Forslaget til kapittel 30 supplerer kapittel 27 om vern mot vinningslovbrudd,
og inneholder bestemmelser om andre økonomiske lovbrudd. Kapitlet
svarer stort sett til Straffelovkommisjonens skisse til bestemmelser
om bedrageri, skattesvik og annen økonomisk uredelighet. Dessuten
går departementet inn for at bestemmelser om straff for økonomisk
utroskap, korrupsjon og påvirkningshandel og bestemmelser om straff
for regnskapsovertredelser tas med i dette kapitlet.
Forslaget viderefører med få unntak gjeldende rett, men det foreslås
en del språklige og lovtekniske moderniseringer, særlig som følge
av endringer i den alminnelige delen i straffeloven 2005. En realitetsendring
ligger i at departementet foreslår å erstatte vilkåret om vinnings
hensikt med et vilkår om vinnings forsett.
Departementet foreslår å nedjustere enkelte av de øvre strafferammene.
Formålet er at strafferammene skal være mer realistiske ut fra straffenivået
som er etablert gjennom rettspraksis.
Straffeloven 1902 setter straff for lite bedrageri, vanlig bedrageri,
databedrageri og grovt bedrageri.
Strafferammen for vanlig bedrageri og databedrageri er bot eller
fengsel inntil tre år. Grovt bedrageri straffes med fengsel inntil
seks år. Grovt uaktsomt vanlig og grovt bedrageri straffes med fengsel inntil
to år. For lite bedrageri er strafferammen bot eller fengsel inntil
seks måneder.
Departementet slutter seg til Straffelovkommisjonens forslag
om og begrunnelse for i det vesentlige å videreføre bedrageribestemmelsene
i straffeloven 1902. Inndeling av straffebestemmelsene i vanlig,
grov og mindre overtredelse er i tråd med den generelle tilnærming
ved utformingen av straffebud i straffeloven 2005.
Gjerningsbeskrivelsen i straffeloven 1902 foreslås videreført
med to realitetsendringer: Skyldkravet "vinnings hensikt" erstattes
med "forsett om vinning", og vilkåret om at tapet ved tradisjonelt
bedrageri må ramme den som føres bak lyset, videreføres ikke. Som
kommisjonen peker på, har vilkåret voldt enkelte tvilsspørsmål i
praksis. Det gir dermed en tydeligere avgrensing av straffansvaret
om bedrageri kan straffes selv om det bare rammer en tredjeperson.
De mest praktiske tilfellene av databedrageri er uberettiget
bruk av andres kredittkort eller debetkort i situasjoner hvor slike
kort eller kortinformasjon benyttes i maskinelle prosesser, og kortet
ikke kontrolleres av mennesker. Datakrimutvalget foreslår en bestemmelse
om kontomisbruk som skal ramme alle former for misbruk av konto
- uavhengig av om det er knyttet kort eller annen representasjon
til kontoforholdet eller ikke. Departementet følger ikke opp dette forslaget,
men foreslår at det i bestemmelsen om databedrageri føyes til at
den som disponerer over et kredittkort eller debetkort som tilhører
en annen og derved rettsstridig påvirker resultatet av en automatisert
databehandling, rammes av straffansvar. Tilføyelsen gjør loven mer
tilgjengelig og informativ.
Strafferammene for overtredelser av bedrageribestemmelsene i
straffeloven 1902 er de samme som for overtredelse av tilsvarende
bestemmelser om tyveri og underslag. Det er også i stor grad samsvar
i straffutmålingspraksis. I likhet med kommisjonen mener departementet
at det fortsatt bør være stor grad av samsvar i strafferammer og
straffenivå for bedrageri, tyveri og underslag. Departementet følger
derfor opp kommisjonens forslag om en strafferamme for vanlig bedrageri
på bot eller fengsel inntil to år. For grovt bedrageri foreslås
den øvre strafferammen på fengsel inntil seks år videreført. Ved
mindre bedrageri synes det å være tilstrekkelig å kunne reagere med
bot.
Straffeloven 1902 setter straff for tre hovedkategorier av såkalt
forsikringsbedrageri; svikaktig opptreden ved inngåelse av en forsikringsavtale,
svikaktig fremkallelse av et forsikringstilfelle, og svikaktig opptreden
ved et forsikringsoppgjør.
Straffelovkommisjonen skisserer en bestemmelse som i det vesentlige
svarer til den i straffeloven 1902. De groveste overtredelsene foreslås
imidlertid skilt ut i en egen bestemmelse.
Departementet slutter seg i hovedsak til kommisjonens forslag
om og begrunnelse for å videreføre straffeloven 1902 i to bestemmelser
om hhv. ordinær og grov overtredelse.
Departementet foreslår at opplysningssvikt ved inngåelsen av
en forsikringsavtale skal være straffbar både når gjerningspersonen
har utvist forsett med hensyn til at opplysningssvikten er av betydning
for forsikringsgiveren, og når det er utvist grov uaktsomhet i så
måte. Departementet antar at det er nokså upraktisk at gjerningspersonen
ikke er klar over dette forholdet, men det kan være vanskelig å
bevise. For at straffebestemmelsen skal virke tilstrekkelig effektivt
etter sitt formål, og av hensyn til bestemmelsens preventive virkning,
mener departementet derfor at grov uaktsomhet bør være tilstrekkelig
til straffansvar.
Departementet er enig i strafferammene kommisjonen foreslår.
Etter forslaget vil forsikringsbedrageri og grovt forsikringsbedrageri
kunne straffes med henholdsvis bot eller fengsel inntil to år og
fengsel inntil seks år. Forslaget innebærer en heving av strafferammen
for de alvorligste overtredelsene av straffeloven 1902. Hevingen
av strafferammen er imidlertid ikke ment å legge føringer for en
annen straffutmålingspraksis enn under gjeldende lov.
Folketrygdloven setter straff for den som forsettlig "mot bedre
vitende gir uriktige opplysninger eller holder tilbake opplysninger
som er viktige for rettigheter eller plikter" etter folketrygdloven.
Videre straffes den som forsettlig eller uaktsomt forsømmer opplysningsplikt
etter folketrygdloven. Overtredelser kan bare straffes med bøter.
Bestemmelsen brukes sjelden i praksis. Dersom forholdet har medført feilutbetaling
av trygdeytelse, vil det vanligvis være et bedrageri etter straffeloven
1902.
Departementet går i likhet med kommisjonen ikke inn for å innta
en bestemmelse om trygdebedrageri i straffeloven 2005. Hovedbegrunnelsen
er at overtredelser bare kan straffes med bot.
Straffeloven 1902 setter straff for enkelte bedragerilignende
handlinger som såkalte hotell- og restaurantbedragerier mv., og
å tilsnike seg adgang til forestillinger, transportmidler eller
lignende, uten å betale for seg. Loven rammer også blindpassasjer
på skip og deres medhjelpere.
Straffelovkommisjonen foreslår en bestemmelse som i det vesentlige
svarer til straffeloven 1902. Kommisjonen foreslår ikke å videreføre
den særlige regelen i om at forsøk på å tilsnike seg adgang til forestillinger
mv. likestilles med fullbyrdet overtredelse. Ifølge kommisjonen
bør forsøk i stedet vurderes etter de generelle forsøksreglene.
Straffen bør etter kommisjonens syn bare være bot.
Departementet har, i lys av målet om ikke å oppstille straff
for mindre alvorlige lovbrudd som det kan reageres mot på andre
måter enn ved bruk av straff, foreslått å avkriminalisere straffansvaret
i straffeloven for disse bedragerilignende handlingene.
Departementet går riktignok inn for å videreføre bestemmelsen
som rammer betalingsdyktige personer, men med den endring at bestemmelsen
kun rammer personer som "stikker av fra regningen" uten å oppgi
sin identitet. Dersom den som har mottatt ytelsen identifiserer
seg, men unnlater å betale til tross for å være i stand til det,
blir det opp til den som har levert ytelsen å kreve inn gjelden
på vanlig måte. Hvis den som har mottatt ytelsen mener den er mangelfull,
slik at betalingen kan holdes tilbake av den grunn, foreligger det
en sivilrettslig tvist som straffeloven ikke regulerer. Men også
i slike tilfeller påhviler det mottakeren av ytelsen å gjøre rede
for hvem han er.
Straffeloven 1902 setter straff for den som rettsstridig "søger"
å unndra seg eller andre offentlige skatter eller avgifter, for
eksempel ved å gi uriktige opplysninger til ligningsmyndighetene
for å unndra seg skatt.
Som Straffelovkommisjonen foreslår departementet å innta bestemmelser
om ordinært, grovt og grovt uaktsomt skattesvik i straffeloven 2005.
Bestemmelsene skal erstatte straffebestemmelsene om de alvorligste
formene for skatte- og avgiftssvik i spesiallovgivningen. I tråd
med kommisjonens forslag bør straffansvarets virkeområde begrenses
til unndragelse av de skatter og avgifter som fastsettes årlig av
Stortinget. I likhet med kommisjonen mener departementet at man
bør utvide straffansvaret i ligningsloven til ikke bare å gjelde
uriktige eller ufullstendige opplysninger, men også fullstendig
unnlatelse av å gi opplysninger.
Departementet er enig med kommisjonen i at en opplysningssvikt
bare bør kunne straffes etter straffelovens bestemmelser dersom
opplysningssvikten kan medføre skattemessige fordeler.
Departementet er enig med kommisjonen i at grovt uaktsomt skattesvik
bør reguleres i en egen bestemmelse. Dette er en lovteknisk forenkling
og innebærer ingen realitetsendring.
Departementet er langt på vei enig i kommisjonens skisse til
og begrunnelse for strafferammer i bestemmelsene om skattesvik.
Ordinært skattesvik vil etter forslaget kunne straffes med bot eller
fengsel inntil to år, og grovt skattesvik med fengsel inntil seks
år. Strafferammen for grovt uaktsomt skattesvik vil etter forslaget
være bot eller fengsel inntil ett år ved ordinær overtredelse. Etter
innspill fra Finansdepartementet går Justisdepartementet ikke inn
for å redusere dagens strafferamme på fengsel inntil seks år for
grovt uaktsomme tilfeller av grovt skattesvik.
Departementet går inn for å videreføre ligningslovens løsning
med en foreldelsesfrist på ti år både ved forsettlig og grovt uaktsomt
skattesvik.
Straffeloven 1902 setter straff for såkalt selskapssvindel. Loven
rammer uredelige forhold ved stiftelse eller utvidelse av aksjeselskap
og andre selskap med økonomisk formål og uredelige forhold ved overtakelse
av lån til et slikt selskap.
Departementet går som kommisjonen inn for å innta i ny straffelov
en bestemmelse om villedende og uriktig selskapsinformasjon, som
i det vesentligste svarer til straffeloven 1902.
Kommisjonen foreslo ikke en bestemmelse om grov villedende og
uriktig selskapsinformasjon. En slik bestemmelse er det heller ikke
i straffeloven 1902. Departementet går likevel inn for å innta en slik
bestemmelse i ny straffelov. Begrunnelsen er at handlingene denne
bestemmelsen rammer, har et stort skadepotensial.
Departementet ser – i motsetning til kommisjonen – ikke grunn
til å avkriminalisere grovt uaktsom overtredelse.
Departementet foreslår de samme strafferammene som for vanlig,
grovt og grovt uaktsomt bedrageri, ettersom lovbruddene både i straffverdighet
og skadepotensial ligger nært opp til hverandre.
Straffeloven 1902 setter straff for svikaktig dobbeltsalg av
gjenstander og fordringer og rettsstridig forføyning over helt eller
delvis innfridde gjeldsbrev. Strafferammen er bot eller fengsel
inntil tre år eller begge deler.
Departementet går som kommisjonen inn for å videreføre denne
bestemmelsen i straffeloven 1902. Departementet foreslår at strafferammen
for svikaktig dobbeltsalg settes til bot eller fengsel inntil to
år, dvs. det samme som for ordinært bedrageri.
Straffeloven 1902 setter straff for krenkelse av salgspant og
annen sikkerhetsrett.
Departementet går inn for å videreføre denne bestemmelsen i straffeloven
2005.
Som Straffelovkommisjonen mener departementet det må være tilstrekkelig
med en strafferamme i det nedre sjikt, og anser bot eller fengsel
inntil to år som passende.
Straffebudene mot korrupsjon i straffeloven 1902 ble tilføyd
ved lov i 2003. Bakgrunnen for de nye bestemmelsene var ratifikasjonen
av Europarådets strafferettslige konvensjon mot korrupsjon.
Departementet foreslår i proposisjonen her å videreføre straffebudene
mot korrupsjon, grov korrupsjon og påvirkningshandel med én endring:
Medvirkningstillegget er fjernet. Straffansvar for medvirkning
er regulert i den generelle bestemmelsen i straffeloven 2005. Materielle
endringer er ikke tilsiktet.
Straffebestemmelsene mot korrupsjon ble vedtatt for forholdsvis
kort tid siden, og straffenivået kan ikke sies å være endelig fastlagt.
Domstolene bør derfor ha rom til å fastsette et passende straffenivå
for denne typen overtredelser i konkrete saker. Det er for tidlig
å vurdere om strafferammene på tre og ti år er realistiske sammenholdt
med utmålingspraksis.
På denne bakgrunn foreslår departementet å videreføre maksimumsstraffene
på bot eller fengsel inntil tre år for vanlig korrupsjon og påvirkningshandel
og fengsel inntil ti år for grov korrupsjon.
Straffeloven 1902 regulerer straffansvaret for utroskap og grov
utroskap. Bestemmelsene rammer den som forsømmer en annens anliggender
som han styrer eller har tilsyn med, eller handler mot den annens
tarv. Straffen for utroskap er fengsel inntil tre år. Under særdeles
formildende omstendigheter kan bot anvendes alene. Straffen for
grov utroskap er fengsel inntil seks år.
Departementet foreslår bestemmelser som svarer til straffeloven
1902 med enkelte endringer.
Departementet mener som Straffelovkommisjonen at en strafferamme
på bot eller fengsel inntil to år for vanlig økonomisk utroskap
er tilstrekkelig. Rettspraksis om vanlig økonomisk utroskap er begrenset, men
det kan synes som om det normalt reageres med en kortere betinget
eller ubetinget fengselsstraff. Departementet kan på denne bakgrunn
vanskelig se at det kan være behov for en høyere strafferamme enn bot
eller fengsel inntil to år for vanlig økonomisk utroskap. Forslaget
er ikke ment å skulle endre straffutmålingspraksis. For grov økonomisk
utroskap, foreslår departementet i likhet med Straffelovkommisjonen,
å videreføre strafferammen etter gjeldende rett. Strafferammen på
fengsel inntil seks år er ikke urealistisk høy.
Det er tatt inn straffebestemmelser mot regnskapsovertredelser
i både regnskapsloven, bokføringsloven og straffeloven 1902.
Straffelovkommisjonen foreslår å ta inn straffebestemmelsene
mot regnskapsovertredelse, grov regnskapsovertredelse og grovt uaktsom
regnskapsovertredelse i lovforslaget.
Departementet foreslår å oppheve straffebestemmelsene i regnskapsloven
og i bokføringsloven slik at straffansvaret for regnskapsovertredelser
alene reguleres i straffeloven. Regnskapsovertredelser kan være
alvorlige straffbare handlinger. For eksempel kan manipulering av
regnskapsinformasjon i foretak få alvorlige konsekvenser. Det taler
for å regulere straffansvaret i straffeloven. Departementet foreslår også
et straffebud mot grov regnskapsovertredelse.
Departementet kan vanskelig se noe behov for en høyere øvre strafferamme
enn bøter eller fengsel inntil to år for en vanlig regnskapsovertredelse.
Komiteen vil understreke betydningen
av å bekjempe økonomisk kriminalitet, herunder skatte- og trygdesvindel
som bidrar til å svekke både grunnlaget for og legitimiteten til
velferdsstaten. Det at slike saker blir etterforsket og oppklart
er viktig i forhold til å bekjempe denne typen kriminalitet.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre og Sosialistisk Venstreparti, viser til at dagens
strafferammer i hovedsak videreføres for de lovbrudd som omtales
i dette kapittel, og at det utrykkelig sies at dagens straffenivå
for de ulike lovbrudd skal videreføres.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, er derfor fornøyd med at Regjeringen har
satt kampen mot økonomisk og organisert kriminalitet høyt på dagsordenen
gjennom styrking av Økokrim og politidistriktenes kompetanse på
denne typen kriminalitet.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, og Sosialistisk Venstreparti, ser det som viktig
at politiet frigjør ressurser til ikke bare å etterforske saker
som løpende kommer inn, men også drive systematisk, oppsøkende og
langsiktig etterforskningsarbeid rettet mot organisert og økonomisk
kriminalitet. Dette krever nært samarbeid med ulike offentlige etater
og samarbeid på tvers av landegrenser. Flertallet ser
det derfor som et viktig ledd i dette arbeidet å sikre kompetanse
og ressurser i etater som Skatteetaten, Toll- og avgiftsetaten og
Kredittilsynet.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, viser til behandlingen av
statsbudsjettet for 2009 hvor Fremskrittspartiet foreslo å kutte
bevilgningene til disse etatene med henholdsvis 248, 85 og 12 mill.
kroner, med den følge det ville fått for muligheten til å avdekke
alvorlig kriminalitet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
det er viktig å effektivisere en for stor og byråkratisk offentlig
sektor. Disse medlemmer er av den klare oppfatning
at det er mulig å effektivisere uten at dette går på bekostning av
den operative virksomhet i de ulike etater. Disse medlemmer vil
understreke at effektiviseringen ikke skal foretas i de ytre etater,
men gjennomføres i de sentrale organer.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, viser til komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet som vil fjerne sentrale deler av bestemmelsen
om skattesvik. Dette flertallet mener det fortsatt
bør være straffbart dersom en person "bør forstå" at han gir en
uriktig eller ufullstendig opplysning eller unnlater å gi pliktige
opplysninger, som han dermed får en skattefordel av. Dette flertallet frykter
at det vil bli svært enkelt å komme seg unna med skattesvik med
den avkriminaliseringen medlemmene fra Fremskrittspartiet legger opp
til.
Dette flertallet viser til utgangspunktet om at
straff skal være en subsidiær reaksjon i de tilfeller der andre
sanksjonsmuligheter ikke er tilstede eller åpenbart er utilstrekkelige. Dette
flertallet viser til at § 403 i straffeloven 1902 som setter
straff for å snike på transportkjøretøyer eller inn på utstillinger mv.,
i liten utstrekning har vært gjenstand for straffeforfølgning. Det
er heller ikke ønskelig at rettsvesenet skal bruke ressurser på
dette i framtiden. Transportselskapene har i stor grad etablert
sivilrettslige ordninger med tilleggsavgifter og rett til å holde
den reisende tilbake dersom vedkommende mangler gyldig billett. Dette
flertallet slutter derfor opp om forslaget om å ta denne
bestemmelsen ut av straffeloven.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre og Sosialistisk Venstreparti, viser til representanter
for kollektivtrafikken i Oslo som har gitt uttrykk for at antallet reisende
uten gyldig billett ble redusert betydelig ved innføringen av tilbakeholdsretten
i 2003. Flertallet ser det som viktig at ikke endringen
i straffeloven bidrar til å øke antallet som reiser uten gyldig
billett. Det har blitt fremført at muligheten for å tilkalle politiet
i tilfeller der den som ikke har gyldig billett nekter å oppgi identitet,
ofte er avgjørende for å få løst den aktuelle situasjonen, og er
i tillegg et viktig symbolsk virkemiddel for å hevde selskapets
rett til å ta tilleggsgebyr. Å tilkalle politi i disse tilfellene
er også den fremgangsmåten det er lagt opp til etter yrkestransportloven. Flertallet slutter
seg til disse betraktningene og mener det vil være i tråd med generell
rettsoppfatning å straffbelegge det å nekte å identifisere seg for
å slippe å betale tilleggsavgift. Flertallet ber
derfor Regjeringen om å utarbeide et slikt forslag fram mot ikrafttredelsen
av straffeloven. Dette vil også gi den nødvendige hjemmelen for
fortsatt å kunne tilkalle politiet i disse tilfellene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre har merket seg at Regjeringen foreslår at nå gjeldende
straffelovs § 403 som medfører at sniking på offentlige transportmidler
er gjort straffbart, nå skal oppheves. Dette er en regel som sammen
med en rekke andre tiltak har gjort at snikforekomsten i for eksempel
Oslo har blitt vesentlig lavere. I svar av 16. mars 2009 fra statsråden til
Høyres stortingsgruppe har Regjeringen ikke klargjort hvorfor den
ikke fant det bryderiet verdt å høre ansatte i transportselskapene
eller disses styrende organer da straffeloven ble utformet. Disse
medlemmer påpeker også at dette spørsmålet blir behandlet
prinsipielt annerledes hva angår bedragerilignende handlinger etter
ny straffelovs § 377 hvor tilsvarende og sammenliknbare handlinger
i forhold til taxitransport og restaurantbesøk fortsatt kan straffelegges.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
ikke enige i de reduksjoner Regjeringen foreslår i strafferammer
for å tilpasse disse til straffenivået. Disse medlemmer mener
det faktum at strafferammene ikke benyttes fullt ut heller tyder
på at straffenivået er for lavt.
Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:
"§ 371 første ledd innledningen skal lyde:
Med bot eller fengsel inntil 3 år straffes den som med forsett
om å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning"
Disse medlemmer mener trygdesvindel er meget alvorlig
og at det dessuten undergraver det norske velferdssystemet. Det
bør derfor slås hardt ned på. Disse medlemmer viser
i denne forbindelse til behandlingen av Ot.prp. nr. 76 (2007–2008) og
Innst. O. nr. 35 (2008–2009) der Fremskrittspartiets medlemmer fremmet
forslag om vurdering av karantenetid i de tilfeller hvor det er
åpenbart at det har foregått organisert trygdesvindel og i de tilfeller
hvor det foreligger en rettskraftig dom på at alvorlig trygdemisbruk
har skjedd.
Disse medlemmer mener skattereglene er kompliserte
og vanskelig å forstå for den enkelte skatteyter. I tillegg til
et komplekst lovverk, kommer forskrifter og ligningspraksis, som
det nærmest er umulig å ha full oversikt over. Resultatet av dette
er at skatteyter står igjen med stor risiko for å gjøre feil. Ligningsmyndighetene,
på den annen side, har liten takhøyde for feiltolkninger eller misforståelser.
Ligningsmyndighetene står dessuten i en uforholdsmessig sterk posisjon
i forhold til skatteyter, og overkjører i mange tilfeller skatteyter
fullstendig. Disse medlemmer mener straffeloven bør
ha en høyere terskel for å straffe skatteytere som ikke har forstått, eller
som har misforstått regelverket. En slik endring vil også gi incentiver
til å utforme enklere og mer praktiserbare regler.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag til endring i straffeloven 2005:
"§ 378 skal lyde:
§ 378 Skattesvik
Med bot eller fengsel inntil 2 år straffes den som gir uriktig
eller ufullstendig opplysning til en offentlig myndighet, eller
unnlater å gi pliktig opplysning, når han forstår at det kan føre
til skattemessige fordeler."
Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet
har gått inn for å vurdere en forkortelse av oppbevaringsfristen
for regnskapsopplysninger i forbindelse med behandlingen av ny bokføringslov.
I denne sammenheng ville det også være naturlig å korte ned den
skattemessige foreldelsesfristen. Straffebestemmelsen må imidlertid
henge sammen med de gjeldende oppbevaringsregler. Disse medlemmer vil
komme tilbake til vurderingen av kortere oppbevaringstid på et senere
tidspunkt.
Disse medlemmer er kritiske til Regjeringens forslag
om å bytte ut begrepet "avgift". Disse medlemmer mener
det er behov for fortsatt å opprettholde det begrepsmessige skillet
mellom avgifter og tradisjonelle skatter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre har merket seg at Regjeringens politikk fører til
at de store svindlerne klarer å gjennomføre kriminelle handlinger
uten å bli tatt. "Acta-saken" og "Fast-saken" ble ikke etterforsket
fordi Regjeringen ikke har satt Økokrim i tilstrekkelig resursmessig
situasjon til å håndtere disse forbrytelsene. Videre har skatteetaten
satt et "gulv" på 100 000 kroner og forfølger ikke mistanker som
dreier seg om mindre beløp. Det er mulig dette er god rødgrønn politikk.
Det er imidlertid dårlig justispolitikk.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
opptatt av at vanlige folk som etter beste evne prøver å sende riktige
opplysninger til kontrollmyndigheten, ikke skal oppleve urimelige sanksjoner
i de tilfeller hvor noe blir feil.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre støtter Regjeringens forslag, men viser til at
disse medlemmer ved gjentatte anledninger har påpekt den manglende
samhandlingen mellom ulike offentlige kontrolletater og politiet
i for eksempel trygde- og skattesviksaker hvor en lang rekke større
saker henlegges grunnet kapasitetsmangel i politiet. Disse
medlemmer har ikke konkludert med hvorvidt det er ønskelig
at andre instanser enn politiet, kan få begrenset etterforskningskompetanse
i saker om økonomisk kriminalitet for å avhjelpe det faktum at stadig
flere selskaper nå ansetter privatetterforskere for å etterforske
denne type kriminalitet i erkjennelsen av at politiet ikke har kapasitet. Disse
medlemmer viser for øvrig til at finanskrisen trolig vil
medføre økt press i forhold til økt forekomst av skatte-og avgiftsunndragelser.
Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å utrede hvorvidt andre instanser
enn politiet kan få begrenset etterforskningskompetanse i saker
om økonomisk kriminalitet, og ber samtidig Regjeringen legge frem
forslag om å lovregulere private granskninger og privat etterforskning
for å sikre at nødvendige rettsikkerhetshensyn ivaretas bedre."