Til Odelstinget
Regjeringen foreslår at dagens straffelov avløses av
en ny og moderne straffelov. I proposisjonen her fremmes det forslag
om den alminnelige del i en ny straffelov.
Departementet fremhever i proposisjonen et utgangspunkt om at
bare handlinger som skader eller representerer en fare for skade
på andre verdier, bør kriminaliseres. Straff bør
også være et subsidiært virkemiddel.
Mindre alvorlige lovbrudd bør derfor ikke gjøres
straffbare hvis ønsket atferd kan sikres på annen
måte.
Enkelte lovbrudd er så alvorlige at særlig
hensynet til straffens preventive virkning og dens evne til å opprettholde
sosial ro tilsier at straffen må være streng.
Dette gjelder særlig graverende angrep på liv, helse,
frihet og den seksuelle integritet, alvorlige anslag mot rettsstaten,
og krigsforbrytelser, folkemord og forbrytelser mot menneskeheten.
For disse lovbruddene signaliserer proposisjonen at det alltid skal reageres
strengt. Departementet viderefører Regjeringens arbeid
for straffskjerping ved organisert kriminalitet, seriesaker og gjentatt
kriminalitet. For andre typer av lovbrudd legger utkastet få begrensninger
på domstolenes og påtalemyndighetens reaksjonsfastsettelse,
og det foreslås et fleksibelt reaksjonssystem.
Det er ikke gitt at grensene for hva som bør være straffbart,
skal trekkes på samme måte i dag som i 1902. Relativt
sett har straffeloven fått redusert betydning. Nå er
det behov for å vurdere samlet om sentrale straffebestemmelser
i spesiallovgivningen bør gis plass i straffeloven. Samfunnsutviklingen,
endringer i lovgivningen og kriminalitetsutviklingen har dessuten
gjort det påkrevd å samordne strafferammene i
straffelovgivningen og vurdere nye reaksjonsformer.
Departementets hovedmålsetting er at den nye straffelovs
spesielle del skal være det sentrale regelverk i straffelovgivningen.
Straffbelagte normer som er av stor betydning for hele befolkningen
og som leder til følbare straffereaksjoner, bør
stå i straffeloven. Det samme gjelder straffbare handlinger
med en strafferamme over et visst nivå. Når det
kan utarbeides en felles straffetrussel for likeartede overtredelser,
taler dette for å plassere bestemmelsen i straffeloven,
selv om handlingsnormene for øvrig står i spesiallovgivningen.
Det foreslås at den gjeldende inndeling av lovbruddene
i forbrytelser og forseelser ikke videreføres i den nye
straffelov. Departementet foreslår også å oppheve
ordningen med påtalebegjæring fra den fornærmede
som formelt vilkår for å innlede strafforfølgning.
I stedet foreslås det at alle lovbrudd skal være
undergitt ubetinget offentlig påtale, men at påtale
kan unnlates for handlinger med en strafferamme på 2 års
fengsel eller lavere når ikke allmenne hensyn tilsier påtale.
Departementet bygger på den tradisjonelle definisjon
om at straff er et onde som tilføyes lovbryteren i den
hensikt at det skal føles som et onde. Som straffens formål
og virkninger fremholder departementet de individualpreventive og
allmennpreventive virkninger, samt straffens evne til å opprettholde
den sosiale ro.
Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at det sentrale
for at en handling skal kriminaliseres, er at den kan føre
til skade eller fare for skade på interesser som samfunnet
bør beskytte. I tillegg bør straff bare brukes
dersom andre reaksjoner og sanksjoner ikke er tilstrekkelige eller
tilgjengelige.
Som det konkrete innhold i skadefølgeprinsippet fremholder
departementet blant annet at handlinger som ikke kan medføre
skade, som hovedregel heller ikke bør kriminaliseres. Videre
bør straff normalt ikke brukes alene for å verne
moralske normer eller den enkeltes religiøse følelse.
Departementet fremholder at lovgiveren bør ha bevisbyrden
for at den handling som ønskes kriminalisert, kan medføre
skade eller fare for skade.
Departementet konkluderer med at skyldformen forsett skal være
den primære skyldform i all straffelovgivning, også i
spesiallovgivningen. Departementet går inn for at det i
større grad enn i dag skal være et krav om grov
uaktsomhet når uaktsomhetsansvar anvendes. Etter en samlet
vurdering foreslår departementet å oppheve skyldformen
culpa levissima og de særlige strafferammer tilknyttet
denne. Departementet presiserer at dette ikke skal lede til at den
faktiske utmålte straff (innenfor den ordinære
ramme) skal settes lavere.
Med unntak av reaksjonen straffutmålingsfrafall foreslås
ikke nye reaksjoner i forhold til gjeldende rett. Departementet
går inn for at strafferammene bør fastsettes som
et produkt av tre omstendigheter: hvilken interesse som er angrepet,
resultatet eller virkning av handlingen og lovbryterens utviste
skyld.
For handlinger hvor det foreligger en viss straffutmålingspraksis,
legger departementet til grunn at strafferammen bør fastsettes
med utgangspunkt i det gjeldende straffenivået, men med
et påslag som gjør at man også kan fange
opp straffverdigheten av de mest alvorlige overtredeler av lovbruddstypen.
Departementet går i proposisjonen inn for at minstestraff
bare brukes på krenkelser av enkeltpersoners liv og alvorlige
krenkelser av den seksuelle integritet eller av rettsstaten.
Departementet foreslår at maksimumsstraffen heves til
30 år for de mest graverende tilfeller av krigsforbrytelser,
forbrytelser mot menneskeheten og folkemord. Departementet holder
det også åpent om en strafferamme på 30 år
bør settes for de mest graverende former for terrorhandlinger.
For andre grove lovbrudd går departementet ikke inn for å heve lengstestraffen.
Departementet går imidlertid inn for endringer i ordningen
med prøveløslatelse for handlinger med en strafferamme
på 21 år for å ha mulighet til å kunne
gjøre 21-årsstraffen reell.
Hovedregelen skal fortsatt være at handlingstidens lov
skal anvendes. Men en ny lov skal vanligvis anvendes når
den fører til et gunstigere resultat for den siktede.
I reglene om norsk straffelovgivnings anvendelse på handlinger
som er forøvet i utlandet foreslås det forholdsvis
omfattende endringer i forhold til gjeldende straffelov. Skillet
mellom personer med norsk statsborgerskap og personer som er bosatt
her på den ene side, og personer som ikke er bosatt i Norge
på den andre, videreføres. Det er foreslått
et grunnvilkår om dobbel straffbarhet for å strafforfølge.
Departementet går inn for å lovfeste vilkåret
om at en handling bare kan straffes dersom den rammes av en lovbestemmelse.
Departementet foreslår å videreføre straffrihetsgrunnene
i dagens straffelov. En endring av betydning er at retten skal ha
adgang til å frita for straff dersom handlingen overskrider
de grensene loven setter.
Nytt i forhold til den gjeldende straffeloven er forslaget om å lovfeste
en regel om når det kan handles i nødverge for å forsvare
seg mot offentlig myndighetsutøvelse. Nytt er også forslaget
om å lovfeste selvtekt som straffrihetsgrunn. I dag regnes
selvtekt som en ulovfestet straffrihetsgrunn. Departementet går
inn for å kodifisere regelen.
I kapitlet om betinget dom gir departementet en nærmere
beskrivelse av den nye reaksjonen straffutmålingsfrafall
(vilkårsløs straffutmålingsutsettelse). Regelen
gir retten adgang til å frafalle utmåling av straffen.
Bestemmelsen er ment å være en snever unntaksregel.
Domskonklusjonen vil være at den siktede finnes skyldig,
men at straff ikke fastsettes.
Det foreslås nye bestemmelser om rettighetstap. Departementet ønsker
ikke å videreføre særregelen om tap av
offentlig stilling i gjeldende straffelov. Etter departementets
forslag er reglene om tap av stilling de samme for offentlig ansatte
som for andre arbeidstakere. Departementets forslag åpner
for å fradømme lovbryteren retten til å utøve
en bestemt "aktivitet" i fremtiden. Departementet foreslår
at rettighetstap skal kunne begrenses til forbud mot å utøve visse
funksjoner som ligger til stillingen eller virksomheten, eller til
påbud om å utøve den aktuelle virksomheten
eller aktiviteten på bestemte vilkår. Departementet
er kommet til at tiden nå er moden for å oppheve
dagens særbestemmelser om tap av verneretten og stemmeretten.
En viktig utvidelse ligger i departementets lovutkast om kontaktforbud.
Det foreslås at domstolene skal gis adgang til å frita
helt for straff i to typesituasjoner: Når det skadelige
resultat er forbygget eller gjenopprettet og ved overskridelse av
straffrihetsreglene.
Initiativet til arbeidet med en ny straffelov ligger mer enn
25 år tilbake. Et av de tiltak som Justisdepartementet
selv mente det var behov for, var en fullstendig revisjon av straffeloven
og straffebestemmelsene i spesiallovgivningen (særlovene).
Til å gjennomføre dette arbeid, foreslo den opprettet
en kommisjon med et eget sekretariat. 26. september 1980 ble
Straffelovkommisjonen oppnevnt.
I all hovedsak gjenstår nå arbeidet med en
spesiell del i straffeloven. Arbeidet med konkret å ta standpunkt
til hvilke handlinger som bør kriminaliseres, under hvilke
omstendigheter og hvor strengt, påbegynnes i Justisdepartementet
høsten 2004 og vil iallfall pågå frem
til medio 2006.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Gunn
Karin Gjul, Anne Helen Rui og Knut Storberget, fra Høyre, lederen
Trond Helleland, Linda Cathrine Hofstad og Ingjerd Schou, fra Fremskrittspartiet,
Jan Arild Ellingsen og André Kvakkestad, fra Kristelig
Folkeparti, Einar Holstad og Finn Kristian Marthinsen, og fra Sosialistisk
Venstreparti, Inga Marte Thorkildsen, viser til at det er
et stort reformbehov på strafferettens område.
Dagens straffelov har virket i mer enn 100 år. I løpet
av denne perioden har samfunnsforholdene endret seg mer enn noen
gang tidligere. Det har vært en rivende teknologisk og økonomisk
utvikling, velferdssamfunnet har vokst frem med en stor offentlig forvaltning,
og vi lever i en stadig mer globalisert verden.
Dette har blant annet ført til at synet på hva
som bør belegges med straff har endret seg i løpet
av perioden. Det er behov for å fjerne overflødige
bestemmelser som ikke lenger har praktisk betydning. En gjennomgang
er dessuten nødvendig for å tette eventuelle "hull"
i lovverket. Det er også behov for en språklig
og redaksjonell revisjon for å tilpasse lovgivningen til
dagens samfunn. Departementet har lagt vekt på at straffeloven
skal ha større informasjonsverdi enn i dag og gi et mer
dekkende bilde av rettstilstanden. Komiteen slutter
seg fullt ut til denne intensjonen.
Komiteen vil understreke at dette er en stor og viktig
reform som krever en grundig debatt rundt de prinsipielle spørsmål. Å ta
stilling til hva som skal kriminaliseres og legge retningslinjer
for hvor strengt det skal reageres, er en sentral politisk oppgave.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti viser til at straffelovgivningen stadig har blitt
endret fra vedtakelsen av straffeloven i 1902. Bakgrunnen for dette
har vært og er samfunnets behov for en straffelovgivning
tilpasset stadig nye utfordringer. Disse medlemmer anser
det derfor som naturlig at forslaget til ny generell del i straffeloven
i noen grad bærer preg av opprydding og forenkling. Disse
medlemmer vil likevel fremheve at lovforslaget inneholder
viktige nye og fremtidsrettede elementer.
Likesom straffelovgivningen har vært dynamisk, har de
strafferettslige reaksjonene og innholdet i disse vært
i stadig utvikling. Disse medlemmer viser til at
samfunnsstraffen ble innført i 2001, og til at mulighetene
for soning i behandlingsinstitusjon og ulike behandlingstilbud til
innsatte, som for eksempel sinnemestringsprogram, er av nyere dato.
Videre viser disse medlemmer til at konfliktrådene
ble opprettet som en permanent ordning fra 1991. Det har nylig vært
gjennomført en prøveordning med såkalt
ungdomskontrakt og dette vurderes nå videreført som
en permanent ordning. Prøveordningen med promilleprogram
gjøres også permanent. I Budsjettproposisjonen
for 2005 varsler Regjeringen dessuten at den vil foreslå en
prøveordning med såkalt dommerledet narkotikaprogram
allerede i Revidert nasjonalbudsjett 2005. Dette innebærer
at en lovbryter kan dømmes til behandling. Regjeringen
vil dessuten fremlegge en egen sak for Stortinget om ungdom i fengsel
så snart det lar seg gjøre. Videre arbeides det med
oppfølging av Sanksjonsutvalgets utredning; NOU 2003:15
Fra Bot til bedring. På denne bakgrunn mener disse
medlemmer at regjeringen Bondevik II har ført og
fører en fremtidsrettet og visjonær politikk for
straffegjennomføring.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti mener de strafferettslige utfordringer
vi står overfor i dag er svært ulike de man sto
overfor da straffeloven ble skrevet i 1902. Det er derfor etter disse
medlemmers syn underlig at ikke Regjeringen benytter anledningen
til å peke ut flere nye mål og visjoner i forslaget
til ny straffelov. Dessverre er forslaget i stor grad en opprydding,
forenkling og lovfesting av det som har utviklet seg til å bli
gjeldende praksis. Disse medlemmer mener erkjennelsen
av at vi straffer stadig mer, et flertall av innsatte har rusproblemer,
og halvparten i straffesystemet er gjengangere, gjør at
det kreves nye virkemidler for å løse dagens problemer. Disse
medlemmer mener det på noen områder er
grunn til å tenke alternativt samt skape nye straffe- og
soningsformer som er mer tilpasset de kriminalpolitiske utfordringene
samfunnet står overfor. Disse medlemmer mener
tiltakene i kriminalpolitikken må forebygge bedre, ta flere, oppklare
mer, og reagere og rehabilitere mer effektivt. Dette må det
etter disse medlemmers syn tas hensyn til i utarbeidelsen
av ny straffelov.
Disse medlemmer viser til at barn under 18 år
fortsatt sitter i norske fengsler. Det skal reageres overfor barn
som begår ulovligheter. Disse medlemmer mener
norsk strafferett i større grad bør bruke andre
virkemidler overfor unge lovbrytere enn varetekt og fengsel. Disse
medlemmer har merket seg at bruken av fengselsstraff er
seksdoblet i løpet av de siste førti årene.
Samtidig har nærmere sytti pst. av de innsatte alkohol-
eller narkotikaproblemer, og en av to innsatte kommer tilbake til
soning i løpet av en femårsperiode. Gjengangerproblemene
og det store antallet mennesker med rusproblemer kan tyde på at
man bør tenke alternativt i utformingen av de strafferettslige
prinsipper som skal danne grunnlaget for myndighetenes strengeste
tvangsutøvelse. Disse medlemmer vil ha en
bedre differensiering i utmålingen av straffer, med strengere
straffer på noen få områder, og fokusere
på smartere og mer effektive straffer knyttet til barne-
og ungdomskriminalitet, innsatte med rusproblemer og gjengangere. Slik
kan en politikk for helhetlig kriminalitetsbekjempelse bidra til å forebygge
kriminalitet blant ungdom, behandle rusmiddelmisbrukere og tilbakeføre
gjengangerne i strafferettssystemet til en kriminalitetsfri tilværelse.
All moderne straffelovgivning har en alminnelig del med fellesvilkår
for å straffe (ansvarslæren) og fellesbestemmelser
om hvordan det straffes (reaksjonslæren) som gjelder for
alle straffbare handlinger. Departementets forslag følger
samme mønster. Departementet går også inn
for å videreføre ordningen med at straffebudene
dels er plassert i straffeloven, dels i spesiallovgivningen.
Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at handlingens
alvorlighet, saklig sammenheng, lovmiljø av betydning for
tolkingen og muligheten for å etablere en felles straffetrussel
for flere likeartede overtredelser, er de sentrale momenter når
det skal tas standpunkt til hvilke straffebestemmelser som skal
stå i straffeloven og hvilke i spesiallovgivningen.
For så vidt gjelder det allmenne, finner departementet
det naturlig at en "alminnelig straffelov" i størst mulig
utstrekning inneholder de straffebud som i praksis regulerer livsutfoldelsen
til hele befolkningen. Når det gjelder alvorligheten, er
departementet enig i at handlinger med en øvre strafferamme
på 6 år eller mer, som hovedregel bør
stå i den alminnelige straffelovs spesielle del.
Den andre sentrale målsettingen er at straffelovgivningen
skal ha en logisk oppbygging hvor normer med en saklig sammenheng
også er plassert sammen. I en strafferettslig sammenheng
gir det ofte et fruktbart utgangspunkt å stille spørsmål
om hvilken generell interesse straffebudet skal beskytte.
Under høringen har det særlig kommet innvendinger
mot forslag om å skille saklig likeartede overtredelser,
slik at de grove overtredelser reguleres i straffeloven, mens liten
og ordinær overtredelse blir stående i spesiallovgivningen.
Departementet er enig i at dette krever særlige argumenter,
men vil ikke avvise en slik ordning.
Straffeloven deler lovbruddene inn i forbrytelser og forseelser.
I straffeloven følger skillet av hvor bestemmelsene er
plassert. Utenfor straffeloven er skillet knyttet til strafferammen.
Straffelovkommisjonen går inn for å oppheve skillet.
Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at det i dag verken
er hensiktsmessig eller påkrevd å operere med
skillet mellom forbrytelser og forseelser. Det er ikke tungtveiende
strafferettslige eller prosessuelle grunner til å opprettholde
skillet. Heller ikke straffeprosessuelt er betydningen av skillet
mellom forbrytelser og forseelser lenger så vesentlig at
det gir grunn til å opprettholde det.
Departementet går på denne bakgrunnen inn for å oppheve
skillet mellom forbrytelser og forseelser. Det må da etableres
en ny fellesbetegnelse. Som Straffelovkommisjonen fremholder, er
alternativene "straffbar handling" eller "lovbrudd". Departementet har
i proposisjonen valgt den siste formuleringen for også å fange
opp de tilfeller hvor bestemmelsene overtres av utilregnelige.
Straffeloven har ofte egne strafferammer når handlingen
generelt er forøvet under særdeles skjerpende
eller formildende omstendigheter. At et lovbrudd får følger
som lovbryteren kunne forutse (culpa levissima), bidrar til å skjerpe
handlingens straffverdighet. I en rekke tilfeller har straffeloven
også delt inn lovbruddene i ordinære og grove
overtredelser, eventuelt også i liten, ordinær
og grov overtredelse.
Straffelovkommisjonen foreslår å oppheve den gradering
som følger av skillet mellom forbrytelse og forseelse,
og graderingen som følger av straffskjerpelse ved uforsettlige
følger som lovbryteren kunne innse. Straffelovkommisjonen
foreslår også å oppheve de særskilte
strafferammene som knyttes til om det foreligger særdeles
formildende eller skjerpende omstendigheter. Kommisjonens forslag
er at straffebudene først og fremst skal graderes ved at handlingene
deles inn i liten, vanlig og grov overtredelse.
Departementet er enig i Straffelovkommisjonens forslag om å oppheve
egne strafferammer knyttet til kriteriene "særdeles skjerpende
eller formildende" omstendigheter. Når det er naturlig
og hensiktsmessig å gradere straffebudene etter alvorlighet,
gir departementet sin tilslutning til at den sentrale gradering
skal fremgå av inndelingen liten, vanlig eller grov overtredelse.
En slutter seg også til at det i bestemmelsene angis de
sentrale momenter av både objektiv og subjektiv karakter
som er avgjørende for at handlingen graderes ned eller
opp.
I gjeldende straffelov er hovedregelen at lovbrudd er undergitt
ubetinget offentlig påtale. For flere overtredelser finner
strafforfølgning likevel bare sted når det er
begjært fra den fornærmede og/eller det
foreligger allmenne hensyn.
Straffelovkommisjonen foreslår ordningen med påtalebegjæring
fra den fornærmede - med ytterst få unntak - opphevet.
I stedet foreslås en ordning hvor lovbrudd med en lengstestraff
på fengsel i mer enn to år er undergitt ubetinget
offentlig påtale, mens påtale for lovbrudd med
en strafferamme på inntil to års fengsel er avhengig
av at det foreligger allmenne hensyn. Den fornærmede vil
etter forslaget fortsatt ha betydelig faktisk innflytelse på hvorvidt
et lovbrudd blir strafforfulgt eller ikke.
Departementet slutter seg til Straffelovkommisjonens forslag
om å oppheve ordningen med påtalebegjæring
fra den fornærmede som formelt vilkår for å strafforfølge.
Slik departementet ser det, er det i dagens situasjon den omstendighet
at man lar strafforfølgningen være avhengig av
den fornærmedes begjæring, som krever en særskilt
begrunnelse. Det er departementets syn at de grunner som taler for
en slik ordning, ikke er sterke nok.
Departementet er enig i at grensen mellom de handlinger som undergis
ubetinget offentlig påtale, og de hvor påtale
kan unnlates fordi allmenne hensyn ikke tilsier påtale,
settes ved handlinger med en strafferamme over fengsel i 2 år.
Departementet slutter seg også til Straffelovkommisjonens
oppregning av hvilke momenter det særlig skal legges vekt
på ved avgjørelsen av om allmenne hensyn tilsier
påtale.
Komiteen viser til at siden straffeloven
ble vedtatt i 1902 har det vokst frem en omfattende spesiallovgivning
som inneholder straffetrusler på ulike livsområder. Komiteen er
enig med departementet i at det ikke er naturlig eller ønskelig å samle
alle straffebud i én lov. Komiteen vil imidlertid
understreke at straffebud av alvorligere karakter bør stå i straffeloven.
På den annen side bør straffebudene av pedagogiske
hensyn, så langt det er mulig, deles inn slik at man får
en saklig sammenheng i regelverket. Komiteen har
merket seg at departementet åpner for at det kan bli et
skille mellom saklig likeartede overtredelser, slik at de grove
overtredelser reguleres i straffeloven og ordinære overtredelser
i spesiallovgivningen. Komiteen mener i likhet med
departementet at det er for tidlig å ta endelig stilling
til dette spørsmålet, men vil allerede nå fremheve
at pedagogiske hensyn må veie tungt ved vurderingen.
Komiteen viser til at departementet foreslår å oppheve
den gjeldende inndeling av lovbruddene i forbrytelser og forseelser,
og slutter seg til dette. Komiteen viser til at formålet
med dette skillet var å skille mindre alvorlige lovbrudd
fra mer alvorlige. Komiteen antar at det for folk
flest har liten betydning om et lovbrudd kalles forbrytelse eller
forseelse, og tror strafferammer og straffeutmåling vil
være utslagsgivende for hvor alvorlig et lovbrudd blir
ansett for å være.
Komiteen gir også sin tilslutning til
en gradering av lovbruddene i liten, vanlig eller grov overtredelse,
og at det i bestemmelsene angis de sentrale momenter av objektiv
og subjektiv karakter som er avgjørende for at handlingen
graderes ned eller opp. Komiteen mener dette sikrer
forutberegnelighet og er viktig ut ifra et prevensjonssynspunkt.
Komiteen støtter departementets forslag
om å oppheve ordningen med påtalebegjæring
fra fornærmede som formelt krav for å innlede
straffeforfølgning.
Komiteen mener det er viktig at regelverket fremmer
en rask og effektiv strafforfølgning. Reglene om påtalebegjæring
fra fornærmede er kompliserte og kan føre til
forsinkelse av forfølgning. Å la det være
opp til fornærmede hvorvidt man skal stilles til ansvar
for et lovbrudd kan bidra til å svekke rettshåndhevelsens
effektivitet, og er betenkelig i forhold til kravet om likebehandling. Komiteen er
særlig bekymret for at fornærmede gjennom press
eller tvang kan hindres fra å kreve strafforfølgelse,
særlig i tilfeller der fornærmede og gjerningsmannen
er nærstående.
Komiteen vil understreke at den fornærmede etter
forslaget fremdeles vil ha faktisk innflytelse på avgjørelsen
om et lovbrudd skal forfølges eller ikke, ved at det ved
vurderingen av om det foreligger allmenne hensyn skal tas hensyn
til om fornærmede ønsker strafforfølgning
eller ikke.
Vedrørende terminologi viser komiteen til proposisjonens
punkt 4.2, og har ingen ytterligere merknader.
Folkeretten utgjør også den rettslige rammen
for den internasjonale beskyttelsen av menneskerettighetene. Det
er først og fremst de sivile og politiske rettighetene
som har betydning for utformingen av den alminnelige delen til en
ny straffelov. Menneskerettskonvensjonene kan ha betydning for straffelovgivningen
på to måter. De kan gi beskyttelse mot urettferdig
strafforfølgning, men de kan også bety en viss
forpliktelse for statene til å etablere det nødvendige
lovgrunnlag for strafforfølgning for å beskytte andre
verdier som menneskerettskonvensjonene beskytter.
I utkastet foreslår departementet å videreføre
regelen om begrenset sektormonisme på strafferettens område.
Straffelovgivningen skal, som i dag, gjelde med de begrensningene
som følger av overenskomster med fremmede stater eller
av folkeretten for øvrig. Utkastet innebærer at
ved motstrid mellom en tilstrekkelig klar folkerettslig regel og
en bestemmelse i straffelovgivningen, vil den strafferettslige bestemmelsen
måtte tolkes innskrenkende. Men utkastet kan ikke anvendes
i disfavør av lovovertrederen og utgjør ikke noe
selvstendig hjemmelsgrunnlag.
En rekke internasjonale konvensjoner som gjelder bekjempelse
av terrorisme, grenseoverskridende kriminalitet og liknende, har
bestemmelser om plikt til å strafforfølge nasjonalt
hvis man ikke utleverer en person som er mistenkt for den aktuelle
typen handling. Departementet foreslår derfor en bestemmelse som
gjør norsk straffelovgivning anvendelig på handlinger
som ellers ville ha falt utenfor lovens virkeområde.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, har merket seg at Fremskrittspartiet ikke
anser folkerettslige regler som Norge er forpliktet av som noen
absolutt skranke for Stortinget som lovgiver. Flertallet finner
dette meget oppsiktsvekkende. Flertallet vil påpeke
at kjernen i begrepet folkerett er menneskerettserklæringer
vedtatt i FN og i Europarådet. Slike erklæringer
og konvensjoner gir individer og grupper rettigheter som ikke skal
krenkes. Folkeretten bør etter flertallets oppfatning
klart danne rammer og begrensninger for lovgivning og praksis i
enhver nasjon.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
stille høye krav til om en folkerettslig regel bør
gå foran norsk lovgivning. Det må også sondres
mellom klare forpliktelser som følge av traktater som det
konkret er tatt stilling til fra Stortinget, og andre folkerettslige
regler. Disse medlemmer vil ikke anse folkerettslige
begrensninger som noen absolutt skranke dersom Stortinget eller det
norske folk ønsker andre regler.
Departementet legger til grunn at straffens formål må være å styre
atferd i fremtiden, og herigjennom å bidra til et samfunn
og en sameksistens som en ut fra gjeldende verdiprioriteringer anser
som ønskelig. Selve straffeinstitusjonen har således
forebyggelse - prevensjon - som sitt formål. Prevensjonsformålet
er dobbelt: å forebygge uønsket atferd og å forebygge
sosial uro i kjølvannet av uønsket atferd som likevel
måtte skje.
Straffens tilsiktede virkninger kan deles i tre hovedgrupper:
Individualpreventive virkninger og allmennpreventive virkninger,
samt å bidra til den sosiale ro. De individualpreventive
virkninger av straffen kan igjen deles i tre: Det er straffens uskadeliggjørende
(inkapasiterende), avskrekkende og forbedrende virkninger. Også de
allmennpreventive virkninger er flere. En skiller gjerne mellom
straffens avskrekkende virkning og den vanedannende og holdningsskapende
virkning.
At handlingene blir gjenstand for strafforfølgning,
og at den eller de skyldige ilegges straff, har en viktig mentalhygienisk
virkning. Hos de fleste som er blitt utsatt for en direkte krenkelse
mot person eller eiendeler, oppstår det et ønske
om å ville ta igjen. Selv om kriminaliseringen og strafforfølgningen
kan sies å ha en forankring i gjengjeldelsen, har den likevel
et fremadskuende formål: Den skal legge forholdene til
rette for et samfunn preget av åpenhet og trygghet og fri
fra unyansert og uønsket privat rettshåndheving.
Komiteen vil fremheve at trygghet og
rettssikkerhet er sentrale verdier i vårt samfunn. Straffelovgivningen
skal verne om fellesskapsløsningene og sikre den enkelte
borgers frihet og trygghet. Kriminalitet er etter komiteens oppfatning
et uakseptabelt angrep på den enkeltes rett til frihet,
trygghet og integritet.
Straff er den kriminelle handlingens motstykke. Komiteen vil
fremheve at hovedformålet med bruk av straff er prevensjon:
Samfunnet straffer for å hindre fremtidige uønskede
handlinger og for å forebygge sosial uro i kjølvannet
av uønsket adferd som likevel måtte skje.
Etter komiteens syn er straffens allmennpreventive
virkning den viktigste grunn for bruk av straff. Kjennskap til de
enkelte straffebud og viten om en mulig straff ved overtredelse
virker adferdsstyrende i samfunnet. En slik virkning er viktig.
Det er imidlertid også av stor betydning at straffen
har en individualpreventiv funksjon ved at den påvirker
den enkelte lovovertreder til ikke å begå nye lovbrudd
i fremtiden. Komiteen viser til at Stortinget i de
senere år har lagt stadig større vekt på straffens
forbedrende virkning. Det følger for eksempel av straffegjennomføringsloven § 3
første ledd at kriminalomsorgen ved gjennomføringen
"skal legge forholdene til rette for at domfelte skal gjøre
en egen innsats for å motvirke nye straffbare handlinger". Komiteen vil
påpeke at en kriminell løpebane kan avbrytes gjennom
tiltale og dom. Straffen skal danne grunnlag for et liv fritt for
kriminalitet. Dette innebærer et vidt og nyansert syn på straffen.
Straffens innhold og mål er rehabilitering til et verdig
og samfunnsnyttig liv. Det er etter komiteens mening
viktig at vi som samfunn og som enkeltpersoner gir lovbrytere mulighet
til integrering på like vilkår etter endt soning.
Skal målet om et kriminalitetsfritt liv etter endt soning
oppfylles, må soningen fylles med et hensiktsmessig innhold. Komiteen mener
at kriminalomsorgen må videreutvikles både med
hensyn til metoder og ressurser.
Kriminalpolitikken skal etter komiteens oppfatning
ikke kamuflere, men gi moderne tilsvar på samfunnets behov
for å bevare den sosiale ro. Den utmålte straff
må oppleves som rettferdig sett i forhold til det lovbrudd
som er begått. Komiteen vil påpeke
at den utmålte straff skal stå i forhold til den
kriminelle handling. Dette er ikke minst viktig for ofrene for kriminalitet
og for deres familie, venner og andre pårørende.
Men først og fremst trengs kriminalpolitikkens fokus på kriminalitetsforebygging
og rehabilitering av kriminelle.
Uten et forebyggende og fremtidsrettet perspektiv blir politikken
hevngjerrig. Kriminalpolitikk er mer enn straff. Og straff er mer
enn hevn. Det grunnleggende formålet med straff er som
nevnt å hindre uønsket adferd og å styre
borgernes adferd i ønsket retning.
I en rettsstat har lovbrudd en konsekvens. Komiteen viser
til at fellesskapets reaksjon må stå i forhold
til det rettsgodet som er krenket.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
man i mye større grad i forhold til spørsmål
om straffelovgivning må ha fokus på ofrene for
kriminalitet. Det at en kriminell har skapt et offer som ufrivillig
har fått sine egne rettigheter og rettsgoder krenket, er
nettopp det viktigste grunnlag for at noe skal kriminaliseres. Straffen
må også ha som mål at den som har blitt
offer for kriminalitet føler at rettferdighet skjer.
Disse medlemmer mener videre at man må erkjenne
at straffen har andre klare elementer ved seg. Det er blant annet
innkapasitering og renovasjonshensyn. Det er faktisk en del som
begår så grusomme handlinger eller begår
så mange kriminelle handlinger at det i seg selv blir et
mål å sikre samfunnet vern mot disse.
Disse medlemmer mener også at man ikke er ærlige
dersom man ikke erkjenner at straff i noen grad er basert på en
form for hevnmotiv, selv om dette ikke bør være
det mest fremtredende ved bruken av straff.
I vurderingen av hvilke handlinger som bør være straffbare,
må de alminnelige begrunnelser for straff suppleres med
og utdypes av andre rettspolitiske hensyn. Stortingets syn på prinsippene
som bør ligge til grunn for vurderingen av hvilke handlinger
som skal være straffbare, vil ha stor betydning for departementets
videre arbeid med den spesielle delen i en ny straffelov. Et sentralt
veivalg er om straff skal benyttes til å motvirke atferd
som et flertall i befolkningen oppfatter som umoral eller på annet
grunnlag reagerer sterkt på, men som ikke har skadevirkninger.
Særlig er det behov for å vurdere om enkelte handlinger bør
avkriminaliseres.
Kommisjonen har som utgangspunkt at det bør vises tilbakeholdenhet
med bruk av straff. Først og fremst bør bare handlinger
som medfører skade eller fare for skade, straffsanksjoneres
(skadefølgeprinsippet). Selv for handlinger som medfører
skade eller fare for skade, legger kommisjonen til grunn at kriminalisering
ikke bør skje dersom bruk av straff enten er uberettiget
eller uhensiktsmessig. Det samme gjelder dersom den ønskede
atferdsstyringen kan oppnås med andre sanksjoner.
Kommisjonen drøfter blant annet om en krenkelse av den
alminnelige moraloppfatningen kan anses som skade. Kommisjonens
tilbakeholdenhet med å se på moralkrenkelser som
skade ligger til grunn for flere forslag om avkriminalisering. Kommisjonen
mener som et utgangspunkt at skadefølgeprinsippet også bør
avgrenses mot skade som gjerningspersonen påfører
seg selv.
Unntaksvis mener kommisjonen at det kan være berettiget å kriminalisere
atferd som ikke i seg selv har skadevirkninger. Slik kriminalisering
kan være aktuelt av kontroll- eller effektivitetshensyn.
Kommisjonen fremhever at straff bare bør benyttes der
det er moralsk berettiget. Og en straffereaksjon må fremstå som
rimelig og rettferdig. Straff må videre være en
hensiktsmessig reaksjon mot handlingstypen. Straffens nyttevirkninger
må holdes opp mot straffens omkostninger. Kommisjonen peker også på en
del grunner til å være varsom med bruk av straff.
Det såkalte Sanksjonsutvalget avga sin utredning, NOU
2003:15 Fra bot til bedring, i 2003. Et hovedpunkt i utredningen
er at bruken av straff bør reduseres. For det annet bør
de interessene som lovbestemmelsen skal beskytte, være
så viktige for samfunnet at de forsvarer bruk av straff.
Det tredje hensynet som fremheves, er at det normalt ikke er grunn til å ta
i bruk straff hvis trusselen om andre sanksjoner er tilstrekkelig
til å sørge for at lovbestemmelsen blir etterlevd
(subsidiaritet). For det fjerde går utvalget inn for at
straff bare bør benyttes som sanksjon mot alvorlige overtredelser.
Det oppstilles med andre ord et kvalifikasjonskrav.
Skadefølgeprinsippet bør være utgangspunkt
og grunnvilkår for kriminalisering: Atferd bør
bare gjøres straffbar dersom den fører til skade
eller fare for skade på interesser som bør vernes
av samfunnet. I tillegg må to andre kriterier vurderes
for at loven skal sette straff for en bestemt atferd: (1) Straff
bør bare brukes dersom andre reaksjoner og sanksjoner ikke finnes
eller åpenbart ikke vil være tilstrekkelige. (2) Straff
bør bare brukes dersom nyttevirkningene er klart større
enn skadevirkningene. Departementet er enig i at prinsippene for
kriminalisering gjør seg sterkest gjeldende ved nykriminalisering.
Kjernen i skadefølgeprinsippet er at bruken av straff
må være rasjonell og human. Individene bør
i størst mulig grad kunne handle fritt, og straff bør
bare brukes når tungtveiende hensyn taler for det. Den mest
grunnleggende konsekvensen av skadefølgeprinsippet er at
man bør avkriminalisere handlinger som i vår tid
ikke er egnet til å medføre skade eller fare for
skade. Departementet er enig i at straff ikke bør brukes
utelukkende for å verne moralske eller religiøse
normer.
Departementet er videre enig i at straff trolig har liten påvirkningskraft
på moralsynet på en del områder. I forhold
til angrep på religiøse normer kan det imidlertid
noe lettere enn ved angrep på moralske normer inntre ulike
former for skader som etter omstendighetene kan berettige bruk av
straff.
Departementet er enig i at det ikke er grunn til å utvide
bruken av straff for å beskytte den enkeltes fysiske integritet
ut over det som i dag følger av § 228. Det
samme utgangspunktet gjør seg gjeldende for mindre alvorlige
handlinger som påvirker den enkeltes psykiske integritet.
Inntil en viss grense bør det å påføre
andre psykisk ubehag gjennom atferd eller utsagn ikke sanksjoneres
med straff. Straff bør som hovedregel heller ikke brukes
på handlinger som utelukkende eller i det alt vesentlige
er skadelige for gjerningspersonen selv.
Etter departementets syn tilsier skadefølgeprinsippet
at bruk av narkotika fortsatt bør være straffbart.
Straffens preventive virkninger er særlig viktige for å hindre
at barn og unge begynner å bruke narkotika i en sårbar
oppvekstsituasjon.
Departementet er enig i at tre forutsetninger bør foreligge
før det er aktuelt å kriminalisere overtredelser
av den offentligrettslige reguleringslovgivningen: (1) tilstrekkelig
etterlevelse av regelen kan ikke oppnås ved andre sanksjoner,
(2) regelen må beskytte en viktig interesse og (3) det
må dreie seg om en alvorlig eller gjentatt overtredelse.
Komiteen er fullt ut enig med departementet
i at den nye straffeloven må være generell og
rette seg mot handlingstyper, og ikke knytte seg til konkrete enkelthandlinger
eller enkeltpersoner.
Det er også grunnleggende viktig at straff ikke kan
ilegges noen uten hjemmel i lov, jf. Grunnloven § 96.
De enkelte straffebud må dessuten utformes slik at de blir
forståelige og tilstrekkelig presise. Straffebud må heller
ikke gis tilbakevirkende kraft, jf. Grunnloven § 97.
Komiteen har merket seg at Straffelovkommisjonen
har som utgangspunkt at det bør vises tilbakeholdenhet
med bruk av straff. Kommisjonen mener at straff kun bør
brukes mot handlinger som medfører skade eller fare for
skade (skadefølgeprinsippet). Skadefølgeprinsippet
bygger på at individet i størst mulig grad bør
kunne handle fritt, og at straff bare bør brukes når
tungtveiende grunner taler for det. Departementet mener at skadefølgeprinsippet
bør være utgangspunkt og grunnvilkår
for kriminalisering.
Komiteen vil understreke at straff er samfunnets
sterkeste middel for å styre adferd. Mye taler for at straff
bør reserveres for de alvorlige eller gjentatte overtredelsene.
Etter komiteens mening bør straff kun brukes
når andre sanksjoner ikke finnes eller ikke er tilstrekkelige.
Straff bør videre kun brukes dersom nyttevirkningene er
klart større enn skadevirkningene. Komiteen mener
at fordelene med å kriminalisere en handling må veies
opp mot ulempene. Fordelene vil i utgangspunktet bare kunne være store
nok dersom handlingene som man ønsker å forhindre,
kan medføre skade eller fare for skade på interesser
som har et rettmessig krav på vern.
Som en konsekvens av dette mener komiteen at straff
i utgangspunktet bør forbeholdes handlinger som medfører
fare eller har en skadelig følge. Komiteen vil
imidlertid påpeke at hva som betegnes som "fare" eller
"en skadelig følge" vil kunne variere. En tilslutning til
det såkalte skadefølgeprinsippet innebærer
følgelig ikke nødvendigvis enighet i alle spørsmål
om kriminalisering av handlinger og/eller unnlatelser.
Komiteen mener det vil være nødvendig å vurdere
skadefølgen konkret for det enkelte straffebud ved behandlingen
av Regjeringens forslag til ny spesiell del i straffeloven. Komiteen vil
imidlertid fremholde at vurderingen kan bli noe ulik avhengig av
om man vurderer avkriminalisering eller nykriminalisering.
Dersom skadefølgeprinsippet legges til grunn ved utforming
av ny straffelov, vil straff ikke kunne brukes utelukkende for å beskytte
moralske eller religiøse normer. Straff vil heller ikke
kunne brukes for å beskytte mot ulike mildere former for
psykisk eller fysisk ubehag. Komiteen vil i den forbindelse fremheve
at det er viktig å skape en økt bevissthet i befolkningen
om at ikke alle handlinger som er lovlige, er rettmessige eller
etisk forsvarlige.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet stiller
seg bak Straffelovkommisjonen og Regjeringens syn om at skadefølgeprinsippet
bør være utgangspunkt og grunnprinsipp i forhold til
hva som bør anses kriminelt og straffverdig. Disse
medlemmer ser det slik at ikke alt bør være straffbart,
tvert imot mener disse medlemmer at prinsippet om
at "min frihet stopper der din begynner" er et godt utgangspunkt.
Til gjengjeld mener disse medlemmer at en rekke straffbare
handlinger bør straffes langt strengere enn i dag. Dette gjelder
spesielt handlinger som går på den fysiske integritet
som drap, grov vold, voldtekt og seksuelle overgrep mot mindreårige.
Disse medlemmer mener det er viktig at man ikke
i for stor grad blander spørsmålet om noe er moralsk
eller ikke og kriminaliserer ut fra det. Det er mye en kan synes
er umoralsk, uten at det bør straffes eller forbys. Det
kan her vises til utviklingen i samfunnet. Tidligere var det for
eksempel ikke lov for ugifte å dele hotellrom. Dette var
begrunnet i moralhensyn. I dag finner nok de fleste av oss slike
bestemmelser absurde, og kriminalisering ut fra et slikt syn vil
føre til at folk mister respekten for strafferettspleien.
Disse medlemmer viser til at man kan se virkningen
av å straffe eller gi forbud begrunnet ut fra rene moralhensyn,
når vi ser på utviklingen der vi har det man kaller
rettslige standarder. Innledningsvis kan det nevnes at fordelen
med de rettslige standarder er at de nettopp endrer seg i takt med
samfunnsutviklingen. Disse medlemmer mener likevel
det viser paradokset i å legge for stor vekt på moralhensyn.
Som et eksempel kan man nevne begrepet pornografi i straffeloven § 204.
Selv om ordet er det samme, betyr ikke pornografi det samme i dag som
for 50 år siden. Det er grunnen til at man tidligere blant
annet forbød boken "Sangen om den røde rubin".
Et annet eksempel er hva man oppfatter som blasfemisk. Filmen "Life
of Brian" ble oppfattet som blasfemisk for 20-30 år siden,
mens de færreste i dag vil kalle dette blasfemi. Disse
eksemplene er klassiske utslag av at man regulerte kun ut fra moral,
og ikke om det var skadelig. Disse medlemmer mener det
er viktig at man heller ikke legger seg flat for andres moral eller
skikk og bruk, det være seg innvandrere eller andre, i
forhold til kriminalisering eller avkriminalisering. At enkelte
innvandrergrupper for eksempel oppfatter det som moralsk rett med
omskjæring og lignende, kan for eksempel ikke medføre at
et samfunn skal godta slikt uansett om enkelte skulle mene det er
moralsk riktig. Prinsippet om at man ikke bør kriminalisere
utelukkende ut fra moralhensyn slår i så måte
ut begge veier.
Det må likevel bemerkes at skadefølgeprinsippet vil
kunne fravikes på noen områder, blant annet i
forhold til samfunnets kostnader og funksjon. Dette er en av grunnene
til at man for eksempel ikke vil avkriminalisere narkotikabruk selv
der dette er frivillig og ikke skader andre enn brukeren.
Disse medlemmer mener også at fokus på at man
skal bruke straff hvor handlingen har en skadefølge, naturlig
bør innebære at man i strafferetten får et
langt større fokus på offeret for handlingen,
noe disse medlemmer mener vil være positivt
og rettmessig. Disse medlemmer mener en slik tilnærming
bør få følger for hva domstolene skal
ta hensyn til ved straffeutmålingen. Handlingen og følgen
for offeret skal hensyntas og ikke den kriminelles situasjon. Man
må ikke glemme at det å bli offer for en kriminell
handling er noe man ufrivillig blir, mens det å begå en
straffbar handling er et valg den kriminelle selv foretar.
Straffeloven inneholder ikke noen generell regel om når
medvirkning er straffbart. Straffeloven § 58 gir
generelle regler om straffutmålingen ved medvirkning, men
bestemmelsen er først aktuell når det er klart
at medvirkning kan straffes og sier lite om grensene for medvirkningsansvaret.
Et flertall av straffebudene i straffeloven har et eget medvirkningstillegg.
For straffebud som ikke har et særskilt medvirkningstillegg,
må det tas stilling til om gjerningsbeskrivelsen er formulert
så vidt at også bistandshandlingen rammes. Medvirkningsansvaret
er et selvstendig straffansvar. Medvirkeren kan straffes selv om
hovedgjerningspersonen ikke kan det.
Straffelovkommisjonen går inn for å innføre
en generell regel om at medvirkning er straffbart. Dersom dette
utgangspunktet skal fravikes, slik at medvirkning ikke skal være
straffbart, må det i så fall bestemmes i det enkelte
straffebudet.
For å kunne straffes for medvirkning er det etter gjeldende
rett et vilkår at medvirkeren har vært delaktig
i utføringen av den straffbare handlingen, enten i form
av fysisk medvirkning eller psykisk medvirkning som har styrket
hovedgjerningspersonens forsett. Departementet legger til grunn
at dette fortsatt skal være et vilkår for å kunne
straffes for medvirkning. Departementet slutter seg på denne
bakgrunnen til forslaget om å innføre en generell
bestemmelse som kriminaliserer medvirkning, kombinert med unntak
i de straffebud der slik kriminalisering ikke er ønskelig.
I samsvar med departementets grunnsyn på bruken av straff,
må heller ikke medvirkning kriminaliseres unødig.
Komiteen er enig med departementet
i at regler som er felles for alle eller de fleste straffebud,
bør nedfelles i generelle bestemmelser. Både pedagogiske
og lovtekniske hensyn taler for dette.
Dersom det først er grunnlag for å kriminalisere en
handling, vil det normalt også være god grunn
til å kriminalisere medvirkning. Komiteen støtter derfor
forslaget om å innføre en generell bestemmelse
som kriminaliserer medvirkning. En slik regel må imidlertid
kombineres med unntak i de straffebud der det ikke er ønskelig
at medvirkning skal være forbudt.
Kjernen i det rettslige begrepet forsøk er at skyldkravet
er oppfylt, men ikke gjerningsinnholdet i straffebudet. På veien
frem mot det fullbyrdede lovbrudd er to grenser av særlig
betydning. Den første er grensen mellom den straffrie forberedelse
og det straffbare forsøk (forsøkets nedre grense).
Den andre sentrale skillelinjen er grensen mellom det straffbare forsøk
og den fullbyrdede forbrytelse (forsøkets øvre grense).
For å kunne straffes for forsøk må gjerningspersonen
ha utvist fullbyrdelsesforsett. § 50 fastsetter at
et forsøk ikke skal være straffbart dersom gjerningspersonen
frivillig trer tilbake fra lovbruddet.
Kommisjonen legger til grunn at forsøk på mer alvorlige
lovbrudd også bør være straffbelagt i
en ny straffelov. Kommisjonen går inn for at forsøk
på mindre alvorlige lovbrudd ikke bør være
straffbart, slik hovedregelen også er etter gjeldende rett.
Kommisjonen går inn for at forsøk som hovedregel
skal være straffbart dersom den øvre strafferammen
i straffebudet som blir forsøkt overtrådt, er
høyere enn 6 måneder, dvs. 1 år eller
mer.
Departementet er enig i at straffelovens alminnelige del fortsatt
bør inneholde en generell bestemmelse om straff for den
som forsøker å utføre en straffbar handling.
Departementet er videre enig i at man på samme måte
som i dag bør avgrense en generell forsøksbestemmelse
til å gjelde for mer alvorlige straffbare handlinger. Departementet
mener at kommisjonens forslag om å straffe forsøk
på handlinger som kan straffes med fengsel i 1 år
eller mer, gir et hensiktsmessig utgangspunkt.
Komiteen er enig med departementet
i at straffelovens alminnelige del fortsatt bør inneholde
en generell bestemmelse om straff for den som forsøker å utføre
en straffbar handling.
Komiteen viser til at på det subjektive
plan, i gjerningspersonens hode, er det lite som skiller et forsøk
fra en fullbyrdet forbrytelse. Dette kan tale for å kriminalisere
forsøk på et bredt spekter av lovbrudd. På den
annen side vil det ved forsøk ikke ha skjedd noen konkret
skade, noe som taler for å begrense forsøksbestemmelsens
nedslagsfelt.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, har merket seg at flere høringsinstanser
anbefaler å kriminalisere forsøk på handlinger
som har en strafferamme på mer enn seks måneder.
Andre høringsinstanser, deriblant Riksadvokaten, ønsker å kriminalisere
forsøk der strafferammen overstiger tre måneders
fengsel. Departementet mener imidlertid at Straffelovkommisjonens forslag
om å straffe forsøk på handlinger som
kan straffes med fengsel i ett år eller mer, gir det mest hensiktsmessige
utgangspunkt.
Flertallet synes det er vanskelig å ta
stilling til hvilken grense som er mest hensiktsmessig all den tid det
foreløpig ikke foreligger noe konkret forslag til hvilke
strafferammer som skal gjelde for de enkelte straffebud. Etter flertallets oppfatning
kan det synes som om en grense på ett års fengsel
er noe høyt, men dette kan avhjelpes ved at man i enkelte
straffebud med en lavere strafferamme inntar et unntak fra hovedregelen
om forsøkshandlinger. Med dette som bakgrunn gir flertallet sin
foreløpige tilslutning til departementets anbefaling.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støtter
Riksadvokatens syn på at man bør kriminalisere
forsøk der strafferammen overstiger 3 måneders
fengsel. Disse medlemmer viser til at når
forsøksstadiet er overtrådt, så har man
utvist en forbrytersk vilje. Når man bevisst har tilsiktet
en straffbar handling, bør man derfor kunne reagere mot
disse i større grad enn det flertallet her legger opp til.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
"Straffeloven § 16 første ledd skal
lyde:
Den som har forsett om å fullbyrde et lovbrudd som kan
medføre fengsel i 3 måneder eller mer, og som
foretar seg noe som er ment å lede direkte til utføringen,
straffes for forsøk, når ikke annet er bestemt."
Forberedelse til en straffbar handling er som regel straffritt
etter norsk rett. Visse forberedelseshandlinger er imidlertid straffbare
etter særskilte straffebud.
I stedet for en generell bestemmelse om straffansvar for handlinger
som forbereder lovbrudd, går kommisjonen inn for at dagens
kasuistiske tilnærming bør videreføres,
slik at lovgiverne kriminaliserer forberedelseshandlinger som er
spesielt samfunnsskadelige.
Departementet er enig i at det heller ikke i den alminnelige
delen i en ny straffelov bør gis noen generell bestemmelse
som kriminaliserer handlinger som forbereder lovbrudd. På den
annen side er det etter departementets syn fortsatt behov for enkeltbestemmelser
som rammer forberedelseshandlinger innenfor mer begrensede områder.
Departementet vil fremheve at forberedelseshandlinger bare bør
kriminaliseres når det er et særskilt behov for
det. Departementet er enig i at det ikke er ønskelig å innføre
et generelt forbud mot å avtale å begå straffbare
handlinger.
Departementet er i utgangspunktet ikke like kritisk som kommisjonen
til å kriminalisere forberedelseshandlinger for å kunne
benytte tvangsmidler i straffeprosessloven. Men det er et spørsmål
om det ikke er mer hensiktsmessig å åpne for bruk
av metodene i rent forebyggende øyemed.
Komiteen støtter departementets
anbefaling om at det ikke inntas en generell bestemmelse som kriminaliserer
handlinger som forbereder lovbrudd i den generelle delen av en ny
straffelov. Når handlingen er på forberedelsesstadiet,
er avstanden til den fullbyrdede handling oftest større
enn ved forsøk. Dette gjør forberedelseshandlingene
mindre straffverdige. Komiteen vil for øvrig
bemerke at ingen høringsinstanser har etterlyst et generelt
forbud mot forberedelseshandlinger.
Komiteen mener imidlertid at det er behov for enkeltbestemmelser
i den nye straffeloven som rammer forberedelseshandlinger innenfor
mer begrensede områder.
Forberedelseshandlinger bør etter komiteens mening
kun kriminaliseres når det er et særlig behov for
det. En kriminalisering av forberedelseshandlinger bør
utformes slik at straffebudet blir mest mulig målrettet
og konkret. Komiteen mener dessuten at kriminalisering
av forberedelseshandlinger i størst mulig grad bør
rette seg mot forberedende handlinger som i det ytre bærer
bud om å være nettopp det. Et eksempel på en
slik handling er inngåelse av avtale om å begå alvorlig
kriminalitet.
Komiteen viser til at Politiets sikkerhetstjeneste
uttrykker behov for å kriminalisere forberedelseshandlinger
til alvorlige forbrytelser. Komiteen er kjent med
at visse forberedelseshandlinger per i dag er straffbare etter norsk
rett. Komiteen ber på denne bakgrunn departementet
i forbindelse med utarbeidelse av forslag til ny spesiell del i
straffeloven, vurdere å videreføre disse. Det
er etter komiteens mening særlig nødvendig å forby
forberedelse av særlig alvorlig kriminalitet som for eksempel:
krigsforbrytelser
folkemord og forbrytelser mot menneskeheten
høyforræderi
angrep mot de høyeste statsorganenes virksomhet
eller inngrep overfor andre viktige samfunnsinstitusjoner
kapring
sabotasje mot infrastrukturen
grov frihetsberøvelse
avtale om slaveri, drap eller om betydelig legemsbeskadigelse
avtale om brannstiftelse, annen særlig farlig ødeleggelse
eller avtale om ran.
En handling er ikke uten videre straffbar selv om et straffebud
objektivt sett er overtrådt. Det kan foreligge en straffrihetsgrunn,
som gjør handlingen lovlig eller i det minste straffri.
Straffrihetsgrunnene skiller seg fra regler om straffritak, straffopphør
og straffnedsettelse ved at de automatisk leder til at straffansvar
ikke inntrer. Straffrihetsgrunnene utgjør et eget straffbarhetsvilkår;
straff inntrer ikke dersom det foreligger en straffrihetsgrunn.
Straffeloven inneholder to generelle og lovfestede straffrihetsgrunner,
nemlig nødrett og nødverge. Straffeloven har ingen
generell bestemmelse om selvtekt, det beror i dag på retningslinjer
trukket opp i rettspraksis om selvtekt skal være straffriende. Straffelovkommisjonen
har foreslått å lovfeste selvtekt som generell
straffrihetsgrunn. Samtykke regnes også som en straffrihetsgrunn,
men egner seg dårlig for generell regulering. Noen slik
generell bestemmelse finnes ikke i gjeldende lov, og foreslås
heller ikke i den nye.
En særlig straffrihetsgrunn, som har vært knyttet til
offentlig myndighetsutøvelse, er ordre fra overordnet.
Ordre fra overordnede kan innebære at gjerningspersonen
ikke har utvist den nødvendige skyld. Men noen alminnelig
regel om at den som handler etter ordre fra overordnet, er straffri,
er ikke gjeldende rett og foreslås heller ikke i den nye
straffelov.
Etter gjeldende rett har ikke domstolene adgang til - uten særskilt
hjemmel - å frita for straff når de objektive
og subjektive straffbarhetsvilkårene først er oppfylt.
Den kan heller ikke sette ned straffen utover de særlig
hjemlede tilfellene.
Straffelovkommisjonen tok i delutredning I til orde for at domstolene
bør få en generell adgang til etter en helhetsvurdering å sette
ned straffen. Kommisjonen mente videre at retten bør få en
alminnelig adgang til etter en helhetsvurdering å frita
helt for straff når særegne omstendigheter ved
saken gjør det ønskelig. Straffelovkommisjonen
sluttet seg i delutredning V til overveielsene i delutredning I
og foreslo en generell bestemmelse om straffritak når helt særlige
omstendigheter tilsier det. I delutredning VII går kommisjonens
flertall imot en generell straffritaksregel.
Departementet deler langt på vei det synet Straffelovkommisjonen
har lagt til grunn i delutredningene I og V. Det kan tenkes unntakstilfeller
der det kan fremstå som urimelig å idømme
straff, selv om vilkårene for å straffe er oppfylt.
Saken kan ligge slik an at det bør kunne gis en form for
avkall på å fastsette straff som er betingelsesløst.
Departementet er likevel enig i at det er et viktig hensyn ikke å viske
ut grensen mellom straffbare og straffrie handlinger. Til forskjell
fra forslaget i delutredning V, ønsker derfor ikke departementet å gå inn
for en regel som leder til at domskonklusjonen lyder på frifinnelse.
Departementet foreslår derfor ingen straffritaksregel
for disse situasjonene. I stedet går departementet inn
for at "straffutmålingsutsettelse" også skal kunne
gis betingelsesløst. Konklusjonen vil fortsatt være
at den tiltalte kjennes skyldig, men det fastsettes verken straff,
prøvetid eller andre vilkår. Reaksjonen bør
i tilfelle endre navn. Reaksjonen kan gis betegnelsen straffutmålingsfrafall.
Som for betingelsesløse påtaleunnlatelser bør
heller ikke straffutmålingsfrafall tas inn i strafferegisteret.
Komiteen viser til at departementet
i proposisjonen foreslår en helt ny ordning kalt "straffutmålingsfrafall".
Straffutmålingsfrafall innebærer at man dømmes
for et lovbrudd, men fordi handlingen er unnskyldelig utmåles
ingen straff. Ordningen med straffeutmålingsfrafall skal
kun benyttes når "helt særlige grunner tilsier
det".
For å tydeliggjøre at ordningen
med straffeutmålingsfrafall kun skal benyttes i helt spesielle
unntakssituasjoner foreslår komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, følgende
utforming av ny straffelov § 61:
"Straffeloven § 61 skal lyde:
§ 61. Straffutmålingsfrafall
Selv om straffeskyld anses bevist, kan retten, når helt
særlige grunner tilsier det, frafalle å utmåle straff.
Ved avgjørelsen om det foreligger helt særlige grunner
skal det spesielt legges vekt på om utmåling av
straff vil virke som en urimelig tilleggsbelastning for lovbryteren,
og heller ikke hensynet til straffens formål og virkninger
for øvrig tilsier at det utmåles en reaksjon.
§ 60 annet ledd gjelder tilsvarende."
Flertallet vil bemerke at ny straffelov § 61 annet
ledd ikke er ment som en uttømmende oppregning av hvilke
hensyn som kan vektlegges ved vurderingen av om straffeutmålingsfrafall
skal benyttes. De momentene som nevnes i bestemmelsen utgjør imidlertid
så tungtveiende momenter at det er vanskelig for flertallet å tenke
seg straffeutmålingsfrafall brukt hvis vilkårene
ikke er oppfylt.
Ordningen med straffeutmålingsfrafall tar særlig sikte
på uaktsomme handlinger hvor resultatet har rammet gjerningspersonen
meget hardt. Som et eksempel på hvilke situasjoner straffeutmålingsfrafall kan
tenkes brukt, vil flertallet nevne et tilfelle hvor
gjerningspersonen ved et øyeblikks uoppmerksomhet har rygget
over og drept sitt barn. En straffereaksjon overfor gjerningspersonen
vil i slike tilfeller normalt ikke ha noen preventiv virkning ut
over det handlingens tragiske resultat allerede har prentet inn.
Men hensynet til å gi gjerningspersonen en rettferdig
reaksjon er ikke det eneste hensyn som bærer straffen og
straffeforfølgningen. Selv om man vil mene at utmåling
av straff vil virke som en urimelig tilleggsbelastning for lovbryteren,
er det et krav for å anvende straffutmålingsfrafall
at heller ikke hensynet til allmennprevensjonen eller straffens
evne til å opprettholde den sosiale ro tilsier at det må utmåles
en reaksjon. Gjerningspersonens utviste skyld skal etter flertallets mening
tillegges vekt ved denne vurderingen. Den som i påvirket
tilstand har rygget over og drept sitt eget barn, vil nok i edru
tilstand være like hardt (om ikke hardere) rammet som den
som ved et øyeblikks uoppmerksomhet har forvoldt det samme resultat.
Men i påvirkningstilfellet vil hensynet til allmennprevensjonen
og kanskje også hensynet til den sosiale ro, tilsi at det
reageres med straff.
I proposisjonen brukes blant annet barmhjertighetsdrap som eksempel
på handlinger som kan kvalifisere til straffeutmålingsfrafall.
Et annet eksempel som har vært framme i debatten rundt
ny straffelov er drap på en foresatt som har forgrepet
seg på gjerningsmannen i barneårene. Flertallet vil
gjøre det uttrykkelig klart at straffeutmålingsfrafall
ikke skal benyttes i saker som gjelder overlagt drap. Flertallet vil
videre presisere at den saken fra 1948 som det henvises til i proposisjonens
kap. 9.3.3, ikke er dekkende når lovgiver mener at ordningen
med straffeutmålingsfrafall kan benyttes.
Flertallet vil understreke at drap i form av aktiv
dødshjelp og/eller barmhjertighetsdrap, ikke er rettmessige. Flertallet viser
til at dette også entydig ble slått fast i Høyesterett
i Sandsdalen-saken inntatt i Rt. 2000 side 646. Flertallet finner
videre grunn til å understreke at de vilkårsløse
påtaleunnlatelser i barmhjertighetsdrapet fra 1948 som
er nevnt i proposisjonen, og i tilfellet av aktiv dødshjelp
i "Husbø-saken" fra 1993, og Høyesteretts fastholdelse
av domsutsettelsen i Sandsdalen-saken i 2000, ikke representerer
et alminnelig reaksjonsnivå for handlinger av denne type.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti støtter Regjeringens
forslag til ny § 61. Disse medlemmer mener
forslaget ikke endrer rettstilstanden når det gjelder aktiv
dødshjelp og medlidenhets- eller barmhjertighetsdrap, og
vil fremholde at Høyesteretts avgjørelse i Rt.
2000 side 646 fremdeles gir et dekkende uttrykk for gjeldende rett
i slike situasjoner. Drap i form av aktiv dødshjelp
og/eller barmhjertighetsdrap er ikke rettmessig.
Disse medlemmer mener man bør være
tilbakeholden med i for stor grad å legge føringer
på domstolenes praktisering av denne regelen. Det kan oppstå tilfeller
som er helt særegne og som lovgiver ikke er i stand til å ta
høyde for. I slike tilfeller er det viktig at domstolene
har et visst handlingsrom.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
"Straffeloven § 61
skal lyde:
§ 61. Straffutmålingsfrafall
Selv om straffeskyld anses bevist, kan retten, når helt
særlige grunner tilsier det, frafalle å utmåle straff. § 60
annet ledd gjelder tilsvarende."
Den gjeldende straffeloven bestemmer at forsett er den alminnelige
skyldformen i straffeloven. I løpet av de siste 20 årene
er tendensen at overtredelser av spesiallovgivningen er gjort straffbare
både i forsettlig og uaktsom form.
Kommisjonens endelige syn er at straffelovgivningen bare bør
ramme forsettlige lovbrudd, om ikke annet er bestemt for det enkelte
straffebud. Kommisjonen foreslår ikke lenger at uaktsomhet
som hovedregel skal være skyldformen i spesiallovgivningen.
Departementet er enig i at en ny straffelov bør fastsette
hovedskyldformen også for straffebud i spesiallovgivningen.
Straffelovkommisjonens forslag om å la forsett gjelde som
skyldform for hele straffelovgivningen hvis ikke annet er bestemt
i det enkelte straffebud, er i samsvar med departementets grunnsyn
om å være varsom med bruken av straff. Forslaget
har fått bred støtte under høringen,
og departementet slutter seg til det og til den begrunnelsen som kommisjonen
har gitt.
Komiteen er enig med departementet
i at en ny straffelov bør fastsette hovedskyldformen også for straffebud
hjemmehørende i spesiallovgivningen. Etter komiteens oppfatning
vil denne løsningen være best i samsvar med det
såkalte lovsprinsippet som følger av Grunnloven § 96.
Komiteen vil imidlertid presisere at ovennevnte
ikke innebærer en endret oppfatning av hvilken skyldform
som bør gjelde i de enkelte straffebud i spesiallovgivningen. Komiteen anser
en ordning med hovedskyldformen inntatt i den nye straffeloven som
en god lovteknisk løsning og som en sikkerhet for at lovgiver
konkret vurderer skyldkravet ved vedtakelse/endring av
straffebud i spesiallovgivningen.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, stiller seg bak
at det som utgangspunkt bør være forsettlige handlinger
som bør belegges med straff. Flertallet mener
det er naturlig ut fra at det er den forbryterske vilje og handlinger
man utfører som bør straffes. Flertallet mener
videre at følgen av prinsippet om subsidiaritet bør
i mange tilfeller tilsi at man i mindre grad kriminaliserer uaktsomhet.
Dette fordrer imidlertid at man ser dette i sammenheng med erstatningsretten.
Selv om erstatningsretten har som hovedhensyn å gjenopprette
en rettstilstand, skal man ikke se bort fra at erstatning kan ha
tilstrekkelig adferdsregulerende og preventiv virkning.
De fleste straffebud som krever uaktsomhet, rammer alminnelig
uaktsomhet. Men ved enkelte bestemmelser må uaktsomheten
være grov.
Når det er behov for et uaktsomhetsansvar, går kommisjonen
inn for at det som et utgangspunkt skal kreves grov uaktsomhet.
Regelen skal ikke lovfestes, men være et rettspolitisk
utgangspunkt for lovgiverne.
Slik departementet ser det, er Straffelovkommisjonens forslag
om å la grov uaktsomhet være den primære
graden av uaktsomhet en naturlig følge av at straff krever
en moralsk begrunnelse, og ikke bør brukes i større
utstrekning enn nødvendig og hensiktsmessig. Departementet
slutter seg derfor til kommisjonens prinsipielle utgangspunkt. Samtidig må ikke
betydningen av å oppstille grov uaktsomhet som utgangspunkt
overdrives. Fortsatt bør det være grunnlag for å straffe
en rekke overtredelser som begås med alminnelig (simpel)
uaktsomhet.
Etter Straffelovkommisjonens forslag er terskelen for grov uaktsomhet
høy. Departementet vil understreke at terskelen bør
legges noe lavere enn kommisjonens forslag kan gi inntrykk av, og
at det i noen grad også kan avhenge av straffebudet hvor
sterk bebreidelse det kan rettes mot overtrederen.
Departementet går på denne bakgrunn inn for
at man i større grad enn hittil bør begrense seg
til å sette straff for grov uaktsomhet når uaktsomhetsansvar skal
statueres. Dette innebærer ikke nødvendigvis at grov
uaktsomhet skal være den faktiske hovedregelen, men at
lovgiverne bør tenke seg bedre om i valget mellom grov
og simpel uaktsomhet enn det som har vært vanlig.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, er enig med departementet i at det er viktig
for lovgiver å vurdere spørsmålet om
skyldform konkret i forhold til det enkelte straffebud. For å sikre
at dette gjøres mener flertallet det er
klokt å la skyldformen grov uaktsomhet være det
rettspolitiske utgangspunkt, når hovedregelen om forsett
skal fravikes.
Flertallet har med dette ikke tatt stilling til
om det er grunnlag for en viss innstramning i bruken av simpel uaktsomhet
som skyldform, men vil vurdere dette når forslag om ny
spesiell del i straffeloven kommer opp til behandling.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at i mange tilfeller vil faren for et høyt erstatningsbeløp
som tidligere nevnt virke normskapende og begrensende på folks
adferd. Derfor bør man vise en viss tilbakeholdenhet med å kriminalisere
uaktsomme handlinger.
Det kan likevel være grunn til å sette straff
dersom en person har vært uaktsom og dette har ført
til stor skade på personer, personers eiendom eller samfunn. Disse
medlemmer registrerer at Regjeringen foreslår som
hovedregel at det kun er grov uaktsomhet som da skal gi grunnlag
for straff. Disse medlemmer mener derimot at dersom
man først mener at en uaktsom handling bør belegges
med straff, så bør det være tilstrekkelig
med alminnelig (simpel) uaktsomhet. Om uaktsomheten er grov, bør det
i så fall tillegges vekt som skjerpende omstendighet.
Disse medlemmer er for øvrig enig i at
det er behov for en legaldefinisjon av hva man mener med uaktsomhet
og grov uaktsomhet.
Uansett hvilken type forsett det dreier seg om, er det et minstekrav
at gjerningspersonen har holdt følgen som mulig. Det er
etter gjeldende rett også forsett dersom gjerningspersonen
mener at sannsynligheten for at følgen skal inntre er mindre
enn 51 prosent, hvis han har bestemt seg for å foreta handlingen
selv om følgen skulle inntre (eventuelt forsett).
Straffelovkommisjonen har i de tre alminnelige delutredningene
endret syn på om eventuelt forsett bør videreføres
i den nye straffeloven. I delutredning VII, som inneholder Straffelovkommisjonens
endelige forslag, er kommisjonen delt i synet på om eventuelt
forsett bør videreføres. Flertallet mener at det ikke
er behov for å beholde eventuelt forsett.
Høringen etterlater et klart inntrykk av at det fortsatt
vil være et behov for eventuelt forsett. Høringen gir
også et inntrykk av at behovet for å kunne straffe slikt
forsett trolig er større i dag enn tidligere. Departementet
har kommet til at fordelene ved eventuelt forsett overstiger ulempene.
Departementet fremmer derfor forslag om at eventuelt forsett skal
videreføres og defineres i loven.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, er enig med departementet
i at "eventuelt forsett" bør videreføres som skyldform
i ny straffelov og viser til begrunnelsen som er gitt for dette
i proposisjonen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti vil vise til at forsettstypen
dolus eventualis har betydning i forhold til hvordan man kan avgrense
forsett mot bevisst uaktsomhet. I praksis kan det ha betydning i
forhold til om man felles for en uaktsom handling i stedet for en
forsettlig. Maksimumsstraffen for uaktsomt drap er seks års
fengsel, mens forsettlig drap har en maksimumsstraff på 15 år.
Dolus eventualis i form av den positive innvilgelsesteori reiser
en rekke prinsipielle betenkeligheter, blant annet ved at den inneholder
et hypotetisk element, at det å bevise forsettet og hvilke
prosesser som har funnet sted i gjerningspersonens bevissthet kan
fortone seg problematisk, og at det har vist seg vanskelig å formulere bevistema
på en tilstrekkelig presis måte. Disse medlemmer har
likevel under tvil funnet å kunne støtte forslaget
fra Regjeringen om å lovfeste forsettstypen dolus eventualis.
Dette ut fra de klare signaler fra mange høringsinstanser
om behovet for en slik forsettstype for å kunne bekjempe
blant annet narkotikakriminalitet.
Straffeloven § 43 regulerer en særlig
lett grad av uaktsomhet, som ofte kalles for culpa levissima. Skyldgraden
er ikke i seg selv nok for straffansvar, men er et vilkår
for å skjerpe strafferammen etter en rekke straffebud når
handlingen har hatt skadelige følger som ikke er forsettlige,
men som lovbryteren kunne forutse.
I delutredning I ga Straffelovkommisjonen uttrykk for at den
overveide å foreslå at reglene om skjerpede strafferammer
ved uforsettlige, men lett uaktsomme skadefølger burde
oppheves. I delutredning VII gjentar Straffelovkommisjonen forslaget, men
i vesentlig modifisert form. Kommisjonens endelige forslag skjerper
kravet til skyld på to måter. For det første:
Uforsettlige skadefølger kan bare lede til en skjerpet
strafferamme når følgen burde ha vært innsett
(uaktsom). Den andre skjerpelsen ligger i at uaktsomme følger
ikke automatisk skal føre til en skjerpet strafferamme.
Følgen vil i stedet inngå i totalvurderingen av
om handlingen er grov.
Straffelovkommisjonens forslag om å skjerpe vilkårene
for når en uforsettlig skadefølge skal lede til
strengere strafferammer, har etter departementets syn mye for seg.
Hensynet til god sammenheng i reglene om subjektiv skyld
tilsier at det bør kreves en særlig begrunnelse
for å videreføre dagens ordning. En slik særlig
begrunnelse kunne være at kommisjonens forslag vil lede
til en for vidtgående nedkriminalisering. Departementet
antar imidlertid at forslaget i liten grad vil virke slik. Følger
som er uaktsomme, vil regelmessig lede til at handlingen er grov,
slik at strafferammen skjerpes av den grunn. Departementet vil understreke
at en oppfølging av kommisjonens forslag ikke skal medføre
at den utmålte straffen skal gå ned i forhold
til dagens nivå.
Departementet går etter en samlet vurdering inn for å følge
opp kommisjonens forslag slik at skyldgraden lett uaktsomhet (culpa
levissima) oppheves, men at uaktsomme følger kan tillegges
vekt ved avgjørelsen av om handlingen er grov.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, har grundig vurdert spørsmålet
om oppheving av den laveste uaktsomhetsgraden - culpa levissima.
Spørsmålet er etter flertallets oppfatning
komplekst, særlig fordi det ennå er uklart om
man i den nye straffeloven faktisk vil komme til å kreve
forsett eller grov uaktsomhet som skyldkrav i de enkelte straffebud. Flertallet vil
presisere at det p.t. ikke har tatt stilling til om terskelen for
skyld skal heves for det enkelte straffebud, derfor er det vanskelig å konkludere
basert på hensynet til sammenheng og konsekvens i reglene
om subjektiv skyld.
Under tvil har flertallet likevel funnet å kunne støtte
anbefalingen fra departementet om oppheving av skyldformen culpa
levissima. Flertallet har særlig lagt vekt
på hensynet til rimelighet. Etter flertallets oppfatning
er det lite rimelig at strafferammen skal utvides på grunn
av følger som gjerningspersonen nok kunne, men ikke burde
innse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker
i motsetning til flertallet å opprettholdet skyldgraden
culpa levissima. Disse medlemmer mener at dersom
man begår en kriminell handling, så bør
man legge alle følger av handlingen til grunn i skjerpende
retning dersom gjerningspersonen kunne se det som en mulig følge
(culpa levissima).
Etter departementets syn er det nå ikke behov for å foreslå grunnleggende
endringer i reglene om straffarter. Den modernisering som er ønskelig,
er i det vesentlige enten allerede gjennomført eller er
på forsøksstadiet. Straffens formål og
kravene om hensiktsmessighet, humanitet og rettferdighet har størst betydning
for spørsmålet om hva som skal kriminaliseres.
Men hensynene har også betydning for hvilke straffarter
som bør kunne brukes. I kravet om at strafforfølgningen
må være rettferdig, står det sentralt
at den straffen rammer, moralsk kan bebreides.
Departementet mener at det både er begrenset handlingsrom
og lite behov for å foreslå nye straffarter overfor
den mer tradisjonelle kriminalitet. Departementet foreslår å innføre én
ny reaksjon, nemlig straffutmålingsfrafall. Departementet
foreslår også at området for hva som
kan idømmes som rettighetstap, utvides. Utkastet viderefører
ellers gjeldende rett.
Komiteen viser til at reglene om straffarter
har gjennomgått ganske betydelige endringer i løpet
av de vel 100 år straffeloven har eksistert. Endringene har
i stor grad vært utslag av et gradvis mer moderne og humant
syn på straffens formål og en mer realistisk forståelse
av dens virkninger.
Det er etter komiteens mening særlig
grunn til å fremheve innføringen av samfunnstjeneste
og overføring til konfliktråd som strafferettslige
reaksjoner i 1991. Disse reaksjonene gir lovbryteren en mulighet for å gjøre
opp for seg og samtidig få en særlig god forståelse
av hvilke konsekvenser lovbruddet har hatt for fornærmede. Komiteen håper
at disse strafferettslige reaksjonene vil bli brukt mer i fremtiden,
og da særlig overfor unge lovbrytere og førstegangslovbrytere.
Komiteen har for øvrig merket seg at
departementet utreder om det skal innføres en reaksjon
hvor rusmiddelmisbrukere som straff kan dømmes til å gjennomføre
et behandlingsprogram i stedet for fengsel, og ser frem til å få seg
forelagt et slikt forslag.
Komiteen er imidlertid enig med departementet
i at det er hensiktsmessig å vurdere muligheten for en
mer hensiktsmessig og effektiv gjennomføring av eksisterende
straffarter, og ber om at Sanksjonsutvalgets utredning; NOU 2003:15
Fra bot til bedring, følges opp så snart som mulig. Komiteen er
for øvrig enig med departementet i at straffarten hefte
bør opphøre.
Komiteen har merket seg at svært mange
av de innsatte i norske fengsler sliter med alkohol- og narkotikaproblemer.
Det er derfor etter komiteens syn svært
viktig at det i straffeloven finnes muligheter for å i
større grad sluse disse inn i ulike former for behandling.
Dette for å unngå at rusavhengige ender opp som
gjengangere i strafferettssystemet.
Komiteen viser til at bevilgningene til soning etter
straffegjennomføringsloven § 12 er økt
i perioden 2001 til 2005. Komiteen mener imidlertid
at det fortsatt er behov for økte ressurser slik at stadig flere
kan tilbys soning i behandlingsinstitusjon. En slik form for straffegjennomføring
tilrettelegger på en særlig god måte
for et kriminalitetsfritt liv etter endt soning.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet
fra Sosialistisk Venstreparti, viser til at departementet i budsjettet
for 2005 har varslet at man vil foreslå en prøveordning
med dommerledet narkotikaprogram. Etter flertallets syn
er en ordning med dom til behandling i mange tilfeller en langt
bedre reaksjonsform enn ordinær fengselssoning. Flertallet ser
derfor frem til å få seg forelagt konkret forslag
om dette i Revidert nasjonalbudsjett for 2005.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
at noe av det mest kritikkverdige med dagens fengselssystem er at
så få tilbys behandling og hjelp for sin rusavhengighet
mens de soner straffen sin. Minst 60 pst. av fangene har omfattende
rusproblemer, men bare mellom fem og ti pst. av disse mottar et
tilbud om hjelp i løpet av soningstida. Dette medlem anser
såkalt paragraf 12-soning (soning i institusjon), som en
mulighet de fleste burde vurderes i forhold til. Antallet fanger som
fikk denne type institusjonssoning var 430 i 1996, mens bare 233
menn og 13 kvinner fikk sone på denne måten i
2003. Altså en nedgang. Ambisjonsnivået for 2004
var lavt, faktisk var målet færre soningsdøgn
i institusjon i fjor enn det var totalt i forfjor. I region øst,
som har ekstra mange behandlingsplasser som en følge av
Stifinner"n i Oslo fengsel, så nås om
lag 12 prosent av de rusavhengige fangene av et rehabiliterings-/behandlingstilbud
i kriminalomsorgens regi. Og da er rusprogram, som altså ikke
kan kalles et behandlingstilbud, inkludert i tallet. Kriminalomsorgen
region øst har konkludert slik i en søknad om å få opprette
et dagsenter og en poliklinikk for fanger med rusmiddelavhengighet:
"Totalt kan vi kun tilby en brøkdel av våre innsatte
et adekvat behandlingstilbud".
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti ønsker å utvide
muligheten til paragraf 12-soning, bygge ut Stifinner"n
og vurdere muligheten for å etablere "mini-stifinnere"
rundt i landet, hvor også fanger med korte dommer kan starte
på en rusbehandling mens de soner. Stifinner"n
Junior må styrkes, spesielt med tanke på ressurser
og tverrfaglig kompetanse.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
for øvrig til sine merknader vedrørende fengselsstraff.
Fastsetting av strafferammer henger sammen med hvilken bruk av
straff man ønsker. Ved utarbeidelsen av en ny straffelov
har departementet lagt til grunn at vi fortsatt skal ha et generelt
sett moderat straffenivå, hvor man etter forholdene og
straffens formål gjør minst mulig bruk av frihetsstraff.
Men departementet ønsker å føre videre
den skjerpede straffen for gjengangerkriminalitet, seriekriminalitet og
organisert kriminalitet. Og på enkelte områder ønsker
departementet en skjerpet straff i forhold til i dag, særlig
ved familievold og seksuelle overgrep, herunder befatning med barnepornografi.
Vedrørende hvilke alminnelige strafferammer og sidestrafferammer
en straffelov bør ha, slutter departementet seg i det vesentlige
til Straffelovkommisjonens synspunkter. Følgende tre hensyn
bør tillegges vekt når de alminnelige rammer og
siderammer skal fastsettes: Lovovertredelsens straffverdighet, forholdsmessigheten
mellom de forskjellige lovovertredelser, og at strafferammene må oppfattes
som realistiske av omgivelsene. Departementet slutter seg til synspunktene
til Straffelovkommisjonen om at straff ikke skal anvendes i større
utstrekning enn nødvendig. Dette bør også prege
de strafferammer som fastsettes.
Grovt sett kan de alminnelige rammer og siderammer utformes og
kombineres på fire forskjellige måter, som alle
leder til at de faktiske strafferammer blir mer eller mindre vide:
Straffelovkommisjonen foreslår
at flere av de alminnelige strafferammer justeres ned til et - ut
fra gjeldende praksis - realistisk nivå, samtidig som siderammene
oppheves eller beholdes på nivået før
lovendringen i 2003.
Gjeldende rett i dag etter lovendringene i 2003: høye
alminnelige rammer med flere og betydelig skjerpende siderammer.
Ha forholdsvis romslige alminnelige rammer for å fange
opp for eksempel gjentakelsestilfellene, men å begrense
siderammene.
Å beholde skjerpende siderammer (men ikke nødvendigvis
med samme skjerpelsesfaktor som i dag), og bruke dette som et middel
til å holde de alminnelige rammer på et forholdsvis
lavt nivå.
Departementet foreslår en regulering i samsvar med det
fjerde alternativet. Å opprettholde skjerpende siderammer
vil sammen med eventuelle generelle straffutmålingsregler
gi et klart signal til domstolene om at gjentakelse, sammenstøt
og organisert kriminalitet skal tillegges betydelig skjerpende vekt
ved straffutmålingen. Kombinasjonen med siderammer med
en realistisk skjerpelsesfaktor sikrer bedre at skjerpelsen bare
kommer til anvendelse der hvor den er tiltenkt, og gir derfor en
bedre beskyttelse mot at det ikke blir en utilsiktet skjerping i
de ordinære saker.
Komiteen har med interesse merket seg
at Straffelovkommisjonen i NOU 2004:2 side 144 uttaler:
"Kommisjonen er generelt skeptisk til at lovgiver skal
styre straffeutmålingen for å sikre tilstrekkelig strenge
straffer på bestemte områder, uansett hvordan
dette gjøres lovteknisk."
Og videre:
"Dette innebærer at straffenivået for
de ulike lovbruddstypene bør utvikles av domstolene gjennom konkrete
saker, i nær kontakt med den virkelighet som skal reguleres,
og ikke låses av minstestraffer eller på andre
måter overstyres."
Komiteen vil med dette som bakgrunn
påpeke at det følger klart av Grunnlovens maktfordelingsprinsipp
at det er Stortingets rolle å være lovgiver - også på strafferettens
område.
Det er ikke ønskelig på et generelt grunnlag å redusere
nivået på utmålt straff. I et internasjonalt
perspektiv må det norske straffesystemet sies å være
humant, og det ønsker komiteen at det fortsatt
skal være.
Hovedformålet med vedtakelsen av en ny generell del
i straffeloven - og på sikt vedtakelse av en ny straffelov
- er modernisering. Komiteen mener blant annet at
det er et stort behov for en språklig forenkling av loven
slik at innholdet blir lettere å forstå for dem
som ikke til daglig arbeider med strafferett. Dette er ikke minst
viktig i et forebyggende perspektiv. Det er imidlertid også viktig
for Stortinget som lovgiver å i et helhetlig perspektiv
ta stilling til strafferammer og straffenivå, slik at straffens
lengde på en bedre måte gjenspeiler lovgivers
vurdering av de ulike lovbrudds straffverdighet.
Lovgiver har over tid vært opptatt av å heve
straffen i saker som gjelder integritetskrenkelser. Man har særlig
vært opptatt av dette for seksuallovbrudds vedkommende. Komiteen har
registrert at straffenivået er hevet noe som en følge
av dette, men mener fortsatt at straffenivået, særlig
i saker som gjelder voldtekt og seksuelle overgrep mot barn, er
for lavt.
Komiteen kan ikke støtte et generelt
prinsipp om nedskriving av strafferammene slik at disse reflekterer
rettspraksis. Det er for eksempel viktig at strafferammene tar høyde
for typer av kriminalitet som ennå ikke reflekteres gjennom
rettspraksis.
Komiteen er enig med departementet i at det på enkelte
områder er ønskelig med en skjerping i straffenivået.
Særlig ved familievold, ved tilfeller av seksuelle overgrep
og ved befatning med kjønnslige skildringer som gjør
bruk av barn, er det ønskelig med en heving av straffenivået.
Komiteen mener at også straffen for forsettlig drap
i for stor grad benytter den nedre del av strafferammen. Det er
derfor behov for en skjerping av nivået på dette
området for å klargjøre at dette er en
av de alvorligste kriminelle handlinger man kan utføre
i vårt straffesystem, og at et menneskeliv verdsettes høyt
i det norske samfunnet.
Komiteen har merket seg at det i departementets
lovforslag § 79 bokstav b annet punktum forekommer
en mindre skrivefeil, og foreslår på denne bakgrunn
følgende ordlyd:
"Ny straffelov § 79 bokstav b annet punktum
skal lyde:
Forhøyelse av lengstestraffen etter denne bokstav får
bare betydning i forhold til lovbestemmelser som har bestemt at
den forhøyde lengstestraffen skal tillegges rettslig virkning."
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, viser til sine merknader under kap. 5 "Hva
er straffens formål og virkninger?", og vil igjen presisere
at straffens viktigste formål er prevensjon. Med dette
som verdimessig forankring vil flertallet for eksempel
gå imot forslag om en multiplikatorbasert straffeutmåling.
Det er etter flertallets mening viktig å bevare
dagens ordning med at domstolene i det enkelte tilfellet utmåler en
hensiktsmessig straff. Flertallet ønsker
en individbasert tilnærming ved fastsetting av straff,
men ønsker at denne vurderingen skal være bedre
forankret i lovgivers syn på straffenivået enn
tilfellet er i dag.
Flertallet viser til at domstolene i mange tilfeller
kun anvender den nedre del av strafferammen ved utmåling
av straff. Dette innebærer at flere av dagens straffebud
gir liten veiledning om hvor straffenivået ved overtredelse
reelt sett ligger. Det er etter flertallets oppfatning
et mål å utforme straffeloven slik at den så langt
som mulig gir et riktig bilde av de faktiske forhold. På denne
bakgrunn mener flertallet at rettspraksis vil kunne
gi veiledning til utforming av strafferammer i ny straffelov. Strafferammene
må imidlertid vurderes konkret i forhold til det enkelte
straffebud ved behandlingen av forslag til ny spesiell del i straffeloven.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra
Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil påpeke
at en riktig reaksjon på et konkret lovbrudd ikke kan fastsettes
av lovgiver. Den konkrete straff må fastsettes av domstolene
i det enkelte tilfellet. Slik er det, og slik skal det fortsatt
være. Dette flertallet vil imidlertid fremheve
at de signaler som lovgiver gjennom forarbeidene til de enkelte straffebud
gir med hensyn til straffenivå, skal tillegges større
vekt enn tidligere rettspraksis.
Dette flertallet støtter også departementets anbefaling
om fortsatt skjerpende straff for gjengangerkriminalitet, for seriekriminalitet
og for organisert kriminalitet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti mener domstolene er lydhøre
overfor samfunnets og lovgivers signaler om mildere/strengere
straffereaksjoner. Disse medlemmer har forståelse
for at domstolene gradvis endrer praksis ut fra behovet for likebehandlig. Disse
medlemmer mener det er viktig å balansere hensynet
til lovgivers rett og behov for å endre straffenivået,
opp mot domstolenes behov for å ha frihet til å kunne
håndtere tilfeller som lovgiver ikke har forutsett og som
ellers kunne ha ledet til urimelige enkeltresultater.
Disse medlemmer viser til sine merknader i Innst.
O. nr. 29 (2002-2003) og Innst. O. nr. 118 (2002-2003).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet avviser
Straffelovkommisjonens syn på at det er dagens rettspraksis
i forhold til utmåling av straff som bør legges
til grunn ved vedtakelsen og bruk av strafferammene. Man vedtar
for første gang siden Norge ble uavhengig en ny alminnelig straffelov.
Det er nå Stortinget som lovgiver skal gi de styrende signaler
og hovedprinsipper i forhold til hvilke straffenivåer lovgiver ønsker.
Etter disse medlemmers syn har domstolene lenge lukket ørene
for et til dels samstemt stortings ønsker om å høyne
straffenivået for en del forbrytelser, herunder straff
for voldtekt og misbruk av barn samt grov vold og drap. Følgene
av at domstolene har vist at de ikke følger lovgivers signaler
når det gjelder straffenivået, er etter disse
medlemmers syn at Stortinget må begrense domstolenes
skjønn, spesielt når det gjelder straff ved gjentagelse
og bruk av samfunnsstraff.
Disse medlemmer mener Stortinget må være
klar på at man ved vedtakelsen av en ny straffelov nå vil
sette tidligere rettspraksis til side på strafferettens
område. Etter disse medlemmers syn må domstolene
nå derfor ha en helt ny tilnærming til bruken
av de enkelte strafferammer. Det samme vil for øvrig gjelde
for påtalemyndigheten, i forhold til deres påstand
om straffeutmåling. Disse medlemmer mener
straffeutmålingen for en kriminell handling normalt bør
ligge i midtre sjiktet av en strafferamme og oppover, og ikke i
laveste tredjedel som i dag.
Ved fastsetting av de alminnelige strafferammer er det tre hovedspørsmål
som må besvares: Hvilke hensyn og prinsipper som bør
tillegges vekt ved avgjørelsen av hvor strengt det skal
være adgang til å straffe? Hvor "finmasket" graderingen
av straffenivåene skal være? Om beskyttelsen av
den aktuelle interesse er så viktig at det bør
fastsettes en særskilt minstestraff?
Straffelovkommisjonen legger til grunn at iallfall på de
områder hvor det foreligger en omfattende rettspraksis,
vil det normale straffenivå for overtredelsestypen gi en
god indikasjon på straffverdigheten. Kommisjonen foreslår
derfor at strafferammene i en viss utstrekning søkes tilpasset
det straffenivå som er utviklet gjennom praksis. Kommisjonen fremhever
også at skyldgraden i straffebudet må ha betydning
for strafferammen.
Etter departementets oppfatning gir Straffelovkommisjonens modell
for fastsetting av de alminnelige strafferammer et godt og hensiktsmessig
utgangspunkt for det videre arbeid med å fastsette strafferammene
i den nye straffelovs spesielle del.
Departementet ser det slik at de ordinære strafferammer
bør fastsettes med utgangspunkt i eksisterende straffutmålingspraksis,
iallfall når denne er så omfattende at det kan
tales om et etablert nivå. I lys av ovenstående
kommer en likevel neppe utenom at den øvre ramme må fastsettes
en del høyere enn eksisterende normalnivå for
også å fange opp mer graverende overtredelser
av den aktuelle interesse. Et alternativ til å heve strafferammen
kan være å gjøre endringer i reglene
om straffegjennomføring, for eksempel skjerpe kravene for
prøveløslatelse.
Straffelovkommisjonen deler interessene som straffelovgivningen
skal beskytte inn i tre nivåer: De mest beskyttelsesverdige
interesser er selve samfunnsordenen og enkeltpersoners liv. På nivå to
plasserer kommisjonen det felles livsgrunnlag, det vil si miljøet
og enkeltpersoners fysiske integritet. Tredje nivå omfatter
den psykiske integritet og økonomiske interesser. Komiteen støtter
fullt ut en slik inndeling som et prinsipielt utgangspunkt for fastsetting
av strafferammene i ny straffelov. Komiteen mener dessuten
at skyldgraden i straffebudet må ha betydning for strafferammen.
Det samme må resultatet eller virkningen av handlingen
ha.
For øvrig viser komiteen til det som
ovenfor er sagt om hva som skal være bestemmende for fastsetting
av strafferammene.
Et overordnet mål for komiteens medlemmer
fraFremskrittspartiet er å få en
strafferettspleie som i større grad er i tråd
med det som er folks rettsoppfatning. Det vil si at man bør
straffe alvorlige forbrytelser langt strengere enn praksis er i dag.
Det må også stilles krav til en logisk sammenheng
mellom hva man oppfatter som mest straffverdig og det som man oppfatter
som noe mindre straffverdig. Hovedinndelingen i forhold til den
rangering av forbrytelser departementet legger opp til vil her langt
på vei være riktig, selv om disse medlemmer ønsker
et generelt høyere nivå.
Disse medlemmer mener det mest straffverdige er
forbrytelser mot enkeltpersoners liv, grove overgrep mot den fysiske
integritet som voldtekt, samt angrep mot samfunnsordenen ved terror.
Dette bør stå i en særstilling. Nivå to;
enkeltpersoners fysiske integritet for øvrig og det felles
livsgrunnlag. Tredje nivå er den psykiske integritet og økonomiske interesser.
Disse medlemmer mener det vil være riktig å redusere
antallet alminnelige strafferammer fra dagens 16 til 8-9. Dette
vil gi en klarere inndeling og synliggjøring i forhold
til hvor alvorlig lovgiver ser på de forskjellige forbrytelser.
Dette vil antagelig være mer pedagogisk og øke
folks forståelse av straffeloven. Hvilke forbrytelser som
skal inn i de forskjellige nivå vil disse medlemmer ta
konkret stilling til når straffelovens spesielle del kommer.
En slik reduksjon av alminnelige strafferammer vil også etter disse
medlemmers syn kunne forenkle straffeprosessen ved at den
kan bli noe mer oversiktlig og praktisk lettere å bruke.
Dette fordi bruken av mange rettsmidler avhenger av strafferammen.
Straffelovkommisjonen foreslår at antallet alminnelige
strafferammer i den nye straffelov reduseres fra dagens 16 til 8.
Strafferammene i dagens straffelov gir inntrykk av en generell
fingradering av straffverdigheten som det ikke er grunnlag for.
Departementet foreslår derfor at man også på dette
punkt i det alt vesentlige følger forslaget fra Straffelovkommisjonen.
Departementet går inn for at en i tillegg til strafferammen
bot skal operere med 8-9 strafferammer. Under utarbeidelsen av straffelovens
spesielle del vil departementet ta standpunkt til om det er behov
for en strafferamme på 6 måneders fengsel mellom
"bot" og "fengsel i 1 år". Inntil videre holder en det åpent om
grensen for forsøksstraff skal knyttes til rammen på 1 år,
eller en lavere ramme på 6 måneder.
Komiteen viser til at dagens straffelov,
ved siden av bot og hefte, innehar hele 16 sett av strafferammer.
Man kan etter komiteens oppfatning klare seg med
færre strafferammer uten at man mister muligheten til å fastsette
en passende straffetrussel for ulike overtredelser. Komiteen er
derfor enig med departementet i at det er grunn til å redusere
antall ulike strafferammer i ny straffelov, og vil ta konkret stilling
til hvor mange og hvilke strafferammer som bør beholdes
under behandlingen av regjeringens forslag til ny spesiell del i
straffeloven.
Det er vanligvis ikke fastsatt noen minstestraff utover lovens
generelle minstestraff på 14 dager. Straffelovkommisjonen
går inn for å videreføre 14 dager som
alminnelig minimum. Departementet slutter seg til dette forslaget.
Det totale antall bestemmelser om særskilt minstestraff
er 39. Det er disse særskilte minimumsstraffer det siktes
til med betegnelsen "minstestraff". I den praktiske strafforfølgning
er det i dag bare et fåtall av minstestraffene som har
praktisk betydning. Med noen få unntak har man ved endringer
av straffelovgivningen i de siste 20 år ikke gjort bruk
av minstestraffer. Tvert imot har utviklingen gått
i retning av å oppheve gjeldende minstestraffer.
Et gjennomgående trekk hos kommisjonen er en utpreget
skepsis til bruk av særskilte minstestraffer ut over straffelovens
alminnelig minimum. Kommisjonen er generelt skeptisk til at lovgiverne
skal styre straffutmålingen med det formål å oppnå strengere straff
på et bestemt område. Kommisjonen mener at heller
ikke henvisningen til den alminnelige rettsfølelse kan
begrunne minstestraffer. Kommisjonen foreslår likevel ikke
en fullstendig frihet for domstolene.
Straffelovkommisjonen er delt i synet på minimumsstraffer.
Et mindretall foreslår at straffeloven ikke skal inneholde
noe særskilt minimum. Kommisjonens flertall foreslår å opprettholde
minstestraff for vanlig og grovt drap og for grov seksuell omgang med
barn.
Departementet slutter seg i det vesentlige til Straffelovkommisjonens
syn på bruk av minstestraffer. Ved utarbeidelsen av straffelovens
spesielle del vil derfor bare et begrenset antall av de minstestraffer som
finnes i gjeldende straffelov, bli foreslått videreført.
Betenkeligheten ved bruk av særskilte minstestraffer
påvirkes av i hvilken grad lovgivningen gir adgang til å fravike
minstestraffen. Departementet foreslår i utkastet § 80
bestemmelser om dette. Som en sammenfatning kan en si at bestemmelsen
gir adgang til å fravike en minstestraff når det
foreligger særskilte forhold knyttet til gjerningspersonens
skyld eller skyldevne (tilregnelighet), når gjerningspersonen
har hatt en perifer rolle eller når handlingen er utført
i en situasjon som ligger på grensen til en rettsstridsutlukkende
omstendighet (nødverge/nødrett).
Som et overordnet synspunkt mener departementet at minstestraff
bør forbeholdes alvorlige angrep på de mest beskyttelsesverdige
interesser: livet, den seksuelle integritet og rettsstaten. Etter
departementets syn er det særlig aktuelt å vurdere å videreføre følgende
av de minstestraffer vi har i dag: Drap og grovt drap, voldtekt,
grov seksuell omgang med barn under 14 år, grov brannstiftelse
og grove narkotikalovbrudd.
Det synes å være forholdsvis bred enighet om å opprettholde
minstestraffen på seks år for drapsforbrytelsene.
Departementet vil derfor gå inn for at denne minstestraff
videreføres. Den samme argumentasjon kan også brukes
i forhold til grov seksuell omgang med barn under 14 år.
Den etablerte minstestraff på to år
bør videreføres i en ny straffelov.
For voldtekt til samleie har man lenge hatt en minstestraff på ett år,
som ved lovvedtak 11. august 2000 ble forhøyet
til to år samtidig som normen ble utvidet. Straffelovkommisjonen
er enstemmig i sitt forslag om ikke å videreføre
minstestraffen her. Med den forholdsvis massive kritikk som i lang
tid har vært rettet mot straffutmålingspraksis
i voldtektssaker, fremstår det likevel som uaktuelt å fjerne
minstestraffen på to år kort tid etter vedtakelsen.
Departementet har etter en samlet vurdering kommet til at det
bør opprettholdes en minstestraff på 2 år
for grov brannstiftelse. Departementet går dessuten inn
for å opprettholde en minstestraff for de mest alvorlige
narkotikalovbruddene.
Departementet er av den oppfatning at de mest graverende former
for motarbeiding av rettsvesenet har en slik særlig straffverdighet
og kan antas å forekomme så vidt hyppig at bruk
av minstestraff er berettiget. Departementet har derfor til hensikt å foreslå at
det overfor slike lovbrudd anvendes en minstestraff. Slik
departementet ser det, er det særlig grunn til å vurdere
minstestraff for motarbeiding av rettsvesenet i to tilfeller: Når
lovbruddet skjer som ledd i virksomheten til en organisert kriminell
gruppe, og når handlingen gjennomføres ved bruk
av våpen med stort skadepotensial.
Komiteen har grundig vurdert om det
også bør innføres minstestraff ved krigsforbrytelser.
Det forhold at slike forbrytelser er særlig alvorlige,
taler for en innføring av minstestraff også her.
På den annen side taler hensynet til rettslikhet på et
område med betydelige internasjonale forgreininger, mot
at Norge innfører minstestraff for krigsforbrytelser når
slikt ikke er innført i andre land. I samme retning trekker det
forhold at høyst ulike handlinger kan falle inn under straffebestemmelsen
om folkemord. Komiteen mener på denne bakgrunn
at det ikke er hensiktsmessig å vedta en minstestraff for
krigsforbrytelser nå. Komiteen ber imidlertid
departementet følge rettsutviklingen på dette
området internasjonalt, og vurdere å fremme forslag
om minstestraff ved krigsforbrytelser dersom andre europeiske land
innfører dette.
Komiteen har merket seg at departementet mener
at en minstestraff gjerne er fastsatt for å reflektere
straffenivået for de såkalt ordinære
overtredelser av straffebudet. Komiteen vil presisere
at når lovgiver fastsetter en minstestraff, gjøres
det fordi ingen handling som omfattes av gjerningsbeskrivelsen i straffebudet
skal straffes under det gitte minimum. Dette må forstås
slik at det kun er de minst alvorlige handlinger som omfattes av
gjerningsbeskrivelsen, som skal ilegges minstestraffen.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet
fra Sosialistisk Venstreparti, støtter departementets anbefaling
om minstestraff for voldtekt, grove seksuelle overgrep mot barn,
drap, mordbrann, grove narkotikaforbrytelser og grove angrep på rettsstatens tjenere.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra
Fremskrittspartiet, er kjent med at bruk av minstestraff i straffelovgivningen
er omstridt. Lovgiver kan ha behov for å synliggjøre
at enkelte lovbrudd er særlig alvorlige og derfor ikke
skal straffes under et visst minimum. Det er imidlertid en fare
for at minstestraff kan tvinge domstolene til å avsi dommer
som de finner urimelig strenge. For å komme unna urimelige
resultater kan det dessuten hende at domstolene avsier feilaktige
frifinnelsesdommer eller domfeller etter mildere straffebud enn
det juridisk riktige. Videre kan minstestraff medføre at
påtalemyndigheten henlegger saker på uriktig grunnlag.
Som en følge av dette er dette flertallet enig
med departementet i at bruken av minstestraffer bør begrenses
i ny straffelov.
Dette flertallet er opptatt av den lave anmeldelses-
og domfellelsesprosenten i voldtektssaker. Det ble anmeldt 681 voldtekter
i 2002 og 724 i 2003. I 2002 førte kun 52 saker til straffereaksjoner. Saksbehandlingstiden
i politi- og rettsapparatet er lang. Behandlingstiden er over ett år
i saker som føres for domstolen, noe som er svært
belastende for dem det gjelder. Henleggelse av saker eller manglende domfellelse
føles ofte som et nytt overgrep. Den lave andelen straffereaksjoner
bidrar også til at færre tar belastningen med å anmelde
voldtekt.
Videre viser dette flertallet til det faktum at mørketallene
er store. Det anslås at bare én av 12 kvinner
anmelder voldtekten. Dette flertallet anser det som
ytterst viktig at det gjøres langt mer for å få flere
anmeldelser og domfellelser i voldtektssaker.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Fremskrittspartiet vil vise til ønsket om å heve
straffenivået for voldtekt og forsettlig drap. Den lovteknisk
mest ryddige måte å gjennomføre dette
på er å heve minstestraffene på disse
to områdene. Disse medlemmer ber derfor
Regjeringen i forbindelse med fremleggelse av straffelovens spesielle
del komme med forslag om å heve minstestraffen for grov
voldtekt og forsettlig drap til henholdsvis tre og åtte år.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti viser til sine merknader ovenfor om fastsetting
av strafferammer og om straffenivået, og vil presisere
at de er enige med Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet i at straffenivået
i blant annet drapssaker og i grove voldtektssaker nå heves. Disse
medlemmer forventer at domstolene generelt, og Høyesterett
spesielt, lojalt vil følge opp de føringer som
her klart er uttrykt fra lovgivers side. Disse medlemmer mener
en heving av minstestraffen for drap og grov voldtekt,
slik Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet foreslår, innebærer
en total mistillit til domstolenes lydhørhet for lovgivers
vilje, og vil ikke støtte forslaget nå. Disse
medlemmer ber imidlertid departementet følge straffenivået i
nevnte saker nøye og fremme forslag for Stortinget om heving
av minstestraffene dersom det skulle vise seg at straffenivået
forblir uendret.
Disse medlemmer viser for øvrig til sine merknader
til Dokument nr. 8:94 (2003-2004) Forslag om tiltak for å styrke
voldtektsofrenes rettssikkerhet i Innst. S. nr. 86 (2004-2005).
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti vil bemerke at Sosial- og helsedirektoratets
kartlegging fra 2004 tyder på at det bare var 7 kommunale/interkommunale
voldtektsmottak organisert ved kommunal eller interkommunal legevakt
i 2003. Disse medlemmer mener at dette er en uholdbar situasjon.
Det må lages en plan for etablering av kvalitetssikrede
voldtektsmottak med psykologtilbud, samt rådgivningskontor
for kriminalitetsofre, over hele landet. Videre må dommerne
få bedre kompetanse på vitnepsykologi, særlig
med henblikk på voldtektsofre. Politiets kompetanse må styrkes,
det må anskaffes lyd- og videoutstyr til bruk ved avhør, og
det må etableres en nettportal og en døgnåpen grønn
telefonlinje for ofre for vold, voldtekt og seksuelle overgrep.
Det vises i denne forbindelse til Innst. S. nr. 86 (2004-2005).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
for bruk av minstestraff og mener at dette blant annet bør
gjelde de groveste forbrytelsene som drap og voldtekt mv.
Disse medlemmer mener det er passivt og forfeilet
dersom Stortinget som lovgiver ikke vil bruke minstestraffer i frykt
for at domstolene vil avsi feilaktige frifinnende dommer eller vil
måtte dømme urimelig strengt. Disse medlemmer mener
at det settes en minstestraff fordi Stortinget mener at slike forbrytelser
nettopp skal straffes så strengt.
Disse medlemmer mener videre at innvendinger fra
en del hold, som at minstestraff vil føre til frifinnelser
eller at man dømmer etter en mildere bestemmelse, er en
fallitterklæring i forhold til domstolene. Domstolene skal
primært avgjøre om man har oppfylt gjerningsbeskrivelsen
og skyldkravet, for deretter å bruke den strafferammen
som da er angitt for denne handlingen av lovgiver.
Disse medlemmer ønsker også å frata
domstolene muligheten til å "snike" seg under de vedtatte minstestraffer
ved å gjøre minstestraffen betinget. Dette er
etter disse medlemmers syn ikke intensjonen med å innføre
minstestraff. Når Stortinget innfører en minstestraff
er det fordi man reelt ønsker en streng reaksjon. Disse
medlemmer vil også påpeke at det er snakk
om minstestraff. Utmålingen av straffen bør således
generelt ligge i midtre sjikt av strafferammen.
Disse medlemmer registrerer at Regjeringen
foreslår en del bruk av minstestraff, og støtter dette. Disse
medlemmer mener imidlertid at det også bør
innføres en minstestraff for vold mot offentlig tjenestemann
på ett års fengsel. Dette er noe også Politiforbundet
har spilt inn. Disse medlemmer mener det er viktig
i forhold til tjenestemennenes sikkerhet at man innfører
en minstestraff allerede nå, og fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
"I lov av 22. mai nr. 10 1902 Almindelig
borgerlig Straffelov gjøres følgende endringer:
§ 127 første ledd
skal lyde:
Den, som ved Vold søger at formaa en offentlig Tjenestemand
til at foretage eller undlade en Tjenestehandling eller at hindre
ham under en saadan, eller som medvirker hertil, straffes med Fængsel
i mindst 1 år og indtil 6 Aar, men indtil 15 Aar, naar
han udfører Forbrydelsen i Forening med nogen anden."
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti går
inn for å opprettholde de samme minstestraffene som flertallet,
med unntak av minstestraff for mordbrann. Videre vil dette
medlem vurdere et forslag om minstestraff for de mest graverende
motarbeidelsene av rettsvesenet når dette eventuelt fremmes
av departementet.
Dette medlem viser til merknad fra Arbeiderpartiet
og Fremskrittspartiet hvor man går inn for å heve
minstestraffene for voldtekt og forsettlig drap. Dette medlem mener
etter en grundig vurdering at dette ikke er veien å gå for å få opp
straffenivået for slike forbrytelser. Dette medlem har
merket seg at Riksadvokaten er aktiv for å få hevet
straffenivået for drap, samt at det gjøres et
arbeid for å få opp straffenivået for
voldtekt. Dette medlem er opptatt av at muligheten
til å ta i bruk lave straffer for forsettlig drap er til
stede, da omstendighetene rundt denne forbrytelsen kan være
av en slik karakter at dette unntaksvis vil være riktig.
Når det gjelder voldtekt, er dette medlem redd
for at en høyning av minstestraffen til noe som
i utgangspunktet er et mer akseptabelt nivå, vil kunne
få uforutsette følger som at flere frikjennes
eller dømmes for grovt uaktsom voldtekt når de
burde vært dømt for voldtekt.
Den alminnelige maksimale straff for et enkeltstående
lovbrudd er fengsel i 15 år. Når det i det enkelte
straffebud er særskilt fastsatt, kan straffen gå opp
til 21 år. Den samlede straffen kan under ingen omstendigheter
settes høyere enn 21 år.
Straffelovkommisjonen mener at hva som er den maksimale straff
for det enkelte lovbrudd, alltid bør fremgå av
straffebudet selv. Dermed er det etter kommisjonens syn ikke behov
for noen generelle regler om lengstestraff. Men Straffelovkommisjonen
foreslår ikke noen heving av det absolutte straffemaksimum
på 21 år.
Kommisjonen foreslår at den felles frihetsstraff som
fastsettes når flere lovbrudd blir pådømt
samtidig, ikke skal kunne overstige strafferammen i det strengeste
straffebudet med mer enn det halve. Bestemmelsen i gjeldende § 17
om at det generelle maksimum ved konkurrens heves fra 15 til 20 år, foreslås
videreført i lovutkastet. Frihetsstraff utover 21 års
fengsel skal det etter kommisjonens forslag fortsatt ikke være
anledning til å idømme selv om flere lovbrudd
pådømmes i konkurrens.
For de handlinger som skal kvalifisere til lovens strengeste
straff, er allmennpreventive vurderinger av mindre betydning. Avgjørende
for fastsetting av den øvre strafferamme for de alvorligste
lovbrudd er særlig forholdsmessighetsbetraktninger
eller proporsjonalitet. Forholdsmessighetsvurderingene har også en
grenseflate til "hensynet til den sosiale ro". Hovedinnholdet i
dette hensyn er at straffenivået for de forskjellige former
for krenkelser må være slik at befolkningen i
rimelig grad føler at deres interesser blir beskyttet av
straffesystemet.
Lovbruddene som vil bli rammet av bestemmelsene om krigsforbrytelser,
folkemord og forbrytelser mot menneskeheten i ny straffelov, er
generelt sett mer graverende enn de groveste integritetskrenkelser rettet
mot enkeltpersoner.
I tillegg kommer hensynet til harmoni med andre rettssystemer.
Av særlig interesse her er Roma-vedtektene, som for Den
internasjonale straffedomstols (ICC) jurisdiksjonsområde
fastsetter en strafferamme på inntil 30 år for
forbrytelser som krigsforbrytelser, folkemord og forbrytelser mot
menneskeheten. Rettsenhet på dette område vil
blant annet forebygge krav om at norske borgere må overleveres
(utleveres) til ICC for strafforfølgninger.
Departementet tillegger det også vekt at et klart flertall
av høringsinstansene har gått inn for at lovbruddstypene
gis en øvre strafferamme på 30 år. Departementet
går på denne bakgrunnen inn for at straffebudene
i en ny straffelov om krigsforbrytelser, folkemord og forbrytelser
mot menneskeheten gis en slik ramme.
Etter departementets oppfatning har beslutningen om å foreslå å heve
strafferammen til 30 år for krigsforbrytelser, folkemord
og forbrytelser mot menneskeheten liten overføringsverdi
til andre meget alvorlige lovbrudd. Nærmest kommer trolig
meget alvorlige overtredelser av gjeldende straffelov § 147a
- for eksempel omfattende drap og ødeleggelser som terrorhandlinger.
Departementet legger vekt på at den tidsubestemte reaksjon
forvaring fremstår som mer anvendelig overfor terrorhandlinger
enn overfor krigsforbrytelser mv.
Departementet vil derfor foreslå å beholde
strafferammen på 21 år for enkeltstående
lovbrudd av den aktuelle karakter. Det holdes imidlertid åpent
til arbeidet med den spesielle del om det for de alvorligste terrorhandlinger
bør anvendes en strafferamme på 30 år.
Så sant et land ikke benytter kumulasjonsprinsippet
vil sammenstøt av flere lovbrudd innebære at en før
eller siden "stanger hodet i taket". Både høringsbrevet
og flere av uttalelsene fra høringsinstansene legger til
grunn at urimeligheten ved at sammenstøt av meget alvorlig
kriminalitet ikke kan føre til noen økning i strafferammen,
har blitt større som følge av endringen av straffeloven § 62
hvor påslaget ble økt fra det halve til det dobbelte
av den strengeste strafferammen.
Slik departementet ser det, må en eventuell heving av
den øvre ramme ved sammenstøt av lovbrudd ut over
20/21 års fengsel, begrunnes med rettsferdighets-
og rimelighetsbetraktninger, herunder hensynet til sosial ro og
velbefinnende i samfunnet. Slik departementet ser det, foreligger
det ikke noe påtrengende behov for å heve strafferammen
til 30 år ved sammenstøt av alvorlige lovbrudd.
Departementet går derfor ikke inn for å øke
strafferammen til 30 år i disse tilfellene.
Samtidig ser departementet et behov for at det gis uttrykk for
den økte straffverdighet som er knyttet til at det er begått
flere meget alvorlige lovbrudd. Departementet går derfor
inn for å skjerpe den reelle straffen innenfor rammen av
det ordinære maksimum på 21 år. Det aktuelle
er her å gjøre endringer i reglene om prøveløslatelse.
Departementet vil arbeide videre med et spørsmål
om det skal etableres en adgang til å bestemme at prøveløslatelse
i saker om meget alvorlig kriminalitet bare kan besluttes etter
rettslig prøving, eventuelt om slik rettslig prøving
skal gjøres obligatorisk.
Komiteen viser til at forbrytelser
mot menneskeheten, folkemord og krigsforbrytelser er særdeles alvorlig
kriminalitet.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet
fra Sosialistisk Venstreparti, mener det er viktig at Norge har
tilsvarende strafferamme for denne type kriminalitet som andre land
i Europa. Dette ikke minst for at vi skal unngå at krigsforbrytere
mv. skal kunne anse vårt land som et tilfluktssted. Forbrytelser
mot menneskeheten, folkemord og krigsforbrytelser bør på denne
bakgrunn etter flertallets mening ha en strafferamme
på 30 år.
Flertallet viser til at de mest alvorlige terrorhandlinger
hører til samme kategori kriminalitet som forbrytelser
mot menneskeheten, folkemord og krigsforbrytelser. Flertallet mener
derfor at strafferammen også for denne type overgrep bør
være 30 år. Flertallet ber departementet
komme tilbake med forslag til en utvidet strafferamme for grove
terrorhandlinger i forbindelse med forslag til ny spesiell del i
straffeloven.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra
Fremskrittspartiet, viser til at det er bred faglig enighet om at
straffens avskrekkende virkning nærmest er fraværende
om strafferammen heves fra 21 til 30 år. Straffen er da
uansett så høy at risikoen for enda noe høyere
straff bare i svært liten grad vil forhindre nye lovbrudd. Dette
flertallet viser også til at hvilke strafferammer
lovbrudd får i forhold til hverandre, trolig har større
betydning for hensynet til den sosiale ro enn den maksimale strafferamme.
Med dette som grunnlag mener dette flertallet at
en heving av straffelovens maksimumsstraff til 30 år, slik
det ble utbedt synspunkter på i departementets høringsbrev
av 13. juni 2002, for en stor del vil være svar
på ønske om hevn eller behov for gjengjeldelse. Slikt
kan ikke rettferdiggjøre en heving av lovens maksimumsstraff.
Dette flertallet tiltrer for øvrig de
vurderinger som departementet gjør i proposisjonens kapittel 11.6.
Et tredje flertall, alle unntatt medlemmene fra
Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, har merket seg
at departementet vurderer å gjøre endringer i
de gjeldende reglene for prøveløslatelse i saker
om meget alvorlig kriminalitet slik at 21-årsstraffen blir
reell. Dette flertallet ser at det kan være et
behov for dette i de mest alvorlige straffesakene, men vil fremheve
nødvendigheten av at beslutning om unntak fra reglene om
prøveløslatelse må fattes av domstolen
og kunne være gjenstand for anke.
Dette flertallet vil vise til at terrorbestemmelsen
i straffeloven har en svært høy terskel og kun skal
brukes i tilknytning til særdeles alvorlige forbrytelser
begått i Norge.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
forslaget om å utvide maksimumsstraffen for terrorhandlinger
under straffelovens § 147a til 30 år
på ingen måte åpner for å heve det
generelle straffenivået i Norge. I eventuelle tilfeller
der terrorbestemmelsene skal kunne benyttes, vil forvaring i mange
tilfeller være en mer egnet reaksjonsform enn vanlig fengselsstraff,
da faren for gjentakelse vil kunne vurderes som stor. Disse medlemmer vil
presisere at støtten til forslaget om 30 års stafferamme
er begrunnet ut fra slike forbrytelsers alvorlighetsgrad og hensynet
til internasjonal rettsharmoni. Dette må på ingen
måte tolkes som støtte til at straffenivået
for forbrytelser begått i Norge skal heves. Disse
medlemmer ønsker ikke en utvikling på et
senere tidspunkt i retning av strengere straffer.
Det er også grunn til å presisere at terrorisme
som begrep er svært politisert og er et spørsmål
om interpretasjon. Disse medlemmer mener tre faktorer er
avgjørende for ethvert demokratisk samfunns tiltak mot
terrorisme: begrensning, troverdighet og ansvarlighet. For det første
må ethvert tiltak være begrenset og veldefinert
og må ikke rettes mot andre enn terroristene selv. For
det andre må det være troverdig, opinionen må være
overbevist om at statens handlinger er nødvendige og gir
resultater. For det tredje må ansvar være klart
plassert. Igangsetting, bruk og fortsettelse av antiterrortiltak
må være kontrollert av lovgivende myndigheter
og også gjøres til gjenstand for uavhengig juridisk
vurdering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har
tidligere fremmet forslag om at strengeste straff for en forbrytelse,
f.eks. drap, skal være 30 år. Regjeringen foreslår
nå også 30 års strafferamme, men da kun
for krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskehet mv. Disse
medlemmer mener i motsetning til Regjeringen at man også skal kunne
idømme 30 års fengselsstraff for f.eks. drap og grov
voldtekt. Disse medlemmer vil derfor foreslå å øke
strafferammen på disse forbrytelsene til 30 år. Disse
medlemmer vil derfor foreslå at der hvor den maksimale
strafferammen i dag er 21 år, settes den til 30 år
i de aktuelle straffebud, og fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om at strafferammen
høynes til fengsel i 30 år der hvor den etter
dagens lov er angitt til inntil 21 år."
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
under sterk tvil og etter grundig vurdering gi sin støtte
til en heving av strafferammen når det gjelder krigsforbrytelser,
folkemord og forbrytelser mot menneskeheten. Støtten er
betinget av at hevingen er ekstraordinær, og ikke har en
smitteeffekt på straffenivået når det
gjelder resten av strafferammene og straffeutmålingen for øvrig.
Det er på bakgrunn av argumentet om rettsharmonisering
og behovet for å forhindre at Norge blir et tilfluktssted, dette
medlem gir sin støtte.
Når det gjelder terrorhandlinger, mener dette medlem at
det er problematisk å gi støtte til en heving
av strafferammen, all den tid Sosialistisk Venstreparti har gått
imot terrorbestemmelsene i straffeloven med begrunnelse i at terrorisme
er vanskelig å definere. Det vises i denne forbindelse
til Innst. O. nr. 70 (2001-2002). Dette medlem viser
til at det er resultatet av handlingen som bør være
retningsgivende for utmåling av straff. Videre er dette
medlem av den oppfatning at de mest graverende tilfellene
vil kunne fanges opp av en bestemmelse om forbrytelser mot menneskeheten.
Dette medlem vil advare mot en utvikling i retning
av løslatelse tett opptil tidspunktet for ferdig soning
av straffen, spesielt dersom man samtidig strammer inn på bruken
av åpen soning og heller ikke bygger ut ettervernet.
Dette medlem har stor forståelse for
at mange, særlig ofre og pårørende, reagerer
på at ikke straffens fulle lengde skal sones automatisk,
men mener det er viktig av hensyn til samfunnets sikkerhet at tilbakeføringen
til frihet blir gradvis og kontrollert, med en prøvetid
med tett oppfølging til slutt. Den løslatte har
ofte behov for mye bistand etter et langt institusjonsopphold som
kan ha fratatt vedkommende både nettverk og nødvendig
sosial kompetanse. Det er i samfunnets interesse at ikke fangene
slippes mer eller mindre direkte ut fra lukket anstalt.
Imidlertid mener dette medlem at domstolene aktivt
må vurdere å ta i bruk det som nå blir
kontaktforbud i straffeloven. Slik kan ofre og etterlatte slippe å møte
gjerningspersonen etter endt soning eller ved permisjoner, dersom
man for eksempel har bolig i nærheten av hverandre.
Videre mener dette medlem at det må bli
bedre kvalitet på vurderingene knyttet til både
permisjoner og prøveløslatelser fra fengselsvesenets
side. I tillegg bør det vurderes å bryte ned skillet
mellom de som er ansatt i kriminalomsorgen i anstalt og de som er
ansatt i Friomsorgen, slik at relasjoner som har oppstått
under soningen ikke brytes med en gang fangene slippes ut. Dette
medlem er opptatt av at oppfølgingen må styrkes
også når fangene løslates på full
tid uten prøveløslatelsesperiode. Det er et paradoks
at fanger som vurderes som for farlige til at de kan slippes ut
på prøve, enten fra ordinære fengsler eller
fra forvaring, ikke følges opp av kriminalomsorgen, mens
de som prøveløslates, følges opp. Dette medlem mener
at det må bli en plikt for kriminalomsorgen å følge
opp løslatte fanger i en viss periode. Videre må det
sikres et langt bedre ettervern enn i dag, i form av varige boliger,
utdanning, arbeid og fritidstilbud.
Dette medlem viser til Fremskrittspartiets merknader
over, der partiet går inn for å skjerpe inn adgangen
til å gi åpen soning og prøveløslatelse. Dette
medlem mener at dette er en farlig vei å gå, og
at slike forhold vil gjøre samfunnet mindre trygt og mer
sårbart for aggressive og frustrerte eksfanger med større
problemer, dårligere nettverk og langt dårligere
evne til å fungere i samfunnet enn hva de har i dag. Resultatet
vil bli økt kriminalitet, flere ofre og enda strengere
straffer.
Generelle sidestrafferammer brukes her som en fellesbetegnelse
på generelle bestemmelser som innebærer at det
i gitte tilfeller kan idømmes strengere straff enn det
som er angitt i det enkelte straffebud. Gjeldende straffelov har
tre slike bestemmelser: straffeloven § 60a om
organisert kriminell virksomhet, § 61 om gjentakelse
og § 62 om sammenstøt av lovbrudd.
Lovendringene i §§ 60a, 61 og 62 ble
forberedt mens Straffelovkommisjonen var i ferd med å avslutte
sitt arbeid. Endringene går i betydelig utstrekning i motsatt
retning av hva Straffelovkommisjonen foreslår. Allerede
i delutredning I foreslo Straffelovkommisjonen at de særskilte
siderammer for gjentakelsesstraff burde oppheves. Kommisjonen mener
også at gjentakelse bare helt unntaksvis kan telle med
ved avgjørelsen av om et lovbrudd er grovt.
Departementet foreslår at det også i den nye
straffelov inntas generelle siderammer som hever maksimumsstraffen
ved organisert kriminell virksomhet, konkurrens og gjentakelse.
I motsetning til Straffelovkommisjonen mener departementet at det
er behov for en skjerpende sideramme også for gjentakelse
av straffbare handlinger.
Departementet foreslår etter dette å videreføre straffskjerpende
siderammer for organisert kriminalitet, konkurrens og gjentakelse,
men ikke på samme nivå. Adgangen til å kumulere
flere straffskjerpende siderammer bør ikke videreføres.
Departementet foreslår derfor at selv når det
foreligger grunnlag for å anvende forhøyet straff
både for gjentakelse og konkurrens, og eventuelt også organisert
kriminell virksomhet, skal strafferammen bare kunne utvides én
gang. Det foreslås dessuten at strafferammen bare skal
kunne forhøyes med maksimalt seks år.
Også for spørsmålet om hvor lav straff
som kan idømmes i sammenstøtstilfellene representerer
forslaget en endring i forhold til gjeldende rett. I samsvar med
forslaget fra Straffelovkommisjonen foreslår departementet
at gjeldende bestemmelse om at fellesstraffen må være
strengere enn minimumsstraffen ikke videreføres.
Departementet finner det heller ikke påkrevd å videreføre § 63
i gjeldende straffelov, som langt på vei gir uttrykk for
ganske selvsagt straffutmålingsprinsipper.
Gjeldende rett lar virketiden for når gjentakelsesstraff
kan idømmes være lengre for forbrytelser enn for
forseelser. En sondring etter lovbruddets alvorlighet bør
videreføres i den nye loven. For straffbare handlinger
med en strafferamme på 1 år eller mindre, kommer
den forhøyde ramme ikke til anvendelse hvis det har gått
mer enn 2 år mellom domfellelsene fra første forhold
og forøvelsen av den nye. For handlinger med en strafferamme
over 1 år er den tilsvarende frist 6 år. Departementet
går ellers inn for å videreføre vilkårene
for når gjentakelsesstraff kan idømmes.
Komiteen er enig med departementet
i at det også i den nye straffeloven bør inntas
generelle siderammer som hever maksimumsstraffen ved organisert
kriminell virksomhet, ved konkurrens og ved gjentakelse.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, er videre enig i at dagens adgang til å kumulere
flere skjerpende siderammer ikke bør videreføres.
Tilsvarende gjelder for bestemmelsen om at fellesstraffen må være
strengere enn minimumsstraffen. Flertallet er også enig
i at straffeloven § 63 ikke videreføres
i ny straffelov.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti vil vise til sine merknader i
Innst. O. nr. 29 (2002-2003) i forbindelse forslag til endring av
straffeloven § 62 om strafferammen ved konkurrens.
Disse medlemmer mener at i stedet for ensidig å fokusere
på langvarige straffer er det viktig overfor denne typen
kriminelle å finne alternativer som får dem vekk
fra deres kriminelle løpebane. Notoriske vinningskriminelle
er mennesker som i stor grad er preget av rusproblemer og psykiske
problemer. Innsatsen må derfor settes inn for å bedre
innholdet i soningen og bedre legge til rette for rusbehandling
og ettervern.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har
som prinsipp at hver enkelt handling skal straffes individuelt og
fullt ut. Etter disse medlemmers vurdering vil dette
være mest i tråd med folks rettsoppfatning. Det
er ikke rimelig at man i realiteten får de siste innbruddene
gratis fordi man har satt tak på maksimalt to ganger strafferammen.
Det vil si at fra tredje tyveri og oppover så kan
man slippe mer straff. En slik strafferabatt ønsker ikke disse
medlemmer, og mener at en del gjengangere spekulerer i dette. Disse
medlemmer mener det å kumulere og høyne
straffen progressivt opp til 30 år vil virke preventivt.
I gjeldende straffelov er det i liten grad fastsatt generelle
regler om hvilke momenter som skal tillegges vekt ved straffutmålingen.
Heller ikke er det gitt mange regler om hvilke omstendigheter som
generelt skal anses som skjerpende eller formildende. Straffelovkommisjonen
foreslo ikke lovfesting av slike generelle regler.
To forhold gjør at departementet nå ser annerledes
enn Straffelovkommisjonen på spørsmålet
om straffeloven bør ha generelle regler om hvilke omstendigheter
som trekker i skjerpende og formildende retning. Den første
omstendighet er knyttet til krav fra internasjonale overvåkingsorganer.
Det andre forholdet er knyttet til rettstilstand i Norden for øvrig. Som
ledd i arbeidet med straffelovens spesielle del vil departementet
utarbeide et forslag til bestemmelser om hvilke momenter som generelt
skal anses straffeskjerpende og formildende.
Komiteen vil foreslå at det
må gjøres straffskjerpende i seg selv å bruke
vold når barn er vitne. Følgende forslag fremmes:
"Stortinget ber Regjeringen vurdere å foreslå at det
i straffeloven inntas en bestemmelse om at det skal være
straffeskjerpende å bruke vold når barn er vitne."
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, er enig med departementet i at det vil være
hensiktsmessig om den nye straffeloven inneholder bestemmelser om
hvilke momenter som generelt skal anses som straffeskjerpende og formildende.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker å innføre
en progressiv og kumulativ straffeutmåling. Dette innbærer
at disse medlemmer ønsker å innføre
klare regler for hvordan man skal bruke strafferammene.
Disse medlemmer ønsker et system slik
at ved førstegangs pådømmelse av en kriminell
handling skal straffen utmåles skjønnsmessig innenfor hele
strafferammen ut fra handlingens grovhet, skyldgrad, art samt følge
for offeret. Ved andregangs pådømmelse for et
straffbart forhold av samme art skal man ikke kunne gå under
det halve av strafferammen i straffebudet, men man bør
normalt ligge i øverste del av strafferammen. Ved tredjegangs
pådømmelse dobles strafferammen, og man kan da
ikke dømme mildere enn det som er straffebudets alminnelige
maksimalstraff. Dette skal gjelde i forhold til kriminelle handlinger
etter straffeloven, begått med forsett og hvor den nye
handlingen begås innen utgangen av ti år etter
endt straffegjennomføring av siste dom. Ved flere straffbare
forhold kumuleres de individuelt utmålte straffene opp
til 30 år.
Målet med et slikt system er å sikre at domstolen må dømme
langt mer progressivt i forhold til gjentagelser. Ved et slikt system
vil vanekriminelle raskt bli innkapasitert. Disse medlemmer mener nemlig
at straffverdigheten øker progressivt i forhold til om
man foretar flere straffbare forhold og får flere pådømmelser.
Derfor mener disse medlemmer at kumulering av straff
er et riktig prinsipp. Se her også under kapittelet om
gjentakelse og konkurrens.
Disse medlemmer mener videre at man ved utmåling
og praktisering av straff skal regne ett år som et kalenderår
og én måned som en måned.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Straffeloven § 79
første ledd bokstav b) skal lyde:
b) når en tidligere domfelt person på ny
har begått en forsettlig straffbar handling av samme art
eller hvor strafferammen er fengsel i mer enn 6 år, som han
tidligere er dømt for her i riket eller i utlandet, kan
straffen ikke settes lavere enn halvparten av straffebudets ordinære
strafferamme hvis ikke straffebudet selv bestemmer noe annet. Er
personen domfelt for forsettlige handlinger av samme art eller hvor strafferammen
er fengsel i mer enn 6 år, mer enn én gang tidligere,
kan fengselsstraffen forhøyes med inntil det dobbelte og
skal ikke fastsettes lavere enn straffebudets ordinære
maksimale straff. Fengselsstraffen etter foregående punktum
kan ikke forhøyes ut over 30 år.
Første ledd i denne bokstav gjelder ikke dersom det
er gått mer enn 10 år etter endt fullbyrdelse
av den tidligere dom."
Disse medlemmer fremmer også følgende forslag:
"Straffeloven § 34
første ledd skal lyde:
I dom på fengselsstraff kan retten bestemme at fullbyrdingen
helt eller delvis utsettes i en prøvetid. Utsettes fullbyrdingen
av deler av straffen (dels betinget, dels ubetinget), kan den ubetingede
delen ikke settes lavere enn 14 dager. Kommer § 79
bokstav b til anvendelse, eller gjelder dommen lovbrudd med en særskilt
minstestraff, kan det ikke bestemmes at fullbyrdingen utsettes helt
eller delvis."
Disse medlemmer mener at det i dag er for stort
fokus på personlige forhold ved gjerningsmannen ved utmåling
av straff. Til tider ser det ut som om domstolen med lys og lykte
leter etter formildende forhold hos gjerningsmannen, mens de tilsynelatende mer
sjelden ser etter forhold som bør føre til skjerpet straff.
Disse medlemmer mener det i utgangspunktet er
den objektive vurderingen av den straffbare handlingen og følgen
for offeret som skal stå i fokus når man skal
bruke strafferammen. Disse medlemmer ser dette som
en logisk følge av at man bruker skadefølgeprinsippet
i loven; skaden og offeret skal stå i fokus, da dette er
grunnlaget for at forholdet er belagt med straff.
Disse medlemmer mener man i større grad må ta
hensyn til offeret når det gjelder straffeutmåling.
Det er ikke uten betydning om de som har vært utsatt for
en kriminell handling føler dommen som en riktig reaksjon.
Dette har med tiltroen til rettsvesenet og opprettholdelse av den
sosiale ro å gjøre. At barn eller andre som er
utsatt for grove overgrep ser at overgriperen for eksempel dømmes
til knapt to år og i realiteten slipper rett ut etter at
dommen faller, er en hån mot disse menneskene som har gått
den tunge veien for å få en overgriper dømt.
Retten skal ikke ta hensyn til kulturelle, etniske eller religiøse
forhold hos gjerningspersonen ved utmåling av straff eller
ved spørsmål om frafall av straff. Man har dessverre
sett at domstolene har redusert straffen basert på etnisitet
og kulturelle forhold. Det skal etter disse medlemmers syn
ikke aksepteres.
Straffelovkommisjonen foreslår at den nye straffeloven
skal inneholde fem generelle definisjonsbestemmelser. Etter utkastet
defineres "de nærmeste", "offentlig sted og offentlig handling",
"betydelig skade på legeme og helse" og "gjenstand", og
kommisjonen foreslår dessuten en bestemmelse om beregning av
lovbestemte frister. De gjeldende definisjoner av begrepene forseelse
og forbrytelse, handling, krigstid og trykt skrift foreslås
følgelig ikke videreført. Gjeldende straffelov § 4
gir uttrykk for at overalt hvor loven bruker begrepet handling,
skal også unnlatelse omfattes med mindre annet er sagt
eller fremgår. Bestemmelsen foreslås opphevet
som unødvendig og intetsigende.
Departementet slutter seg til Straffelovkommisjonens forslag
om hvilke generelle definisjoner loven bør inneholde. Opphevingen
av definisjonen av forbrytelse og forseelse er en naturlig konsekvens
av forslaget om at straffelovgivningen ikke lenger skal baseres
på dette skillet. Departementet er også enig med
Straffelovkommisjonen når den fremholder at definisjonen
av "handling" ikke er nødvendig. Departementet er også enig
i at det ikke er grunn til å videreføre en definisjon
av "krigstid" i straffeloven. Departementet slutter seg også til
forslaget om ikke å innta noen generell definisjon av "trykt
skrift" i straffeloven.
I strafferettslig sammenheng har behovet for å definere
og avgrense begrepet "den fornærmede" særlig vært
knyttet til spørsmålet om hvem som må eller
er berettiget til å inngi påtalebegjæring.
Når det nå foreslås at adgangen til å forfølge
straffbare handlinger ikke lenger skal baseres på en slik
begjæring, er departementet enig i at det ikke er behov
for noen generell definisjon av begrepet i straffeloven. Departementet
slutter seg også til Straffelovkommisjonens forslag om
ikke å definere begrepet "offentlig tjenestemann".
Straffeloven § 5 definerer hvem som i loven
regnes som "de nærmeste". Straffelovkommisjonen går i
alt vesentlig inn for å videreføre gjeldende rett,
men foreslår noen mindre utvidelser og en klarere utforming.
Utvidelsene består i at "fosterbesteforeldre" og fostersøsken
omfattes. I tillegg foreslås en klargjøring og
en utvidelse når ekteskap, partnerskap og samboerskap er
oppløst.
Departementet slutter seg i hovedsak til Straffelovkommisjonens
forslag om i store trekk å videreføre gjeldende
rett. Heller ikke til Straffelovkommisjonens forslag om hvilken
krets som skal regnes som "de nærmeste", har departementet
mange bemerkninger.
Departementet er enig i de forslag til klargjøring av
svogerskapsvirkningene som Straffelovkommisjonen foreslår,
og særlig i at "lige nær besvogrede" erstattes
av en positiv angivelse av hvilken personkrets i "svigerfamilien"
som regnes som "de nærmeste". På ett punkt er
imidlertid den foreslåtte regulering ikke tilfredsstillende.
Ingen av formuleringene i utkastet fanger opp at ektefellenes særkullsbarn
anses som hverandres nærmeste. Departementet går derfor
inn for at det i utkastet § 9 første
ledd føyes til en ny bokstav d med ordlyden: "stesøsken
og deres ektefeller".
Departementet er kommet til at "forlovede" bør beholdes
i definisjonen av "de nærmeste". Både for forlovelse
og samboerforhold er forholdets varighet og stabilitet avgjørende.
Er disse vilkår oppfylt, er det ingen grunn til å sondre
etter om partene bor sammen eller ikke.
Et offentlig sted er definert som et sted som er bestemt for
alminnelig ferdsel eller sted hvor slik ferdsel rent faktisk finner
sted. Straffelovkommisjonen foreslår å beholde
en definisjon av offentlig og offentlig handling. Definisjonen av
offentlig sted er innholdsmessig den samme som i gjeldende rett. Kommisjonens
utkast til definisjon av "offentlig" representerer større
endring i forhold til gjeldende rett. To av tre alternativer foreslås
videreført uten realitetsendringer. Alternativet om at
handlingen er foretatt offentlig når den er foretatt ved
trykt skrift er imidlertid ikke videreført. Til erstatning
for dette alternativet foreslår Straffelovkommisjonen et
alternativ om at en handling er offentlig når den består
i å fremsette "et budskap"og "budskapet er fremsatt på en
måte som gjør det egnet til å nå et
større antall personer".
Også departementet slutter seg til forslaget som i det
alt vesentlige innebærer å videreføre
gjeldende rett. Departementet foreslår imidlertid å omredigere bestemmelsens
annet ledd noe. Bortsett fra alternativet "trykt skrift", som ikke
videreføres, er det verken i praksis eller gjennom høringen
avdekket behov for å endre definisjonen av offentlig sted
eller offentlig handling.
Videre er departementet enig i at det bør innføres et
nytt alternativ som erstatter alternativet "trykt skrift" i gjeldende
rett. Alternativet skal etter forslaget gjelde for alle typer av
budskap uansett innhold og formidlingsform. Slike budskap vil være
offentlige når de er fremsatt på en måte
som gjør dem egnet til å nå et større
antall personer. I tillegg til å være nøytral
i forhold til formidlingsformen, er definisjonen også medienøytral.
I gjeldende rett defineres betydelig skade i straffeloven § 9.
Som betydelig skade regnes tap eller vesentlig svekkelse av syn,
hørsel eller taleevnen. Andre sanser, som smak og lukt,
er ikke omfattet. Også tap eller vesentlig svekkelse av
forplantningsevnen anses som betydelig skade. Er resultatet av handlingen
at den rammede blir påført en alvorlig psykisk skade,
anses skaden betydelig. Påføres en gravid kvinne
skade med det resultat at fosteret dør eller blir skadet,
anses skaden alltid som betydelig. Selv om skaden ikke omfattes
av disse alternativene, anses den som betydelig hvis den resulterer
i livsfarlig eller langvarig sykdom.
Straffelovkommisjonen foreslår i det alt vesentlige å videreføre
den gjeldende definisjonen i ny språkdrakt, men går
inn for en viss utvidelse. Kommisjonen foreslår at tap
eller vesentlig svekkelse av alle sanser skal anses for en betydelig
skade. Likeledes foreslås tap eller vesentlig svekkelse
av et viktig organ eller en viktig legemsdel å være
en betydelig skade. Også tap eller vesentlig svekkelse
av viktige organer som ikke leder til invaliditet, gjør
skaden betydelig. Og leder skaden til vansirethet, skal den anses som
betydelig.
Departementet slutter seg til Straffelovkommisjonens forslag
til definisjon av betydelig skade.
Gjeldende rett inneholder ingen bestemmelse som definerer hva
som omfattes av begrepet gjenstand. Heller ikke Straffelovkommisjonen
foreslår noen alminnelig definisjon av hva som regnes som gjenstand.
Den nøyer seg med å gi en definisjon som gjør
det klart at elektrisk energi og andre energiformer også regnes
som gjenstand.
Departementet slutter seg til Straffelovkommisjonens forslag.
På bakgrunn av den uklarhet som har vært knyttet
til definisjonen i gjeldende straffelov § 6, finner
departementet det hensiktsmessig at det klargjøres at gjenstand
omfatter alle energiformer, også de som benyttes til å formidle
lyd og bilder. Informasjon i datasystemer mv. skal fortsatt ikke
regnes som gjenstand.
Gjeldende straffelov § 11 forklarer i første
ledd hva som menes med en måned og hva som menes med en
dag. Bestemmelsens annet ledd bestemmer at domstolloven §§ 148
annet ledd og 149 første ledd får tilsvarende
anvendelse på lovbestemte frister i straffelovgivningen.
Straffelovkommisjonen foreslår å oppheve bestemmelsen
i § 11 første ledd som unødvendig,
men opprettholder annet ledd.
Departementet er enig i at bestemmelsen i gjeldende lov § 11
første ledd er unødvendig og kan oppheves, mens
annet ledd bør videreføres.
Komiteen vil understreke at det bør
være enkelte retningsgivende kriterier for om en legaldefinisjon
skal tas inn i loven. Uttrykket som defineres bør gå igjen
et visst antall ganger med samme betydning. Det er etter komiteens oppfatning
også nødvendig med en lovfestet definisjon i de
tilfeller uttrykket forekommer med den samme eller en annen betydning
utenfor strafferettens område. En klargjørende definisjon
i disse tilfellene er særlig viktig av pedagogiske hensyn
og bidrar til å gjøre loven mer oversiktlig og
forutsigbar.
Mange av definisjonene i dagens straffelov har liten eller ingen
betydning fordi det foreligger en sikker og langvarig praksis. Det
er etter komiteens mening derfor grunn til å redusere
noe på antallet legaldefinisjoner i straffeloven. Komiteen slutter seg
til departementets forslag til definisjoner som bør videreføres
og de presiseringer som foreslås inntatt i loven. Komiteen har
merket seg at departementet varsler endringer i dette dersom arbeidet
med straffelovens spesielle del avdekker behov for ytterligere legaldefinisjoner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
det blir feil å fjerne for mange av legaldefinisjonene.
Selv om deres innhold har utviklet seg gjennom langvarig praksis,
vil ordlyden alltid gi visse rammer og skranker. Disse medlemmer mener
videre at mye av rettspraksisen blir satt til side idet lovgiver
vedtar en ny alminnelig straffelov. Det er derfor lovgivers forståelse
og målsetninger domstolene skal følge. Der man
beholder definisjonene uten ønske om realitetsendringer,
er det derimot naturlig å se på tidligere rettspraksis. Disse
medlemmer vil komme nærmere inn på dette
ved behandlingen av den spesielle delen av straffeloven.
Straffelovens alminnelige del kommer som utgangspunkt til anvendelse
også på handlinger som er straffbelagt gjennom
spesiallovgivningen. Straffelovkommisjonen foreslår ikke
endringer i det generelle virkeområdet for straffelovens
alminnelige del.
Departementet slutter seg til den lovteknikk som er foreslått.
Etter departementets oppfatning er det uheldig om forvaltningen
gis en generell adgang til å fravike det alminnelig forsettskrav
som etter den nye lov også skal gjelde for spesiallovgivningen.
Avvikende regulering i forskrift bør ha materiell hjemmel i
lov. Det må derfor fremgå eller følge
av en naturlig tolking av hjemmelsloven at den både gir
adgang til å gi bestemmelser av strafferettslig karakter
og til å fravike bestemmelser i straffelovens alminnelige
del. Departementet har endret teksten i § 1 slik
at dette klarere fremgår.
Komiteen viser til proposisjonen og
har ingen ytterligere merknader.
Gjeldende straffelov § 1 annet ledd regulerer
forholdet til folkeretten: Straffelovgivningen gjelder med de begrensningene
som følger av overenskomster med fremmede stater eller
av folkeretten for øvrig.
Straffelovkommisjonen foreslår en bestemmelse med samme
innhold som gjeldende § 1 annet ledd. Virkningen
av forslaget er at det på strafferettens område
er gjennomført en begrenset "sektormonisme" mellom norsk
strafferett og all folkerett. Bestemmelsen omfatter altså mer
enn den inkorporeringen som følger av menneskerettsloven.
Som i dag gjelder forslaget bare bestemmelser som er til den siktedes
fordel.
Departementet mener fortsatt at folkerettslige bestemmelser som
innbærer praktiske begrensninger i norsk straffekompetanse,
bør innarbeides ved egne bestemmelser. Men det er behov
for en sikkerhetsventil. På denne bakgrunn finner departementet
det ubetenkelig å gå inn for at bestemmelsen videreføres som
foreslått av Straffelovkommisjonen. Departementet er enig
i at bestemmelsen skilles ut i en egen paragraf.
Komiteen vil understreke at folkerettslige
bestemmelser som begrenser rekkevidden av norsk straffelovgivning,
enten disse følger av konvensjoner som Norge er bundet
av eller av folkerettslig sedvane, skal innarbeides ved egne bestemmelser. Komiteen mener
likevel det fortsatt er behov for en sikkerhetsventil som løser
motstridsspørsmål utenfor menneskerettslovens
område, og slutter seg til departementets forslag om å videreføre
dagens bestemmelse.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, viser til sine merknader om Norges folkerettslige
forpliktelser under kap. 4.2.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
forbeholde seg muligheten til å si opp eller reservere
seg mot folkerettslige bestemmelser hvor dette går mot
det Stortinget ønsker. Disse medlemmer mener
det skal meget til før man kan akseptere at folkerettslig
sedvane skulle gå foran norsk lov. Disse medlemmer mener
dog man må respektere de grunnleggende menneskerettigheter.
For "strafferettslige bestemmelser" er hovedregelen og utgangspunktet
at handlingstidens lov skal anvendes. Nye "strafferettslige bestemmelser"
som trer i kraft mellom handlingstidspunktet og avgjørelsen,
skal legges til grunn hvis det leder til et gunstigere resultat
for den siktede. Er strafferettslige bestemmelser blitt endret i
skjerpende retning i en periode hvor et fortsatt straffbart forhold
har pågått, er det i rettspraksis lagt til grunn
at de skjerpende regler kommer til anvendelse på den
del av forholdet som har funnet sted etter at de strengere regler
trådte i kraft. For prosessuelle bestemmelser, bestemmelser om
fullbyrdelsen og domstolskapt rett legges rettstilstanden ved avgjørelsen
til grunn.
Straffelovkommisjonens forslag bygger på hovedprinsippene
i gjeldende lov § 3. Når det gjelder enkelthetene,
foreslår kommisjonen likevel betydelige endringer. Hovedregelen
i Straffelovkommisjonens forslag er at straffelovgivningen på handlingstidspunktet
skal anvendes. Lovgivningen på tidspunktet for avgjørelsen
skal likevel anvendes når det fører til et mildere
resultat for den siktede, og lovendringen skyldes et endret syn
på hvilke handlinger som bør straffes eller på bruken
av strafferettslige reaksjoner.
Begrepet "strafferetslige Bestemmelser" i § 3 første
ledd er i rettspraksis tolket slik at Anvendelse av handlingstidens
lov selv om den er strengere, er først og fremst aktuelt
for handlingsnormer som er foranlediget av en særskilt
situasjon og som derfor gjerne har et tidsbegrenset preg.
Departementet slutter seg - i innhold og begrunnelse - til Straffelovkommisjonens
forslag til regler om straffelovgivningens virkeområde
i tid. I forhold til gjeldende straffelov § 3
vil forslaget først og fremst innebære endringer
på to punkter: Avgjørelsen av når en
siktet skal nyte godt av at en ny og mildere straffelovgivning har
trådt i kraft etter handlingstidspunktet, skal bero på om
"lovendringen skyldes et endret syn på hvilke handlinger
som bør straffes, eller et endret syn på bruken
av strafferettslige reaksjoner". Departementet er enig i at dette
gir en rimeligere og mer rettferdig avgrensning enn etter gjeldende
rett.
Etter gjeldende rett nyter den siktede ikke godt av lovendringer
som trer i kraft etter avgjørelsen i første instans,
med mindre det er anvendt rettsmidlet fullstendig anke. Både
i delutredning V og VII foreslår Straffelovkommisjonen
enstemmig at ny og mildere strafferettslig lovgivning skal komme
til anvendelse også når den trer i kraft i rettsmiddelomgangen.
Departementet finner det naturlig og rimelig at grensen trekkes
ved den avgjørelse som rettskraftig avgjør den
side av saken som påvirkes av lovendringen.
Det er enighet i kommisjonen om at ny mildere straffelovgivning
ikke skal ha innvirkning på adgangen til å få gjenopptakelse,
mens det både i delutredning V og VII er dissens om ny
og mildere lov skal komme til anvendelse ved ny avgjørelse
etter at gjenopptakelse er besluttet på annet grunnlag.
Flertallet i delutredning VII går inn for at en ny og mildere
straffelov ikke skal komme til anvendelse ved en slik avgjørelse,
og departementet er enig i dette. Det avgjørende for departementet
har vært likhetsbetraktningene. I samsvar med det foranstående
foreslår departementet at det i ny straffelov § 3
siste ledd inntas en bestemmelse som gjør unntak fra bestemmelsen
om anvendelse av mildere lovgivning for saker som er gjenopptatt.
Departementet slutter seg til kommisjonens forslag om å lovfeste
den løsning som er lagt til grunn i avgjørelsen
i Rt. 1987 side 1049 i de tilfeller hvor lovgivningen endres i skjerpende
retning mens et fortsatt straffbart forhold pågår.
I disse tilfeller skal handlingstidspunktets lov anvendes på de
deler av forholdet som faller på hver side av ikrafttredelsestidspunktet.
Foreldelsesfrister - både for å reise påtale
og for å fullbyrde ilagt straff - er bestemmelser av en
slik art at de i utgangspunktet ville blitt omfattet av første ledd.
I likhet med Straffelovkommisjonen foreslår imidlertid
departementet å videreføre ordningen i gjeldende
straffelov, slik at nye og kortere frister ikke skal komme til anvendelse
henholdsvis når den mistenkte er blitt siktet eller fullbyrdingen
av reaksjonen er påbegynt. Heller ikke endring i påtalereglene
slik at påtalen ikke lenger er ubetinget offentlig, kommer etter
tredje ledd til anvendelse etter at den mistenkte har oppnådd
status som siktet.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, har merket seg at departementet foreslår
en videreføring av dagens hovedregel om at straffelovgivningen
på handlingstidspunket skal anvendes hvis det leder til
et gunstigere resultat for siktede, og har ingen merknader til dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
man bør følge prinsippet om at det er lovgivningen
på tidspunktet for den kriminelle handlingen som skal legges
til grunn ved straffeutmåling helt ut. Disse medlemmer er derfor
ikke enig med flertallet i at man skal legge til grunn den straffeutmålingen
som leder til et gunstigere resultat for siktede.
Straffeloven § 12 har regler om straffelovgivningens
stedlige virkeområde. Uomtvistet er det at en stats straffelovgivning
kan anvendes på handlinger forøvet på det
territorium som er undergitt statens suverenitet (territorialprinsippet).
Straffelovgivningen kan gis anvendelse utenfor territoriet når
handlingen er begått av personer som er statsborgere av
eller bosatt i landet (nasjonalitetsprinsippet). Folkerettslig er det
også akseptert at et land forfølger straffbare
handlinger begått i utlandet av utlending når
handlingen er rettet mot landets vitale interesser, som statens
sikkerhet og selvstendighet (det kvalifiserte realprinsipp).
Hensynet til andre lands suverenitet tilsier at det bør
vises tilbakeholdenhet med å strafforfølge i Norge
handlinger som har funnet sted på andre lands territorium.
På den annen side er det viktig at norsk straffelovgivning
har et slikt virkeområde, slik at opphold i Norge ikke
blir en måte å unndra seg straff på for
handlinger forøvet i utlandet.
Ved utformingen av reglene har departementet særlig
lagt vekt på følgende: Hovedreglene bør
gå frem av to bestemmelser om virkeområdet for
handlinger foretatt henholdsvis på område hvor
Norge har hel eller særskilt suverenitet og i utlandet.
Disse reglene bør suppleres av en bestemmelse
om det universelle virkeområdet basert på folkerettslige
forpliktelser til å forfølge bestemte handlinger.
Med de begrensninger som følger av folkerettslige regler,
gjelder all norsk straffelovgivning "i riket", jf. § 12
første ledd. Riket omfatter først og fremst Fastlands-Norge,
Svalbard og Jan Mayen, samt sjøområder ut til
territorialgrensen og luftterritoriet over disse områder.
Straffeloven § 12 utvider det geografiske virkeområdet
for norsk straffelovgivning til områder og installasjoner
som det ikke er naturlig å regne som en del av riket. Bestemmelsene
kan deles i to grupper: Straffelovgivningens anvendelse på virksomhet
på kontinentalsokkelen, og straffelovgivningens anvendelse
på handlinger om bord på norske sjø-
og luftfartøy som befinner seg utenfor territoriet.
Straffelovkommisjonen foreslår at bestemmelsene om straffelovgivningens
geografiske virkeområde for Norge og det norske suverenitetsområdet
fordeles på to paragrafer: Én bestemmelse om norsk
territorium og en annen om kontinentalsokkelen, økonomisk sone
og norske fartøy utenfor territoriet.
For virksomheten på norsk kontinentalsokkel foreslår
kommisjonen at norsk straffelovgivning skal gjelde:
"på innretninger på norsk kontinentalsokkel
for undersøkelse etter eller utnytting eller lagring av
undersjøiske naturforekomster, og på transportanlegg tilknyttet
disse innretningene også når de ligger utenfor
norsk kontinentalsokkel. Innretninger omfatter ikke forsynings-
og hjelpefartøyer."
Departementet slutter seg i det alt vesentlige til Straffelovkommisjonens
forslag. Slik departementet ser det, gir det imidlertid en bedre
systematikk om straffelovgivningens virkeområde angis i
tre bestemmelser som regulerer anvendelsen: På område
med norsk suverenitetsutøvelse, i utlandet og i samsvar med
et særlig folkerettslig grunnlag.
Departementet er enig i at straffelovgivningen bør gjelde
"i Norge". Av pedagogiske grunner bør det uttrykkelig fremgå at
dette også omfatter Svalbard, Jan Mayen og de norske bilandene.
Departementet slutter seg til Straffelovkommisjonens forslag
om å myke opp det gjeldende krav om at innretninger må være
"plassert" på norsk sokkel for at norsk straffelovgivning
skal gjelde. Det avgjørende bør i utgangspunktet
være om innretningen befinner seg på sokkelen
og er beregnet for undersøkelse, utnytting mv. av undersjøiske
naturforekomster.
Lovutkastet inneholder ingen bestemmelse svarende til gjeldende
lov § 12 første ledd nr. 1 bokstav c
om sikkerhetssonen. Departementet er enig i at jurisdiksjonen for
selve sonekrenkelsen kan reguleres i petroleumsloven.
Hensynet til at straffelovens alminnelig del bør være
mest mulig fullstendig, tilsier at også den strafferettslige
jurisdiksjon i de maritime soner er regulert i loven. Departementet
er enig i Straffelovkommisjonens vurderinger om hvilke handlinger
som bør omfattes av norsk strafferettslig jurisdiksjon
innenfor det aktuelle området. Også her bør
det gjelde et dobbelt krav: Dels at handlingen har funnet sted innenfor Norges økonomiske
sone og at handlingen krenker interesser som den særlige
norske jurisdiksjon skal ivareta.
Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at det ikke
er behov for å endre innholdsmessig reglene om straffelovgivningens
anvendelse om bord på norske fartøyer, boreplattformer
eller lignende flyttbare innretninger.
For norske statsborgere eller personer som er bosatt i Norge,
har § 12 nr. 3 bokstav a en oppregning av en rekke
kapitler og bestemmelser i straffeloven som kommer til anvendelse
selv om handlingen er forøvet i utlandet. Som en sammenfatning
kan en si at langt de fleste av straffelovens forbrytelser som det er
praktisk å overtre i utlandet og som er av en viss alvorlighet,
kan forfølges her i riket når de er forøvet av
norske borgere eller personer bosatt i riket. De fleste forseelser
som er forøvet i utlandet, kan ikke straffes i Norge uten
at de er straffbare der de er begått.
For personer som verken er norske statsborgere eller bosatt her,
reguleres straffelovgivningens anvendelse på handlinger
foretatt i utlandet av § 12 nr. 4, som regner
opp en rekke bestemmelser i straffeloven som kan anvendes selv om
handlinger er forøvet av utlending i utlandet (universalprinsippet).
Straffelovkommisjonen har foreslått et primært krav
om dobbelt straffbarhet som vilkår for å straffe nordmenn
for handlinger begått i utlandet. Særreglene om
handlinger rettet mot den norske stat og handlinger begått
i områder hvor ingen stater har suverenitet, foreslås
opprettholdt. Kommisjonen foreslår videre å gjøre
unntak fra kravet om dobbelt straffbarhet for krigsforbrytelser,
folkemord og forbrytelser mot menneskeheten. Kommisjonen foreslår
også en regel om at det ved forfølgning i Norge
ikke skal kunne idømmes strengere straff enn det som maksimalt kunne
vært idømt på handlingsstedet.
For adgangen til å anvende norsk straffelovgivning på utlendingers
handlinger i utlandet, foreslår Straffelovkommisjonen at
det er krav om at handlingen i Norge har en strafferamme på fengsel
i mer enn 1 år. For handlinger foretatt av utlending i
utlandet og som er rettet mot den norske stat eller norsk statsmyndighet,
foreslås det ikke krav om dobbel straffbarhet.
Departementet foreslår en omredigering av bestemmelsene.
I departementets utkast til § 5 reguleres i første
ledd i hvilke tilfeller nordmenns handlinger i utlandet kan forfølges
etter norsk straffelovgivning. Annet ledd angir de grupper som likestilles
med nordmenn når handlingen er forøvet i utlandet.
Tredje ledd angir i hvilken grad reguleringen i første
ledd også gjelder for utlendinger i utlandet.
Departementet er enig i at kompetansen til å beslutte
påtale for handlinger som er forøvet av en utlending
i utlandet, bør flyttes fra Kongen i statsråd
til riksadvokaten.
Departementet gir også sin tilslutning til Straffelovkommisjonens
forslag om at handlinger forøvet i utlandet av en utlending,
bør være av en viss alvorlighet før de
bør forfølges i Norge. Kommisjonen foreslår
at bare handlinger med en ordinær strafferamme på mer
enn 1 år bør omfattes. Departementet er enig i
dette.
Departementet foreslår at reglene om når norsk straffelovgivning
skal gjelde for handlinger forøvet i utlandet, bygges på kravet
om dobbel straffbarhet som et generelt og grunnleggende prinsipp.
Det sentrale spørsmål blir derfor hvilke unntak
som skal gjøres fra kravet.
Et krav om dobbel straffbarhet er meningsløst når handlingen
er begått på områder hvor ingen stat
har høyhetsrett. Kommisjonen har foreslått at
handlinger forøvet på slike områder for
nordmenn skal være straffbare når de kan medføre
strengere straff enn bot, mens det for utlendinger kreves at handlingen har
en straff ut over det laveres sjikt, dvs. fengsel i mer enn 1 år.
Departementet finner kommisjonens avgrensning hensiktsmessig, og
slutter seg til forslaget.
Også Straffelovkommisjonens forslag om og begrunnelse
for å la overtredelse av bestemmelsene om krigsforbrytelser
mv. gjelde i utlandet uten krav om dobbel straffbarhet, har fått
tilslutning under høringen. Departementet er enig i dette,
men har likevel som forutsetning at det bare er aktuelt å la
unntak omfatte krigsforbrytelser mv. som utgjør universelt anerkjente
lovbrudd.
Slik departementet ser det, står en tilbake med tre lovbruddstyper
hvor det kan være aktuelt å gjøre unntak
fra kravet om dobbel straffbarhet. Det er terrorhandlinger, overtredelse
av bestemmelsene om tvangs- og barneekteskap og kjønnslemlestelse.
Etter departementets oppfatning kan en for utførelse av terrorhandlinger
basere seg på hovedregelen om dobbel straffbarhet.
Departementet foreslår imidlertid en særregel både
for barneekteskap og tvangsekteskap. Departementet foreslår
at overtredelse av bestemmelsene om barneekteskap skal være
straffbare i Norge også når de er overtrådt
av nordmenn i utlandet. Er overtredelse av reglene om barneekteskap
begått av utlending i utlandet, bør derimot det
gjeldende kravet om dobbel straffbarhet etter departementets syn
videreføres.
Tvangsekteskap vil ofte være straffbart også i
det landet det er inngått. Departementet foreslår
likevel at det tas inn i loven en særhjemmel for å strafforfølge
tvangsekteskap som er begått i utlandet av en norsk statsborger
eller annen person som er bosatt her. Dermed vil man fange opp tilfeller
hvor tvangsekteskap likevel ikke er straffbart i vedkommende land.
Departementet foreslår derimot ikke å videreføre
adgangen til å straffe for tvangsekteskap i Norge dersom
handlingen er begått av en utlending i utlandet og kravet
om dobbel straffbarhet ikke er oppfylt.
Skal lovgivningen om kjønnslemlestelse få den ønskede
effektivitet, må kjønnslemlestelse også i
en ny straffelov være straffbar iallfall når handlingen
er forøvet eller medvirket til av nordmenn i utlandet. Departementet
kan i all hovedsak slutte seg til disse synspunkter. Er handlingen
begått av en utlending i utlandet, bør kravet
om dobbel straffbarhet derimot videreføres.
På bakgrunn av høringen er departementet enig med
Straffelovkommisjonen i at det ikke bør foreslås et
særskilt unntak for kravet om dobbel straffbarhet for FN-styrker.
En vesentlig grunn til ikke å innføre en egen
regel for norsk FN-personell er at behovet kan løses gjennom
anvendelse av militær straffelov § 77.
Inntil videre går departementet inn for å opprettholde
skillet mellom nordmenn og utlendinger, slik at det stilles strengere
krav for å strafforfølge en utlending for en handling
begått i utlandet enn for å strafforfølge
en nordmann for en slik handling.
Med en slik konklusjon må det også etter den
nye straffelov avgjøres når en person med utenlandsk bakgrunn
likevel skal behandles etter reglene som skal gjelde for nordmenn.
Straffelovkommisjonen har foreslått at det avgjørende
tidspunkt for hvilket regelsett som skal anvendes, skal være
om den mistenkte er borger eller bosatt her når det treffes
endelig påtalevedtak i saken. Etter departementets syn
er dette ikke et hensiktsmessig skjæringspunkt. Departementet
mener at det avgjørende for når en handling kan
forfølges etter reglene om "nordmenn i utlandet", bør
være om den mistenkte er bosatt her eller blitt norsk statsborger
på det tidspunkt strafforfølgningen innledes.
Velger en å la statsborger- eller bosettingsforholdet
når etterforskingen iverksettes være avgjørende, bør
det samme tidspunkt etter departementets syn også være
avgjørende for når utlendinger må oppholde
seg i riket for at norsk straffelovgivning skal komme til anvendelse
på handlinger de har forøvet i utlandet. Straffelovkommisjonen
har her foreslått at tidspunktet for siktelse skal være
avgjørende.
Straffeloven inneholder ingen generell bestemmelse om straffelovgivningens
virkeområde når det foreligger en folkerettslig
plikt til å strafforfølge. Først når
den folkerettslige plikt er knyttet til handlinger som ikke fanges
opp av oppregningen i § 12, har det i gjeldende
rett vært nødvendig å gi særskilte bestemmelser.
Underutvalget foreslo en bestemmelse om at handlinger foretatt
i utlandet kunne forfølges etter norsk straffelovgivning
når "Norge ved overenskomst er folkerettslig forpliktet
til å forfølge dem".
Departementet slutter seg i utgangspunktet til Straffelovkommisjonens
forslag, og foreslår at det inntas en bestemmelse som gjør
norsk straffelovgivning anvendelig på handlinger forøvet
i utlandet når Norge er folkerettslig forpliktet til å la
straffelovgivningen gjelde for dem. Departementet finner heller ikke
grunn til å endre den foreslåtte bestemmelsen slik
at den omfatter flere tilfeller. Men departementet foreslår
at det skal være adgang til å straffe i Norge handlinger
forøvet i utlandet, uten krav om dobbel straffbarhet, når
det i overenskomst med fremmede stater eller av folkeretten for øvrig
foreligger en rett til å forfølge handlingen.
Komiteen slutter seg i utgangspunktet
til det såkalte dobbeltstraffprinsippet. Dobbeltstraffprinsippet
innebærer at norsk straffelovgivning som hovedregel kun
skal gjelde for handlinger forøvet i utlandet når
disse også er forbudt etter gjerningsstedets rett.
Komiteen mener imidlertid gode grunner taler for
særregler for tvangsekteskap. Mange tvangsekteskap blir
gjennomført i utlandet og det vil fremdeles være
tilfeller hvor tvangsekteskap ikke er straffbart i vedkommende land.
Prevensjonshensyn og hensynet til at dette forbudet får
den ønskede effekt, taler for en særlig hjemmel
for å strafforfølge tvangsekteskap som er begått
i utlandet av en norsk statsborger eller en annen person som er
bosatt i Norge. Tilsvarende vurderinger gjør seg gjeldende
for overtredelse av bestemmelsene om kjønnslemlestelse. Komiteen mener
dessuten det er nødvendig å gjøre unntak
fra det såkalte dobbeltstraffprinsippet for terrorhandlinger.
Komiteen er kjent med at ikke alle land har et godt
strafferettslig regelverk vedrørende seksuelle overgrep
mot barn. Seksuelle overgrep mot barn er etter komiteens oppfatning
en særlig alvorlig form for kriminalitet som det bør
være adgang til å forfølge uavhengig
av kravet om dobbel straffbarhet. Komiteen viser
i den forbindelse til at forslag til ny straffelov § 6,
uavhengig av kravet om dobbel straffbarhet, gir adgang til å forfølge
"handlinger som Norge etter overenskomster med fremmede stater eller
etter folkeretten for øvrig har rett eller plikt til å strafforfølge".
Barnekonvensjonen artikkel 34 krever at:
"Partene påtar seg å beskytte barnet
mot alle former for seksuell utnytting og seksuelt misbruk. For dette
formål skal partene særlig treffe alle egnede
nasjonale, bilaterale og multilaterale tiltak for å hindre at
noen:
a. tilskynder
eller tvinger et barn til å delta i enhver form for ulovlig
seksuell aktivitet,
b. utnytter barn ved å bruke dem til prostitusjon
eller andre ulovlige seksuelle handlinger
c. utnytter barn ved å bruke dem i pornografiske opptredener
eller i pornografisk materiale.
"
Komiteen legger til grunn at Barnekonvensjonen
artikkel 34 gir Norge både mulighet og rett til å straffeforfølge
grove seksuelle overgrep mot barn forøvet i Norge og i
utlandet, uavhengig av om overgrepet er kriminalisert på stedet
hvor overgrep fant sted.
Komiteen ber imidlertid departementet fortløpende
vurdere om det er hensiktsmessig at det gjøres et eksplisitt
unntak fra dobbeltstraffprinsippet for grove seksuelle overgrep
mot barn i ny straffelov § 5.
Komiteen mener for øvrig
at det bør gjøres unntak fra hovedregelen om dobbeltstraff
for alvorlige brudd på krigens folkerett. Det vises til
proposisjonens gjengivelse av Røde Kors´ synspunkter som begrunnelse
for dette. Komiteen foreslår på denne bakgrunn
en endring i forslag til ny straffelov § 5 første
ledd:
"Straffeloven § 5 første
ledd skal lyde:
Utenfor virkeområdet etter § 4
gjelder straffelovgivningen for handlinger foretatt
a) av en norsk statsborger,
b) av en person med bosted i Norge, eller
c) på vegne av et foretak registrert i Norge,
når handlingene:
1. er straffbare også etter loven i landet
der de er foretatt,
2. anses som krigsforbrytelse, folkemord eller forbrytelse
mot menneskeheten,
3. anses som brudd på krigens folkerett,
4. anses som barneekteskap eller tvangsekteskap,
5. anses som kjønnslemlestelse,
6. er rettet mot den norske stat eller norsk statsmyndighet,
eller
7. er foretatt utenfor området for noen stats høyhetsrett
og kan straffes med fengsel."
For at noen skal kunne straffes, må fire grunnleggende
vilkår være oppfylt. Stikkordsmessig kan de oppsummeres
slik: Handlingen må bryte loven (1), det må ikke
foreligge noen straffrihetsgrunn (2), gjerningspersonen må være
tilregnelig (3) og ha utvist skyld (4). Straffelovkommisjonen foreslår
at de fire straffbarhetsvilkårene nedfelles i et kapittel
3 i loven om "Grunnvilkår for personlig straffansvar".
Departementet er enig i at ordbruken i denne overskriften er hensiktsmessig.
Lovprinsippet i strafferetten er nedfelt i Grunnloven § 96.
Prinsippet er ikke tatt inn i den gjeldende straffeloven. Lovprinsippet
innebærer at ingen kan dømmes til straff uten
at det er hjemmel for det i en norsk lov. En handling kan bare medføre
straff dersom den omfattes av gjerningsbeskrivelsen i et straffebud.
Straffelovkommisjonen mener at kravet om lovhjemmel bør
nedfelles i loven, og departementet går inn for å følge
opp kommisjonens forslag.
Slik kommisjonen har formulert sitt utkast, retter bestemmelsen
seg særlig mot lovgiverne. Departementet går inn
for at lovprinsippet i stedet bør rette seg mot dem som
skal anvende loven i praksis, og da især domstolene og
påtalemyndigheten.
Departementet har gått inn for å innføre
en generell bestemmelse om medvirkning. Straffelovkommisjonen foreslår
at den generelle medvirkningsbestemmelsen formuleres slik:
"§ 3-2. Medvirkning
Et
straffebud rammer også den som medvirker til handlingen,
når ikke annet er bestemt."
Kommisjonen foreslår ikke noe eget unntak fra den generelle
medvirkningsregelen for straffebud som retter seg mot uaktsomme
overtredelser. De nærmere vilkårene for når
medvirkning er straffbart, går ikke frem av bestemmelsen.
Kommisjonen understreker at vilkårene i det vesentlige
vil være de samme som etter gjeldende rett.
Departementet slutter seg innholdsmessig fullt ut til Straffelovkommisjonens
forslag til en generell regel som kriminaliserer medvirkning, men
foreslår en noe annen formulering. Departementet vil særlig
understreke at medvirkningsansvaret fortsatt skal være et
selvstendig straffansvar. Det må foretas en selvstendig
vurdering av om straffbarhetsvilkårene er oppfylt i forhold
til hver enkelt deltaker.
Straffelovkommisjonen foreslår at en generell bestemmelse
om straff for forsøk utformes slik:
"§ 3-3. Forsøk
Forsøk
foreligger når noen med det forsett å fullbyrde
en straffbar handling foretar noe som leder direkte mot handlingen.
Forsøk
på en handling som kan medføre fengsel i mer enn
6 måneder, er straffbart når ikke annet er bestemt.
Forsøk
straffes ikke når lovbryteren frivillig avstår
fra å fullbyrde handlingen eller avverger at den blir fullbyrdet."
Bestemmelsen retter seg mot forsøk på mer alvorlige
straffbare handlinger. Kommisjonen foreslår at straffbarheten
knyttes til en øvre strafferamme. For øvrig foreslår
kommisjonen i det vesentlige å videreføre gjeldende
rett. Kommisjonen går inn for at det, som i dag, bør
være to grunnleggende vilkår for å kunne
straffes for forsøk: Gjerningspersonen må ha utvist
fullbyrdingsforsett, og gjerningspersonens handling må peke
i retning av en fullbyrdet straffbar handling. Kommisjonen ønsker å videreføre
straff for utjenlig forsøk. Handlinger som ligger innenfor
grensene for den alminnelige handlefrihet, skal likevel fremdeles
være straffrie. Forslaget forutsetter at forberedelser
til å begå en straffbar handling i utgangspunktet
fremdeles skal være straffrie.
Kommisjonen foreslår å videreføre
dagens regel om straffrihet for den som trer tilbake fra et straffbart forsøk.
Etter forslaget skal det fortsatt sondres mellom tilbaketreden fra
henholdsvis fullendt og ufullendt forsøk. Kommisjonen har
valgt ikke å foreslå en regel med skjønnsmessig
adgang til å frita for straff når lovbryteren
forsøker, men ikke lykkes i å forhindre fullbyrding
ved et fullbyrdet forsøk.
Departementet slutter seg i det vesentlige til Straffelovkommisjonens
forslag til regulering av straff for forsøk på å utføre
en straffbar handling. Departementet går imidlertid inn
for å gjøre enkelte språklige endringer
i lovutkastet. Det er ikke meningen å endre realiteten
i kommisjonens forslag.
Departementet er enig i kommisjonens forslag som først
oppstiller krav om fullbyrdelsesforsett og deretter krav om at gjerningspersonen
må ha foretatt noe. Departementet er enig i at betydningen
av gjerningspersonens forutsetninger bør komme til uttrykk i
selve lovteksten, forutsatt at det lar seg gjøre å utforme
lovteksten slik at det ikke fremstår som en skjerping av
vilkårene for forsøksstraff. Departementet går
inn for en formulering, slik at det må være "foretatt
noe som er ment å lede direkte til utføringen".
Departementet er enig i at forberedelser til straffbare handlinger
også i den nye loven i utgangspunktet bør være
straffrie, og eventuelt kriminaliseres gjennom særskilte
straffebud.
I tråd med kommisjonens forslag bør gjerningspersonen
fortsatt ha mulighet til å oppnå straffrihet dersom
han trer tilbake fra forsøket. Departementet er enig med
kommisjonen i at det ikke er grunn til å utvide området
for straffbortfall på grunn av tilbaketreden.
Departementet har kommet til at det ikke er behov for å videreføre
vilkåret om at forsøket ikke må være
oppdaget. Det er sikker rett at vilkåret i dag bare knytter
seg til fullendte og ikke ufullendte forsøk. Denne forskjellen
virker ikke så godt begrunnet. Å sløyfe
dette vilkåret er dessuten best i samsvar med det preventive
formålet bak regelen.
Komiteen støtter av pedagogiske
grunner forslaget om at det såkalte lovprinsippet som følger
av Grunnloven § 96, også inntas i ny
straffelov. Lovprinsippet innebærer at ingen kan dømmes
uten hjemmel i lov, og er en viktig rettssikkerhetsgaranti. Prinsippet
skal motvirke vilkårlighet og sikre forutberegnelighet,
og står sentralt i strafferetten.
Det er etter komiteens mening hensiktsmessig å innta
en generell medvirkningsbestemmelse i straffelovens generelle del,
jf. merknadene til proposisjonens kap. 8. Hvilke konkrete unntak
som bør gjøres fra denne bestemmelsen, vil komiteen komme
tilbake til under behandlingen av forslag til ny spesiell del i
straffeloven.
Komiteen tiltrer departementets beskrivelse av
forsøksbestemmelsens virkeområde, og støtter
det generelle forbudet mot forsøk slik det er foreslått
inntatt i ny straffelov. Hvilke konkrete unntak som bør gjøres
fra denne bestemmelsen, vil komiteen komme tilbake
til under behandlingen av forslag til ny spesiell del i straffeloven.
Nødrett er retten til å begå lovbrudd
for å berge seg eller andre ut av en nødsituasjon
på bekostning av en annens rett. Dersom vilkårene
i § 47 er oppfylt, er handlingen lovlig og ikke bare straffri.
Paragraf 47 oppstiller to grunnvilkår som må være
oppfylt for at en nødhandling skal være lovlig.
For det første må det foreligge en fare som ikke
kan avverges på noen annen rimelig måte. For det
andre krever loven at faren som retter seg mot rettsgodet det er
tale om å redde, er særdeles betydelig i forhold
til den skade som nødhandlingen volder.
Straffelovkommisjonen ga uttrykk for at den ikke så det
som aktuelt å foreslå vesentlige endringer av bestemmelsen
om nødrett. Kommisjonens endelige utkast lyder slik:
"§ 3-4. Nødrett
En
handling som ellers ville være straffbar, er lovlig når
den blir foretatt for å verne en interesse mot en fare
for skade som ikke kan avverges på annen rimelig måte,
og denne skaderisikoen veier betydelig tyngre enn skaderisikoen
ved handlingen."
På ett punkt går kommisjonen inn for å endre
vilkårene for nødrett. I straffeloven § 47
kreves det at faren må være særdeles
betydelig i forhold til skaden som redningshandlingen medfører.
Straffelovkommisjonen går inn for at det skal være
tilstrekkelig at det foreligger en betydelig interesseovervekt.
Kommisjonen drøfter om nødrettsbestemmelsen bør
kunne anvendes på medlidenhetsdrap med samtykke. Kommisjonen
fremholder at det er uheldig å utelukke bruk av nødrettsbestemmelsen
i enhver sammenheng hvor noen aktivt er berøvet livet.
Den går primært inn for at det i slike tilfeller
skal være adgang til å fastsette en lavere straff
enn minstestraffen, eller en mildere straffart, men mener at det
også kan tenkes medlidenhetsdrap hvor det kan være
grunnlag for straffrihet i medhold av nødrettsbestemmelsen.
Departementet slutter seg i det vesentlige til forslaget til
ordlyd fra Straffelovkommisjonen. Som kommisjonen mener departementet
at dagens krav om særdeles betydelig interesseovervekt
stiller for snevre rammer for nødretten. Departementet
er enig i at alminnelig interesseovervekt ikke bør være
tilstrekkelig. Departementet går imidlertid inn for at kravet
til interesseovervekt senkes noe i forhold til dagens regel, og
går inn for at skaderisikoen ved faren som truer må være
"langt større" enn skaderisikoen ved redningshandlingen.
Departementet foreslår dermed et noe annet kriterium enn
Straffelovkommisjonen. Departementet legger til grunn at "langt
større" er et noe strengere kriterium enn "betydelig",
men at det ikke kreves en så stor interesseovervekt som
etter dagens vilkår "særdeles betydelig".
Departementet har vurdert om det bør oppstilles en absolutt
grense for hvilke verdier som lovlig skal kunne ofres i en redningshandling.
I en nødsituasjon vil det i dag ikke være anledning
til å drepe et annet menneske. Bare i helt ekstraordinære
situasjoner kan nødrett tenkes å forsvare noe
slikt. Slik bør det være også etter den
nye loven. Departementets forslag endrer heller ikke rettstilstanden
for så vidt gjelder såkalt aktiv dødshjelp
og medlidenhets- eller barmhjertighetsdrap.
Reglene om straffrihet på grunn av nødverge (straffeloven § 48)
har til felles med reglene om nødrett at det må foreligge
en nødsituasjon som gjør det berettiget å handle
på en måte som ellers ville vært straffbar.
Forskjellen fra nødrett ligger særlig i at nødverge
forutsetter et ulovlig angrep fra en annen person, og at nødvergehandlingen
må rette seg mot angriperen. Paragraf 48 slår
fast at ingen kan straffes for en handling som er foretatt i nødverge.
Loven må forstås slik at handlingen ikke bare
er straffri, men lovlig dersom vilkårene for nødverge
er oppfylt. Fire vilkår må være oppfylt
for at en nødvergehandling skal være lovlig. Det
må foreligge et ulovlig (rettsstridig) angrep (1), forsvarshandlingen
må være avvergende (2) og ikke gå lenger
enn det som er nødvendig (3) og ikke være ubetinget
utilbørlig (4).
Straffelovkommisjonen går inn for å videreføre en
generell straffrihetsbestemmelse om nødverge, og foreslår
at bestemmelsen formuleres slik:
"§ 3-5. Nødverge
En
handling som ellers ville være straffbar, er lovlig når
den blir foretatt for å avverge et ulovlig angrep og den
ikke går lenger enn nødvendig og dessuten ikke åpenbart
går utover det forsvarlige i betraktning av angrepets farlighet,
den angrepne interesse og angriperens skyld.
Ulovlig
interessekrenkelse ved utøvelse av offentlig myndighet
kan bare møtes ved nødverge når krenkelsen
er forsettlig eller grovt uaktsom."
Kommisjonen går inn for ikke å videreføre
regelen i den gjeldende § 48 tredje ledd, som
gir reglene om nødverge tilsvarende anvendelse på handlinger som
foretas for å pågripe noen eller å hindre
at innsatte rømmer. Et flertall i kommisjonen går
heller ikke inn for å videreføre fjerde ledd i
dagens § 48. Bestemmelsen lar en nødvergehandling
være straffri selv om den går ut over grensene
for det lovlige, dersom overskridelsen alene har funnet sted på grunn
av en ved angrepet fremkalt sinnsbevegelse eller bestyrtelse. Flertallet
går i stedet inn for at en overskridelse av nødverge
skal kunne gjøres straffri.
Departementet slutter seg til kommisjonens forslag til bestemmelse
om nødverge, med unntak for enkelte mindre endringer. Når
det gjelder den nærmere utformingen av bestemmelsen, foreslår
departementet at kommisjonens utkast til første ledd splittes
opp, slik at de enkelte vilkårene for lovlig nødverge
går frem av tre atskilte bokstav a til c.
Den som forsvarer seg, bør ha et visst spillerom for
sitt forsvar. Forslaget avviker fra gjeldende rett ved at loven
etter forslaget i noe mindre grad vil tolerere overskridelser. Selv
om grensene for hva som skal aksepteres snevres noe inn, er det
fremdeles meningen at den angrepne skal ha rikelige marginer i sin vurdering
av hva som er etisk forsvarlig. Departementet slutter seg til forslaget.
Spørsmålet om å videreføre
tredje ledd i dagens straffelov § 48 vakte debatt
under høringen. Politiloven § 6 gir nå nærmere
regler for politiets maktutøvelse, som også gjelder
ved pågripelse. Reglene som gir politiet myndighet til å pågripe
personer må dessuten suppleres av nødvergebestemmelsen
i utkastet til første ledd. Departementet er enig i at
regelen i § 48 tredje ledd fortsatt har en viss
selvstendig betydning ved siden av reglene i blant annet politiloven § 6.
Departementet går på denne bakgrunnen inn for at
regelen i § 48 tredje ledd videreføres
i en ny straffelov.
Departementet går i likhet med kommisjonens flertall
ikke inn for å videreføre § 48
fjerde ledd om ubetinget straffrihet dersom grensene for nødverge
er overskredet og overskridelsen alene har funnet sted på grunn
av en sinnsbevegelse eller bestyrtelse som angrepet har fremkalt.
Departementet foreslår i stedet at retten bør
ha en adgang til å frita for straff når grensene
for nødverge er overskredet.
Den gjeldende straffeloven har ingen generell lovbestemmelse
om selvtekt. Reglene er i stedet utviklet i rettspraksis
og juridisk teori. Selvtekt kan bare føre til straffrihet
dersom det foreligger særlig tungtveiende grunner for dette.
Straffelovkommisjonen går inn for å lovfeste selvtekt
som straffrihetsgrunn:
"§ 3-6. Selvtekt
En
handling som ellers ville være straffbar, er lovlig når
den blir foretatt for å gjenopprette en ulovlig endret
tilstand og det ikke er rimelig å kreve at den som har
retten, venter på myndighetenes bistand. Makt mot person
kan bare brukes når rettskrenkelsen er åpenbar,
og må ikke gå lenger enn forsvarlig."
Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at selvtekt,
iallfall som en hovedregel, bør være forbudt.
Selvtekt bør derfor bare lovfestes som en straffrihetsgrunn
på linje med for eksempel nødrett og nødverge
dersom sterke grunner taler for det. Iblant kan det likevel være
urimelig å kreve at den krenkede skal måtte gå veien
om myndighetene for å få gjenopprettet krenkelsen.
Departementet mener på denne bakgrunnen at den begrensede
adgangen til å utøve selvtekt etter gjeldende
rett bør videreføres.
Det er en fare for at en lovfesting av selvtekt som straffrihetsgrunn
feilaktig oppfattes som en oppfordring til mer utstrakt privat rettshåndhevelse.
For lovfesting taler ønsket om at straffeloven skal ha større
informasjonsverdi enn i dag og gi et mer dekkende bilde av rettstilstanden.
Departementet har kommet til at dette hensynet må tillegges
avgjørende vekt, og går inn for å lovfeste
selvtekt som straffrihetsgrunn.
Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at vilkårene
for lovlig selvtekt bør utformes etter de linjer som er
utviklet i praksis og teori. Betenkelighetene som nevnes foran,
gjør imidlertid at departementet foreslår en mindre
innstramming i retten til å begå selvtekt. Departementet
går inn for å endre "det ikke er rimelig å kreve
at den som har retten, venter på myndighetenes bistand",
til "urimelig å kreve ...". Nyansen er ikke stor, men leder
etter en naturlig språklig forståelse til en noe
snevrere adgang til å begå selvtekt.
I en del straffebud har lovgiverne uttrykkelig gitt til kjenne
at det ikke er meningen å ramme alle forholdene som omfattes
av ordlyden. I straffeloven kan det synes noe tilfeldig hvor rettsstridsreservasjonene er
tatt med. Det har derfor blitt lagt til grunn at ethvert straffebud
må leses med forbehold for unntakssituasjoner som det ikke
har vært meningen å ramme med straff. Dette prinsippet
blir ofte kalt den alminnelige rettsstridsreservasjonen.
Straffelovkommisjonen går inn for at det gis en generell
bestemmelse om innskrenkende tolking med slik utforming:
"§ 3-7. Innskrenkende tolking
Selv
om ingen lovfestet straffrihetsgrunn foreligger, kan særegne
omstendigheter medføre at et straffebud ikke skal anvendes
på en handling som dekkes av ordlyden."
Formålet med bestemmelsen er at den skal være "en
ren huskeregel inntatt av pedagogiske hensyn, og hvor de grunnlagene
det er aktuelt å bygge den innskrenkende tolkingen på,
fullt ut må søkes utenfor loven selv (slik som
i dag)". Kommisjonen drøfter om det er hensiktsmessig å bruke
"rettsstrid" i lovteksten. I stedet ble det anbefalt at loven bør
bruke ord som "ulovlig eller uberettiget". Kommisjonen understreker
at bestemmelsen om innskrenkende tolking ikke gir adgang til straffrihet
ut fra konkrete rimelighetshensyn knyttet til den enkelte lovbryteren.
Også etter en ny straffelov vil det være behov
for å tolke straffebud innskrenkende for å skjære
vekk unntakstilfeller som det ikke har vært meningen å ramme
med straff. Departementet har imidlertid kommet til at ulempene
med å lovfeste rettsstridsreservasjonen er større
enn fordelene. Departementet legger særlig vekt på at
prinsippet om innskrenkende tolking ikke egner seg for lovfesting,
og at det er vanskelig å finne frem til en utforming som
gjør at bestemmelsen blir tilstrekkelig presis og informativ.
Samfunnet er normalt tjent med at mindre interesser ofres for å redde
større. Det er derfor nødvendig å innta
en bestemmelse om nødrett i den nye straffeloven. Den som
har handlet i nødrett, bør etter komiteens oppfatning
frifinnes.
Komiteen er enig med departementet
i at dagens krav om særdeles betydelig interesseovervekt, stiller
for snevre rammer for nødretten. Det bør være tilstrekkelig
at handlingen foretas for å redde en "langt større"
interesse, for at den skal omfattes av nødrettsbestemmelsen.
Nødrettsbestemmelsen i ny straffelov vil etter dette få et
noe mer utvidet anvendelsesområde enn dagens bestemmelse
i straffeloven § 47.
Til tross for at nødrettsbestemmelsen utvides noe, vil
det etter komiteens mening ikke være hjemmel
for å anvende nødrettsbestemmelsen i saker vedrørende
aktiv dødshjelp (eutanasi) og medlidenhets- eller barmhjertighetsdrap.
Komiteen viser også til sine merknader
om straffeutmålingsfrafall under kap. 8.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet, viser til at det bare er i helt ekstraordinære
situasjoner at nødrettsbestemmelsen kan tenkes å forsvare
drap på et annet menneske. Det er ikke flertallets intensjon å utvide
nødrettsbestemmelsen i ny straffelov for saker som gjelder drap.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti vil på det sterkeste
advare mot en gradvis utvikling mot legalisering av medlidenhetsdrap
og aktiv dødshjelp ved at man åpner for straffritak
gjennom nødrettsbetraktninger. Straffrihet ut fra nødrettsbetraktninger
var et viktig skritt i utviklingen mot egen lov om aktiv dødshjelp
i Nederland. Disse medlemmer er opptatt av at dagens
reguleringsmåte, slik den er slått fast i Sandsdalen-dommen
fra 2000, skal videreføres. Der fant Høyesterett
at nødrettsbetraktninger ikke kunne føre til straffrihet
ved aktiv dødshjelp foretatt av helsepersonell. Sandsdalen
ble straffedømt, men fikk straffutmålingsutsettelse. Disse medlemmer viser
til fellesmerknader med Arbeiderpartiet under kapittel 8 om nedsettelse
av straff ved denne type handlinger.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil
vise til s. 204 i proposisjonen hvor Regjeringen uttaler følgende:
"Departementets forslag endrer heller ikke rettstilstanden
for så vidt gjelder såkalt aktiv dødshjelp
og medlidenhets- eller barmhjertighetsdrap. Høyesteretts
avgjørelse i Rt. 2000 646 gir fremdeles et dekkende uttrykk
for gjeldende rett i slike situasjoner.
Departementet
vil likevel ikke utelukke at det kan oppstå helt særegne
og akutte tilfeller, som gjør det utilrådelig å operere
med en absolutt grense for nødrett."
Disse medlemmer legger dette til grunn for hvordan
nødrettsbestemmelsen bør praktiseres.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser
helt klart behovet for å ha hensiktsmessige regler om nødrett,
nødverge og selvtekt. Det er viktig at slike handlinger
ikke bare er straffri, men lovlige.
Disse medlemmer vil i forhold til nødrett
i hovedsak videreføre dagens anvendelse og samtidig utvide
den noe. Disse medlemmer er derfor enig med departementet
i at særdeles og betydelig interesseovervekt stiller for
snevre rammer. Disse medlemmer stiller seg bak at
det skal være tilstrekkelig med en overvekt i forhold til
interessene som man prøver å redde i forhold til
den handling man gjør. Disse medlemmer mener
ordlyden "langt større" er noe snever. Disse medlemmer mener
derfor at domstolene ikke må stille for strenge krav i
forhold til når dette vilkåret anses oppfylt.
Komiteen støtter departementets
forslag om å lovfeste adgangen til å bruke nødverge
for å verge seg mot offentlig myndighetsutøvelse.
Dette følger i dag av ulovfestet rett, men komiteen mener
det er viktig å synliggjøre gjennom loven at nødretten
innskrenkes i slike tilfeller.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, har merket seg at departementet foreslår
at grensene for hva som skal aksepteres som nødverge snevres
noe inn i ny straffelov, og støtter dette. Flertallet vil
påpeke at det her ikke er tale om en dramatisk endring
i rettstilstanden. Det er fortsatt meningen at den angrepne skal
ha rikelige marginer i sin vurdering av hva som er etisk forsvarlig.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer
at for nødverge ønsker flertallet å innskrenke
dette noe. Disse medlemmer ønsker heller å utvide
den. Det er viktig å ha tilstrekkelig mulighet til å kunne
forsvare eget liv og helse. Selv om disse medlemmer ikke ønsker
en for stor bruk av privat rettshåndhevelse, bør
man sørge for at man har tilstrekkelig spillerom til å forsvare seg
selv eller andre mot rettstridige angrep.
Disse medlemmer mener også man bør
videreføre regelen om å kunne pågripe
"rømlinger". Dette har en riktig signaleffekt. Dette vil
også ha en noe større praktisk betydning i dag
enn det departementet hevder, da man nå har satt en del
fangetransporter ut på anbud.
Når det gjelder nødverge og nødrett
vil disse medlemmer for øvrig vise til hva
Tony Blair fra det engelske Arbeiderpartiet sier om dette i England:
"- Ikke vær i noen som helst tvil: Du er berettiget til å forsvare
deg selv. Det er bare under de mest ekstreme omstendigheter at noen
vil bli saksøkt for å angripe eller drepe en tyv
i eget hjem."
"Alle som blir overfalt i sitt eget hjem, har rett til å bruke
kniv, balltre eller til og med skytevåpen for å slå tilbake
mot uønskede gjester", heter det i en brosjyre som er utarbeidet
i samarbeid mellom politimyndigheter og toppadvokater i England. Disse medlemmer støtter
dette.
Disse medlemmer legger til grunn at domstolene
viderefører dagens vide adgang til nødverge, og
at domstolene heller stiller mindre krav til når vilkårene
for nødverge skal være oppfylt.
Selvtekt vil si at den som har en rett, selv håndhever
denne, i stedet for å overlate fullbyrdingen til myndighetene.
Etter komiteens mening bør selvtekt som
hovedregel være forbudt. Dersom man på generelt
grunnlag tillater selvtekt, vil det kunne innebære ulovlig
maktbruk og fortsatt konflikt mellom parter.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, mener imidlertid at den begrensede adgangen
til å utøve selvtekt som følger av gjeldende
rett, i hovedsak bør videreføres. Flertallet støtter
dog den innstramming i retten til å begå selvtekt
som følger av proposisjonen. Det er viktig at straffeloven
gir et dekkende bilde av rettstilstanden. Derfor bør regelen
om selvtekt komme til uttrykk i den nye straffeloven.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
positive til å innføre en regel om selvtekt. Disse
medlemmer ønsker også her å gå noe
lenger enn det flertallet gjør i å tillate selvtekt i
visse tilfeller. Disse medlemmer støtter
derfor ikke innstramningen.
Disse medlemmer mener det ikke bør være slik
at man må vente lenge, samt gå gjennom utallige prosesser,
for å kunne ta tilbake det man rettmessig eier. Disse
medlemmer har dessverre tidligere sett en rekke tilfeller
hvor eiere av for eksempel sykler, har måttet
se at kriminelle har brukt den mens de venter på at politi
og rettsvesen skal bringe den tilbake. Dette er ikke rimelig og
rettferdig. Disse medlemmer registrerer videre at
det kan bli et spørsmål om selvtekt bør
kunne utøves på vegne av andre. Disse medlemmer mener
det kan være gode grunner til å begrense dette.
Dersom man slipper det helt løs, kan man i realiteten åpne
for at vekterbransjen i for stor grad vil kunne overta politioppgaver. Disse
medlemmer mener dette imidlertid bør ses i sammenheng
med politirolledebatten.
Disse medlemmer ber derfor domstolene om ikke å stille
for strenge krav for når vilkårene for selvtekt
er å anse som oppfylt.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, erkjenner at det
kan forekomme at ordlyden i et straffebud kan komme til å omfatte
en handling som det fra lovgivers side ikke har vært meningen å ramme
med straff. Slike tilfeller har domstolene løst gjennom
praktisk anvendelse av rettskildelærens prinsipper, som
i særskilte tilfeller tillater at lovens formål
og/eller reelle hensyn tillegges større vekt enn lovens
ordlyd. Slik må praksis etter flertallets mening
fortsatt være.
Flertallet har imidlertid merket seg at det var betydelig
motstand mot Straffelovkommisjonens forslag om lovfesting av den
såkalte rettsstridsreservasjonen (retten til innskrenkende
tolkning av straffebud), i høringsrunden. Departementet
konkluderer dessuten med at ulempene med å lovfeste rettsstridsreservasjonen
er større enn fordelene.
Flertallet er enig i at rettsstridsreservasjonen ikke
bør lovfestes i ny straffelov, men vil fremheve at dette
ikke innebærer noen endring av praksis.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti vil vise til at en del straffebud
uttrykkelig gir til kjenne at det ikke er meningen å ramme
alle forhold som omfattes av ordlyden. Dette blir gjort ved at det
inntas en rettsstridsreservasjon i selve straffebudet. Det kan likevel
synes noe tilfeldig hvor rettsstridsreservasjonen er inntatt, og
det er derfor lagt til grunn at alle straffebud må leses
med forbehold om situasjoner som det ikke har vært ment å ramme
med straff.
Disse medlemmer mener det derfor vil være
en lovteknisk fordel om det i straffeloven inntas en generell bestemmelse
om innskrenkende tolking. Det vil da være et mindre behov
for å innta en rettsstridsreservasjon i de enkelte straffebud.
Formålet med en slik bestemmelse er å få frem
at andre rettskildefaktorer enn lovteksten etter omstendighetene må tillegges
så stor vekt at straffebudet ikke gjelder for en handling
selv om den dekkes av ordlyden.
Disse medlemmer vil presisere at en slik generell
bestemmelse skal ha som formål utelukkende å minne
rettsanvender om at straffebud undertiden må tolkes innskrenkende.
Dette må ikke leses som en generell adgang til å frita
for straff på bakgrunn av en konkret rimelighetsbetraktning
i de enkelte tilfelle.
På denne bakgrunn fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
"Ny § 26a i straffeloven
skal lyde:
§26a. Innskrenkende tolking
Selv om ingen lovfestet straffrihetsgrunn foreligger, kan
særegne omstendigheter medføre at et straffebud
ikke skal anvendes på en handling som dekkes av ordlyden."
For å kunne straffes må gjerningspersonen ha vært
tilregnelig i gjerningsøyeblikket. Det innebærer at
han må ha hatt et minstemål av modenhet, sjelelig sunnhet
og bevissthet. Straffeloven sier ikke uttrykkelig hva tilregnelighet
er. I stedet spesifiserer §§ 44 og 46
de omstendighetene som fører til utilregnelighet. Disse
er: lav alder, psykose, høygradig psykisk utviklingshemming
og bevisstløshet. Tilregnelighet i gjerningsøyeblikket
er et vilkår for å straffe. Var lovbryteren utilregnelig,
skal han frifinnes.
Komiteen viser til at reglene om utilregnelighet
ble endret i 1997 som en oppfølging av forslagene til Straffelovkommisjonens
underutvalg i delutredning IV; NOU 1974:17 Strafferettslig utilregnelighet og
strafferettslige særreaksjoner. De nye reglene trådte
i kraft 1. januar 2002.
Etter gjeldende rett kan ikke lovbrytere som var under 15 år
på handlingstiden, straffes. Den som er under 15 år
kan som hovedregel heller ikke ilegges andre strafferettslige reaksjoner
enn straff. Inndragning kan likevel besluttes.
Straffelovkommisjonen foreslår å videreføre gjeldende
rett om strafferettslig lavalder, men har omformulert lovteksten.
Departementet viderefører gjeldende rett og Straffelovkommisjonens
forslag om at den strafferettslige lavalderen fortsatt skal være
15 år.
Komiteen er bekymret over omfanget
av lovbrudd som begås av personer under 15 år. Komiteen mener
denne gruppen må møtes med raske og klare reaksjoner,
og viser til at Stortinget i 2002 ved behandlingen av Ot.prp. nr.
106 (2001-2002) vedtok en rekke tiltak som kan settes inn overfor
lovbrytere under 15 år.
Komiteen mener det er riktig å opprettholde den
kriminelle lavalder slik den er i dag, og vil presisere at det fortsatt
er viktig med fokus på tiltak som skal forebygge og bekjempe
kriminalitet begått av personer i denne gruppen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti mener det er altfor mange barn
som i dag ikke fanges opp av det offentlige, og som til slutt havner
i fengsel. Voksenkontakt, at noen bryr seg, viser omsorg, setter grenser
og ser barnas behov og problemer, er grunnleggende. Disse
medlemmer viser til Fafo-undersøkelsen Levekår
blant innsatte (Friestad og Skog Hansen, 2003) som påviste
at to tredjedeler av de innsatte i norske fengsler har hatt en oppvekst
preget av ett eller flere alvorlige problemer. 30 pst. hadde vært i
kontakt med barnevernet før de fylte 16 år, og
like mange har opplevd at andre i familien har sittet i fengsel. Disse
medlemmer mener at vi må:
klargjøre lovverket når
barn begår kriminelle handlinger
gi barn flere rettigheter til behandling og hjelp
stille krav til helhetlig innsats overfor barn med problemer
og motvirke konkurranseutsetting: De aller fleste kommuner må med
i SLT (Samordning av Lokale Kriminalitetsforebyggende Tiltak) og
det må bli et bedre samarbeid mellom 1. og 2. linjetjeneste
endre flere av profesjonsutdanningene, slik at utviklingspsykologi,
vold, overgrep, vitnepsykologi etc. blir sentrale i utdanningene
og opplæringene til de som skal arbeide med barn
satse på forebygging gjennom ambulerende team,
helsestasjoner, barnevernskonsulenter, døgnåpen
krisetelefon, ulike lavterskeltilbud, fritidstilbud og større
grad av voksenkontakt på de arenaene hvor barn og unge
befinner seg. Barnefattigdommen må avskaffes og forskjellene
i Norge må minskes
bygge opp alternativer til fengslene, for eksempel tverrfaglige
institusjoner med større tverrfaglighet, blant annet barnevern,
rus, psykiatri, vold og overgrep.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer
at man de siste årene har sett en eksplosjon i antallet
mindreårige som begår straffbare handlinger. Til
dels skyldes dette svikt hos foreldre, men også at barnevern
og andre samfunnsinstitusjoner ikke følger opp. Resultatet
er uansett at mange har begått en rekke straffbare handlinger
innen de fyller 15 år (den kriminelle lavalder) og en karriere
som kriminell i ungdomstiden. Det har vist seg at politiet står
nesten maktesløse overfor denne gruppen, og barnevernet
har ikke kapasitet til oppfølging.
Disse medlemmer mener en løsning kan være
at man har en egen ungdomsdomstol, hvor domstolen har et langt større
spekter å spille på i forhold til reaksjonsformer
mot lovbrytere, og at man til en viss grad har spesialkompetanse
i forhold til ungdomsproblematikk. Reaksjonsformene kan være
alt fra å dømme til skolegang, leirskole, opphold
i institusjon og lignende om sommeren, eller annen oppfølging.
Poenget er at man må lære at å bryte
loven bør få en konsekvens, uavhengig av om foreldre
følger opp eller ei.
Disse medlemmer mener dette også vil være
et rettssikkerhetsspørsmål i forhold til at man allerede
i dag administrativt kan foreta en del barnevernmessige tiltak overfor
barn. Det vil kanskje være like hensiktsmessig at man får
en del reksjoner idømt av en domstol dersom det er ellers
straffbare handlinger det er snakk om.
Disse medlemmer mener et annet alternativ er å fjerne
den kriminelle lavalder. Dette vil være kontroversielt.
Det kan likevel forsvares ut fra at domstolene da står
friere i å vurdere modenhet og om personen har en forståelse
av det han eller hun har gjort. Disse medlemmer ønsker
ikke på dette tidspunkt å fjerne lavalderen dersom
man finner andre hensiktsmessige ordninger.
Disse medlemmer mener at det nå kan være på tide å vurdere
om dersom det ligger en ellers straffbar handling til grunn, så bør
en egen domstol kunne idømme behandling, eventuelt idømme
oppfølging i skolen, idømme f.eks. opphold i institusjoner
eller liknende og i sommerferie osv. overfor denne gruppen. På denne
bakgrunn fremmes følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utrede forskjellige forslag til ordninger
med egne ungdomsdomstoler eller ordninger hvor retten settes som
en ungdomsdomstol, samt hvilke virkemidler og reaksjonsformer en slik
domstol bør kunne ha."
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
det er et mål på sikt å bryte med den
kriminelle lavalder slik vi kjenner den i dag, og i stedet sørge
for et større spekter av virkemidler overfor barn og unge
under 18 år, slik at reaksjonene i større grad
tilpasses de folkerettslige forpliktelsene vi har.
Etter gjeldende rett kan den som var psykotisk på handlingstiden,
ikke straffes. Psykose i strafferettslig forstand er de tilstander
som psykiatrien til enhver tid regner som psykose.
Kommisjonen viderefører gjeldende rett i sitt utkast.
Departementet viderefører i utkastet gjeldende rett og
Straffelovkommisjonens forslag. Det er imidlertid et spørsmål
om personer med tilstander som ligger tett opp til psykose, bør
kunne fritas for straff etter en skjønnsmessig vurdering.
Komiteen viser til at Regjeringen har
nedsatt en arbeidsgruppe som skal vurdere en eventuell utvidelse
av særreaksjonenes anvendelsesområde. Denne gruppen
er særlig bedt om å vurdere å utvide
særreaksjonene fra å gjelde farlig kriminalitet
til også å gjelde klart samfunnsskadelig kriminalitet. Komiteen ber
Regjeringen melde tilbake til Stortinget på egnet måte
om arbeidsgruppens konklusjoner og anbefalinger, og om departementets
vurderinger av disse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
klart signalisere at man ikke ønsker at personer med tilstander
som ligger tett opp mot psykose, skjønnsmessig skal kunne
fritas for straff.
Disse medlemmer er enig i at man i utgangspunktet
ikke bør straffe mennesker som er syke og utilregnelige.
Dette henger sammen med at det er den forbryterske (onde) vilje
man ønsker å straffe. Den som ikke vet hva han
gjør, kan dermed ikke tillegges noen slike onde hensikter,
og i forhold til disse vil man ha andre virkemidler og reaksjoner. Disse medlemmer mener
at det kan synes som en har hatt en utglidning i retning av at personer
anses som psykotiske og at man derfor ikke kan benytte straff. Disse
medlemmer ønsker ikke noen videre utglidning i
forhold til tilregnelighetsspørsmål. Disse medlemmer mener
det videre er viktig at norske dommere ikke bare blir passive videreformidlere
av det leger og rettspsykiatere fremfører, men også selv utøver
en viss kritisk tilnærming i forhold til disse profesjonene.
Et overordnet mål må være at også samfunnets
krav på trygghet skal ivaretas.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
det er riktig å gi domstolene en skjønnsmessig
mulighet til å frita personer for straff dersom de har
tilstander som ligger tett opptil psykose. Det må imidlertid
klargjøres at helsevesenet i slike tilfeller har ansvar
for vedkommende, slik at man ikke ender opp med ikke å reagere.
Etter gjeldende rett straffes ikke den som på handlingstiden
var psykisk utviklingshemmet i høy grad. Straffelovkommisjonen
viderefører gjeldende rett i utkastet, men foreslår
noen omformuleringer uten betydning for realiteten.
Departementet viderefører gjeldende rett og Straffelovkommisjonens
forslag. Verken høringen eller rettspraksis tyder på at
det er behov for endringer.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet
fra Sosialistisk Venstreparti, viser til proposisjonen og har ingen
ytterligere merknader.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til sine merknader under 14.7.2.
Den som var bevisstløs på handlingstiden, straffes
ikke (§ 44 første ledd). Både
absolutt og relativ bevisstløshet omfattes. Absolutt bevisstløshet
tilsvarer koma. Relativ bevisstløshet innebærer
at personen kan bevege seg og handle aktivt, men kontakten med "det
vanlige jeg-et" er borte.
Straffelovkommisjonen går ikke inn for å videreføre
gjeldende rett om at bevisstløshet skal være en straffrihetsgrunn.
Kommisjonen foreslår i stedet at det innføres
en skjønnsmessig straffritaksregel.
Departementet vil ikke nå foreslå en skjønnsmessig
straffritaksregel. Kommisjonens forslag om å fjerne bevisstløshet
som utilregnelighetsgrunn bør derfor ikke følges
opp i denne omgang. Formålet med straff slår ikke
til overfor denne gruppen av personer, og det vil vanligvis også være
urimelig å straffe dem. Departementet foreslår
derfor å videreføre en bestemmelse tilsvarende
gjeldende § 44 første ledd.
Departementet er imidlertid enig med Straffelovkommisjonen om
at ordet "sterk bevissthetsforstyrrelse" gir et mer dekkende bilde
av de tilstandene som det kan begås lovbrudd i, enn uttrykket
"bevisstløshet". Departementet går på denne
bakgrunnen inn for å erstatte "bevisstløshet"
med "sterk bevissthetsforstyrrelse".
Komiteen støtter forslaget
om å erstatte "bevisstløshet" med "sterk bevissthetsforstyrrelse".
Etter komiteens syn gir dette et mer dekkende bilde
av de tilstander det kan begås lovbrudd i, uten at straffansvar
inntrer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
som tidligere nevnt at man bør unngå utglidninger
i retning av at folk raskere skal anses som psykisk syke eller bevisstløse
i gjerningsøyeblikket. Disse medlemmer er
derfor skeptisk til å erstatte "bevisstløshet"
med "sterk bevissthetsforstyrrelse". Disse medlemmer mener ordlyden
gir uttrykk for en utvidelse av anvendelsesområdet, og disse
medlemmer forutsetter at endringen i ordlyd ikke medfører
en utvidelse av spørsmålet vedrørende
utilregnelighet.
Disse medlemmer mener det uansett er viktig at
man får anledning til å bruke andre sanksjoner for å verne
samfunnet, og viser til sine merknader i forhold til særreaksjonene.
Bevisstløshet som er en følge av selvforskyldt rus,
utelukker ikke straff. I praksis skal det mye til før rus
blir ansett som uforskyldt; helt særegne omstendigheter
må til. Når lovbryteren handlet under bevisstløshet
som var en følge av selvforskyldt rus, kan straffen settes
ned under det lavmål som er bestemt for handlingen, og
til en mildere straffart dersom særdeles formildende omstendigheter
taler for det.
Straffelovkommisjonen går inn for en fakultativ straffritaksregel
for tilstander som ligger tett opp til utilregnelighet på grunn
av psykiske avvik. Bevissthetsforstyrrelser som er en følge
av selvforskyldt rus, skal etter kommisjonens forslag kunne føre
til straffritak når helt særlige grunner tilsier
frifinnelse.
Departementet foreslår å videreføre
gjeldende rett om at bevisstløshet som er en følge
av selvforskyldt rus, ikke fritar for straff. Straffelovkommisjonens
forslag om at retten skal kunne frifinne i unntakstilfeller når
rusen er selvforskyldt, følges dermed ikke opp.
Departementet går inn for å videreføre
gjeldende regel om at straffen ved selvforskyldt rus kan settes ned
eller til en mildere straffart når særdeles formildende
omstendigheter taler for det.
Er rusen uforskyldt, skal lovbryteren etter departementets forslag
- som etter gjeldende rett - frifinnes når rusen har ledet
til sterk bevissthetsforstyrrelse.
Komiteen vil advare mot å innføre
straffritak ved selvforskyldt rus. En slik regel vil kunne virke støtende
og være i strid med den alminnelige rettsoppfatning. Komiteen støtter
departementets forslag om å videreføre gjeldende
rett.
Komiteen mener at dersom det er en selvforskyld
rus som forårsaker bevisstløsheten, så bør
man ikke kunne frita for straff. Man har et eget ansvar for å ikke
ruse seg slik at man blir bevisstløs. Komiteen er
enig i at man i slike tilfeller "fingerer forsettet" slik som i
dag. Komiteen mener mye kan tale for at bevisstløshet
som følge av frivillig hypnose, heller ikke bør
frita for straff. Komiteen ber departementet utrede
dette og melde tilbake til Stortinget i forbindelse med forslag
til ny generell del i straffeloven.
Dersom retten kommer til at en lovbryter er utilregnelig, er
vedkommende straffri. Inndragning kan imidlertid foretas. Noen utilregnelige
er så farlige for andre at det likevel er behov for å ilegge
en reaksjon. Psykotiske og bevisstløse kan derfor dømmes
til overføring til tvungent psykisk helsevern, og høygradig
psykisk utviklingshemmete kan dømmes til tvungen omsorg.
For lovbrytere som er utilregnelige på grunn av lav alder,
kan tiltak hjemlet i barnevernloven være aktuelle.
Departementet er enig i Straffelovkommisjonens syn i at prinsippet
i gjeldende rett om at utilregnelige ikke skal kunne straffes, bør
opprettholdes. Er lovbryteren særlig farlig, kan en av
de to særreaksjonene for utilregnelige være aktuell.
Departementet ønsker heller ikke å innføre
en adgang til å bøtelegge utilregnelige. Departementet
foreslår heller ikke at utilregnelige skal kunne idømmes
rettighetstap. Som etter gjeldende rett foreslår departementet
at inndragning skal kunne gjøres overfor utilregnelige.
Komiteen viser til henstillingen om å klargjøre
ansvarsforholdene overfor utilregnelige som begår mindre
alvorlig kriminalitet. Det fins eksempler på meget dårlig
fungerende personer som har begått mindre alvorlig kriminalitet,
for deretter å bli plassert i fengsel, og som etter løslatelse
har begått langt mer alvorlig kriminalitet fordi de ikke
ble rehabilitert under fengselsoppholdet. Slike personer bør
kunne få hjelp i for eksempel attføringsinstitusjoner.
Det vises i denne sammenheng til Ribo Attføringssenter
i Nordland.
Komiteen fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen vurdere å inngå avtaler
med attførings- og rehabiliteringsinstitusjoner til gjennomføring
av tvungen omsorg, tvungent psykisk helsevern og § 12 -
soning."
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
det skal være helsevesenets og kommunenes oppgave å ivareta
utilregnelige personer og personer med utilregnelighetsnære
tilstander. Dette medlem mener derfor at særreaksjonene
ideelt sett burde erstattes av helse- og sosialfaglige vurderinger
og reaksjoner, men med det som utgangspunkt at man også plikter å beskytte
omgivelsene når det er begått alvorlig kriminalitet.
Dom til behandling er betenkelig, både fordi domstolene
bør forbeholdes strafferettslig forfølgelse og
fordi man bør unngå å gjøre
helsevesenet til straffegjennomføringsarena.
Dette medlem er enig med Straffelovkommisjonen
som ønsker en skjønnsmessig regel der man kan
fritas for straff dersom man har tilstander som ligger tett opptil
utilregnelighet pga. psykiske avvik. Dette må imidlertid
ikke innebære at ingen ting skjer, det vises i denne sammenheng
til henstillingen om å klargjøre ansvarsforholdene
overfor utilregnelige som begår mindre alvorlig kriminalitet.
Straffelovkommisjonen foreslår at retten skal kunne
frifinne den som på handlingstidspunktet var i en tilstand
tett opp til utilregnelighetsgrunnene om psykiske avvik, samt den
som handlet under sterk bevissthetsforstyrrelse (kommisjonen foreslår
ikke at "bevisstløshet" skal være en utilregnelighetsgrunn).
Departementet har kommet til at det ikke nå vil foreslå en
fakultativ straffritaksregel for de utilregnelighetsnære
tilstandene. Departementet har lagt avgjørende vekt på at
dagens system - der de aktuelle tilstandene ikke kan frita for straff,
men kan lede til straffnedsettelse etter § 56
bokstav c - bør virke i noe lengre tid før det
vurderes endringer.
Departementet foreslår på denne bakgrunn å videreføre
gjeldende rett om at tilstander som ligger tett opp til utilregnelighetstilstandene
psykose, psykisk utviklingshemming i høy grad og sterk
bevissthetsforstyrrelse, ikke kan gi grunnlag for straffritak, men
for nedsatt straff, eventuelt straffutmålingsfrafall. Straffelovkommisjonens
forslag foreslås derfor ikke ført videre.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet
fra Sosialistisk Venstreparti, ønsker ikke å innføre
en skjønnsmessig fritaksregel for de utilregnelighetsnære
tilstander, slik straffelovkommisjonen har foreslått. Flertallet viser
til departementets begrunnelse slik den fremkommer i proposisjonen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti har merket seg høringsuttalelsen
fra Rettsmedisinske kommisjons psykiatriske gruppe som trekker frem
at dersom man vil ha en vurdering av sannsynlig fremtidig atferd,
må det oppnevnes to uavhengige sakkyndige som må utføre
en observasjon som er mer omfattende enn det rettspsykiatriske vurderinger
hittil ofte har vært.
Disse medlemmer ser det som viktig å styrke
kvaliteten i de rettspsykiatriske vurderingene. I den planlagte
evalueringen av tilregnelighetsreglene og særreaksjonene
bør de rettspsykiatriske vurderingene også problematiseres.
Den planlagte evalueringen må gjøres på et
bredt grunnlag som gir data som er vitenskapelig holdbare og kan
brukes av forvaltningen i det videre arbeidet. Det er avgjørende å få avklart
om rettspraksis har klart å identifisere de personer som
burde ha kommet inn under de ulike særreaksjonene. I evalueringen
bør det kartlegges hvilke utredninger som er gjort i forkant
av påstand om særreaksjon, og hvordan domstolene
har konkludert og hvordan særreaksjonene i praksis har
latt seg gjennomføre.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
enig i at man ikke bør ha skjønnsmessig adgang
til å kunne frifinne hvor man ligger i grenselandet i forhold
til tilregnelighet.
Etter disse medlemmers syn bør man heller rendyrke
skillet slik at man enten er bevisstløs eller psykisk syk
og således ikke kan straffes, eller så er man
tilregnelig og kan straffes fullt ut. Disse medlemmer mener
også at det mot utilregnelige personer bør kunne
idømmes oppholdsforbud og rettighetstap som følge
av en ellers straffbar handling.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti er
enig med Straffelovkommisjonen i at retten skal kunne frifinne den
som på handlingstidspunktet var i en tilstand tett opp
til utilregnelighetsgrunnene om psykiske avvik, samt den som handlet
under sterk bevissthetsforstyrrelse. Forutsetningen er imidlertid
at ansvaret for disse menneskene klargjøres vis-à-vis
helsevesenet og kommunene, slik at man ikke ender opp med at det
ikke reageres.
Dette medlem viser for øvrig til sine
merknader under 14.7.2.
Departementet går inn for at forsett skal være
den alminnelige skyldformen i straffelovgivningen. Departementet
foreslår dessuten å opprettholde forsettsformen,
eventuelt forsett. Forsett er ikke definert i dagens straffelov,
men er utviklet i rettspraksis og juridisk teori på bakgrunn
av forarbeidene. Det er vanlig å sondre mellom tre, eventuelt
fire, typer forsett: Hensiktsforsett, (visshetsforsett), sannsynlighetsforsett
og eventuelt forsett.
Straffelovkommisjonen går inn for at de ulike typene
forsett skal defineres i loven. Kommisjonen foreslår at
bestemmelsen om forsett utformes slik:
"§ 3-9. Forsett
Forsett
foreligger når noen
1. handler
med hensikt å oppfylle gjerningsbeskrivelsen i straffebudet,
eller
2. handler med bevissthet om at handlingen sikkert eller
mest sannsynlig oppfyller gjerningsbeskrivelsen i straffebudet.
For
forsett kreves det ikke at lovbryteren er kjent med at handlingen
er ulovlig, jf. § 3-13."
Kommisjonen foreslår ikke i delutredning VII noen definisjon
av eventuelt forsett (dolus eventualis). Dette skyldes at et flertall
i kommisjonen går inn for å oppheve denne typen
forsett. I delutredning V foreslo kommisjonen følgende
definisjon av eventuelt forsett:
"Forsett foreligger når noen ...
"
Rus og skyld reiser særskilte problemer. Kommisjonen
går inn for å videreføre dagens ordning
med å fingere skyld, dvs. at gjerningspersonen bedømmes som
om han var edru. Kommisjonen mener imidlertid at det er tilstrekkelig å ta
inn regelen om selvforskyldt rus i bestemmelsen om faktisk villfarelse,
og ikke som i dag også i bestemmelsen om forsett.
Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at det er hensiktsmessig å definere
de ulike skyldformene i loven. Sannsynlighetsforsettet foreslås
videreført.
For øvrig har ikke høringen avdekket innvendinger
mot kommisjonens forslag til definisjoner av forsett, og departementet
er enig i kommisjonens forslag til definisjoner av hensikts- og
(visshets- og) sannsynlighetsforsett.
Ettersom departementet går inn for å beholde eventuelt
forsett, er det behov for å ta inn i loven en definisjon
også av denne typen forsett. Forslaget i delutredning
V (gjengitt foran) gir et hensiktsmessig utgangspunkt. Departementet
er enig med Hordaland statsadvokatembeter i at det bør
være tilstrekkelig om gjerningspersonen bare holder det
som en mulighet at gjerningsbeskrivelsen i straffebudet blir oppfylt,
men gjør et valg om å utføre handlingen
selv om det skulle forholde seg slik at gjerningsbeskrivelsen mest
sannsynlig blir oppfylt. Departementet antar at dette er i samsvar
med det innholdet eventuelt forsett har i dag. Forslaget til definisjon
av eventuelt forsett er endret i samsvar med dette.
Departementet er enig med kommisjonen i at det ikke er behov
for å regulere betydningen av selvforskyldt rus i forsettsbestemmelsen.
Det er tilstrekkelig og mest naturlig å regulere dette
i bestemmelsen om faktisk uvitenhet.
Komiteen mener målsettingen
om en mer informativ straffelov som gir et mer dekkende bilde av rettstilstanden,
tilsier at loven inneholder definisjoner av de ulike skyldformene.
Vedrørende forsett slutter komiteen seg
til departementets forslag til utforming av bestemmelsen.
Uaktsomhet er ikke definert i den gjeldende straffeloven. Å være
uaktsom innebærer kort sagt å opptre uforsiktig
eller uforsvarlig. De fleste straffebud som krever uaktsomhet, rammer
alminnelig uaktsomhet. Enkelte bestemmelser krever likevel at uaktsomheten må være
grov.
Også når det gjelder uaktsomhet går
Straffelovkommisjonen inn for at de to gradene av uaktsomhet blir
definert i straffeloven. Kommisjonen foreslår at uaktsomhet
og grov uaktsomhet defineres slik:
"§ 3-10. Uaktsomhet
Uaktsomhet
foreligger når noen handler i strid med de kravene som
må stilles til forsvarlig opptreden på området,
med mindre det ut fra vedkommendes personlige forutsetninger ikke
er grunnlag for bebreidelse.
Grov uaktsomhet foreligger
når noen handler særdeles klanderverdig og handlingen
gir grunnlag for sterk bebreidelse på grunn av mangel på aktsomhet."
Departementet er enig i at også uaktsomhet og grov uaktsomhet
bør defineres i loven. Departementet har valgt å bygge
på forslaget til kommisjonen, men har gjort bestemmelsen
noe enklere og senket terskelen noe for når grov uaktsomhet
skal anses å foreligge. Flere høringsinstanser
har vært skeptiske til at kommisjonen i definisjonen av
grov uaktsomhet har erstattet "kvalifisert klanderverdig" med "særdeles
klanderverdig". Departementet er enig i at "særdeles klanderverdig"
etter en normal språklig forståelse hever terskelen
for grov uaktsomhet i forhold til "kvalifisert klanderverdig". Departementet
går derfor inn for at uaktsomheten er grov dersom handlingen
er svært klanderverdig og gir grunnlag for sterk bebreidelse.
Komiteen slutter seg til definisjonen
om at uaktsomheten er grov dersom handlingen er svært klanderverdig
og gir grunnlag for sterk bebreidelse.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, viser til sine merknader i kap. 9 der det
sluttet seg til departementets forslag om å la skyldformen
grov uaktsomhet være det rettspolitiske utgangspunkt når
hovedregelen om forsett skal fravikes. Dette vil føre til
en økt bruk av skyldkravet grov uaktsomhet, og styrker
behovet for en lovfestet definisjon.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine merknader under kap. 9.
Enkelte straffebud skjerper strafferammen når handlingen
har hatt skadelige følger som ikke er forsettlige. Vilkåret
for å anvende den strengere strafferammen er at gjerningspersonen
kunne - men ikke burde - innsett at en slik følge var mulig.
Straffelovkommisjonen foreslår to endringer i forhold
til regelen i den gjeldende straffeloven § 43. For
det første skal strafferammen bare kunne heves ved uforsettlige
følger dersom gjerningspersonen burde - og ikke bare kunne
- ha innsett følgen. Lett uaktsomhet (å kunne
innse følgen) vil bare kunne tillegges betydning i straffutmålingen
innenfor den ordinære strafferammen. For det andre går
kommisjonen inn for at en uaktsom følge ikke automatisk
skal lede til en skjerpet strafferamme, men inngå i en
totalvurdering i de tilfeller hvor det etter utkastet skal være
adgang til å skjerpe straffen når handlingen er å anse
som grov.
Kommisjonen går på denne bakgrunnen inn for å regulere
uforsettlige følger slik:
"§ 3-11. Uforsettlig følge
Høyere
strafferamme for en uforsettlig følge brukes bare når
lovbryteren har opptrådt uaktsomt i forhold til følgen,
eller har unnlatt etter evne å avverge den etter å ha
blitt oppmerksom på faren for at den kunne inntre. Det
samme gjelder når faren inngår i vurderingen av
om overtredelsen er å betrakte som grov."
Departementet slutter seg til kommisjonens forslag om å oppheve
regelen i straffeloven § 43 om lett uaktsomhet.
Tilbake står å vurdere hvordan bestemmelsen om
uforsettlige følger nærmere skal utformes. Ettersom
departementet ikke ser det som aktuelt å sette i kraft
hele den nye alminnelige delen i en ny straffelov før også en
ny spesiell del er vedtatt, må bestemmelsen få en
noe annen utforming enn det kommisjonen foreslår, men innholdet
er i samsvar med realiteten i kommisjonens forslag. I departementets
lovforslag gjøres det klart at en uaktsom følge ikke
i seg selv leder til en skjerpet strafferamme, men inngår
i vurderingen av om lovbruddet er grovt der dette fører
til skjerpet straff.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, viser til proposisjonen og har ingen ytterligere
merknader.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine merknader under kap. 9.
Skylden må vanligvis dekke hele det objektive gjerningsinnholdet
i straffebudet (dekningsprinsippet). Det innebærer at man
ikke kan straffes for forsettlig lovbrudd hvis man er i villfarelse
om en faktisk omstendighet som har betydning for straffbarheten,
jf. straffeloven § 42. Det er gjort unntak fra
prinsippet i § 42 når gjerningspersonen
har vært i selvforskyldt rus. Unntaket innebærer
at en beruset gjerningsperson må bedømmes som
om han var edru. En sier gjerne at skylden fingeres. Hensikt og
overlegg fingeres ikke.
Straffelovkommisjonen foreslår å videreføre
regelen om faktisk villfarelse, men går inn for at bestemmelsen
får en annen utforming enn i dag. Kommisjonen foreslår
at faktisk villfarelse reguleres slik:
"§ 3-12. Faktisk villfarelse
Enhver
bedømmes etter sin oppfatning av den faktiske situasjonen
på handlingstidspunktet.
Er en villfarelse
uaktsom, rammes handlingen som uaktsomt lovbrudd når slikt
lovbrudd er straffbart.
Det ses bort fra villfarelse
som følge av selvforskyldt rus framkalt ved alkohol eller
andre midler. I slike tilfeller bedømmes den som har utført
handlingen, som om vedkommende hadde vært edru."
Prinsippet om at gjerningspersonen skal bedømmes ut
fra sin egen oppfatning av den faktiske situasjonen, er grunnfestet
i norsk rett. Departementet er enig i at regelen bør videreføres.
Departementet går i motsetning til kommisjonen inn for å erstatte
"villfarelse" med "uvitenhet" i lovteksten. Departementet slutter
seg til realiteten i kommisjonens forslag. Departementet antar at
det er klart hva "selvforskyldt rus" i tredje ledd sikter til, og
har sløyfet tillegget "framkalt ved alkohol eller andre
midler".
Departementet er enig med kommisjonen i at det ikke er behov
for å videreføre regelen i § 42
fjerde ledd i dagens straffelov. Behovet for en slik regel er i dag
meget begrenset, og den ville ha komplisert den nye bestemmelsen
unødig.
Komiteen har merket seg at det i all
hovedsak ikke er foreslått realitetsendringer i forhold
til gjeldende rett. Komiteen slutter seg til departementets forslag
til språklige forenklinger, og anser "uvitenhet" for å være
en mer dekkende og moderne betegnelse.
Den gjeldende straffeloven regulerer rettsvillfarelse i § 57.
Bestemmelsen er i rettspraksis forstått slik at uvitenhet
om rettsregler skal lede til frifinnelse dersom
den er unnskyldelig eller aktsom. Dersom rettsvillfarelsen er uaktsom, kan straffen settes lavere enn ellers.
Som utgangspunkt vil en rettsvillfarelse bare være unnskyldelig
dersom det foreligger særegne omstendigheter, som enten
knytter seg til gjerningspersonen eller til lovregelen.
Ikke enhver villfarelse om rettsregler bedømmes etter
straffeloven § 57. Med støtte i forarbeidene
behandles visse former for rettsvillfarelse på samme måte
som faktisk villfarelse, og bedømmes etter straffeloven § 42.
Slik rettsvillfarelse kalles gjerne situasjonsvillfarelse eller
uegentlig villfarelse.
Straffelovkommisjonen går inn for at straffeloven fortsatt
bør inneholde generelle regler om rettsvillfarelse. I forhold
til gjeldende rett foreslås det to større endringer.
For det første skal også en uaktsom rettsvillfarelse
kunne lede til frifinnelse dersom det foreligger særlige
grunner. For det andre foreslår kommisjonen at alle typer
rettsvillfarelse skal reguleres av de samme bestemmelsene. Kommisjonen
foreslår at rettvillfarelse reguleres av to bestemmelser: En
som kan lede til frihet fra straff, og en annen om straffritak.
Forslaget om frihet fra straff på grunn av rettsvillfarelse
er utformet slik:
"§ 3-13. Rettsvillfarelse
Den
som på handlingstidspunktet på grunn av villfarelse
om rettsregler er ukjent med at handlingen er ulovlig, straffes
ikke når villfarelsen ikke er uaktsom."
Dette er en ansvarsregel som både omfatter rettsvillfarelser
som i dag bedømmes etter straffeloven § 57,
og situasjonsvillfarelser som bedømmes etter straffeloven § 42
(uegentlig rettsvillfarelse). Kommisjonen vurderer det slik at dagens
strenge aktsomhetskrav for å frifinne generelt er velbegrunnet
og hensiktsmessig og bør videreføres.
Departementet er enig med kommisjonen i at også den
nye straffeloven bør inneholde generelle regler
om hvilken betydning uvitenhet om rettsregler bør ha. På samme
måte som for uvitenhet om faktiske forhold, går
departementet inn for at lovteksten bruker uttrykket "rettsuvitenhet"
i stedet for "rettsvillfarelse". Departementet slutter seg også til
at det fortsatt bør bero på en aktsomhetsvurdering
om rettsuvitenheten skal kunne lede til frifinnelse.
Slik departementet ser det, er det særlig effektivitetshensyn
og likhetshensyn som taler for at rettsvillfarelse fortsatt
bare helt unntaksvis bør kunne lede til frifinnelse. Hensynet
til en effektiv håndhevelse av straffebudene er særlig
sentralt.
Departementet foreslår at aktsomhetskravet bør dempes
noe i forhold til dagens praksis med sikte på tilfeller
hvor myndighetene ikke har gjort nok for å hindre rettsuvitenhet.
Det kan særlig gjelde når regelen er unødig
uklart utformet, eller hvor det ikke er truffet tiltak for å informere
om en regelendring på et tidligere regulert område.
På denne bakgrunnen foreslår departementet å bruke
ordet "uaktsom" fremfor "unnskyldelig" i lovteksten, for på den
måten å signalisere at det tas sikte på en
viss justering av aktsomhetskravet når det gjelder rettsuvitenhet.
For å unngå en for sterk demping av aktsomhetskravet,
bør retten ha mulighet for å frafalle straffutmålingen
ved uaktsom rettsuvitenhet dersom forhold i saken gjør
det lite rimelig å straffe. Dermed er det ikke behov for Straffelovkommisjonens
regel om straffritak for uaktsom rettsvillfarelse.
Kommisjonen har foreslått at situasjonsvillfarelse og
annen rettsvillfarelse skal behandles etter de samme bestemmelsene.
Behovet for en slik omlegging er begrenset, fordi det lar seg gjøre å ta
hensyn til den mindre straffverdigheten ved situasjonsvillfarelse
innenfor rammene av departementets forslag: Den aktsomme rettsvillfarelse
vil føre til frifinnelse, mens den uaktsomme rettsvillfarelse
etter omstendighetene kan lede til straffutmålingsfrafall.
Det er departementets forutsetning at situasjonsvillfarelse generelt
sett ikke skal bedømmes strengere etter forslaget til nye
regler enn i dag. Men departementet lar det være opp til
domstolene å vurdere - på bakgrunn av faktum i
den enkelte sak - om det er grunn til å justere grensene
noe.
Komiteen vil understreke at dagens
strenge aktsomhetskrav for å frifinne en gjerningsperson
for uvitenhet om rettsregler i all hovedsak må videreføres.
Hensynet til likhet for loven og en effektiv rettshåndhevelse
taler for en videreføring av dagens praksis. Komiteen slutter
seg likevel til forslaget om at uaktsomhetsvurderingen bør
være noe mildere enn i dag når myndighetene ikke
har gjort nok for å hindre uvitenhet om rettsregler. Dette
gir et signal både til lovgiver og myndigheter om det ansvar
som påhviler for å utforme klare og presise regler,
og informere borgerne om vedtak som kan få konsekvenser
for deres handlefrihet. Der denne plikten er forsømt, er
det etter komiteens syn rimelig at en lovbryter bedømmes
noe mildere.
Komiteen vil dog presisere at uvitenhet om straffebud
som verner om den enkeltes integritet, neppe kan betegnes som aktsom.
Dersom kulturelt betingede oppfatninger av hva som er akseptabelt står
i motstrid med norsk straffelovgivning, skal dette ikke medføre
reduksjon i straffen.
Foretak straffes på objektivt grunnlag for handlinger
som er begått av personer som har handlet på vegne
av foretaket. Foretaksstraffen supplerer det personlige straffansvaret:
Den som handlet på vegne av foretaket, kan straffes selv
om det ilegges foretaksstraff og omvendt. Foretak kan straffes med
bøter. Videre kan foretak fradømmes retten til å utøve virksomhet
eller forbys å utøve den i visse former. Også inndragning
kan foretas overfor foretak, og inndragning av utbytte er obligatorisk.
Adgangen til å straffe foretak er fakultativ. Selv om vilkårene
for straff er oppfylt, kan retten velge ikke å straffe
foretaket etter en skjønnsmessig vurdering.
Straffelovkommisjonen foreslår å videreføre gjeldende §§ 48
a og 48 b, med enkelte språklige justeringer.
Departementet slutter seg i det vesentlige til Straffelovkommisjonens
forslag. Departementet foreslår at det ikke settes som
betingelse for å ilegge foretaksstraff at bestemte personer
som har handlet på vegne av foretaket, har utvist subjektiv
skyld, og at det heller ikke skal gjelde noe skyldkrav ved anonyme
eller kumulative feil. Men foretaksstraff skal - som nå -
ikke kunne ilegges dersom overtredelsen må anses som et
hendelig uhell eller utslag av force majeure.
På den annen side foreslår departementet å fastholde
at graden av skyld skal ha betydning for spørsmålet
om det bør ilegges foretaksstraff i den enkelte sak. Departementet
foreslår et nytt moment i opplistingen i utkastet § 28
om internasjonale forpliktelser. Departementet mener at det fakultative
foretaksansvaret er i samsvar med våre internasjonale forpliktelser.
Likevel har departementet kommet frem til at det er grunn til å synliggjøre
at det også er et moment ved vurderingen av om foretaksstraff
skal ilegges at internasjonale konvensjoner som Norge er bundet
av, forutsetter bruk av foretaksstraff.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, viser til at samfunnsutviklingen har ført
til et stort og mangeartet næringsliv som er underlagt
en rekke reguleringer. Muligheten til å ilegge foretaksstraff
er viktig både ut ifra prevensjonshensyn og som sanksjonsmiddel.
Det vil etter flertallets syn være uheldig
dersom et foretak skal kunne gå fri fordi det ikke er mulig å vurdere
skyldspørsmålet hos en enkelt person tilknyttet
foretaket. Dette reduserer foretaksstraffens effektivitet og gjør
etterforskningen mer komplisert og tidkrevende. Flertallet støtter
departementets forslag om at det ikke skal være en forutsetning
for å ilegge foretaksstraff at det er utvist subjektiv
skyld hos en eller flere som har handlet på vegne av foretaket.
For å ivareta formålet med foretaksstraffen er
det etter flertallets syn en god løsning å gjøre
skyldgraden til et element i en totalvurdering av spørsmålet
om ileggelse av foretaksstraff.
Flertallet vil påpeke at en straffeforfølging og/eller
idømmelse av straffansvar for foretaket, ikke bør
lede til at forfølging av mistanke om lovbrudd begått
av enkeltpersoner unnlates.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
skeptiske til ordningen med foretaksstraff. Disse medlemmer frykter
at dette kan fungere som ansvarspulverisering, slik at personer
som ellers ville bli konkret straffeforfulgt, slipper unna fordi
det prosessøkonomisk er enklere å straffe foretaket
som sådan. Disse medlemmer vil fremheve
at bedriftslederen har et overordnet ansvar for sin bedrift og sin
bedriftskultur. Det samme gjelder andre personer med klare ansvarsområder
i foretaket.
Disse medlemmer har likevel under tvil funnet
at denne ordningen kan ha en funksjon.
Disse medlemmer mener derfor det er viktig at
foretaksstraffen forbeholdes tilfeller hvor det er helt klart at
man ikke kan avgjøre hvilken enkeltperson som kan ansvarliggjøres,
men det er forhold ved bedriften som tilsier at foretaket som sådant
straffes.
Straffelovkommisjonen definerer strafferettslige reaksjoner som
reaksjoner som kan ilegges i en straffesak. Departementets definisjon
er noe annerledes: Strafferettslige reaksjoner er straffene, samt
andre reaksjoner som ilegges som følge av at det er begått
et lovbrudd, og som skal ilegges i straffeprosessuelle former. Straffelovens
system er at bare de reaksjoner som er listet opp i §§ 15
og 16, er straff i lovens forstand. Selv
om en reaksjon etter straffeloven ikke betegnes som straff, kan
det tenkes at den vil bli vurdert annerledes i forhold til straffebegrepet
etter Grunnloven eller EMK.
Straffeloven inneholder en samlet oppregning av de strafferettslige
reaksjonene som er straff, jf. §§ 15 og
16. Straffene er delt inn i hovedstraffer og tilleggsstraffer. Hovedstraffene
kan idømmes alene, mens tilleggsstraffene bare kan idømmes
sammen med en hovedstraff.
Straffelovkommisjonen foreslår to bestemmelser som samlet
gir en oversikt over de strafferettslige reaksjonene. Innholdsmessig
viderefører disse paragrafene i all hovedsak gjeldende
rett. Hefte, som er gått ut av bruk, er ikke foreslått
videreført. Straffelovkommisjonen foreslår å oppheve
dagens skille mellom hoved- og tilleggsstraffer.
Departementet støtter Straffelovkommisjonens forslag
om en egen paragraf som lister opp de ulike straffene. Departementet
er også enig i at straffarten hefte bør avskaffes.
Departementet støtter kommisjonen i at skillet mellom hovedstraffer
og tilleggsstraffer ikke bør videreføres i den
nye loven. Forslaget medfører at enkelte former for rettighetstap
går fra å være tilleggsstraff til å kunne
bli ilagt som eneste reaksjon.
Departementet er videre enig med Straffelovkommisjonen i at hjemlene
for å idømme fengselsstraff og bot fortsatt bør
finnes i det enkelte straffebudet, samtidig som det opplyses om
dette i den alminnelige delen av loven. Departementet er også enig
i at det for de andre straffene synes hensiktsmessig fortsatt å gi
generelle hjemler i den alminnelige delen av loven. En uttømmende
regulering av alle mulige straffer i det enkelte straffebudet ville
ført til omfattende og tunge bestemmelser.
Departementet går inn for kommisjonens forslag om at
adgangen til å forene de ulike straffene med hverandre
skal angis særskilt i tilknytning til den enkelte straffart.
Straffelovkommisjonen foreslår å oppheve gjeldende § 26
i straffeloven, om at de nærmere regler om gjennomføringen
av fengselsstraff, samfunnsstraff og strafferettslige særreaksjoner
gis ved særskilt lov. Departementet er enig med kommisjonen
i at denne bestemmelsen er overflødig og at den derfor kan
utgå.
Komiteen er enig med departementet
i at straffarten hefte bør avskaffes, og støtter
også forslaget om at skillet mellom hovedstraffer og tilleggsstraffer
ikke videreføres i ny straffelov. Komiteen viser
for øvrig til sine merknader til kap. 18 til 23.
Verken straffeloven eller straffeprosessloven inneholder noen
samlet oversikt over reaksjonene som ikke er straff. Departementet
slutter seg til Straffelovkommisjonens forslag om at loven også bør inneholde
en oversikt over de strafferettslige reaksjonene som ikke er straff,
men som likevel kan - og skal - ilegges i forbindelse med en straffesak.
Departementet er videre enig i at "straffutmålingsutsettelse"
er et mer dekkende begrep enn "domsutsettelse". Departementet foreslår
en ny strafferettslig reaksjon som skal hete straffutmålingsfrafall
og som tilsvarer straffutmålingsutsettelse uten vilkår.
Denne reaksjonen bør med på listen.
Departementets kriterier for hva som bør regnes som
en strafferettslig reaksjon, innebærer at tap av føreretten,
sperrefrist for utstedelse av førerkort og tap av retten
til å føre førerkortfri motorvogn, samt tap
av retten til kjøreseddel etter yrkestransportloven, regnes
som strafferettslige reaksjoner. Også disse reaksjonene
bør føres på listen over de strafferettslige reaksjoner.
Komiteen viser til sine merknader til
kap. 8 hva gjelder forslaget om å innføre en ny
ordning kalt straffutmålingsfrafall. Hvorvidt dagens ordning
med mortifikasjon bør bestå, vil komiteen ta stilling
til under behandlingen av ærekrenkelsesbestemmelsene som
hører hjemme i forslag til ny spesiell del i straffeloven. Komiteen viser
for øvrig til sine merknader til kap. 19, 24 og 25.
To hovedstraffer kan kun kombineres dersom det finnes særskilt
hjemmel for det. Unntakene fra denne regelen er imidlertid så mange
og viktige at den reelle hovedregelen er den motsatte - at det i
stor grad er en adgang til forening av straffer.
Departementet foreslår bare få endringer i
gjeldende rett. Opphevingen av skillet mellom hovedstraffer og tilleggsstraffer
medfører en viss utvidelse av adgangen til å idømme
rettighetstap som eneste reaksjon. Dagens adgang til å kombinere
de ulike straffene med hverandre foreslås videreført.
På ett punkt foreslås det en utvidelse, nemlig
når det gjelder adgangen til å kombinere rettighetstap
og bot.
Adgangen til å kombinere andre strafferettslige reaksjoner
med straff foreslås å skulle være som
før, bortsett fra at straffutmålingsutsettelse
og den nye reaksjonen straffutmålingsfrafall skal kunne
gis sammen med ubetinget fengsel eller bot når flere lovbrudd
pådømmes i samme sak.
Komiteen viser til sine merknader til
de respektive kapitlene om de ulike reaksjonene senere i denne innstillingen.
Komiteen mener at det for straffedømte
er behov for større fleksibilitet knyttet til å kombinere ubetinget
fengselsstraff med overføring til behandling. Komiteen mener
videre at det bør være mulighet i større
grad til å kombinere samfunnsstraff med fengselsstraff,
gjerne ved prøveløslatelse eller som en straffedoms
siste del, som en bedre kontrollert forberedelse på å gjeninnta
samfunnet.
Straffeloven har ingen generell regel om når fengselsstraff
kan idømmes. Lovens system er at fengsel kan brukes når
det enkelte straffebudet åpner for det. Dersom ikke det
enkelte straffebudet bestemmer noe annet, kan fengsel idømmes
fra 14 dager inntil 15 år og inntil 20 år ved
sammenstøt av flere straffbare forhold, såkalt
konkurrens. Lovens strengeste straff er 21 års fengsel.
Straffelovkommisjonen foreslår i all hovedsak å videreføre
gjeldende regler om fastsetting av fengselsstraff. Nytt er forslaget
om å lovfeste regelen om at fengselsstraff bare kan idømmes
når det er fastsatt i det enkelte straffebudet. Kommisjonen
går inn for å sløyfe regelen om alminnelig
lengstestraff på fengsel i 15 år. Kommisjonen
mener at straffebudene vil bli mer opplysende dersom lengstestraffen
alltid er angitt i straffebudet.
Departementet støtter innføringen av en uttrykkelig
bestemmelse i lovens alminnelige del, som gir veiledning om at fengselsstraff
kan idømmes når dette er bestemt i straffebudet.
Pedagogiske hensyn taler også for kommisjonens forslag
om at lengstestraffen bør fremgå klart av det
enkelte straffebudet. Et slikt system vil gjøre det overflødig
med en generell regel om 15 års lengstestraff, slik vi
i dag har i straffeloven § 17.
Komiteen mener at det er særlig
viktig at straffeloven utformes slik at den kan forstås,
også av dem som ikke bruker loven til daglig. Komiteen er
derfor enig med departementet i at lovens alminnelige del bør
inneholde en regel som fremhever at fengselsstraff kun kan idømmes
når dette er bestemt i straffebudet. Pedagogiske hensyn
tilsier også at lengstestraffen bør fremgå av
det enkelte straffebud. Komiteen viser for øvrig
til sine merknader om straffens lengde under kap. 10.
Komiteen mener det er behov for en egen bestemmelse
i straffeloven om vold i nære relasjoner. Komiteen viser
til at en straffebestemmelse om vold i nære relasjoner
primært vil ramme vold mot kvinner. Like fullt mener komiteen at
regelen må utformes kjønnsnøytralt. Komiteen viser
til at departementet allerede har startet arbeidet med utformingen
av en slik bestemmelse, og ber om at arbeidet gis prioritet.
Komiteen fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utarbeide en straffebestemmelse om
vold i nære relasjoner."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti mener det er viktig i langt større
grad å benytte alternativer som innebærer at straffen
gir en mulighet til å gjøre opp for seg. Konfliktråd,
samfunnsstraff og promilleprogrammer er gode løsninger
for langt flere enn de som får muligheten i dag. Ofte vil
slike alternativer oppleves som gode også for ofrene, som
kan møte gjerningsmannen, be om en unnskyldning, en forklaring,
et bidrag til forsoning og oppgjør, for eksempel i form
av arbeid eller rehabilitering. Det er et paradoks at man idømmer
fengselsstraff dersom samfunnsstraffen viste seg ikke å fungere
ved forrige overtredelse, mens det aldri stilles spørsmålstegn
ved om fengsel fungerer, dersom lovbryteren fortsetter å bryte
loven også etter et fengselsopphold.
Disse medlemmer viser til at Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti har foreslått at Stifinner"n
utvides, både i form av plasser og i form av soningssteder.
Det er merkelig og uklokt at ikke flere får tilbud om slik
tilrettelagt soning enn i dag, da dette tilbudet har vist seg å fungere
svært godt for rusmiddelavhengige. Særlig er det
positivt med det tette samarbeidet kriminalomsorg-rusbehandlere,
den tette oppfølgingen av elevene (fangene), kravene som stilles,
hjelpen som gis, den aktive kameratstøtten, og det faktum
at man har tettet igjen den skarpe overgangen mellom fengsel og
frihet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser
at fengselsstraff er det mest inngripende staten kan gjøre
mot et menneske. Likevel er det slik at enkelte personer bør
sitte i fengsel i kortere eller lengre perioder. Dette følger
av straffens klassiske formål, men også av det
man kan kalle renovasjonhensynet og inkapasitering, nemlig samfunnets
behov for vern mot enkeltpersoner. Når det gjelder utmåling
av fengselstraff, vises det til tidligere merknader.
Når det gjelder bruk av åpen soning ved fengselsstraff,
så ønsker disse medlemmer å begrense dette
i forhold til i dag. Ved grove forbrytelser eller gjentagelser bør
man ikke få dette før siste 1/5 av straffen.
Og ellers ikke før man har sonet 2/3 av straffen.
Ethvert brudd på betingelser i forbindelse med straffen
bør i utgangspunket føre til at man må sone hele
dommen i fengsel. På denne bakgrunn fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til endringer i straffegjennomføringsloven
hvor det for overtredelser av bestemmelser med en strafferamme fra
3 år og oppover ikke skal kunne gis åpen soning og/eller
prøveløslatelse før fire femdeler av
straffen er sonet, og hvor det ikke skal kunne gis åpen
soning og/eller prøveløslatelse i gjentagelsestilfeller."
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
det er viktig å begrense bruken av lukket fengsel. Ulempene
med fengselsstraff er så store at det bør tilstrebes å finne
alternative reaksjonsformer. Ofte har fengselsstraffen liten effekt, i
mange tilfeller virker den mot sin hensikt. Andre igjen opplever
fengselsoppholdet som et pusterom i en ellers tøff hverdag.
Eksempelvis bidrar fengslene ofte til at kontakter etableres, ny
kriminalitet planlegges, en kriminell kultur opprettholdes. For
mange oppleves ikke straffen som en mulighet til å gjøre
opp for seg, og ofte framstår fengselsoppholdet som ren sløsing
med ressurser: Årsakene til kriminaliteten blir ikke fjernet,
og en stor andel ender opp som gjengangere i systemet. Det er verdt å merke
seg at et døgnopphold i for eksempel en rusbehandlingsinstitusjon
koster om lag det samme som den gjennomsnittlige døgnprisen
i fengsel.
Dette medlem mener at lukket soning i hovedsak
bør benyttes når man anser det nødvendig
for å beskytte samfunnet, ved fare for rømning
eller når forbrytelsen er særlig grov, et resultat
av maktmisbruk eller profesjonell eller organisert virksomhet. Åpen
soning bør i de aller fleste tilfeller vurderes som et
alternativ til lukket soning, og som hovedregel når lovbryteren
vurderes som egnet til å stå i soningskø. Dette
medlem vil i denne forbindelse vise til at Sosialistisk
Venstreparti i flere runder har foreslått en vurdering
av hvorvidt ubetingete fengselsstraffer kan konverteres til samfunnsstraff
etter en tid i soningskø. Videre ønsker dette
medlem en vurdering av den svenske ordningen med hjemmesoning.
Forskjellen mellom hoved- og tilleggsstraff er at hovedstraff
kan ilegges som eneste straff, mens tilleggsstraff bare kan ilegges
i tillegg til en hovedstraff. To hovedstraffer kan ikke kumuleres
uten at loven gir særskilt hjemmel for det.
Straffelovkommisjonen foreslår at adgangen til å forene
de ulike straffene med hverandre reguleres særskilt for
hver straffart. Straffelovkommisjonen foreslår også å videreføre
regelen om at adgangen til å kombinere frihetsstraff med
bøtestraff, er uten betydning i forhold til lovbestemmelser
som tillegger strafferammen rettslig virkning.
Departementet ser det som positivt at det gis en særskilt
bestemmelse med en samlet oversikt over adgangen til å forene
fengsel med andre straffer. Departementet er også enig
i at informasjonshensyn tilsier at adgangen til å forene
de ulike straffene med hverandre bør reguleres særskilt
for hver straffart. En generell regel i tilknytning til hver straffart
om adgangen til å kombinere ulike straffer med hverandre, vil
etter departementets oppfatning gjøre det overflødig
med særskilte hjemler om dette i de enkelte straffebudene.
Departementet går også inn for å videreføre
bestemmelsen i straffeloven § 26a annet ledd om
at adgangen til å kombinere frihetsstraff med bøtestraff
er uten betydning i forhold til lovbestemmelser som tillegger strafferammen
rettslig virkning.
Straffelovkommisjonen går ikke inn for å videreføre
gjeldende § 26a første ledd tredje punktum
om at det ved utmålingen av frihetsstraffen skal tas hensyn til
at også bøtestraff idømmes. Departementet
er enig med kommisjonen i at en slik bestemmelse er overflødig
og derfor ikke behøver å videreføres.
Komiteen støtter forslaget
om at det gis en særskilt bestemmelse med en samlet oversikt
over adgangen til å forene fengsel med andre straffer. Komiteen er
også enig i at adgangen til å forene de ulike
straffene med hverandre bør reguleres særskilt for
hver straffart.
Straffeloven har i dag ingen generell bestemmelse om at man bare
i begrenset utstrekning kan gjøre bruk av fengselsstraff
overfor unge lovbrytere. Straffeloven § 55 fastsetter
at fengselsstraff på 21 år ikke kan anvendes når
gjerningspersonen på gjerningstidspunktet var under 18 år.
Straffen kan dessuten innen samme straffart nedsettes under det
lavmål som er fastsatt for handlingen. Når forholdene
tilsier det, kan straffen også nedsettes til en mildere
straffart enn hva som følger av straffebudet som er overtrådt.
Et flertall i Straffelovkommisjonen foreslår en maksimumsgrense
på 8 års fengsel for lovbrytere som ikke var fylt
18 år på gjerningstidspunktet. Begrensningen gjelder
både betinget og ubetinget fengsel. Et mindretall i kommisjonen
går inn for at lengstestraffen for lovbrytere under 18 år
fortsatt bør være 15 år. Dersom det gjøres
innskrenkninger i lengden på den straffen unge lovbrytere
kan bli ilagt, mener en samlet kommisjon at denne grensen bør være
fast og derfor også gjelde i konkurrenstilfellene.
Departementet mener at det er riktig å beholde muligheten
for domstolene til å kunne idømme fengselsstraff
på mer enn 8 år i de alvorligste sakene. En ordning
hvor lengstestraffen for personer under 18 år er 8 år,
vil etter departementets syn legge større vekt på skillet
mellom å være yngre eller eldre enn 18 år enn
det er grunnlag for, ikke minst for dem som bare er noen dager eller
uker fra skjæringspunktet.
Departementet er enig i at man av menneskelige grunner må være
tilbakeholdende med å idømme unge lovbrytere langvarig
fengselsstraff; hensynet til barnets beste bør tillegges
stor vekt. I det store flertallet av saker med unge lovbrytere føres
det allerede i dag en praksis med restriktiv bruk av fengselsstraff. For å understreke
betydningen av dette utgangspunktet går departementet inn
for å beholde den første delen av Straffelovkommisjonens
forslag, om at ubetinget fengselsstraff bare kan idømmes
når det er særlig påkrevd.
Departementet foreslår å videreføre
adgangen til å gå under minstestraffen og til å idømme
en mildere straffart. Dette vil sikre at domstolen aldri vil måtte idømme
unge under 18 år en strengere straff enn det den mener
er riktig og rettferdig.
Departementet går på denne bakgrunn inn for
at terskelen som fengselsstraffen ikke kan overstige, beholdes på dagens
nivå, og at lovgiverne, på samme måte
som i dag, overlater til domstolene å vurdere om det i
det enkelte tilfellet er nødvendig å idømme
en straff på mer enn 8 år.
Departementet mener imidlertid at det fortsatt bør settes
en grense for hvor lang fengselsstraff som bør kunne idømmes.
På bakgrunn av høringen foreslår departementet å videreføre
dagens grense på 15 år. Departementet er av den
oppfatning at en slik regel er forenlig med de forpliktelser som
lovgiverne har etter barnekonvensjonen.
Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at maksimumsgrensen
bør være absolutt, slik at den også gjelder
ved sammenstøt av flere lovbrudd (konkurrens). Videre er
departementet enig i at det ikke bør innføres
en særregel om forbud mot å anvende ubetinget
fengselsstraff overfor lovbrytere på 15 år.
Straffeprosessloven § 174 fastsetter at personer under
18 år ikke bør pågripes eller varetektsfengsles hvis
det ikke er særlig påkrevd. Også påtaleinstruksen § 9-2
foreskriver at personer under 18 år ikke bør pågripes
eller begjæres varetektsfengslet hvis det ikke er særlig
påkrevd. Bestemmelsen fastsetter dessuten at overfor personer
under 16 år bør det i stedet for fengsling forsøkes
andre tiltak.
De sterke hensynene som kan anføres mot å sette 15-åringer
i fengsel, gjør at et flertall i Straffelovkommisjonen
går inn for å forby pågripelse og varetektsfengsling
av lovbrytere under 16 år. Kommisjonens mindretall er ikke
enig i forslaget om fullstendig å oppheve adgangen til å pågripe
og fengsle 15-åringer.
Departementet er enig med Straffelovkommisjonens mindretall i
at det er behov for å beholde dagens begrensede adgang
til å pågripe og varetektsfengsle barn under 16 år.
Selv om lovbryteren er ung, kan det være nødvendig å bruke
tvangsmidler for å hindre gjentakelse av alvorlige straffbare
handlinger, bevisforspillelse eller unndragelse fra straff. Vi har
i dag ikke tilstrekkelige alternative tiltak.
Som flertallet av høringsinstansene og en samlet kommisjon
peker på, vil pågripelse og fengsling av unge
lovbrytere ofte være uforholdsmessig. Adgangen vil bare
være åpen i et fåtall alvorlige saker
hvor behovet for å fengsle er særlig stort. Kravet
i barnekonvensjonen om barnets beste og om at fengsel kun skal brukes
som en siste utvei og for et kortest mulig tidsrom, er derfor etter
departementets syn tilstrekkelig ivaretatt. Departementet foreslår
på denne bakgrunnen å videreføre dagens
begrensede adgang til å pågripe og fengsle barn
under 16 år.
Komiteen vil fremheve at fengsling
av unge under 18 år bare bør skje unntaksvis. Komiteen er kjent
med at ubetinget fengselsstraff i all hovedsak kun idømmes
hvor den unge har begått alvorlige lovbrudd eller er en
utpreget tilbakefallsforbryter. Når lovbryteren er under
18 år, skal vedkommendes alder tillegges vekt i formildende
retning av både påtalemyndigheten og av domstolene
i forbindelse med utmåling av straff. Komiteen ønsker
at denne praksis skal videreføres.
Komiteen er kjent med at barnevernloven gir hjemmel
til frihetsberøvende tiltak, men at denne muligheten sjelden
benyttes blant annet fordi tilgangen på ressurser er begrenset. Komiteen mener
at frihetsberøvelse i en institusjon underlagt barnevernet
i mange tilfeller vil kunne oppfylle behovet for samfunnsbeskyttelse
og bevissikring, og samtidig ivareta barnet på en bedre
måte enn hva opphold i varetekt gjør.
Komiteen vil presisere at når det besluttes fengsling
eller varetektsfengsling av en person under 18 år, så skal
fengselsmiljøet være kvalitativt annerledes enn
om fengslingen/varetektsfengslingen gjelder en voksen.
Det er i disse tilfellene særlig viktig at kriminalomsorgen
tilrettelegger forholdene under frihetsberøvelsen slik
at belastningen på den unge blir minst mulig. Komiteen ber
departementet melde tilbake til Stortinget på egnet måte
hvordan dette følges opp i praksis. Komiteen ber
departementet legge frem en egen sak for Stortinget snarest mulig
om soningsforholdene for personer som var under 18 år på fengslingstidspunktet.
Komiteen er opptatt av alternative reaksjonsformer
overfor unge førstegangsforbrytere. Når barn begår
straffbare forhold, er det etter komiteens syn avgjørende
med en rask og riktig reaksjon. Et bedre barnevernstilbud gir bedre
muligheter for rehabilitering og adferdsendring.
Komiteen mener det bør vurderes å etablere flere
lukkede ordninger for barn under 18 år som begår
kriminalitet. Som et substitutt for ubetinget fengsel bør
det kunne gis ubetingede dommer med betingelse om opphold i institusjon
for unge lovbrytere. Komiteen mener varetekt ikke
er et egnet virkemiddel for barn under 16 år, og at det
må etableres egne varetektslignende tiltak som kan hindre
rømning, gjentakelsesfare eller bevisforspillelsesfare
for denne gruppen. Straffeloven bør gi hjemmel for at det
overfor barn og unge gis adgang til utvidet bruk av samfunnsstraff,
og nye straffarter som ungdomskontrakt eller tvungen overføring
til konfliktråd.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, mener at ungdomsfengsel er et uegnet tiltak
som ikke bør etableres. Flertallet viser
til at utenriks- og konstitusjonskomiteen i forbindelse med ratifiseringen
av barnekonvensjonen (Innst. S. nr. 7 (1990-1991)) uttalte:
"Fengsling av unge under 18 år bør bare
skje unntaksvis. Det bør skje en nedtrapping i takt med
opptrappingen av tiltak for barn og unge."
Flertallet vil videre vise til sine merknader
i Innst. O. nr. 37 (2002-2003) om tiltak mot barne- og ungdomskriminalitet.
Flertallet er enig med departementet i at domstolene
fortsatt skal ha mulighet til å gå under minstestraffen
og til å idømme en mildere straffart enn det aktuelle
straffebud gir anvisning på, jf. forslag til ny straffelov § 80.
Denne bestemmelsen vil sikre at retten aldri vil måtte
idømme unge under 18 år en strengere straff enn
det den mener er riktig og rettferdig. Flertallet støtter
dessuten departementets forslag om at maksimumsgrensen på 15 års
fengsel for lovbrytere under 18 år bør være
absolutt, og også gjelde ved sammenstøt av lovbrudd
(konkurrens).
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti vil presisere at de prinsipalt
går inn for en maksimumsstraff på 8 år
for lovbrytere under 18 år, men vil subsidiært
støtte Regjeringens opplegg på dette området.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra
Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, har grundig vurdert
forslaget fra Straffelovkommisjonens flertall om en maksimumsgrense
på åtte års fengsel for lovbrytere som
ikke var fylt 18 år på gjerningstidspunktet.
Dette flertallet har merket seg at et betydelig
flertall av høringsinstansene går imot forslaget. Motstanden
mot forslaget begrunnes grovt sett med tre forhold: (1) Unge under
18 år idømmes sjelden straff ut over åtte år.
(2) Det vil tidvis kunne inntreffe så alvorlige forhold
at en ramme på åtte års fengsel vil kunne
være for lav når man ser hen både til
gjerningspersonens alder og forholdene for øvrig - blant annet
forholdene til ofrene og hensynet til den sosiale ro. (3) Domstolene
bør ikke fratas muligheten til i helt spesielle tilfeller,
etter en konkret vurdering av alle sakens sider, å benytte
en lengre straff enn åtte år også for
lovbrytere som ikke er fylt 18 år.
Dette flertallet mener hensynene gjengitt ovenfor
er tungtveiende. Dette flertallet vil særlig
fremheve at en fast lengstestraff på åtte år
i enkelte tilfelle vil støte an mot befolkningens rettsfølelse
i en slik grad at det vil bidra til redusert tiltro til rettsapparatet.
Man kan ikke se bort fra eksempler på at unge lovbrytere
har utført de mest grufulle handlinger, herunder grove
drap. En redusert tiltro til at rettsapparatets avgjørelser
reflekterer alvorligheten i den kriminelle handling, vil etter dette
flertallets oppfatning være meget alvorlig. I ytterste
konsekvens vil dette kunne bygge ned respekten for rettsstaten,
noe som er viktig å unngå.
Dette flertallet vil også fremheve at
en svært mild strafferamme for ungdom under 18 år
vil kunne svekke straffens forebyggende virkning og kan være
til ulempe for den unge selv. Ved gjengkriminalitet kan de yngste
medlemmene av gjengen bli presset til å begå alvorlig
kriminalitet fordi de risikerer kortere fengselsstraff enn eldre
gjengmedlemmer.
Dette flertallet har også grundig vurdert forslaget
fra Straffelovkommisjonens flertall om å forby pågripelse
og varetektsfengsling av unge under 16 år.
Dette flertallet har merket seg at et flertall av
høringsinstansene går mot forslaget. Det vises
til at domstolene er svært tilbakeholdne med å anvende varetekt
overfor lovbrytere under 16 år. Videre påpekes
at det i de alvorligste sakene, for eksempel i grove ranssaker eller
i drapssaker, vil faren for bevisforspillelse eller rettshåndhevelseshensyn
kunne tale mot at adgangen til pågripelse og varetekt avskjæres fullstendig.
Etter dette flertallets oppfatning bør
ikke muligheten til pågripelse og varetektsfengsling av lovbrytere
under 16 år avskaffes nå. I vurderingen har dette
flertallet vektlagt hensynene nevnt ovenfor og det forhold
at det er viktig å sørge for en reaksjon overfor
denne gruppen unge lovbrytere. Det er av vesentlig betydning at
de dette gjelder forstår alvoret i handlingen og at forbrytelser
gir konsekvenser.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti har merket seg at Den rettsmedisinske kommisjon
hevder at det ikke er holdepunkter i forskningen for å si
at ubetinget fengselsstraff er mer skadelig for unge lovbrytere
enn det er for eldre. For disse medlemmer er det
viktig å erkjenne at straffen har negative virkninger -
uavhengig av den straffedømtes alder. Det er derfor maktpåliggende
at det kontinuerlig arbeides for å begrense straffens skadelige
virkninger. Særlig er det viktig å gjøre
soningen konstruktiv og innholdsmessig god for de unge.
Disse medlemmer viser til sine merknader under
kap. 2.2 om bl.a. videreføring av ordningen med ungdomskontrakter.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti vil understreke at Norge har særlige
forpliktelser overfor barn under 18 år, blant annet fordi
vi har inkorporert FNs barnekonvensjon. Disse medlemmer mener
at fengsel er særlig skadelig for barn og unge.
Disse medlemmer mener det er nødvendig å tenke
nytt når det gjelder barn og unge som begår kriminelle
handlinger. Rask reaksjon er særlig viktig når
barn og unge begår lovbrudd, men reaksjonen må også være
tilpasset barns og unges særlige behov.
Disse medlemmer mener det er nødvendig å få inn
en bestemmelse om at man bare i begrenset grad kan gjøre
bruk av fengselsstraff overfor unge lovbrytere. Det kan her vises
til at utenriks- og konstitusjonskomiteen i forbindelse med ratifiseringen av
barnekonvensjonen (Innst. S. nr. 7 (1990-1991)) uttalte:
"Fengsling av unge under 18 år bør bare
skje unntaksvis. Det bør skje en nedtrapping i takt med
opptrappingen av tiltak for barn og unge."
Disse medlemmer etterlyser en slik utvikling.
Det er blant annet nødvendig å bygge opp flere alternativer
til fengslene, klargjøre ansvarsforholdene for barn og
unge som begår lovbrudd, sikre mer forpliktende rettigheter
for barna og bryte ned det skarpe skillet som har oppstått
ved 15 års alder. I dag er det mange barn som begår
kriminelle handlinger uten at dette medfører reaksjoner,
eller hvor samfunnets reaksjoner ikke er tilpasset det enkelte barns
behov for rammer, trygghet og omsorg. Flertallet viser i sine merknader
til at det er viktig ikke å skape et skarpt skille ved
18 års alder, og at man derfor ikke ønsker å endre
dagens rettstilstand på området. Begrunnelsen
som gis er at dette vil kunne være i strid med den alminnelige
rettsoppfatning, samt at det vil kunne føre til at unge
presses til å begå kriminelle handlinger. Disse
medlemmer har forståelse for denne argumentasjonen,
men mener det er flere forhold som taler for å lande på motsatt
konklusjon: For det første at myndighetene definerer 18 år
som grensa for når man er barn og når man er voksen,
og derfor har spesielle forpliktelser i forhold til denne gruppa. For
det andre vil eldre kriminelle allerede i dag kunne presse yngre
til å begå lovbrudd med den argumentasjon at de
vil straffes mildere enn dem. Dette er også en problemstilling
som følger av den kriminelle lavalder.
Disse medlemmer vil videre gå inn for
varetektsregler i tråd med det mindretallet i Straffelovkommisjonen
foreslo, altså at det ikke skal være mulig å varetektsfengsle
barn under 16 år. Norge må i stedet få på plass
egnede varetektssurrogater, der barn ikke holdes isolert og hvor
personalet har relevant kunnskap og erfaring. Dette vil også ivareta samfunnets
behov for å hindre rømning, bevisforspillelse
eller gjentakelse.
Disse medlemmer ønsker et forbud mot
at barn under 18 år kan utsettes for fullstendig isolasjon i
varetekt, at barn ikke skal kunne idømmes forvaring, samt
at maksimumsstraffen for barn under 18 år skal være
8 års ubetinget fengsel, jf. Danmark.
Disse medlemmer mener at prøveordningen
med ungdomskontrakter bør følges videre opp som
reaksjonsform overfor unge lovbrytere. Disse medlemmer mener
det er behov for at ungdomskontrakter etableres som egen straffart
og vil be Regjeringen komme tilbake med forslag til dette i forslaget
til ny spesiell del i straffeloven.
Videre ønsker disse medlemmer at påtalemyndigheten
skal pålegges å overføre saker til konfliktrådet
når gjerningsperson er under 18 år, med unntak
for sedelighetssaker. Dette betyr imidlertid ikke at saken automatisk
bringes inn til mekling, fordi dette avhenger av samtykke fra både
fornærmede og gjerningsperson. Disse medlemmer mener
at det ikke skal være noen maksimalgrense for bruk av samfunnsstraff
for denne gruppa, men at det må være opp til domstolenes
vurdering hva som egner seg best i det enkelte tilfelle. Også i
tilfeller der det dreier seg om en sedelighets- eller voldsforbrytelse,
kan det være grunner til at gjerningspersonen bør
få samfunnsstraff. Dette kan være når
det antas å være større sjanse for at
ikke ugjerningen begås på nytt ved idømmelse
av samfunnsstraff, i stedet for fengsel. Dette kan særlig
være aktuelt i situasjoner der behandling inngår
som en del av samfunnsstraffen.
Disse medlemmer vil videre vise til sine merknader
i Innst. O. nr. 37 (2002-2003) om tiltak mot barne- og ungdomskriminalitet.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Straffeloven § 33 skal lyde:
§ 33. Begrenset bruk av fengselsstraff overfor
unge lovbrytere
Den som var under 18 år på handlingstidspunktet,
kan bare idømmes ubetinget fengselsstraff når
det er særlig påkrevd. Fengselsstraffen kan ikke
overstige 8 år."
Disse medlemmer fremmer videre følgende forslag:
"I lov 22. mai 1981 nr. 25
om rettergangsmåten i straffesaker skal § 174
nytt første ledd lyde:
Personer under 16 år kan ikke pågripes."
Disse medlemmer fremmer videre følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utarbeide forslag til tvungen overføring
til Konfliktråd i saker der barn under 18 år har
begått en kriminell handling. Det gjøres unntak
for sedelighetssaker."
Disse medlemmer fremmer også følgende forslag:
"Straffeloven § 48 andre
ledd skal lyde:
Første ledd bokstav a kan fravikes når
den straff som ellers ville ha blitt idømt, helt eller
delvis ville ha vært betinget, og ellers når sterke
grunner taler for at samfunnsstraff idømmes, herunder at
lovbryteren var under 18 år på gjerningstidspunktet."
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
gå inn for å utrede en ny og helhetlig tilnærming
til denne gruppa lovbrytere. Det er ønskelig å få på plass
en oppvekstlov, i tråd med det Barneombudet tok til orde
for i sitt høringssvar til rapport om tiltak mot barne-
og ungdomskriminalitet i 2001. Blant annet bør det settes
minstestandarder for barns oppvekst, som forplikter samarbeid og
nedbryter sektorene, som setter forebygging ut i praksis og som
styrker myndighetsbarnevernet profesjonsmessig:
"(…)Barnevernloven bør ha et eget kapittel
om kriminalitet begått av personer under 18 år
med referanse til en oppvekstlov. Kapittelet må inneholde
bestemmelser om hvordan foreldre, politi, barnevern, skole, helsevesen,
domstoler og kriminalomsorg skal samhandle når barn og
unge begår lovbrudd. Opp til fylte 15 år vil disse
bestemmelsene omfatte foreldre, politi, barnevern, skole og helsevesen.
For ungdom mellom 15 og 18 år vil de omfatte alle disse,
og i tillegg domstoler og kriminalomsorgen ut fra straffelovens
bestemmelser. Dermed vil vi kunne reagere overfor barn og unge under
15 år på måter som ligger utenfor straffeloven,
mens overfor ungdom over 15 år vil vi kunne reagere enten
i henhold til straffeloven eller med tiltak som ligger utenfor denne.
Loven må spesifisere helt klart hvilke elementer i en helhetlig tiltakskjede
de ulike etatene har ansvar for. Det må også spesifiseres
når deres ansvar aktiviseres, slik at ansvaret ikke pulveriseres,
og unge lovbrytere blir kasteballer mellom ulike etater. En oppvekstlov,
og endringer i barnevernlovens myndighetsområde, vil hindre
en avsporet barndom og sannsynlig resultere i at kriminell atferd
hos barn og unge vil reduseres betraktelig. På sikt vil
det da være riktig å fjerne den kriminelle lavalder,
og de som begår lovbrudd under18 år, får
en individuell oppfølging med rehabilitering, og ikke straff,
for øye. Dette vil også samsvare med FNs barnekonvensjon
som beskriver at alle under 18 år er barn som har rett
til særskilt vern."
Det kan ilegges to former for betinget dom. Fullbyrdingsutsettelse
(eksekusjonsutsettelse) innebærer at det utmåles
en straff, men at fullbyrdingen utsettes i en prøvetid.
Straffutmålingsutsettelse (også noe misvisende
kalt domsutsettelse) innebærer at retten avgjør
skyldspørsmålet, men tar stilling til straffutmålingen
først ved et eventuelt lovbrudd eller vilkårsbrudd
i prøvetiden.
Fullbyrdingsutsettelse kan bestemmes ved frihetsstraff. Reaksjonene
omtales vanligvis som betinget fengsel og betinget bot. Adgangen
til å idømme straffutmålingsutsettelse
er naturlig nok ikke knyttet opp til noen reaksjon, men kan idømmes
når retten finner det hensiktsmessig å utsette
utmålingen av straffen i en prøvetid. Loven har
ingen regler om når straffutmålingsutsettelse
kan idømmes. Straffutmålingsutsettelse blir imidlertid
ansett som en mildere reaksjon enn fullbyrdingsutsettelse. Derfor
er det naturlig at straffutmålingsutsettelse reserveres
for de minst alvorlige lovbruddene.
Straffelovkommisjonen går i det vesentlige inn for å videreføre
dagens regler om når fullbyrdingsutsettelse kan idømmes.
Derimot foreslår kommisjonen å oppheve adgangen
til å gjøre en bot betinget. Kommisjonen foreslår å videreføre
adgangen til å gi delvis betinget, delvis ubetinget dom
(såkalt deldom). Også adgangen til å kombinere
fullbyrdingsutsettelse med bot foreslås videreført.
Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at adgangen
til å idømme fullbyrdingsutsettelse bør
videreføres i en ny straffelov og i at retten fortsatt bør
stå fritt i vurderingen av om en slik reaksjon skal idømmes.
Departementet foreslår derfor ingen endringer i vilkårene
for å idømme fullbyrdingsutsettelse.
Siden betinget bot sjelden ilegges i praksis, støtter
departementet kommisjonens forslag om å oppheve adgangen
til å gjøre en bot betinget.
Departementet deler kommisjonens oppfatning om at det heller
ikke er behov for en adgang til å gjøre et rettighetstap
betinget. Departementet går også inn for at rettighetstap
skal kunne begrenses til å gjelde forbud mot å utøve
visse funksjoner som ligger til stillingen eller virksomheten, eller
til påbud om å utøve virksomheten eller
aktiviteten på bestemte vilkår.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, er enig med departementet i at adgangen
til å idømme fullbyrdingsutsettelse (betinget
dom) bør videreføres i ny straffelov, og i at retten
fortsatt bør stå fritt i vurderingen av om en
slik reaksjon skal idømmes. Flertallet er
videre enig i at adgangen til å gjøre en bot betinget
bør oppheves og at det heller ikke er behov for en adgang
til å gjøre rettighetstap betinget.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet anerkjenner
at det kan være forhold som gjør at det bør
gis betinget dom eller at deler av en dom skal kunne gis betinget.
Spesielt mot unge førstegangskriminelle kan dette være
en løsning. Man bør derfor her ha muligheten til å kunne utvise
et visst skjønn og gi visse straffer betinget.
Disse medlemmer mener at betinget dom bør
kunne kombineres med øvrige straffreaksjoner og at det
bør være vid adgang til å sette forskjellige vilkår
for å avsi betinget dom. Disse medlemmer ønsker
ikke at man skal kunne gi betinget dom for gjengangerkriminelle
eller hvor Stortinget har bestemt at det skal være en minstestraff.
Betinget dom skal ikke kunne være eneste reaksjon hvor
strafferammen er fengselsstraff i mer enn tre år eller
ved alvorlige volds- eller sedelighetsforbrytelser.
Straffelovkommisjonen mener at reaksjonen straffutmålingsutsettelse
fortsatt bør bestå, og foreslår heller
ikke noen endringer i vilkårene for når reaksjonen
kan ilegges. Kommisjonen går ikke inn for at delvis betinget
dom også skal kunne gis ved straffutmålingsutsettelse.
Som kommisjonen mener departementet at reaksjonen straffutmålingsutsettelse
bør videreføres i en ny straffelov. Departementet
er videre enig i at loven - som i dag - bør stille retten
fritt ved vurderingen av når straffutmålingsutsettelse
kan besluttes.
Departementet er enig i at betinget påtaleunnlatelse
ikke alltid vil være en sterk nok advarsel overfor unge
lovbrytere, men vil likevel ikke anbefale at straffutmålingsutsettelse
i særlig grad trer i stedet for betinget påtaleunnlatelse.
Adgangen til å kombinere straffutmålingsutsettelse
med bot selv om straffebudet ikke gir anvisning på bruk
av bot, bør videreføres, men da bare hvis det er
flere straffbare handlinger som pådømmes i samme
sak. Departementet kan ikke se behovet for å kunne kombinere
bot og straffutmålingsutsettelse for ett straffbart forhold.
Departementet har vurdert om betinget dom bør kunne
kombineres med henholdsvis rettighetstap og samfunnsstraff, men
har ikke funnet at det er behov for disse kombinasjonsmulighetene.
Departementet mener derimot, i motsetning til Straffelovkommisjonen,
at retten sammen med straffutmålingsutsettelse
bør kunne idømme ubetinget fengsel ved flere lovbrudd
som avgjøres under ett.
Komiteen er enig med departementet
i at reaksjonen straffutmålingsutsettelse bør
videreføres i ny straffelov. Som i dag bør retten
stilles fritt ved vurderingen av når straffeutmålingsutsettelse
skal besluttes. Komiteen vil imidlertid presisere
at straffutmålingsutsettelse normalt ikke skal anvendes
i saker om barmhjertighetsdrap, slik proposisjonen gir anvisning
på. Barmhjertighetsdrap er etter norsk rett ikke en rettmessig
handling og vil således svært sjelden kunne karakteriseres
som unnskyldelig. Komiteen mener derfor det kun helt
unntaksvis vil være aktuelt å ilegge straffutmålingsutsettelse
som strafferettslig reaksjon i saker av denne type.
Komiteen har for øvrig ingen merknader
til departementets anbefalinger hva gjelder straffutmålingsutsettelse.
Departementet går ikke inn for å innføre
en generell straffritaksregel, men en regel som gir retten adgang
til å frafalle utmåling av straffen. Slikt straffutmålingsfrafall
vil være aktuelt når saken ligger slik an at det
ut fra en helhetsvurdering ikke fremstår som rimelig å la
lovbryteren få en reaksjon med betingelser, slik en straffutmålingsutsettelse
vil være.
Bestemmelsen om straffutmålingsfrafall bør være
en snever unntaksregel for tilfeller hvor retten, på tross
av en urettmessig straffbar handling, ikke finner grunn til å sette
en prøvetid med vilkår.
Straffutmålingsfrafall bør med den samme begrunnelse
som for straffutmålingsutsettelse kunne kombineres med
bot når flere straffbare forhold pådømmes
i samme sak.
Straffutmålingsfrafall bør også kunne
idømmes sammen med ubetinget fengsel når lovbryteren
har begått flere lovbrudd og det skal idømmes
en felles straff, selv om departementet forutsetter at en slik kombinasjon
ikke vil brukes ofte. Departementet foreslår derfor en
regel om at retten kan idømme straffutmålingsfrafall
i kombinasjon med ubetinget fengsel hvor flere straffbare handlinger
pådømmes i samme sak.
Komiteen viser til sine merknader til
kap. 8.
Alle reglene om vilkårene for betinget dom er i gjeldende
straffelov samlet i § 53. Straffelovkommisjonens
forslag følger en noe annen systematikk. I stedet for å plassere
alle vilkårene i én paragraf, er bestemmelsene
delt i flere paragrafer og en inndeling i henholdsvis grunnvilkår
og særvilkår ved betinget dom.
Departementet er enig i systematikken som kommisjonen foreslår.
Det er alltid et vilkår for betinget dom at den domfelte
ikke begår straffbare handlinger i prøvetiden.
Retten kan også fastsette andre vilkår i prøvetiden
(såkalte særvilkår). Med enkelte språklige
endringer og tilpasninger viderefører Straffelovkommisjonens
utkast gjeldende straffelov § 53 nr. 1 første og
annet ledd. En viktig realitetsforskjell er imidlertid at kommisjonen
går inn for at den siktede "så vidt mulig" skal
få adgang til å uttale seg om særvilkårene før
de fastsettes. Han skal altså ikke ha noe absolutt krav
på å uttale seg, slik ordningen er i dag.
Departementet slutter seg til kommisjonens forslag om i hovedsak å videreføre
gjeldende regler om vilkår ved betinget dom.
Departementet har vært i tvil om behovet for å endre
bestemmelsen om den siktedes uttalerett. Modifikasjonen vil være
praktisk når man ikke lykkes i å få tak
i vedkommende. Det er imidlertid bare unntaksvis at retten kan pådømme
en sak uten at den tiltalte er til stede. Departementet ser likevel
at det for disse unntakstilfellene kan være hensiktsmessig
at loven modifiserer kravet om at den siktede skal få uttale
seg slik kommisjonen foreslår. Det er likevel viktig for
departementet å understreke at man strekker seg så langt
som mulig for å innhente den siktedes uttalelse.
Etter gjeldende straffelov § 53 nr. 4 skal
retten pålegge den domfelte å yte slik erstatning
og oppreisning som den fornærmede eller andre skadelidte
har rett til og krav på, og som retten mener at den domfelte
har evne til å betale. Etter § 53 nr.
5 kan retten bestemme at den domfelte betaler underholdsbidrag som
er forfalt eller forfaller i prøvetiden.
Straffelovkommisjonen foreslår å videreføre gjeldende
regler, men går inn for at bestemmelsen om erstatning og
underholdsbidrag plasseres i en egen paragraf før de øvrige
særvilkårene.
Departementet er enig med kommisjonen i at dagens regler om særvilkår
om erstatning bør videreføres og at reglene skilles
ut i en egen bestemmelse. Men i motsetning til kommisjonens utkast
som bare viser til erstatning, går departementet inn for
at bestemmelsen, som i dag, uttrykkelig nevner både erstatning
og oppreisning.
Departementet foreslår at underholdsbidrag nevnes særskilt
i utkastet § 37 bokstav c om oppfyllelse av økonomiske
forpliktelser, og ikke sammen med vilkåret om erstatning
og oppreisning som retten på visse vilkår skal
pålegge den domfelte å oppfylle.
Etter gjeldende rett kan domstolen fastsette ytterligere særvilkår,
jf. § 53 nr. 3. Bestemmelsen er ikke uttømmende.
Det betyr at retten også kan sette andre særvilkår
som den finner hensiktsmessig.
Straffelovkommisjonen foreslår ingen realitetsendringer
i forhold til dagens regler. Bestemmelsen i § 53
nr. 3 annet ledd om at retten kan overlate til tilsynsmyndigheten å fastsette
vilkår, er overflødig etter at ordningen med tilsyn
som vilkår ved betinget dom er opphevet og erstattet med
den nye sanksjonen samfunnsstraff. Straffelovkommisjonen foreslår
derfor ikke bestemmelsen videreført.
Kommisjonen mener at det er unødvendig å videreføre
straffeloven § 53 nr. 6 om promilleprogram som
en prøveordning. Utkastet som uttrykkelig nevner promilleprogram,
sammenholdt med at Kongen gir nærmere regler om gjennomføringen
av særvilkårene, gir etter kommisjonens syn tilstrekkelig
hjemmel til å etablere slike promilleprogram og til å gi nærmere
regler om innholdet i og gjennomføringen av programmene.
Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at det bør
beholdes en ikke uttømmende opplisting av særvilkår
ved betinget dom.
Departementet ser at det kan være grunner som taler
for å regulere promilleprogrammet i straffegjennomføringsloven
som et vilkår ved samfunnsstraff. Departementet går
likevel ikke på det nåværende tidspunkt
inn for å overføre promilleprogram til straffegjennomføringsloven.
Siden ordningen fortsatt er en prøveordning, bør
den være regulert i straffeloven og være knyttet
til vilkår ved betinget dom.
I vilkårene som nevner berusende og bedøvende midler,
ser ikke departementet grunn til å fjerne den konkrete
henvisningen til alkohol. Som kommisjonen er inne på, er
alkohol det mest utbredte rusmiddel og må forventes å være
det i overskuelig fremtid.
Komiteen viser til at promilleprogram
per i dag er knyttet til vilkår ved betinget dom. Komiteen mener
erfaringen med bruk av promilleprogram er så gode at ordningen
bør gjøres permanent. Komiteen ber
Regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag om at promilleprogram
gjøres til en permanent ordning.
Komiteen er kjent med at det også foregår
lignende prosjekter med program overfor unge fartsovertredere. Komiteen ønsker
at Regjeringen jobber videre med dette og vurderer en utvidet bruk
av slike programmer som reaksjonsform for denne gruppen.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, viser til proposisjonens omtale av grunnvilkår
og særvilkår ved betinget dom, og tiltrer de vurderinger
og anbefalinger som der fremkommer.
Straffeloven § 54 nr. 2 og 3 regulerer virkningene av
vilkårsbrudd i prøvetiden. Retten kan bestemme
at dommen helt eller delvis skal fullbyrdes. Forutsetningen er at
den domfelte "alvorlig eller gjentatt bryter fastsatte vilkår".
Ved lovendringen i 1981 ble det åpnet adgang for delvis
fullbyrding av en betinget dom ved vilkårsbrudd.
Straffelovkommisjonen foreslår i det vesentlige å videreføre
dagens regler. Visse mindre endringer foreslås imidlertid.
Fristregelen om at dom om hel eller delvis fullbyrding av straffen
må være avsagt innen 3 måneder etter
at prøvetiden gikk ut, kan slå uheldig ut. På denne
bakgrunn går Straffelovkommisjonen inn for at påtalemyndighetens
begjæring skal være avgjørende for fristen.
Både i delutredning V og i delutredning VII foreslås
det regler om utvidet rett til offentlig forsvarer ved vilkårsbrudd.
Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at dagens regler
om brudd i det vesentlige bør videreføres, men
at enkelte mindre endringer bør gjennomføres.
Fristregelen i gjeldende § 54 nr. 2 bør endres,
slik at påtalemyndighetens begjæring, og ikke
rettens avgjørelse av begjæringen, er avgjørende for
når fristen avbrytes. Departementet har kommet til at fristen
på 3 måneder bør videreføres.
Etter departementets oppfatning er det også grunn til å følge
opp kommisjonens forslag om utvidet rett til forsvarer ved vilkårsbrudd.
Etter departementets forslag skal den domfelte alltid få oppnevnt forsvarer
dersom det er spørsmål om fullbyrding eller fastsetting
av en fengselsstraff på mer enn 6 måneder, med
mindre retten på grunn av sakens art og forholdene ellers
finner det ubetenkelig at han er uten forsvarer. Av hensyn til den
domfeltes rettssikkerhet, bør han også ha rett
til forsvarer ved pågripelse og varetektsfengsling med
sikte på omgjøring etter forslaget til ny § 173a
i straffeprosessloven.
Departementet ser også behovet for å klargjøre de
materielle betingelsene for å kunne pågripe og
varetektsfengsle ved alvorlig eller gjentatt brudd på fastsatte
særvilkår. Departementet er likevel enig med Straffelovkommisjonen
i at det av hensyn til den domfeltes rettssikkerhet og av informasjonsgrunner bør
lovfestes en regel om at den domfelte "så vidt mulig" gis
anledning til å uttale seg før kjennelsen blir
avsagt. Tilsvarende bør det også lovfestes en
uttalerett når det er aktuelt med en hel eller delvis fullbyrding
av dommen som følge av alvorlig eller gjentatt brudd på særvilkårene.
Departementet er enig med kommisjonen i at brudd på særvilkår
også i den nye straffeloven kan få som konsekvens
at dommen helt eller delvis fullbyrdes. Som kommisjonen går
departementet inn for å videreføre regelen om
at omgjøring kan skje dersom brudd på særvilkårene
er gjentatt eller alvorlig. Forutsetningen om at vilkårsbruddet
må være alvorlig er ment å gi uttrykk
for at terskelen for omgjøring ved første gangs
vilkårsbrudd er høy.
Spørsmålet om retten må overholde
minimum på 14 dagers fengselsstraff når bare en
del av straffen fullbyrdes, synes ikke å være
avklart etter gjeldende rett. Departementet antar at regelen om
minstestraff også gjelder når straff fastsettes
på grunn av brudd på særvilkårene
for straffutmålingsutsettelse.
Departementet vil derimot foreslå at det lovfestes en
regel om at minstestraffen på 14 dager ikke gjelder når
del av en betinget dom fullbyrdes som følge av brudd på særvilkårene.
Selv om det er en forutsetning for omgjøring at vilkårsbruddet
er gjentatt eller alvorlig, vil karakteren og grovheten av vilkårsbruddet variere.
Derfor bør retten også kunne fullbyrde mindre
enn 14 dager av straffen.
Komiteen er enig med departementet
i at påtalemyndighetens begjæring bør
være avgjørende for beslutning om hel eller delvis
fullbyrding av betinget straff. Hensynet til domfeltes rettssikkerhet
tilsier etter komiteens mening at det oppnevnes forsvarer i
flere saker vedrørende omgjøring enn tilfellet
er i dag. Komiteen er dessuten enig i at den domfelte så vidt
mulig bør gis anledning til å uttale seg før kjennelse
om omgjøring av betinget dom blir avsagt.
Komiteen mener at betinget dom skal ha realitet
for den domfelte. Brudd på fastsatte særvilkår
eller grunnvilkår skal få konsekvenser. På denne
bakgrunn støtter komiteen departementets
forslag om at brudd på særvilkår også etter
den nye straffeloven skal ha som konsekvens at dommen helt eller
delvis fullbyrdes. Omgjøring av en betinget dom bør
etter komiteens mening skje dersom brudd på særvilkårene
er gjentatt eller alvorlig.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
det skal være en vid adgang til å stille vilkår
ved straffeutmålingsutsettelse. Det er også viktig
at det er en reell kontroll i forhold til om man har overholdt alle
vilkår.
Disse medlemmer mener som utgangspunkt at dersom
det foreligger brudd på de betingelsene som ligger til
grunn for betinget dom, så skal man umiddelbart sone hele
dommen fullt ut. Det bør imidlertid her som ved samfunnsstraff
tas høyde for de helt unnskyldelige brudd som følge
av for eksempel "force majeure".
Forvaring er en tidsubestemt frihetsstraff for særlig
farlige tilregnelige lovbrytere. Straffen gjennomføres
i en anstalt underlagt kriminalomsorgen.
Straffelovkommisjonen foreslår en del endringer i bestemmelsene
om forvaring, dels av materiell art, dels av mer lovteknisk karakter.
Et mindretall i kommisjonen er imot forvaringsordningen og mener
den bør oppheves.
I Ot.prp. nr. 87 (1993-1994) varslet departementet at det skulle
gjennomføres en grundig etterkontroll av de nye reglene
om utilregnelighet og særreaksjoner etter at de hadde virket
i fem år. I Ot.prp. nr. 46 (2000-2001) supplerte departementet
hva som skulle inngå i etterkontrollen. Justiskomiteen
støttet planen om en etterkontroll, men ba om å få den
i tide til at det følgende storting skulle få muligheten
til å vurdere ordningen. Departementet har kommet til at etterkontrollen
slik den er beskrevet i proposisjonene, bør utsettes. 1. januar
2005 vil reformen ha virket i tre år. Etter departementets
syn er dette for kort tid for en omfattende etterkontroll.
Departementet finner heller ikke grunn til å gå inn
på argumentene for og imot forvaringsstraffen, særlig
siden denne lovsaken har vært grundig behandlet, og Stortinget
vedtok straffarten for kort tid siden.
Tre vilkår må være oppfylt for å kunne
idømme forvaring. For det første må fellesvilkåret
om at tidsbestemt straff ikke anses tilstrekkelig til å verne
samfunnet være oppfylt. For det annet må det gjelde
en nærmere angitt type av forbrytelser. For det tredje stilles
det krav til gjentakelsesfare.
Straffelovkommisjonen foreslår å videreføre gjeldende
rett med hensyn til hvilke lovbruddskategorier som kan gi grunnlag
for en forvaringsdom. Kommisjonen foreslår ikke endringer
i kravene til graden av fare for tilbakefall til nye lovbrudd. Men den
foreslår at tidligere begåtte lovbrudd blir et
vilkår for idømming av forvaring også ved
de alvorligste lovbruddene. Den foreslår videre at de momentene som
skal tillegges vekt ved vurderingen av tilbakefallsfaren, skal gjelde
generelt, og ikke som i dag bare knyttes til de alvorlige forbrytelsene.
Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at anvendelsesområdet
for forvaring ikke bør endres. Departementet foreslår
derfor å videreføre gjeldende rett med hensyn
til hvilke lovbrudd som kan gi grunnlag for en forvaringsdom.
Departementet har vurdert hvilken eller hvilke betegnelser som
bør brukes i stedet for "forbrytelser" i bestemmelsen om
vilkårene for forvaring. Departementet har kommet til at
uttrykket "lovbrudd" bør gjennomføres i hele bestemmelsen.
Departementet foreslår også, i likhet med Straffelovkommisjonen, å videreføre
gjeldende rett med hensyn til hvilken grad av fare som skal kreves
for tilbakefall av nye lovbrudd. Videre er departementet enig med
kommisjonen i at momentene for vurderingen av tilbakefallsfaren
bør gjelde generelt, og ikke som i dag knyttes til de alvorligste
lovbruddene. Departementet støtter derfor kommisjonens
forslag til en omredigering av skjønnsmomentene.
Forvaring kan bare idømmes når en tidsbestemt straff
ikke anses tilstrekkelig til å verne samfunnet. Forvaring
skal bare idømmes når retten antar at en fengselsstraff
ikke vil gi god nok beskyttelse mot nye forbrytelser.
Straffelovkommisjonen foreslår å videreføre
fellesvilkåret, men den foreslår noen omformuleringer. For
det første uttaler kommisjonen at uttrykket "å verne
samfunnet" kan oppfattes som et krav om at selve samfunnsordenen
må være truet. Kommisjonen foreslår i
stedet uttrykket "å verne andres liv, helse eller frihet".
For det annet peker kommisjonen på at begrepet "tidsbestemt
straff" er tvetydig fordi også rettighetstap kan være
tidsbegrenset. Kommisjonen foreslår også en bestemmelse
om forening av forvaring med andre straffer.
Kommisjonen har videre foreslått et nytt element i fellesvilkåret.
Etter gjeldende rett er fellesvilkåret formulert slik:
"Når en tidsbestemt straff ikke anses tilstrekkelig til å verne
samfunnet,". Kommisjonen foreslår i tillegg et nødvendighetskriterium,
og har formulert fellesvilkåret slik: "Når det
anses nødvendig for å verne andres liv, helse
eller frihet, og annen straff ikke ansees tilstrekkelig,".
Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at uttrykket
"å verne samfunnet" rent språklig kan oppfattes
som en henvisning til samfunnsordenen som sådan. Departementet
har kommet til at kommisjonens forslag til omformulering bedre dekker
den situasjonen uttrykket er ment å beskrive.
Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at uttrykket
"tidsbestemt straff" kan være tvetydig, idet også rettighetstap
og samfunnsstraff kan være tidsbegrenset. Departementet
har vært noe mer i tvil om det fortsatt bør stå "straff",
eller om det i stedet bør stå "fengselsstraff".
Det kan etter departementets syn vanskelig tenkes tilfeller der
forvaring kan idømmes hvis ikke alternativet var å idømme fengsel,
derfor foreslår departementet uttrykket "fengselsstraff".
Departementet viderefører ikke kommisjonens forslag
om å utvide fellesvilkåret med et nødvendighetskriterium.
Departementet legger til grunn at en vurdering av om forvaring er
nødvendig for å verne andres liv, helse og frihet
ligger implisitt i vurderingen av om annen straff er tilstrekkelig
til å verne disse godene.
Departementet er enig i kommisjonens forslag til en bestemmelse
om forening av forvaring med andre straffer.
Etter straffeloven § 39 c nr. 1 er det ikke
et vilkår for å idømme forvaring at en
lovbryter også tidligere har begått eller forsøkt å begå en
slik alvorlig forbrytelse. Finnes lovbryteren skyldig i en mindre
alvorlig forbrytelse av samme art som nevnt i § 39
c nr. 1, er det derimot et vilkår for å idømme
forvaring at vedkommende tidligere har begått eller forsøkt å begå en forbrytelse
som nevnt der.
Straffelovkommisjonens flertall foreslår å gjeninnføre
et vilkår om at lovbryteren må ha begått
eller forsøkt å begå et alvorlig lovbrudd
for å kunne idømmes forvaring. Kommisjonen foreslår
videre å gjeninnføre en regel om at flere lovbrudd
begått ved flere handlinger, eller flere handlinger bedømt
som ett fortsatt straffbart forhold, kan gi grunnlag for en forvaringsdom
selv om det ikke foreligger gjentakelse.
Departementet foreslår å videreføre
gjeldende rett, og støtter dermed ikke kommisjonens forslag. Departementet
viser til at Stortinget vedtok bestemmelsen så sent som
våren 2001. Departementet fastholder at det er behov for å kunne
reagere med forvaring også på bakgrunn av ett
lovbrudd.
Gjeldende rett har ikke noe forbud mot å bruke forvaring
overfor lovbrytere som var under 18 år på handlingstidspunktet.
Det er heller ikke i loven gitt særregler for idømming
av forvaring når lovbryteren var mellom 15 og 18 år.
Et flertall i kommisjonen foreslår at forvaring bare
skal kunne idømmes lovbrytere over 18 år. Kommisjonens
mindretall mener at det også bør være adgang
til å idømme forvaring når gjerningspersonen var
under 18 år på handlingstiden.
Departementet foreslår ikke å innføre
et absolutt forbud mot å idømme unge lovbrytere
forvaring, fordi det også i denne aldersgruppen kan finnes
lovbrytere som utgjør en slik fare for andres liv, helse
eller frihet at en tidsbestemt fengselsstraff ikke er tilstrekkelig.
Departementet legger til grunn at vilkårene sjelden vil
være oppfylt for denne gruppen, slik at få under
18 år vil bli idømt forvaring. På denne
bakgrunn finner departementet at et absolutt forbud mot forvaring
av unge lovbrytere ikke bør innføres.
De hensyn som taler imot forvaring av unge lovbrytere, har imidlertid
fått departementet til å foreslå særlige
regler for utmålingen av forvaring når lovbryteren
var under 18 år på handlingstiden. Departementet
foreslår at det innføres en tidsramme for forvaringen
når lovbryteren var under 18 år på handlingstidspunktet,
som tilsvarer maksimumstiden for fengselsstraff for samme aldersgruppe,
altså 15 år. Tidsrammen bør vanligvis
ikke overstige 10 år. Departementet foreslår ikke
særregler for fastsettelse av minstetiden når
lovbryteren var under 18 år på handlingstidspunktet.
I forbindelse med at Stortinget får seg forelagt
en evaluering av forvaringsordningen, ønsker komiteen en
vurdering av forholdet mellom forvaringsordningen og psykiatrien.
Den kontroll som skal og må utøves i en forvaringsinstitusjon,
kan motvirke ønsket om rehabilitering og behandling. Komiteen er
derfor særlig opptatt av å få vurdert
om det er behov for en mer "åpen forvaringsanstalt" til
bruk for forvaringsdømte som er i sluttfasen av forvaringsperioden.
En slik institusjon vil for eksempel gi denne gruppen en hensiktsmessig
mulighet for å lette noe på permisjonsregimet
og dermed få en forbedret tilnærming til et liv
i frihet.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, er av den oppfatning at det vil være
hensiktsmessig å vurdere en eventuell endring i forvaringsordningen
i forbindelse med evalueringen av denne ordningen.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra
Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, er imidlertid enig
med departementet i at momentene for vurdering av tilbakefallsfaren
bør gjelde generelt, og ikke som i dag knyttes til de alvorligste
lovbruddene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
kritiske til at det skal foreligge et krav om tidligere begåtte
eller forsøk på å begå alvorlige
lovbrudd. Å basere tiltaket på faren for gjentagelse
er altfor defensivt og vil bety at tilfeldige mennesker kan bli
utsatt for kriminalitet som kunne vært unngått
dersom gjentagelse ikke var et kriterium. En slik forutsetning tar
etter disse medlemmers vurdering altfor stort hensyn
til gjerningsmannen. Disse medlemmer mener at dette
tiltaket er beregnet på å hensynta samfunnets
behov for sikkerhet overfor mennesker som selv ikke makter å godta og
overholde gjeldende regler som forefinnes.
Disse medlemmer viser til riksadvokaten som sier:
"Det er ingen uenighet om at gjentakelse m.m. er et
viktig moment i vurderingen. Derimot kan det virke støtende
om det skal finnes en absolutt grense i de (sjeldne) tilfelle der
en handling sammenholdt med andre indikasjoner tilsier gjentakelsesfare.
Hvis man først som kommisjonen mener at flere straffbare handlinger
begått i konkurrens kan oppfylle grunnvilkåret
til forvaring, kan det også tale for at det bør være
mulig å idømme forvaring for et forhold som (av
mer strafferettstekniske grunner) må betraktes som én
handling.
Mot en endring taler uansett at reglene
om forvaring er nye. Det bør vinnes mer erfaring før
man foretar en etterkontroll av ordningen."
Disse medlemmer mener etter dette at det ikke
skal være et ubetinget krav om fare for gjentagelse for
bruk av forvaringsdom. Disse medlemmer mener hensynet
til samfunnets behov for trygghet er viktigere.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at Sosialistisk Venstreparti gikk imot forvaringsinstituttet
da dette ble vedtatt i 1996. Dette medlem viser til
justiskomiteens tidligere leder fra Sosialistisk Venstreparti, Lisbet
Holands, merknader i Innst. O. nr. 34 (1996-1997).
Dette medlem mener at innvendingene som ble reist
den gang er like aktuelle i dag. Det er grunn til å framheve
både de rettssikkerhetsmessige problemene og de sikkerhetsmessige
følgene av tidsubestemtheten i forvaringsordningen. Tidsubestemt straff
på grunnlag av fare for gjentakelse betyr i prinsippet
at man straffer personer for handlinger de ikke har begått.
Når personer anses som farlige for omgivelsene fordi de
har begått alvorlig kriminalitet og har psykiske lidelser
eller rusavhengighet som gjør at man mener det er grunn
til å tro at de vil gjenta kriminaliteten, må vedkommende
få nødvendig hjelp av det psykiske helsevernet
og rusomsorgen. Videre må det etableres forsterka enheter/ressursavdelinger innen
kriminalomsorgen, slik at personer med store psykiske problemer
kan få hjelp. Når personer bedømmes som
farlige på grunn av gjentatt kriminalitet, særlig
alvorlig kriminalitet eller fordi vedkommende både har
begått alvorlig kriminalitet og har tilhørighet
til en voldsforherligende organisasjon, vil strengere straffer kunne
være et bedre alternativ enn forvaring. På denne
måten kan samfunnet beskytte seg selv.
Videre er det grunn til å ta på alvor problemene som
knytter seg til spørsmålet om farlighetsvurderinger:
Det er vanskelig å forutsi farlighet langt fram i tid,
i andre omgivelser og med andre utfordringer og problemer enn det
fengselstilværelsen innebærer. Dette medlem vil
videre framheve følgende merknad fra justiskomiteens tidligere
leder fra Sosialistisk Venstreparti, Lisbet Holand:
"Dette medlem viser i den forbindelse til at flere høringsinstanser
har støttet forslaget under forutsetning av en betydelig
ressurstilførsel når det gjelder innholdet i soningen.
Etter dette medlems oppfatning er det i tillegg til økte
ressurser dessuten viktig å bygge ut et mer effektivt ettervernsopplegg
for denne gruppen, der kriminalomsorg i frihet og psykiatrien i fellesskap
kan sette inn de tiltak som anses mest hensiktsmessige. Dette medlem
vil peke på at samarbeidet mellom disse instansene er vesentlig
bedret de siste årene, og at det nå er et godt
grunnlag for å arbeide videre for å bedre oppfølgingen
av de som anses å være farlige."
Et flertall i Straffelovkommisjonen foreslår
at forvaring ikke skal kunne idømmes lovbrytere under 18 år. Komiteens
flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti, har grundig vurdert dette forslaget og
mener at det må sees i sammenheng med forslaget om å begrense den
maksimale strafferamme til åtte år for lovbrytere som
var under 18 år på gjerningstidspunktet. Flertallet viser
i den forbindelse til merknadene til kap. 18 vedrørende
bruk av fengselsstraff overfor unge lovbrytere.
Flertallet viser videre til at det kan finnes
lovbrytere under 18 år som utgjør en slik fare
for andres liv, helse eller frihet at en tidsbegrenset fengselsstraff ikke
er tilstrekkelig. På denne bakgrunn mener flertallet at
det ikke bør innføres et absolutt forbud mot forvaring
av lovbrytere under 18 år.
Flertallet er imidlertid enig med departementet
i at forvaringsstraff kan være særlig tyngende
for unge lovbrytere, og mener derfor at forvaring ikke bør
ilegges unge lovbrytere med mindre dette er tvingende nødvendig
av hensyn til å verne andres liv, helse eller frihet. Flertallet vil
bemerke at innsatte på forvaringsdom skal tilbys et særlig
godt tilrettelagt soningsopphold. Flertallet vil
i den forbindelse presisere at dersom forvaring ilegges en person
under 18 år, så skal forvaringen i særlig
grad imøtekomme den dømtes behov.
Flertallet støtter for øvrig
departementets forslag om særlige regler for utmåling
av forvaring når lovbryteren var under 18 år på handlingstidspunktet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti støtter Straffelovkommisjonens
flertall som foreslår at forvaring bare skal idømmes
lovbrytere over 18 år.
Disse medlemmer vil vise til sine merknader hvor
det foreslås en maksimumsgrense på 8 års fengsel
for denne aldersgruppen. De samme forhold som begrunner begrensninger
i fengselsstraffen, tilsier også begrensninger i adgangen
i bruken av en tidsubegrenset straff.
Disse medlemmer vil også fremheve at grunnlaget
for å bruke forvaring er vurdering av framtidig farlighet.
For denne gruppen vil vurderingen være særlig
usikker ut fra mulighet for modning og endring. Dessuten vil det
være særlig belastende for så unge mennesker å sitte
på tidsubegrenset straff.
Disse medlemmer mener ungdomskontrakter må ha
et anvendelsesområde som plasserer det logisk i forhold
til andre reaksjonsformer som særlig konfliktråd
og samfunnsstraff. Disse medlemmer viser til Rapport
om forsøk med ungdomskontrakter PHS forskning 2004:1. Disse
medlemmer vil også vise til sine merknader om unge
lovbrytere under kap. 18.3.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Straffeloven § 40
nytt siste ledd skal lyde:
Den som var under 18 år på handlingstidspunktene,
kan ikke idømmes forvaring."
Før dom på forvaring avsies, skal det foretas
personundersøkelse av den siktede. Retten kan beslutte at
den siktede i stedet underkastes rettspsykiatrisk undersøkelse
når det er aktuelt å avsi en dom på forvaring.
Som Straffelovkommisjonen foreslår departementet å videreføre
gjeldende rett om personundersøkelse og rettspsykiatrisk
undersøkelse. Departementet er dessuten enig i kommisjonens
forslag til lovtekniske endringer, og slutter seg til dens begrunnelse.
Departementet antar at det ofte vil være behov for både
en personundersøkelse og en rettspsykiatrisk undersøkelse,
men fastholder at bare personundersøkelsen bør
være obligatorisk.
Komiteen er enig med departementet
i at gjeldende rett om personundersøkelse og rettspsykiatrisk undersøkelse
bør videreføres, og støtter de lovtekniske
endringer som fremkommer av proposisjonen. Komiteen ber
departementet komme tilbake med en vurdering av om friomsorgen bør
gis rett til å anmode retten om at det foretas en rettspsykiatrisk
undersøkelse når forvaring vurderes som reaksjon.
Det er naturlig at en slik vurdering forelegges Stortinget i forbindelse
med evalueringen av forvaringsordningen.
Straffeloven § 26a gir en generell hjemmel
til å kombinere frihetsstraff og bot. Selv om bestemmelsen
etter ordlyden også dekker tilfeller hvor det idømmes
forvaring, er det tvilsomt om den gir hjemmel for å kumulere
forvaring og bot. Forvaring og samfunnsstraff kan ikke idømmes
sammen. Tilleggsstraffene rettighetstap og oppholdsforbud kan idømmes
sammen med forvaring. Også inndragning kan fastsettes sammen
med forvaring.
Paragraf § 39e tredje ledd regulerer bortfall
av tidligere idømt fengselsstraff i forvaringssaker. Slik straff
faller bort når forvaring idømmes. En tidligere ilagt
bot blir i prinsippet stående. Det blir også rettighetstap
og inndragning
Straffelovkommisjonen viderefører prinsippet om at forvaring
ikke skal kunne idømmes sammen med fengsel. Det foreslås
at bare rettighetstap skal kunne idømmes sammen med forvaring.
Kommisjonen foreslår å videreføre en
bestemmelse om at idømt fengselsstraff faller bort når
forvaring idømmes.
Departementet foreslår å videreføre
gjeldende rett om at forvaring ikke skal kunne idømmes sammen
med fengselsstraff. Departementet slutter seg til forslaget om å ha
en egen bestemmelse om forening av forvaringsstraff og andre straffer.
Departementet har særlig vurdert om kommisjonens forslag
om at forvaring ikke skal kunne forenes med bot, bør videreføres.
Departementet har lagt avgjørende vekt på at det
neppe er et stort behov for å idømme bot sammen
med forvaring, og viderefører kommisjonens forslag. Inndragning
bør derimot fortsatt kunne fastsettes sammen med forvaring.
Som kommisjonen foreslår departementet å videreføre
gjeldende rett om at idømt fengselsstraff faller bort når
forvaring idømmes. I tillegg foreslår departementet
at også tidligere idømt samfunnsstraff faller bort
når forvaring idømmes. Departementet har vurdert
om også tidligere idømt bot bør falle
bort. Departementet har imidlertid blitt stående ved at
det ikke er så store betenkeligheter ved at en tidligere
ilagt bot opprettholdes selv om forvaring idømmes. Også et tidligere
idømt inndragningskrav bør bli stående.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet
fra Sosialistisk Venstreparti, er enig med departementet i at forvaring
ikke skal kunne idømmes sammen med fengselsstraff. Idømt
fengselsstraff og/eller samfunnsstraff bør falle
bort når forvaring idømmes. Rettighetstap og inndragning
bør imidlertid kunne idømmes sammen med forvaring.
Det eksisterer neppe et stort behov for å kunne kombinere
bot og forvaring, og derfor bør en slik mulighet ikke hjemles
i den nye straffeloven. Flertallet er imidlertid
enig med departementet i at tidligere idømt bot bør
opprettholdes selv om forvaring idømmes på et
senere tidspunkt for et annet straffbart forhold. Også et
tidligere idømt inndragningskrav bør etter flertallets oppfatning
bli stående.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til sine merknader under 20.2.2.1.
I en forvaringsdom skal det fastsettes en tidsramme som ikke
bør overstige 15 år, og som ikke kan overstige
21 år. Det bør også fastsettes en minstetid for
forvaringen, som ikke må overstige 10 år.
Departementet foreslår i likhet med Straffelovkommisjonen å videreføre
gjeldende rett med hensyn til de tidsrammene og den minstetiden
som skal gjelde for forvaringen. Etter departementets syn vil det fortsatt
være slik at jo lengre den alternative fengselsstraffen
ville vært, desto mindre er behovet for en tidsubestemt
straff. Departementet antar derfor at forvaring i hovedsak er mest
aktuelt der alternativet er en middels lang fengselsstraff. Departementet
fastholder at forvaring også kan brukes ved kriminalitet som
kvalifiserer til meget lang fengselsstraff.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet
fra Sosialistisk Venstreparti, ønsker å videreføre gjeldende
rett med hensyn til de tidsrammene og den minstetiden som skal gjelde
for forvaringen. Flertallet vil komme tilbake til
om det er behov for endringer på disse punktene i forbindelse
med den varslede evalueringen.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til sine merknader under 20.2.2.1.
Når en forvaringsdømt løslates før
tidsrammen går ut, skjer det på prøve
med en prøvetid fra 1 til 5 år. Begjærer
den domfelte eller kriminalomsorgen løslatelse på prøve,
fremmer påtalemyndigheten saken for tingretten. Samtykker
påtalemyndigheten i prøveløslatelse,
kan løslatelse besluttes av kriminalomsorgen.
Straffelovkommisjonen viderefører i hovedsak gjeldende
rett. Kommisjonen foreslår enkelte språklige og
redaksjonelle endringer. Kommisjonen foreslår at påtalemyndigheten
får en plikt til å orientere kriminalomsorgen
om en dom om prøveløslatelse.
Departementet slutter seg i hovedsak til kommisjonens forslag
til språklige og redaksjonelle endringer. Departementet
viderefører forslaget om å pålegge påtalemyndigheten å varsle
kriminalomsorgen når retten har satt som vilkår
for prøveløslatelse at kriminalomsorgen følger
opp den forvaringsdømte, og kriminalomsorgen ikke var til
stede da dommen ble avsagt. Departementet er kjent med at kriminalomsorgen
ikke alltid har fått informasjon om vilkår om
at kriminalomsorgen skal følge opp en prøveløslatt
forvaringsdømt. Departementet legger vekt på at
kriminalomsorgen har et behov for informasjon om alle vilkår
som innebærer at den skal bidra og har derfor presisert
at underretningsplikten gjelder i alle tilfeller der kriminalomsorgen
skal ha en rolle i prøvetiden.
Straffeloven § 39 g regulerer hvilke vilkår
som kan settes ved prøveløslatelse. Retten kan
sette et hvilket som helst saklig begrunnet vilkår, mens
kriminalomsorgens kompetanse er begrenset til de oppregnete særvilkårene.
Videre har retten kompetanse til å sette som vilkår
at den domfelte skal oppholde seg i en institusjon eller en kommunal
boenhet ut over ett år. Både retten og kriminalomsorgen
kan sette som vilkår at den domfelte skal følges
opp av kriminalomsorgen.
Straffelovkommisjonen foreslår langt på vei å videreføre
gjeldende rett. Kommisjonen foreslår at retten og kriminalomsorgen
skal ha lik kompetanse til å sette vilkår. Etter
kommisjonens oppfatning er det ikke naturlig å anse hjemmelen
til å sette som vilkår at en forvaringsdømt
tar opphold i en institusjon eller en kommunal boenhet, som en prøveløslatelse.
Kommisjonen foreslår derfor at hjemmelen flyttes til straffegjennomføringsloven
kapittel 3. Kommisjonen foreslår videre at kriminalomsorgen
skal få uttale seg før retten fastsetter vilkårene
for prøveløslatelse.
Som Straffelovkommisjonen foreslår departementet i hovedsak å videreføre
gjeldende rett om vilkår ved løslatelse på prøve
fra forvaring. Departementet er enig med kommisjonen i at vilkårsbrudd bør
reguleres i en egen bestemmelse.
Departementet har kommet til at retten fortsatt bør
ha en videre kompetanse enn kriminalomsorgen til å sette
vilkår ved løslatelse på prøve
fra forvaring, og følger dermed ikke opp kommisjonens forslag
på dette punktet. Mens kriminalomsorgen kan beslutte alle
de nevnte særvilkårene, kan retten i tillegg fastsette
ethvert saklig begrunnet særvilkår.
Også gjeldende rett om at retten kan sette som vilkår
at den forvaringsdømte i prøveløslatelsesperioden
tar opphold i en kommunal boenhet eller institusjon i over 1 år
bør videreføres. Departementet er et stykke på vei
enig med kommisjonen i at det ikke er helt treffende å anse
slike tiltak som løslatelse på prøve.
Likevel er målet at de prøveløslatte
etter en tid skal kunne mestre et liv i frihet. Det at avgjørelsen skal
treffes av retten, er også et moment som trekker i retning
av at hjemmelen bør beholdes i straffeloven, og ikke flyttes
til straffegjennomføringsloven. Departementet foreslår
derfor ikke en slik overføring nå.
Departementet viderefører kommisjonens forslag om at
kriminalomsorgen alltid skal få adgang til å uttale
seg før retten fastsetter vilkår.
Departementet går inn for å videreføre
reglene om endring og oppheving av vilkår og forlengelse
av prøvetid. Departementet foreslår i en ny § 100c
i straffeprosessloven at den domfelte får en uttrykkelig rett
til forsvarer i saker der den domfelte har begjært endring
eller oppheving av det inngripende vilkåret om opphold
i institusjon/kommunal boenhet.
Påtalemyndigheten kan bringe spørsmålet
om gjeninnsettelse inn for retten hvis den prøveløslatte
i prøvetiden alvorlig eller gjentatt bryter de fastsatte vilkårene.
Dom på gjeninnsettelse må være avsagt innen
3 måneder etter utløpet av prøvetiden.
Det er vist til straffeprosessloven kapittel 9 og 14 for å klargjøre
at den prøveløslatte forvaringsdømte
kan varetektsfengsles hvis det er skjellig grunn til mistanke om
vilkårsbrudd, samt at den forvaringsdømte har krav
på forsvarer ved varetektsfengsling og i en sak om gjeninnsettelse.
Straffelovkommisjonen går i hovedsak inn for å videreføre
gjeldende rett om brudd på vilkår. Kommisjonen
foreslår en annen beregning av tremånedersfristen
for gjeninnsettelse enn etter gjeldende rett; det skal være
tilstrekkelig at påtalemyndighetens begjæring
om gjeninnsettelse er brakt inn for retten innen det samme tidspunktet.
Som Straffelovkommisjonen foreslår departementet i hovedsak å videreføre
gjeldende rett. Departementet foreslår at alvorlig eller
gjentatt vilkårsbrudd fortsatt skal kunne lede til gjeninnsettelse.
Det bør være adgang til å gjeninnsette
etter ett alvorlig vilkårsbrudd. Departementet støtter
kommisjonens forslag til ny fristregel. Departementet foreslår
at det tas inn en regel om at den domfelte så vidt mulig
skal få uttale seg.
Departementet har særlig vurdert om henvisningene til
straffeprosesslovens bestemmelser om forsvarer og varetektsfengsling
skal videreføres. Det er i tråd med den generelle
lovstrukturen i departementets utkast til ny straffelov å regulere
straffeprosessuelle spørsmål i straffeprosessloven.
Departementet har derfor kommet til at retten til forsvarer bør
reguleres der. For det annet bør også regler om
pågripelse og fengsling i saker om vilkårsbrudd
stå i straffeprosessloven.
Departementet foreslår en endring i forhold til gjeldende
rett og kommisjonens forslag om situasjonen der den forvaringsdømte
begår nye lovbrudd i prøvetiden. Departementet
har kommet til at det bør gjelde samme regel når
en forvaringsdømt begår en straffbar handling
i prøvetiden som når en domfelt som har fått
en betinget dom eller samfunnsstraff, begår en straffbar
handling i prøvetiden eller gjennomføringstiden
for disse reaksjonene. Departementet foreslår derfor i
utkastet § 46 en slik regel.
Særlige spørsmål oppstår
når en forvaringsdømt begår en straffbar
handling i prøvetiden. Gir den nye handlingen ikke grunnlag
for forvaring, kan det spørres om retten bør fastsette
en annen straff for forholdet, eller om en gjeninnsettelse til forvaring
vil "konsumere" en reaksjon på det nye straffbare forholdet. Departementet
foreslår at retten får hjemmel til å fastsette
enten en samlet dom for begge handlingene, eller en særskilt
dom for den nye handlingen. Dersom han har vært løslatt
i lang tid, og begår et mindre alvorlig lovbrudd - av en
annen art enn dem som kan gi forvaring - kan det være grunn
til å idømme en fengselsstraff i stedet for å gjeninnsette
til forvaring.
Det er etter komiteens mening særlig
viktig at det er etablert et opplegg for ettervern for den enkelte ved
prøveløslatelse fra forvaring. Komiteen er kjent
med at dette kan være vanskelig der kriminalomsorgen innstiller
på fortsatt soning, mens retten beslutter løslatelse. Komiteen ber
departementet snarest påse at det foretas nødvendig
klargjørende tiltak for å sikre et opplegg for
ettervern også i denne type tilfeller.
Komiteen mener det er et paradoks at de som løslates
fra forvaring før makstida er utholdt, følges opp
av Friomsorgen gjennom ulike typer vilkår, mens forvaringsdømte
som anses som så farlige for samfunnet at de sitter tida
ut, ikke følges opp. Dette må rettes opp snarest
ved at det gis pålegg om oppfølging uansett. Komiteen ber
departementet utrede dette og komme tilbake til Stortinget snarest
mulig.
Samfunnsstraff kan bare anvendes overfor handlinger med en strafferamme
på fengsel i inntil 6 år. Dersom lovbryteren var
under 18 år på handlingstidspunktet, kan samfunnsstraff
også anvendes overfor handlinger med en strafferamme på mer
enn 6 år. Samfunnsstraff kan bare idømmes når
lovbryteren samtykker og "hensynet til straffens formål
ikke taler mot en reaksjon i frihet".
Straffelovkommisjonen foreslår å videreføre
vilkårene i gjeldende straffelov. Det eneste endringsforslaget
går ut på at henvisningen til forhøyelse
av maksimumsstraffen "ved gjentakelse", ikke videreføres.
Kommisjonen konkluderer at den øvre strafferammen for hvilke
handlinger som skal kunne sanksjoneres med samfunnsstraff, ikke
bør settes lavere enn i dag.
Departementet slutter seg i det vesentlige til Straffelovkommisjonens
forslag om å videreføre gjeldende vilkår
for idømmelse av samfunnsstraff. På ett viktig
punkt foreslår departementet imidlertid, i motsetning til
kommisjonen, å gå tilbake til ordningen som gjaldt
før straffegjennomføringsloven. Samfunnsstraffens
anvendelsesområde ble da bestemt av den fengselsstraffen
som ellers ville ha blitt idømt i den konkrete saken, og
ikke av den formelle strafferammen.
Det er reist kritikk mot begrensningen i domstolenes skjønnsmyndighet
som følger av kravet om en øvre strafferamme på 6 år.
Departementet er enig i at begrensningen kan få uheldige
konsekvenser i enkeltsaker. Regelen er blant annet til hinder for å reagere
med samfunnsstraff overfor narkotikaforbrytelser etter gjeldende
straffelov § 162 annet ledd. Departementet mener
at samfunnsstraff kan være en velegnet reaksjon i en del
slike saker, særlig hvor det foreligger en rehabiliteringssituasjon.
Etter departementets syn er den fengselsstraff som ellers ville
ha blitt idømt, en mer hensiktsmessig måte å avgrense
anvendelsesområdet på enn strafferammen. Samfunnsstraff
bør som hovedregel kunne idømmes når
det ellers ikke ville ha blitt idømt strengere straff enn
fengsel i 1 år. Dersom sterke grunner taler for det, bør
samfunnsstraff kunne idømmes også i saker hvor
det ellers ville ha blitt idømt en fengselsstraff på mer
enn 1 år. Hovedregelen om at samfunnsstraff bare skal kunne
tre i stedet for en fengselsstraff på inntil 1 år,
bør i enkelte saker også kunne fravikes uten at
det må påvises sterke grunner. Utkastet § 48 annet
ledd åpner for dette hvor straffen ellers ville ha blitt
gjort helt eller delvis betinget.
Samfunnsstraff bør fremdeles bare kunne idømmes
hvor hensynet til straffens formål ikke taler imot en reaksjon
i frihet. Samtidig finner departementet grunn til å understreke
at samfunnsstraffen i større omfang enn samfunnstjenesten,
også skal tre i stedet for betingede fengselsstraffer hvor
det tidligere ble anvendt tilsyn. Det skal være en særlig
aktuell reaksjon i saker med unge lovbrytere.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, er av den oppfatning at det er viktig at
domstolene har fullmakter til å kunne utmåle en
hensiktsmessig straff i det enkelte tilfellet. Flertallet viser
til at dagens anvendelsesområde for samfunnsstraffen, som
går ved seks års strafferamme, i enkelte tilfeller
oppleves noe for snever. Unntaksvis kan det for eksempel være
riktig å reagere med samfunnsstraff ved narkotikaforbrytelser
etter gjeldende straffelov § 162 annet ledd, dersom gjerningspersonen
er i en rehabiliteringssituasjon på domsavsigelsestidspunktet.
Den konkrete straffutmålingen gir etter flertallets mening
et bedre mål på straffverdigheten av en foretatt
handling, enn den formelle strafferammen.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra
Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener at samfunnsstraff
for eksempel fortsatt ikke skal anvendes som reaksjon ved grove
voldsforbrytelser og i saker angående seksuallovbrudd. Dette
flertallet mener at det vil være i strid med samfunnsstraffens
formål å ilegge denne form for reaksjon i saker
av nevnte type, dette gjelder også i saker med unge gjerningspersoner.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti vil imidlertid presisere at det ikke er ønskelig å foreta
noen radikal omlegging av anvendelsesområdet for samfunnsstraffen
ved vedtakelse av ny straffelov.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet ogSosialistisk
Venstreparti er fornøyd med at regjeringspartiene
vil følge sin regjering og utvide samfunnsstraffens virkeområde. Disse
medlemmer mener det kan være ønskelig å gå et
skritt lenger enn hva regjeringspartiene er villige til. Dette forutsetter
imidlertid økte ressurser til Friomsorgen. Friomsorgen
sliter økonomisk allerede i dag, og det er avgjørende
viktig for samfunnsstraffens effekt at det ikke danner seg køer
tilsvarende dagens soningskøer.
Disse medlemmer vil gå inn for at unge
lovbrytere skal kunne få samfunnsstraff også for
grove voldsforbrytelser og for sedelighetsforbrytelser, dersom samfunnsstraffen
gjør det mer sannsynlig at man kan forhindre tilbakefall,
enn dersom man idømmer ubetinget fengselsstraff. Videre
er det viktig å sikre at samfunnsstraffen ikke ender opp
som noe liknende den gamle samfunnstjenesten, men at også behandlingsmuligheter
og annet nødvendig innhold benyttes mer. Friomsorgen må få henvisningsrett.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker å begrense
bruken av samfunnsstraff til kun å gjelde unge førstegangsforbrytere. Disse
medlemmer mener man ikke skal kunne bruke samfunnsstraff
hvor strafferammen er fengsel i mer enn 3 år eller ved
voldssaker, i motsetning til i dag hvor man faktisk kan bruke samfunnsstraff
i tilfeller hvor strafferammen er fengsel i inntil 6 år. Disse
medlemmer har dessverre registrert en del tilfeller hvor
det har blitt idømt samfunnsstraff for til dels grove voldshandlinger,
ran og seksuelt misbruk av barn. Disse medlemmer mener
man ikke skal gi samfunnsstraff ved fysiske overgrep. Dette er en
av grunnene til at disse medlemmer vil stramme inn
anvendelsesområdet.
Disse medlemmer mener det ikke bør kunne
gis samfunnsstraff hvor man har en tidligere straffedom.
Disse medlemmer mener det blir galt å bruke
samfunnsstraff for å sanere soningskøen slik flertallet
i dag gjør. Disse medlemmer mener man da
i realiteten spiller fallitt, og legger opp straffeloven og straffeutmålingen
etter kapasiteten i fengselsvesenet og ikke etter hva som bør
være den riktige straffen. På denne bakgrunn fremmes
følgende forslag:
"Straffeloven § 48
skal lyde:
§ 48. Vilkår for å idømme
samfunnsstraff
Samfunnstraff kan idømmes i stedet for fengselsstraff
når
a) det ellers ikke ville ha blitt idømt
strengere straff enn fengsel i 1 år,
b) handlingen ikke har en strafferamme på mer enn
3 år,
c) hensynet til straffens formål og offer ikke
taler mot en reaksjon i frihet, og aldri for lovbrudd omhandlet
i lovens kapittel 27 og 28, og
d) lovbryteren samtykker og har bosted i Norge.
Straffeloven § 49 skal lyde:
§ 49. Timetall, subsidiær fengselsstraff
og gjennomføringstid
I dom på samfunnsstraff skal retten fastsette
a) et timetall, som skal være fra 110
timer, og hvor 8 timer svarer til fengsel i 1 dag,
b) en subsidiær fengselsstraff, som skal svare
til den fengselsstraff som ville ha blitt idømt uten samfunnsstraff,
og
c) en gjennomføringstid, som normalt skal svare til
den subsidiære fengselsstraffen."
En dom på samfunnsstraff skal inneholde bestemmelser
om subsidiær fengselsstraff. Denne straffen skal svare
til fengselsstraffen som ville ha blitt idømt uten samfunnsstraff.
Straffeloven bestemmer at timetallet skal være fra 30 til
420 timer. Som utgangspunkt skal det fastsettes 30 timers samfunnsstraff
for hver måned som utmåles i subsidiær
fengselsstraff. Gjennomføringstiden skal normalt svare
til den subsidiære fengselsstraffen.
Straffelovkommisjonen foreslår å videreføre
regelen om subsidiær fengselsstraff uten endringer. Utkastet
inneholder bestemmelser om timetall og gjennomføringstid
som svarer til gjeldende straffelov.
Departementet slutter seg til kommisjonens forslag om å videreføre
gjeldende regler om subsidiær fengselsstraff, timetall
og gjennomføringstid. Normalt skal det utmåles
30 timers samfunnsstraff for hver måned som utmåles
i subsidiær fengselsstraff. Etter departementets syn bør
man likevel videreføre dagens praksis, hvor det i en del
tilfeller fastsettes et høyere timetall enn antall dager
subsidiær fengselsstraff.
Gjennomføringstiden skal normalt svare til den subsidiære
fengselsstraffen. Men også dette utgangspunktet kan fravikes.
En lengre gjennomføringstid er særlig aktuell
i saker hvor det utmåles en kort subsidiær fengselsstraff,
samt hvor det er behov for at den domfelte står under tilsyn
av kriminalomsorgen i mer enn 1 år.
Komiteen viser til at Høyesterett
høsten 2004 har åpnet for at samfunnsstraff kan
idømmes i saker om fartsovertredelser. I tilsvarende saker
ble det tidligere idømt en kortere ubetinget fengselsstraff.
I saker som dette vil som regel den subsidiære fengselsstraffen
bli satt til mindre enn 20 dager. Det er etter komiteens vurdering
grunn til å tro at man vil få mange slike dommer
i fremtiden.
Dersom domstolene følger hovedregelen i utkast til ny
straffelov § 49 bokstav c eller i dagens straffelov § 29
tredje ledd bokstav c, vil samfunnsstraffens gjennomføringstid
være lik den subsidiære fengselsstraffen. Det
vil etter komiteens mening være svært
vanskelig å gjennomføre og/eller gi samfunnsstraffen
noe meningsfylt innhold innenfor det korte tidsrom som den subsidiære
fengselsstraffen i enkelte saker angir. Et slikt resultat vil kunne
bidra til å redusere befolkningens tillit til samfunnsstraffen
som en hensiktsmessig strafferettslig reaksjon.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, har merket seg at departementets forslag
til ny straffelov § 49 bokstav c gir adgang til å sette
gjennomføringstiden lengre enn den subsidiære
fengselsstraffen, jf. ordet "normalt". Lovteksten vil imidlertid
komme til å gi liten veiledning til dem som ikke anvender
straffeloven til daglig om domstolene i mange tilfeller finner grunn
til å sette gjennomføringstiden lengre enn den
subsidiære fengselsstraffen. Av pedagogiske hensyn mener
derfor flertallet at det vil være klokt å fastslå i
lovteksten at der den subsidiære fengselsstraff er kortere
enn 120 dager, kan det likevel fastsettes en gjennomføringstid
på inntil 120 dager.
Flertallet fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
"Straffeloven § 49
skal lyde:
§ 49. Timetall, subsidiær
fengselsstraff og gjennomføringstid
I dom på samfunnsstraff skal retten fastsette
a) et timetall som skal være fra 30 til
420 timer,
b) en subsidiær fengselsstraff, som skal svare
til den fengselsstraff som ville ha blitt idømt uten samfunnsstraff,
og
c) en gjennomføringstid, som normalt skal svare til
den subsidiære fengselsstraffen. Er den subsidiære fengselsstraffen
kortere enn 120 dager, kan det likevel fastsettes en gjennomføringstid
på inntil 120 dager.
Ved fastsetting av gjennomføringstid og subsidiær
fengselsstraff, gjelder § 31 tredje ledd annet
og tredje punktum tilsvarende.
Straffeloven av 1902 § 28a tredje
ledd skal lyde:
I dom på samfunnsstraff skal retten fastsette
a) et timetall som skal være fra 30
til 420 timer,
b) en subsidiær fengselsstraff, som skal svare
til den fengselsstraff som ville ha blitt idømt uten samfunnsstraff,
og
c) en gjennomføringstid, som normalt skal svare til
den subsidiære fengselsstraffen. Er den subsidiære fengselsstraffen
kortere enn 120 dager, kan det likevel fastsettes en gjennomføringstid
på inntil 120 dager."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at når det gjelder utmåling, bør 8 timer
samfunnsstraff tilsvare ett fengselsdøgn, jf. fremsatt
forslag ovenfor.
I en dom på samfunnsstraff kan det etter gjeldende rett
settes vilkår om at den domfelte i gjennomføringstiden
skal overholde bestemmelser gitt av kriminalomsorgen om bosted,
oppholdssted, arbeid, opplæring eller behandling. Retten
har også anledning til å forby samkvem med bestemte
personer. Kriminalomsorgen har imidlertid kompetanse til på bestemte vilkår å forby
den domfelte å bruke berusende eller bedøvende
midler.
Straffelovkommisjonen foreslår ingen endringer i reglene
om adgangen til å fastsette vilkår for samfunnsstraff.
Departementet slutter seg til kommisjonens forslag.
Komiteen er enig i at gjeldende regler
om adgangen til å sette vilkår for samfunnsstraff
bør videreføres.
Etter gjeldende rett kan bøtestraff idømmes
ved siden av samfunnsstraff. I særlige tilfeller kan det
reageres med en ubetinget fengselsstraff på inntil 30 dager
ved siden av samfunnsstraffen. At rettighetstap kan idømmes
ved siden av samfunnsstraff, følger i dag av straffeloven § 16
nr. 1.
Reglene om forening av samfunnsstraff med andre straffer videreføres
i Straffelovkommisjonens utkast.
Departementet tiltrer Straffelovkommisjonens forslag til bestemmelser
om forening av samfunnsstraff med andre straffer. Etter departementets
syn kan det å kombinere samfunnsstraff med fengsel inntil
30 dager være hensiktsmessig i saker som gjelder flere
straffbare forhold, hvorav noen av allmennpreventive grunner "alltid"
gir ubetinget frihetsstraff. Departementet deler kommisjonens oppfatning
om at det ikke er behov for en uttrykkelig regel om at det ved utmålingen
av samfunnsstraff, skal tas hensyn til en eventuell bøtestraff.
Komiteen støtter departementets
vurderinger og forslag og har ikke ytterligere merknader.
Etter gjeldende straffelov skal den domfelte gjøres
nærmere kjent med hva dommen går ut på.
Han skal også orienteres om konsekvensene av brudd på bestemmelsene
gitt i eller i medhold av straffegjennomføringsloven, samt
av å begå en ny straffbar handling før
utløpet av gjennomføringstiden.
Straffelovkommisjonen viser til at bestemmelsene i gjeldende
straffelov § 28a syvende ledd er av prosessuell
art. De foreslås derfor innarbeidet i straffeprosessloven.
Departementet støtter Straffelovkommisjonens forslag
om å flytte innholdet i gjeldende straffelov § 28a
syvende ledd til straffeprosessloven § 43a. Departementet
er enig i at det bør inntas en egen bestemmelse i straffeprosessloven
om at påtalemyndigheten, dersom kriminalomsorgen ikke er
til stede når dommen blir avsagt, straks skal orientere
kriminalomsorgen om dommen.
Komiteen støtter departementets
vurderinger og forslag og har ikke ytterligere merknader.
Ved brudd på forutsetningene for en dom på samfunnsstraff
kan retten på bestemte vilkår beslutte hel eller
delvis fullbyrding av den subsidiære fengselsstraffen.
Kriminalomsorgen skal ved første gangs brudd innkalle til
en såkalt innskjerpingssamtale. Bare dersom den domfelte
begår nye vilkårsbrudd etter at det er avholdt
innskjerpingssamtale eller det er fastsatt nye vilkår,
gir § 58 annet ledd anvisning på at saken
bør bringes inn for retten med begjæring om hel
eller delvis fullbyrding av den subsidiære fengselsstraffen.
Dersom det fremsettes begjæring om fullbyrding av den
subsidiære fengselsstraffen og retten kommer til at vilkårsbrudd
er sannsynliggjort, skal den ta omgjøringsbegjæringen
til følge. Retten har ingen skjønnsmessig kompetanse
til ikke å beslutte omgjøring. En omgjøringskjennelse
kan gå ut på hel eller delvis fullbyrding av den
subsidiære fengselsstraffen. Er deler av samfunnsstraffen
allerede gjennomført, skal det tas hensyn til dette ved
omgjøringen.
Dersom vilkårsbruddet består i at det er begått
en ny straffbar handling i gjennomføringstiden kan retten,
om påtalemyndigheten begjærer det, beslutte hel eller
delvis fullbyrdelse av den subsidiære fengselsstraffen.
En kjennelse om hel eller delvis omgjøring må være
avsagt innen utløpet av gjennomføringstiden.
I straffeloven § 28b er det bestemt at reglene
om forsvarer, pågripelse og varetektsfengsel i straffeprosessloven § 100
og kapittel 14 gjelder tilsvarende i omgjøringssaker etter
brudd på forutsetningene for en dom på samfunnsstraff.
Straffelovkommisjonens forslag svarer i hovedsak til gjeldende
straffelov § 28b. På noen punkter foreslår
kommisjonen likevel endringer. Kriminalomsorgen er gitt en viss
skjønnsmyndighet når den avgjør om fullbyrding
skal begjæres, og Straffelovkommisjonen finner det uheldig
at retten uten videre er henvist til å ta kriminalomsorgens
begjæring til følge.
Kommisjonen foreslår å gjeninnføre
det tidligere kravet om at vilkårsbrudd må være
alvorlige for å lede til fullbyrding av den subsidiære
fengselsstraffen. Straffelovkommisjonen foreslår på den
annen side ikke å gjeninnføre et krav om "gjentatt"
vilkårsbrudd for omgjøring.
Gjeldende straffelov § 28b annet ledd fanger
etter ordlyden ikke opp straffbare handlinger som begås
etter domsavsigelsen, men før gjennomføringen blir
påbegynt. Kommisjonen foreslår derfor at ordene "i
gjennomføringstiden" erstattes med "før utløpet
av gjennomføringstiden"
Kommisjonen foreslår å lovfeste en frist på 3
måneder, regnet fra utløpet av gjennomføringstiden,
for å kreve fullbyrding av den subsidiære fengselsstraffen
ved brudd på vilkårene for samfunnstjeneste. Straffeloven
krever nå at selve omgjøringskjennelsen må være
avsagt innen utløpet av gjennomføringstiden.
Retten til offentlig forsvarer bør etter kommisjonens
oppfatning være den samme som ved brudd på særvilkår
i dom på betinget fengsel.
Departementet slutter seg i det vesentlige til Straffelovkommisjonens
forslag til regler om omgjøring ved vilkårsbrudd.
Departementet er imidlertid ikke enig i at man bør gjeninnføre
en regel om at vilkårsbrudd som ikke består i
at det er begått en ny straffbar handling, må være
alvorlige for å lede til omgjøring. Dersom det igjen
gjøres til et vilkår for omgjøring at
den domfelte "alvorlig" har brutt forutsetningene for samfunnsstraffen,
kan dette bli oppfattet som et signal om en generell heving av terskelen
for å reagere mot vilkårsbrudd. Departementet ønsker
ikke å sende ut et slikt signal.
Samtidig ser departementet behovet for å etablere en
ordning som innebærer at domstolene ikke tvinges til uprøvet å legge
kriminalomsorgens skjønn til grunn for sin avgjørelse.
For å unngå at bagatellmessige vilkårsbrudd
skal kunne resultere i omgjøring, samt for å sikre
domstolene en reell prøvelsesrett i omgjøringssaker,
foreslår departementet at det innføres en regel
om at retten "kan" beslutte hel eller delvis omgjøring
ved alle former for vilkårsbrudd.
Straffbare handlinger som begås etter domsavsigelsen,
men før gjerningspersonens første møte
med kriminalomsorgen, kan i dag ikke lede til omgjøring av
en dom på samfunnsstraff. Regelen fremstår som lite
rimelig, og den er neppe tilsiktet fra lovgivernes side. Departementet
stiller seg derfor bak Straffelovkommisjonens forslag om å erstatte
ordene "i gjennomføringstiden" i dagens lov med "før
utløpet av gjennomføringstiden".
Kommisjonen foreslår videre å endre regelen
om at en avgjørelse om omgjøring må være
avsagt før utløpet av gjennomføringstiden.
Departementet slutter seg også til dette endringsforslaget.
Etter departementets utkast skal det være tilstrekkelig
om en begjæring om omgjøring er brakt inn for
retten innen tre måneder etter utløpet av gjennomføringstiden.
Etter departementets oppfatning er det også grunn til å følge
opp kommisjonens forslag om utvidet rett til forsvarer ved vilkårsbrudd.
Etter departementets forslag skal den domfelte alltid få oppnevnt forsvarer
hvor kravet om fullbyrding knytter seg til en frihetsstraff på mer
enn 6 måneder. Men retten bør likevel kunne unnlate å oppnevne
forsvarer dersom den på grunnlag av sakens art og forholdene
ellers finner det ubetenkelig at han er uten forsvarer. Knytter
omgjøringsbegjæringen seg til en subsidiær
fengselsstraff på inntil 6 måneder, skal forsvarer
fremdeles bare oppnevnes når særlige grunner taler
for det. Etter departementets syn bør den domfelte også ha rett
til forsvarer ved pågripelse og varetektsfengsling med
sikte på omgjøring.
I saker hvor den domfelte har begått nye straffbare
handlinger før utløpet av gjennomføringstiden,
og retten avsier særskilt dom for de nye forholdene, kan det
derfor være praktisk umulig å få gjennomført
den resterende delen av samfunnsstraffen innenfor den ofte korte
perioden som gjenstår av den opprinnelige gjennomføringstiden.
Departementet foreslår at retten i alle saker hvor den
subsidiære fengselsstraffen ikke omgjøres i sin
helhet, gis kompetanse til å forlenge gjennomføringstiden
med inntil 6 måneder.
Departementet foreslår at straffegjennomføringsloven § 59
annet ledd tilføyes et nytt annet punktum. Forslaget innebærer
at gjennomføringstiden, når påtalemyndigheten
beslutter å bringe en sak inn for retten, avbrytes automatisk
fra det tidspunktet begjæringen oversendes retten.
Departementet foreslår at også omgjøringsbegjæringer
avgjøres ved dom. Ved dette oppnås at både
omgjøringsavgjørelsen og en eventuell særskilt dom
kan angripes ved anke.
Komiteen har merket seg at Straffelovkommisjonen
foreslår å gjeninnføre et krav om alvorlig brudd
på vilkårene om samfunnsstraff for fullbyrding av
den subsidiære fengselsstraffen. Etter komiteens mening
er det nødvendig å reagere strengt og konsekvent
på vilkårsbrudd. Dersom man ikke reagerer på vilkårsbrudd,
vil det kunne redusere befolkningens tiltro til samfunnsstraffen
som en hensiktsmessig strafferettslig reaksjon. Dette vil også kunne
ha en negativ effekt på samfunnsstraffens individual- og generalpreventive
funksjon.
Komiteen er enig med departementet i at det er
behov for å utvide retten til forsvarer i saker som gjelder
brudd på vilkårene for samfunnsstraff, og støtter
de konkrete endringsforslag slik de fremkommer av proposisjonen.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, mener retten imidlertid ikke bør
være bundet til å beslutte omgjøring
ved bagatellmessige vilkårsbrudd eller hvor den av andre årsaker
mener at omgjøring fremstår som lite rimelig eller
uhensiktsmessig. Flertallet støtter derfor
departementets forslag om at retten "kan" beslutte hel eller delvis
omgjøring ved alle former for vilkårsbrudd. Rettssikkerhetsbetraktninger
tilsier at forvaltningsavgjørelser med så vidt
inngripende konsekvenser for den det gjelder, ikke bør
fattes uten at domstolene gis en viss adgang til å prøve
forvaltningens skjønn. Flertallet vil i
denne forbindelse påpeke at formålet med endringen
ikke er å heve terskelen for omgjøring etter brudd,
men snarere å flytte den endelige avgjørelsesmyndigheten
fra forvaltningen til domstolene.
Flertallet slutter seg for øvrig til
de vurderinger og forslag som fremkommer i proposisjonens kap. 22.7,
og har ikke ytterligere merknader.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
det bør være vid adgang til å sette vilkår
ved samfunnsstraffen. Brudd på slike vilkår bør
føre til at straffen automatisk omgjøres til ubetinget
fengselsstraff og sones umiddelbart. Det må dog tas høyde
for de helt unnskyldelige brudd som følge av "force majeure."
Bot er den mest brukte straff i Norge. Ved mindre alvorlige lovbrudd
er bot den helt dominerende straffen. Bot kan ilegges den siktede
som en individuelt utmålt reaksjon, enten av domstolen
ved dom eller av påtalemyndigheten ved forelegg. For enkelte
typer av lovbrudd kan bot ilegges i form av forenklet forelegg.
Straffeloven har ingen generelle regler om når bot kan
ilegges som eneste straff. Dette er bestemt i det enkelte straffebud.
I praksis kan bot ilegges som eneste reaksjon for forseelser og
for mange mindre alvorlige forbrytelser.
Straffelovkommisjonen foreslår at bot i utgangspunktet
angis som selvstendig straffalternativ i det enkelte straffebudet
når strafferammen er fengsel i 3 år eller lavere.
For straffebud med en høyere strafferamme foreslår
kommisjonen at bot angis som straffalternativ bare når
straffeverdigheten varierer så mye at det både
kan forekomme handlinger som kan avgjøres ved bot og handlinger
som fortjener over 3 års fengsel.
Departementet slutter seg til Straffelovkommisjonens forslag.
Treårsrammen synes å være det beste normalskjæringspunktet
for når bøter bør kunne ilegges som eneste
straff. Dagens ordning med å angi i det enkelte straffebud
hvorvidt bot kan ilegges, bør videreføres. Departementet
støtter imidlertid forslaget om at det innføres
en uttrykkelig bestemmelse i straffelovens alminnelige del, som
gir veiledning om hvor hjemmelen for å ilegge bøtestraff
er å finne.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, er enig med departementet i at bot som utgangspunkt
bør angis som selvstendig straffalternativ i det enkelte
straffebudet når strafferammen er tre år eller
lavere. Unntaksvis vil det imidlertid kunne være behov
for å fastsette bot som en alternativ reaksjon også for
lovbrudd med en høyere og/eller lavere strafferamme
enn tre år. Flertallet vil ta konkret stilling
til dette i forbindelse med behandlingen av forslag til ny spesiell
del i straffeloven.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
bot vil kunne være en kostnadseffektiv og enkel reaksjon
i forhold til mindre straffbare forhold. Slik sett er det behov
for å kunne reagere med bøter. Bøtestraff
bør kunne kombineres med andre straffereaksjoner. Disse
medlemmer mener bot selvsagt ikke bør være
eneste reaksjon i forhold til alvorlige saker. Disse medlemmer ønsker
derfor at bot ikke bør være selvstendig straffealternativ
hvor strafferammen er over to år. Disse medlemmer mener
at man spesielt i økonomiske saker bør kunne bruke
bot som et tillegg til fengselsstraff. Dette sammen med inndragning
gjør det mindre økonomisk lukrativt å begå slike
kriminelle handlinger.
Straffeloven § 26a gir en generell hjemmel
for å kombinere fengsel og bot, selv om bot ikke er fastsatt som
straff for lovbruddet. Straffeloven § 28a gir
adgang til å kombinere bot og samfunnsstraff. Paragraf 52
nr. 3 gir en tilsvarende adgang til å kombinere bot og
betinget dom. I dag kan bot og rettighetstap som utgangspunkt bare
kombineres dersom straffebudet gir hjemmel for bot. Det er tvilsomt
om bot og forvaring kan idømmes sammen. For det samme straffbare forhold
kan ikke bot kombineres med påtaleunnlatelse.
Straffelovkommisjonen går inn for å videreføre den
gjeldende adgangen til å kombinere bot med ubetinget og
betinget fengsel og med samfunnsstraff. Dessuten foreslår
kommisjonen at det åpnes for en større adgang
til å kombinere bot og rettighetstap. Straffelovkommisjonen
foreslår videre å åpne for en adgang
til å kombinere bot med betinget påtaleunnlatelse.
Departementet støtter forslaget om å videreføre dagens
adgang til å kombinere bot og andre straffer, samt å åpne
en større adgang for at bot skal kunne kombineres med rettighetstap
selv om bot ikke er nevnt som straffalternativ i straffebudet.
Når en lovbryter har begått flere straffbare
handlinger, kan påtalemyndigheten i dag ilegge forelegg på bot
for ett eller flere forhold og gi påtaleunnlatelse for
andre. Denne adgangen bør videreføres, men departementet
ser ingen grunn til å lovfeste adgangen.
Departementet går ikke inn for å innføre
en adgang til å kombinere bot med påtaleunnlatelse
for det samme straffbare forhold. Etter departementets syn er det
ikke noe stort behov for påtaleunnlatelse som et ekstra
pressmiddel til å betale boten ved siden av den subsidiære
fengselsstraffen.
Departementet viderefører Straffelovkommisjonens forslag
om at bot ikke skal kunne idømmes sammen med forvaring.
Bot kan alltid ilegges sammen med inndragning hvis straffebudet
gir anvisning på bruk av bot. Men adgangen til å beslutte
inndragning gir ikke i seg selv adgang til å ilegge bot
når straffebudet ikke åpner for bruk av bot. En
slik kombinasjonsadgang er det lite behov for.
Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at det ikke
er nødvendig å ha en særlig hjemmel for
adgangen til å forene bot med fengselsstraff i det enkelte
straffebudet når det finnes en generell regel som gir slik
adgang.
Komiteen støtter departementets
forslag om å videreføre dagens adgang til å kombinere
bot og andre straffer. Komiteen er også enig
i at det bør være en større adgang for
at bot skal kunne kombineres med rettighetstap selv om bot ikke
nevnes som et straffalternativ i det aktuelle straffebudet. For øvrig slutter komiteen seg
til de vurderinger og anbefalinger som fremkommer av proposisjonen
kap. 23.3.
Straffeloven § 27 har en generell bestemmelse om
utmåling av bøter. Ved siden av det straffbare
forhold, bør det tas særlig hensyn til lovbryterens
"formuesforhold og til hva han etter sine livsforhold antas å kunne
utrede". Straffeloven har ingen grenser for hvor stor eller liten
en bot kan være.
Etter et dagbotsystem blir ikke boten fastsatt til ett bestemt
beløp, men til et antall like store dagbøter. Antallet
dager blir bestemt av hvor grov den straffbare handlingen er. Størrelsen
av den enkelte dagbot blir fastsatt på grunnlag av den
skyldiges økonomiske evne.
I delutredning I ga kommisjonen uttrykk for tvil om et dagbotsystem
burde innføres i Norge, og den neste kommisjonen valgte å foreslå at
dagens ordning ble beholdt.
Departementet finner ikke tilstrekkelig grunn til å foreslå en
innføring av et dagbotsystem, og tiltrer i all hovedsak
kommisjonens begrunnelse. Departementet foreslår som kommisjonen
i stedet en tydeligere presisering i loven av forhold som har betydning for
vurderingen av lovbryterens økonomiske evne.
Straffelovkommisjonen foreslår å videreføre
en bestemmelse om hvilke momenter det skal legges vekt på ved
utmåling av bot. Kommisjonen foreslår ingen realitetsendringer
i forhold til gjeldende rett. Kommisjonens forslag innebærer
at det går klarere frem at man ved utmåling av
bot skal legge vekt på alminnelige straffutmålingsmomenter.
Departementet slutter seg til kommisjonens forslag om å tydeliggjøre
momentene som har betydning for utmålingen av boten. Departementet
går inn for at det også bør presiseres
at lovbryterens gjeldsbyrde har betydning. På den annen
side finner departementet det tilstrekkelig å si i loven
at momenter knyttet til lovbryterens økonomiske forhold,
skal ha vekt når botens størrelse blir fastsatt.
Straffelovkommisjonen foreslår å si at disse momentene
skal ha "vesentlig vekt", men dette kan etter departementets mening
føre til at momentene blir overbetont i forhold til andre
straffutmålingsmomenter, som lovbruddets grovhet og lovbryterens
skyld.
Blir det fastsatt bot sammen med andre reaksjoner - fengsel,
inndragning, rettighetstap - vil også dette ha betydning
for botens størrelse.
Et dagbotsystem vil antakelig være mer tungvint å praktisere
enn dagens ordning med utmåling av bøter. Dagbotsystemet
skiller dessuten ikke alltid mellom forholdets straffverdighet og
gjerningspersonens økonomi. Etter komiteens mening
bør det derfor ikke innføres et dagbotsystem i
Norge.
Det sentrale ved ileggelse av bot som strafferettslig reaksjon
er at bøtene blir tilstrekkelig nyanserte. Komiteen mener
at dette kan oppnås på andre måter enn
gjennom innføring av et dagbotsystem og støtter
departementets forslag om en tydeligere presisering i loven av forhold
som har betydning for vurderingen av lovbryterens økonomiske
evne.
Når en fysisk person straffes med bot, skal det samtidig
utmåles en subsidiær fengselsstraff som den botlagte
skal sone hvis boten ikke blir betalt. Først etter at inndrivelse
forgjeves er forsøkt, er det adgang til å fullbyrde
den subsidiære fengselsstraffen. Det følger av
påtaleinstruksen at frihetsstraffen skal nedsettes forholdsvis
hvis den botlagte har betalt en del av boten.
Straffelovkommisjonen foreslår at det ikke lenger skal
fastsettes subsidiær fengselsstraff ved ilegging av bot.
Kommisjonen foreslår i stedet en ordning hvor retten, etter
at inndriving av boten har vist seg umulig, tar stilling til om
subsidiær fengselsstraff skal fastsettes og eventuelt hvor
stor den skal være. Retten kan etter forslaget bare idømme
fengselsstraff dersom den botlagte har betalingsevne eller allmenne hensyn
tilsier det.
I delutredning V foreslo kommisjonen også å oppheve
regelen i straffeloven § 28 første ledd
om økt maksimum for den subsidiære fengselsstraffen hvor
flere forhold pådømmes under ett. Maksimum heves
i disse tilfellene fra 90 dager til 4 1/2 måned. Kommisjonen
mente at 90 dager gir tilstrekkelig fleksibilitet. Kommisjonen opprettholder
synspunktet også i delutredning VII, men med 120 dager
som maksimum for den subsidiære fengselsstraffen uansett.
Departementet ser betenkelighetene ved dagens ordning som kan
gi bøtestraffen preg av gjeldsfengsel og bidra til sosial
diskriminering. Departementet er derfor enig med Straffelovkommisjonen
i at soning av den subsidiære fengselsstraffen bør
begrenses til tilfeller hvor lovbryteren har betalingsevne, men
likevel unnlater å betale boten eller der allmenne hensyn
tilsier det.
Etter departementets syn vil kommisjonens forslag føre
til merarbeid først og fremst for domstolene, men også for
politiet. Forslaget vil sannsynligvis føre til at en forholdsvis
stor andel av de bøtekrav som det i dag anmodes om soning
for, må bringes inn for retten. Departementet er på denne
bakgrunn skeptisk til kommisjonens forslag om domstolsbehandling.
Departementet går etter dette inn for å opprettholde
gjeldende rett med visse modifikasjoner i retning av Straffelovkommisjonens
forslag.
Departementet foreslår på denne bakgrunn at
det fortsatt skal fastsettes en obligatorisk subsidiær
fengselsstraff, men straffen bør bare kunne fullbyrdes dersom
boten kan betales eller allmenne hensyn taler for det. Avgjørelsen
om fullbyrding av den subsidiære fengselsstraffen bør
etter departementets syn fortsatt ligge hos påtalemyndigheten.
Forslaget hindrer at botlagte uten betalingsevne innkalles til soning, samtidig
som man tar hensyn til både påtalemyndighetens
og domstolenes kapasitet. Forslaget innebærer også at
oppfyllingspresset fortsatt opprettholdes.
Det har vært omtvistet etter hvilke prinsipper den subsidiære
fengselsstraffen skal utmåles. To hovedsyn har preget den
juridiske teori; "straffutmålingsprinsippet" og "betalingspressprinsippet".
Etter departementets syn er formålet med den subsidiære straffen
først og fremst å gi den siktede et tilstrekkelig
motiv til å betale boten. Fengselsstraffens lengde bør
derfor avpasses etter botens størrelse i tråd
med betalingspressprinsippet.
Det er vanskelig å slå fast hva som i dag er
forholdet mellom botens størrelse og lengden av fengselsstraffen.
Etter departementets syn bør forholdstallet 1: 2 mellom
boten og den subsidiære fengselsstraffen være
et naturlig utgangspunkt for vurderingen ("1:2" vil si at 1000 kroner
i bot gir to dager subsidiært fengsel). Ved spesielt høye
bøtestraffer bør utgangspunktet modereres. Det
kan også tenkes tilfeller hvor den subsidiære
fengselsstraffen bør være høyere enn
forholdstallet 1: 2 tilsier. Dette kan for eksempel være
aktuelt overfor en tilbakefallsforbryter som gjentatte ganger unnlater å betale
bøter som han blir ilagt.
Når det gjelder nedsettelse av fengselsstraffen ved
delbetaling før påbegynt soning, støtter
departementet kommisjonens forslag om å ha den samme regel
uansett om delbetalingen skjer før eller etter påbegynt
soning.
Departementet støtter kommisjonen i forslaget om en
maksimallengde for den subsidiære fengselsstraffen på 120
dager, som også skal gjelde ved kumulasjon.
Dersom man unnlater å angi subsidiær
fengselsstraff når bot velges som primær strafferettslig
reaksjon, vil det trolig gjøre inndrivelsen vanskeligere. Videre
vil en slik løsning bidra til betydelig merarbeid for domstolene,
og også for politiet. Det er i dag et betydelig behov for å ytterligere
effektivisere straffesakskjeden. Man bør derfor ikke innføre
ordninger som bidrar til en uhensiktsmessig byråkratisering. Komiteen mener
på denne bakgrunn at det fortsatt bør fastsettes
en subsidiær fengselsstraff ved ilegging av bot.
Komiteen er imidlertid enig med departementet
i at soning av den subsidiære fengselsstraffen bør begrenses
til tilfeller hvor lovbryteren har betalingsevne, men likevel unnlater å betale
boten, eller der allmenne hensyn tilsier at den subsidiære
fengselsstraffen bør sones.
Komiteen har med bekymring merket seg at undersøkelsen
Domstolenes utmåling av straff - en undersøkelse
av rettspraksis i 2002 foretatt av Ragnhild Hennum, viser at det
mangler en enhetlig praksis i domstolene for utmåling av
subsidiær fengselsstraff. Dette gjelder også i
saker der domstolene idømmer bot. Komiteen mener
det er nødvendig å utforme en nærmere
veiledning om nivået ved utmåling av subsidiær
fengselsstraff. Dette for å sikre en likeverdig reaksjon
på tilnærmet like lovbrudd.
Formålet med den subsidiære straffen bør
etter komiteens mening først og fremst være å gi
den siktede et tilstrekkelig motiv til å betale boten.
Fengselsstraffens lengde bør derfor avpasses etter botens størrelse
i tråd med betalingspressprinsippet. Komiteen støtter
departementets forslag om at det bør innføres
et forholdstall 1:2 mellom boten og den subsidiære fengselsstraffen.
Ved spesielt høye bøtestraffer bør dette
utgangspunktet kunne modereres noe.
En person som blir funnet skyldig i en straffbar handling, kan
på bestemte vilkår fradømmes retten til å utøve
ulike rettigheter. Rettighetstapet vil normalt bestå i
tap av stilling vedkommende har på domstiden, tap av retten
til å ha en stilling eller utøve en virksomhet
i fremtiden eller tap av retten til å oppholde seg på et
bestemt sted.
Etter gjeldende rett er rettighetstap etter straffeloven §§ 29-33 å anse
som straff. Straffelovkommisjonen legger ikke opp til å endre
dette.
Departementet antar, i likhet med kommisjonen, at rettighetstap
ofte oppleves som en straff av den reaksjonen retter seg mot. Når
det idømmes et tidsbegrenset rettighetstap for handlinger
og aktiviteter som alle kan foreta, får reaksjonene også et
klart preg av et atferdsregulerende "onde". Departementet mener
derfor at rettighetstap som idømmes etter en generell bestemmelse
i straffeloven, fortsatt bør være straff.
Rettighetstap oppleves ofte som en straff av den reaksjonen
retter seg mot og er betinget av at noen er funnet skyldig i en
straffbar handling. Komiteen er derfor enig med departementet
i at rettighetstap som idømmes etter en generell bestemmelse
i straffeloven, fortsatt bør være å anse
som straff.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, er kjent med at det kan tenkes situasjoner
der det er behov for å frata utilregnelige personer retten
til å utøve bestemte former for virksomhet eller
aktivitet. Så lenge rettighetstapet regnes som straff,
vil imidlertid en bestemmelse om at utilregnelige kan idømmes
rettighetstap, bryte med det grunnleggende prinsippet om at utilregnelige ikke
er straffeansvarlige.
Flertallet vil påpeke at behovet for å kunne ilegge
utilregnelige rettighetstap, er lite. Dette skyldes at det allerede
på flere områder finnes regler om offentlige godkjenningsordninger
mv. som på en tilfredsstillende måte ivaretar
samfunnets beskyttelsesbehov.
En regel om at utilregnelige kan idømmes rettighetstap,
vil etter flertallets mening neppe ha stor praktisk
betydning. Dette skyldes at det ikke vil være adgang til å reagere
med strafferettslige reaksjoner overfor adferd i strid med rettighetstapet.
Flertallet viser for øvrig at besøksforbud
etter straffeprosessloven § 222a kan pålegges
av påtalemyndigheten uavhengig av om vedkommende er strafferettslig
tilregnelig. Et besøksforbud etter straffeprosessloven
gir i realiteten tilsvarende beskyttelse som kontaktforbud i ny
straffelov, jf. § 57.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
enig i at rettighetstap skal regnes som straff. Disse medlemmer vil
likevel ikke med det avskjære muligheten til å bruke
dette mot de som er strafferettslig utilregnelige, dersom grunnlaget
er en ellers straffbar handling.
Disse medlemmer mener derfor at rettighetstap
og oppholdsforbud også skal kunne idømmes overfor
personer som er underlagt psykiatrien eller har psykiske problemer
og derfor ikke kan straffes. Disse medlemmer mener
dermed at de som er sinnssyk i gjerningsøyeblikket eller
av andre grunner er dømt til andre reaksjoner enn straff,
også bør kunne få ilagt besøksforbud
og rettighetstap. Det bør derfor være mulig med
en slik reaksjon i de tilfeller hvor man har slått fast
at det har skjedd en ellers straffbar handling.
Den sentrale bestemmelsen om rettighetstap i dagens straffelov
er § 29. Bestemmelsens nr. 1 åpner for å fradømme
lovbryteren en offentlig stilling, mens nr. 2 hjemler fradømmelse
av retten til i fremtiden å ha en stilling eller å utøve
bestemte former for virksomhet. Rettighetstap kan bare idømmes
"[d]en som kjennes skyldig i en straffbar handling".
Rettighetstap etter § 29 "kan" idømmes
når "almene hensyn krever det".
Straffelovkommisjonen går i det vesentlige inn for å videreføre
dagens regler. På noen punkter foreslår kommisjonen
imidlertid endringer i forhold til gjeldende rett. Kommisjonen legger
opp til en fullstendig likestilling av offentlige og private stillinger med
hensyn til reglene om rettighetstap. Kommisjonen går inn
for at rettighetstap skal kunne begrenses til forbud mot å utøve
visse funksjoner som ligger til stillingen eller virksomheten, eller
til påbud om å utøve virksomheten på bestemte
vilkår. Det foreslås en noe mer vidtrekkende omgåelsesregel
enn den som i dag finnes i straffeloven § 29.
Som kommisjonen mener departementet at det er hensiktsmessig å operere
med like vilkår for tap av stilling og tap av retten til
for fremtiden å ha en stilling eller utøve en
virksomhet.
Etter departementets syn bør virkeområdet for den
alminnelige hjemmelen for rettighetstap utvides noe. I lovutkastet
legges det derfor opp til at et rettighetstap også skal
kunne knytte seg til retten til å utøve en "aktivitet"
i fremtiden. Dette er nytt i forhold til kommisjonens forslag. Forslaget åpner
for å forby former for atferd som det ikke er naturlig å karakterisere
som en "virksomhet" eller "beskjeftigelse" og som derfor ikke kan
forbys etter gjeldende straffelov.
Departementet slutter seg til at adgangen til å ilegge
rettighetstapet fortsatt bør være skjønnsmessig.
Vilkårene bør være at allmenne hensyn
tilsier en slik reaksjon og at lovbryterens straffbare handling viser
at han "er uskikket til eller kan misbruke" stillingen, virksomheten
eller aktiviteten. De foreslåtte endringene tar ikke sikte
på en generell heving eller senking av dagens terskel for å reagere
med rettighetstap.
Departementet mener at det ikke er grunn til å opprettholde
et formelt skille mellom offentlige og private stillinger. Departementet
kan ikke se at det uten videre vil være i strid med ytringsfrihetens
prinsipper om for eksempel en redaktør fradømmes
sin stilling.
Departementet tiltrer Straffelovkommisjonens forslag om at rettighetstap
skal kunne begrenses til forbud mot å utøve visse
funksjoner som ligger til stillingen eller virksomheten, eller til
påbud om å utøve virksomheten eller aktiviteten
på bestemte vilkår.
Departementet tiltrer kommisjonens forslag om en noe mer vidtrekkende
omgåelsesregel. Den som er fratatt retten til å utøve
en virksomhet, skal derfor heller ikke kunne forestå slik
virksomhet for andre eller la andre forestå slik virksomhet
for seg.
Departementet går inn for at rettighetstap ikke skal
kunne ilegges som eneste straff for en handling med en minstestraff
på 1 år eller mer, slik tilfellet er etter gjeldende
rett for rettighetstap som er hovedstraff.
Komiteen er enig med departementet
i at dagens regler om rettighetstap langt på vei er tilfredsstillende,
men at det er behov for visse endringer. Det er for eksempel hensiktsmessig å operere
med like vilkår for tap av stilling og tap av for fremtiden å ha en
stilling eller utøve en virksomhet. Dagens skille mellom
offentlige og private stillinger bør videre oppheves. Komiteen tiltrer
for øvrig de vurderinger og forslag som følger
av proposisjonens pkt. 24.3.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
positive til å utvide bruken av rettighetstap, herunder
retten til å ha en stilling eller utøve virksomhet
eller aktivitet.
Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet
blant annet flere ganger har fremmet forslag om at sexdømte
skal miste retten til å undervise barn mv.
Etter straffeloven § 33 kan den som har begått
en straffbar handling, ved dom forbys å oppholde seg i bestemte
områder. Slikt forbud kan nedlegges hvis den straffbare
handlingen viser at vedkommendes opphold i de aktuelle områdene
kan være til særlig fare eller plage for andre.
Bestemmelsen tar særlig sikte på å beskytte
de fornærmede i kvinnemishandlings- og familievoldssaker.
Straffelovkommisjonen går inn for å videreføre straffeloven § 33,
likevel slik at bestemmelsene om varighet, endring og oppheving
av oppholdsforbud foreslås skilt ut i en egen generell
bestemmelse.
Departementet foreslår at bestemmelsen om oppholdsforbud
i dagens straffelov erstattes av en mer vidtrekkende bestemmelse
om kontaktforbud. Foruten navneendringen innebærer departementets
forslag justeringer av vilkårene for å gripe inn
med denne formen for rettighetstap. Den viktigste endringen består
likevel i at den foreslåtte bestemmelsen om kontaktforbud åpner
for å forby flere former for truende og plagsom atferd
enn gjeldende straffelov § 33.
Formålet med den nye bestemmelsen er å beskytte
fornærmede og andre berørte, særlig i
saker som involverer vold eller seksuallovbrudd, mot alle former
for uønsket oppmerksomhet fra gjerningspersonen. Straffeloven § 33 åpner
bare for å forby fysisk opphold på bestemte steder.
Ofte vil det eksistere et beskyttelsesbehov som går ut
over dette, for eksempel hvor det er grunn til å frykte
truende eller plagsomme brev, telefoner, tekstmeldinger via mobiltelefon
eller e-poster fra gjerningspersonen. Etter departementets syn bør
domstolene gis anledning til å sette en stopper også for
slike former for uønsket oppmerksomhet, og ikke bare fysiske
tilnærmelser. Departementet går inn for at også kontaktforbud
skal kunne begrenses på nærmere angitte vilkår.
Departementet foreslår at også vilkårene
for å ilegge kontaktforbud endres noe i forhold til gjeldende
straffelov. Forslaget går ut på at kontaktforbud skal
kunne ilegges når det er "grunn til å tro" at
lovbryteren ellers vil begå en straffbar handling overfor en
annen person, forfølge en annen person, eller på annet
vis krenke en annens fred.
Departementets forslag åpner for at lovbryteren også skal
kunne forbys å oppholde seg i sitt eget hjem. Slike forbud
er særlig inngripende og skal derfor bare kunne ilegges
når det er "nærliggende fare for" at lovbryteren
ellers vil begå en ny straffbar handling overfor den fornærmede
eller andre. Heller ikke kontaktforbud skal kunne ilegges for en
periode på mer enn 1 år.
Saker som gjelder kontaktforbud som knytter seg til lovbryterens
eget hjem, vil normalt være av så stor betydning
for de berørte at både den forbudet retter seg
mot og den det skal beskytte, bør gis rett til advokatbistand.
Departementet foreslår derfor å endre straffeprosessloven §§ 100b
og 107a. Endringene går ut på at bestemmelsene
om rett til forsvarer og bistandsadvokat i saker om besøksforbud
i eget hjem, kommer tilsvarende til anvendelse i saker om kontaktforbud
i eget hjem.
Overtredelse av kontaktforbud er straffbart. Etter departementets
syn bør den fornærmede i saker om overtredelse
av kontaktforbud ha rett til bistandsadvokat, uten hensyn til om
kontaktforbudet knytter seg til eget hjem.
Komiteen har merket seg at departementet foreslår å erstatte
dagens bestemmelse om oppholdsforbud med en mer vidtrekkende bestemmelse
om kontaktforbud i den nye straffeloven. Ordning med kontaktforbud åpner
for å forby flere former for truende og plagsom adferd
enn det som er mulig etter gjeldende rett. Det vil for eksempel
kunne være behov for beskyttelse i tilfeller hvor det er
grunn til å frykte truende eller plagsomme brev, telefoner, SMS-meldinger
eller e-poster. Bestemmelsen om kontaktforbud muliggjør
slik beskyttelse. Etter komiteens mening bør
domstolene gis anledning til å sette en stopper også for
denne type uønsket oppmerksomhet, og ikke bare ha anledning
til å stoppe uønskede fysiske tilnærmelser.
Det er etter komiteens mening behov for en ytterligere
styrking av fornærmedes rettsstilling særlig i
saker som gjelder voldshandlinger og/eller seksuallovbrudd.
Den nye bestemmelsen om kontaktforbud åpner etter komiteens mening
for en mer effektiv beskyttelse av fornærmede og andre.
Komiteen forventer at kontaktforbud vurderes og
ilegges i flere saker enn hva tilfellet i dag er med bestemmelsen
om oppholdsforbud. Komiteen ber domstolene være
spesielt oppmerksomme på barns behov.
Et kontaktforbud kan knytte seg til en persons eget hjem. Komiteen viser
til at et slikt forbud normalt vil være av stor betydning
både for den forbudet retter seg mot og den det skal beskytte.
På denne bakgrunn støtter komiteen forslagene
til endring i straffeprosessloven §§ 100b
og 107a.
Komiteen mener at offeret skal ha rett til å bli varslet
og til å uttale seg når en ordning med kontaktforbud
opphører. Komiteen ber departementet innta
nødvendige bestemmelser i påtaleinstruksen for å sikre
dette.
Komiteen synes det er positivt at departementet
foreslår en egen bestemmelse om kontaktforbud.
Komiteen synes videre det er positivt at man i forhold
til oppholdsforbud i eget hjem skal kunne tilkjennes bistandsadvokat.
Etter komiteens mening taler gode grunner for
at domstolen skal ha en selvstendig plikt til å vurdere
oppholdsforbud i en rekke saker, for eksempel i saker som gjelder
vold i nære relasjoner og i saker som gjelder seksuallovbrudd. Komiteen ber
departementet vurdere å lovfeste en slik plikt i straffeprosessloven
og melde tilbake til Stortinget på egnet måte.
Straffeloven § 30 inneholder bestemmelser om tap
av retten til å gjøre tjeneste i rikets krigsmakt (verneretten),
mens § 31 hjemler tap av stemmeretten. Lovbryteren
kan fradømmes verneretten når det på grunn
av hans straffbare opptreden "må antas at det vil være
i strid med forsvarets interesser om han gjør tjeneste".
Den som dømmes for forbrytelser som nevnt i straffelovens
kapittel 8, 9 eller 10 (blant annet landssvik og valgfusk), kan
fradømmes stemmeretten ved offentlige valg. Slikt rettighetstap
kan bare idømmes når allmenne hensyn krever det,
og bare for en tid av inntil 10 år.
Straffelovkommisjonen foreslår ingen egen regel om tap
av verneretten i straffeloven. Kommisjonen gir uttrykk for at tiden
nå er moden for å oppheve hjemmelen for tap av
stemmeretten. Ifølge kommisjonen har bestemmelsen neppe
særlig preventiv effekt ved siden av straffetruslene som
uansett vil gjelde for de aktuelle overtredelsene.
Departementet foreslår ikke å innta en bestemmelse
om tap av verneretten i den nye straffeloven. I praksis har det
vist seg at behovet for en alminnelig bestemmelse om tap av verneretten
er høyst begrenset, ved siden av den mer spesialtilpassede
hjemmelen i militær straffelov.
Departementet kan heller ikke se at det er behov for å innta
en egen bestemmelse om tap av stemmeretten i den nye straffeloven.
Behovet er ikke stort nok til å begrunne videreføring
av en egen paragraf om tap av stemmeretten. Departementet har også lagt en
viss vekt på at Grunnloven § 53 fremdeles
hjemler tap av stemmeretten for den som uten regjeringens samtykke
går i en fremmed makts tjeneste.
Komiteen er enig med departementet
i at bestemmelser om tap av verneretten og tap av stemmeretten ikke
bør videreføres i ny straffelov. Komiteen tiltrer
den begrunnelse som gis for dette i proposisjonen.
Et rettighetstap skal enten gjelde for en periode av inntil 5 år
eller for alltid. Både den domfelte og påtalemyndigheten
kan be om at tingretten ved kjennelse opphever forbudet før
tiden.
Departementet antar at det er hensiktsmessig med felles regler
om varigheten av og retten til ny prøving av rettighetstap.
Etter departementets syn bør et rettighetstap, om det gjøres
tidsbegrenset, ikke vare i mer enn 5 år. Departementets
forslag åpner for at det i særlige tilfeller skal
kunne reageres med rettighetstap på ubestemt tid. Etter
utkastet skal rettighetstap bare ilegges på ubestemt tid
når "særlige grunner" tilsier det. Departementet
tar ikke sikte på å heve terskelen for å gripe
inn med rettighetstap på ubestemt tid. Verv som medlem
av kommunestyre, fylkesting eller Stortinget, bør bare
kunne fratas for valgperioden.
Departementet foreslår at kontaktforbud også skal
kunne utformes slik at lovbryteren forbys å oppholde seg
i sitt eget hjem. I disse sakene bør det gjelde særlig
strenge regler om forbudets varighet, et forbud mot opphold i eget
hjem bør aldri kunne idømmes for mer enn 1 år.
Departementet er enig i at det bør åpnes for å få prøvet
rettighetstapet på ny etter at en viss tid er gått. En
slik adgang bør etter departementets syn også stå åpen
i saker hvor det er reagert med et langvarig tidsbegrenset rettighetstap.
Etter departementets utkast skal ny prøving kunne skje
etter at 3 år er gått. Dersom resultatet av den
rettslige prøvingen blir at rettighetstapet opprettholdes
helt eller delvis, kan ny begjæring ikke fremsettes før
det er gått nye 3 år.
Det er etter komiteens oppfatning hensiktsmessig
med felles regler om varigheten av og retten til ny prøving
av rettighetstapet uavhengig av om tapet gjelder stilling, virksomhet
eller aktivitet, eller om det gjelder kontaktforbud.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, viser for øvrig til de vurderinger
og forslag som følger av proposisjonens pkt. 24.6, og slutter
seg til disse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener man må ha et
langt større fokus på den oppholdsforbudet eller
rettighetstapet er satt til å beskytte.
Disse medlemmer mener derfor det må stilles
store krav til prosessen i forhold til når oppholdsforbud
eventuelt skal opphøre, eller om man skal fornye et oppholdsforbud. Disse
medlemmer mener det skal være slik at den som forbudet ønsker å beskytte
skal få uttale seg i saken, og at dette avgjøres i
domstolen etter at både fornærmede (den oppholdsforbudet
er ilagt for å beskytte) og den som er ilagt oppholdsforbud
har fått uttalt seg.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme lovendringsforslag som sikrer
at den som et oppholdsforbud er satt til å beskytte blir
hørt når det er snakk om å oppheve eller
forlenge et oppholdsforbud."
Etter gjeldende rett kan det verken reageres med rettighetstap
eller annen straff overfor utilregnelige. Straffelovkommisjonen
går ikke inn for en generell regel om at det skal være
anledning til å reagere med rettighetstap overfor utilregnelige,
men opprettholder forslag om en fakultativ straffritaksregel for
personer med alvorlige psykiske lidelser, men som ikke er utilregnelige.
Så lenge rettighetstap regnes som straff, vil en regel
om at utilregnelige kan idømmes rettighetstap, bryte med
den grunnleggende regelen om at utilregnelige ikke er straffansvarlige.
Departementet er etter dette kommet til at det ikke er ønskelig å gå videre med
forslaget om å åpne for rettighetstap overfor
utilregnelige.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, viser til at rettighetstap regnes som straff.
En regel om at utilregnelige kan idømmes rettighetstap,
vil derfor bryte med det grunnleggende prinsipp om at utilregnelige
ikke er straffansvarlige. I de fleste tilfeller hvor det kunne ha vært
aktuelt å reagere med rettighetstap overfor utilregnelige,
finnes det allerede sivilrettslige regler som på en tilfredsstillende
måte ivaretar samfunnets behov for beskyttelse. Dersom
det påvises behov for ytterligere lovgivning på området,
mener flertallet at dette må besvares gjennom
endringer i spesiallovgivningen. På denne bakgrunn støtter flertallet departementets
anbefaling om å ikke gjøre straffelovens bestemmelser
om rettighetstap anvendelige for utilregnelige lovbrytere.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti viser til sine merknader om strafferettslige
reaksjoner overfor utilregnelige, i innstillingens kap. 23.2.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
som tidligere nevnt at rettighetstap og oppholdsforbud også skal
kunne idømmes overfor personer som er underlagt psykiatrien
eller har psykiske problemer og derfor ikke kan straffes. Disse
medlemmer mener dermed at de som er sinnssyk i gjerningsøyeblikket
eller av andre grunner er dømt til andre reaksjoner enn
straff, også bør kunne få ilagt besøksforbud
og rettighetstap. Det bør derfor være mulig med
slike reaksjoner i de tilfeller hvor man har slått fast
at det har skjedd en ellers straffbar handling.
Etter gjeldende rett er rettighetstap etter straffeloven § 29
en hovedstraff. Rettighetstap etter gjeldende straffelov §§ 30,
31 og 33 er tilleggsstraffer som bare idømmes i kombinasjon
med en hovedstraff.
Straffelovkommisjonen foreslår å oppheve skillet
mellom hovedstraffer og tilleggsstraffer. Ut over at rettighetstap
skal kunne ilegges alene, legges det opp til at rettighetstap skal
kunne kombineres med fengselsstraff, samfunnsstraff, bot og forvaring.
Departementet støtter kommisjonens forslag til regler
om forening av rettighetstap med andre straffer. Departementet slutter
seg også til forslaget om ikke å videreføre
et formelt skille mellom hovedstraffer og tilleggsstraffer. Forslaget
innebærer en viss utvidelse av adgangen til alene å idømme
de former for rettighetstap som i dag er å anse som tilleggsstraffer. Departementet
støtter en slik utvidelse, men går likevel inn
for en noe mindre vidtrekkende endring enn den Straffelovkommisjonen
foreslår.
Fordi bestemmelsene om tap av verneretten og stemmeretten foreslås
opphevet, blir den praktiske konsekvensen av opphevingen at domstolene
for fremtiden kan anvende kontaktforbud som eneste straff for en
straffbar handling. Departementet antar likevel at det ikke ofte
vil være aktuelt å ilegge kontaktforbud alene.
På ett punkt avviker departementets forslag fra Straffelovkommisjonens,
for så vidt gjelder adgangen til å idømme
rettighetstap som eneste reaksjon. Regelen i gjeldende straffelov § 15
tredje ledd om at rettighetstap ikke kan idømmes som eneste
straff for handlinger med en minstestraff på 1 år
eller mer, foreslås ikke videreført av Straffelovkommisjonen. Departementet ønsker å beholde
regelen. I saker som gjelder straffbare forhold med en minstestraff
på 1 år eller mer, mener departementet derfor
at rettighetstap også rent formelt bør være
avskåret som eneste straff. I andre saker vil det etter
departementets forslag være anledning til å reagere
med rettighetstap som eneste straff.
Komiteen støtter departementets
vurderinger og forslag og har ikke ytterligere merknader.
Etter gjeldende rett er det ikke adgang til å ilegge rettighetstap
ved forelegg.
I delutredning I gir Straffelovkommisjonen uttrykk for at rettighetstap
er en så alvorlig reaksjon at det ikke bør kunne
vedtas ved forelegg. Kommisjonen som avga delutredning V, så annerledes
på dette spørsmålet. Straffelovkommisjonen
mener at rettighetstap som har svært inngripende konsekvenser
for den det gjelder, bør være gjenstand for domstolsbehandling.
Det er derfor gjort enkelte unntak fra foreleggsordningen som foreslås.
Tap av stilling er et inngrep av en slik betydning for den enkelte
at kommisjonen mener forelegg ikke bør kunne benyttes. Kommisjonen
mener at heller ikke tap av retten til å drive næringsvirksomhet
bør kunne fratas ved vedtakelse av forelegg. Etter kommisjonens
oppfatning bør også rettighetstap for en lengre
periode enn 3 år unntas fra foreleggsordningen.
Departementet stiller seg bak kommisjonens forslag om å åpne
for ileggelse av enkelte former for rettighetstap ved forelegg.
Departementet tiltrer begrunnelsen som er gitt for forslaget, og
deler også kommisjonens oppfatning om hvilke grenser som
bør gjelde for adgangen til å ilegge rettighetstap
ved forelegg.
Departementet har vurdert om også rettighetstap i form
av tap av retten til å oppholde seg i eget hjem bør
unntas fra foreleggsordningen. Departementet er imidlertid kommet
til at også slikt rettighetstap bør kunne vedtas
ved forelegg, selv om rettighetstapet kan fremstå som inngripende
for den det retter seg mot.
Komiteen er enig med departementet i at det bør åpnes
for at enkelte former for rettighetstap kan ilegges ved forelegg,
og tiltrer de vurderinger og forslag som fremkommer av proposisjonens
pkt. 24.9.
Rettighetstap kan idømmes selv om det ikke er påstått
fra påtalemyndighetens side. Dersom gjerningspersonen kjennes
skyldig i bestemte seksuallovbrudd som involverer barn, plikter
retten av eget tiltak å vurdere om rettighetstap etter § 29
skal idømmes. Dette følger av straffeloven § 207.
Straffelovkommisjonen foreslår ikke å videreføre
regelen som i dag er nedfelt i straffeloven § 207.
I den grad rettighetstap ikke påstås og vurderes
i saker hvor dette burde ha skjedd, bør problemet etter
kommisjonens syn løses ved at overordnet påtalemyndighet
innskjerper praksis. Behovet for lovregulering oppstår
først hvis rettighetstapet skal være obligatorisk.
Fordi en ordning med automatisk rettighetstap vil kunne føre
til urimelige resultater, går kommisjonen imidlertid ikke
inn for en slik lovendring.
Straffeloven § 207 ble vedtatt så sent
som ved lov 11. august 2000 nr. 76. Departementet kan ikke
se at det siden lovvedtaket har skjedd endringer som setter spørsmålet
om plikt for retten til å vurdere spørsmålet
om rettighetstap ved domfellelse for seksuelle overgrep mot barn
i en annen stilling og mener derfor at domstolene fortsatt bør
ha en slik plikt.
Etter departementets syn bør det fortsatt være opp
til rettens skjønn å bestemme om rettighetstap bør
idømmes eller ikke i hver enkelt sak. En regel om automatisk
rettighetstap i bestemte saker kunne lett ha resultert i svært
urimelige enkeltavgjørelser. Departementet finner heller
ikke å kunne anbefale en bestemmelse om at domstolene som
hovedregel skal beslutte rettighetstap i saker som involverer seksuelle overgrep
mot barn.
Seksuelle overgrep mot barn er en særlig alvorlig form
for kriminalitet, og det er maktpåliggende å forebygge
at nye overgrep skjer. Etter komiteens oppfatning
er det derfor særlig viktig å vurdere rettighetstap
i saker vedrørende seksuelle overgrep mot barn. Som et
ledd i forebyggingen av seksuelle overgrep mot barn skal rettighetstap
alltid vurderes i saker av denne type, jf. straffeloven § 207.
En slik plikt stiller ikke minst krav til at påtalemyndigheten
forbereder saken med sikte på dette. Komiteen viser
for øvrig til departementets vurderinger i proposisjonens pkt.
24.10, og har ikke ytterligere merknader.
Det er særlig viktig at straffeloven utformes
slik at den blir forståelig også for dem som ikke
arbeider med strafferett til daglig. Det kan derfor være
hensiktsmessig å innta bestemmelser om at rettighetstap er
en mulig strafferettslig reaksjon også i lovens spesielle
del. Komiteen vil ta konkret stilling til hvilken
lovteknisk løsning som er best når forslag til
ny spesiell del i straffeloven kommer til behandling.
Gjeldende rett har to særreaksjoner for utilregnelige,
farlige lovbrytere: Den som på handlingstiden var psykotisk
eller bevisstløs, kan idømmes særreaksjonen
overføring til tvungent psykisk helsevern. Og den som på handlingstiden
var psykisk utviklingshemmet i høy grad, kan idømmes
særreaksjonen tvungen omsorg. Etter at særreaksjonen
er idømt, får helsevesenet en plikt til å overta
ansvaret for den dømte.
Det er et grunnvilkår for idømmelse av en særreaksjon
overfor utilregnelige at lovbryteren er straffri på grunn
av psykiske avvik: For idømmelse av overføring
til tvungent psykisk helsevern må lovbryteren ha vært
psykotisk eller bevisstløs på handlingstiden. For
tvungen omsorg innebærer grunnvilkåret at lovbryteren
må ha vært psykisk utviklingshemmet i høy grad
på handlingstiden. Et annet grunnvilkår er at
en særreaksjon må være nødvendig
for å verne samfunnet.
Ikke alle typer av lovbrudd kan føre til en særreaksjon.
Bare når lovbryteren har begått eller forsøkt å begå en
alvorlig voldsforbrytelse, en alvorlig seksualforbrytelse, en alvorlig
frihetsberøvelse, en alvorlig ildspåsettelse eller
en annen alvorlig forbrytelse som krenket andres liv, helse eller
frihet, eller kunne utsette disse rettsgodene for fare, kan en særreaksjon
være aktuell. Et fjerde vilkår er at det er gjentakelsesfare.
For de alvorligste lovbruddene må faren for nye alvorlige
lovbrudd antas å være nærliggende. Kravet
til tilbakefallsfare er skjerpet ved de mindre alvorlige forbrytelsene:
Faren for gjentakelse må være særlig
nærliggende.
Straffelovkommisjonen foreslår i hovedsak å videreføre
de vilkårene som etter gjeldende rett må foreligge
for å kunne idømme overføring til tvungent psykisk
helsevern eller tvungen omsorg. Men kommisjonens flertall foreslår
en endring i grunnvilkåret om hvem som skal kunne idømmes
en særreaksjon: Også den som blir fritatt for
straff etter kommisjonens forslag til skjønnsmessig straffritaksregel
for tilstander som ligger tett opp til utilregnelighet på grunn
av psykiske avvik, skal etter flertallets forslag kunne idømmes
en særreaksjon.
Som Straffelovkommisjonen foreslår departementet å føre
videre de vilkårene som gjelder i dag for å kunne
idømme overføring til tvungent psykisk helsevern
eller tvungen omsorg. Departementet foreslår ikke nå en
regel om skjønnsmessig fritak for straff for utilregnelighetsnære
tilstander. Dermed følges heller ikke kommisjonens forslag
om å utvide grunnvilkåret om hvem som kan idømmes
en særreaksjon, opp.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, er kjent med at det finnes en liten gruppe
utilregnelige lovbrytere som opptrer særdeles plagsomt,
men som hittil ikke har begått så alvorlige lovbrudd
at de kan idømmes en særreaksjon. Det er etter flertallets mening
bekymringsfullt at det ikke reageres overfor denne gruppen. Hensynet
til dem som er ofre for kriminalitet begått av disse, tilsier
at samfunnet griper inn med tiltak som gir borgerne vern.
De beste grunner taler etter flertallets oppfatning
for at det bør søkes løsninger innen
helsevesenet for utilregnelige som begår klart samfunnsskadelig, men
ikke farlig, kriminalitet. Flertallet ber departementet
i samarbeid med Helsedepartementet snarest fremme forslag til slike
løsninger, jf. komiteens merknader til kap. 26.
Det er i dag helsevesenet som har det overordnede økonomiske
ansvaret for gjennomføringen av særreaksjonene
for utilregnelige. Flertallet vil presisere at personer
som er idømt tvungent psykisk helsevern, følger
samme system som gjelder for andre pasienter som er underlagt tvungent
psykisk helsevern. Staten dekker alle utgifter som gjelder behandlingen
av sinnslidelsen.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra
Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til sine
merknader om utvidelse av særreaksjonenes anvendelsesområde
under kap. 14.3.
Dette flertallet viser videre til at dersom lettere
psykisk utviklingshemmede begår alvorlig kriminalitet som
nevnt i straffeloven § 39c, jf. utkast til ny
straffelov § 40, kan vedkommende dømmes
til forvaring. Forvaringens innhold skal tilpasses den enkeltes
behov. Det følger av straffeloven § 39g
første ledd tredje punktum at det kan settes som vilkår for
prøveløslatelse fra forvaring at den prøveløslatte skal
ha opphold i institusjon eller kommunal boenhet, og dette er særlig
aktuelt når den forvaringsdømte er psykisk utviklingshemmet.
Dersom kriminaliteten ikke er så alvorlig at forvaring
er aktuelt, står de andre straffene til rådighet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
bekymret for en utvikling hvor mennesker i psykisk ubalanse og mennesker
som grunnet andre forhold er strafferettslig utilregnelige, begår
kriminalitet uten at det reageres tilfredsstillende.
Disse medlemmer har registrert oppslag i media
fra flere steder i landet hvor dette ser ut til å være
et økende problem og hvor samfunnet tidvis fremstår
som handlingslammet. Disse medlemmer aksepterer ikke
en slik utvikling og mener derfor at noe må gjøres
med dagens lovverk og bruken av dette. At personer som er strafferettslig
utilregnelige begår omfattende kriminalitet som f.eks.
butikktyverier, biltyverier, brannstiftelse, alvorlig voldskriminalitet,
langing for mer garvede kriminelle og personforfølgelse,
er en belastning som er uakseptabel. Det bør derfor etter disse
medlemmers syn gjøres en vesentlig endring slik
at samfunnets behov for beskyttelse i mye større grad hensyntas.
I motsatt fall vil denne atferden kunne fortsette å forsterkes,
og de som er ofre for handlingene vil føle seg glemt av samfunnet
og overlatt til egen skjebne.
Disse medlemmer vil videre påpeke at
en gruppe mennesker som faller uheldig ut i forhold til dagens lovverk,
er gruppen som har mer enn 55 i IQ, men som samtidig har store personlighetsforstyrrelser.
Denne gruppen vil ofte defineres som tilregnelig, mens de funksjonelt
kan ha et lavere funksjonsnivå enn 55 i IQ. I de tilfeller
hvor en person dømmes til tvungen omsorg, er vedkommende
garantert et faglig godt opplegg med god oppfølging fra
fagenheten. I tilfeller hvor vedkommende har 65 i IQ og har store personlighetsforstyrrelser,
er disse medlemmer bekymret for at vedkommende ved
kriminalitet kan idømmes én til tre måneder
i fengsel, for så å løslates uten en
faglig oppfølging. Disse medlemmer vil hevde
at denne gruppen står for en del alvorlig kriminalitet,
og bør som de utviklingshemmede i større grad
dømmes til behandling. De er ofte gjengangere og opptar
fengselsplasser. Disse medlemmer mener samfunnets
krav til sikkerhet blir dårlig ivaretatt i slike tilfeller.
Disse medlemmer vil videre vise til at et flertall
i Straffelovkommisjonen gikk inn for en endring i grunnvilkåret
om hvem som skulle kunne bli idømt en særreaksjon,
da man foreslo at den som ble fritatt for straff etter kommisjonens
forslag til skjønnsmessig straffritaksregel for tilstander
som ligger tett opp til utilregnelighet på grunn av psykiske avvik,
også skulle kunne idømmes en særreaksjon. Disse
medlemmer fremmer derfor følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme lovendringsforslag i overensstemmelse
med forslaget fra flertallet i Straffelovkommisjonen med hensyn
til hvem som skal kunne idømmes særreaksjonene
overføring til tvungent psykisk helsevern og tvungen omsorg."
Disse medlemmer vil hevde at i de tilfeller hvor
det fattes vedtak om overføring til tvungent psykisk helsevern
(psykotisk eller bevisstløs i gjerningsøyeblikket)
eller tvungen omsorg for psykisk utviklingshemmede i høy
grad (under 55 i IQ), er det avgjørende for effekten av
tiltakene at de holder høy faglig kvalitet. Dette for å kunne
kartlegge vedkommende og starte en behandling slik at sakkyndige
kan gjøre vurderinger om eventuell gjentakelsesfare og finne
ut grad av rehabiliteringspotensial.
Disse medlemmer mener at i dette arbeidet står
den sentrale fagenhet Brøset sentral i forhold til bruk
av tvungen omsorg, og de regionale helseforetak i forhold til tvungent
psykisk helsevern. Denne enheten viser behovet for samarbeid mellom
justis- og helsesektoren, da begge departementene er involvert i
slike saker. Disse medlemmer mener at Justisdepartementet
bør ha et overordnet ansvar for alle typer sanksjoner som
er relatert til utført kriminalitet, for deretter å innhente
faglig bistand fra andre departement for å kvalitetssikre
f. eks. tiltak tilsvarende de som her beskrives. Justisdepartementet
bør også ha et overordnet økonomisk ansvar.
Disse medlemmer har oppfattet at det i noen saker
er slik at en person som idømmes en særreaksjon,
på gjerningstidspunktet var oppfattet å være
psykotisk. I slike tilfeller kan vedkommende dømmes til
overføring til tvungent psykisk helsevern, jf. § 39
i straffeloven. Intensjonen med et slikt tiltak er blant annet å legge
til rette for en psykiatrisk behandling av den domfelte, eventuelt
mot vedkommendes ønske. Disse medlemmer forutsetter
at behandlingen skal ha som mål at vedkommendes tilstand
bedres, og derved at faren for nye straffbare handlinger reduseres
eller unngås.
Disse medlemmer er gjort kjent med at statlige
midler ikke følger med dersom tiltaket etableres utenfor
en institusjon, og at det således må dekkes av vedkommendes
hjemkommune, noe disse medlemmer finner urimelig. Disse
medlemmer fremmer derfor følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge til rette for en statlig delfinansiering
utover kommunens ansvar for grunnleggende kommunale tilbud, i tilfeller
hvor en person er dømt til psykiatrisk behandling grunnet psykose."
Tvungen omsorg skal etter gjeldende rett utholdes i en fagenhet
innen spesialisthelsetjenesten. Fagenheten kan inngå avtale
med kommunen om at omsorgen kan gjennomføres utenfor fagenheten.
Det er gitt forskrifter om gjennomføring av særreaksjonen tvungen
omsorg.
Straffelovkommisjonen foreslår ikke realitetsendringer
i de nærmere reglene om særreaksjonen tvungen
omsorg.
Som Straffelovkommisjonen foreslår departementet å føre
videre de gjeldende reglene om innholdet i og gjennomføringen
av særreaksjonen tvungen omsorg. Forslaget om å behandle
vilkårene for og innholdet i særreaksjonen i én
paragraf, og de nærmere reglene om gjennomføringen
i en annen, følges opp.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, tiltrer de
vurderinger og forslag som fremkommer av proposisjonens pkt. 25.3.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine kommentarer ovenfor.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til sine merknader under 14.7.2.
Etter gjeldende rett kan særreaksjoner for utilregnelige
bare opprettholdes når vilkåret om gjentakelsesfare
er oppfylt. Den domfelte, dennes nærmeste eller den faglig
ansvarlige ved den institusjonen som har behandlingsansvaret for
den domfelte, kan begjære opphør av reaksjonen.
Påtalemyndigheten fremmer saken for tingretten, som avgjør
den ved dom. Påtalemyndigheten kan til enhver tid beslutte opphør
av reaksjonen. Senest 3 år etter siste rettskraftige dom
skal reaksjonen enten opphøre, eller bringes inn til retten
som avgjør om den skal opprettholdes.
Straffelovkommisjonen foreslår å videreføre
de gjeldende reglene om opphør, og foreslår bare
enkelte språklige endringer. Som kommisjonen foreslår departementet å videreføre
gjeldende rett.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, støtter
departementets forslag slik det fremkommer av proposisjonens pkt.
25.4.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine kommentarer ovenfor.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til sine merknader under 14.7.2.
Inndragning innebærer en permanent berøvelse av
eiendom - enten et pengebeløp eller en gjenstand. Inndragning
er ikke definert som straff, men er en strafferettslig reaksjon.
Inndragning knytter seg ofte til utbyttet av en straffbar handling.
Men inndragning kan også skje av ting som 1) er blitt til
ved, 2) har vært gjenstand for, eller 3) har vært
brukt eller bestemt til å brukes ved en straffbar handling.
Også ting som det er fare for vil bli brukt til en straffbar
handling og trykt skrift kan inndras. Etter gjeldende rett er det
adgang til å kombinere inndragning med straff og andre
strafferettslige reaksjoner.
Departementet har kommet til at det kan være grunn til
uttrykkelig å regulere adgangen til å kombinere
inndragning med andre reaksjoner. I kapitlene om straffer er det
gitt bestemmelser om adgangen til å kombinere den aktuelle
straffarten med andre straffer, og pedagogiske hensyn taler for
at dette spørsmålet også bør
reguleres uttrykkelig i kapitlet om inndragning.
Komiteen er enig i at det eksplisitt
bør fremgå av straffeloven at det er adgang til å kombinere
inndragning med andre reaksjoner.
Med utbytte menes enhver fordel som er oppnådd ved den
straffbare handlingen, også besparelser. Utbytte skal inndras.
Rent unntaksvis kan ansvaret reduseres eller falle bort dersom inndragning
ville vært klart urimelig. Inndragning etter § 34
forutsetter at påtalemyndigheten kan konkretisere hvilken
straffbar handling utbyttet stammer fra. Inndragning kan foretas
selv om gjerningspersonen ikke har utvist skyld eller var utilregnelig.
Derimot må de objektive vilkårene for straff være
oppfylt. Også formuesgoder som trer i stedet for utbytte,
avkastning og andre fordeler av utbytte regnes som utbytte. Bruttoinndragning
skal være den klare hovedregelen.
Etter straffeloven § 34 første ledd
kan det foretas gjenstandsinndragning, det vil si at det konkrete
utbyttet eller gjenstander som trer i stedet for utbytte, inndras.
Alternativt kan det inndras et beløp som svarer til verdien
av formuesgodet, såkalt verdiinndragning.
Straffelovkommisjonen foreslår ingen realitetsendringer
i hovedreglene om inndragning av utbytte. Straffelovkommisjonen
går inn for at det alltid bør gjøres
fradrag for erstatning som den siktede har betalt til den fornærmede
og for ilignet skatt og avgift, men foreslår ingen uttrykkelig
regel om dette. Tilsvarende foreslår kommisjonen en generell
regel om avkorting i utbyttet når det etter domstidspunktet
er betalt erstatning til den skadelidte, skatt eller avgifter.
Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at det er lite
behov for å endre reglene om inndragning av utbytte. Departementet
fastholder at bruttoinndragning skal være hovedregelen.
Har lovbryteren betalt erstatning til skadelidte, er departementet
enig med Straffelovkommisjonen i at det er rimelig at dette trekkes
fra inndragningsbeløpet dersom utbyttet som inndras, svarer
til tapet som den skadelidte har fått erstatning for. Gjelder
erstatningen et annet tap, bør den derimot ikke berettige
til reduksjon.
Spørsmålet om ilignet skatt og avgift skal
trekkes fra inndragningsbeløpet, er etter departementets
syn et konkret utslag av et mer generelt spørsmål,
nemlig om inndragningsbeløpet skal reduseres dersom lovbryteren
gjør opp for en forpliktelse som han har unndratt seg på straffbart
vis. Reduksjon av inndragningsbeløpet for erstatning eller
oppfyllelse av forpliktelsen har etter departementets syn mest for
seg når erstatning eller oppfyllelse er skjedd før
inndragning blir besluttet. Skjer det etter at inndragning er besluttet,
har det ikke like gode grunner for seg.
Departementet foreslår i stedet en generell regel om
at retten kan fastsette at inndragningsbeløpet skal reduseres
med et beløp som tilsvarer erstatning betalt til den skadelidte
for tap som svarer til utbyttet og for oppfyllelse av den forpliktelse
som lovbryteren har unndratt seg. For tilleggsskatt har det ikke
vært gjort reduksjon i inndragningsbeløpet. Departementet
mener dette fortsatt bør være regelen i den grad
inndragning og tilleggsskatt kan kombineres uten hinder av forbudet
mot dobbeltstrafforfølgning.
Departementet støtter Straffelovkommisjonens forslag
til omformulering av § 34 tredje ledd. Som følge
av endringen vil påtalemyndigheten få samme kompetanse
som retten til å beslutte heftelse når den utferdiger
forelegg på inndragning.
Utvidet inndragning er regulert i straffeloven § 34a.
I motsetning til ordningen ved vanlig inndragning kan lovbryterens
formue inndras uavhengig av om den kan knyttes til bestemte straffbare
handlinger eller ikke. Det er et vilkår for utvidet inndragning
at lovbryteren finnes skyldig i en straffbar handling. Videre må ytterligere
to vilkår være oppfylt: Den straffbare handlingen
må være av en slik art at den kan gi betydelig
utbytte, og det må dreie seg om lovbrudd av en viss alvorlighet.
Adgangen til utvidet inndragning er fakultativ. Bestemmelsen tar
først og fremst sikte på personer med en kriminell
livsstil.
Straffelovkommisjonen foreslår å videreføre
de gjeldende reglene om utvidet inndragning, og departementet slutter
seg til Straffelovkommisjonens vurdering. Etter departementets mening
bekrefter Phillips-saken standpunktet om at utvidet inndragning ikke
krenker uskyldspresumsjonen.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, viser til departementets omtale av inndragning
av utbytte, og har ikke ytterligere merknader.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
enig i prinsippet om at ingen skal tjene på en kriminell
handling. Som hovedregel skal vinningen, dvs. det man har tilegnet
seg på urettmessig måte, inndras, samt eventuell
fortjeneste av investering av utbytte fra kriminalitet. Disse medlemmer er
meget skeptiske til omvendt bevisbyrde slik at man skal måtte
bevise at de pengene man har, ikke stammer fra en straffbar handling.
Likevel er det i mange tilfeller slik at å snu bevisbyrden reelt
sett og i praksis er den eneste muligheten å få saken
belyst på. Ofte er det slik at den som har foretatt transaksjoner
og lignende, er den som er nærmest til å sitte
på bevis for hva slags handling som er gjort. Dette er
en parallell i forhold til det man har gjort i forhold til manglende
journalføring på sykehus; det dømmes
i sykehusets disfavør dersom journalføringen er
så mangelfull at man ikke kan ta stilling til om man har
fulgt regler eller ikke. Klarer man overhodet ikke å dokumentere
eller redegjøre for hvor pengene kommer fra, er det kanskje
også grunn til tro at de stammer fra en kriminell handling.
Man må huske at dette er en reaksjon etter at man har blitt
dømt for en straffbar handling som inndragningen knytter
seg til.
Ting som er frembrakt ved eller som har vært gjenstand
for en straffbar handling, kan inndras. Dernest kan ting som har
vært brukt eller er bestemt til å brukes ved en
straffbar handling, inndras. Inndragning kan foretas selv om gjerningspersonen
ikke har utvist skyld. I tillegg kan inndragning foretas overfor en
utilregnelig lovbryter. Inndragning etter § 35
er fakultativ, og kan foretas såfremt det finnes påkrevd av
hensyn til formålet med det aktuelle straffebudet.
Straffelovkommisjonen foreslår langt på vei å videreføre
bestemmelsene i gjeldende rett. I samsvar med ØKOKRIMs
høringsuttalelse foreslår Straffelovkommisjonen
at definisjonen av ting også skal omfatte elektronisk lagret
informasjon.
Departementet slutter seg i det vesentlige til Straffelovkommisjonens
forslag. Straffelovkommisjonen foreslår at det skal fastsettes
uttrykkelig i bestemmelsen at elektronisk lagret informasjon skal regnes
som "ting". Departementet er enig med kommisjonen i at det trolig
er adgang til slik inndragning i dag, men at det likevel er grunn
til å avklare spørsmålet ved uttrykkelig å nevne
elektronisk lagret informasjon i lovteksten.
Departementet støtter Straffelovkommisjonens forslag
om å lovfeste hvilke momenter som skal vektlegges ved vurderingen
av om inndragning skal foretas. Departementet foreslår å innføre
et generelt krav til forholdsmessighet. Et krav om en konkret forholdsmessighetsvurdering
vil gi bedre rom for at de momentene som er sentrale ved de ulike
inndragningshjemlene vektlegges.
Departementet foreslår å sløyfe regelen
i gjeldende § 35 fjerde ledd om at retten kan
treffe bestemmelser om tiltak for å forebygge at en ting
blir brukt ved nye lovovertredelser. Begrunnelsen er at bestemmelsen
er svært lite brukt.
Komiteen viser til departementets omtale
av inndragning av produktet av, gjenstanden for og redskapet til
en straffbar handling, og har ikke ytterligere merknader.
Straffeloven § 37b regulerer adgangen til forebyggende
inndragning. En ting kan inndras når det på grunn
av dens art og forholdene for øvrig er fare for at den
vil bli brukt til en straffbar handling.
Straffelovkommisjonen går inn for å videreføre adgangen
til forebyggende inndragning. Vilkåret for forebyggende
inndragning foreslås imidlertid endret til "nærliggende
fare". Etter gjeldende rett er vilkåret "fare".
Kommisjonen foreslår også å åpne
for forebyggende inndragning av ting som er egnet til bruk ved legemskrenkelser
dersom det er grunn til å anta at det er fare for slik
bruk. Kommisjonens forslag åpner for forebyggende inndragning
også når det gjelder rettigheter og fordringer
samt elektronisk lagret informasjon.
Departementet slutter seg i det vesentlige til Straffelovkommisjonens
forslag. Departementet er enig i at det bør kreves "nærliggende
fare" i stedet for "fare", som er lovens ordlyd etter gjeldende
rett.
Etter departementets syn bør en av hensyn til ytringsfriheten
begrense adgangen til forebyggende inndragning av informasjonsbærere.
På denne bakgrunnen foreslår departementet å begrense
adgangen til forebyggende inndragning av informasjonsbærere til
tilfeller der det er fare for uopprettelig skade.
Straffelovkommisjonen foreslår en ny regel om forebyggende
inndragning av ting som er egnet til bruk ved legemskrenkelser (gatestridsvåpen).
Departementet er enig med kommisjonen i at inndragningshjemmelen
vil ha en tilleggsverdi sammenholdt med knivforbudet i straffeloven § 352a
og våpenloven § 33.
Departementet går inn for å beholde bestemmelsen
om tiltak som kan tjene som alternativ til inndragning. Når
gjenstanden ennå ikke er brukt ved en straffbar handling,
er inndragning ikke en reaksjon, men et rent preventivt middel.
Kan den samme forebyggingen oppnås på annen måte,
bør det derfor være mulig å benytte slike
tiltak.
Komiteen er enig med departementet
i at ordningen med forebyggende inndragning i hovedsak bør
videreføres i ny straffelov i tråd med gjeldende rett.
Etter komiteens mening er det positivt at departementet
foreslår en ny regel om forebyggende inndragning av ting
som er egnet til bruk ved legemskrenkelser (gatestridsvåpen).
En slik regel vil utgjøre et supplerende virkemiddel for å forebygge
voldskriminalitet.
Komiteen er enig i at det er et behov for å begrense
adgangen til forebyggende inndragning av informasjonsbærere
til tilfeller der det er fare for uopprettelig skade.
Komiteen viser til at det i enkelte tilfeller
kan være uforholdsmessig å inndra en gjenstand
etter straffelovens regler om inndragning. I en slik situasjon vil
det imidlertid kunne være behov for å inndra gjenstanden
midlertidig. I forhold til ulovlig bruk av bil, kan man tenke seg
en ordning hvor bilen for en periode blir gjort ubrukbar. Komiteen er
kjent med at feilparkerte biler i enkelte land gjøres ubrukbare
ved såkalt "clamps". Tilsvarende metode kan tenkes brukt
i Norge som en form for midlertidig inndragning. En slik ordning
med midlertidig inndragning vil påføre det offentlige
begrensede merutgifter da gjenstanden kan forbli i eierens besittelse,
og oppbevares for dennes regning og risiko. Komiteen ber
departementet vurdere å innføre en slik ordning
i Norge, og melde tilbake til Stortinget i forbindelse med forslag
til ny spesiell del i straffeloven. Komiteen ber
også departementet vurdere å innføre
en bestemmelse tilsvarende veitrafikkloven § 36 i fritids-
og småbåtloven.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
man bør utvise en viss skepsis i forhold til preventiv
inndragning. Disse medlemmer mener slike tiltak likevel
bør kunne brukes mot gjengangerkriminelle som for eksempel
konsekvent bruker sin bil til å begå forbrytelser.
Det bør da være mulig å inndra bilen,
låse den for bruk, eller tvangsselge den og frata eier
retten til å ha kjøretøy.
Paragraf 38 regulerer inndragning av trykt skrift. Bare trykt
skrift av forbrytersk innhold kan inndras. Skrift som utgjør
en forseelse, kan dermed ikke inndras. Inndragning kan besluttes
selv om ingen straffes for skriftet. Det innebærer at det
kan gripes inn før forbrytelsen er begått og at
lovbryteren ikke må ha vært tilregnelig eller
ha utvist skyld.
Straffelovkommisjonen foreslår ingen egen inndragningshjemmel
for trykt skrift, men foreslår enkelte særregler.
I stedet for "trykt skrift" bruker kommisjonen begrepet "informasjonsbærer".
Den mener at gjeldende avgrensning til "trykt skrift" ikke er hensiktsmessig.
Andre hjelpemidler for lagring av informasjon bør likestilles
med trykt skrift.
Departementet kan ikke se at vesentlige hensyn taler imot å anvende
de alminnelige inndragningshjemlene også ved inndragning
av trykt skrift og andre informasjonsbærere. Av hensyn
til ytringsfriheten foreslår departementet en snevrere
adgang til forebyggende inndragning av informasjonsbærere enn
det ville være etter kommisjonens forslag.
Etter at den straffbare handlingen er foretatt, bør hovedregelen
om inndragning av ting også gjelde for informasjonsbærere.
Departementet foreslår ingen unntak her. Departementet
er enig med kommisjonen i at det ikke er behov for en egen inndragningshjemmel
for informasjonsbærere.
Komiteen viser til proposisjonens pkt.
26.6, og har ingen ytterligere merknader.
Paragraf 36 regulerer hvem inndragning kan skje overfor. Etter
første ledd kan kravet rettes mot den skyldige. Videre
kan kravet rettes mot den han har handlet på vegne av.
Etter annet ledd kan inndragning dessuten foretas hos en eier som
har eller burde ha forstått at tingen skulle brukes ved
en straffbar handling.
Departementet slutter seg til Straffelovkommisjonens forslag
om å samle i én paragraf bestemmelsene om hvem
inndragning kan skje overfor. Videre slutter departementet seg til
kommisjonens vurdering av at det ikke er behov for et uttrykkelig
forbud mot dobbeltinndragning. Ordlyden i § 71
tredje ledd annet punktum er utformet med sikte på at slik
inndragning skal være utelukket.
Komiteen viser til proposisjonens pkt.
26.7, og har ingen ytterligere merknader.
Forholdet til erververe av utbytte eller ting er regulert i straffeloven § 37a.
Hovedregelen er fastsatt i første ledd: Inndragning kan
skje hos mottakeren dersom overdragelsen er skjedd som gave eller
dersom mottakeren forsto eller burde ha forstått sammenhengen
mellom den straffbare handlingen og det han har fått overdratt.
Straffelovkommisjonen foreslår ingen realitetsendringer
i reglene om inndragning overfor erververe.
Etter § 37a kan overførte formuesgoder
inndras hos lovbryterens nærmeste selv om de ikke er ervervet
ved handlinger som lovbryteren blir straffedømt for, hvis
påtalemyndigheten sannsynliggjør at de er ervervet
ved straffbar handling som lovbryteren har begått. Her
kan det reises spørsmål om utvidet inndragning
av utbytte fra andre handlinger - som tiltalte er frifunnet for
eller som er holdt utenfor tiltalen - vil innebære en skyldkonstatering
som er i strid med uskyldspresumpsjonen etter EMK artikkel 6 nr.
2. Spørsmålet kan ikke anses avklart gjennom EMDs praksis.
Departementet anser det forsvarlig i lys av EMK å videreføre
bestemmelsen i gjeldende § 37a i tråd
med Straffelovkommisjonens syn.
Adgangen til utvidet inndragning hos lovbryterens
nærmeste er etter komiteens mening et potensielt
viktig virkemiddel i kampen mot narkotikakriminalitet og annen organisert
kriminalitet. Med dette som bakgrunn støtter komiteen departementets
forslag til inndragning av utbytte eller ting som har sin opprinnelse
i en straffbar handling, hos mottakere/erververe.
Etter straffeloven § 37 faller rettigheter
som er rettsgyldig sikret i en ting, bare bort dersom det bestemmes
i dommen eller rettighetshaveren vedtar det ved forelegg. Bortfall
kan bestemmes hvis rettighetshaveren selv er skyldig i den straffbare
handlingen eller hvis den skyldige handlet på vegne av
rettighetshaveren. Det samme gjelder hvis rettighetshaveren da rettigheten
ble stiftet, forsto eller burde ha forstått at tingen skulle
brukes ved en straffbar handling eller at den kunne inndras.
Straffelovkommisjonen foreslår å videreføre
bestemmelsene i § 37 første og annet
ledd. Tredje ledd om salgspant foreslår den derimot å sløyfe.
Departementet slutter seg i det vesentlige til Straffelovkommisjonens
forslag. Departementet er enig med kommisjonen i at bestemmelsen
i § 37 tredje ledd er overflødig sammenholdt
med pantelovens regler om salgspant.
Etter ordlyden i gjeldende § 37 kan en rettighet besluttes
bortfalt dersom rettighetshaveren da rettigheten ble stiftet, forsto
eller burde ha forstått at tingen skulle brukes ved en
straffbar handling. Straffelovkommentaren I antar at rettighetshaverens
kunnskaper ved rettsvernsakten - og ikke da rettigheten ble stiftet
- antagelig er avgjørende. Departementet er enig i at rettighetshaverens
kunnskaper ved rettsvernsakten bør være avgjørende,
og foreslår derfor at det avgjørende skal være
rettighetshaverens kunnskaper på tidspunktet for rettsvernsakten.
Komiteen viser til proposisjonens pkt.
26.9, og har ingen ytterligere merknader.
Den som inndragning foretas overfor, må som hovedregel
gjøres til part i saken. Unntaksvis kan det foretas inndragning
uten at eieren gjøres til part i saken. Adgangen er i gjeldende
straffelov regulert i § 37c. Beslaglagte ting
kan inndras i sak mot lovbryteren eller mot den som hadde besittelsen
av tingen ved beslagleggelsen dersom eieren ikke er kjent eller ikke
har kjent oppholdssted i riket. Videre kan verdien av tingen som
er beslaglagt og verdien av ting som mot sikkerhetsstillelse er
fritatt for beslag, inndras. Etter annet ledd kan inndragning uten
at noen er gjort til saksøkt, besluttes i de samme tilfellene
dersom verken lovbryteren eller besitteren er kjent.
Departementet slutter seg til Straffelovkommisjonens forslag
om å videreføre gjeldende rett, og foreslår
dessuten å lovfeste hovedregelen om at krav om inndragning
av gjenstander og rettigheter mv. som tilhører andre enn
lovbryteren, må reises mot eieren eller rettighetshaveren.
Videre foreslår departementet i tråd med kommisjonens
forslag at påtalemyndigheten gis kompetanse til å beslutte
inndragning når verken eier, lovbryter eller besitter er
kjent.
Komiteen viser til proposisjonens pkt.
26.10, og har ingen ytterligere merknader.
Som hovedregel skjer inndragning til fordel for statskassen,
jf. § 37d. I annet ledd er det gjort unntak for
dekning av den fornærmedes erstatningskrav. Også i
andre tilfeller kan det som inndras, anvendes til erstatning for
skade voldt ved lovbruddet hvis særlige grunner gjør
det rimelig. Tredje ledd gir regler om reduksjon av inndragning
på grunn av senere betaling av erstatning, skatt eller
avgift. Når utbytte er inndratt etter § 34
og erstatning betalt til den fornærmede, kan den domfelte
kreve at inndragningsbeløpet settes ned tilsvarende.
Straffelovkommisjonen foreslår å videreføre
hovedregelen om at inndragning tilfaller staten, men foreslår
enkelte endringer i reglene som gjør unntak fra hovedregelen.
Kommisjonen går inn for å oppheve skillet mellom
krav fra den fornærmede når utbytte inndras og
krav fra andre skadelidte ved alle former for inndragning. I stedet
foreslår den en generell regel om at det inndratte kan
anvendes til dekning av erstatningskrav fra den skadelidte. I motsetning
til etter gjeldende rett stilles det ikke krav om "særlige grunner"
i forslaget.
Videre foreslår kommisjonen at den skadelidte ikke lenger
skal måtte kreve at inndratte ting eller verdier skal brukes
til å dekke vedkommendes erstatningskrav. Domstolen skal
av eget tiltak kunne bestemme dette. Kommisjonen går inn
for å videreføre bestemmelsen om at dekning av
erstatningskrav kan bestemmes i dom eller kjennelse. Det skyldes
at kommisjonen mener at påtalemyndigheten ikke bør kunne
treffe en slik beslutning. Endelig foreslår kommisjonen å gjøre
tredje ledd om nedsettelse av inndragningsbeløpet når
lovbryteren har betalt erstatning til den skadelidte, til en pliktregel.
Departementet slutter seg til hovedtrekkene i Straffelovkommisjonens
forslag. Det er ikke grunn til å skille mellom erstatning
til den fornærmede og til andre skadelidte. Det bør
heller ikke kreves "særlige grunner" for at erstatningskrav
skal kunne dekkes av det inndratte.
Departementet følger ikke opp Straffelovkommisjonens
forslag til en egen regel om nedsetting av inndragningsbeløpet
der den ansvarlige senere har betalt erstatning til skadelidte.
Dette vil være dekket av den mer generelle regelen som
departementet foreslår i § 67 tredje
ledd.
I tillegg til Straffelovkommisjonens forslag foreslår
departementet en ny bestemmelse som åpner for at inndratte
midler etter en skjønnsmessig vurdering skal kunne deles
med andre stater. I FN-konvensjonen 31. oktober 2003 om
korrupsjon er det bestemmelser om tilbakeføring av midler
som stammer fra bestemte straffbare handlinger. I henhold til artikkel 57
er statene forpliktet til å tilbakeføre inndratte
midler som stammer fra korrupsjon. Når en fremmed stat er
skadelidt, er det fellesskapsinteressene i dette landet som er rammet.
Da er det vanskelig å se berettigelsen av at utbyttet inndras
til fordel for den norske statskassen. Adgangen til å benytte
inndratte midler til å dekke den skadelidtes erstatningskrav
er etter gjeldende rett fakultativ. Slik bør det etter
departementets syn også være når en fremmed
stat er skadelidt. Hvis det også finnes andre skadelidte,
bør utbyttet deles forholdsmessig med utgangspunkt i hvor store
tap de ulike partene har lidt, med mindre Norge er forpliktet til å tilbakeføre
utbyttet til én part.
Et tilknyttet spørsmål er deling av inndratte
midler, såkalt "asset sharing". Deling av utbytte vil være rimelig
i mange tilfeller. Dessuten tilsier hensynet til internasjonalt
samarbeid om etterforskning av straffesaker at inndratte midler
deles med den eller de statene som har bidratt til etterforskningen
av den kriminelle aktiviteten som er grunnlaget for inndragningen.
På denne bakgrunnen går departementet inn for at
det tas inn en bestemmelse om deling av inndratte midler.
For komiteen er det et mål å styrke
stillingen til ofre for kriminelle handlinger. Det er derfor positivt
at departementet foreslår å likestille erstatning
til fornærmede og andre skadelidte i bestemmelsen om hvem
inndragning kan skje til fordel for. Videre er det viktig at kravet
om "særlige grunner" for at erstatningskrav skal kunne
dekkes av det inndratte, nå fjernes.
Komiteen støtter også forslaget
om en ny bestemmelse som åpner for at inndratte midler
etter en skjønnsmessig vurdering skal kunne deles med andre stater.
En slik bestemmelse er rimelig sett i forhold til at når
en fremmed stat er skadelidt, så er det fellesskapsinteressene
i dette landet som er rammet. Bestemmelsen vil dessuten kunne ha
betydning for at norske myndigheter skal kunne få bistand
fra andre lands myndigheter for å oppklare kriminalsaker.
Påtalemyndigheten har i dag ikke kompetanse til å beslutte
inndragning, men inndragning kan vedtas i forelegg.
I utkastet foreslår kommisjonen å gi påtalemyndigheten
adgang til å beslutte inndragning av gjenstander som er
egnet til bruk ved legemsovertredelser. Dernest foreslår
kommisjonen å gi påtalemyndigheten adgang til å beslutte
inndragning av ting dersom verken eieren, lovbryteren eller besitteren
er kjent. Endelig foreslår kommisjonen å endre
legemiddelloven slik at beslaglagte stoffer som er oppført på narkotikalisten,
kan besluttes inndratt av påtalemyndigheten.
Departementet støtter Straffelovkommisjonens forslag
om å gi påtalemyndigheten adgang til å beslutte
inndragning av beslaglagte gjenstander som er egnet til bruk ved
legemsovertredelser. Effektivitetshensyn tilsier at påtalemyndigheten
bør gis adgang til å inndra denne typen våpen.
Rettssikkerhetshensyn ivaretas ved et forslag om at påtalemyndigheten
som hovedregel skal gi skriftlig underretning til eieren eller besitteren
om at inndragning er besluttet, og at inndragningsspørsmålet
kan kreves forelagt for retten.
Departementet mener at det er forsvarlig å legge kompetansen
til påtalemyndigheten. Når påtalemyndigheten
utferdiger forelegg, begjærer saken pådømt ved
tilståelsesdom eller reiser tiltale med påstand
om straff, tilsier derimot ikke effektivitetshensyn at kravet om
inndragning holdes utenfor. Da skal derfor inndragningskravet tas
med i saken.
I motsetning til Straffelovkommisjonen foreslår departementet
at eieren eller besitteren som hovedregel skal underrettes om påtalemyndighetens
avgjørelse, og ikke bare når gjenstanden har en
særlig verdi. Departementet foreslår en regel
med motsatt utgangspunkt, nemlig at underretning bare bør
kunne unnlates dersom tingen er av ubetydelig verdi.
Departementet foreslår at påtalemyndigheten
i tillegg til gatestridsvåpen skal kunne inndra våpenetterlikninger.
Departementet slutter seg til Straffelovkommisjonens forslag
til en ny bestemmelse som vil gi påtalemyndigheten adgang
til å beslutte inndragning av beslaglagte ting når
verken eieren, lovbryteren eller besitteren er kjent. Hensynet til
eiere som får kjennskap til at inndragning er besluttet,
er ivaretatt ved forslaget om at vedkommende kan kreve saken forelagt
for retten. Departementet foreslår dessuten at også besittere
skal kunne kreve spørsmålet forelagt for retten.
Departementet er også enig i Straffelovkommisjonens
forslag til endring i legemiddelloven. Forslaget ivaretar rettssikkerhetshensyn
ved å gi eieren eller besitteren adgang til å kreve
saken forelagt for retten innen 1 måned etter at beslaget
ble foretatt.
I motsetning til narkotika kan brennevin ha en legal verdi. Lovlig
tilvirket brennevin skal ikke nødvendigvis inndras. På den
annen side har departementet forståelse for at lagring
av store spritbeslag i påvente av en rettskraftig dom kan
være problematisk. Det er å foretrekke at den
destruksjonen av smuglersprit som foregår i dag,
lovfestes. Departementet foreslår derfor at påtalemyndigheten
gis adgang til å beslutte inndragning også av
lovlig tilvirket sprit. Påtalemyndigheten må i
så fall finne det bevist at brennevinet har vært
gjenstand for en straffbar handling. Departementet foreslår
at eieren eller besitteren av brennevinet skal kunne kreve saken
forelagt for retten innen 1 måned etter at beslaget ble
foretatt.
Komiteen mener det er hensiktsmessig å gi påtalemyndigheten
adgang til å beslutte inndragning av beslaglagte gjenstander
som er egnet til bruk ved legemsovertredelser. Politiet får
med dette hjemmel til å inndra gatestridsvåpen
både i forebyggende øyemed og når våpenet
har vært brukt eller bestemt brukt ved en straffbar handling.
Det er etter komiteens mening også riktig å gi
politiet fullmakt til å kunne inndra våpenetterlikninger.
Dette fordi slike våpen er egnet til å skremme.
I dag destrueres normalt beslaglagt narkotika uten at det reises
inndragningssak. Komiteen viser til at dette er en
hensiktsmessig løsning, som per i dag ikke er formelt sett
riktig. Komiteen er enig med departementet i at denne
praksis bør få hjemmel i lov. Tilsvarende gjelder
for den destruksjon av smuglersprit som det per i dag
er praksis for.
Komiteen viser for øvrig til proposisjonens pkt.
26.12, og har ikke ytterligere merknader.
Etter gjeldende rett har ikke en straffedom negativ rettskraftsvirkning
i forhold til inndragningskravet. Følgelig utelukker ikke
straffedom i saken at det senere reises sak om inndragning. Straffedommen har
heller ikke positiv rettskraftsvirkning i en senere inndragningssak.
Avgjørelsen i straffesaken er dermed ikke bindende i en
senere sak om inndragning.
Det er et spørsmål om en senere inndragningssak vil
krenke forbudet mot dobbeltforfølgning i EMK protokoll
7 artikkel 4 nr. 1. For å bestemme om artikkelen kommer
til anvendelse i forbindelse med en senere inndragningssak, må man
først vurdere om inndragning er "straff" i EMKs forstand.
Etter Welch-avgjørelsen er det sannsynlig at den norske
formen for utvidet inndragning vil bli ansett som straff. Når det
gjelder de andre formene for inndragning, kan derimot resultatet
lett bli et annet.
Dersom etterfølgende inndragning skulle bli ansett som
straff i en konkret sak, er det spørsmål om inndragningssaken
rammes av forbudet mot dobbeltforfølgning. Straffeprosessloven § 51 åpner
for at det kan fremmes en egen sak om inndragning etter at straffesaken
er avgjort hvis inndragningskravet ikke ble behandlet under straffesaken.
Straffedommen har ikke positiv rettskraftsvirkning i inndragningssaken, slik
at avgjørelsen i straffesaken ikke uten videre blir lagt
til grunn i inndragningssaken.
Sett på bakgrunn av EMDs praksis og Høyesteretts
tolking av forbudet mot dobbeltforfølgning, finner departementet
nå at de beste grunner taler for å innføre
en regel om at en tidligere straffedom har positiv rettskraftsvirkning
i en senere inndragningssak.
Straffeprosessloven § 51 åpner også for
at det kan reises en ytterligere sak om inndragning selv om et inndragningskrav
ble pådømt i straffedommen. Vilkåret
er at det pådømte inndragningskravet var begrenset
til gjenstander som kan føres direkte tilbake til den straffbare
handlingen. Departementet antar at forholdet til forbudet mot dobbeltforfølgning
ikke kommer i et vesentlig annet lys selv om et inndragningskrav
allerede ble avgjort i straffesaken og foreslår at rettskraftsregelen
skal gjelde også i slike tilfeller.
Komiteen viser til proposisjonens pkt.
26.13, og har ingen ytterligere merknader.
Gjeldende rett har bare en begrenset adgang til å frita
for straff når de objektive og subjektive vilkårene
for straff først er oppfylt. I motsetning til ved straffrihetsgrunnene,
må en straffritaksgrunn være nedfelt i lov; straffritaksgrunnene
er altså aldri ulovfestede. Også adgangen til å sette
ned straffen må ha hjemmel.
Selv om Straffelovkommisjonen ikke går inn for at domstolene
skal få en generell skjønnsmessig adgang til å frita
for straff når straffvilkårene er oppfylt, foreslår
den at også en ny straffelov skal ha adgang til å frita
for straff i nærmere bestemte situasjoner. Straffelovkommisjonen
drøfter også om bestemmelsen om straffritak bør
stå i kapittel 3, som angår vilkårene
for straff, eller i kapittel 14 om reaksjonsfastsettingen. På tross
av at kapittel 3 omhandler skyldspørsmålet, foreslår
kommisjonen at reglene om straffritak bør plasseres der,
siden formuleringene har nær tilknytning til regler som
gjelder straffbarhetsvilkår.
Departementet er enig med kommisjonen i at så mange
som mulig straffritaksregler bør samles i én paragraf.
Etter en samlet vurdering har en valgt å plassere bestemmelsen
i lovens kapittel 14 med fellesregler om reaksjonsfastsettelsen.
Etter gjeldende rett kan den som så vidt mulig og i
det vesentlige har forebygget eller gjenopprettet de skadelige følgene
av sin handling før han vet at han er mistenkt, få straffen
nedsatt. Kunne straffen vært fastsatt til bøter,
eller var handlingen en forseelse, kan straffen falle bort. Har
den siktede avgitt en uforbeholden tilståelse, skal retten
ta dette i betraktning ved straffutmålingen. Retten kan
sette straffen ned og til en mildere straffart, men den kan ikke
frita helt for straff.
Straffelovkommisjonen foreslår at den som frivillig
i vesentlig grad har forebygget eller gjenopprettet skaden, kan
fritas for straff når straffen ellers kunne vært
fastsatt til bøter. Kommisjonen foreslår i samme
regel at den som frivillig har meldt seg og avlagt en uforbeholden
tilståelse, skal kunne fritas for straff når straffen
ellers kunne vært fastsatt til bøter.
Som Straffelovkommisjonen går departementet inn for å videreføre
den adgangen som i dag er til å frita for straff når
lovbryteren i det vesentlige forebygger eller gjenoppretter skaden,
og saken kunne vært avgjort med bot. Tilsvarende synspunkter
ligger til grunn for forslaget om å videreføre
et krav om straffrihet ved tilbaketreden fra forsøk. Departementet
er enig i at adgangen til straffritak bare bør stå åpen
ved de minst alvorlige lovbrudd.
Kommisjonen uttalte at utkastet mente å videreføre
gjeldende rett på dette punktet. Det kan likevel reises
spørsmål ved om uttrykket "frivillig", som brukes
som vilkår i kommisjonens utkast, dekker det vilkåret
som i dag gjelder, nemlig at "den som før han ennå vet
at han er mistenkt". Departementet går inn for å videreføre
den gjeldende ordlyden på dette punktet, og foreslår
en omformulering i forhold til kommisjonens utkast.
For uforbeholdne tilståelser som er gitt i en tilsvarende
situasjon, er departementet derimot ikke enig i at en adgang til
straffritak bør gjeninnføres. Etter departementets
oppfatning er det prinsipielt uheldig at et lovbrudd blir straffritt
alene av den grunn at gjerningspersonen frivillig erkjenner sine
synder. Påtalemyndigheten har lenge hatt mulighet for å avgjøre
slik saker med en vilkårsløs påtaleunnlatelse.
Det foreslås nå at domstolen gis en tilsvarende
adgang i form av reglene om straffutmålingsfrafall. Muligheten
for å oppnå en slik reaksjon vil være
et like sterkt incitament til å tilstå som en
straffritaksregel. Departementet kan derfor ikke se at det lenger
er behov for en regel om straffritak.
Når medvirkning særlig har vært grunnet
på avhengighet til en medskyldig, eller har vært
av bagatellmessig betydning i forhold til de andres delaktighet,
kan straffen settes ned. Når straffen kunne vært satt
til bøter, og ved forseelser, kan retten frita helt for straff.
Straffelovkommisjonen viderefører innholdsmessig gjeldende
rett om straffritak for visse medvirkningshandlinger.
Men kommisjonen har valgt andre begreper for tydeligere å skille
medvirkning fra hovedgjerning.
Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at handlinger
som er mindre straffverdige på grunn av et avhengighetsforhold
eller fordi handlingen har hatt liten betydning, fortsatt bør
ha betydning for om lovbryteren blir straffet. I lys av forslaget
om å gi domstolene adgang til å frafalle straffutmålingen,
er det imidlertid ikke behov for også å ha en
regel om straffritak for slike forhold. Departementet følger
derfor ikke opp kommisjonens forslag om en egen straffritaksregel
for personer som har stått i et avhengighetsforhold eller
som bare har deltatt i liten grad. Disse forholdene skal imidlertid
fortsatt kunne lede til straffnedsettelse.
Etter gjeldende rett har den angrepne i en nødvergesituasjon
krav på straffrihet når overskridelsen av nødverge
alene skyldes "en ved Angrebet fremkaldt Sindsbevægelse
eller Bestyrtelse". Ut over dette tilfellet har ikke retten adgang
til å frita for straff når grensene for nødverge,
nødrett eller lovlig selvtekt er overskredet.
Straffelovkommisjonen foreslo å erstatte straffrihetsregelen
for overskridelse av nødverge med en generell straffritaksregel
som skulle gjelde overskridelse av grensene for nødrett,
nødverge og lovlig selvtekt.
Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at det kan
tenkes situasjoner der det fremstår som rimelig å frita
for straff når grensene for nødrett, nødverge
eller lovlig selvtekt er overskredet. Disse tilfellene knytter seg
så sterkt til straffrihetsgrunnene at resultatet bør
være fritakelse for straff, og ikke straffutmålingsfrafall.
Videre støtter departementet at adgangen bare skal gjelde
når "særlige grunner tilsier frifinnelse". Ved
overskridelse særlig av nødverge er det også av betydning
om overskridelsen skyldes en "sinnsbevegelse eller bestyrtelse"
som er fremkalt ved angrepet.
Etter gjeldende rett er det ikke en uttrykkelig eller generell
adgang til å frita for straff når grensene for lovlig
maktbruk i forbindelse med pågripelse og hindring av flukt
er overskredet.
Straffelovkommisjonen foreslår at retten får
en adgang til å frita for straff når grensene
for lovlig maktbruk i forbindelse med pågripelse og avverging av
flukt er overskredet. Særlige grunner må tilsi
frifinnelse.
Departementet går i motsetning til Straffelovkommisjonen
inn for å videreføre regelen i straffeloven § 48
tredje ledd, slik at reglene om nødverge fortsatt skal
gjelde for den som lovlig pågriper noen eller søker å hindre
noen i å unndra seg frihetsstraff eller varetektsfengsling.
Av den grunn vil også reglene om overskridelse av grensene
for nødverge gjelde for slike handlinger, og det er ikke
behov for noen særskilt regel om straffritak for den som
har overskredet grensene for lovlig maktbruk i forbindelse med pågripelser
eller avverging av flukt.
Etter gjeldende rett skal den som er i rettsuvitenhet som er
unnskyldelig, fritas for straff. Det skal svært mye til
for at rettsuvitenhet regnes som unnskyldelig.
Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at det i enkelte
tilfeller bør være mulig å unnlate å reagere
med straff når lovbryteren uaktsomt har vært uvitende
om at handlingen var ulovlig. Departementet mener imidlertid at
forslaget om straffutmålingsfrafall ivaretar dette behovet.
Departementet går imidlertid inn for at uaktsom rettsuvitenhet
skal kunne lede til straffnedsettelse.
Anvendelse av en straffritaksregel hører til straffespørsmålet.
Domskonklusjonen er likevel frifinnelse. Dette er ordningen etter
gjeldende rett og Straffelovkommisjonens forslag, og videreføres
i departementets utkast.
Etter utkastet er det retten som kan frifinne. Reglene
skal også gjelde for påtalemyndighetens avgjørelse
av påtalespørsmålet. Formentlig vil det
da være riktigst at saken henlegges som "ikke straffbar".
Komiteen viser til sine generelle merknader om
straffarter og strafferammer under kap. 10. Det vises også til
merknadene om straffutmålingsfrafall under kap. 8.
Komiteen er enig med departementet i at adgangen
til straffritak bare bør stå åpen ved
de minst alvorlige lovbrudd. Ved mer alvorlige lovbrudd er det behov
for å markere tydeligere at handlingen er ulovlig og straffbar. Komiteen viser
til at dagens ordning med straffutmålingsutsettelse videreføres
i ny straffelov, og vil i særlige tilfeller kunne komme til
anvendelse på mer alvorlige lovbrudd.
Det er viktig for komiteen å fremheve
at ny straffelov § 81 bokstav b) er ment å være
en snever unntaksregel. Ved de mest alvorlige lovbrudd, det vil si
handlinger som omfattes av straffebud med en strafferamme på mer
enn 6 år, bør overskridelsen av nødverge
eller nødrett etter komiteens mening fremstå som
svært unnskyldelig før handlingen lates straffri.
For eksempel vil tilfeller hvor en person helt uforskyldt har kommet
opp i nødsituasjonen - for eksempel ved å komme
andre til nødvendig og prisverdig unnsetning - og hvor
overskridelsen fremstår som meget unnskyldelig og forståelig
på grunn av det overhengende farlige eller opprørende
i situasjonen, kunne omfattes av straffritaksregelen i straffeloven § 81
bokstav b) selv om strafferammen for handlingen overstiger seks år.
Komiteen viser til proposisjonens drøftelse
av straffritak på grunn av avhengighetsforhold, og mener
i likhet med departementet at det ikke er hensiktsmessig med en
regel om straffritak for slike forhold. Dette fordi en slik bestemmelse
vil kunne legge et enda større press på dem som
står i et avhengighetsforhold til en annen - og gjerne
eldre - person, for å foreta en straffbar handling, jf.
komiteens merknader til spørsmålet om en maksimumsstraff
på åtte år for barn under 18 år
i kap. 18. Komiteen viser til av avhengighetsforhold
kan medføre en straff under straffebudets minstestraff
og også en mildere straffart, jf. ny straffelov § 80.
Videre vil retten kunne fastsette straffutmålingsutsettelse
som reaksjon i saker av denne type.
Det bør etter komiteens mening i unntakstilfeller
være mulig å unnlate å reagere med straff
når lovbryteren uaktsomt har vært uvitende om
at en handling var ulovlig. Komiteen viser til at
ordningen med straffutmålingsutsettelse ivaretar dette
behovet.
Komiteen har for øvrig ingen merknader
til proposisjonens kap. 27.2.
Straffnedsettelse innebærer at straffen settes under
et særskilt minimum eller til en mildere straffart enn
straffebudet åpner for.
Når lovbryteren på handlingstiden hadde en
alvorlig psykisk lidelse med en betydelig svekket evne til realistisk
vurdering av sitt forhold til omverdenen, men ikke var psykotisk,
var lettere psykisk utviklingshemmet eller handlet under
en sterk bevissthetsforstyrrelse som ikke var en følge
av selvforskyldt rus, kan straffen settes ned under lavmål
eller til en mildere straffart. Det samme gjelder for den som var bevisstløs
som en følge av selvforskyldt rus, når særdeles
formildende omstendigheter taler for at straffen settes ned
Straffelovkommisjonen foreslår langt på vei å videreføre
gjeldende rett med hensyn til hvilke psykiske tilstander som skal
kunne lede til straffnedsettelse. Kommisjonen foreslår
noe lempeligere vilkår for å sette ned straffen
ved sterk bevissthetsforstyrrelse som er en følge av selvforskyldt
rus enn etter gjeldende rett. Mens kravet i dag er "særdeles
formildende omstendigheter", foreslår kommisjonen "særlige grunner".
Departementet foreslår å videreføre
gjeldende rett og foreslår å beholde det strenge
kravet til straffnedsettelse når den sterke bevissthetsforstyrrelsen skyldes
selvforskyldt rus. På bakgrunn av at Stortinget nylig har
forkastet en oppmyking av reglene om straffnedsettelse ved selvforskyldt
rus, foreslår departementet å videreføre
gjeldende formulering.
Den som så vidt mulig og i det vesentlige har forebygget
eller gjenopprettet de skadelige følger av sin handling
før han vet at han er mistenkt, kan få straffen
satt under lavmål eller til en mildere straffart. Også den
som har deltatt i et lovbrudd hvor flere har deltatt, kan få straffen
satt ned dersom deltakelsen er av bagatellmessig betydning, eller
vedkommende har handlet ut fra et avhengighetsforhold til en medskyldig.
Etter § 56 kan straffen settes ned når
grensene for nødrett og nødverge er overskredet.
Vi har i dag ingen generell straffnedsettelsesregel ved overskridelse
av grensene for lovlig selvtekt. Foreligger det ikke-unnskyldelig
(uaktsom) rettsvillfarelse, kan straffen settes ned.
Straffelovkommisjonen foreslår at straffen skal kunne
settes under minstestraffen eller til en mildere straffart i de
typetilfellene som er nevnt. Nytt i forhold til gjeldende rett er
forslaget om adgang til straffnedsettelse ved overskridelse av lovlig
maktbruk i forbindelse med lovlig pågripelse eller avverging
av fluktfare, samt overskridelse av grensene for lovlig selvtekt.
Departementet foreslår at de grunnene som etter lovutkastet
her kan føre til straffritak, også bør
kunne gi grunnlag for nedsettelse av straffen i forebygging/gjenoppretting
av skade og overskridelse av grensene for nødrett, nødverge
og selvtekt. Som det går frem foran, foreslår
departementet noen færre straffritaksgrunner enn det Straffelovkommisjonen
gjør. Begrunnelsen er særlig at forslaget om straffutmålingsfrafall
gjør at det er et mindre behov for også å ha
regler om straffritak. Når det er tale om straffnedsettelse og
ikke straffritak, bør det ikke stilles krav om særlige
grunner eller om at lovbruddet kan straffes med bot.
Departementet går i motsetning til Straffelovkommisjonen
ikke inn for at avhengighetsforhold til en annen deltaker, liten
grad av deltakelse og uaktsom rettsuvitenhet skal kunne lede til
straffritak, men er enig med kommisjonen i at disse forholdene bør kunne
lede til straffnedsettelse.
I gjeldende rett er straffen for forsøk regulert i straffeloven § 51.
I første ledd første alternativ bestemmes at forsøk
skal straffes mildere enn fullbyrdet forbrytelse. Andre alternativ
i første ledd inneholder en straffnedsettelsesregel: Ved
forsøk kan straffen settes ned under en for handlingen
særskilt minstestraff eller til en mildere straffart.
Straffelovkommisjonen foreslår at bare straffenedsettelsesregelen
i § 51 videreføres i ny straffelov. Kommisjonen
mener fremdeles at forsøk vanligvis skal straffes mildere,
men at det er for unyansert å ha en regel som innebærer
at dette alltid skal være tilfellet. Departementet slutter
seg til Straffelovkommisjonens forslag. Departementet slutter seg
også til vurderingene fra kommisjonen om ikke å videreføre pålegget
om at forsøk alltid skal straffes mildere.
I gjeldende rett bestemmer straffeloven § 56
at straffen kan settes ned under en særskilt minstestraff eller
til en mildere straffart når handlingen er foretatt i berettiget
harme, under tvang eller overhengende fare. Departementet slutter
seg til Straffelovkommisjonens forslag om at den nylig reviderte
straffnedsettelsesregel videreføres i ny straffelov.
Straffeloven § 55 annet alternativ bestemmer
at når lovbryteren var under 18 år ved forøvelsen,
kan straffen settes ned under en særskilt minstestraff
for lovbruddet, og når forholdene tilsier det, til en mildere
straffart. Departementet slutter seg til kommisjonens forslag om å videreføre
bestemmelsen i straffeloven § 55 annet alternativ.
Gjeldende rett åpner i straffeloven § 59
adgang for å sette ned straffen når det er avgitt
en utforbeholden tilståelse. Retten kan da sette straffen
ned under en for handlingen bestemt minstestraff eller til en mildere
straffart.
Departementet slutter seg til Straffelovkommisjonens forslag
om å videreføre straffnedsettelsesregelen i gjeldende
lov § 59. Departementet foreslår å skille
reglene om tilståelse, slik at straffnedsettelsesreglene
inntas i en bestemmelse, mens tilståelsen som moment innenfor
strafferammen reguleres i en annen bestemmelse, i tråd
med Straffelovkommisjonens forslag.
Gjeldende rett har ingen bestemmelse som åpner for straffnedsettelse
på generelt grunnlag når svært formildende
omstendigheter foreligger. Straffelovkommisjonen foreslår
at det innføres en slik regel som en sikkerhetsventil.
Selv om departementet foreslår at særskilt minstestraff
skal benyttes i noen flere tilfeller enn foreslått av Straffelovkommisjonen,
finner en ikke grunn til å foreslå en generell
straffnedsettelsesgrunn. Departementet legger til grunn at i de tilfeller
hvor minstestraffen vil virke urimelig strengt, vil det være
tilstrekkelig om deler av minstestraffen gjøres betinget.
Det er etter komiteens mening viktig å sikre
at domstolene har tilstrekkelige fullmakter til å kunne utmåle
en hensiktsmessig reaksjon i hvert enkelt tilfelle. Derfor er det
nødvendig å innta en bestemmelse om straffnedsettelse
i den nye straffeloven.
Komiteen vil fremheve at det ikke er ønskelig med
en utvidet praksis hva gjelder fastsetting av straff under minstestraffen
eller til en mildere straffart. Man bør etter komiteens mening
praktisere bestemmelsen med hensyntaken til at ett av formålene
med straff er å bevare den sosiale ro. Videre bør
bestemmelsen anvendes slik at den ikke bidrar til å undergrave
befolkningens aksept av for eksempel samfunnsstraffen som en hensiktsmessig
reaksjon på straffbare handlinger.
Komiteen viser til departementets forslag til straffnedsettelsesgrunner
slik de fremkommer av ny straffelov § 80 bokstav
f til h, og tiltrer disse med den forklaring som fremkommer av proposisjonen. Komiteen viser
videre til sine merknader under kap. 24 om behovet for et samarbeid
mellom helsemyndighetene og justismyndighetene om lovbrytere med behov
for et helsefaglig behandlingstilbud. Det er viktig for komiteen at
samarbeidet mellom nevnte myndigheter fungerer godt. Et godt samarbeid
er av betydning for den enkelte som trenger hjelp, for ofrene og
ikke minst er det viktig for tryggheten i samfunnet. Med dette som
bakgrunn ber komiteen departementet om snarest mulig å fremlegge
en plan for bedret samarbeid mellom helse- og politimyndigheter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine tidligere merknader.
Komiteen har for øvrig ingen merknader
til de vurderinger og anbefalinger som fremkommer av proposisjonens
kap. 27.3.
Departementet har foran behandlet spørsmålet om
det bør innføres generelle regler om skjerpende og
formildende omstendigheter. Slike bestemmelser finnes ikke i straffeloven
i dag. Straffelovkommisjonen har heller ikke foreslått å innføre
slike regler i ny straffelov. Departementet ser imidlertid nå noe
annerledes på spørsmålet, og har signalisert
at det i tilknytning til arbeidet med lovens spesielle del vil foreslå å innføre
slike straffutmålingsregler.
Straffeloven § 59 annet ledd ble endret slik
at retten pålegges å ta en uforbeholden tilståelse
i betraktning ved straffutmålingen. I annet punktum gis
retten adgang til også å tillegge en uforbeholden
tilståelse slik vekt at retten kan gå under et
fastsatt særskilt minimum, eller at retten kan ilegge en
mildere straffart.
Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at straffutmålingsregelen
ved tilståelse bør videreføres i den
nye straffelov. En forutsetning for at bestemmelsen om tilståelsesrabatt
skal virke motiverende på en mistenkt, er at det i andre
saker synes utad hvilken virkning tilståelsen har for straffutmålingen.
Departementet foreslår derfor at det tas inn en bestemmelse
i straffeprosessloven om at det skal opplyses i dommen om hvorvidt
straffutmålingsregelen er anvendt, og at det bør
angis hvilken betydning tilståelsen har hatt.
Komiteen er enig med departementet
i at straffutmålingsregelen ved tilståelse
bør videreføres i ny straffelov, og støtter
også forslaget til endring i straffeprosessloven § 40
annet ledd. Det vil etter komiteens mening være
hensiktsmessig om ordningen med tilståelsesrabatt omtales
i den informasjonsfolderen som utdeles til alle som pågripes
for lovbrudd.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har
registrert at den vedtatte tilståelsesrabatten som domstolen
er pålagt å vurdere, hjelper politiet til å oppklare
saker. Disse medlemmer har registrert at dette har
virket positivt spesielt i forhold til å få oppklart
større saker, typisk narkotikasaker. Disse medlemmer mener
dog at det å dømme etter en mildere straffart
enn det som fremkommer i straffebudet ikke skal være noen
regel. Man har for en rekke straffebud uansett anledning til å bruke
betinget dom, og strafferammen går til dels meget langet
ned. Der det er innført minstestraff skal det ikke være
mulig å gå under denne. Dette henger sammen med
at disse medlemmer ønsker at straffene normalt
skal ligge fra midtre sjikt og oppover og ikke så langt
ned som i dag. En tilståelsesrabatt vil da kunne føre
til at man kan få den laveste straffen som er angitt etter
straffebudet. Dette bør være tilstrekkelig motivasjon
for en tiltalt til å tilstå. En tilståelsessak
vil ofte være langt mer prosessøkonomisk lønnsom.
Disse medlemmer mener faktisk også at
det kan være mindre straffverdig dersom man innser at man
har gjort en feil og begått lovbrudd, og ønsker å bidra
til å oppklare den. Man viser da vilje til å få sin sti
ren og ta sin straff i motsetning til en person som nekter å innse
at man har gjort noe galt.
Disse medlemmer mener derfor at det er hensiktsmessig å se
på en slik ordning. Disse medlemmer mener
imidlertid at man bør se på det man i USA kaller
plea bargain. Disse medlemmer vil hevde at dette
er noe som foregår i dag, om enn i uformelle former.
Slike saker bør, slik disse medlemmer ser det,
raskt kunne pådømmes som en enedommersak, med
en enkel prøvelse uansett strafferamme. Dette vil føre
til at en rekke saker går raskere gjennom domstolene, og
således bidra til å minske køen i domstolsapparatet.
I tilegg kan man spare politiet for å måtte etterforske
ytterligere. Disse medlemmer mener det kan bli lettere å oppklare
andre deler av saken ved at man gjennom en slik ordning kan få frem mer
enn man ellers ville gjort. Spesielt gjelder dette ved for eksempel
komplisert økonomisk kriminalitet.
Disse medlemmer mener at om man innfører
en slik ordning, bør mistenkte ha rett til å konsultere
med advokat før han signerer en avtale om plea bargain. Disse
medlemmer mener man ikke bør kunne avtale straff
under minstestraff i straffebudet.
Disse medlemmer vil for øvrig vise til
at plea bargain har store likheter med forenklet forelegg. Denne
reaksjonsformen er jo nettopp at man godtar og innrømmer
lovbruddet, mot den straffen som følger av forelegget.
På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utrede og fremme forslag til en ordning
med "plea bargain"."
Regler om etterskuddsdom er fastsatt i straffeloven § 64.
Bestemmelsen kommer til anvendelse når en person har begått
flere straffbare handlinger og ikke får alle pådømt
samtidig. Dersom én eller flere av handlingene blir pådømt
i en senere dom, kalles denne gjerne etterskuddsdom. Etterskuddsdommen kan
gis som en tilleggsdom eller fellesdom med den første dommen.
Straffen kan ikke reduseres ved en fellesstraff, men den kan bli
det samme som i den første saken.
Straffelovkommisjonen foreslår at retten som hovedregel
skal avsi tilleggsdom ved pådømmelse av nye straffbare
handlinger begått før en tidligere straffedom.
Samtidig understreker kommisjonen at det sammenlagt ikke skal idømmes
en strengere straff enn det ville blitt gjort ved fellesdom. Ved
utmålingen av straff i tilleggsdommen er retten etter forslaget ikke
bundet av reglene om fastsetting av fengselsstraff.
Departementet slutter seg i det alt vesentlige til Straffelovkommisjonens
forslag. Departementet er enig med kommisjonen i at det kan være
hensiktmessig med en hovedregel om at det normalt skal avsies tilleggsdom.
Med mindre saken gjelder en fortsatt forbrytelse, skal retten etter
forslaget normalt avsi tilleggsdom. Men retten har adgang til å avsi
fellesdom når omstendigheter i den konkrete saken tilsier
det.
I motsetning til kommisjonen foreslår departementet
at det skal gjøres uttrykkelig unntak både for regelen
om korteste fengselsstraff og regelen om når fengselsstraffen
skal fastsettes i dager og år.
Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at reglene
om etterskuddsdom ikke bør anvendes analogisk i tilfeller
som faller utenfor bestemmelsens anvendelsesområde.
Komiteen viser til forslaget slik det
fremkommer av proposisjonens pkt. 27.6 og har ingen ytterligere
merknader.
Regler om fradrag i straffen for utholdt varetekt og annen frihetsberøvelse
i forkant av dommen er fastsatt i straffeloven § 60.
Etter første ledd skal det gis fullt fradrag i straffen
for frihetsberøvelse forut for dommen; fradraget er obligatorisk.
Frihetsberøvelsen må være utholdt i "anledning
av saken". Ved frihetsberøvelse i en del av et døgn
gis det fradrag for et helt døgn. For fullstendig isolasjon
skal det i tillegg gis et ytterligere fradrag på én
dag for hvert påbegynte tidsrom av to døgn.
Straffelovkommisjonen går i det vesentlige inn for å videreføre
gjeldende rett om varetektsfradrag, men foreslår enkelte
endringer. Straffelovkommisjonen foreslår at frihetsberøvelse
etter vegtrafikkloven § 22a annet ledd også skal
gi rett til fradrag. For at det skal regnes for frihetsberøvelse,
må bilføreren tas med til for eksempel en politistasjon
eller et legekontor for prøvetaking.
Videre mener kommisjonen at det bør åpnes for at
det gis fradrag for frihetsberøvelse i anledning av en
annen sak som er blitt henlagt, eller som har endt med frifinnelse
eller dom som var mildere enn den forutgående frihetsberøvelsen.
Fradrag skal i disse tilfellene kunne gjøres når
særlige grunner tilsier det. Straffelovkommisjonen går
også inn for at fradrag for frihetsberøvelse i
utlandet skal være obligatorisk.
Dernest foreslår kommisjonen en noe annen måte å beregne
fradraget på: Fradraget skal regnes fra klokkeslettet for
pågripelsen. Fradrag skal gis for hele døgn i
frihetsberøvelse fra pågripelsestidspunktet. I
tillegg skal det gis én dag fradrag for påbegynte døgn.
Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at det ikke
er behov for omfattende endringer i reglene om varetektsfradrag.
Departementet er i motsetning til Straffelovkommisjonen i tvil om
det bør gis fradrag for helt kortvarige frihetsberøvelser.
Etter departementets mening tilsier ikke rimelighetshensyn fradrag
før det har gått noen timer. En kortvarig pågripelse
er normalt ikke så belastende at det er naturlig å gi
rett til fradrag i straffen. Departementet foreslår derfor
at varetektsfradrag bare skal ytes for frihetsberøvelse
som har vart mer enn 4 timer.
Slik departementets utkast om varetektsfradrag er formulert,
er det ikke grunn til å regulere frihetsberøvelse
etter vegtrafikkloven § 22a annet ledd for å ta blodprøve
eller gjennomføre kliniske legeundersøkelser uttrykkelig
i lovteksten. Med en firetimersregel vil dermed hovedregelen bli
at det ikke gis varetektsfradrag for frihetsberøvelsen.
Departementet støtter Straffelovkommisjonens forslag
om at varetekstfradraget skal regnes fra pågripelsestidspunktet,
men med det tillegget at det ikke skal gis fradrag for frihetsberøvelse
som varer i 4 timer eller kortere.
Departementet er ikke enig med kommisjonen i at det bør
gis fradrag for frihetsberøvelse i anledning av en annen
sak som er blitt henlagt, eller som har endt med frifinnelse eller
dom som var mildere enn den forutgående frihetsberøvelsen.
Den siktede har nå rettskrav på erstatning og
oppreisning etter frihetsberøvelse dersom han blir frikjent
eller forfølgningen innstilles.
Departementet antar at det kan skape praktiske problemer dersom
klokkeslettet skal være avgjørende for fradraget
for frihetsberøvelse etter domsavsigelsen. Departementet
foreslår derfor at fradraget for frihetsberøvelse
etter domsavsigelsen fremdeles skal beregnes uavhengig av klokkeslettet
for domsavsigelsen, slik at fradraget tilsvarer antallet hele eller
påbegynte døgn som frihetsberøvelsen
har vart. Også den dagen dommen ble avsagt bør
gi rett til fradrag.
Regelen om ytterligere varetektsfradrag ved opphold i fullstendig
isolasjon bør videreføres. Av hensyn til sammenhengen
i regelverket foreslår departementet en mindre endring
i gjeldende rett: I dag gis det 1 dag fradrag for hver periode på 2
dager, men slik at det ikke gis fradrag før det har gått
24 timer. For at skjæringspunktet for fradrag for frihetsberøvelse
generelt og for ekstrafradrag for isolasjon skal bli det samme,
foreslår departementet at det også skal gis ytterligere
fradrag allerede etter 4 timer i fullstendig isolasjon.
Departementet foreslår en egen bestemmelse om beregningen
av varetektsfradrag i forvaring.
Komiteen viser til departementets vurderinger og
forslag slik de fremkommer av proposisjonen pkt. 27.7, og har ingen
ytterligere merknader.
Fradrag er aktuelt dersom den domfelte er ilagt straff for den
samme handlingen i utlandet som vedkommende er domfelt for i Norge.
I så fall skal retten så vidt mulig gjøre
fradrag ved utmålingen av straffen i Norge.
Straffelovkommisjonens forslag viderefører i det vesentlige
gjeldende rett. Departementet støtter Straffelovkommisjonens
forslag. Departementet er enig med kommisjonen i at fradrag bør
være obligatorisk, men at det likevel er nødvendig
med tilføyelsen "så vidt mulig" for de tilfellene
der den utenlandske reaksjonen ikke er sammenliknbar med den norske.
Komiteen er enig med departementet
i at fradrag i straffen for strafferettslig reaksjon ilagt i utlandet
bør være obligatorisk, og støtter forslaget
slik det fremkommer i proposisjonen pkt. 27.8.
Straffelovens regler om foreldelse faller i to hovedgrupper:
Regler om foreldelse av straffansvar og regler om bortfall av adgangen
til å fullbyrde straff og andre strafferettslige reaksjoner.
Ilagt rettighetstap og andre strafferettslige reaksjoner som ikke
skal fullbyrdes, foreldes likevel ikke.
Hovedregelen er at en handling ikke lenger er straffbar når
foreldelse er inntrådt. Lovovertrederen kan ikke lenger
straffes for den handlingen han har begått. Foreldelsesfristene
for straffansvar er fra 2 til 25 år avhengig av lengstestraffen
i det enkelte straffebudet. At flere straffer kan idømmes
samtidig, påvirker ikke foreldelsesfristen. Gjeldende rett
har ingen unntak fra regelen om at straffansvar foreldes. Foreldelsesfristen
regnes som hovedregel fra den dagen det straffbare forholdet er
opphørt. Etter § 69 avbrytes fristen
ved rettergangsskritt som medfører at den mistenkte får
stilling som siktet. Virkningen av at foreldelsesfristen avbrytes
er at forholdet ikke foreldes så lenge politiet fortsetter
en viss aktiv etterforskning.
Straffelovkommisjonen foreslår i all hovedsak å videreføre
gjeldende rett. Størst realitetsforskjell i forhold til
gjeldende rett har forslaget om at straffansvar for krigsforbrytelser,
folkemord og forbrytelser mot menneskeheten ikke skal foreldes.
Departementet slutter seg til kommisjonens syn på at
hovedlinjene i gjeldende regelverk bør beholdes, og at
det på de fleste punkter kun er behov for mindre justeringer.
Straffelovkommisjonen foreslår å oppheve den nåværende
adgangen etter § 66 til å idømme
rettighetstap i form av tap av offentlig stilling etter at straffansvaret
ellers er foreldet.
Departementet slutter seg til Straffelovkommisjonens forslag.
Det skal sterke grunner til for å gjøre unntak
fra hovedregelen om at en handling ikke kan straffes når
foreldelssfristen er utløpt. Slike grunner synes ikke å foreligge
i tilstrekkelig grad i forhold til det aktuelle rettighetstapet.
Også hensynet til likebehandling av ansatte i og utenfor
offentlig sektor taler mot en slik særregel som den vi
har i dag. På denne bakgrunn fremmer departementet forslag
i tråd med kommisjonens anbefaling.
Straffelovkommisjonen mener at det er behov for å klargjøre
reglene om når foreldelsesfristen for straffeansvar avbrytes.
Kommisjonen foreslår at vilkåret om at fristen
avbrytes ved "rettergangsskritt" som medfører at den mistenkte
får stilling som siktet, utelates fra lovteksten og at
fristavbrytelsen i stedet utelukkende knyttes til tidspunktet når
den mistenkte får status som siktet etter bestemmelsen
i straffeprosessloven § 82.
Straffelovkommisjonen mener også det er behov for å tydeliggjøre
at virkningen av at foreldelsesfristen avbrytes ikke er at fristen
stanser sitt løp, men at foreldelse ikke inntrer så lenge
politiet fortsetter etterforskningen på et rimelig aktivitetsnivå.
Poenget som kommisjonen vil synliggjøre i lovteksten, er
at forfølgelsestiden som hovedregel tas med i beregningen
av om foreldelse har inntrådt.
Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at kriteriet
for når foreldelsesfristen for straffansvar avbrytes bør
klargjøres i loven. Departementet slutter seg til forslaget
fra kommisjonen om at foreldelsesfristen for straffansvar skal avbrytes
i alle tilfeller hvor den mistenkte får stilling som siktet.
Departementet er videre enig i at det er behov for å få klarere
frem at dersom forfølgningen senere innstilles eller stanses
på ubestemt tid, skal forfølgningstiden regnes
ved beregningen av om foreldelse har inntrådt med. Departementet
foreslår imidlertid en noe annen lovteknisk løsning
enn kommisjonen.
Straffelovkommisjonen foreslo i delutredning V en ny regel om
såkalt absolutt foreldelsesfrist, men Straffelovkommisjonen
konkluderer i delutredning VII med at den ikke går inn
for å videreføre forslaget fra den tidligere kommisjonen.
Departementet støtter formålet som ligger til grunn
for forslaget om en absolutt foreldelsesfrist. Likevel har departementet
kommet til at det ikke bør innføres noen slik
frist. Særlig legger departementet vekt på at
det er vanskelig å fastsette frister som har reell betydning
uten at de er for korte.
Etter gjeldende rett foreldes straffansvaret for alle typer av
lovbrudd - uansett hvor alvorlige de er. Vedtektene til Den internasjonale
straffedomstolen (Roma-vedtektene) slår fast at forbrytelser
som faller inn under Den internasjonale domstolens jurisdiksjon,
ikke er gjenstand for foreldelse. Dette er folkemord, forbrytelser
mot menneskeheten og krigsforbrytelser. De strafferettslige prinsipper
som er nedfelt i vedtektene, gjelder bare for Domstolen. Statene er
ikke forpliktet til å ha tilsvarende bestemmelser i sin
nasjonale straffelovgivning.
Straffelovkommisjonen foreslår en helt ny bestemmelse
om at visse straffbare handlinger ikke skal foreldes. Bestemmelsen
må ses i sammenheng med kommisjonens forslag til et nytt
kapittel 16 i straffeloven om krigsforbrytelser, folkemord og forbrytelser
mot menneskeheten. Slike alvorlige forbrytelser skal etter forslaget
unntas fra de alminnelige regler om foreldelse, straffansvaret skal
bestå så lenge lovbryteren lever.
Departementet støtter kommisjonens forslag og tiltrer
den begrunnelsen som er gitt. Særlig legger departementet
vekt på at en regel om ikke-foreldelse gjør at
norsk rett samsvarer med Roma-vedtektene artikkel 29. Departementet
gir uttrykk for at de aktuelle forbrytelser er så alvorlige
at lengstestraffen bør være fengsel i 30 år.
Det kan imidlertid reises spørsmål om mindre alvorlige
krigsforbrytelser mv. likevel skal være gjenstand for foreldelse
etter de alminnelige regler.
Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at alvorlige
terrorhandlinger på det nåværende tidspunktet
ikke bør omfattes av en bestemmelse om ikke-foreldelse
av straffansvar. Departementet vil likevel ikke utelukke at en særregel
for terrorhandlinger må vurderes på nytt dersom
det på et senere tidspunkt skulle bli internasjonal enighet
om at en slik regel er ønskelig som et middel til bekjempelse
av terrorisme.
Departementet foreslår at den nye bestemmelsen om ikke-foreldelse
av straffansvar for krigsforbrytelser, folkemord og forbrytelser
mot menneskeheten skal få anvendelse også for
handlinger som er begått - men ikke foreldet - før
den nye loven trer i kraft.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, ser at behovet for å straffe avtar
etter hvert, og hensynet til lovbryteren og dennes familie tilsier
at adgangen til å stille vedkommende til ansvar på et
gitt tidspunkt bør falle bort. Verdien av vitneprov og
andre bevis svekkes dessuten med tiden, og faren for uriktige domfellelser øker tilsvarende.
Det er derfor etter flertallets mening nødvendig å ha
regler om foreldelse av straffansvar i ny straffelov.
Flertallet er enige med departementet i at straffeloven § 66
annet ledd ikke bør videreføres i ny straffelov,
og tiltrer den begrunnelse som gis for dette i proposisjonen.
Flertallet støtter forslaget om at foreldelsesfristen
for straffansvar skal avbrytes i alle tilfeller hvor den mistenkte
får stilling som siktet. Det er videre hensiktsmessig å tydeliggjøre
at virkningen av at foreldelsesfristen avbrytes ikke er at fristen
endelig avbrytes, men at foreldelse ikke inntrer så lenge
politiet fortsetter etterforskningen på et rimelig aktivitetsnivå.
Det er etter flertallets mening helt riktig å gjøre
unntak fra reglene om foreldelse når saken gjelder folkemord,
forbrytelser mot menneskeheten og/eller krigsforbrytelser.
Begrunnelsen som gis for dette i proposisjonen tiltres. Det vil
være nødvendig å komme tilbake til den
konkrete utformingen av en slik unntaksregel i forbindelse med behandlingen
av forslag til ny spesiell del i straffeloven, men flertallet vil
allerede nå signalisere at norske foreldelsesregler bør
i størst mulig grad være i samsvar med vedtektene
av 17. juli 1998 til Den internasjonale straffedomstolen
(Roma-vedtektene).
Alvorlige terrorhandlinger kan berøre en
hel verden og ramme svært mange mennesker direkte. Det er
derfor avgjørende at de ansvarlige stilles til ansvar for
sine handlinger. Vi har eksempel fra norsk rettspraksis som viser
at det kan gå lang tid før de skyldige etter terrorhandlinger
finnes, stilles for retten og dømmes. Vi vet også at
det i dag finnes nasjoner som gir beskyttelse til terrorister, og
at det derfor kan gå meget lang tid før disse
kan pågripes, selv om man vet hvem som står bak
terrorhandlingen. Etter flertallets mening bør
det derfor gjøres ett ytterligere unntak fra reglene om
foreldelse når saken gjelder alvorlige terrorhandlinger.
Tilsvarende gjelder for reglene om foreldelse av idømt
straff. På denne bakgrunn fremmer flertallet følgende
forslag:
"Straffeloven § 91 skal lyde:
§ 91. Straffansvar som ikke foreldes
Straffansvaret for terrorhandlinger, krigsforbrytelser,
folkemord og forbrytelser mot menneskeheten foreldes ikke."
Flertallet mener at unntak for alvorlige terrorhandlinger
fra foreldelsesreglene vil være et middel til bekjempelse
av terrorisme. På denne bakgrunn vil flertallet oppfordre
Regjeringen til å arbeide internasjonalt for endring av
foreldelsesreglene for tilfeller av alvorlige terrorhandlinger.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser
at det kan være grunner til at man har en regel om foreldelse
av saker. Etter lang tid kan kanskje en visshet om hva som har skjedd være
viktigere enn å få noen straffet, både
for offer og samfunn. Det er svært få saker hvor
dette har blitt brukt eller har blitt oppfattet som sterkt urimelig. Disse
medlemmer ønsker likevel ikke et så finmasket
system som Regjeringen ønsker.
Disse medlemmer mener foreldelse
hvor strafferammen er inntil 6 års fengsel skal inntre
etter 10 år, og hvor strafferammen er 30 års fengsel
inntrer det ingen foreldelse. Der strafferammen er mellom 10 års
fengsel og inntil 30 års fengsel er foreldelsesfristen
30 år. På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
"Straffeloven § 86
skal lyde:
§ 86. Foreldelsesfristen
Fristen for foreldelse av straffeansvar er
a) 10 år når den høyeste
lovbestemte straff er bot eller fengsel i inntil 6 år,
b) 30 år når den høyeste lovbestemte
straff er bot eller fengsel i mer enn 6 år.
Der lovens strengeste straff er fengsel i inntil 30 år
inntrer ingen foreldelse.
Bestemmelsene i den nåværende straffeloven §§ 71-74
omhandler foreldelse av ilagte strafferettslige reaksjoner. Reglene
innebærer at de ilagte reaksjonene faller bort og ikke
lenger kan fullbyrdes. Det gjelder ulike regler for de ulike reaksjonene.
Etter § 71 første ledd varierer foreldelsesfristene for
idømt fengselsstraff fra 5 til 30 år avhengig
av den idømte straffens lengde. Foreldelsesfristen avbrytes ved
at fullbyrdingen av straffen påbegynnes eller ved at den
domfelte blir pågrepet for å sikre fullbyrdingen.
Idømt forvaring bortfaller etter de samme frister som for
fengselsstraff. Det samme gjelder for idømt samfunnsstraff.
Idømte særreaksjoner for utilregnelige lovovertredere
bortfaller ved foreldelse etter 20 år. Ilagt bot foreldes
10 år etter at avgjørelsen ble endelig.
Straffelovkommisjonen foreslår i all hovedsak å videreføre
gjeldende rett. Forslaget om at idømt straff for krigsforbrytelser,
folkemord og forbrytelser mot menneskeheten ikke skal foreldes,
innebærer imidlertid en realitetsforskjell av betydning.
Departementet viser til det som tidligere er sagt om behovet
for regler om foreldelse.
Kommisjonen går inn for å videreføre
bestemmelsene i straffeloven § 72. Hovedprinsippet
sier at foreldelsesfristene for idømt frihetsstraff regnes
fra den dagen dommen er endelig (rettskraftig). Det samme skal gjelde
for dommer på samfunnsstraff. Det nye i bestemmelsen er
at Straffelovkommisjonen foreslår et tillegg som skal klargjøre
utgangspunktet for foreldelsesfristen der det treffes en avgjørelse
om gjeninnsetting på reststraff etter en prøveløslatelse. Forslaget
innebærer at fristen begynner å løpe
den dagen avgjørelsen om gjeninnsetting er endelig. Kommisjonen
foreslår også i utkastet tredje ledd en eksplisitt
regel for situasjonen når fullbyrdingen av straffen avbrytes.
Da skal fristen løpe fra avbrytelsestidspunktet.
Departementet er enig med kommisjonen i at det er behov for å klargjøre
hva som er utgangspunktet for foreldelse av reststraffen ved gjeninnsetting
etter en prøveløslatelse. Dagen da avgjørelsen
om gjeninnsetting er endelig, synes å være det
naturlige utgangspunktet for fristens løp.
Departementet støtter også forslaget om en
egen regel for situasjonen når fullbyrdingen avbrytes,
for eksempel ved rømning eller uteblivelse etter endt permisjon
og forslaget om at fristen i slike tilfeller regnes fra avbrytelsen.
Straffelovkommisjonen foreslår en egen bestemmelse om
foreldelse av idømt særreaksjon for utilregnelige.
Foreldelsesfristen for idømt særreaksjon for utilregnelige
skal være 20 år.
Departementet mener at det er naturlig å se hen til den
fristen som er foreslått å gjelde for tilsvarende frihetsstraffer
når foreldelsesfristen for særreaksjonene for
utilregnelige fastsettes. Dersom gjerningspersonen er tilregnelige,
gjelder etter departementets forslag en 20-års foreldelsesfrist
for fullbyrdingen av idømt fengselsstraff på mer
enn 8 år og inntil 20 år. Denne fristen vil ofte
komme til anvendelse når tilregnelige blir straffet for
lovbrudd det typisk gis særreaksjon for når lovbryteren
er utilregnelig. Departementet er på denne bakgrunn enig
med kommisjonen i at det er ønskelig å videreføre
gjeldende regel om 20 års foreldelsesfrist for idømt
særreaksjon for utilregnelige.
Roma-vedtektene artikkel 29 fastsetter at forbrytelser som faller
inn under Den internasjonale straffedomstolens jurisdiksjon, ikke
er gjenstand for foreldelse. Det må legges til grunn at
artikkel 29 mest naturlig innebærer at de aktuelle forbrytelsene
skal unntas både fra regler om foreldelse av straffansvar
og fra regler om foreldelse av idømt straff.
Straffelovkommisjonen foreslår en bestemmelse om idømt
straff som ikke skal foreldes. Forslaget omfatter krigsforbrytelser,
folkemord og forbrytelser mot menneskeheten.
Departementet støtter kommisjonens forslag. Departementet
legger vekt på at forbrytelsene det er snakk om, ofte vil
ha et politisk preg. Det vil av den grunn trolig være større
fare enn ellers for at lovbryteren slipper unna forfølgningen
eller fullbyrdingen slik at den alminnelige foreldelsesfristen utløper.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, viser til departementets vurderinger og
forslag slik de fremkommer av proposisjonen pkt. 28.3, samt komiteens
merknader under kap. 27.1.2 om foreldelse med hensyn til terrorhandlinger.
På denne bakgrunn fremmer flertallet følgende
forslag:
"Straffeloven § 96 skal lyde:
§ 96. Idømt straff
som ikke foreldes
Idømt straff for terrorhandlinger, krigsforbrytelser,
folkemord og forbrytelser mot menneskeheten foreldes ikke."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
idømt straff ikke skal kunne foreldes. Det vil være å premiere
de som unndrar seg straffeforfølgelse for en handling de
alt er kjent skyldige i. Disse medlemmer vil derfor
stemme imot forslaget i § 96 om foreldelse av
idømt straff.
En ny lov i en moderne språkdrakt og med konsekvent
terminologi vil være lettere å praktisere enn loven
fra 1902. I tillegg er spørsmål som tidligere
var tvilsomme og ulovregulert blitt utrykkelig regulert i loven.
Når loven er blitt innarbeidet, bør dette gi grunnlag
for en kvalitativt bedre og mer effektiv strafforfølgning.
En konsekvent vektlegging av skadefølgeprinsippet kan
lede til en noe mer tilbakeholden bruk av straff enn i dag. Dette
kan igjen føre til noe mindre belastninger på strafferettsapparatet
enn en mer utstrakt bruk av straff.
Departementet foreslår også en rekke andre
endringer som enten kan føre til mer eller til mindre bruk av
straff. Det er vanskelig å si noe sikkert om den totale
virkningen for de ulike ledd i strafferettsapparatet.
Komiteen har ingen merknader.
Forslag fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 1
Ny § 26a i straffeloven skal lyde:
§26a. Innskrenkende tolking
Selv om ingen lovfestet straffrihetsgrunn foreligger, kan særegne omstendigheter medføre at et straffebud ikke skal anvendes på en handling som dekkes av ordlyden.
Forslag 2
Straffeloven § 33 skal lyde:
§ 33. Begrenset bruk av fengselsstraff overfor unge lovbrytere
Den som var under 18 år på handlingstidspunktet, kan bare idømmes ubetinget fengselsstraff når det er særlig påkrevd. Fengselsstraffen kan ikke overstige 8 år.
Forslag 3
Straffeloven § 40 nytt siste ledd skal lyde:
Den som var under 18 år på handlingstidspunktene, kan ikke idømmes forvaring.
Forslag 4
Straffeloven § 48 andre ledd skal lyde:
Første ledd bokstav a kan fravikes når den straff som ellers ville ha blitt idømt, helt eller delvis ville ha vært betinget, og ellers når sterke grunner taler for at samfunnsstraff idømmes, herunder at lovbryteren var under 18 år på gjerningstidspunktet.
Forslag 5
Straffeloven § 61 skal lyde:
§ 61. Straffutmålingsfrafall
Selv om straffeskyld anses bevist, kan retten, når helt særlige grunner tilsier det, frafalle å utmåle straff. § 60 annet ledd gjelder tilsvarende.
Forslag 6
I lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker skal § 174 nytt første ledd lyde:
Personer under 16 år kan ikke pågripes.
Forslag 7
Stortinget ber Regjeringen utarbeide forslag til tvungen overføring til Konfliktråd i saker der barn under 18 år har begått en kriminell handling. Det gjøres unntak for sedelighetssaker.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 8
Stortinget ber Regjeringen fremme lovendringsforslag som sikrer at den som et oppholdsforbud er satt til å beskytte blir hørt når det er snakk om å oppheve eller forlenge et oppholdsforbud.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 9
Straffeloven § 16 første ledd skal lyde:
Den som har forsett om å fullbyrde et lovbrudd som kan medføre fengsel i 3 måneder eller mer, og som foretar seg noe som er ment å lede direkte til utføringen, straffes for forsøk, når ikke annet er bestemt.
Forslag 10
Straffeloven § 34 første ledd skal lyde:
I dom på fengselsstraff kan retten bestemme at fullbyrdingen helt eller delvis utsettes i en prøvetid. Utsettes fullbyrdingen av deler av straffen (dels betinget, dels ubetinget), kan den ubetingede delen ikke settes lavere enn 14 dager. Kommer § 79 bokstav b til anvendelse, eller gjelder dommen lovbrudd med en særskilt minstestraff, kan det ikke bestemmes at fullbyrdingen utsettes helt eller delvis.
Forslag 11
Straffeloven § 48 skal lyde:
§ 48. Vilkår for å idømme samfunnsstraff
Samfunnstraff kan idømmes i stedet for fengselsstraff når
a) det ellers ikke ville ha blitt idømt strengere straff enn fengsel i 1 år,
b) handlingen ikke har en strafferamme på mer enn 3 år,
c) hensynet til straffens formål og offer ikke taler mot en reaksjon i frihet, og aldri for lovbrudd omhandlet i lovens kapittel 27 og 28, og
d) lovbryteren samtykker og har bosted i Norge.
Straffeloven § 49 skal lyde:
§ 49. Timetall, subsidiær fengselsstraff og gjennomføringstid
I dom på samfunnsstraff skal retten fastsette
a) et timetall, som skal være fra 110 timer, og hvor 8 timer svarer til fengsel i 1 dag,
b) en subsidiær fengselsstraff, som skal svare til den fengselsstraff som ville ha blitt idømt uten samfunnsstraff, og
c) en gjennomføringstid, som normalt skal svare til den subsidiære fengselsstraffen.
Forslag 12
Straffeloven § 79 første ledd bokstav b) skal lyde:
b) når en tidligere domfelt person på ny har begått en forsettlig straffbar handling av samme art eller hvor strafferammen er fengsel i mer enn 6 år, som han tidligere er dømt for her i riket eller i utlandet, kan straffen ikke settes lavere enn halvparten av straffebudets ordinære strafferamme hvis ikke straffebudet selv bestemmer noe annet. Er personen domfelt for forsettlige handlinger av samme art eller hvor strafferammen er fengsel i mer enn 6 år, mer enn én gang tidligere, kan fengselsstraffen forhøyes med inntil det dobbelte og skal ikke fastsettes lavere enn straffebudets ordinære maksimale straff. Fengselsstraffen etter foregående punktum kan ikke forhøyes ut over 30 år.
Første ledd i denne bokstav gjelder ikke dersom det er gått mer enn 10 år etter endt fullbyrdelse av den tidligere dom.
Forslag 13
Straffeloven § 86 skal lyde:
§ 86. Foreldelsesfristen
Fristen for foreldelse av straffeansvar er
a) 10 år når den høyeste lovbestemte straff er bot eller fengsel i inntil 6 år,
b) 30 år når den høyeste lovbestemte straff er bot eller fengsel i mer enn 6 år.
Hvor lovens strengeste straff er fengsel i inntil 30 år inntrer ingen foreldelse.
Forslag 14
I lov 22. mai nr. 10 1902 Almindelig borgerlig Straffelov skal § 127 første ledd lyde:
Den, som ved Vold søger at formaa en offentlig Tjenestemand til at foretage eller undlade en Tjenestehandling eller at hindre ham under en saadan, eller som medvirker hertil, straffes med Fængsel i mindst 1 år og indtil 6 Aar, men indtil 15 Aar, naar han udfører Forbrydelsen i Forening med nogen anden.
Forslag 15
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om at strafferammen høynes til fengsel i 30 år der hvor den etter dagens lov er angitt til inntil 21 år.
Forslag 16
Stortinget ber Regjeringen utrede forskjellige forslag til ordninger med egne ungdomsdomstoler eller ordninger hvor retten settes som en ungdomsdomstol, samt hvilke virkemidler og reaksjonsformer en slik domstol bør kunne ha.
Forslag 17
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til endringer i straffegjennomføringsloven hvor det for overtredelser av bestemmelser med en strafferamme fra 3 år og oppover ikke skal kunne gis åpen soning og/eller prøveløslatelse før fire femdeler av straffen er sonet, og hvor det ikke skal kunne gis åpen soning og/eller prøveløslatelse i gjentagelsestilfeller.
Forslag 18
Stortinget ber Regjeringen fremme lovendringsforslag i overensstemmelse med forslaget fra flertallet i Straffelovkommisjonen med hensyn til hvem som skal kunne idømmes særreaksjonene overføring til tvungent psykisk helsevern og tvungen omsorg.
Forslag 19
Stortinget ber Regjeringen legge til rette for en statlig delfinansiering utover kommunens ansvar for grunnleggende kommunale tilbud, i tilfeller hvor en person er dømt til psykiatrisk behandling grunnet psykose.
Forslag 20
Stortinget ber Regjeringen utrede og fremme forslag til en ordning med "plea bargain".
Komiteen har for øvrig ingen
merknader, viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre
slike
vedtak:
A.
Vedtak til lov
om straff (straffeloven)
Stortinget.MiddleTier.Business.Services.DocumentImport.InnstXml1.tit[]
Kapittel 1. Straffelovgivningens virkeområde
§ 1. Virkeområdet for de alminnelige
bestemmelsene
Bestemmelsene i første del gjelder for alle straffbare
handlinger når ikke annet er bestemt i eller i medhold
av lov eller følger av tolking.
§ 2. Folkerettslige begrensninger
Straffelovgivningen gjelder med de begrensninger som følger
av overenskomster med fremmede stater eller av folkeretten for øvrig.
§ 3. Straffelovgivningens virkeområde
i tid
Straffelovgivningen på handlingstidspunktet anvendes.
Likevel anvendes lovgivningen på tidspunktet for avgjørelsen
når dette fører til et gunstigere resultat for
den siktede og lovendringen skyldes et endret syn på hvilke
handlinger som bør straffes, eller på bruken av
strafferettslige reaksjoner.
Når et sammenhengende straffbart forhold fortsetter
etter at en lovendring i skjerpende retning har trådt i
kraft, anvendes handlingstidspunktets lov på de deler av
forholdet som faller på hver sin side av tidspunktet for
ikrafttredelsen.
Er noen siktet, jf. straffeprosessloven § 82,
tas det ikke hensyn til at påtalen ville ha vært
foreldet etter en nyere lov, eller at den ikke lenger er ubetinget.
Er fullbyrdingen av en reaksjon begynt, tas det ikke hensyn
til at adgangen til å fullbyrde ville ha vært
foreldet etter en nyere lov.
Ved domfellelse etter gjenopptakelse anvendes samme lovgivning
som ved den opprinnelige avgjørelsen.
§ 4. Straffelovgivningens anvendelse på handlinger
i Norge og på norske jurisdiksjonsområder mv.
Straffelovgivningen gjelder for handlinger foretatt i Norge,
herunder på Svalbard, Jan Mayen og i de norske bilandene,
jf. lov 27. februar 1930 nr. 3.
Straffelovgivningen gjelder også for handlinger foretatt
a) på innretninger på norsk
kontinentalsokkel for undersøkelse etter eller utnytting
eller lagring av undersjøiske naturforekomster og på rørledninger
og andre faste transportanlegg tilknyttet slike innretninger også når
de ligger utenfor norsk kontinentalsokkel,
b) i jurisdiksjonsområde etablert i medhold av
lov 17. desember 1976 nr. 91 om Norges økonomiske sone,
på handlinger som krenker interesser som den norske jurisdiksjon
skal ivareta, og
c) på norsk fartøy, herunder luftfartøy,
og boreplattform eller liknende flyttbar innretning. Oppholder fartøyet
eller innretningen seg på eller over en annen stats territorium,
gjelder straffelovgivningen bare en handling foretatt av en person
som følger med fartøyet eller innretningen.
§ 5. Straffelovgivningens anvendelse på handlinger
i utlandet
Utenfor virkeområdet etter § 4 gjelder
straffelovgivningen for handlinger foretatt
a) av en norsk statsborger,
b) av en person med bosted i Norge, eller
c) på vegne av et foretak registrert i Norge,
når handlingene:
1. er straffbare også etter loven i landet
der de er foretatt,
2. anses som krigsforbrytelse, folkemord eller forbrytelse
mot menneskeheten,
3. anses som brudd på krigens folkerett,
4. anses som barneekteskap eller tvangsekteskap,
5. anses som kjønnslemlestelse,
6. er rettet mot den norske stat eller norsk statsmyndighet,
eller
7. er foretatt utenfor området for noen stats høyhetsrett
og kan straffes med fengsel.
Første ledd gjelder tilsvarende for handlinger foretatt
a) av en person som etter handlingstidspunktet
er blitt norsk statsborger eller har fått bosted i Norge,
b) av en person som er eller etter handlingen er blitt statsborger
i eller bosatt i et annet nordisk land, og som oppholder seg i Norge,
eller
c) på vegne av et utenlandsk foretak som etter
handlingstidspunktet har overført sin samlede virksomhet
til et foretak registrert i Norge.
Første ledd nr. 1, 2, 5 og 6 gjelder tilsvarende
for handlinger foretatt av andre personer enn dem som omfattes av
første og annet ledd, når personen oppholder seg
i Norge, og handlingen har en lengstestraff på fengsel
i mer enn 1 år.
Ved strafforfølgning etter denne paragraf kan straffen
ikke overstige høyeste lovbestemte straff for tilsvarende
handling i det landet der den er foretatt.
Påtale etter denne paragraf reises bare når
allmenne hensyn tilsier det.
§ 6. Særlig folkerettslig grunnlag
til å strafforfølge
Utenfor virkeområdet etter §§ 4
og 5 gjelder straffelovgivningen også for handlinger som
Norge etter overenskomster med fremmede stater eller etter folkeretten
for øvrig har rett eller plikt til å strafforfølge.
§ 5 femte ledd gjelder tilsvarende.
§ 7. Handling som anses foretatt på flere
steder
Når straffbarheten av en handling avhenger eller påvirkes
av en inntrådt eller tilsiktet virkning, anses handlingen
foretatt også der virkningen er inntrådt eller
tilsiktet fremkalt.
§ 8. Adgangen til å strafforfølge
forhold som er
pådømt i utlandet
Når det i utlandet er avsagt endelig dom som går inn
under
a) lov 25. mars 1977 nr. 22 om overføring
av straffeforfølging fra eller til annet europeisk land,
b) lov 20. juli 1991 nr. 67 om overføring av domfelte,
eller
c) internasjonal avtale innenfor Schengensamarbeidet,
kan ikke straffesak reises eller straffedom avsies i Norge
for samme straffbare forhold, når
1. vedkommende ble frifunnet eller funnet skyldig uten
at det ble fastsatt noen reaksjon, eller
2. den idømte reaksjonen er helt fullbyrdet, er
under fullbyrding eller er bortfalt etter domslandets regler.
Dersom strafforfølgningen i domslandet ikke har skjedd
etter krav fra norske myndigheter, kan forfølgning i Norge
skje for saker som nevnt i første ledd bokstav a og b,
når
a) handlingen er foretatt i et område
som nevnt i § 4, jf. § 7,
b) lovbryteren på handlingstidspunktet hadde bosted
i Norge eller var norsk statsborger, og allmenne hensyn tilsier
forfølgning,
c) handlingen var rettet mot en person med norsk offentlig
verv, eller mot en offentlig institusjon eller annet som er av offentlig
karakter i Norge, eller lovbryteren selv hadde norsk offentlig verv, eller
d) Norge har folkerettslig rett eller plikt til strafforfølgning.
Dersom strafforfølgningen i domslandet ikke har skjedd
etter krav fra norske myndigheter, kan forfølgning i Norge
skje for saker som nevnt i første ledd bokstav c, når
a) handlingen helt eller delvis ble foretatt i
Norge. Ble handlingen bare delvis foretatt i Norge, gjelder unntaket
likevel ikke dersom handlingen delvis ble foretatt på territoriet
til den konvensjonspart som avsa dommen,
b) handlingen er straffbar i Norge som krigsforbrytelse,
folkemord, lovbrudd mot statens selvstendighet og sikkerhet, lovbrudd
mot statsforfatningen og det politiske system, eller som kapring, sabotasje
mot infrastrukturen, grovt narkotikalovbrudd, ulovlig befatning
med plutonium og uran, eller grov brannstiftelse eller annen særlig farlig ødeleggelse,
eller
c) handlingen ble foretatt av en norsk tjenestemann og var
et brudd på vedkommendes tjenesteplikter.
Kapittel 2. Legaldefinisjoner mv.
§ 9. De nærmeste
Med de nærmeste menes
a) ektefelle,
b) slektninger i direkte linje og søsken, og deres
ektefeller,
c) ektefellens slektninger i direkte linje og søsken, og
deres ektefeller,
d) stesøsken og deres ektefeller,
e) fosterforeldre og deres foreldre, fosterbarn og fostersøsken,
og
f) forlovede.
Det som er bestemt om ektefeller, gjelder også fraskilte.
Besvogrede regnes likevel bare som de nærmeste for forhold
som har skjedd før oppløsningen av ekteskapet.
Det som er bestemt om besvogrede i annet punktum, gjelder også for
forlovede etter at forlovelsen er hevet.
Svogerskap anses fortsatt å bestå når
ekteskapet som begrunnet det, er opphørt ved død.
Likestilt med ekteskap er partnerskap registrert etter
lov 30. april 1993 nr. 40 og andre tilfeller når to personer
bor fast sammen under ekteskapsliknende forhold.
§ 10. Offentlig sted og offentlig handling
Med offentlig sted menes et sted bestemt for alminnelig
ferdsel eller et sted der allmennheten ferdes.
En handling er offentlig når den er foretatt i
nærvær av et større antall personer,
eller når den lett kunne iakttas og er iakttatt fra et
offentlig sted. Består handlingen i fremsettelse av et
budskap, er den også offentlig når budskapet er
fremsatt på en måte som gjør det egnet
til å nå et større antall personer.
§ 11. Betydelig skade på legeme
og helse
Med betydelig skade på legeme og helse menes tap
eller vesentlig svekkelse av en sans, et viktig organ eller en viktig
legemsdel, vansirethet, livsfarlig eller langvarig sykdom, eller
alvorlig psykisk skade.
Betydelig skade er det også når et foster
dør eller skades som følge av en straffbar handling.
§ 12. Gjenstand
Med gjenstand menes også elektrisk energi eller annen
energi.
§ 13. Beregning av lovbestemte frister
Domstolloven § 148 annet ledd og § 149
første ledd får anvendelse ved beregning av lovbestemte frister.
Kapittel 3. Grunnvilkår for straffansvar
§ 14. Krav om lovhjemmel
Strafferettslige reaksjoner, jf. §§ 29
og 30, kan bare ilegges med hjemmel i lov.
§ 15. Medvirkning
Et straffebud rammer også den som medvirker til at
straffebudet brytes, når ikke annet er bestemt.
§ 16. Forsøk
Den som har forsett om å fullbyrde et lovbrudd som
kan medføre fengsel i 1 år eller mer, og som foretar
noe som er ment å lede direkte til utføringen, straffes
for forsøk, når ikke annet er bestemt.
Den som frivillig avstår fra å fullbyrde
lovbruddet eller avverger at det blir fullbyrdet, straffes likevel
ikke for forsøk.
§ 17. Nødrett
En handling som ellers ville være straffbar, er lovlig
når
a) den blir foretatt for å redde liv,
helse, eiendom eller en annen interesse fra en fare for skade som ikke
kan avverges på annen rimelig måte, og
b) denne skaderisikoen er langt større enn skaderisikoen
ved handlingen.
§ 18. Nødverge
En handling som ellers ville være straffbar, er lovlig
når den
a) blir foretatt for å avverge et ulovlig
angrep,
b) ikke går lenger enn nødvendig, og
c) ikke går åpenbart ut over hva som er
forsvarlig under hensyn til hvor farlig angrepet er, hva slags interesse
som angrepet krenker, og angriperens skyld.
Regelen i første ledd gjelder tilsvarende for
den som iverksetter en lovlig pågripelse eller søker å hindre
at noen unndrar seg varetektsfengsling eller gjennomføring
av frihetsstraff.
Utøving av offentlig myndighet kan bare møtes med
nødverge når myndighetsutøvingen er ulovlig, og
den som gjennomfører den, opptrer forsettlig eller grovt
uaktsomt.
§ 19. Selvtekt
En handling som ellers ville være straffbar, er lovlig
når den som har retten, handler for å gjenopprette
en ulovlig endret tilstand, og det ville være urimelig å måtte
vente på myndighetenes bistand. Makt mot en person kan
bare brukes når rettskrenkelsen er åpenbar, og
må ikke gå lenger enn forsvarlig.
§ 20. Tilregnelighet
For å kunne straffes må lovbryteren være
tilregnelig på handlingstidspunktet. Lovbryteren er ikke tilregnelig
dersom han på handlingstidspunktet er
a) under 15 år,
b) psykotisk,
c) psykisk utviklingshemmet i høy grad, eller
d) har en sterk bevissthetsforstyrrelse.
Bevissthetsforstyrrelse som er en følge av selvforskyldt
rus, fritar ikke for straff.
§ 21. Skyldkravet
Straffelovgivningen rammer bare forsettlige lovbrudd med
mindre annet er bestemt.
§ 22. Forsett
Forsett foreligger når noen
a) handler med hensikt om å oppfylle
gjerningsbeskrivelsen i et straffebud,
b) handler med bevissthet om at handlingen sikkert eller
mest sannsynlig oppfyller gjerningsbeskrivelsen i et straffebud,
eller
c) regner det som mulig at handlingen oppfyller gjerningsbeskrivelsen
i et straffebud, og bestemmer seg for å foreta handlingen
selv om gjerningsbeskrivelsen med sikkerhet eller mest sannsynlig
skulle bli oppfylt.
Forsett foreligger selv om lovbryteren ikke er kjent med
at handlingen er ulovlig, jf. § 26.
§ 23. Uaktsomhet
Den som handler i strid med kravet til forsvarlig opptreden
på et område, og som ut fra sine personlige forutsetninger
kan bebreides, er uaktsom.
Uaktsomheten er grov dersom handlingen er svært
klanderverdig og det er grunnlag for sterk bebreidelse.
§ 24. Uforsettlig følge
En uforsettlig følge inngår i vurderingen
av om et lovbrudd er grovt dersom lovbryteren har opptrådt uaktsomt
i forhold til følgen eller unnlatt etter evne å avverge
følgen etter å ha blitt oppmerksom på at
den kunne inntre.
§ 25. Faktisk uvitenhet
Enhver skal bedømmes etter sin oppfatning av den
faktiske situasjonen på handlingstidspunktet.
Er uvitenheten uaktsom, straffes handlingen når uaktsomt
lovbrudd er straffbart.
Det ses bort fra uvitenhet som følge av selvforskyldt
rus. I slike tilfeller bedømmes lovbryteren som om han
hadde vært edru.
§ 26. Rettsuvitenhet
Den som på handlingstidspunktet på grunn
av uvitenhet om rettsregler er ukjent med at handlingen er ulovlig,
straffes når uvitenheten er uaktsom.
Kapittel 4. Foretaksstraff
§ 27. Straff for foretak
Når et straffebud er overtrådt av noen
som har handlet på vegne av et foretak, kan foretaket straffes. Det
gjelder selv om ingen enkeltperson har utvist skyld eller oppfylt
vilkåret om tilregnelighet, jf. § 20.
Med foretak menes selskap, forening eller annen sammenslutning,
enkeltpersonforetak, stiftelse, bo eller offentlig virksomhet.
Straffen er bot. Foretaket kan også fradømmes retten
til å utøve virksomheten eller forbys å utøve den
i visse former, jf. § 56, og ilegges inndragning, jf. kapittel
13.
§ 28. Momenter ved avgjørelsen
om et foretak skal ilegges straff
Ved avgjørelsen om et foretak skal straffes etter § 27,
og ved utmålingen av straffen, skal det blant annet tas
hensyn til
a) straffens preventive virkning,
b) lovbruddets grovhet,
c) om foretaket ved retningslinjer, instruksjon, opplæring,
kontroll eller andre tiltak kunne ha forebygget lovbruddet,
d) om lovbruddet er begått for å fremme
foretakets interesser,
e) om foretaket har hatt eller kunne ha oppnådd noen
fordel ved lovbruddet,
f) foretakets økonomiske evne,
g) om andre reaksjoner som følge av lovbruddet
blir ilagt foretaket eller noen som har handlet på vegne
av det, blant annet om noen enkeltperson blir ilagt straff, og
h) om overenskomst med fremmed stat forutsetter bruk av
foretaksstraff.
Kapittel 5. Oversikt over de strafferettslige
reaksjonene
§ 29. Straffene
Straffene er
a) fengsel, jf. kapittel 6,
b) forvaring, jf. kapittel 7,
c) samfunnsstraff, jf. kapittel 8,
d) bot, jf. kapittel 9, og
e) rettighetstap, jf. kapittel 10.
§ 30. Andre strafferettslige reaksjoner
Andre strafferettslige reaksjoner er
a) straffutmålingsutsettelse, jf. § 60,
b) straffutmålingsfrafall, jf. § 61,
c) overføring til tvungent psykisk helsevern, jf. § 62,
d) overføring til tvungen omsorg, jf. § 63,
e) inndragning, jf. kapittel 13,
f) påtaleunnlatelse, jf. straffeprosessloven §§ 69
og 70,
g) overføring av saken til megling i konfliktråd,
jf. straffeprosessloven § 71 a, jf. konfliktrådsloven, og
h) tap av retten til å føre motorvogn
mv., jf. vegtrafikkloven § 24 a annet ledd, § 33
nr. 1 og 2, jf. nr. 6, og § 35 første ledd og
tap av retten til å drive persontransport mot vederlag
(kjøreseddel), jf. yrkestransportloven § 37 f
annet ledd.
Kapittel 6. Fengselsstraff
§ 31. Fastsetting av fengselsstraff
Fengselsstraff kan idømmes når dette
er bestemt i straffebudet.
Minstestraffen er 14 dager når ikke annet er bestemt
i loven.
Fengselsstraff idømmes for en fastsatt tid. Fengselsstraff
til og med 120 dager fastsettes i dager. Fengselsstraff over 4 måneder
fastsettes i måneder og år.
§ 32. Forening av fengselsstraff med andre
straffer
Sammen med fengselsstraff kan det idømmes
a) samfunnsstraff på vilkår
som angitt i § 51 bokstav a,
b) bot, jf. § 54 første punktum bokstav
a, jf. annet punktum, eller
c) rettighetstap, jf. § 59 bokstav a.
Adgangen etter første ledd til å ilegge
andre straffer sammen med fengselsstraff er uten betydning for bestemmelser
som tillegger strafferammen rettslig virkning.
§ 33. Begrenset bruk av fengselsstraff overfor
unge lovbrytere
Den som var under 18 år på handlingstidspunktet,
kan bare idømmes ubetinget fengselsstraff når
det er særlig påkrevd. Fengselsstraffen kan ikke
overstige 15 år selv om straffebudet gir adgang til å idømme strengere
straff.
§ 34. Fullbyrdingsutsettelse (betinget fengsel)
I dom på fengselsstraff kan retten bestemme at fullbyrdingen
helt eller delvis utsettes i en prøvetid. Utsettes fullbyrdingen
av deler av straffen (dels betinget, dels ubetinget fengsel), kan
den ubetingede delen ikke settes lavere enn 14 dager.
Prøvetiden skal i alminnelighet være
2 år. Når vilkårene for straffskjerpelse
ved gjentakelse er oppfylt, og i andre særlige tilfeller,
kan det settes en lengre prøvetid, men ikke over
5 år. Prøvetiden regnes fra den dagen endelig
dom er avsagt.
Fullbyrdingsutsettelse gis på det grunnvilkår
at den domfelte ikke begår en ny straffbar handling i prøvetiden.
I tillegg kan retten fastsette særvilkår etter §§ 35
til 37. Den siktede skal så vidt mulig få uttale
seg om særvilkår før de fastsettes.
§ 35. Særvilkår om erstatning
og oppreisning
Som særvilkår for fullbyrdingsutsettelse
skal retten pålegge den domfelte å yte slik erstatning
og oppreisning som den fornærmede eller en annen skadelidt
har rett til og gjør krav på, og som den domfelte har
evne til å betale. Er tapet tilstrekkelig klargjort, kan
retten også av eget tiltak sette vilkår om erstatning.
§ 36. Særvilkår om meldeplikt
Som særvilkår for fullbyrdingsutsettelse
kan retten pålegge den domfelte å melde seg for
politiet til bestemte tider. Perioden for meldeplikten er 1 år
når ikke retten bestemmer noe annet. Meldeplikten løper fra
den dag dommen er rettskraftig. Gjelder dommen en straffbar handling
som den domfelte har tilstått, kan det bestemmes i dommen
at meldeplikten skal settes i verk straks.
§ 37. Andre særvilkår
Som særvilkår for fullbyrdingsutsettelse
kan retten pålegge den domfelte å
a) overholde bestemmelser om bosted, oppholdssted,
arbeid eller opplæring,
b) unngå kontakt med bestemte personer,
c) tåle innskrenkninger i rådigheten over
inntekt og formue og oppfylle økonomiske forpliktelser, som å betale
pliktige underholdsbidrag,
d) avstå fra å bruke alkohol eller andre
berusende eller bedøvende midler,
e) gjennomgå behandling for å motvirke
misbruk av alkohol eller andre berusende eller bedøvende midler,
om nødvendig i institusjon,
f) gjennomføre promilleprogram,
g) gjennomgå psykiatrisk behandling, om nødvendig
i institusjon,
h) ta opphold i hjem eller institusjon for inntil 1 år,
i) møte til mekling i konfliktrådet og
oppfylle eventuelle avtaler som inngås i meklingsmøte,
forutsatt at både fornærmede og domfelte har samtykket
til mekling i konfliktrådet, eller
j) oppfylle andre særvilkår som retten
finner hensiktsmessig.
§ 38. Forskrift om særvilkår
Kongen kan gi forskrift om gjennomføringen av særvilkår
for fullbyrdingsutsettelse.
§ 39. Brudd på vilkår
for fullbyrdingsutsettelse mv.
Når den domfeltes forhold gir grunn til det, kan tingretten
ved kjennelse i prøvetiden oppheve eller endre fastsatte
særvilkår og sette nye særvilkår.
Finner retten det påkrevd, kan den også forlenge
prøvetiden, men ikke til mer enn 5 år i alt. Den
domfelte skal så vidt mulig få uttale seg om særvilkår
og forlengelse av prøvetiden.
Når den domfelte alvorlig eller gjentatt bryter fastsatte
særvilkår, kan tingretten ved dom bestemme at
straff helt eller delvis skal fullbyrdes, eller sette en ny prøvetid
og nye særvilkår. Påtalemyndighetens begjæring
om slik dom må være brakt inn for retten innen
3 måneder etter utløpet av prøvetiden.
Første ledd tredje punktum gjelder tilsvarende. Ved delvis fullbyrding
av dommen gjelder ikke § 31 annet ledd.
Begår den domfelte en straffbar handling i prøvetiden,
og tiltale blir reist eller saken begjært pådømt ved
tilståelsesdom innen 6 måneder etter utløpet
av prøvetiden, kan retten avsi en samlet dom for begge handlingene
eller særskilt dom for den nye handlingen. Blir det avsagt
særskilt dom for den nye handlingen, kan retten i dommen
også endre den tidligere betingede dommen som bestemt i
første ledd.
Kapittel 7. Forvaring
§ 40 Vilkår for å idømme
forvaring
Når fengselsstraff ikke anses tilstrekkelig til å verne
andres liv, helse eller frihet, kan forvaring i anstalt under kriminalomsorgen
idømmes når lovbryteren finnes skyldig i å ha
begått eller forsøkt å begå et voldslovbrudd,
et seksuallovbrudd, en frihetsberøvelse, en ildspåsettelse
eller et annet lovbrudd som krenket andres liv, helse eller frihet,
eller utsatte disse rettsgodene for fare og vilkårene i
annet eller tredje ledd er oppfylt.
Var lovbruddet av alvorlig art, må det være
en nærliggende fare for at lovbryteren på nytt
vil begå et alvorlig lovbrudd som nevnt i første
ledd.
Var lovbruddet av mindre alvorlig art, må
a) lovbryteren tidligere ha begått eller
forsøkt å begå et alvorlig lovbrudd som
nevnt i første ledd,
b) det må antas å være en nær
sammenheng mellom det tidligere og det nå begåtte
lovbruddet, og
c) faren for tilbakefall til et nytt alvorlig lovbrudd som
nevnt i første ledd, må være særlig
nærliggende.
Ved vurderingen av faren for tilbakefall etter annet og
tredje ledd skal det legges vekt på det begåtte lovbruddet
sammenholdt særlig med lovbryterens atferd og sosiale og
personlige funksjonsevne. For saker som nevnt i annet ledd skal
det særlig legges vekt på om lovbryteren tidligere
har begått eller forsøkt å begå et
alvorlig lovbrudd som nevnt i første ledd.
Før dom på forvaring avsies, skal det
foretas personundersøkelse av den siktede. Retten kan bestemme
at den siktede skal underkastes rettspsykiatrisk undersøkelse
i stedet for eller i tillegg til personundersøkelsen.
§ 41. Forening av forvaring med andre straffer
Sammen med forvaring kan det idømmes rettighetstap,
jf. § 59 bokstav d.
§ 42. Bortfall av idømt fengselsstraff
og samfunnsstraff
Tidligere idømt fengselsstraff og samfunnsstraff faller
bort når forvaring idømmes.
§ 43. Varigheten av forvaringen
I dom på forvaring fastsettes en tidsramme som vanligvis
ikke bør overstige 15 år, og som ikke kan overstige
21 år. Var den domfelte under 18 år på handlingstidspunktet,
bør tidsrammen vanligvis ikke overstige 10 år,
og den kan ikke overstige 15 år. Etter begjæring
fra påtalemyndigheten kan retten ved dom forlenge den fastsatte
rammen med inntil 5 år om gangen. Sak om forlengelse reises
ved tingretten senest 3 måneder før utløpet
av forvaringstiden.
Retten bør også fastsette en minstetid
for forvaringen som ikke må overstige 10 år.
§ 44. Prøveløslatelse
Den domfelte kan løslates på prøve
før utløpet av forvaringstiden. Er det fastsatt
minstetid, kan den domfelte ikke løslates på prøve
før minstetiden er utløpt. Prøvetiden
skal være fra 1 til 5 år.
Når den domfelte eller kriminalomsorgen begjærer
løslatelse på prøve, fremmer påtalemyndigheten saken
for tingretten, som avgjør den ved dom. Når påtalemyndigheten
samtykker i prøveløslatelse, kan slik løslatelse
likevel besluttes av kriminalomsorgen.
Behandlingen av en sak om prøveløslatelse
skal påskyndes.
Den domfelte kan ikke begjære prøveløslatelse før
1 år etter at forvaringsdommen eller en dom som nekter
prøveløslatelse, er endelig.
§ 45. Vilkår ved prøveløslatelse
Retten kan sette følgende vilkår ved
prøveløslatelse:
a) vilkår som ved betinget dom, jf. §§ 35-37,
b) vilkår om at den prøveløslatte
skal følges opp av kriminalomsorgen, eller
c) vilkår om at den prøveløslatte
skal ha opphold i institusjon eller kommunal boenhet ut over ettårsfristen
i § 37 bokstav h. Slikt vilkår kan bare settes
dersom særlige grunner tilsier det og institusjonen eller
kommunen har samtykket. Retten kan bestemme at den prøveløslatte
skal kunne holdes tilbake i institusjonen eller den kommunale boenheten
mot sin vilje og hentes tilbake ved unnvikelse, om nødvendig
med tvang og med bistand fra offentlig myndighet.
Kriminalomsorgen kan ved prøveløslatelse
sette vilkår som nevnt i første ledd bokstav a
og b, unntatt slike vilkår som nevnt i § 37 bokstav
j (andre særvilkår som retten finner hensiktsmessig).
Den domfelte skal få uttale seg om vilkårene.
Det samme gjelder kriminalomsorgen når vilkårene
fastsettes av retten.
Om endring av fastsatte vilkår og forlengelse
av prøvetid gjelder § 39 første ledd
tilsvarende.
Den prøveløslatte kan begjære
at tingretten treffer kjennelse om at vilkår som nevnt
i første ledd bokstav c skal oppheves eller endres, jf. § 39
første ledd. Slik begjæring kan tidligst fremmes
1 år etter at dommen om prøveløslatelse
eller tingrettens siste kjennelse er endelig.
§ 46. Brudd på vilkår
for forvaring mv.
Etter begjæring kan tingretten ved dom bestemme
at den prøveløslatte skal gjeninnsettes i forvaring, eller
sette en ny prøvetid og nye vilkår dersom
a) den prøveløslatte i prøvetiden
alvorlig eller gjentatt bryter fastsatte vilkår,
b) den prøveløslatte begår en
ny straffbar handling i prøvetiden, eller
c) særlige grunner ikke lenger tilsier prøveløslatelse i
medhold av § 45 første ledd bokstav c.
Påtalemyndighetens begjæring om slik
dom må være brakt inn for retten innen 3 måneder
etter at prøvetiden gikk ut. Er den prøveløslatte
blitt fulgt opp av kriminalomsorgen, skal kriminalomsorgen gi uttalelse
før det blir avsagt dom. Den domfelte skal så vidt mulig
få uttale seg.
I saker etter første ledd bokstav b kan retten
avsi samlet dom for begge handlingene eller særskilt dom for
den nye handlingen.
Dersom institusjonen eller kommunen trekker tilbake sitt
samtykke etter § 45 første ledd bokstav c, gjeninnsettes
den løslatte.
§ 47. Forskrift om forvaring og prøveløslatelse
fra forvaring
Kongen kan gi forskrift om gjennomføringen av forvaring
og prøveløslatelse fra forvaring.
Kapittel 8. Samfunnsstraff
§ 48. Vilkår for å idømme
samfunnsstraff
Samfunnsstraff kan idømmes i stedet for fengselsstraff
når
a) det ellers ikke ville ha blitt idømt
strengere straff enn fengsel i 1 år,
b) hensynet til straffens formål ikke taler mot
en reaksjon i frihet, og
c) lovbryteren samtykker og har bosted i Norge.
Første ledd bokstav a kan fravikes når
den straff som ellers ville ha blitt idømt, helt eller
delvis ville ha vært betinget, og ellers når sterke
grunner taler for at samfunnsstraff idømmes.
§ 49. Timetall, subsidiær fengselsstraff
og gjennomføringstid
I dom på samfunnsstraff skal retten fastsette
a) et timetall som skal være fra 30
til 420 timer,
b) en subsidiær fengselsstraff, som skal svare
til den fengselsstraff som ville ha blitt idømt uten samfunnsstraff,
og
c) en gjennomføringstid, som normalt skal svare
til den subsidiære fengselsstraffen. Er den subsidiære
fengselsstraffen kortere enn 120 dager, kan det likevel fastsettes
en gjennomføringstid på inntil 120 dager.
Ved fastsetting av gjennomføringstid og subsidiær
fengselsstraff, gjelder § 31 tredje ledd annet og tredje
punktum tilsvarende.
§ 50. Adgang til å fastsette vilkår
I dom på samfunnsstraff kan retten bestemme at den
domfelte i gjennomføringstiden
a) skal overholde bestemmelser gitt av kriminalomsorgen
om bosted, oppholdssted, arbeid, opplæring eller behandling,
eller
b) forbys kontakt med bestemte personer.
§ 51. Forening av samfunnsstraff med andre
straffer
Sammen med samfunnsstraff kan det idømmes
a) ubetinget fengselsstraff på inntil
30 dager når særlige grunner tilsier det, jf. § 32
første ledd bokstav a,
b) bot, jf. § 54 første punktum bokstav
b, jf. annet punktum, eller
c) rettighetstap, jf. § 59 bokstav a.
§ 52. Brudd på vilkår
for samfunnsstraff
Etter begjæring kan tingretten ved dom bestemme
at hele eller deler av den subsidiære fengselsstraffen
skal fullbyrdes når den domfelte
a) bryter bestemmelser gitt i eller i medhold
av straffegjennomføringsloven § 54 første
og annet ledd, § 55 eller § 58 første
ledd bokstav a til d, eller
b) begår en ny straffbar handling før
utløpet av gjennomføringstiden.
Ved omgjøringen skal retten ta hensyn til samfunnsstraff
som allerede er gjennomført. Dersom den subsidiære
fengselsstraffen ikke skal fullbyrdes i sin helhet, kan retten forlenge
gjennomføringstiden med inntil 6 måneder.
Ved omgjøring etter første ledd bokstav
b kan retten avsi samlet dom for begge handlingene eller særskilt
dom for den nye handlingen.
Begjæring etter første ledd bokstav a
fremmes av kriminalomsorgen eller påtalemyndigheten. Begjæring
etter første ledd bokstav b fremmes av påtalemyndigheten.
Begjæringen må være brakt inn for retten
innen 3 måneder etter utløpet av gjennomføringstiden.
Reglene om varsling i straffeprosessloven § 243 gjelder
tilsvarende for rettsmøter om omgjøring. Kriminalomsorgen
skal varsles etter de samme regler som påtalemyndigheten.
Kapittel 9. Bot
§ 53. Ilegging av bot
Bot kan ilegges som eneste straff når dette er
bestemt i straffebudet.
Ved utmåling av bot skal det ved siden av slike forhold
som i alminnelighet tillegges vekt ved straffutmålingen,
legges vekt på lovbryterens inntekt, formue, forsørgelsesbyrde,
gjeldsbyrde og andre forhold som påvirker den økonomiske
evnen. Ved utmåling av bot overfor et foretak gjelder § 28.
Boten tilfaller staten når ikke annet er bestemt.
§ 54. Forening av bot med andre straffer
Bot kan ilegges sammen med
a) fengselsstraff, jf. § 32 bokstav b,
b) samfunnsstraff, jf. § 51 bokstav b, eller
c) rettighetstap, jf. § 59 bokstav c.
Dette gjelder selv om bot ikke er fastsatt som straff for
lovbruddet.
§ 55. Subsidiær fengselsstraff
Når bot ilegges, fastsettes en subsidiær
fengselsstraff fra 1 til 120 dager. Den subsidiære straffen
kan fullbyrdes når vilkårene i straffeprosessloven § 456 fjerde
ledd annet punktum er oppfylt.
Subsidiær fengselsstraff faller bort ved full
betaling av boten. Betales en del av boten, nedsettes fengselsstraffen
forholdsmessig, regnet i hele dager.
Er bot ilagt et foretak etter § 27, fastsettes
ikke fengselsstraff etter første ledd.
Kapittel 10. Rettighetstap
§ 56. Tap av retten til å ha en
stilling eller utøve en virksomhet eller aktivitet
Den som har begått en straffbar handling som viser
at vedkommende er uskikket til eller kan misbruke en stilling, virksomhet
eller aktivitet, kan, når allmenne hensyn tilsier det,
a) fratas stillingen, eller
b) fratas retten til for fremtiden å ha en stilling
eller utøve en virksomhet eller aktivitet.
Rettighetstapet kan begrenses til forbud mot å utøve
visse funksjoner som ligger til stillingen eller virksomheten, eller
til påbud om å utøve virksomheten eller
aktiviteten på bestemte vilkår.
Den som er fratatt retten til å utøve
en virksomhet, kan heller ikke forestå slik virksomhet
for andre eller la andre forestå slik virksomhet for seg.
Den skyldige kan pålegges å gi fra seg
et dokument eller en annen gjenstand som har tjent som bevis for
den tapte rettigheten.
Rettighetstap etter bestemmelsen her kan ilegges som eneste
straff hvis det ikke er fastsatt en minstestraff på fengsel
i 1 år eller mer for handlingen.
§ 57. Forbud mot kontakt
Den som har begått en straffbar handling, kan ilegges
kontaktforbud når det er grunn til å tro at vedkommende
ellers vil
a) begå en straffbar handling overfor
en annen person,
b) forfølge en annen person, eller
c) på annet vis krenke en annens fred.
Kontaktforbudet kan gå ut på at den forbudet
retter seg mot, forbys
a) å oppholde seg i bestemte områder,
eller
b) å forfølge, besøke eller på annet
vis kontakte en annen person.
Er det nærliggende fare for en handling som nevnt
i første ledd bokstav a, kan den skyldige forbys å oppholde
seg i sitt eget hjem.
Kontaktforbudet kan begrenses på nærmere
angitte vilkår.
Rettighetstap etter bestemmelsen her kan ilegges som eneste
straff hvis det ikke er fastsatt en minstestraff på fengsel
i 1 år eller mer for handlingen.
§ 58. Varigheten av rettighetstapet
Et rettighetstap trer i kraft den dag dommen eller forelegget
er endelig.
Rettighetstap etter § 56 første ledd
bokstav b og § 57 ilegges for en bestemt tid inntil 5 år,
eller når særlige grunner tilsier det, på ubestemt
tid. Verv som medlem av kommunestyre, fylkesting eller Stortinget kan
likevel bare fratas for valgperioden. Forbud mot opphold i eget
hjem, jf. § 57 tredje ledd, kan bare ilegges for en bestemt
tid inntil 1 år.
Rettighetstap som nevnt i annet ledd kan etter 3 år
prøves på ny av tingretten. Begjæringen
fremsettes for påtalemyndigheten, som forbereder saken
for retten. Rettens avgjørelse treffes ved kjennelse. Opprettholdes
rettighetstapet helt eller delvis, kan saken ikke prøves
på ny før etter 3 år.
Fristen for rettighetstapet og for adgangen til å begjære
ny prøving etter tredje ledd løper ikke i den tiden
lovbryteren soner frihetsstraff eller unndrar seg fullbyrdingen
av slik straff.
§ 59. Forening av rettighetstap med andre
straffer
Rettighetstap kan ilegges sammen med
a) fengselsstraff, jf. § 32 første
ledd bokstav c,
b) samfunnsstraff, jf. § 51 bokstav c,
c) bot, jf. § 54 første punktum bokstav
c, jf. annet punktum, eller
d) forvaring, jf. § 41.
Kapittel 11. Straffutmålingsutsettelse og
straffutmålingsfrafall
§ 60. Straffutmålingsutsettelse
Selv om straffeskyld anses bevist, kan retten utsette å utmåle
straff i en prøvetid.
Når en lovbryter har begått flere lovbrudd
og det skal idømmes en felles straff, jf. § 79
bokstav a, kan straffutmålingsutsettelse kombineres med
a) delvis ubetinget fengsel som ikke kan settes
lavere enn 14 dager, eller
b) bot, selv om bot ikke er fastsatt som straff for lovbruddene.
Reglene i § 34 annet og tredje ledd og §§ 35
til 39 gjelder tilsvarende så langt de passer. § 39
annet ledd fjerde punktum får likevel ikke anvendelse.
§ 61. Straffutmålingsfrafall
Selv om straffeskyld anses bevist, kan retten, når helt
særlige grunner tilsier det, frafalle å utmåle straff.
Ved avgjørelsen om det foreligger helt særlige grunner
skal det spesielt legges vekt på om utmåling av
straff vil virke som en urimelig tilleggsbelastning for lovbryteren,
og heller ikke hensynet til straffens formål og virkninger
for øvrig tilsier at det utmåles en reaksjon.
§ 60 annet ledd gjelder tilsvarende.
Kapittel 12. Overføring til tvungent psykisk
helsevern og tvungen omsorg
§ 62. Vilkår for å idømme
overføring til tvungent psykisk helsevern
Når det anses nødvendig for å verne
andres liv, helse eller frihet, kan en lovbryter som er straffri
etter § 20 bokstav b eller bokstav d, ved dom overføres
til tvungent psykisk helsevern, jf. psykisk helsevernloven kapittel
5, når han har begått eller forsøkt å begå et
voldslovbrudd, et seksuallovbrudd, en frihetsberøvelse,
en ildspåsettelse eller et annet lovbrudd som krenket andres
liv, helse eller frihet, eller kunne utsette disse rettsgodene for
fare og vilkårene i annet eller tredje ledd er oppfylt.
Var lovbruddet av alvorlig art, må det være
en nærliggende fare for at lovbryteren på nytt
vil begå et alvorlig lovbrudd som krenker eller utsetter
for fare andres liv, helse eller frihet.
Var lovbruddet av mindre alvorlig art må
a) lovbryteren tidligere ha begått eller
forsøkt å begå et alvorlig lovbrudd som
krenket eller utsatte for fare andres liv, helse eller frihet,
b) det antas å være en nær sammenheng
mellom det tidligere og det nå begåtte lovbruddet,
og
c) faren for tilbakefall til et nytt alvorlig lovbrudd som
nevnt i bokstav a, være særlig nærliggende.
Ved vurderingen av faren for tilbakefall etter bestemmelsen
her skal det legges vekt på det begåtte lovbruddet
sammenholdt særlig med lovbryterens atferd, sykdomsutvikling
og psykiske funksjonsevne.
§ 63. Vilkår for å idømme
tvungen omsorg for
psykisk utviklingshemmede i høy grad mv.
På vilkår som nevnt i § 62 kan
den som er straffri etter § 20 bokstav c, idømmes
tvungen omsorg.
Tvungen omsorg skal utholdes i en fagenhet innenfor spesialisthelsetjenesten
som er innrettet for formålet. Når hensynet til
den domfelte tilsier det og sikkerhetshensyn ikke taler imot, kan
fagenheten etter nærmere forskrift som Kongen gir, inngå avtale om
gjennomføring av omsorgen utenfor fagenheten.
Den domfelte kan holdes tilbake mot sin vilje og hentes
tilbake ved unnvikelse, om nødvendig med tvang og med bistand
fra offentlig myndighet. Fagenheten har det overordnede ansvar for
gjennomføringen av tvungen omsorg, også når
særreaksjonen gjennomføres utenfor fagenheten.
§ 64. Nærmere regler om gjennomføringen
av
tvungen omsorg
Ved gjennomføring av dom på tvungen omsorg gjelder
følgende bestemmelser i psykisk helsevernloven tilsvarende
så langt de passer:
a) kapittel 1, kapittel 4 med unntak av §§ 4-5
annet ledd, 4-9 og 4-10, og kapittel 6 med forskrifter når
særreaksjonen gjennomføres i fagenheten. Bestemmelsen
i § 4-4 annet ledd annet punktum gjelder likevel bare i
den utstrekning det er fastsatt i forskrift gitt av Kongen;
b) kapittel 1 og kapittel 6 når særreaksjonen
gjennomføres utenfor fagenheten.
Kongen kan gi forskrift om at sosialtjenesteloven kapittel
4 A skal gjelde tilsvarende. Kongen kan gi særlige regler
om saksbehandlingen.
Kongen gir forskrift med nærmere bestemmelser om
gjennomføringen av tvungen omsorg, herunder bestemmelser
om hvilke vedtak som kan overprøves etter reglene i tvistemålsloven
kapittel 33.
§ 65. Opphør av reaksjonene
Tvungent psykisk helsevern etter § 62 og tvungen
omsorg etter § 63 kan bare opprettholdes når vilkåret
om gjentakelsesfare i § 62 fortsatt er oppfylt.
Den domfelte, hans nærmeste og den faglig ansvarlige
ved den institusjon som har behandlingsansvaret for den domfelte,
kan begjære opphør av reaksjonen. Hvem som er
den domfeltes nærmeste, avgjøres etter psykisk
helsevernloven § 1-3 annet ledd. Påtalemyndigheten
fremmer saken for tingretten, som treffer avgjørelsen ved
dom. Behandlingen av saken skal påskyndes.
Opphør av reaksjonen kan ikke begjæres
før 1 år etter at overføringsdommen eller
en dom som nekter opphør, er endelig.
Påtalemyndigheten kan til enhver tid beslutte opphør
av reaksjonen. Senest 3 år etter siste rettskraftige dom
skal påtalemyndigheten enten beslutte opphør av
reaksjonen eller bringe saken inn for tingretten, som avgjør
ved dom om reaksjonen skal opprettholdes.
Kapittel 13. Inndragning
§ 66. Forening av inndragning med straff
og andre strafferettslige reaksjoner
Inndragning etter dette kapittel kan ilegges alene eller
sammen med straff eller andre strafferettslige reaksjoner.
§ 67. Inndragning av utbytte
Utbytte av en straffbar handling skal inndras. Istedenfor
utbyttet kan hele eller deler av utbyttets verdi inndras. Inndragning
foretas selv om lovbryteren var utilregnelig, jf. § 20,
eller ikke utviste skyld. Ansvaret etter bestemmelsen her kan reduseres
eller falle bort i den grad inndragning vil være klart
urimelig.
Som utbytte regnes også formuesgode som trer istedenfor
utbytte, avkastning og andre fordeler av utbytte. Utgifter kommer
ikke til fradrag. Kan størrelsen av utbyttet ikke godtgjøres,
fastsettes beløpet skjønnsmessig.
Retten - eller påtalemyndigheten i forelegg om inndragning
- kan fastsette at inndragningsbeløpet skal reduseres med
et beløp som tilsvarer erstatning som lovbryteren eller
en ansvarlig for skaden har betalt til skadelidte, og som helt eller
delvis svarer til utbyttet. Det samme gjelder når lovbryteren
har oppfylt en forpliktelse som den strafferettslige forfølgning gjelder.
Ved verdiinndragning, jf. første ledd annet punktum,
kan det bestemmes at formuesgodet hefter til sikkerhet for inndragningsbeløpet.
§ 68. Utvidet inndragning
Utvidet inndragning kan foretas når lovbryteren finnes
skyldig i straffbar handling som etter sin art kan gi betydelig
utbytte, og lovbryteren har foretatt
a) en eller flere straffbare handlinger som samlet kan
medføre straff av fengsel i 6 år eller mer,
b) minst én straffbar handling som kan medføre straff
av fengsel i 2 år eller mer, og lovbryteren de siste 5 år
før handlingen ble begått, er ilagt straff for
en handling av en slik art at den kan gi betydelig utbytte, eller
c) forsøk på handling som nevnt i bokstav
a eller b.
Forhøyelse av strafferammen etter § 79
kommer ikke i betraktning.
Ved utvidet inndragning kan alle formuesgoder som tilhører
lovbryteren, inndras hvis lovbryteren ikke sannsynliggjør
at formuesgodene er ervervet på lovlig måte. § 67
første ledd annet punktum og fjerde ledd gjelder tilsvarende.
Ved utvidet inndragning overfor lovbryteren kan også verdien
av alle formuesgoder som tilhører lovbryterens nåværende
eller tidligere ektefelle, inndras hvis ikke
a) de er ervervet før ekteskapet ble
inngått eller etter at ekteskapet ble oppløst,
b) de er ervervet minst 5 år før den straffbare
handlingen som gir grunnlag for utvidet inndragning, eller
c) lovbryteren sannsynliggjør at formuesgodene
er ervervet på annen måte enn ved straffbare handlinger
som lovbryteren selv har begått.
Når to personer bor fast sammen under ekteskapsliknende
forhold, likestilles det med ekteskap.
§ 69. Inndragning av produktet av, gjenstanden
for og redskapet til en straffbar handling
Ting som
a) er frembrakt ved,
b) har vært gjenstand for, eller
c) har vært brukt eller bestemt til bruk ved
en straffbar handling, kan inndras. Istedenfor tingen kan
hele eller deler av tingens verdi inndras. § 67 første
ledd tredje punktum og fjerde ledd gjelder tilsvarende.
Som ting regnes også rettigheter, fordringer og elektronisk
lagret informasjon.
Ved avgjørelsen av om inndragning skal foretas, og
hvilket omfang inndragningen skal ha, skal det særlig legges
vekt på om inndragning er påkrevd av hensyn til
en effektiv håndheving av straffebudet, og om den er forholdsmessig.
Når forholdsmessigheten vurderes, skal det blant annet
legges vekt på andre reaksjoner som ilegges, og konsekvensene
for den som inndragningen rettes mot.
§ 70. Forebyggende inndragning
En ting kan inndras når det på grunn
av tingens art og forholdene for øvrig er en nærliggende
fare for at den vil bli gjort til gjenstand for eller brukt ved
en straffbar handling. Er tingen egnet til bruk ved legemskrenkelser,
er det tilstrekkelig at det er fare for slik bruk. Inndragning av
en informasjonsbærer, jf. § 76, kan bare
foretas når det er fare for uopprettelig skade.
Istedenfor å inndra tingen kan det påbys
tiltak for å forebygge at tingen blir brukt til lovovertredelser.
§ 69 annet ledd gjelder tilsvarende.
Inndragning etter første ledd kan foretas uansett hvem
som er eier.
§ 71. Hvem inndragning kan skje overfor
Inndragning av utbytte etter § 67 foretas overfor den
utbyttet er tilfalt direkte ved handlingen. Det skal legges til
grunn at utbyttet er tilfalt lovbryteren, med mindre lovbryteren
sannsynliggjør at det er tilfalt en annen.
Utvidet inndragning etter § 68 foretas overfor lovbryteren.
Inndragning etter § 69 foretas overfor lovbryteren
eller den lovbryteren handlet på vegne av. Inndragning
som nevnt i § 69 første ledd bokstav c eller av
beløp som helt eller delvis svarer til dens verdi, kan
alternativt foretas overfor en eier som har eller burde ha forstått
at tingen skulle brukes ved en straffbar handling.
Inndragning etter § 70 foretas overfor den som besitter
eller eier gjenstanden.
§ 72. Forholdet til erververe
Er utbytte, jf. § 67, eller ting som nevnt i § 69,
etter handlingstidspunktet overdratt fra noen som det kan foretas
inndragning overfor, kan det overdratte eller verdien av det inndras
overfor mottakeren dersom overdragelsen har skjedd som gave eller
mottakeren forsto eller burde ha forstått sammenhengen mellom
den straffbare handlingen og det overdratte.
Kan det foretas utvidet inndragning etter § 68,
og lovbryteren har overdratt et formuesgode til en av sine nærmeste,
kan formuesgodet eller verdien av det inndras overfor mottakeren
hvis påtalemyndigheten sannsynliggjør at det er
ervervet ved at lovbryteren har begått et lovbrudd. Dette
gjelder likevel ikke for formuesgoder som ble overdratt mer enn
5 år før den handling som danner grunnlag for
inndragningen, ble begått, eller formuesgoder som er mottatt
til vanlig underhold fra en som plikter å yte slikt underhold.
Er det ved inndragning overfor lovbryteren regnet med formue
som tilhører noen som nevnt i § 68 tredje ledd,
og som innfrir sitt ansvar etter paragrafen her, reduseres lovbryterens
ansvar tilsvarende. Har lovbryteren innfridd sitt ansvar etter § 68
annet ledd, fører ytterligere innfrielse fra lovbryteren
til at mottakerens ansvar reduseres tilsvarende.
Annet ledd gjelder tilsvarende ved overdragelse til et
foretak dersom lovbryteren
a) alene eller sammen med noen som er nevnt i
annet ledd, eier en vesentlig del av foretaket,
b) oppebærer en betydelig del av foretakets inntekt, eller
c) i kraft av sin stilling som leder har vesentlig innflytelse
over det.
Tilsvarende gjelder for rettighet som etter handlingstidspunktet
er stiftet i tingen av noen som det kan foretas inndragning overfor
når rettigheten ikke er stiftet ved utleggspant, arrest
eller legalpant.
§ 73. Forholdet til rettighetshavere
En rettighet som er rettsgyldig sikret i et formuesgode
som inndras, kan helt eller delvis besluttes bortfalt overfor en
rettighetshaver
a) som selv har foretatt den straffbare handlingen,
b) som lovbryteren har handlet på vegne av, eller
c) som da rettigheten ble rettsgyldig sikret på annen måte
enn ved utleggspant, arrest eller legalpant, forsto eller burde
ha forstått at tingen skulle brukes ved en straffbar handling,
eller at den kunne inndras.
§ 67 første ledd tredje punktum gjelder
tilsvarende.
§ 74. Fellesregler om inndragning av utbytte
og ting som ikke tilhører lovbryteren
Kreves inndragning av beslaglagt utbytte, jf. §§ 67
og 68, eller ting, jf. §§ 69 og 70, som ikke tilhører
lovbryteren, reises kravet mot eieren eller rettighetshaveren. Det
samme gjelder når det kreves inndragning av verdien av
ting som er beslaglagt, eller som mot sikkerhetsstillelse er fritatt
for beslag.
Er eieren eller rettighetshaveren ukjent eller uten kjent
oppholdssted i Norge, kan inndragning foretas i sak mot lovbryteren
eller den som var besitter ved beslaget, såfremt det finnes
rimelig av hensyn til eieren. Eieren skal så vidt mulig
gis varsel om saken.
Har verken lovbryteren eller besitteren kjent oppholdssted
i Norge, kan tingretten beslutte inndragning på de vilkår
som er nevnt i annet ledd, uten at noen er gjort til saksøkt.
Disse regler gjelder tilsvarende ved inndragning av rettigheter
etter § 72 femte ledd og § 73.
§ 75. Hvem inndragning kan skje til fordel
for
Inndragning skjer til fordel for statskassen når ikke
annet er bestemt.
I dommen eller ved en senere kjennelse av den tingretten
som avgjorde spørsmålet om inndragning, kan retten
bestemme at det inndratte skal anvendes til dekning av erstatningskrav
fra den skadelidte.
Departementet kan bestemme at det inndratte skal deles
mellom den norske stat og en eller flere andre stater. Ved avgjørelsen
skal det blant annet legges vekt på hvilke utgifter som
har påløpt i statene, og i hvilke land skadevirkninger
har oppstått og utbytte er oppnådd. Deling etter
leddet her kan ikke føre til at dekning av den skadelidtes
erstatningskrav etter annet ledd reduseres.
§ 76. Særregler for inndragning
av en informasjonsbærer
Med informasjonsbærer menes i denne bestemmelse
trykt skrift eller annet som formidler en skriftlig, visuell, auditiv
eller elektronisk lagret informasjon.
Ved inndragning av en informasjonsbærer skal det
angis hvilke deler av innholdet som begrunner inndragningen. Den
som må tåle inndragningen, kan mot å dekke
utgiftene kreve informasjonsbæreren tilbakelevert etter
at det ulovlige innholdet er fjernet.
Kapittel 14. Fellesregler for reaksjonsfastsettelsen
§ 77. Formildende omstendigheter
Har siktede avgitt en uforbeholden tilståelse,
skal retten ta dette i betraktning ved straffutmålingen.
§ 78.§ 79. Fastsetting av straff ut over lengstestraffen
(flere lovbrudd, gjentakelse, organisert
kriminalitet)
Foreligger en eller flere av situasjonene i bokstav a til
c, kan fengselsstraffen forhøyes inntil det dobbelte, men
ikke i noe tilfelle med mer enn 6 år og aldri ut over 21 år,
og for personer som var under 18 år på handlingstidspunktet,
ikke ut over 15 år:
a) når en lovbryter ved én eller
flere handlinger har begått flere lovbrudd, og det skal
idømmes en felles straff. Forhøyelse av fengselsstraffen
regnes av lengstestraffen i det strengeste straffebudet. Straffen
etter denne bokstav kan aldri bli lenger enn summen av lengstestraffene.
Forhøyelse av lengstestraffen etter denne bokstav får
bare betydning i forhold til lovbestemmelser som har bestemt at
den forhøyde lengstestraff skal tillegges rettslig virkning.
b) når en tidligere domfelt person på ny
har begått en straffbar handling av samme art som han tidligere
er dømt for her i riket eller i utlandet, hvis ikke straffebudet
selv bestemmer noe annet. Forhøyelse av lengstestraffen
etter denne bokstav får bare betydning i forhold til lovbestemmelser
som har bestemt at den forhøyde lengstestraffen skal tillegges
rettslig virkning.
Første ledd i denne bokstav gjelder bare når den
domfelte hadde fylt 18 år på tidspunktet for den
tidligere straffbare handlingen, og har begått den nye
handlingen etter at straffen for den tidligere handlingen helt eller
delvis er fullbyrdet. Har den nye straffbare handlingen en strafferamme
på mer enn 1 år, gjelder første ledd
ikke hvis den nye handlingen er begått senere enn 6 år
etter at fullbyrdelsen av den tidligere straffen er avsluttet, når
ikke annet er bestemt. Har den nye straffbare handlingen en strafferamme
på 1 år eller mindre, kan det ikke ha gått
mer enn 2 år fra fullbyrdingen er avsluttet.
c) når en straffbar handling er utøvet
som ledd i virksomheten til en organisert kriminell gruppe.
Med organisert kriminell gruppe menes en organisert gruppe på tre
eller flere personer som har som et hovedformål å begå en
handling som kan straffes med fengsel i minst 3 år, eller
hvor en vesentlig del av virksomheten består i å begå slike
handlinger.
Forhøyelse av lengstestraffen etter bestemmelsen her
får anvendelse i forhold til lovbestemmelser som tillegger
strafferammen rettslig virkning, når ikke annet er bestemt.
§ 80. Fastsetting av straff under minstestraffen
eller til en mildere straffart
Straffen kan settes under minstestraffen i straffebudet
eller til en mildere straffart når lovbryteren
a) 1. uten å vite at han er mistenkt
i vesentlig grad har forebygget eller gjenopprettet skaden ved lovbruddet,
eller
2. har avlagt en uforbeholden tilståelse,
b) dømmes for forsøk,
c) 1. har handlet på grunn av avhengighetsforhold
til en annen deltaker, eller
2. har deltatt bare i liten grad,
d) har overskredet grensene for
1. nødrett (jf. § 17),
2. nødverge (jf. § 18), eller
3. selvtekt (jf. § 19),
e) har handlet i berettiget harme, under tvang
eller under overhengende fare,
f) på handlingstidspunktet har en alvorlig psykisk lidelse
med en betydelig svekket evne til realistisk å vurdere
sitt forhold til omverdenen, men ikke er psykotisk,
g) på handlingstidspunktet er psykisk utviklingshemmet
i lettere grad,
h) på handlingstidspunktet har en noe mindre sterk bevissthetsforstyrrelse
enn den som fritar for straff etter § 20 bokstav d. Er
bevissthetsforstyrrelsen en følge av selvforskyldt rus,
gjelder dette likevel bare når særdeles formildende
omstendigheter tilsier det,
i) på handlingstidspunktet er under 18 år,
eller
j) har handlet i uaktsom rettsuvitenhet ved overtredelse
av straffebud som krever forsett.
§ 81. Forhold som kan føre til
straffritak
Retten kan frifinne den som
a) uten å vite at han er mistenkt, i
vesentlig grad har forebygget eller gjenopprettet skaden ved et
lovbrudd som kan straffes med bot, eller
b) har overskredet grensene for
1. nødrett (jf. § 17),
2. nødverge (jf. § 18), eller
3. selvtekt (jf. § 19),
og særlige grunner tilsier frifinnelse.
§ 82 Etterskuddsdom
Ved domfellelse for forhold begått før
dommen i en annen sak avsies det tilleggsdom for disse forholdene
når alle forholdene kunne vært pådømt
samtidig. § 31 annet ledd og tredje ledd annet og tredje punktum
gjelder ikke.
Ved straffutmålingen gjelder § 79 tilsvarende. Det
skal tas hensyn til hva en passende straff ville vært ved
samtidig pådømmelse, og den samlede straffen må ikke
være strengere enn om alle forholdene hadde vært
pådømt samtidig.
Ved domfellelse for forhold begått dels før
og dels etter dommen i en annen sak avsies det i alminnelighet fellesdom
for alle forholdene. Annet ledd annet punktum gjelder tilsvarende
for de forholdene som ble begått forut for den første
dommen.
Når det er grunn til det, kan det også ellers
avsies fellesdom. Annet ledd gjelder tilsvarende.
Avsies det fellesdom som omfatter en tidligere dom på straff
som er helt eller delvis fullbyrdet, gis det fradrag for utholdt
straff.
Det skal gå frem av dommen om den er en tilleggsdom
eller en fellesdom.
§ 83. Varetektsfradrag
Den tiden den siktede har vært berøvet
friheten i anledning av saken, kommer til fradrag i straffen etter
reglene i denne paragraf. Dette gjelder også frihetsberøvelse
i utlandet eller i anledning av forhold i saken som den siktede
frifinnes for, eller som er henlagt.
Det gis 1 dag fradrag for antallet påbegynte døgn frihetsberøvelsen
har vart utover 4 timer regnet fra tidspunktet for pågripelsen.
Ved frihetsberøvelse i fullstendig isolasjon utover 4 timer
skal det gis ytterligere fradrag som svarer til 1 dag for hvert
påbegynte tidsrom av 2 døgn som den dømte
har vært underlagt fullstendig isolasjon. Varetektsfradraget
fastsettes i dommen eller i forelegget. Selv om frihetsberøvelsen
har vart noe kortere enn den fastsatte straffen, kan straffen anses
utholdt i sin helhet.
Ved idømming av delvis betinget fengselsstraff gis
varetektsfradraget først i den ubetingede delen av straffen.
Ved idømming av fengselsstraff og bot gis varetektsfradraget
først i fengselsstraffen.
Ved idømming av forvaring gis varetektsfradraget
fullt ut både i minstetiden og i tidsrammen.
Ved ilegging av bot gis varetektsfradraget i den subsidiære
fengselsstraffen samtidig som boten reduseres forholdsmessig.
Ved idømming av samfunnsstraff gis varetektsfradraget
i den subsidiære fengselsstraffen samtidig som antallet
timer samfunnsstraff og gjennomføringstiden reduseres forholdsmessig.
Er samfunnsstraff idømt sammen med ubetinget fengselsstraff, gjøres
fradraget først i fengselsstraffen.
Ved straffutmålingsutsettelse skal det i dommen anmerkes
hvorvidt den siktede har vært undergitt frihetsberøvelse
i anledning av saken og eventuelt hvor lenge.
§ 84. Fradrag for fullbyrdet strafferettslig
reaksjon ilagt i utlandet
Fullbyrdet strafferettslig reaksjon ilagt i utlandet for
en handling som også blir pådømt i Norge,
skal så vidt mulig trekkes fra i den norske dommen.
Kapittel 15. Foreldelse mv.
§ 85. Opphør av straffansvar ved
foreldelse
En handling kan ikke straffes når foreldelse er inntrådt
etter §§ 86 til 89.
§ 86. Foreldelsesfristen
Fristen for foreldelse av straffansvar er
a) 2 år når den høyeste
lovbestemte straffen er bot eller fengsel inntil 1 år,
b) 5 år når den høyeste lovbestemte
straffen er fengsel inntil 3 år,
c) 10 år når den høyeste lovbestemte
straffen er fengsel inntil 10 år,
d) 15 år når den høyeste lovbestemte
straffen er fengsel inntil 15 år,
e) 25 år når den høyeste lovbestemte
straffen er fengsel inntil 21 år.
Ved beregningen av fristen er det uten betydning at en
annen straff kan idømmes ved siden av bot eller fengselsstraff.
Har noen i samme handling begått flere lovbrudd som
etter første ledd skulle foreldes til forskjellig tid, gjelder
den lengste fristen for alle lovbruddene.
§ 87. Utgangspunktet for foreldelsesfristen
Fristen for foreldelse av straffansvar regnes fra den dag
det straffbare forholdet opphørte. Ved overtredelse av
lovens bestemmelser om seksuell omgang med barn under henholdsvis
14 år og 16 år skal fristen likevel regnes fra
den dag den fornærmede fyller 18 år.
Når straffbarheten avhenger eller påvirkes
av en inntrådt virkning, regnes fristen først
fra den dag virkningen inntrådte.
Er den straffbare handlingen forøvd på et
norsk skip utenfor riket, regnes fristen fra den dag skipet kom
til norsk havn. Utgangspunktet for fristen kan likevel ikke forskyves
med mer enn 1 år etter dette leddet.
§ 88. Avbrytelse av foreldelsesfristen
Fristen etter § 86 avbrytes ved at den mistenkte får
stilling som siktet, jf. straffeprosessloven § 82. Skjer
siktelsen ved utferdigelse av utenrettslig erklæring eller
av forelegg, avbrytes fristen når den siktede meddeles
siktelsen. For slik meddelelse gjelder domstolloven § 146
annet ledd tilsvarende.
Fristavbrytelsen taper sin virkning når forfølgningen
innstilles uten at beslutningen omgjøres av overordnet
påtalemyndighet innen fristen i straffeprosessloven § 75
annet ledd. Det samme gjelder når forfølgningen
blir stanset på ubestemt tid. Ved beregningen av om foreldelse
er inntrådt, skal forfølgningstiden regnes med.
Dette gjelder likevel ikke dersom forfølgningen er stanset
fordi den siktede har unndratt seg forfølgningen.
§ 89. Foreldelse av straffansvar for foretak
Fristen for foreldelse av straffansvaret for foretak beregnes
ut fra strafferammen for enkeltpersoner i det straffebud som er
overtrådt.
Avbrytes fristen overfor noen som har handlet på vegne
av et foretak, gjelder avbrytelsen også overfor foretaket.
§ 90. Suspensjon av foreldelse under konkurs
og gjeldsforhandling
Foreldelsesfristen for overtredelse av lovens bestemmelser
om forbrytelser i gjeldsforhold løper ikke under konkurs
eller gjeldsforhandling etter loven. Fristen kan likevel ikke forlenges
med mer enn 5 år etter denne paragraf.
§ 91. Straffansvar som ikke foreldes
Straffansvaret for terrorhandlinger, krigsforbrytelser,
folkemord og forbrytelser mot menneskeheten foreldes ikke.
§ 92. Foreldelsesfristen for inndragningsansvar
For foreldelse av inndragningsansvar gjelder foreldelsesfristene
i § 86, men fristen skal ikke være kortere enn
5 år. For inndragning etter §§ 67 og
68 skal fristen ikke være kortere enn 10 år.
§ 93. Foreldelsesfristen for idømt
frihetsstraff og samfunnsstraff
Idømt fengselsstraff faller bort ved foreldelse
etter følgende frister:
a) 5 år for fengsel inntil 1 år,
b) 10 år for fengsel i mer enn 1 år og
inntil 4 år,
c) 15 år for fengsel i mer enn 4 år og
inntil 8 år,
d) 20 år for fengsel i mer enn 8 år og
inntil 20 år,
e) 30 år for fengsel i mer enn 20 år.
Er fullbyrding av fengselsstraff delvis utsatt etter § 34
første ledd første punktum, regnes fristen særskilt
for den betingede og den ubetingede delen av straffen.
Idømt forvaring foreldes etter reglene i første ledd
på grunnlag av den fastsatte lengstetiden som forvaringen
ikke må overstige, jf. § 43 første ledd første
og annet punktum.
Idømt samfunnsstraff foreldes etter reglene i
første ledd på grunnlag av den subsidiære
fengselsstraffen som er fastsatt, jf. § 49 første
ledd bokstav b.
Ved løslatelse på prøve fra
frihetsstraff beregnes fristen for reststraffen på grunnlag
av den gjenstående straffetiden. Tilsvarende gjelder når
fullbyrdingen avbrytes på annen måte og ved avbrutt
samfunnsstraff.
§ 94. Utgangspunktet for foreldelsesfristen
etter § 93
Foreldelsesfristen for idømt frihetsstraff regnes fra
den dag dommen er endelig.
Det løper ingen foreldelsesfrist så lenge
fullbyrdingen ikke kan settes i verk fordi den domfelte utholder
annen frihetsberøvelse i medhold av dom eller samfunnsstraff.
Er det truffet avgjørelse om gjeninnsetting på reststraff
etter en prøveløslatelse, regnes foreldelsesfristen
for reststraffen fra den dag avgjørelsen om gjeninnsetting
er endelig. Avbrytes fullbyrdingen på annen måte
enn ved prøveløslatelse, regnes fristen fra avbrytelsen.
Foreldelsesfristen for samfunnsstraff regnes fra den dag
dommen er endelig. Annet ledd og tredje ledd annet punktum gjelder
tilsvarende. Det samme gjelder § 97 tredje ledd.
Er det ved betinget dom eller benådning gitt utsettelse
med fullbyrdingen av straffen, løper ingen foreldelsesfrist
i prøvetiden.
§ 95. Avbrytelse av foreldelsesfristen etter § 93
Fristen etter § 93 avbrytes ved at fullbyrding
av straffen blir påbegynt, eller ved at den domfelte blir pågrepet
for å sikre fullbyrdingen.
§ 96. Idømt straff som ikke foreldes
Idømt straff for terrorhandlinger, krigsforbrytelser,
folkemord og forbrytelser mot menneskeheten foreldes ikke.
§ 97. Foreldelse av ilagt bot
Ilagt bot faller bort 10 år etter at forelegget
eller dommen ble endelig.
Foreldelse av boten er uten betydning for utleggspant,
utleggstrekk eller annen sikkerhet som er stiftet innen fristens
utløp.
Fengselsstraff idømt etter § 55 faller
bort når ikke fullbyrding av straffen er påbegynt
innen 5 år etter at dommen er endelig. Det løper
ingen foreldelsesfrist så lenge fullbyrdingen ikke kan
settes i verk fordi den domfelte utholder annen frihetsberøvelse
i medhold av dom eller samfunnsstraff.
§ 98. Foreldelse av idømt særreaksjon
for
utilregnelige
Idømt særreaksjon for utilregnelige,
jf. §§ 62 og 63, faller bort ved foreldelse etter
20 år. Reglene i §§ 94 og 95
gjelder tilsvarende så langt de passer.
§ 99. Foreldelse av ilagt inndragning
Ilagt inndragning faller bort 5 år etter at forelegget
eller dommen ble endelig. For inndragning av utbytte, herunder inndragning
etter § 68, er fristen likevel 10 år.
Foreldelse av inndragningen er uten betydning for utleggspant,
utleggstrekk eller annen sikkerhet som er stiftet innen fristens
utløp.
§ 100. Bortfall av straff- og inndragningsansvar
mv. ved den skyldiges eller ansvarliges død
Straffansvar faller bort ved den skyldiges død.
Inndragningsansvar faller bort ved den ansvarliges død.
Gjelder det inndragning av utbytte, herunder inndragning etter § 68
og § 72 annet ledd, kan sak likevel fremmes, og ilagt inndragning
kan fullbyrdes dersom det blir besluttet ved kjennelse av den retten som
har pådømt saken i første instans, eller
av den tingrett som saken hører under etter straffeprosessloven § 12
når inndragningen er vedtatt ved forelegg. Retten kan beslutte
inndragning av et beløp istedenfor en ting.
Stortinget.MiddleTier.Business.Services.DocumentImport.InnstXml1.tit[]
§ 101 Ikraftsetting
Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Kongen
kan sette forskjellige bestemmelser i loven i kraft til ulik tid.
§ 102 Endringer i andre lover
Fra den tid Kongen bestemmer, gjøres følgende endringer
i annen lovgivning:
1. I Almindelig borgerlig Straffelov 22. mai 1902
nr. 11 gjøres følgende endringer:§ 15 skal lyde:
De alminnelige straffer er:
fengsel,
forvaring,
hefte,
samfunnsstraff,
bøter og
rettighetstap som nevnt i §§ 29
og 33.
§ 16 oppheves.
§ 28 a skal lyde:
Samfunnsstraff kan idømmes i stedet for
fengselsstraff når
a)det ellers ikke
ville ha blitt idømt strengere straff enn fengsel i 1 år,
b)hensynet til straffens formål
ikke taler mot en reaksjon i frihet, og
c) lovbryteren samtykker og har bosted i Norge.
Første ledd bokstav a kan fravikes når
den straff som ellers ville ha blitt idømt, helt eller
delvis ville ha vært betinget, og ellers når sterke
grunner taler for at samfunnsstraff idømmes.
I dom på samfunnsstraff skal retten fastsette
a) et timetall som skal være
fra 30 til 420 timer,
b) en subsidiær fengselsstraff, som skal
svare til den fengselsstraff som ville ha blitt idømt uten
samfunnsstraff, og
c) en gjennomføringstid, som normalt
skal svare til den subsidiære fengselsstraffen. Er den
subsidiære fengselsstraffen kortere enn 120 dager, kan
det likevel fastsettes en gjennomføringstid på inntil 120
dager.
Ved fastsetting av gjennomføringstid
og subsidiær fengselsstraff gjelder § 25 tilsvarende.
I dom på samfunnsstraff kan retten bestemme
at den domfelte i gjennomføringstiden
a)skal overholde
bestemmelser gitt av kriminalomsorgen om bosted, oppholdssted, arbeid,
opplæring eller behandling, eller
b)forbys kontakt med bestemte
personer.
Når særlige grunner tilsier
det, kan ubetinget fengselsstraff på inntil 30 dager idømmes
sammen med samfunnsstraffen.
Når en dom på samfunnsstraff
blir lest opp eller forkynt for den domfelte, skal han gjøres
nærmere kjent med hva dommen går ut på,
og med følgene av brudd på bestemmelsene gitt
i eller i medhold av straffegjennomføringsloven, og av
at det begås en ny straffbar handling før utløpet
av gjennomføringstiden.
§ 28 b skal lyde:
Etter begjæring kan tingretten ved dom
bestemme at hele eller deler av den subsidiære fengselsstraffen
skal fullbyrdes når den domfelte har
a)brutt bestemmelser
gitt i eller i medhold av straffegjennomføringsloven § 54
første og annet ledd, § 55 eller § 58
første ledd bokstav a til d, eller
b)begått en ny straffbar
handling før utløpet av gjennomføringstiden.
Ved omgjøringen skal retten ta hensyn
til samfunnsstraff som allerede er gjennomført. Dersom
den subsidiære fengselsstraffen ikke skal fullbyrdes i
sin helhet, kan retten forlenge gjennomføringstiden med inntil
6 måneder.
Ved omgjøring etter første ledd
bokstav b kan retten avsi samlet dom for begge handlinger eller
særskilt dom for den nye handlingen.
Begjæring etter første ledd
bokstav a fremmes av kriminalomsorgen eller påtalemyndigheten.
Begjæring etter første ledd bokstav b fremmes
av påtalemyndigheten. Begjæringen må være
brakt inn for retten innen 3 måneder etter utløpet
av gjennomføringstiden.
Reglene om forsvarer og om pågripelse
og varetektsfengsel i straffeprosessloven § 100 og kapittel
14 gjelder tilsvarende. Reglene om varsling i straffeprosessloven § 243
gjelder tilsvarende for rettsmøter om omgjøring.
Kriminalomsorgen skal varsles etter de samme regler som påtalemyndigheten.
§ 29 skal lyde:
Den som har begått en straffbar handling
som viser at vedkommende er uskikket til eller kan misbruke en stilling,
virksomhet eller aktivitet, kan, når allmenne hensyn tilsier
det,
a)fratas stillingen,
eller
b)fratas retten til for fremtiden å ha
en stilling eller utøve en virksomhet eller aktivitet.
Rettighetstapet kan begrenses til forbud mot å utøve
visse funksjoner som ligger til stillingen eller virksomheten, eller
til påbud om å utøve virksomheten eller
aktiviteten på bestemte vilkår.
Den som er fratatt retten til å utøve
en virksomhet, kan heller ikke forestå slik virksomhet
for andre eller la andre forestå slik virksomhet for seg.
Den skyldige kan pålegges å gi
fra seg et dokument eller en annen gjenstand som har tjent som bevis
for den tapte rettigheten.
Rettighetstap etter bestemmelsen her kan ilegges som
eneste straff hvis det ikke er fastsatt en minstestraff
på fengsel i 1 år eller mer for handlingen.
§§ 30 til 32 oppheves.
§ 33 skal lyde:
Den som har begått en straffbar handling,
kan ilegges kontaktforbud når det er grunn til å tro
at vedkommende ellers vil
a)begå en
straffbar handling overfor en annen person,
b)forfølge en annen
person, eller
c)på annet vis krenke
en annens fred.
Kontaktforbudet kan gå ut på at
den forbudet retter seg mot, forbys
a)å oppholde
seg i bestemte områder, eller
b)å forfølge,
besøke eller på annet vis kontakte en annen person.
Er det nærliggende fare for en handling
som nevnt i første ledd bokstav a, kan den skyldige forbys å oppholde
seg i sitt eget hjem.
Kontaktforbudet kan begrenses på nærmere
angitte vilkår.
Rettighetstap etter bestemmelsen her kan ilegges som
eneste straff hvis det ikke er fastsatt en minstestraff
på fengsel i 1 år eller mer for handlingen.
Ny § 33 a skal lyde:
Et rettighetstap trer i kraft fra den dagen dommen
eller forelegget er endelig.
Rettighetstap etter § 29 første
ledd bokstav b og § 33 ilegges for en bestemt tid inntil
5 år, eller når særlige grunner tilsier
det, på ubestemt tid. Verv som medlem av kommunestyre,
fylkesting eller Stortinget kan likevel bare fratas for valgperioden.
Forbud mot opphold i eget hjem, jf. § 33 tredje ledd, kan
bare ilegges for en bestemt tid inntil 1 år.
Rettighetstap som nevnt i annet ledd, kan etter
3 år prøves på ny av tingretten. Begjæringen
fremsettes for påtalemyndigheten, som forbereder saken
for retten. Rettens avgjørelse treffes ved kjennelse. Opprettholdes
rettighetstapet helt eller delvis, kan saken ikke prøves
på ny før etter 3 år.
Fristen for rettighetstapet og for adgangen til å begjære
ny prøving etter tredje ledd løper ikke i den tiden
lovbryteren soner frihetsstraff eller unndrar seg fullbyrdingen
av slik straff.
§ 37 a annet ledd første punktum
skal lyde:
Kan det foretas utvidet inndragning etter § 34
a og lovbryteren har overdratt et formuesgode til en av sine nærmeste,
kan formuesgodet eller dets verdi inndras hos mottageren hvis påtalemyndigheten
sannsynliggjør at det er ervervet ved at lovbryteren
har begått et lovbrudd.
§ 37 d skal lyde:
Inndragning skjer til fordel for statskassen når ikke
annet er bestemt.
I dommen eller ved en senere kjennelse av den tingrett
som avgjorde spørsmålet om inndragning, kan retten
bestemme at det inndratte skal anvendes til dekning av erstatningskrav
fra den skadelidte.
Departementet kan bestemme at det inndratte skal
deles mellom den norske stat og en eller flere andre stater. Ved
avgjørelsen skal det blant annet legges vekt på hvilke
utgifter som har påløpt i statene, og i hvilke
land skadevirkninger har oppstått og utbytte er oppnådd.
Deling etter leddet her kan ikke føre til at dekning av
den skadelidtes erstatningskrav etter annet ledd reduseres.
Når utbytte er inndratt etter § 34, og
domfelte eller noen som er ansvarlig for skaden, etter pådømmelsestiden
har betalt erstatning til fornærmede, kan retten etter
krav fra domfelte bestemme at inndragningsbeløpet blir å nedsette
tilsvarende. Det samme gjelder dersom domfelte betaler skatt eller
avgift som tilsvarer inndragningen. Krav etter leddet her må framsettes
for retten senest ett år etter at avgjørelsen om
inndragning ble rettskraftig.
§ 342 første ledd bokstav b skal
lyde:
b) ved dom er forvist til eller fra bestemte deler
av riket og som rettsstridig igjen oppholder seg på et sted
der dette er forbudt for vedkommende, eller som på annen
måte bryter kontaktforbud i medhold av straffeloven § 33, eller
2. I lov om fullbyrding av nordiske dommer på straff mv.
15. november 1963 gjøres følgende endringer:§ 7 bokstav b skal lyde:
b) dom på samfunnsstraff eller
en liknende reaksjon.
§ 8 skal lyde:
Blir det satt i verk tilsyn etter § 7 bokstav
a, gjelder reglene om meldeplikt i straffeloven § 53
nr. 2. Blir det satt i verk tilsyn etter § 7
bokstav b, gjelder reglene om samfunnsstraff så langt
de passer.
De særvilkår som er fastsatt i den betingede
dom, og de forutsetninger som gjelder for samfunnsstraffen
eller den liknende reaksjonen, får virkning her
i riket så langt de passer. Departementet kan i samband med
at det treffes avgjørelse etter § 17, foreta endring til
så vidt mulig tilsvarende vilkår eller forutsetninger.
Bestemmelsene i straffeloven §§ 28
b og 54 gjelder tilsvarende. Treffer retten avgjørelse
om fullbyrding av en betinget frihetsstraff eller subsidiær
frihetsstraff, skal denne fullbyrdes som fengselsstraff, jf. § 4.
Hvis det i dommen ikke er fastsatt frihetsstraff, kan retten fastsette
straffen eller overlate avgjørelsen til vedkommende myndighet
i domslandet etter siste ledd.
Dersom omstendighetene taler for det, kan departementet
eller retten overlate til vedkommende myndighet i domslandet å treffe
avgjørelser hvor det etter reglene i tredje ledd er spørsmål
om å endre en betinget dom eller å fullbyrde frihetsstraff.
§ 9 skal lyde:
Når en person som i Danmark, Finland, Island eller
Sverige har fått en betinget dom eller dom på samfunnsstraff
eller en liknende reaksjon, her i riket blir funnet skyldig
i en straffbar handling, kan retten, selv om det ikke er satt i
verk tilsyn etter § 7, fastsette en samlet straff for begge
handlinger i samsvar med reglene om dette i straffeloven § 54
nr. 3 eller § 28 b tredje ledd.
§ 10 skal lyde:
Til myndighetene i Danmark, Finland, Island eller Sverige
kan det settes frem en begjæring om at det der settes i
verk tilsyn og andre tiltak som det er truffet bestemmelse om i
en betinget dom eller dom på samfunnsstraff,
avsagt her i riket.
Er tilsyn med en betinget domfelt eller med samfunnsstraff i
medhold av første ledd overført til myndighetene
i Danmark, Finland, Island eller Sverige, gjelder bestemmelsene
i straffeloven og straffegjennomføringsloven om
betinget dom eller samfunnsstraff bare dersom
domfelte her i riket kjennes skyldig i en straffbar handling, eller
myndighetene i vedkommende land overlater til domstol her i riket å treffe
avgjørelse om endring av den betingede dom eller fullbyrdelse
av subsidiær frihetsstraff.
Dersom myndighetene i det land som tilsynet eller
et liknende tiltak er overført til, treffer bestemmelse
om forlengelse av prøvetiden eller om endring av særlige
vilkår i den betingede dom eller for en dom på samfunnsstraff,
har denne bestemmelse virkning her i riket.
§ 11 skal lyde:
Treffes det i Danmark, Finland, Island eller Sverige beslutning
om fullbyrding av straff for en handling som det her i riket er
gitt betinget dom eller samfunnsstraff for, har
denne beslutning samme virkning som en avgjørelse truffet
etter reglene i straffeloven § 54 eller § 28 b.
Blir en person som her i riket har fått betinget dom
eller dom på samfunnsstraff, i Danmark,
Finland, Island eller Sverige dømt for en straffbar handling
begått i prøvetiden eller gjennomføringstiden uten
at den nye dommen avgjør spørsmålet om
endring av den betingede dom eller fullbyrdelse av subsidiær
frihetsstraff, kan spørsmålet om den betingede dommen
eller den subsidiære frihetsstraffen skal fullbyrdes, bringes
inn for tingretten til avgjørelse.
§ 17 skal lyde:
Vedtak om fullbyrding av straff mv. eller om iverksetting
av tilsyn eller et liknende tiltak her i riket i
medhold av reglene i denne lov gjøres av departementet
etter at det er satt fram begjæring om det fra rette myndighet
i vedkommende land. Departementet prøver om begjæringen
fyller lovens krav og om den i det enkelte tilfelle bør
etterkommes. Lyder dommen på frihetsstraff eller samfunnsstraff
eller en liknende reaksjon, skal den dømte i
alminnelighet gis anledning til å uttale seg før
vedtak gjøres.
§ 19 første og annet ledd skal
lyde:
Spørsmålet om norske myndigheter har
hjemmel i denne lov til å gjøre vedtak om fullbyrding
eller iverksetting av tilsyn eller liknende tiltak,
kan prøves av tingretten. Saken behandles etter straffeprosesslovens
regler. Lyder dommen på frihetsstraff eller samfunnsstraff
eller en liknende reaksjon, skal det oppnevnes offentlig
forsvarer for den domfelte. Begjæring om rettslig prøving
kan settes fram av den som rammes av avgjørelsen.
Begjæring om rettslig prøving er ikke
til hinder for fullbyrding eller iverksetting av tilsyn eller
et liknende tiltak, med mindre retten bestemmer det.
3. Med virkning frem til ny straffelov trer i kraft
skal det i lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten
i straffesaker gjøres følgende endringer:§ 76 femte ledd skal lyde:
Ved rettsmøter i tingretten om fullbyrding av subsidiær
fengselsstraff etter straffeloven § 28 b første
ledd bokstav a eller av reststraff etter prøveløslatelse
etter straffegjennomføringsloven § 44 annet ledd,
kan tilsatte i kriminalomsorgen møte.
§ 100 b nytt annet ledd skal lyde:
Første ledd gjelder tilsvarende når
en sak om kontaktforbud i eget hjem, jf. straffeloven § 33
tredje ledd, bringes inn for retten.
§ 107 a første og annet ledd skal
lyde:
I saker om overtredelse av straffeloven §§ 192-197,
199, 200 tredje ledd, § 342 første ledd
bokstav b, jf. § 33 og § 342 første ledd
bokstav c, jf. straffeprosessloven § 222 a, har
fornærmede rett til hjelp fra advokat dersom fornærmede ønsker
det. I andre saker kan retten på begjæring oppnevne
advokat for fornærmede hvis det er grunn til å tro
at fornærmede som følge av handlingen får
betydelig skade på legeme eller helbred og det anses å være
behov for advokat.
Når en sak om besøksforbud i eget hjem,
jf. § 222 a annet ledd annet punktum, eller
kontaktsforbud i eget hjem, jf. straffeloven § 33 tredje
ledd, bringes inn for retten, har den som forbudet skal
beskytte, rett til advokat. Reglene i kapitlet her gjelder tilsvarende
så langt de passer.
4. Med virkning fra den nye straffeloven trer i kraft, gjøres
det i lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker
følgende endringer:§ 40 annet ledd nytt tredje punktum skal lyde:
Det skal opplyses i domsgrunnene om hvorvidt straffeloven § 77
er anvendt, og det bør angis hvilken betydning tilståelsen
har hatt for straffutmålingen.
Ny § 43 a skal lyde:
Når en dom blir lest opp eller forkynt,
skal den domfelte gjøres kjent med
a)hva dommen går
ut på,
b)eventuelle vilkår
for dommen, og
c)mulige følger av
brudd på vilkårene, herunder følger av
at den domfelte begår en ny straffbar handling før
utløpet av en prøve- eller gjennomføringstid.
Dommeren kan gi advarsel og formaning, eventuelt
i et særskilt rettsmøte.
Hvis den domfelte skal følges opp av
kriminalomsorgen, og kriminalomsorgen ikke var til stede da dommen
ble avsagt, underretter påtalemyndigheten straks kriminalomsorgen
om dommen.
§ 51 første ledd nytt annet punktum:
Reises ny sak om et krav som er avgjort ved rettskraftig
dom, skal retten avvise saken av eget tiltak. Det samme
gjelder i tilfeller som nevnt i straffeloven § 8.
§ 51 annet ledd nytt tredje og fjerde punktum
skal lyde:
Inndragningssak etter dette ledd kan bare fremmes
dersom tiltalte varsles om at slik sak vil bli fremmet senest når
hovedforhandlingen i straffesaken starter, før tilståelsesdom
avsies eller før forelegg vedtas. Straffedommens avgjørelse
av skyldspørsmålet legges uprøvd til
grunn i den senere inndragningssaken i den utstrekning den er avgjørende
for spørsmålet om inndragning.
Ny § 62 a skal lyde:
Den offentlige påtalemyndighet skal påtale straffbare
handlinger når ikke annet er bestemt ved lov.
For overtredelse av straffebud med en strafferamme
på 2 år eller lavere kan påtale unnlates
hvis ikke allmenne hensyn tilsier påtale. Ved vurderingen av
om allmenne hensyn foreligger, legges det blant annet vekt på overtredelsens
grovhet, hensynet til den alminnelig lovlydighet og om den fornærmede, en
annen som har lidt skade ved overtredelsen, eller vedkommende berørte
myndighet ønsker påtale.
§ 65 nytt nr. 4 skal lyde:
4.sak mot utlending
som ikke er bosatt i Norge, jf. straffeloven § 5 tredje
ledd. Dette gjelder likevel ikke når strafforfølgning
her i landet finner sted i samsvar med overenskomst med fremmed
stat om overføring av straffesaker.
§ 69 skal lyde:
Selv om straffeskyld anses bevist, kan påtalemyndigheten
når helt særlige grunner tilsier det, unnlate å påtale
handlingen.
Påtaleunnlatelse kan gis på vilkår av
at siktede i prøvetiden ikke gjør seg skyldig
i noen ny straffbar handling. Prøvetiden er 2 år
fra den dag det blir besluttet å unnlate påtale,
men ikke lenger enn foreldelsesfristen for adgangen til å reise
straffesak for handlingen.
Påtaleunnlatelse kan også gis
på vilkår som nevnt i straffeloven §§ 35,
36 og 37 bokstavene a til i. Gir siktedes forhold grunn til det,
kan påtalemyndigheten i prøvetiden oppheve eller
endre fastsatte vilkår og sette nye vilkår. Den
siktede skal så vidt mulig få uttale seg om vilkårene
før de fastsettes.
§ 76 femte ledd skal lyde:
Ved rettsmøter i tingretten om fullbyrding av subsidiær
fengselsstraff etter straffeloven § 52 første ledd
bokstav a eller av reststraff etter prøveløslatelse etter
straffegjennomføringsloven § 44 annet ledd, kan
tilsatte i kriminalomsorgen møte.
§ 98 nytt fjerde ledd skal lyde:
Bestemmelsene om rett til forsvarer i paragrafen her
gjelder tilsvarende i saker om pågripelse eller varetektsfengsling
etter § 173 a, jf. § 184 annet ledd.
§ 100 b nytt annet ledd skal lyde:
Første ledd gjelder tilsvarende når
en sak om kontaktforbud i eget hjem, jf. straffeloven § 57
tredje ledd, bringes inn for retten.
Ny § 100 c skal lyde:
Med mindre retten på grunnlag av sakens
art og forholdene ellers finner det ubetenkelig at den domfelte
er uten forsvarer, skal den oppnevne offentlig forsvarer når
det er spørsmål om å fastsette eller
fullbyrde ubetinget frihetsstraff i mer enn 6 måneder etter
brudd på vilkårene for
a)straffutmålingsutsettelse,
jf. straffeloven § 60 tredje ledd, jf. § 39 annet
ledd,
b)fullbyrdingsutsettelse, jf.
straffeloven § 39 annet ledd,
c)løslatelse på prøve
fra fengselsstraff, jf. straffegjennomføringsloven § 44
annet ledd,
d)løslatelse på prøve
fra forvaring, jf. straffeloven § 46 første ledd,
eller
e)samfunnsstraff, jf. straffeloven § 52
første ledd bokstav a.
Er det aktuelt å fastsette eller fullbyrde
en mildere straff, kan retten oppnevne offentlig forsvarer for den
domfelte når særlige grunner taler for det.
Den domfelte skal ha offentlig forsvarer i saker om
opphevelse eller endring av vilkår for prøveløslatelse
fra forvaring etter straffeloven § 45 femte ledd. I andre
saker om endring av vilkår eller forlengelse av prøvetid,
jf. straffeloven §§ 39 første ledd, 45
fjerde ledd og 60 tredje ledd, kan retten oppnevne offentlig forsvarer
for den domfelte når særlige grunner taler for
det.
§ 107 a første og annet ledd skal
lyde:
I saker om overtredelse av straffeloven §§ 192-197,
199, 200 tredje ledd, § 342 første ledd
bokstav b, jf. § 57 og § 342
første ledd bokstav c, jf. straffeprosessloven § 222
a, har fornærmede rett til hjelp fra advokat
dersom fornærmede ønsker det. I andre saker kan
retten på begjæring oppnevne advokat for fornærmede
hvis det er grunn til å tro at fornærmede som
følge av handlingen får betydelig skade på legeme
eller helbred og det anses å være behov for advokat.
Når en sak om besøksforbud i eget hjem,
jf. § 222 a annet ledd annet punktum, eller
kontaktsforbud i eget hjem, jf. straffeloven § 57 tredje
ledd, bringes inn for retten, har den som forbudet skal
beskytte, rett til advokat. Reglene i kapitlet her gjelder tilsvarende
så langt de passer.
§ 173 a skal lyde:
Den som med skjellig grunn mistenkes for vilkårsbrudd
som nevnt i straffeloven §§ 39 annet ledd, 46
første ledd eller 52 første ledd bokstav a, jf.
straffegjennomføringsloven § 44 annet ledd annet
punktum, kan pågripes når:
a)det er grunn til å frykte
for at han vil unndra seg fullbyrdingen av straff eller andre forholdsregler,
b)det antas påkrevd
for å hindre nye vilkårsbrudd, eller
c)han selv begjærer
det av grunner som finnes fyldestgjørende.
§ 184 annet ledd skal lyde:
Fengsling kan besluttes dersom vilkårene etter §§ 171,
172, 173 annet ledd eller 173 a er oppfylt og formålet
ikke kan oppnås ved tiltak etter § 188. Reglene
i § 174 gjelder tilsvarende. Kjennelsen skal angi lovhjemmelen,
kortfattet nevne hvorfor det antas å foreligge skjellig
grunn til mistanke, og for øvrig gjøre rede for
grunnen til fengslingen. Det skal også gå frem
av kjennelsen at fengslingen ikke er et uforholdsmessig inngrep.
Ny § 214 a skal lyde:
Påtalemyndigheten kan beslutte inndratt
beslaglagte gjenstander som er egnet til bruk ved legemskrenkelse,
og beslaglagte etterlikninger av våpen dersom gjenstandene
kan inndras etter straffeloven §§ 69 første
ledd bokstav c eller 70 første ledd annet punktum. Beslutningen
skal være skriftlig og begrunnet. Når påtalemyndigheten
utferdiger forelegg, begjærer saken pådømt
ved tilståelsesdom eller reiser tiltale med påstand
om straff, skal inndragningskravet likevel tas med i saken.
Eieren eller besitteren av en beslaglagt ting
skal så vidt mulig gis skriftlig underretning om påtalemyndighetens
beslutning om inndragning ved kopi av beslutningen, med mindre tingen
er av ubetydelig verdi. Saken kan kreves forelagt for retten innen
1 måned etter at underretningen er kommet frem. Har underretning
ikke vært gitt, er fristen for å kreve saken inn
for retten 6 måneder fra beslaget ble foretatt. Et krav
som er fremsatt etter at fristen er utløpt, kan likevel
tas til følge når oversittelsen ikke bør
legges den til last som har fremsatt kravet, eller når
særlige omstendigheter ellers tilsier det.
Ny § 214 b skal lyde:
Påtalemyndigheten kan beslutte inndragning
av en beslaglagt ting dersom inndragning kan skje etter straffeloven § 74
og verken eieren, lovbryteren eller besitteren er kjent. Beslutningen
skal være skriftlig og begrunnet. Eieren eller besitteren
kan kreve saken forelagt for retten innen 6 måneder etter
at vedtak om inndragning er fattet.
§ 255 skal lyde:
Finner påtalemyndigheten at en sak bør
avgjøres med bot, inndragning eller rettighetstap, kan
den utferdige forelegg i stedet for å reise tiltale. Reaksjoner som
nevnt i § 2 nr. 4 kan også avgjøres ved
forelegg og kan også ilegges sammen med reaksjoner som nevnt
i første punktum.
Rettighetstap som avgjøres ved forelegg,
kan bare gjelde for inntil 3 år og kan ikke gjelde tap
av stilling, retten til å inneha stilling eller tap av
retten til å utøve næringsvirksomhet,
med unntak for binæring.
§ 256 nytt første ledd nr. 4 og
annet ledd skal lyde:
4) fastsetting av den bot og i tilfelle den inndragning og
det rettighetstap som kreves,
Dersom den siktede har vært berøvet
friheten i anledning av saken, og det ved fastsettingen av boten ikke
er gitt fullt fradrag for frihetsberøvelsen, jf. straffeloven § 83
annet ledd, skal det anmerkes i forelegget hvor mange dager som
har kommet til fradrag.
Nåværende annet ledd i § 256
blir nytt tredje ledd.
§ 456 fjerde ledd annet punktum skal lyde:
Bot som ikke betales eller lar seg inndrive ved lønnstrekk
eller annen tvangsfullbyrding, skal fullbyrdes ved soning av den
subsidiære fengselsstraffen når den botlagte
har evne til å betale boten eller allmenne hensyn tilsier
det.
5. I lov 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig
drikk m.v. skal § 10-3 lyde:
Dersom vilkårene for inndragning etter straffeloven
er oppfylt, kan påtalemyndigheten beslutte at brennevin og
gjærende eller gjæret udestillert væske tilintetgjøres.
Det samme gjelder annen alkoholholdig drikk når den er
skjenket i glass eller finnes i opptrukket flaske. Beslutning
om inndragning av lovlig tilvirket brennevin skal være
skriftlig og begrunnet. Eieren eller besitteren skal så vidt
mulig underrettes om påtalemyndighetens beslutning ved
kopi av beslutningen og kan kreve saken forelagt for retten innen
1 måned etter at beslaget ble foretatt.
6. I lov 4. desember 1992 nr. 132 om legemidler gjøres
følgende endringer:§ 32 nytt første ledd skal lyde:
Dersom vilkårene for inndragning etter
straffeloven er oppfylt, kan påtalemyndigheten beslutte
at beslaglagte stoffer som er oppført på narkotikalisten, inndras.
Beslutningen skal være skriftlig og begrunnet. Eieren eller
besitteren skal så vidt mulig underrettes om påtalemyndighetens
beslutning og kan kreve saken forelagt for retten innen 1 måned
etter at beslaget ble foretatt.
Nåværende første og annet ledd
blir nye annet og tredje ledd.
7. Med virkning frem til ny straffelov trer i kraft
skal det i straffegjennomføringsloven 18. mai 2001 nr.
21 gjøres følgende endringer:§ 44 annet ledd skal lyde:
Hvis den prøveløslatte
etter at kriminalomsorgen har holdt innskjerpingssamtale eller fastsatt
vilkår etter første ledd, på nytt bryter
vilkår, kan regionalt nivå bringe saken inn for
tingretten med begjæring om gjeninnsettelse i fengsel for
hel eller delvis fullbyrding av reststraffen. Bestemmelsene
om omgjøring av dom på samfunnsstraff etter straffeloven § 28 b
første ledd bokstav a gis tilsvarende anvendelse
på saker om gjeninnsettelse for fullbyrdelse av reststraff
etter prøveløslatelse.
§ 45 skal lyde:
Begår den prøveløslatte en ny
straffbar handling i prøvetiden, gjelder bestemmelsene
om omgjøring av dom på samfunnsstraff etter straffeloven § 28
b første ledd bokstav b tilsvarende. Det er likevel tilstrekkelig
om tiltale blir reist eller saken blir begjært pådømt
innen 6 måneder etter at prøvetiden gikk ut.
Dersom den prøveløslatte
er siktet for en straffbar handling som kan føre til gjeninnsettelse
for fullbyrdelse av reststraffen etter straffeloven § 28
b første ledd bokstav b, kan gjennomføringen
av straffen avbrytes.
§ 54 første ledd bokstav d skal
lyde:
overholde vilkårene som domstolen har fastsatt etter straffeloven § 28
a femte ledd, og
§ 54 tredje ledd skal lyde:
Den domfelte skal ikke begå en ny straffbar handling før
utløpet av gjennomføringstiden.
§ 56 første ledd første
punktum skal lyde:
Hvis retten har satt vilkår etter straffeloven § 28 a femte
ledd eller kriminalomsorgen etter § 55 eller § 58
første ledd har forbudt den domfelte å bruke berusende
eller bedøvende midler, skal kriminalomsorgen undersøke
om vilkåret eller forbudet blir overholdt.
§ 58 annet ledd skal lyde:
Hvis den domfelte etter at kriminalomsorgen har holdt innskjerpingssamtale
eller fastsatt vilkår etter første ledd, på nytt
bryter kravene eller vilkår fastsatt etter første
ledd bokstav a til d, bør regionalt nivå bringe
saken inn for retten med begjæring om at den subsidiære
fengselsstraffen skal fullbyrdes helt eller delvis i medhold av straffeloven § 28
b første ledd bokstav a.
§ 59 skal lyde:
Begår den domfelte en ny straffbar handling før utløpet
av gjennomføringstiden, kan påtalemyndigheten
bringe saken inn for retten med begjæring om at den subsidiære
fengselsstraffen skal fullbyrdes helt eller delvis i medhold av straffeloven § 28
b første ledd bokstav b.
Dersom den domfelte er siktet for en straffbar handling
som kan føre til fullbyrding av den subsidiære
fengselsstraffen etter straffeloven § 28 b første ledd
bokstav b, kan gjennomføringen av straffen avbrytes. Når
påtalemyndigheten beslutter å bringe saken inn
for retten, avbrytes gjennomføringen av straffen fra det
tidspunktet begjæringen er oversendt retten.
8. Med virkning fra den tid ny straffelov trer i
kraft skal det i straffegjennomføringsloven 18. mai 2001 nr.
21 gjøres følgende endringer:§ 44 annet ledd skal lyde:
Hvis den prøveløslatte
etter at kriminalomsorgen har holdt innskjerpingssamtale eller fastsatt
vilkår etter første ledd, på nytt bryter
vilkår, kan regionalt nivå bringe saken inn for
tingretten med begjæring om gjeninnsettelse i fengsel for
hel eller delvis fullbyrding av reststraffen. Bestemmelsene
om omgjøring av dom på samfunnsstraff etter straffeloven § 52 første
ledd bokstav a gis tilsvarende anvendelse på saker
om gjeninnsettelse for fullbyrdelse av reststraff etter prøveløslatelse.
§ 45 skal lyde:
Begår den prøveløslatte en ny
straffbar handling i prøvetiden, gjelder bestemmelsene
om omgjøring av dom på samfunnsstraff etter straffeloven § 52
første ledd bokstav b tilsvarende. Det er likevel tilstrekkelig
om tiltale blir reist eller saken blir begjært pådømt
innen 6 måneder etter at prøvetiden gikk ut.
Dersom den prøveløslatte
er siktet for en straffbar handling som kan føre til gjeninnsettelse
for fullbyrdelse av reststraffen etter straffeloven § 52
første ledd bokstav b, kan gjennomføringen
av straffen avbrytes.
§ 53 første ledd skal lyde:
De idømte timene samfunnsstraff etter straffeloven § 49
første ledd bokstav a skal gå ut på
a) samfunnsnyttig tjeneste,
b) program, eller
c) andre tiltak som er egnet til å motvirke ny
kriminalitet.
§ 54 første ledd bokstav d skal
lyde:
overholde vilkårene som domstolen har fastsatt etter straffeloven § 50, og
§ 54 tredje ledd skal lyde:
Den domfelte skal ikke begå en ny straffbar handling før
utløpet av gjennomføringstiden.
§ 56 første ledd første
punktum skal lyde:
Hvis retten har satt vilkår etter straffeloven § 50 eller
kriminalomsorgen etter § 55 eller § 58 første ledd
har forbudt den domfelte å bruke berusende eller bedøvende
midler, skal kriminalomsorgen undersøke om vilkåret
eller forbudet blir overholdt.
§ 58 annet ledd skal lyde:
Hvis den domfelte etter at kriminalomsorgen har holdt innskjerpingssamtale
eller fastsatt vilkår etter første ledd, på nytt
bryter kravene eller vilkår fastsatt etter første
ledd bokstav a til d, bør regionalt nivå bringe
saken inn for retten med begjæring om at den subsidiære
fengselsstraffen skal fullbyrdes helt eller delvis i medhold av straffeloven § 52
første ledd bokstav a.
§ 59 skal lyde:
Begår den domfelte en ny straffbar handling før utløpet
av gjennomføringstiden, kan påtalemyndigheten
bringe saken inn for retten med begjæring om at den subsidiære
fengselsstraffen skal fullbyrdes helt eller delvis i medhold av straffeloven § 52
første ledd bokstav b.
Dersom den domfelte er siktet for en straffbar handling
som kan føre til fullbyrding av den subsidiære
fengselsstraffen etter straffeloven § 52 første ledd
bokstav b, kan gjennomføringen av straffen avbrytes. Når
påtalemyndigheten beslutter å bringe saken inn
for retten, avbrytes gjennomføringen av straffen fra det
tidspunkt begjæringen er oversendt retten.
B.
Stortinget ber Regjeringen vurdere å foreslå at det
i straffeloven inntas en bestemmelse om at det skal være
straffeskjerpende å bruke vold når barn er vitne.
C.
Stortinget ber Regjeringen vurdere å inngå avtaler
med attførings- og rehabiliteringsinstitusjoner til gjennomføring
av tvungen omsorg, tvungent psykisk helsevern og § 12-soning.
D.
Stortinget ber Regjeringen utarbeide en straffebestemmelse om
vold i nære relasjoner.
Oslo, i justiskomiteen, den 5. april 2005
Trond Helleland |
Einar Holstad |
leder |
ordfører |