Til Odelstinget
I proposisjonen foreslår Justisdepartementet enkelte
endringer i bilansvarslova. Endringene er en følge av at
direktiv 2005/14/EF av 11. mai 2005 om ansvarsforsikring
for motorvogn (heretter omtalt som femte motorvognforsikringsdirektiv)
er gjort til en del av EØS-avtalen. Enkelte av endringene
er av teknisk karakter. Generelt vil imidlertid forslagene innebære
en styrking av skadelidtes stilling, blant annet ved at ansvarsgrensen
for tingskade økes. Proposisjonen inneholder også en
kort omtale av spørsmålet om forholdet mellom
førerens personlige oppreisningsansvar og forsikringsdekningen
etter bilansvarslova.
Bilansvarslova har regler om erstatningsansvar ved bruk av kjøretøyer.
Loven fastsetter at det er objektivt ansvar for skader som en motorvogn
"gjer". Det objektive ansvaret er kombinert med en forsikringsplikt.
Nærmere regler om forsikringsplikten mv. er gitt i forskrift.
Bilansvarslova og trafikktrygdforskriften er på flere
punkter en gjennomføring av EFs motorvognforsikringsdirektiver,
samt europaparlaments- og rådsdirektiv om ansvarsforsikring
for motorvogn.
EØS-komiteen vedtok 7. juli 2006 å endre
vedlegg IX til EØS-avtalen til å omfatte direktiv
2005/14/EF av 11. mai 2005 om ansvarsforsikring
for motorvogn (EØS-komiteens beslutning
nr. 86/2006).
Femte motorvognforsikringsdirektiv er et rent endringsdirektiv
som endrer de fire motorvognforsikringsdirektivene
og annet skadeforsikringsdirektiv, som alle er gjort til en del
av EØS-avtalen. Direktivet må således
ses i sammenheng med gjeldende EØS-regler. Det er ingen
direkte indre sammenheng mellom de ulike bestemmelsene i direktivet.
Endringene tar sikte på å oppdatere og forbedre
eksisterende direktiver.
Bilansvarslova stiller krav om obligatorisk ansvarsforsikring
for motorvogner. Forsikringsplikten er knyttet til registrering
av kjøretøyet. Registreringsplikten etter forskriften
er i utgangspunktet omfattende, men det gjelder enkelte unntak.
Unntakene fra forsikringsplikten knytter seg bl.a. til kjøretøyets
art. Det er også gjort unntak fra forsikringsplikten
for motorvogner som tilhører staten. Departementet kan
videre samtykke til unntak fra forsikringsplikten for motorvogner
som tilhører fremmede stater, internasjonale organisasjoner,
kommuner eller kommunale institusjoner. Ordningen er her at staten
- eller den samtykket er gitt til - er selvassurandør.
Når en motorvogn som i medhold av disse unntakene ikke
er forsikret, gjør skade, har staten, kommunen eller den
kommunale institusjonen det samme ansvaret som et forsikringsselskap
har ved vanlig forsikringsplikt.
Etter bilansvarslova § 16, som gjelder der
staten eller andre er selvassurandør, gjøres det
ikke forskjell på skader inntruffet i Norge og skader inntruffet
i andre stater. Etter departementets syn er norsk rett derfor allerede
i samsvar med direktivets regler på dette punktet, og det
er derfor ikke behov for endringer her.
Når det gjelder endringen i første motorvognforsikringsdirektiv
artikkel 4 bokstav b, ser departementet at det kan være
mer usikkert om det er behov for lovendring. Det følger
av denne bestemmelsen at medlemsstatene kan unnta bestemte kjøretøytyper
fra forsikringsplikten. Videre følger det av første
motorvognforsikringsdirektiv at de øvrige medlemsstatene i
slike tilfeller har rett til å kreve at det ved innreise til
deres territorium foreligger et gyldig grønt kort eller
en grenseforsikringsavtale for å sikre forsikring til skadelidte
ved en eventuell ulykke forårsaket av slike kjøretøyer.
Avskaffelsen av grensekontroller mellom medlemsstatene innebærer
at det ikke lenger er mulig å kontrollere at kjøretøyer
som krysser grensene, er dekket av en forsikring.
Hensikten med endringen i første motorvognforsikringsdirektiv
artikkel 4 bokstav b er etter det departementet kan se, å bedre
den skadelidtes stilling, ved at den skadelidte - ved skader som
voldes av kjøretøyer som er unntatt fra forsikringsplikten
- kan kreve erstatning hos erstatningsorganet i den medlemsstat
ulykken inntreffer. I Norge vil dette være Trafikkforsikringsforeningen.
Direktivets system er med andre ord at slike kjøretøyer
skal behandles på lik linje med uforsikrede kjøretøyer.
Bilansvarslova bygger på en omfattende forsikringsplikt,
som nok i praksis vil innebære at de fleste motorvogner
er forsikret. Visse unntak gjelder imidlertid, jf. blant annet unntaket
for kjøretøyer som ikke er bygd for en fart på mer
enn 10 km/t.
Etter departementets syn kan det imidlertid spørres
om det - for å oppfylle direktivets krav på dette punktet
- kan være nødvendig å la enkelte motorvogner
som i dag er unntatt fra forsikringsplikten, være likestilt
med uforsikrede kjøretøyer. Etter departementets
syn er det mest hensiktsmessig at eventuelle regler om dette - som
nødvendigvis vil få en nokså teknisk
utforming - gis i forskrift. For å klargjøre hjemmelen
til å fastsette forskrifter med et slikt innhold, foreslår
departementet derfor en tilføyelse i bilansvarslova § 17.
Dersom motorvogner unntatt fra forsikringsplikten skal likestilles
med uforsikrede kjøretøyer, vil det innebære
at Trafikkforsikringsforeningen skal bære ansvaret.
Foreningen vil i slike tilfeller imidlertid kunne ha behov for å kreve
regress. Det bør derfor gå uttrykkelig frem av
forskriftshjemmelen at den også skal gi grunnlag for regler
om regress.
Etter bilansvarslova er ansvaret for personskader ubegrenset,
det vil si at det ikke gjelder noen øvre beløpsgrense
eller lignende. For tingskader er dette annerledes. I bilansvarslova
er det satt en grense på 1 000 000 kroner
for erstatning for gods som skades i samme hendelse.
Femte motorvognforsikringsdirektiv artikkel 2 endrer annet motorvognforsikringsdirektiv
artikkel 1. Endringen går ut på at minstebeløpene
for forsikringsdekningen økes betydelig.
I høringsnotatet ble det lagt til grunn at det ikke burde
innføres noen ansvarsbegrensning ved personskader. Ingen
høringsinstanser har tatt til orde for at det bør
innføres noen slik begrensning, og departementet opprettholder
sitt standpunkt i høringsnotatet.
Når det gjelder forslaget om å øke
ansvarsgrensen ved tingskader, følger det av direktivet
at en slik økning er nødvendig. Det kan imidlertid
være spørsmål om grensen bør
fastsettes i norske kroner eller euro. Departementet er kommet til
at det vil være mest hensiktsmessig at beløpet
fastsettes i norske kroner. Hensynet til regelverkets tilgjengelighet
for brukerne av loven taler etter departementets syn for dette.
Departementet viser også til at forslaget har fått tilslutning
i høringen.
Når det gjelder spørsmålet om indeksregulering av
beløpet, er departementet blitt stående ved å følge opp
forslaget i høringsnotatet om en forskriftshjemmel for
slik regulering.
Også når det gjelder spørsmålet
om en overgangsordning, følger departementet opp forslaget
i høringsnotatet. Det foreslås derfor at den nye
ansvarsgrensen skal gjelde for fullt fra 1. januar 2008, mens
ansvarsgrensen i perioden fra 11. juni 2007 til 31. desember
2007 vil øke fra 1 million kroner til 2 mill. kroner. Departementet
mener at det - av hensyn til potensielle skadelidte - vil være ønskelig
med en nokså rask økning i ansvarsgrensen. Samtidig
antar departementet at forsikringsbransjen bør innrømmes en
viss tid for å forberede økningen av ansvarsgrensen
til 10 mill. kroner.
Etter bilansvarslova har trafikkforsikringsselskapene et solidarisk
ansvar for skader som voldes av ukjent motorvogn. I praksis skjer
dette ved at Trafikkforsikringsforeningen står for utbetalingen
i første omgang,
Høringsnotatet omtaler artikkel 2 i femte motorvognforsikringsdirektiv
som endrer artikkel 1 nr. 4 i annet motorvognforsikringsdirektiv.
Endringen går ut på at det ikke skal være
adgang til å begrense eller utelukke erstatningsutbetaling
for tingskade, hvis organet har utbetalt erstatning for vesentlig
personskade til en skadelidt ved samme hendelse. Bakgrunnen for
denne endringen er at risikoen for svik og forsikringssvindel
antas å være mindre i slike tilfeller. Det følger
av direktivet at det vil være opp til medlemsstatene å fastsette
vilkårene for når en personskade skal anses som
vesentlig i direktivets forstand. I høringsnotatet konkluderes
det med at endringen gjør det nødvendig med en
endring i bilansvarslova for de tilfeller hvor det voldes vesentlig
personskade sammen med en tingskade. I slike tilfeller skal også tingskadene
dekkes.
Departementet foreslår etter en samlet vurdering å følge
opp forslaget i høringsnotatet om en negativ avgrensning,
det vil si at skadelidte vil ha krav på å få erstattet
tingskade i alle tilfeller der det har inntruffet mer enn uvesentlig
personskade.
Forslaget i høringsnotatet gikk ut på at grensedragningen
burde svare til grensedragningen mellom legemsfornærmelse
og legemsbeskadigelse, jf. straffeloven §§ 228
og 229. Etter departementets syn er dette hensiktsmessig, jf. at
man da kan knytte begrepet til en grensedragning som er kjent. Departementet
kan ikke se at det er urimelig at avgrensningen også vil
omfatte psykiske skader - skader på helbred.
Bilansvarslova § 17 gir hjemmel for å gi
forskrifter om flere ulike forhold. Forskriftshjemmelen er utformet
som en generell hjemmel for å gi nærmere bestemmelser
om trafikkforsikring med en påfølgende spesifisert
eksemplifikasjon. Med hjemmel i paragrafen er det i trafikktrygdforskriften
blant annet fastsatt nærmere regler om forsikringsplikt
og skadeoppgjør.
Etter departementets syn er bestemmelsene om forsikringsplikt
ved import av motorvogner av en slik karakter at det er mer hensiktsmessig
med en gjennomføring i forskrift enn i lov. Ingen av høringsinstansene
har hatt merknader til en slik gjennomføringsmåte.
Det kan imidlertid være tvilsomt om bilansvarslova gir
hjemmel for å gi forskrifter om dette. For å unngå tvil
følger departementet opp forslaget i høringsnotatet
om å ta inn en særskilt bestemmelse om dette i
loven.
Bilansvarslova har regler om utmåling av erstatningen
som skal svares av det forsikringsselskapet som motorvognen er forsikret
i. Utgangspunktet etter bestemmelsen er at utmålingen skal
skje etter alminnelige erstatningsregler. Det følger imidlertid
av bilansvarslova at bestemmelsen om oppreisning etter skadeerstatningsloven
ikke gjelder for forsikringsselskapets ansvar. Oppreisningsansvaret
kan med andre ord bare gjøres gjeldende overfor en personlig
skadevolder.
Selv om bilansvarslova statuerer et eget objektivt ansvarsgrunnlag
for forsikringsselskapet, vil loven i praksis også fungere
som en form for ansvarsforsikring for førerens ansvar.
Funksjonen som ansvarsforsikring er imidlertid ikke aktuell for
oppreisningsansvaret, idet dette faller utenfor forsikringsselskapets ansvar
etter kapittel II i loven.
I høringsnotatet tok departementet opp et spørsmål
om førerens oppreisningsansvar burde omfattes av forsikringsdekningen
på bakgrunn av at Høyesterett i den såkalte
"Finanger I"-dommen, fastslo at skadevolderens erstatningsansvar
for skadelidtes økonomiske tap skal være dekket
av trafikkforsikringen. Etter høringen er staten ved Justisdepartementet blitt
saksøkt med påstand om at staten er erstatningsansvarlig
for manglende gjennomføring av motorvognforsikringsdirektivene.
Det påstås i søksmålet at det
er i strid med direktivene at førerens oppreisningsansvar
ikke er dekket av forsikringen. Etter departementets syn er det
lite naturlig og hensiktsmessig å ta spørsmålet
om oppreisningsansvaret opp i proposisjonen her, når dette
spørsmålet er forelagt domstolene med den mulighet
for rettsavklaring dette innebærer.
Departementet bemerker at det generelt er grunn til å tro
at premien for forsikring vil kunne øke noe fordi forsikringsselskapene
(og Trafikkforsikringsforeningen) ved tingskader
vil måtte utbetale større beløp enn tidligere.
Det lar seg imidlertid ikke si noe sikkert om hvor store kostnader
det her er tale om. Etter departementets syn vil forslagene neppe
få særlige administrative konsekvenser for forsikringsselskapene
eller Trafikkforsikringsforeningen.
For dem som ikke trenger å forsikre seg etter loven,
vil endringene i minstebeløpene ved tingskader - på tilsvarende
måte som for forsikringsselskapene - kunne medføre
et økt ansvar. Det lar seg imidlertid ikke gjøre å beregne
hvor store kostnader det vil være tale om.
Hjemmelen for indeksregulering som foreslås i lovens § 9
fjerde ledd må antas å få administrative konsekvenser,
idet det offentlige ved dette blir påført en ny
oppgave. Det er imidlertid grunn til å anta at kostnadene
med dette vil være ubetydelige.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen
Anne Marit Bjørnflaten, Ingrid Heggø, Hilde Magnusson Lydvo
og Tone Merete Sønsterud, fra Fremskrittspartiet, Jan Arild
Ellingsen, Solveig Horne og Morten Ørsal Johansend, fra
Høyre, Elisabeth Aspaker og André Oktay Dahl,
og fra Sosialistisk Venstreparti, Kirsti Saxi, viser til
at forslagene i direktivet innebærer en styrking av skadelidtes
stilling, blant annet ved at ansvarsgrensen for tingsskade økes.
Komiteen synes det er positivt at det legges til rette
for at enkelte motorvogner som i dag er unntatt fra forsikringsplikten,
kan likestilles med uforsikrede kjøretøy slik
at Trafikkforsikringsforeningen vil bære det økonomiske
ansvaret.
Komiteen vil likevel bemerke at det er grunn til å tro
at premien for forsikring vil øke fordi forsikringsselskapene
vil måtte utbetale større beløp enn tidligere.
Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre slikt
vedtak til lov
om endringer i bilansvarslova (gjennomføring av femte motorvognforsikringsdirektiv mv.)
I
I lov 3. februar 1961 om ansvar for skade som motorvogner gjer (bilansvarslova) blir det gjort følgende endringer:
§ 9 skal lyde: § 9 (ansvarsgrense ved skade på gods)
Når gods vert skadd, kan skadebota vera opptil 10 000 000 kroner for det som vert skadd i same hending. Var det meir enn ei vogn som gjorde skaden, hefter dei som har ansvaret for kvar vogn, for heile summen.
Er skaden på gods større enn 10 000 000 kroner og meir enn ein har lide skade, vert summen bytt mellom dei etter storleiken på kvart skadebotkrav. Krav om skadebot må setjast fram til trygdeverket eller, om så er, staten eller den kommunen eller kommunale institusjonen som det gjeld, jf § 16, seinast ein månad etter skaden vart gjord. Skadelidar som set fram kravet sitt etter den tid og etter at skadebota til andre skadelidarar er utreidd, kan krevja sitt berre av det som står att av ansvarssummen (trygdesummen).
Attåt skadebot som er nemnd i paragrafen her, skal det svarast rente etter § 6 og sakskostnad.
Departementet kan gje føresegner om indeksregulering av summane som er nemnde i fyrste og andre leden.
§ 10 annet ledd skal lyde:
Har ei motorvogn gjort skade på folk eller gods , men ingen veit å seia kva for vogn det var, skal dei trygdelaga som er godkjende eller registerte etter § 17 bokstav a, bera skaden i lag som om vogna hadde vore lovleg trygda hjå dei. For gods gjeld dette likevel berre når det ved hendinga også er gjort meir enn uvesentleg skade på person. I vurderinga av om det er gjort meir enn uvesentleg skade på person, skal det leggjast vekt på kor stor og varig skaden er. Regelen i første punktum i leden her gjeld tilsvarande for skade på fast eigedom og dyr med unntak for lause hundar.
§ 17 første ledd bokstav f og ny bokstav g og h skal lyde:
f) utreiing av skadebot etter § 10, og om korleis slik skadebot skal bytast på trygdelaga,
g) at motorvogn som ikkje skal trygdast, skal reknast som utrygda etter reglane i bilansvarslova § 10, og om attsøkjingsrett for dei trygdelaga som har reidd ut skadebot for slik skade,
h) trygding for motorvogner som blir ført inn til riket utan å vere registrert her.
II
Loven gjelder fra 11. juni 2007. Det beløpet som er fastsatt i bilansvarslova § 9 første og annet ledd, skal likevel først gjelde fra 1. januar 2008. Fra 11. juni 2007 til og med 31. desember 2007 skal beløpet være 2 000 000 kroner.
Oslo, i justiskomiteen, den 8. mai 2007
Anne Marit Bjørnflaten |
Solveig Horne |
leder |
ordfører |