Jeg viser til brev av 01.11.07 fra Næringskomiteen med
spørsmål knyttet til ot.prp. nr. 69 (2006-2007).
Hvilke oversikter og rapporteringsrutiner forholder Nærings-
og handelsdepartementet seg til i forhold til økonomisk
kriminalitet, voldsepisoder, ulykker og brudd på alkohollov
og arbeidsmiljølov i serveringsbransjen?
Det er ingen rapporteringsordning til Nærings- og handelsdepartementet
på disse områdene. Det er heller ikke lovpålagte
rutinemessige rapporteringspålegg om dette i kommunal sektor.
Bevillingsordningen forvaltes av kommunene som behandler den enkelte
søknad. Kommunen gir bevilling og kan trekke tilbake bevillingen
hvis vilkårene ikke lenger er oppfylt. Kommunen skal i
den enkelte sak innhente politiets uttalelse og kan også innhente
uttalelse fra annen offentlig myndighet. Det er opp til kommunene å etablere
samarbeidsrutiner med aktuelle myndigheter for å sikre
nødvendig informasjon ved behandlingen av saker etter serveringsloven.
Problemene omkring kriminalitet i serveringsbransjen ble nøye
vurdert i forkant av Ot. prp. nr. 55 (1996-97) om lov om serveringsvirksomhet
og er referert i proposisjonen. Slik det vurderes av departementet
er kriminalitet i bransjen fortsatt et betydelig problem. Jeg viser
bl. a. til uttalelse fra Oslo politidistrikt til departementet,
se omtale i Ot. pr. nr. 69 kapittel 3.6 Status i bransjen.
Trondheim kommune har i sin høringsuttalelse foreslått
at det innføres unntak for bevillingsplikt etter serveringsloven
for steder som søker bevilling etter alkoholloven. Kan
departementet klargjøre eventuelle konsekvenser av en slik
ordning?
Innledningsvis vil jeg understreke at alkoholloven og serveringsloven
har ulikt formål hvilket gjenspeiler seg i forvaltningen
av lovene. Alkohollovens formål er å begrense
skader som alkoholbruk kan innebære. Serveringslovens formål
er å sikre forsvarlig drift av serveringssteder, bidra
til stabile og forutsigbare rammevilkår samt hindre illojal
konkurranse. Bevillingene etter de respektive lovene vil bli vurdert
i forhold til lovenes formål. Det kan derfor gi et annet
resultat å vurdere søkers vandel i forhold til alkohollovens
formål (alkoholens skadevirkninger) enn i forhold til serveringslovens
formål. Hvis f. eks bruk av ulovlig arbeidskraft ikke har
relevans i forhold til å begrense skadevirkningene av alkohol,
vil denne overtredelsen ikke vektlegges i vurderingen av om skjenkebevilling
skal innvilges. Dette har derimot betydning ved vurderingen etter
serveringsloven for om serveringsbevilling skal gis. Det vil derfor
i prinsippet kunne bli gitt skjenkebevilling på et grunnlag
som ikke ville åpnet for tildeling av serveringsbevilling.
Med utgangspunkt i forslaget til Trondheim kommune ville den
som har fått serveringsbevilling gjennom en skjenkebevilling,
ikke være vandelsprøvet etter et så vidt
spekter av lover som i serveringsloven. Serveringsbevilling vurderes
i forhold til straffelovgivning, skatte- avgiftslovgiving, regnskapslovgivning,
lov om forbud mot diskriminering på grunnlag av etnisitet,
religion mv og annen lovgivning som er uforenlig med drift av serveringssted.
I medhold av alkoholloven vurderes lovgivning som henger sammen
med alkohollovens formål samt skatt- og avgifts- og regnskapslovgivningen.
En annen konsekvens av forslaget er at virksomheter som driver
servering vil få ulike regler for tilbakekall og opphør
av virksomheten. Skjenkebevillingen er begrenset i tid til kommunestyreperioden,
dvs. fire år, mens serveringsbevillingen beholdes inntil innehaver
mister den fordi vilkårene ikke lenger er oppfylt. Serveringsloven
legger til rette for et langsiktig perspektiv for de seriøse
aktørene i bransjen. Vandelskravet i alkoholloven er i
enkelte henseender strengere enn i serveringsloven, og en skjenkebevilling
kan i tillegg trekkes tilbake på et noe annet grunnlag,
f. eks ved overskjenking. Fordi alkoholloven har en lavere bevismessig
terskel enn serveringsloven, vil også de virksomhetene
som har skjenkebevilling lettere kunne bli fratatt retten til å drive. Den
som ville fått serveringsbevilling i kraft av å ha skjenkebevilling
ville i så fall miste næringsgrunnlaget hvis skjenkebevillingen
falt bort (for eksempel som følge av overskjenking). Dagens
system med to bevillinger åpner for at virksomheten drives
videre etter serveringsloven selv om skjenkebevillingen trekkes
tilbake. Dette kan bidra til å sikre arbeidsplassene og
virksomheten for øvrig i de tilfellene der det ikke er
grunnlag for å trekke tilbake serveringsbevillingen.
Meldeplikt og informasjonstilgang fra andre offentlige organer
er forskjellig regulert etter de to lovene. Etter alkoholloven skal
det bare innhentes informasjon fra sosialtjenesten og politiet,
og det kan hentes informasjon fra skatte- og avgiftsmyndighetene.
Etter serveringsloven kan det også innhentes informasjon
fra annen offentlig myndighet for å belyse forhold som
er relevante for serveringsloven. Også her vil vi kunne
få et system som vil kunne åpne for bevilling
uten at det innhentes relevant informasjon for å ivareta
serveringslovens formål.
"Automatisk" serveringsbevilling gjennom skjenkebevillingen vil
også unnta styrerne i virksomheten fra kravet til etablererprøve.
Det må i dag avlegges en prøve i forhold til både
alkohollov og serveringslov. Prøvene er såvidt
forskjellige at vi ikke har funnet å kunne slå dem
sammen. Etablererprøven sikrer at styrer har nødvendig
kunnskap om lovlig drift av virksomheten, herunder kunnskap om arbeidskontrakter,
mva osv. Etablererprøven anses å være
velegnet til å fremme seriøsitet i bransjen, og det
er derfor ikke foreslått endringer av den. Hvis det åpnes
for å "konvertere" skjenkebevilling til serveringsbevilling,
faller etablererprøven bort. Mange vil da velge å søke
om skjenkebevilling for å slippe etablererprøven.
Avslutningsvis vil jeg bemerke at serverings- og alkoholloven
gjennom forslaget i Ot. prp. nr. 69 er harmonisert så langt
det nå har vært mulig. Bevillingene gis som regel
av samme kontor i kommunen, og det er således lagt til
rette for en rasjonell behandling av søknader etter de
to lovene.