Justisdepartementet gjer her framlegg om reglar om utvida registrering
av utleggsforretningar i Lausøyreregisteret og om betre
samordning av utleggstrekk frå fleire namsmakter. Praktisk
sett vil grunnsteinen i den ordninga som vert foreslått,
vere det sams sakshandsamingssystemet for Statens innkrevjingssentral
(SI) og dei alminnelege namsmennene som er under utvikling.
For å få ei betre samordning av lønnstrekk
foreslår departementet at det vert lovfesta at namsmennene
skal undersøkje om det allereie er lagt ned trekk, før
dei legg ned nye trekk. Departementet foreslår at alle
utleggspant, med unntak for utleggspant i realregistrerte formuesgode,
skal registrerast i Lausøyreregisteret. Alle utleggstrekk
skal registrerast. Forretningar om "inkje til utlegg" skal òg
registrerast.
For å sikre personvernet til skyldnaren foreslår departementet
nærmare reglar om innsynsrett for skyldnaren, avgrensingar
av kva for opplysningar om utleggstrekk som skal vere tilgjengelege
i Lausøyreregisteret, melding til skyldnaren om at opplysningar er
gjeve ut, og om sletting av opplysningar frå registeret.
For å betre informasjonstilgangen for namsmaktene vert
det foreslått at Statens innkrevjingssentral utan hinder
av teieplikt skal kunne gje andre namsmakter opplysningar om skyldnarars
inntekts- og formuesforhold og om utleggsforretningar mot vedkomande.
Dessutan vert ein inkurie i tomtefestelova § 15 foreslått
retta opp.
Ei meir fullstendig samordning òg av innbetaling av
utleggstrekk, kan ein få ved at trekka vert innkravde av
ein sentral instans på bakgrunn av informasjon instansen
har mottatt frå andre namsmakter. Arbeidsgjevaren treng
då berre foreta eitt trekk sjølv om det er lagt
ned trekk i fleire saker. I samarbeidsprosjektet mellom SI og dei
alminnelege namsmaktene vert det lagt opp til å understøtte
ei slik ordning. Regjeringa vil arbeide vidare med dette spørsmålet.
Departementet foreslår at framlegget i høyringsnotatet
om at alle utleggspant med unntak av dei som skal registrerast i
eit realregister, samt utleggstrekk og avgjerder om "inkje til utlegg"
skal registrerast, vert gjennomført. Regjeringa si hovudmålsetning
er å få til ei samordning av utleggstrekk som
omfattar alle namsmaktene. Det er difor klårt at utleggstrekk
frå alle særnamsmaktene må registrerast.
Lausøyreregisteret vil ikkje gje full oversikt over trekka
mot ein skyldnar om ikkje òg utleggstrekk frå skattefutane
og skatteoppkrevjarane vert registrerte. Av omsyn til at det ikkje
skal verte lagt ned høgare trekk enn det er høve
til, er det òg viktig at desse særnamsmaktene gjer
undersøkingar av andre trekk før dei legg ned nye
trekk. Av ulike praktiske årsaker må ein vente noko
før ordninga kan setjast i kraft for andre særnamsmakter
enn Statens innkrevjingssentral.
Departementet meiner at utleggspant i fast eigedom ikkje bør
registrerast i Lausøyreregisteret. Departementet kan ikkje
sjå at det er naudsynt med ytterlegare registrering av
utleggspant i fast eigedom i tillegg til registreringane i grunnboka
og hos Norsk Eiendomsinformasjon.
For enkelte formuesgode kan ein få rettsvern for utleggspant
berre ved tinglysing i Lausøyreregisteret. For ei anna
gruppe av formuesgode kan rettsvern for utleggspant både
fåast ved tinglysing i Lausøyreregisteret og på anna
vis. For desse formuesgoda gjeld at registrering i Lausøyreregisteret
gjev rettsvern berre andsynes kreditorane, medan den alternative
rettsvernsakta gjev rettsvern òg andsynes godtruande omsetningservervarar.
For ei tredje gruppe av formuesgode kan utleggspant ikkje få rettsvern
ved registrering i Lausøyreregisteret.
Ved endringslova 11. juni 1993 nr. 83 vart ein regel
om at alle utleggspant i anna enn realregistrerte formuesgode skal
registrerast i Lausøyreregisteret, tatt inn i tvangsl. § 7-20
tiande ledd. Den føreslåtte endringa i tvangsl. § 7-20
tiande ledd vil medføre at utleggspantet må registrerast
i Lausøyreregisteret òg dersom rettsvern allereie
er etablert etter handpantregelen. Prioriteten for utleggspantet
må då reknast frå tidspunktet for den
første rettsvernsakta.
Departementet meiner at det ikkje er naudsynt å etablere
eit system der det blir gjort merknad i Lausøyreregisteret
om registreringa har rettsvernsverknad eller ikkje. Kor vidt tinglysinga
i Lausøyreregisteret gjev rettsvern for utleggspantet,
vil vere av interesse for den saksøktes øvrige
kreditorar. Kreditorane vil normalt vere profesjonelle partar som
ein må kunne gå ut frå gjennom lovverket
vil kunne gjere seg kjende med om registreringa har rettsvernsverknad
eller ikkje. Det vil gå fram av reglane i pantelova kapittel 5
på kva måte det kan etablerast rettsvern for utleggspant
i forskjellige typar formuesgode. For å klargjere dette
foreslår departementet ein regel om at registrering i Lausøyreregisteret
berre gjev rettsvern dersom det følgjer av pantelova kapittel
5.
Etter tingl. § 35 er staten erstatningsansvarleg
for tap som nokon uforskyldt lir på grunn av tinglysingsfeil,
såframt tapet skyldast at vedkommande har stolt på ein
pantattest eller tinglysingsattest. Det er lagt til grunn at denne
regelen òg gjeld for Lausøyreregisteret, iallfall
når det gjeld registrert pant i motorvogner. Departementet
legg til grunn at regelen i tingl. § 35 ikkje
vil kunne føre til ansvar for staten i tilfelle av manglande
registrering av utleggspant som ikkje får rettsvern ved
registreringa.
I departementets høyringsnotat heiter det:
"For utleggstrekk bør registreringen omfatte
størrelsen på hvert trekk og hvilken periode trekket
skal gjelde for… For at registeret skal fungere best mulig… må endringer
som foretas i utleggstrekk, registreres. Det er derfor nødvendig
at alle endringer av et trekk som namsmyndighetene gjør,
registreres i Løsøreregisteret.
I
tillegg bør det fremgå av registeret hvilken namsmyndighet
som har nedlagt trekket... Det bør også fremgå hvilken
prioritet trekket har i forhold til bestemmelsene i dekningsloven § 2-8."
Departementet meiner at det ikkje bør stillast opp skrankar
i lova for kva slags opplysningar om utleggstrekk som skal vere
tilgjengelege for dei andre namsmaktene. Opplysning om kva for namsmakt som
har lagt ned trekket vil vere naudsynt for at namsmaktene lett skal
kunne kontakte kvarandre. Av omsyn til at reglane om registrering
av utleggstrekk skal sikre at prioritetsreglane i dekningslova § 2-8 vert
etterlevde, må det gå fram kva for prioritet trekket
har.
Når det gjeld trekkperioden er situasjonen spesiell
for krav på underhaldstilskot, fordi det ikkje er krav
om at det skal fastsetjast ein trekkperiode. Av omsyn til dei andre
namsmaktene, bør det gjerast merknad i sakshandsamingssystemet
om at trekkperioden er uavgrensa i saker om trekk for underhaldstilskot.
Det neste spørsmålet er kva for opplysningar
som skal registrerast i Lausøyreregisteret, og dermed verte
tilgjengelege for fleire. Det er klårt at Lausøyreregisteret
må innehalde opplysningar om at trekk er lagt ned, og om
storleiken på trekket. Derimot er det omsyn som taler mot
at fordringshavarar, inkassobyrå mv. skal kunne få opplysningar
om trekkas prioritet og om kva for namsmakt som har lagt ned trekket. Dette
er svært sensitive opplysningar. Departementet meiner at
personvernomsyn tilseier at slike opplysningar ikkje vert gjort
tilgjengelege for andre enn namsmaktene. Departementet foreslår
difor at opplysningar om kva for prioritet trekket har, ikkje skal gå fram
av Lausøyreregisteret.
Opplysningar om kva for namsmakt som har lagt ned trekket, kan òg
vere sensitive. Opplysning om kven som er namsmakt vil i første
rekke vere av interesse for dei andre namsmaktene. Departementet foreslår
difor at opplysningar om kva for namsmakt som har lagt ned trekket,
berre skal vere tilgjengeleg for namsmaktene, og ikkje gå fram
av Lausøyreregisteret.
Eit anna spørsmål er om opplysning om trekkperioden
bør gå fram av Lausøyreregisteret. Departementet
legg vekt på at det er ei viktig opplysning for kreditorane
kva tid trekkperioden går ut, og foreslår difor
at trekkperioden skal registrerast i Lausøyreregisteret.
Når det gjeld spørsmålet om kven som
skal sørgje for melding til registeret om at trekk er stansa
på grunn av byte av arbeidsgjevar, finner departementet det
klårt at denne plikta må påliggje den
namsmakta som har lagt ned det trekket som vart stansa.
I høyringsrunden er det reist spørsmål
om kva som skal skje dersom trekket må "setjast i 0" for
ei tid, på grunn av seinare trekk med høgre prioritet. Dersom
eit tidlegare trekk vert utsett på grunn av eit mellomkommande
trekk med høgre prioritet, meiner departementet at dette
bør avmerkast i sakshandssamingssystemet. Det vil då gå fram
at det første trekket vil kunne tre inn på nytt
i løpet av trekkperioden.
Ordninga vil verte basert på automatiske rutinar. Spørsmålet
om sanksjonar mot namsmakter som ikkje oppfyllar plikta til å registrere
utleggstrekk, og spørsmålet om unntak frå registreringsplikta
for heilt kortvarige trekk, kjem difor i eit anna lys enn i 1992 og
under høyringa i 2000. Departementet kan ikkje sjå at
det er behov for sanksjonsreglar når ein baserer seg på automatiske
rutinar. Når det gjeld registrering av heilt kortvarige
trekk, foreslår departementet at ein for tryggleiks skuld
likevel bør ha ein heimel til å gjere unntak frå registreringsplikt.
Etter tvangsfullføringslova § 7-25
skal ei tvangsforretning som endar med at det ikkje vert tatt utlegg, avsluttast
ved at namsmannen gjev begge partar utskrift av namsboka som syner
utfallet og kva som er gjort. I namsboka skal det kortfatta gjerast
greie for kva undersøkingar namsmannen har føretatt
for å utgreie skyldnarens formuestilhøve, og på kva
måte namsmannen har vore eller har søkt å kome
i kontakt med skyldnaren. Saksøkjaren kan klage på ei
avgjerd om "inkje til utlegg".
Ved endringa ved lov 11. juni 1993 nr. 83 vart det presisert
i tvangsl. § 7-25 at paragrafen gjeld når
utlegg ikkje vert tatt av di den saksøkte ikkje har formuesgode
eller lønn eller andre pengekrav som det kan takast utlegg
i. Vidare vart det fastsett at utskrift av namsboka utan ugrunna
opphald skal sendast til registrering i Lausøyreregisteret.
I tredje punktum vart det fastsett at plikten til oversending til
Lausøyreregisteret ikkje gjeld for særnamsmaktene.
Særnamsmaktene har varierande kompetanse til å ta
utleggspant.
Utgangspunktet er at tvangsfullføringslova berre gjeld
for dei alminnelege namsmaktene, med mindre noko anna er fastsett
i særlovgjevinga. Av di dei fleste særnamsmaktene
ikkje har høve til å halde forretning for utleggspant
i alle formuesgodar som skyldnaren eig, har dei oftast ikkje grunnlag
for å fastslå at det ikkje finst noko å ta
utlegg i. Dei kan berre konstatere at det ikkje finst noko å leggje
ned utleggstrekk i, og at det heller ikkje finst beslagbare formuesgode
som dei sjølv har kompetanse til å ta utleggspant
i.
I høyringsnotatet heiter det:
"Det må også vurderes i hvilken utstrekning
beslutning om at det ikke er noe å ta utlegg i hos skyldneren,
bør registreres. Tvangsfullbyrdelsesloven § 7-25
tredje punktum (etter endringsloven i 1993) medfører at
særnamsmyndighetens beslutninger om intet til utlegg er
unntatt fra registrering i Løsøreregisteret. Begrunnelsen
for dette er at særnamsmyndighetene sjelden holder en formell
utleggsforretning … De foretar derfor undersøkelser
i forhold til skyldneren som ledd i sin innkreving, men utformer
sjelden en formell beslutning om "intet til utlegg"… Samtidig vil
det være mange slike avgjørelser som ikke foretas formelt,
men som vil kunne ha stor verdi for kreditorer og potensielle kredittytere.
Det er likevel viktig at registrering i Løsøreregisteret
ikke pålegger særnamsmyndighetene nye plikter
i forhold til å avholde formelle forretninger for intet
til utlegg."
Det avgjerande for om ei avgjerd om "inkje til utlegg" frå ei
særnamsmakt skal registrerast, må, slik departementet
ser det, vere om særnamsmakta har full kompetanse til å ta
utleggspant i tillegg til utleggstrekk, og at det er halde ei formell
forretning. Etter det departementet kjenner til, treffer skattefutane
ofte formelle avgjerder om "inkje til utlegg". Det er då ingen
grunn til at deira avgjerder ikkje skal vere omfatta av registreringsplikta.
Departementet har merka seg at fleirtalet av høyringsinstansane ønskjer
at alle avgjerder om "inkje til utlegg" frå særnamsmaktene
skal registrerast, særleg ut frå kredittopplysningsomsyn.
Departementet meiner likevel det ikkje bør innførast
registreringsplikt for slike avgjerder frå særnamsmakter
som ikkje har kompetanse til å ta utleggspant i alle formuesgode.
Ei namsmakt som berre har kompetanse til å treffe avgjerd
om utleggstrekk og enkelte former for utleggspant, vil ikkje kunne
konstatere at det finst "inkje til utlegg" hos skyldnaren. Det vil
då vere misvisande å registrere ei avgjerd om
at det finst "inkje til utlegg" hos skyldnaren.
Heller ikkje i dei tilfella der særnamsmaktene som ledd
i si kreditorrolle undersøkjer skyldnaren si formuesstilling,
og på bakgrunn av undersøkinga finn at det ikkje
bør haldast utleggsforretning, bør det etter departementets
syn innførast ei plikt til formalisering og registrering.
Det er grunn til å tru at ei slik plikt vil verke fordyrande
og kompliserande for særnamsmaktene. Personvernomsyn taler
sterkt mot at slike uformelle undersøkingar vert registrerte.
I departementets høyringsnotat heiter det:
"Lov 9. juni 1978 nr. 48 om personregistre m.m. § 14
bestemmer at et foretak som driver kredittopplysning, må ha
konsesjon…Løsøreregisteret registrerer
etter gjeldende rett bare ulike typer panteheftelser. Dette gjør
at Løsøreregisteret ikke er å anse som kredittopplysningsvirksomhet… Dersom
Løsøreregisteret også skal opplyse om
løpende utleggstrekk og beslutning om "intet til utlegg",
vil dette gå ut over det som er angitt etter personregisterforskriften § 4-1 nr.
1. Det synes imidlertid lite hensiktsmessig at noen av registreringene
i Løsøreregisteret skal reguleres av personregisterloven,
mens andre faller utenfor. Av den grunn foreslås å gjøre
en endring i omfanget av hva som omfattes [av] denne
lovgivningen slik at registrering av utleggstrekk og "intet til
utlegg" i Løsøreregisteret ikke blir å betrakte
som kredittopplysningsvirksomhet."
Departementet foreslår å føre vidare
forslaget i høyringsnotatet. Dette inneber at det vert
innført eit unntak i personopplysningsforskrifta, om at
registrering av utleggstrekk og avgjerder om "inkje til utlegg"
i Lausøyreregisteret og utlevering av opplysningane frå registeret
ikkje vert rekna som kredittopplysningsverksemd.
I høyringsnotatet frå departementet heiter
det:
"Etter edbtinglysningsforskriften § 23
har enhver rett til å få vite hvilke opplysninger
som er registrert om en selv. Etter tredje ledd i denne bestemmelsen
er innsynsrett i Løsøreregisteret regulert av
de alminnelige regler i personregisterloven. Tilsvarende bestemmelse
foreslås å gjelde for rett til innsyn i utleggstrekk
og beslutning om "intet til utlegg"."
Departementet foreslår å vidareføre
forslaget i høyringsnotatet om at skyldnaren skal ha gratis
innsynsrett i Lausøyreregisteret.
Eit anna spørsmål er kva for reglar som skal
gjelde for skyldnarens rett til innsyn i opplysningar i det sams
sakshandsamingssystemet hos Statens innkrevjingssentral. Dette systemet
vil innehalde fleire opplysningar enn Lausøyreregisteret.
Gjeldande reglar gir ikkje skyldnaren krav på innsyn i
dei opplysningane Statens innkrevjingssentral har lagra om vedkommande
til bruk i si eiga eller andre namsmenn si tvangsfullføring.
Personvernomsyn talar sterkt for at den det gjeld, må ha
rett til innsyn i dei til dels omfattande opplysningane som Statens
innkrevjingssentral vil ha lagra om vedkommande. Etter departementet
si meining er den beste løysinga å fastsetje innsynsretten
i straffeprosesslova § 456. Retten til innsyn
vil gjelde uavhengig av kva for ei kjelde opplysningane kjem frå i
utgangspunktet.
Når det gjeld kommunale økonomiske rådgjevarar
og andre som skyldnaren har bede om hjelp, meiner departementet
at det ikkje er naudsynt å fastsetje særskilde
reglar om deira innsynsrett.
Departementet går inn for at det innførast
plikt for namsmaktene til å gje melding til skyldnaren
om at forretning om utleggspant, utleggstrekk eller "inkje til utlegg"
vil verte registrert i Lausøyreregisteret. Departementet
fører vidare forslaget i høyringsnotatet om at
den saksøkte skal få meldinga samstundes med at
han får utskrift av namsboka. Slik melding vil kunne førebygge
feilregistreringar.
Når skyldnaren mottek utskrift av namsboka som syner
kva for opplysningar som vil verte registrerte i Lausøyreregisteret,
vil det etter departementet si vurdering ikkje vere naudsynt å krevje
at det jamvel skal gjevast opplysning om rett til innsyn i Lausøyreregisteret.
Det følgjer direkte av framlegget til endring av straffeprosesslova § 456
at skyldnaren òg vil ha rett til innsyn hos Statens innkrevjingssentral.
Departementet foreslår ikkje nye reglar om utlevering
av opplysningar om utleggspant. Opplysningar om utleggspant må som
i dag kunne utleverast munnleg, eller skriftleg etter gjeldande
gebyrreglar. Departementet meiner at det heller ikkje bør
fastsetjast særskilte reglar for utlevering av opplysningar om
utleggspant som ikkje kan få rettsvern ved registrering
i Lausøyreregisteret. Det vil gje eit enklare system for
Lausøyreregisteret når alle utleggspant følgjer
same reglar, i staden for at registeret i kvart tilfelle må undersøkje
kva slags formuesgode det er tatt utleggspant i.
Når det gjeld opplysningar om utleggstrekk og "inkje
til utlegg", er det første spørsmålet
kven som bør ha tilgang til desse opplysningane direkte
frå Lausøyreregisteret. Framlegget i høyringsnotatet gjekk
ut på at ein kvar skulle ha tilgang til slike opplysningar,
men at dei berre kunne gjevast ut skriftleg mot gebyr. Namsmaktene
vil etter det systemet ein legg opp til, få tilgang til
opplysningane hos Statens innkrevjingssentral slik at dei nå fell
utanfor spørsmålet om innsyn i opplysningane i
Lausøyreregisteret.
Dei grupper som i særleg grad vil ha nytte av opplysningar
frå Lausøyreregisteret om utleggstrekk og "inkje
til utlegg", er advokatar, finansinstitusjonar, inkassobyrå,
kredittopplysningsbyrå og andre offentlege organ enn namsmaktene.
Det er klårt at denne gruppa brukarar må få tilgang
til opplysningane. Departementet foreslår at tilgangen
avgrensast til desse gruppene, slik at andre må vende seg
til kredittopplysningsbyrå for å få tilgang
til dei registrerte opplysningane om utleggstrekk og "inkje til
utlegg". Dei som må vende seg til eit kredittopplysningsbyrå må ha
eit "saklig behov" for å få opplysningane.
Opplysningar om utleggstrekk og "inkje til utlegg" bør
berre kunne utleverast skriftleg. Departementet meiner det bør
opnast for at opplysningane i Lausøyreregisteret kan fåast
både ved utskrift og gjennom direkte oppslag mot databasen.
For opplysningar som vert gjeve ut ved utskrift, bør
det i forskrift fastsetjast reglar om gjenpartsplikt til skyldnaren
dersom denne ikkje er næringsdrivande. Om det òg
skal vere gjenpartsplikt overfor næringsdrivande, vil verte
vurdert i samband med forskriftsarbeidet. Det må òg
vurderast om det skal innførast gjenpartsplikt ved elektroniske
oppslag i registeret.
Reglar om gebyr for utlevering av opplysningar om utleggstrekk
og "inkje til utlegg" må òg fastsetjast i forskrift.
Munnleg utlevering av opplysningar om utleggspant som får
rettsvern ved tinglysinga i Lausøyreregisteret, må framleis
vere gebyrfritt. Departementet meiner det heller ikkje bør
innførast gebyr for slik utlevering av opplysningar om
den avgrensa gruppa utleggspant som ikkje vil få rettsvern
ved registreringa i Lausøyreregisteret.
Utleggspant skal generelt slettast frå Lausøyreregisteret
når det er openbart at heftinga har falle bort. Utleggspantet
skal difor slettast frå registeret når kravet
det er tatt utlegg for, er gjort opp. For utleggspant som ikkje
er registrert i eit realregister, fastset pantelova som hovudregel
at panteretten materielt sett fell bort som forelda etter tre år.
Når utlegget har falle bort som forelda, kan det slettast
frå Lausøyreregisteret. Etter pantelova har ein
kreditor som er offentlig myndigheit, og som har utleggspant for
sitt krav, plikt til å sørgje for sletting av
pantet innan ein månad etter at kravet er opphøyrd.
For utleggspant i fast eigedom er regelen at verknaden av tinglysinga
fell bort etter fem år. Når verknaden av tinglysinga
har falle bort, skal registerføraren av eige tiltak slette
heftinga.
Departementet meiner at slettingsreglane for utlegg som får
rettsvern på annan måte enn ved registrering i
Lausøyreregisteret, men som likevel er registrert der av
omsyn til kredittopplysning, bør vere dei same som for
andre utleggspant. Departementet meiner det bør presiserast
i forskrift kva for reglar som skal gjelde om sletting frå registeret
av utleggspant som ikkje får rettsvern ved tinglysinga
der.
Når det gjeld utleggstrekk, foreslår departementet å føre
vidare framlegget i høyringsnotatet om at utleggstrekket
skal slettast frå Lausøyreregisteret når trekkperioden
er gått ut, eller når utleggstrekket av andre
grunnar har falle bort.
Departementet meiner at ei avgjerd om "inkje til utlegg" bør
slettast frå registeret når kravet som var bakgrunnen
for utleggsforretninga er gjort opp eller av andre grunner har falle
bort. At skyldnaren har gjort opp kravet, eller at kravet av andre
grunnar har falle bort, er ein indikasjon på betring i økonomien som
tilseier at utleggsforretninga bør slettast.
Utkastet til ny § 7-29 i tvangsfullføringslova
regulerer situasjonen der det er registrert ei utleggsforretning
med resultat "inkje til utlegg". Dersom kravet er dekka eller falle
bort eller dersom tvangsgrunnlaget er oppheva, falle bort eller
kjent ugyldig, skal forretninga etter lovframlegget slettast frå Lausøyreregisteret.
Ved vurderinga av kor lenge ei avgjerd om "inkje til utlegg"
skal stå registrert når kravet ikkje er gjort opp,
må det leggjast vekt på omsynet til skyldnaren og
omsynet til at registeret skal gje tilstrekkelig gode kredittopplysningar.
Etter departementets syn vil ein regel om at avgjerder om "inkje
til utlegg" skal stå registrert i tre år, kombinert
med ein regel om at registreringa skal slettast når kravet
er oppgjort, gje best samsvar med dei øvrige reglane for
kredittopplysningar. At registreringa skal slettast når
kravet vert gjort opp, sikrar mot at registeret gjev eit galt inntrykk
i saker kor det er klårt at skyldnarens økonomi
er betra.
Det må leggjast til grunn at namsmaktene allereie etter
gjeldande rett har plikt til å undersøkje om det
er lagt ned trekk mot skyldnaren før dei sjølv
legg ned eit nytt trekk. Regelen forutset at namsmakta undersøkjer
om det finst tidlegare trekk med dårlegare prioritet enn
det nye. Arbeidsgjevarar har etter tvangsl. plikt til å gje
opplysningar om pålagte trekk i saksøktes lønn.
Det skjer likevel i praksis at det ikkje vert gjort undersøkingar
om tidlegare trekk, og at det samla beløpet for fleire
trekk er satt for høgt. Departementet finn difor grunn
til å presisere i tvangsfullføringslova at namsmaktene
må undersøkje om det allereie er lagt ned trekk
før nytt trekk vert lagt ned. Framlegget i proposisjonen
bygger på det sams elektroniske sakshandsamingssystemet
som er under utvikling og som alle namsmaktene etter kvart skal
ha tilgang til. Det er då meininga at namsmaktene skal
undersøkje i dette systemet.
Lovframlegga i proposisjonen her bygger vidare på ein
føresetnad om at namsmaktene skal ha tilgang til eit sams
sakshandsamingssystem. Det er då ein føresetnad
at namsmaktene uavhengig av teieplikt må ha tilgang på opplysningar
om utleggsforretningar frå andre namsmakter. Spørsmålet
er i det følgjande korleis formidling av opplysningar om
inntekts- og formuestilhøva til skyldnaren og om dei utleggsforretningar
som har vore nedlagt, kan bli avpassa til reglar om teieplikt.
Departementet finn at det er på det reine at dei alminnelege
namsmaktene etter gjeldande rett kan gje opplysning om saksøktes
namn og personnummer til Statens innkrevjingssentral for å innhente
informasjon om inntekts- og formuestilhøve.
Statens innkrevjingssentral er eit forvaltningsorgan, og teiepliktreglane
i forvaltningslova § 13 gjeld for sentralen. Lovavdelinga
i Justisdepartementet meinte i ei tolkingsuttale at teieplikta hindra
innkrevjingssentralen i å formidle teiepliktige opplysningar vidare
til andre namsmakter. Det er difor naudsynt med ei særskilt
regulering av teieplikta for slik vidareformidling. Når
det gjeld tilgang til opplysningar om utleggsforretningar frå andre
namsmakter vurderer departementet det slik at teiepliktreglane som gjeld
for den einskilde namsmakta ikkje er til hinder for at opplysningar
om forretningane vert utlevert til Statens innkrevjingssentral.
Det kan på den andre sida reisast tvil om Statens innkrevjingssentral
kan formidle opplysningane vidare utan hinder av teieplikta. Når
ein likevel må ha ein regel som tillet vidareformidling
av andre opplysningar, kan ein like godt fjerne eventuell tvil ved å fastsette
uttrykkeleg at opplysningar om utleggsforretningar kan vidareformidlast.
Departementet foreslår på denne bakgrunnen eit
nytt sjette ledd i straffeprosesslova § 456 som
går ut på at Statens innkrevjingssentral kan hente
inn og vidareformidle opplysningar både om skyldnaren sine
inntekts- og formuesforhold og utleggsforretningar mot skyldnaren.
Sett frå fordringshavarsida vil den utvida registreringa
av utleggsforretningar i Lausøyreregisteret gje eit betre
grunnlag for å avgjere kor store ressursar ein bør
leggje i innkrevjinga av uteståande krav, og eit betre
grunnlag for kredittvurdering. Det kan ikkje vere tvilsamt at tapsreduksjonen
vil vere så stor at den utvida registreringa samfunnsøkonomisk
er ei lønnsam ordning.
Det er for augeblikket noko uklårt i kva mon forslaga
i proposisjonen her vil føre med seg tilleggskostnader
med tanke på Statens innkrevjingssentral og dei alminnelege
namsmennene isolert sett.
For Brønnøysundregistra vil systemutviklingskostnaden
truleg verte på mellom 1,5 og 2 mill. kroner. For skattefutane,
dei kommunale skatteoppkrevjarane og Trygdeetatens innkrevjingssentral
vil utviklingskostnadene ved å knyte seg til systemet truleg verte
omkring henhaldsvis 1 mill. kroner, 2 mill. kroner og 1,5 mill.
kroner. I tillegg kjem eventuelle kostnader knytt til behovet for
utvida kapasitet hos Statens innkrevjingssentral. Desse er berekna
til 450 000 kroner i etableringskostnadar og 500 000 kroner
i årlege driftskostnadar. Driftskostnadane for skatteoppkrevjarane
kan først reknast ut nøyaktig når det
nye skatterekneskapssystemet ligg føre. Det ligg føre
eit anslag på 1,5 mill. kroner i årlege driftskostnader.