Direktivet åpner for å differensiere kvalifikasjonskravene
til de ulike typer forsikringsformidlere og til ledelsen i disse
foretakene. Departementet anser at høringsforslaget til
kvalifikasjonskrav til de forskjellige grupper av forsikringsformidlere
som hensiktsmessig, og foreslår å følge
forslaget på dette punkt.
Kvalifikasjonskravene stilles til personer som i foretaket har
stilling som henholdsvis megler eller agent. Det er naturligvis åpent
for å ansette personer som ikke oppfyller disse kravene
i assistentstillinger eller lignende inntil kvalifikasjonskravene
er oppfylt.
Kravene som foreslås satt til daglig leder og eventuelt
annen person som faktisk leder virksomheten, er generelle. Annet
ledd i lovforslaget § 3-1 gir imidlertid Kredittilsynet
hjemmel til å fastsette nærmere regler om hvilke
krav som stilles. Det er Kredittilsynet som kontrollerer at kvalifikasjonskravene
til ledelsen er oppfylt i forbindelse med at foretaket gis tillatelse
etter § 2-1.
I forhold til kravene som stilles til forsikringsmeglere,
forutsetter departementet at det enkelte meglerforetak
sørger for at meglere som ansettes i foretaket oppfyller
disse kravene, ettersom det ikke foreslås krav om registrering
og tillatelse til den enkelte megler. Kredittilsynet skal imidlertid
kunne kontrollere dette. I følge forskrift 2. desember
1997 nr. 1282 om rapportering for forsikringsmeglerforetak skal
det enkelte meglerforetak sende inn årlige oppgaver der
foretaket blant annet skal opplyse om hvor mange meglere de har.
I tillegg kan Kredittilsynet føre stedlig tilsyn etter
kredittilsynsloven.
For så vidt gjelder forsikringsagenter forslås
i utkastet § 7-2 at forsikringsagentvirksomheten
skal godtgjøre overfor forsikringsselskapet at forsikringsagentene
oppfyller kravene i lovforslaget § 7-3 før forsikringsselskapet
inngår avtale med forsikringsagentvirksomheten.
Vandelskravet som er satt i direktivet er i stor grad i samsvar
med det kravet som stilles i gjeldende forskrift. Direktivet krever
imidlertid at medlemsstatene skal sørge for at ledelsen
i forsikringsformidlingsforetak og alle ansatte som er "direkte
involvert i" forsikringsformidling, oppfyller dette kravet, jf.
direktivet artikkel 4 nr. 2 annet ledd. Dette betyr at personkretsen
kravet stilles til, utvides som følge av direktivet. Departementet
forstår direktivet slik at det med "direkte involvert i
forsikrings- og gjenforsikringsmegling" menes personer
som anses som forsikrings- eller gjenforsikringsmegler
etter direktivet artikkel 2 nr. 5 og 6. Som forsikrings- og gjenforsikringsmeglere
anses etter direktivet personer som mot vederlag innleder eller
utøver forsikringsmegling eller gjenforsikringsmegling.
Det foreslås i utkastet til ny lov om forsikringsformidling å definere
forsikrings- og gjenforsikringsmegler som ansatte i foretak som
oppfyller kunnskaps- kompetansekravene i § 3-2.
For å klargjøre hvilke personer i et forsikringsformidlingsforetak
det stilles krav om vandel til, anser departementet det hensiktsmessig
at dette kravet knyttes til personer som oppfyller kompetansekravene,
altså personer som defineres som forsikringsmegler eller
gjenforsikringsmegler i direktivet.
Når det gjelder forslaget fra NFF om å innføre
en ordning med statsautorisering av forsikringsmeglere, viser departementet
til at forslaget ble sendt departementet i desember 2004, og at
det derfor var vanskelig å få behandlet dette
forslaget i forbindelse med forslaget om ny lov om forsikringsformidling.
Et forslag om statsautorisering av forsikringsmeglere vil sannsynligvis
kreve at saken utredes og sendes på høring. Departementet
vil komme tilbake til spørsmålet på et
senere tidspunkt.
For så vidt gjelder forsikringsagentvirksomhet, foreslås
det samme å gjelde for forsikringsagenter, slik at det
er personer som oppfyller kravene som forsikringsagent som det stilles
krav om vandel til.
Departementet slutter seg til høringsforslaget om å kreve
at meglerforetaket må tegne forsikring som dekker uaktsomhet.
Departementet er videre enig i høringsforslaget om at
de meglerforetak som behandler klientmidler, i tillegg må tegne
en forsikring som dekker underslag av klientmidler. Hvorvidt det
skal tegnes et utvidet ansvarsforsikring i slike tilfeller, eller
en tilleggsforsikring som dekker underslagsrisikoen, mener departementet
må være opp til det enkelte foretak å velge selv.
Departementet forslår videre, i tråd med høringsforslaget,
at forsikringen skal dekke 75 pst. av innestående beløp
på klientkontoen ved utløpet av siste kvartal
før forsikringen tegnes.
Departementet slutter seg også til høringsforslaget
om det ikke stilles krav om forsikring som dekker tap som følge
av forsettlige handlinger utover underslag. Departementet antar
at et krav om at forsikringsformidlingsforetak må forsikre
seg mot forsettlige handlinger, er kostbart, og ikke står
i forhold til behovet for en slik forsikring. Etter det departementet
er kjent med, er det blant annet i Danmark bare krav om forsikring
mot uaktsom skadeforvoldelse. Det vises til lovforslaget § 4-2.
Departementet støtter forslaget om at det er forsikringsselskapet
som forsikrer forsikringsformidlingsforetaket på det tidspunkt
da kravet blir meldt som er ansvarlig for kravet. På bakgrunn
av NFFs høringsuttalelse foreslår imidlertid departementet
i tillegg at det kreves at forsikringen dekker krav som blir meldt
inntil fem år etter at tapet ble forårsaket dersom
det forsikrede foretak har opphørt sin virksomhet, og derfor
ikke har inngått avtale med nytt forsikringsselskap. Det
vises til lovforslaget § 4-5 fjerde ledd.
Adgangen til å fremsette krav må ellers suppleres av
regler i lov om foreldelse av fordringer.
I høringsforslaget foreslås at størrelsen
på minstebeløpene som forsikringen skal dekke
settes til 10 mill. kroner per skadetilfelle, og totalt 15 mill.
kroner per år. Det foreslås videre noe høyere
krav til store forsikringsformidlingsforetak (mer enn 10 meglere).
Departementet viser til direktivet artikkel 4 nr. 7 som krever
at disse beløpene skal revideres hvert femte år
etter at direktivet trer i kraft. Av hensyn til å unngå lovendringer
ved slike revisjoner, foreslår departementet at beløpskravene
fastsettes i forskrift. Det foreslås videre en hjemmel
til at beløpene kan differensieres for store og små foretak,
og at definisjon av hva som menes med store foretak også kan fastsettes
i forskrift. Det vises til lovforslaget § 4-4.
Dersom forsikringsselskapet forsikringsagenten har inngått
avtale med ikke påtar seg ansvar for erstatningsansvar
agentforetaket pådrar seg som følge av yrkesmessig
uaktsomhet, må agentforetaket tegne forsikring etter de
samme regler som gjelder for forsikringsmeglere og gjenforsikringsmeglere.
Det vises til lovforslaget § 7-5.
Etter departementets syn vil direktivets krav til finansielle
garantier i artikkel 4 være oppfylt ved at klientmidler
skal plasseres på klientkonto, jf. lovforslaget § 5-1.
For virksomheter som driver som aksjeselskap vil reglene i lovforslaget
suppleres av aksjelovens bestemmelser om forsvarlig egenkapital.
Direktivet er ikke til hinder for strengere regler i nasjonalt regelverk.
Det kan således reises spørsmål ved om
en i Norge bør stille strengere krav om forsikringsmeglerforetaks
soliditet enn direktivets minstekrav, for eksempel ved at gjeldende
krav til solvens beholdes, og eventuelt utvides med krav til både
suffisiens og likviditet. Et krav om suffisiens innebærer et
krav om at forsikringsmegleren har eiendeler med verdi som overstiger
foretakets samlede forpliktelser. Et krav til likviditet innebærer
et krav om at foretaket er i stand til å oppfylle sine
forpliktelser etter hvert som de forfaller.
Etter det departementet kjenner til, stilles det ikke krav om
verken suffisiens eller likviditet for forsikringsmeglere i Sverige
eller Danmark. Likviditetskrav utover direktivets minstekrav for
norske virksomheter vil derfor kunne virke konkurransevridende i
norsketablerte virksomheters disfavør, med risiko for at
slike virksomheter velger å etablere seg i et naboland
for å drive grenseoverskridende virksomhet.
Ut fra en avveining av hensynet til å beskytte kundene
gjennom krav til forsikringsformidlerens soliditet, og hensynet
til hensiktsmessige rammebetingelser for forsikringsformidlingsvirksomhet,
har departementet kommet til at det ikke bør foreslås krav
om suffisiens eller likviditet, og at heller ikke kravet i gjeldende
rett om solvens bør videreføres. Hensynet til
kundene skal etter forslaget ivaretas gjennom krav om opprettelse
av klientkonto og krav om forsikring for uaktsomhet og underslag
av klientmidler, samt, for de formidlere som driver i aksjeselskaps
form, av kravet i aksjeloven om tilstrekkelig egenkapital.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag, med unntak av forslag til lov om forsikringsformidling
ny § 4-4. Komiteen er enig i viktigheten
av fornuftige krav til soliditet og ansvarsforsikring som i tilstrekkelig
grad trygger forsikringskundens midler. Komiteen vil
samtidig påpeke viktigheten av at kravene som stilles til
norske foretak harmoniserer med kravene i land norske foretak konkurrerer
med, slik at konkurransen foregår på like vilkår. Komiteen finner
ikke tilstrekkelig begrunnelse fra departementets side på hvorfor
forsikringen mot underslag av klientmidler skal dekke akkurat 75
pst. av innestående beløp verken i Ot.prp. nr.
55 (2004-2005) eller i brev til finanskomiteen/Fremskrittspartiets
fraksjon av 27. april 2005. På denne bakgrunn
mener komiteen det er hensiktsmessig, i likhet med
den beløpsmessige grensen, å legge dette kravet
i forskrift. Dette vil gi mulighet for en mer fleksibel tilpasning
til bestemmelser i andre land. Komiteen fremmer derfor
følgende forslag:
"Lov om forsikringsformidling § 4-4 skal lyde:
Minstekrav til beløpsmessig omfang av forsikringsdekning
som angitt i § 4-2 første og annet ledd settes
i forskrift fastsatt av departementet. Det kan i forskriften fastsettes
ulike minimumsbeløp for små og store forsikringsmeglingsforetak."