Straffebudene i den maritime lovgivningen har først og fremst
vært nedfelt i kapittel 30 og kapittel 42 i straffeloven 1902, som
bare i liten grad har vært endret siden 1963. Ved innføringen av
skipssikkerhetsloven i 2007 ble det inntatt et eget kapittel med straffetrusler
for brudd på loven. Ellers inneholder den maritime spesiallovgivningen
bare spredte bestemmelser om straff.
Gjennom forslagene i proposisjonen foreslås det å videreføre
enkelte av straffetruslene i straffeloven 1902 kapittel 30 og 42.
De fleste overtredelser av sjømannsloven som i dag er sanksjonert
med straff, foreslås opphevet. Reaksjoner fra arbeidsgiver/rederi anses
som bedre egnet enn straff. Bestemmelser om straff for overtredelser
av sjøloven foreslås derimot i all hovedsak videreført. I de fleste
straffetruslene foreslås innført et vesentlighetskriterium for å
markere at det kun er for grovere overtredelser det skal reageres
med straff. Dessuten foreslås det at kun forsettlige og grovt uaktsomme
handlinger rammes av straffebudene. Samlet sett innebærer lovforslagene
at terskelen for straffbare handlinger heves og at det foretas en
avkriminalisering på området i en ikke ubetydelig skala. De straffetrusler
som foreslås videreført, er imidlertid gitt en mer moderne form
og er bedre tilpasset behovet i dagens skipsfart.
Etter straffeloven 1902 § 142 ("blasfemiparagrafen") er det straffbart
i ord eller handling offentlig å forhåne eller på en krenkende eller
sårende måte å vise ringeakt for "nogen trosbekjennelse hvis utøvelse
her i riket er tillatt eller noget lovlig her bestående religionssamfunds
troslærdommer eller gudsdyrkelse".
Straffelovkommisjonen foreslår at straffeloven 1902 § 142 ikke
videreføres. Hovedbegrunnelsen er at bestemmelsen ikke blir brukt,
samt at den samfunnsmessige og kulturelle utviklingen har gjort
en slik bestemmelse unødvendig. Straffelovkommisjonen påpeker at
blasfemiske handlinger og ytringer riktignok kan virke krenkende
på enkeltpersoner, idet de rammer holdninger og oppfatninger som
for religiøse mennesker utgjør sentrale deler av deres grunnleggende
livsanskuelse. Men følelser som knytter seg til slike overbevisninger
bør ikke ha noen egen strafferettslig beskyttelse.
Ytringsfrihetskommisjonen foreslo også å oppheve blasfemibestemmelsen.
På denne bakgrunn foreslår departementet ikke et eget straffebud
som verner mot blasfemiske ytringer.
Komiteen viser til at straffeloven
1902 inneholder to egne kapitler om forbrytelser og forseelser i
sjøfartsforhold. Siden disse bestemmelsene ikke har en generell
karakter, foreslås de overført til den maritime lovgivningen. Komiteen slutter
seg til dette. Komiteen viser til at straffebudene
i disse kapitlene i hovedsak har vært uendret de siste 45 år og
de fleste straffebudene er bare i beskjeden utstrekning blitt anvendt.
Komiteen er av den oppfatning at straff primært
skal benyttes der andre sanksjonsformer er utilstrekkelige og bør
ikke benyttes ved de minst alvorlige overtredelsene. Komiteen slutter
seg av den grunn til å oppheve flere av straffebudene som gjelder
overtredelser av sjømannsloven. Her vil arbeidsrettslige reaksjoner
fra rederi/arbeidsgiver være mest effektivt.
Komiteen viser til at straff for overtredelser
av sjøloven i hovedsak videreføres, men slutter seg til at det i
de fleste straffebestemmelsene innføres et vesentlighetskriterium
for å understreke at det kun er de grovere overtredelsene som skal
belegges med straff. Strafferammene senkes også til seks måneder
med unntak av bestemmelsene om å unnlate å yte hjelp ved sammenstøt
eller der en skipsfører forlater skipet i havsnød. Komiteen vil
bemerke at sjøfartsorganisasjonene i hovedsak slutter opp om forslagene.
Komiteen viser til at dagens straffelov gjør det straffbart
i ord eller handling å offentlig forhåne eller på en krenkende eller
sårende måte vise ringeakt for noens trosbekjennelse, troslærdommer
eller gudsdyrkelse. Senest i 2004 drøftet Stortinget i behandlingen av
St.meld. nr. 26 (2003–2004) om endring av grunnlovens § 100, hvorvidt
det var grunnlag for å opprettholde en bestemmelse om blasfemi.
Flertallet i justiskomiteen uttalte da:
"Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og
Kristelig Folkeparti vil fremheve at retten til å si hva man mener
og retten til usensurert informasjon, er en forutsetning for demokratiet.
Men det er ingen menneskerett å krenke eller håne andres religiøse
følelsesliv. Det er viktig for disse medlemmer å påpeke at enkeltpersoners
religiøse tro kan være forbundet med dype følelser og være avgjørende
for identitet og egenverd. Når religionen hånes, kan det oppleves
av troende som et angrep på deres dypeste identitet. Slike ytringer
bidrar etter disse medlemmers oppfatning ikke til oppfyllelse av
de prinsipper som ytringsfriheten er ment å verne. […] Disse medlemmer
synes derfor det er positivt at departementet foreslår en ny grunnlovsbestemmelse
om ytringsfrihet som gir rom for å beholde blasfemiforbudet."
Komiteen er tilfreds med at Regjeringen nå foreslår
å oppheve blasfemibestemmelsen. Dette er også i tråd med anbefalingene
fra Ytringsfrihetskommisjonen.
Komiteen viser til at blasfemibestemmelsen ikke
har blitt brukt siden 1930-tallet, og at ingen er blitt dømt etter
den siden 1912. Dette viser at det ikke er behov for et slikt straffebud
i våre dager. Utviklingen gjenspeiler at en rekke religionskritiske
ytringer som må regnes som blasfemiske, i dag må anses som politiske
ytringer som ligger i ytringsfrihetens kjerneområde. Et velfungerende
demokrati forutsetter en mest mulig fri og åpen religionskritikk
og ‑debatt. Det gjelder ikke minst i et flerkulturelt samfunn.
Komiteen viser til at det i medhold av andre bestemmelser
fortsatt vil være straffbart å utsette noen for hat og forfølgelse
på grunn av deres tro, og det vil fortsatt være straffbart å krenke
religiøse handlinger ved for eksempel å avbryte eller forstyrre en
gudstjeneste.
Komiteen viser til at Regjeringen i angjeldende
odelstingsproposisjon la opp til en prosess fram til ikrafttredelsesproposisjonen
der en skulle utarbeide et forslag til utvidelse av bestemmelsen
om hatefulle ytringer. Forslaget var ment å utvide bestemmelsen om
hatefulle ytringer, slik at også de groveste blasfemiske ytringer
som i sitt innhold var sterkt forhånende eller på annen måte krenkende
og fjernt fra ethvert saklig meningsinnhold, kunne omfattes. Forslaget var
ment å skulle få ordinær lovbehandling og legges ut på full høring.
Komiteen viser til svar fra justisministeren på spørsmål
fra justiskomiteen 4. februar 2009 der det opplyses at Regjeringen
likevel ikke kommer til å fremme et forslag til utvidelse av § 185
om hatefulle ytringer. Komiteen er tilfreds med denne
beslutningen, og er glad for at det nå ser ut til å være bred enighet
blant de aller fleste politiske partier om å fjerne blasfemiparagrafen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er svært kritiske til saksbehandlingen i Regjeringen
i forkant av forslaget om å lage en ny bestemmelse om forbud mot
hatefulle ytringer. Disse medlemmer viser til at
Regjeringen ønsker å avskaffe den sovende blasfemiparagrafen – som
altså ikke har noe reelt innhold – og erstatte den med en ny bestemmelse
som, etter regjeringsmedlemmers utsagn, ikke skulle begrense ytringsfriheten.
Etter disse medlemmers oppfatning er det vanskelig
å se hvordan denne kombinasjonen kunne være mulig all den tid det
ikke har vært noen begrensninger i ytringsfriheten hva gjelder omtale
av religioner frem til nå.
Disse medlemmer er tilfreds med at forslaget nå
er lagt dødt, men mener det i sin tid skapte en unødig debatt hvor
regjeringen utfordret ytringsfrihetens kår i Norge.