Den samlede skattesatsen for særskattepliktig virksomhet
på sokkelen (78 pst.) er betydelig høyere enn
satsen ved inntektsbeskatningen av långiver (28 pst. for
norsk långiver). Oljeselskapene kan derfor oppnå en
skattefordel (50 pst.) ved å finansiere virksomheten med
rentebærende gjeld i stedet for egenkapital (heretter omtalt
som finansieringsfordel). På grunn av finansieringsfordelen
er det egne regler i petroleumsskatteloven som regulerer fordelingen
av finansielle poster mellom sokkel og land, jf. § 3
d, og størrelsen på netto finansposter som kan
fradragsføres på sokkelen (minstekapitalregelen),
jf. § 3 h.
Etter departementets oppfatning er det svakheter ved dagens skatteregler
for netto finansposter. For det første kan selskapene påvirke
skattefradraget og oppnå utilsiktede skattefordeler gjennom
tilpasning av regnskapsmessige størrelser. For det andre
er reglene kompliserte og krevende å praktisere
både for selskapene og ligningsmyndighetene. For det tredje har
minstekapitalregelen en svakhet som gir for lav avkorting av netto
rentefradrag når selskapene har tilpasset seg med en egenkapitalandel
under 20 pst. Ved at § 3 h bygger på regnskapsmessige
størrelser, vil det dessuten oppstå økt
finansieringsfordel ved de fleste overdragelser av utvinningstillatelser
på sokkelen. Dette krever særlige skattemessige
nøytraliseringsvilkår i vedtak etter petroleumsskatteloven § 10, og
kompliserer skattebehandlingen av overdragelser.
For å avhjelpe disse svakhetene og forenkle skattereglene,
foreslår departementet å endre skattereglene for
netto finansposter i petroleumsbeskatningen. Det foreslås
at rentekostnader og valutaposter på rentebærende
gjeld behandles separat, og at fradraget for rentekostnadene mv.
i særskattepliktig inntekt fastsettes direkte ut fra forholdet
mellom skattemessige formuesverdier på sokkelen og rentebærende
gjeld. Selskapets overskytende rentekostnader mv. føres
til fradrag mot inntekt i landdistriktet sammen med renteinntekter, øvrige
valutaposter og andre finansposter, men med subsidiær rett
til å føre et eventuelt negativt nettobeløp
til fradrag i det alminnelige sokkelgrunnlaget (28 pst.).
Endringsforslaget vil redusere selskapenes tilpasningsmuligheter
og korrigere minstekapitalregelen, samtidig som skattereglene forenkles,
herunder behandlingen av overdragelser etter petroleumsskatteloven § 10.
Departementet legger til grunn at endringen er provenynøytral.
Forslag om endringer i reglene for finansielle poster i petroleumsbeskatningen
ble sendt på høring 2. juni 2006. Fristen
for å komme med merknader var 14. august 2006.
Basert på selskapenes historiske balanse- og ligningstall
la departementet i høringsnotatet til grunn at effekten
av endringsforslaget for rentekostnader og renteinntekter samlet
for alle selskap ville gi et provenytap på om lag 200 mill.
kroner pr. år. Valutagevinster og -tap og øvrige
finansposter varierer fra år til år, og det ble
derfor sett bort fra disse i provenyberegningene. Departementet
forutsatte at endringen skulle være provenynøytral,
og varslet at en i statsbudsjettet for 2007 ville vurdere hvordan
forslaget eventuelt kunne tilpasses innenfor denne rammen.
I høringsrunden uttaler selskapene at høringsforslaget
for finansposter vil innebære en provenyøkning
for selskapene samlet. OLF viser til egne beregninger som viser
en provenyøkning på 2 mrd. kroner samlet for perioden
2007-2013. Revus m.fl. har gjort beregninger for en gruppe på seks
nykommere som viser en provenyøkning på 610 mill.
kroner for perioden 2007-2013. Oljeskattekontoret skriver at det
har foretatt egne beregninger som indikerer at departementets anslåtte
provenytap er undervurdert.
Departementet har ikke tilgang til de provenymodellene som selskapene
benytter, og kan derfor ikke vurdere selskapenes anslag direkte.
Når det gjelder OLF, viser departementet til at OLFs konsulent ECON
i vedlegget til høringsbrevet skriver:
"Resultatene av endringen til foreslått regel
er helt avhengig av hvor store renteinntekter selskapene har, hvordan
oljeprisutviklingen er, samt hvor stor aktivitet selskapene har
knyttet til lete- og utbyggingsvirksomhet."
I et av ECONs alternative provenyanslag har de tatt med alle
renteinntektene som deres modell genererer. Dette alternativet gir
en provenyreduksjon på 563 mill. kroner. For å komme
fram til hovedanslaget med en provenyøkning på 2
mrd. kroner, har de halvert renteinntektene som fullt ut vil fordeles
til land (28 pst. beskatning) etter forslaget i høringsnotatet.
Når det gjelder anslaget fra Revus m.fl., vil departementet
vise til at de nye reglene vil gi en jevnere finansieringsfordel
over levetiden til prosjektet, jf. figur 9.1 i proposisjonen. Dagens
regler gir en svært høy finansieringsfordel de
første årene, og en lav eller negativ finansieringsfordel
i senere år. Dersom en tar utgangspunkt i en kort periode
for selskaper i oppbyggingsfasen, kan en dermed stå i fare
for å overvurdere provenyeffekten av omleggingen. Som drøftet
like nedenfor viser også departementets beregninger at
endringsforslaget vil medføre en mindre innstramming for
nye aktører utenfor skatteposisjon, fordi de med dagens
regler kan oppnå en utilsiktet skattefavorisering i forhold
til etablerte aktører i skatteposisjon.
Departementet er enig med selskapene i at provenyanslagene er
svært avhengig av utviklingen i rentekostnader, renteinntekter
og valutaposter. Dette er grunnen til at departementet har basert
provenyanslaget på historiske ligningstall. Disse viser
et provenytap når en tar hensyn til at betydelige renteinntekter etter
forslaget vil bli fordelt fullt ut til landdistriktet med 28 pst.
beskatning. Det er imidlertid betydelig usikkerhet om framtidig
utvikling i rentekostnader, renteinntekter, valutaposter og øvrige
finansposter, og provenyeffekten av omleggingen er derfor usikker.
Med den betydelige usikkerheten om framtidig utvikling i finanselementene,
legger departementet til grunn at omleggingen til skattemessige
verdier i seg selv er om lag provenynøytral for selskapene samlet.
Det er dermed ikke aktuelt å fremme forslag til innstramming
på andre områder for å oppnå en provenynøytral
ramme.
OLF, Revus m.fl. og enkeltselskaper påpeker i høringsrunden
at omleggingen vil medføre økte skatter for nye
aktører som driver lete- eller utbyggingsaktivitet. Nye
aktører som kun driver lete- og utbyggingsaktivitet, vil
ikke ha skattemessige inntekter i en tidlig fase. Slike selskaper
vil måtte framføre underskudd med rentekompensasjon
eller eventuelt få refundert skatteverdien av letekostnader.
I en tidlig fase vil disse aktørene ha lave skattemessige
verdier, og vil derfor få lavt rentefradrag på sokkelen
med forslaget i høringsnotatet. Selskapene uttaler at omleggingen
over noen år kan medføre en reduksjon i selskapenes
nåverdier etter skatt på i størrelsesorden 2-10
pst.
Departementet vil påpeke at det er vanskelig å oppnå en
systemmessig omlegging uten at enkelte selskaper enten kommer bedre
eller dårligere ut enn med eksisterende regler. Det nye
forslaget basert på skattemessige verdier vil innebære
at finansieringsfordelen blir jevnere over prosjektets levetid.
Dagens regler medfører derimot en svært høy
finansieringsfordel de første årene, for så å gi
en negativ finansieringsfordel i en sen fase, jf. illustrasjonene
i figur 9.1 i proposisjonen, som viser finansieringsfordelen for
et selskap i skatteposisjon. Virkningen av omleggingen er avhengig
av i hvilken fase i prosjektforløpet selskapets hovedaktivitet
ligger. Det er derfor viktig å ikke se på effekten
for enkeltår, men vurdere de samlede virkningene over prosjektets
levetid.
Skattemessig likebehandling mellom etablerte og nye aktører
var et viktig mål ved justering av petroleumsskatten både
i 2002 og 2005. Hensikten har vært at skattevilkårene
verken skal være til ulempe eller fordel for nye aktører
i forhold til etablerte aktører som er i skatteposisjon.
Framføring av underskudd med rentekompensasjon, refusjon
av skatteverdien av underskudd ved opphør av virksomhet,
samt refusjon av skatteverdien av letekostnader for selskaper utenfor
skatteposisjon, har vært viktige tiltak for å oppnå skattemessig
likebehandling. Skattemessig likebehandling vil medføre
at nåverdien av et prosjekt etter skatt bør være
om lag den samme for en ny aktør og en etablert aktør
i skatteposisjon.
Med dagens skatteregler for netto finansposter har det oppstått
en ikke ubetydelig skattefavorisering av nye aktører i
forhold til etablerte aktører. Dette er illustrert i figur
9.2 i proposisjonen, som viser nåverdi etter skatt av samme
modellprosjekt for en etablert aktør i skatteposisjon og
for en ny aktør utenfor skatteposisjon i oppbyggingsperioden.
En viktig årsak til den utilsiktede skattefavoriseringen
er at selskaper med underskudd til framføring kan få større
rom for rentebærende gjeld i den regnskapsmessige balansen. Effekten
oppstår ved at selskaper utenfor skatteposisjon både
har lavere utsatt skattegjeld, ingen betalbar skattegjeld og lav
eller ingen utbyttegjeld. Det er ikke tatt hensyn til dette økte
rommet for rentebærende gjeld ved tidligere skattejusteringer.
Nye aktører med underskudd til framføring og høy
belåning, kan dermed oppnå en utilsiktet høy
finansieringsfordel med dagens skatteregler. Dette er bakgrunnen
for at nye aktører utenfor skatteposisjon vil få en
mindre skatteskjerpelse ved den foreslåtte omlegging til
skattemessige verdier.
I modellprosjektet tilsvarer den økte skatten for nye
aktører utenfor skatteposisjon en reduksjon av selskapenes
nåverdi etter skatt på om lag tre prosent. Ved
lave oljepriser eller marginal prosjektlønnsomhet vil skatteskjerpelsen
være noe større fordi dagens regler gir større
finansieringsfordel ved lave priser og marginal prosjektlønnsomhet.
Selv om en ikke skulle gjennomføre en omlegging til skattemessige
verdier, ville det uansett være aktuelt å vurdere
innstramminger på dette området for i større
grad å likestille nye og etablerte aktører.
Figur 9.2 i proposisjonen viser også at en ny regel basert
på skattemessige verdier i større grad likestiller
nye og etablerte aktører. Når fradragsreglene
har basis i skattemessige verdier, vil påløpt
finansieringsfordel være uavhengig av aktørenes
skatteposisjon.
Selskapene har også påpekt at omleggingen vil medføre
reduserte investeringsincentiv og svakere økonomi etter
skatt for marginale prosjekter. Departementet har tidligere vurdert,
senest i St.meld. nr. 2 (2003-2004) jf. Budsjett-innst. S. II (2003-2004),
at de investeringsbaserte fradragene (avskrivninger, friinntekt
og finansieringsfordel) i petroleumsbeskatningen er for sjenerøse
i forhold til et nøytralt skattesystem. Selv om omleggingen
vil være en innstramming for enkelte selskaper, vil fortsatt
de investeringsbaserte fradragene være sjenerøse.
Eventuelle problemer knyttet til investeringsincentiver og marginale
prosjekter vil derfor fortsatt være at de investeringsbaserte
fradragene er for sjenerøse. Omleggingen vil også medføre
en større skattemessig likestilling mellom selskapene,
slik at selskapene ikke setter ulik verdi på prosjektene
på grunn av ulik skatteposisjon.
OLF og Revus m.fl. innvender at selskap som utelukkende driver
utvinningsvirksomhet, risikerer ikke å få fradrag
overhodet for finansielle kostnader som skal fordeles til landdistriktet
fordi de ikke har inntekt der å føre kostnadene
mot. Etter gjeldende rett kan inntil en halvpart av underskudd fra
landdistriktet føres til fradrag i alminnelig inntekt (28
pst.) på sokkelen. Det påpekes videre at framføring
av resterende underskudd til fradrag i framtidige år uten rentekompensasjon
uansett medfører en verdireduksjon. Selskapene foreslår
at finanskostnader som ikke kommer til fradrag i særskattepliktig
inntekt (78 pst.), skal kunne føres til fradrag i alminnelig
inntekt (28 pst.) på sokkelen.
Departementet er enig i at selskaper som utelukkende driver utvinningsvirksomhet,
bør få effektivt fradrag for finanskostnadene
i samme grad som selskaper som også driver ordinær
landvirksomhet. Departementet foreslår at det gis en særregel
for netto finanskostnader som etter forslaget skal henføres
til land. Hvis selskapet i inntektsåret ikke har inntekt
i landdistriktet å føre finansnetto mot, foreslås
det at selskapet skal kunne føre kostnadene til fradrag
i alminnelig inntekt på sokkelen (28 pst. beskatning). Dersom
selskapet heller ikke har skattepliktig inntekt på sokkelen,
medtas kostnadene til framføring (28 pst.) sammen med øvrig
underskudd på sokkelen. Det vises til nærmere
omtale i proposisjonens punkt 9.6.7.
Departementet vil også foreslå ytterligere
en lovendring som kan avhjelpe den innstrammingen som nye aktører
kan få ved overgang til ny regel for finansielle poster.
Det foreslås at det blir adgang til å pantsette
kravet på refusjon fra staten av skatteverdien av letekostnader.
Dette spørsmålet er ikke tatt opp i høringsrunden,
men vil ha en positiv effekt på rentekostnadene for nye
aktører på sokkelen. En pantsettelsesadgang kan
både gi nye, små aktører større
lånemuligheter og gi lavere lånerente pga. redusert
risiko for långiver. Det vises til nærmere redegjørelse for
forslaget i proposisjonens punkt 9.6.11.
I høringsnotatet ble det primært foreslått
at kun rentekostnader skulle komme til fradrag i petroleumsbeskatningen,
og at andre finansposter som valutagevinst og -tap og renteinntekter
skulle henføres fullt ut til landdistriktet. Det ble blant
annet vist til at for valutaposter, renteinntekter og øvrige
finansposter er det ingen nødvendig direkte kobling mellom
de enkelte postene og petroleumsvirksomheten. Dersom det skulle
vise seg vanskelig å skille valutaposter fra rentekostnadene,
varslet departementet at en ville vurdere å ta valutaeffektene
inn i sokkelbeskatningen.
Både OLF, Revus m.fl. og Oljeskattekontoret peker på at
det kan være problemer med å skille valutaposter
fra rentekostnadene når sokkelfradraget beregnes. OLF og
Revus m.fl. viser til at valutaposter er en del av de totale kostnader
ved lånefinansiering, og at en full fordeling av valutaposter
til land særlig kan gi problemer for nye aktører.
Problemene knytter seg til at selskapene i stor grad har lån
i valuta, samt at olje- og gassalget i hovedsak skjer i USD og EUR,
mens skattebetalingen må foretas i norske kroner. Oljeskattekontoret
peker på at selskapene kan låne i en høyrentevaluta,
og samtidig inngå en valutaterminkontrakt som gir en sikker
valutagevinst. Med det primære forslaget i høringsnotatet
kunne en andel av de høye rentekostnadene fordeles til
sokkel (78 pst.), mens hele den sikre valutagevinsten fordeles fullt
ut til land (28 pst.). Dersom kun rentekostnader skal fradragsføres
på sokkelen, vil det derfor være fare for vesentlig
provenytap over tid.
Departementet er enig med Oljeskattekontoret i at dersom alle
valutaposter fordeles fullt ut til land, vil det være fare
for vesentlig provenytap over tid. I høringsnotatet var
det forutsatt at selskapene ikke har klare forventninger til framtidig
valutakursutvikling for de viktigste lånevaluta. Som Oljeskattekontoret påpeker
er det imidlertid mulig for selskapene å inngå valutaterminkontrakter,
og dermed oppnå en sikker valutaeffekt. Departementet foreslår
derfor en justering i forhold til høringsutkastet ved at
også valutagevinster og valutatap som er direkte knyttet
til rentebærende lån, inngår i sokkelfradraget.
Ved lån i utenlandsk valuta vil den utenlandske renten
sammen med forventet valutakursutvikling over tid om lag kunne tilsvare
den norske lånerenten (udekket renteparitet). Ved å inkludere
både rentekostnaden og valutagevinst og -tap på lånet
vil en inkludere hele den forventede lånekostnaden i sokkelfradraget.
Valutakursene vil imidlertid svinge fra år til år,
og sokkelfradraget vil dermed avvike fra den norske lånerenten det
enkelte år. Over tid vil en imidlertid ikke forvente at
systematiske avvik fra renteparitet holder. Det samlede fradraget
for et valutalån vil dermed kunne tilsvare fradraget ved
et lån i norske kroner.
Departementet foreslår at en bare inkluderer valutagevinster
og valutatap som er direkte knyttet til de rentebærende
lånene. Øvrige valutaposter som f.eks. sikringsgevinster
og -tap og valutaeffekter av aktivaposter, skal fordeles fullt ut
til landdistriktet sammen med renteinntekter. Slike inntekter og
utgifter er ikke i samme grad knyttet til selskapenes aktivitet
på sokkelen, og det er derfor ikke ønskelig å inkludere
slike valutaposter i sokkelfradraget. Selskapene vil fortsatt ha
full frihet til å inngå sikringskontrakter for
valutalån, men må tilpasse sikringsandelen til
de nye skattereglene. Dette tilsvarer selskapenes posisjon ved oljeprissikring
der sokkelbeskatningen er basert på normpriser som skal
tilsvare den løpende markedsprisen for olje.
I forhold til selskapenes merknad om at salgsinntekter er i USD
eller EUR, og skattebetaling i norske kroner, vil departementet
bemerke at selskapene har gode muligheter til å tilpasse
seg de nye reglene. Selskapene vil ha full mulighet til å inngå sikringskontrakter
i den grad de ønsker det, men sikringsandelen bør
tilpasses de nye skattereglene. Videre vil departementet bemerke
at petroleumsskatten beregnes på basis av normpriser for
olje som tar hensyn til valutakursen hver måned. Selskapene
kan unngå valutaeksponering ved løpende å kjøpe
norske kroner eller andre sikringsprodukter i takt med inntektene
gjennom året. Selskapet vil da ha en posisjon i norske kroner
som tilsvarer skattebetalingen, uten at det oppstår risiko
for valutagevinst og valutatap knyttet til skatteinnbetaling. Departementet
vurderer derfor ikke selskapenes øvrige merknader for valutaposter som
så vesentlige at større deler av valutapostene
bør inngå i sokkelbeskatningen.
Ved tidligere vurderinger av rentefradraget i særskattepliktig
inntekt er det blitt lagt vekt på at man ønsker å beholde
krediterbarhet for de norske petroleumsskattene slik at det ikke
oppstår dobbeltbeskatning for utenlandske oljeselskaper.
Det er derfor viktig at sokkelbeskatningen fortsatt anses som en
inntektsskatt der alle vesentlige kostnader er fradragsberettigede.
I skatteavtale med enkelte land er det også inntatt en
særbestemmelse som sikrer kredit for norske petroleumsskatter,
og for slike avtaler vil det ha betydning at det ikke skjer vesentlige
endringer i beskatningen i forhold til skattesystemet da skatteavtalen
ble inngått.
Departementets vurdering er at endringsforslagene ikke vil medføre
vesentlig risiko for dobbeltbeskatning. Begrunnelsen for endringene
er å rette opp svakheter ved gjeldende regler, og gi skattevilkår som
skal være enklere å praktisere for selskapene
og myndighetene. Rentekostnader og valutaposter på rentebærende
gjeld på sokkelen er som tidligere fradragsberettiget i
inntekt fra utvinningsvirksomheten, og forslaget innebærer
en teknisk tilpasning av hvordan rentekostnadene mv. tilordnes sokkeldistriktet og
eventuelt nedjusteres eller oppjusteres ved høy eller lav
belåning. De nye reglene har det samme formålet
som dagens regler om fordeling mellom land og sokkel, krav til minstekapital
og oppjustering ved høy kapitalandel. Selskapene vil også oppnå om
lag den samme skatteverdien av fradraget for netto finansposter
som ved dagens skatteregler for netto finansposter. Endringsforslaget
kan dermed ikke anses som noen vesentlig endring av skattesystemet.
Mange av de utilsiktede skattevirkningene for netto finansposter
oppstår fordi skattereglene tar utgangspunkt i selskapenes
regnskapsmessige balanse. Etter departementets oppfatning oppnås
en mer treffsikker og enklere løsning dersom skattereglene
i stedet knyttes til skattemessige verdier.
Departementet foreslår en regel der rentekostnader og
tilhørende valutaposter (heretter rentekostnader mv.) på rentebærende
gjeld behandles separat fra øvrige finansposter, jf. ovenfor.
Det foreslås at skattefradraget for rentekostnader mv.
fastsettes forholdsmessig basert på skattemessige verdier
av formuesobjekter tilordnet sokkeldistriktet. Fradraget vil fortsatt
ta utgangspunkt i selskapets faktiske rentekostnader mv., men disse
skal fordeles mellom sokkel- og landdistriktet og justeres, slik
det også gjøres i dag, etter beregningsformelen
vist i boks 9.1 i proposisjonen.
Etter forslaget kan selskapet kreve fradrag i særskattepliktig
inntekt for faktiske rentekostnader mv. som svarer til 50 pst. av
forholdet mellom skattemessige formuesverdier tilordnet sokkeldistriktet
og selskapets rentebærende gjeld. For rentekostnader mv. innebærer
departementets forslag at gjeldende fordeling mellom land og sokkel
etter § 3 d, herunder syvende ledd, og eventuell
avkorting etter § 3 h, skjer under ett. Regelen
fører til at det ikke lenger vil være behov for å foreta
en forholdsmessig fordeling av rentekostnadene mv. mellom sokkel
og land, fordi fradraget fastsettes på basis av formuesverdier
tilordnet sokkeldistriktet. Når det gjelder en eventuell
avkorting eller oppjustering av skattefradraget i sokkelinntekten
ved høy eller lav gjeldsgrad, innebærer forslaget
at beregningen skal skje på grunnlag av skattemessige formuesverdier
i stedet for regnskapsmessige størrelser som i dag, jf. § 3
h og § 3 d syvende ledd.
Det skattemessige fradraget for rentekostnader mv. i sokkelinntekten
kan maksimalt tilsvare selskapets samlede rentekostnader mv. Det
vises til tilsvarende begrensning i dagens regler for oppjustering
av netto finanskostnader fordelt til sokkel.
Dersom selskapet tilpasser seg med høy andel rentebærende
gjeld, vil brøken bli mindre enn 1, og skattemessig fradrag
på sokkelen vil bli nedjustert på en mer økonomisk
korrekt måte enn i dagens minstekapitalregel. De rentekostnader
mv. som ikke kan fradragsføres på sokkelen, vil
etter de nye reglene kunne fradragsføres i landdistriktet,
jf. nedenfor. Dette er en gunstigere løsning for selskapene
enn ved avkorting etter dagens regler.
Dersom selskapet også har formuesobjekter i landdistriktet
og tilpasser seg med høy egenkapitalandel, vil beregningen
gi om lag samme fradrag som for et tilsvarende selskap med en lavere
egenkapitalandel, jf. dagens oppjusteringsregel.
Skattefradraget på sokkelen ved dagens regler og forslaget
basert på skattemessig verdier er illustrert i boks 9.3
i proposisjonen.
Denne modellen har etter departementets oppfatning flere fordeler
framfor gjeldende skatteregler. Fradraget for rentekostnader mv.
på sokkelen vil samsvare bedre med selskapets finansieringsbehov på sokkelen,
svakhetene knyttet til avkortingsmekanismen ved lav egenkapitalandel
fjernes, og mange av tilpasningsmulighetene faller bort. Samtidig
blir regelverket enklere.
Ved at skattemessig fradrag for rentekostnader mv. er knyttet
til skattemessige verdier, vil selskapene videre ikke oppnå økt
finansieringsfordel ved overdragelse av utvinningstillatelser. Kjøper
vil overta selgers skattemessige verdi på driftsmidlene som
overdras. Det er dermed mulig å ytterligere forenkle og
standardisere § 10-vilkårene ved de aller fleste
overdragelser. Dette vil være en forenkling for selskapene,
redusere omfanget av arbeidet for myndighetene, og gjøre
det enklere for nye aktører å vurdere verdien
ved kjøp av utvinningstillatelser på norsk sokkel.
Andre finansielle poster enn rentekostnader og valutaposter knyttet
til den rentebærende gjelden, foreslås henført
direkte til land, jf. avsnitt nedenfor.
Departementet foreslår at de nye reglene for skattemessig
behandling av finansielle poster i petroleumsbeskatningen tas inn
i petroleumsskatteloven § 3 d.
Det vises til lovforslaget.
Med rentekostnader i beregningsformelen menes renter av rentebærende
gjeld, dvs. gjeld som har gitt opphav til rentekostnader som skal
behandles etter den foreslåtte regelen. Kostnadene må for
det første være fradragsberettiget som rentekostnader
etter petroleumsskattelovens og skattelovens alminnelige regler,
jf. skatteloven § 6-40. En forutsetning for at en
rentekostnad skal behandles etter den foreslåtte regelen
er dessuten at kostnadene ville inngått til fordeling etter
gjeldende §§ 3 d og 3 h i petroleumsskatteloven.
Det er ikke meningen å endre virkeområdet på dette
punktet. Derimot vil det med den nye regelen bli nødvendig å trekke
en grense mellom rentekostnader og valutaposter knyttet til rentebærende
gjeld, og andre finansielle kostnader som etter forslaget skal henføres
til land.
Regelen tar først og fremst sikte på lånekostnader opptatt
for å finansiere sokkelinvesteringene. Rentekostnader kan
imidlertid pådras i mange ulike sammenhenger, som for eksempel
ved innrømmet kreditt, forsinket betaling osv. For at en
rentekostnad skal medtas etter den foreslåtte regelen,
må den ha tilknytning til en korresponderende rentebærende
gjeld som også inngår ved fastsettelsen av skattefradraget for
rentekostnader mv. på sokkelen. Det betyr at det i utgangspunktet
må være en direkte sammenheng mellom de faktiske
rentekostnader mv. som omfattes, og den gjennomsnittlige rentebærende
gjelden som inngår ved beregningen av fradragsberettigede rentekostnader,
jf. omtale nedenfor. En tilsvarende sammenheng kreves i dag etter
bestemmelsen i petroleumsskatteloven § 3 d syvende
ledd siste punktum.
I tillegg til rentekostnader skal valutatap og valutagevinster
på rentebærende gjeld medtas. Det er bare valutaposter
som er direkte knyttet til den rentebærende gjelden som
inngår i beregningsformelen, som omfattes. Valutaposter
på både kortsiktig og langsiktig rentebærende
gjeld medtas. Alle realiserte valutagevinster og valutatap i inntektsåret
inngår. Urealiserte valutaposter medtas i samme grad som
de etter gjeldende regler kan fradragsføres eller inntektsføres
for skatteformål. Når det gjelder tidfestingen
av valutatap og valutagevinst på fordringer og gjeld i
utenlandsk valuta, er det gitt særregler i skatteloven § 14-5
femte ledd, jf. skattelovforskriften § 14-5 C.
Etter forskriften skal det føres en omvurderingskonto for
urealisert tap og gevinst. Departementet foreslår i utgangspunktet
ingen endringer i disse tidfestingsreglene. Det betyr at også urealiserte
valutaposter kan føres til fradrag eller tas til inntekt
etter beregningsformelen i den grad det følger av bestemmelsene
i forskriften. Når valutatap og valutagevinst knyttet til
den rentebærende gjelden skal behandles separat, må imidlertid
disse postene skilles ut fra den alminnelige omvurderingskontoen.
Det må settes opp en egen omvurderingskonto for valutatap
og valutagevinster på den rentebærende gjelden.
Denne omvurderingskontoen skal føres etter de samme prinsipper
som følger av skatteloven § 14-5 femte
ledd, jf. skattelovforskriften § 14-5 C. Når
urealiserte valutaposter på rentebærende gjeld
skilles ut og behandles for seg, mens urealiserte valutaposter knyttet
til langsiktige fordringer og eventuell øvrig gjeld føres på den
alminnelige omvurderingskontoen, vil det likevel påvirke
samordningen av selskapets samlede urealiserte valutaposter det
enkelte inntektsår. Etter departementets oppfatning er
det ingen grunn til at tidfestingen som sådan av urealiserte
valutaposter skal påvirkes av at de urealiserte valutapostene
knyttet til den rentebærende gjelden skal behandles separat
fra øvrige valutaposter. Departementet vil derfor vurdere
om det er behov for å regulere dette nærmere i
forskrift. Etter petroleumsskatteloven § 8 har
departementet hjemmel til å gi nærmere regler
til gjennomføring og utfylling av petroleumsskatteloven.
Departementet legger til grunn at denne bestemmelsen gir hjemmel
til i forskrift å gi nærmere regler om behandlingen
av urealiserte valutaposter etter forslaget til ny bestemmelse i § 3
d.
For tidfesting av gevinst og tap på kortsiktig (rentebærende)
gjeld i utenlandsk valuta kommer bestemmelsen i skatteloven § 14-4
annet ledd til anvendelse.
Valutaposter som ikke er knyttet til den rentebærende
gjelden, tilordnes landdistriktet, jf. nedenfor. Det gjelder også for
ulike finansielle instrumenter til sikring av den rentebærende
gjelden.
Hvis selskapets faktiske rentekostnader mv. overstiger det beregnede
skattefradraget i særskattepliktig inntekt etter forslaget,
skal de overskytende rentekostnadene mv. komme til fradrag i landinntekt.
Dersom et selskap ikke har formuesobjekter i sokkelvirksomheten,
skal selskapets samlede rentekostnader mv. også fullt ut
henføres til land.
Det vises til vedlagte lovforslag § 3 d annet
til femte ledd, og forslag om opphevelse av gjeldende bestemmelse
i § 3 h.
Petroleumsskatteforskriften § 2 annet ledd
bestemmer at et selskap kan velge å aktivere rentekostnader
som del av kostprisen for driftsmiddel som nevnt i § 3
b. Rentekostnader som aktiveres, kan ikke overstige netto finanskostnader
som kommer til fradrag i sokkeldistriktet etter §§ 3
d og 3 h, jf. §§ 3 j og 3 h fjerde ledd.
Dersom den foreslåtte regelen innføres, vil det
skje en samlet fastsettelse av skattemessig rentefradrag mv. Departementet
foreslår at det foretas en tilpasning av bestemmelsen i § 3
j slik at den delen som aktiveres, ikke kan overstige de skattemessige
rentefradrag mv. som kommer til fradrag på sokkelen etter
den nye regelen i § 3 d annet ledd. Årets
aktiverte rentekostnader medregnes ikke i skattemessig nedskrevet
verdi pr. 31. desember i inntektsåret av formuesobjekter
tilordnet sokkeldistriktet etter § 3 annet ledd.
Tidligere års aktiverte rentekostnader inngår
derimot.
Etter opphevelsen av den någjeldende bestemmelsen i § 3
h, blir gjeldende bestemmelse i § 3 j inntatt
som § 3 h. Någjeldende § 3
j foreslås opphevet.
Det vises til forslag til § 3 h og forslag
om opphevelse av § 3 j.
I høringsnotatet foreslo departementet at fysiske og
immaterielle driftsmidler skulle medregnes som formuesverdier tilordnet
sokkeldistriktet etter beregningsformelen. Eiendelene ble foreslått
verdsatt til skattemessig nedskrevet verdi pr. 31. desember
i inntektsåret.
Selskapene anfører at det er gitt en for snever definisjon
av hvilke skattemessige verdier som inngår i beregningsformelen,
og at andre vesentlige poster som innebærer en klar kapitalbinding
i sokkelvirksomheten, bør inkluderes. OLF viser bl.a. til
et forslag fra ECON som går ut på at man legger
inn "skatteverdiene pr. 1. januar i inntektsåret
og krav på tilbakebetaling av leteunderskudd (psktl. § 3c
femte ledd), samt hele årets investeringer i telleren. Årets investeringer
inkluderer også utgiftsførte investeringer (først
og fremst letekostnader)".
Departementet fastholder at finansieringskostnadene i utvinningsvirksomheten
hovedsakelig går til finansiering av fysiske og immaterielle
driftsmidler. Videre legger departementet til grunn at det bare
er kostnader som ikke er kommet til fradrag skattemessig (dvs. aktiverte
kostnader og driftsmidler), som bør gi grunnlag for tilordning
av fradragsberettigede finansieringskostnader. Letekostnader, på samme måte
som driftskostnader som fradragsføres løpende skattemessig,
bør derfor ikke inngå som formuesobjekt i beregningsformelen.
Eiendelene som skal medtas som formuesobjekter tilordnet sokkelen,
foreslås verdsatt til skattemessig nedskrevet verdi.
Kapitalbindingen og sammensetningen av kapitalen vil variere
gjennom inntektsåret. Av administrative grunner foreslår
departementet at en legger til grunn skattemessige formuesverdier
pr. 31. desember i inntektsåret.
En kunne også ha tatt utgangspunkt i skattemessige formuesverdier
pr. 1. januar, eller i et gjennomsnitt av 1. januar
og 31. desember. ECONs forslag har etter departementets
vurdering ikke den nødvendige økonomiske sammenheng
ved at det inkluderer årets investeringer og letekostnader
uten å trekke fra de tilhørende avskrivninger
og utgiftsføringer.
I dagens fordelingsgrunnlag etter petroleumsskatteloven § 3
d inngår også en del finanskapital i skattemessige
formuesverdier på sokkelen. Som omtalt ovenfor er dagens
fordelingsregel komplisert, og det oppstår stadig nye spørsmål
om fordelingen av balanseposter. Ettersom fradraget for rentekostnader mv.
etter forslaget frikobles fra regnskapsmessige balanseverdier, og
renteinntekter ikke lenger skal inngå i sokkelbeskatningen,
er det mindre grunn til at finansposter skal inngå i skattemessige
formuesverdier ved beregning av rentefradraget. Departementet foreslår
derfor en løsning der skattemessige formuesverdier på sokkelen
defineres som (fysiske og immaterielle) driftsmidler. Selskapene
vil trolig likevel ha behov for noe finanskapital knyttet til sokkelaktiviteten,
men deler av dette vil finansieres ved ikke-rentebærende
gjeldsposter. Det kan imidlertid ikke utelukkes at det kan være
behov for en viss rentebærende arbeidskapital knyttet til
sokkelaktiviteten. For å ta høyde for dette, samtidig
som en tar høyde for dagens skattemessige formuesverdier
i fordelingsregelen, har en derfor justert prosentsatsen som benyttes ved
beregningen av det skattemessige rentefradraget i sokkeldistriktet,
jf. nedenfor. Å avgrense formuesobjektene som skal tilordnes
sokkelen til fysiske og immaterielle driftsmidler, vil gi en regel
som er enklere å praktisere enn gjeldende § 3
d.
Dersom et formuesobjekt skal medtas i sokkelgrunnlaget, må det
være anskaffet før utløpet av inntektsåret.
Videre må det ved utløpet av inntektsåret ha
den nødvendige tilknytning til sokkelvirksomheten. På disse
punktene er vurderingene de samme som i dag gjelder ved anvendelsen
av fordelingsregelen i § 3 d. Det vises til nærmere
omtale i Ot.prp. nr. 86 (2000-2001) punkt 4.2.5.
Departementet foreslår etter dette for det første
at driftsmidler som avskrives etter petroleumsskatteloven § 3
b, dvs. produksjonsanlegg og rørledninger, skal medtas
i sokkelgrunnlaget. En overveiende del av kapitalbindingen vil knytte
seg til slike driftsmidler. Også utgifter som ved utløpet
av inntektsåret er påløpt til erverv
av slike driftsmidler, skal medtas. Likeledes inngår innleid
flyttbar produksjonsinnretning med skattemessig nedskrevet verdi,
jf. petroleumsskatteloven § 3 i og forskrift 18. august
1998 om skattemessig behandling av leie av flyttbar produksjonsinnretning
på kontinentalsokkelen (eie-leie-forskriften). Det samme
gjelder øvrige driftsmidler i utvinningsvirksomheten som
avskrives etter de alminnelige reglene i skatteloven, herunder utgifter
påløpt ved utløpet av inntektsåret
til erverv av slike driftsmidler. Ved overdragelser etter petroleumsskatteloven § 10
skal utvinningstillatelse og driftsmidler medtas med den skattemessige
verdi som nedfelles i § 10-vedtaket (etter-skatt-
og kontinuitetsvilkår).
I tillegg til nevnte realaktiva (og eventuell utvinningstillatelse),
foreslår departementet at også immateriell kapital
i utgangspunktet skal inngå i sokkelgrunnlaget. Det gjelder
for det første ervervede immaterielle formuesobjekter i
utvinningsvirksomheten, med unntak av forretningsverdi. Videre skal medtas
aktiverte kostnader til forskning og utvikling etter skatteloven § 6-25.
I Ot.prp. nr. 86 (2000-2001) er det gitt en nærmere redegjørelse
og begrunnelse for å henføre disse driftsmidlene
til sokkelgrunnlaget ved fordeling etter gjeldende regel i petroleumsskatteloven § 3
d. Det vises til gjennomgangen der, som har tilsvarende relevans
i forhold til spørsmålet om hvilke formuesobjekter
som skal medtas i sokkelgrunnlaget etter departementets forslag
her.
Derimot foreslår departementet, i motsetning til det
som er tilfellet etter § 3 d, at finansaktiva,
herunder ulike typer fordringer, ikke skal inngå i sokkelgrunnlaget.
Det gjelder selv om slike formuesposter har en klar tilknytning
til sokkelvirksomheten, jf. nærmere begrunnelse ovenfor.
Det vises til vedlagte forslag til § 3 d tredje
ledd.
Selskapets samlede rentebærende gjeld i brøken vil
typisk være lån fra ekstern långiver
eller eventuelt beslektet selskap for å finansiere sokkelvirksomheten.
Lånene kan være gitt i form av prosjektlån,
selskapslån eller ulike former for kassakreditt osv. Det skal
ikke tas hensyn til rentebærende formuesposter ved beregning
av rentebærende gjeld. Ikke-rentebærende gjeld,
som for eksempel utsatt og betalbar skatt eller avsetninger til
framtidige utgifter, omfattes ikke.
Det er den gjennomsnittlige rentebærende gjelden gjennom året
som gir grunnlag for rentekostnadene. Ved at man beregner den gjennomsnittlige
rentebærende gjelden, vil man unngå svakheten
med skattemotiverte tilpasninger rundt årsskiftet som nå foreligger
etter minstekapitalregelen. Gjennomsnittlig rentebærende
gjeld tar hensyn til bevegelser i lånesaldoen gjennom året.
For mange lån vil saldoen endres sjelden, for eksempel én
til to ganger i året i forbindelse med betaling av avdrag.
For andre lån kan det være hyppige endringer i
lånesaldoen. Endringer i rentebærende gjeld må uansett
kontinuerlig registreres for at långiver og låntaker
skal være i stand til å beregne rentekostnadene
for året. Det vil derfor foreligge et grunnlag for å beregne
gjennomsnittlig rentebærende gjeld. For selskaper som påberoper
seg eie-leie-forskriften, må det fastsettes en rentebærende
gjeld som inngår ved fastsettelsen av rentefradraget. Departementet
vil regulere dette i forskrift.
En del av selskapets rentebærende lån vil være plassert
i valuta, og det vil da være nødvendig å regne disse
om til norske kroner. For å få sammenheng i regelverket,
må valutaomregning av lånesaldo skje til samme
valutakurs som er brukt ved omregning til norske kroner av årets
rentekostnader og valutaposter knyttet til rentebærende
gjeld.
Fastsettelse av gjennomsnittlig rentebærende gjeld vil
skje ved ligningen på grunnlag av innsendte opplysninger
fra selskapet.
Det kan være behov for å fastsette nærmere
i forskrift bl.a. hva som skal anses som rentebærende gjeld
og rentekostnader, samt fastsette hvordan den gjennomsnittlige rentebærende
gjelden skal beregnes. Departementet antar at den alminnelige forskriftsbestemmelsen
i petroleumsskatteloven § 8 gir hjemmel til dette.
I høringsnotatet foreslo departementet at andelen av
selskapets rentekostnader som skal komme til fradrag på sokkelen,
settes til 50 pst. av selskapets skattemessige verdier tilordnet
sokkeldistriktet.
Selskapene anfører i høringsrunden at prosentandelen
(50 pst.) av skattemessige verdier som gir fradrag på sokkelen,
bør være høyere.
Størrelsen på det skattemessige rentefradraget
vil bestemmes av andelen av skattemessige verdier som tillates fradragsført,
jf. dagens minstekapitalkrav på minst 20 pst. Forslaget
innebærer at selskapet kan kreve fradrag i særskattepliktig
inntekt for faktiske rentekostnader mv. som svarer til 50 pst. av
forholdet mellom skattemessige formuesverdier tilordnet sokkeldistriktet
og selskapets rentebærende gjeld. Departementet har foretatt
både modellfeltberegninger og beregninger på basis
av historiske balanseverdier, jf. ovenfor. Med en andel på 50
pst. vil en oppnå om lag den samme verdien av skattefradragene
for netto finanskostnader for alle selskaper samlet, som ved dagens
regler. Denne andelen tar også høyde for en viss
andel rentebærende arbeidskapital når skattemessige
verdier kun vil inneholde driftsmidler. Størrelsen på finansieringsfordelen
underveis i feltets levetid kan variere, men samlet over feltets
levetid vil en sats på 50 pst. gi om lag like stort fradrag
for rentekostnader mv. som etter gjeldende regler. Prosentandelen
i endringsforslaget kan ikke sammenlignes direkte med en gjeldsandel
på 80 pst. i dagens minstekapitalregel. Som omtalt over
vil den regnskapsmessige balansen inneholde en stor andel ikke-rentebærende
gjeld. For de fleste selskaper vil den maksimale rentebærende
gjeldsandelen være langt lavere enn de 80 pst. som dagens
regler tilsynelatende kan gi rom for.
Departementet foreslår at andre finansielle poster enn
rentekostnader og valutaposter knyttet til den rentebærende
gjelden, henføres direkte til land. Det vises til nærmere
begrunnelse ovenfor. Med andre finansielle poster menes de samme
postene som etter gjeldende regler omfattes av petroleumsskatteloven §§ 3
d og 3 h (unntatt rentekostnadene og valutapostene som fordeles
etter beregningsformelen). Det foreslås ikke endringer
i hvilke poster som inngår som finansielle poster.
Det vises til forslag til § 3 d sjette ledd.
Hvis netto finansposter er negativ (netto finanskostnader), og
det i inntektsåret ikke er skattepliktig inntekt i landdistriktet å føre
netto finanskostnader til fradrag mot, kan selskapet kreve å føre
netto finanskostnadene til fradrag i alminnelig inntekt i sokkeldistriktet,
jf. like nedenfor.
Departementets forslag innebærer at overskytende rentekostnader
mv., renteinntekter og øvrige valutaposter og finansposter
skal føres til fradrag eller tas til inntekt i landdistriktet.
Etter gjeldende rett kan inntil en halvpart av underskudd fra landdistriktet
føres til fradrag i alminnelig inntekt (28 pst.) på sokkelen,
jf. petroleumsskatteloven § 3 c sjette ledd. Forslaget
kan dermed føre til at selskaper som utelukkende driver
lete- og utbyggingsvirksomhet på sokkelen, ikke får
effektivt fradrag for hele finanskostnaden. Etter departementets
oppfatning bør selskaper som utelukkende driver utvinningsvirksomhet,
få effektivt fradrag for finanskostnadene i samme grad som
de selskaper som også driver ordinær landvirksomhet.
Departementet foreslår derfor at det gis en særregel
for netto finanskostnader som etter forslaget skal henføres
til land. Hvis selskapet i inntektsåret ikke har inntekt
i landdistriktet å føre finansnetto mot, bør selskapet
kunne føre kostnadene til fradrag i alminnelig inntekt
på sokkelen (28 pst. beskatning). Dersom selskapet heller
ikke har skattepliktig inntekt på sokkelen, medtas kostnadene
til framføring (28 pst.) sammen med øvrig underskudd
på sokkelen. Det betyr at det også beregnes renter
på finanskostnadene som framføres. En ulempe med
denne løsningen er at det innføres en særlig
samordningsregel for finansposter. Dette lar seg etter departementets
syn forsvare ut fra at det innføres som et samordningselement innenfor
et sett av særregler for finansposter, og der samordningselementet
skal sikre at alle faktiske pådratte finanskostnader effektivt
kommer til fradrag, og derved sikrer reell likebehandling av selskapene.
Hvis et selskap i landdistriktet både har underskudd
som skriver seg fra finansielle poster, og underskudd som skriver
seg fra landvirksomhet, jf. petroleumsskatteloven § 3
c sjette ledd, skal underskuddet fra finansielle poster tas til
fradrag først i alminnelig inntekt på sokkelen.
Det vises til forslag til § 3 d syvende ledd.
Departementet foreslår at lovendringene for finanspostene
trer i kraft med virkning fra og med inntektsåret 2007.
Det betyr at rentekostnader, valutagevinst og valutatap påløpt
på rentebærende gjeld fra og med dette inntektsåret
skal komme til fradrag på sokkelen etter beregningsformelen,
mens øvrige finansposter skal henføres til land.
Gjeldende bestemmelse i petroleumsskatteloven § 3
d og § 3 h oppheves fra samme tidspunkt.
Det vises til vedlagte forslag til ikrafttredelsesbestemmelse.
Valutaposisjonene kan inneholde akkumulerte effekter over flere år,
og departementet har derfor vurdert om det er behov for spesielle
overgangsregler for valutaposter. Som følge av styrking
av den norske kronen de siste årene har selskapene ved
utgangen av 2005 betydelige urealiserte valutagevinster som ikke er
tatt til beskatning. En vesentlig del av valutaposisjonene knytter
seg trolig til de rentebærende lånene, der valutagevinster
og valutatap fortsatt vil inngå i sokkelbeskatningen. For
disse delene vil det ikke være behov for overgangsregler
da inngangsverdi og valutaposisjon vil overføres fra dagens
skatteregime til de nye reglene for skattefradrag på sokkelen.
Departementet vil ikke foreslå spesielle overgangsregler for
valutaposisjoner som ikke knytter seg til de rentebærende
lånene. Valutaendringer som ikke er knyttet til rentebærende
gjeld, vil dermed fordeles til sokkeldistriktet til og med inntektsåret
2006, men vil deretter fordeles fullt ut til landdistriktet.
PA Resources AB har i sin høringsuttalelse foreslått
at det gis en særlig overgangsregel som regulerer vilkår
i tidligere vedtak etter petroleumsskatteloven § 10,
jf. egen omtale nedenfor.
En lovendring som foreslått vil også føre
til at det må foretas nødvendige tilpasninger
i øvrig regelverk, jf. blant annet petroleumsskatteforskriften
Kapittel IX og § 2.
For å skattemessig likestille eie og leie av flyttbare
produksjonsinnretninger ble det i 1998 utformet en egen ordning
der leietaker kunne få skattemessig fradrag for avskrivninger,
friinntekt og rentekostnader i stedet for direkte fradragsføring
av leiebeløpet (eie-leie-forskriften). I eie-leie-forskriften
er de fradragsberettigede rentekostnader beregnet ut fra regnskapsmessige
verdier. Ved overgang til ny regel for å fastsette fradraget
for rentekostnader mv., vil det også være behov
for å vurdere justeringer av eie-leie-forskriften.
Departementet vil komme tilbake til disse endringene når
forslaget om endrede lovregler er behandlet i Stortinget.
PA Resources AB påpeker i høringsuttalelsen
at høringsforslaget medfører at nøytraliseringsvilkår
i tidligere § 10-vedtak får ulik effekt
avhengig av hvilken nøytraliseringteknikk som er brukt.
Selskapet ber om at det gis en overgangsregel som likebehandler selskapene
på dette punktet.
Etter petroleumsskatteloven § 10 kreves departementets
samtykke til de skattemessige virkningene av overdragelser av utvinningstillatelser.
Et standardvilkår for samtykket går ut på å nøytralisere
skattevirkningen av at kjøpers fradragsberettigede lånekostnader øker
med transaksjonen (regnskapsmessig eller finansiell merverdi). Nøytralisering
kan skje ved at det settes vilkår om at nærmere
angitte beløp i en beregningsperiode skal holdes utenfor
regnskapsmessig egenkapital ved anvendelsen av § 3
h. Når retten til rentefradrag mv. knyttes til skattemessige verdier,
vil dette vilkåret etter sitt innhold falle bort ved ikrafttredelsen
av de nye reglene, dvs. fra og med inntektsåret 2007. Fradraget
for rentekostnader mv. i særskattepliktig virksomhet vil
utelukkende bestemmes av den nye regelen i § 3
d.
Enkelte selskaper har i stedet valgt en alternativ teknikk med
engangsnøytralisering i transaksjonsåret av regnskapsmessig
merverdi i beregningsperioden. Avhengig av beregningsperioden for
vilkåret, kan det for disse selskapene ha skjedd en nøytralisering
også for årene etter ikrafttredelsen av den nye
regelen. For disse selskapene vil den finansielle merverdien bli nedjustert
både gjennom engangsnøytraliseringen og ved overgang
til ny regel.
Departementet viser til at tidligere § 10-vedtak som
utgangspunkt ikke bør endres selv om etterfølgende
lovendringer kan hevdes å bryte med forutsetningene for
vedtaket. For selskaper som har valgt den ordinære nøytraliseringsteknikken,
vil det ikke være behov for overgangsregler. Det kan virke
urimelig at selskaper som har valgt en alternativ nøytraliseringsteknikk,
får en hardere beskatning ved innføring av nye
regler, som nettopp gjelder de forhold det tidligere er stilt nøytraliseringsvilkår
for (endring i finansieringsfordel). For å unngå slik
forskjellsbehandling, foreslår departementet at det gis
en særlig overgangsregel på dette punktet som
sikrer likebehandling av selskaper som forut for lovendringen har
benyttet den alternative teknikken om engangsnøytralisering.
Overgangsregelen skal bare gjelde for vedtak truffet etter at det
ble fastsatt nærmere retningslinjer for praktiseringen
av § 10 på dette punktet, jf. Finansdepartementets
brev 10. mai 2004 til Oljeindustriens Landsforening. Regelen
innebærer at selskaper som etter retningslinjene har valgt å nøytralisere
effekten av regnskapsmessig (finansiell) merverdi ved å inntektsføre
i transaksjonsåret nåverdien av beregnede rentekostnader
for beregningsperioden, skal få fradragsføre et
beløp som svarer til den beregnede nåverdieffekten
for årene fra og med 2007 til og med utløpet av
beregningsperioden.
Et § 10-vedtak er i utgangspunktet bindende
for begge parter i overdragelsen, dvs. både selger og kjøper.
Departementet antar at overgangsregelen ikke vil være til
ugunst for noen av partene i transaksjonen.
Kravet om fradrag etter overgangsregelen må rettes til
Oljeskattekontoret senest ved innlevering av selvangivelsen for
inntektsåret 2007. Kravet følger direkte av overgangsbestemmelsen,
og det skal dermed ikke foretas noen formell endring av det aktuelle § 10-vedtaket.
Departementet foreslår at regelen trer i kraft med virkning
fra og med inntektsåret 2007.
Det vises til vedlagte forslag til overgangsregel.
Etter petroleumsskatteloven § 6 nr. 1 bokstavene a
og c har Oljeskattenemnda og Klagenemnda for petroleumsskatt kompetanse
til å fastsette skattepliktig inntekt for selskaper som
driver utvinning og rørledningstransport av petroleum.
Oljeskattekontoret uttaler at oljeskattemyndighetene fortsatt
bør ha kompetansen til ved ligningen å fastsette
størrelsen på alle finanspostene i oljeselskapene,
selv om finanspostene, med unntak av rentekostnader mv., i utgangspunktet
skal fordeles til landdistriktet. Det vises til at det er viktig å vurdere et
selskaps finanstransaksjoner i sammenheng, og at kontoret har opparbeidet
verdifull erfaring på dette området.
Departementet er enig i synspunktene fra Oljeskattekontoret.
På grunn av den store forskjellen i skattesats i henholdsvis
sokkel- og landdistriktet, har selskapene sterke incentiver til å henføre
utgifter til sokkelen og inntekter til land. For å vurdere
hva som skal tilordnes sokkelen, er det viktig å se finanspostene
i en helhetlig sammenheng. Oljeskattemyndighetene har i dag kompetansen
til å fastsette størrelsen på finansposter
for selskaper som driver utvinningsvirksomhet, og har opparbeidet
betydelig kunnskap på dette området.
Det vises også til at netto finanskostnader som ikke
kommer til fradrag i landdistriktet, etter departementets forslag
kan føres til fradrag i alminnelig inntekt i sokkeldistriktet,
jf. ovenfor. Selv om denne fradragsretten ikke gjelder med virkning
for særskatten, vil den likevel påvirke skattegrunnlaget
på sokkelen. For underskudd i alminnelig inntekt på sokkelen
gjelder særlig gunstige regler sammenlignet med skattereglene
for underskudd på land, jf. petroleumsskatteloven § 3
c. Departementet foreslår derfor at Oljeskattenemnda og
Klagenemnda for petroleumsskatt fortsatt skal ha kompetanse til å fastsette
størrelsen på alle finanspostene som omfattes
av petroleumsskatteloven § 3 d. Dette gjelder
også finanspostene som etter forslaget til § 3
d sjette ledd skal henføres til fradrag eller tas til inntekt
i landdistriktet.
Det vises til forslag til petroleumsskatteloven § 6 nr.
1 bokstav e første ledd. Den någjeldende
bestemmelsen i § 6 nr. 1 bokstav e blir
nytt annet ledd.
Departementet foreslår at bestemmelsen trer i kraft
med virkning fra og med inntektsåret 2007.
Petroleumsskatteloven § 3 c femte ledd gir
den skattepliktige rett til å kreve utbetalt fra staten
skatteverdien av direkte og indirekte kostnader (med unntak av finanskostnader)
til undersøkelse etter petroleumsforekomster, for så vidt
beløpet ikke overstiger årets underskudd i henholdsvis
alminnelig inntekt i sokkeldistriktet og grunnlaget for særskatt.
Beløpet fastsettes av ligningsmyndighetene ved ligningen
for det aktuelle inntektsår.
Departementet har mottatt flere henvendelser med spørsmål
om det er adgang til å pantsette eller overdra krav på utbetalinger
etter petroleumsskatteloven § 3 c femte ledd.
Departementet har i brev til et advokatfirma lagt til grunn at
skattebetalingsloven § 32 a som forbyr overdragelse
og pantsettelse av skattekrav, kommer til anvendelse for slike utbetalinger
fordi skattebetalingsloven gjelder tilsvarende for utbetalingskrav
etter petroleumsskatteloven § 3 c femte ledd,
jf. petroleumsskatteloven § 7 nr. 7, jf. § 8.
I henvendelse til departementet ble det anført at en
pantsettelses- og overdragelsesadgang vil være i tråd
med formålet med ordningen. I Ot.prp. nr. 1 (2004-2005)
kapittel 14 ble det uttalt at formålet med ordningen er å få til
en større grad av likebehandling av selskaper i og utenfor
skatteposisjon og øke konkurransen på sokkelen
gjennom å likebehandle nye og eksisterende aktører.
Departementet er enig i at en adgang til pantsettelse og overdragelse
av slike utbetalinger kan bidra til å fremme formålet
med ordningen i petroleumsskatteloven § 3 c femte
ledd. En adgang til pantsettelse og overdragelse må imidlertid
avveies mot de hensyn som ligger bak pantsettelses- og overdragelsesforbudet
i skattebetalingsloven § 32 a. Ordningen er ment å bidra
til å effektivisere det offentliges motregningsadgang etter
lovens § 32 nr. 2, jf. Ot.prp. nr. 82 (1980-81)
kapittel 5. En generell adgang til pantsettelse vil også kunne
medføre praktiske problemer for skattemyndighetene. Dette
gjelder særlig i forbindelse med endring og retting av
ligningen, men det kreves også et system for oppfølging
slik at utbetalingen skjer til riktig rettighetshaver.
Motregningsadgangen som følger av skattebetalingsloven § 32
er en enkel og effektiv måte å sikre oppgjør
for offentlige krav som er misligholdt. Adgangen til motregning
er generelt begrunnet i grunnleggende rimelighets- og rettferdighetsbetraktninger. Departementet
kan ikke se at det foreligger spesielle hensyn som tilsier at motregningsadgangen
bør reduseres på dette området. Departementet
mener derfor at en eventuell pantsettelsesadgang bør utformes
slik at retten til motregning ikke begrenses av at kravet er pantsatt
eller overdratt.
De praktiske forhold rundt en adgang til å pantsette
og overdra krav etter petroleumsskatteloven § 3 c
femte ledd er etter departementets vurdering ikke til hinder for
en slik ordning, fordi den vil gjelde et meget begrenset antall
skattytere. Departementet foreslår derfor at slike krav
kan pantsettes eller overdras, men at retten til motregning går
foran rettigheter stiftet ved pantsettelse eller overdragelse. Det
vises til forslag til § 3 c femte ledd nytt femte
og sjette punktum.
Et grunnleggende prinsipp er at panthaver eller den som har fått
overdratt en fordring, ikke kan erverve større rettigheter
enn opprinnelig debitor for kravet. Departementet legger til grunn
at dette innebærer at et eventuelt krav på tilbakebetaling
av en tidligere utbetaling som følge av endringer i skattyters
ligning, kan rettes mot panthaver eller den som har fått
overdratt fordring når utbetalingen er skjedd til disse.
Når slike krav rettes mot skattyter, bestemmer skattebetalingsloven § 31
nr. 4 at kravet kan innfordres etter reglene for skatt.
Departementet foreslår at det samme skal gjelde når
kravet kan rettes mot panthaver eller den som har fått
krav overdratt til seg. Det vises til forslaget til § 3
c femte ledd syvende punktum. Departementet foreslår også en
bestemmelse som klargjør at kravet i slike tilfeller også kan
rettes mot skattyter. Det vises til forslaget til § 3
c femte ledd åttende punktum.
Departementet foreslår at endringen trer i kraft straks
med virkning for inntektsåret 2007.
Stortinget har vedtatt ny skattebetalingslov som ikke er trådt
i kraft, jf. lov 17. juni 2005 nr. 67 om betaling og innkreving
av skatte- og avgiftskrav (skattebetalingsloven). Departementet
foreslår at tilsvarende endringer innarbeides i loven.
Det vises til forslag til § 1-3 nytt annet ledd
og § 10-1 nytt tredje ledd. Når loven
trer i kraft, kan bestemmelsen som er foreslått i petroleumsskatteloven
oppheves. Det vises til forslag til tilføyelser i ny skattebetalingslov § 19-3
nr. 10.
Endringsforslaget vil innebære en forenkling både
for selskapenes arbeid med ligningen og for ligningsmyndighetene.
Dagens petroleumsskatteregler for netto finansposter er kompliserte,
og krever omfattende vurderinger av regnskapsmessige balanseposter
både i selskapene og hos ligningsmyndighetene. Endringsforslaget
vil også innebære at selskap og ligningsmyndigheter
vil måtte vurdere skattemessig verdi på formuesobjekter
og rentebærende gjeld, men dette vil være færre
og mer entydige poster enn i dagens regler.
Forslaget vil også medføre en forenkling for
selskapenes og myndighetenes arbeid med § 10-behandling.
Mulighetene for økt finansieringsfordel ved overdragelser
av andeler i utvinningstillatelser vil bli borte, og § 10-vilkårene
kan i stor grad standardiseres. Det vil derfor ta kortere tid før
overdragelsene godkjennes. Vurderingen av etter-skatt-verdier ved
kjøp av andeler i utvinningstillatelser vil også bli
enklere.
Når det gjelder de økonomiske virkningene av forslaget,
vises det til omtalen ovenfor under punkt 9.1.2. For selskaper i
oppbyggingsfasen som må framføre underskudd, innebærer
endringen en mindre skatteskjerpelse. Denne skatteskjerpelsen knytter seg
til at slike aktører har hatt en utilsiktet skattefavorisering
i forhold til etablerte aktører, som det uansett ville
vært behov for å vurdere.
Som det framgår ovenfor, vil de samlede provenyeffekter
være svært avhengig av framtidig utvikling i rentekostnader,
renteinntekter og valutaposter. Med den betydelige usikkerheten
legger departementet til grunn at endringen er om lag provenynøytral for
alle selskaper samlet.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet og Høgre,
sluttar seg til framlegget frå Regjeringa om endringar
i petroleumsskattelova og den nye skattebetalingslova §§ 1-3 nytt
andre ledd, 10-1 nytt tredje ledd og 19-3 nr. 10.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Regjeringen har foreslått en rekke endringer i petroleumsbeskatningen som
det til dels er sterk motstand mot. Disse
medlemmer frykter at den foreslåtte endring kan ha
negativ effekt for selskaper med fokus på leting uten særlige
skattemessige verdier. Dermed kan lete- og utbyggingsaktivitet bli
dyrere etter skatt, og konsekvensene kan bli at Norge ikke greier å trekke
til seg nye aktører og ny aktivitet på norsk sokkel.
Videre viser disse medlemmer til uheldige
konsekvenser ved forslaget påpekt av OLF vedrørende økt
risiko for at landunderskudd ikke kan nyttiggjøres og at valutaeffekt
knyttet til rentebærende gjeld ikke bør skilles
fra renteutgifter mht. skattemessig behandling.
Disse medlemmer viser til at Regjeringen antar
at disse endringene ikke vil gi provenymessige utslag. Disse medlemmer stiller seg derfor undrende
til hvorfor Regjeringen foreslår endringer i et regelverk
som er kjent og som aktørene ønsker å beholde
uten at dette innbringer merinntekter til staten. Disse
medlemmer viser til at forutsigbarhet og stabile rammevilkår
er viktig for at Norge skal være et attraktivt land å etablere
seg i. Disse medlemmer vil på bakgrunn
av dette gå imot Regjeringens forslag.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at de foreslåtte endringer i behandlingen av finansielle
poster i petroleumsbeskatningen fremstilles som provenynøytrale,
men at det synes å hefte betydelig usikkerhet ved dette
faktum.
Oljeskattekontoret har bemerket at provenyberegningene er for
lave, og den såkalte "Nykommergruppen" har beregnet det økte
skatteprovenyet for denne gruppen selskaper til 610 mill. kroner.
Disse medlemmer viser til at den
forrige regjeringen nettopp la til rette for økt adgang
på norsk sokkel for små selskaper og for nye aktører,
med tanke på økt utvinning ikke minst av marginale
felt og i forbindelse med såkalt haleproduksjon. Dette
bidrar til å holde norsk oljeproduksjon bedre oppe, og
ikke minst legger det grunnlag for økt norsk teknologisk kompetanse
i forbindelse med komplisert utvinning av petroleum.
Disse medlemmer mener derfor det
er uheldig at endringer med så stor betydning for nye selskaper
på norsk sokkel er beheftet med så stor usikkerhet i
provenyberegningene. Når departementet selv erkjenner dette,
mener disse medlemmer at det burde vært
gjort nye beregninger hvor også selskapenes egne beregninger
ble vurdert før tiltakene settes ut i livet.
Disse medlemmer vil derfor gå imot
Regjeringens forslag.