Til Odelstinget
I odelstingsproposisjonen blir det drøfta om dei rettslege
rammevilkåra for interkommunalt samarbeid er tenlege, og
det blir føreslått nye reglar. Lovframlegget har
utgangspunkt i ei erkjenning av at dei rettslege rammevilkåra
for interkommunalt samarbeid om forvaltningsoppgåver og
offentleg myndigheitsutøving ikkje er gode nok - også at
tilbodet av organisasjonsmodellar for denne delen av kommuneverksemda
ikkje er tilfredsstillande. Siktemålet er å etablere
interkommunale samarbeidsmodellar som i større grad enn
i dag gjer det forsvarleg å etablere interkommunalt samarbeid
om lovpålagde oppgåver i samband med tenesteyting
til innbyggjarane og offentleg myndigheitsutøving.
Eit høyringsnotat med framlegg om å regulere nærmare
interkommunalt samarbeid om tradisjonelle kommunale forvaltningsoppgåver,
innbyggjarretta tenester og offentleg myndigheitsutøving,
vart sendt på høyring 4. juli 2005.
I proposisjonen er det gitt ei oppsummering av høyringsnotatet,
og det er også ei kort oppsummering av høyringsrunden.
Høyringsinstansane er gjennomgåande positive til
framlegga. Mange (særleg kommunar) har gitt generell tilslutning.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
lederen Tore Hagebakken, Saera Khan, Silvia K. Kosmo, Inger Løite
og Arild Stokkan-Grande, fra Fremskrittspartiet, Per-Willy Amundsen, Åge
Starheim og Ib Thomsen, fra Høyre, Kari Lise Holmberg og
Bent Høie, fra Sosialistisk Venstreparti, Rolf Reikvam,
fra Kristelig Folkeparti, Bjørg Tørresdal, fra
Senterpartiet, Trygve Slagsvold Vedum, og fra Venstre, Vera Lysklætt,
mener lovforslaget innebærer en nødvendig forbedring
av det rettslige grunnlaget for interkommunalt samarbeid, samtidig
som det blir enklere for kommunene å etablere samarbeid på nye
områder. Komiteen vil videre
understreke viktigheten av nye organisasjonsmodeller, ikke minst med
tanke på å sikre den folkevalgte avgjørelsesmyndighet
i saker av prinsipiell betydning.
Komiteen deler departementets vurderinger av
behovet for lovforslaget. Komiteen har
også merket seg den brede tilslutning høringsnotatet
har fått. Interkommunalt samarbeid er utbredt og mangfoldig,
og alt taler for at omfanget av slike samarbeidsløsninger
vil øke i åra framover - særlig med tanke
på å sikre mest mulig kompetente fagmiljøer og
få best mulig tjenester ut av pengene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til Ot.prp. nr. 95 (2005-2006) og
er enige i behovet for å forbedre de rettslige rammebetingelsene
for interkommunalt samarbeid, både med hensyn til folkevalgt
innflytelse og kontroll, og behovet for å etablere enheter
og fagmiljøer som er større og mer bærekraftige
enn det som er mulig for mange små kommuner hver for seg. Disse medlemmer vil understreke at de
svakheter som preger dagens kommunestruktur best lar seg utbedre
ved å foreta endringer i kommuneinndelingen. Disse medlemmer mener også at
interkommunalt samarbeid ikke er et fullgodt alternativ til en hensiktsmessig
kommunestruktur, men bare et supplement til kommuneinndelingen.
Disse medlemmer påpeker
at en stor del av det interkommunale samarbeidet dreier seg om utveksling
av administrative støttetjenester som regnskapsarbeid,
innkjøpsvirksomhet, renholdstjenester, juridiske tjenester,
revisjon mv., dvs. næringsvirksomhet og kommunal virksomhet
med et forretningsmessig preg. Disse medlemmer viser
til at rettslige spørsmål som reiser seg ved slikt
interkommunalt samarbeid, i hovedsak dreier seg om rekkevidden av
lov om offentlige anskaffelser.
Disse medlemmer vil poengtere at
hensynet til en mest mulig effektiv utnyttelse av samfunnets ressurser
tilsier at private leverandører i størst mulig grad
får anledning til å konkurrere om å tilby
slike tjenester.
I proposisjonen blir det gitt ei oversikt over forskingsbasert
erfaringsmateriale knytt til interkommunalt samarbeid.
Den siste undersøkinga når det gjeld kartlegging av
interkommunalt samarbeid, er gjort av Telemarksforsking på oppdrag
frå Kommunal- og regionaldepartementet. Undersøkinga
innebar ei kartlegging av vellykka interkommunalt tenestesamarbeid
og ein casestudie av fire samarbeid hausten 2002.
Dei sektorane som er omfatta av flest innrapporterte tiltak,
er administrasjon og styring, kommunehelse, VAR, grunnskoleopplæring,
brann- og ulykkesvern og tilrettelegging og bistand for næringslivet.
86 prosent av tiltaka høyrer inn under desse sektorane.
38 prosent av tiltaka er regulert i særlov, og 19 ulike
særlover er nemnde. Dei samarbeidsområda som i
størst grad er regulert i særlovgivinga, er brann- og
ulykkesvern, renovasjon, næringsmiddeltilsyn og PPT. Dei
tre viktigaste heimlane for organisering av samarbeid er: 1) skriftleg
avtale utan lovtilvising (38 prosent), 2) kommunelova § 27
(25 prosent) og 3) lova om interkommunale selskap (13,5 prosent).
Om lag eitt av tre tiltak har ekstern grunnfinansiering frå andre
enn deltakarkommunane, som til dømes stat eller fylkeskommune.
Alle dei innrapporterte samarbeidstiltaka blir vurderte til å gi
langt betre resultat, samla sett, enn dersom kvar av samarbeidskommunane
skulle løyse oppgåvene kvar for seg.
Telemarksforsking peiker på at dei viktigaste samarbeidsmotiva
for dei vellykka tenestesamarbeida er å etablere større
og meir kompetente tenesteeiningar og å få meir
teneste att for kvar krone.
Grunnlaget for eit vellykka samarbeid er for det første
at ein har eit klart formål med å operere i fellesskap,
for det andre at alle kommunane ser seg tente med å velje
ei samarbeidsløysing, og for det tredje at det ligg føre
ein sterk vilje til å få samarbeidet til å fungere
- også i vanskelege tider.
Resultata frå kartlegginga viser at ein kan få til vellykka
interkommunalt samarbeid med ulike driftsmodellar, men at det er
nokre klare tendensar: 45 prosent av dei innrapporterte tiltaka
har valt ei organisering med ei sjølvstendig driftseining,
eller ein vertskommunemodell (40 prosent). Den tredje mest valde modellen
(9 prosent) er at kvar kommune medverkar med kvar sine personellressursar
inn i eit samarbeid.
Dei fleste vertskommunesamarbeida er regulerte av ein skriftleg
avtale utan lovtilvising, men det er også ein del slike
samarbeid som er baserte på kommunelova § 27,
som set krav om eit felles styre for verksemda.
Slik Telemarksforsking vurderer det, vil eit viktig utgangspunkt
for val av driftsmodell vere korleis den aktuelle tenesta plasserer
seg i forhold til det prinsipielle dilemmaet mellom ønsket
om effektivitet/resultat på den eine sida og behovet
for styring/kontroll over kva som skjer i samarbeidet,
på den andre sida.
Det er vidare gitt ein omtale av fenomenet "regionråd",
som er ei form for interkommunalt samarbeid som har utvikla seg
dei siste åra i rommet mellom kommunar og fylkeskommunar.
Den klart viktigaste grunngivinga for opprettinga av regionråda
er "å stå sterkare utetter som region". Av dei
viktigaste oppgåvene til regionrådet er næringsutvikling
og samferdsel, samt regionutvikling/fylkesplanlegging og
tilrettelegging av praktisk interkommunalt samarbeid.
Når det gjeld samarbeid mellom fylkeskommunar er det
vist til at desse konstellasjonane er dei mest sentrale samarbeidsordningane:
Osloregionen, Landsdelsutvalget for Nord-Norge og Nord-Trøndelag
(LU), Trøndelagsrådet, Vestlandsrådet, Østlandssamarbeidet,
Agderfylka, Regionsamarbeidet Buskerud, Telemark, Vestfold (BTV).
Med heimel i lova om offentleg forvaltning har departementet
godkjent og sett i gang desse forsøka som regulerer interkommunalt
samarbeid per 1. januar 2005: interkommunal forvaltning
av Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark, regionrådet
for Nord-Gudbrandsdal og regionrådet for Valdres (forvaltning
av BU-midlar), barnevern, felles økonomikontor mellom Tana
og Nesseby kommunar.
Innherred samkommune er eit samarbeidsprosjekt mellom kommunane
Levanger og Verdal i Nord-Trøndelag fylke. 30. januar
2004 vart forsøket godkjent av Kommunal- og regionaldepartementet. Forsøksperioden
er frå 2004 til 2008. Samarbeidsprosjektet er organisert
med utgangspunkt i kommunelova § 27 om interkommunalt
samarbeid, men med eit tillegg om at samarbeidsorganet (samkommunen) kan
utøve forvaltningsmyndigheit innanfor bestemte område.
Komiteen har merket seg
den klare konklusjonen fra ulike undersøkelser om at interkommunalt samarbeid
gir langt bedre resultater enn om kommunene dette gjelder skulle
løse oppgavene hver for seg.
Komiteen mener de forsøk
departementet har godkjent vil kunne gi nyttig erfaring og kunnskap. Komiteen har ellers ingen merknader til
departementets gjennomgang av omfanget av interkommunalt samarbeid
og de ulike organisasjons- og samarbeidsformer knyttet til dette.
I proposisjonen vert det vist til at i praksis samarbeider kommunar
på mange ulike måtar, frå det heilt formlause
samarbeidet til samarbeid innanfor ei definert selskapsform.
Dei vanlegaste formene for interkommunalt samarbeid er interkommunale
styre etter kommunelova § 27 og interkommunale
selskap etter lova om interkommunale selskap. Føresegna
i § 27 slår fast at det kan skipast eit
eige styre til å løyse felles oppgåver. Til
eit slikt styre kan deltakarkommunane gi myndigheit til å ta
avgjerder som gjeld drifta og organiseringa av verksemda. Lova om
interkommunale selskap er ei spesialregulert selskapsform som berre
kan brukast av kommunar og fylkeskommunar.
Dessutan finst det føresegner om interkommunalt samarbeid
i enkelte andre lover som gjeld oppgåveløysing
for kommunane (den kommunale særlovgivinga). Dei generelle
reglane om interkommunalt samarbeid går fram dels av kommunelova
og er dels av ulovfest karakter.
Kommunar og fylkeskommunar kan også stifte selskap eller
foreiningar saman med andre kommunar. For slike selskap og foreiningar
gjeld lovgivinga om den aktuelle selskapsforma eller foreininga,
med mindre anna går fram av kommunelova.
Eit vesentleg skilje går mellom dei organisasjonsformene
der det ikkje blir oppretta noka felles organisatorisk overbygging
og samarbeid med slik overbygging, typisk eit felles styre med representantar
frå kvar deltakarkommune. Samarbeid blir ofte inngått
utan at det blir formalisert på andre måtar enn ved
avtalar, til dømes ved samarbeid om samlokalisering av
tenester eller ved at ein kommune leverer tenester til ein annan
(vertskommuneløysingar). Denne forma for samarbeid skjer
gjerne utan at det blir etablert felles styringsorgan som det blir
overført myndigheit til.
Kommunelova set sjølv ingen avgrensingar for organiseringa
av interkommunalt samarbeid mellom kommunar eller fylkeskommunar.
Dersom den aktuelle lova ikkje gir haldepunkt for å setje
avgrensingar for måten verksemda kan organiserast på,
er utgangspunktet at kommunane eller fylkeskommunane står fritt
til sjølv å vurdere den organisasjonsforma som
er mest tenleg for den aktuelle typen verksemd.
Når det gjeld høvet til å overføre
avgjerdsmakt til interkommunale einingar - eller til andre kommunar -
vil dette der det er tale om lovregulert myndigheit, som utgangspunkt
måtte avgjerast ut frå ei tolking av den aktuelle
lova som legg myndigheita til kommunen. Når det gjeld myndigheitsutøving
slik det står i forvaltningslova, går ein ut frå at
overføring av slik myndigheit til andre vil vere avhengig
av om den aktuelle lova som legg myndigheita til kommunen, gir heimel
til det.
For store delar av verksemda til kommunane vil avgjerdsmakt likevel
kunne overførast på reint privatrettsleg grunnlag.
Men generelt står ikkje kommunar like fritt som private
rettssubjekt til å skipe selskap og andre samanslutningar
og overlate avgjerdsmakt til desse. Bakgrunnen for det er at det
dreier seg om offentleg forvaltningsverksemd der dei folkevalde
organa i kommunen står i eit politisk ansvarsforhold til
innbyggjarane i den aktuelle kommunen. Etter omstenda kan også kommunen
der innbyggjaren bur, stå i eit rettsleg ansvarsforhold
til innbyggjarane.
For oppgåver og tenester som er regulerte i lova om
offentlege innkjøp, vil oppdraget måtte setjast
ut på anbod dersom anna ikkje følgjer av unntak
frå lova om offentlege innkjøp.
Proposisjonen inneheld også ein kort omtale av gjeldande
rett i andre nordiske land.
Komiteen har ingen merknader
til beskrivelsen av gjeldende rett i proposisjonen.
I proposisjonen legg departementet fram dei overordna og prinsipielle
vurderingane av behovet for ny lovgiving om interkommunalt samarbeid.
Det går også fram kva for avgrensingar som har
vore lagde til grunn for lovutgreiingsarbeidet til departementet.
Det er i proposisjonen gjort kort greie for tidlegare lovutgreiingsarbeid
om interkommunalt samarbeid. Det er mellom anna vist til arbeidet
med NOU 1995:17 Om organisering av kommunal og fylkeskommunal virksomhet,
som var grunnlaget for lova om interkommunale selskap. Utgreiinga
fokuserte på dei delane av verksemda til kommunen som har
eit forretningsmessig preg.
Siktemålet med lovframlegget er å føreslå modellar
for interkommunalt samarbeid for den typen verksemd som ikkje vart
vurdert i NOU 1995:17, det vil seie tradisjonell forvaltningsverksemd,
innbyggjarretta tenesteyting og offentleg myndigheitsutøving.
Det blir særleg teke sikte på å lage
modellar som kan gjere det forsvarleg å overlate avgjerdsmakt til
andre kommunar.
Dei nye organisasjonsmodellane for interkommunalt samarbeid som
er føreslått i proposisjonen, er av forvaltningsrettsleg
karakter. Det er avgrensa mot selskapsorganisering av interkommunal
verksemd. Det blir ikkje føreslått nye selskapsmodellar.
Det blir heller ikkje føreslått endringar i eksisterande
selskapsmodellar. Det blir likevel varsla at det vil bli sett i
gang eit arbeid med å vurdere lova om interkommunale selskap
frå eit statsstøtterettsleg perspektiv. I nær
samanheng med dette er det også avgrensa mot næringsverksemda
til kommunane og verksemd med "forretningsmessig preg".
Det er også avgrensa mot den delen av det interkommunale
samarbeidet som dreier seg om omsetning av administrative støttetenester
mellom kommunar. Omsetning av slike tenester mellom kommunar reiser
i hovudsak ikkje andre spørsmål enn det som gjeld
lova om offentlege innkjøp, og ein kan ikkje sjå at
det er behov for å spesialregulere dette. Det er likevel
ikkje føreslått å ta inn i kommunelova eit
forbod mot å organisere denne typen verksemd i dei formene
departementet føreslår. Det vil med andre ord
vere høve til også å samarbeide om administrative
støttetenester i eit vertskommunesamarbeid, dersom ein
ikkje vurderer det slik at det er avskore gjennom anna lovgiving.
Den forma for interkommunalt samarbeid som går ut på ei
fysisk samlokalisering av verksemd - men der ansvars- og styringslinjer
ikkje blir endra - kan departementet ikkje sjå noko særskilt
behov for å lovregulere.
Høyringsinstansane sluttar seg i stor grad til behovet
for betre rammevilkår for interkommunalt samarbeid og har
ikkje hatt vesentlege merknader til dei generelle temavala og avgrensingane
som vart gjorde i høyringsnotatet.
Som bakgrunn for vurderingane som blir gjort, er nokre sentrale
prinsipp for organisering av lokalforvaltninga framheva. Slik departementet
ser det, er det naturleg og viktig at vurderingar om interkommunalt samarbeid
tek utgangspunkt i at lokalforvaltninga er delt inn i autonome kommunar.
For kommunane står kommunestyret som det øvste
ansvarlege folkevalde organet i eit politisk ansvarsforhold til
innbyggjarane i den aktuelle kommunen. Etter omstenda vil også kommunen
stå i eit rettsleg ansvarsforhold til innbyggjarane sine
dersom dei ikkje får tenester dei etter lova har krav på.
Det ligg innbakt i det interkommunale samarbeidet at der kommunal
avgjerdsmakt blir overlaten til andre, vil det innebere at høvet
til styring og kontroll blir svekt og til dels avskore. Dette taler
for at det bør liggje avgrensingar på kor mykje
myndigheit som kan leggjast til andre kommunar eller til interkommunale
einingar. Dette omsynet veg tyngst på kommunale kjerneområde,
særleg der det er tale om lokalpolitisk skjønsutøving.
På bakgrunn av dette blir det gitt uttrykk for ein viss
skepsis til interkommunalt samarbeid i forhold til lokaldemokratisk
innverknad. Det er også vist til at tilsvarande skepsis
har komme til uttrykk i tidlegare utgreiingar, mellom anna oppgåvefordelingsutvalet
(NOU 2000:22) og Christiansen-utvalet (NOU 1992:15).
Sjølv om interkommunalt samarbeid har sine veike sider,
ser departementet det slik at det likevel vil vere eit tenleg verkemiddel
for å møte dei kompetansemessige utfordringane
som reiser seg på delar av det kommunale ansvarsområdet.
Særleg gjeld dette den delen av tenesteytinga som dreier
seg om saker der det gjerne er få tilfelle i løpet
av året, men der krava til spesialisert fagkompetanse kan
vere store. På slike felt vil det vere behov for å ha
eit driftssikkert og berekraftig fagmiljø. Interkommunalt
samarbeid vil kunne vere eit godt verkemiddel for å realisere dette.
Når det på delar av verksemdområdet til
ein kommune ligg føre slike utfordringar, meiner departementet
at det vil vere tenleg å løyse dette gjennom interkommunalt
samarbeid.
Marginale fagmiljø i enkelte kommunar kan gjere det
vanskeleg å rekruttere og halde på nødvendig fagkompetanse.
I ein slik situasjon meiner departementet at interkommunalt samarbeid
vil kunne vere ei god løysing.
Det er grunn til å tru at erfaringane med interkommunalt
samarbeid vil kunne bli meir positive dersom det finst betre tilpassa
organisasjonsmodellar for slikt samarbeid.
Departementet legg framleis til grunn at den modellen som best
sikrar omsynet til lokaldemokratisk innverknad, er kommunen og fylkeskommunen.
Departementet vurderer det likevel slik at det innanfor ramma
av dei organisasjonsmodellane som er føreslått
i proposisjonen, ikkje er nødvendig å prøve å få til
ei regulering av folkevald innverknad i interkommunale ordningar
som ligg nær opp til det som gjeld for kommunen sjølv.
Departementet meiner at det organet som er nærmast til å vurdere
kor stor avgjerdsmakt det vil vere forsvarleg å overlate
til ein vertskommune, er kommunestyret sjølv.
Det er grunn til å tru at kvart enkelt kommunestyre
vil vere varsam med å delegere myndigheit til andre til å ta
vesentlege avgjerder i saker som er svært viktige lokalpolitisk.
Det er lagt vekt på å etablere ein rimeleg
balanse mellom omsynet til folkevald innverknad og kontroll på den
eine sida og omsynet til eit avgjerdseffektivt samarbeid på den
andre sida. Der det er tale om å overlate avgjerdsmakt
i saker av prinsipiell betydning, er det stilt krav om å etablere
folkevalde styringsorgan som skal sikre ein forsvarleg folkevald innverknad.
Vidare er det føreslått å presisere
høvet kvar enkelt deltakar har til styring i form av instruksjons-
og omgjeringsmyndigheit overfor vertskommunen.
Når det gjeld rettstryggleiken til innbyggjarane, vil
det vere sentralt å leggje til rette for høve
til å krevje overprøving av avgjerder av ein annan
instans. Det er i framlegget frå departementet lagt vekt
på å etablere gode ordningar for forvaltningsklage.
I hovudsak er det for forvaltningsklage over kommunale avgjerder
etablert ordningar der statlege organ er klageinstans. Det blir
ikkje føreslått endringar i dette. Det er likevel
føreslått ei nærmare regulering av klagesystemet
i dei tilfella der ei klage i dag ville følgje det interne
kommunale klagesystemet.
Høvet til å krevje statleg lovlegskapskontroll
er også tilpassa dei interkommunale modellane som er føreslått.
Rettstryggleik har ikkje berre ei prosessuell, men også ei
materiell side. Det vil ofte vere eit sentralt motiv for å etablere
interkommunalt samarbeid at det skal byggjast opp større
og meir berekraftige fagmiljø. Departementet legg til grunn
at dette kan styrkje rettstryggleiken ved at betre fagkompetanse
hos avgjerdstakarane gjer det meir sannsynleg at det blir teke materielt
rette avgjerder.
Departementet har komme til at eit statleg pålegg om å etablere
vertskommunar ikkje er tenleg. Det er her mellom anna lagt stor
vekt på at høyringsfråsegnene sett under
eitt gir uttrykk for betydeleg motstand mot dette.
Sjølv om eit eventuelt statleg pålegg om å etablere
vertskommunesamarbeid ville vere motivert ut frå at det
vart sett på som nødvendig for å sikre
eit tilfredsstillande tenestetilbod til innbyggjarane, reiser det
prinsipielle spørsmål om forholdet mellom staten og
kommunesektoren. Eit statleg pålegg om samarbeid om oppgåver
og myndigheitsutøving der det er kvar enkelt kommune som
står politisk og rettsleg ansvarleg overfor innbyggjarane,
vil mellom anna kunne gjere ansvarsfordelinga mellom stat og kommune
utydeleg.
På bakgrunn av at det i det konkrete tilfellet ville kunne
bli oppfatta som eit svært sterkt inngrep i autonomien
til ein kommune, vil det også kunne vere eit lite tenleg
utgangspunkt for eit samarbeidsforhold. Etter ei samla vurdering
av dei prinsipielle og praktiske utfordringane ein heimel for statleg
pålegg ville innebere, føreslår departementet
at det ikkje blir teke inn ein heimel for statleg pålegg
om vertskommunesamarbeid.
Når det gjeld forholdet mellom dei allmenne føresegnene
i kommunelova om interkommunalt samarbeid og føresegnene
i særlovgivinga om kommunale oppgåver, er det
lagt vekt på å etablere ein klarare rettstilstand
enn i dag. I dag er det slik at det i prinsippet må finnast
heimel i kvar enkelt særlov for at ein kommune skal kunne
delegere avgjerdsmakt til andre kommunar eller til interkommunale
einingar. Særlovgivinga er sjeldan klar med omsyn til dette spørsmålet.
På bakgrunn av dette er det føreslått å ta inn
ei såkalla "generalføresegn" om dette i kommunelova.
Føresegna gir ein generell heimel for å leggje oppgåver
som kommunane har gjennom særlov, til dei interkommunale
einingane som departementet føreslår i proposisjonen
- det vil seie ein vertskommune, med eller utan ei folkevald nemnd.
For oppgåver, avgjerdsmakt og verksemd som er regulert
i særlov, men som ikkje er utøving av offentleg
myndigheit i snever forstand, legg departementet til grunn at det
ikkje er påkravd med ein særskild heimel i særlova
for at ein kommune skal kunne delegere myndigheita til ein annan
kommune i eit vertskommunesamarbeid. For å unngå tvil
er dette likevel gjort. Sjå lovforslaget § 28 a.
Når det gjeld spørsmålet om å overlate
myndigheit til andre einingar - som selskap osv. - er det ikkje føreslått
noka endring. Spørsmålet om kommunane kan overlate
oppgåver og avgjerdsmakt til selskap osv., vil derfor framleis
vere avhengig av ei tolking av kvar enkelt særlov.
Dei lovmessige og lovtekniske grepa som er gjort i proposisjonen,
går i hovudsak ut på at det i tillegg til kommunelova § 27
- som er den allmenne føresegna om interkommunale styre
- blir gitt tilbod om ein ny modell for interkommunalt samarbeid.
Det blir føreslått å ta inn i kommunelova
føresegner om "vertskommunar". Det blir føreslått
to typar vertskommuneordningar - ein med eit felles folkevalt organ
og ein utan. Skiljet vil ha avgjerande konsekvensar for kva myndigheit
som kan overlatast til vertskommunen. Vertskommunesamarbeidet i
seg sjølv vil ikkje utgjere eit eige rettssubjekt.
Kommunelova § 27 er historisk og i hovudsak tenkt å vere
ein modell for driftsprega (forretningsprega) oppgåver.
Paragrafen har ikkje vore forma med sikte på samarbeid
om kommunale kjerneoppgåver og myndigheitsutøving.
Slik departementet ser det, er han ueigna til begge delar.
Den delen av § 27 som var meint å vere
eit tilbod for organisering av forretningsprega verksemd, vart etter
oppfatninga til departementet gjord overflødig ved etableringa
av lova om interkommunale selskap. Departementet tek sikte på at
den delen av § 27 som representerer ein mogleg
organisasjonsmodell for forvaltningsoppgåver, blir erstatta
av den modellen for vertskommunesamarbeid som er føreslått
i proposisjonen.
Departementet har likevel komme til at § 27
inntil vidare bør bli ståande. Bakgrunnen for
dette er at det knyter seg ei viss usikkerheit til lova om interkommunale
selskap i forhold til statsstøttereglane i EØS-avtalen.
Departementet tek sikte på å gjennomføre
eit lovutgreiingsarbeid om lova om interkommunale selskap ut frå denne
problemstillinga. Inntil det er gjort, bør ein behalde § 27,
slik at dei verksemdene som i dag er organiserte med basis i § 27,
ikkje blir "tvinga" over i ein selskapsmodell der desse forholda ikkje
er avklarte.
Om det kan delegerast oppgåver og myndigheit til ein
vertskommune der behandling av saka krev at det blir henta inn opplysningar
som kjem inn under teieplikta, vil vere avhengig av om gjeldande
føresegner om teieplikt gir høve til det.
Departementet legg til grunn at behandling av informasjon som
det er teieplikt for, i eit interkommunalt samarbeid må skje
innanfor føresegnene som gjeld i dag om teieplikt. Det
er vidare lagt til grunn at dei innskrenkingane som ligg i teiepliktreglane,
i praksis ikkje vil gjere etablering av slikt samarbeid vanskeleg,
ettersom det ikkje er lagt opp til utveksling av informasjon utover
dei innskrenkingane som følgjer av gjeldande lovgiving
om teieplikt.
Det blir vidare lagt til grunn at personopplysningslova og helseregisterlova
vil gjelde for ein kommune som er vertskommune.
I situasjonar der oppgåver og myndigheit skal overførast
frå ein kommune til ein annen, må det alltid avklarast
om overføringa er ei verksemdoverdraging eller ikkje.
Vertskommunen vil vere arbeidsgivar der det blir tilsett nytt
personell for å handtere oppgåver som følgjer
av at eit vertskommunesamarbeid er etablert.
Hvis overføringa rettsleg sett må betraktast
som ei verksemdoverdraging etter arbeidsmiljølova kapittel
16, vil vertskommunen likevel ikkje stå fritt til å dekkje
behovet for arbeidskraft gjennom tilsetjing eller innleige. Ved
verksemdoverdraging skal arbeidstilhøvet til dei arbeidstakarane
som tidlegare har utført det aktuelle arbeidet, overførast
til vertskommunen, med same lønns- og arbeidsvilkår,
jf. arbeidsmiljølova § 16-2.
Der det blir gjort endringar i vertskommunesamarbeidet som inneber
redusert behov for arbeidskraft i vertskommunen - til dømes
ved at ein eller fleire samarbeidskommunar trekkjer seg ut av samarbeidet -
vil rettane til dei tilsette vere avhengig av dei allmenne reglane
i aml. kapittel XII.
Departementet legg til grunn at vertskommunen må etablere
ei arkivordning som tilfredsstiller krava i arkivlova. Dette inneber
mellom anna at vertskommunen her som elles har ansvar for ei tilfredsstillande dokumentbehandling,
og at allmenta vil ha rett til dokumentinnsyn innanfor ramma av
offentleglova og forvaltningslova.
Det vil vere nødvendig å regulere nærmare
dei ulike elementa i arkivordninga i den avtalen for vertskommunesamarbeid
ein skal inngå.
Dersom det skulle vere behov for å regulere nærmare
bestemte forhold knytte til arkivløysingar i samband med
vertskommunesamarbeid, legg departementet til grunn at det vil vere
mest tenleg at dette skjer gjennom forskrift om offentlege arkiv
som er gitt med heimel i arkivlova.
Statlege tilsynsorgan driv i dag med heimel i lov tilsyn med
verksemda til kommunane på mange område. Kjerneelementa
er kontroll, vurdering og reaksjon.
Der ei oppgåve er delegert til ein vertskommune, får
ein spørsmålet om kva for ein kommune statlege tilsyn
eventuelt skal føre tilsyn med - vertskommunen eller samarbeidskommunen.
Dersom vertskommunen let vere å utføre oppgåva
slik det står i lovgivinga, kjem i denne samanhengen også spørsmålet opp
om kva for ein kommune eventuelle pålegg skal rettast til.
Tilsynet må i utgangspunktet rettast mot den som er
ansvarleg for oppgåva etter lova, og eventuelle pålegg
må rettast mot denne. Dersom andre enn den kommunen som
er ansvarleg etter lova (samarbeidskommunen) skal bli ansvarleg
for eit pålegg som er gitt av tilsynet, krev det både
spesiell grunngiving og spesiell heimel.
Der ei oppgåve er delegert til vertskommunen, vil tilsynet
måtte ha tilsvarande rett til innsyn i saksdokumenta til
vertskommunen som i samarbeidskommunen. Det same gjeld rett til å krevje
opplysningar, og tilgang til institusjonar og anlegg som høyrer
til vertskommunen. Departementet føreslår slik heimel
i § 28 k.
Når det gjeld oppfølging og kontroll med statlege tilskotsordningar
i samband med eit vertskommunesamarbeid, vil føresegna
i kommunelova i § 59 gjelde både for
vertskommunen og dei andre kommunane som deltek i vertskommunesamarbeidet.
Føresegna gir heimel for departementet til å krevje
opplysningar om enkeltsaker eller sider av verksemda til kommunen
og fylkeskommunen. Departementet har rett til innsyn i alle kommunale
og fylkeskommunale saksdokument. Departementet legg til grunn at
denne føresegna vil dekkje det nødvendig innsynsbehovet
i samband med oppfølging og kontroll av tilskotsordningar.
Komiteen slutter seg til
de avgrensninger som er gjort i lovarbeidet og til siktemålet
med lovframlegget. Forslaget om å ta inn en generell hjemmel
i kommuneloven for å kunne legge oppgaver som kommunene
har gjennom særlov, til interkommunale enheter, representerer
en viktig forenkling og åpner for nye, gode samarbeidsløsninger. Komiteen mener det er viktig å legge
til rette for at det på flere områder kan etableres
større og sterkere fagmiljø, noe som også representerer
en styrking av rettssikkerheten.
Komiteen ser at interkommunalt samarbeid kan
by på utfordringer knyttet til lokaldemokratisk medvirkning.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, mener at de
mange fordelene ved slikt samarbeid langt overgår eventuelle
svake sider. Med de foreslåtte organisasjonsmodeller styrkes
også mulighetene for en bredere og bedre politisk styring.
Framlegget går ut på at kommunane skal kunne inngå eit
vertskommunesamarbeid ved at ein eller fleire kommunar (samarbeidskommunar)
kan gjere avtale om at ein annan kommune (vertskommune) overtek
det daglege arbeidet på eit nærmare oppgitt ansvarsområde.
Avtalen blir inngått av kommunestyra sjølve.
Avtalen om vertskommunesamarbeid skal vere skriftleg. Lova sjølv
set visse minstekrav til innhaldet i avtalen, jf. § 28 e
i lovforslaget. Kvar enkelt deltakar kan seie opp deltakarforholdet
sitt med eitt års skriftleg varsel. Men er deltakarkommunane
samde, kan samarbeidsforholdet oppløysast raskare.
Det blir føreslått to typar vertskommuneordningar
- ein med eit felles folkevalt organ (§ 28 b)
og ein utan (§ 28 c). Skiljet vil ha
avgjerande konsekvensar for kor mykje myndigheit som kan overlatast
til vertskommunen. Vertskommunesamarbeidet i seg sjølv
vil ikkje vere eit eige rettssubjekt. Felles for modellane er at
administrasjonen i ein vertskommune overtek det daglege arbeidet
med dei oppgåvene som er lagde til vertskommunen.
Modellen har som siktemål å tilby interkommunale
løysingar for dei lovpålagde ansvarsområda
til kommunane. Ei lovregulering av vertskommunemodellen skal gjere
det forsvarleg å overlate oppgåver og ansvarsområde
med tilhøyrande forvaltningsmyndigheit (offentleg myndigheitutøving)
til ein annan kommune.
Departementet foreslår å leggje inn ei allmenn delegasjonssperre
i den administrative vertskommunemodellen. Denne delegasjonssperra
blir knytt opp mot omgrepet "saker av prinsipiell betydning" ved
at denne typen saker ikkje kan overførast frå samarbeidskommunane
til vertskommunen. Høyringsinstansane har gitt ei generell
tilslutning til at det er behov for ei avgrensing av samarbeidsområda
mot saker av meir prinsipiell lokalpolitisk betydning, så lenge
denne samarbeidsmodellen ikkje har eit politisk overordna organ.
Delegasjon av kompetanse frå kommunestyra i samarbeidskommunane
skal gå via eigen administrasjonssjef direkte til administrasjonssjefen
i vertskommunen.
Ønskjer kommunane å samarbeide om prinsipielt viktige
politiske saker i eit vertskommunesamarbeid, må dei opprette
ei felles politisk nemnd som skal behandle desse sakene. I og med
at det her blir oppretta eit folkevalt organ som består
av folkevalde frå alle samarbeidskommunane, vil dette organet
kunne sikre mykje av den demokratiske kontrollen i samarbeidet. Nemnda
vil derfor ikkje skilje seg frå andre ordinære faste
utval og nemnder innanfor kommunane med omsyn til kva typar oppgåver
og kompetanse som kan leggjast til nemnda.
Reglane for faste utval i kommunelova skal gjelde så langt
dei høver for den felles nemnda. Dette fører til
at til dømes reglane om valførleik, rett til å krevje
forholdsval, reglane om kjønnsmessig balanse osv. som gjeld
for faste utval, også vil gjelde for den felles nemnda.
Nemnda får tildelt kompetansen sin ved særskilde
delegasjonsvedtak i deltakarkommunane.
Den felles politiske nemnda høyrer formelt inn under
organisasjonen i vertskommunen og skal bestå av minst to
folkevalde frå kvar av deltakarkommunane. Dei folkevalde
organa i vertskommunen kan likevel ikkje gi instruksar til den felles
nemnda eller gjere om avgjerder nemnda har teke.
Deltakarkommunane delegerer den aktuelle vedtakskompetansen på samarbeidsområdet
direkte til nemnda. Den felles nemnda kan delegere til administrasjonen
i vertskommunen å gjere vedtak i saker som ikkje er av
prinsipiell betydning.
Departementet legg til grunn at den felles nemnda ikkje kan ha
status som noko overordna organ overfor administrasjonen i vertskommunen
i forhold til omgjeringsreglane i forvaltningslova § 35,
som gjeld forvaltningsorgana sitt høve til å omgjere
vedtak som det ikkje er klaga over. Ein vil derfor sjå på denne
nemnda som same organ som vertskommunen sjølv. Dette inneber
at nemnda kan gjere om i same utstrekning som det forvaltningslova § 35
første ledd opnar for.
Det er lagt til grunn i proposisjonen at reglane i kommunelova
om økonomiforvaltning og rapportering skal gjelde for kommunane
på vanleg måte sjølv om dei deltek i
eit vertskommunesamarbeid. På denne bakgrunnen er det ikkje
føreslått nokre særreglar for rekneskap
osv. for kommunar som er med i eit vertskommunesamarbeid. Dette
inneber at inntekter og utgifter i samband med verksemda til vertskommunesamarbeidet
inngår i budsjettet og rekneskapen til vertskommunen. Vidare
inneber dette at ansvaret for å rapportere informasjon
om ressursbruk og tenesteyting til bruk i nasjonale informasjonssystem ikkje
blir endra for deltakarkommunane ved eit vertskommunesamarbeid.
Informasjonen seg imellom må kommunane regulere i samarbeidsavtalen.
Departementet meiner at det heller ikkje er tenleg å registrere
vertskommunesamarbeidet i Bedrifts- og føretaksregisteret/Einingsregisteret.
Departementet gjer framlegg om at også kommunar som
er parlamentarisk styrte, skal kunne delta i eit vertskommunesamarbeid.
Ein ser det slik at det ikkje er behov for å spesialregulere
vertskommunesamarbeid der ein eller fleire av deltakarkommunane er
parlamentarisk styrte.
Slik departementet ser det, vil det ikkje vere tenleg å lovfeste
ein generell rett for kontrollutval i alle samarbeidskommunane til å føre
tilsyn med den interne drifta i vertskommunen. Dette ville gi store
avgrensingsproblem med omsyn til kva delar av verksemda eit kontrollutval
skulle ha tilsynsmyndigheit overfor.
Kontrollutvalet i vertskommunen vil ha ansvar for å føre
løpande tilsyn med verksemda i (verts)kommunen etter dei
vanlege reglane. At delar av verksemda dreier seg om saker der myndigheita
er delegert frå andre kommunar, bør ikkje endre
på dette. Fokus for kontrollutvalet vil vere retta mot
at lover, reglar og avtalar blir følgde. Dette ansvaret
vil kontrollutvalet i vertskommunen kunne ha sjølv om kommunestyret
i vertskommunen vil ha avgrensa myndigheit i saker som kjem frå andre
kommunar. For å slå fast dette er det teke inn
ei føresegn om dette i lovframlegget.
Kontrollutvalet i samarbeidskommunen vil ha tilgang til all dokumentasjon
og all informasjon som samarbeidskommunen får. Det er ikkje
grunn til å gi kontrollutvalet meir vidtgåande
informasjonsrett enn den retten som ligg til sjølve samarbeidskommunen. Departementet
har derfor komme til at det ikkje vil vere nødvendig å regulere
informasjonsretten til kontrollutvalet utover dette.
Når det gjeld regelverket om revisjon, legg departementet
til grunn at det ikkje er nødvendig med spesielle reglar
for vertskommunesamarbeid. Det å inngå vertskommunesamarbeid,
inneber ikkje behov for endringar i regelverket om rekneskap for
kvar enkelt kommune. Ansvaret for revisjon av rekneskapane i dei
aktuelle kommunane vil kunne gjennomførast etter dei vanlege
reglane.
Komiteen slutter seg til
departementets vurderinger og forslag.
I høyringsnotatet var det føreslått
to nye modellar for interkommunalt samarbeid: ein vertskommunemodell
(med eller utan felles nemnd) og ein samkommunemodell. Mens framlegget
til vertskommunemodellar var tenkt for samarbeid om enkeltståande
tenesteområde, var samkommunemodellen tenkt for eit meir
omfattande samarbeid der ei rekkje saksområde blir lagde
inn under eitt og same interkommunale folkevalde organ.
Samla sett uttrykkjer høyringsinstansane ikkje ubetydeleg
skepsis til samkommunemodellen. Denne skepsisen knyter seg til sentrale
og prinsipielle forhold meir enn til dei organisatoriske og juridiske løysingane
for sjølve modellen.
Departementet har etter ei samla vurdering komme til at det er
grunn til å få meir erfaring med interkommunalt
samarbeid gjennom ein samkommunemodell før ei slik samarbeidsform
eventuelt blir lovfest. Slik departementet ser det, vil den føreslåtte vertskommunemodellen
i stor utstrekning dekkje behovet for samarbeid om forvaltningsoppgåver
og myndigheitsutøving.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre, Sosialistisk
Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, er enig med
departementet i at samkommunemodellen ikke lovfestes nå. Flertallet mener, i likhet med departementet,
at det er behov for mer erfaring med modellen. Flertallet er
derfor positivt til at nåværende forsøk
forlenges og at flere kommuner kan få anledning til å prøve
ut modellen.
Komiteens medlem fra Venstre viser til
høringssvarene fra mange mindre kommuner, mange regionråd
i distriktene, fylkesmannen i Nord-Trøndelag og Innherred
samkommune som alle stiller seg positive til å lovregulere
samkommunemodellen.
Dette medlem erkjenner de prinsipielle
utfordringer knyttet til å lovregulere samkommunemodellen.
Spesielt fylkesmennene har i sine høringssvar pekt på at
det ikke skal være opp til kommunene å opprette
et nytt forvaltningsnivå. I praksis ser vi imidlertid at
det opprettes et stadig økende interkommunalt samarbeid,
og de fleste kommuner er i dag med i en form for regionråd.
I Oppland fylke blir det sågar gitt til dels betydelige økonomiske
tilskudd fra fylkeskommunen til et organisert regionalt samarbeid
innen 5 regioner, alle med hvert sitt sekretariat og administrativt
ansatte. Den politiske deltakelsen i hver av de 5 regionene er basert
på i hovedsak ordførere.
Dette medlem aksepterer at et politisk
flertall kan ønske å avgrense den politiske deltakelse
og innflytelse over et interkommunalt samarbeid, men ønsker å lovregulere
flere muligheter for interkommunalt samarbeid som åpner
opp for en større og bredere politisk deltakelse. Dette medlem har tillitt til at lokale
folkevalgte velger en samarbeidsmodell som passer for sin kommune
og sin region. Dette forutsetter valgmuligheter. Dette
medlem viser også til den forestående forvaltningsreformen.
Et mellomnivå som blir redusert i antall og utvidet i geografi,
vil snarere styrke behovet for samarbeid mellom kommuner enn å svekke
det. I lys av dette er det ingen grunn til å vente med å lovregulere
samkommunemodellen. På bakgrunn av dette fremmer dette medlem følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag til endring i
kommuneloven som gjør at kommunestyrer får et
større utvalg av samarbeidsmodeller for interkommunalt
samarbeid å velge mellom."
Når interkommunale organ blir tildelt kompetanse til å utøve
den myndigheita som i dag ligg til kvar enkelt kommune, må rettstryggleiken
til innbyggjarane sikrast for at dette skal vere forsvarleg.
Dei interkommunale organa som departementet gjer framlegg om
vil vere å rekne som forvaltningsorgan etter forvaltningslova.
Forvaltningslova og dei allmenne ulovfesta forvaltningsrettslege
prinsippa vil derfor gjelde for verksemda til ein vertskommune. Departementet
har likevel funne det nødvendig å føreslå nokre
spesialreguleringar når det gjeld klage over enkeltvedtak
etter forvaltningslova § 28, klage til statleg
klageinstans i medhald av særlovgivinga og lovlegskapskontroll
etter kommunelova § 59.
Dei allmenne reglane for domstolskontroll vil gjelde overfor
vedtaka til ein vertskommune. I ein situasjon der ein vertskommune
har fått delegert myndigheit til å ta avgjerder
og utøve ei verksemd på vegner av andre kommunar,
vil det likevel kunne bli spørsmål om det er vertskommunen
eller den kommunen som har delegert myndigheita, som er rett saksøkt.
Slik departementet ser det, vil det vere mest tenleg at spørsmålet
blir avgjort ut frå ei konkret vurdering av den aktuelle
saka, og at det ikkje blir føreslått spesialregulering
av dette.
Departementet kan ikkje sjå at reglane om klage til
Sivilombodsmannen reiser særskilde problemstillingar ved
interkommunalt samarbeid om myndigheitsutøving.
Når det gjeld klage over vedtak som er gjort i vertskommunen,
blir det føreslått i proposisjonen at den respektive
heimkommunen skal vere klageinstans for vedtak som er gjort i vertskommunar
utan ei felles nemnd.
Ved klage over vedtak som er gjort i vertskommunar med ei felles
politisk nemnd, føreslår departementet at det
bør etablerast ei eiga klagenemnd.
Departementet føreslår vidare at administrasjonen
i vertskommunen skal vere underinstans i ein vertskommunemodell
utan nemnd. Tilsvarande blir det føreslått at
felles nemnd skal vere underinstans i ein vertskommunemodell med
felles nemnd.
Det blir ikkje gjort endringar der det etter særlovgivinga
er etablert ei ordning med statleg klageinstans.
Det blir føreslått å lovfeste kven
som skal vere underinstans også når statlege instansar
skal avgjere klager. Etter framlegget frå departementet
skal, som ved intern klage etter forvaltningslova § 28,
administrasjonen vere underinstans i ein vertskommunemodell utan
nemnd, og felles nemnd skal vere underinstans i eit vertskommunesamarbeid
med felles nemnd.
Det er i proposisjonen gjort framlegg om at tre eller fleire
medlemmer av kommunestyret i samarbeidskommunen kan leggje ei avgjerd
som er teken av organ i vertskommunen på vegner av samarbeidskommunen,
fram for departementet (fylkesmannen) til kontroll av om avgjerda
er lovleg, jf. lovframlegget § 28 h. Dette er
likt for begge dei to vertskommunemodellane.
Komiteen slutter seg til
departementets vurderinger og forslag.
Det er i proposisjonen teke inn ei summarisk utgreiing av den
rolla regelverket for offentlege innkjøp og regelverket
for offentleg støtte speler for interkommunalt samarbeid.
Det er også teke inn ein kortfatta omtale av forholdet
til EØS-avtalen. Det er særleg regelverket om offentlege
innkjøp og regelverket om offentleg støtte som
er relevant i samband med interkommunale samarbeidsmodellar. Det
blir ikkje føreslått spesialregulering av offentlege
innkjøp eller av offentleg støtte i proposisjonen.
Det inneber at EØS-avtalen og dei allmenne nasjonale reglane
vil vere avgjerande på begge områda.
Departementet viser til at det blir teke sikte på ein gjennomgang
av lova om interkommunale selskap i forhold til statsstøtterettslege
problemstillingar. Dette er ei organisasjonsform eller selskapsform
som er laga med sikte på ei verksemd der statsstøtterettslege problem
er meir framtredande enn for verksemd som blir driven i form av
forvaltningsorgan som vertskommunar.
Dersom det i lovarbeidet om interkommunale selskap skulle vise
seg at det også gjer seg gjeldande statsstøtterettslege
problem for kommunane og fylkeskommunane sjølv, vil det
i den samanhengen vere naturleg å vurdere vertskommunemodellen
samstundes.
Komiteen har ingen merknader.
Dei modellane som er føreslått i proposisjonen, er
eit tilbod kommunar og fylkeskommunar kan nytte dersom dei finn
det tenleg. Det blir ikkje føreslått endringar
som inneber noko statleg pålegg overfor kommunesektoren.
Det blir ikkje føreslått endringar i dei ulike
lovene som legg oppgåver til kommunane. På bakgrunn
av dette blir det lagt til grunn at lovframlegget ikkje i seg sjølv
har økonomiske og administrative konsekvensar.
Dei økonomiske og administrative konsekvensane for dei
kommunane som eventuelt vel å ta den føreslåtte
samarbeidsmodellen i bruk, vil vere avhengig av omfanget av samarbeidet
og innhaldet i den avtalen som skal liggje til grunn for samarbeidsforholdet.
Komiteen har ingen merknader.
Forslag fra Venstre:
Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag til endring i kommuneloven
som gjør at kommunestyrer får et større
utvalg av samarbeidsmodeller for interkommunalt samarbeid å velge
mellom.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Odelstinget
til å gjøre slikt
vedtak til lov
om endringar i lov 25. september 1992 nr. 107 om kommuner
og fylkeskommuner (interkommunalt samarbeid)
I
I lov 25. september 1992 nr. 107 om kommuner og fylkeskommuner
(kommuneloven) kapittel 5 skal ny §§ 28 a til
28 k lyde:
§ 28 a. Overføring
av myndighet til vertskommune
1. En kommune kan overlate utførelsen av
lovpålagte oppgaver, herunder delegere myndighet til å treffe
vedtak som omtalt i forvaltningsloven § 2 første
ledd bokstav a (offentlig myndighetsutøvelse)
til en vertskommune etter §§ 28 b og 28 c hvis
den aktuelle lov ikke er til hinder for det.
2. Bestemmelsen i nr. 1 gjelder tilsvarende for fylkeskommuner.
§ 28 b. Administrativt vertskommunesamarbeid
1. En kommune (samarbeidskommune) kan avtale med
en annen kommune (vertskommune) at vertskommunen skal utføre
oppgaver og treffe avgjørelser etter delegert myndighet
fra samarbeidskommunen i enkeltsaker eller typer av saker som ikke
er av prinsipiell betydning.
2. Bestemmelsen i nr. 1 gjelder tilsvarende for vertskommunesamarbeid
mellom fylkeskommuner.
3. Delegasjon av myndighet som nevnt i nr. 1 skjer ved at
kommunestyret eller fylkestinget selv gir instruks til egen administrasjonssjef
om delegasjon til administrasjonssjefen i vertskommunen.
4. Folkevalgte organer i vertskommunen har ikke instruksjons-
eller omgjøringsmyndighet der delegasjon er skjedd i samsvar
med nr. 3.
5. En samarbeidskommune kan gi vertskommunen instruks om
utøvelsen av den delegerte myndighet i saker som alene
gjelder samarbeidskommunen eller berørte innbyggere.
6. For vedtak vertskommunen treffer etter delegasjon fra
en samarbeidskommune, har samarbeidskommunen samme omgjøringsmyndighet som
etter forvaltningsloven § 35 første ledd.
§ 28 c. Vertskommunesamarbeid med felles
folkevalgt nemnd
1. Kommuner som deltar i et vertskommunesamarbeid,
kan avtale å opprette én felles folkevalgt nemnd
i vertskommunen.
2. Bestemmelsen i nr. 1 gjelder tilsvarende for vertskommunesamarbeid
mellom fylkeskommuner.
3. Deltakerkommunene kan delegere til nemnda myndighet til å treffe
vedtak også i saker av prinsipiell betydning. Dette skal
skje ved at kommunestyrene eller fylkestingene selv delegerer samme
kompetanse til nemnda. Nemnda kan delegere til vertskommunens administrasjon
myndighet til å treffe vedtak i enkeltsaker eller typer
av saker som ikke er av prinsipiell betydning.
4. Hver av deltakerne skal være representert med
to eller flere representanter i nemnda. Nemnda velger selv blant
sine medlemmer leder og nestleder. Det kan avtales at ledervervet
skal gå på omgang mellom deltakerne. Nærmere
regulering av dette skal fremgå av avtalen.
5. For øvrig gjelder bestemmelsene for faste utvalg så langt
de passer.
6. Folkevalgte organer i vertskommunen har ikke instruksjons-
eller omgjøringsmyndighet der delegasjon er skjedd i samsvar
med nr. 3.
7. En samarbeidskommune kan gi vertskommunen instruks om
utøvelsen av den delegerte myndighet i saker som alene
gjelder samarbeidskommunen eller berørte innbyggere.
8. For vedtak vertskommunen treffer etter delegasjon fra
en samarbeidskommune, har samarbeidskommunen samme omgjøringsmyndighet som
etter forvaltningsloven § 35 første ledd.
9. Der det i lov er satt en grense for antallet medlemmer
i et folkevalgt organ, og representasjonskravet i nr. 4 fører
til at den felles nemnda får flere medlemmer enn det loven
tillater, skal antallet medlemmer reduseres på følgende
måte: Det antall medlemmer av nemnda som overstiger det tillatte
maksimum, skal ved loddtrekning skytes ut av nemnda. Dersom denne
fremgangsmåten fører til at en deltakerkommune
ikke blir representert i nemnda ved behandling av saker fra vedkommende
kommune, skal det skytes ut ytterligere ett medlem som erstattes
med ett medlem fra denne kommunen.
§ 28 d. Parlamentarisk styreform
Der en av deltakerne har parlamentarisk styreform, trer
rådet i administrasjonssjefens sted i forhold til §§ 28
b og 28 c.
§ 28 e. Samarbeidsavtalen
1. For et vertskommunesamarbeid skal det opprettes
en skriftlig samarbeidsavtale. Avtalen vedtas av kommunestyret eller
fylkestinget selv. Endringer i avtalen som gjelder forhold som omtalt
i nr. 2 og 3, skal skje på samme måte.
2. Samarbeidsavtalen skal inneholde bestemmelser om:
a) angivelse av deltakerne og hvilken av disse
som er vertskommunen,
b) hvilke oppgaver og hvilken avgjørelsesmyndighet
som skal legges til vertskommunen,
c) tidspunkt for overføring av oppgaver og avgjørelsesmyndighet,
d) underretning til deltakerne om vedtak som treffes i vertskommunen,
e) det økonomiske oppgjøret mellom samarbeidskommunene
og vertskommunen,
f) nærmere regler for uttreden og avvikling av
samarbeidet,
g) annet som etter lov krever avtale.
3. I avtale om vertskommunesamarbeid med felles nemnd
skal avtalen også inneholde bestemmelser om antall representanter
i nemnda fra den enkelte deltaker.
4. I et vertskommunesamarbeid mellom kommuner skal vertskommunen
orientere fylkesmannen om etableringen av samarbeidet. I et vertskommunesamarbeid
mellom fylkeskommuner skal vertskommunen orientere departementet
om etableringen av samarbeidet.
§ 28 f. Klage ved administrativt vertskommunesamarbeid
1. Når en vertskommune fatter vedtak som
kan påklages etter forvaltningsloven § 28 første
ledd, er den kommunen som har delegert myndigheten, klageinstans.
Vedkommende statlige organ er likevel klageinstans når
vedtak er truffet i henhold til myndighet delegert fra et statlig
organ.
2. Når vertskommunen fatter vedtak som kan påklages
etter lov 19. november 1982 nr. 66 om helsetjenesten i kommunene § 2-4,
gjelder de særskilte klagereglene i den bestemmelsen.
3. Administrasjonen i vertskommunen er underinstans etter
forvaltningsloven § 33 annet ledd ved behandling av klager
etter nr. 1 eller 2. Det samme gjelder der det i lov er fastsatt
at et statlig organ er klageinstans.
4. Klageinstansen har ikke omgjøringsrett etter
forvaltningsloven § 35 annet og tredje ledd. Statlige klageinstanser
kan likevel oppheve vedtak som må anses ugyldige.
5. Bestemmelsene i nr. 1, 3 og 4 gjelder tilsvarende for
vertskommunesamarbeid mellom fylkeskommuner.
§ 28 g. Klage ved vertskommunesamarbeid
med
felles nemnd
1. Når det i et vertskommunesamarbeid med
felles nemnd treffes vedtak som kan påklages etter forvaltningsloven § 28
første ledd, er klageinstansen en eller flere særskilte
klagenemnder oppnevnt av kommunestyrene i deltakerkommunene. Vedkommende
statlige organ er likevel klageinstans når vedtak er truffet
i henhold til myndighet delegert fra et statlig organ.
2. Når det i et vertskommunesamarbeid med felles nemnd
treffes vedtak som kan påklages etter lov 19. november
1982 nr. 66 om helsetjenesten i kommunene § 2-4, gjelder
de særskilte klagereglene i den bestemmelsen.
Klageinstansen er likevel én særskilt klagenemnd
oppnevnt av kommunestyrene i deltakerkommunene.
3. Hver av deltakerkommunene skal være representert
i klagenemnd oppnevnt etter nr. 1 eller 2. Klagenemnda velger selv
sin leder og nestleder. For øvrig gjelder bestemmelsene
om faste utvalg så langt de passer.
4. Dersom representasjonskravet i nr. 3 fører til
at klagenemnd etter nr. 2 får flere enn fem medlemmer,
skal antallet medlemmer reduseres til fem på følgende
måte: Det antall medlemmer av klagenemnda som overstiger
fem, skal ved loddtrekning skytes ut av nemnda. Dersom denne fremgangsmåten
fører til at en deltakerkommune ikke blir representert
i klagenemnda ved behandling av saker delegert fra vedkommende kommune, skal
det skytes ut ytterligere ett medlem som erstattes med ett medlem
fra denne kommunen.
5. Den felles nemnda er underinstans etter forvaltningsloven § 33
annet ledd ved behandling av klager etter nr. 1 og 2. Det samme
gjelder der det i lov er fastsatt at statlig organ er klageinstans.
6. Klageinstansen har ikke omgjøringsrett etter
forvaltningsloven § 35 annet og tredje ledd. Statlige klageinstanser
kan likevel oppheve vedtak som må anses ugyldige.
7. Bestemmelsene i nr. 1, 3, 5 og 6 gjelder tilsvarende
for vertskommunesamarbeid mellom fylkeskommuner.
§ 28 h. Lovlighetskontroll
1. Avgjørelser truffet av vertskommunens
organer på vegne av en samarbeidskommune kan av tre eller
flere medlemmer i samarbeidskommunens kommunestyre bringes inn for
departementet til kontroll av avgjørelsens lovlighet etter § 59.
2. Medlemmer av kommunestyret i vertskommunen kan ikke kreve
slik kontroll av avgjørelser truffet av vertskommunens
organer på vegne av en samarbeidskommune.
3. Bestemmelsen gjelder tilsvarende for vertskommunesamarbeid
mellom fylkeskommuner.
§ 28 i. Oppløsning og uttreden
1. Dersom deltakerne er enige om det, kan samarbeidet
oppløses med øyeblikkelig virkning.
2. Den enkelte deltaker kan med ett års varsel
si opp sitt deltakerforhold i et vertskommunesamarbeid. Annen oppsigelsesfrist
kan avtales.
§ 28 j. Kontrollutvalgets myndighet i vertskommune
Vertskommunens kontrollutvalg har myndighet etter § 77
nr. 1 uten hensyn til at kommunestyret i vertskommunen har begrenset
myndighet etter § 28 b nr. 4 og § 28 c nr. 6.
§ 28 k. Statlig tilsyn med vertskommune
1. Der en samarbeidskommune har overlatt utførelsen
av lovpålagte oppgaver til en vertskommune, skal statlige
tilsynsetater rette pålegg eller andre sanksjoner til vertskommunen.
Vertskommunen er ansvarlig for at pålegg eller andre sanksjoner etterkommes.
2. Der en oppgave er delegert til vertskommunen, har statlige
tilsynsetater rett til innsyn i vertskommunens saksdokumenter, og
kan kreve at vertskommunens organer, folkevalgte og ansatte uten hinder
av taushetsplikt gir de opplysninger og meldinger som er nødvendige
for at tilsynsorganet kan utføre tilsyn. Tilsynet kan også kreve
adgang til alle vertskommunens institusjoner, lokaler og anlegg
som er nødvendige for at tilsynet kan utføre tilsyn.
3. Bestemmelsen i nr. 1 og 2 gjelder tilsvarende for vertskommunesamarbeid
mellom fylkeskommuner.
II
Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer.
Departementet kan i forskrift fastsette nærmere overgangsregler.
Oslo, i kommunal- og forvaltningskomiteen,den 23. november 2006
Tore Hagebakken |
leder og ordfører |
|