Europarådskonvensjonen av 1997 bestemmer i artikkel
6 nr. 3 at hver statspart i sin nasjonale lovgivning skal gi anledning
til erverv av statsborgerskap for personer med lovlig og fast bosted
på dens territorium.
Vilkår for å få statsborgerskap fremgår
av gjeldende lov § 6. Det fremgår ikke
av gjeldende lov på hvilket tidspunkt vilkårene
for statsborgerskap må være oppfylt.
Departementet slutter seg til forslaget fra utvalget om at alle
vilkårene for erverv av statsborgerskap etter søknad
må være oppfylt på vedtakstidspunktet. Det
betyr at dersom vilkårene var oppfylt på søknadstidspunktet,
men ikke lenger er det når søknaden avgjøres,
må søknaden avslås.
Komiteen støtter forslaget
om at alle vilkårene for erverv av statsborgerskap etter
søknad må være oppfylt på vedtakstidspunktet.
Bestemmelsen om erverv av statsborgerskap etter søknad
har i de tidligere statsborgerlovene vært utformet som
en kan-regel. Det har vært forutsatt at de lovbestemte
vilkårene var minimumsvilkår, og at det etter
omstendighetene kunne stilles strengere krav eller krav av en annen
art enn de som var fastsatt i lovteksten.
Departementet bemerker at lovutvalget har fremmet to forslag
som henger nært sammen og derfor behandles i sammenheng.
Når det gjelder forslaget om at søkeren skal ha
rettskrav på tillatelse dersom vilkårene er oppfylt,
slutter departementet seg til forslaget. Hensynene til forutberegnelighet
for søkeren, effektiv saksbehandling og rettssikkerhet,
derunder hensynet til likebehandling, tilsier at utlendingen gis
et rettskrav på statsborgerskap når vilkårene
er oppfylt. Departementet slutter seg derfor også til forslaget
om at alle relevante kriterier for tillatelse skal fremgå direkte
av loven, selv om det kan være nødvendig med nærmere
utfylling i forskrift. Lovhjemling gir også større
publikumsvennlighet. Hjemmel i lov innebærer også at
vilkårene ikke kan endres uten ny stortingsbehandling,
med den demokratiske kontroll det innebærer.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, mener at hensynet til forutberegnlighet,
effektivitet og rettssikkerhet tilsier at det gis et rettskrav på statsborgerskap. Flertallet er
enig i at alle relevante kriterier for tillatelse derfor må fremgå direkte
av loven, selv om det kan være nødvendig med nærmere
utfylling i forskrift.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har
merket seg at ifølge proposisjonen er norsk statsborgerskap
en rett man har hvis man oppfyller de åtte krav som stilles
i proposisjonens § 7, bokstavene a-h. Da dette
innebærer et juridisk krav på norsk statsborgerskap,
mener disse medlemmer at det er særdeles
viktig at kravene i § 7 avspeiler den virkelighet
som er i dag, og som er en ganske annen enn da den forrige loven
om norsk statsborgerskap ble vedtatt i 1950. Disse medlemmer mener
Norge fortsatt bør kunne vurdere statsborgerskap, uavhengig
av hvorvidt den enkelte oppfyller definerte krav.
Loven bør etter departementets oppfatning, oppstille
krav til søkerens identitet som uttrykkelig vilkår for
statsborgerskap. Personer med uavklart identitet bør etter
departementets oppfatning som utgangspunkt ikke gis mulighet til
permanent opphold i Norge.
Departementet foreslår at vilkåret om identitet skal
fremgå av loven som et krav om dokumentert eller på annen
måte klarlagt identitet. Forslaget innebærer at
det kreves fremlagt dokumenter som viser søkerens identitet.
Dette vil først og fremst være pass og andre dokumenter
utstedt av annet lands myndighet, med det formål å bekrefte
identitet.
Et krav om dokumentert identitet kan ikke være absolutt.
For enkelte vil det innebære en sikkerhetsrisiko å ha
med seg identitetspapirer på flukt fra hjemlandet. Lite
troverdige registre i søkerens opprinnelige hjemland kan
heller ikke frata søkeren muligheten til noen gang å bli
norsk. Utgangspunktet bør derfor være at dersom
søkeren ikke kan dokumentere sin identitet, må vedkommende
på annen måte klargjøre denne. Det vil
etter departementets oppfatning være behov for å regulere
kravene til identitet nærmere i forskrift. Det bør
av forskriftene blant annet fremgå hvilke krav man skal
stille til klarlegging av identitet overfor personer fra land med
manglende eller lite troverdige offentlige registre over landets
borgere. Etter departementets syn må det imidlertid ikke
foreligge berettiget tvil om at opplyst identitet, herunder nasjonalitet,
er korrekt, når statsborgerskap innvilges.
Departementets forslag er inntatt i utkastet til § 7 første
ledd bokstav a.
Komiteen viser til at statsborgerlovutvalget foreslo
at det ikke bør reises nye dokumentasjonskrav på identitet
hvis en innvandrer har fått bosettingstillatelse til tross
for manglende dokumentasjon. Komiteen mener imidlertid
at det bør tillegges stor vekt at en ved innvilgelse av
statsborgerskap gir søkeren en ny identitet. Etter komiteens mening er
det derfor av enda større viktighet at identiteten er klarlagt
ved innvilgelse av statsborgerskap enn ved innvilgelse av bosettingstillatelse. Komiteen støtter
derfor forslaget om at det i loven kreves at søker må ha
"dokumentert eller på annen måte klarlagt sin identitet"
(§ 7 første ledd bokstav a). Komiteen mener
at kravene til identitet må klargjøres nærmere i
forskrift.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at da den forrige statsborgerskapsloven ble utformet i 1950,
synes spørsmålet om rett identitet ikke å ha
vært et aktuelt tema, så det er heller ikke formulert
noe krav til rett identitet i lovteksten. I de senere år
er spørsmålet blitt meget aktuelt på grunn
av den store tilstrømningen til Norge av personer med uklar
eller falsk identitet.
Disse medlemmer vil anta at grunnen til at folk
oppgir feil identitet kan være mange, men det er ikke tvil
om at dette utgjør et stort sikkerhetsmessig problem. Disse
medlemmer finner det ikke riktig at det skal være
norske myndigheters oppgave å utstyre eventuelle utenlandske
kriminelle med ny identitet og norsk pass.
Disse medlemmer mener at teksten etter det foreliggende
lovforslag kan aksepteres, forutsatt at den tolkes strengt, og at
dette fremgår av forskriftene som må utarbeides
når loven blir vedtatt.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, vil understreke at mange flyktninger kommer
fra land der det er vanskelig å skaffe dokumenter eller
der det å skaffe reisedokumenter kan innebære
risiko. Det er derfor viktig at dokumentasjonskravet til identitet
ikke praktiseres på en slik måte at det blir umulig
for flyktninger å oppnå norsk statsborgerskap.
Utviklingen må følges nøye fra myndighetenes
side.
Etter gjeldende lov må søkeren være
minst 18 år, jf. § 6 første
ledd nr. 1. Som hovedperson kan et barn få statsborgerskap
dersom det dispenseres fra 18-årskravet.
Departementet har merket seg at svært mange høringsinstanser
støtter utvalgets forslag om 12 års aldersgrense,
og går dermed mot departementets forslag i høringsbrevet
om å opprettholde gjeldende vilkår på 18 år.
Departementet vedgår at det finnes vektige grunner til
at statsborgerskap bør kunne innvilges før myndighetsalderen
og har derfor besluttet å støtte utvalgets forslag
om at barn kan erverve statsborgerskap uavhengig av om foreldrene
er norske statsborgere eller søker om norsk statsborgerskap. Adgang
til erverv av statsborgerskap for barn medfører at foreldre
som ønsker å opprettholde sitt opprinnelige statsborgerskap
ikke behøver å velge mellom hensynet til barnet
og seg selv. En adgang til statsborgerskap på eget grunnlag
er også av betydning for barn hvis foreldre av forskjellige årsaker
ikke fyller vilkårene for statsborgerskap. Departementet
erkjenner også at det er en fordel for ungdom å kunne
utdanne seg utenfor Norge uten frykt for at returen til Norge blir
stengt fordi bosettingstillatelsen faller bort. Departementet antar
at erverv av statsborgerskap på selvstendig grunnlag i
ung alder også kan ha en positiv effekt på yngre
personers deltakelse i samfunnet. Departementet mener at disse hensynene
tilsier at barn bør kunne søke om norsk statsborgerskap på selvstendig
grunnlag.
Forslaget om at barn som har fylt 12 år kan erverve
statsborgerskap etter søknad, innebærer ikke at barnet
kan søke på egen hånd. Det er foreldrene
som må søke på barnets vegne som barnets
verger.
Departementets forslag er inntatt i utkastet til § 7 første
ledd bokstav b.
Komiteen viser til at et barns behov
for norsk statsborgerskap i mange tilfeller kan være sterkere enn
de voksnes, og at et barn bosatt i Norge ofte har en sterkere tilknytning
til landet enn sine foreldre. Komiteen er kjent med
at barnets foreldres sterkere tilknytning til hjemlandet kan føre
til at de ikke ønsker å søke om norsk
statsborgerskap, men at de kan komme i en situasjon der en av dem
må "ofre seg" og søke om statsborgerskap for at
barnet skal kunne bli norsk. Komiteen viser videre
til at det kan forekomme tilfeller der foreldre av ulike årsaker
ikke fyller vilkårene for statsborgerskap. Komiteen ser også at
ungdom som velger å ta deler av utdannelsen utenfor Norge,
vil ha et behov for å kunne bli statsborgere for å sikre
at de kan returnere uten problemer.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at dette ikke vil være en problemstilling dersom det
gis mulighet for å inneha dobbelt statsborgerskap. Disse
medlemmer viser til merknad og forslag om dette under avsnitt
3.1.2.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, støtter derfor forslaget om at
barn under myndighetsalder skal kunne erverve statsborgerskap uavhengig
av om foreldrene er norske statsborgere eller søker om
norsk statsborgerskap.
Flertallet støtter forslaget om at aldersgrensen
settes til 12 år. Flertallet viser til at
et barn ved 12-årsalder har fått erfaring med
norsk skole. Flertallet viser også til at
en slik aldersgrense stemmer godt med FNs barnekonvensjon. Flertallet vil
understreke at det er barnets verge som må søke
på vegne av barnet, og at barnet kan motsette seg dette
dersom vedkommende ikke ønsker norsk statsborgerskap.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at i gjeldende lov er kravet for å få innvilget
statsborgerskap 18 år, og det bør det etter disse
medlemmers mening fortsatt være. Årsaken
er bl.a. at mange kriminelle ungdommer starter sin kriminelle løpebane
etter fylte 12 år. Med denne for disse medlemmer uforståelige
liberalisering legges det opp til at kravet senkes til 12 år,
og da kan unge kriminelle ende opp med norsk statsborgerskap i stedet
for å bli utvist fra riket. I et kriminalpolitisk perspektiv
er dette ikke ønskelig.
Disse medlemmer mener i tillegg at man i 12-årsalderen
har begrenset innsikt i hva statsborgerskap innebærer,
og uansett vil rettighetene til en person med oppholdstillatelse
i Norge stort sett være de samme som for norske statsborgere,
bortsett fra stemmerett og anledning til å bruke norsk
pass ved reiser. Dette er fordeler som klart har større
betydning for en 18-åring enn for en 12-åring,
mener disse medlemmer.
Det er blitt argumentert med at man risikerer å få familier
hvor foreldre og barn har forskjellig statsborgerskap, men disse
medlemmer finner ikke at dette argumentet kan tillegges
så mye vekt at det oppveier muligheten for å få utvist
eventuelle kriminelle.
For øvrig hadde det standpunkt disse medlemmer forfekter
støtte i departementet, som i en høringsuttalelse ønsket å fastholde
en 18-årsgrense. Det er uklart hva som var grunnlaget for
departementets standpunkt da dette ikke fremgår av proposisjonen. Disse
medlemmer registrerer imidlertid at departementet nå støtter
en grense på 12 år.
Departementet har altså endret sitt syn etter hvert, men disse
medlemmer fastholder at en person bør være
fylt 18 år før statsborgerskap innvilges, ikke 12 år,
som det legges opp til i proposisjonen.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"§ 7 første
ledd bokstav b skal lyde:
b) har fylt atten år,"
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at søkeren
må ha bopel i Norge. En utlending som ikke er bosatt i
Norge vil ikke ha tilstrekkelig tilknytning til landet. Departementet
er også enig i at det tradisjonelle bopelsbegrepet bør
legges til grunn, slik at det også kreves at søkeren
har til hensikt å forbli boende i landet. Departementet
foreslår at et krav om fortsatt bopel skal fremgå av
loven.
Vilkåret om bopel og fortsatt bopelshensikt må være
oppfylt på vedtakstidspunktet.
Departementets forslag er inntatt i utkastet til § 7 første
ledd bokstav c.
Komiteen mener at en søker
som ikke er bosatt i Norge, ikke kan anses å ha sterk nok
tilknytning til Norge for å kunne bli norsk statsborger. Komiteen støtter
derfor forslaget om at bopel i Norge gjøres til et vilkår
for erverv av statsborgerskap.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
mener det også er grunn til å kreve at det foreligger
en hensikt om at oppholdet i Norge skal være av en viss
varighet. Flertallet stiller seg derfor bak forslaget
om at det i forbindelse med søknadsprosessen bør
stilles spørsmål om vedkommende har til hensikt å reise
til utlandet for en periode og i hvilken forbindelse. Flertallet mener
at fortsatt bopelshensikt må være oppfylt på vedtakstidspunktet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet finner
ikke dette kravet kontroversielt. Det er et naturlig og rimelig
krav at den som ønsker å bli norsk statsborger
faktisk bor i Norge.
Riktignok finnes det folk av norsk avstamning i USA og andre
steder som kunne tenke seg et norsk statsborgerskap i tillegg til
sitt eget, men dette strider også mot kravet om kun ett
statsborgerskap. Disse medlemmer støtter
kravet om at søker skal være bosatt i riket, med
det unntaket som tidligere er nevnt under henvisning til forslaget
i proposisjonen § 4.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet mener kravet om bopelshensikt vil bli svært
skjønnsmessig praktisert og vanskelig å dokumentere. Disse medlemmer mener
kravet om bopelshensikt må fjernes. Disse medlemmer fremmer
følgende forslag:
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"§ 7 første
ledd bokstav c skal lyde:
c) er bosatt i riket,"
Vilkårene for bosettingstillatelse fremgår
av utlendingsloven § 12 og utlendingsforskriften §§ 43-45.
En utlending som de siste tre årene har oppholdt seg sammenhengende
i riket med oppholdstillatelse eller arbeidstillatelse uten begrensninger,
har rett til bosettingstillatelse etter søknad, dersom
det ikke foreligger en utvisningsgrunn som nevnt i utlendingsloven § 29
første ledd. Bosettingstillatelse gir et visst utvisningsvern.
Bosettingstillatelse er ikke oppstilt som vilkår for statsborgerskap
i gjeldende lov.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at bosettingstillatelse
skal være ett av vilkårene for norsk statsborgerskap.
Bosettingstillatelse tilkjennegir en relativt sterk tilknytning
til riket, og gir en berettiget forventning om varig opphold, i
motsetning til opphold uten tillatelse eller tillatelse som er av midlertidig
karakter. Sammenhengen med kravet om at søkeren må være
bosatt i tradisjonell forstand tilsier at det stilles krav om bosettingstillatelse.
Også sammenhengen med kravet om at oppholdstiden kan opptjenes
i løpet av en 10-årsperiode, taler for et krav om
bosettingstillatelse, fordi dette sikrer en viss kontinuitet i oppholdet.
I motsetning til utvalget foreslår departementet at det
er tilstrekkelig at vilkårene for bosettingstillatelse er
oppfylt. Det kreves altså ikke at tillatelsen faktisk er
innvilget.
Departementets forslag er inntatt i utkastet til § 7 første
ledd bokstav d.
Komiteen viser til at en bosettingstillatelse innebærer
at en søker har en berettiget forventning om å kunne
oppholde seg i Norge på ubestemt tid. Komiteen er
kjent med at det i dagens lovverk har vært mulig å komme
opp i en situasjon der man i praksis har krav på norsk
statsborgerskap uten å fylle vilkårene for bosettingstillatelse.
Komiteen mener at det ved søknad om statsborgerskap
må stilles krav om at søker enten har bosettingstillatelse
eller at vilkårene for bosettingstillatelse er oppfylt. Komiteen vil
understreke at dette kravet ikke vil omfatte nordiske borgere og
utlendinger som omfattes av EØS-avtalen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at bosettingstillatelse etter søknad kan gis til utlendinger
som i de siste tre år har oppholdt seg sammenhengende i
riket med oppholdstillatelse eller arbeidstillatelse uten begrensninger. Disse
medlemmer viser til at dette normalt er en tillatelse som
gis til dem som har asyl, oppholdstillatelse på humanitært
grunnlag eller oppholdstillatelse i familiegjenforeningsøyemed.
Disse medlemmer viser videre til at reglene om
bosettingstillatelse i utlendingsloven § 12 innebærer
en utvidet beskyttelse mot å bli utvist fra riket, men
har utover dette ingen funksjon. Disse medlemmer mener
at regelen om bosettingstillatelse kunne ha vært fjernet
fra utlendingsloven. Grunnen er at det ikke kan ses å være
noe behov for å gi kriminelle et vern mot utvisning selv
om de har noen års botid i Norge. Som et alternativ mener disse
medlemmer at bosettingstillatelse etter utlendingsloven kan
gis etter fem års sammenhengende botid i Norge, ikke tre år,
som i dag.
Så lenge § 12 i utlendingsloven består
finner disse medlemmer ikke grunnlag for å gå imot kravet
til bosettingstillatelse.
Problemstillingen her er om det skal kreves bopelshensikt i hele
den perioden som regnes som botid, eller om det skal være
tilstrekkelig med faktisk opphold i landet. Det dreier seg med andre
ord om hvilket prinsipp som skal legges til grunn for botidsberegningen;
et oppholdsprinsipp eller et bopelsprinsipp. Forskjellen ligger
i at et bopelsprinsipp forutsetter en subjektiv hensikt om at oppholdet
skal være av en viss varighet.
Utvalget finner valget vanskelig, men foreslår et oppholdsprinsipp,
dvs. at det er tilstrekkelig at personer som søker norsk
statsborgerskap faktisk har oppholdt seg i Norge i et bestemt antall år.
Departementet slutter seg til forslaget om at faktisk opphold
skal danne grunnlag for botidsberegningen, dvs. et oppholdsprinsipp.
Det er faktisk opphold som gir den tilknytning som kan begrunne
statsborgerskap. Valg av dette prinsippet innebærer en
videreføring av gjeldende praksis. Dette innebærer
at man unngår kompliserte vurderinger og bevisspørsmål
om hvorvidt søkeren har hatt bosettingshensikt i hele botiden.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at det må reguleres
i forskrift hvilke faktiske opphold i utlandet som kan tillates,
uten at det influerer på botidsberegningen.
Kravet om faktisk opphold er uttrykt i utkastet til § 7
første ledd bokstav e.
For å medregnes i botiden er det etter gjeldende rett
i utgangspunktet et vilkår at det faktiske oppholdet i
landet er lovlig.
Utvalget foreslår at bare opphold som er lovlig etter
utlendingslovens regler regnes inn i botiden. Det vil gi en uønsket
signaleffekt dersom ulovlig opphold i Norge kan medregnes. Praktiseringen
av et krav om lovlig opphold kan imidlertid by på enkelte problemer.
Ved valg av hvilke opphold som skal medregnes i botiden må man
ha regler som virker rasjonelle, fungerer rettferdig og som både
er enkle å forstå og håndheve. Dette
taler for regler som i minst mulig grad legger opp til skjønnsmessige
avgjørelser. Departementet foreslår at kun opphold
med tillatelse i en viss minimumsperiode bør regnes med
som botid. Departementet foreslår at denne minimumstiden
settes til ett år.
Departementet har vurdert om kun opphold på tillatelser
som danner grunnlag for bosettingstillatelse bør medregnes,
men har kommet til at også tillatelser som ikke kan danne
grunnlag for varig opphold bør regnes med i botiden.
Søknadstidspunktet bør være utgangspunktet
for botidsberegningen dersom søknaden om tillatelse etter
utlendingsloven senere innvilges. Derved hindrer man at lang saksbehandlingstid
gir urimelig resultat.
Kravet til oppholdsgrunnlag er inntatt i utkastet til § 7
første ledd bokstav e.
Til tross for ordlyden i lovens § 6 første
ledd nr. 2 "har hatt fast bustad i riket dei siste 7 åra",
kan botidskravet anses oppfylt selv om søkeren har hatt opphold
utenlands i løpet av de siste syv årene. Praksis
innebærer at kravet til sammenhengende botid har liten
realitet.
Etter utvalgets syn bør botiden som utgangspunkt opptjenes
i en periode som i tid ligger rett i forkant av søknaden,
det bør bygges en viss fleksibilitet inn i regelverket.
Departementet slutter seg til forslaget om at det bygges inn
noe fleksibilitet i botidsberegningen, slik at botidskravet kan
oppfylles, selv om botiden er spredt over flere perioder. En slik
ordning innebærer en mellomløsning mellom gjeldende
praksis og gjeldende lovs ordlyd. At søkeren kan godskrives
faktisk opphold i søknadsperioden som botid flere ganger
i løpet av en periode, mener departementet også taler for
at denne perioden bør begrenses til ti år.
Departementets forslag om i hvilket tidsrom et opphold må finne
sted for å medregnes som botid er inntatt i utkastet til § 7
første ledd bokstav e.
Etter dagens praksis anses botidsvilkåret som oppfylt,
dersom syv års botid foreligger etter den beregningen som
Justisdepartementets rundskriv G-28/99 gir anvisning på.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at botidens
lengde settes til syv år. Hvor lang botid som bør
kreves, og om denne bør være sammenhengende,
eller kunne opptjenes over flere perioder, bør sees i sammenheng
med prinsippene for botidsberegning. Departementet antar at med
en adgang til å legge sammen botiden i flere perioder,
samt å regne den perioden en søknad er til behandling
som botid, må forslaget om syv års botid kunne
anses som gjennomsnittlig i europeisk sammenheng. Med den bevegelse over
landegrensene som høringsinstansene viser til, vil hurtig
erverv av statsborgerskap føre til stadige skifter av statsborgerskap,
noe som også vil få betydning for den enkeltes
identitet, og som neppe synes hensiktsmessig.
Departementets forslag til botidens lengde er inntatt i utkastet
til § 7 første ledd bokstav e.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, mener at en i vurderingen av hvilke opphold
som skal medregnes i botiden må legge vekt på at
reglene må virke rasjonelle, fungere rettferdig og være
enkle å forstå og håndheve. Flertallet viser
til at både kriteriet "lovlig opphold" og "faktisk opphold"
vil kunne gi opphav til mange vanskelige bevisspørsmål.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti, er derfor enig i
at kun opphold med tillatelse i en viss minimumsperiode bør
regnes med som botid. Dette flertallet mener at en
slik minimumstid bør settes til ett år. Dette
flertallet viser til at tillatelse med kortere varighet
sjelden vil gi forventning om varig opphold.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, viser til at det ved visumopphold med
visum til Schengen-området ikke lar seg kontrollere om
oppholdet faktisk har vært i Norge.
Flertallet mener at også opphold på tillatelse som
ikke danner grunnlag for varig opphold, for eksempel opphold som
student i Norge, gir søkeren en tilknytning til landet.
Etter flertallets mening er det derfor naturlig at
denne tiden regnes med i botiden.
Flertallet støtter forslaget om at søknadstidspunktet
bør være utgangspunktet for botidsberegningen. Flertallet vil
understreke at forslaget om at kun opphold med tillatelse i minimum
ett år skal medregnes i botiden, innebærer at
faktisk opphold mellom utløpet av en tillatelse og frem
til det fremsettes en ny som senere innvilges, ikke skal medregnes
i botiden.
Flertallet mener at det bør legges til
rette for at botidskravet kan oppfylles selv om botiden er spredt
over flere perioder. Studier, arbeid og feriereiser kan i mange
tilfeller føre til at man tilbringer perioder i utlandet. Flertallet støtter
derfor forslaget om at botiden kan opptjenes over en periode på ti år.
Flertallet viser til at Europarådskonvensjonen av
1997 slår fast at botidskravet ikke skal overstige ti år. Flertallet mener
på den andre siden at den tilknytning som det bør
kreves av en som ønsker å bli norsk statsborger,
ikke vil kunne anses som oppfylt uten en viss botid.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti, mener det er uheldig
dersom for raskt erverv av statsborgerskap fører til at
det blir mulig å stadig bytte statsborgerskap. Dette
flertallet vil derfor slutte seg til forslaget om at botidens
lengde settes til syv år.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at det har vært mye snakk om å redusere denne
grensen til fem år, og det ble allerede i 1992 foreslått
i et høringsnotat fra Justisdepartementet. Disse
medlemmer viser til at det i andre land, så varierer
kravet til botid sterkt, fra to år i Australia til tolv år
i Sveits. I Sverige er kravet fem år, mens det i Danmark
er blitt forlenget til ni år.
Disse medlemmer viser til at tendensen i de land
som har et sterkt innvandringspress er å heve kravet til
botid. Det er verd å merke seg at Australia ellers har
en meget streng innvandringspolitikk, og tar i dag i praksis knapt
imot asylsøkere.
Disse medlemmer viser til at i Fremskrittspartiets
forslag til nytt program for perioden 2005-2009 er det foreslått
et krav på ti års botid, regnet fra tidspunktet
for innvilgelse av oppholdstillatelse. Disse medlemmer anser
dette forslaget for å være mer realistisk enn
Regjeringens forslag, verdenssituasjonen og innvandringspresset
tatt i betraktning.
Disse medlemmer går følgelig
inn for en botid i Norge på ti år før
statsborgerskap innvilges, regnet fra tidspunktet for innvilgelse
av oppholdstillatelse.
Disse medlemmer mener at etter over ti år
i Norge burde en utlending ha ervervet seg gode kunnskaper i norsk
og dessuten ha fått en forståelse av hvordan det
norske samfunn fungerer. Det må antas at man er bedre integrert
etter ti år enn etter syv.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"§ 7 første
ledd bokstav e skal lyde:
e) har til sammen ti års oppholdstid
i riket, regnet fra det tidspunkt første tillatelse til
varig opphold ble gitt. I prinsippet skal oppholdstiden være
sammenhengende. Fravær fra riket i mer enn seks måneder regnes
ikke som oppholdstid."
Disse medlemmer ser ingen stor kontrast mellom
begrepene "lovlig opphold" og "faktisk opphold" og mener at begge
begreper er relevante i denne sammenheng.
"Lovlig opphold" er det som primært må legges til
grunn når det gjelder beregningen av botid. Disse
medlemmer mener at botiden må regnes fra det tidspunkt
første oppholdstillatelse ble gitt, og vel og merke oppholdstillatelse
av en art som danner grunnlag for bosettingstillatelse. Eksempler
på dette er oppholdstillatelse gitt i familiegjenforeningsøyemed
og oppholdstillatelse gitt på humanitært grunnlag.
Tidsbegrensete oppholdstillatelser, som oppholdstillatelse i studieøyemed
eller ikke varige arbeidstillatelser, regnes ikke med.
Etter utlendingsloven har en asylsøker ikke et lovlig
opphold i Norge, men et tolerert opphold. Det samme gjelder asylsøkere
som har fått endelig avslag på sin søknad
om asyl, men hvor uttransport av forskjellige grunner ikke lar seg
gjennomføre. Dette er altså faktiske opphold,
men ikke lovlige opphold. Opphold av denne art kan ikke medregnes
i botid.
Faktisk opphold har også en annen betydning. Svært
ofte viser det seg at utlendinger som har fått innvilget
oppholdstillatelse på humanitært grunnlag velger å oppholde
seg utenfor Norge i lange perioder, ikke sjelden i det landet de
angivelig skal ha flyktet fra.
Et faktisk opphold betinger at man beviselig oppholder seg i
Norge. Derfor mener disse medlemmer at både
faktisk og lovlig opphold er relevante for beregningen av botid,
og at begge må legges til grunn. Lovlig opphold er lett å kontrollere.
Faktisk opphold må søkeren selv bevise.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til at botidskravet er senket fra
syv til fem år i Sverige. I Canada er botidskravet tre år.
Hvilke krav man bør stille til botid er avhengig av skjønn. Disse medlemmer har
vært med på å heve kravene til å få bosetningstillatelse
etter tre år ved å innføre plikt til
norskopplæring og introduksjonsprogram for flyktninger.
Dette sammen med ønsket om raskere integrasjon taler for
at kravet om botid bør senkes. Disse medlemmer mener
kravet til botid bør senkes til fem år. Dette
vil ha gjennomgående konsekvenser for opparbeidelse av
botid i flere tilfeller.
Disse medlemmer mener at kortere midlertidige
tillatelser også må telle med ved beregning av botid.
Slike tillatelser gis i mange tilfeller som følge av lang
saksbehandlingstid i UDI. Disse medlemmer viser til
vedlagte brev av 12. mai 2005 fra Kommunal- og regionaldepartementet.
Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:
"§ 7 første
ledd bokstav e skal lyde:
e) har til sammen fem års opphold i riket
i løpet av de siste ti årene, med oppholds- eller
arbeidstillatelser, opphold i en eller flere søknadsperioder
medregnes i syvårsperioden, jf. fjerde ledd,
Statsborgerlovutvalget drøfter muligheten av å innføre
ferdigheter i norsk språk som vilkår for statsborgerskap.
Flertallet konkluderer med at det ikke er oppstilt vilkår
om språktest.
Språkkrav er ikke oppstilt som vilkår i 1950-loven.
I Ot.prp. nr. 50 (2003-2004) om lov om endringer i introduksjonsloven
mv. er det imidlertid forelått å innføre
et krav om gjennomført norskopplæring i statsborgerloven § 6
første ledd nr. 5. Forslaget går ut på at
den som søker statsborgerskap må ha gjennomført
300 timer godkjent norskopplæring, eller kunne dokumentere
tilstrekkelige kunnskaper i norsk eller samisk.
I Ot.prp. nr. 50 (2003-2004) foreslås det også å endre
utlendingsloven, slik at oppfylt språkkrav etter introduksjonsloven
blir et vilkår for å få innvilget bosettingstillatelse
etter utlendingsloven.
Departementet foreslår at vilkåret om 300 timer gjennomført
norskopplæring som foreslås inntatt i 1950-loven,
også inntas i ny statsborgerlov. Som det fremgår
av Ot.prp. nr. 50 (2003-2004) Om endringer i introduksjonsloven
mv., vil et vilkår om gjennomført norskopplæring,
etter departementets oppfatning, bidra til å understreke
viktigheten av at innvandrere lærer seg norsk.
Som i Ot.prp. nr. 50 (2003-2004), innebærer forslaget
at 50 av de 300 timene skal være opplæring i samfunnskunnskap.
Departementet foreslår at vilkåret om norskopplæring
først får virkning for søknader som fremmes
etter 1. september 2008. På dette tidspunktet
vil retten og plikten til norskopplæring etter introduksjonsloven
etter planen ha vært i kraft i tre år.
Dersom søkeren kan dokumentere tilstrekkelige kunnskaper
i norsk, bør vilkåret om gjennomført
norskopplæring være oppfylt. Hva som er tilstrekkelige norskkunnskaper
bør tilsvare det som er tilstrekkelig for å bli
fritatt fra plikten til norskopplæring etter forslaget
til endringer i introduksjonsloven. Det samme bør gjelde
samiskkunnskaper. Det foreslås også at adgangen
til å gjøre unntak fra vilkåret om norskopplæring
inntas i ny lov og i forskrifter til ny lov. Kravet om norskopplæring
ved søknad om statsborgerskap vil i mange tilfeller være
oppfylt som følge av kravet om bosettingstillatelse etter
utlendingsloven.
Nærmere regler om unntak for øvrig fra kravet om
gjennomført norskopplæring forutsettes gitt ved forskrift
til loven.
Departementet foreslår at vilkåret om norskopplæring
skal gjelde søkere mellom 18 og 55 år, tilsvarende
forslaget i Ot.prp. nr. 50 (2003-2004).
Utlendinger som ikke omfattes av forslagene om rett og plikt
til norskopplæring i introduksjonsloven må skaffe
seg slik opplæring på egenhånd for å fylle kravet
i statsborgerloven om gjennomført norskopplæring.
Etter departementets oppfatning er det også i forhold til
disse gruppene rimelig at vilkåret om norskopplæring
etter statsborgerloven ikke stilles før de har blitt myndige,
dvs. har fylt 18 år.
Departementets forslag til bestemmelse om norskopplæring
som vilkår for erverv av statsborgerskap fremgår
av utkastet til § 7 første ledd bokstav
f, jf. utkastet til § 8.
Gjeldende lov stiller ikke krav om at den som søker
norsk statsborgerskap skal ha bestemte kunnskaper om det norske
samfunnet. Utvalgets flertall mener at det ikke bør stilles
krav om kjennskap til det norske politiske systemet.
Departementet støtter utvalgets flertall. Vurderingen
av om et slikt vilkår anses oppfylt vil være svært
skjønnsmessig, og derfor vanskelig å praktisere.
Som nevnt inngår det 50 timer samfunnskunnskap i forslaget
til norskopplæringen. Etter departementets oppfatning er
det dermed unødvendig å oppstille et eget vilkår
i loven om "andre ferdighetskrav" eller lignende.
Komiteen vil understreke viktigheten
av at alle innvandrere lærer seg norsk. Komiteen viser til
Innst. O. nr. 18 (2004-2005) der en enstemmig komité mente
at
"det er riktig å kreve norskopplæring
eller tilsvarende kunnskap oppnådd på annen måte,
for innvilgelse av bosettingstillatelse eller norsk statsborgerskap."
Komiteen er derfor tilfreds med at det nå foreslås
at vilkåret om 300 timer gjennomført norskopplæring
nå foreslås inntatt i ny statsborgerlov.
Vilkåret må etter komiteens mening
anses å være oppfylt dersom søkeren kan
dokumentere tilstrekkelig kunnskaper i norsk eller samisk. Komiteen er
enig i at dette bør tilsvare det som er tilstrekkelig for å bli
fritatt fra plikten til norskopplæring i introduksjonsloven. Komiteen stiller
seg bak forslaget om at kravet for øvrig som hovedregel
ikke skal gjelde for dem som fritas etter introduksjonsloven.
Komiteen viser til at det for tidligere norske borgere,
nordiske borgere eller borgere som omfattes av EØS-avtalen
eller EFTA-konvensjonen ikke stilles krav om bosettingstillatelse
for å få innvilget statsborgerskap.
Komiteen mener at det også for disse
gruppene må stilles krav om gjennomført norskopplæring for å få norsk
statsborgerskap ved søknad. Komiteen viser
til at den nordiske avtalen om statsborgerskap tilsier at dette
kravet ikke skal gjelde for nordiske borgere som erverver norsk
statsborgerskap ved melding.
Komiteen viser til at aldersgrensen for å søke om
statsborgerskap foreslås satt til 12 år. Komiteen mener
likevel det er tilstrekkelig at kravet til gjennomført
norskopplæring blir gjeldende for personer mellom 18 og
55 år, slik tilfellet er i introduksjonsloven. Komiteen viser
til at alle barn i Norge har skoleplikt, og at de dermed vil være
sikret opplæring i norsk.
Komiteen mener det er viktig at personer som ønsker å bli
norske statsborgere, har en grunnleggende kjennskap til det norske
samfunnet. Komiteen viser til at det inngår
50 timer samfunnsfag i forslaget til norskopplæring.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet finner
grunn til å reagere på at lovforslaget legger
opp til krav til norskopplæring, ikke krav til kunnskaper
i norsk. På denne måten skyves ansvaret (kravet)
over på norske myndigheter (skattebetalerne), som må organisere
og betale opplæringen.
Disse medlemmer registrerer at mange av dem som
søker om statsborgerskap vil ha gjennomgått 300
timers opplæring i norsk som en følge av introduksjonsloven,
som ble vedtatt av Stortinget høsten 2004.
Disse medlemmer mener imidlertid problemet er
at det er fullt mulig å slumre seg gjennom 300 timers opplæring
i norsk, uten å lære norsk. Disse medlemmer mener
derfor at den enkeltes kunnskaper i norsk må testes, og
at en eksamen i norsk må være bestått
før statsborgerskap kan innvilges.
Disse medlemmer støtter at kravet til
norskopplæring faller bort hvis søker kan dokumentere
tilstrekkelige kunnskaper i norsk (eller samisk), dette bør
imidlertid dokumenteres i form av en tilsvarende test.
For øvrig vises det til lovforslagets § 8
annet punktum, hvor søkere under 18 år og over
55 år kan unntas fra kravet om opplæring i norsk
(eller samisk). Disse medlemmer finner ikke at det
er tilstrekkelig grunnlag for å unnta søkergrupper
fra kravet om opplæring i norsk, og mener derfor at § 8
annet punktum er overflødig og kan sløyfes. Utgangspunktet
må være at alle norske statsborgere, nesten uansett
alder, bør beherske norsk.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"§ 7 første
ledd bokstav f skal lyde:
f) fyller kravet om norskopplæring og
norskkunnskaper etter § 8,
§ 8 skal lyde:
For søknader som fremmes etter 1. september 2008
er det et krav at søkere har gjennomført 300 timer
godkjent norskopplæring og har bestått eksamen i
norsk. Kravet til norskopplæring frafalles hvis søkeren
kan dokumentere tilstrekkelige kunnskaper i norsk eller samisk.
Kongen kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om kravet
om gjennomført norskopplæring og eksamen i norsk,
herunder unntak for dem som har tilstrekkelige kunnskaper i norsk
eller samisk."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener
at alle som kommer til Norge med arbeids- og oppholdstillatelse
på ett år eller lenger må gis tilbud
om gratis norskopplæring. Disse medlemmer viser
til at Sosialistisk Venstreparti var det eneste partiet som foreslo
dette under behandlingen av den nye introduksjonsloven. Disse medlemmer vil
vise til at alle hadde slikt tilbud frem til 1. januar
2004. Konsekvensen av dagens ordning er at arbeidsinnvandrere til
Norge ikke får tilbud om norskopplæring, men får
plikt til å ha tatt denne opplæringen hvis de ønsker
bosetningstillatelse eller statsborgerskap. I tillegg hemmer det
kampen mot sosial dumping at utenlandske arbeidere ikke kan norsk. Disse
medlemmer viser til egne merknader og forslag i forbindelse
med behandling av statsbudsjettet for 2005 der disse medlemmer fremmet forslag
om gjeninnføring av norskopplæring for arbeidsinnvandrere.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til at tilbudet om norskopplæring
for arbeidsinnvandrere var tilgjengelig fram til 1. januar
2004. Disse medlemmer mener Regjeringen bør
evaluere bortfallet av dette tilbudet etter en 2-årsperiode.
Etter 1950-loven praktiserte man opprinnelig en karenstid ved
straffbare handlinger som innebar at statsborgerskap ikke kunne
innvilges før karenstiden var utløpt. Systemet
med karenstid ble avløst av gjeldende retningslinjer om
tilleggstid, jf. Justisdepartementets rundskriv G-28/99
av 11. mars 1999 avsnitt VII punkt 7.
Departementet mener at ilagt straff i utgangspunktet bør
få konsekvenser for retten til norsk statsborgerskap. Dette
er ordningen etter gjeldende rett også i alle andre vestlige
land. Det må anses som rimelig at det at man har brutt
landets lover og regler kan få konsekvenser for adgangen
til statsborgerskap. Slike konsekvenser kan bidra til å forebygge straffbare
forhold.
Alle former for ilagt straff bør kunne få konsekvenser
for søknad om statsborgerskap, uansett om den ilagte straff
er forelegg, betinget eller ubetinget fengsel, forvaring eller andre
reaksjonsformer som defineres som straff. Også andre ilagte
reaksjoner i medhold av straffelovgivningen som ikke anses som straff,
bør etter departementets oppfatning få konsekvenser
for retten til statsborgerskap. Det vises til straffeloven § 39
til 39b om tvungent psykisk helsevern og tvungen omsorg. Det bør
komme tydelig frem i loven at reaksjon for straffbare forhold får
betydning for retten til statsborgerskap. Departementet foreslår
at loven skal definere vandelskravet konkret, og kravet bør
komme til uttrykk sammen med de øvrige vilkårene
for statsborgerskap etter søknad.
Departementet foreslår på den annen side at
man skal kunne sette strek over bagatellmessige reaksjoner. Dette
vil først og fremst gjelde straffereaksjoner i form av
mindre bøter.
På grunn av hensynet til forutsigbarhet bør
det i minst mulig grad må være opp til forvaltningens skjønn å bestemme
om ilagte reaksjoner skal anses som bagatellmessige eller lite graverende.
Det foreslås derfor en hjemmel til ved forskrift å fastsette
bestemmelser om karenstid.
Departementet slutter seg videre til utvalgets forslag om at
kun straffbare forhold skal få betydning for søknad
om statsborgerskap. Dette betyr at klanderverdig opptreden som ikke
dekkes av noe straffebud ikke skal vektlegges. Departementets forslag
til ny statsborgerlov vil ikke stenge for at personer som lever
i lovlige bigame forhold innvilges norsk statsborgerskap. I forbindelse
med oppfølgingen av NOU 2004:20 Ny utlendingslov vil departementet
se nærmere på om det er behov for et mer restriktivt
regelverk for oppholds- og arbeidstillatelse til personer som er
gift med flere. Departementet vil etter en slik gjennomgang se på om
det eventuelt bør gjøres endringer i ny lov om
statsborgerskap når det gjelder vilkårene for å få statsborgerskap
etter søknad for personer som er gift med flere.
Dersom den som søker statsborgerskap ilegges straff
etter straffeloven § 220, vil det kunne medføre utvisning
etter utlendingsloven eller ileggelse av karenstid.
Departementet mener at straffbar overtredelse av utlendingsloven
eller statsborgerloven må ha resultert i ilagt straff for
at forholdet skal ha betydning for statsborgersøknaden.
Departementet legger med andre ord til grunn at det ikke bør
sondres mellom overtredelser av utlendingsloven eller statsborgerloven og
overtredelser av annen lovgivning.
Departementet mener at et vandelskrav bør innebære
at personer som er under etterforskning for straffbare forhold ikke
kan innvilges statsborgerskap før straffesaken er avgjort.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å gjeninnføre
en ordning med karenstid som gjaldt frem til gjeldende retningslinjer
ble gitt i 1999. Karenstid blir en form for sperretid som innebærer
at mindre alvorlige forhold begått for lang tid siden ikke
får faktisk konsekvens for søknaden om statsborgerskap.
Dersom utlendingen forblir i landet i karenstiden, fungerer karenstiden
også som en prøvetid.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at handlingens
grovhet vil være et sentralt element ved fastsettelse av
karenstid.
Departementet vil i forslag til forskrifter legge opp til at
systemet med karenstid ikke skal innebære at betydningen
av straffbare forhold tillegges mindre vekt enn etter dagens system
med tilleggstid.
Utlending som soner i fengsel og som ikke utvises fra riket,
vil kunne søke statsborgerskap. Dersom vedkommende hadde
bosettingstillatelse ved domfellelse, og den ikke blir tilbakekalt,
vil oppholdet i fengsel også være med tillatelse,
og dermed regnes som botid. Departementet vil i forslag til forskrifter foreslå at
det for fengselsstraff fastsettes en relativt lang karenstid.
Når det gjelder straffbare forhold begått i
utlandet både før og etter ankomst til landet,
mener departementet at disse bør få betydning
ved spørsmålet om vandel. Men slik at det kun
legges vekt på forhold som er straffbare i Norge, og som
det er ilagt straff eller annen reaksjon for.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at vandelskravet
skal gjelde for alle barn som er over den kriminelle lavalder.
Departementets forslag til bestemmelse om krav til vandel som
vilkår for statsborgerskap er inntatt i utkastet til § 7
første ledd bokstav g, jf. utkastet til § 9.
Komiteen viser til brev av 12. mai
2005 fra kommunal- og regionalministeren som er vedlagt innstillingen.
I brevet bes det om at begrepet "annen strafferettslig reaksjon"
i lovforslaget § 7 første ledd bokstav
g og § 9 annet ledd erstattes med begrepet "strafferettslig
særreaksjon". Komiteen tar dette til etterretning
og har endret lovforslaget i tråd med dette.
Komiteen deler Regjeringens oppfatning av at ilagt
straff bør få konsekvenser for søknad
om statsborgerskap. Et vandelskrav vil bidra til å hindre
at kriminelle personer slår rot i Norge, og komiteen støtter
derfor forslaget om at vandelskrav kommer til uttrykk i loven sammen
med de andre vilkårene for statsborgerskap etter søknad.
Komiteen er videre enig i at alle former for straff
eller reaksjoner i medhold av straffelovgivningen som ikke anses
som straff, bør kunne få betydning for retten
til statsborgerskap. Komiteen støtter forslaget
om at det kun er straffbare forhold som det er blitt ilagt straff
eller annen reaksjon for, som skal få betydning. Komiteen er
også enig i at for personer som er under etterforskning
for straffbare forhold skal behandlingen av søknaden stilles
i bero til straffesaken er avgjort. Komiteen slutter
seg til forslaget om at straffbare handlinger begått i
utlandet som også er straffbare i Norge og som det er ilagt straff
eller annen reaksjonsform for, også skal ha betydning for
vandel.
Komiteen mener at det ikke er ønskelig å innføre
et absolutt hinder for statsborgerskap, men at det i forskrift fastsettes
bestemmelser om karenstid.
Komiteen mener det er lite logisk å la
en slik prøvetid løpe mens man soner. Komiteen støtter derfor
forslaget om at karenstiden ved utbetinget fengselsstraff løper
fra soningens opphør, og at man ved betinget straff bør
ta utgangspunkt i prøvetidens opphør. I øvrige
tilfeller mener komiteen at handlingstidspunktet
bør være utgangspunktet.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, støtter forslaget om at karenstidens
lengde bør fastsettes i forskrift og at lengden settes
etter nivået på reaksjonen som er ilagt.
Flertallet mener at vandelskravet også skal gjelde
for barn over den kriminelle lavalder. Flertallet viser
imidlertid til at barn under 18 år normalt får
mildere straff og at de dermed i praksis vil få kortere
karenstid.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer
at det i lovforslaget kreves at søkeren ikke er ilagt straff
eller annen strafferettslig reaksjon, eller har utholdt karenstid,
og at det presiseres at karenstidens lengde skal avhenge av den ilagte
reaksjonen.
Disse medlemmer viser til at det i utlendingsloven § 29
første ledd punkt c) står at utvisning kan skje
"når utlendingen her i riket er ilagt straff eller særreaksjon
for et forhold som kan føre til fengselsstraff i mer enn
tre måneder eller flere ganger i løpet av de siste
tre år er ilagt fengselsstraff".
Disse medlemmer finner det noe uklart hvordan
dette skal forstås i forhold til forslaget til ny lov om
statsborgerskap, men disse medlemmer mener det ikke
bør være lettere å bli norsk statsborger enn
det er å bli utvist fra riket.
Disse medlemmer mener derfor at på dette punkt
bør reglene av kriminalpolitiske hensyn være svært
strenge. Disse medlemmer mener, av preventive hensyn,
så burde i prinsippet alle utlendinger som begår
alvorlige straffbare handlinger bli utvist fra riket. Når
dette allikevel ikke skjer, og det er mange eksempler på dette,
ikke minst i tilfelle der en person har sterk familiemessig tilknytning
til Norge, så burde vedkommende i hvert fall ikke bli norsk
statsborger.
Tatt i betraktning at Fremskrittspartiet ønsker klart
strengere reaksjoner overfor kriminelle enn det som er praksis,
og mener at terskelen for utvisning av utenlandske kriminelle må være
klart lavere enn den er i dag, så mener disse medlemmer at
krav om karenstid kan virke overflødig. Disse medlemmer vil
derfor gå imot lovforslagets § 9.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"§ 7 første
ledd bokstav g skal lyde:
g) ikke er ilagt straff eller strafferettslig
særreaksjon,"
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at det må være et krav for erverv av statsborgerskap
ved søknad at søkeren kan forsørge seg
selv.
Disse medlemmer ønsker derfor
en tilføyelse i § 7 første ledd,
ved å foreslå ny bokstav i:
"§ 7 første
ledd bokstav i skal lyde:
i) forsørger seg selv. Søkeren
må dokumentere at hun eller han ikke har mottatt sosialhjelp
i løpet av de siste fem årene, regnet fra tidspunktet
for søknaden om statsborgerskap."
Et hovedprinsipp om kun ett statsborgerskap, nødvendiggjør
regler som sikrer at den som erverver nytt statsborgerskap ikke
beholder annet statsborgerskap. Kommer vedkommende fra et land som
også anvender prinsippet om ett statsborgerskap, vil landet ofte
ha bestemmelser om at statsborgerskapet tapes automatisk når
annet lands statsborgerskap erverves etter søknad. I slike
tilfeller er det ikke nødvendig med løsningsregler.
I andre tilfeller må det kreves at den som søker
nytt statsborgerskap søker sitt hjemlands myndigheter om å bli
løst fra sitt statsborgerskap. Noen har mer enn ett statsborgerskap
når de søker om å bli norske borgere.
Kravet om løsning innebærer i utgangspunktet at
søkeren må bli løst fra alle tidligere
statsborgerskap.
Vilkåret om løsning fra annet statsborgerskap, når
det søkes norsk statsborgerskap, står i statsborgerloven § 6
tredje ledd.
Som følge av at utvalget foreslo å forlate
prinsippet om ett statsborgerskap, har det ikke foreslått
løsningskrav som vilkår for statsborgerskap.
Som følge av utvalgets forslag om dobbelt statsborgerskap,
har ingen høringsinstanser kommentert problemstillingene
knyttet til løsning fra tidligere statsborgerskap ved erverv
av nytt.
Departementet legger til grunn at gjeldende praksis skal videreføres
for borgere som kan løses fra annet statsborgerskap før
norsk statsborgerskap innvilges. Dette innebærer at norsk
statsborgerskap ikke blir innvilget dersom forutgående
løsning ikke dokumenteres. Det problematiske er håndteringen
av løsningskravet når forutgående løsning
ikke er mulig. I de fleste tilfeller vil den som søker
sitt annet statsborgerland om løsning etter at norsk statsborgerskap
er innvilget, faktisk bli løst. Departementet foreslår
derfor at gjeldende ordning, med krav om løsning innen et
nærmere bestemt tidsrom, videreføres i ny lov.
Departementet foreslår at de særlige meldingsreglene
for nordiske borgere, jf. lovens § 10, i hovedsak
videreføres i ny lov. Det foreslås imidlertid
at det i disse meldingsbestemmelsene inntas et krav om løsning
fra annet statsborgerskap. Det foreslås videre at barn
av nordiske borgere som erverver norsk statsborgerskap ved melding,
på nærmere bestemte vilkår skal erverve
norsk statsborgerskap automatisk som følge av foreldrenes
erverv. Dette er også en videreføring av gjeldende
rett. I motsetning til gjeldende rett foreslås det imidlertid
at disse barna må løses fra annet statsborgerskap.
Det antas at slikt automatisk erverv vil gjelde et lite antall barn
pr. år.
Når barn unntaksvis erverver norsk statsborgerskap før
fylte 18 år på selvstendig grunnlag, er utgangspunktet
at det også for dem stilles krav om løsning. Det
må på prinsipielt grunnlag tas stilling til om det
skal oppstilles krav om løsning for barna. Departementets
utgangspunkt er at det skal gjøres færrest mulige
unntak fra prinsippet om ett statsborgerskap, samt at barn og foreldre
bør behandles mest mulig likt i statsborgerrettslig sammenheng.
Dette tilsier løsningskrav også for barna. Dersom
foreldrene ønsker at barna skal beholde sitt opprinnelige
statsborgerskap, bør de heller unnlate å søke
norsk statsborgerskap for barnet.
Foreslått adgang til å søke norsk
statsborgerskap uavhengig av foreldrene vil innebære at
en del barn ikke kan løses fra annet statsborgerskap. Etter
departementets oppfatning bør ikke det hindre at disse
barna innvilges norsk statsborgerskap. Det bør imidlertid
kreves at de løser seg fra annet statsborgerskap på et
senere tidspunkt dersom det er mulig. Som regel vil løsning
være mulig etter at en viss alder er oppnådd,
som regel myndighetsalderen i opprinnelig hjemland. Departementet
foreslår derfor at det i disse tilfellene kreves at løsning
dokumenteres innen ett år etter at denne alderen er oppnådd.
Selv om departementets utgangspunkt er at dobbelt statsborgerskap
skal hindres når statsborgerskap erverves etter søknad,
vil det oppstå tilfeller hvor valget står mellom å nekte
statsborgerskap, eller å dispensere fra løsningskravet.
Departementet legger til grunn at det også etter ny lov
må gjøres unntak fra løsningskravet,
blant annet når det kan være en sikkerhetsrisiko
for søkeren å ta kontakt med myndighetene i hjemlandet,
når det kreves ekstraordinært høye løsningsgebyrer,
det tar urimelig lang tid å få svar på en
løsningsanmodning eller hjemlandet overhodet ikke gir løsning.
Departementet foreslår at det nedfelles i loven at det
gjøres unntak fra løsningskravet når
dette ikke er rettslig eller praktisk mulig. Det foreslås
at unntak fra løsningskravet reguleres nærmere
i forskrift.
Departementets forslag til bestemmelse om løsning som
vilkår for statsborgerskap fremgår av utkastet
til § 7 første ledd bokstav h, jf. utkastet
til § 10.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet,
viser til at prinsippet om ett statsborgerskap gjør det
nødvendig å sikre at den som erverver norsk statsborgerskap
ikke beholder det gamle statsborgerskapet. Flertallet støtter
derfor at kravet om løsning innen et bestemt tidsrom videreføres
i ny lov.
Flertallet er enig i at det bør gjøres
færrest mulig unntak fra prinsippet om ett statsborgerskap, og
at løsningskravet derfor må gjelde også for
barn som søker om norsk statsborgerskap. For barn fra land
som ikke løser egne borgere før en viss alder
er oppnådd, støtter flertallet forslaget
om at løsning må dokumenteres innen ett år
etter at denne alderen er oppnådd.
Flertallet er kjent med at det kan oppstå situasjoner
der et løsningskrav i praksis betyr at søker ikke
kan få statsborgerskap. Flertallet støtter
derfor forslaget om at det gjøres unntak fra løsningskravet
når dette ikke er rettslig eller praktisk mulig.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støtter
Regjeringens forslag om at det ikke skal være anledning
til dobbelt statsborgerskap.
Disse medlemmer legger vekt på at det
er vanskelig for Norge å ivareta interessene til personer med
dobbelt statsborgerskap, særlig når de besøker det
andre landet de er statsborger i. Disse medlemmer legger
videre vekt på at lojaliteten til riket blir større
når man ikke også har et statsborgerskap i et
annet land. Dette har betydning for eksempel ved militærtjeneste.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til merknader og forslag under kapittel 3.1.2 hvor løsningskravet
foreslås fjernet.
Den som søker statsborgerskap etter gjeldende lov har
ikke rett til statsborgerskap, selv om lovens vilkår er
oppfylt. Antas en søker å være en fare
for rikets sikkerhet, eller utenrikspolitiske hensyn taler mot en
innvilgelse, kan søknaden avslås. Avslaget må imidlertid
være i overensstemmelse med eventuell praksis for slike
saker.
Etter utvalgets syn er det ikke nødvendig med en egen
bestemmelse om sikkerhetskontroll i statsborgerloven. Utvalget mener
bestemmelsene i utlendingsloven kan brukes når det søkes
statsborgerskap.
Utvalget legger til grunn at bestemmelsene i utlendingsloven,
adgangen til å stille søknadsbehandlingen i bero
og adgangen til å trekke statsborgerskap tilbake, gjør
et ervervsvilkår om hensynet til rikets sikkerhet overflødig.
Departementet er enig i at i mange tilfeller vil man, ved å stille
behandlingen av søknad om statsborgerskap i bero, få avklart
om det er aktuelt å treffe vedtak etter utlendingsloven
fordi vedkommende anses som en fare for rikets sikkerhet. Departementet
foreslår likevel at det inntas en bestemmelse i loven om
at søkeren ikke skal ha rett til norsk statsborgerskap
dersom hensynet til rikets sikkerhet eller utenrikspolitiske hensyn
taler mot.
Departementets forslag er inntatt i utkastet til § 7 annet
ledd.
Komiteen støtter forslaget
om at det inntas en bestemmelse i loven om at søkeren ikke
skal ha rett til norsk statsborgerskap dersom hensynet til rikets sikkerhet
eller utenrikspolitiske hensyn taler imot det.
Utvalget foreslår at bestemmelsen om bidragsgjeld ikke
videreføres i ny lov. Det virker tilfeldig at bidragsgjeld
er satt i en særstilling i statsborgerloven.
Departementet er enig i utvalgets forslag. Ved mislighold av
bidragsplikt er det andre sanksjoner som er mer hensiktsmessige
enn avslag på søknad om norsk statsborgerskap.
Dersom misligholdet fører til en straffereaksjon vil dette
kunne få betydning for vandelsvurderingen, og dermed medføre
karenstid.
Departementet støtter utvalgets forslag om at annen
gjeld, til det offentlige eller til private, ikke skal være
relevant i forbindelse med søknader om statsborgerskap.
Et generelt vilkår knyttet til gjeld vil være
ressurskrevende ved at søkerens opplysninger om gjeldsforpliktelser
vil måtte kontrolleres.
Komiteen støtter forslaget
om at bidragsgjeld og annen gjeld til det private eller offentlige,
ikke skal være relevant for behandlingen av søknad
om statsborgerskap.
Utvalget foreslår ingen særregler for personer født
i riket eller ankommet før myndighetsalderen.
Departementet foreslår kortere botid for personer ankommet
før fylte 18 år. Botidskravet foreslås
satt til 5 år i løpet av de siste 7 årene.
Kombinert med forslaget om 12 års alderskrav, innebærer
forslaget om kortere botid at det blir enklere for barn å få statsborgerskap
mens de fortsatt er barn. Kortere botidskrav for barn og personer
ankommet som barn støttes av de høringsinstansene
som har uttalt seg til forslaget, med unntak av Politidirektoratet.
Departementet kan ikke se at forslaget om kortere botid medfører
at regelverket blir unødig komplisert. Kortere botidskrav for
personer ankommet som barn er også i overensstemmelse med
Europarådskonvensjonen av 1997 artikkel 6 nr. 4.
En bestemmelse om kortere krav til botid for personer ankommet
som barn skal også ivareta hensynet til personer født
i riket. Barn født i riket av utenlandske foreldre, og
som har blitt boende i riket slik at botidskravet fylles, vil dermed
kunne få statsborgerskap etter egen søknad ved
fylte 12 år. Etter departementets syn er dette en rimelig
ordning. Departementets forslag om kortere krav til botid bygger
videre på en antagelse om at personer ankommet tidlig i
livet vil ha lettere for å tilpasse seg norske forhold
enn personer som ankommer på et senere tidspunkt.
Departementets forslag til bestemmelse er inntatt i utkastet
til § 11.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, viser til at barn som regel vil ha lettere
for å tilpasse seg norske forhold enn personer som ankommer
landet på et senere tidspunkt. Flertallet viser
videre til at Europarådskonvensjonen om statsborgerskap
av 1997 bestemmer at en skal lette adgangen til erverv av statsborgerskap
for personer som er født i landet eller som har lovlig
og fast bosted på statens territorium påbegynt
før fylte 18 år.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti, vil derfor støtte
forslaget om at det kun stilles krav om 5 års botid i løpet
av en 7-årsperiode for barn som har ankommet riket før
fylte 18 år.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil som følge av innføring
av kortere krav til botid fremme forslag om at det kun stilles krav
til tre års botid i løpet av en femårsperiode
for barn som har ankommet riket før fylte 18 år.
Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:
"§ 11 annet punktum
skal lyde:
Søkeren må likevel til sammen ha tre års
opphold i riket i løpet av de siste fem årene,
med oppholds- eller arbeidstillatelser av minst ett års
varighet."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet bestrider
ikke at barn normalt er mer tilpasningsdyktige enn voksne, og disse medlemmer har
merket seg Europarådskonvensjonens anbefaling, men finner
likevel ikke å kunne innrømme en særrettighet
til barn født i Norge av utenlandske foreldre, eller barn
eller ungdom som har lovlig og fast bosted på norsk territorium
før fylte 18 år.
Disse medlemmer går inn for en 18-årsgrense
for innvilgelse av statsborgerskap og 10 års botid i Norge. Disse
medlemmer betrakter barn og unge som selvstendige individer
som må kunne treffe egne valg, noe de er bedre kvalifisert
til som 18-åring enn som 12-åring. Disse
medlemmer vil derfor stemme imot forslaget til § 11.
Etter utvalgets syn er det fortsatt ønskelig med lempinger
i botidskravet for utlendinger som er gift eller samboende med norsk
statsborger.
Departementet støtter utvalgets forslag om å videreføre
lempinger i botidskravet for personer som er gift, registrert partner
eller samboer med norsk borger, og at dette skal fremgå i
loven.
Bakgrunnen for en regel om kortere botidskrav for ektefeller
til norske statsborgere enn andre som søker norsk statsborgerskap,
er at de norskgifte har en tilknytning til Norge som gjør
det rimelig med forkortet botidskrav. Denne begrunnelsen tilsier
at skal regler om kortere botidskrav komme til anvendelse, så må den
forutsatte tilknytningen være reell. Dette innebærer
etter departementets syn at en søker ikke kan få medregnet
botid som norskgift før ektefellen ble norsk. Departementet
slutter seg derfor til utvalgets forslag her, som også er
en videreføring av gjeldende rett. Argumentet om reell
tilknytning tilsier også at ektefellene må bo
sammen i tradisjonell forstand for at særreglen skal komme
til anvendelse.
Departementets forslag til bestemmelse om ervervsvilkår
for norskgifte er inntatt i utkastet til § 12.
Komiteen viser til at norskgifte personer
har en tilknytning til Norge som gjør det rimelig med forkortet
botidskrav.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti, støtter
derfor forslaget om at det for norskgifte stilles krav om at samlet
botid og ekteskapstid skal tilsvare lovens hovedregel på sju år. Flertallet er
enig i at botid som norskgift før ektefellen ble norsk,
ikke skal medregnes, og at ektefellene må bo sammen i tradisjonell
forstand for at reglen skal komme til anvendelse.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet støtter at det i forslaget stilles
krav om at samlet botid og ekteskapstid skal tilsvare disse
medlemmers forslag om en hovedregel på fem år.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"§ 12 fjerde punktum
skal lyde:
Oppholdstiden i riket og tiden som gift med en norsk statsborger
med felles bopel, må dessuten til sammen utgjøre
minst fem år."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
enig i at det bør være lempninger i botidskravet
for norskgifte utlendinger, men disse medlemmer vil
understreke at lovens hovedregel bør være ti års
botid før statsborgerskap kan innvilges. For norskgifte
mener disse medlemmer at botidskravet bør
være fem år.
Komiteen viser til at kravet om bosettingstillatelse
også skal gjelde for denne gruppen.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, støtter derfor forslaget om at
det skal kreves minst tre års botid.
Komiteen er enig i at også ektefeller
må være bosatt i Norge når søknaden
om statsborgerskap innvilges.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, slutter opp om forslaget om at ekteskap,
registrert partnerskap og samboerskap skal være likestilt
og at dette skal fremgå av loven.
Utvalget mener det fortsatt bør stilles lempeligere
botidskrav til nordiske borgere enn til øvrige søkere,
og at dette bør komme til uttrykk direkte i loven.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at det stilles
lempeligere botidskrav for nordiske borgere, at kravet settes lik
to års sammenhengende botid, og at det ikke stilles krav
om bosettingstillatelse. Forslaget begrunnes med nordisk tradisjon
og språklig nærhet.
Departementets forslag til bestemmelse om ervervsvilkår
for nordiske borgere er inntatt i utkastet til § 13.
Komiteen viser til at det er lang tradisjon
for at det gjøres lettere for å få statsborgerskap
for søkere fra nordiske land, begrunnet i felles nordisk
kultur og språklig nærhet. Komiteen støtter
derfor forslaget om at det stilles krav om to års sammenhengende
botid for at nordiske borgere skal få norsk statsborgerskap
etter søknad.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at det for
personer omfattet av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen
gjøres unntak fra kravet om bosettingstillatelse. Departementet
slutter seg videre til forslaget om at disse må ha tilbrakt
de siste tre årene i Norge på en fem års
tillatelse etter reglene for personer som omfattes av EØS-avtalen
eller EFTA-konvensjonen. Forslaget innebærer at personer
omfattet av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen kan få statsborgerskap
uten å gå veien om oppholds- eller arbeidstillatelse
etter det ordinære regelverket. Rimelighetshensyn tilsier
at det formelle grunnlaget for søkerens tidligere opphold
ikke bør være avgjørende for spørsmålet
om statsborgerskap, såfremt kravet til botid og kravet
om tre års opphold på fem års tillatelse
uten begrensning er oppfylt.
De øvrige ervervsvilkårene for statsborgerskap etter
søknad vil gjelde også for personer omfattet av EØS-avtalen
eller EFTA-konvensjonen, derunder kravet om deltakelse i godkjent
norskopplæring, se utkastet til § 7.
Departementets forslag til bestemmelse om ervervsvilkår
for personer omfattet av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen
er inntatt i utkastet til § 14.
Komiteen viser til at utlendingsloven
gir rett til bosettingstillatelse til utlending som de siste tre år har
oppholdt seg sammenhengende i riket med oppholdstillatelse eller
arbeidstillatelse uten begrensninger. Komiteen viser
videre til at personer som omfattes av EØS-avtalen eller
EFTA-konvensjonen som får opphold etter de særlige
reglene i utlendingslovens kapittel 8, i alminnelighet får
opphold for fem år med mulighet for fornyelse for nye fem år,
og at disse derfor ikke har muligheten til å få bosettingstillatelse. Komiteen mener
derfor at det for personer som omfattes av EØS-avtalen
eller EFTA-konvensjonen, må gjøres unntak fra
kravet om bosettingstillatelse for å kunne få statsborgerskap. Komiteen støtter forslaget
om at disse må ha tilbrakt de siste tre årene i
Norge på en femårstillatelse, etter reglene som
gjelder for personer som omfattes av disse avtalene.
Gjenervervsreglene følger dels av loven selv ved gjenerverv
ved melding, og dels av praksis ved gjenerverv etter søknad.
Bestemmelser om gjenerverv av statsborgerskap forutsetter at
den som tidligere har vært norsk statsborger kan få lovlig
opphold i riket og at oppholdet har den nødvendige varighet.
Departementet støtter utvalgets forslag om at man i
ny lov inntar regler om gjenerverv for tidligere norske borgere.
Departementet støtter også forslaget om at gjeldende
regler forenkles, og at det ikke skal være særregler
for tidligere borgere som er født norsk i Norge i forhold
til tidligere norskfødte borgere som er født i
utlandet, eller norske borgere som har ervervet statsborgerskapet
på annen måte enn ved nedstamning. De samme reglene
skal også gjelde uansett hvordan og når norsk
statsborgerskap ble tapt, og uavhengig av når den tidligere
norske borgeren forlot Norge, dersom vedkommende noen gang har bodd her.
Den foreslåtte regelen vil innebære at en person som
er født norsk, men som aldri har vært i Norge,
og som mister statsborgerskapet som følge av regelen om
tap ved manglende bopel i Norge kan gjenerverve statsborgerskapet
etter to år.
Departementet støtter forslaget om at gjenerverv skal
skje etter søknad og at botidskravet for alle tidligere
norske borgere settes til to år.
Departementet foreslår at de øvrige generelle
ervervsvilkårene skal gjelde i gjenervervstilfellene, med
unntak av kravet om bosettingstillatelse. Dette innebærer
blant annet at det fortsatt skal gjelde et løsningskrav.
Departementet har så langt ikke funnet grunn til å foreslå endringer
i utlendingslovgivningen når det gjelder tidligere norske
borgere. Problemstillingen vil imidlertid bli fulgt opp i forbindelse
med departementets forslag til ny utlendingslov.
Departementets forslag til bestemmelse om gjenerverv av statsborgerskap
for tidligere norske borgere er inntatt i utkastet til § 15.
Komiteen støtter forslaget
om at man for tidligere norske statsborgere stiller krav om to års
botid for å gjenerverve norsk statsborgerskap etter søknad.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, slutter seg også til at de samme reglene
skal gjelde uavhengig av hvordan og når statsborgerskapet
ble tapt. Komiteen er enig i at de øvrige
generelle ervervsvilkårene skal gjelde også for
disse, med unntak av kravet om bosettingstillatelse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at bestemmelsen om to års botid for tidligere norske borgere
som ønsker å gjenerverve norsk statsborgerskap,
ikke bør gjelde for dem som har fått sitt statsborgerskap
tilbakekalt etter § 26 annet ledd, jf. forvaltningsloven § 35. Disse medlemmer mener
at krav til botid da bør være ti år,
regnet fra det tidspunkt statsborgerskapet ble tilbakekalt.
En person er statsløs når vedkommende ikke
har statsborgerskap i noe land. I noen tilfeller kan dette skyldes
vedkommende selv. Han eller hun kan ha frasagt seg sitt statsborgerskap
eller ha unnlatt å ta nødvendige skritt som gjør
at det opprettholdes.
Statsborgerloven § 3, den eneste av lovens
bestemmelser som særskilt nevner de statsløse,
har i første ledd annet punktum en bestemmelse om erverv av
statsborgerskap for statsløse dersom han eller hun er mellom
18 år og 23 år. Statsborgerskapet erverves ved
melding, og det kreves til sammen 10 års botid, hvorav
sammenhengende botid de siste 5 år.
Departementet støtter forslaget fra utvalget om at vilkårene
for statsløse skal fremgå direkte av loven. Departementet
slutter seg videre til forslaget om at personer som er selvforskyldt
statsløse, eller som ved enkel handling, for eksempel ensidig
erklæring, kan få statsborgerskap i annet land,
ikke skal behandles etter de gunstigere ervervsvilkårene
som foreslås for statsløse. I denne sammenhengen
er det av mindre betydning at antallet statsløse er lite.
Hensynet bak gunstige ervervsregler for statsløse er at
det anses som belastende å være statsløs.
Dette hensynet tilsier ikke at søkere som frivillig er
statsløse bør behandles gunstigere enn andre søkere.
Departementet foreslår at botidens lengde for statsløse
settes til tre år.
Departementets forslag til bestemmelse om ervervsvilkår
for statsløse voksne er inntatt i utkastet til § 16.
Komiteen viser til at det er et internasjonalt anerkjent
prinsipp at statsløshet bør unngås. Komiteen viser
videre til at Europarådskonvensjonen om statsborgerskap
av 1997 fastslår at ervervsvilkårene for statsløse
skal lettes.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, er derfor enig i at kravet til botidens
lengde for statsløse settes til tre sammenhengende år. Flertallet slutter
seg til at dette ikke skal gjelde for personer som er selvforskyldte
statsløse, eller som ved enkel handling kan få statsborgerskap
i annet land.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
presisere at norsk statsborgerskap ikke må gis til personer
hvor det er berettiget tvil om nasjonalitet og/eller identitet. Disse
medlemmer mener at dette også må omfatte
påståtte eller reelle statsløse.
Et barn vil bli statsløst ved fødselen når
det ikke erverver statsborgerskap etter foreldrene, og heller ikke
får statsborgerskap i det landet hvor det blir født.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at loven bør
regulere ervervsvilkårene for statsløse barn,
og at det ikke stilles alderskrav som vilkår for statsborgerskap.
Departementet slutter seg videre til forslaget om at statsløse
barn ikke bør få norsk statsborgerskap ved fødsel
i Norge. Departementet støtter forslaget om at statsløse
barn kan få norsk statsborgerskap etter søknad.
Departementet foreslår at man utelater et krav om botid
for statsløse barn, uansett om de er født i riket eller
ikke. Vilkårene for statsborgerskap vil da som regel være
oppfylt når vilkårene for bosettingstillatelse
er oppfylt. Barn født i riket av foreldre som oppholder
seg i riket, vil i visse tilfelle kunne få bosettingstillatelse
uten forutgående oppholdstid, jf. utlendingsforskriften § 43
femte ledd. For barn over den kriminelle lavalder vil det gjelde
et vandelskrav.
Departementet legger til grunn at barnekonvensjonens krav i forhold
til statsløse barn dekkes av kravene i Europarådskonvensjonen
av 1997, og at departementets forslag er i tråd med denne.
Departementets forslag til regulering av ervervsvilkår
for statsløse barn fremgår av utkastet til § 16.
Komiteen stiller seg bak forslaget
om at det for statsløse barn ikke skal stilles alderskrav
som vilkår for statsborgerskap.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, støtter også forslaget
om at det ikke stilles krav om botid for statsløse barn,
uavhengig av om de er født i riket eller ikke. Flertallet viser
til at vilkårene for statsborgerskap da som regel vil være
oppfylt når vilkårene for bosettingstillatelse er
oppfylt. Flertallet vil videre vise til at barn født i
riket av foreldre som oppholder seg i riket, i visse tilfeller vil
få bosettingstillatelse uten forutgående oppholdstid.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at det bør stilles krav om botid også for statsløse
barn. Disse medlemmer mener at kravet bør
være fem års lovlig, sammenhengende opphold i
Norge. Disse medlemmer mener at det bør
være en klar forskjell på krav når det gjelder
innvilgelse av bosettingstillatelse og innvilgelse av statsborgerskap.
For øvrig mener disse medlemmer at statsløse
barn bør innvilges bosettingstillatelse etter vanlige regler,
det vil si krav om tre års botid i Norge.
I gjeldende statsborgerlov er det ordinære botidskravet
for norsk statsborgerskap syv år. Dette botidskravet gjelder
også for personer med flyktningstatus i henhold til utlendingsloven § 16.
Statsborgerlovutvalget har ikke foreslått særregler
for flyktninger, verken voksne eller barn. Ingen høringsinstanser
har hatt bemerkninger til dette.
Departementet slutter seg til utvalgets implisitte forslag om
at det ikke oppstilles særvilkår for flyktninger.
Komiteen slutter seg til forslaget
om at det ikke oppstilles særvilkår for flyktninger.
Med hjemmel i statsborgerloven § 6 annet ledd har
det utviklet seg en praksis som fraviker vilkårene i § 6
første ledd for enkelte grupper av søkere. Praksis
er nedfelt i Justisdepartementets rundskriv G-28/99 avsnitt
VII punkt 5.5, 5.6 og 6. Blant annet er botidskravet for "Kola-nordmenn"
satt til to år.
Ovennevnte rundskriv gir anvisning på at det kan gis
noe reduksjon i botidskravet dersom norsk statsborgerskap er helt
avgjørende for en idrettsutøvers deltakelse i
stort internasjonalt mesterskap. Botiden må minst være
6 år. I sjeldne tilfeller kan det også innvilges
statsborgerskap til søker som ikke er bosatt i Norge, såfremt
søkeren har en særlig tilknytning til Norge. I
praksis er dette aktuelt for adoptivbarn som lever sammen med norske
adoptivforeldre i utlandet, og norske utenrikstjenestemenns husstandsmedlemmer.
Norsk statsborgerskap er også innvilget i enkelte andre
tilfeller hvor søkeren er bosatt i utlandet, og det anses å foreligge
sterke velferdsgrunner.
I tillegg til særreglene for enkelte grupper i selve loven,
foreslår utvalget en hjemmel til i forskrift å gi regler
om kortere oppholdstid for bestemte søkergrupper.
Erfaring fra gjeldende rett viser at det i praksis dukker opp
tilfeller hvor det kan være ønskelig med særbehandling
av søkere. Departementet støtter utvalgets syn
om at det ikke er ønskelig å anvende den foreslåtte
dispensasjonshjemmelen når det gjelder grupper av søkere.
For å sikre likebehandling, samt synliggjøre praksis,
bør lempeligere regler for grupper av søkere forskriftsfestes.
I motsetning til utvalget mener departementet at forskriftshjemmelen
ikke bare bør gi adgang til å lempe på det
alminnelige vilkåret om oppholdstid, men også på lovens øvrige
ervervsvilkår, fordi dette i gitte tilfeller kan være
rimelig.
En generell hjemmel til å forskriftsregulere vilkårene
for grupper av søkere etter hvert som behov oppstår,
vil gi fleksibilitet. Kompetansen til å gi slike forskriftsbestemmelser
foreslås lagt til Kongen i statsråd, slik at kompetansen
ikke kan delegeres.
For øvrig må det vurderes, i forbindelse med
utarbeidelse av forskrifter til loven, hvilke grupper det bør
gjelde særlige ervervsregler for, og hvordan disse ervervsreglene
bør være.
Departementets forslag er inntatt i utkastet til § 18.
Komiteen viser til at det kan dukke
opp tilfeller hvor det kan være ønskelig med særbehandling
av enkelte søkere. Komiteen støtter
derfor forslaget om at det gis adgang til i forskrift å gjøre
unntak fra ervervsreglene for særlige grupper. Komiteen vil peke
på at dette unntaket, i tillegg til de grupper departementet
nevner i proposisjonen, også kan gjelde personer med internasjonale
yrker, for eksempel artister og kunstnere som ønsker norsk
statsborgerskap. Komiteen vil understreke at adgangen
kun skal kunne benyttes til å gi begunstigende unntak,
og ikke til å sette strengere eller ytterligere vilkår. Komiteen støtter
forslaget om at kompetansen til å gi slike forskriftsbestemmelser
gis til Kongen i statsråd, slik at kompetansen ikke kan
delegeres.
Etter gjeldende norsk rett kan barn få norsk statsborgerskap
samtidig med foreldrene på to forskjellige måter.
Den ene er automatisk erverv, jf. lovens § 5,
når foreldrene får norsk statsborgerskap ved melding
etter lovens § 3 eller 4. Den andre ervervsmåten er
som biperson til foreldrene, når disse søker statsborgerskap
etter lovens § 6. Blir barnet ikke norsk samtidig
med foreldrene, kan det få norsk statsborgerskap ved at
det i ettertid fremmes søknad. I slike tilfeller stilles
i praksis lempeligere botidskrav enn det ordinære vilkåret
i § 6 første ledd nr. 2.
Departementet slutter seg til forslaget fra utvalget om at loven
skal ha bestemmelser om barn som bipersoner, at bestemmelsene skal
fremgå av én paragraf, og at ervervsvilkårene
som biperson skal være lempeligere enn de alminnelige vilkårene
for erverv av statsborgerskap etter søknad. Departementet
slutter seg også til forslaget om at vilkårene
for slikt erverv skal være de samme, uansett om barnets
mor eller far allerede har blitt, eller blir norsk samtidig med barnet.
Forslaget forutsetter at barnet ikke automatisk får norsk
statsborgerskap ved foreldrenes erverv. Departementet slutter seg
videre til utvalgets forslag om at foreldrene må ta konkret
standpunkt til om barnet skal omfattes av deres søknad
om statsborgerskap, tilsvarende gjeldende rett når foreldrene
erverver statsborgerskap etter søknad. Hensynet til familiens statsborgerrettslige
enhet har etter departementets oppfatning begrenset betydning her.
Departementets syn henger også sammen med løsningskravet,
jf. punkt 8.10. Som følge av prinsippet om ett statsborgerskap
bør erverv som ikke skjer ved nedstamning eller adopsjon
som utgangspunkt medføre et løsningskrav. Ved
erverv etter søknad for barnet, isteden for automatisk
erverv, sikres det at barnets statsborgerskap avgjøres
etter et bevisst valg. I enkelte tilfeller vil barnets annet statsborgerskap
bortfalle automatisk ved erverv av norsk statsborgerskap, selv om ervervet
skjer automatisk ved foreldrenes erverv.
Departementet støtter forslaget om at bestemmelsen om
barn som bipersoner skal avgrenses til ugifte barn under 18 år.
Utvalgets forslag om at erverv som biperson skal skje etter søknad,
innebærer at alle lovens alminnelige vilkår må være
oppfylt, med mindre det er gjort unntak. Departementet slutter seg
til utvalgets forslag om at et vandelsvilkår skal gjelde
også for barn som bipersoner.
Departementet slutter seg videre til forslaget om at barnet må være
bosatt i riket.
Departementet foreslår et generelt botidskrav på 2 år
for barn som bipersoner. For barn som ikke er statsborger i annet
nordisk land, må oppholdet være med tillatelser
etter utlendingsloven av minst ett års varighet.
Departementets forslag til bestemmelse om ervervsvilkår
for barn som bipersoner er inntatt i utkastet til § 17.
Komiteen støtter forslaget
om at loven skal ha bestemmelser om barn som bipersoner, at bestemmelsene
skal fremgå av én paragraf, og at ervervsvilkårene
som biperson skal være lempeligere enn de alminnelige vilkårene
for erverv av statsborgerskap etter søknad. Komiteen er
enig i at vilkårene for slikt erverv skal være
de samme, uansett om barnets mor eller far allerede har blitt, eller
blir norsk samtidig med barnet.
Komiteen er enig i at barnet ikke automatisk skal
få norsk statsborgerskap ved foreldrenes erverv, men at
foreldrene må ta konkret standpunkt til om barnet skal
omfattes av deres søknad om statsborgerskap.
Komiteen er enig i at et vandelsvilkår
også skal gjelde for barn som bipersoner.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, mener at det må gjøres
unntak fra bestemmelsen om bosettelsestillatelse, og at det bør settes
et generelt botidskrav på to år for barn som bipersoner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at botidskravet for innvilgelse av statsborgerskap bør
være fem år for barn som bipersoner. Det vises
til at komiteen fastholder at vandelsvilkår også skal
gjelde for barn som bipersoner.
Statsborgerloven § 6 annet ledd gir adgang
til å innvilge statsborgerskap, selv om vilkårene
i § 6 første ledd ikke er oppfylt.
Unntak kan gjøres etter en konkret vurdering, som gir
spillerom for skjønn. I praksis har det utviklet seg nærmere
vilkår for innvilgelse av statsborgerskap for de gruppene
som er nevnt i § 6 annet ledd, dvs. tidligere
norske borgere, norskgifte og nordiske borgere. Gjennom praksis
er det også utformet ervervsregler for barn, adoptivbarn,
statsløse, søkere over 18 år med norskfødt
mor, studenter, idrettsutøvere og "Kola-nordmenn". Foruten
ovennevnte tilfeller, kan det dispenseres fra lovens ervervsvilkår
dersom det antas å foreligge sterke velferdsgrunner, som
for eksempel sterkt behov for norsk statsborgerskap av sosiale,
humanitære eller personlige grunner, for eksempel av hensyn
til utdanning eller arbeid i Norge.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at loven må ha
en dispensasjonshjemmel. En slik bestemmelse skal etter departementets
syn fungere som en sikkerhetsventil for de svært sjeldne
og spesielle tilfeller, der lovens vilkår ikke er oppfylt,
og det likevel vil være urimelig at søkeren ikke
får norsk statsborgerskap. Departementet foreslår
at det må foreligge "særlig sterke grunner" for å gjøre
unntak fra loven. Det samme må gjelde dispensasjon fra
vilkår i forskrift gitt i medhold av loven.
Departementets forslag til dispensasjonsbestemmelse er inntatt
i utkastet til § 19.
Komiteen slutter seg til forslaget
om at loven får en dispensasjonshjemmel. Komiteen er
enig i at denne kun må gjelde der det er "særlig
sterke grunner" for å gjøre unntak fra loven.