Departementet foreslår at den nye tvisteloven skal være
tilpasset moderne informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT).
Departementet mener det vil bli en mer effektiv rettergang som gir
gevinster for både partene, domstolene og samfunnet for øvrig
dersom IKT benyttes i saksbehandlingen etter den nye tvisteloven.
Utvalget mener det er store fordeler ved bruk av IKT i rettergangen
og foreslår at loven aktivt legger til rette for elektronisk
samhandling i prosessen. Det foreslår at loven utformes
teknologinøytralt, men at det innenfor tre områder
gis bestemmelser som forutsetter IKT: fjernmøter og fjernavhør,
elektroniske prosesskriv og dokumentasjon av bevisførsel.
Departementet slutter seg til de hovedmål som utvalgets
synspunkter gir uttrykk for. Departementet er imidlertid kommet
til at elektronisk samhandling - herunder en ordning med elektroniske
prosesskriv - vil kreve noe lengre gjennomføringstid. De
regelendringer som er nødvendige i den forbindelse, vil
departementet derfor komme tilbake til i ikraftsettingsproposisjonen
eller på et senere tidspunkt.
Departementet har søkt å utforme lovens bestemmelser
teknologinøytralt. Departementet presiserer at teknologinøytrale
bestemmelser ikke er til hinder for at noen bestemmelser forutsetter
bruk av moderne teknologi. I lovforslaget følger departementet
løsningen i Ot.prp. nr. 8 (2002-2003) om at nærmere
regulering av elektronisk kommunikasjon ikke bør skje i lovs
form. Slike krav kan reguleres nærmere med hjemmel i domstolloven § 197
a. I tillegg mener departementet det kan være hensiktsmessig
med et prøveprosjekt om elektronisk samhandling som kan
avdekke hvilke krav som bør stilles.
For skriftlig kommunikasjon partene har seg imellom i anledning
tvisten, vil domstolloven § 197 a i utgangspunktet
ikke komme til anvendelse. Det er i utgangspunktet opp til partene
om og på hvilken måte de seg i mellom skal benytte
elektronisk kommunikasjon.
Kommunikasjonen mellom retten og partene og mellom partene skjer
i stor utstrekning ved utveksling av prosesskriv. Dersom prosesskriv
og bilag er tilgjengelig elektronisk og sendes elektronisk, vil
det gi effektiviseringsgevinster gjennom hele saksgangen. Tvistemålsutvalget
foreslår i lovutkastet at det skal være adgang
til å sende prosesskriv elektronisk, og at advokater som
hovedregel skal sende prosesskriv på denne måten.
Departementet mener det vil være å gå for
langt allerede ved lovens ikrafttreden å innføre
en plikt for advokater å sende prosesskriv med bilag elektronisk. En
slik plikt må ses i sammenheng med utvalgets forslag om
en gjennomført elektronisk samhandling. Etter departementets
syn er det urealistisk å få et slikt system på plass
før loven trer i kraft, og departementet mener at reformen
for øvrig er så viktig at ikraftsettingstidspunktet
ikke bør utsettes av hensyn til IKT.
Når endringsloven 25. april 2003 nr. 24 trer
i kraft, vil prosesskriv som sendes elektronisk til retten, ha samme
rettsvirkninger som papirbaserte prosesskriv. Bestemmelsen gir en
mulighet for, men i utgangspunktet ingen rett til elektronisk kommunikasjon
med domstolene. Dette avhenger av at domstolen har en operativ elektronisk
adresse for å motta elektroniske prosesskriv.
Departementet er enig med de høringsinstansene som understreker
viktigheten av å sikre autentisitet mv. ved elektronisk
kommunikasjon.
Departementet er i utgangspunktet enig i at det kan være
hensiktsmessig å iverksette et prøveprosjekt for
elektronisk samhandling mv. Departementet vil vurdere i samråd
med Domstoladministrasjonen et mulig pilotprosjekt og hvordan en
mest hensiktsmessig kan innføre elektronisk samhandling
mellom advokater og domstoler.
Med fjernmøte menes et møte der deltakerne
ikke fysisk befinner seg på samme sted, men deltar i møtet fra
forskjellige steder. Et slikt møte avvikles ved at aktørene
deltar ved bruk av telefon, videokonferanseteknikk eller annen teknisk
innretning.
Departementet foreslår at rettsmøter (og andre møter)
i visse tilfeller kan gjennomføres som fjernmøte.
Også for annen kontakt som retten har med partene kan fjernmøteteknikk
benyttes.
Tvistemålsutvalget foreslår at rettsmøter
under saksforberedelsen kan holdes som fjernmøter. Departementet
foreslår en adgang for retten til å bestemme fjernmøte
i tråd med utvalgets forslag. En ordning med fjernmøter
vil være rimeligere for partene, og de vil i liten grad
ha behov for å være fysisk til stede hos dommeren
og motparten for å ivareta sine interesser. Etter departementets
syn er det derfor forsvarlig at dommeren får anledning
til å avholde saksforberedende møte på sitt
kontor der begge parter deltar ved bruk av fjernmøteteknikk.
Etter departementets syn bør et fjernmøte normalt
kunne avholdes bare ved lyd, og det legges til grunn at samtlige
domstoler ved lovens ikrafttredelse har tilgjengelig utstyr for å gjennomføre
fjernmøte ved lyd. Bildeoverføring kan være ønskelig
dersom retten for eksempel under saksforberedelsen ønsker å få avklart
om saken kan løses ved forlik, fordi bildeoverføring
normalt gir et bedre forhandlingsklima.
Tvistemålsutvalget foreslår som hovedregel
at rettsmøter som holdes som muntlig forhandling om sakens
realitet, ikke skal holdes som fjernmøte. Men generelt
følger det av utvalgets forslag at hovedforhandlingen eller
annen muntlig forhandling kan holdes som fjernmøte når
det er særskilt bestemt, eller når partene samtykker
til det. I småkravprosessen foreslår utvalget
at rettsmøte som sluttbehandler saken, kan avholdes som
fjernmøte.
Departementet er enig i utvalgets forslag. Etter departementets
syn er det på det nåværende tidspunkt ikke
aktuelt å innføre en ordning der hovedforhandling
i allmennprosessen avholdes som fjernmøte. For partene
er det normalt av betydning at de kan være tilstede fysisk
i rettssalen under hovedforhandling. I tillegg er bruk av fjernmøteteknologi
i domstolene i en startfase, og etter departementets syn er det
nødvendig å høste noe mer erfaring fra
bruk av slik teknologi i domstolene. Videre kan partene etter lovforslaget
gi samtykke til at hovedforhandling helt eller delvis skal avholdes
som fjernmøte, og parts- og vitneforklaringer kan, når
nærmere vilkår er oppfylt, avgis som fjernavhør.
Departementet slutter seg også til utvalgets forslag om
at retten kan beslutte fjernmøte i småkravprosessen.
Departementet har sammen med Domstoladministrasjonen igangsatt
et prøveprosjekt med bruk av videokonferanseutstyr i domstolene.
Prosjektet gjelder både sivile saker og straffesaker og
skal avsluttes innen 1. juni 2006.
Utvalget foreslår en adgang for retten til å foreta et
avhør som fjernavhør. Etter forslaget kan parter, vitner
og sakkyndige avhøres for den dømmende rett ved
fjernavhør dersom direkte avhør ikke lar seg gjennomføre
eller er spesielt byrdefullt eller kostnadskrevende. Etter utvalgets
forslag kan fjernavhør alltid foretas dersom kostnadene
eller ulempene med forklaring direkte for den dømmende
rett er store i forhold til den betydning tvisten har for partene.
Utvalget foreslår at fjernavhør foretas ved bildeavhør. Er
utstyr for bildeavhør ikke tilgjengelig, kan lydavhør
brukes hvis vilkårene for fjernavhør likevel er oppfylt.
Departementet foreslår en adgang til å foreta
avhør som fjernavhør på linje med utvalgets
forslag. Å benytte fjernavhør i saksbehandlingen
vil gi fordeler av både økonomisk og ikke-økonomisk
karakter for partene og det offentlige. Etter departementets syn vil
bruk av fjernavhør føre til en kvalitativt bedre saksbehandling.
I dag foretas fjernavhør i all hovedsak ved bruk av
lyd. Etter departementets syn skal fjernavhør fortsatt
kunne foretas ved bare lydoverføring. Gjennomgående
vil det være en fordel om avhøret skjer ved videokonferanse.
Departementet ser det som ønskelig at domstolene skal få installert
slikt utstyr, og det antas da at fjernavhør vil bli brukt
i betydelig større utstrekning enn i dag.
Departementet går inn for en løsning som i
stor grad åpner for fjernavhør, men med visse
forbehold. Det er også ønskelig å høste
erfaringer fra prøveprosjektet med bruk av videokonferanse
i domstolene, herunder fjernavhør. Departementet foreslår
derfor i ny tvistelov å gi hjemmel til fjernavhør,
men i likhet med utvalget vil det ikke være adgang til
fjernavhør dersom forklaringen kan være særlig
viktig, eller at andre forhold gjør det betenkelig.
Tvistemålsloven § 128 forutsetter
som hovedregel at innholdet i forklaringer ikke skal gjengis i rettsboken.
Utenfor hovedforhandlingen er regelen at forklaringer skal føres
inn i rettsboken og leses opp til vedtakelse.
Tvistemålsutvalget foreslår som hovedregel
at det skal foretas opptak av parts- og vitneforklaringer under
hovedforhandling. Utvalget anfører særlig sju grunner:
Som basis for ankeforhandling, for mulig konfrontasjon ved avgivelse
av parts- og vitneforklaringer i ankeinstansen, til bruk ved spørsmål
om gjenåpning, til hjelp for overordnet instans ved prøving
av om anke skal tillates fremmet eller ikke, til hjelp for partene
ved utarbeidelse av rettsmiddelerklæring, til hjelp for
retten ved domsskrivningen, og dersom det oppstår spørsmål
om det er avgitt falsk forklaring og dette i ettertid ønskes
forfulgt strafferettslig. Imidlertid foreslår utvalget
at det bør gjøres unntak for småkravprosessen.
Utenfor hovedforhandling foreslår utvalget å videreføre
gjeldende rett når det holdes bevisopptak.
Departementet er enig i at det bør innføres
obligatorisk opptak av parts- og vitneforklaringer, og mener mye
taler for at fordelene med opptak av parts- og vitneforklaringer
klart vil overstige ulempene og kostnadene til investeringer og
drift. Departementet vil også framheve at slike opptak
er velegnet til å etterprøve kvaliteten på tolketjenester.
Det er også lagt vekt på at opptak kan være
til nytte for retten under arbeidet med dommen. Etter departementets
syn er det neppe grunn til å frykte at parter eller vitner
vil legge bånd på seg under forklaringen fordi
denne tas opp. Departementet antar for sin del at avspilling av opptak
ikke vil påføre partene kostnader som er større
enn de besparelser som vil følge av en mer konsentrert
ankebehandling. Departementet deler utvalgets forslag om at det
ikke bør påbys opptak av parts- og vitneforklaringer
i småkravprosessen.
Departementet går inn for at loven ikke bør
ha noen hovedregel om hvordan bevisopptak skal gjennomføres.
I utgangspunktet vil det være naturlig å legge
vekt på hva partene mener, men normalt bør likevel
det avgjørende ord ligge hos den rett som har saken.
Departementet deler høringsinstansenes betenkeligheter
med å innføre en ordning der hovedpunkter i forklaringer
skal protokolleres når det ikke foretas opptak. Det er
grunn til å tro at dette vil føre til en radikal
forlengelse og en oppstykking av forhandlingene. Departementet foreslår
derfor en ordning der det primært skal foretas opptak.
Dersom dette ikke gjøres, skal retten foreta protokollering
på samme måte som etter gjeldende rett. Ved vurderingen
av om protokollering skal foretas, skal retten særlig ta
hensyn til framdrift i saken og om innføring i rettsboken
vil føre til at kostnadene vil stå i et rimelig
forhold til nytten.
Komiteen deler Regjeringens syn om
at hovedregelen for kommunikasjon med domstolen utover prosesskriv
skal foregå i rettsmøter. Dette sikrer en forsvarlig
saksbehandling. Når det gjelder kommunikasjon er det samtidig
naturlig å ta inn over seg den tekniske utvikling som har
blitt landet til del siden 1915. Muligheter for forsvarlige og hensiktsmessige
fjernmøter er stor, derfor er det positivt at Regjeringen åpner
for større bruk av dette. En vil også kunne erverve
nyttige erfaringer i sivilprosessen til bruk i straffeprosessen.
All den tid fjernmøter i liten grad benyttes innenfor rettspleien,
vil det være naturlig å skaffe seg større
erfaringer vedrørende fordeler og ulemper ved disse. Komiteen anser
at bruken av fjernmøter vil kunne bidra positivt for en
effektiv bruk av domstolen. Det vil derfor være ønskelig
at Regjeringen fremover følger utviklingen og vurderer om
retten selv kan bestemme at en skal benytte fjernmøte dersom
dette er åpenbart forsvarlig.