
Sum nyregistreringsgebyr | kr 500 587 |
Totale inntekter | kr 8 525 587 |
Modellen byggjer i utgangspunktet på dei same føresetnadene
som modellen over, men inneber at modellen i større grad
byggjer på inntekter gjennom gebyrlegging av førstegongsregistrering
og i mindre grad på årleg avgift.
Med dette som basis foreslår departementet å pålegge
stiftingane eit førstegongsregistreringsgebyr på:
Tabell 1.3.4 Inntekter nyregistreringar per år:
B. | 350 x 0,14 % x
kr 6 000 = | kr 294 000 |
C. | 350 x 0,22 % x
kr 10 000 = | kr 770 000 |
D. | 350 x 0,12 % x
kr 20 000 = | kr 840 000 |
E. | 350 x 0,20 % x kr 40
000 = | kr 2 800 000 |
Sum nyregistreringsgebyr | kr 4 704 000 |
Dette medfører eit behov for ca. 4 mill. kroner meir
gjennom den årlege avgifta. Ut frå dette foreslår departementet å påleggje
stiftingane ei årleg avgift på:
kr 500 for gruppe B,
kr 600 for gruppe C,
kr 750 for gruppe D og
kr 1 000 for gruppe E.
Tabell 1.3.5 Inntekter årlege gebyr og nyregistreringar:
B | ca. 14 % | (1 300) av stiftingane
har ein grunnkapital på kr 100 000-kr
199 000 | |
| | kr 500 x kr 1 300 = | kr 650 000 |
C | ca. 22,5% | (2 000) av stiftingane
har ein grunnkapital på kr 200 000-kr
500 000 | |
| | kr 600 x 2 000 =… | kr 1 200 000 |
D | ca. 12,5 % | (1 100) av stiftingane
har ein grunnkapital på kr 500 000-kr
1 000 000 | |
| | kr 750 x 1 100 = | kr 825 000 |
E | ca. 21 % | (1 800) av stiftingane
har ein grunnkapital på over kr 1 000 000 | |
| | kr 1 000 x 1 800 = | kr 1 800 000 |
Sum årlege
gebyr | kr 4 475 000 |
Totale inntekter
| kr 9 179 000 |
Justisdepartementet sende 2. mars 2004 ut høyringsbrev
med framlegg til endringar i stiftingslova, der mellom anna dei
ulike modellane for finansiering av Stiftingstilsynet vart presenterte.
Regjeringa har gått inn for at det skal vere ei fullfinansiering
av Stiftingstilsynet gjennom gebyr for førstegongsregistreringar
og ei årleg avgift. Enkelte høyringsinstansar
har vore kritiske til ei slik inntektsdekning.
Foreningen for Allmennyttige Stiftelser hevdar at ei slik ordning
i realiteten er ei skattlegging av stiftingane. Til dette vil departementet
vise til at det ikkje er tvil om at Stortinget i lovs form kan gje
forvaltninga heimel til å innkrevje gebyr og avgifter for
offentlege kontrolloppgåver. Regelen om årlege
skatte- og avgiftsvedtak i Grunnlova § 75a, kan
ikkje sjåast å ha relevans i dette tilfellet.
Foreningen for Allmennyttige Stiftelser går imot at
det skal krevjast ei årleg avgift. Departementet ser at
det kan oppfattast som urimeleg at stiftingar som ikkje har noko
med Stiftingstilsynet å gjere i løpet av året,
likevel skal betale ei årleg avgift. Departementet er likevel
kome til at dei argumenta som taler for ei slik avgift, veg tyngre.
Av høyringsnotatet går det fram at næringsdrivande
stiftingar ikkje skal betale gebyr for førstegongsregistreringar.
Det går likevel ikkje klart fram om dei skal betale den årlege
avgifta. Departementet legg til grunn at dei skal det. Det er berre
førstegongsregistreringsgebyret som ville ha ført
til ei dobbel gebyrlegging, sidan dei næringsdrivande stiftingane
skal betale slikt gebyr for registrering i Føretaksregisteret.
Når det gjeld den årlege avgifta, er det ingen
grunn til å handsame dei næringsdrivande stiftingane
annleis enn dei som ikkje er næringsdrivande.
Dei aller fleste høyringsinstansane har uttalt at dei
føretrekkjer modellen som omhandla i kapittel 1.3.2, framfor
den i kapittel 1.3.3, slik at hovudtyngda av inntektene kjem frå den årlege
avgifta. Departementet deler denne oppfatninga. Ein slik modell
vil i større grad halde storleiken på utgiftene
nede samstundes som han vil gje eit meir stabilt inntektsgrunnlag
for Stiftingstilsynet.
Fleire høyringsinstansar foreslår at ordninga
i større grad tek utgangspunkt i dei konkrete oppgåvene
som tilsynet gjer for stiftingane. Departementet er førebels
kome til at dei tyngste argumenta taler for ikkje å ta
gebyr for andre registreringsforretningar enn førstegongsregistreringar.
Etter at Stiftingstilsynet har fått erfaring som gjev sikrare
tal og betre grunnlag for å fastslå ulike arbeidsbelastningar
for tilsynet, kan spørsmålet eventuelt vurderast
på nytt.
Departementet er samd i at det kan sjåast på som rimeleg
at også andre brukarar av registeret enn stiftingane, medverkar
til finansieringa av Stiftingstilsynet gjennom prising av ulike
registerforretningar. Også her foreslår likevel
departementet at ein ventar med å vurdere innføringa
av ei slik prising til Stiftingstilsynet har fått ei viss
røynsle å byggje på. Departementet er
samd med dei høyringsinstansane som i utgangspunktet er
skeptiske til å la grunnkapitalen utgjere grunnlaget for
fastsetjinga av storleiken på betalinga. Problemet er likevel
at forvaltningskapitalen til stiftingane førebels ikkje
er ein samla registrert storleik. Så snart Stiftingstilsynet
får ein slik samla registrert storleik å halde
seg til, er det naturleg at departementet vurderer å la
grunnlaget for berekningane av betalinga heller knyte seg til forvaltningskapitalen
enn til grunnkapitalen.
Etter dette har departementet kome til at finansieringa og betalingsprofilen
førebels bør forankrast i modellstrukturen som
omhandla i kapittel 1.3.2 over.
Ingen av høyringsinstansane er imot at krava er tvangsgrunnlag
for utlegg. Foreningen for Allmennnyttige Stiftelser har likevel
reagert på forslaget, som gjev Statens Innkrevjingssentral
heimel til å drive inn krava med trekk i lønn
og andre liknande ytingar.
Departementet er samd i at føresegna kan framstå som
uklar utan nærare grunngjeving. Poenget med regelen er
at til dømes styremedlemmer og daglege leiarar i stiftingar
i einskilde tilfelle kan komme i personleg ansvar for at gebyra
og avgiftene ikkje blir betalte, dersom dette skyldast aktløyse
frå deira side.
Det er lagt til grunn at Stiftingstilsynet vil ha behov for om
lag ti årsverk og at driftskostnadene vil utgjere i underkant
av 9 mill. kroner per år. Då er det også teke
høgde for etableringskostnadene. Ei fullfinansiering vil
medføre ei samla belastning som svarar til om lag kr 1 000
i gjennomsnitt per stifting per år.
Departementet foreslår at stiftingane skal finansiere
kostnadene med Stiftingstilsynet fullt ut. Inntektene vil likevel
ikkje ta til å kome inn før stiftingane kan registrere
seg i det nye Stiftingsregisteret. Det kan først skje etter
opprettinga 1. januar 2005. Justisdepartementet har derfor
i Revidert nasjonalbudsjett for 2004 foreslått å bruke
inntil 1 mill. kroner av dei løyvingane som er gjevne for
2004 under Kultur- og kyrkjedepartementet kap. 305 Lotteritilsynet
post 1 Driftsutgifter til dekning av etableringskostnader.