Miljøverndepartementet legger i proposisjonen frem forslag til
ny lov om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfoldloven),
som vil avløse naturvernloven og deler av lakse- og innlandsfiskloven og
viltloven. Begge de sistnevnte lover vil imidlertid bestå som selvstendige
ressurslover, men slik at generelle mål, prinsipper og regler for
høsting og annet uttak følger av naturmangfoldloven.
Naturmangfoldloven skal legge til rette for et helhetlig, langsiktig
og forpliktende juridisk grunnlag for bærekraftig bruk og vern av
naturens mangfold.
Loven er en oppfølging av biomangfoldkonvensjonen, som er den
sentrale konvensjonen for bærekraftig bruk og vern av naturens mangfold.
Lovforslaget bygger på Biomangfoldlovutvalgets forslag i NOU
2004:28 Lov om bevaring av natur, landskap og biologisk mangfold
(naturmangfoldloven). Utvalget hadde som mandat å utrede et nytt lovgrunnlag
for samordnet forvaltning av biologisk mangfold. Utvalget skulle
foreslå regler og prinsipper for vern for å sikre bærekraftig bruk
og bevaring av biologisk mangfold som skulle gjelde for alle sektorer.
Forslaget til naturmangfoldlov inneholder forvaltningsmål for
naturtyper og arter og prinsipper for bærekraftig bruk av naturens
mangfold, regler om artsforvaltning, regler om fremmede organismer,
om områdevern, om utvalgte naturtyper, om tilgang til genetisk materiale
og om håndheving og sanksjoner. Loven vil etter forslaget gjelde
for alt naturmangfold, dvs. for økosystemer, naturtyper, arter og
genetisk mangfold innenfor bestander av arter. Selv om loven skal
gjelde alt naturmangfold, vil man bl.a. gjennom lovens regler om
kunnskapsbasert forvaltning kunne gi klare signaler om hvilke arter
og naturtyper det er viktigst å ta vare på.
Det foreslås i proposisjonen endring i 15 andre lover. Forholdet
mellom naturmangfoldloven og enkelte sentrale areal- og ressurslover,
som ny plandel av plan- og bygningsloven og havressursloven, er
avklart i arbeidet med disse lovene. Det er i proposisjonen gjort
rede for gjeldende lover og naturmangfoldloven.
Forslag til ny naturmangfoldlov, samt endringer i andre lover,
legger opp til en felles tilnærming og samordning av regelverk som
berører naturens mangfold.
Den enkelte lov regulerer visse typer virksomhet eller ressurser.
Ressurslover som f.eks. viltloven, lakse- og innlandsfiskloven og
havressursloven omfatter hver sine deler av det biologiske mangfoldet. Inngrepslovene
omfatter hver sine typer inngrep. Plan- og bygningsloven er en samordnende
lov når det gjelder arealbruk, men omfatter ikke høsting, introduksjoner
av fremmede organismer eller uttak og utnytting av genetisk materiale.
Naturvernloven er i dag den loven som i størst grad omfatter
naturens mangfold på alle nivåer, fra variasjon innenfor arter (genetisk
mangfold) til variasjon mellom arter og variasjon innenfor og mellom økosystemer,
og alle typer påvirkning. Men naturvernloven er en vernelov, ikke
en generell lov om bærekraftig bruk, og den fanger ikke opp mer
generelle påvirkninger som f.eks. klimaendringer.
Naturmangfoldloven skal dekke opp mangler i gjeldende lovgivning,
samle regler der utfordringene er de samme, og samordne regler som
bør støtte opp om hverandre. Med mangler menes ikke bare konkrete
"hull" i lovgivningen, men også temaer der det finnes regler, men
som ikke er tilpasset en moderne naturforvaltning.
I forslag til naturmangfoldlov § 8 understrekes bl.a. viktigheten
av en kunnskapsbasert naturforvaltning, som er en ny bestemmelse
i forhold til gjeldende rett. Det er i tillegg til vitenskapelig
kunnskap også tale om erfaringskunnskap som bl.a. er basert på generasjoners
bruk av naturen. Dette kunnskapsgrunnlaget vil måtte bygges opp
og legges til grunn på tvers av sektorer.
Naturmangfoldloven skal bidra til å samle regler om fremmede
organismer, tette hull og gi samordnende prinsipper for vurdering
av innførsel og utsetting. Også regler om opprydding og andre skadebegrensende
tiltak innføres i naturmangfoldloven.
Departementet legger til grunn at naturmangfoldloven opphever
naturvernloven og deler av viltloven og lakse- og innlandsfiskloven.
Overgangsbestemmelsene gjør det videre klart at forskrifter, enkeltvedtak
og beslutninger om delegering med hjemmel i bestemmelser som oppheves
eller endres, fortsatt står ved lag inntil Kongen bestemmer annet.
Det foreslås særskilte overgangsbestemmelser om dispensasjon og
erstatning ved områdevern.
Formålet med naturmangfoldloven er at naturen med dens biologiske,
landskapsmessige og geologiske mangfold og økologiske prosesser
tas vare på for fremtiden, også slik at den gir grunnlag for menneskers
virksomhet, kultur, helse og trivsel, nå og i fremtiden, også som
grunnlag for samisk kultur.
Det er lagt vekt på at naturmangfoldloven skal bidra til å oppfylle
Norges internasjonale forpliktelser om bærekraftig bruk og vern
av naturens mangfold. Det er lagt vekt på at konvensjoner og internasjonale retningslinjer,
samt prinsipper for bruk og vern utover de rent juridisk bindende
bestemmelser, videreføres i en ny lov. Videre er det påvist visse
mangler i gjeldende rett, noe som også er en følge av utviklingen
som er skjedd etter ratifikasjon av de ulike konvensjonene. Dette
gjelder for flere konvensjoner, men særlig for biomangfoldkonvensjonen.
Departementet viser til at EU har fire sentrale regelverk om
naturforvaltning: Fugledirektivet, habitatdirektivet, vanndirektivet
og miljøansvarsdirektivet, disse er omtalt i proposisjonen. Viktige
grep fra EUs naturverndirektiver er brukt som en viktig referanseramme
i arbeidet med naturmangfoldloven, men det er tatt hensyn til særskilte
norske naturforhold. Naturmangfoldloven skal sikre en mer helhetlig lovgivning
om naturens mangfold, der bærekraftig bruk gjennomgående inngår
i en lov med et bredere spekter av virkemidler enn naturverndirektivene.
Formålsbestemmelsen sier noe om hva naturmangfoldloven skal bidra
med, og virkemidlene for å nå målet er både bærekraftig bruk og
vern. De fleste tiltak som kan påvirke naturmangfoldet vil imidlertid fortsatt
bli regulert etter andre lover. Betydningen av formålsbestemmelsen
ved lovtolking og skjønnsutøvelse etter annet lovverk blir derfor
vesentlig. Andre lover har ofte egne formålsbestemmelser eller egne
retningslinjer for skjønnsutøving. Betydningen av naturmangfoldloven
§ 1 vil da være at ivaretakelse av naturmangfoldet blir et tilleggshensyn
i skjønnsutøvelsen, sammen med de formål som den aktuelle lov setter
opp. Hvis det er kryssende hensyn og verdier, vil dette ha betydning
for hvor langt man i den aktuelle saken vil gå for å ivareta de
verdiene som ligger i naturmangfoldloven § 1. Det vil også være
viktig å vurdere resultatet av den samlede myndighetsutøvelsen,
ikke bare av avgjørelsen i den enkelte sak.
Departementet viser til at utover den betydningen som § 1 har,
vil det følge av den enkelte bestemmelse i naturmangfoldloven hva
dens betydning er for forvaltning etter en annen lov. Formålsbestemmelsen har
ingen umiddelbar rettsvirkning overfor den enkelte borger.
Naturmangfoldloven skal gjelde side om side med annet lovverk,
og naturmangfoldloven og annet lovverk vil på en rekke områder utfylle
hverandre. Det vil derfor fortsatt være behov for sektorlover som gir
regler for nærmere bestemte biologiske ressurser. I hovedsak er
det lagt opp til at de prinsipper og regler som skal være felles
for de forskjellige biologiske ressurser, fortrinnsvis hjemles i
naturmangfoldloven, mens mer konkrete regler om høsting av arter
eller utbygging og bruk som berører naturens mangfold, reguleres
av sektorlovene innenfor rammen av naturmangfoldloven.
Naturmangfoldloven er en lov om oppfølging av biomangfoldkonvensjonen,
og som i all hovedsak er innrettet mot bærekraftig bruk og vern
av biologisk mangfold. Man ser dette som naturlig da det er plan- og
bygningsloven som har den sentrale rollen med å følge opp landskapskonvensjonen.
Bevaring av det domestiserte (genetiske) mangfold bør i følge
departementet ha en plass i loven, men det er lite hensiktsmessig
å ha omfattende regler om dette i loven.
Regjeringen ser det som ønskelig at lovens prinsipper skal gjelde
til havs i så stor utstrekning som mulig.
Utenfor territorialgrensen innebærer havretten at man i utgangspunktet
ikke kan gripe inn i skipsfart, overflygninger, legging og drift
av kabler og rørledninger og annen virksomhet som dekkes av det
åpne havs friheter, herunder militære øvelser. Videre krever internasjonale
forpliktelser forutgående avklaring gjennom multilaterale eller
bilaterale prosesser i en rekke tilfeller.
Det vises til at det både i loven og forarbeidene må tydeliggjøres
hvilke bestemmelser som det kan være aktuelt å gi anvendelse utenfor
12 nm, og at man velger formuleringer som ikke skaper usikkerhet
hva angår overensstemmelse med havrettens system og regler.
Ved fastsettelsen av lovens geografiske virkeområde er det lagt
vekt på at det går et folkerettslig skille der sjøterritoriet slutter,
og man har valgt en struktur der lovens bestemmelser automatisk
gjøres gjeldende på land og i sjø ut til grensen for sjøterritoriet.
For sokkelen og sonene utenfor sjøterritoriet vil enkelte av lovens
bestemmelser gjelde direkte for både norske borgere og utlendinger.
Med uttrykket "så langt de passer" tas det høyde for at disse bestemmelsene etter
sitt innhold ikke får anvendelse på kontinentalsokkelen, men vil
kunne gjelde i sonen, eller omvendt – eventuelt at deler av bestemmelsen
ikke er relevante til havs.
Lovens øvrige bestemmelser skal ikke gjøres gjeldende på sokkelen
og i sonene. Dette har bl.a. sammenheng med at flere av lovens bestemmelser kun
er ment å virke på land og i kystnære områder. Det gjelder bl.a.
bestemmelsene om erstatning for tap og følgekostnader når husdyr
og tamrein blir drept eller skadet av rovvilt, ferdselsregulering
i utmark, meldeplikt for skogbruks- og jordbrukstiltak og genetisk
materiale i offentlige samlinger. Disse bestemmelsene er derfor
ikke gitt anvendelse på sokkelen og i sonene.
Det er imidlertid andre bestemmelser i loven som er relevante
i sjø, men som ikke er gitt anvendelse på sokkelen og i sonene.
Dette omfatter bl.a. bestemmelser om prioriterte arter, utsetting
av fremmede organismer, utvalgte naturtyper og områdevern. Det er foretatt
en vurdering av forholdet til folkeretten i relasjon til disse bestemmelsene,
og som ifølge departementet har avdekket behov for endringer og
tilpasninger dersom de skal gjøres gjeldende utenfor 12 nm. Det
vil være behov for en grundig vurdering av forholdet til sektorlovene
og hvilke samfunnsmessige og miljømessige konsekvenser det vil ha
om en skal gi disse bestemmelsene anvendelse på sokkelen og i sonene.
Regjeringen vil derfor foreta en grundig vurdering hvorvidt, og
eventuelt i hvilken form, øvrige bestemmelser skal gis anvendelse
utenfor 12 nm.
Det foreslås at lovens bestemmelser om tilgang til genetisk materiale
skal gjøres gjeldende også for Svalbard og Jan Mayen, da det i dag
ikke er regler om dette. Kongen kan bestemme om også andre bestemmelser
skal gjelde for Svalbard og Jan Mayen.
Bærekraftig bruk skal – i samsvar med formålsbestemmelsen for
loven – være et sentralt virkemiddel for å ta vare på naturmangfoldet.
Departementet viser til at regler om bærekraftig bruk bør inneholde
mål for naturmangfoldet, og som bør være mer konkret enn det er
rom for i lovens alminnelige formålsbestemmelse. Målene må være
utformet slik at det er etterprøvbart om de nås. Målene skal gjelde
på tvers av sektorene og bidra til en bedre samordning av den samlede
forvaltningen av naturmangfoldet.
Målene retter seg først og fremst mot forvaltningens skjønnsutøvelse
etter denne loven og etter annet lovverk av betydning for område-
og artsforvaltningen, men vil også kunne legges til grunn i lovtolkningen.
Målene vil kunne spille en rolle f.eks. ved prioritering av tilskuddsmidler
og ved planlegging etter plan- og bygningsloven, og målene har betydning
for hva som kan anses som aktsom opptreden etter § 6.
Målet for naturtyper er at mangfoldet av naturtyper ivaretas
innenfor deres naturlige utbredelsesområde og med det artsmangfoldet
og de økologiske prosessene som kjennetegner den enkelte naturtype (§ 4).
Målet for arter er at artene og deres genetiske mangfold ivaretas
på lang sikt og at artene forekommer i levedyktige bestander i sine
naturlige utbredelsesområder. Så langt det er nødvendig for å nå
dette målet ivaretas også artenes økologiske funksjonsområder og
de øvrige økologiske betingelsene som de er avhengige av (§ 5).
Det vises til at forvaltningen av naturen – både av private og
av offentlige aktører – i størst mulig grad skal innrettes slik
at disse målene kan nås. Forvaltningsmålene for naturtyper og arter
pålegger ikke forvaltningen eller private noen direkte forpliktelser, men
har betydning for lovtolkning og skjønnsutøvelse etter denne og
andre lover, samt for utforming av regelverk.
Selv om forvaltningsmålene ikke skaper noen direkte forpliktelser,
angir de rammer for handling etter andre bestemmelser i naturmangfoldloven
eller andre lover. En slik bestemmelse er bestemmelsen om en generell
aktsomhetsplikt (§ 6), som understreker den enkeltes ansvar for
å opptre aktsomt. I dette ligger en plikt til å søke å gjøre seg
kjent med hvilke naturverdier som kan bli skadelidende, som er en
forutsetning for å gjøre aktsomhetsplikten effektiv. Aktsomhetsplikten
innebærer at også den enkelte skal gjøre det som er rimelig for
å unngå skade på naturmangfoldet.
Loven inneholder noen sentrale prinsipper – kunnskapsgrunnlaget
og miljørettslige prinsipper – som legges til grunn ved myndighetsutøving
etter naturmangfoldloven og annen lov, ved tildeling av offentlige
tilskudd og når det offentlige forvalter fast eiendom. Dette gjelder
følgende prinsipper:
Det foreslås å innføre en generell hjemmel for Kongen til å kunne
fastsette retningsgivende kvalitetsnormer for naturmangfoldet, og
som skal være retningsgivende ved utøving av offentlig myndighet (§ 13).
Normen kan knyttes til forekomsten av bestemte naturtyper eller
arter, eller andre forhold av betydning for naturens mangfold. Det
kan være særlig aktuelt å utvikle slike normer for truet natur,
f.eks. forekomsten av truede arter eller truede naturtyper. Slike
normer kan brukes alene eller i kombinasjon med at en art prioriteres
eller en naturtype blir utvalgt, og det kan være aktuelt å lage
konkrete miljøkvalitetsnormer og mål for et verneområde. Det er tatt
inn en avgrensing i forhold til forurensingsloven og vannressursloven.
Tiltak etter naturmangfoldloven og andre lover skal avveies mot
andre viktige samfunnsinteresser. Det foreslås innført en egen vektleggingsbestemmelse
for vedtak i eller i medhold av loven, som berører samiske interesser
direkte (§ 14).
Departementet viser til at internasjonale forpliktelser, nasjonale
målsettinger, Biomangfoldutvalgets forslag og innkomne høringsuttalelser
har dannet et viktig grunnlag for utformingen av forslag til regler for
forvaltning av arter. Det er lagt vekt på å få på plass et juridisk
rammeverk som gir mulighet til å nå målet om å stanse tapet av det
biologiske mangfoldet innen 2010.
Det foreslås i loven et generelt forvaltningsprinsipp for dyr,
planter og sopp. Forslaget innebærer i hovedsak generelle regler
om høsting eller annet uttak av arter på land, innsjøer og vassdrag,
samt regler om særskilt beskyttelse av arter og handel med arter. Adgangen
til høsting og annen utnyttelse av viltlevende marine ressurser
reguleres av havressursloven. Det innebærer at reglene i naturmangfoldloven
om høsting og annet uttak ikke kommer til anvendelse på marine organismer.
Havressurslovens regler om viltlevende marine ressurser er imidlertid
foreslått supplert av naturmangfoldlovens formålsbestemmelse (§ 1)
og lovens kap. II.
For arter på land, inklusive innsjøer og vassdrag, innebærer
forvaltningsprinsippet at reglene om høsting og annet uttak av landlevende
dyr, planter og sopp forankres i naturmangfoldloven (§ 15). For
vilt og lakse- og innlandsfisk innebærer det at høsting og annet
uttak er tillatt når myndighetene har åpnet for det. For virvelløse
dyr og planter og sopp er det lagt opp til et noe mer fleksibelt
system for å sikre en forvaltning som kan gjennomføres på en forsvarlig,
men hensiktsmessig måte.
Som vilkår for høsting foreslås det at høsting kan tillates når
best tilgjengelig kunnskap tilsier at arten produserer et høstingsverdig
overskudd. Videre skal det ved beslutninger om høsting bl.a. legges
vekt på artens funksjon i økosystemet og artens betydning for næring
og rekreasjon (§ 16). Det foreslås regler om at høsting bør ha et
dokumentasjonskrav som må være knyttet til eksisterende kunnskap,
men det kan i enkelte tilfeller innebære krav om å fremskaffe relevant kunnskap.
I proposisjonen benyttes formuleringen "best tilgjengelig dokumentasjon",
som innebærer at dokumentasjonen i hovedsak skal baseres på eksisterende kunnskap,
og som videre – og i størst mulig grad – skal være basert på kunnskap
framskaffet ved vitenskapelige metoder. Men også informasjon som
fremkommer gjennom rapporteringer og erfaringsbasert kunnskap hos
alle aktører skal kunne brukes som dokumentasjon. Etter departementets
syn vil vilkåret "best tilgjengelig kunnskap" sikre forutsigbarhet
med hensyn til hva som forventes av kunnskapsinnhenting. Samtidig
vil et slikt kunnskapskrav være enkelt å praktisere og lett å forholde
seg til for næringen og brukerne. Vilkåret er i samsvar med internasjonale konvensjoner
Norge har sluttet seg til.
Vilkåret "høstingsverdig overskudd" bygger på gjeldende viltlov
§ 3. Vilkåret innebærer utstrakt høsting av en rekke arter, men
innenfor bærekraftige rammer. Departementet legger til grunn at
det er biologiske forhold som skal være hovedvilkåret for om høstingen
er bærekraftig eller ikke. Innenfor denne rammen skal det også vektlegges
sosiale og økonomiske forhold, herunder høsting som del av den samiske
kulturutøvelsen.
Der det er et høstingsverdig overskudd innebærer dette etter
departementets syn at hele overskuddet kan tas ut. Selv om det ikke
er et høstingsverdig overskudd kan det likevel være biologisk forsvarlig
å tillate høsting. I de tilfeller man ønsker å høste mer enn overskuddet
eller høste der det ikke er et overskudd, bør uttak begrenses for
å legge til rette for at bestanden kan bygges opp igjen. Det vil
bl.a. si at myndigheten ved sin beslutning om uttak må legge inn
en sikkerhetsmargin for å unngå utilsiktede virkninger som følge
av begrenset kunnskap om beslutningens miljøvirkninger.
Selve fordelingen av det som skal høstes foreslås ikke regulert
gjennom naturmangfoldloven.
De konkrete høstingsvedtak skal treffes med hjemmel i lakse-
og innlandsfiskloven og viltloven innenfor de rammer naturmangfoldloven
trekker opp. For bestander som forvaltes sammen med annen stat,
foreslås det at prinsippene anvendes så langt det lar seg gjøre.
Det foreslås i loven alminnelige regler for uttak av virveldyr
til andre formål enn høsting, f.eks. felling av vilt for å avverge
skade på eller fare for person eller eiendom, når visse kriterier
er oppfylt. Forslaget bygger her i det alt vesentlige på tilsvarende bestemmelser
i gjeldende viltlov.
De foreslåtte reglene om annet uttak av virveldyr på land og
i innsjøer og vassdrag, og regler om erstatning for tap og følgekostnader
når husdyr og tamrein blir drept eller skadet av rovvilt, bør i
følge departementet inngå i naturmangfoldloven sammen med reglene
om høsting.
En bestemmelse i lovforslaget § 17 gjelder nødvergelignende situasjoner
der viltlevende virveldyr utgjør en fare for andre dyr, personer
eller eiendom, og er i hovedsak en videreføring av gjeldende rett. Det
vises for øvrig til at Regjeringen har under utarbeidelse en egen
odelstingsproposisjon som vil inneholde forslag til endringer i
viltloven, og hvor det bl.a. vil bli drøftet hvorvidt nødvergebestemmelsen bør
utvides slik at den også kan anvendes til forsvar av hund.
Lovforslaget § 17 åpner også for at virveldyr som lider unødig,
kan avlives dersom dette er tillatt i samsvar med dyrevernlovens
regler. Det innebærer at det er dyrevernloven som fullt ut regulerer
muligheten for avliving i disse situasjonene. Det foreslås også adgang
til avliving for å bekjempe smittsom sykdom, som kan gi vesentlige
samfunnsmessige konsekvenser i samsvar med matloven.
Når det gjelder annet uttak av virveldyr etter vurdering av myndighetene
(§ 18), viser departementet til at forslaget til bestemmelsen her
i hovedsak er en videreføring av viltloven, men at den er utvidet
til å gjelde alle ferskvannsvirveldyr i tillegg til vilt. Som hovedvilkår
for skadefelling skal det ikke foreligge andre tilfredsstillende
løsninger, og avlivningen skal ikke true bestandens overlevelse.
Vilkårene her er en videreføring av gjeldende rett - og i samsvar
med kravene i Bernkonvensjonen.
Det foreslås ikke endringer i loven om erstatning for tap og
følgekostnader når husdyr og tamrein blir drept eller skadet av
rovvilt. Eventuelle endringer i gjeldende erstatningsordninger vil
skje gjennom forskrift. Videre er ikke begrepene "husdyr" og "rovvilt" nærmere
definert i loven. Departementet mener innholdet i disse begrepene
ved erstatning – og som i dag – bør fremgå av de til enhver tid
gjeldende erstatningsforskrifter.
Forslaget om prioriterte arter (§ 23) er i hovedsak en videreføring
av fredningsadgangen i gjeldende naturvernlov. Hvilke arter som
skal få status som prioriterte arter, fastsettes gjennom forskrift
gitt av Kongen i statsråd. Dersom en art er truet har myndighetene
plikt til å vurdere om en prioritering er nødvendig og hensiktsmessig.
I tillegg foreslås en bestemmelse om økologiske funksjonsområder
for prioriterte arter som gjøres gjeldende på land, men ikke i sjø.
De hensyn som pålegges må ikke medføre en vesentlig vanskeliggjøring
av igangværende bruk.
Der det er behov for å følge opp prioriterte arter og deres funksjonsområder
med aktive tiltak, skal det utarbeides handlingsplaner (§ 24), og
det skal etableres en egen tilskuddsordning for slike handlingsplaner.
Videre foreslås det at det kan fastsettes særskilte forvaltnings-
og beskyttelsestiltak, herunder total fredning av en bestand av
en art, når bestanden antas å ha genetiske særtrekk (§ 25).
Det legges i lovforslaget opp til et helhetlig regelverk med
felles prinsipper som kan regulere alle introduksjoner av fremmede
organismer. Det er første gang dette gjennomføres i Norge. Dette
er en oppfølging av Norges forpliktelser etter biomangfoldkonvensjonen,
som forplikter oss til "så langt det er mulig og hensiktsmessig
å hindre innføring av, kontrollere eller utrydde fremmede arter
som truer økosystemer, leveområder eller andre arter". Det er også
en oppfølging av forpliktelsen etter havrettskonvensjonen til å
"treffe alle tiltak som er nødvendig for å hindre, begrense og kontrollere
innføring av fremmede eller nye arter som kan føre til betydelige
skadelige forandringer i det marine miljø".
For innførsel og utsetting av fremmede organismer som følge av
menneskers bevisste handlinger, foreslås følgende regler:
en aktsomhetsplikt for enhver som
setter ut organismer, eller som har ansvar for virksomhet som kan
medføre spredning eller utslipp av fremmede organismer
krav om at søknader om utsetting skal klarlegge de virkninger
som utsettingen kan ha for det biologiske mangfold
krav om at tillatelse ikke skal gis hvis det er grunn til
å anta at innførselen eller utsettingen vil medføre vesentlige uheldige
følger for biologisk mangfold.
Levende eller levedyktige organismer skal bare kunne innføres
til Norge med tillatelse fra myndigheten etter naturmangfoldloven
(§ 29).
Det foreslås at mulige virkninger for det biologiske mangfoldet
skal klarlegges i søknader om innførsel og utsetting. Fremmede organismer
kan på mange måter sammenliknes med genmodifiserte organismer, og
etter departementets mening vil mange av kravene som stilles i forskrift
om konsekvensutredning etter genteknologiloven være relevante, og
sette en standard for hva som bør klarlegges av virkninger i søknader
om innførsel og utsetting av fremmede organismer. Det foreslås derfor
hjemler for forskrifter om krav til innførsels- og utsettingssøknader
(§ 30).
Departementet mener at føre-var-prinsippet skal legges til grunn
ved avgjørelse av tillatelse til innførsel eller utsetting av fremmede
organismer, så vel som for andre deler av denne loven. Tillatelse
til innførsel og utsetting kan derfor ikke gis hvis det er grunn
til å anta at dette vil medføre vesentlige følger for det biologiske
mangfoldet.
Det legges opp til enkelte unntak fra kravet om tillatelse for
utsetting. Dette gjelder bl.a. hvis det er tale om utsetting av
organismer der det allerede foreligger en innførselstillatelse,
og den tillatelsen er gitt under forutsetning av at organismen skulle
settes ut i miljøet. Videre unntas i utgangspunktet innførsel av planter
og utsetting av planter i hager og andre dyrkede områder, hvis disse
ikke kan påregnes å spre seg utenfor området. Det er også unntak
for utsetting i akvakulturanlegg dersom det er gitt tillatelse etter akvakulturloven.
Levendelagring av villfanget fisk anses ikke som utsetting av fremmede
organismer.
For alle artsgrupper foreslås regler som gir den som har myndighet
etter loven hjemmel til – uten hinder av forvaltningsprinsippet
– å bekjempe fremmede organismer som utgjør en trussel mot naturlige planter
og dyr eller andre viktige samfunnshensyn. Reglene gjelder uavhengig
av hvordan de aktuelle organismene har havnet i norsk natur.
Departementet viser til at områdevern er en del av en internasjonal
innsats for å sikre arter, naturtyper og økosystemer. Det er derfor
nødvendig med et regelverk som sikrer de ulike naturfaglige elementene
på en god og hensiktsmessig måte.
Områdevernet foreslås i hovedsak videreført som i dag. Det legges
opp til at områdevern fortsatt skal være et viktig virkemiddel i
naturvernpolitikken – med et overordnet formål å ta vare på naturverdier. Formålet
kan være knyttet til naturens egenverdi uten at en eventuell nytteverdi
for mennesker angis, eller formålet kan være av naturvitenskapelig
karakter. I mange verneområder står også opplevelsesverdien sentralt.
Bruksverdi i næringsmessig betydning er ikke et direkte formål med
vern, men ulike typer bruk som f.eks. beiting, kan ha bidratt til
utvikling av verneverdier. Slik bruk kan være en viktig forutsetning for
bevaring av naturverdier. Videre vil vern i mange tilfeller være
en viktig forutsetning for bruk og kulturutøvelse, f.eks. i samisk
sammenheng.
Områdevernet skal samordne reguleringen av aktuelle trusler,
til forskjell fra lovverk som gjelder for bestemte tiltak eller
virksomheter. Gjennom områdevern fremmer man dermed en ensartet
forvaltning der utgangspunktet er at den samme normen og vurderingen
blir anvendt overfor alle påvirkninger. Områdevernet skal videre
være en sikring av naturtilstanden i området - både mot skadelig
fremtidig bruk som man kjenner virkningene av, og mot bruk der virkningene
er usikre. Bare bruk som ikke innebærer en potensiell fare for verneverdiene,
skal være tillatt i et verneområde. Føre-var-prinsippet er i denne
sammenheng en sentral premiss for områdevern.
Departementet viser til at en videreføring av hjemmelsgrunnlaget
for områdevern er en nødvendig forutsetning for å gjennomføre eksisterende
verneplaner. Visse typer natur, som bl.a. marine områder, produktiv
skog, visse typer myr og andre vannforekomster i lavereliggende
strøk, og en del vegetasjonstyper knyttet til aktiv bruk, er dårlig
representert i de eksisterende verneplanene. Det er derfor behov for
et hjemmelsgrunnlag for å dekke ytterligere vernebehov, og det er
nødvendig med et rettslig grunnlag for å forvalte eksisterende og
fremtidige verneområder.
Det foreslås å innføre en generell bestemmelse om mål for områdevern.
Målene er først og fremst knyttet til naturens behov for beskyttelse.
Dette gjelder også natur som er preget av menneskers bruk gjennom
tidene.
Naturmangoldlovens forslag til bestemmelser om områdevern er
tilpasset både vern på land, herunder vassdrag og innsjøer, og vern
i sjø ut til 12 nm. Vedtak om områdevern skal fattes av Kongen i
statsråd (§§ 33 og 34).
Oppbygging av økologiske nettverk er blant de foreslåtte målene
for områdevern i lovutkastet. Det legges opp til at også områder
og naturtyper som kan ivaretas etter andre bestemmelser i naturmangfoldloven
og andre lover, kan inngå i slike nettverk.
Departementet foreslår at hovedtrekkene i gjeldende naturvernlov
videreføres i naturmangfoldloven, men at loven moderniseres på flere
punkter for å kunne møte dagens og fremtidens utfordringer på en god
og hensiktsmessig måte. Departementet mener det særlig er behov
for å tydeliggjøre hva som ønskes oppnådd med områdevern, og at
vilkårene for vern bør knyttes nærmere opp til den økologiske tilstanden
for naturtyper eller arter.
Vernekategoriene nasjonalpark, landskapsvernområde, naturreservat
og biotopvernområde foreslås videreført, mens kategoriene naturminne
og vassdragsvernområde foreslås opphevet. Kategorien biotopfredning
i viltloven og i lakse- og innlandsfiskeloven tas ut av disse lovene
og samles i naturmangfoldloven som biotopvernområde. Selv om naturminnekategorien
tas ut av loven vil eksisterende naturminnefredninger opprettholdes.
I tillegg etableres det en egen kategori for rene marine verneområder.
– Nasjonalparker skal fortsatt være
større naturområder uten større naturinngrep og med særskilte kvaliteter.
Kravet om statsgrunn som vilkår for opprettelsen av nasjonalparker,
foreslås opphevet (§ 35).
– Vernekategorien landskapsvernområde foreslås
rendyrket mer enn i dag, slik at landskapet som helhet står sentralt,
ikke de enkelte artene. Landskapsvern kan imidlertid for hele eller
deler av området kombineres med andre vernekategorier, og kan omfatte
både natur- og kulturlandskap. (§ 36). Muligheten til å gjennomføre
en reguleringsplan etter plan- og bygningsloven i strid med et landskapsvernområde,
foreslås opphevet. Landskapsvern er etter lovforslaget en mild verneform
i den forstand at pågående virksomhet i det alt vesentlige vil kunne
fortsette.
– Naturreservat er en streng vernekategori,
der det alt vesentlige av virksomhet kan båndlegges, hvis dette
er nødvendig for å oppnå verneformålet. Kategorien naturreservat
foreslås utvidet til også å omfatte områder som ikke er uberørt,
men som er viktige for naturens mangfold. Dette kan være områder
med tekniske inngrep, men som likevel har beholdt vesentlige økologiske
funksjoner, og der videre tekniske inngrep bør unngås. Det kan også
være områder der kulturbetinget biologisk mangfold representerer viktige
verneverdier, og der områder bør beskyttes strengt mot tekniske
inngrep, samtidig som man går inn med aktiv skjøtsel. Spesielle
geologiske forekomster skal kunne vernes som naturreservat. I noen tilfeller
vil vernekategorien naturreservat derfor erstatte den nåværende
kategorien naturminne (§ 37).
– Vernekategorien biotopvernområde foreslås
å erstatte både naturvernlovens vernekategori biotopfredningsområde
og viltloven og lakse- og innlandsfisklovens biotopvernhjemler.
En konkret arts aktuelle behov står sentralt i denne vernekategorien.
Biotopvern kan brukes for alle arter, og naturvernlovens krav om
at arten må være fredet foreslås opphevet (§ 38).
– Marine verneområder forslås opprettet
som en egen vernekategori for å ta høyde for ulikheter mellom hav
og land. Lovforslaget er tilpasset forholdene i sjø, og man mener
det er hensiktsmessig og mer fleksibelt ikke å være bundet av ulike
vernekategorier slik som på land. I tillegg til å bevare marine
verneverdier, kan marine verneområder etableres for å sikre verdier
i havet som er økologiske betingelser for landlevende arter (§ 39).
Saksbehandlingsreglene for områdevern foreslås ikke vesentlig
endret. Samarbeid med grunneiere, rettighetshavere, berørte næringsinteresser,
lokalbefolkning og utøvere av samisk kultur og samisk næring fremheves
sterkere enn i dagens lov, og det vises til at en slik tilnærming
langt på vei finnes i dagens praksis. Videre skal arbeidet med verneplaner
etter naturmangfoldloven samordnes bedre med planleggingen etter
plan- og bygningsloven, særlig knyttet til oppstartsfasen av verneplanarbeidet.
Samlet skal naturmangfoldloven og plan- og bygningsloven gi et bedre
grunnlag for å vurdere hvordan bruk og vern av et naturområde kan
sikres på en bærekraftig måte. Forholdet til frivillig vern skal
synliggjøres. Departementet viser til at der vernet berører samiske
interesser skal det være et nært samarbeid med Sametinget.
Det foreslås å innføre en generell hjemmel til å avslå søknader
om tiltak i et område som inngår i et kunngjort verneforslag. Tillatelse
kan bare gis dersom tiltaket er uten nevneverdig betydning for forslaget.
Men dersom vesentlige samfunnsinteresser gjør det nødvendig kan
Kongen likevel gi tillatelse til tiltaket. For tiltak innenfor et
foreslått verneområde som ikke trenger tillatelse, gis det hjemmel
til å innføre en meldeplikt.
For store vernområder (nasjonalparker og landskapsvernområder)
skal utkast til forvaltningsplaner foreligge senest samtidig med
vernevedtaket.
Gjeldende regel om midlertidig vern foreslås videreført, men
slik at vernet blir begrenset til fire år med mulighet for to års
forlengelse. Videre vil Kongen ha hjemmel til å vedta midlertidig
vern av nærmere bestemte naturtyper. Et slikt midlertidig vern vil
være generelt, i motsetning til det midlertidige vernet som vi kjenner
i dag, og som er knyttet til et konkret angitt geografisk område
(§ 45).
Lovforslaget inneholder en alminnelig regel om at det kan dispenseres
fra et vernevedtak dersom det ikke strider mot vernevedtakets formål
og ikke kan påvirke verneverdiene nevneverdig, eller dersom det er
nødvendig av sikkerhetshensyn. Begrunnelsen for en dispensasjon
skal vise hvordan virkningene for miljøet er vurdert. Også dersom
hensynet til vesentlige samfunnsinteresser tilsier det, kan det
gjøres unntak fra vernet (§ 48).
Det foreslås i naturmangfoldloven en bestemmelse om at hvis virksomhet
som trenger tillatelse etter annen lov kan innvirke på verneverdiene
i et verneområde, skal hensynet til disse verneverdiene tillegges
vekt ved avgjørelsen av om tillatelse bør gis, og ved fastsetting
av vilkår (§ 49).
Departementet viser til at de foreslåtte reglene for områdevern
i naturmangfoldloven skal erstatte tilsvarende regler i gjeldende
naturvernlov. Gjeldende naturvernlov foreslås opphevet i sin helhet.
Det foreslås innført like regler om erstatning for rådighetsreguleringer
ved områdevern. Hovedregelen skal være at en eier eller rettighetshaver
i et verneområde skal ha rett til erstatning fra staten for økonomisk
tap som følge av at igangværende bruk blir vanskeliggjort. Det forelås
også enkelte prosessuelle endringer for å redusere prosessomkostningene
ved erstatningsoppgjør.
Bestemmelsene om erstatning skal gjelde for grunneiere med og
rettighetshavere i eiendom som inngår i et område som er varig vernet
som nasjonalpark, landskapsvernområde, naturreservat, biotopvernområde
eller marint verneområde. I motsetning til erstatningsreglene i
gjeldende naturvernlov innebærer lovforslaget her en felles regel
for permanent vern etter alle vernekategorier.
Det vises til at særregler om erstatning for rådighetsreguleringer
for vernekategoriene naturreservat og naturminner ble innført i
1985. For noen grunneiere vil båndleggelse gjennom områdevern uavhengig av
vernekategori medføre så vidt store restriksjoner på næringsvirksomhet
at det vil være rimelig at økonomisk tap blir erstattet. Det foreslås
derfor felles erstatningsregler som tar utgangspunkt i restriksjoner på
igangværende bruk, og det skal ikke skille mellom vernekategorier.
En særskilt erstatningsordning på dette rettsområdet vil også kunne
være positivt for samarbeidet med berørte grunneiere og rettighetshavere
i prosessen frem mot vernevedtak og i forvaltningen av etablerte
verneområder.
Det foreslås lovregler om utvalgte naturtyper som skal bidra
til at truede og sårbare naturtyper ivaretas gjennom bærekraftig
bruk, og som skal ivareta hensynet til naturtyper som er truet eller
som av andre grunner krever særskilte hensyn (§ 52). Reglene er
en oppfølging av St.meld. nr. 42 (2000–2001) Biologisk mangfold,
der det ble bebudet en samordning av juridiske og økonomiske virkemidler
for ivaretakelsen av særskilte naturverdier.
Departementet viser til at de foreslåtte bestemmelsene er sentrale
for å oppfylle internasjonale forpliktelser og for å nå det nasjonale
målet om å hindre tap av naturens mangfold.
Ordningen med utvalgte naturtyper vil innebære en klar prioritering,
ved at noen naturtyper anses som viktigere enn andre. De foreslåtte
bestemmelsene har karakter av en statlig retningslinje for prioritering
og samordning, som er rettet mot både statlige og kommunale myndigheter,
samt mot private. Ordningen bygger på at myndighetene bruker allerede
eksisterende virkemidler, f.eks. i ny plandel av plan- og bygningsloven,
men slik at de utvalgte naturtypene vektlegges tyngre enn det som
ellers ville være tilfelle, og på en bedre og mer samordnet måte.
Ordningen med begrepet utvalgte naturtyper kan i følge departementet
omfatte større økosystemer – som f.eks. gammel edelløvskog eller
deltaområder, men også småbiotoper – som f.eks. gamle trær, gårdsdammer,
hekker eller steinrøyser. Også geologiske forekomster omfattes av
definisjonen. Hvilke naturtyper som skal utvelges fastsettes gjennom
forskrift gitt av Kongen i statsråd. Forskriften kan også bestemme
om utvelgelsen skal omfatte alle eller nærmere bestemte forekomster
av naturtypen.
De foreslåtte reglene om utvalgte naturtyper har karakter av
bindende retningslinjer for bærekraftig bruk, og er knyttet opp
mot plan- og bygningsloven og sektorforvaltningen. Reglene er generelle,
dvs. at de ikke angir konkrete, geografisk avgrensede enkeltområder
(§ 53).
Sentralt for spørsmålet om naturtyper skal utvelges er om naturtypens
utbredelse i Norge er truet. Hvis dette er tilfelle, vil det foreligge
en hjemmel til å velge ut naturtypen, og også en plikt for myndighetene
til å vurdere om slik utvelging er nødvendig og hensiktsmessig.
Forslaget inneholder på dette punktet dermed en parallell til reglene
om prioritering av arter.
Kommunene skal gjennom plan- og bygningsloven og andre lover
få en sentral rolle i arbeidet med å forvalte utvalgte naturtyper.
Kommunen kan velge å ofre en forekomst av en utvalgt naturtype og
gi det aktuelle arealet et annet formål i arealplanen.
For utvalgte naturtyper i skog og på jordbrukseiendom i drift
foreslås egne regler som skal sikre ivaretakelsen av den aktuelle
naturtypen. Det skal etableres en meldeplikt til kommunen for tiltak
på skog- eller jordbrukseiendom, som berører forekomster av den
utvalgte naturtypen. Dette har sammenheng med at en rekke jord-
og skogbrukstiltak ikke krever tillatelse (§§ 54 og 55).
Der det er behov for å følge opp utvalgte naturtyper med aktive
tiltak skal det utarbeides handlingsplaner, og det skal etableres
en egen tilskuddsordning for slike handlingsplaner. Slike tilskuddsmidler
skal ses i sammenheng med berørte sektorers egne økonomiske virkemidler.
Skjøtselstiltak i forekomster av utvalgte naturtyper kan kun skje
etter samråd med grunneieren.
Det foreslås i lovutkastet en generell bestemmelse om at Kongen
kan fastsette at uttak fra naturen av biologisk materiale - med
formål om å utnytte det genetiske materiale – skal kreve tillatelse
fra departementet (§ 58). Begrunnelsen for å ha en slik adgang er
bl.a. behov for å ha kontroll over og oversikt med lete- og uttaksaktiviteter.
Denne foreslåtte lovbestemmelsen om tilgang til genetisk materiale
er ny i norsk lovgivning, og hvor det legges vekt på at staten skal
forvalte det genetiske materialet som en felles ressurs som tilhører
fellesskapet i Norge. Utnyttingen av det genetiske materialet skal
være til mest mulig gagn for miljø og mennesker i både nasjonalt
og internasjonalt perspektiv, og det skal legges vekt på en rettferdig
og likeverdig fordeling av fordelene ved utnyttingen av genetisk materiale
– og slik at urfolks og lokalbefolkningers interesser ivaretas.
Dette vil ivareta hensynene bak biomangfoldkonvensjonen og i FAO-traktaten
om plantegenetiske ressurser, herunder hensynet til bærekraftig
bruk.
Kongen kan ved forskrift innføre en generell tillatelsesordning
for uttak og utnytting av det genetiske materialet. Det er bare
genetisk materiale tatt ut fra naturen som skal reguleres. Unntatt
fra tillatelseskravet er uttak fra offentlige samlinger og uttak
til bruk og videreforedling i jord- og skogbruk.
Videre forslås det at Kongen ved forskrift kan bestemme at fordeler
av uttak og utnytting av det genetiske materialet fra Norge, skal
kunne tilfalle staten. Både økonomiske og ikke-økonomiske fordeler
kan reguleres.
I sjø vil reglene i naturmangfoldloven gjelde sammen med reglene
i havressursloven. Reglene i de to lovene om tillatelse til uttak
fra naturen av biologisk materiale og deling av fordeler fra slik
virksomhet er i all hovedsak sammenfallende. Det legges opp til
at reguleringen av uttak og utnytting hjemles i en felles forskrift
etter de to nevnte lover, slik at det kun blir én søknadsprosess.
Bestemmelsene om tilgang til genetisk materiale gjelder både på
land og i havet.
Det foreslås innført en egen bestemmelse om tilgang til genetisk
materiale i offentlige samlinger i Norge (§ 59).
Det foreslås også regler som kan bidra til at andre lands genetisk
materiale tas ut og utnyttes i samsvar med reglene i biomangfoldkonvensjonen.
Det legges opp til at opplysninger om leverandørlandet eller opprinnelseslandet
skal følge genetisk materiale når det utnyttes i Norge. Også opplysninger
om bruk av urfolks og lokalsamfunns tradisjonelle kunnskap skal etter
forslaget følge materialet, så fremt det er gitt nærmere forskrift
om det (§ 60).
Det foreslås innført en forskriftshjemmel om gjennomføring av
Den internasjonale traktaten om plantegentiske ressurser for mat
og jordbruk i norsk rett (§ 61).
Myndigheten til å treffe enkeltvedtak eller til å gjennomføre
tiltak av eget initiativ er i øverste instans Kongen, men som regel
vil myndigheten i første instans utøves på et lavere nivå. I de
fleste tilfeller vil det her være miljøvernmyndigheter, men i noen tilfeller
kan det være aktuelt å delegere myndighet til andre departementer
eller deres underordnede organer (§ 62).
Det vises til at der hvor hjemler i naturmangfoldloven skal avløse
eller supplere hjemler i gjeldende naturvernlov, viltlov, lov om
innførsle- og utførsleregulering eller lakse- og innlandsfisklov,
tas det generelt sikte på at myndigheten blir liggende hos det samme
forvaltningsorganet som i dag. Det er imidlertid presisert at myndigheten
til å treffe vedtak om områdevern, prioriterte arter og utvalgte
naturtyper skal ligge hos Kongen i statsråd, med Miljøverndepartementet
som ansvarlig departement, og at enkelttillatelser om innførsel
og utsetting av fremmede organismer normalt vil være delegert til
direktoratsnivå.
Der hvor kommunen i dag gjennom delegasjon er tildelt viltmyndighet
eller lakse- og innlandsfiskmyndighet, tar man sikte på at denne
ansvarsfordelingen beholdes. Videre forslås det en meldeplikt til
kommunene for utvalgte naturtyper i jord- og skogbruket, samt en
klar hjemmel for å kunne delegere forvaltningsmyndighet for verneområder
til kommunen. Kommunene vil få et betydelig ansvar for å anvende de
miljørettslige prinsippene og regelen om utvalgte naturtyper etter
naturmangfoldloven i sin forvaltning etter eget regelverk, særlig
gjennom planlegging etter plan- og bygningsloven.
Direktoratet for naturforvaltning er klageinstans for vedtak
truffet av kommunen etter naturmangfoldloven, med mindre annet er
bestemt.
Det foreslås opprettet et eget miljøvedtaksregister gjennom forskrift.
Registeret skal omfatte vedtak – f.eks. om prioriterte arter, områdevern,
midlertidig vern, og dispensasjon (§ 68).
Det foreslås i lovutkastet regler om tilsyn, håndheving og sanksjoner.
Slike regler – med unntak av straff – finnes i liten grad i gjeldende
naturvernlov, lakse- og innlandsfisklov og viltloven, men er en
del av bl.a. forurensningsloven og svalbardmiljøloven.
Det er særlig gitt regler om:
tilsyn og overvåking
gransking og opplysningsplikt
retting og avbøtende tiltak ved ulovlig virksomhet
iverksetting av tiltak mot uforutsette miljøkonsekvenser
av lovlig virksomhet
tvangsmulkt for å sikre etterlevelse av regler og pålegg
Departementet viser til at hvis tilsynet skal kunne utføres på
en hensiktsmessig måte, er det en forutsetning at tilsynsmyndighet
får visse beføyelser som letter gjennomføringen av de gjøremål de
er pålagt etter loven. Dette gjelder regler om tilgang til eiendom
der det foregår virksomhet som kan påvirke miljøet eller der miljøet
antas å være påvirket, og regler om at myndighetene må kunne kreve
utlevert dokumenter eller annet materiale som har betydning for
gjennomføringen av overvåking eller kontroll. Det er også behov
for en hjemmel for tilsynsmyndigheten til å pålegge den som påvirker
eller kan påvirke miljøet å gi de opplysninger myndigheten trenger
for å gjennomføre tilsyn (§ 69).
Det foreslås en adgang til å ilegge tvangsmulkt ved overtredelse
av plikter fastsatt i eller i medhold av loven. Departementet viser
til at tvangsmulkt generelt har en god preventiv effekt, i tillegg
til at den bidrar til å tvinge frem en gjennomføring i samsvar med
loven (§ 73).
Departementet viser til at adgangen til å inndrive tvangsmulkt
som er pålagt et selskap i konsernforhold også hos morselskapet,
er nødvendig for å sikre at tvangsmulkten skal fungere som et effektivt
virkemiddel, i det manglende midler i datterselskap da ikke behøver
å hindre inndrivning. Etter departementets vurdering vil det for
myndighetene etter loven være svært vanskelig i praksis å foreta
en vurdering av hvorvidt morselskapet har hatt praktisk og reell innflytelse
på det forhold som har utløst tvangsmulkten.
Det foreslås en ny regel om miljøerstatning, og plikt til å betale
miljøerstatning skal følge av pålegg gitt av myndigheten etter loven.
Pålegget kan ilegges den som har overtrådt en bestemmelse som er
gitt i eller i medhold av naturmangfoldloven, eller annen lovgivning
når bestemmelsen tjener til gjennomføring av mål og prinsipper i
naturmangfoldloven (§ 74).
Det foreslås straffehjemmel først og fremst for de bestemmelser
i loven som gir konkrete plikter eller forbud - med forsett eller
uaktsomhet som skyldkrav. Mer generelle regler slik som aktsomhetsplikten, foreslås
ikke straffebelagt ved uaktsom eller forsettlige overtredelser (§ 75).