Departementet foreslår at lovens formål skal være å fremme
likestilling, sikre like muligheter og å hindre diskriminering
på grunn av etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning,
hudfarge, språk, religion og livssyn.
Begrepet likestilling er ikke entydig. En tolkning av begrepet
likestilling er at ulike grupper skal ha like muligheter. Dette
er den vanlige betydningen av begrepet når det brukes om
forholdet mellom etniske grupper, og det er denne betydningen departementet legger
til grunn i formålsparagrafen.
Bestemmelsen har ikke et selvstendig materielt innhold, men den
vil kunne påvirke tolkningen av loven, ved at lovens øvrige
bestemmelser må leses i lys av formålet. Formålsbestemmelsen
vil videre være retningsgivende for alle deler av virksomheten
til Likestillings- og diskrimineringsombudet, herunder ombudets
kompetanse-/pådriverfunksjon.
Departementet foreslår at loven i utgangspunktet skal
komme til anvendelse på alle samfunnsområder hvor
diskriminering på grunn av etnisitet, religion mv. kan
forekomme. Familieliv og personlige forhold unntas særskilt.
For diskrimineringsgrunnlagene religion og livssyn gjøres
det unntak for handlinger og aktiviteter i regi av tros- og livssynssamfunn og
virksomheter med et religiøst eller livssynsmessig formål,
når disse er av betydning for gjennomføringen
av samfunnets eller virksomhetens religiøse eller livssynsmessige
formål. Lovens geografiske virkeområde avgrenses
på tradisjonell måte, ved at alle handlinger foretatt
i riket er omfattet.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, vil fremheve at den foreslåtte
formålsbestemmelsen tjener som en sterk retningslinje for
tolkningen av loven. Det er viktig at lovens formålsbestemmelse
i stor grad gjenspeiler at loven skal være et sentralt
redskap i arbeidet for likestilling. Flertallet viser
i denne sammenhengen til en rekke stortingsmeldinger som uttrykker
at målet for politikken overfor etniske minoriteter ikke
bare skal være ikke-diskriminering og like muligheter og
rettigheter, men også likestilling mellom minoritetene og
majoritetsbefolkningen.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser for øvrig
til merknader under kapittel 3.2. om gjeldende rett og lovens formål
og virkeområde.
Dette flertallet har merket seg at det foreliggende
lovforslaget ikke inneholder aktivitetsplikt. Ved kommunalkomiteens
høring ble dette påpekt både av menneskerettighetseksperter
og høringsinstanser som en svakhet ved lovforslaget. Det
vises til at aktivitetsplikten var en meget viktig del av Holgersen-utvalgets
utkast til lov. Et forbud mot diskriminering krever ikke at arbeidsgivere
aktivt skal foreta forandring og forebygging som trengs for å motvirke diskriminering.
Det vises til erfaringer fra andre land, som USA, Canada, Storbritannia
og Sverige, som har jobbet lenge med etnisk diskriminering der det
har vist seg at et forbud mot etnisk diskriminering alene ikke er
tilstrekkelig som tiltak mot diskriminering.
Dette flertallet viser til erfaring med aktivitetsplikt
i likestillingslovens § 1a i 2002 der loven nå er
endret slik at aktivitetsplikt er inkludert. Det er dermed dokumentert
at lovgiver i noen tilfeller mener det er nødvendig å inkludere
aktivitetsplikt for å få effekt av loven. Regjeringens
argumentasjon om unødig krav til byråkrati bør
etter dette flertallets mening ikke tillegges avgjørende
vekt. Fordelen ved aktivitetsplikten er at endringer vil skje på et makronivå og
at fokus for innsatsen mot diskriminering flyttes fra retroaktiv
individuell klagebehandling til proaktiv forebygging uavhengig av
en klage.
Dette flertallet viser til behandling av Ot.prp.
nr. 34 (2004-2005) hvor Regjeringen i forhold til Likestillingsloven
sier at aktivitets- og redegjørelsesplikten er ombudets
viktigste virkemiddel i pådriverarbeidet i forhold til
offentlige myndigheter og arbeidslivet. Dette flertallet ser
ikke hvordan dette kan være mindre viktig i forhold til
etnisk/religiøs likestilling.
Dette flertallet har også merket seg
en rapport fra august 2004 til EU-kommisjonen, hvor man har gjort
en komparativ studie av datainnsamling for å måle
effekt og virkning av diskriminering i USA, Canada, Storbritannia
og Nederland. Denne studien påpeker som en av sine hovedkonklusjoner
at måling av diskriminering og statistikk er av særlig
viktighet for synliggjøring. En av de positive effektene
er at det utvikles et objektivt syn på diskriminering og
en utvikling av en bevissthet hos partene, som igjen fører til
en økt ansvarlighet og forståelse for behovet
for å styrke vern mot diskriminering.
Dette flertallet foreslår
derfor at det innføres aktivitetsplikt knyttet til loven,
og fremmer følgende forslag:
"Ny § 8 skal lyde:
§ 8 Aktivitetsplikt
Offentlige myndigheter skal arbeide aktivt og planmessig
for å fremme lovens formål.
Arbeidsgivere i offentlig og privat sektor skal arbeide
aktivt og planmessig for å fremme lovens formål
innenfor sin virksomhet. Aktivitetsplikten omfatter blant annet
rekruttering, lønns- og arbeidsvilkår, forfremmelse,
utviklingsmuligheter og beskyttelse mot trakassering. Arbeidslivets
organisasjoner skal arbeide tilsvarende innenfor sine virkefelt.
Virksomheter som i lov er pålagt å utarbeide årsberetninger,
skal i årsberetningen redegjøre for tiltak som
er iverksatt eller planlegges for å fremme lovens formål.
Offentlige myndigheter og offentlige virksomheter som ikke
har plikt til å utarbeide årsberetning, skal gi
tilsvarende redegjørelse i sine årsbudsjetter.
Lovforslagets §§ 8-17 blir §§ 9-18."
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti stiller seg bak Regjeringens vurdering
om å ikke innføre en aktivitetsplikt. Disse medlemmer ønsker
ikke å påføre offentlige og private virksomheter økt
byråkrati uten at det bidrar i vesentlig grad til å styrke
vernet mot diskriminering. Disse medlemmer viser
til at den samlede byrden for næringslivet allerede er
omfattende, og støtter vurderingen om at frivillige og
positive tiltak vil ha en større effekt.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti viser her særlig til forslaget om at
det nye ombudet skal gi veiledning til arbeidsgivere om hvordan
de kan fremme og håndheve etnisk mangfold på arbeidsplassene,
jf. Ot.prp. nr. 34 (2004-2005) om diskrimineringsombudsloven s.
54-55.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti mener at kravene til offentlige
virksomheter, herunder kommunene, også er omfattende. Aktivitetsplikt
her vil kunne komme i konflikt med andre målsettinger,
blant annet målsettingen om å redusere statlig
detaljstyring overfor kommunene. Disse medlemmer viser
bl.a. til Innst. S. nr. 259 (2002-2003) pkt. 14.2.2 (s. 50.) fra
kommunalkomiteen, jf. St.prp. nr. 66 (2002-2003) kapittel 16.2,
der det heter:
"Det er viktige prinsipp for komiteen at kommunene skal
kunne fungere som en demokratisk arena for kommunenes innbyggere
og prioritere knappe ressurser i samsvar med variasjoner i lokale
behov. Forenkling av statlig regelverk er et viktig bidrag for å kunne
gi kommunene større handlingsrom og færre bindinger.
Komiteen viser til sine behandlinger av kommuneproposisjonene for
2002 og 2003."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine merknader under kapittel 1.2.