Til Odelstinget
Regjeringen Bondevik II fremmet 19. august 2005 odelstingsproposisjon
om lov om endringer i utlendingsloven (beskyttelse mot tvangsekteskap
og mishandling i ekteskap og vern av utenlandske arbeidstakeres
lønns- og arbeidsvilkår mv.), jf. Ot.prp. nr.
109 (2004-2005).
Ot.prp. nr. 109 (2004-2005) ble ikke behandlet av forrige storting.
I henhold til Stortingets forretningsorden § 33
må odelstingsproposisjoner som ikke er ferdigbehandlet
av Odelstinget og Lagtinget i den valgperiode de er overbrakt i,
framsettes på ny for å bli tatt under behandling.
Kommunal- og regionaldepartementet har derfor på ny lagt
fram forslag om lov om endringer i utlendingsloven (beskyttelse mot
tvangsekteskap og mishandling i ekteskap og vern av utenlandske
arbeidstakeres lønns- og arbeidsvilkår mv.). Forslaget
er i samsvar med forslag i Ot.prp. nr. 109 (2004-2005).
Ved høringsbrev av 23. desember 2004 sendte departementet
på høring NOU 2004:20 Ny utlendingslov. I høringsbrevet
ble det redegjort for at kommunal- og regionalministeren ønsket å skille
ut enkelte av de foreslåtte tiltakene i NOUen for en prioritert
oppfølging. Disse forslagene er fulgt opp gjennom departementets
lovforslag i proposisjonen. Høringsfristen for de aktuelle
forslagene var 1. april 2005. Departementet varslet i høringsbrevet
at man med grunnlag i høringsuttalelsene ville vurdere
om de angitte tiltakene burde gjennomføres allerede i gjeldende
utlendingslov eller utlendingsforskrift.
I Ot.prp. nr. 77 (2003-2004) omtales bl.a. muligheten for å tilføye
en ny bestemmelse i utlendingsloven § 47 om plikt
for Utlendingsdirektoratet til å anmelde forhold som gjelder
bruk av arbeidstakere uten arbeidstillatelse o.l. En slik endring
ble vedtatt av Stortinget, jf. Innst. O. nr. 103 (2003-2004)
og Lagtingets vedtak av 17. juni 2004, og trådte
i kraft 1. oktober 2004. I Innst. O. nr. 103 (2003-2004)
uttalte kommunalkomiteens flertall følgende:
"Flertallet ber om at departementet i løpet av
høsten også legger fram en vurdering av å skjerpe
de aktuelle straffebestemmelsene gjennom å heve strafferammen."
I proposisjonen refereres det fra brev av 22. desember
2004 til Stortinget hvor kommunal- og regionalminister Erna Solberg
viser til at departementet har forelagt saken for Riksadvokaten.
Statsråden konkluderer med at hun slutter seg til Riksadvokatens
oppfatning om at dagens strafferamme i utlendingsloven § 47
er tilstrekkelig.
Kommunal- og regionaldepartementet har gjennom proposisjonen
orientert Stortinget om ovennevnte også på vanlig
konstitusjonell måte.
Departementet anser som utgangspunkt at det ikke bør
være myndighetenes oppgave å innta en formynderrolle
i forhold til samlivsetableringer. Det oppstår imidlertid
en vanskelig moralsk situasjon når det fremstår
som sannsynlig at søkeren eller dennes særkullsbarn
vil bli utsatt for overgrep av en referanseperson i Norge som utnytter
den maktposisjon vedkommende har i kraft av de innvandringsregulerende bestemmelsene
i utlendingsloven. Departementet er på denne bakgrunn enig
med utvalget og flertallet av høringsinstansene i at det
bør innføres en adgang til å avslå en
søknad om familieetablering for å beskytte søkeren
mot overgrep, jf. forslaget til nytt § 9 annet ledd.
I en bestemt type tilfeller mener departementet dessuten at det
er grunn til å gi bestemmelsen anvendelse også for
familiegjenforening. Dette gjelder i de tilfeller hvor et særkullsbarn
søker familiegjenforening med en forelder som allerede
har fått opphold i Norge i kraft av bestemmelsene om familieetablering.
Departementet understreker at konsekvensen av at man avslår
en søknad med grunnlag i en slik bestemmelse som departementet
foreslår, ikke uten videre er at partene forhindres fra å etablere
et samliv. I mange tilfeller vil det være fullt mulig for
partene å etablere et samliv i søkerens hjemland.
Videre er det ikke slik at et avslag innebærer noe varig
hinder for å utøve samliv i Norge. Dersom partene
benytter den eventuelle muligheten til å etablere et samliv
i søkerens hjemland slik at en senere søknad om
opphold i Norge gjelder familiegjenforening og ikke familieetablering,
vil ikke den foreslåtte bestemmelsen få anvendelse.
I proposisjonen redegjøres det for sondringen mellom familieetablering
og familiegjenforening.
Vurderingstemaet i § 9 annet ledd er om hvorvidt "det
er sannsynlig at søkeren eller dennes særkullsbarn
vil bli mishandlet eller grovt utnyttet". Innholdet i dette drøftes
nærmere i proposisjonen.
Departementet er ut fra rettssikkerhetshensyn enig med flertallet
av høringsinstansene i at det må være
krav om sannsynlighetsovervekt for at søkeren eller dennes
særkullsbarn vil bli utsatt for mishandling eller grov
utnyttelse for at tillatelse skal kunne nektes.
Ved vurderingen av om bestemmelsen skal anvendes i en sak hvor
kriteriene er oppfylt, må det foretas en helhetsvurdering
hvor blant annet følgende momenter kan være relevante:
alvoret ved de vandelsopplysninger
mv. som er knyttet til referansepersonen
forholdet mellom partene - varighet og omfang mv.
partenes mulighet for å utøve samliv i
søkerens hjemland
betydningen av et avslag for søkerens situasjon
i hjemlandet.
Departementet mener det er en forutsetning for at den foreslåtte
bestemmelsen skal virke effektivt, at utlendingsmyndighetene får
tilgang til vandelsopplysninger om referansepersonen, jf. forslaget
til ny § 44 a.
Departementet ser at rutinemessig vandelskontroll kan være
betenkelig ut fra hensynet til referansepersonens personvern. Departementet
finner imidlertid at hensynet til søkerens interesse i å bli
beskyttet mot overgrep må veie tungt.
Samtidig mener departementet i likhet med utvalget at det er
mulig å etablere slike rammer for kontrollen at omfanget
av personer som faktisk vil bli kontrollert, og belastningen for
den enkelte, kan reduseres til et forsvarlig og rimelig nivå.
Det er bare i saker om familieetablering (og i tilfeller hvor
et særkullsbarn søker familiegjenforening med
en forelder som er innvilget familieetablering) at det er aktuelt å foreta
vandelskontroll. Departementet går videre inn for at forvaltningen
ikke pålegges noen plikt til å undersøke
referansepersonens vandel i alle saker. Den nærmere regulering
av dette spørsmål bør skje i forskrift
eller i retningslinjer.
Departementet er enig med utvalget i at politiets adgang til å foreta
vandelskontroll bør tydeliggjøres gjennom en egen
bestemmelse i loven.
Departementet viser til at man gjennom dette forslaget til regulering
vil oppnå at det kun er politiet som forvaltningsmyndighet
som får innsyn i vandelsopplysninger som ikke er direkte
relevante for saksvurderingen.
Utlendingsmyndighetene kan også få tilgang
til personopplysninger om referansepersonen på annen måte
enn ved å motta opplysninger fra politiets registre. Dersom
referansepersonen tidligere har vært referanseperson i
en utlendingssak vil det kunne fremgå relevante opplysninger
av utlendingsmyndighetenes eget saksmateriale.
Utlendingsmyndighetene har ikke i dag noe register over referansepersoner,
men med bakgrunn i de regler som nå foreslås etablert,
vil dette være hensiktsmessig. Departementet vil vurdere
behovet for å tydeliggjøre adgangen til å registrere
nødvendige opplysninger i forbindelse med arbeidet med
ny utlendingslov, hvor en mer omfattende revisjon av bestemmelsene
om utlendingsmyndighetenes behandling av personopplysninger er ett
av temaene.
I saker hvor tillatelse nektes, slutter departementet seg til
utvalgets syn på at begrunnelsen for avslaget bør
fremgå av vedtaket og at søkeren også for øvrig
bør ha slik innsynsrett som følger av forvaltningsloven.
Dette gjelder også i forhold til personsensitive opplysninger
som referansepersonen selv bestrider og som ikke er fastslått
gjennom for eksempel en ilagt straffereaksjon dersom slike opplysninger
har vært relevante i saken. Departementet slutter seg til utvalgets
vurdering om at hensynet til søkerens interesse i å få kunnskap
om de forhold som leder til at opphold nektes, må gå foran
de personvernhensyn som gjelder i forhold til referansepersonen.
Heller ikke hensynet til tredjeperson kan anses som et tilstrekkelig
tungtveiende argument for at ikke de alminnelige reglene i forvaltningsloven
bør gjelde. Departementet viser for øvrig til
bestemmelsen i forvaltningsloven § 19 annet ledd.
Departementet mener at det som hovedregel bare bør opplyses
om formelt ilagte reaksjoner, som straff, besøksforbud
mv. i de tilfeller hvor tillatelse gis. Det kan imidlertid ikke
helt utelukkes at det bør kunne opplyses om andre forhold
enn formelt ilagte reaksjoner. Dersom det foreligger konkrete opplysninger som
kan indikere at referansepersonen er involvert i menneskehandel,
hallikvirksomhet eller liknende, eller dersom det foreligger konkrete
opplysninger som er av betydning for å bedømme
situasjonen for søkerens medfølgende barn, må det
være adgang til å varsle søkeren.
Departementet anser imidlertid at de spørsmål som
her er drøftet bør reguleres nærmere
i forskrift i medhold av forvaltningsloven § 19
tredje ledd.
Når det gjelder andre opplysninger om referansepersonen
enn dem som gjelder vandel, mener departementet at opplysninger
som er innhentet om referansepersonens tidligere ekteskapsbakgrunn
bør kunne gis til søkeren der hvor dette er relevant.
I hvilken grad slike og eventuelt andre opplysninger skal kunne
videreformidles til søkeren, bør imidlertid overlates
til nærmere regulering i forskrift.
Departementet vil for øvrig understreke at referansepersonen
alltid må opplyses om hvilke opplysninger som blir videreformidlet
til søkeren.
Med bakgrunn i at den foreslåtte bestemmelsen om adgang
til å nekte arbeids- og oppholdstillatelse ved frykt for
overgrep mot søkeren eller dennes særkullsbarn
er helt ny, er det vanskelig å anslå hvor mange
saker det vil bli aktuelt å saksbehandle under bestemmelsen.
En realistisk vurdering synes likevel å være
at man i norsk praksis kan forvente at den foreslåtte bestemmelsen
vil få anvendelse i mellom 10-20 saker pr. år,
og at bestemmelsen i tillegg blir vurdert i forhold til et tilsvarende
antall saker uten at tillatelse blir avslått.
En del av de sakene det her er tale om vil trolig bli svært
ressurskrevende å vurdere, og det synes rimelig å beregne
at saksbehandlingen vil kreve et fullt årsverk både
i UDI og i UNE. Merbehovet forutsettes dekket innenfor gjeldende
budsjettrammer.
Det synes rimelig å anslå at ordningen med
vandelskontroll vil kreve en ressursbruk hos politiet tilsvarende
om lag ett ekstra årsverk. Dette merbehovet forutsettes
dekket innenfor gjeldende budsjettrammer.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen
Dag Terje Andersen, Tore Hagebakken, Saera Khan, Inger Løite
og Arild Stokkan-Grande, fra Fremskrittspartiet, Per-Willy Amundsen, Åge
Starheim og Ib Thomsen, fra Høyre, Kari Lise Holmberg og
Bent Høie, fra Sosialistisk Venstreparti, Åsa
Elvik, fra Kristelig Folkeparti, Bjørg Tørresdal,
fra Senterpartiet, Trygve Slagsvold Vedum, og fra Venstre, Vera
Lysklætt, vil understreke at det skal være
frivillig å inngå ekteskap. Muligheten til selv å velge
den man vil gifte seg med er en grunnleggende menneskerettighet,
jf. FNs Verdenserklæring om menneskerettigheter art. 16. Komiteen har
som utgangspunkt at det er en berikelse for samfunnet og enkeltpersoner
at det inngås ekteskap også på tvers av
landegrensene. Det bør ikke være myndighetenes oppgave å innta
en formynderrolle i forhold til samlivsetableringer. Et moralsk
dilemma oppstår likevel i tilfeller der det fremstår
som overveiende sannsynlig at søkeren eller dennes særkullsbarn
vil kunne bli utsatt for overgrep av en referanseperson i Norge. Komiteen slutter
seg derfor til forslaget om å innføre en adgang
til å avslå en søknad om familieetablering
når det fremstår som overveiende sannsynlig at
søkeren eller dennes særkullsbarn vil bli utsatt
for overgrep av en referanseperson i Norge.
Komiteen mener at retten til familiegjenforening
berører en mer tungtveiende interesse enn retten til familieetablering,
og det ville derfor være et mer inngripende tiltak om bestemmelsen
også skulle gjelde for saker om familiegjenforening. Tilfeller
hvor partene har felles barn (uten at de har "levd i husstandsfellesskap
av en viss varighet"), skal regnes som familiegjenforening og ikke
som familieetablering. I en bestemt type tilfeller er komiteen likevel enig
med departementet i at det er grunn til å gi bestemmelsen
anvendelse også for familiegjenforening. Dette gjelder
i de tilfeller hvor et særkullsbarn søker familiegjenforening
med en forelder som allerede har fått opphold i Norge i
kraft av bestemmelsene om familieetablering. For øvrig
bør en i denne typen saker vurdere hva som vil være
til barnets beste, jf. våre forpliktelser iht. Barnekonvensjonen.
Komiteen er kjent med at utlendingsmyndighetene
kan innvilge søknader om opphold selv om det er begrunnet
tvil om hvorvidt søkeren vil kunne bli utsatt for overgrep
i Norge. Komiteen viser i den forbindelse til at
barneverntjenesteloven § 6-4 regulerer offentlige
myndigheters plikt til å sende bekymringsmelding til barnevernet
og til at denne plikten konkretiseres i rundskriv Q-24 fra Barne-
og familiedepartementet. I brev til komiteen fra arbeids- og inkluderingsminister
Bjarne Håkon Hanssen av 5. desember 2005 sier
statsråden at han vil forsikre seg om at UDI har rutine
for å sende bekymringsmelding til barnevernet i saker hvor
der er grunnlag for det, og komiteen har merket seg
dette.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet
og Venstre, mener at adgangen til å avslå søknad
som hovedregel bare skal gjelde i tilfeller der straffereaksjon
eller annen formell reaksjon, som besøksforbud, er ilagt.
Videre er flertallet enig med departementet i at
ut fra rettssikkerhetshensyn må det være sannsynlighetsovervekt
for at søkeren eller dennes særkullsbarn vil kunne
bli utsatt for mishandling eller grov utnyttelse for at tillatelse
skal kunne nektes.
Flertallet presiserer at forslaget om adgang til å avslå søknader
om famileetablering og visum utelukkende har sin bakgrunn i beskyttelsesbehovet
til søkeren og dennes særkullsbarn. Innvandringspolitiske
hensyn skal ikke tillegges vekt i avgjørelsene.
Rutinemessig vandelskontroll kan være betenkelig ut
fra hensynet til referansepersonens personvern. Flertallet mener
imidlertid, i likhet med departementet, at hensynet til søkerens
interesse i å bli beskyttet mot overgrep må veie
tungt. Det er bare i saker om familieetablering (og i tilfeller
hvor særkullsbarn søker familiegjenforening med
en forelder som er innvilget familieetablering) at det er aktuelt å foreta
vandelskontroll. Flertallet viser dessuten til at man
gjennom forslaget til regulering vil oppnå at det kun er
politiet som forvaltningsmyndighet som får innsyn i vandelsopplysninger
som ikke er direkte relevante for saksvurderingen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
mener at rutinemessig vandelskontroll er nødvendig for
søkere fra land der tvangsekteskap er utbredt.
Komiteen imøteser en vurdering
fra departementet om behovet for å tydeliggjøre
adgangen til å registrere nødvendige opplysninger
i forbindelse med arbeidet med ny utlendingslov.
Komiteen er enig i at i saker der tillatelse nektes,
bør begrunnelsen for avslaget fremgå av vedtaket,
og at søkeren dermed har slik innsynsrett som følger
av forvaltningsloven.
Videre mener komiteen at også i saker
der søknaden innvilges fordi det ikke foreligger sannsynlighetsovervekt
for at mishandling eller grov utnytting vil kunne skje, bør
utlendingsmyndighetene kunne videreformidle personlige opplysninger
om referansepersonen til søkeren. Dette av hensyn til søkeren
og dennes barn.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet
og Venstre, mener at opplysningene bare bør kunne
videreformidles dersom de gir grunnlag for å tro at referansepersonen
kan utgjøre en trussel mot søkeren eller dennes
barn.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at hensynet til barn og ektefelle står i en særstilling.
Alle innsamlede opplysninger om referansepersonen må kunne
videreformidles så lenge referansepersonen opplyses om
dette ved innlevering om søknad om familiegjenforening/familieetablering.
Komiteen mener det må stilles
strenge krav til etterretteligheten av opplysningene som videreformidles
om referansepersonens vandel. Komiteen mener at det
som hovedregel bare bør opplyses om formelt ilagte reaksjoner,
som straff, besøksforbud mv. i de tilfeller hvor tillatelse
gis. Det kan imidlertid ikke helt utelukkes at det bør
kunne opplyses om andre forhold enn formelt ilagte reaksjoner. Dersom
det foreligger konkrete opplysninger som kan indikere at referansepersonen
er involvert i menneskehandel, hallikvirksomhet eller liknende,
eller dersom det foreligger konkrete opplysninger som er av betydning
for å bedømme situasjonen for søkerens
medfølgende barn, må det være adgang
til å varsle søkeren. Komiteen er
enig i at dette bør reguleres nærmere i forskrift
i medhold av forvaltningsloven § 19 tredje ledd.
Komiteen vil samtidig understreke at i de tilfeller
hvor en part i et forhold blir mishandlet, fysisk eller psykisk,
må denne personens rett til opphold på eget grunnlag
oppfylles, selv om det ikke har gått tre år fra
opphold ble innvilget. Ved å utvise den part som blir utsatt
for mishandling, straffer man feil part og sender klare signaler
om at mishandler beskyttes, mens den mishandlede ved å melde
fra om mishandling utsettes for en endret livssituasjon med alvorlige konsekvenser
utover den faktiske mishandlingen.
Det forekommer i visumsammenheng at søkeren blir offer
for kynisk utnyttelse. Erfaring indikerer at enkelte menn driver
en "bruk og kast-utnyttelse" av kvinner ved at de stadig inviterer
nye kvinner på tre måneders besøksopphold
uten å ha reelle planer om å etablere et mer varig
forhold.
Departementet er enig med utvalget og flertallet av høringsinstansene
i at det bør innføres en særskilt hjemmel
for å avslå søknad om visum for å beskytte søkeren
mot mishandling eller grov utnyttelse, jf. forslaget til ny § 25 a.
De samme hensyn og avveininger gjelder i utgangspunktet i forhold
til visumtilfellene som for familieetablering. I utgangspunktet
er det imidlertid et langt mindre inngripende tiltak å nekte visum
enn å nekte opphold til en ektefelle.
At visum til Norge nektes vil heller ikke være til hinder
for at partene normalt kan treffes, jf. at referansepersonen vil
kunne besøke søkeren i dennes hjemland. Dersom
dette gjøres og det etter hvert kan dokumenteres et mer
seriøst forhold mellom partene, vil det kunne være
grunnlag for en endret vurdering av visumspørsmålet.
Departementet er videre enig med utvalget i at vandelskontroll
bare bør foretas dersom det er forhold som gir utlendingsmyndighetene
grunn til å tro at det er en risiko for mishandling eller
alvorlig utnyttelse som kan tilsi at visum bør nektes.
Departementet foreslår derfor en bestemmelse om at det
kan innhentes en uttalelse fra politiet på tilsvarende
måte som i saker om familieetablering dersom det foreligger
"særlig grunn" til det, jf. forslaget til ny § 44
b. Hva som utgjør en "særlig grunn" må overlates
til utlendingsmyndighetenes skjønn. Departementet forutsetter
at adgangen til å innhente en uttalelse om vandel anvendes
i svært begrenset utstrekning i visumsammenheng.
Når det gjelder søkerens adgang til personlige opplysninger
om referansepersonen, vises det til kapittelet foran om familieetableringstilfellene.
Departementet mener at de samme hensynene gjør seg gjeldende
i visumsaker, og foreslår at disse sakene reguleres likt.
Det kan være nærliggende å konkludere
med at arbeidet med vandelskontroll i saker om familieetablering
og saker om visum samlet sett, vil representere ca. ett årsverk
i politiet. Det legges til grunn at merbehovet dekkes innenfor gjeldende
budsjettrammer.
Det synes ikke rimelig å anta at bestemmelsen vil medføre
noe økt ressursbehov verken i UDI eller i UNE.
Komiteen slutter seg til at de samme
hensyn og avveininger bør gjelde i forhold til visumtilfellene som
for familieetablering. Komiteen støtter
en bestemmelse om at det kan innhentes en uttalelse fra politiet
på tilsvarende måte som i saker om familieetablering
dersom det foreligger "særlig grunn" til det, jf. forslaget
til ny § 44 b, samt at søkeren
bør få adgang til personlige opplysninger om referansepersonen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til merknader under kapitlene 3 og 5.
En rekke nasjonalitetsgrupper som i dag er representert i Norge
har en tradisjon for arrangerte ekteskap.
Et ekteskap som er inngått etter tvang er i utgangspunktet
vesensforskjellig fra et frivillig arrangert ekteskap. Det er ikke
alltid lett å trekke grensen mellom mindre alvorlige grader
av press og overtalelse fra foreldre og utilbørlig press
som kan utgjøre tvang. Utlendingslovutvalget (utvalget)
har i sin innstilling gitt en beskrivelse av problematikken knyttet til
ekteskapspress.
Det har i de senere år blitt foretatt flere endringer i
lovverket for å tydeliggjøre at tvangsekteskap
er ulovlig og for å bekjempe denne praksisen.
De forslagene som departementet sendte ut på høring
var:
et forslag om en intervjuordning som
skal motvirke tvangsekteskap,
et forslag om at oppholdstillatelsen skal kunne avslås
dersom referansepersonen etter forespørsel ikke samtykker
i at søkeren gis tillatelse, og
et forslag om at oppholdstillatelse skal kunne avslås
dersom det er grunn til å anta at ekteskapet er inngått
mot en av partenes vilje.
Alle forslagene er en oppfølging av utvalgets anbefalinger.
Utvalget har også foreslått en 21-årsgrense
for familieetablering og familiegjenforening, men dette forslaget
er ikke blant dem som er valgt ut for prioritert oppfølging.
Departementet vil derfor komme tilbake til forslaget om en 21-årsregel
i forbindelse med den proposisjonen som skal utarbeides med forslag
til ny utlendingslov.
Departementet registrerer at de aller fleste høringsinstansene
støtter det sentrale innhold i forslaget til ny obligatorisk
intervjuordning. I § 9 a første
ledd foreslås en hovedregel om at referansepersonen må returnere
til Norge for å bli intervjuet av utlendingsmyndighetene
dersom et ekteskap eller samboerforhold er inngått eller
etablert i utlandet av en referanseperson som har vært
bosatt i Norge.
Den særskilte prosedyrebestemmelsen foreslås bare å gjelde
i forhold til visumpliktige utlendinger. Det foreslås videre
at det skal gjøres unntak fra kravet om at referansepersonen
skal intervjues i Norge etter ekteskapsinngåelsen dersom
vedkommende har bedt om og har gjennomført et slikt intervju
allerede i forkant av ekteskapsinngåelsen. I den siste
situasjonen har man sikkerhet for at referansepersonen ikke har
blitt overrumplet av familiens ekteskapsplaner i utlandet.
Departementet viser til at en referanseperson som har gitt tilkjenne
at vedkommende har blitt presset til å inngå ekteskap
mot sin vilje, kan komme i en utsatt og farlig situasjon. Det vil
derfor være viktig at det blir formidlet kontakt med hjelpeapparatet
på en god måte, og det er viktig med opplæring
og gode rutiner for å håndtere slike tilfeller.
Departementet slutter seg til det syn som flere av høringsinstansene
har gitt uttrykk for om at det må etableres vide unntaksordninger
slik at kravet til intervju ikke må praktiseres i større
utstrekning enn formålet tilsier. Det er derfor grunn til å vurdere
om det er andre unntak enn dem som allerede følger av lovforslaget
som bør fastsettes.
UDI har i sin høringsuttalelse foreslått at
intervjuordningen bør avgrenses til de tilfeller hvor minst en
av partene er under 25 år på søknadstidspunktet.
Departementet mener at den endelige aldersavgrensningen bør
gjennomføres i forskriften. Departementet vil imidlertid
signalisere at man foreløpig tenker seg at intervjuordningen
bare bør iverksettes i forhold til personer som er under
23 år. Selv om også personer over 23 år
vil kunne bli utsatt for alvorlig ekteskapspress, er det grunn til å tro
at det mer sjelden er tale om slike ekstreme tilfeller av "feriekupp" som
det intervjuordningen særlig skal motvirke. Antallet saker
som blir omfattet av intervjuordningen blir også betydelig
redusert dersom man avgrenser ordningen til å gjelde de
tilfeller hvor herboende er under 23 år i forhold til om
man opererer med en 25-årsgrense.
I forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 49 (2003-2004)
Mangfold gjennom inkludering og deltakelse 31. mai 2005,
fattet Stortinget følgende vedtak (nr. 386 2004-2005):
"Stortinget ber Regjeringen komme tilbake med forslag
om innføring av en obligatorisk viljeserklæring
fra alle norske statsborgere som inngår ekteskap i et annet
land, i tråd med utlendingslovutvalgets innstilling."
Vedtaket anses fulgt opp gjennom forslaget til intervjuordning.
På bakgrunn av hvilket alvorlig overgrep det er at noen
presses til å inngå ekteskap mot sin vilje, og med
bakgrunn i den tydelige koblingen som er mellom ekteskapspress og
migrasjonsmotiver, mener departementet at det bør inntas
en tydelig hjemmel i utlendingsloven for å nekte opphold.
Departementet anser dette som et hensiktsmessig tiltak i innsatsen mot
tvangsekteskap. Det vises til lovutkastets § 9 tredje
ledd.
I praksis vil det bare være i de tilfeller hvor referansepersonen
ikke motsetter seg ektefellens søknad at spørsmålet
om å avslå på grunnlag av utøvd
tvang vil komme på spissen. Det antas at bestemmelsen vil få svært
begrenset anvendelse i praksis. Departementet mener likevel at det
signal som gis ved denne typen tiltak både kan føre
til at flere unge velger å kontakte myndighetene for bistand,
og at det blir tydelig for familie og slekt at opphold kan bli nektet
dersom de presser en sønn eller datter til å inngå ekteskap med
noen i utlandet mot sønnens eller datterens vilje.
Departementet mener imidlertid at tillatelse ikke alltid skal
nektes selv om det er sannsynlig at ekteskapet er inngått
mot en av partenes vilje. Det må alltid foretas en helhetsvurdering
av situasjonen på vedtakstidspunktet.
I relasjon til dette vil departementet understreke at det ikke
skal være et utgangspunkt at ekteskapet skal anerkjennes
fordi partene senere har fått barn sammen. En slik praksis
ville i tilfelle kunne medføre en risiko for at kvinnen
blir presset inn i et ufrivillig svangerskap. Departementet forutsetter
imidlertid at det må foretas en grundig helhetsvurdering
i de sakene hvor partene har barn. Etter departementets vurdering
bør det gjelde et krav om sannsynlighetsovervekt for at
ekteskapet er inngått mot en av partenes vilje for at tillatelse
skal nektes.
Departementet registrerer at flertallet av høringsinstansene
støtter forslaget om en hjemmel for å avslå oppholdstillatelse
i de tilfeller hvor referansepersonen ikke støtter søknaden
etter forespørsel. Departementet går etter dette
inn for å lovfeste en slik bestemmelse som foreslått
av utvalget, jf. forslaget til ny § 9 tredje ledd
første alternativ.
Også under dagens praksis vil trolig en søknad
bli avslått dersom referansepersonen etter forespørsel unnlater å gi
sin støtte til søknaden. Departementet anser imidlertid
at det kan være hensiktsmessig å tydeliggjøre
dette i loven, særlig fordi man ikke kan utelukke at det
nettopp vil være avgjørende for enkelte at det
finnes en uttrykkelig bestemmelse som gir mulighet til å unngå en
uønsket familieetablering uten at man må anføre
ekteskapspress aktivt overfor myndighetene.
Det er bare forslaget om en ny obligatorisk intervjuordning i
dette kapittel som vil medføre økonomiske og administrative
konsekvenser.
Departementet har beregnet at forslaget til ny intervjuordning
vil medføre at det må gjennomføres intervju
i om lag 250 nye saker fordelt på landets politidistrikter,
og at dette vil medføre en økt ressursbruk tilsvarende
et halvt til ett årsverk for politiet. Mer sikre
beregninger kan imidlertid først foretas i forbindelse
med at de endelige detaljer for intervjuordningen fastsettes i forskriften.
Det legges til grunn at merbehovet kan dekkes innenfor gjeldende
budsjettrammer.
Komiteen slutter seg til forslaget
om at referansepersonen må returnere til Norge for å bli
intervjuet av utlendingsmyndighetene dersom et ekteskap eller samboerforhold
er inngått eller etablert i utlandet av en referanseperson
som har vært bosatt i Norge. En referanseperson som har
gitt tilkjenne at vedkommende har blitt presset til å inngå ekteskap
mot sin vilje, kan komme i en utsatt og farlig situasjon. Det vil
derfor være viktig at det blir formidlet kontakt med hjelpeapparatet
på en god måte, og det er viktig med opplæring
og gode rutiner for å håndtere slike tilfeller. Komiteen mener,
i likhet med departementet, at det bør inntas en tydelig
hjemmel i utlendingsloven for å nekte opphold i tilfeller
hvor noen er blitt presset til å inngå ekteskap
mot sin vilje.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til Innst. S. nr. 185 (2004-2005) hvor Fremskrittspartiet fremmet
en rekke konkrete forslag for å forhindre tvangsekteskap. Disse medlemmer vil
påpeke at de øvrige partiene ikke støttet
opp om ett eneste av de konkrete forslagene, men kun fremholdt sin
bekymring rundt problemet. Disse medlemmer er overasket
over at de partiene som nå erkjenner at dette er et problem,
heller ikke ved budsjettbehandlingen ser ut til å støtte Fremskrittspartiets
forslag for et tøffere regelverk. Disse medlemmer vil
på denne bakgrunn fremme følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen følge utviklingen rundt
tvangsekteskapsproblematikken nøye og komme tilbake til
Stortinget høsten 2006 med en egen sak om dette."
Disse medlemmer vil nevne tiltak som 24 års
aldersgrense, tilknytningskrav, samt krav om forsørgelsesevne,
bolig, og språkkunnskaper som egnede virkemidler for å forhindre
tvangsekteskap.
For å verne om utenlandske arbeidstakeres lønns- og
arbeidsvilkår foreslås en bestemmelse om at det for
en periode av to år skal kunne nektes arbeidstillatelse
for å utføre arbeid hos en arbeidsgiver som grovt
eller gjentatte ganger har brutt regler som skal verne om arbeidstakeres
lønns- eller arbeidsvilkår. De fleste høringsinstansene
er positive til dette.
Departementet presiserer at den foreslåtte bestemmelsen
vil medføre at det treffes et generelt vedtak rettet mot
arbeidsgiver, uavhengig av om det foreligger en konkret søknad
om arbeidstillatelse fra nye arbeidssøkere. Hvis det eventuelt
fremsettes en søknad om arbeidstillatelse vil et slikt
generelt vedtak medføre at søknaden vil bli avslått.
Departementet understreker at et hovedpoeng med forslaget er å verne
arbeidstakerne mot arbeidsgivere som har begått grove eller
gjentatte brudd på sine forpliktelser. Situasjonen i dag
er at arbeidsgiveren står fritt til å hente nye
arbeidstakere selv om vedkommende nettopp har brutt reglene i forhold
til tidligere arbeidstakere.
Departementets forslag til utforming av nye bestemmelser følger
av forslaget til nytt § 11 a tredje og fjerde
ledd.
I fjerde ledd fremgår det at et vedtak i medhold av bestemmelsen
ikke påvirker arbeidsgivers adgang til å engasjere
utlendinger som er omfattet av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen
- heller ikke de som kommer fra de nye EU-landene som er omfattet
av de særskilte overgangsordningene.
Det ville både være et diskriminerende tiltak
i strid med EØS-rettens regler om fri bevegelighet for arbeidstakere
og fordi kravet om tarifflønn mv. etter utlendingsforskriften § 2
første ledd pkt. 2 ikke gjelder i forhold til
arbeidstakere fra EØS-området. Det er svært
usikkert om det ville være adgang til å anvende
den foreslåtte bestemmelsen i forhold til arbeidsgivers
adgang til å ansette arbeidstakere fra de nye EU-landene
som er omfattet av overgangsordningene.
Bestemmelsen kan derfor uansett ikke få anvendelse i
relasjon til utenlandske firmaer og deres utsendte arbeidstakere,
fordi disse ikke er omfattet av overgangsordningene eller kravet
om tarifflønn mv. i henhold til utlendingsforskriften § 2
nr. 1. Endelig påpekes det at overgangsordningene
og kravet til tarifflønn mv. uansett ikke gjelder i forhold
til arbeidstakere fra de nye EU-landene som har hatt opphold i Norge
i ett år. Et vedtak rettet mot arbeidsgiver vil derfor
ikke kunne gis virkning i disse tilfellene.
Med grunnlag i de rettssikkerhetsmessig og håndhevingsmessige
problemer som er knyttet til å reagere mot oppdragsgiver
og det begrensede behov for å gjøre bestemmelsen
gjeldende i forhold til oppdragsgivere, har departementet valgt å følge
utvalgets forslag om at bestemmelsen bare bør gjelde i
forhold til arbeidsgiver.
Forslaget er en forvaltningsmessig reaksjon. Selv om et vedtak
etter den foreslåtte bestemmelsen også vil kunne
oppleves som straff av arbeidsgiver, er ikke dette det vesentlige
formål med vedtaket. Arbeidsgiver mister heller ikke adgangen
til å ansette norske arbeidstakere eller arbeidstakere
fra EØS-landene.
Departementet påpeker at bestemmelsen ikke bør gjelde
ved brudd på arbeidsmiljølovens bestemmelser.
Det vises til at arbeidsmiljøloven allerede inneholder
et godt utviklet sanksjonsapparat som gjelder uavhengig av om det
er tale om regelbrudd overfor norske eller utenlandske arbeidstakere.
Bestemmelsen i utlendingsloven bør derfor bare gjelde ved brudd
på bestemmelser i eller i medhold av utlendingsloven som
skal verne om arbeidstakeres lønns- eller arbeidsvilkår.
Den foreslåtte bestemmelsen fastsetter at et eventuelt
vedtak kan gis virkning i inntil to år.
Departementet mener at UDI bør ha vedtakskompetansen
i disse sakene.
Departementet bemerker at UDI ikke kan forutsettes å føre
noe register over innmeldte regelbrudd som ikke har ført
til noe vedtak. Muligheten til å fatte et vedtak etter
bestemmelsen ved tilfeller av gjentatte pliktbrudd vil derfor i
første rekke være aktuell dersom Arbeidstilsynet
formidler opplysninger om at man er kjent med gjentatte regelbrudd
fra arbeidsgivers side.
Komiteen viser til utlendingsforskriftens § 2 første
ledd hvor det er fastsatt som ett av flere grunnvilkår
for arbeidstillatelse til arbeidsinnvandrere at lønns-
og arbeidsvilkår ikke må være dårligere
enn etter gjeldende tariffavtale, regulativ eller det som ellers
er normalt for vedkommende sted og yrke.
Komiteen støtter forslaget om at brudd
på bestemmelsene skal føre til direkte konsekvenser
for vedkommende arbeidsgivers mulighet til å hente ny utenlandsk
arbeidskraft. Komiteen støtter at arbeidsgiver
for en periode av to år skal kunne nektes å hente
utenlandsk arbeidskraft.
Komiteen mener at dette vil være med
på å verne arbeidstakere mot arbeidsgivere som
har begått grove eller gjentatte brudd på sine
forpliktelser.
Komiteen merker seg at bestemmelsen ikke vil ha
innvirkning på arbeidsgivers mulighet til å hente
arbeidskraft fra EØS-området.
Komiteen støtter forslaget, og ser på dette
som ett av flere tiltak i kampen mot sosial dumping.
På bakgrunn av kritikk fra EFTAs overvåkingsorgan
(ESA) foreslo Utlendingslovutvalget (utvalget) enkelte endringer
i forhold til gjeldende lovbestemmelser om bortvisning og utvisning
av utlendinger som omfattes av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen.
Med bakgrunn i at forslagene vil imøtekomme kritikken
fra ESA, samtidig som endringene antas å få liten
eller ingen faktisk betydning, har departementet foreslått
at endringene gjennomføres allerede i gjeldende lov, og
i høringsbrevet ble det angitt hvordan endringene kunne
gjøres.
Ingen av endringsforslagene er av en slik karakter eller omfatter
et slikt antall saker at de er egnet til å medføre
noen konsekvenser av betydning for politiets eller UDIs arbeid eller
ressursbehov.
Departementet registrerer at det ikke er fremkommet noen innvendinger
mot forslaget om å endre utlendingsloven § 57
første ledd bokstav b ved å oppheve den del av
bestemmelsen som gir adgang til å bortvise en utlending
på det grunnlag at vedkommende er ilagt innreiseforbud
fra annet nordisk land.
Departementet anser at ordlyden i § 57 første ledd
bokstav b ikke samsvarer med bestemmelsen i direktiv 64/221/EF
artikkel 3 (1) som fastsetter at tiltak som begrunnes i hensynet
til offentlig orden eller sikkerhet, bare kan baseres på en
konkret, individuell vurdering.
Den aktuelle del av bestemmelsen i § 57 første ledd
bokstav b har sin bakgrunn i den nordiske passkontrolloverenskomsten
av 1957 som ble endret i 2000.
Etter at passkontrolloverenskomsten er endret, og med bakgrunn
i at ordlyden i § 57 første ledd bokstav
b ikke er i samsvar med innholdet i de direktivforpliktelser som
følger av EØS-avtalen, mener departementet at
den foreslåtte endringen bør gjennomføres
allerede i gjeldende utlendingslov.
ESA mener at utlendingsloven § 58 annet ledd om
kriterier for utvisning ikke er i overensstemmelse med direktiv
EF 64/221 artikkel 3 nr. 2 og EF-domstolens praksis
og praktisering av direktivet
Departementet er enig i utvalgets vurdering av at utlendingsloven § 58
annet ledd første punktum gir dekkende uttrykk for EF-domstolens
praksis og praktisering av direktiv 64/221, og at bestemmelsen
i annet punktum dermed er overflødig.
Det foreslås etter dette at bestemmelsen i § 58
annet ledd annet punktum oppheves.
ESA har kritisert denne bestemmelsen i Utlendingsloven § 58
fjerde ledd. Det er kun adgang til å utvise en utlending
som er omfattet av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen
når hensynet til offentlig orden, sikkerhet eller folkehelsen
tilsier det. Etter ESAs vurdering er det derfor ikke i samsvar med EØS-avtalen
når man i utlendingsloven har en bestemmelse som åpner
for at det kan fattes vedtak om utvisning med senere innreiseforbud
på det grunnlag at utlendingen mangler nødvendig
oppholdstillatelse.
Departementet foreslår i likhet med utvalget at bestemmelsen
i utlendingsloven § 58 fjerde ledd oppheves.
Komiteen har merket seg at ESA (EFTAs overvåkingsorgan)
har kritisert utlendingsloven § 57 første
ledd innledningen og bokstav b, § 58 annet ledd
annet punktum og § 58 fjerde ledd, fordi ESA mener
dette er i strid med henholdsvis direktiv 64/221/EF
artikkel 3 (1), EF 64/221 artikkel 3 nr. 2 og EØS-avtalens
artikkel 28 nr. 3 og 33.
Komiteen støtter de endringer som foreslås
i proposisjonen under dette kapitlet.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Stortinget ber Regjeringen følge utviklingen rundt tvangsekteskapsproblematikken nøye og komme tilbake til Stortinget høsten 2006 med en egen sak om dette.
Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til proposisjonene og rår Odelstinget til å gjøre slikt
vedtak til lov
om endringer i utlendingsloven (beskyttelse mot tvangsekteskap og mishandling i ekteskap og vern av utenlandske arbeidstakeres lønns- og arbeidsvilkår mv.)
I
I lov 24. juni 1988 nr. 64 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven) gjøres følgende endringer:
§ 9 annet og nytt tredje ledd skal lyde:
Arbeidstillatelse og oppholdstillatelse for familieetablering kan nektes dersom det er sannsynlig at søkeren eller dennes særkullsbarn vil bli mishandlet eller grovt utnyttet. Tilsvarende gjelder særkullsbarn som søker familiegjenforening med forelder som har fått arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse for familieetablering. Kongen kan gi nærmere regler om bestemmelsens anvendelse i forskrift.
Arbeidstillatelse og oppholdstillatelse etter første ledd kan nektes dersom referansepersonen etter forespørsel ikke samtykker i at søkeren gis tillatelse eller dersom det er sannsynlig at ekteskapet er inngått mot en av partenes vilje.
Nåværende § 9 annet ledd blir nytt fjerde ledd.Ny § 9 a skal lyde:§ 9 a. Krav til intervju av referansepersonen i Norge
Dersom arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse søkes etter utlendingsloven § 9 med grunnlag i et ekteskap eller samboerforhold som er etablert i utlandet etter at referansepersonen har vært bosatt i Norge, kan tillatelse ikke innvilges før referansepersonen har vendt tilbake til Norge og har vært til intervju hos utlendingsmyndighetene, med mindre
a) referansepersonen var til intervju i Norge i anledning saken før ekteskapet ble inngått, eller
b) søkeren har rett til innreise uten visum.
Kongen kan fastsette unntak fra første ledd i forskrift. Kongen kan også gi nærmere regler i forskrift om fremgangsmåten ved fremsettelse av søknad og om gjennomføringen av slikt intervju som nevnt i første ledd.
Overskriften til § 11 a skal lyde:
§ 11 a. Tilsyn med at vilkår for tillatelser følges og tiltak ved brudd på vilkårene
§ 11 a nytt tredje og fjerde ledd skal lyde:
Dersom en arbeidsgiver i forhold til sine utenlandske arbeidstakere grovt eller gjentatte ganger bryter regler som skal verne om arbeidstakeres lønns- eller arbeidsvilkår, og som er gitt i eller i medhold av denne lov, kan Utlendingsdirektoratet treffe vedtak om at det ikke skal innvilges arbeidstillatelse for å utføre arbeid hos vedkommende arbeidsgiver. Vedtak etter denne bestemmelsen skal gjelde for to år. Kongen kan gi nærmere regler i forskrift, herunder fastsette at vedtak etter bestemmelsen skal gjelde for mindre enn to år.
Vedtak etter tredje ledd berører ikke retten til oppholdstillatelse etter kapittel 8.
Ny § 25 a skal lyde:§ 25 a. Avslag på søknad om visum ved fare for overgrep mot søkeren
Visum kan nektes dersom det er sannsynlig at søkeren eller dennes særkullsbarn vil bli mishandlet eller grovt utnyttet.
Ny § 44 a skal lyde:§ 44 a. Vandelskontroll i sak om familieetablering mv.
Politiet kan som ledd i forberedelse av sak som nevnt i § 9 annet ledd eller sak om familieetablering etter forskriftsbestemmelse gitt i medhold av utlendingsloven § 8 annet ledd, benytte vandelsopplysninger om referansepersonen eller den referansepersonen har fått familieetablering med når søkeren er referansepersonens særkullsbarn.
Dersom politiet har vandelsopplysninger av betydning for om arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse skal avslås, kan det gis en uttalelse om dette til det organ som avgjør saken.
Kongen kan gi nærmere regler i forskrift om hvilke vandelsopplysninger som skal gis til det organ som avgjør saken, og om utformingen av politiets uttalelse for øvrig.
Ny § 44 b skal lyde:§ 44 b. Vandelskontroll i sak om visum
Dersom Utlendingsdirektoratet eller Utlendingsnemnda finner at det er særlig grunn til å undersøke referansepersonens vandel for å avgjøre om visum skal nektes etter § 25 a, kan det innhentes uttalelse fra politiet om forhold av betydning for å bedømme dette.
Kongen kan gi nærmere regler i forskrift om hvilke vandelsopplysninger som skal gis til Utlendingsdirektoratet eller Utlendingsnemnda etter første ledd, og om utformingen av politiets uttalelse for øvrig.
§ 57 første ledd bokstav b skal lyde:
b) som er utvist fra riket med innreiseforbud som ennå gjelder, og utlendingen ikke har fått adgang til riket etter søknad,
§ 58 annet ledd annet punktum oppheves.
§ 58 fjerde ledd oppheves.
Nåværende § 5 femte til åttende ledd blir fjerde til syvende ledd.
II
Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Kongen kan bestemme at de enkelte bestemmelsene trer i kraft til forskjellig tid.
Oslo, i kommunal- og forvaltningskomiteen, den 9. desember 2005
Dag Terje Andersen |
Arild Stokkan-Grande |
leder |
ordfører |