Justisdepartementet er bemyndiget til å anta advokater
til de offentlige verv som faste forsvarere. Kunngjøring
av ledige verv som faste forsvarere i vedkommende lagsogn og en
vurdering av søknadene, skal foretas av den enkelte tingrett.
Embetsleder ved domstolen avgir skriftlig uttalelse til førstelagmannen
i vedkommende lagmannsrett, som deretter fremmer forslag til innstilling
til Justisdepartementet. Kunngjøring av ledige verv som
faste forsvarere for Høyesterett, foretas av departementet.
Søknadene sendes Høyesterett for en vurdering,
som fremmer sitt forslag til innstilling til departementet.
I høringsnotat av 24. juni 2004 ble det for
det første foreslått at oppgaven med å anta
advokater til de offentlige verv som faste forsvarere overføres
fra Justisdepartementet til et annet organ. Domstoladministrasjonen
ble foreslått. I høringsnotatet ble det også foreslått å innføre
en åremålsperiode for faste forsvarere for tingrett
og lagmannsrett. Det ble foreslått at åremålsperioden
settes til åtte år, tilsvarende åremålsperiodens
lengde ved Høyesterett. Det ble imidlertid foreslått
at det skal være adgang til gjenoppnevning, i motsetning
til hva som gjelder for faste forsvarere for Høyesterett.
Flere høringsinstanser har hatt synspunkter på forslaget,
særlig med hensyn til varigheten av åremålet
og om det skal være adgang til gjenoppnevning. Dette forslaget
krever imidlertid ikke lovendring, og er følgelig ikke
gjenstand for nærmere omtale i odelstingsproposisjonen.
Departementet har merket seg at de fleste av høringsinstansene
som har uttalt seg, gir sin tilslutning til lovforslaget, herunder
at kompetansen til å anta de faste forsvarere legges til
Domstoladministrasjonen. Justisdepartementet, som til nå har
vært bemyndiget til å anta advokater til de offentlige
verv som faste forsvarere, synes dagens praktisering av selve ordningen
har fungert tilfredsstillende. De kan derfor ikke se behov for at
det på det nåværende tidspunkt gjøres
noen endringer. Dersom Domstoladministrasjonen, etter å ha
utøvet oppgaven over en viss tid, mener det er behov for
en endring av praksis, vil dette kunne gjøres i forbindelse
med en evaluering av ordningen. Mindre endringer av praksis omkring
antakelse av verv som faste forsvarere vil kunne gjennomføres
uten at det krever lov- eller forskriftsendring.
Departementet har merket seg at Høyesteretts prinsipielle
oppfatning er at Høyesterett selv bør anta faste
forsvarere som kan føre saker for landets øverste
domstol. Høyesterett viser bl.a. til hensynet til sin faglige
kompetanse ved vurderingen av de aktuelle kandidater. Justisdepartementet
har forståelse for Høyesteretts syn, men er av
den oppfatning at det kan være uheldig at en domstol selv
antar sine faste forsvarere, da dette vil kunne være egnet
til å svekke tilliten til en dommers uhildethet overfor
en fast forsvarer som blir antatt. Ved at domstolen avgir forslag
til innstilling, vil dessuten Høyesterett uansett ha vesentlig
innflytelse på hvilke forsvarere som antas.
En overføring av oppgaven med antakelse av faste forsvarere
fra Justisdepartementet til Domstoladministrasjonen, vil medføre
noe mer administrativt arbeid for sistnevnte. Anslagsvis vil det
kunne være tale om et arbeid som utgjør om lag
10 pst. av et årsverk. Utgiftsøkningen er av beskjeden
størrelse, og må etter departementets oppfatning
tilfredsstillende kunne løses innenfor dagens budsjettrammer.
Komiteen støtter
Regjeringens forslag om en endring i straffeprosessloven slik at
oppgaven med antakelse av advokater til de offentlige verv som faste
forsvarere overføres fra Justisdepartementet til Domstoladministrasjonen.
Oppgaven vil falle naturlig inn under Domstoladministrasjonens virksomhet og
vil bidra til å rendyrke departementets rolle som faglig
sekretariat for politisk ledelse.