Til Stortinget
Finansdepartementet fremmer i proposisjonen forslag til endringer
i lov 19. juni 1969 nr. 66 om merverdiavgift.
Lovforslaget bygger på en rapport fra en arbeidsgruppe
om merverdiavgift og uttak som ble avgitt til Finansdepartementet
28. februar 2003, og innspill som har kommet i høringen
av arbeidsgruppens lovforslag.
Bestemmelsene om uttak i merverdiavgiftsloven skal bidra til
et konkurransenøytralt merverdiavgiftssystem og lik avgiftsbelastning
på alt innenlands forbruk av avgiftspliktige varer og tjenester.
Samtidig bør ikke regelverket være unødvendig
komplisert eller gi opphav til uheldige terskelvirkninger eller
avgiftstilpasninger. Disse hensynene søkes ivaretatt i lovproposisjonen.
Samlet sett antar departementet at lovforslaget vil virke provenynøytralt.
Forslaget vil i hovedtrekk innebære at regelverket på dette
området vil tilsvare det som gjelder i våre nærmeste
naboland. Dette vil gi en avgiftsmessig sett likere konkurransesituasjon mellom
norske avgiftspliktige virksomheter og tilsvarende virksomheter
i for eksempel Sverige og Danmark.
Det foreslås en bestemmelse om at uttaksmerverdiavgift
skal beregnes kun i den utstrekning det forelå fradragsrett
ved anskaffelsen eller fremstillingen av varen. Et slikt vilkår
vil ivareta formålet bak uttaksbestemmelsene om å likestille
forskjellige former for forbruk. Det vises til nærmere
omtale i kapittel 3 i proposisjonen.
I samsvar med gjeldende rett mener departementet at det ved uttak
av tjenester fra avgiftspliktig virksomhet til privat bruk, bør
foreligge plikt til å beregne merverdiavgift. Hensynet
bak uttaksbestemmelsene tilsier likevel at denne uttaksplikten må avgrenses mot
de rent private gjøremål. Departementet ser at grensen
mot private gjøremål i enkelte tilfeller kan være
vanskelig å trekke, men finner det likevel ikke hensiktsmessig å lovregulere
denne grensen nærmere. I stedet gis enkelte retningslinjer
for hva som skal forstås med dette uttrykket. Når
det gjelder uttak av arbeidskraft fra virksomheten, foreslår
departementet at det ikke skal beregnes merverdiavgift dersom det som
utføres ikke er av samme art som det virksomheten omsetter,
produserer eller nyttiggjør internt i den avgiftspliktige
virksomheten. Departementet foreslår heller ikke plikt
til å beregne merverdiavgift ved midlertidig bruk av driftsmidler
fra virksomheten. Selv om en slik beskatning ville vært
i tråd med prinsippene merverdiavgiftssystemet bygger på,
har departementet ut fra forenklingshensyn kommet til at slik bruk
likevel ikke bør utløse uttaksmerverdiavgift.
Det vises til nærmere omtale i punkt 5.2 i proposisjonen.
I punkt 5.3 i proposisjonen foreslår departementet å fjerne
plikten til å beregne merverdiavgift ved uttak av tjenester
til ikke-avgiftspliktig del av virksomheten. Forutsetningen er at
inngående merverdiavgift på fellesanskaffelser
i stedet fordeles forholdsmessig mellom den avgiftspliktige og ikke-avgiftspliktige
delen av virksomheten. Dagens uttaksbestemmelser og praktiseringen
av dem har medført et komplisert regelverk. Regelverket
har også ført til uheldige terskelvirkninger som
antas fjernet ved dette forslaget. Den foreløpige løsningen
for delt virksomhet som ble etablert gjennom Finansdepartementets
vedtak av 15. juni 2001, vil ved en vedtakelse av forslaget
ikke lenger være nødvendig og faller bort.
Forslaget om å fjerne plikten til å beregne
merverdiavgift ved uttak til ikke-avgiftspliktig del av en virksomhet
bør etter departementets mening ikke gjelde bygge- og anleggstjenester.
Bakgrunnen for dette er å skape nøytralitet mellom
eiendomsforvalterens valg mellom egenregiarbeid og innkjøp
av slike tjenester. Det vises til nærmere omtale i punkt
5.4 i proposisjonen.
I punkt 5.5 i proposisjonen foreslår departementet at
gjeldende fritak fra uttaksberegning for tjenester til veldedige
og allmennyttige institusjoner og organisasjoner utvides. Forslaget
innebærer blant annet at fritaket ikke lenger begrenses
til ytelser til bestemte institusjoner og organisasjoner, og at
det heller ikke skal være noen begrensning i antall timer
ytelsen omfatter. Så lenge vilkåret om at tjenesten
ytes på veldedig grunnlag er oppfylt, foreslås
det at tjenestene også kan ytes overfor enkeltpersoner.
I kapittel 6 i proposisjonen behandler departementet spørsmålet
om endringer av beregningsgrunnlaget ved uttak. Det foreslås
imidlertid ikke endringer her, slik at det fortsatt vil være
omsetningsverdien som skal legges til grunn som beregningsgrunnlag.
I kapittel 7 i proposisjonen foreslår departementet
generelle bestemmelser om justering av inngående merverdiavgift
for kapitalvarer (fast eiendom og driftsmidler over en viss verdi).
Slike bestemmelser vil erstatte gjeldende bestemmelser om tilbakeføring av
fradragsført merverdiavgift, men i stor grad representere
noe nytt. Et nytt element ved disse bestemmelsene vil være
at inngående merverdiavgift på kapitalvarer skal
justeres opp eller ned, i motsetning til tilbakeføringsbestemmelsene
som bare reduserer fradraget. Hensikten med slike justeringsbestemmelser for
kapitalvarer er at merverdiavgiftsberegningen i større
grad skal gjenspeile de reelle forhold, både faktisk og økonomisk,
hos det enkelte avgiftssubjekt. Dessuten vil bestemmelser om justering
av fradraget for kapitalvarer motvirke avgiftstilpasninger. Innen EU
er for øvrig alle land forpliktet til å ha slike
justeringsbestemmelser for kapitalvarer i sine merverdiverdiavgiftsregelverk.
Forslaget vil derfor gi tilsvarende bestemmelser i Norge som i våre
naboland.
I kapittel 8 i proposisjonen gis en oversikt over økonomiske
og administrative konsekvenser av lovforslaget. De konkrete lovforslagene
med særmerknader fremgår av proposisjonens kapittel
9.
Departementet har i proposisjonen ikke foretatt en lovteknisk
gjennomgang av uttaksbestemmelsene og de korresponderende bestemmelsene
om fradragsrett for inngående merverdiavgift. Bakgrunnen
for dette er at departementet for tiden arbeider med en generell
lovteknisk revisjon av hele merverdiavgiftsloven, herunder bestemmelsene
om uttak.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Marianne
Aasen Agdestein, Espen Torsteinsbø Hansen, Alf E. Jakobsen,
Rolf Terje Klungland, Torgeir Micaelsen og lederen Reidar Sandal, fra
Fremskrittspartiet, Gjermund Hagesæter, Ulf Leirstein,
Jørund Rytman og Christian Tybring-Gjedde, fra Høyre,
Svein Flåtten, Peter Skovholt Gitmark og Jan Tore Sanner,
fra Sosialistisk Venstreparti, Magnar Lund Bergo og Heikki Holmås,
fra Kristelig Folkeparti, Hans Olav Syversen, fra Senterpartiet,
Per Olaf Lundteigen, og fra Venstre, Lars Sponheim, viser
til at forslagene er nærmere omtalt nedenfor i denne innstillingen og
i Ot.prp. nr. 59 (2006-2007) Om lov om endringer i lov 19. juni
1969 nr. 66 om merverdiavgift. Komiteen viser til
at det i utgangspunktet generelt kun er konkrete forslag som krever
lovhjemmel og Regjeringens vurderinger vedrørende disse,
som er gjengitt nedenfor i sammendragene under det enkelte kapittel.
Bakgrunnen for forslagene, utvalgsinnstillinger, gjeldende norsk
rett, utenlandsk rett, høringsuttalelser mv. knyttet til
det enkelte forslag, er redegjort nærmere for i nevnte
odelstingsproposisjon. Også nærmere vurderinger
vedrørende lovforslagene er i noen grad kun delvis gjengitt,
eventuelt bare vist til.
Komiteen viser for øvrig til sine merknader nedenfor
under de enkelte punkter.
Etter merverdiavgiftsloven § 14 første
ledd skal det betales merverdiavgift når en registreringspliktig næringsdrivende
tar ut en vare eller tjeneste fra virksomheten til bruk privat eller
til andre formål som faller utenfor loven. Ordlyden begrenser
ikke uttaksbestemmelsen til å gjelde kun tilfeller der
inngående merverdiavgift for anskaffelser knyttet til uttaket
helt eller delvis er fradragsført.
Departementet mener det i utgangspunktet er ønskelig
med et vilkår om fradragsrett ved uttak for å oppnå lik
avgiftslegging av forbruk.
Flere av høringsinstansene har pekt på at et
vilkår om fradragsrett ved uttak av tjenester kan være
vanskelig å praktisere.
Departementet er enig i at et vilkår om fradragsrett
ved uttak av tjenester kan være vanskelig å praktisere.
Dette gjelder generelt, men særlig ved uttak av tjenester
fra virksomheter med delt virksomhet. For at begrunnelsen for å innføre
et vilkår om fradragsrett for uttaksbeskatning skal være
fullt ut treffende, må det for eksempel ved hvert uttak
vurderes konkret hvilke driftsmidler som benyttes for å produsere/fremstille
det som uttas, samtidig som det må tas hensyn til hvilken
fradragsrett hvert enkelt driftsmiddel har gitt. I tillegg kan vurderingen
kompliseres hvis det i tjenesten som uttas benyttes underleverandører av
tjenester.
Ved å uttaksbeskatte i samme grad som det er foretatt
fradrag ved uttak av tjenester oppnås videre avgiftsbelastning
på kun deler av forbruket. Bare den delen av uttaket som
dekker bruken av driftsmidler eller andre fradragsberettigede anskaffelser,
slik som underleveranser av tjenester, vil ilegges merverdiavgift.
Det vil dermed ikke bli en full merverdiavgiftsbelastning på tjenesteinnsatsen
i leddet uttaket skjer.
En annen tilnærmingsmåte ville være å benytte en
generell fordelingsnøkkel basert på fordelingen
av fradrag i virksomheten. Det vil for eksempel si at i en virksomhet
hvor en tjeneste benyttes både innenfor den samlede virksomhet
og omsettes eksternt og bruken av driftsmidler tilsier et fradrag
på 50 prosent av inngående avgift, skulle uttaksmerverdiavgiften
beregnes på grunnlag av halve omsetningsverdien av uttaket.
Men heller ikke med en slik tilnærming oppnås
nødvendigvis beskatning av uttaket for hele merverdien
skapt i det leddet tjenesten uttas fra. Beskatningen vil kunne bli
svært tilfeldig i forhold til realitetene.
Departementet vektlegger både at et vilkår
om fradragsrett ved uttak av tjenester kan være vanskelig å praktisere
og at et slikt vilkår ville kunne innebære at
hele eller deler av merverdien i det leddet tjenesten uttas fra
ikke blir merverdiavgiftsbelagt. Begge forholdene tilsier at det
ikke bør være et vilkår om fradragsrett
ved uttak av tjenester.
Heller ikke etter regelverket i EU gjelder det et vilkår
om fradragsrett ved uttak av andre tjenester enn bruk av driftsmidler,
jf. merverdiavgiftsdirektivet artikkel 26 nr. 1 bokstav b.
Departementet mener på denne bakgrunn at vilkåret
om fradragsrett ikke bør gjelde ved uttak av tjenester.
Når det gjelder uttak av varer mener departementet at
det bør beregnes uttaksmerverdiavgift kun i den grad det
forelå rett til fradrag for inngående merverdiavgift
ved anskaffelsen eller fremstillingen av varen.
Skattedirektoratet har pekt på at et tilsvarende krav
ikke gjelder ved omsetning, mens Norsk Øko-Forum viser
til at vilkåret kan motivere til at det fremsettes påstander
om at varene er tatt ut privat og ikke solgt. Departementet ser
at ulikt regelverk for uttak og omsetning kan motivere til å utta
et gode fra virksomheten for så å selge det utenfor
virksomheten for å slippe merverdiavgiftskostnaden. I en
slik situasjon må det vurderes konkret om uttaket i realiteten er
et salg fra virksomheten og om det dermed må beregnes utgående
merverdiavgift av vederlaget.
Norsk Øko-Forum har videre i sin høringsuttalelse
pekt på at vilkåret om fradragsrett vil kunne
medføre at staten taper penger ved uttak av varekjøp
som er foretatt svart. Etter at arbeidsgruppens rapport ble sendt
på høring, ba Finansdepartementet i brev 11. juni
2003 Skattedirektoratet vurdere forholdet til svart omsetning ved
en eventuell innføring av et vilkår om fradrag.
I sin høringsuttalelse uttaler Skattedirektoratet at man
generelt bør være varsom med å la kjøper
bli ansvarlig for forhold hos selger. Direktoratet mener at det
naturlige i situasjonen som blir beskrevet vil være å foreta
en etterberegning hos selger. Direktoratet påpeker videre
at dersom selger velger å etterfakturere avgiften, vil
kjøper kunne gjøre fradrag og det må dermed
beregnes merverdiavgift ved uttaket. Hvis selger ikke etterfakturerer,
får staten avgiften ved fastsettelsen hos denne. Direktoratet påpeker
også at en generell bestemmelse om at kjøper skal
beregne avgift ved uttak i slike tilfeller kan være vanskelig å praktisere.
Kjøper måtte da kjenne til den feilaktige håndteringen
hos selger. Ved ettersyn hos kjøper vil det kunne bero
på tilfeldigheter om avgiftsmyndigheten blir gjort kjent
med, eller gjør seg kjent med, forholdene hos selger, eller
ved ettersyn hos selger om kjøper etter sin anskaffelse
har uttatt varen. Forholdet kan stille seg annerledes ved manglende
god tro hos kjøper. Det må vurderes nærmere
om en bestemmelse om etterberegning hos kjøper når
denne ikke er i god tro, fordrer at forholdet regelfestes. Departementet
slutter seg til direktoratets vurdering.
Departementet mener at det bør innføres en
bestemmelse om at det bare skal beregnes uttaksmerverdiavgift i
den grad det forelå fradragsrett for inngående
merverdiavgift ved anskaffelsen eller fremstillingen av varen. En
slik løsning vil ivareta formålet bak uttaksbestemmelsen
om å likestille forskjellige former for forbruk. Samtidig
begrenses den kumulative effekten som uttaksmerverdiavgiften utløser, når
en næringsdrivende tar ut en vare anskaffet fra en privatperson
eller en ikke-registrert næringsdrivende.
Forslaget innebærer også at næringsdrivende som
benytter avansesystemet etter merverdiavgiftsloven kapittel Va vil
kunne utta varer fra virksomheten uten at dette utløser
plikt til å svare uttaksmerverdiavgift.
Forslaget innebærer videre at uttak av varer som ikke
har gitt fradragsrett fordi kjøpers virksomhet ikke var
omfattet av regelverket på tiden for anskaffelsen, ikke
skal utløse plikt til å svare merverdiavgift.
Når det gjelder senere påkostninger mv. av slike varer
som ikke har gitt fradragsrett, vises det til avsnittet nedenfor.
Målet om å unngå kumulasjon av merverdiavgift gjør
det nødvendig at uttaksbeskatningen står i forhold
til fradragsretten. Det vil si at hvis anskaffelsen er gjort med
delvis fradrag, utløses kun delvis uttaksbeskatning. En
slik tilnærming reiser enkelte spørsmål
som departementet ønsker å omtale her.
Det kan for det første tenkes at det ikke er fradragsført
merverdiavgift ved anskaffelsen av en vare, men at det senere fradragføres
merverdiavgift for løpende drifts- og vedlikeholdskostnader
på varen mens den benyttes i avgiftspliktig virksomhet.
Spørsmålet er om og i hvilken grad slik fradragsføring
av drifts- og vedlikeholdskostnader bør føre til
uttaksberegning dersom varen senere tas ut av virksomheten.
Formålet om lik avgiftsbelastning av forbruk kan tilsi
at også fradragsført merverdiavgift for drifts-
og vedlikeholdskostnader bør føre til uttaksberegning
i dette tilfellet. Departementet anser det imidlertid lite ønskelig
at ethvert tiltak knyttet til varen, for eksempel vanlig vedlikehold
av varen, skal utløse plikt til å beregne uttaksmerverdiavgift
dersom varen senere uttas. Det er også diskutabelt om verdien
av et slikt tiltak er i behold på uttakstidspunktet, og
det vil uansett være vanskelig å fastsette en
eventuell restverdi av tiltaket. En slik uttaksplikt bør
begrenses til å omfatte påkostninger, se nedenfor.
På denne bakgrunn foreslår departementet at
en fradragsføring av drifts- og vedlikeholdskostnader når
hovedanskaffelsen ikke har gitt fradragsrett, ikke skal utløse
avgiftsplikt dersom varen senere uttas.
Dette er for øvrig i overensstemmelse med tilsvarende
bestemmelser i EF-retten.
Det kan imidlertid også tenkes situasjoner der det ikke
forelå rett til fradrag for inngående merverdiavgift
ved anskaffelsen av varen, men at det senere foretas fradragsberettigede
påkostninger på varen. Etter departementets mening
bør dette i motsetning til løpende drift og vedlikehold
av varen, utløse avgiftsplikt ved et senere uttak av varen.
En slik plikt til å beregne uttaksmerverdiavgift vil imidlertid
være begrenset til påkostninger som har betydning
for verdien av varen på uttakstidspunktet, slik at det
vil skje en forholdsmessig uttaksberegning tilsvarende den økte
restverdien. Dette tilsvarer for øvrig arbeidsgruppens
forslag.
Når det gjelder hva som skal anses som påkostninger
fremgår dette ikke nærmere av arbeidsgruppens
forslag. Det må imidlertid kunne legges til grunn at det
siktes til noe mer enn løpende vedlikehold av varen. I
tillegg kan det være grunn til å se hen til tilsvarende
avgrensning av begrepet i EF-retten.
I sakene C-322/99 Fischer og C-323/99 Brandenstein
har EF-domstolen vurdert et tilfelle som kan være illustrerende
for hva som skal anses som påkostninger i denne sammenhengen.
Sakene gjaldt virksomheter som hadde fått utført
arbeid på kjøretøyer som var kjøpt
privat uten avgiftsberegning. Virksomhetene hadde gjort fradrag
for arbeidene som påløp mens kjøretøyene
var til bruk i virksomheten. Domstolen kom til at det ved et senere
uttak av kjøretøyene til privat bruk ikke skulle
svares merverdiavgift av hele kjøretøyets verdi.
Det skulle kun svares merverdiavgift av de delene som var tilføyd
kjøretøyene forutsatt at tilføyelsene
hadde gitt disse en varig verdiøkning som ikke var forbrukt
på uttakstidspunktet.
I et tilfelle som dette, der et kjøretøy er
tilføyd deler, må det imidlertid først
avgjøres om disse delene kan utskilles og er selvstendige
i forhold til kjøretøyet. I så fall må uttak
av hovedanskaffelsen - her kjøretøyet - og den
tilføyde delen, behandles som to separate uttak.
For påkostninger som ikke kan utskilles fra kjøretøyet,
må det vurderes om påkostningene har medført
en varig verdiøkning av kjøretøyet og
om påkostningene ikke er fullt ut forbrukt på uttakstidspunktet. Et
eksempel på en slik påkostning vil eksempelvis være
montering av en katalysator i en bil som er anskaffet uten en slik
renseenhet.
Departementet mener det vil være hensiktsmessig med
tilsvarende avgrensninger også etter norsk rett i situasjoner
hvor det ikke er gitt fradragsrett for hovedanskaffelsen som uttas.
Selv om sakene nevnt over omhandler kjøretøyer,
vil vurderingene også gjelde fullt ut for andre varer.
Imidlertid antar departementet at det også for anskaffelser
som kan utskilles og er selvstendige i forhold til hovedytelsen,
bør være et grunnleggende krav at anskaffelsen
ikke er fullt ut forbrukt på uttakstidspunktet. Dette må sees
i sammenheng med forslaget om en videreføring av at den
alminnelige omsetningsverdien skal benyttes som beregningsgrunnlag,
se kapittel 4 nedenfor. I beregningsgrunnlaget vil nettopp denne
type momenter - slitasje, gjenbruksverdi - inngå som prisregulerende
faktorer og det vil dermed være systemsymmetri mellom fradragsretten
og beregningen av uttaksmerverdiavgift. Det vil si at man på uttakstidspunktet
vil måtte gjøre en vurdering av omsetningsverdien
av uttaket henholdsvis med og uten påkostningen for å komme frem
til beregningsgrunnlaget.
Selv om noe etter det overnevnte er å anse som en påkostning,
antar departementet av praktiske hensyn at ikke enhver påkostning
bør utløse uttaksmerverdiavgift dersom hovedanskaffelsen
uttas. Spørsmålet er imidlertid hvordan en slik
nedre grense mot mindre påkostninger skal defineres. Både
det å benytte en vesentlighetsvurdering og det å innføre
en bestemt beløpsgrense, vil kunne virke noe vilkårlig.
For eksempel vil en påkostning på 5 000
kroner på et kjøretøy ikke nødvendigvis
fremstå som vesentlig, mens en påkostning på 1 000
kroner på en sykkel raskt vil kunne anses som vesentlig.
Det samme vil kunne sies dersom det benyttes en beløpsgrense.
En annen ulempe med faste beløpsgrenser er at disse stadig
bør justeres med tanke på inflasjonen. Departementet
anser derfor en vesentlighetsvurdering å være
mer hensiktsmessig som en avgrensning enn en beløpsgrense.
Når det gjelder spørsmålet om hva
som skal anses som varig, vil det måtte gjøres
en konkret vurdering i forhold til den antatt normale levetiden
til varen som uttas.
Merverdiavgiftsloven §§ 16 og 17 omhandler
fritak for merverdiavgift ved omsetning av nærmere bestemte
varer og tjenester. I motsetning til merverdiavgiftsloven §§ 5,
5 a og 5 b som omhandler unntak fra avgiftsplikten,
faller omsetning som nevnt i §§ 16 og
17 innenfor loven, men det skal ikke beregnes utgående
merverdiavgift. En registrert virksomhet med slik omsetning har
fradragsrett for inngående merverdiavgift for anskaffelser
til virksomheten, men er fritatt fra plikten til å oppkreve
utgående merverdiavgift av omsetningen - det benyttes såkalt
nullsats. Kjøperen i disse tilfellene vil derfor ikke ha
noen inngående merverdiavgift å fradragsføre.
Det følger av gjeldende rett at det ikke utløser
uttaksmerverdiavgift dersom uttakssituasjonen oppfyller vilkårene
for nullsats ved omsetning. Det vil eksempelvis være tilfellet
når en bokhandler uttar en bok - et salg av tilsvarende
bok ville vært nullsatset og da er det naturlig at også uttaket
skjer uten uttaksmerverdiavgift. Disse fritakene bør fremgå av
loven. Dette er også påpekt av Regjeringsadvokaten.
Slike fritaksbestemmelser kan plasseres enten i § 14
eller i §§ 16 og 17. På grunn
av oppbyggingen av § 17 krever en slik kodifisering
en rekke endringer. Departementet viser til at det er et forslag
til teknisk revisjon av merverdiavgiftsloven på høring.
Departementet anser derfor at det er mest hensiktsmessig å avvente denne
tekniske revisjonen i stedet for nå å foreslå en kodifisering
av praksis i gjeldende lov.
Arbeidsgruppen viser til at det følger av gjeldende
rett at selv om det ikke foreligger fradragsrett, skal det likevel
beregnes merverdiavgift ved uttak av enkelte anskaffelser som er
foretatt uten merverdiavgift etter bestemmelsene i §§ 16
og 17. Ved uttak av for eksempel en vare ervervet uten merverdiavgift
som ledd i overdragelse av virksomhet eller del av virksomhet, jf.
merverdiavgiftsloven § 16 første ledd
nr. 6, vil det foreligge avgiftsplikt. Vanligvis er merverdiavgiftskostnadene
fjernet helt ved nullsatset omsetning. Slike anskaffelser skiller
seg derfor fra anskaffelser hvor vederlaget dekker også en
merverdiavgiftskostnad som av forskjellige grunner ikke kan fradragsføres
på den avgiftspliktiges hånd. Uttaksmerverdiavgift
ved uttak av varer eller ved bruk av driftsmidler som er anskaffet
med nullsats, vil derfor ikke føre til avgiftskumulasjon.
En avgiftslegging i slike situasjoner vil nettopp sikre lik avgiftslegging av
forbruket.
Det foreslås at det tas inn i loven at vilkåret
om fradragsrett ikke skal gjelde når det ikke kan gjøres fradrag
fordi anskaffelsen har vært nullsatset etter bestemmelsene
i merverdiavgiftsloven §§ 16 og 17.
Som flere av høringsinstansene har påpekt forutsetter
vilkåret om fradragsrett for uttaksbeskatning at den avgiftspliktige
kan dokumentere at inngående merverdiavgift ved anskaffelsen
ikke har gitt rett til fradrag. Uttaksperioden kan imidlertid strekke
seg ut over den alminnelige pliktige oppbevaringsperioden av regnskapsmateriell
på ti år. Ikke-fradragsberettigete anskaffelser
må likevel dokumenteres av den avgiftspliktige, departementet
foreslår at denne plikten fremgår særskilt
av lovbestemmelsen.
Departementet foreslår at det skal beregnes uttaksmerverdiavgift
kun i den grad inngående merverdiavgift ved anskaffelsen
eller fremstillingen av varer har gitt fradragsrett etter fradragsbestemmelsene
i loven. Vilkåret skal imidlertid gjelde kun ved uttak av
varer og ikke ved uttak av tjenester, herunder midlertidig bruk
av varer.
Et slikt vilkår om fradragsrett ved uttak av varer vil
for det første få betydning ved anskaffelser hvor det
faktisk ikke forelå noen inngående merverdiavgift,
for eksempel fordi selger var en privatperson, en næringsdrivende
med virksomhet utenfor merverdiavgiftsloven eller en næringsdrivende
som ennå ikke har nådd omsetningsgrensen for registrering
i merverdiavgiftsmanntallet. Det samme gjelder dersom fradragsretten
var avskåret fordi vilkårene etter eksempelvis
merverdiavgiftsloven § 21 ikke forelå på anskaffelsestidspunktet
eller dersom fradragsretten ikke er tilstrekkelig dokumentert etter
merverdiavgiftsloven § 25.
Dersom det senere er foretatt fradragsberettigede vesentlige
påkostninger som har betydning for verdien på uttakstidspunktet,
må det foretas en forholdsmessig uttaksberegning tilsvarende
den økte restverdi. Ved uttak av varer som har gitt rett
til forholdsmessig fradragsrett, begrenses avgiftsplikten ved uttak
tilsvarende.
Forslaget innebærer også at næringsdrivende som
benytter avansesystemet etter merverdiavgiftsloven kapittel Va,
vil kunne utta varer fra virksomheten uten at dette utløser
plikt til å svare uttaksmerverdiavgift.
Forslaget innebærer videre at uttak av varer som ikke
har gitt fradragsrett fordi kjøpers virksomhet ikke var
avgiftspliktig på tiden for anskaffelsen, ikke utløser
plikt til å svare uttaksmerverdiavgift.
Dersom den manglende fradragsretten skyldes at varen var anskaffet
med nullsats etter bestemmelsene i merverdiavgiftsloven §§ 16
og 17 følger det av forslaget at det likevel skal beregnes
uttaksmerverdiavgift. Ved uttak av for eksempel en vare ervervet
uten merverdiavgift som ledd i overdragelse av virksomhet eller
del av virksomhet, jf. merverdiavgiftsloven § 16
første ledd nr. 6, vil det derfor foreligge avgiftsplikt.
Det samme gjelder ved uttak av fartøyer anskaffet uten
merverdiavgift etter merverdiavgiftsloven § 17,
til privat bruk eller til annen bruk som ikke oppfyller bestemmelsens
vilkår for fritak.
Dette vil stille seg annerledes dersom uttakssituasjonen oppfyller
vilkårene for nullsatset omsetning. Det følger
av praksis at det ikke vil foreligge avgiftsplikt ved uttak av for
eksempel aviser eller kjøretøyer med elektrisk
framdrift, jf. merverdiavgiftsloven § 16 første
ledd nr. 7, 8 og 14. Det foreslås imidlertid at en kodifisering
av denne praksisen ikke gjøres nå, men i stedet
gjøres som ledd i en teknisk revisjon av hele merverdiavgiftsloven.
Som utgangspunkt vil det ha formodningen for seg at det har foreligget
fradragsrett for det som uttas og at denne fradragsretten er benyttet.
Dersom det ved anskaffelsen eller fremstillingen av varen ikke forelå rett
til fradrag for den inngående merverdiavgiften i tilknytning
til det som uttas, foreslås det at dokumentasjonsplikten
påhviler den næringsdrivende.
Departementet viser til forslag til § 14 nytt
annet ledd i merverdiavgiftsloven.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til merverdiavgiftsloven § 14 nytt annet
ledd.
Departementet mener at uttak av tjenester fra en registrert virksomhet
til bruk privat fortsatt bør uttaksberegnes. En avgiftsberegning
i disse tilfellene sikrer at privat forbruk av avgiftspliktige tjenester blir
avgiftsbelagt uavhengig av om forbruket skjer etter kjøp
eller et uttak fra avgiftspliktig virksomhet. Dette tilsvarer også rettstilstanden
i våre naboland.
Departementet mener videre at avgiftsplikten ved slike uttak
må avgrenses mot de private dagligdagse gjøremål.
Det er etter departementets syn ikke naturlig å karakterisere
en næringsdrivendes dagligdagse gjøremål
som et uttak fra dennes næringsvirksomhet, bare fordi gjøremålet
i innhold samsvarer med de tjenestene som omsettes i virksomheten.
For at det skal bli tale om uttak, legger departementet til grunn
at det må forutsettes at ferdighetsutnyttelsen i forbindelse med
gjøremålet ikke kunne ha skjedd omtrent like godt
om vedkommende ikke hadde drevet næring på grunnlag
av ferdigheten. Det kreves med andre ord en viss bruk av spesialkompetanse
for at det skal foreligge avgiftspliktig uttak av tjenester fra
avgiftspliktig virksomhet til bruk privat.
Departementet ser at grensen mot private dagligdagse gjøremål
i enkelte tilfeller kan være vanskelig å trekke.
Det antas likevel som mest hensiktsmessig at grensen ikke blir forsøkt
lovregulert, men at den blir trukket i forbindelse med den generelle
fortolkningen av uttaksbestemmelsen.
Departementet viser til lovforslaget § 14 tredje ledd
første punktum.
Midlertidig bruk av driftsmidler eller omsetningsvarer fra en
avgiftspliktig virksomhet til bruk privat eller andre formål
som faller utenfor loven, anses etter gjeldende rett ikke å være
omfattet av uttaksbestemmelsene. Uttaksmerverdiavgift skal imidlertid beregnes
dersom virksomheten driver med utleie av den type vare som brukes
midlertidig.
Begrunnelsen for uttaksregelverket, å sikre lik beskatning
av forbruk uavhengig av hvordan forbruket er kommet i stand, herunder å nøytralisere
fradragsretten, gjør seg imidlertid gjeldende også når den
næringsdrivende, dennes ansatte mv. benytter driftsmidler
og omsetningsvarer som virksomheten har hatt fradragsrett for, privat
eller til andre formål utenfor loven.
Arbeidsgruppen har på denne bakgrunn foreslått at
midlertidig bruk av driftsmidler skal utløse uttaksmerverdiavgift
når bruken er til formål utenfor den samlede virksomhet,
herunder til privat bruk. Med midlertidig menes alt fra en kortvarig
til en langvarig bruk så lenge driftsmiddelet fortsatt
inngår i den registreringspliktige virksomhetens aktiva
eller den samlede virksomhets aktiva.
Departementet er enig i at systemgrunner tilsier at slik bruk
av driftsmidler bør utløse merverdiavgiftsplikt.
Departementet har likevel kommet til at det ikke bør foreslås
en slik bestemmelse nå. Dette er nærmere begrunnet
nedenfor.
Et naturlig utgangspunkt ved en eventuell innføring
av uttaksmerverdiavgift ved midlertidig bruk av driftsmidler, vil
være å avgrense mot større driftsmidler
(kapitalvarer) som foreslås omfattet av justeringsbestemmelsene,
se kapittel 5 nedenfor. Med kapitalvarer menes maskiner, inventar
og andre driftsmidler der inngående merverdiavgift av kostpris
utgjør minst 50 000 kroner. Dersom slike driftsmidler midlertidig
brukes privat eller til andre formål som ikke er fradragsberettiget
i løpet av justeringsperioden, vil dette medføre
at det skal skje en justering av fradragsført inngående
merverdiavgift og ikke uttaksberegning. Uttaksmerverdiavgift ved
midlertidig bruk av driftsmidler ville derfor måtte omfatte
andre driftsmidler enn kapitalvarer.
Departementet har sett på ulike måter å sikre
lik avgiftsbehandling av forbruk knyttet til slike større driftsmidler
og driftsmidler som ikke anses som kapitalvarer. Av forslaget til
justeringsbestemmelser følger for eksempel at det ikke
skal foretas justering av inngående merverdiavgift dersom
endringen av fradragsprosenten (for eksempel utløst av
privat bruk av kapitalvaren) i forhold til fradragsprosenten ved justeringsperiodens
begynnelse, er mindre enn ti prosentpoeng. En slik grense innebærer
at det må føres en oversikt over den totale bruken
av driftsmiddelet. For større driftsmidler vil det være
naturlig å kreve dette, men ikke for ethvert mindre driftsmiddel
i en virksomhet.
Uttaksmerverdiavgift ved midlertidig bruk av virksomhetens driftsmidler
kompliseres også ved forslaget om å innføre
fradragsrett som vilkår for uttaksbeskatning. Det kan for
eksempel tenkes at driftsmiddelet som lånes ut bare har
gitt delvis fradragsrett eller det bare har foreligget fradragsrett
for senere påkostninger på driftsmiddelet. Dette
er også påpekt av flere av høringsinstansene.
Etter en totalvurdering har departementet kommet til at det nå ikke
bør innføres avgiftsplikt ved midlertidig bruk
av driftsmidler. Midlertidig bruk av større driftsmidler
vil fanges opp av forslaget til justeringsbestemmelser for kapitalvarer.
Departementet viser imidlertid til at regelverket slik det er
i dag kan føre til uheldige tilpasninger for å unngå merverdiavgift
også ved mindre anskaffelser. Varer som anskaffes til bruk
under ett for avgiftspliktig virksomhet og til privat bruk, gir
delvis fradragsrett etter merverdiavgiftsloven § 23
første punktum. Inngående avgift på varer
som i større eller mindre grad lånes ut til virksomhetens
eier, de ansatte mv. skal derfor føres kun delvis til fradrag.
I den grad en virksomhet eksempelvis fradragsfører fullt ut,
for så å låne ut varen, må det
foretas en vurdering av om den opprinnelige fradragsføringen
skjedde på uriktig grunnlag.
Departementet ser også en viss fare for at et fullstendig
uttak kan bli forsøkt kamuflert som midlertidig bruk.
Departementet vil derfor ha dette under oppsyn og eventuelt vurdere
om det vil være behov for å forskriftsfeste nærmere
bestemmelser om grensegangen mellom midlertidig bruk og uttak. Departementet legger
til grunn at en slik forskrift kan fastsettes innenfor forskriftshjemmelen
som foreslås i lovutkastet § 14 nytt
sjette ledd.
Ved uttak av tjenester fra en avgiftspliktig virksomhet vil det
ofte bli benyttet arbeidskraft fra virksomheten. Det blir regnet
som uttak hvis tjenestene er av en art som virksomheten omsetter
eller som ellers nyttes eller produseres i virksomheten. Arbeidsgruppen
foreslår imidlertid at også bruk av en virksomhets
arbeidskraft på andre områder enn nevnt bør
bli gjenstand for uttaksberegning. Som begrunnelse anføres
at dette vil gi et mer helhetlig og konsekvent merverdiavgiftssystem.
Departementet er ikke enig i arbeidsgruppens tilråding
på dette punktet. Departementet kan vanskelig se at bruk
av en virksomhets ansatte til utførelse av tjenester som
ikke omsettes, nyttes eller produseres i virksomheten kan anses
uttatt fra denne, og at forholdet naturlig kan sies å utgjøre
et avgiftspliktig forbruk. Departementet kan heller ikke se at en
uttaksberegning i disse tilfellene kan begrunnes i at virksomheten
har gjort fradrag for inngående merverdiavgift med relevans
for bruken av arbeidskraften.
Etter merverdiavgiftsloven § 14 første
ledd skal det betales merverdiavgift når en registreringspliktig næringsdrivende
tar vare eller tjeneste ut av virksomheten til bruk til formål
som faller utenfor loven. Med formål som faller utenfor
loven menes, ved siden av privat bruk, hovedsaklig virksomhet med
omsetning av en art som ikke omfattes av merverdiavgiftsloven, for
eksempel omsetning av fast eiendom, helsetjenester, sosiale tjenester,
undervisningstjenester, finansielle tjenester mv.
Plikten til å beregne merverdiavgift når en
avgiftspliktig tjeneste blir tatt ut og benyttet i en ikke-avgiftspliktig
del av en virksomhet kan gi opphav til økonomiske og organisatoriske
tilpasninger som virker begrensende i forhold til å oppnå en
optimal utnyttelse av en virksomhets produksjonskapasitet og en
samfunnsøkonomisk effektiv utnyttelse av ressursene. For
i noen grad å redusere disse virkningene, ga departementet
15. juni 2001 med hjemmel i merverdiavgiftsloven § 70
et generelt unntak fra plikten til å beregne merverdiavgift
ved uttak av tjenester til ikke-avgiftspliktig del av en virksomhet
når den eksterne omsetningen av den avgiftspliktige tjenesten ikke
overstiger 20 prosent av den totale likeartede tjenesteproduksjonen.
Forutsetningen for unntaket var at det ikke gjøres fradrag
for inngående merverdiavgift på anskaffelser til
den ikke-avgiftspliktige delen av virksomheten.
Etter departementets syn vil vedtaket av 15. juni 2001
ikke fullt ut motvirke de uheldige utslagene av uttaksbestemmelsen
på dette området. Departementet viser også til
at det i merverdiavgiftsregelverket i EU som hovedregel gis anvisning
på at bruk av tjenester internt innen en næringsvirksomhet
ikke utløser plikt til uttaksberegning.
Konkurransetilsynet, Skattedirektoratet, Advokatforeningen og
Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon påpeker
at et unntak fra uttaksberegning i disse tilfellene vil medføre
konkurransevridning i disfavør av eksterne tjenesteytere.
Departementet ser at unntaket kan ha en viss slik effekt. Departementet
viser imidlertid til at uttaksberegningen i dag kun kommer til anvendelse
hvis de tjenester som produseres og brukes internt i en ellers ikke-avgiftspliktig
bedrift også blir omsatt eksternt. Det er i dag ikke aktuelt å vurdere
en avgiftsbelastning av all intern produksjon av tjenester uten
hensyn til om tjenesten omsettes utad. Slik sett kan den plikt til
uttaksberegning som følger av dagens regelverk gi seg tilfeldige
utslag. Den har også en konkurransevridende effekt i favør
av virksomheter som ikke har utadrettet omsetning av den aktuelle
tjenesten. Videre vil den vridningen som påpekes i noen
grad nøytraliseres ved at virksomheten i disse tilfellene
vil få en noe økt merverdiavgiftskostnad ved at
anskaffelsene til den ikke-avgiftspliktige delen av virksomheten
ikke vil kunne fradragsføres.
Etter en totalvurdering vil departementet foreslå at
det etableres et unntak fra avgiftsberegning når tjenester
fra en avgiftspliktig virksomhet blir benyttet innen et ikke-avgiftspliktig
område innen virksomheten. Forutsetningen er at det ikke
gjøres fradrag for inngående merverdiavgift på anskaffelser
til den ikke-avgiftspliktige delen av virksomheten. Rettstilstanden
i Norge vil med dette samsvare med rettstilstanden innen EU og våre
naboland.
Forslaget om å fjerne plikten til å betale
merverdiavgift ved uttak til ikke-avgiftspliktig del av en virksomhet
vil også gjelde der to eller flere selskaper er fellesregistrert
for merverdiavgift, jf. merverdiavgiftsloven § 12
tredje ledd.
Etter merverdiavgiftsloven § 14 annet ledd
skal det betales merverdiavgift som ved uttak når varer
og tjenester fra virksomheten brukes til nærmere angitte formål
innen en avgiftspliktig virksomhet. Det må etter departementets
oppfatning etableres et tilsvarende unntak i det fritaket for uttaksberegning
som nå foreslås innført i de tilfeller
tjenestene blir benyttet i den ikke-avgiftspliktige delen av virksomheten.
Når det nå foreslås at plikten til å betale
merverdiavgift ved uttak av tjenester til ikke-avgiftspliktig del
av en virksomhet fjernes, vil fradragsretten for fellesanskaffelser
ved tjenesteproduksjon måtte reguleres av merverdiavgiftsloven § 23
første punktum. Dette vil fordre at henvisningen til tjenester
generelt i § 23 annet punktum fjernes. Bestemmelsen må imidlertid
opprettholdes for tjenester som fortsatt skal avgiftsberegnes ved
uttak fra virksomheten. Dette vil gjelde for tjenester som nevnt
i lovutkastet § 14 fjerde ledd, tjenester med
oppføring, oppussing, modernisering mv. av bygg og anlegg,
herunder administrering av slike arbeider og for tjenester som uttas til
bruk privat eller til andre formål utenfor den samlede
virksomheten.
Etter merverdiavgiftsloven § 70 kan departementet
frita for avgiftsplikt når det foreligger særlige
forhold. Nettopp for å unngå urimelige konsekvenser
og uheldige avgiftstilpasninger, har departementet i enkelte tilfeller
unntatt fra avgiftsplikt uttak til ikke-avgiftspliktig del av virksomhet.
Samtidig er fradragsretten blitt begrenset. Disse vedtakene gir
en rettslig løsning som dekkes av de lovendringene som
nå foreslås. Departementet legger derfor til grunn
at vedtakene anses opphevet ved ikrafttredelsen av angjeldende lovendring.
Dette gjelder følgende vedtak:
1. Finansdepartementets vedtak 1. januar
1983 om næringsdrivendes uttak av datatjenester til bruk
i ikke-avgiftspliktig del av virksomhet.
2. Finansdepartementets vedtak 15. juni 2001 om
at det på generelt grunnlag ikke skal betales merverdiavgift
ved uttak av tjenester til ikke-avgiftspliktig del av virksomhet
når den eksterne omsetningen av tjenesten ikke overstiger
20 prosent av den totale likeartede tjenesteproduksjonen.
Departementet viser til forslag til ny § 14
tredje ledd første og annet punktum samt § 23
tredje punktum.
Når stat, kommune og institusjoner som eies av stat
og kommune omsetter varer og tjenester som omfattes av merverdiavgiftsloven,
er de pliktige til å beregne merverdiavgift på samme
måte som næringsdrivende, jf. merverdiavgiftsloven § 11
første ledd. Offentlige institusjoner som i utgangspunktet tar
sikte på å fremstille varer eller utføre
tjenester for å dekke egne behov, kan i tillegg ha en begrenset
omsetning av varer og tjenester til andre. Dette forholdet er regulert
i merverdiavgiftsloven § 11 annet ledd.
§ 11 annet ledd slår fast at det bare
er omsetningen til andre som skal avgiftsberegnes dersom institusjonen
hovedsakelig tilgodeser egne behov. Et sentralt poeng etter bestemmelsen
er følgelig at plikten til å beregne uttaksmerverdiavgift
ved egen bruk av varer og tjenester, er begrenset for offentlig
virksomhet.
Motstykket til den begrensede uttaksplikten er at det etter denne
bestemmelsen gis fradragsrett for inngående merverdiavgift
kun på varer og tjenester som skal omsettes videre. Begrensningen
i fradragsretten medfører at virksomheter som omfattes
av merverdiavgiftsloven § 11 annet ledd ikke har
krav på fradrag for inngående merverdiavgift for
driftsmidler og andre innsatsfaktorer uavhengig av om dette brukes
helt eller delvis i omsetningsvirksomheten. Arbeidsgruppen legger
opp til at endringen av § 14 annet ledd er generell
og at § 11 annet ledd dermed vil være
uten betydning i forhold til uttaksdelen av bestemmelsen. Når
det gjelder rekkevidden av fradragsretten i § 11 annet
ledd mener arbeidsgruppen at dette krever en egen utredning og den
foreslår derfor ingen endringer på dette punktet.
Finansdepartementet arbeider for tiden med flere spørsmål
i tilknytning til § 11. En eventuell endring av § 11
annet ledd bør skje som ledd i dette arbeidet. Departementet
foreslår på denne bakgrunn at forslaget om et
unntak fra avgiftsberegning når tjenester fra en avgiftspliktig
virksomhet blir benyttet innen et ikke-avgiftspliktig område
innen virksomheten ikke får betydning for uttaksdelen av
merverdiavgiftsloven § 11 annet ledd.
Departementet foreslår at det for bygge- og anleggstjenester
mv. bør innføres et unntak fra det unntaket for
uttaksberegning som foreslås ved uttak av tjenester til
bruk innen en ikke-avgiftspliktig del av en virksomhet.
Uten et slikt unntak vil for eksempel registrerte entreprenører
kunne utta tjenester fra sin virksomhet til bruk i forbindelse med
oppføring, oppussing, modernisering mv. av bygg eller anlegg
for salg eller utleie uten at det blir foretatt avgiftsberegning.
Salg eller utleie av slike bygg eller anlegg vil dermed bli avgiftsmessig
favorisert i forhold til tilfeller hvor de samme byggearbeidene
mv. blir omsatt og hvor avgiftsberegning skal foretas. Det samme
vil gjelde i forhold til egenregibygg omfattet av merverdiavgiftsloven § 10
fjerde ledd. Verdien av slike tjenester kan utgjøre vesentlige
beløp.
En fortsatt avgiftsberegning ved uttak av bygge- og anleggstjenester
til bruk i ikke-avgiftspliktig del av en virksomhet, vil fordre
at det etableres et unntak for slike tjenester ved oppheving av
henvisningen til tjenester generelt i merverdiavgiftsloven § 23
annet punktum.
Når det gjelder sammenhengen til § 10
fjerde ledd er rekkevidden av denne bestemmelsen omtvistet.
Spørsmålet er om bestemmelsen omfatter eiendomsutvikling
uten at den næringsdrivende selv står for noen
del av det fysiske arbeidet. Ut fra formålet med bestemmelsen
- å likestille utbyggere som for egen regning bygger for
salg eller utleie med utbyggere som i tillegg driver virksomhet
med omsetning av byggetjenester til andre byggherrer - er det nødvendig
at også ikke-fysiske tjenester som utføres omfattes
av bestemmelsen.
Departementet mener at dette følger av gjeldende rett,
men ser det likevel som ønskelig at bestemmelsen endres
både for å bedre tilgjengeligheten og for å fjerne
tvil om rekkevidden av bestemmelsen. Departementet foreslår
derfor at bestemmelsen endres slik at ikke-fysiske tjenester som
byggeledelse, byggeadministrasjon mv. nevnes i bestemmelsen. Bestemmelsen
har nær tilknytning til endringene som foreslås
i § 14 tredje ledd og § 23 tredje
punktum, og det er derfor naturlig at forslaget fremmes samtidig
med disse.
Departementet viser til forslagene til presisering i § 10
fjerde ledd og endringene i § 14 nytt tredje ledd annet
punktum og § 23 tredje punktum.
Departementet foreslår at det bør innføres
et fritak fra uttaksberegning når en registrert næringsdrivende
yter tjenester gratis til et veldedig formål. Dagens fritak
i merverdiavgiftsloven § 14 annet ledd nr. 4 annet
ledd, som gjelder personlig og vederlagsfrie ytelser direkte til
veldedige og allmennyttige institusjoner og organisasjoner, vil
da kunne oppheves. Den begrensning som i dag gjelder ved at tjenesten
må ytes personlig og ikke overstige 100 timer per år,
vil da ikke lenger gjelde.
Som Skattedirektoratet uttaler i sitt høringsbrev, kan
bruk av uttrykket "til veldedige formål" skape usikkerhet
rundt spørsmålet om det er tilstrekkelig for fritak
at tjenesteytingen i seg selv kan anses som veldedighet fra yterens
side. Etter departementets syn er det ikke tvilsomt at dette har
vært meningen. Departementet antar derfor at situasjonen
i stedet bør beskrives som yting av tjenester "på veldedig
grunnlag".
Departementet legger til grunn at yting av gratistjenester til
veldedige og allmennyttige institusjoner og organisasjoner som hovedregel
vil måtte anses ytt på veldedig grunnlag.
Departementet er videre enig med arbeidsgruppen i at tjenester
som ytes gratis til privatpersoner som venner og bekjente, i utgangspunktet
ikke vil kunne anses å være ytt på veldedig
grunnlag. For at fritaket skal komme til anvendelse på tjenester
ytt overfor private, må det foreligge særlig kvalifiserte forhold
hvor mottaket av tjenesten vil ha stor personlig og velferdsmessig
betydning for den enkelte.
Departementet mener videre at gratisutdeling i reklameøyemed,
som i dag, fortsatt bør utløse avgiftsplikt. Det
kan her dreie seg om store verdier som kommer til privat forbruk.
Utdeling i reklameøyemed av varer og tjenester av bagatellmessig
verdi vil, som i dag, fortsatt være fritatt. Det antas
videre at det må trekkes en grense mot reklame også i
de tilfeller en tjeneste blir ytt på veldedig grunnlag.
Departementet ser at grensen kan være vanskelig å trekke,
og at avgiftsplikten eksempelvis vil måtte vurderes hvis
en næringsdrivende aktivt benytter utførelsen
av et gratisoppdrag i sin markedsføring. Som anført
av Advokatforeningen vil departementet vurdere nærmere
om denne grensen bør bli trukket i forskrift.
Arbeidsgruppen uttaler at midlertidig bruk av driftsmidler ikke
vil omfattes av det foreslåtte unntaket. Departementet
er ikke enig i dette. I dag er vederlagsfri bruk av driftsmidler
en del av fritaket i merverdiavgiftsloven § 14
annet ledd nr. 4 annet ledd. Departementet antar at dette fritaket
bør videreføres.
Etter merverdiavgiftsloven § 70 kan departementet
frita for avgiftsplikt når det foreligger særlige
forhold. Med hjemmel i denne bestemmelsen har departementet 15. juni
2001 gitt et fritak fra plikten til å beregne merverdiavgift
ved advokaters deltakelse i advokatvakt hvor tjenestene ytes gratis.
Vedtaket vil være overflødig når § 14
annet ledd nr. 4 endres som foreslått. Departementet legger
til grunn at vedtaket anses opphevet i forbindelse med ikrafttredelsen
av lovendringen.
Departementet viser til lovforslaget § 14 fjerde ledd
nr. 4 annet punktum.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til merverdiavgiftsloven § 10 fjerde ledd
første punktum, § 14 tredje til syvende
ledd, § 22 første ledd nr. 3 og § 23,
med tilhørende ikrafttredelsesbestemmelser.
Arbeidsgruppen foreslår at dagens bestemmelser som angir
omsetningsverdi som beregningsgrunnlag for merverdiavgift ved uttak
videreføres. Departementet slutter seg til arbeidsgruppens
vurdering og forslag.
Arbeidsgruppen viser til bakgrunnen for at en ved innføringen
av merverdiavgiftssystemet valgte omsetningsverdien som beregningsgrunnlag.
Det ble den gang vektlagt at en slik ordning ville være å foretrekke
av administrative og kontrolltekniske grunner. Henvisningen til
kontrolltekniske grunner synes å være begrunnet
med at det i en kontroll er enklere å fastslå varens
utsalgspris på uttakstidspunktet enn varens opprinnelige
innkjøpspris. Selv om departementet foreslår en
innføring av justeringsbestemmelser som gjør at
de registreringspliktige næringsdrivende vil måtte
holde rede på dette hva gjelder de varene som omfattes
av forslaget, se nærmere om dette i kapittel 5 nedenfor,
vil begrunnelsen likevel være relevant for varer som ikke
omfattes av forslaget om justeringsbestemmelser.
Også ved en innføring av fradragsrett som vilkår for
beskatning ved uttak av varer vil nevnte begrunnelse i de fleste
tilfeller fortsatt være treffende.
Departementet vektlegger i likhet med arbeidsgruppen at omsetningsverdien
antas å gi et bedre uttrykk for den faktiske verdien av
et uttak, enn det anskaffelses- eller selvkostprisen gir. Dette
fordi omsetningsverdien ofte også er dekkende for den merverdien
som er skapt i leddet uttaket gjøres fra. Det må imidlertid
tas forbehold om prissvingninger i markedet. Uttaksberegning på grunnlag
av omsetningsverdien vil dessuten øke nøytraliteten
i merverdiavgiftssystemet. For eksempel vil detaljister ved uttak
få lik avgiftsbelastning som andre forbrukere. Bruk av
omsetningsverdien som beregningsgrunnlag vil etter departementets
syn også bidra til en lik avgiftsbehandling mellom tjenester
som uttas i egenregi-prosjekter og når tilsvarende tjenester
omsettes for fremmed regning.
Selv om fastsettelsen av den alminnelige omsetningsverdien kan
være gjenstand for skjønn, vil det normalt ikke
være problematisk å finne et forsvarlig eller
rimelig beregningsgrunnlag. Som arbeidsgruppen påpeker
har det - bortsett fra når det gjelder entreprenør-
og byggherrevirksomheter - vært få tvister i forvaltningen
og rettsapparatet på dette området.
Både NTL Skatt og Entreprenørforeningen peker på at
det kan være vanskelig å finne omsetningsverdien
ved uttak i egenregi-prosjekter. Dette begrunnes forskjellig. Entreprenørforeningen
viser til at omsetningsverdien kan være vanskelig å finne
fordi den registreringspliktige næringsdrivende ikke omsetter tjenestene
det skal beregnes uttak for. Departementet legger imidlertid til
grunn at så lenge tjenestene som uttas er tjenester som
omsettes av andre i markedet, bør det være mulig å finne
omsetningsverdien. Når slike uttak skal være gjenstand
for uttaksmerverdiavgift kan ikke departementet se at det ville
være administrativt mindre krevende å finne anskaffelsesprisen eller
selvkost.
NTL Skatt hevder at påslagene/kalkylene som legges
til grunn for uttaksberegningen i egenregi-prosjekter gjerne settes
for lavt. Foreningen hevder at det er vanskelig for denne delen
av bransjen å følge regelverket. Synspunktene
om at regelverket er lite kjent i bransjen og at påslagene/kalkylene
som legges til grunn ved beregningen settes for lavt, er etter departementets
syn forhold som bør løses ved at det satses på økt
veiledning fra både bransjeforeninger og fra avgiftsmyndighetens
side.
Forslaget om at omsetningsverdien fortsatt bør legges
til grunn ved beregning av uttaksmerverdiavgift, innebærer
at det tas hensyn til forhold som slitasje og elde ved fastsettelsen
av beregningsgrunnlaget. Departementet viser til det arbeidsgruppen
skriver om at det i praksis er liten forskjell på norsk
rett og utenlandsk rett når det gjelder uttak av driftsmidler
som ikke omfattes av de særlige justeringsbestemmelsene.
Også i utenlandsk rett hvor det er tale om endring i tidligere
fradragsført inngående merverdiavgift, er det
tatt forbehold om vesentlige verdiendringer. Driftsmidler vil normalt
falle i verdi ved bruk. Det er også i EUs merverdiavgiftsregelverk
lagt til grunn at dersom markedsverdien på uttakstidspunktet
er lavere enn faktisk innkjøpspris, så skal denne lavere
verdi legges til grunn, jf. C-63/96 Skripalle.
Også den svenske merverdiavgiftsloven er blitt tolket
på denne måten. Arbeidsgruppen uttrykker dette
noe forenklet ved å si at man legger innkjøpspris
på tilsvarende brukte driftsmiddel til grunn. I dansk rett
praktiseres en sjablonregel om reduksjon i innkjøpsverdien
med 20 prosent for hvert påbegynt regnskapsår
for å fastsette beregningsgrunnlaget ved uttak. Beregningsgrunnlaget
antas i slike tilfeller å ligge ikke langt unna driftsmiddelets
alminnelige omsetningsverdi. Gjeldende norske bestemmelse som sier
at grunnlaget skal være den alminnelige omsetningsverdi,
gir tilnærmet samme resultat direkte.
Forskjellen mellom norsk og utenlandsk rett får først
og fremst betydning for uttak av omsetningsvarer. Med henvisning
til det som er uttalt ovenfor om begrunnelsen for og virkningen
av å benytte den alminnelige omsetningsverdi som avgiftsgrunnlag
ved uttak av omsetningsvarer, anser departementet at det ikke foreligger
tilstrekkelig sterke grunner til å foreslå endringer
i regelverket på dette området.
Departementet foreslår på denne bakgrunn ingen endringer
av merverdiavgiftsloven § 19 om at omsetningsverdien
skal legges til grunn som beregningsgrunnlag ved uttak.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
vurdering om at omsetningsverdien fortsatt skal legges til grunn
som beregningsgrunnlag ved uttak.
Merverdiavgiften er for det første kjennetegnet ved
at den er en forbruksavgift som legges på innenlands forbruk
av varer og tjenester. Merverdiavgiften oppkreves ved innenlands
omsetning av avgiftspliktige varer og tjenester og ved innførsel
fra utlandet. For at avgiften skal dekke alt innenlands forbruk
av avgiftspliktige varer og tjenester, omfatter den også de
tilfeller der avgiftspliktige varer eller tjenester tas ut fra en
avgiftspliktig virksomhet til for eksempel bruk privat for virksomhetens
eier. Vedkommende anses i et slikt tilfelle som endelig forbruker
av den aktuelle varen eller tjenesten.
Merverdiavgiften kjennetegnes også ved at den er en
generell omsetningsavgift som skal oppkreves av samtlige ledd i
en omsetningskjede, og for eksempel ikke bare ved omsetning til
endelig forbruker. En avgiftsoppkreving på alle ledd i
omsetningskjeden innebærer likevel ikke at merverdiavgiften
virker som en omkostning på det enkelte ledd, fordi utgående
merverdiavgift beregnet av foregående ledd kan føres
til fradrag som inngående merverdiavgift i neste ledd.
Uten en slik fradragsrett ville avgiftsbelastningen på de
varer og tjenester som til slutt omsettes eller tas ut til den som
anses som forbruker, stige i takt med antall omsetningsledd.
Differansen mellom det virksomhetene krever opp i utgående
merverdiavgift, og det disse kan trekke fra i inngående
merverdiavgift, utgjør statens proveny fra merverdiavgiften.
I de tilfeller hvor inngående merverdiavgift overstiger
utgående merverdiavgift, vil differansen bli utbetalt til
virksomheten. Merverdiavgiften tjener primært et fiskalt
formål, og det må dermed nødvendigvis
trekkes en grense for fradragsrettens omfang. Departementet understreker imidlertid
at det ved fremleggelsen av dette forslaget ikke er ment å gjøre
endringer i rettstilstanden om omfanget av fradragsretten, jf. merverdiavgiftsloven § 21.
Ved anskaffelse av varer og tjenester som skal brukes i avgiftspliktig
virksomhet, gis det for det første et umiddelbart fradrag
for inngående merverdiavgift ved anskaffelsen. Og vurderingen
av om en anskaffelse er til bruk i avgiftspliktig virksomhet - vilkårene
for fradragsrett - baseres på forholdene ved anskaffelsen.
En slik umiddelbar fradragsrett på anskaffelsestidspunktet
uten en etterfølgende korrigering av det opprinnelige fradraget,
kan særlig virke uheldig for kapitalvarer. Bakgrunnen for
dette er at slike varer ikke forbrukes straks i en virksomhet, men
gjerne brukes i virksomheten over lang tid. Og i denne tiden vil
kapitalvarens tilknytning til avgiftspliktig virksomhet kunne endre
seg.
Dersom tilknytningen mellom kapitalvaren og en avgiftspliktig
virksomhet endrer seg etter anskaffelsen, vil det opprinnelige fradraget
kunne fremstå som misvisende og ikke gjenspeile den totale
og faktiske bruken av varen i avgiftspliktig virksomhet over tid. Dette
innebærer at det opprinnelige fradraget kan være
for lite eller for stort.
Ved siden av lang brukstid er dessuten kapitalvarer kjennetegnet
ved at de har høy pris, og det kan derfor være
aktuelt å tilpasse seg fradragsreglene på dette
området.
Det kan tenkes flere måter å løse
problemet med at den opprinnelige fradragsføringen ikke
alltid vil gjenspeile anskaffelsens bruk i avgiftspliktig virksomhet
over tid. En mulighet er at fradragsretten ikke inntrer straks ved
anskaffelsen, men i takt med forbruket av de varer eller tjenester
som anskaffes, eller at man fordeler retten til fradrag over flere
avgiftsterminer i likhet med de prinsipper som brukes i forbindelse
med avskrivninger ved inntektsbeskatningen.
En annen mulighet er å beholde retten til å gjøre umiddelbart
fradrag for inngående merverdiavgift ved anskaffelsen,
men supplere denne retten med generelle bestemmelser om justering
av fradraget for visse større anskaffelser (kapitalvarer)
når forutsetningene for fradraget endrer seg etter anskaffelsen. På denne
måten tas det høyde for de tilfeller hvor en kapitalvare
fradragsføres fullt ut, men relativt kort tid etter anskaffelsen
brukes privat eller i ikke-avgiftspliktig virksomhet.
De fleste land som har merverdiavgift, herunder alle EU-landene,
har valgt sistnevnte løsning med generelle justeringsbestemmelser
for kapitalvarer. Departementet mener det er nødvendig å innføre
slike generelle bestemmelser også i Norge, ikke minst på grunn
av de problemene som dagens regelverk på dette området
gir, se neste punkt. Slike bestemmelser vil både virke
preventivt ved å begrense tilpasninger for å unngå merverdiavgift
og dessuten gi en mer korrekt merverdiavgiftsbehandling.
Det kan også skje en endret bruk av tjenester etter anskaffelsen.
Dette kan for eksempel gjelde individuelt tilpassende dataprogrammer.
Departementet vil imidlertid ikke nå foreslå justeringsbestemmelser
for tjenester. Det vil blant annet kunne være vanskeligere å dokumentere
og kontrollere endret bruk av tjenester enn av varer. I tillegg
synes omfanget av endret bruk av tjenester usikkert.
Merverdiavgiftsloven innholder i dag ingen generelle bestemmelser
om justering av tidligere fradragsført inngående
merverdiavgift for kapitalvarer når forutsetningene for
fradraget endrer seg etter anskaffelsen. Tilbakeføringsbestemmelsen
i merverdiavgiftsloven § 21 tredje ledd gjelder
bare fast eiendom og ikke andre større driftsmidler (kapitalvarer). Dessuten
er denne bestemmelsen mindre fleksibel enn det justeringsbestemmelsene
vil være, for eksempel ved at fradragsført inngående
merverdiavgift etter tilbakeføringsbestemmelsen må tilbakeføres fullt
(og ikke forholdsmessig som ved en justering) dersom bygget eller
anlegget før fullføring eller innen tre år
etter fullføring blir solgt, leiet ut eller på annen
måte blir disponert til formål som faller utenfor
merverdiavgiftsloven. Etter denne treårsperioden vil salg,
uttak eller andre bruksendringer være uten avgiftskonsekvenser.
Denne korte frigjøringstiden på tre år
vil både kunne gi uheldige tilpasninger for å unngå merverdiavgift
og dessuten være konkurransevridende. For eksempel vil
en frivillig registrert utleier av bygg etter forskrift nr. 117,
kunne oppnå en vesentlig reduksjon i kostnadene ved oppføringen
av et kontorbygg hvis bygget først leies ut til avgiftspliktig virksomhet,
for etter tre år å leies ut til en ikke-avgiftspliktig
virksomhet (for eksempel en bank).
Den korte frigjøringstiden for fast eiendom var for øvrig
noe av bakgrunnen for at det ikke ble innført merverdiavgift
ved yrkesmessig utleie av hytter, ferieleiligheter og annen fritidseiendom,
jf. Ot. prp. nr. 77 (2005-2006) punkt 13.1.6. Fritidseiendommer
er typisk egnet for privat bruk, og fradragsretten for oppføringskostnadene
på slike eiendommer kan utgjøre store beløp.
Den korte frigjøringstiden på tre år kan
derfor motivere privatpersoner til å innrette seg slik
at det oppnås fradrag for merverdiavgift ved oppføringen
av for eksempel en hytte. Med dagens regelverk ville dette kunne
skje ved at hytta blir (delvis) leid ut i tre år, hvoretter
den blir solgt eller kun brukt privat. Det skulle da ikke skje noen
tilbakeføring av fradragsført merverdiavgift.
Også når det gjelder andre større
driftsmidler enn fast eiendom er dagens regelverk problematisk.
En avgiftspliktig virksomhet som for eksempel anskaffer en maskin
til felles bruk i delt virksomhet, eventuelt også privat,
kan i dag fradragsføre inngående merverdiavgift
ved anskaffelsen av maskinen etter dennes antatte bruk i den avgiftspliktige
virksomheten. Det kan tenkes at dette er 50 prosent av inngående
merverdiavgift som påløper ved anskaffelsen. Dersom
virksomheten etter en stund, for eksempel et par måneder,
endrer bruken av maskinen slik at den nå brukes kun 10
prosent i den avgiftspliktige virksomheten og 90 prosent privat,
vil dette etter dagens regler kunne skje uten avgiftskonsekvenser.
Resultatet er at virksomheten kan øke bruken av driftsmiddelet
privat uten å betale merverdiavgift av dette forbruket.
Dersom maskinen tas helt ut av virksomheten til privat bruk, skal
det imidlertid betales uttaksmerverdiavgift.
Dagens regelverk kan også virke uheldig i motsatt retning,
ved at fradraget for inngående merverdiavgift ikke øker
dersom bruken av et større driftsmiddel i avgiftspliktig
virksomhet øker etter anskaffelsen/den opprinnelige
fradragsføringen. Dersom maskinen i eksempelet
over anskaffes delvis til bruk i avgiftspliktig virksomhet og delvis
til bruk i ikke-avgiftspliktig virksomhet (50 - 50), vil fradraget
i dag ikke senere øke dersom maskinen brukes mer i avgiftspliktig
virksomhet (for eksempel 90 - 10).
Generelle justeringsbestemmelser for fast eiendom og andre større
driftsmidler (kapitalvarer) vil rette opp disse problemene ved dagens
regelverk. Bestemmelsene vil virke begrensende på tilpasninger for å unngå merverdiavgift,
og vil samtidig kunne motvirke konkurransevridninger. Bestemmelsene
vil innebære at avgiftsberegningen i større grad
vil gjenspeile de reelle forhold, både faktisk og økonomisk. Som
nevnt har alle land innenfor EU innført slike bestemmelser
i sitt merverdiavgiftsregelverk.
Departementet vil foreslå at det innføres generelle
justeringsbestemmelser i merverdiavgiftsregelverket.
Spørsmålet om hva som skal anses som kapitalvarer
behandles nærmere i punkt 5.1.2 nedenfor. Det forhold at
en anskaffelse skal anses som en kapitalvare er imidlertid et nødvendig
men ikke tilstrekkelig vilkår for at det oppstår
rett eller plikt til å justere merverdiavgift. I likhet
med de prinsippene som gjelder for justeringsbestemmelsene innen
EU, legger departementet til grunn at en forutsetning for at det overhodet
skal skje en justering vil være at anskaffelsen har skjedd
til bruk i næringsvirksomhet. Dette omfatter også anskaffelser
til bruk i virksomhet utenfor loven.
En kapitalvare som er anskaffet til bruk i virksomhet som ikke
er avgiftspliktig og derfor ikke har gitt fradragsrett, og som senere
tas i bruk (helt eller delvis) i en avgiftspliktig del av virksomheten,
vil med andre ord kunne oppnå en etterfølgende
fradragsrett. Justeringsbestemmelsene vil imidlertid ikke omfatte
kapitalvarer som er anskaffet til privat bruk og som senere tas
i bruk i avgiftspliktig virksomhet.
Når det gjelder kapitalvarer som anskaffes dels til bruk
privat og dels til bruk i avgiftspliktig virksomhet er situasjonen
noe mer komplisert. EF-domstolen har utviklet en egen doktrine for
slik privat bruk av kapitalvarer. Ifølge denne domspraksisen
har en avgiftspliktig virksomhet (typisk et enkeltmannsforetak)
flere valgmuligheter når det anskaffes en kapitalvare som
skal brukes dels privat og dels i avgiftspliktig virksomhet. Anskaffelsen
kan for det første anses som foretatt privat. I dette tilfellet
tilordnes ikke kapitalvaren virksomhetens aktiva og inngår
heller ikke i virksomhetens merverdiavgiftsregnskap. For det andre
kan anskaffelsen anses som foretatt til bruk i virksomheten. I dette
tilfellet skjer det et fullt fradrag for inngående merverdiavgift
ved anskaffelsen, og EUs regelverk innebærer at det i så fall
skal skje en etterfølgende justering for den private bruken.
Eller anskaffelsen kan anses som foretatt delvis til privat bruk
og delvis til bruk i avgiftspliktig virksomhet, slik at inngående
merverdiavgift fordeles ved anskaffelsen.
Departementet ønsker imidlertid ikke å innføre en
tilsvarende ordning med ulike valgmuligheter, men foreslår
i stedet at dagens regelverk på dette området
beholdes. Ved anskaffelse av en kapitalvare som skal brukes dels
privat og dels i avgiftspliktig virksomhet innebærer dette
at inngående merverdiavgift skal fordeles, jf. merverdiavgiftsloven § 23.
Der inngående merverdiavgift skal fordeles mellom privat
bruk og bruk i avgiftspliktig virksomhet, vil kun den delen av kapitalvaren
som ble anskaffet til bruk i avgiftspliktig virksomhet være
omfattet av justeringsbestemmelsene. En økt bruk i avgiftspliktig virksomhet
av slike kapitalvarer vil derfor ikke medføre rett til
justering. Dette har sammenheng med at de foreslåtte justeringsbestemmelsene,
på samme måte som i EU, ikke skal omfatte kapitalvarer
som kun er anskaffet til privat bruk og som senere tas i bruk i
avgiftspliktig virksomhet. Det vil derfor bare være økt
privat bruk som vil medføre justering i dette tilfellet.
Et annet spørsmål er betydningen av lovendringer
som endrer fradragsretten. Det kan for det første tenkes
at en virksomhet som tidligere ikke var avgiftspliktig blir avgiftspliktig
ved at aktivitetene den utøver blir avgiftspliktig som
følge av en lovendring som utvider avgiftsplikten. I et
slikt tilfelle vil virksomheten klart kunne gjøre fradrag
for inngående merverdiavgift på de varer og tjenester,
herunder kapitalvarer, som anskaffes etter at virksomheten har blitt
avgiftspliktig. Spørsmålet her er imidlertid om virksomheten
også skal få fradrag for (deler av) inngående
merverdiavgift på kapitalvarer som den har anskaffet før
den ble avgiftspliktig som følge av lovendringen.
Også i det tilfellet en virksomhet selv utvider virksomheten
til å omfatte aktiviteter som er avgiftspliktige, vil det
oppstå spørsmål om etterfølgende fradragsrett
for anskaffelser som virksomheten har gjort før den ble
avgiftspliktig. Som nevnt vil det kunne oppstå en etterfølgende
fradragsrett i disse tilfellene selv om det ikke kunne fradragsføres
inngående merverdiavgift ved anskaffelsen av kapitalvaren.
I det tilfellet avgiftsplikten utvides som følge av en
lovendring, vil en rett til å justere for tidligere anskaffelser
i realiteten innebære en etterfølgende fradragsrett
med store og uoversiktlige provenykonsekvenser. Departementet vil
derfor foreslå at en virksomhet som får rett til
fradrag som følge av lovendring ikke kan justere for anskaffelser
som er gjort før lovendringen trådte i kraft.
Dette vil etter departementets forslag både gjelde tilfeller
der avgiftsplikten utvides etter en lovendring, for eksempel i forbindelse
med at nye tjenesteområder blir avgiftspliktig, men også i
tilfeller der bestemmelser om avskåret fradragsrett etter
merverdiavgiftsloven § 22 blir opphevet. Justeringsbestemmelsene
vil med andre ord ikke gjelde for anskaffelser som har skjedd mens
det gjaldt et fradragsforbud for slike anskaffelser.
Det kan også tenkes at avgiftsplikten innskrenkes som
følge av en lovendring, slik at en virksomhet som tidligere
var avgiftspliktig ikke lenger er det fordi aktivitetene den utøver
unntas merverdiavgift. Når virksomheten anskaffer en kapitalvare
i den tiden den er avgiftspliktig, vil fradraget bygge på en
forutsetning om at kapitalvaren skal brukes i forbindelse med avgiftspliktige
aktiviteter. Dersom denne forutsetningen senere brytes ved at aktivitetene
unntas merverdiavgift, bør det etter departementets mening
skje en justering av fradragsført merverdiavgift på samme måte
som ved andre bruksendringer av kapitalvaren. Det vises i denne
forbindelse også til C-172/03 Heiser der EF-domstolen
slår fast at et unntak fra å justere fradraget
for kapitalvarer i dette tilfellet må anses som statsstøtte.
En annen problemstilling knytter seg til selve ikrafttredelsen
av forslaget til generelle justeringsbestemmelser. Departementet
foreslår i en egen bestemmelse i denne proposisjonen at
det bare er anskaffelser som skjer etter at slike bestemmelser trer
i kraft, som vil omfattes av bestemmelsene. Når det gjelder
fast eiendom vil for eksempel et bygg som er anskaffet før
slik ikrafttredelse følge tilbakeføringsbestemmelsen
i merverdiavgiftsloven § 21 tredje ledd, og ikke
de nye justeringsbestemmelsene. En senere om- eller påbygging
vil imidlertid følge de nye bestemmelsene.
Nedenfor gis det en nærmere beskrivelse av departementets
forslag til bestemmelser om justering av fradrag for inngående
merverdiavgift for kapitalvarer. Det vises også til lovforslaget
og merknader til dette i proposisjonens kapittel 9.
Ikke enhver anskaffelse mv. som en virksomhet gjør bør
være gjenstand for justering av inngående merverdiavgift.
I likhet med det arbeidsgruppen har foreslått mener departementet
at det bare er driftsmidler av større verdi som bør
omfattes av justeringsbestemmelsene. Det er særlig ved
større anskaffelser at det vil være aktuelt med
tilpasninger for å unngå merverdiavgift. Også forenklingshensyn
taler for at det innføres en nedre grense for hva som skal
anses som en kapitalvare, og dermed være gjenstand for justering
av inngående merverdiavgift. På denne måten
unngår man å justere for mindre merverdiavgiftsbeløp.
Dette er også i tråd med innspill i høringsrunden.
Departementet foreslår at maskiner, inventar og andre
driftsmidler skal omfattes av kapitalvarebegrepet. For slike driftsmidler
foreslo arbeidsgruppen en nedre beløpsgrense slik at anskaffelsesprisen
måtte være over 200 000 kroner, merverdiavgift
ikke medregnet. Med dagens kronekurs er dette en beløpsgrense
som er noe høyere enn i Sverige for samme type anskaffelser,
og den er omtrent dobbelt så høy som i Danmark.
Departement går inn for å legge seg på samme nivå som
arbeidsgruppens forslag. I motsetning til arbeidsgruppen foreslår
imidlertid departementet at definisjonen av hva som skal anses som
en kapitalvare ikke knyttes til anskaffelseskostnaden av kapitalvaren,
men den inngående merverdiavgiften som påløper
ved anskaffelsen eller fremstillingen. Dette er først og
fremst en annen måte å uttrykke beløpsgrensen
på, men den vil være mer i samsvar med hensynet om
at det ikke bør justeres for mindre merverdiavgiftsbeløp.
Beløpsgrensen foreslås satt til 50 000
kroner.
Beløpsgrensen skal gjelde for hver enkelt anskaffelse.
Dette innebærer for eksempel at dersom man anskaffer to
maskiner samtidig, og inngående merverdiavgift for hver
enkelt maskin utgjør mindre enn 50 000 kroner,
vil man verken ha rett eller plikt til senere å justere
inngående merverdiavgift selv om avgiften ved anskaffelsen
til sammen utgjør mer enn 50 000 kroner.
Departementet har vurdert om justeringsbestemmelsene bør
omfatte kjøretøyer som er fritatt fra merverdiavgift
ved videreomsetning etter merverdiavgiftsloven § 16
første ledd nr. 11. Bestemmelsen gir avgiftsfritak ved
omsetning av kjøretøyer som er omfattet av omregistreringsavgiften
og som har vært registrert her i landet. Departementet
vurderer for tiden en omlegging fra dagens omregistreringsavgift
til merverdiavgift ved omsetning mv. av kjøretøy.
Det vises her til departementets høringsnotat 22. desember
2006 om dette. I påvente av utfallet av denne prosessen
foreslår departementet at kjøretøyer som
ved videreomsetning omfattes av merverdiavgiftsloven § 16
første ledd nr. 11 inntil videre holdes utenfor de foreslåtte
justeringsbestemmelsene. Det foreslås heller ikke i denne
proposisjonen noen endring i regelverket for personkjøretøyer,
og ingen endring av reglene i forskrift nr. 90 til merverdiavgiftsloven.
Ved siden av maskiner, inventar og andre driftsmidler foreslår
departementet at fast eiendom skal omfattes av kapitalvarebegrepet.
Omsetning av fast eiendom er imidlertid unntatt merverdiavgift,
jf. merverdiavgiftsloven § 5 a første
ledd. Det oppstår dermed ingen inngående merverdiavgift
ved kjøp av fast eiendom. En fast eiendom vil likevel være
belastet med merverdiavgift på annen måte, for
eksempel ved oppføring av bygg eller anlegg på eiendommen.
Inngående merverdiavgift på oppføringskostnader
mv. vil kunne trekkes fra (herunder i de tilfeller hvor utleier
er frivillig registrert for merverdiavgift), noe som gjør
at justeringsbestemmelser er minst like nødvendige for
fast eiendom som ved anskaffelse mv. av andre type driftsmidler.
Spørsmålet er om merverdiavgift på enhver
kostnad som knytter seg til fast eiendom skal være gjenstand
for justering, eller om det også her bør skje
en nærmere presisering og avgrensning.
Arbeidsgruppen foreslo at fast eiendom, herunder om- eller påbygginger
skulle anses som kapitalvarer uten en nedre beløpsgrense.
Videre foreslo den at reparasjon og vedlikehold av fast eiendom
skal anses som kapitalvare når utgiftene i løpet
av et kalenderår overstiger 200 000 kroner, merverdiavgift ikke
medregnet.
Når det gjelder reparasjon og vedlikehold av fast eiendom
er det flere høringsinstanser som har pekt på at
det vil være svært arbeidskrevende å justere
inngående merverdiavgift av alle slike tiltak i løpet
av et år, herunder vurdere om beløpsgrensen på 200 000
kroner er oppnådd. Dette vil særlig gjelde virksomheter som
er frivillig registrert for utleie av fast eiendom, der det gjerne
skjer en stadig utskiftning av leietakere.
Departementet ser de praktiske problemene ved å måtte
justere inngående merverdiavgift for reparasjon og vedlikehold
av fast eiendom. Dersom beløpsgrensen skal gjelde per eiendom
slik arbeidsgruppen foreslår, vil det særlig for
eiendommer med mange leietakere være vanskelig for utleier å holde
oversikt over både egne og leietakeres kostnader i forbindelse med
reparasjoner og vedlikehold av eiendommen i løpet av et år.
Justeringsbestemmelser for slike kostnader vil dessuten kunne
bidra til en annen kostnadsfordeling mellom utleier og leietaker
(dersom beløpsgrensen skal gjelde per leietaker og ikke
per eiendom), eller at reparasjons- og vedlikeholdstiltak blir forskjøvet til
et annet år i tilfeller man nærmer seg beløpsgrensen
for justering. Det er ikke ønskelig at merverdiavgiftsregelverket
påvirker disse forholdene. Departementet antar videre at
mange av kostnadene ved reparasjon og vedlikehold av en fast eiendom
vil være årlige kostnader, og det vil ikke være
samme behov for å justere fradragsført inngående
merverdiavgift. Ved å ikke la justeringsreglene gjelde
for slike kostnader, slipper man også å avgrense
nedad mot kostnader til drift og administrasjon av fast eiendom
som ikke utgjør reparasjon eller vedlikehold.
På denne bakgrunnen foreslår departementet
at inngående merverdiavgift på kostnader til reparasjon og
vedlikehold av fast eiendom ikke skal omfattes av kapitalvarebegrepet.
Utgifter til drift mv. omfattes som nevnt heller ikke.
For å oppnå større likhet mellom merverdiavgiftsloven
og kompensasjonsloven vil departementet samtidig foreslå en
endring i kompensasjonsloven § 16 jf. forskrift
12. desember 2003 nr. 108 om kompensasjon av merverdiavgift
til kommuner, fylkeskommuner mv. (forskrift nr. 128) § 6
første ledd annet punktum, slik at kompensert merverdiavgift
for reparasjon og vedlikehold av fast eiendom ikke lenger skal justeres.
Det som gjenstår av kapitalvarebegrepet i forhold til
fast eiendom vil være kostnader ved bygging på eiendommen.
Dette vil omfatte både tiltak ved ny-, på- eller
ombygging på eiendommen. Det kan stilles spørsmål
ved om det er nødvendig å innføre en
nedre beløpsgrense på slike tiltak. Arbeidsgruppen
foreslo at enhver om- eller påbygging skulle anses som
kapitalvare. Departementet ser imidlertid at det kan være behov
for å ha en beløpsgrense også i disse
tilfellene, slik at man unngår at det for eksempel må justeres
for ethvert mindre ombyggingstiltak.
Beløpsgrensen bør etter departementets mening være
høyere enn for andre kapitalvarer da perioden justering
av inngående merverdiavgift skal skje (justeringsperioden)
foreslås satt til ti år for fast eiendom og ikke
fem år slik som for andre kapitalvarer. Departementet foreslår
at beløpsgrensen for fast eiendom i dette tilfellet settes
til 100 000 kroner i inngående merverdiavgift.
Dette tilsvarer en anskaffelseskostnad på 400 000
kroner, merverdiavgift ikke medregnet.
Det kan tenkes at det skjer flere byggetiltak - for eksempel
først en ombygging og så en påbygging
- på en fast eiendom i løpet av et år.
I så fall foreslås at inngående merverdiavgift
på de ulike tiltakene i løpet av året
legges sammen ved vurderingen av om det foreligger en kapitalvare
eller ikke. På samme måte skal inngående
merverdiavgift på tiltak som utføres av eieren
slås sammen med tiltak som utføres av leietakere.
Oppføring mv. av bygg eller anlegg innebærer normalt
at både tjenester og materialer mv. tilføyes eiendommen.
Det er inngående merverdiavgift på disse ytelsene
som inngår i kapitalvarebegrepet. Begrepet omfatter også merverdiavgift
på kostnader til konsulenter mv. som påløper
i forbindelse med byggingen.
Inngående merverdiavgift på kostnader til drift, administrasjon,
reparasjon og vedlikehold av en fast eiendom er ikke en del av kapitalvarebegrepet
(og dermed ikke gjenstand for justering). Det må derfor skilles
mellom hva som skal anses som for eksempel en ombygging og hva som
bare er reparasjon eller vedlikehold.
Avgjørelsen vil her måtte treffes etter en
konkret vurdering av de faktiske omstendighetene, der det avgjørende
er om eiendommens opprinnelige standard endres. Arbeid som tar sikte
på å opprettholde den samme standard (lav, middels
eller høy) som bygget eller anlegget har vært
i tidligere, vil bli ansett som vedlikehold. Ved vurderingen av
om et tiltak skal regnes som vedlikehold/reparasjon eller
påkostning/ombygging mv., skal de samme kriteriene
legges til grunn som ved vurderingen av om tiltaket regnes som vedlikehold
eller påkostning i forhold til avskrivningsreglene i skatteretten.
Et helt sentralt spørsmål er i hvilke tilfeller
eller situasjoner som skal utløse en rett eller plikt til å justere
inngående merverdiavgift. I denne sammenhengen er det naturlig å se
hen til formålet bak justeringsbestemmelsene, der det sentrale
hensynet er at fradragsføringen i størst mulig
grad skal gjenspeile en kapitalvares tilknytning til avgiftspliktig
virksomhet i løpet av justeringsperioden. Dette innebærer
at inngående merverdiavgift kun bør justeres i
de tilfellene fradragsretten for en kapitalvare i løpet
av justeringsperioden endres på en slik måte at
den minsker eller øker sammenlignet med forholdene ved
anskaffelse av kapitalvaren. Dersom fradragsretten ikke påvirkes ved
endringen, vil begrunnelsen for å justere inngående
merverdiavgift ikke være tilstede.
Ved siden av overdragelse av kapitalvarer, vil begrepet "endret
bruk" være sentralt ved fastsettelsen av de tilfellene
det skal skje justering av inngående merverdiavgift. Med
endret bruk i denne sammenhengen forstås en forandring
i de faktorene som er bestemmende for fradragsretten for en kapitalvare. Det
er for øvrig ikke noe vilkår at det skjer fysiske endringer
i bruken av kapitalvaren for at det skal foreligge en endret bruk.
Nedenfor sees det nærmere på enkelte tilfeller der
det etter lovforslaget forutsetningsvis skal skje en justering av
inngående merverdiavgift. Denne oversikten er imidlertid
ikke fullstendig, slik at det også kan tenkes andre hendelser
som vil innebære en rett eller plikt for virksomheten å justere
inngående merverdiavgift.
En frivillig registrert utleier av bygg eller anlegg etter forskrift
nr. 117 til merverdiavgiftsloven vil som nevnt være omfattet
av justeringsbestemmelsene. Det er utleie til bruk i registrert
virksomhet som berettiger den frivillige registreringen, og dermed også utleiers
adgang til å gjøre fradrag for inngående merverdiavgift
på oppføringskostnader mv. Dersom en avgiftspliktig
leietaker skiftes ut med en leietaker som ikke er avgiftspliktig
i løpet av justeringsperioden, vil dette være
en hendelse som vil utløse justering av fradragsført
merverdiavgift på oppføringskostnadene mv., forutsatt
at de øvrige vilkårene for justering er oppfylt.
I dette tilfellet må fradragsført inngående
merverdiavgift reduseres. På samme måte vil fradragsretten øke
dersom en leietaker, som ikke er avgiftspliktig, skiftes ut med
en leietaker som er avgiftspliktig i løpet av justeringsperioden.
I eksempelet over skjedde det en fysisk forandring ved at en
leietaker flyttet ut og en annen inn. Det kan imidlertid også tenkes
at samme leietaker går fra å være avgiftspliktig
til ikke å være avgiftspliktig som følge
av en lovendring. I dette tilfellet skjer det ikke noen fysisk endret
bruk av lokalene da leietaker fortsatt driver den samme virksomheten
både før og etter lovendringen. Men det skjer
en forandring i de faktorene som bestemmer fradragsretten for lokalet, og
det skal derfor foretas en justering. Når det gjelder det
tilfellet at leietakerens virksomhet går fra å være ikke
avgiftspliktspliktig til å bli avgiftspliktig som følge
av en lovendring, vil dette som nevnt tidligere ikke gi rett til
justering. Dette fremgår for øvrig også klart
av forslaget til § 26 d første ledd annet
punktum. Dersom leietakeren selv enten endrer eller utvider sin virksomhet
i lokalene til (også) å omfatte aktiviteter som
allerede er avgiftspliktig, vil utleiers fradragsrett kunne øke
tilsvarende.
Dersom en leietaker flytter ut av lokalene slik at de i en periode
står tomme, skjer det for så vidt en endret
bruk i den perioden lokalene står tomme. Departementet
legger likevel til grunn at justering i dette tilfellet først
skal skje når lokalene igjen tas i bruk, og slik at det
ikke skjer en justering i den perioden de står tomme.
Videre legger departementet til grunn at det heller ikke skal
skje noen justering dersom en bygning eller et anlegg brenner eller
rives ned. Også i slike tilfeller vil det for så vidt
være en endret bruk resten av justeringsperioden knyttet
til kapitalvaren, men i motsetning til tilfellet overfor vil den
ikke kunne benyttes igjen. Hvis brann eller lignende gjør
at det bygges på nytt, vil dette anses som en annen og
ny kapitalvare forutsatt at beløpsgrensen for inngående merverdiavgift
på oppføringskostnadene mv. nås.
Når samarbeidende selskaper anses som én avgiftspliktig
virksomhet (fellesregistrering etter merverdiavgiftsloven § 12)
innbærer det en endret bruk av virksomhetenes kapitalvarer.
Det vil være en form for uttak av kapitalvare, jf. Rt.
2003 s. 1233 (Actif-dommen).
Uten justering av inngående merverdiavgift i slike tilfeller,
vil en avgiftspliktig virksomhet før fellesregistrering
kunne anskaffe og fradragsføre merverdiavgift på store
kapitalvarer som etter fellesregistreringen helt eller delvis også skal
brukes i ikke-avgiftspliktig virksomhet innenfor fellesregistreringen. Justering
av inngående merverdiavgift ved fellesregistrering kan
både skje ved en ny fellesregistrering, endringer i en
eksisterende fellesregistrering (nytt selskap trer inn eller ut
av gruppen) eller ved oppløsning av en fellesregistrering.
Justering av inngående merverdiavgift vil særlig være
praktisk ved salg og annen overdragelse av kapitalvarer. I denne
sammenhengen kan det være grunn til å skille mellom
overdragelse av fast eiendom og salg av andre kapitalvarer. Bakgrunnen
er at overdragelse av fast eiendom, i motsetning til salg av andre
kapitalvarer, ikke utløser utgående merverdiavgift.
Ved salg av andre kapitalvarer enn fast eiendom skal det beregnes
merverdiavgift av hele vederlaget. Dersom virksomheten ikke eller
bare delvis har fått fradrag for inngående merverdiavgift,
vil fradragsretten øke tilsvarende. Salget innebærer
i dette tilfellet at kapitalvaren anses for å ha gått
over til full fradragsberettiget bruk. En virksomhet som ved innkjøp av
en kapitalvare hadde forholdsmessig fradragsrett, vil med de nye
justeringsbestemmelsene kunne øke dette fradraget dersom
kapitalvaren senere selges. I denne forbindelse foreslår
departementet en sperregrense ved at det økte fradraget
(justeringsbeløpet) ikke kan overstige 25 prosent av vederlaget
ved salget av kapitalvaren, merverdiavgift ikke medregnet. Justeringsbeløpet
vil da ikke overstige den merverdiavgiften som skal innberettes
ved salget av kapitalvaren. Det vises til lovforslaget § 26
d annet ledd annet punktum.
Når det gjelder fast eiendom skal det skje en justering
uavhengig av om eiendommen selges eller overlates ny eier uten at
det kreves opp vederlag. I et slikt tilfelle skal det alltid skje
en reduksjon av fradragsretten, og overdragelsen må sidestilles
med at eiendommen går over til ikke-fradragsberettiget bruk.
Det vil imidlertid være mulig for den som overdrar eiendommen å overføre
retten og plikten til å justere til den som overtar eiendommen.
Departementet antar at dette også vil være praktisk
hvor fast eiendom overdras som ledd i overdragelse av virksomhet
eller del av denne.
Etter gjeldende tilbakeføringsbestemmelse for fast eiendom
i merverdiavgiftsloven § 21 tredje ledd annet
punktum skal tidligere fradragsført inngående merverdiavgift
for bygg eller anlegg ikke tilbakeføres ved dødsfall
eller konkurs eller ved andre forhold der slik tilbakeføring
vil virke særlig urimelig overfor den avgiftspliktige.
Det samme gjelder ved ekspropriasjon av bygget eller anlegget,
jf. forskrift nr. 72 § 3 annet punktum. Videre
kan Skattedirektoratet etter samme forskrift § 4
utenom disse tilfellene samtykke i at tilbakeføring unnlates
når omdisponeringen skyldes årsaker den avgiftspliktige
ikke har hatt herredømme over eller en tilbakeføring
av andre grunner vil virke særlig urimelig overfor den
avgiftspliktige. Departementet har vurdert om tilsvarende bestemmelser
bør innføres i de generelle justeringsbestemmelsene.
Formålet bak justeringsbestemmelsene - at fradragsføringen
i størst mulig grad skal gjenspeile en kapitalvares tilknytning
til/bruk i avgiftspliktig virksomhet i løpet av
justeringsperioden - tilsier at det ikke bør innføres
slike unntak. Det er også en vesentlig forskjell mellom
for eksempel tilbakeføringsbestemmelsen i § 21
tredje ledd og de generelle justeringsbestemmelsene, fordi det i
sistnevnte tilfelle kun skal skje en forholdmessig og ikke en full
tilbakeføring av fradragsført inngående
merverdiavgift. Videre legges det til grunn at det ikke skal skje
noen justering dersom for eksempel en kapitalvare brenner eller
et bygg rives ned, se i punktet over. Departementet antar at det
utover disse tilfellene ikke vil være særlig urimelig
at det skal skje en justering av inngående merverdiavgift,
og departementet vil på denne bakgrunnen ikke foreslå noe
tilsvarende unntak fra justeringsbestemmelsene. Det samme gjelder
ved tilbakeføring av fradragsført inngående
merverdiavgift for fast eiendom før fullføringen,
jf. lovforslaget § 26 d sjette ledd.
Forslaget vil også innebære at den avgiftspliktiges
konkurs vil utløse plikt til å justere. Konkursboet vil
imidlertid kunne overta justeringsforpliktelsen i den utstrekning
boet overdrar virksomheten til en avgiftspliktig person.
Dersom en registreringspliktig næringsdrivende tar ut
en kapitalvare fra virksomheten, innebærer det en "endret
bruk" av kapitalvaren, som i utgangspunktet utløser rett
og plikt til å justere inngående merverdiavgift.
Dette reiser spørsmål om forholdet mellom justeringsbestemmelsene
og de alminnelige uttaksbestemmelsene. Dette gjelder både
ved uttak av varer (i dette tilfellet en kapitalvare) og uttak av
tjenester ved bruk av en kapitalvare.
Når det gjelder uttak av kapitalvarer pekte arbeidsgruppen
på at det er flere grunner som tilsier at de alminnelige
uttaksbestemmelsene skal få anvendelse selv om det dreier
seg om driftsmidler som vil omfattes av de foreslåtte justeringsbestemmelsene. Det
ble blant annet pekt på at justeringsbestemmelsene tar
sikte på å korrigere fradragsretten slik at den gjenspeiler
kapitalvarens tilknytning til en avgiftspliktig virksomhet over
tid, mens de alminnelige uttaksbestemmelsene skal sikre at alt forbruk
i prinsippet blir belastet med merverdiavgift. Arbeidsgruppen foreslo
likevel at uttaksbestemmelsene ikke burde komme til anvendelse for
driftsmidler som vil være omfattet av de foreslåtte
justeringsbestemmelsene. Det ble særlig vist til at en
slik regel vil være den enkleste å praktisere
siden en eventuell avgiftsberegning dermed kan avgjøres
på grunnlag av ett regelsett (justeringsbestemmelsene).
Den avgiftspliktige vil da heller ikke måtte ta stilling
til driftsmiddelets omsetningsverdi på uttakstidspunktet
eller beregningsgrunnlaget for merverdiavgiften som i det enkelte
tilfellet kan utgjøre en forholdsmessig andel av omsetningsverdien.
Videre ble det antatt at det er få driftsmidler i denne
prisklassen som det vil være aktuelt å ta ut til
privat bruk. Dersom uttaket skjer til virksomhet utenfor merverdiavgiftsområdet,
mente arbeidsgruppen at det heller ikke forelå noen prinsipielle innvendinger
mot at justeringsbestemmelsene også skal gjelde ved uttak
av kapitalvarer.
Departementet har vurdert ulike løsninger for denne
problemstillingen. En mulighet er den arbeidsgruppen har foreslått.
En annen mulighet er å la ethvert uttak i justeringsperioden
følge uttaksbestemmelsene. En tredje mulighet er å skille
mellom uttak fra den avgiftspliktige til den ikke-avgiftspliktige
delen av virksomheten og de tilfeller der kapitalvaren tas ut til
bruk privat eller til andre formål utenfor den samlede
virksomheten. I førstnevnte tilfelle vil det ikke skje
en uttaksberegning, men justering av inngående merverdiavgift.
Mens det ved uttak av kapitalvare til bruk privat mv. skal skje
en uttaksberegning. En fjerde mulighet er at virksomheten selv velger
om den skal justere inngående merverdiavgift eller beregne
uttaksmerverdiavgift.
For å sikre at alt forbruk i prinsippet blir belastet med
merverdiavgift mener departementet at uttak av kapitalvarer til
bruk privat i justeringsperioden skal utløse uttaksmerverdiavgift.
Dette vil også forhindre en forskjellsbehandling i forhold
til driftsmidler som ikke anses som kapitalvarer, og som vil følge
de alminnelige uttaksbestemmelsene. Departementet foreslår
derfor at uttak av kapitalvarer til bruk privat eller til andre
formål utenfor den samlede virksomheten skal følge
de alminnelige uttaksbestemmelsene. Det vil da gjelde både
under og etter justeringsperioden for kapitalvaren.
Uttak av kapitalvarer som skjer innenfor den samlede virksomheten
- mellom avgiftspliktig og ikke-avgiftspliktig del av virksomheten
- skal imidlertid følge justeringsbestemmelsene. Dette
vil også gjelde der en kapitalvare tas ut fra et selskap
til et annet selskap i en fellesregistrert virksomhet, jf. merverdiavgiftsloven § 12
tredje ledd.
Det vises til lovforslaget § 26 d femte ledd
som viser til lovforslaget § 14 første
ledd hvor det fremgår at det skal beregnes uttaksmerverdiavgift
dersom en vare, herunder kapitalvare, tas ut til bruk privat eller til
andre formål utenfor den samlede virksomheten.
Når det gjelder uttak av tjenester ved bruk av en kapitalvare,
tas ikke selve kapitalvaren ut fra virksomheten (den beholdes i
virksomheten), men den brukes for eksempel midlertidig privat eller
til andre formål som ikke er fradragsberettiget. Dette
vil også innebære en endret bruk av kapitalvaren,
og det vil etter forslaget kunne utløse plikt til å justere
fradragsført inngående merverdiavgift. Det kan
for eksempel tenkes at innehaveren av en virksomhet benytter virksomhetens
lokaler eller deler av disse til boligformål. Dersom lokalene
i dette tilfellet fullt ut er fradragsført, vil dette innebære
at inngående merverdiavgift som er fradragsført
ved oppføringen av lokalene skal justeres. Det kan imidlertid
være at den private bruken, i tillegg til eventuell annen
ikke fradragsberettiget bruk, likevel er så liten at det
ikke skal foretas en justering. Etter forslaget skal det ikke foretas
justering dersom endringen i fradragsprosenten i forhold til fradragsprosenten
ved justeringsperiodens begynnelse er mindre enn ti prosentpoeng,
se neste avsnitt.
Som nevnt bør det av forenklingshensyn ikke skje justering
av inngående merverdiavgift for mindre beløp.
Dette gjelder både ved fastsettelsen av hva som skal anses
som en kapitalvare, men også ved vurderingen av om enhver
forandring i de faktorene som bestemmer fradraget for en kapitalvare,
bør utløse rett og plikt til å justere
inngående merverdiavgift. Departementet foreslår
at det ikke skal foretas justering dersom endringen i fradragsprosenten
sett i forhold til fradragsprosenten ved justeringsperiodens begynnelse
er mindre en ti prosentpoeng. Dette innebærer at dersom
fradraget for inngående merverdiavgift ved anskaffelsen
av kapitalvaren var 50 prosent, må endringen skje til 60
prosent eller 40 prosent for at det skal skje en justering.
Innføring av en bagatellgrense er ment som en forenkling
både for næringslivet og skatteetaten, og det
bør derfor ikke være anledning til å gjøre
justeringer hvis svingningene er mindre enn ti prosentpoeng. Dette
bidrar også til at bestemmelsen virker provenynøytral.
Det vises til lovforslaget § 26 e
femte ledd.
Fradrag for inngående merverdiavgift skal bare justeres
dersom hendelsen som utløser justeringen skjer innen en
viss tid etter anskaffelsen, fremstillingen eller fullføringen
av kapitalvaren. Spørsmålet om hvor lang justeringsperioden
bør være, er dels et økonomisk spørsmål,
og dels et praktisk spørsmål. For å sikre
virksomheter i Norge samme rammebetingelser som tilsvarende virksomheter
i våre naboland, er det også naturlig at det i
denne sammenhengen sees hen til justeringsperiodens lengde i disse
landene.
Når det gjelder kapitalvaren fast eiendom er det flere
grunner til at justeringsperioden bør være forholdsvis
lang, i hvert fall lengre enn de tre år som følger
av tilbakeføringsbestemmelsen i merverdiavgiftsloven § 21
tredje ledd. Fast eiendom har en lang brukstid. Ved nybygging, men
også ved om- eller påbygginger, av bygg eller
anlegg kan inngående merverdiavgift på tjenester,
materialer mv. utgjøre store beløp, og utgående
merverdiavgift som skal betales på for eksempel leieinntekter
kan være ganske små i forhold til dette. Dette
taler for at justeringsperioden for slike kapitalvarer er lang,
og kanskje mer enn for eksempel ti år. Imot dette taler
praktiske hensyn. Departementet foreslår etter en avveining
av særlig disse to hensynene, at justeringsperioden for
fast eiendom bør være ti år. Dette tilsvarer
justeringsperioden for fast eiendom i både Danmark, Sverige
og de fleste andre EU-land.
Når det gjelder maskiner, inventar og andre driftsmidler
foreslår departementet en justeringsperiode på fem år.
Dette tilsvarer også justeringsperioden for slike anskaffelser
i Danmark, Sverige og de fleste andre EU-land.
Ved vurderingen av når justeringsperioden skal begynne å løpe,
må det sondres mellom fast eiendom og andre kapitalvarer.
For andre kapitalvarer enn fast eiendom, foreslår departementet
at begynnelsen på justeringsperioden skal være
det tidspunktet kapitalvaren ble anskaffet eller fremstilt. Det
foreslås videre at i justeringsperioden medregnes også det
regnskapsåret kapitalvaren ble anskaffet eller fremstilt.
For fast eiendom er det inngående merverdiavgift på anskaffelser
i forbindelse med ny-, på- eller ombygging som skal justeres.
Utgangspunktet for justeringsperioden bør derfor etter
departementets syn ikke bero på når i byggeprosessen
merverdiavgiften påløper, og av praktiske hensyn
bør det heller ikke gjelde flere ulike justeringsperioder
ved samme byggetiltak. Departementet foreslår derfor at
justeringsperiodens begynnelse knyttes til det tidspunktet ny-, på-
eller ombyggingen anses fullført. En ny-, på-
eller ombygging vil i denne sammenheng anses fullført når
det er utstedt ferdigattest eller midlertidig brukstillatelse. Dette
tilsvarer for øvrig bestemmelsen i merverdiavgiftsloven § 21
tredje ledd, jf. forskrift nr. 72 § 1. Hvis det
viser seg at byggetiltaket ikke nødvendiggjør
slik attest eller tillatelse legger departementet til grunn at fullføringen
vil være når bygget eller anlegget etter en ombygging
tas i bruk.
Dersom et bygg eller anlegg før fullføringen
selges, leies ut eller på annen måte omdisponeres
til formål som faller utenfor merverdiavgiftsloven, må en registrert
næringsdrivende etter gjeldende rett som hovedregel tilbakeføre
fradragsført inngående merverdiavgift påløpt
i forbindelse med byggingen, jf. merverdiavgiftsloven § 21
tredje ledd.
Departementet foreslår en lignende bestemmelse for også å dekke
hendelser med betydning for fradragsretten som inntrer før
fullføringen. En slik tilbakeføring av merverdiavgift
vil særlig være praktisk der en utleier er frivillig
registrert for utleie av fast eiendom. Utleier vil i dette tilfellet
trekke fra inngående merverdiavgift i hele byggefasen,
men det kan så tenkes at bygget overdras eller det på andre
måter skjer endringer som gjør at vedkommende
har rett til et mindre fradrag før bygget er fullført
(og justeringsforpliktelsen begynner å løpe).
I et slikt tilfelle skal fradragsført inngående
merverdiavgift på byggekostnadene tilbakeføres.
Det vises til lovforslaget § 26 d sjette ledd.
På samme måte som ved justering av inngående
merverdiavgift etter fullføringen, legger departementet
til grunn at slik tilbakeføring ikke skal skje dersom bygget
før fullføringen brenner ned eller må rives.
Justering av inngående merverdiavgift skal enten skje årlig
eller samlet for den resterende delen av justeringsperioden. Om
justeringen skal skje årlig eller samlet vil bero på hvilken
hendelse som utløser rett eller plikt til å justere.
Ved justering som følge av opphør av virksomhet
eller overdragelse av kapitalvare, skal justeringen foretas samlet
for den resterende delen av justeringsperioden. Ellers skal det
skje en årlig justering av inngående merverdiavgift.
Ved justering som ikke skyldes opphør av virksomhet
eller overdragelse av kapitalvare, skal inngående merverdiavgift
justeres hvert regnskapsår i hele justeringsperioden. Justeringsbeløpet
tas med i omsetningsoppgaven som en økning eller reduksjon
av inngående merverdiavgift.
For andre kapitalvarer enn fast eiendom vil en femdel av den
inngående merverdiavgiften som påløp
ved anskaffelsen mv., være gjenstand for justering. For
fast eiendom er det en tidel av den inngående merverdiavgiften
som påløp i forbindelse med ny-, på-
eller ombyggingen som vil være gjenstand for justering.
En årlig justering innebærer for eksempel at
en virksomhet som de første årene i justeringsperioden bruker
en kapitalvare helt eller delvis i avgiftspliktig virksomhet, og
i resten av justeringsperioden bare bruker den i ikke-avgiftspliktig
virksomhet, skal justere hvert år som gjenstår
i justeringsperioden og ikke samlet for den resterende delen.
Et særlig spørsmål oppstår
dersom en kapitalvare skifter mellom bruk i avgiftspliktig og ikke-avgiftspliktig
virksomhet eller privat bruk flere ganger i løpet av et
regnskapsår. Spørsmålet er hvordan bruken i
et slikt år skal fastsettes. En mulighet er å fastsette bruken
ut fra forholdene ved utgangen av regnskapsåret, eller
man kan vurdere bruken på grunnlag av de endringene som
finner sted i løpet av året.
Departementet antar at en fastsettelse ut fra forholdene ved
utgangen av regnskapsåret, vil kunne gi uønskede
tilpasninger ved at kapitalvarer som brukes i ikke-avgiftspliktig
virksomhet like før utløpet av regnskapsåret
flyttes over og brukes en kort periode i en avgiftspliktig del av
samme virksomhet. Departementet foreslår derfor at justeringen
skal foretas på grunnlag av de endringene som skjer i løpet
av året, jf. lovforslaget § 26 e fjerde
ledd første punktum.
Ved opphør av virksomhet eller ved overdragelse av kapitalvarer,
skal justering av inngående merverdiavgift foretas samlet
for den resterende delen av justeringsperioden. Ved slik overdragelse
skal justeringsbeløpet innberettes samlet på omsetningsoppgaven.
Det året overdragelsen skjer skal for øvrig regnes
med i justeringsperioden uavhengig av om overdragelsen skjer i begynnelsen
eller ved slutten av året.
På samme måte som ved årlig justering,
kan en samlet justering av inngående merverdiavgift innebære
at fradraget økes eller reduseres. Også dette
justeringsbeløpet skal tas med i omsetningsoppgaven som
en økning eller reduksjon av inngående merverdiavgift.
Dersom virksomheten selger andre kapitalvarer enn fast eiendom,
og dette er varer som den bare har fått delvis fradragsrett
for, sidestilles salget med at kapitalvaren går over til
fullt fradragsberettiget bruk. Den samlede justeringen fører
da til at virksomheten får et ytterligere fradrag. Det økte
fradraget som virksomheten har rett til kan imidlertid ikke overstige
den utgående merverdiavgiften som skal betales ved salget.
Ved overdragelse av kapitalvaren fast eiendom, sidestilles overdragelsen
med at kapitalvaren går over til ikke-fradragsberettiget
bruk. Det samme gjelder kapitalvarer, herunder fast eiendom, som
overdras som ledd i overdragelse av virksomhet. Fradragsprosenten
settes dermed til null i den resterende delen av justeringsperioden.
Plikten til å justere fradragsført inngående
merverdiavgift, vil imidlertid på visse betingelser kunne
overdras helt eller delvis til ny eier.
Det kan tenkes at endret bruk eller en overdragelse bare omfatter
en del av en fast eiendom. I slike tilfeller skal det etter departementets
forslag ikke skje justering av inngående merverdiavgift
som knytter seg til andre deler av eiendommen. Dersom deler av en
eiendom selges - for eksempel et påbygg - skal det ikke
skje noen justering av inngående merverdiavgift som kan
henføres til andre deler av eiendommen. En slik lokal eller
delvis justering vil først og fremst innebære
en administrativ forenkling for eiendomsbransjen. Det antas for øvrig
at det ikke vil være praktisk med slik justering for andre
kapitalvarer enn fast eiendom, og departementet foreslår
derfor ingen tilsvarende bestemmelse for disse.
Ved overdragelse av fast eiendom og når kapitalvarer,
herunder fast eiendom, overdras som ledd i overdragelse av virksomhet,
skal det som nevnt skje en samlet justering av inngående
merverdiavgift. Departementet mener imidlertid at det bør
være adgang til å unnlate justering ved slike
overdragelser dersom og i det omfang ny eier overtar justeringsforpliktelsen.
Det vises til lovforslaget § 26 d tredje ledd
annet punktum og fjerde ledd annet punktum.
Departementet vil i forskrift gi nærmere bestemmelser
om når den som overdrar fast eiendom eller en virksomhet
(tidligere eier) skal kunne unnlate å justere fordi den
overdragelsen skjer til (ny eier) overtar justeringsforpliktelsen.
En slik overtakelse vil for det første forutsette at ny
eier er avgiftspliktig. Hvis ny eier skal kunne overta hele justeringsforpliktelsen
for en kapitalvare, må vedkommende ha minst samme fradragsrett
for slik kapitalvare som det tidligere eier hadde på det
tidspunktet kapitalvaren ble anskaffet. Dersom ny eiers fradragsrett
er mindre enn tidligere eier, kan ny eier bare overta den delen
av tidligere eiers justeringsforpliktelse som svarer til ny eiers
fradragsrett for kapitalvaren. Den resterende delen av justeringsforpliktelsen
må i dette tilfellet justeres av tidligere eier. En slik
hel eller delvis overtakelse forutsetter også at ny eier
erklærer at vedkommende overtar justeringsforpliktelsen.
Departementet antar at overtakelse av justeringsforpliktelsen
vil være meget praktisk, ikke minst ved salg av fast eiendom.
Det er imidlertid viktig at både hensynet til oppfyllelse
av justeringsforpliktelsen og behovet for administrative forenklinger
tas i betraktning når det gis nærmere bestemmelser
om adgangen til å overta justeringsforpliktelsen ved overdragelse mv.
av kapitalvarer.
En ordning med justering av inngående merverdiavgift
for kapitalvarer innebærer at registrerte næringsdrivende
må dokumentere endret bruk.
For fast eiendom vil det være bruken av arealene som
skal dokumenteres. For frivillig registrerte utleiere av bygg eller
anlegg til bruk i virksomhet som er registrert etter merverdiavgiftsloven,
gjelder i dag en særskilt dokumentasjonsbestemmelse i forskrift
nr. 117 til merverdiavgiftsloven § 6 tredje ledd.
Denne bestemmelsen tar hensyn til tilbakeføringsbestemmelsen
i merverdiavgiftsloven § 21 tredje ledd ved at hvert
bygg eller anlegg skal registreres slik at oppføringskostnadene
kan spesifiseres for hver enkelt bruk. Det samme gjelder senere
ombygginger, påkostninger mv. av arealer i bygget eller
anlegget. Forslaget til generelle justeringsbestemmelser innebærer at
alle avgiftspliktige virksomheter, og ikke bare frivillige registrerte
utleiere, må kunne dokumentere de samlede oppføringskostnadene
ved ny-, på- eller ombygginger i ti år på denne
måten.
Når det gjelder andre kapitalvarer enn fast eiendom
vil det først og fremst være tidsbruken av kapitalvaren
i avgiftspliktig virksomhet, eventuelt avgiftspliktig og ikke-avgiftspliktig
omsetning, som må dokumenteres.
Departementet vil i forskrift gi nærmere bestemmelser
om slik dokumentasjon for kapitalvarer.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til merverdiavgiftsloven §§ 14
første ledd, 26 b, 26 c, 26 d
andre til syvende ledd og 26 e første, tredje,
fjerde, femte, sjette og syvende ledd, samt opphevelsen av § 21
tredje og fjerde ledd, og ikrafttredelsesbestemmelsens første
ledd.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, slutter seg
til Regjeringens forslag til merverdigiftsloven §§ 26 d
første ledd, 26 e andre ledd og ikrafttredelsesbestemmelsens
andre ledd.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til
at formålet med bestemmelsene om justering av inngående
merverdiavgift for kapitalvarer er at fradraget for inngående merverdiavgift
i størst mulig grad skal reflektere kapitalvarens tilknytning
til avgiftspliktig virksomhet over tid, jf. Ot.prp. nr. 59 (2006-2007)
punkt 7.6.3.
Disse medlemmer viser videre til at det for det
tilfelle at avgiftsplikten innskrenkes som følge av en
lovendring, slik at en virksomhet som tidligere var avgiftspliktig
ikke lenger er det, forslås at det skal skje justering
av den fradragsførte merverdiavgiften.
Disse medlemmer mener at hensynet til parallellitet
i regelverket tilsier at det også for de tilfeller hvor
en virksomhets avgiftsplikt utvides som følge av lovendring,
bør være anledning til å justere for anskaffelser
som er gjort før lovendringen trådte i kraft.
Disse medlemmer foreslår på denne
bakgrunn at den foreslåtte § 26 d første
ledd annet punktum tas ut og fremmer følgende forslag:
"Merverdiavgiftsloven § 26 d første
ledd skal lyde:
Registrert næringsdrivende skal justere inngående
avgift når bruken av en kapitalvare etter anskaffelsen,
fremstillingen eller fullføringen endres i forhold til
fradragsberettiget formål."
Disse medlemmer viser til at etter dagens regler
kan man søke fylkesskattekontoret om at tidligere fradragsført
inngående merverdiavgift for bygg og anlegg unnlates tilbakeført
dersom bruksendringen skyldes årsaker den merverdiavgiftspliktige
ikke har hatt herredømme over, eller om en tilbakeføring vil
virke særlig urimelig, jf. forskrift nr. 72 til merverdiavgiftsloven § 4. Disse
medlemmer viser til at reglene om justeringer av inngående
merverdiavgift for kapitalvarer er en omfattende reform, som berører
mange næringsdrivende. På denne bakgrunn mener disse
medlemmer det er rimelig at denne dispensasjonsadgangen
beholdes i det nye regelverket.
Disse medlemmer viser til at fristen for tilbakeføring
er satt til ti år, fra dagens tre år. For å redusere
det administrative merarbeidet ved innføringen av de nye
bestemmelsene vil disse medlemmer at perioden for
tilbakeføring settes til fem år og fremmer følgende
forslag:
"Merverdiavgiftsloven § 26 e annet
ledd skal lyde:
For kapitalvarer som nevnt i § 26 c
nr. 2 er justeringsperioden fem år etter fullføringen.
Slik kapitalvare anses fullført når det er utstedt
ferdigattest eller midlertidig brukstillatelse, eller når
den er tatt i bruk dersom slik attest eller tillatelse ikke er nødvendig.
I justeringsperioden medregnes det første regnskapsåret
kapitalvaren ble fullført."
Disse medlemmer viser til at oppføring
av bygg er en langvarig prosess, hvor inngåelse av avtaler
med leietakere kan skje før selve byggearbeidet har startet. Disse
medlemmer mener det er riktigst å ta utgangspunkt
i når kontraktene er inngått, ikke om selve bygget
er fullført, når det gjelder regelen om ikrafttredelse
av de nye justeringsbestemmelsene og fremmer følgende forslag:
"Ikrafttredelsesbestemmelsens annet ledd skal lyde:
§§ 26 b til 26 e
gjelder anskaffelser mv. av kapitalvarer som skjer fra og med 1. januar
2008. Kapitalvarer som nevnt i § 26 c
nr. 2 anses anskaffet når kontrakt om ny-, på-
eller ombygging er inngått etter 1. januar 2008."
Disse medlemmer viser til at det ikke foreligger
informasjon om hva som er en fast eiendom, om dette er hele gårds-
og bruksnummeret, hver enkelt bygning eller hver seksjon. I relasjon
til tidligere forskrift nr. 80, har Finansdepartementet lagt til grunn
at hver seksjon anses som egne bygg. Disse medlemmer forutsetter
at en slik betraktning også legges til grunn i forhold
til justeringsbestemmelsene.
Disse medlemmer viser til NHOs høringsbrev
24. mai 2007 som påpeker uavklarte forhold knyttet
til bagatellgrensen som sier at det ikke skal foretas justering
dersom endringen i fradragsprosenten er mindre enn ti prosentpoeng.
Det er uavklart hvorvidt dette gjelder den enkelte utleide enhet
eller bygget som sådan. Disse medlemmer forutsetter
at regelen menes å gjelde bygget som helhet.
Departementet foreslår at det innføres en bestemmelse
om at det skal beregnes uttaksmerverdiavgift kun i den utstrekning
det foreligger hel eller delvis fradragsrett ved anskaffelsen eller
fremstillingen av varen. Dette innebærer en lemping i forhold
til dagens regelverk fordi det i dag ikke er et vilkår
om fradragsrett ved uttak av varer. Det er imidlertid ikke grunn
til å anta at omfanget av innberettet uttaksmerverdiavgift
for slike varer er stort.
Departementet foreslår at plikten til å beregne merverdiavgift
ved uttak av tjenester til ikke-avgiftspliktig del av en virksomhet
fjernes. Samtidig foreslås det innført en begrensning
i fradragsretten ved fellesanskaffelser, slik at denne fordeles
forholdsmessig etter prinsippet i merverdiavgiftsloven § 23 første
ledd. I dag er det med hjemmel i merverdiavgiftsloven § 70
gitt unntak fra plikten til å beregne merverdiavgift ved
uttak av tjenester til den ikke-avgiftspliktige delen av virksomheten
når ekstern omsetning ikke overstiger 20 prosent av samlet
omsetning av den aktuelle tjenesten. Denne grensen medfører
tilpasninger som gjør at det i praksis er svært
få som i dag må betale merverdiavgift ved uttak
av tjenester til ikke-avgiftspliktig del av virksomheten. Det må derfor
antas at provenytapet av denne endringen i praksis er liten.
Når det gjelder bestemmelsene i merverdiavgiftsloven § 14
om plikt til å beregne merverdiavgift som ved uttak, foreslår
departementet at tjenester som ytes gratis til veldedige formål,
unntas fra avgiftsplikten. Dette innebærer en lettelse
i forhold til gjeldende regelverk. Det antas at provenyvirkningen
er ubetydelig.
Generelle justeringsbestemmelser for kapitalvarer innebærer
at inngående merverdiavgift på kapitalvarer skal
justeres opp eller ned hvis forholdene i forbindelse med fradraget
endrer seg etter anskaffelsen. Det må i utgangspunktet
antas at dette for ulike kapitalvarer kan innebære både økte
og reduserte inntekter i forhold til i dag. Dagens regelverk på dette
området gir imidlertid et visst motiv til tilpasninger
for å unngå merverdiavgift, og generelle justeringsbestemmelser
vil gjøre slike tilpasninger mindre lønnsomme.
Det finnes i dag ikke informasjon om hvor mye avgiftspliktige
betaler i uttaksmerverdiavgift. I tillegg er det noe usikkerhet
rundt praktiseringen av regelverket, særlig plikten til å betale
merverdiavgift ved uttak av tjenester. Samlet sett antas det at
lovforslagene ikke vil medføre vesentlige endringer i statens
inntekter fra merverdiavgiften.
Når det gjelder uttak av tjenester til privat bruk og
plikt til å betale merverdiavgift som ved uttak, antar
departementet at de forslagene til endringer som foreslås,
ikke vil innebære administrative endringer av betydning
for næringslivet.
Forslaget om å fjerne plikten til å beregne
merverdiavgift ved uttak av tjenester til den ikke-avgiftspliktige
delen av virksomheten, vil imidlertid innebære en administrativ
forenkling for næringslivet, da det ikke lenger vil være
nødvendig med intern verdsettelse og regnskapsføring
når virksomheten også omsetter tjenester utad.
Når det gjelder forslaget til generelle justeringsbestemmelser
for kapitalvarer, kan det få betydning for avgiftspliktige
virksomheter. En innføring av slike bestemmelser i vårt
merverdiavgiftsregelverk, innebærer at avgiftspliktige
virksomheter i Norge får omtrent de samme rammebetingelsene
på dette området som tilsvarende virksomheter
i våre naboland og de aller fleste andre land som oppkrever
merverdiavgift.
Om eller i hvilken grad en avgiftspliktig virksomhet vil berøres
av de nye justeringsbestemmelsene, vil imidlertid avhenge av hva
slags kapitalvarer den benytter i virksomheten. Virksomheter som
anskaffer maskiner, inventar eller andre driftsmidler vil omfattes
av bestemmelsene forutsatt at merverdiavgiften ved slik anskaffelse
utgjør minst 50 000 kroner per anskaffelse. For
mange avgiftspliktige vil denne beløpsgrensen innebære
at det ikke vil være aktuelt å justere. Dette
skyldes også at kapitalvarebegrepet ikke omfatter kjøretøyer
som ved videresalg er fritatt merverdiavgift, jf. merverdiavgiftsloven § 16
første ledd nr. 11.
For virksomheter som gjør anskaffelser av maskiner
mv. over beløpsgrensen vil det ofte dreie seg om et fåtall
større driftsmidler. Departementet antar at det ikke vil
være særlig problematisk å holde oversikt
over slike anskaffelser i en periode på fem år.
Videre vil plikten til å justere for fradragsført
merverdiavgift bare oppstå dersom bruken av denne anskaffelsen
endres i løpet av justeringsperioden, for eksempel ved
at den tas delvis i bruk privat eller i ikke-avgiftspliktig virksomhet.
Dersom anskaffelsen utelukkende brukes i avgiftspliktig virksomhet,
for eksempel vareproduksjon, vil justering ikke være aktuelt.
Det vil derfor først og fremst være virksomheter
som driver delt virksomhet, som vil omfattes av justeringsbestemmelsene.
Også enkeltmannsforetak som delvis bruker en kapitalvare
privat og delvis i forbindelse med avgiftspliktige aktiviteter vil
omfattes.
Når det gjelder fast eiendom vil mange av de virksomhetene
som berøres av de generelle justeringsbestemmelsene allerede
være omfattet av tilbakeføringsbestemmelsen for
fast eiendom i merverdiavgiftsloven § 21 tredje
ledd. En vesentlig forskjell mellom denne spesialbestemmelsen for
fast eiendom og de generelle justeringsbestemmelsene, vil imidlertid
være at justeringsperioden (tidligere periode for tilbakeføring)
utvides fra tre til ti år. På den annen side vil
forslaget innebære at det for eksempel ved overdragelse
av fast eiendom normalt ikke vil måtte skje noen justering
av inngående merverdiavgift dersom ny eier overtar justeringsforpliktelsen.
Det fremheves også at justering av merverdiavgift for
kapitalvarer kan øke og redusere fradraget. Det vil derfor
i mange tilfeller være en fordel for virksomheten å kunne
bruke justeringsbestemmelsene.
Når det gjelder økte administrative kostnader
for næringslivet, vil dette særlig være
knyttet til dokumentasjon av bruken av en kapitalvare hvor det vil være
en utvidelse av dokumentasjonskrav som allerede gjelder, se over.
Det forutsettes imidlertid at avgiftspliktige selv skal innrette
regnskapsføringen slik at bruksendringer vil være
mulig å kontrollere under et bokettersyn. Dette følger
av de alminnelige regnskapsbestemmelsene.
For næringslivet kan forslaget innebære visse endringer
i forhold til regnskapsføringen. Mange avgiftspliktige
vil imidlertid ikke komme i den situasjonen at de må foreta
slike justeringer. Om en slik situasjon likevel skulle oppstå,
skal det være mulig å finne tall for anskaffelseskostnader
i eksisterende regnskapsprogram.
Departementet vil avslutningsvis peke på at forslaget
som fremmes i denne proposisjonen innholder flere forenklinger for
næringslivet i forhold til arbeidsgruppens forslag som
ble sendt på høring. Dette gjelder spesielt justering
av inngående merverdiavgift knyttet til fast eiendom. Det
vises da særlig til at departementet har gått
bort fra justering av merverdiavgift på reparasjons- og
vedlikeholdskostnader knyttet til fast eiendom. Videre foreslår
departementet en nedre beløpsgrense som tilsvarer 400 000
kroner i anskaffelseskostnad for ny-, om- eller påbygging.
På dette punktet foreslo arbeidsgruppen at enhver påbygging
skulle være gjenstand for justering.
På samme måte som for næringslivet
antar departementet at forslagene vedrørende uttak av tjenester til
privat bruk og plikt til å betale merverdiavgift som ved
uttak, ikke vil innebære administrative endringer av betydning
for skatteetaten.
Det samme gjelder forslaget om å fjerne plikten til å beregne
merverdiavgift ved uttak av tjenester til ikke-avgiftspliktig del
av virksomheten. Denne forenklingen vil kunne forenkle kontrolloppgavene
til skatteetaten noe.
Når det gjelder forslaget til generelle justeringsbestemmelser
for kapitalvarer, antas disse ikke å medføre noen
vesentlig økte kostnader for skatteetaten. Det vil imidlertid
være en viktig oppgave for skatteetaten å gjøre
det nye regelverket kjent for alle aktuelle aktører og
senere føre en effektiv kontroll med at nye generelle justeringsbestemmelser
etterleves. Forslaget til nye bestemmelser vil avløse tilbakeføringsbestemmelsen
i merverdiavgiftsloven § 21 tredje ledd, selv
om perioden det skal kontrolleres i utvides fra tre til ti år.
Når det gjelder andre kapitalvarer enn fast eiendom, vil
kontrollen særlig være knyttet til virksomheter
som driver delt virksomhet.
I forhold til arbeidsgruppens forslag vil også kontrollen
med justeringsbestemmelsene være tilsvarende enklere for
skatteetaten som for næringslivet ved de forenklingene
som departementet foreslår.
Bestemmelsene vil for øvrig ikke innebære behov
for ny funksjonalitet i skatteetatens forvaltningssystemer. Justeringsbeløp
skal tas med i omsetningsoppgaven. Omsetningsoppgaven vil da fremstå som en
hvilken som helst annen omsetningsoppgave, bare med andre beløp.
Departementet antar at en slik endring ikke er så omfattende
at det vil bety et vesentlig merarbeid å kontrollere avgiftspliktige
med slike disposisjoner.
Komiteen tar Regjeringens redegjørelse
for de økonomiske og administrative konsekvensene til etterretning.
Proposisjonens kapittel 9 inneholder merknader til de enkelte
bestemmelser i Regjeringens forslag. Det vises til proposisjonens
kapittel 9 for en nærmere redegjørelse.
Komiteen tar merknadene til de enkelte
bestemmelsene i Regjeringens forslag, jf. kapittel 9 i proposisjonen,
til etterretning.
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre:
Forslag 1
Merverdiavgiftsloven § 26 d første ledd skal lyde:
Registrert næringsdrivende skal justere inngående avgift når bruken av en kapitalvare etter anskaffelsen, fremstillingen eller fullføringen endres i forhold til fradragsberettiget formål.
Forslag 2
Merverdiavgiftsloven § 26 e annet ledd skal lyde:
For kapitalvarer som nevnt i § 26 c nr. 2 er justeringsperioden fem år etter fullføringen. Slik kapitalvare anses fullført når det er utstedt ferdigattest eller midlertidig brukstillatelse, eller når den er tatt i bruk dersom slik attest eller tillatelse ikke er nødvendig. I justeringsperioden medregnes det første regnskapsåret kapitalvaren ble fullført.
Forslag 3
Ikrafttredelsesbestemmelsens annet ledd skal lyde:
§§ 26 b til 26 e gjelder anskaffelser mv. av kapitalvarer som skjer fra og med 1. januar 2008. Kapitalvarer som nevnt i § 26 c nr. 2 anses anskaffet når kontrakt om ny-, på- eller ombygging er inngått etter 1. januar 2008.
Komiteen viser til proposisjonen og til det som står foran, og rår Odelstinget til å gjøre slikt
vedtak til lov
om endringer i lov 19. juni 1969 nr. 66 om merverdiavgift
I lov 19. juni 1969 nr. 66 om merverdiavgift gjøres følgende endringer:
I
§ 10 fjerde ledd første punktum skal lyde:
Næringsdrivende som for egen regning driver virksomhet med oppføring, oppussing, modernisering mv. av bygg eller anlegg for salg eller utleie, herunder byggeledelse, byggeadministrasjon og annen administrasjon av slike arbeider, skal beregne og betale avgift som ved uttak når varer og tjenester tas i bruk i virksomheten. Bestemmelsene i § 14 gis tilsvarende anvendelse.
§ 14 skal lyde:
Det skal betales avgift når en registreringspliktig næringsdrivende tar ut vare fra virksomheten til bruk privat eller til andre formål utenfor loven. Dette gjelder også for kapitalvarer som nevnt i § 26 c nr. 1, dersom varen tas ut til bruk privat eller til andre formål utenfor den samlede virksomheten.
Avgiftsplikten etter første ledd gjelder i den grad en registreringspliktig næringsdrivende har hatt rett til fradrag for inngående avgift etter kap. VI ved anskaffelsen eller fremstillingen av varen. Vilkåret om fradragsrett gjelder likevel ikke ved uttak av varer som er anskaffet uten avgift, jf. §§ 16 og 17. Det er den registreringspliktige næringsdrivende som må dokumentere at varen som tas ut ikke har gitt rett til fradrag for inngående avgift.
Det skal betales avgift når en registreringspliktig næringsdrivende tar ut tjeneste til bruk privat eller til andre formål utenfor den samlede virksomheten. Det samme gjelder når en tjeneste som nevnt i fjerde ledd eller tjenester med oppføring, oppussing, modernisering mv. av bygg eller anlegg, herunder byggeledelse, byggeadministrasjon og annen administrasjon av slike arbeider, tas ut til formål utenfor loven.
Når fradragsrett ikke er avskåret etter § 22, skal det svares avgift som ved uttak når varer og tjenester fra virksomheten brukes:
1. Til kost og naturalavlønning til virksomhetens innehaver, ledelse, ansatte og pensjonister.
2. Ved arbeid på og drift av fast eiendom som skal dekke boligbehov, fritids-, ferie- eller andre velferdsbehov, herunder løsøre og utstyr til slike eiendommer. Avgiftsplikten etter denne bestemmelse gjelder ikke oppføring og vedlikehold av bedriftskantiner.
3. Til representasjon.
4. Til gave og til utdeling i reklameøyemed. Det skal likevel ikke svares avgift av tjenester som ytes vederlagsfritt på veldedig grunnlag.
5. ---
Når fradragsrett ikke er avskåret etter § 22, skal det også svares avgift som ved uttak når personkjøretøyer brukes til annet enn som salgsvare, eller som utleiekjøretøy i yrkesmessig utleievirksomhet eller som middel til å transportere personer mot vederlag i persontransportvirksomhet. Det skal også svares avgift av varer og tjenester til vedlikehold, bruk og drift av personkjøretøyer til annet formål enn nevnt i første punktum. Som personkjøretøy anses også campingtilhenger og motorvogn registrert som varebil klasse 1. Departementet kan ved forskrift fastsette nærmere vilkår for minste eiertid og bruk.
Departementet kan gi forskrifter om avgrensning og utfylling av bestemmelsene i første til femte ledd.
Det skal ikke betales avgift av uttak av produkter fra eget jordbruk med binæringer, skogbruk og fiske til bruk privat eller til formål innen rammen av disse næringer. Departementet gir forskrifter om hva som går inn under jord- og skogbruk.
§ 21 tredje og fjerde ledd oppheves.§ 22 første ledd nr. 3 skal lyde:
Andre varer og tjenester som anskaffes utelukkende til bruk som nevnt i § 14 fjerde og femte ledd.
§ 23 skal lyde:
Registrert næringsdrivende kan fordele inngående avgift når varer og tjenester anskaffes til bruk under ett for virksomhet med omsetning som nevnt i kap. IV og til bruk som ikke gir rett til fradrag for inngående avgift etter bestemmelsene i dette kapittelet. Dette gjelder ikke varer og tjenester av et slag som omsettes i virksomheten, jf. § 14. Når den bruk som ikke gir rett til fradrag for inngående avgift finner sted innenfor den samlede virksomheten, gjelder bestemmelsen i annet punktum kun tjenester som nevnt i § 14 fjerde ledd eller tjenester med oppføring, opppussing, modernisering mv. av bygg eller anlegg, herunder byggeledelse, byggeadministrasjon og annen administrasjon av slike arbeider.
Overskriften i kap. VI skal lyde:
Kap. VI. Fradrag, tilbakebetaling og justering av inngående avgift
§ 26 b skal lyde:
Inngående avgift på kapitalvarer skal justeres eller tilbakeføres etter bestemmelsene i §§ 26 d og 26 e.
§ 26 c skal lyde:
Med kapitalvare forstås:
1. Maskiner, inventar og andre driftsmidler der inngående avgift av kostpris utgjør minst 50 000 kroner, unntatt kjøretøyer som er fritatt for merverdiavgift ved videreomsetning etter § 16 første ledd nr. 11.
2. Fast eiendom som har vært gjenstand for ny-, på- eller ombygging der inngående avgift på kostnadene ved dette utgjør minst 100 000 kroner.
§ 26 d skal lyde:
Registrert næringsdrivende skal justere inngående avgift når bruken av en kapitalvare etter anskaffelsen, fremstillingen eller fullføringen endres i forhold til fradragsberettigede formål. Dersom virksomheten får rett til fradrag som følge av en lovendring, gjelder dette likevel ikke anskaffelser mv. foretatt før lovendringens ikrafttredelse.
Registrert næringsdrivende skal justere inngående avgift når kapitalvare som nevnt i § 26 c nr. 1 selges, men bare dersom det skal betales utgående avgift og det ikke er gitt fullt fradrag for inngående avgift ved anskaffelsen mv. Justeringsbeløpet kan ikke overstige 25 prosent av salgssummen, merverdiavgift ikke medregnet.
Registrert næringsdrivende skal justere inngående avgift når kapitalvare som nevnt i § 26 c nr. 2 overdras. Justering kan unnlates i det omfang den som overtar kapitalvaren overtar justeringsforpliktelsen.
Registrert næringsdrivende skal justere inngående avgift når kapitalvarer overdras som ledd i overdragelse av virksomhet eller del av denne etter § 16 første ledd nr. 6. Justering kan unnlates i det omfang den som overtar kapitalvaren overtar justeringsforpliktelsen.
Inngående avgift skal likevel ikke justeres dersom det skal betales avgift etter § 14 første ledd.
Dersom kapitalvare som nevnt i § 26 c nr. 2 før fullføringen selges, leies ut eller på annen måte disponeres til formål som faller utenfor loven, skal fradragsført inngående avgift tilbakeføres.
Departementet kan gi forskrifter om utfylling og gjennomføring av denne paragrafen.
§ 26 e skal lyde:
For kapitalvarer som nevnt i § 26 c nr. 1 skal justering foretas for endringer som skjer i løpet av de fem første regnskapsårene etter anskaffelsen eller fremstillingen. I justeringsperioden medregnes det regnskapsåret kapitalvaren ble anskaffet eller fremstilt.
For kapitalvarer som nevnt i § 26 c nr. 2 er justeringsperioden ti år etter fullføringen. Slik kapitalvare anses fullført når det er utstedt ferdigattest eller midlertidig brukstillatelse, eller når den er tatt i bruk dersom slik attest eller tillatelse ikke er nødvendig. I justeringsperioden medregnes det regnskapsåret kapitalvaren ble fullført.
Gjenstand for justering i det enkelte regnskapsår er en femdel av den inngående avgift som påløp ved anskaffelsen eller fremstillingen av kapitalvarer som nevnt i § 26 c nr. 1. For kapitalvarer nevnt i § 26 c nr. 2 er gjenstand for justering i det enkelte regnskapsår en tidel av den inngående avgift som påløp i forbindelse med ny-, på- eller ombyggingen.
Justeringen foretas på grunnlag av endringen i fradragsprosenten som finner sted innenfor det enkelte regnskapsår i forhold til fradragsprosenten ved justeringsperiodens begynnelse. Ved justering som følge av opphør av virksomhet eller overdragelse av kapitalvare, skal justeringen foretas samlet for den resterende delen av justeringsperioden. I den resterende delen av justeringsperioden regnes også med det regnskapsåret bruken av kapitalvaren endres eller kapitalvaren overdras.
Det skal ikke foretas justering dersom endringen i fradragsprosenten er mindre enn ti prosentpoeng i forhold til fradragsprosenten ved justeringsperiodens begynnelse.
Dersom endringen i bruken kun gjelder del av kapitalvare som nevnt i § 26 c nr. 2, skal justering foretas for inngående avgift som knytter seg til denne delen. Det samme gjelder ved overdragelse av slik del.
Departementet kan gi forskrifter om utfylling og gjennomføring av denne paragrafen.
II
Loven trer i kraft 1. januar 2008. Endringen av merverdiavgiftsloven § 14 fjerde ledd trer likevel i kraft fra det tidspunktet departementet bestemmer, mens endringene i merverdiavgiftsloven § 21 trer i kraft 1. januar 2011.
§§ 26 b til 26 e gjelder anskaffelser mv. av kapitalvarer som skjer fra og med 1. januar 2008.
Oslo, i finanskomiteen, den 6. juni 2007
Reidar Sandal |
Per Olaf Lundteigen |
leder |
ordfører |