Jeg viser til brev 11. mai 2005, der Justiskomiteen
reiser to spørsmål vedrørende Ot. prp.
nr. 66 (2004-2005):
"Justiskomiteen har som kjent ovennevnte proposisjon
til behandling.
I den forbindelse ønsker
komiteen departementets svar på følgende spørsmål:
1) Årsaken til at det har tatt
5 år fra departementet foretok sin høringsrunde
til lovforslaget ble oversendt justiskomiteen?
2) På bakgrunn av det som fremkommer i det fremlagte
lovforslaget om hvorvidt det burde vært avholdt en ny høringsrunde?
"
Høringsbrevet med forslag til lovendringer vedrørende
samordning av lønnstrekk og utvidet registrering av utleggsforretninger
ble sendt 9. juni 2000 med høringsfrist 15. september
2000. Departementet påbegynte deretter arbeidet med en
odelstingsproposisjon. Flere departementer var involvert i arbeidet. Tidlig
i proposisjonsarbeidet ble man enig om at det var hensiktsmessig å avvente
proposisjonen om organiseringen av den sivile rettspleien på grunnplanet,
jf. Ot.prp. nr. 43 (2003-2004) Om lov om endringer i rettergangslovgivningen
m.m. (organiseringen av den sivile rettspleie på grunn),
som ble fremmet 26. mars 2004. Når den fremtidige
organiseringen av den sivile rettspleien på grunnplanet
var fastlagt, ville man vite hvilke organisatoriske forutsetninger
man hadde å bygge på, jf. Ot.prp. nr. 43 (2003-2004)
side 16 der det heter:
"Spørsmålet om samordning av lønnstrekk
ble berørt i et høringsnotat fra Justisdepartementet
i 2000 om registrering av lønnstrekk i Løsøreregisteret.
Arbeidet ble stilt i bero i påvente av en avklaring av
organiseringen av den sivile rettspleien på grunnplanet. Når
organiseringen av namsmannsapparatet er fastlagt, vil en lettere
kunne gå videre med spørsmålet om samordning
av lønnstrekk, jf. punkt 6.3 siste avsnitt."
Forholdet mellom omorganiseringen av den sivile rettspleien på grunnplanet
og arbeidet med samordning av lønnstrekk er også kommentert
på side 27 i proposisjonen (jf. henvisningen i sitatet
ovenfor):
"Organiseringen vil ikke legge hindringer i veien for
en samordning av lønnstrekk overfor arbeidsgivere, jf.
punkt 3.8, og en eventuell bedre samordning mellom de alminnelige
namsmyndighetene og særnamsmennene. I disse sammenhengene
vil det være en fordel å kunne forholde seg til
et ryddig namsmannsapparat med et enhetlig overordnet ansvar."
Arbeidet med samordning av lønnstrekk ble tatt opp igjen
allerede sommeren 2004 som en følge av Stortingets anmodningsvedtak
14. juni 2004, jf. Ot.prp. nr. 66 (2004-2005) side 11 (punkt
2.2.2). Jeg viser også til omtalen i budsjettpropsposisjonen
for 2005 (St.prp. nr. 1 (2004-2005) JD side 44-45, gjengitt i Ot.prp.
nr. 66 (2004-2005) side 11-12).
Etter at den nye organiseringen av den sivile rettspleien på grunnplanet
var vedtatt, og departementet i samarbeid med andre hadde lagt hovedpremissene
for hvordan den sivile rettspleien på grunnplanet skulle
betjenes med hensyn til dataverktøy for saksbehandlingen,
var de viktigste forutsetningene lagt for hvordan man burde løse
spørsmålene om samordning av lønnstrekk
og utvidet registrering av utleggsforretninger. Dersom man skulle
ha håndtert disse spørsmålene uavhengig
av og forut for de nevnte avklaringene, ville det ha blitt et nevneverdig
mer komplisert og kostbart prosjekt.
Etter min mening var det ingen foranledning til å avholde
en ny høring i tillegg til høringen i 2000 før Ot.
prp. nr. 66 (2004-2005) ble fremmet. I de materielle løsningene
av betydning for publikum og for andre namsmyndigheter er forslagene
i proposisjonen i samsvar med de løsningene som departementet
tok til orde for i høringsnotatet 9. juni 2000.
Siden det er reist tvil om dette, vil jeg gå noe nærmere
inn på enkelte sider av spørsmålet.
Stortinget vedtok ved lov 11. juni 1993 nr. 83 om endringer
i rettergangslovgivningen m.m. lovregler om registrering av utleggsforretninger
i Løsøreregisteret. Av hensyn til behovet for
nærmere utredning av personvernspørsmålene
knyttet til dette, ble loven ikke satt i kraft. I høringen
i 2000 var det derfor to hovedspørsmål:
I høringsnotatet 9. juni 2000 ble det skissert
løsninger på personvernspørsmålene
knyttet til utvidet registrering av utleggsforretninger. For samordning av
lønnstrekk ble det skissert som løsning at alle namsmyndigheter
skulle undersøke i Løsøreregisteret om
det allerede var nedlagt trekk hos skyldneren, før trekk
eventuelt ble nedlagt. Det store flertallet av høringsinstansene
støttet disse forslagene. Alternativet under høringen
var Næringslovutvalgets forslag om at utleggstrekk skulle
besluttes av én sentral instans.
I arbeidet med omorganiseringen av den sivile rettspleien på grunnplanet
har jeg lagt til grunn at det ikke skal skje en sentralisering av
namskompetansen, jf. mitt brev 19. mai 2004 til Justiskomiteen
(gjengitt i Innst. O. nr. 90 (2003-2004) side 23 flg) der jeg fremholdt
(se side 25 første spalte):
"Selv med en samling av namsmannsoppgavene vil oppgavene
innen den sivile rettspleien på grunnplanet ikke være
så omfattende at det kan forsvare en egen etat med en tilnærmet
så desentralisert organisering som vi har i dag. Også for
den sivile rettspleien på grunnplanet er lokalkunnskap
og nærhet til publikum en forutsetning for en god tjeneste.
For skyldnerne er nærhet til namsmannen viktig i utleggssaker og
i gjeldsordningssakene. Det er viktig å sikre denne nærhet
og unngå at debitor bare blir gjenstand for automatisert
saksbehandling i et datasystem. Denne nærhetstradisjonen
er grunnleggende å bevare i den videre utvikling av lensmannen/namsmannens
sivile oppgaver."
Slik jeg ser det, er det meget viktig å holde fast ved
at namskompetansen ikke skal sentraliseres. På dette punktet
er det fullt samsvar mellom den løsningen på samordningsproblematikken
som departementets skisserte i høringsnotatet i 2000, de
premisser regjeringen og Stortinget la til grunn for omorganiseringen
av den sivile rettspleien på grunnplanet, og de løsninger
som skisseres i Ot.prp. nr. 66 (2004-2005).
Forskjellen mellom høringsnotatet i 2000 og Ot.prp.
nr. 66 (2004-2005) ligger i hvordan dataflyten teknisk sett organiseres:
Etter høringsnotatet i 2000
skulle namsmennene melde inn sine utleggstrekk m.m. direkte til
Løsøreregisteret. Jeg nevner at namsmennene i
dag melder inn de utleggsforretningene som etter dagens regler skal
registreres i Løsøreregisteret (LR), ved å sende
papirutskrift av namsboken til LR i posten.
Etter opplegget i Ot.prp. nr. 66 (2004-2005) vil registreringen
i LR skje via Statens Innkrevingssentral (SI) ved automatiserte
rutiner i de tilknyttede namsmennenes saksbehandlingsverktøy uten
manuell behandling hos (SI). For de ulike namsmyndighetene vil opplysningene
være elektronisk tilgjengelige hos SI. Kredittopplysningsbyråer
og finansinstitusjoner mv. vil få opplysninger om utleggsforretningene
fra LR.
Etter min mening er det åpenbart at denne justeringen
i hvordan opplysningene skal finne vei til Løsøreregisteret,
og i hvordan namsmennene teknisk sett skal få tilgang til
dem, ikke tilsier ny høring. Jeg vil i den forbindelse
peke på:
Forslaget i Ot. prp. nr. 66 (2004-2005)
innebærer ingen forskyving av namskompetanse.
Det medfører ingen innskrenkninger eller endringer
i skyldnernes muligheter for å holde seg til den namsmyndigheten
som har krav mot dem til inndriving.
Forslaget om innsyn hos Statens Innkrevingssentral (SI)
er begrunnet i personvernhensyn og medfører ikke at SI
tildeles noen saksbehandlingsfunksjon.
Kanaliseringen av informasjonen gjennom SI vil skje ved
automatiserte rutiner som ikke vil legge beslag på saksbehandlerkapasitet
hos SI.
Informasjonsformidlingen vil ikke gi SI noen uryddig dobbeltrolle
siden det vanskelig kan tenkes noen form for interessekonflikt mellom
informasjonsformidlerrollen og SI´s oppgaver som kreditorrepresentant
og særnamsmyndighet.
De mindre lovendringene som gjelder andre namsmyndigheters adgang
til å benytte SI´s systemer for informasjonsinnhenting
i stedet for å etablere og vedlikeholde egne systemer,
krever etter min mening ingen høring.
I begrunnelsen for Stortingets anmodningsvedtak 14. juni
2004 pekte Justiskomiteen på at dagens system også medfører
at arbeidsgiverne påføres for store administrative
byrder og dessuten i for stor grad får kjennskap til arbeidstakernes
private problemer, jf. Innst. O. nr. 90 (2003-2004) side 12. Disse
problemene kan reduseres vesentlig ved en samordnet innkreving av
utleggstrekkene, jf. Ot.prp. nr. 66 (2004-2005) side 6 annen spalte
der det heter om dette:
"Ei meir fullstendig samordning òg av innbetaling
av utleggstrekk, kan ein få ved at trekka vert innkravde
av ein sentral instans på bakgrunn av informasjon instansen
har mottatt frå andre namsmakter. Arbeidsgjevaren treng
då berre foreta eitt trekk sjølv om det er lagt
ned trekk i fleire saker, og vil ikkje verte kjend med kva for gjeld
det vert trekt for. I samarbeidsprosjektet mellom SI og dei alminnelege namsmaktene
vert det lagt opp til å understøtte ei slik ordning.
Skal ei slik ordning kunne gjennomførast, er det naudsynt
med nærmare utgreiing, herunder av om ordninga bør
omfatte alle namsmaktene, og det må gjennomførast
alminneleg høyring med påfølgjande lovendringar.
Regjeringa vil arbeide vidare med dette spørsmålet.
Også ved ei slik samordning av sjølve innbetalinga,
vil det framleis vere dei lokale namsmaktene som skal fastsetje
om det i det heile skal leggjast ned trekk og storleiken på trekka."
De løsningene som foreslås i Ot.prp. nr. 66 (2004-2005)
vil bygge opp under en eventuell samordnet innkreving, men forutsetter
ikke på noen måte at man går videre i
den retning. I det videre arbeidet med spørsmålet
må man blant annet vurdere om det er hensiktsmessig med
en slik endring i arbeidsfordelingen mellom namsmyndighetene, hvilke
konsekvenser en slik omlegging kan få for skyldnerne, fordringshaverne
og de trekkpliktige, og hvordan et slikt system eventuelt kan utformes
uten forlengelse av saksbehandlingstiden.