Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Knut Gravåk, Britt Hildeng, Espen Johnsen og Tove Karoline
Knutsen, fra Fremskrittspartiet, Ulf Erik Knudsen og Karin S. Woldseth,
fra Høyre, Olemic Thommessen, fra Sosialistisk Venstreparti,
May Hansen, fra Kristelig Folkeparti, lederen May-Helen Molvær
Grimstad, fra Senterpartiet, Erling Sande, og fra Venstre, Trine Skei
Grande, viser til fremlegget fra Regjeringen om forslag til
endringer i lov 4. juli 1991 nr. 47 om ekteskap (ekteskapsloven)
og lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten
i straffesaker (straffeprosessloven) mv. Komiteen vil
understreke viktigheten av at alle lover - også ekteskapsloven
- omfatter alle landets borgere.
Komiteen viser til at i Norge er
det vanlig at man selv velger ektefelle og at ekteskap i hovedsak skjer
på bakgrunn av et kjærlighetsforhold. I store
deler av verden er imidlertid arrangerte ekteskap alminnelig.
Komiteens flertall� alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil peke på at
dette må godtas i Norge så lenge det skjer innenfor
norsk lovverk og internasjonale konvensjoner. Følgelig
står foreldre og andre fritt til å foreslå ekteskapskandidater,
så lenge partene også står fritt til å akseptere
den ekteskapskandidaten som foreslås. Flertallet vil imidlertid
understreke at det ikke tillates der det anvendes fysisk og psykisk
tvang for å få den ene eller begge parter til å inngå ekteskap.
Komiteen understreker
at kvinner og jenter ikke er alene om å bli tvunget inn
i ekteskap, og at tvang og press overfor menn og gutter også er
svært alvorlig.
Komiteen understreker at tvangsekteskap
er et klart brudd på menneskerettighetene og at det norske samfunn
har både rett og plikt til å beskytte unge mennesker
mot tvangsekteskap.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
rose Regjeringen for fremleggelse av denne proposisjonen. Disse medlemmer har i lengre tid etterlyst
konkrete tiltak på dette felt, og når man nå strammer
til overfor bigami, tvangsekteskap, ekteskap med personer under
18 år osv. er dette skritt i riktig retning. Disse medlemmer støtter derfor
innstrammingene, med følgende merknader og tilleggsforslag:
Disse medlemmer viser til at tvangsekteskap
typisk skjer overfor jenter i fundamentalistiske muslimske miljøer
og er samtidig gjerne kulturelt betinget. Familier som er bosatt
i Norge har ofte tett kontakt med sin familie i opprinnelseslandet,
med den hensikt å lage en avtale om fremtidig giftermål. En
datter, bosatt i Norge, er pga. norske familiegjenforeningsregler,
et attraktivt "verdipapir", og giftes gjerne bort til slektninger
bosatt i opprinnelseslandet. På denne måten skapes
det grunnlag for familiegjenforening i Norge. Disse
medlemmer mener et ekteskap som inngås på dette
vis, oftest vil stride med brudens vilje og må etter vår
mening bli å likestille med voldtekt, dersom ekteskapet
"fullbyrdes". Forsøk på å arrangere ekteskap
under tvang må følgelig bli å anse som
medvirkning til voldtekt.
Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen gjennomgå lovverket, med
sikte på å revidere aktuelle lover, slik at man likestiller
tvangsekteskap med voldtekt, dersom ekteskapet "fullbyrdes". Forsøk
på å arrangere ekteskap under tvang må følgelig
bli å anse som medvirkning til voldtekt."
Selv om tvangsekteskap og arrangerte ekteskap rammer begge kjønn,
vil disse medlemmer imidlertid sette
hovedfokus på jentene og kvinnene som i mange innvandrermiljøer
har sterkere begrensninger på sin frihet og rettigheter
enn menn/gutter.
Disse medlemmer viser til at mellom
arrangerte ekteskap og tvangsekteskap er det en glidende, nesten
umerkelig overgang, og det er derfor vanskelig å skille
mellom de to formene. Disse medlemmer er
derfor kommet til at både tvangsekteskap og såkalte
arrangerte ekteskap må likebehandles i lover, forskrifter
og regler. Fremfor å forsøke å skille
mellom tvangsekteskap og arrangerte ekteskap vil det være
mer fruktbart å skille mellom formene for press, som kan
variere mellom milde oppfordringer til utilslørte drapstrusler.
Disse medlemmer mener det er viktig
at man holder fokus på, og i stor grad bistår,
innvandrerkvinner som bryter ut og tar skrittet til å inngi
anmeldelse om tvangsekteskap. Disse kvinnene har gjerne levd et
liv hvor de har vært totalt umyndiggjort, de er ofte uerfarne
i å ta avgjørelser på egne vegne, samt
til å forholde seg til offentlige etater, bankforbindelser
mv. For det annet er det slik at det å inngi anmeldelse
for tvangsekteskap ofte innebærer at kvinnen, for å ivareta
sin egen sikkerhet, må bryte med hele sitt tidligere nettverk.
Kontakt med hennes tidligere miljø kan være forbundet
med livsfare. I enkelte fundamentalistiske muslimske miljøer
kan "familiens ære" kun rettes opp ved at den fornærmede part
drepes (såkalt "æresdrap"). En kvinne som bryter med
sitt tidligere nettverk på dette vis, vil kunne befinne
seg i en for henne totalt fremmed kultur, og vil utvilsomt ha behov
for bistand fra det offentlige.
Disse medlemmer viser videre til
at et viktig aspekt ved praksisen med arrangerte ekteskap med ektefeller
fra hjemlandet er forakten for det norske. En utbredt oppfatning
i mange innvandrermiljøer er at norske kvinner opptrer
som horer, og man ønsker naturligvis ikke at sine egne
kvinner skulle opptre som dem. Som en konsekvens av dette ønsker man
ikke at døtrene gifter seg med norske menn. Det viser seg
imidlertid at kvinnene også kun i liten grad gifter seg
med menn oppvokst i Norge som deler deres kulturelle bakgrunn, noe
som skyldes et annet viktig forhold, nemlig det økonomiske.
I Aftenposten 4. september 2000 kunne man lese:
"Det er forskjellige interessekonflikter av økonomisk
art som spiller inn. Folk som bor her, ønsker at familiemedlemmer
i Pakistan også skal få smake på den
norske velferden. Dermed blir det import av ektefeller. Men prisen
man betaler for denne importen av nieser og fettere, er for høy,
fordi foreldrene ofrer sine barns lykke, sier Amer Walayet."
Disse medlemmer mener mye tyder på at oppholdstillatelse
i Norge er relativt mye verd, og man kan derfor ikke se bort fra
at det også foregår transaksjoner av penger, verdigjenstander
og eiendommer i forbindelse med de avtaler som gjøres i forbindelse
med giftermål.
Som tidligere nevnt er disse medlemmer tilfreds
med at det i proposisjonen strammes til overfor bigami. Det er imidlertid
et spørsmål om man faktisk setter nødvendige
ressurser inn for å avdekke disse sakene. I enkelte innvandrergrupper
er flerkoneri særlig utbredt, noe som også har
en klar økonomisk side. Om man i hjemlandet har flere koner
så har man ifølge norske regler kun anledning
til å ta med seg en til Norge. Dette kan lett omgås
ved at man etter ankomst til Norge skiller seg fra konen, men ved
at skilsmissen ikke skjer muslimsk så er partene fremdeles
gift. Dermed kan mannen hente en ny kone fra hjemlandet og skille
seg fra henne, og hente enda en ny kone fra hjemlandet. Denne prosedyren
kan repeteres nærmest i det uendelige, og han vil fortsatt
være gift med alle etter muslimsk skikk. Ved at mannen
i de fleste muslimske kulturer har fullstendig kontroll med konens
eller konenes penger, vil han gjennom sjenerøse norske
velferdsordninger kunne ha en relativt høy inntekt, uten
selv å arbeide. Det er blitt registrert tilfeller hvor
enslige kvinner med mange barn og uten lønnet arbeid har
mottatt over kr 25 000 i måneden. Om
man da har fire koner blir inntekten betydelig.
Disse medlemmer viser til at kvinneundertrykkingen
i innvandrermiljøene har flere sider. Tvangsekteskap er
en, omskjæring en annen. I enkelte kulturer, primært
i den nordlige delen av Afrika, er omskjæring av kvinner
vanlig. Dette gjelder ikke bare den muslimske kulturkrets, men det
er i Norge klart flest muslimer som praktiserer omskjæring
av kvinner. Denne skikken springer ut fra ønsket om kontroll
av kvinner, og resonnementet er at kvinner som ikke har noen glede
av seksuelt samkvem vil være lite tilbøyelige
til utroskap. Ut fra et norsk kvinnesyn dreier dette seg om lemlestelse
av kjønnsorgan. I Sverige har kjønnslemlestelse
vært forbudt siden 1982, mens en tilsvarende lov i Norge
først trådte i kraft 1. januar 1996.
Disse medlemmer viser til at intensjonene bak
den norske loven var god, men disse er ikke blitt fulgt opp. Så vidt
vi har kunnet bringe på det rene er ingen blitt strafferettslig
forfulgt på grunnlag av denne loven. Tvert imot kom Helsedirektoratet
med et påbud om å avstå fra genitale
undersøkelser ved 4-årskontrollen. Dermed mistet
man muligheten for å avdekke brudd på loven.
Disse medlemmer viser videre til
at stortingsflertallet, alle de øvrige partier, har etter
beste evne forsøkt å føre en liberal
politikk overfor innvandrere med sikte på at integrering
ville være en prosess som kom naturlig av seg selv, ikke
minst på grunn av innvandrernes egeninteresse for å bli
akseptert i det norske samfunn. Flertallet har ofte fremholdt at
innvandringen til Norge har vært en berikelse og at den ville
være omtrent problemfri. Det har vært talt positivt
om "det fargerike fellesskap" som etter hvert ble avløst
av "det flerkulturelle samfunn" og bare som noe positivt. Nå fremkommer
stadig tydeligere og tydeligere både for samfunn og berørte
personer de problemer og utfordringer Fremskrittspartiet har påpekt
i mer enn 20 år. Hovedårsaken er grunnlaget for integreringspolitikken
som har vært basert på en gjensidig tilpasning
til hverandre i forholdet mellom nordmenn og innvandrere, i stedet
for det Fremskrittspartiet har hevdet, nemlig at innvandrere mer ensidig
må tilpasse seg norske lover, forskrifter, regler
og normer.
Disse medlemmer mener det er åpenbart
at integreringen ikke har fungert etter intensjonene. Det har vist
seg at store grupper blant innvandrerne har vist liten interesse
for å bli integrert i det norske samfunn, og flere som
har bodd i Norge i opptil 30 år, behersker fortsatt norsk
dårlig. Mange synes å tviholde på sin
kultur. I et liberalt, demokratisk samfunn må dette selvfølgelig
være tillatt, men det blir et problem når sider
ved denne kulturen inneholder elementer som er lovstridige eller
klart mot norske normer for sømmelig opptreden.
Disse medlemmer viser videre til
at en må kunne konstatere at kløften mellom store
grupper av innvandrere og det norske samfunn over tid ikke viskes
ut, men tilspisses. Denne utviklingen er klart uheldig og vil kunne
være kimen til store fremtidige konflikter. Derfor må det
nå gjennomføres betydelige endringer i norsk integreringspolitikk.
Disse medlemmer ser positivt på de
innstramminger som følger av den foreliggende proposisjonen,
og tror disse kan bidra til å redusere problemene noe.
Det er imidlertid også andre tiltak som kan settes i verk
og være langt mer effektive. Disse har Fremskrittspartiet
fremmet en rekke ganger. Erfaringer viser at det som skjer ofte
er at en ungdom på 18-22 år bor hjemme hos sine
foreldre uten egen bolig og uten arbeidsinntekt blir bortgiftet
med en person, ofte nær slektning som fetter og kusine,
fra hjemlandet som så flytter til Norge og får
bolig hos sin svigerfamilie. Dette er stikk i strid med norske normer,
hvor de som gifter seg kan forsørge seg selv og skaffer
seg egen bolig før ekteskapsinngåelsen. Slike
tvangsekteskap kan derfor sterkt begrenses ved å endre
lovgivningen slik at det kun gis familiegjenforening dersom begge
ektefeller er over 24 år, den norske ektefellen kan forsørge
det nye ekteparet (uten offentlige ytelser som sosialhjelp m.m.)
og at den norske ektefellen disponerer en forsvarlig egen bolig.
Disse medlemmer mener det også kan
innføres et krav om tilknytning til Norge slik at ektefellegjenforeningen
skal kunne skje i det land hvortil den samlede tilknytning er størst.
Ved vurderingen av om et tilknytningskrav er oppfylt skal det legges vekt
på en rekke forhold, herunder også den herboendes
familiemessige bånd til den kommende ektefelles hjemland.
I tilfelle hvor en av eller begge den herboendes foreldre er kommet
fra det samme land som den tilkommende ektefelle, vil det i mange
tilfelle være slike familiemessige bånd til dette
også for den herboende, at et tilknytningskrav til Norge
ikke er oppfylt.
Disse medlemmer viser til at det
er i tillegg til de såkalte henteekteskap, hvor et formål
med ekteskapet er å hente en person fra opprinnelseslandet
til oppholds-, arbeids- og bosettingstillatelse i Norge, også er
tvangsekteskap som skjer for å holde familiebånd
og sikre storfamilien ved at det skjer tvangsekteskap mellom fetter
og kusine. Skal slike tvangsekteskap også forhindres vil
et forbud mot ekteskapsinngåelse mellom fetter og kusine
være på sin plass. Det vil imidlertid være
grunn til en dispensasjonsadgang slik at reelle kjærlighetsekteskap
basert på normal full frivillighet og eget valg kan gis
tillatelse etter en vurdering basert på normal saksbehandling.
Disse medlemmer viser til at summen
av de forslag som her er nevnt, vil medføre at det i hovedsak
vil bli slutt på de rene henteekteskapene og også andre
tvangsekteskap og det vil demonstrere handling.
På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen snarest fremme forslag om at det
ikke gis familiegjenforening i Norge for ektepar med mindre begge
ektefeller har fylt 24 år."
"Stortinget ber Regjeringen snarest fremme forslag om å innføre
forsørgelsesevne og disponering av egen egnet bolig for
den herboende ektefellen som betingelse for familiegjenforening
i Norge med utenlandsboende ektefelle."
"Stortinget ber Regjeringen snarest fremme forslag om et generelt
forbud mot ekteskap mellom fetter og kusine, med mulighet for dispensasjon
for dokumenterte kjærlighetsekteskap."
"Stortinget ber Regjeringen snarest fremme forslag om å øke
strafferammen for vold og trusler mot egne familiemedlemmer, med
sikte på å påvirke dem til inngåelse
av ekteskap."
"Stortinget ber Regjeringen snarest fremme de nødvendige
forslag for å innføre obligatorisk helsekontroll
hvert år av piker og unge kvinner som befinner seg i risikogruppene
for kjønnslemlestelse."
Komiteen har merket seg
at Regjeringen understreker at partene som hovedregel skal ha fylt
18 år for å inngå ekteskap i Norge. Videre
foreslår Regjeringen at ekteskap inngått i utlandet
der en eller begge parter er under 18 år, ikke skal anerkjennes
i Norge dersom minst en av partene er norsk statsborger eller fast
bosatt i Norge på vigselstidspunktet. Komiteen støtter
Regjeringens forslag.
Komiteen viser til at
Regjeringen vil innføre 16 år som absolutt aldersgrense
for når fylkesmannen kan innvilge dispensasjon fra 18-årskravet
i ekteskapsloven § 1. Komiteen har
merket seg at dette samsvarer med straffeloven § 220
første ledd som forbyr ekteskap med noen under 16 år. Komiteen støtter Regjeringens
forslag.
Komiteen viser til at
Regjeringen foreslår en hjemmel for å kunne anerkjenne
opprinnelig ikke godkjente ekteskap dersom det foreligger sterke grunner,
som for eksempel forhold som er utenfor partenes kontroll eller
sterke menneskelige hensyn. Komiteen har
merket seg at det ikke er lagt opp til vide unntaksbestemmelser. Komiteen støtter Regjeringens
forslag.
Komiteen viser til at
ved ekteskapsinngåelse etter norsk rett må begge
parter være tilstede under vigselen. I enkelte land kan
ekteskap inngås ved hjelp av stedfortreder, og slike ekteskap
har i utgangspunktet blitt godkjent i Norge. Komiteen har
merket seg at Regjeringen strammer inn loven på dette punktet,
gjennom at ekteskap der minst en av partene er norsk statsborger
eller er fast bosatt i Norge på vigselstidspunktet, vil
et ekteskap inngått ved stedfortreder ikke bli anerkjent
i Norge. Komiteen støtter dette.
Komiteen viser til at
Regjeringen går inn for at det innføres en særskilt
bestemmelse i ekteskapsloven om at ekteskap inngått i utlandet,
der en eller begge parter allerede er gift, ikke skal anerkjennes
i Norge dersom en av partene er norsk statsborger eller er fast
bosatt i Norge på vigselstidspunktet. Komiteen har
merket seg at hovedhensynet er å forhindre omgåelse
av ekteskapslovens monogamiske prinsipp. Komiteen støtter
forslaget fra Regjeringen.
Komiteen vil understreke
at forslagene vedrørende ekteskap inngått av mindreårige,
bruk av stedfortreder og polygame ekteskap, har til hensikt å motvirke
tvangsekteskap, men vil samtidig understreke at det er vanskelig å lage
regler som utelukkende treffer målgruppen. Det kan følgelig
være problematisk å unngå at noen blir
utsatt for urimelig situasjon på grunn av de foreslåtte
reglene, og at det derfor vil være behov for unntak. Komiteen vil imidlertid understreke at
hensynet til de personene de foreslåtte reglene er ment å verne
må veie tungt.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, støtter derfor
Regjeringen i at unntaksbestemmelsene må ta høyde
for de urimelige tilfellene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har
merket seg at det i proposisjonen gjøres innstramminger,
men at det gis unntaksbestemmeleser både i § 1
og § 18 når såkalt "sterke grunner"
taler for det. Disse medlemmer forutsetter
at man legger en meget streng praksis til grunn for innvilgelse
av unntakene. Disse medlemmer forutsetter
at det bærende prinsipp skal være at man ikke
anerkjenner tvangsekteskap - og at det ikke gis familiegjenforening
for utenlandske ektefeller når det dreier seg om slike
ekteskap.
Komiteen har merket seg
at etter Regjeringens vurdering vil den som har blitt utsatt for
et tvangsekteskap, ha et berettiget krav på å få skilsmisse
raskt og uten forutgående separasjon, selv om ikke handlingen
anses for "alvorlig mishandling" og følgelig kommer inn
under dagens regel i § 23. Det er forutsatt at
et krav om direkte skilsmisse etter § 23 blir
behandlet forholdsvis raskt, ved at domstolene påskynder
behandlingen av saker av denne art.
Regjeringen foreslår å opprettholde forslaget
om at ekteskapsloven § 23 om direkte skilsmisse
utvides til å omfatte tvangsekteskap generelt. Komiteen viser til Regjeringens vurderinger,
og støtter Regjeringens forslag.
Komiteen viser til at vurderingene
etter ekteskapsloven § 23 tredje ledd skal være
de samme som etter ekteskapsloven § 16 tredje
ledd. Videre må innholdet i begrepet "tvangsekteskap" være
det samme som i ekteskapsloven § 16 tredje ledd.
Det er lagt til grunn at påstand om ugyldighet etter ekteskapsloven § 16
tredje ledd også kan gjøres gjeldende mot en ektefelle
som har vært uvitende om den utøvde tvangen. Det
samme foreslås i forhold til ekteskapsloven § 23
hvor dette er presisert i lovforslaget. For å tydeliggjøre
rettstilstanden foreslås det en tilsvarende endring i ekteskapsloven § 16
tredje ledd.
Så fremt retten finner det bevist at ekteskapet har vært
inngått ved rettsstridig tvang, bør partene kunne få velge
mellom dom på ugyldighet og dom på direkte skilsmisse. Komiteen støtter dette.
Komiteen har merket seg at det ikke
foreslås noen endringer i de alminnelige bevisbyrdereglene, slik
at det er disse som må legges til grunn. Komiteen viser
til Regjeringens vurderinger, og støtter Regjeringens forslag.
Komiteen har merket seg at Regjeringen
opprettholder forslaget om at søksmålsfristen
i dette tilfellet bør være den samme som ved krav
om dom på ugyldighet etter ekteskapsloven § 16
fjerde ledd. Sistnevnte bestemmelse fastslår at søksmålet
må være reist innen seks måneder etter
at de tvungne er blitt fri fra tvangen. Uansett må søksmålet
være reist innen fem år etter inngåelsen
av ekteskapet. Komiteen støtter
dette.
En sak om ugyldighet etter ekteskapsloven § 16 tredje
ledd kan, slik komiteen tolker regelverket, kun
reises i en straffesak om tvangsekteskap etter straffeloven § 222
annet ledd der den siktede er ektefellen, enten som hovedgjerningsperson
eller som medvirker. Dersom andre enn ektefellen er siktet i saken,
eksempelvis foreldrene og/eller søsken, kan etter komiteens tolkning ikke en sak om ugyldighet etter
ekteskapsloven § 16 tredje ledd reises i straffesaken.
Dette er uheldig, siden det i en del tilfeller vil være
andre enn ektefellen som er siktet. Komiteen viser
til at de samme hensyn som ligger bak muligheten til å kreve
sivile krav pådømt i en straffesak, gjør seg
også gjeldende selv om ektefellen ikke er siktet. Av hensyn
til den eller de fornærmede bør domstolen i en
straffesak om tvangsekteskap ha mulighet til å ta stilling
til om et ekteskap er ugyldig etter ekteskapsloven § 16
tredje ledd dersom parten(e) krever det.
Komiteen støtter forslaget
om en endring i straffeprosessloven som medfører at et
krav om ugyldighet (ev. direkte skilsmisse) også kan fremmes
i en sak hvor andre enn ektefellen er siktet.
Komiteen viser til at
Stortinget vedtok på eget initiativ i 2003 en bestemmelse
i ekteskapsloven § 7 bokstav l, som medførte
at kommende ektefeller "skal erklære lik rett til skilsmisse
i forbindelse med inngåelse av ekteskap".
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merket seg at det
har kommet reaksjoner på vedtaket. Flertallet har med
tilfredshet merket seg at departementet har tatt reaksjonene til
følge gjennom endring av blankett Q-0150 slik at kommende
ektefeller i stedet skal erklære at de respekterer menn
og kvinners like rettigheter etter norsk lov.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
skeptisk til at det legges opp til å oppmyke kravet om
at man må avgi erklæring om lik rette til skilsmisse. Disse medlemmer ser at det tidligere
ordlyden i erklæringen kunne være problematisk
for enkelte religiøse grupper, men den satte også på dagsorden
en klar og viktig rettighet. Disse medlemmer legger
til grunn at den nye ordlyden ikke vil gi svekkede rettigheter med
hensyn til skilsmisse.
Komiteen viser til forslaget
til ikrafttredelse og overgangsregler fra Regjeringen. Komiteen støtter forslaget.