Det følger av en fast og langvarig ligningspraksis at kostnader
til juridisk bistand i klagesaker og rettssaker om ilignet skatt
ikke er fradragsberettiget. En vanlig begrunnelse for at slike kostnader
ikke er fradragsberettiget, har vært at de knytter seg til fastleggelse
eller endring av ilignet skatt (som ikke er en fradragsberettiget
kostnad), og derfor ikke påvirker størrelsen av den skattepliktige
inntekten. Kostnadene kan riktignok påvirke skattens størrelse,
og dermed virksomhetens resultat etter skatt, men virksomhetens
resultat før skatt vil forbli uendret.
At det ikke er fradragsrett for sakskostnader betyr i praksis
lite i saker hvor skattyteren vinner og får dekket sine sakskostnader
fra staten. En fradragsrett for sakskostnader måtte i tilfelle kombineres
med skatteplikt for erstatningen, slik at det ble liten eller ingen
netto fradragseffekt (utover tidfestingsforskjellen). Fradragsspørsmålet
kommer derimot på spissen i saker hvor skattyteren ikke får dekket
sine sakskostnader av den statlige motpart, vanligvis fordi han
taper saken helt eller delvis, samt eventuelt pålegges å dekke statens
prosesskostnader i tillegg til sine egne. En eventuell fradragsrett
for sakskostnader (med korresponderende skatteplikt for mottatt
erstatning) vil ha en skatteverdi lik den aktuelle skattesatsen
for de ulike skattytergrupper.
Det kan anføres enkelte rimelighetsargumenter for fradragsrett.
Skattytere har en lovpålagt plikt til å gi opplysninger og til å
samarbeide med ligningsmyndighetene for å fastsette en korrekt ligning.
Retten til administrativ klage og eventuelt til å prøve gyldigheten
av ligningen ved domstolene er en rettssikkerhetsgaranti for skattyterne.
Sakskostnader i næringslivets skattesaker kan hevdes å være en nødvendig
og integrert del av den inntektsbringende virksomheten. Sakskostnader
om andre, mer forretningsmessige sider i en bedrift vil generelt
være fradragsberettiget som næringskostnader i bedriften. Det er
også i stor grad fradragsrett for næringskostnader uten direkte
sammenheng med inntjening av skattepliktige inntekter, for eksempel
stiftelseskostnader, regnskapskostnader, erstatningsansvar mv. i
næringen. I tillegg bygger skattesystemet på til dels kompliserte
regler og vurderinger. Skattyter kan derfor i noen av tilfellene
ha et legitimt behov for prøving av den ordinære ligningen med sikte
på avklaring av grensedragninger mv. selv om avklaringen går i det offentliges
favør.
Departementet mener likevel alt i alt at de ovenfor anførte rimelighetsgrunner
ikke er sterke nok til å begrunne en generell fradragsrett for sakskostnader
i klagesaker og rettssaker om ilignet skatt. De grunnleggende kompensasjonsordningene
for slike kostnader bør i rettssaker være domstolenes praktisering
av sakskostnadsansvar, og i klagesaker være ordningen med statlig
dekning på nærmere vilkår dersom skatteklagenemnda eller Riksskattenemnda
endrer en ligningsavgjørelse til gunst for skattyteren. En fradragsrett
ville i praksis gjelde advokatkostnader som ikke dekkes gjennom
disse to kompensasjonsordningene, og måtte utformes uten hensyn
til den konkrete berettigelsen av å klage eller reise søksmål. Departementet
vil derfor ikke fremme lovforslag som gir skattyter adgang til
å kreve fradrag for sakskostnader i skattesaker for nemnd eller
domstol.
Derimot er det viktig å utforme regelverket for sakskostnader
i klagesaker likt for alle skattytergrupper. Departementet mener
at det ikke er grunn til å forskjellsbehandle skattepliktige etter
petroleumsskatteloven og andre skattytere når det gjelder adgangen
til å tilkjenne dekning av sakskostnader. Det foreslås derfor at
det skal kunne tilkjennes dekning av sakskostnader også i saker
om petroleumsskatt, og at slik hjemmel tas inn i petroleumsskatteloven
§ 6 nr. 1 bokstav c nytt fjerde ledd.
Den foreslåtte adgangen til å tilkjenne dekning av sakskostnader
gjelder når Klagenemnda for petroleumsskatt endrer en ligningsavgjørelse
til gunst for den skattepliktige. Departementet foreslår at sakskostnadsspørsmålet
avgjøres av Oljeskattekontoret. Krav om dekning av sakskostnader
må fremmes innen tre uker etter at meldingen om Klagenemndas kjennelse
er kommet frem til den skattepliktige, jf. henvisningen til ligningsloven
§ 9-11 i forslag til petroleumsskatteloven § 6 nr. 1 bokstav c nytt
fjerde ledd. Departementet foreslår at den skattepliktige skal kunne
påklage Oljeskattekontorets sakskostnadsavgjørelse til Oljeskattenemnda
innen tre uker etter at melding om avgjørelsen er kommet frem, jf. henvisningen
til ligningsloven § 9-11.
For øvrig foreslår departementet at ligningsloven § 9-11 skal
gjelde tilsvarende. Vilkårene for å få tilkjent dekning av sakskostnader
er altså de samme som etter denne bestemmelsen. Dette innebærer
at dekning av sakskostnader bare kan tilkjennes når kostnadene er
vesentlige, pådratt med god grunn og det ville være urimelig om
den skattepliktige måtte betale dem selv, jf. ligningsloven § 9-11
nr. 4. Videre kan dekning av sakskostnader også tilkjennes der Oljeskattenemnda
endrer en ligningsavgjørelse til gunst for den skattepliktige som
følger av eller forutsettes i en domstolsavgjørelse, jf. petroleumsskatteloven
§ 6 nr. 1 bokstav g første og tredje ledd, jf. ligningsloven § 9-11
nr. 1 tredje punktum. Oljeskattenemndas sakskostnadsavgjørelse kan
ikke påklages, jf. ligningsloven § 9-11 nr. 5 tredje punktum.
Det vises til forslag til nytt fjerde ledd i petroleumsskatteloven
§ 6 nr. 1 bokstav c.
Det foreslås at bestemmelsen trer i kraft straks med virkning
for klagesaker som gjelder inntektsåret 2007 og senere inntektsår.
Innføring av regler om dekning av sakskostnader i petroleumsskattesaker
vil medføre noe merarbeid for Oljeskattekontoret og Oljeskattenemnda.
En gjennomgang av de siste års klagebehandling i Klagenemnda for
petroleumsskatt tyder på at det er relativt få saker hvor dekning
av sakskostnader vil bli aktuelt. De økonomiske og administrative
konsekvenser antas derfor å bli begrensede.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens forslag til nytt fjerde ledd i petroleumsskatteloven
§ 6 nr. 1 bokstav c.