Arbeidsavklaringspenger og tilleggsstønader

Komiteen har merket seg at det foreslås å erstatte dagens rehabiliteringspenger, ytelser under yrkesrettet attføring og tidsbegrenset uførestønad med arbeidsavklaringspenger og tilleggsstønader. Komiteen ser det som viktig at formålet med arbeidsavklaringspenger skal være å sikre inntekt for personer mens de får aktiv behandling, deltar på et arbeidsrettet tiltak eller får annen oppfølging med sikte på å skaffe seg eller beholde arbeid. Komiteen viser videre til at formålet med tilleggsstønadene skal være å kompensere for bestemte utgifter i forbindelse med gjennomføringen av et arbeidsrettet tiltak.

Komiteen peker på at det skal være en årsakssammenheng mellom den nedsatte arbeidsevnen og helseproblemene, men at det i dette ikke kreves at sykdom, skade eller lyte er hovedårsaken til den reduserte arbeidsevnen, men at helseproblemene er en vesentlig medvirkende årsak. Komiteen viser til at arbeidsavklaringspenger forbeholdes personer som har mer enn rent forbigående problemer med å komme i arbeid. Komiteen understreker at det skal tilbys bistand og oppfølging til den som mottar arbeidsavklaringspenger og tilleggsstønader, og at dette skal bidra til å sette vedkommende i stand til å komme tilbake i arbeid. Motivasjon og egeninnsats er viktig for å realisere dette målet. Komiteen viser til at mottakere av arbeidsavklaringspenger skal bidra aktivt i prosessen med å komme i arbeid. Komiteen understreker at de krav som stilles til egenaktivitet, aktivitetsplikten, tilpasses den enkeltes funksjonsnivå.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre støtter intensjonen om at det skal legges vekt på helse, alder, evner, utdanning, yrkesbakgrunn, interesser, ønsker, muligheter for å gå tilbake til nåværende arbeidsgiver, arbeidsmuligheter på hjemstedet og arbeidsmuligheter på andre steder. Disse medlemmer støtter videre at det ikke skal være helsetilstanden i seg selv som er avgjørende, men at arbeidsevnen er nedsatt varig eller for lang tid og at mottakere skal vurderes i forhold til ethvert arbeid de er i stand til å utføre.

Disse medlemmer viser til at Kreftforeningen uttaler i sitt høringsnotat:

"For enkelte alvorlig og langvarig syke er aktivitetsplikt ikke realistisk før behandlingen og rehabiliteringen eventuelt gir resultater som tilsier at arbeid og aktivitet er aktuelt. For mange er ro og restitusjon uten krav og sanksjoner helt avgjørende for å komme tilbake til en normalisert tilværelse etter krevende sykdom".

Disse medlemmer understreker viktigheten av at mottakere av arbeidsavklaringspenger bidrar aktivt i prosessen med å komme i arbeid, og at det skal gå fram av loven at krav til egenaktivitet skal tilpasses den enkeltes funksjonsnivå.

Komiteen viser til at dersom et aktivitetskrav ikke er oppfylt, vil det kunne fattes vedtak om at retten til ytelse faller bort inntil vilkårene igjen er oppfylt.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, viser videre til at fravær på inntil én dag per meldeperiode og fravær som skyldes sykdom, ikke skal føre til reduksjon av ytelsen.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Venstre, peker på at bakgrunnen for denne regelen ikke er at alle mottakere av ytelsen skal ha rett til å ta fri en dag i hver meldeperiode. Begrunnelsen for bestemmelsen er at de fleste deltakere i arbeidsmarkedstiltak er i tiltak på heltid og at de, i likhet med arbeidstakere, har behov for å be seg fri fra jobben for å utføre private gjøremål som bare kan utføres på dagtid. Alternativene til bestemmelsen som er foreslått videreført fra dagens attføringsregelverk, er å lage en lang liste over forhold som gir rett til å ta fri fra tiltaket, eller å bruke administrative ressurser på å avgjøre søknader om velferdspermisjon.

Et tredje flertall, alle unntatt medlemmet fra Høyre, peker på at aktivitetskravene skal tilpasses den enkelte mottaker, og at det i praksis er lite hensiktsmessig å la bagatellmessige brudd føre til stans i ytelsen når det er fastslått at vedkommende trenger bistand og oppfølging for å komme i arbeid. Dette flertallet vil videre presisere at hvis mottakeren har hatt god grunn til å bryte aktivitetskravet, og det har skjedd stans i utbetalingen, skal vedkommende få etterbetalt ytelsen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti viser til Regjeringens forslag om at fravær på inntil én dag pr. meldeperiode (14 dager) ikke skal føre til redusert ytelse. Dette vil i realiteten legitimere én dags fravær, hver fjortende dag, noe som er uheldig. Disse medlemmer mener adgangen til fravær skal begrenses til å gjelde dokumentert sykefravær eller som skyldes dokumenterte "sterke velferdsgrunner".

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende endring i § 11-9:

"I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven) gjøres følgende endring:

§ 11-9 skal lyde:

Fravær som skyldes sterke velferdsgrunner, skal ikke føre til reduksjon av ytelsene. Fravær som skyldes sterke velferdsgrunner, må dokumenteres."

Disse medlemmer peker på at arbeidsavklaringspenger i intensjonen for loven defineres som ytelse for tapt arbeidsinntekt. Disse medlemmer deler ikke flertallets begrunnelse når de uttaler at mottakere skal ha rett til én dags fravær i løpet av en fjorten dagers periode, fordi en "har behov for å be seg fri fra jobben for å utføre private gjøremål som bare kan utføres på dagtid." Disse medlemmer ber flertallet redegjøre for hvilke "gjøremål" dette i så fall er snakk om, og på hvilken måte disse skiller seg fra gjøremål arbeidstakere for øvrig må tilpasse en arbeidshverdag. Det forventes at helseoppfølging og andre forhold som er viktig i selve avklaringsarbeidet er ting som vil legges inn i den individuelle oppfølgingen av hver enkelt mottaker av arbeidsavklaringspenger, og sånn sett ikke rammes av en innstramming av fraværsmuligheten.

Komiteen legger vekt på at arbeidsavklaringspenger og tilleggsstønader skal kunne gis så lenge det er påkrevd for at vedkommende skal kunne gjennomføre nødvendig aktivitet med sikte på å komme i arbeid, men likevel ikke lenger enn i fire år.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Høyre, viser til at det i forskrift skal fastsettes at vedtak om arbeidsavklaringspenger innenfor en slik ytre varighet som hovedregel skal fastsettes for maksimalt ett år om gangen. Flertallet vil understreke betydningen av bedre og tettere oppfølging, og at dette skal føre til at flere klarer å komme tilbake i arbeid, og presiserer at varigheten av stønadsperioden som hovedregel skal fastsettes ut fra en konkret vurdering av den enkeltes muligheter og behov for bistand.

Komiteen vil understreke at mange mottakere vil trenge lengre tid enn andre for å komme i arbeid, og komiteen viser i den sammenheng til at det i særlige tilfeller skal være mulig med en forlengelse av vedtaksperioden.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre viser til § 11-10 og mener vedtakslengde bør reguleres sterkere i lovteksten. Regjeringens forslag legger opp til en ytre varighet for arbeidsavklaringspenger, men at dette skal formuleres gjennom forskrift.

Disse medlemmer foreslår på denne bakgrunn følgende forslag til tillegg til § 11-10:

"I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven) gjøres følgende endring:

§ 11-10 nytt annet ledd skal lyde:

Vedtak om arbeidsavklaringspenger kan fattes for inntil ett år om gangen. I særskilte tilfeller kan det fattes vedtak med lengre varighet.

Annet og tredje ledd blir nytt tredje og fjerde ledd."

Komiteen viser til at det ved innvilgelse av arbeidsavklaringspenger skal fastsettes tidspunkter der Arbeids- og velferdsetaten sammen med mottakeren skal vurdere om mottakeren har den ønskede progresjonen med hensyn til å komme i arbeid. Disse punktene kalles for oppfølgingstidspunkter og skal gå fram av loven, mens innretningen av oppfølgingen skal fastsettes i forskrift. Komiteen understreker at det er viktig med en tett og nær dialog mellom etat og mottakeren av arbeidsavklaringspenger. Komiteen peker på at det er den enkeltes behov som skal stå i sentrum for oppfølgingen og at hyppigheten av møter eller kontakt avhenger av dette. Komiteen viser videre til at egenrapportering gjennom meldekort, arbeidsevnevurderingen og aktivitetsplanen vil være en naturlig del av dette.

Komiteen viser til at det foreslås at det som hovedregel skal være et krav om at man oppholder seg i Norge mens man mottar arbeidsavklaringspenger og tilleggsstønad. Komiteen støtter forslaget om at det allikevel skal kunne gis ytelse dersom man oppholder seg i utlandet fordi egnet behandling eller opplæring skjer der eller fordi det av helsemessige årsaker fremmer aktivitetsplanen. Komiteen støtter videre kravet, som er lagt inn, om at oppholdet i utlandet må være forenlig med gjennomføringen av aktivitetsplanen og at oppfølging og kontroll kan gjennomføres. Komiteen viser til at spesielt Handikapforbundet har vært opptatt av denne muligheten, og komiteen støtter dette. Det presiseres imidlertid at det er de helsemessige årsaker, mangel på tilbud eller lang ventetid i Norge som må være årsaker til at et eventuelt vedtak om behandling/skolering i utlandet gjøres.

Komiteen viser til at det sammen med arbeidsavklaringspenger skal kunne gis stønader til dekning av ekstrautgifter som følger av gjennomføringen av et arbeidsrettet tiltak (tilleggsstønader). Komiteen viser til at stønad til dekning av utgifter til reise, boutgifter og barnetilsyn fortsatt skal reguleres i folketrygdloven og overslagsbevilges, mens stønader til arbeidstrening, fadder og skolepenger, semesteravgift og eksamensgebyr flyttes til forskrift i hjemmel i arbeidsmarkedsloven. Komiteen vil peke på at det er viktig at mottakere av arbeidsavklaringspenger får dekket nødvendige utgifter, og understreker at selv om tilleggsstønadene reguleres gjennom forskjellige regelverk, skal dette ikke være til hinder for at vedkommende får gjennomført de planlagte aktiviteter for å komme tilbake i arbeid. Komiteen viser til den varslede gjennomgangen av klage- og ankesystemet i arbeids- og velferdsforvaltningen, og at Trygderettens kompetanse også skal vurderes. Komiteen peker på nødvendigheten av å ha et klage- og ankesystem som sikrer den enkelte bruker rettferdig behandling og det tilbudet de faktisk har krav på og behov for.

Komiteen støtter at inngangskravet til arbeidsavklaringspenger skal være at arbeidsevnen er nedsatt med minst halvparten og bygger på rettigheter opparbeidet i Folketrygden. Videre kan ytelsen gis til dem som har behov for aktiv behandling eller arbeidsrettet tiltak, eller etter å ha prøvd slike tiltak fortsatt skal anses å ha en viss mulighet for å komme i arbeid, og får oppfølging av Arbeids- og velferdsetaten. Komiteen viser videre til at arbeidsavklaringspenger skal kunne gis i ventetid før aktiv behandling eller et arbeidsrettet tiltak starter, og i ventetid under utarbeidelse av aktivitetsplaner.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser også til at arbeidsavklaringspenger skal kunne gis i inntil fire måneder når medlemmet som følge av sykdom skal vurderes for uførepensjon, og at perioden skal kunne forlenges i inntil fire måneder dersom krav om uførepensjon ikke er behandlet innen den fastsatte vedtaksperioden.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støtter ikke bortfall av arbeidsavklaringspenger mens behandling av søknad om uførepensjon er til vurdering. Disse medlemmer mener tvert imot at dersom man ikke i løpet av åtte måneder har greid å gjøre ferdig vedtak om uføretrygd, kan ikke den enkelte lastes for dette ved å bli stående uten inntekt. Det er svært viktig at dette arbeidet prioriteres, slik at man unngår unødvendig ventetid på endelig vedtak. Disse medlemmer er kjent med at det forekommer at personer står uten inntekt i påvente av endelig vedtak på uførepensjon, med dagens ordning. Å bruke en tidsfrist hvor virkemiddelet er å frata noen livsgrunnlaget, slik regjeringspartiene viser til i sine merknader, er ikke en akseptabel metode å bruke for å oppnå kortere saksbehandlingstid ved NAV. Det fremmes på denne bakgrunn forslag om at arbeidsavklaringspengene skal løpe inntil endelig vedtak om uføretrygd er gjort.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven) gjøres følgende endring:

§ 11-13 annet ledd bokstav c første punktum skal lyde:

Når medlemmet som følge av sykdom skal vurderes for uførepensjon."

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Venstre, viser til at perioden der en kan få en midlertidig ytelse i påvente av å få avgjort en søknad om uførepensjon, har blitt utvidet flere ganger. Flertallet viser videre til at perioden er foreslått doblet i forhold til det som gjelder på attføringspenger i dag. For den enkelte bruker er det viktig ikke å bli stående uten noen form for livsoppholdsytelse mens en venter på å få avklart om en får innvilget uførepensjon. Det er imidlertid også viktig at en innen rimelig tid får avklart om en har krav på uførepensjon. En begrensning i hvor lenge den midlertidige ytelsen skal kunne gis på slike vilkår, vil kunne bidra til at søknaden blir behandlet innen rimelig tid. Flertallet understreker at disse regelendringene ikke må føre til økte restanser.

Komiteens medlemmer fra Høyre,Kristelig Folkeparti og Venstre er enig i at det bør settes en øvre grense for hvor lenge arbeidsavklaringspenger kan gis i påvente av behandling av søknad om uførepensjon. Innenfor en periode på fire pluss fire måneder mener disse medlemmer at Arbeids- og velferdsetaten bør kunne garantere at alle søknader om uførepensjon fra personer som mottar arbeidsavklaringspenger vil bli avklart, og også kompensere søker for bortfall av inntekt dersom eventuelle brudd på garantien skyldes treg saksbehandling i etaten.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, peker på at arbeidsavklaringspenger også skal kunne gis til personer som tidligere har mottatt arbeidsavklaringspenger, og igjen blir arbeidsuføre som følge av annen sykdom innen seks måneder mens vedkommende er i arbeid uten å ha opparbeidet ny rett til sykepenger. Flertallet peker videre på at arbeidsavklaringspenger skal kunne gis til personer som tidligere har mottatt arbeidsavklaringspenger, og som igjen blir arbeidsuføre som følge av samme sykdom innen ett år, selv om nedsettelsen av arbeidsevnen anses å være rent forbigående.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har problemer med å se at forskjellen i om sykdom eller skade er en annen eller den samme, skal ha betydning for at arbeidsavklaringspenger igjen skal kunne utbetales. Disse medlemmer vil likestille dette, og mener at rettigheten bør inntreffe så snart sykdom/skade inntreffer og så lenge arbeidsforholdet har vart for kort tid til at en har krav på sykepenger. Det vil etter disse medlemmers syn være uholdbart å stå uten noen form for inntekt dersom for eksempel kreft blusser opp igjen, etter at man var kommet i arbeid, men før man har rukket å opparbeide seg rett til sykepenger.

Det fremmes på denne bakgrunn forslag om at retten til arbeidsavklaringspenger inntreffer på nytt når skade eller sykdom igjen oppstår og dersom arbeidsforholdet har vart for kort tid til at en har rukket å opparbeide seg rett til sykepenger.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven) gjøres følgende endring:

§ 11-13 tredje ledd første punktum skal lyde:

Arbeidsavklaringspenger kan også gis til medlem som tidligere har mottatt arbeidsavklaringspenger, og som igjen blir arbeidsufør mens vedkommende er i arbeid uten å ha opparbeidet ny rett til sykepenger etter kapittel 8."

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, peker på at de reglene det vises til, er videreført fra dagens rehabiliteringspenger. Bakgrunnen for reglene er at rehabiliteringspenger er blitt sett på som forlengede sykepenger. Ettersom målet med arbeidsavklaringspenger er å få flere raskere i arbeid, er det ikke foreslått noen utvidelse av muligheten for å motta arbeidsavklaringspenger i situasjoner der en egentlig ikke fyller inngangsvilkårene for ytelsen.

Komiteen støtter at grunnlaget for beregning av arbeidsavklaringspenger fastsettes ut fra den pensjonsgivende inntekt i året før arbeidsevnen ble nedsatt med minst halvparten, men maksimalt 6 G. Komiteen peker på at for enkelte kan inntekten ha variert de siste årene før arbeidsevnen ble redusert, og viser til at en da skal kunne få fastsatt grunnlaget til gjennomsnittet av de tre siste årene, og at taket for 6 G skal fastsettes med utgangspunkt i gjennomsnittet for treårsperioden framfor hvert enkelt år.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at for dem som ikke har opparbeidet seg rettigheter i folketrygden, er det gitt de samme rettigheter i forhold til behandling og arbeidsmarkedsrettede tiltak i forbindelse med innføringen av kvalifiseringsprogrammet, noe disse medlemmer støttet. Disse medlemmer ser derfor ingen grunn til å gi særregler for flyktninger. I folketrygdloven ligger flere bestemmelser som gjør at flyktninger automatisk oppnår de samme rettigheter som norske borgere må opparbeide seg over tid. I noen tilfeller har flyktninger flere folketrygdrettigheter enn norske statsborgere som har betalt inn trygdeavgift i flere tiår. Disse medlemmer viser til at Regjeringen i den nye utlendingsloven opphever skillet i beviskravene knyttet til hvem som anerkjennes som flyktning etter Flyktningkonvensjonen, og hvem som blir vernet mot retur av andre grunner. Disse medlemmer viser til at dette innebærer at flere blir definert som flyktninger, og at dette også har konsekvenser for offentlige ytelser. Disse medlemmer ønsket i motsetning til Regjeringen ved behandlingen av Ot.prp. nr. 75 (2006–2007) Om lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven), jf. Innst. O. nr. 42 (2007–2008) at Flyktningkonvensjonen skulle legges til grunn for hvem som skal defineres som flyktning i Norge, og kun personer som er reelt forfulgt skal falle inn under denne kategorien. Disse medlemmer vil også minne om at det kommer svært mange mennesker til Norge hvert eneste år, som ikke får status som flyktning, og som heller ikke har rett til pensjon fra sitt opprinnelsesland. Det er uheldig med en utvikling som går i retning av et sorteringssamfunn med ett sett regler for noen og med diverse særregler for andre. Disse medlemmer fremmer derfor forslag om at flyktningers særregler i folketrygden opphører.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven) skal følgende paragrafer oppheves:

• § 3-2 sjette ledd

• § 3-3 sjuende ledd

• § 11-2 tredje ledd (i utkastet til nytt kapittel 11)

• § 12-3 fjerde ledd annet punktum

• § 15-2 annet ledd

• § 17-3 første ledd bokstav c

• § 17- 3 tredje ledd

• § 17-4 fjerde ledd annet punktum

• § 18-2 tredje ledd

• § 18-3 tredje ledd annet punktum

• § 19-2 annet ledd

• § 19-3 fjerde ledd annet punktum."

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at grunnlaget for folketrygdlovens særregler for flyktninger er den spesielle situasjon flyktninger og statsløse befinner seg i. Flertallet viser videre til at Flyktningkonvensjonens artikkel 6 fastsetter at flyktninger må oppfylle de vilkår som ellers gjelder for å kunne nyte godt av en rettighet, unntatt slike betingelser som de på grunn av sin stilling som flyktninger ikke er i stand til å oppfylle. Det er dette prinsippet som er lagt til grunn for at det gjøres unntak for enkelte av opptjeningsreglene i folketrygden for flyktninger. I den nye utlendingsloven er det lagt til grunn at alle som får opphold i Norge fordi de flykter fra krig og forfølgelse, og har krav på beskyttelse i henhold til våre internasjonale forpliktelser, skal gis samme rettigheter. Det finnes etter flertallets oppfatning ingen rimelig grunn til at de som for eksempel flykter fra krig og har rett til beskyttelse etter Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK), skal ha dårligere rettigheter enn de som er forfulgt etter Flyktningkonvensjonen.

Komiteen støtter at ytelsen skal utgjøre 66 pst. av beregningsgrunnlaget og minste ytelse skal være 1,97 G. Komiteen viser videre til at for unge uføre skal den minste ytelsen være på 2,44 G. Komiteen viser til at man i forbindelse med oppfølgingen av Uførepensjonsutvalget skal komme tilbake med en vurdering av ordningen for unge uføre. Komiteen vil peke på viktigheten av å ha en kontinuerlig vurdering av nivået på ytelsen slik at alle som mottar arbeidsavklaringspenger, er sikret en rimelig kompensasjon for det inntektsbortfallet de enkelte har. Dette må også sees i sammenheng med tilleggsstønadene.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, viser til at det gis et standardisert barnetillegg til arbeidsavklaringspengene og at dette tillegget er likt for alle som mottar arbeidsavklaringspenger. Flertallet viser til at det standardiserte barnetillegget til rehabiliteringspenger og attføringspenger for tiden er på 27 kroner per barn per dag. Flertallet understreker at det er nødvendig med en kontinuerlig vurdering av dette nivået med utgangspunkt i å hindre barnefattigdom.

Komiteens medlem fra Høyre viser til at arbeidsavklaringspenger skal være en ordning for bortfall av arbeidsinntekt. Det kan derfor reises spørsmål om barnetillegg bør ytes i tillegg til ytelsen. Barnetillegget bidrar til å svekke arbeidslinjen fordi det kan heve kompensasjonsgraden betydelig. I Uførepensjonsutvalgets innstilling NOU 2007:4 Ny uførestønad og ny alderspensjon til uføre vises det til at mottakere av tidsbegrenset uførestønad kan få en kompensasjonsgrad etter skatt på langt over 100 pst. Etter dette medlems oppfatning bidrar dette til å fjerne ethvert økonomisk insentiv for arbeidsdeltakelse. I Ot.prp. nr. 4 (2008–2009) foreslås det å likestille offentlige og private tjenestepensjoner, noe som åpner for en bedre kompensasjonsgrad gjennom opptjente rettigheter. Videre vil økt barnetrygd for barnerike familier være et kompenserende tiltak for å forhindre barnefattigdom, og dette medlem viser i den forbindelse til Høyres alternative statsbudsjett for 2009, hvor dette foreslås innført. Dette medlem viser til Regjeringens forslag om å standardisere barnetillegget. Dersom man skal fravike intensjonen hvor arbeidsavklaringspenger skal kompensere bortfall av arbeidsinntekt, er dette en fornuftig endring som vil bidra til å styrke arbeidslinjen, hvor prinsippet må være at det alltid skal lønne seg å arbeide.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at mottakere av arbeidsavklaringspenger skal melde seg hos Arbeids- og velferdsetaten hver 14. dag, og at meldeplikten skal gjennomføres ved bruk av standardiserte meldekort på samme måte som for dagens attføringspengemottakere. Flertallet viser videre til at arbeidsavklaringspengene skal utbetales etterskuddsvis hver 14. dag basert på innsendte meldekort.

Flertallet peker på at for mange av dem som vil motta arbeidsavklaringspenger, vil det oppleves som svært krevende å overholde denne meldeplikten på grunn av sykdom og andre forhold. Flertallet vil derfor understreke viktigheten av muligheten til å få unntak fra denne meldeplikten, samt behovet for at meldekortene ikke er vanskelig å fylle ut.

Komiteen viser videre til at fritak for meldeplikt skal kunne gjøres tilbake i tid dersom det i ettertid viser seg at bruker skulle vært fritatt for meldeplikt for kortere eller lengre perioder.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre støtter flertallet av høringene som mener det må holde med innsending av meldekort én gang i måneden. Disse medlemmer er opptatt av at for mange som går på arbeidsavklaringspenger, er det gjort skoleringsvedtak for et helt år eller et lengre opphold på helseinstitusjon. Disse medlemmer er kjent med at dagpenger krever meldekort hver 14. dag, men mener at personer som går på dagpenger, hver eneste dag er pliktig til å søke jobb og/eller påta seg vikariater eller andre småjobber. Dette medfører at denne gruppen har større avvik i sine sysler fra dag til dag enn de som er tilkjent arbeidsavklaringspenger. Det fremmes på denne bakgrunn forslag om innsending av meldekort én gang i måneden.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven) gjøres følgende endring:

§ 11-7 første ledd første punktum skal lyde:

For å ha rett til ytelser etter dette kapitlet må medlemmet melde seg til Arbeids- og velferdsetaten hver fjerde uke (meldeperioden) og gi opplysninger som har betydning for retten til ytelsene."

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at det skal kunne gis arbeidsavklaringspenger i inntil tre måneder i ventetid på arbeid etter at vedkommende har gjennomført aktiv behandling eller arbeidsrettet tiltak. Flertallet vil understreke at for mange vil det kunne ta tid å komme i arbeid, og at det derfor er viktig med en nær oppfølging i forkant av at stønadsperioden løper ut.

Flertallet viser til at en eventuell utvidelse av perioden vil medføre budsjettmessige virkninger, og mener derfor at det er naturlig at slike vurderinger tas i forbindelse med framtidige budsjettbehandlinger. Videre peker flertallet på at det er to hensyn som må veies mot hverandre. På den ene siden bør det alltid lønne seg for mottaker å øke arbeidsinnsatsen, og på den andre siden bør det ikke være mer attraktivt å kombinere trygd og deltidsarbeid enn å ha fulltidsarbeid. Det finnes ikke noe system som fullt ut løser konflikten mellom disse hensynene. Flertallet viser til at det er foreslått at arbeidsavklaringspengene skal falle helt bort når mottaker jobber mer enn 60 pst. (terskelverdi), og at dette som hovedregel skal gjelde for hele den perioden der personen mottar arbeidsavklaringspenger. Det er imidlertid også foreslått at når medlemmet er nær ved å komme i fullt arbeid, kan det i inntil seks måneder gis arbeidsavklaringspenger når medlemmet arbeider inntil 80 pst. Flertallet viser til at de aller fleste mottakere av arbeidsavklaringspenger i ventetid på arbeid, vil oppfylle disse vilkårene.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti går imot regelen om at det kun skal kunne utbetales arbeidsavklaringspenger i tre måneder fra avsluttet opplegg, for å begynne i arbeid. Disse medlemmer viser til at denne regelen er en innstramming fra seks måneder til tre måneder som Regjeringen innførte i inneværende budsjett, mot disse medlemmers stemmer. Disse medlemmer er opptatt av at en søkerprosess til arbeidslivet tar tid, og særlig for dem som har vært lenge borte fra arbeidslivet. Disse medlemmer har også en tiltro til at de som har fått et behandlings- og skoleringsløp i tråd med sine ønsker, ikke vil vente med å søke jobber bare fordi han eller hun har seks måneder på seg.

Disse medlemmer støtter ikke forslaget om et restriktivt regelverk i forbindelse med opptrappingen tilbake til arbeidslivet. Disse medlemmer er opptatt av at det alltid skal lønne seg å arbeide og mener man vil være tjent med full fleksibilitet i en opptrappingsperiode på seks måneder. Disse medlemmer foreslår derfor full fleksibilitet i andelen arbeidsavklaringspenger de siste seks månedene og at avkorting av arbeidsavklaringspenger avkortes time for time.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven) gjøres følgende endringer:

§ 11-10 annet ledd skal lyde:

Arbeidsavklaringspenger kan også gis i inntil seks måneder etter at medlemmet er satt i stand til å skaffe seg arbeid som han eller hun kan utføre, jf. § 11-14.

§ 11-14 første ledd første punktum skal lyde:

Det kan gis arbeidsavklaringspenger i seks måneder etter at medlemmet er satt i stand til å skaffe seg arbeid som han eller hun kan utføre før vedkommende har fått tilbud om eller har fått arbeid, når vedkommende er registrert som reell arbeidssøker hos Arbeids- og velferdsetaten og overholder meldeplikten.

§ 11-18 nytt sjette ledd skal lyde:

Når medlemmet mottar arbeidsavklaringspenger i ventetid på arbeid (jf. § 11-14) kan det gis arbeidsavklaringspenger når medlemmet arbeider mindre enn 37,5 timer per uke.

§ 11-18 sjette ledd blir nytt sjuende ledd."

Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre viser til at Regjeringen i Ot.prp. nr. 32 (2006–2007) Om lov endringer i foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven bidro til at uførepensjon ikke lenger kan utbetales sammen med rehabiliteringspenger fra folketrygden, for ansatte i privat sektor. Dette bidro til en forskjellsbehandling av ansatte i privat sektor, da ansatte i offentlig sektor fremdeles ville ha denne rettigheten.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre viser til at i forbindelse med behandlingen av Representantforslag nr. 59 (2007–2008) fra stortingsrepresentantene Jan Tore Sanner, Martin Engeset, Svein Flåtten, Lars Sponheim og André N. Skjelstad om å sikre likebehandling av uførepensjon fra private og offentlige tjenestepensjonsordninger, jf. Innst. S. nr. 223 (2007–2008) uttrykte flertallet, bestående av medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet at, sitat:

"dette ikke var en innstramming, men en presisering av gjeldende rett."

Når 200 000 ansatte i privat sektor rammes på grunn av forskjellsbehandlingen og mister et viktig sosialt sikkerhetsnett ved sykdom over ett år, har det vært vanskelig for disse medlemmer å begripe hvordan en slik presisering har latt seg forsvare. Det er derfor meget gledelig å konstatere at Regjeringen i Ot.prp. nr. 4 (2008–2009) foretar en total snuoperasjon og foreslår å oppheve skillet mellom ansatte i privat og offentlig sektor, slik at også ansatte i privat sektor har rett til å få utbetalt uførepensjon fra sine tjenestepensjonsordninger når de mottar arbeidsavklaringspenger.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, peker på at det behovsprøvde barnetillegget til tidsbegrenset uførestønad er på inntil 0,4 G per barn. Flertallet ser det som naturlig at det må være felles regler for alle mottakere av arbeidsavklaringspenger. Et standardisert tillegg per barn er enkelt å administrere og det er enkelt å forstå for mottakerne. Behovsprøvd barnetillegg gir en mer målrettet fordelingsprofil i favør av barnefamilier med lav inntekt og flere barn. Innenfor en gitt økonomisk ramme kan dermed behovsprøvde tillegg være høyere for dem som får slike tillegg enn et standardisert tillegg til alle stønadsmottakere med barn. Flertallet mener at behovsprøving i denne sammenhengen vil være unødvendig komplisert og kan føre til en kraftig reduksjon i den økonomiske lønnsomheten av økt arbeidsinntekt, noe som øker risikoen for å skape "stønadsfeller". Det å fremme overgang til arbeid og styrke foreldrenes arbeidstilknytning er viktig, ikke minst for å forebygge og avhjelpe fattigdom blant barn.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti deler regjeringspartienes syn på at barnefattigdom ikke kan aksepteres, og må bekjempes aktivt. Når omsorgspersoner som i dag mottar tidsbegrenset uførestønad og et behovsprøvd barnetillegg på 0,4 G per barn, etter Regjeringens forslag nå vil få arbeidsavklaringspenger og et barnetillegg på 27 kroner per dag, vil det for disse bety en betydelig inntektsreduksjon. Dette medlem viser til at dette er et grep som statsminister Jens Stoltenberg selv, senest i oktober 2006, har beskrevet som usosialt, jf. skriftlig spørsmål fra Dagfinn Høybråten (Kristelig Folkeparti) til statsministeren datert 13. oktober 2006 som ble besvart 20. oktober 2006, jf. Dokument nr. 15:55 (2006–2007).

Dette medlem ser at når en slår sammen tre tidligere midlertidige ytelser til én ytelse, vil det være umulig å kunne beholde et system med ulike modeller for barnetillegget. Men dette medlem mener at Regjeringen bør være mer opptatt av å unngå usosiale utslag av denne reformen, og økende utfordringer med barnefattigdom.

Dette medlem fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen foreta en ny vurdering av om et system med høyere og behovsprøvd barnetillegg i tilknytning til arbeidsavklaringspenger er mer egnet enn et standardisert barnetillegg til å motvirke barnefattigdom, og fremme en egen sak om dette til Stortinget".

Arbeidsevnevurderinger og aktivitetsplaner

Komiteen viser til at alle som oppsøker NAV-kontoret, og som ønsker eller trenger bistand for å komme i arbeid, skal ha rett til å få vurdert sitt behov for bistand for å komme i arbeid og plikt til å medvirke til vurderingen. Komiteen vil peke på viktigheten av en systematisk arbeidsevnevurdering og vil understreke at det er vedkommendes muligheter som skal ligge til grunn for vurderingen. Komiteen peker videre på at konklusjonen om hvilket bistandsbehov personen har, skal komme som en følge av kartleggingen av hva som skal til for at den enkelte skal kunne komme tilbake i arbeid. Komiteen viser til at arbeidsevnevurderingen skal tilpasses individuelt. Komiteen viser til at brukeren skal ha rett til å klage på beslutninger som fattes på grunnlag av den foretatte arbeidsevnevurderingen. Komiteen vil understreke brukerens rett til medbestemmelse og innflytelse.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til St.meld nr. 9 (2006–2007) Arbeid, velferd og inkludering, hvor bruk av kontaktperson og koordinator ved NAV-kontoret som samordner aktiviteter og tjenesteytere, og som er brukernes rådgiver og veileder i hele eller deler av den tiden brukeren har kontakt med kontoret, omtales. Dette innebærer at de som har behov for bistand over noe tid eller som har sammensatte problemer, skal kunne ha én fast kontaktperson å forholde seg til. Det er viktig med et godt tillitsforhold mellom bruker og Arbeids- og velferdsetaten. I noen tilfeller vil det kunne oppstå samarbeidsproblemer eller sviktende tillit mellom bruker og saksbehandler. I tilfeller der bruker anmoder om annen saksbehandler, må etaten være innstilt på å finne smidige løsninger. For eksempel kan det legges til rette for skifte av saksbehandler, slik at brukers tillit til etaten kan opprettholdes. Flertallet mener at lovfestet rett til å bytte saksbehandler kan ha enkelte uheldige sider. Ny saksbehandler vil i kompliserte saker blant annet kunne medføre betydelig ekstra arbeid for kontoret, da den nye saksbehandleren må sette seg inn i omfattende sakskompleks. Flertallet peker videre på at det vil kunne være fare for at enkelte brukere anmoder om bytte av saksbehandler for å forsøke å unndra seg nødvendig og lovpålagt kontroll og oppfølging.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre peker på at ordningen med arbeidsavklaringspenger har som målsetting å bidra til at flere mennesker kommer ut i arbeid, og at kommunikasjon og samarbeid mellom saksbehandler og mottaker er avgjørende for at den enkelte bruker skal få en best mulig, og mest mulig individuelt tilpasset oppfølging. Brukermedvirkning er et helt sentralt element i NAV-reformen, men flertallets argumentasjon i forhold til bytte av saksbehandler, vitner om at dette ikke skal gjelde den helt grunnleggende hjelpen som en bruker har krav på og skal få. Disse medlemmer vil videre peke på at lovens ordlyd i utgangspunktet bør legge til grunn en positiv vinkling i forhold til den målgruppen som loven er ment å gjelde for, og at en ved siden av lovverket etablerer rutiner og ordninger for å plukke ut tilfeller lik den flertallet beskriver, hvor det argumenteres for at en lovfesting av retten til å skifte saksbehandler kan misbrukes av brukeren. Selv om disse medlemmer erkjenner at slike tilfeller kan inntreffe, bør lovverket formes rundt intensjonen om brukermedvirkning, ikke brukermistenkeliggjøring.

Disse medlemmer foreslår derfor et nytt fjerde ledd i § 11-11:

"I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven) gjøres følgende endring:

§ 11-11 nytt fjerde ledd:

Medlemmet har rett til å skifte saksbehandler én gang i løpet av stønadsperioden. Krav om skifte av saksbehandler må settes frem på oppfølgingstidspunktet."

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti mener at den enkelte bør ha rett til å kunne skifte saksbehandler i NAV, dog med en klar begrensning på hvor ofte en slik rett kan benyttes. Dette medlem mener at det ikke er hensiktsmessig å lovfeste en slik rett, men at retten klart framkommer i etatens skriftlige dokumentasjon av brukernes rettigheter.

Komiteen viser til at det i en ny bestemmelse i arbeids- og velferdsforvaltningsloven fastsettes en rett og plikt for brukere som har behov for bistand til å delta i utformingen av en konkret plan (aktivitetsplan) for hvordan vedkommende skal komme i arbeid. Komiteen viser til at denne planen skal være et arbeidsverktøy for å gjøre det enklere og systematisk følge opp mottakerne av arbeidsavklaringspenger slik at de kommer seg tilbake i arbeid. Komiteen understreker at brukerne skal sikres reell innflytelse under utarbeidelse av denne planen og ikke bare en plikt til å delta.