Etter forslaget vil den nye loven erstatte gjeldende lov om offentliggjøring
av politiske partiers inntekter (lov av 22. mai 1998 nr.
30). Forslaget gjelder:
flytting av gjeldende lovbestemmelser
om registrering av politiske partier i valgloven til den nye partiloven
regulering av den statlige støtteordningen for
politiske partier i lovs form
privates adgang til å støtte politiske
partier
det offentliges innsynsrett i finansieringen av de politiske
partier, både når det gjelder inntektene til lokallag,
fylkeslag, fylkesungdomslag og partiets sentrale organ, herunder
sentrale ungdomsorganisasjon
etablering av en ny, uavhengig nemnd som bl.a. skal fordele
statsstøtten, behandle klager etter den nye loven og avgi årlig
rapport til departementet om sin virksomhet
Demokratifinansieringsutvalget har ikke foreslått endringer
utover det som anses som nødvendig for at regelverket kan
innpasses i den nye partiloven.
Departementet vurderer forslaget om flytting av partiregistreringsordningen
fra valgloven kapittel 5 til den nye partiloven som et forslag av
lovteknisk og administrativ art, uten at dette på noen
måte kan sies å ha innvirkning på partienes
rettigheter eller plikter - eller for øvrig innebærer
noen substansielle endringer i gjeldende rett.
Departementet viderefører i dette lovforslaget utvalgets
forslag om å flytte reglene fra valgloven til partiloven.
Departementet anser det naturlig at Moderniseringsdepartementet,
som i dag har det administrative ansvaret for gjeldende lov om offentliggjøring
av politiske partiers inntekter og som administrerer dagens ordning
for statlig partistøtte, får tilsvarende ansvar
for den nye partiloven. Etter forslaget vil dette også omfatte
den myndighet vedrørende partiregistrering som Kommunal-
og regionaldepartementet i dag er tillagt.
Departementets lovforslag tar utgangspunkt i det forslag til
endringer i valgloven som Regjeringen har foreslått i Ot.prp.
nr. 44 (2004-2005), jf. også Innst. O. nr. 60 (2004-2005).
Når det gjelder departementets vurderinger av forslaget
om å etablere et nytt uavhengig råd som bl.a.
skal overta den myndighet som i dag ligger i Klagenemnda etter valgloven,
vises det til kapittel 8 i proposisjonen, samt innstillingens s.
19.
Departementet deler utvalgets oppfatning om at det fortsatt er
behov for offentlige tilskudd til partiorganisasjonene og de folkevalgte
gruppene. Som nevnt i kapittel 2 i proposisjonen, har departementet ved
utformingen av utvalgets mandat lagt til grunn at ordningen med
offentlige tilskudd til politiske partier skal videreføres
i en eller annen form.
Departementet mener at de samme argumentene for en offentlig
tilskuddsordningen gjør seg gjeldende i dag som da ordningen
ble innført i 1970, jf. de kjerneoppgaver som politiske
partier er tillagt i forbindelse med vår demokratiske styreform.
Etter departementets vurdering har disse kjerneoppgavene vist seg
svært stabile over tid. Oppgavene kan i norsk sammenheng
verken sies å ha blitt flere eller færre i årenes
løp. Innvendingene som anføres mot offentlig finansiering
av politiske partier, er også langt på vei de
samme. De viktigste innvendingene er at offentlig støtte
til politiske partier kan skape et avhengighetsforhold til det offentlige
og at et politisk flertall kan ha muligheter for å favorisere
seg selv gjennom en støtteordning.
Etter departementets mening er spørsmålet om
et eventuelt økt avhengighetsforhold til det offentlige
i negativ betydning, primært et spørsmål
om graden av offentlig finansiering kan tenkes å ha innvirkning
på den politiske meningsytring i samfunnet, partienes evne
og vilje til å få politisk oppmerksomhet rundt samfunnsmessig
sett viktige saker, rekruttering av politiske ledere eller på andre
funksjoner som de politiske partiene ivaretar. Selv om det synes
klart at de politiske partiene økonomisk sett har blitt
mer og mer avhengige av offentlige midler ettersom bevilgningsnivået
og driftskostnadene har økt og selvfinansieringsevnen er
redusert, er det ikke holdepunkter for at denne utviklingen har
hatt negativ innvirkning på partienes håndtering
av sine kjerneoppgaver eller har vært til skade for demokratiet.
Etter det departementet kan se, foreligger det heller ikke holdepunkter
for å hevde at partier i maktposisjon ved hjelp av den
statlige tilskuddsordningen har skapt etableringshindringer eller
favorisert seg selv konkurransemessig.
Som utvalget også peker på, kan en økning
i den offentlige finansieringsandelen av de politiske partiene gjøre
partiene mindre avhengige av private bidrag som igjen - isolert
sett - kan være en fordel ved at mulighetene for korrupsjon
eller korrupsjonsmistanker blir redusert.
Departementet viser til at regelverket rundt partistøttordningen
siden innføringen i 1970 har hatt uavhengighet som et grunnprinsipp,
bl.a. ved etablering av et uavhengig utvalg for å avgjøre
skjønnsspørsmål. Departementets holdning
har hele tiden vært at myndighetsutøvelse i tilknytning
til ordningen tilligger det uavhengige utvalget. Departementet legger
til grunn at den offentlige tilskuddsordningen fortsatt bør
være slik at støtte gis uten vilkår eller
føringer fra det offentliges side til de støtteberettigede
partiene. Både for å sikre nøytralitet
og for å effektivisere administrasjonen av støtteordningen,
bør det legges stor vekt på objektive støttekriterier
og regler som gir begrenset rom for offentlig myndighets- og skjønnsutøvelse.
Departementet har i mandatet bedt utvalget vurdere alternative
finansieringsordninger for politiske partier. Departementet deler
utvalgets oppfatning om at det vil være en samfunnsmessig
sett uheldig utvikling om partienes selvfinansieringsgrad økes
ved økt forretningsdrift eller formuesforvaltning. En slik sammenblanding
mellom politiske og kommersielle interesser vil kunne tenkes å gi
opphav til rollekonflikter og mistanker om myndighetsmisbruk.
Departementet viser til at utvalgets flertall går inn
for at statlige tilskudd skal forbeholdes partier som er registrert
etter reglene i valgloven.
Departementet viser til at forutsetningen om at den statlige
partistøtten skal tilfalle de registrerte politiske partiene
har vært lagt til grunn helt fra ordningen ble innført.
Departementet er enig med utvalgets flertall i at begrunnelsen
og bakgrunnen for den statlige tilskuddsordningen, er at partiene
er tillagt ansvaret for visse kjerneoppgaver som er en viktig forutsetning for
den demokratiske styreformen. Videre, at slike oppgaver best løses
innenfor permanente, stabile politiske organisasjoner som arbeider
langsiktig - hver for seg på grunnlag en felles visjon,
ideologi eller et felles verdigrunnlag for å utvikle samfunnet.
Etter departementets vurdering bør den statlige støtten
fordeles slik at den gir størst mulig samfunnsmessig gevinst.
Etter vurderingen vil dette skje når støtten gis til
organisasjoner som antas å utføre flest mulig
av de aktuelle kjerneoppgavene på en effektiv måte.
Slik departementet ser det, vil stabile og helhetlige partiorganisasjoner
med et mer eller mindre etablert organisasjonsapparat og et noe
større geografisk nedslagsfelt i denne sammenhengen klart
peke seg ut.
Departementet vektlegger videre nødvendigheten av å ha
klare og mest mulig objektive inngangskriterier for en statlig partifinansieringsordning.
Departementet merker seg at det i utvalget er uenighet om hvorvidt
kravene til registrering av politiske partier er lett å oppfylle
eller ikke for upolitiske lister.
Departementet viser til at valglovens kriterier for hva som skal
regnes som et politisk parti eller ikke, er gitt ut fra helt andre
hensyn enn hvilke politiske organisasjoner som skal være
berettiget statsstøtte eller ikke. Departementet anser
det naturlig at en partistøtteordning bør bygge
på det som til enhver tid er valglovens definisjon av politiske
partier og ellers bidra til å ivareta de hensyn som ligger
til grunn for en slik avgrensning.
Departementet støtter forslaget fra flertallet i utvalget
om at statsstøtten på kap. 1530 bør forbeholdes
partier som er registrert i henhold til kapittel 5 i valgloven.
Departementet går i likhet med flertallet i utvalget inn
for at de uregistrerte gruppene eller listene skal ha godtgjørelse
for det arbeidet som utføres i kommunestyrer og fylkesting
- på lik linje med de registrerte partiene.
Utvalget foreslår at den statlige støtten fordeles hhv.
som 1/10 grunnbeløp og 9/10 som stemmestøtte. Grunntilskudd
tildeles partier som får følgende oppslutning:
minst 2,5 pst. oppslutning ved sist
foregående stortingsvalg, eller
minst 4,0 pst. oppslutning ved sist foregående fylkestingsvalgs
valg, eller minst én representant innvalgt, eller
minst 4,0 pst. oppslutning ved sist foregående kommunestyrevalg,
eller minst én representant innvalgt
Etter forslaget tildeles stemmestøtte til alle registrerte
partier som får stemmer ved ett av ovennevnte valg - likevel
med en minstegrense for utbetaling fastsatt ut i fra administrative
hensyn.
Departementet mener at de argumenter som Demokratifinansieringsutvalget
anfører er relevante mht at det ved fastsettelsen av et
forholdstall for fordeling av grunntilskudd og stemmestøtte,
spesielt må tas hensyn til at velgernes dom skal få økonomiske konsekvenser
for partiene. Ser en bort fra gruppe- og representantstøtten,
ivaretar dagens ordning fullt ut dette gjennom regelen: ingen stemmer,
ingen støtte - og at det totale støttebeløpet
gis i form av en fast sats per stemme.
Departementet mener at valgresultatet i alt overveiende grad
bør være avgjørende for et partis relative
andel av statstilskuddet - noe som taler for at satsen for grunntilskudd
ikke bør være for høy. Departementet
støtter på denne bakgrunn utvalgets forslag til
oppsplitting av statsstøtten, herunder forslagene til fordelingstall,
jf. §§ 11-13 i lovforslaget. Forslaget om
oppsplitting i stemmestøtte og grunntilskudd vil til en
viss grad bidra til å jevne ut den statlige støtten mellom
partiene.
Utvalget foreslår at statstilskudd til kommunale og
fylkeskommunale organer legges inn i statens rammetilskudd til kommuner
og fylkeskommer og at det tas inn en bestemmelse i den nye partiloven
som sikrer at slik støtte gis på en ikke-vridende
måte. Hensynet er bl.a. å skape større
likhet mellom støtte til folkevalgte grupper på lokalt
plan og det som i dag gjelder for stortingsgruppene.
Det foreliggende lovforslaget i § 20 (2) fastslår en
ansvarsfordeling når det gjelder å yte støtte
til de ulike folkevalgte gruppene og at slik støtte skal
ytes forholdsmessig etter valgoppslutning. Slik bestemmelsen er
formulert, kan den imidlertid ikke tolkes som en plikt for den enkelte
fylkeskommune eller kommune til å støtte sine
folkevalgte grupper. Etter utvalgets forslag vil det være
opp til det folkevalgte organ selv å bestemme omfanget
av støtten. I prinsippet er derfor bestemmelsen ikke til
hinder for at den årlige bevilgningen kan settes til 0
i den enkelte kommune. Regelen slår imidlertid fast at
dersom slik støtte gis, skal den ytes etter de nevnte kriterier.
Departementet har, etter avveining av de ulike hensyn i denne
saken, funnet at hensynet til det kommunale selvstyret bør
tillegges størst vekt og støtter på denne
bakgrunn utvalgets forslag.
Departementet har ingen merknader til utvalgets forslag om at
støtten til ungdomsorganisasjonene på fylkesplan
bevilges over en egen post på statsbudsjettet.
Departementet har heller ingen prinsipielle innvendinger eller
merknader til utvalgets forslag om at øremerkede tilskudd
skal avvikles. Departementet ser imidlertid at det kan anføres
argumenter for at en slik gjennomføring bør motsvares
av mer liberale regler for ordningen med grunntilskudd.
For kap. 1530 innebærer dette at nominasjonsstøtten
som bevilges annet hvert år, vil falle bort. Det vil være
opp til Stortinget, gjennom de årlige bevilgningsvedtak, å avgjøre
hvilken kompensasjon partiene eventuelt skal gis for bortfallet
av tilskudd til ymse publikasjoner og nominasjonsstøtten.
Departementet viser til at for postene 70 og 76, vil resultat
av stortingsvalget i henhold til dagens praksis gjelde fra 1. januar
i året etter valget og til og med 31. desember
fjerde år etter valget. Det gjøres ingen endringer
i fordelingen av bevilgningen i fjerde kvartal i valgåret.
Dagens praksis er derfor i tråd med utvalgets forslag.
Departementet ser at en ordning der det samme statistikkgrunnlaget
legges til grunn for beregning av de årlige tilskudd i
hele valgperioden, kan bidra til å gi partiene større
grad av finansiell forutberegnelighet. Departementet støtter
derfor utvalgets forslag om at den lokale og fylkeskommunale partistøtten over
kap. 1530 legges om slik at tilskuddene fordeles på grunnlag
av resultatet fra sist foregående valg også i året
for nytt valg, slik praksis allerede er for post 70 og 76.
Departementet går inn for å forenkle administrasjonen
av den statlige partitilskuddsordningen utover det utvalget har
foreslått. Departementet foreslår at all utbetaling
av den statlige støtten på kap. 1530 post 71 og
73 samt den nye budsjettposten for fylkesungdomslagene, i framtiden
skal foretas av staten gjennom fylkesmennene. I dag betaler kommunene
og fylkeskommunene ut støtten over postene 71 og 73. Regningene,
attestert av kommunerevisjonen, skal deretter sendes til fylkesmannen
for refusjon fra statskassen.
Forslaget vil innebære en vesentlig forenkling av dagens
ordning ved at systemet for refusjon faller bort. Kommunene og fylkeskommunene
vil med dette få én statlig pålagt arbeidsoppgave
mindre, og forslaget vil dermed bidra til å styrke kommunenes
selvstyre.
Fylkesmennene har allerede i dag, gjennom refusjonsordningen,
et visst administrativt apparat i tilknytning til den statlige partistøtteordningen.
Departementet antar at det ikke vil være behov for økte
ressurser i fylkemannsembetene som følge av forslaget.
Departementet tar i sine vurderinger utgangspunkt i de tiltak
som Europarådet i sin rekommandasjon anbefaler statene å gjennomføre
for å motvirke korrupsjon i forbindelse med finansiering
av politiske partier og valgkamper. Departementet er av den oppfatning
at myndighetene bør ha en avventende holdning til enkelte
av anbefalingene fra Europarådet.
Departementet ser de faremomenter som utvalget peker på i
forbindelse med tilskudd, gaver, donasjoner etc. fra ulike private
bidragsytere til politiske partier mht avhengighetsforhold. Departementet
er imidlertid enig med utvalget i at det ikke er hensiktmessig eller
grunnlag for å overregulere rettsområdet som gjelder
politiske partier. Et for stivbent og komplisert regelverk vil kunne
legge unødvendige hindringer i veien for at partiene øker
sin selvfinansieringsevne, skape omgåelsesmuligheter og
gjøre offentlig innsyn vanskelig.
Departementet oppfatter utvalgets forslag slik at gaver fra private
bidragsytere, herunder forslaget om inntektsfradrag, skal være
et tillegg til den offentlige støtteordningen.
Departementet har i høringsrunden blitt oppfordret til å vurdere
en ordning der betydelige bidrag fra den enkelte organisasjon innebærer
reduksjoner i den offentlige støtten.
Departementet kan imidlertid ikke se at en modell som innebærer
en eller annen form for avkortning i det offentlige tilskuddet vil
redusere partienes eventuelle bindinger til større, private
givere.
Departementet legger i det følgende til grunn at private
bidrag betraktes som et tillegg til den offentlige tilskuddsordningen,
og at det ikke foretas noen samordning av inntektene.
Utvalget fremmer flere forslag til bestemmelser i den nye partiloven
som forutsettes å samsvare med de anbefalinger som Europarådet
har gitt. Dette er forbud mot bidrag fra rettsubjekter under offentlige myndigheters
kontroll, forbud mot gaver fra utenlandske givere og forbud mot
gaver fra anonyme givere.
Departementet utelukker ikke at anonyme gaver kan være
et alternativ for enkelte givere som ikke ønsker å bli
identifisert gjennom innsynsystemet i den nye partiloven eller som
ikke er opptatt av eventuelle skattefordeler ved å støtte
politisk partier "åpent". Av hensyn til det demokratiske
systemet, mener departementet i likhet med utvalget, at det er viktig
at partiene kjenner identiteten til sine sponsorer. Videre - at dette
hensynet må tillegges større vekt enn hensynet til
givers behov for eller rett til å være anonym.
Departementet ser også at et forslag om forbud mot anonyme
bidrag vil kunne hindre omgåelser av det innsynsystemet
som loven ellers legger til grunn, det vises til lovforslaget § 17
(2).
Departementet støtter utvalget i at det ikke bør nedsettes
forbud mot bidrag til politiske partier fra rettsubjekter som leverer
varer eller tjenester til offentlig administrasjon.
Departementet antar at det eksisterende lovverket sannsynligvis
vil fange opp de aller fleste tilfeller der gaver fra denne type
leverandører må betraktes som bestikkelser eller
på annen måte kan gi grunnlag for misbruk av offentlig
myndighet. Departementet er enig med utvalget i at en bør
se forekomsten og utviklingen noe mer an før en vurderer
forbud eller nærmere reguleringer.
Utvalget mener det bør lovfestes forbud mot å ta i
mot penger fra utenlandske givere.
Et grunnleggende prinsipp i argumentasjonen for å kunne
tillate gaver fra utenlandske givere, utover det som per i dag er
tillatt, er at det er åpenhet om støtten. Departementet
mener at dersom det åpnes for gaver fra utenlandske givere,
vil det i enkelte tilfeller ikke være mulig å identifisere
giverne med de krav til legitimitet som anses nødvendige
for denne lovs formål. Det vil også i tvilstilfeller
være behov for et kontrollapparat til å verifisere
opplysningene, noe som vil bryte med det systemet som ellers legges
til grunn for denne loven og som vil være kostnadskrevende.
Departementet støtter på denne bakgrunn utvalgets
forslag om å forby gaver fra utenlandske givere.
Departementet mener det er et legitimt behov for at offentligheten
får kjennskap til avtaler som et politisk parti måtte
inngå med en eller flere av sine bidragsytere. Departementet
går inn for at det i inntektsberetningen skal gis opplysninger
om alle avtaler som partiorganisasjonen har inngått med
eventuelle bidragsytere - både forretningsmessige og andre avtaler.
Departementet ser at dette rent teknisk kan gjøres ved
en avkrysningsrubrikk - eventuelt i kombinasjon med et eget spesifikasjonsfelt
i de årlige innberetningene. Videre plikter partiene å gi
offentligheten innsyn i slike avtaler på forespørsel.
Det vises til § 21 (2) i lovforslaget.
Departementet mener at et forslag om å åpne
for inntektsfradrag for tilskudd til politiske partier kan bidra
til å styrke partienes selvfinansieringsevne. Inntektsfradrag
vil også kunne bidra til at gaver til politiske partier
spres på flere givere og slik redusere mulighetene for
avhengighet av noen få bidragsytere. Departementet støtter
derfor forslaget fra flertallet i utvalget på dette punktet.
Forslaget om inntektsfradrag for gaver til politiske partier
ved endring av skatteloven § 6-50, berører ikke
direkte forslaget til ny partilov. Regjeringen vil komme tilbake
til forslaget om inntektsfradrag for gaver til politiske partier
i forbindelse med St.prp. nr. 1 (2005-2006).
Departementet viser til at økt innsyn, ved siden av
finansieringsspørsmålene, er det viktigste hensynet
som ligger til grunn for dette lovarbeidet. Ønsket om økt
innsyn i politiske partiers og folkevalgte representanters økonomiske
anliggender har etter hvert fått utbredelse internasjonalt,
noe som i europisk sammenheng bl.a. kommer til uttrykk gjennom Europarådets
rekommandasjon om felles regler mot korrupsjon i finansieringen
av politiske partier og valgkamper.
Departementet er av den oppfatning at offentlig innsyn i partienes
inntekter vil være preventivt i forhold til å hindre
korrupsjon og annen undergraving av vårt styringssystem
ved finansielle transaksjoner mellom private og politiske partier.
Departementet går derfor i lovforslaget inn for å utvide
innberetningsplikten i forhold til kravene i gjeldende lov.
Utvalget foreslår å knytte plikten til å gi
innsyn til retten til å motta statlig partistøtte,
dvs. slik at loven vil gjelde for alle politiske partier, registrert
i samsvar med kapittel 5 i valgloven. Uregistrerte grupper eller
lister vil etter forslaget ikke kunne motta statlig partistøtte
og vil derfor ikke omfattes av loven. Det foreslås imidlertid
at innrapporteringssystemet legger til rette for en eventuell frivillig
innberetning fra disse.
Utvalget foreslår videre at loven skal gjelde for alle
organisatoriske ledd av partiet - på nasjonalt plan (som
i dag), fylkeskommunalt og kommunalt nivå, herunder også partienes
ungdomsorganisasjoner på de to førstnevnte nivåer.
Departementet kan vanskelig se at det rent legalitetsmessig skulle
være noe i veien for fortsatt å skille plikten
til offentliggjøring fra retten til å motta statlig
partistøtte. Slik departementet ser det, er det derfor
i utgangspunktet ikke noe i veien for at innsynsregelverket i loven
også gjøres gjeldende for andre enheter tilknyttet
et politisk parti som etter forslaget ikke vil motta partistøtte.
Departementet mener imidlertid at innsynsplikten strengt bør
begrunnes ut i fra offentlighetens behov for innsyn.
I likhet med utvalget går departementet går
inn for at innsynskravet/-plikten for inntekter skal utvides
til også å gjelde registrerte politiske partiers
organisasjoner på fylkesplan og på kommuneplan.
Forslaget inkluderer også ungdomsorganisasjoner på nasjonalt
plan og på fylkesplan. Andre vil ikke bli omfattet av lovens
bestemmelser, men det legges til rette for at frivillig innrapportering
kan foretas av politiske lister.
Utvalget drøfter hvorvidt det er hensiktsmessig at politiske
partiers plikt til å gi innsyn i sine økonomiske
forhold forankres i regnskapsloven. Utvalget konkluderer med at
regnskapsloven i sin nåværende form ikke er egnet
til å hjemle regnskapsplikt for hele det foreslåtte
spekteret av organisatoriske ledd tilknyttet politiske partier eller å regulere
oppfølging og kontroll fra myndighetenes side.
Departementet ser at det må gjøres endringer
i dagens regnskapslov for at denne skal kunne bli et passende rettsgrunnlag
for det systemet som foreslås etablert for politiske partier.
Departementet mener imidlertid det her er snakk om tilpasninger
eller endringer som forholdsvis lett kan gjennomføres uten
at dette eventuelt skulle komplisere loven nevneverdig for dem som
for øvrig omfattes av denne eller andre brukere av loven.
Departementet viser til at formålet med innsyn etter
regnskapsloven og de hensyn som ligger bak behovet for økt
innsynsrett i politiske partiers økonomiske anliggender,
er forskjellige. Videre taler reelle hensyn for å samle
alle lovbestemmelser vedrørende politiske partier i én
lov. Departementet foreslår derfor at alle lovbestemmelser
som er relevant for formålet i denne proposisjonen, samles
i den nye partiloven. Det foreslås i den sammenheng ingen
endringer i gjeldende regnskapslov.
Utvalget drøfter om innberetningsplikten skal utvides
til også gjelde partienes utgifter, men foreslår ikke
dette.
Departementet slutter seg til utvalgets synspunkter. I lovforslaget
legges det som en sentral forutsetning til grunn at staten ikke
skal føre noen kontroll med eller på noen måte
regulere politiske partiers utgifter. Selv om staten ikke skal føre
kontroll med politiske partiers utgifter, er imidlertid ikke dette
til hinder for at publikum kan ha et velbegrunnet behov for innsyn
i utgiftene. Faren for korrupsjon og bestikkelser vil først
og fremst være knyttet til partienes inntekter.
Departementet viser til at utvalget drøfter registrerte
politiske partiers plikt til å gi innsyn i regnskaper slik
de foreligger, uten at det skal foreligge noen plikt i loven til å føre
regnskap.
Departementet viser til at formålet med loven er å legge
til rette for innsyn - ikke bare i partier, men også i
de ulike partienes organisasjonsledd. Intensjonen har hele tiden
vært at regnskapsplikten som i dag påligger politiske
partier som har stilt liste til siste stortingsvalg, skal utvides
til også å gjelde kommune- og fylkespartier.
Departementet ser at en konsekvens av dette er at lovens formål
vanskelig kan oppfylles uten at de ulike nivåene innen
partiene pålegges en plikt til å føre et
inntektsregnskap som tilfredsstiller kravene i § 19 og
som innebærer at alle inntekter skal oppgis fra første
krone. En ensartet mal for føring av inntektsregnskaper
vil gjøre disse sammenliknbare mellom partilagene, noe
som vil være en stor fordel for publikum og det offentlige.
Skal det være en realitet i innberetningsplikten, kan departementet
vanskelig se annet enn at dette må baseres på en
tilsvarende plikt til å føre passende inntektsregnskaper.
Departementet støtter derfor utvalgets forslag. Det presiseres
at det i partiloven ikke stilles andre krav til regnskapsførsel for
politiske partier enn dette.
Departementet ser at utvalgets forslag vil medføre økt
administrativ byrde for partilag som nå kommer inn under
loven. Departementet mener at det derfor kan være behov
for et forenklet system for de aller minste partilagene. På denne
bakgrunn foreslår departementet at partilag som totalt
i løpet av ett år har hatt inntekter under 10 000
kroner, ikke plikter å levere inntektsregnskap etter § 19
for året. Unntaksregelen er ikke til hinder for at partilag
med samlede inntekter under 10 000 kroner, frivillig kan
sende inn inntektsregnskap.
Departementet mener at en slik unntaksregel ikke vil undergrave
lovens intensjon om økt innsyn for å motvirke
korrupsjon eller avkrefte korrupsjonsmistanker.
Utvalgets forslag til § 23 innebærer
plikt til å gi innsyn i det regnskap som er utarbeidet
for siste år. Slik departementet ser forslaget, vil denne
innsynsretten også innebære regnskap over partilagets
utgifter i den grad partilaget i henhold til vedtektene fører slikt
regnskap. Departementet har likevel valgt å videreføre
utvalgets forslag og går derfor inn for at partilagene
på forespørsel skal ha plikt til å gi
innsyn i interne regnskaper slik de foreligger.
Departementet foreslår i likhet med utvalget at partiloven
ikke skal ha krav om revisorgodkjenning av inntektsregnskaper.
Departementet har ingen merknader til utvalgets forslag mht innberetning
av monetære og ikke-monetære bidrag. Forslaget åpner
for at frivillig arbeid/dugnadsarbeid fortsatt kan utføres
uten at verdien av dette må oppgis i inntektsregnskapet.
Faglig eller profesjonsartet arbeid som utføres av autoriserte,
og som ellers har dette som inntektsgrunnlag, vil falle inn under
definisjonen av ikke-monetære bidrag.
Departementet ser at inntektsgrunnlag eller ikke kan være
et noe kunstig kriterium mht hvilke tjenester som skal omfattes
av dugnadsbegrepet. Skal en regel om innberetning av ikke-monetære
bidrag innføres, og slik at bidragene ikke bare skal omfatte
ting, men også tjenester - der det igjen skal gjøres
unntak for visse tjenester som det er i samfunnets interesse at privatpersoner
fortsatt skal kunne yte gratis til politiske partier, må det
på en eller annen måte foretas en avgrensning.
Departementet har kommet til at inntektsgrunnlag i denne sammenheng
kan være et hensiktmessig skille.
Departementet har for øvrig videreført utvalgets forslag
om at ikke-monetære bidrag under lovens frie satser ikke
kreves innberettet, jf. § 19 fjerde ledd.
Departementet har besluttet å videreføre utvalgets
forslag til beløpsgrenser og slutter seg til de vurderinger
som er gjort mht. differensierte satser på nasjonalt, fylkeskommunalt
og kommunalt plan. Det presiseres at grensene angir når
giverens identitet skal oppgis. Alle gaver og ytelser skal imidlertid
tas med i inntektsregnskapet - også de som er innenfor lovens
frie satser. Det gjøres likevel et unntaket for ikke-monetære
gaver, jf. § 19 fjerde ledd.
Giverens navn og bostedskommune, eventuelt postadresse for juridiske
personer, skal framgå av inntektsberetningen når
denne i løpet av ett år står bak gaver
til det respektive partilaget, ved ett eller flere bidrag, til en
verdi av 30 000 kroner eller mer på nasjonalt
plan, 20 000 kroner eller mer på fylkeskommunalt
plan og 10 000 kroner eller mer på kommunalt plan.
Utvalget går ikke inn for at partiet sentralt skal konsolidere
regnskapene fra de ulike partilag på landsbasis.
Departementet ser at utvalgets forutsetning om at partiet sentralt
ikke skal pålegges å foreta konsolidering av regnskapene
for hele partiorganisasjonen, åpner for visse omgåelsesmuligheter
av regelverket når det gjelder offentlighetens rett til
innsyn. En plikt til å konsolidere regnskaper gjennom partisystemet
vil imidlertid kunne komme i konflikt med prinsipper for interne
styringsforhold i partiorganisasjonene.
Departementet foreslår at det ikke tas inn et krav i
loven om at regnskapene skal konsolideres av partiet sentralt. Det
vil følgelig være opp til det enkelte parti om
det skal foretas konsolidering av regnskapene.
Departementet har ingen merknader til utvalgets forslag til kategorisering
av inntektene og har videreført disse i lovforslaget.
Mange av høringsinstansene har gått imot flertallet
i utvalgets forslag om at det ikke skal være et krav om
ekstra innrapportering før valg, og få har positivt støttet
forslaget.
Departementet presiserer at lovforslaget angir minimumskravene
til åpenhet. Det vil være opp til det enkelte
parti eller partilag å praktisere en større åpenhetsgrad,
f.eks. ved å "flagge" eventuelle bidrag mottatt før
et valg.
Departementet har på denne bakgrunn valgt å videreføre
forslaget fra utvalgets flertall. Det legges for øvrig
ikke opp til at rapporteringssystemet skal ta høyde for
frivillig rapportering før valg. Slik informasjon kan partiene
eventuelt gi via hjemmesider, avisannonser og lignende.
Departementet mener det må tas inn en klar hjemmel for
elektronisk offentliggjøring av givere i partiloven. Departementet
ser også at det er relevant å vurdere nærmere
hvorvidt personvernhensyn tilsier at konkret forespørsel
bør være en forutsetning/et krav for
offentliggjøring av partienes innberetninger. Loven balanserer
på dette punkt to ulike hensyn, nemlig hensynet til personvern
og på den annen side - hensynet til offentlighetens behov
for innsyn i partienes inntekter og hvem som støtter disse,
ut i fra målsetningen om å hindre korrupsjon og
bestikkelser og bevare/øke tilliten til det demokratiske
systemet. Når gavens størrelse kommer over en
bestemt verdi, slår hensynet til innsynsretten inn med
den følge at også navn på giver skal
oppgis. Departementet har i sitt lovforslag lagt til grunn at partienes
innberetninger skal legges åpent ut på en webside
administrert av SSB.
Departementet kan ikke se for seg tilfeller der personopplysninger åpenbart
vil kunne bli misbrukt hvis opplysninger om givere og størrelsen
på gaver, i tråd med utvalgets forslag, legges åpent
ut på en internettside eller liknende.
Departementet ser behov for å vurdere nærmere hvorvidt
det bør være en tidsbegrensning på hvor
lenge opplysninger om den enkelte giver skal ligge åpent
ute på nettet. Departementet mener en slik tidsperiode
bør samsvare som noenlunde med en valgperiode - og neppe
fastsettes særlig kortere. Det legges til grunn at velgerne
foran et valg lett bør kunne få opplysninger om
hvem som har støttet partiene innenfor gjeldende periode.
Departementet foreslår at en nærmere avgrensning
av tidsperioden foretas i forskrift.
Departementet viser til at utvalget foreslår at innlevering
av inntektsregnskaper skal være et vilkår for å få utbetalt
den årlige partistøtten. Dette for å skjerpe inn
dagens ordning. Utvalget foreslår at støtten skal holdes
tilbake inntil "tilfredsstillende innberetning er innlevert". Det
foreslås klageadgang for et slikt vedtak.
Departementet er skeptisk til en slik ordning som vurderes å være
en vesentlig omlegging av dagens praksis. Et vilkår om
"tilfredsstillende" innberetning av regnskaper innebærer
at staten stiller vilkår for den statlig partistøtteordningen
og at det åpnes for skjønnsutøvelse fra
myndighetenes side. Dette bryter med den opprinnelige intensjonen
bak tilskuddsordningen.
Departementet går ikke inn for at det objektive kriteriet
om hvorvidt et partilag har levert inntektsregnskap eller ikke innen
den fastsatte fristen, ubetinget skal gi grunnlag for å holde
tilbake støtten.
Departementet understreker at det fortsatt skal være
en realitet i kravet om innberetning av inntektsregnskaper til en
gitt frist. Departementet går derfor inn for en regel om
at manglende innberetning av inntektsregnskaper eller manglende
erklæring om at inntektene er under lovens minstegrense,
kan få konsekvenser for utbetalingen av den statlige støtten.
Departementet legger for øvrig ikke opp til noen som
helst purring eller tilskrivelser i form av advarsler i forbindelse
med manglende innberetninger eller erklæringer. Dette er
likevel ikke til hinder for at partiet selv informerer om årsaken
til at innberetning etter loven ikke er gjort eller er mangelfull
og eventuelt når dette forholdet vil bli rettet opp.
Departementet mener det bør legges til grunn en modell
for ordningen som gjør innsyn effektivt og enkelt for publikum
uten at det skal være nødvendig å rette
henvendelser til det enkelte parti eller partilag. Dette både
av hensyn til publikum og partiet selv som ved en slik ordning antas å spare
en del administrasjon ved innsynsforespørsler.
Utvalget går inn for at regnskaper fra lokale og fylkeskommunale
lag skal sendes kommunene og fylkeskommunene før disse,
etter en gjennomgang, sendes videre til Statistisk sentralbyrå via
KOSTRA-systemet.
Departementet går inn for at fylkesmennene skal overta
de administrasjonsoppgaver som kommunene og fylkeskommunene i dag
har i tilknytning til den statlige partistøtteordningen.
Departementet ser i utgangpunktet utvalgets forslag om innsending
via kommunene som et nødvendig ledd i utvalgets forslag
om at kommunene og fylkeskommunene på dette grunnlaget
skal kunne avgjøre om støtten til det enkelte
parti skal utbetales eller holdes tilbake. Departementet fraråder
imidlertid at innberetning av inntektsregnskaper blir et ubetinget
vilkår for å utbetale partistøtten. Departementet kan
utover utvalgets forslag på dette punktet, ikke se sterke
grunner til at kommunene og fylkeskommunene skulle pålegges
disse oppgavene - gitt at disse fortsatt skulle ha en rolle i administrasjonen
av tilskuddsordningen.
Departementet ser at en modell der SSB blir det offentlige administrative
leddet for å sammenstille regnskapene og lage sammenliknbare
oversikter, kan være hensiktsmessig. Utover utvalgets forslag
om at innberetningene dels skal skje fra kommunene og fylkeskommune
og dels fra partiets hovedorganisasjon (sentralstøtte),
ser departementet to alternativer.
1. De enkelte partilag pålegges å innrapportere
sine inntektsregnskaper direkte til SSB. SSB foretar ikke konsolidering
av regnskapene mht å identifisere givere som har støttet
flere partilag i løpet av året.
2. De enkelte partilag pålegges å sende
sine regnskaper til partiets hovedorganisasjon som får
i oppgave å gjennomgå og konsolidere regnskapene.
Hovedorganisasjonene videresender regnskapene i bearbeidet form,
herunder sitt eget, til SSB. Det oppgis i denne rapporteringen navn
og adresse på givere som totalt har gitt partiet gaver utover
lovens frie satser.
Departementet har argumentert for at SSB av flere grunner ikke
bør pålegges å konsolidere regnskapene
fra de ulike partilagene for å identifisere givere som
totalt har gitt gaver til partilagene utover lovens frie beløpsgrenser.
Modell 1, som ikke innebærer konsolideringskrav på noe
plan, vil som tidligere påpekt, rent teoretisk åpne
for at loven i visse tilfeller kan omgås.
Modell 2 vil kunne komme i konflikt med interne styringsprinsipper
i enkelte partier.
Departementet anbefaler at modell 1 legges til grunn som et minstekrav
i loven. Etter departementets forslag skal SSB sammenstille regnskapene
og gjøre disse tilgjengelige på en egen åpen
internettside for ordningen. Det skal på denne websiden
oppgis hvilke partier eller partilag som ikke har sendt inn regnskaper
eller erklæring innen lovens frist. Departementet legger
ikke opp til at SSB skal ha noen rolle i denne ordningen utover
dette. Det vises til lovforslaget §§ 20
og 22.
Departementet går inn for at innrapporteringsordningen
for inntektsregnskaper til politiske partier og systemet for offentliggjøring
av regnskaper skal være mest mulig effektiv for alle parter
og herunder baseres på til enhver tid gjeldende IKT-muligheter. Organiseringen
forutsettes å være i tråd med Moderniseringsdepartementets
forslag til reformpolitikk for statlig forvaltning for øvrig.
Departementet ønsker at de offentlige ressursene som går
med til statlig partitilskudd, i størst mulig grad skal
komme partiene til gode.
Departementet legger til grunn at det fortsatt skal være
et uavhengig råd - heretter kalt nemnd - med myndighetsansvar
for ordningen, og at departementet (fortsatt) får en rent
administrativ funksjon i forhold til denne nemnda. Utvalget foreslår
at nemnda skal settes sammen av i alt fem personer, hvor leder har
dommerkompetanse. Etter det departementet kan se, er det ikke gitt
noen anslag mht. antall samlede årsverk for den nye nemnda.
Departementet viser til at flere av de oppgavene nemnda er tenkt å ivareta,
ikke kan sies å være kritiske i forhold til at
den statlige partistøtteordningen skal kunne fungere godt
- og bedre enn i dag. Departementet har argumentert for at tilbakeholdelse
av statsstøtte ikke skal være et vanlig sanksjonsmiddel for
ordningen. Det vil være opp til nemnda og fatte vedtak
om tilbakeholdelse av støtte i de tilfeller det foreligger
innstilling om dette fra departementet, eller nemnda selv kommer
til at det er grunnlag for slik tilbakeholdelse.
Departementet kan ikke se at det isolert sett vil være
behov for en særskilt nemnd for å vurdere beløpsgrensene
i den nye partiloven. Når nemnda likevel foreslås
opprettet, vil dette imidlertid kunne være en aktuell arbeidsoppgave.
Departementet ser at det fortsatt vil være behov for
en nemnd til å foreta nødvendig skjønnsutøvelse og
tolkninger samt behandle klager med bindende virkning.
Videre vil nemnda gis myndighet til å fatte vedtak om
tilbakeholdelse av støtte etter innstilling fra departementet.
Departementet ser imidlertid at det vil være behov for å utvide
nemndas arbeidsoppgaver ved at klagemyndigheten for valgloven foreslås
lagt inn under den nye partiloven, noe som forutsettes håndtert
og fulgt opp av den uavhengige nemnda.
Departementet er i tvil om utvalgets forslag om en nemnd på fem
personer med de foreslåtte arbeidsoppgaver, er hensiktsmessig.
Departementet ser imidlertid at hensynet til politisk erfaring for nemndsmedlemmene,
som bl.a. påpekt fra flere av høringsinstansene,
kan være relevant. En bred representasjon av ulike politiske
interesser kan bli vanskelig å få til med en liten
nemnd. Departementet har derfor valgt å videreføre
utvalgets forslag om en ny uavhengig nemnd på fem personer
hvor leder har dommerkompetanse og de øvige medlemmene
søkes oppnevnt blant personer med bred politisk bakgrunn. Nemnda
gis for øvrig de arbeidsoppgaver som departementet foreslår
i denne loven eller i egen forskrift.
Avgjørelse om tildeling av støtte vil fattes
av et forvaltningsorgan (departementet og fylkesmennene) med klagerett
til Partilovnemnda. Det legges ikke opp til noen form for avskjæring
av domstolskontrollen med nemndas vedtak.