Før det reises søksmål for tingretten,
er hovedregelen at motparten skal innkalles til mekling i forliksrådet.
Men det er mange unntak fra hovedregelen. Når saksgangen
ikke leder fram til enighet mellom partene, har forliksrådet
i mange av tilfellene kompetanse til å avsi dom. Når
domsforhandling er gjennomført, skal forliksrådet
likevel unnlate å pådømme saken dersom
det finner at saken er så vanskelig eller så lite
opplyst at den ikke egner seg til å bli pådømt
i forliksrådet.
Utvalget mener at forliksrådene ikke bør bygges ut
til å bli ordinære domstoler ledet av en jurist.
Det bør heller ikke anses som realistisk å styrke
sekretariatsfunksjonene med jurister. Det administrative ansvaret
for forliksrådene bør overføres fra kommunene
til staten ved Domstolsadministrasjonen. Utvalget anser det også ønskelig å gå over
til større forliksrådskretser, som vil gjøre
det mulig med faste og profesjonelle sekretariater. Forliksrådsmedlemmene
bør være direkte eller indirekte valgt av kommunestyrene.
Fortsatt bør forliksrådet bestå av tre
medlemmer når det holdes møte i den enkelte sak.
Med bakgrunn i den brukerundersøkelse som ble gjort
for utvalget, har det konkludert med at tilbudet om mekling bør
opprettholdes som et første ledd i behandlingskjeden for
sivile saker. Spørsmålet blir om slik mekling
skal være obligatorisk eller frivillig. Utvalget er kommet
til at det ikke i noen saker bør være nødvendig å reise
sak for forliksrådet for å kunne reise sak for
tingretten.
Farskaps- og nedstamningssaker kan ikke forlikes og bør
ikke behandles i forliksrådet. I flere andre saker hvor
partene ikke har fri rådighet, bør det fortsatt
ikke skje forliksrådsbehandling. Saker etter ekteskapsloven
og barneloven bør fortsatt ikke behandles i forliksrådet.
Derimot bør det ikke opprettholdes unntak for saker om
det økonomiske oppgjøret mellom ektefeller. Saker
om oppsigelse og avskjed bør ikke føres for forliksrådet.
Saker om immaterialrettigheter vil gjennomgående være
for vanskelige og bør derfor ikke gå for forliksrådet.
Når en sak har vært realitetsbehandlet i tvistenemnd,
går utvalget inn for at forliksrådet fortsatt skal
være avskåret fra å behandle tvisten
dersom nemndas vedtak er bindende for partene uten å bringe den
inn for domstolene. Under tvil går utvalget inn for at
forliksrådet fortsatt skal kunne behandle saker som er
realitetsbehandlet i andre tvistenemnder, og hvor det i lov er bestemt
at nemndbehandlingen gir grunnlag for å bringe tvisten
direkte inn for tingretten. Det hender at det oppstår ønske
om å bringe en sak inn for tvistenemnd eller klageordning
etter at saken er brakt inn for forliksrådet. Utvalget
går inn for at forliksrådet da må innstille
saken dersom tvisten bringes inn for nemnd som kan treffe bindende
vedtak.
Utvalget foreslår en sterk innskrenkning i forliksrådets
kompetanse til å avsi dom. Utvalgets flertall går
for det første inn for at forliksrådet bare i
to situasjoner skal kunne avsi dom etter krav fra klageren alene;
ved å avsi fraværsdom, og i saker om pengekrav
der motparten bare gjør gjeldende manglende betalingsevne
eller åpenbart uholdbare innsigelser. Utvalget er samlet
om at forliksrådet fortsatt bør kunne avsi dom
når begge parter samtykker. Når forliksrådets
kompetanse til å avsi dom blir vesentlig begrenset, mener
utvalget at det ikke er naturlig å regne forliksrådene
blant de alminnelige domstoler.
Departementet ser særlig to trekk ved forliksrådenes
funksjon i dag som gir grunn til fortsatt å kanalisere
mange saker dit: En stor andel av sakene får sin endelige
løsning gjennom behandlingen i forliksrådet. Løsning
i forliksrådet er mye billigere enn i tingretten, både
for partene og for samfunnet. I tillegg legger departementet også vekt
på at forliksrådene mange steder i landet gir
et langt mer desentralisert tvisteløsningstilbud enn det
tingrettene kan gi.
Hvilke oppgaver forliksrådet bør ha må ses
i sammenheng med forliksrådenes saksbehandling og organisering.
I forliksrådet skal det ikke foregå annen saksforberedelse
mellom tilsvar og rettsmøte enn at partene innkalles til
møtet. Rettsmøtet foregår enda mindre
formbundet, og det er klare begrensninger i hvilken bevisføring
som der kan skje utenom dokumentgjennomgang. Departementet er enig
med utvalget i at forliksrådet ikke bør gjøres
til et fagdommerorgan, og at det ikke bør forutsettes noen
styrking av rådets juridiske kompetanse ved ansettelse
av jurister i sekretariatet for det enkelte forliksråd.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag og vurderinger
av saker som ikke bør kunne behandles i forliksrådet.
Forliksrådet bør ikke behandle saker der retten
har et selvstendig ansvar for sakens opplysning. Departementet er
videre enig i at det bør gjelde unntak der det etter loven
fins særskilte meklingsordninger, og der et annet organ
har truffet avgjørelse som kan bli tvangskraftig på samme
måte som dommer. Departementet slutter seg til utvalgets
forslag om at saker om det økonomiske oppgjøret
mellom ektefeller skal kunne behandles i forliksrådet.
Spørsmålet om hvilke saker forliksrådsbehandling
bør være obligatorisk for, bør etter
departementets mening først og fremst avgjøres
ut fra en vurdering av i hvilke sakstyper og situasjoner det er
utsikt til at behandlingen vil føre til en løsning
av saken. Departementet ser det likevel som aktuelt å stille krav
om behandling i forliksrådet for en sakstype selv om det
ikke framstår som mest sannsynlig at en sak av typen vil
bli løst der. En tingrettsbehandling vil nemlig som oftest
koste både det offentlige og partene flere ganger det en
forliksrådsbehandling koster.
Departementet anser det unødvendig med forliksrådsbehandling
når utenrettslig mekling er gjennomført. Departementet
ser dog ikke grunn til å gjøre unntak for saker
der det er foretatt annen mekling under ledelse av en utenforstående
tredjeperson. Departementet finner ikke tilstrekkelig grunn til å gjøre unntak
fra en plikt for forliksrådsbehandling når en tvist
forgjeves har vært meklet i konfliktrådet.
Har grundige forhandlinger ikke ført fram, er det som
oftest liten utsikt til minnelig løsning i forliksrådet.
Særlig gjelder dette når det har deltatt advokater på begge
sider. Men dom i forliksrådet kan være en realistisk
mulighet for å få saken løst hvis ikke
saksforholdet eller rettsspørsmålet er for komplisert.
Departementet mener disse momentene bør være utslagsgivende
når tvistebeløpet er lite.
For tvister som har vært til realitetsbehandling i utenrettslige
nemnder som er offentlig godkjent etter særskilt lovbestemmelse,
foreslår departementet at det ikke skal gjelde noe krav
om behandling i forliksrådet før det blir reist
sak for tingretten. Departementet er kommet til at det også bør
gjelde andre utenrettslige nemnder dersom den som blir innstevnet
til tingretten, har gitt sitt samtykke til nemndbehandlingen. Departementet
går også inn for å videreføre
gjeldende lovregler om at det inntrer litispendensvirkning av at
en tvist bringes inn for en av de lovforankrede tvistenemndene.
Er en sak der nemndbehandling gjør forliksrådsbehandling
unødvendig, allerede brakt inn for forliksrådet,
bør det etter departementets syn være adgang til å kreve
behandlingen i forliksrådet innstilt dersom ønsket
om å få saken nemndbehandlet settes fram av klagemotparten
senest en uke før rettsmøtet i forliksrådet.
Departementet er kommet til at forliksrådsbehandling
i utgangspunktet bør være nødvendig i
alle saker som kan behandles der og ikke er unntatt ovenfor. Det
bør også gjøres unntak når begge
parter er representert ved advokat, og tvistesummen er over 125 000
kroner.
Departementets forslag til avgrensning av saker som må behandles
i forliksrådet, vil neppe føre til noen vesentlig
endring i antall saker som blir brakt til tingretten. Trolig vil
antallet bli noe redusert.
Departementet foreslår at forliksrådet skal
ha en begrenset domsmyndighet etter begjæring fra én
part. Dette er i samsvar med den vurdering som ble gjort av Regjeringen
og Stortinget i Ot.prp. nr. 43 (2003-2004) og Innst. O. nr. 90 (2003-2004).
Er tvistesummen over et visst beløp, bør forliksrådet
ha domskompetanse i formuessaker bare når begge parter samtykker.
Departementet finner det for tiden passende å sette dette
skjæringspunktet til 125 000 kroner.
Departementet er ikke enig i en påstand om at påregnelige
feil ved forliksrådsdommer vil innebære en systemfeil
som vil stride mot EMK. Selv om forliksrådets behandling
i mange tilfeller ikke oppfyller alle krav i konvensjonen, betyr
ikke det at det norske domstolssystemet ikke oppfyller konvensjonens krav.
Det avgjørende er etter departementets mening særlig
at partene har en ubetinget rett til å bringe tvisten videre
inn til tingretten.
Departementet går ikke inn for å sette som
vilkår for domskompetansen at forliksrådets medlemmer
er enige om sakens utfall. Det bør bare kreves at forliksrådet
enstemmig kommer til at det foreligger grunnlag for å treffe
en avgjørelse.
Departementet er enig med utvalget i at forliksrådene
ikke bør betegnes i domstolloven som en av de alminnelige
domstoler. Forliksrådene bør imidlertid fortsatt
regnes som en domstol. I samsvar med dette følger departementet
opp utvalgets forslag om å omtale forliksrådene
i domstolloven § 1, ikke som en av de alminnelige
domstoler, men som en meklingsinstitusjon med begrenset domsmyndighet.
Utvalget går inn for en viss skjerping av dagens krav
til en forliksklage. Som et minimum skal den inneholde de faktiske
forhold som kravet direkte bygger på. Utvalget foreslår
at det alltid skal gis pålegg om tilsvar. Bestemmelsen
om at innklagede skal gis anledning til å kreve mekling
selv om kravet godtas, foreslås opprettholdt.
Utvalget foreslår en ny regel om at lederen av forliksrådet
skal ha kompetanse til å avsi dom når det foreligger
forfall på grunn av manglende tilsvar eller innklagede
har godkjent klagerens påstand. Forutsetningen er at det
ikke er tvil om avgjørelsen.
Utvalget foreslår flere bestemmelser om saksbehandlingens
varighet. For det første skal møte til behandling
av saken holdes innen tre måneder etter at klagen ble inngitt.
For det annet skal hver av partene kunne bringe saken inn for tingretten
dersom saken ikke er avsluttet innen seks måneder etter
at klagen ble inngitt. For det tredje skal hver av partene kunne kreve
saken innstilt dersom den ikke er opptatt til doms eller forlik
inngått innen tre timer etter at behandlingen i møte
tok til.
Forliksforhandlingene bør foregå etter retningslinjene
for rettsmøter ellers. Utvalget foreslår ikke å videreføre
de spesielle direktivene i gjeldende lov om at forliksrådet
skal gi uttrykk for sine oppfatninger når det har gjort
seg opp en bestemt mening. Utvalget ser ikke grunn til å videreføre
dagens regel om oppdeling av møte mellom forliksmekling
og domsforhandling.
De alminnelige hensyn som taler for offentlighet i rettspleien
tilsier at møtene i forliksrådet er offentlige.
Utvalget er kommet til at forliksrådet ikke bør gis
anledning til å lukke dørene selv om partene gir samtykke.
Departementet er enig med utvalget i at det bør gjelde én
norm for utformingen av alle typer forliksklager. Departementet
ser likevel ikke grunn til å skjerpe kravene mer enn utvalget
foreslår. Departementet er enig med utvalget i at tilsvarsfristen
normalt bør settes til to uker. Departementet ser ikke
tilstrekkelig grunn til å videreføre regelen om
at innklagede skal kunne kreve mekling selv om kravet godtas. Det
foreligger ikke da noen egentlig tvist, men betalingsvansker hos
innklagede, og det foreligger mindre behov for mekling enn i andre
saker.
Departementet ser positivt på utvalgets forslag om frister
for gjennomføring av saksbehandlingen. På denne
bakgrunn går departementet inn for utvalgets forslag om
at møte i saken skal holdes før det er gått
tre måneder fra forliksklagen ble forkynt. Når forkynning
først har skjedd, antar departementet at det bare sjelden
vil være vanskelig for forliksrådet å få avsluttet
saken i løpet av tre måneder. Dersom det går
lengre tid, bør en part ha rett til å avslutte
forliksrådsbehandlingen straks ved å bringe saken
inn for tingretten ved stevning.
Departementet slutter seg også til utvalgets forslag
om at en part kan kreve forliksrådsbehandlingen innstilt
etter at rettsmøtet har vart i mer enn tre timer. For det
tilfelle at det vil være formålstjenlig å fortsette
forhandlingene i et nytt møte, foreslår departementet
at forliksrådet kan beslutte dette. Det vil ellers stå partene
fritt å samtykke i at forhandlingene fortsetter ut over
tre timer dersom både de og forliksrådet finner
det hensiktsmessig.
Departementet har også videreført utvalgets
forslag om at behandlingen skal kunne innstilles allerede etter
at tilsvar er innkommet. Når det er liten sannsynlighet
for løsning, bør det være mulig å stoppe
videre saksbehandling.
Departementet er enig med utvalget i at det fortsatt bør
gjelde den ordning at det i samme møte både mekles
og forhandles om hva en eventuell dom bør gå ut
på. Praktiske hensyn taler for at loven ikke skal legge
opp til en deling av rettsmøtet i mekling og eventuell
domsforhandling. Når det ikke lenger trekkes noe bestemt
skille mellom mekling og domsforhandling, må reglene om
offentlighet være de samme for begge funksjoner. Departementet
anser det uaktuelt å innføre en regel som ville
innebære domsforhandling for lukkede dører, og
er enig med utvalget i at hovedregelen skal være at møter
i forliksrådet er offentlige (åpne). Unntakene
fra offentlighet bør ikke være andre enn dem som
gjelder for alle rettsmøter i domstolene. Departementet
er også enig med utvalget i at partene ikke bør
kunne gjøre avtale om unntak fra offentlighet under meklingen.
Departementet foreslår - som utvalget - at partene skal
ha adgang til med bindende virkning å frasi seg retten
til å kreve dom i saken. Partene bør kunne oppnå to
virkninger av et slikt frafall - at møtet kan gå for lukkede
dører, og at forliksrådet blir stilt friere til å opptre
under meklingen i forhold til partene.
Når det gjelder spørsmålet om prosessfullmektiger
og medhjelpere, tar utvalgets flertall utgangspunkt i at parter
skal ha rett til å la seg representere etter eget valg.
Flertallet er kommet til at det bør legges avgjørende
vekt på betenkelighetene ved å nekte bruk av advokat.
Gjeldende regel om å varsle motparten om bruk av advokat
bør opprettholdes. Mindretallet ønsker å forby
bruk av advokat og annen profesjonell bistand under meklingen.
De alminnelige vilkår for å tilkjenne en part
erstatning bør fortsatt gjelde. Dersom sakskostnadene erstattes,
bør det for det første omfatte utgifter til rettsgebyr.
Utgifter til rettshjelp under saksforberedelsen erstattes med et
beløp som maksimalt utgjør fire ganger rettsgebyret.
Parter med personlig møteplikt bør også få erstattet
reiseutgifter. Flertallet ønsker å begrense erstatningen
av øvrige sakskostnader til et beløp inntil et
halvt rettsgebyr for hver møtedag. Mindretallet kan bare
støtte dette forslaget dersom advokater nektes å være
prosessfullmektig eller rettslig medhjelper.
Departementet er enig med utvalget i at det er ønskelig
at partene møter personlig i forliksrådet. Departementet
slutter seg til utvalgets forslag om å la partenes personlige
møteplikt gjelde i kommunen og nabokommunene. Departementet
ser ikke grunn til å gjøre unntak fra den personlige
møteplikten for saker som bare gjelder inkassokostnadene.
Departementet kan i det vesentlige slutte seg til utvalgets begrunnelse
for å la advokater møte som prosessfullmektig
i forliksrådet. Til støtte for lovforslaget om
prosessfullmektiger under møte i forliksrådet,
vil departementet særlig framheve disse momentene: For
det første bør det foreligge sterke grunner for å fravike
hovedregelen i loven om at en part kan la seg representere av en
prosessfullmektig. For det annet inneholder lovforslaget elementer
som vil være viktige bidrag til å holde kostnadene
med den samlede forliksrådsbehandlingen på et
lavt nivå. For det tredje er det viktig at forliksrådet
kan utøve sin meklerrolle mest mulig effektivt.
Etter gjeldende rett kan forliksrådets dommer ankes
til tingretten. Forliksrådets uteblivelsesdommer kan angripes
ved begjæring om oppfriskning innen en måned.
Overfor uteblivelsesdommer i forliksrådet gjelder dessuten
den særordning at dommen i stedet kan ankes innen samme
frist. Forliksrådets avgjørelser om sakskostnader
kan påkjæres særskilt.
Utvalget foreslår å endre reglene som innebærer at
oppfriskning av uteblivelsesdommer kan føre til ny behandling
i forliksrådet. I stedet bør saken bringes inn
til tingretten ved stevning. Beslutninger om saksbehandlingen bør
ikke kunne bringes inn for tingretten. Om spørsmålet
om avvisning blir brakt inn for tingretten, bør også sakens
realitet bli behandlet der dersom tingretten mener det er feil å avvise.
Anføres det derimot at forliksrådet har overskredet
sin kompetanse ved retting av avgjørelser, bør
dette kunne overprøves uten at det er nødvendig å ta
ut stevning for tingretten.
Departementet kan i det vesentlige slutte seg til utvalgets synspunkter.
Departementet er enig i at det ikke lenger bør være
anledning til å begjære oppfriskning mot forsømmelser
i forliksrådet. Om det er grunn til å endre forskriftene
om forkynning av forliksrådsdokumenter, vil bli vurdert
nærmere av departementet. Uavhengig av utfallet av den
vurderingen går departementet inn for at uteblivelsesdommer bare
skal kunne overprøves ved å ta ut stevning for tingretten.
Komiteen mener tvister i utgangspunktet
bør løses på et lavest mulig domstolsnivå,
og aller helst i minnelighet der dette er mulig. Forliksrådene
har vist at de er viktige bidrag til å få løst
tvister på en hensiktsmessig måte. Avgrensningen
av saker som vil bli behandlet i forliksråd anses som rimelig
balansert. Komiteen ønsker likevel at Regjeringen
følger utviklingen slik at en sikrer en bred mulighet til å behandle
saker i forliksrådet der partene ønsker dette.
Komiteen har merket seg at forliksrådene
ser fristen i § 6-5 første ledd om at
møte skal holdes tre måneder etter at klagen ble
inngitt, som nærmest umulig å gjennomføre
i enkelte tilfeller. Spesielt problematisk kan en slik frist være
i forbindelse med ukjent forkynnelsesadresse og ferieavviklinger. Komiteen har
forståelse for dette og ønsker ikke at tvisteloven
skal fremstå med frister som ikke etterleves. Samtidig
er det viktig for komiteen at en tilstreber en så effektiv
saksavvikling som mulig. En frist på tre måneder
vil for det alt vesentlige være mulig å etterleve,
men den bør nok modereres noe. Komiteen ser
at en mer smidig regel som inneholder den samme intensjon, vil være
at møtet bør holdes innen tre måneder
fra inngitt klage.
Komiteen fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
"Tvisteloven § 6-5
første ledd andre punktum skal lyde:
Møtet bør holdes innen tre måneder
etter at klagen ble inngitt."