Til Odelstinget
Barne- og familiedepartementet la 2. september 2005
fram for Stortinget Ot.prp. nr. 111 (2004-2005) Om lov om endringer
i barnevernloven (opplysningsplikt mv. for krisesenter til barneverntenesta).
Det framsatte forslaget ble ikke behandlet av det forrige storting.
I henhold til Stortingets forretningsorden § 33
tredje ledd må odelstingsproposisjoner som ikke er ferdigbehandlet
av Odelstinget og Lagtinget i den valgperiode de er overbrakt i,
framsettes på ny for å bli tatt under behandling.
Barne- og familiedepartementet legger fram forslaget om endringer
i barnevernloven på ny. Forslaget er i samsvar med forslaget i
Ot.prp. nr. 111 (2004-2005).
Departementet legg med dette fram forslag til endringar i barnevernlova.
Tiltaket er eit ledd i arbeidet for å verne barn mot overgrep.
Departementet foreslår at dei private krisesentra får
ei lovpålagd opplysningsplikt til barneverntenesta på linje
med andre organisasjonar og private som utfører oppgåver
for det offentlege. Departementet foreslår at opplysningsplikta
blir skilt ut i ei eiga føresegn i barnevernlova, som også gir
pålegg om teieplikt om forhold krisesentra får
kjennskap til i samband med at barneverntenesta hentar inn opplysningar.
Kvinner med barn som oppsøkjer eit krisesenter, flyttar
i ein del tilfelle tilbake til overgriparen med barna. Det kan innebere
at barna kjem tilbake til eit tilvære der dei blir utsette
for vald og overgrep, anten direkte eller ved at dei blir vitne
til vald. I somme tilfelle er det ikkje andre instansar enn krisesenteret som
kjenner til forholda i heimen.
Det kan føre til alvorlege skadar for barn å bli
utsette for vald og overgrep, anten direkte eller ved at dei er
vitne til vald. Departementet meiner at det er viktig av omsyn til
barnet at krisesentra melder frå til barnevernet dersom
dei i denne situasjonen har grunn til å tru at barnet blir
utsett for alvorleg omsorgssvikt. Ein slik situasjon er så alvorleg
at ein ikkje kan overlate til private å handsame dette.
Det er viktig at barneverntenesta med sin spesialkompetanse får
nødvendige opplysningar, slik at barnet blir sikra nødvendig
hjelp og omsorg. Etter departementet si meining må krisesentra,
på same måten som alle andre som har opplysningsplikt
til barnevernet etter gjeldande rett, ha opplysningsplikt både
av eige tiltak og etter pålegg frå barneverntenesta.
På denne måten oppfyller ein behovet for at barneverntenesta
både blir sikra opplysningar i dei tilfella der dei er
uvitande om situasjonen i familien, og i dei tilfella der barneverntenesta
har behov for tilleggsopplysningar utover dei barneverntenesta alt
sit inne med.
Departementet ser at det er viktig at ei kvinne som oppsøkjer
eit krisesenter, kan kjenne seg trygg, også på at
opplysningar ho gir, ikkje blir vidareformidla utan samtykke frå henne.
Belastninga for tillitsforholdet er likevel vurdert i andre samanliknbare situasjonar,
til dømes i lov om helsepersonell, lov om familievernkontor
og meklingsmenn i ekteskapssaker (jf. lov om ekteskap), og omsynet
til vern av barna har også i desse situasjonane fått
avgjerande innverknad. Lovgivaren har med dette sett omsynet til barnet
framfor behovet for å kunne ta vare på tillitsforholdet
i eit behandlar/klient-forhold. Departementet er derfor
einig i arbeidsgruppa si vurdering om at omsynet til barnet må vege
tyngre, og viser her til drøftinga i rapporten frå arbeidsgruppa.
Departementet går også ut frå at det
kan vere positivt for mor til barnet at ho sjølv blir fråteken
ansvaret for å melde frå til barneverntenesta.
Press frå samlivspartnaren kan gjere dette vanskeleg. Det
kan også vere ein fordel for dei som arbeider ved krisesentra, at
dei kan vise til at dei har ei opplysningsplikt i ein slik situasjon.
I dialogen mellom krisesenteret og brukaren kan då merksemda
rettast mot korleis barnevernet skal informerast, og eit samarbeid
om korleis dette skal gjerast, framfor eit spørsmål
om barnevernet skal kontaktast eller ikkje.
Departementet ser heller ikkje at avverjeplikta etter straffelova § 139
er tilstrekkeleg til å gi barnet godt nok vern og viser
til at denne føresegna ikkje nødvendigvis kan
brukast ved til dømes det å vere vitne til vald.
Det må også vurderast som uheldig at krisesentra er
underlagt ulike reglar om teieplikt og opplysningsplikt, avhengig
av eigarskap og organisering, og avhengig av om ein meiner at dei
behandlar personopplysningar og såleis kjem inn under personopplysningslova
eller ikkje.
Departementet vil derfor foreslå at krisesentra får ei
opplysningsplikt til barnevernet på lik linje med offentlege
styresmakter og organisasjonar og private som utfører oppgåver
for det offentlege.
Innføring av ei slik opplysningsplikt krev ein klar lovheimel.
Opplysningsplikt for krisesenter til barnevernet føreset
derfor ei lovendring.
Departementet har vurdert kva for ei lov ei slik opplysningsplikt
bør heimlast i. Det finst inga særlovgiving der
det er naturleg å regulere opplysningsplikta. Barnevernlova
er ei generell lov, men omhandlar spesifikt spørsmålet
om opplysningsplikt i slike tilfelle. Departementet meiner derfor
at ei opplysningsplikt for krisesenter til barnevernet bør
regulerast i barnevernlova.
Dersom krisesenterverksemda skal ha opplysningsplikt til barneverntenesta,
er det etter departementet si meining behov for å sikre
at denne plikta korresponderer med ei lovpålagd teieplikt
når det gjeld opplysningar som kjem fram i samband med dei
undersøkingane barneverntenesta gjer. Dersom barnevernet
får opplysningar om alvorleg omsorgssvikt overfor eit barn,
kan barnevernet ha behov for å be om fleire opplysningar.
Ein slik førespurnad frå barneverntenesta vil
i seg sjølv vere ei sensitiv opplysning og bør
kome inn under teieplikta.
Den lovpålagde teieplikta for dei private krisesentra
bør likevel ikkje være meir vidtrekkjande enn at
ho omfattar opplysningar som kjem fram i samband med at barneverntenesta
innhentar opplysningar. Det er ikkje ei målsetjing å lovregulere
meir av verksemda i krisesentra enn det som er nødvendig
i samband med innføring av ei opplysningsplikt. Teieplikt
utover dette blir regulert etter gjeldande reglar og retningslinjer,
i form av sjølvpålagd og avtalebasert teieplikt,
retningslinjer for statstilskot, personopplysningslova og retningslinjer
frå Datatilsynet.
Departementet foreslår at opplysningsplikta for krisesenterverksemda
blir skild ut i ei eiga føresegn, som ny § 6-4 a.
På denne måten kan spørsmål
om teieplikt regulerast særleg, men avgrensa
til det aktuelle området.
På bakgrunn av at krisesenterverksemda ikkje er lovregulert,
finst det heller ingen legaldefinisjon av kva som er eit krisesenter.
Når det skal påleggjast ei plikt, er det nødvendig
med ei klar avgrensing av kven som skal vere omfatta av plikta,
for å sikre at det ikkje oppstår tvil om verksemda
er pålagd opplysningsplikt. Departementet foreslår
at det i lova blir vist til krisesenter som får driftskostnadene
dekte av det offentlege, og at det i forskrift blir spesifisert
kva for krisesenter som er omfatta, slik det er foreslått
i lovutkastet første og fjerde punktum.
Det er vidare behov for å presisere kven som skal omfattast
av ei eventuell opplysningsplikt knytt til krisesentra. Departementet
meiner at alle medarbeidarar ved krisesentra bør vere omfatta
av opplysningsplikta.
Det kan også oppstå behov for ei nærmare
utdjuping av opplysningsplikta og teieplikta, sidan dette ikkje
er regulert i særlovgiving for krisesenter. Departementet
vil derfor foreslå ein forskriftsheimel som også omfattar
desse spørsmåla, jf. lovutkastet femte punktum.
Forsettleg eller aktlaust brot på den lovpålagde teieplikta
som følgjer av teneste eller arbeid for eit statleg eller
kommunalt organ, blir straffa etter straffelova § 121
med bøter eller fengsel inntil seks månader. Private
krisesenter er ikkje omfatta, fordi ein ikkje vurderar det slik
at dei utfører arbeid for noko statleg eller kommunalt
organ. Brot på den sjølvpålagde, avtalebaserte
teieplikta for krisesentra er ikkje straffesanksjonert, og kan ikkje
få større konsekvensar enn at det ikkje vil bli
gitt statstilskot. Brot på personopplysningslova kan føre
til tvangsmulkt og straff.
Når krisesentra i denne samanhengen får ei
lovpålagd teieplikt om forhold dei får kjennskap
til i samband med at barnevernet hentar inn opplysningar, vil teieplikta
ha liten verdi dersom konsekvensane av brot på denne plikta
ikkje er adekvate. Departementet meiner derfor at brot på teieplikta
må straffesanksjonerast på same måten
som for dei som utfører arbeid for eit statleg eller kommunalt
organ.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Gunn
Karin Gjul, Britt Hildeng, Espen Johnsen og Tove Karoline
Knutsen, fra Fremskrittspartiet, Ulf Erik Knudsen og Karin S. Woldseth,
fra Høyre, Olemic Thommessen, fra Sosialistisk Venstreparti,
May Hansen, fra Kristelig Folkeparti, lederen May-Helen Molvær
Grimstad, fra Senterpartiet, Erling Sande, og fra Venstre, Trine
Skei Grande, viser til at forslaget ble fremmet første
gang av regjeringen Bondevik II. Forslaget innebærer at
krisesentrene skal ha opplysningsplikt til barnevernet. Dette vil
bringe krisesentrene på linje med andre offentlige virksomheter.
Komiteen viser til at intensjonen med forslaget
er at krisesentrene skal melde fra til barnevernet hvis en kvinne
flytter tilbake med barna sine fra krisesenteret til overgriper.
Dette kan utsette barna for alvorlig omsorgssvikt.
Komiteen viser til at regjeringen Bondevik II mener
at barnevernet skal ha melding hvis barn bringes tilbake til en
situasjon, hvor de er utsatt for overgrep og vold enten direkte
eller ved å være vitne til slike handlinger mot
andre.
Komiteen vil understreke at det er helt uakseptabelt
at noen utøver vold mot andre, og finner det også helt
forkastelig at barn blir utsatt for vold enten direkte eller indirekte.
Komiteen viser til at det finnes en rekke ulike instanser
som skal fange opp barn som opplever omsorgssvikt, her kan nevnes
helsesøster, barnehage og skole. Alle disse har meldeplikt
overfor barnevernet.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, merker seg at et flertall av høringsinstansene
støtter forslaget om en opplysningsplikt for krisesentre
til barnevernet. Kvinner med barn som oppsøker et krisesenter,
flytter i mange tilfeller tilbake til overgriper med barna. Dette
kan bety at barna kan komme tilbake til en alvorlig livssituasjon
der de selv kan bli utsatt for vold og overgrep eller være
vitne til slike handlinger. Flertallet vil vise til
at en livssituasjon for barn som enten direkte eller indirekte er
utsatt for grove voldshandlinger kan føre til alvorlige
skader på barnet. Flertallet mener en slik
situasjon representerer en alvorlig omsorgssvikt som fordrer at
krisesentrene bør ha opplysningsplikt til barnevernet,
slik at barnevernet til enhver tid kan sikre hjelp, omsorg og eventuelle
tiltak rettet mot barnets egne behov. Flertallet ser
dilemmaet mellom hensynet til det å ta vare på tillitsforholdet
mellom bruker og krisesenter og hensynet til barnets beste. Flertallet vil
peke på at det ikke foreligger konkrete holdepunkter for
at kvinner faktisk lar være å bruke de krisesentrene
hvor det i dag foreligger en opplysningsplikt til barnevernet. Flertallet vil
likevel vise til våre internasjonale forpliktelser gjennom
FNs barnekonvensjon art. 3 og 13 hvor vi er forpliktet til å prioritere
barns beste. Dette må også være avgjørende
i denne saken. Flertallet vil også vise
til at straffeloven § 139 ikke gir tilstrekkelig
vern overfor barn som er vitne til vold.
Flertallet støtter Regjeringens forslag
om at krisesentre får opplysningsplikt til barnevernet
på lik linje med offentlige styresmakter og organisasjoner og
private som utfører oppgaver for det offentlige.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
bekymret for at en lovhjemlet opplysningsplikt bidrar til at kvinner
vegrer seg for å oppsøke krisesentrene. Det er
viktig å huske på hva krisesentrene er, nemlig
et sted som er en "trygg havn", et sted hvor ingen stiller krav
og hvor ingen trusler om verken vold eller annet henger over hodet på den
som oppsøker senteret. Disse medlemmer er
bekymret for at kvinner som vender tilbake til en voldsmann, med
en slik lovendring ikke vil oppsøke krisesentrene. Det
betyr at man ikke lenger vil kunne fange opp alle de kvinner dette
gjelder. Dette kan bli et stort problem da størsteparten
av de kvinnene som kommer til krisesentrene vender hjem til voldsmannen.
Disse medlemmer ønsker ikke å pålegge krisesentrene å være
"tyster" - å melde sine medsøstre til barnevernet.
Disse medlemmer er av den oppfatning at med et
velfungerende barnevern, og mindre tette skott mellom ulike offentlige
institusjoner, så er det ikke nødvendig å stille
krisesentrene i en slik vanskelig klemme mellom tillit og plikt.
Disse medlemmer viser til at Kommunenes Sentralforbund,
Krisesentersekretariatet og andre organisasjoner mener at en slik
lovendring er uheldig, og at denne lovparagrafen kan bidra til at
kvinner holder seg borte fra krisesentrene. Det vil ikke være ønskelig. Disse
medlemmer viser også til at Krisesentersekretariatet
har vedtatt en felles uttalelse om taushetsplikt, som regulerer
melderett, og som dermed også ivaretar utsatte barn.
Disse medlemmer slutter seg på bakgrunn av
ovennevnte ikke til forslag om endring i lov om barneverntjenester.
Komiteen viser til sine merknader og
til proposisjonene og rår Odelstinget til å gjøre
slikt
vedtak til lov
om endring i barnevernloven (opplysningsplikt mv. for krisesentre
til barneverntjenesten)
I lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester blir det gjort
følgende endring:
I
Ny § 6 4
a skal lyde:
Medarbeidere ved private krisesentre som får driftskostnadene
dekket av det offentlige, har opplysningsplikt som nevnt i § 6 4
annet ledd. Medarbeiderne har taushetsplikt om de forhold de får
kjennskap til i forbindelse med barneverntjenestens innhenting av
opplysninger.
Overtredelse av taushetsplikt etter denne bestemmelsen
kan straffes etter straffeloven § 121 dersom vedkommende
er gjort oppmerksom på at overtredelsen kan få slik
følge.
Departementet skal gi forskrift om hvilke krisesentre
og medarbeidere som omfattes av bestemmelsene i denne paragraf.
Departementet kan videre gi forskrift med nærmere bestemmelser
om innholdet i opplysningsplikten og taushetsplikten.
II
Loven gjelder fra den
tid Kongen fastsetter.
Oslo, i familie- og kulturkomiteen, den 8. desember 2005
May-Helen Molvær Grimstad |
Karin S. Woldseth |
leder |
ordfører |