Til Odelstinget
Det fremmes i proposisjonen forslag om lovendring på to ulike
områder. For det første foreslås det endring i lovreglene om eierkontroll
i finansinstitusjoner. For det andre foreslås det endring i lovreglene om
eierbegrensninger og eierkontroll i infrastrukturforetak på verdipapirområdet.
Mens førstnevnte lovendring har sin bakgrunn i Norges forpliktelse
om å gjennomføre nye EØS-regler i norsk rett, vil sistnevnte lovendringer
i hovedsak ha sin bakgrunn i et reelt nasjonalt behov.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Alf
E. Jakobsen, Rolf Terje Klungland, Torgeir Micaelsen, lederen Reidar
Sandal, Eirin Kristin Sund og Marianne Aasen, fra Fremskrittspartiet,
Gjermund Hagesæter, Ulf Leirstein, Peter N. Myhre og Jørund Rytman,
fra Høyre, Svein Flåtten, Linda C. Hofstad Helleland og Jan Tore
Sanner, fra Sosialistisk Venstreparti, Magnar Lund Bergo og Heikki
Holmås, fra Kristelig Folkeparti, Hans Olav Syversen, fra Senterpartiet,
Per Olaf Lundteigen, og fra Venstre, Lars Sponheim, viser
til at Regjeringens vurderinger og forslag er nærmere omtalt nedenfor
i denne innstillingen og i Ot.prp. nr. 80 (2008–2009).
Direktiv 2007/44/EF av 5. september 2007 gjør endringer i rådsdirektiv
92/49/EØF og direktiv 2002/83/EF, 2004/39/EF, 2005/68/EF og 2006/48/EF
og innfører endrede prosedyreregler og kriterier ved tilsynsmessig
vurdering av erverv og forhøyelse av eierandeler i finansiell sektor.
Direktivet har gjennomføringsfrist for EUs medlemsland 21. mars
2009.
Direktiv 2007/44/EF ble innlemmet i EØS-avtalen den 4. juli 2008
ved EØS-komiteens beslutning nr. 79/2008. Beslutningen i EØS-komiteen
ble tatt med forbehold om Stortingets samtykke i samsvar med Grunnloven
§ 26 annet ledd. Saken ble framlagt for Stortinget i St.prp. nr.
83 (2008–2009). Stortinget ga 3. november 2008 samtykke til godkjennelse
av EØS-komiteens beslutning. Beslutningen vil tre i kraft for Norge
når alle de tre EØS/EFTA-statene har meddelt at de forfatningsmessige
krav er oppfylt.
Direktivets formål er å gjøre det enklere og mer forutsigbart
for markedsaktører å gjennomføre oppkjøp og fusjoner i finanssektoren.
Eierkontroll vil fortsatt være basert på tillatelse, men det nye
direktivet stiller noe endrede krav – i forhold til tidligere direktiv
– til den egnethetsvurderingen som kompetente myndigheter skal foreta
ved oppkjøp og fusjoner i finanssektoren, herunder krav til de kriterier
som myndighetene kan legge til grunn ved egnethetsvurderingen. Direktivet
stiller også krav til saksbehandling, herunder strengere tidsfrist
for myndighetenes vurdering.
Gjennomføring av direktivet og tilsvarende EØS-regler vil i første
rekke skape større klarhet og forutsigbarhet for markedsaktører
som ønsker å kjøpe seg opp i selskap innen finansiell sektor, da
deres søknader i større grad enn etter gjeldende regler må avgjøres
innen konkrete frister og vurderingen må skje etter bestemte kriterier.
Myndighetenes mulighet for skjønnsutøvelse innsnevres tilsvarende,
men utelukker ikke bruk av skjønn. Selv om egnethetsvurderingen
skal skje i henhold til en uttømmende liste med kriterier, åpner
kriteriene i seg selv for utøvelse av skjønn.
Banklovkommisjonen fikk ved brev 29. april 2008 fra Finansdepartementet
i oppdrag å utarbeide utkast til de endringer i finansieringsvirksomhetsloven
§§ 2-2 følgende, som er påkrevd for gjennomføring av direktiv 2007/44/EF
i norsk rett. Banklovkommisjonen avga 6. august 2008 NOU 2008:13 Eierkontroll
i finansinstitusjoner, med forslag til nødvendige endringer. Utredningen
var enstemmig.
Finansdepartementet sendte utredningen fra Banklovkommisjonen
med utkast til nødvendige lovendringer på høring 7. august 2008.
Høringsinstansene som har gitt merknader til forslaget er generelt
positive til de foreslåtte endringene (som altså er en konsekvens
av direktivendringene). Flere høringsinstanser peker likevel på
at utformingen av de norske reglene på enkelte punkter bør legges
tetter opp til ordlyden i direktivet. Dette gjelder blant annet
Finansnæringens Hovedorganisasjon, Kredittilsynet, Norges Bank og
Advokatforeningen.
Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) støtter i hovedsak Banklovkommisjonens
forslag til implementering av direktiv 2007/44/EF. FNH gir imidlertid
uttrykk for at det vil være en fordel å legge den norske lovteksten
nærmere til EUs direktivtekst, fordi det er et totalharmoniseringsdirektiv
hvor det må forventes utfyllende regler og tolkningsuttalelser fra
EU. Videre ber FNH departementet overveie de føringer direktivet
gir med hensyn til konsesjonspraksis for organisering av blandede
finanskonsern.
Kredittilsynet gir uttrykk for at Banklovkommisjonens utkast
til lov i all hovedsak følger direktivets bestemmelser.
Norges Bank fremhever at Banklovkommisjonens forslag til lovendringer
i stor grad er i samsvar med direktivets bestemmelser, men poengterer
at de foreslåtte norske reglene på enkelte områder avviker noe fra
EU-reglene. De viser blant annet til at selv om vurderingskriteriene
i Banklovkommisjonens forslag til ny § 2-4 annet ledd i det vesentlige
samsvarer med kriteriene som fremgår av direktivet, så er Banklovkommisjonens
forslag til vurderingskriterier på enkelte områder mer omfattende.
Næringslivets Hovedorganisasjon støtter Banklovkommisjonens utkast
til endring av finansieringsvirksomhetsloven. De trekker særlig
frem at hensynet til forutberegnelighet i større grad burde vært fremhevet
og vektlagt ved vurderingen av hvordan reglene bør utformes.
Sparebankforeningen slutter seg til Banklovkommisjonens forslag
til lovendringer.
Statistisk sentralbyrå er positiv til at meldeplikt av erverv
av eierandeler utvides til å gjelde for alle finansinstitusjoner,
under henvisning til at økt kunnskap om utenlandske eierinteresser
i Norge er av særlig interesse for dem.
Banklovkommisjonen viser til at det systematiske opplegg som
ligger til grunn for finansieringsvirksomhetsloven §§ 2-2 flg. i
hovedtrekk stemmer ganske godt med systematikken i de nye direktivbestemmelsene.
Banklovkommisjonen ser det som en fordel å kunne videreføre dette
opplegget så vidt mulig uten vesentlige endringer. Et utgangspunkt
i lovarbeidet har derfor vært at endringene i disse bestemmelsene bør
begrenses til det som vil være nødvendig for en forsvarlig gjennomføring
av det nye (og strengere) EU/EØS-regelverket om erverv eller økning
av kvalifiserte eierandeler.
Utkastets § 2-2 er redaksjonelt noe omformet i forhold til § 2-2
i gjeldende lov. Det vesentlig nye er at det er trukket et prinsipielt
skille mellom forhåndsmeldingen av et (fremtidig) erverv eller en
økning av en kvalifisert eierandel, og kravet om at ervervet bare kan
gjennomføres etter tillatelse fra myndighetene.
Etter departementets vurdering er det systematiske opplegget
som fremgår av Banklovkommisjonens utkast, hensiktsmessig. Departementet
ser det ikke som hensiktsmessig å flytte større deler av det foreslåtte
regelverket over i forskrift, og viser til at de reglene som fremgår
av direktivet bør fremgå av lovteksten. Departementet slutter seg
på denne bakgrunn til Banklovkommisjonens forslag.
Finansieringsvirksomhetsloven § 2-2 femte ledd krever at det
sendes søknad om tillatelse med angivelse av størrelsen av den eierandel
det tas sikte på å erverve. En søknad om tillatelse skal som hovedregel være
avgjort innen tre måneder fra den dag fullstendig søknad er mottatt,
eller fra det tidspunkt da det er gitt fullstendige opplysninger
om de relevante forhold. Ytterligere saksbehandlingsregler er fastsatt
i forskrift 18. desember 2003 nr. 1639 om eierkontroll i finansinstitusjoner.
Banklovkommisjonen foreslår i utkastet § 2-2 første ledd at forhåndsmelding
skal sendes til Kredittilsynet. For øvrig er det med utgangspunkt
i direktivbestemmelsene foretatt enkelte presiseringer og tilføyelser
i enkelte av bestemmelsene i gjeldende § 2-2. Dette gjelder blant
annet § 2-2 annet ledd siste punktum hvoretter erverv som foretas
av to eller flere etter samråd, skal anses som "ett erverv", og
en bestemmelse i fjerde ledd som likestiller "direkte" og "indirekte"
erverv. Et eksempel på "indirekte" erverv er oppkjøp av majoritetskontroll
i et foretak som (tidligere) er gitt tillatelse til å inneha en
kvalifisert eierandel i en finansinstitusjon.
Reglene om beregning av en erververs eierandel i gjeldende lov
§ 2-2 tredje og fjerde er videreført i utkastet § 2-2 fjerde og
femte ledd, men i samsvar med direktivet er det tilføyd at eierandeler
eller stemmerettigheter overtatt av en kredittinstitusjon eller
et verdipapirforetak i henhold til tegningsgaranti ikke skal medregnes
dersom disse ikke benyttes til å utøve innflytelse i institusjonen
og blir avhendet innen ett år etter overtakelsen.
I finansieringsvirksomhetsloven § 2-5 er det i dag satt forbud
mot at en finansinstitusjon stiller garanti for aksjetegning for
så vidt garantien vil kunne føre til overtagelse av aksjer ut over
den grense for institusjonens samlede beholdning av eierandeler
i andre selskaper som følger av lovgivningen. Som nevnt i avsnittet
ovenfor følger det av direktivet at aksjer og stemmerettigheter
som overtas i henhold til tegningsgaranti mv. ikke skal tas i betraktning
ved beregningen av en eierandel med mindre aksjene eller stemmerettighetene
blir brukt eller benyttet på en annen måte til å øve innflytelse
på ledelsen av institusjonen, eller aksjene eller stemmerettighetene
ikke er avhendet senest ett år etter at de ble overtatt. Det foreslås
derfor at bestemmelsen i § 2-5 oppheves.
En viktig endring i saksbehandlingen er at det innføres kortere
tidsfrister for offentlige myndigheter. Direktivets mest sentrale
bestemmelser om saksbehandlingen er foreslått tatt inn i lovutkastet
§ 2-3, som forutsettes supplert av mer detaljerte regler i utkastet
til forskrift om eierkontroll mv. Det følger av utkastet § 2-3 første
ledd at størrelsen på den samlede eierandel etter ervervet er av
vesentlig betydning ved vurderingen av om tillatelse skal gis. Det
stilles derfor krav om at meldingen skal inneholde de opplysninger
som trengs for å kunne beregne den samlede eierandel etter reglene
i utkastet § 2-2 fjerde og femte ledd.
Utkastet til § 2-3 tredje ledd inneholder bestemmelser som setter
frister for gjennomføring av saksbehandlingen og vedtak i saken
(vurderingsperioden).
Ved mottak av melding om erverv, skal Kredittilsynet innen to
arbeidsdager etter mottakelsen bekrefte mottakelsen overfor avsender.
Fra det tidspunkt Kredittilsynet bekrefter å ha mottatt melding
i samsvar med § 2-2 første ledd løper det en frist på 60 arbeidsdager
for sluttbehandling av saken. Departementet eller Kredittilsynet
kan imidlertid én gang, og senest etter 50 arbeidsdager, be om ytterligere
opplysninger med den virkning at vurderingsperioden avbrytes i tiden
inntil svar er mottatt, men normalt ikke i mer enn 20 arbeidsdager,
jf. lovutkastet § 2-3 tredje ledd. Det følger av utkastet til § 2-5
fjerde ledd at dersom det ved vurderingsperiodens utløp ikke er truffet
vedtak om at tillatelse ikke gis, skal tillatelse anses gitt.
Utkastet § 2-5 inneholder de sentrale regler om tillatelse til
å gjennomføre et påtenkt erverv, samt visse retningslinjer når det
gjelder å avgjøre om tillatelse skal meddeles eller ikke. Bestemmelsen
tilsvarer deler av finansieringsvirksomhetsloven § 2-3 første ledd.
I utkastet § 2-5 første ledd fremgår det at departementet gir
tillatelse i den utstrekning erververen er egnet til å utøve eierinnflytelse
for å sikre forsvarlig og betryggende ledelse av finansinstitusjonen
og dens virksomhet, og de finansielle forhold etter ervervet er
betryggende. Tillatelsen skal angi størrelsen på den eierandel som
tillatelsen omfatter, og det forutsettes at departementet her har
adgang til å sette grense for hvor stor eierandel som kan erverves.
Utkastet § 2-5 annet ledd omhandler tilfelle hvor departementet
har grunnlag for å avslå å gi tillatelse til gjennomføring av ervervet.
Tillatelse skal ikke gis i tilfelle hvor departementet har rimelig
grunnlag for tvil om erververens egnethet som eier av den samlede eierandel
eller om de finansielle forhold etter ervervet vil være betryggende.
Det kan etter utkastet § 2-5 tredje ledd settes vilkår for tillatelsen,
herunder frist for gjennomføringen av ervervet, men det kan ikke
stilles som vilkår at erververen faktisk erverver en eierandel av
en fastsatt minstestørrelse. Det er opp til erververen å avgjøre om
ervervet vil gjennomføres innen den frist som er fastsatt i tillatelsen.
Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens forslag. Etter
departementets syn er Banklovkommisjonens forslag hensiktsmessig
utformet for å gjennomføre direktivet på dette punktet.
Departementet finner som nevnt ikke grunnlag for å flytte deler
av lovteksten over i forskrift. Direktivets regler om saksbehandlingen
bør fremgå av lovteksten.
Når det gjelder Norges Banks merknad om at Kredittilsynet bør
få kompetanse til å avgjøre alle saker som gjelder eierkontroll/egnethetsvurdering,
vises det til at kompetanse til å avgjøres kurante slike saker er
delegert til Kredittilsynet ved forskrift 18. desember 2003 nr 1639.
Saker av viktighet og/eller prinsipiell karakter skal avgjøres av
departementet. Det vises videre til Kredittilsynets høringsmerknad
referert ovenfor om at kravet om at myndigheter innen 60 arbeidsdager
skal sluttbehandling saken ikke vil medføre store endringer i forhold
til dagens krav. Departementet finner etter dette ikke grunn til
å endre den eksisterende ordningen. Kredittilsynet vil måtte gi
sin tilråding til departementet slik at departementet kan overholde
fristen.
Det vises til forslaget til finansieringsvirksomhetsloven § 2-3
og § 2-5.
Lovutkastet § 2-4 første ledd angir de sentrale tema som norske
myndigheter skal bygge på ved vurderingen av om tillatelse til erverv
av kvalifisert eierandel i norsk institusjon skal gis eller ikke.
Retningslinjer for forhold som skal tas i betraktning ved vurderingen
er angitt i lovutkastet § 2-4 annet ledd.
Etter utkastet § 2-4 første ledd skal et hovedtema ved vurderingen
fortsatt være om erververen, hensett til størrelsen av sin eierandel,
er egnet som eier ved en vurdering basert på behovet for å sikre
forsvarlig og betryggende ledelse av finansinstitusjonen og dennes
virksomhet. Det er presisert at vurderingen skal foretas på bakgrunn
av eierens samlede eierandel etter det påtenkte ervervet.
Det annet hovedtema etter § 2-4 første ledd, er om ervervet av
eierandelen er finansielt betryggende i forhold til institusjonens
nåværende og fremtidige virksomhet. Virkningen for institusjonens
finansielle stilling og soliditet vil her stå sentralt, men det
kan også ha betydning for institusjonen om erververen har tilstrekkelig
økonomisk styrke sett i forhold til investeringens omfang. Forhold
som nevnt i utkastet § 2-4 annet ledd bokstavene a), c) og d) må
tas i betraktning i begge relasjoner.
Direktivet gjør ikke endringer i gjeldende regler om eierkontroll
ved konsesjonstildelingen. I tidligere EU-regler var egnethetsvurderingene
ved henholdsvis konsesjonstildeling og erverv av eierandeler basert
på de samme kriterier. I norsk rett var dette gjort ved at konsesjonstildelingsreglene
henviste til eierkontrollreglene ved erverv. Endringsbestemmelsene i
direktiv 2007/44/EF medfører her et skille. For å markere denne
forskjellen har Banklovkommisjonen derfor foreslått mindre justeringer
i finansieringsvirksomhetsloven § 3-3, forretningsbankloven og forsikringsvirksomhetsloven.
Datatilsynet gir i sin høringsuttalelse uttrykk for at det knytter
seg særlige personvernproblemstillinger til den foreslåtte § 2-4.
Advokatforeningen stiller spørsmål ved om de mer detaljerte reglene
om kravene til egnethet kan tas inn i eierkontrollforskriften.
Kredittilsynet viser til at ettersom direktivet har som formål
å stille opp et begrenset sett av klare vurderingskriterier, så
antas det å være hensiktsmessig at ordlyden i de nasjonale reglene
i dette tilfellet formulerer vurderingskriteriene forholdsvis nær
opp til direktivets ordlyd.
Norges Bank gir uttrykk for at vurderingskriteriene i egnethetsvurderingen
(§ 2-4 annet ledd) utformes tettere opp mot direktivets ordlyd.
Finansnæringens Hovedorganisasjon gir også uttrykk for at utformingen
av § 2-4 annet ledd bør bringes tettere opp til ordlyden i direktivet.
De viser til at den norske lovteksten er til dels vesentlig mer
omfattende enn direktivteksten.
Gjeldende finansieringsvirksomhetslov § 2-3 annet ledd inneholder
en oppregning av forhold som det skal legges særlig vekt på ved
vurderingen av om tillatelse skal gis. Departementet legger til
grunn at momentene som fremgår av direktivet artikkel 19a(1) ikke
kan forstås som en uttømmende oppregning av forhold som er relevante
ved vurderingen av om tillatelse skal gis. Generelt må det likevel
legges til grunn at formålet med direktivet artikkel 19a(1) er å sette
visse grenser for hvilke andre forhold enn de oppregnede momentene
som skal kunne tas i betraktning ved vurderingen av om tillatelse
skal gis, jf. direktivets formålsparagraf 3. Lovforslaget innebærer derfor
at myndighetenes adgang til å utøve skjønn i egnethetsvurderingen
innsnevres.
Forslaget til § 2-4 annet ledd dekker de forhold som fremgår
av gjeldende finansieringsvirksomhetslov § 2-3 annet ledd bokstav
a), b) og d), men bare delvis bokstav c), der det fremgår at myndighetene skal
legge vekt på konkurransepolitiske målsetninger og andre markedsforhold.
Bakgrunnen er at det antas at bestemmelsen vil kunne reise visse
tolkingsproblemer i forhold til forbudet i direktivet artikkel 19a(3), der
det heter at myndighetene ikke kan legge vekt på "the economic needs
of the market".
Forslaget til § 2-4 annet ledd innebærer videre at listen over
momenter som myndighetene særlig skal ta i betraktning utvides i
forhold til de momenter som eksplisitt fremgår av gjeldende finansieringsvirksomhetslov
§ 2-3 annet ledd. Disse momentene er omdømmet og erfaring til ledelsen
av selskapet etter transaksjonen (bokstav b), sannsynlighet for
overholdelse av kravene som følger av finanslovgivningen (bokstav
e) og risikoen for pengehvitvasking og finansiering av terrorisme
(bokstav g).
Som det fremgår av Banklovkommisjonens utkast til lovtekst, har
Banklovkommisjonen tatt inn syv vurderingskriterier. Etter departementets
syn ligger utkastet fra Banklovkommisjonen materielt sett innenfor
innholdet i direktivets kriterier. Dette er det sentrale.
Som det fremgår ovenfor, har flere høringsinstanser gitt uttrykk
for at ordlyden i vurderingskriteriene i § 2-4 andre ledd bør legges
tettere opp til direktivets ordlyd.
Banklovkommisjonen uttaler på s. 28 i NOUen at det "[...] er
opp til den nasjonale lovgiver å avgjøre hvordan de materielle krav
til nasjonal lovgivning som stilles i direktivets bestemmelser,
skal gjennomføres i egen lovgivning. Ordlyden i et direktivs bestemmelser
er således ikke nødvendigvis bestemmende for hvordan de nasjonale
regler formelt utformes". Departementet deler i utgangspunktet Banklovkommisjonens
syn, men i lys av at direktivet er et fullharmoniseringsdirektiv
og direktivets formålsbetraktning i fortalens punkt 3, der det fremgår
at egnethetsvurderingen skal gjennomføres ut fra "a limited set
of clear assessment criteria of strictly prudential procedure",
kan det være hensiktsmessig at ordlyden i de nasjonale reglene legges
noe nærmere opp til direktivets ordlyd.
Det vises i denne sammenhengen særlig til at Committee of European
Banking Supervisors, Committee of European Insurance and Occupational
Pensions Supervisors og Committee of European Securities Regulators
har utarbeidet retningslinjer som gir uttrykk for en felles forståelse
av vurderingskriteriene i direktivet. Disse retningslinjene er knyttet
tett opp til ordlyden i de fem vurderingskriteriene i direktivet.
Det vil kunne lette anvendelsen av disse retningslinjene hvis den
norske lovgivningen legges tettere opp til direktivteksten på dette
området.
De foreslår på denne bakgrunn at ordlyden i Banklovkommisjonens
utkast bokstav a) og b) forenkles i tråd med forslaget til ordlyd
i § 2-4 andre ledd bokstav a) og b i Kredittilsynets høringsmerknad.
Departementet har vurdert om utkastet § 2-4 andre ledd bokstav
c) bør forenkles, ved at man fjerner teksten "samt om erververen
og dennes virksomhet er undergitt finansielt tilsyn". Kredittilsynet
har i sin høringsmerknad gitt uttrykk for at forholdet er dekket av
de øvrige kriteriene som foreslås av Banklovkommisjonen. Departementet
foreslår likevel at dette tas med, av hensyn til å sikre at forholdet
skal være uttrykkelig dekket.
Etter utkastet til § 2-4 annet ledd bokstav e) (Banklovkommisjonens
utkast) skal departementet kunne legge vekt på om erververen vil
kunne bruke den innflytelse eierandelen gir til å oppnå fordeler
for egen eller tilknyttet virksomhet, eller indirekte øve innflytelse
på annen næringsvirksomhet, samt om ervervet vil kunne føre til
at institusjonens uavhengighet i forhold til andre næringslivsinteresser
blir svekket. Departementet legger, i likhet med Kredittilsynet,
til grunn at kravet om rimelig grunn (reasonable grounds) for avslag,
innebærer at konsesjonsmyndighetene må kunne vise til konkrete omstendigheter som
begrunner avslaget. Det overordnede formålet med egnethetsvurderingen
er å sikre forsvarlig og betryggende ledelse av finansinstitusjonen
og dennes virksomhet. Særlig vil det være det alminnelige omdømme
og tidligere handlemåte i forretningsforhold som gir grunn til å
frykte eksempelvis misbruk av eierinnflytelsen. Forhold som kan
begrunne avslag etter utkastets bokstav e), vil derfor etter departementets
vurdering kunne sies å bli dekket av bokstav a) og b). Samtidig
anses det for hensiktsmessig at innholdet i bokstav e) nevnes uttrykkelig.
Departementet foreslår på denne bakgrunn at bestemmelsen omredigeres,
slik at innholdet i bokstav e) i Banklovkommisjonens utkast blir
en ny bokstav c), der det presiseres i § 2-4 annet ledd bokstav
c) at ved anvendelsen av bokstav a) og b), skal disse forhold tas
i betraktning.
Det presiseres at de nevnte endringene i Banklovkommisjonens
forslag er av regelteknisk karakter og ikke tar sikte på materielle
endringer av Banklovkommisjonens forslag.
Utkastet § 2-6 svarer med enkelte redaksjonelle endringer til
finansieringsvirksomhetsloven § 2-6. Bestemmelsen er utformet etter
forbilde av verdipapirloven (2007) § 2-5.
Finansieringsvirksomhetsloven § 5-2 tredje ledd innholder sanksjoner
for tilfelle hvor eierandeler er ervervet i strid med reglene om
eierkontroll. Banklovkommisjonen foreslår at bestemmelsene om tvangssalg
utvides til også å gjelde ved tilbakekall av tillatelse etter utkastet
§ 2-5 fjerde ledd. Videre foreslås det et nytt femte ledd som innebærer
at departementet kan treffe vedtak om pålegg eller forbud etter reglene
i første og annet ledd dersom det er grunn til å anta at en eier
av en kvalifisert eierandel i en finansinstitusjon utviser eller
vil utvise handlemåte som vil være i strid med forsvarlig og betryggende
forvaltning av institusjonen. Bestemmelsen i utkastet § 2-5 fjerde
ledd gjennomfører direktivet artikkel 21 (2).
Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens forslag. Det
vises til forslaget til § 2-6 (om konsolidering av eierandel) og
§ 5-2 tredje ledd (om tvangssalg).
Finansdepartementet fremmer i denne lovproposisjonen forslag
til endringer i finansieringsvirksomhetslovens regler om egnethetskontroll
ved erverv av eierandeler i norske finansinstitusjoner. Dette er
endringer som anses som nødvendige for at norsk rett skal være i
samsvar med direktiv 2007/44/EF.
Gjennomføring av direktivet antas ikke å ha store økonomiske
eller administrative konsekvenser for verken myndighetene eller
næringslivet. Det antas imidlertid at myndighetenes rutiner ved
konsesjonsbehandlingen må legges om noe, blant annet ved klarere
krav til tidsfrist for Kredittilsynets tilråding overfor Finansdepartementet
for å sikre forsvarlig saksbehandlingstid i besluttende myndighetsorgan.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Behovet for en evaluering av dagens eierbegrensningsregler er
omtalt i Ot.prp. nr. 34 (2006–2007) i forbindelse med innføring
av ny verdipapirhandellov og ny børslov i 2007. Departementet viste
til, i forbindelse med sin vurdering av eierkrav i børsforetak under
pkt 9.3.5 i proposisjonen, at EFTAs overvåkningsorgan ESA har stilt
spørsmål ved om gjeldende norske eierbegrensningsregler er i samsvar
med våre EØS-forpliktelser knyttet til fri bevegelighet av kapital
mv.
Etter behandling av lovproposisjonen i Stortinget oppnevnte Finansdepartementet
den 28. juni 2007 en arbeidsgruppe som fikk i mandat å foreta en
evaluering av reglene om eierskap i infrastrukturforetak på verdipapirområdet.
Arbeidsgruppen avga 14. desember 2007 en utredning til Finansdepartementet
trykt som Eierbegrensningsreglene for infrastrukturforetak på verdipapirområdet
(børs mv.), Arbeidsgruppe nedsatt av Finansdepartementet den 28. juni
2007.
Departementet sendte arbeidsgruppens utredning på høring 14. desember
2007.
Med unntak for Kredittilsynet har samtlige høringsinstanser som
har avgitt merknader til høringen stilt seg positive til en endring
av dagens eierbegrensningsregler for infrastrukturforetak. Høringsinstansene
har imidlertid i likhet med arbeidsgruppen delt seg i synet på hvor
langt man bør gå i retning av en oppmykning av dagens regelverk.
Kredittilsynet har ikke eksplisitt gått i mot arbeidsgruppens
endringsforslag, men har uttrykt tvil om hvorvidt de hensyn som
ligger til grunn for eierbegrensningsreglene for disse foretak fullt
ut kan ivaretas ved en oppmykning av eierskapsreglene for børs og
verdipapirregister som foreslått av arbeidsgruppen.
Eierbegrensningsreglene utgjør i kombinasjon med reglene om stemmebegrensning
og konsolidering en effektiv mekanisme for å sikre et spredt eierskap
i infrastrukturforetakene. Det antas at et spredt eierskap er en
sentral forutsetning for infrastrukturforetakenes uavhengighet,
nøytralitet og integritet. Eierspredning hindrer at man får en dominerende
eier som kan ta utenforliggende hensyn til skade for infrastrukturforetaket
og det norske verdipapirmarkedets anseelse.
Norske eierskapsregler for regulerte markeder, verdipapirregistre
og oppgjørssentraler ble innført henholdsvis 31. mars 2001, 1. januar
2003 og 1. desember 1997. I løpet av årene fram til i dag har det
imidlertid skjedd vesentlige endringer i Norge og internasjonalt
av betydning for infrastrukturforetakene og for verdipapirmarkedet
generelt som kan begrunne en endring av gjeldende regler:
Den 26. juni 2007 ble både ny børslov og ny verdipapirhandellov
vedtatt. Flere høringsinstanser ga uttrykk for et ønske om å endre
eller fjerne dagens eierbegrensningsregler. Departementet foreslo
likevel å videreføre daværende regler, men varslet samtidig at dette
ville bli undergitt nærmere utredning, se Ot.prp. nr. 34 (2006–2007)
s. 201. En evaluering av reglene for eierbegrensning kan ses på
som en naturlig forlengelse av arbeidet med ny børslov og ny verdipapirhandellov.
Som det fremgår ovenfor i kapittel 3.2.3.2 har ESA i en grunngitt
uttalelse datert 1. juni 2004 anført at de norske lovbestemte begrensningene
av eierskap og stemmerett i infrastrukturforetak er i strid med prinsippet
om fri kapitalbevegelse, jf. EØS-avtalens artikkel 40. Dette er
imøtegått av norske myndigheter ved Finansdepartementets svarbrev
til ESA av 1. september 2004. Finansdepartementet er fremdeles av
den oppfatning at gjeldende norske eierbegrensningsregler kan opprettholdes
under læren om allmenne hensyn, siden reglene på en egnet og proporsjonal
måte ivaretar hensynet til et velfungerende finansmarked, herunder
behovet for uavhengige infrastrukturforetak i finansmarkedet. Uenigheten
med ESA når det gjelder adgangen til å opprettholde de norske eierbegrensningsreglene
er imidlertid etter departementets oppfatning med på å aktualisere
en grundig evaluering av gjeldende regelverk.
Utviklingen i finansmarkedene nasjonalt og internasjonalt skjer
på flere plan. Både teknologiske, strukturelle og regelverksmessige
utviklingstrekk de senere årene er av betydning for norske infrastrukturforetak.
Utviklingen har gått i retning av stadig større grad av økt konkurranse
mellom infrastrukturforetak på tvers av nasjonale grenser. For at
norske foretak skal kunne forbli konkurransedyktige i forhold til utenlandske
virksomheter, vil det derfor kunne være helt avgjørende at det norske
regleverket, herunder eierskapsreglene, er avpasset den situasjonen
som infrastrukturforetakene befinner seg i Samtidig som det går
i retning av stadig økt konkurranse på tvers av landegrensene, medfører
utviklingen større utfordringer med hensyn til konkurransemessig
utvikling nasjonalt.
Som nevnt over har dagens regelverk om eierbegrensninger i infrastrukturforetak
fungert i flere år. Dette i seg selv kan etter departementets mening
berettige en fornyet vurdering av regelverkets funksjon. Eierbegrensningsreglene
bør i likhet med alt annet regelverk tilpasses sitt virkeområde
og sin tid slik at det verken overoppfyller eller ikke oppfyller
gjeldende behov. I denne forbindelse kan departementet slutte seg
til arbeidsgruppen når den påpeker behovet for å vurdere eierbegrensningsreglene
i et videre perspektiv.
Etter departementets vurdering er det blant annet i lys av de
nevnte forhold naturlig å vurdere om det bør foretas endringer i
gjeldende eierbegrensningsregler. Dersom en oppmykning av eierbegrensningsreglene
for infrastrukturforetakene fortsatt kan ivareta de grunnleggende
hensyn som dagens regleverk er ment å ivareta, er det departementets
oppfatning at dette bør gjøres.
Arbeidsgruppen er av den oppfatning at de klassiske hensynene
bak eierbegrensningsreglene fortsatt har gyldighet, og at disse
må søkes ivaretatt ved vurderingen av endrede regler på området.
Arbeidsgruppen peker på at den i sin utredning begrenser seg til en
ren beskrivelse av de bakenforliggende hensyn som dagens regleverk
bygger på. Arbeidsgruppen foretar ingen hensiktsmessighetsvurdering
av de enkelte hensynene.
Arbeidsgruppen redegjør videre for de hensyn som ligger til grunn
for eierbegrensningsreglene for verdipapirregistre og for de hensyn
som ligger til grunn for eierbegrensningsreglene for oppgjørssentraler.
Departementet vil understreke viktigheten av godt fungerende
infrastrukturforetak i verdipapirmarkedet og dermed også i samfunnsøkonomien
som sådan.
Verdipapirmarkedets hovedoppgave er å formidle kreditt og egenkapital.
Dette bidrar til kapitaloppbygging i samfunnet, og til at kapitalen
kanaliseres der den kaster mest av seg. Et effektivt verdipapirmarked
bidrar til økt effektivitet i fordelingen av samfunnets ressurser.
Verdipapirmarkedet kan bare virke etter sin hensikt hvis deltakerne
har tillit til måten det fungere på. Dette har betydning i flere
retninger. For det første er det viktig med generelle handelsregler
som skaper tillit til prisfastsettelsen i markedet og hensiktsmessige
virksomhetsregler som sørger for at interessene til verdipapirforetakenes
kunder ivaretas på en betryggende måte. Det er videre viktig med
hensiktsmessige regler om organisering av markedsplasser for finansielle
instrumenter (dvs. børser og regulerte markeder). Eierbegrensningsreglene
er her sentrale. Disse skal sikre markedsplassens nøytralitet, uavhengighet
og integritet gjennom et spredt eierskap, og dermed forhindre maktkonsentrasjon
i institusjoner som har en stor samfunnsmessig betydning. Videre
er det av sentral betydning for et velfungerende verdipapirmarked
at investorene faktisk får levert, og har tillitt til at de får
levert, de finansielle instrumentene som er ervervet på markedsplassen,
og at andre ikke kan kreve rett til de samme instrumentene i ettertid.
Regler om eierbegrensning for verdipapirregistre sikrer også markedsaktørenes tillit
til slike foretak, på samme måte som for regulerte markeder. Oppgjørssentralenes
sentrale oppgaver er å sikre oppfylleles ved å tre inn i som part
eller garantist for de aktuelle avtalene. Dette gjelder både avtaler
om kjøp og salg av finansielle instrumenter, og avtaler om utlån
og innlån av finansielle instrumenter. Per i dag har slik oppgjørsvirksomhet
vært mest vanlig i forbindelse med kjøp og salg av derivater, men
det er internasjonalt økt tendens til også å tilby oppgjørsfunksjoner
i forbindelse med kjøp og salg av andre finansielle instrumenter,
herunder aksjer. Markedets tillit til slike foretak er også søkt
ivaretatt gjennom eierbegrensningsregler.
Departementet vil også peke på at regulerte markeder er delegert
offentligrettslig myndighetsutøvelse ved at disse har kompetanse
til å pålegge løpende mulkt og overtredelsesgebyrer, jf. børsloven
§§ 30 og 31, og at verdipapirregistre må kunne sies å utøve en form
for virksomhet, føring av rettighetsregister, som tradisjonelt har
vært en oppgave for offentlige myndigheter. Dette underbygger betydningen
av at foretak som driver denne type virksomhet ikke bør kunne mistenkes
for utilbørlig utøvelse av sin offentligrettslige kompetanse. Også
av denne grunn er det avgjørende å sikre foretakenes integritet.
Departementet vil i likhet med arbeidsgruppen og flere av høringsinstansene
fremheve de grunnleggende formål bak store deler av lovgivningen
på verdipapirområdet. Det er både i børslovens, verdipapirhandellovens
og verdipapirregisterlovens formålsparagrafer fremhevet at lovene
er ment å sikre et effektivt, ordnet og sikkert marked for finansielle
instrumenter. I børsloven pekes det også på behovet for et tillitvekkende
marked. Oppfyllelse av nevnte formål antas å være nødvendig for
at verdipapirmarkedet kan fungere tilfredsstillende som kapitalkilde
for næringsliv og institusjoner. I NOU 1996:2 Verdipapirhandel uttales
det blant annet om hovedformålene i verdipapirhandelloven:
"Et verdipapirmarked kan sies å fungere effektivt når
prisene i markedet reflekterer den underliggende realøkonomiske
verdien bak enkelte verdipapirer. Ordnet handel henspeiler blant
annet på hvordan selve markedsplassen fungerer, noe som igjen påvirker
hvor riktig prisene i markedet er. At handelen er sikker kan først
og fremst assosieres med selve oppgjørsfunksjonen i verdipapirmarkedene."
De nevnte hovedformål ved lovgivningen på verdipapirområdet er
igjen søkt ivaretatt gjennom oppstilling av en rekke særbestemmelser
med sine bakenforliggende hensyn. Eierbegrensingsreglene, sammenholdt
med reglene om stemmebegrensning og konsolidering, er eksempler
på dette. Departementet er enig med arbeidsgruppen i at hovedhensyne
bak eier- og stemmerettsbegrensningsregler for infrastrukturforetak
er behovet for tillit fra markedsaktørene, og at foretakene for
å oppnå dette må fremstå som nøytrale, uavhengig av dominerende
særinteresser, og med høy integritet.
Departementet kan også for øvrig slutte seg til den redegjørelsen
som arbeidsgruppen har gitt for de grunnleggende hensyn bak regelverket
om eierbegrensning samt stemmebegrensning og konsolidering. Departementet
er av den oppfatning at de hensyn det er redegjort for også har
sin gyldighet i dag, og at disse bør være bærende premisser ved
vurderingen av endringer i regleverket om eierbegrensninger i infrastrukturforetak
på verdipapirområdet.
Arbeidsgruppen har i sin utredning i kapittel 6.3 satt opp et
sett faktorer som antas å være sentrale forutsetninger for et velfungerende
norsk verdipapirmarked. Disse faktorene vil i utgangpunktet alle
kunne være forenlig med et eierbegrensningsregelverk, men de vil
i ulik grad tilsi hvor strengt et slikt regelverk bør være. De ulike
faktorene vil dessuten i ulik grad gjøre seg gjeldende for de ulike
typer av infrastrukturforetak. Det er arbeidsgruppen oppfatning
at de grunnleggende hensynene bak eierbegrensningsreglene må avveies
mot de nevnte forutsetningene for et godt fungerende verdipapirmarked.
Dersom man etter en slik avveiing kommer til at man uten å bryte med
de grunnleggende hensyn kan myke opp eierbegrensningsreglene på
en slik måte at de kommer andre viktige faktorer i møte, så bør
dette gjøres.
Departementet slutter seg til arbeidsgruppens vurderinger og
redegjørelse for de faktorer som antas å være viktige forutsetninger
for et velfungerende verdipapirmarked.
Departementet viser til arbeidsgruppens redegjørelse og høringsinstansenes
merknader, og deler oppfatningen av at flere viktige forutsetninger
for et velfungerende verdipapirmarked isolert sett taler for en oppmykning
av dagens eierskapsregelverk for infrastrukturforetakene. Ettersom
gjeldende regler, som nevnt under kapittel 3.3, allerede i dag må
antas å ivareta hensynene til infrastrukturforetakenes uavhengighet,
nøytralitet og integritet, blir imidlertid spørsmålet hvor langt
i oppmykende retning det er grunnlag for å gå. Departementet påpeker
i denne sammenheng at det ikke er ønskelig at regelverket pålegger strengere
restriksjoner på eierrettighetene enn hva som er nødvendig for å
ivareta ovennevnte hensyn.
Arbeidsgruppens gjennomgang av ovennevnte faktorer viser at disse
i ulik retning vil være styrende for eierskapsreglenes utforming.
Som arbeidsgruppen og dessuten flere høringsinstanser påpeker, antas eksempelvis
hensynet til konkurransedyktige rammebetingelser for norske foretak
og dessuten hensynet til et aktivt eierskap å tale for et mykt eierskapsregelverk.
På den annen side vil hensynet til et effektivt tilsyn med infrastrukturforetakene
og dessuten det faktum at enkelte infrastrukturforetak utøver til dels
omfattende offentlig myndighet, tilsi et mer restriktivt regelverk.
Departementet viser imidlertid til at de enkelte faktorene vil gjøre
seg gjeldende med ulik styrke for de forskjellige infrastrukturforetakene,
og det er dermed ikke gitt at det riktige er å ha like eierskapsregler
for alle typer foretak, selv om dette ut fra hensynet til en enhetlig
lovgivning kan synes å være mest hensiktsmessig.
Departementet viser til Norges Banks høringsmerknad der det pekes
på at man ved utformingen av eierskapsregler for regulerte markeder,
herunder børs, også må legge vekt på at regelverket for ulike organisasjonsformer
for omsetning av verdipapirer har god indre sammenheng. Departementet
følger Norges Banks argumentasjon, men vil ikke foreslå endringer
i arbeidsgruppens forslag. Det er departementets oppfatning at dagens
reguleringer er godt tilpasset de enkelte organisasjonsformer, og
at en slik indre sammenheng som Norge Bank påpeker i denne omgang
må vike tilbake for et slik individuelt og hensiktsmessig tilpasset
regelverk.
For regulerte markeder gjelder i dag ingen absolutte eierbegrensninger.
Erverv av en betydelig eierandel skal imidlertid underlegges en
subjektiv egnethetsvurdering, jf. børsloven § 17 tredje ledd. Arbeidsgruppen
finner ikke grunn til å foreslå endringer på dette punkt. Det påpekes
imidlertid at regulerte markeder i mange situasjoner er gitt offentligrettslig kompetanse,
som i seg selv tilsier en tett offentlig kontroll med hvilke eiere
som kan utøve betydelig eierinnflytelse på foretaket, men dette
forhold blir ikke funnet å ha avgjørende vekt. Arbeidsgruppen peker på
at dagens regleverk tilfredsstiller de minimumskrav som oppstilles
i MiFID artikkel 38, og at ingen land det er naturlig å sammenligne
seg med stiller strengere krav enn hva som fremgår av § 17 tredje ledd.
Det som likevel synes avgjørende for arbeidsgruppen er norske foretaks
konkurranseevne overfor utenlandske virksomheter. Om dette uttales
i utredningen på side 52:
"Dagens aktører med konsesjon som regulert marked opererer,
eller vil i løpet av kort tid operere, i konkurranseutsatte markeder.
Av den grunn skal det tungtveiende grunner til å innføre skjerpede
eierskapsregler som svekker foretakenes fleksibilitet til å delta
i strukturendringer eller svekker deres mulighet for å innhente
egenkapital. Arbeidsgruppen kan ikke se at det forligger slike tungtveiende
grunner."
Departementet slutter seg til arbeidsgruppens konklusjon om ikke
å foreslå endringer i gjeldende regler om en subjektiv egnethetsvurdering
som sikkerhet for en god og fornuftig eierforvaltning av regulerte
markedsplasser. Departementet er av den oppfatning at det ikke er
avdekket behov for å stramme inn på eierskapsreglene for regulerte
markeder i form av eierbegrensningsregler. De krav som følger av
MiFID om subjektiv egnethetsvurdering ved erverv av betydelige eierandeler
i slike foretak, dekker behovet for ervervsmessig kontroll fra myndighetene for
denne type foretak i Norge i dag.
I NOU 1999:3 Organisering av børsvirksomhet m.m. omtales skillet
mellom eierkontroll- og eierbegrensningsregler for børser og autoriserte
markedsplasser. En autorisert markedsplass, slik dette utrykket
ble benyttet i tidligere lovgivning, tilsvarer i hovedsak det som
i gjeldende lovgivning betegnes som et regulert marked. Det regulatoriske
skillet mellom børs og regulert marked er imidlertid noe mindre
enn skillet mellom børs og autorisert markedsplass etter børsloven
av 2000. Et strengere regelverk for børser begrunnes i NOU 1993:3
med at autoriserte markedsplasser neppe ville få den samme sentrale
samfunnsmessige funksjon som børs, slik at de hensynene som blir
trukket frem vedrørende eierbegrensning for børs ikke i like stor
grad vil gjøre seg gjeldende for autoriserte markedsplasser.
Departementet viser til at børsen fortsatt har en sentral samfunnsmessig
funksjon, og har en avgjørende rolle for et velfungerende verdipapirmarked
i Norge. Selv om det i løpet av de senere år er etablert flere nye
regulerte markedsplasser, både for notering og omsetning av verdipapirer
samt for omsetning av derivater, har disse markedsplassene hver
for seg ikke en like sentral funksjon for et velfungerende norsk
verdipapirmarked som det børsen har. De regulerte markedene har
riktignok viktige funksjoner innenfor sine markedssegmenter, men
utgjør ikke en like sentral del av infrastrukturen i det norske
verdipapirmarkedet.
Departementet er derfor, i likhet med arbeidsgruppen, kommet
til at behovet for å sikre disse foretakenes uavhengighet, nøytralitet
og integritet i tilstrekkelig grad kan ivaretas ved en subjektiv
egnethetsvurdering av den som planlegger å erverve en betydelig
eierandel i et slikt foretak. Departementet kan ikke se at det er
avdekket behov for å stramme inn på eierskapsreglene for de regulerte
markedsplassene i form av eierbegrensningsregler. De krav som følger av
MiFID om subjektiv egnethetsvurdering ved erverv av betydelige eierandeler
i slike foretak, synes å dekke behovet for ervervsmessig kontroll
fra myndighetenes side. Videre har departementet lagt vekt på at
norske regulerte markeder i dag i større grad er utsatt for sterk
konkurranse fra utenlandske virksomheter, og at det av den grunn
skal tungtveiende grunner til for å innføre skjerpede eierskapsregler
som svekker foretakenes fleksibilitet til å delta i strukturendringer,
eller som svekker deres mulighet for å innhente egenkapital.
Norges Bank har i sin høringsmerknad pekt på behovet for indre
sammenheng i regelverket. I denne forbindelse vises det til at reglene
for regulerte markeder bør samsvare eller være strammere enn de
som gjelder for verdipapirforetak. Norges Bank følger imidlertid
ikke opp med synspunkter på om det er reglene for regulerte markeder
som bør endres til å bli strammere enn reglene for verdipapirforetak,
eller om det er reglene for verdipapirforetak som bør endres til
å bli slakkere enn reglene for regulerte markeder.
Departementet er enig med Norges Bank i at regelverket generelt
bør ha en god indre sammenheng. Departementet vil likevel ikke foreslå
endringer i arbeidsgruppens forsalg på dette grunnlag. Det er departementets
oppfatning at arbeidsgruppens forslag på en god måte ivaretar viktige
hensyn ved en regulering av regulerte markeder, og at en slik indre
sammenheng som Norges Bank påpeker i denne omgang må vike tilbake
for et slikt individuelt og hensiktsmessig tilpasset regelverk.
Arbeidsgruppen foreslår endringer i gjeldende eierbegrensningsregelverk
for børser, men har ved omfanget av endringen delt seg i et flertall
og et mindretall. Flertallet, bestående av medlemmene Broch Mathisen,
Harto, Mydske, Oppsanger Rebbestad og Truyen, har som hovedregel
gått inn for at eierbegrensningsreglene for børser opprettholdes,
men at nivået på eierskapstaket økes. Det foreslås også et unntak
fra hovedregelen for nærmere bestemte eiere. Mindretallet, bestående
av medlemmet Løfsgaard, har som hovedregel foreslått at eierskap
i børser kun skal undergis en subjektiv egnethetsvurdering på linje
med det som arbeidsgruppen foreslår for regulerte markeder generelt.
Departementet vil innledningsvis understreke utgangspunktet om
at Norges EØS-forpliktelser krever at det foreligger visse minimumsregler
for eierskap og kontroll i regulerte markeder, herunder børs. Det vises
i denne sammenheng til redegjørelsen for MiFID artikkel 38 i proposisjonens
kapittel 3.2.3.3. På denne bakgrunn er det derfor ikke et alternativ
å oppheve gjeldende regelverk uten å erstatte det med nye regler.
I realiteten står en derfor overfor to alternative reguleringsformer
mht. eierskap i børser. På den ene side kan en velge å opprettholde
dagens reguleringsform med et absolutt eierskapstak, og der erverv
utover dette taket i utgangspunktet er forbudt. Dette utgangspunktet
kan eventuelt modifiseres ved alternative former for unntak, for
eksempel slik arbeidsgruppens flertall foreslår. På den annen side
kan det velges et system basert utelukkende på skjønnsmessige vurderinger
av den enkelte erverver i den konkrete sak, slik arbeidsgruppens
mindretall foreslår.
Departementet viser videre til enkelte faktiske forskjeller knyttet
til dagens børsforetak som vil være av betydning ved vurderingen
av eierskapsregler for slike foretak. Det er i dag to foretak som
har konsesjon som børs i Norge. Disse er Oslo Børs ASA og Nord Pool
ASA.
Oslo Børs ASA har dominerende stilling som verdipapirbørs for
det norske verdipapirmarkedet. Endres eierstrukturen i verdipapirbørsen,
eller holdingselskapet som eier denne, på en slik måte at det reises
tvil om børsens uavhengighet, nøytralitet og integritet, kan dette
være skadelig for hele det norske verdipapirmarkedet. Et lite marked
som det norske er særlig sårbart for sviktende tillit til en så
sentral markedsplass som Oslo Børs.
En derivatbørs, som Nord Pool, befinner seg i en annen faktisk
posisjon enn verdipapirbørser. Selv om Nord Pool er en dominerende
aktør på handel med kraftderivater, er denne markedsplassen verken
en naturlig eller faktisk monopolist. Ettersom derivater er "frigjort"
fra den underliggende posisjon, er det ikke som for verdipapirer
en naturlig binding til utsteders lokale verdipapirbørs. Derivatbørser
er utsatt for sterk konkurranse både fra alternative markedsplasser
for likeartede derivater og fra derivathandel knyttet til andre
underliggende aktiva. Dette elementet av konkurranse kan bidra til
at markedsmekanismen er et effektivt korrektiv, som sikrer at det
opprettholdes en hensiktsmessig eierstruktur. Slik sett gjør de
faktiske forhold at det er mindre behov for lovfestede eierkontrollregler
for en derivatbørs enn for en nasjonal verdipapirbørs. Videre gjør
konkurransesituasjonen at en derivatbørs har behov for større grad
av fleksibilitet i eierstrukturen. Slik fleksibilitet kan gjøre
det enklere å reise egenkapital til videre vekst. Like viktig er
imidlertid markedsadgangen. Ved å inngå i større eierstrukturer
vil derivatbørsens produkter kunne inngå i en "pakke" som distribueres til
ledende finansielle aktører. Tilgang på distribusjonskanaler er
slik sett et tungtveiende argument mot dagens stemme- og eierbegrensningsregler.
De faktiske forskjellene som her er beskrevet er også stadfestet
av aktørene selv i deres høringsmerknader. De faktiske forskjellene
skaper ulike behov. Dette er i høringsrunden kommet til uttrykk
ved at Oslo Børs ASA og Nord Pool ASA har valgt å støtte endringsforslaget
til henholdsvis arbeidsgruppens flertall og arbeidsgruppens mindretall.
Ovennevnte faktiske forskjeller illustrerer utfordringen med
å lage ensartede regler for børser. Dagens eier- og stemmebegrensningsregler
er i utgangspunktet tilpasset den faktiske situasjon som gjelder for
Oslo Børs som verdipapirbørs. Selv om det også kan være behov for
justering av regelverket som følge av økt konkurranse mellom verdipapirbørser,
er det nødvendig med en betydelig offentlig kontroll som skal bidra
til å sikre at eiersammensetningen i en nasjonal verdipapirbørs
ikke svekker tilliten til hele det norske verdipapirmarkedet.
Departementet er på denne bakgrunn enig med arbeidsgruppen i
at vurderingen av eierbegrensningsreglene for børsforetak må ta
utgangpunkt i den faktiske situasjonen som gjelder for verdipapirbørser. Dersom
de foreslåtte eierbegrensningsreglene oppfattes som uhensiktsmessig
av en derivatbørs, kan det være et alternativ å søke om endret konsesjonsklasse fra
børs til regulert marked.
Departementet har etter en helhetsvurdering kommet til at et
norsk eierskapsregelverk for børsforetak fortsatt bør baseres på
regler om eierbegrensning, og ikke kun en egnethetsvurdering som
for andre regulerte markeder. Etter departementets vurdering vil
et system med et fortsatt absolutt eierskapstak på en bedre måte
ivareta de hensyn som fortsatt bør ligge til grunn for regler om
eierskap i slike foretak, enn det et rent skjønnsbasert system vil
gjøre. Samtidig ser departementet at et system basert på flertallets
forslag, der det åpnes for unntak fra eierskapstaket for andre infrastrukturforetak,
i økt grad vil legge til rette for strukturelle tilpasninger som foretakene
måtte finne nødvendig. Departementet mener derfor det er fornuftig
å åpne for et unntak fra eierbegrensningsreglene som foreslått av
arbeidsgruppen.
Arbeidsgruppens flertall har i sin foreslåtte hovedregel lagt
til grunn at nivået på den absolutte eierbegrensningen bør settes
høyere enn i dag. Det foreslås å heve taket fra 10 prosent til 20
prosent. Departementet er enig med arbeidsgruppen i at en slik heving
kan være fornuftig av flere grunner. Hensynet bak eierbegrensningsreglene
for børsforetak er å sikre tilliten fra markedsaktørene ved at børsen
fremstår som uavhengig, nøytral og med høy integritet. Det er imidlertid
viktig at eierbegrensningsreglene ikke er strengere enn det som
er nødvendig for å ivareta nettopp disse hensynene. Departementet
er av den oppfatning at en grense på 20 prosent fortsatt vil bidra
til å sikre en tilstrekkelig eierspredning som vil forhindre uheldig
maktkonsentrasjon. Departementet viser videre til at en heving av
eierskapstaket til 20 prosent vil imøtekomme det behov børsene vil
kunne ha for å foreta nødvendige markedsmessige og strukturelle
tilpasninger, som følge av utviklingen i finansmarkedene. Det er
etter departementets vurdering viktig at eierskapsreglene ikke i
større grad enn nødvendig legger begrensninger på børsenes mulighet
til å opprettholde sin konkurranseevne i forhold til utenlandske
regulerte markeder. Et hevet eierskapstak vil videre gjøre norske
børser mer attraktive for investorer som ønsker å delta aktivt i
styrende organer og i utviklingen av børsforetakets virksomhet.
Departementet foreslår etter dette at eieskapstaket heves fra
10 prosent til 20 prosent.
Arbeidsgruppens flertall foreslår å videreføre konsolideringsbestemmelsen
i børsloven § 37. Departementet er enig i at det uavhengig av eierskapstakets
grense er behov for konsolideringsbestemmelser for å gjøre den grensen
som er satt effektiv. For å sikre en forsvarlig oppfølging av eierbegrensningsreglene,
og for å hindre opplagte omgåelser av reglene, bør derfor børsloven
§ 37 videreføres.
En samlet arbeidsgruppe har foreslått å oppheve dagens regler
om stemmerettsbegrensninger i børsloven § 36. Dette er begrunnet
i at behovet for stemmebegrensningsreglene reduseres når eierskapstaket
heves. En heving av eierskapstaket åpner for en mer konsentrert
eierstruktur, hvilket normalt medfører høyere fremmøteprosent på
generalforsamlingen. Det vises videre til at hensynet til børsenes
uavhengighet, nøytralitet og integritet ikke er tilstrekkelig til å
begrunne så omfattende inngrep i eierkompetansen. Samtlige høringsinstanser
har, uten særlige merknader, sluttet seg til arbeidsgruppens forslag
på dette punkt.
Departementet kan ikke slutte seg til arbeidsgruppens vurderinger
og forslag på dette punkt. Departementet viser til at hensynet bak
dagens stemmebegrensningsregler er å effektivisere eierbegrensningsreglene
slik at man i en situasjon med lavt fremmøte på generalforsamlingen
ikke opplever at en enkelt eier vil kunne få uforholdsmessig stor
innflytelse på de beslutninger som generalforsamlingen skal treffe.
Departementet kan ikke se at behovet for en slik effektivisering
av eierbegrensningsreglene reduseres vesentlig selv om eierskapstaket
heves til 20 prosent. Også et eierskapstak på 20 prosent bør etter departementets
oppfatning suppleres av stemmerettsbegrensningsregler for å sikre
at eierbegrensningsreglene er tilstrekkelig effektive.
En opphevelse av stemmerettsbegrensningsreglene slik arbeidsgruppen
foreslår, vil innebære at det ikke lenger vil gjelde noen skranker
i den relative stemmevekten som kan oppnås på en generalforsamling
i et børsforetak. En eier av 20 prosent (eventuelt en mindre andel)
av aksjekapitalen i et børsforetak vil med en slik opphevelse, avhengig
av oppmøte på generalforsamlingen, kunne stemme for både 1/3, 1/2, 2/3
og 9/10 av stemmene som er representert på generalforsamlingen.
Dette er grenser som etter den alminnelige aksjeselskapslovgivningen
er avgjørende for å kunne kontrollere ulike beslutningstyper på
generalforsamlingen. Arbeidsgruppen er seg bevisst disse forhold,
men antar at fremmøteprosenten vil være så høy i de tilfeller der
generalforsamlingens dagsorden omfatter kontroversielle saker at
en 20 prosent eierandel ikke alene vil gi en relativ stemmevekt
som kan være avgjørende for generalforsamlingens beslutning.
Departementet er enig med arbeidsgruppen i at fremmøteprosenten
normalt vil øke når viktige eller kontroversielle saker står på
generalforsamlingens dagsorden, og at en enkelt eier av 20 prosent
(eller lavere) av aksjekapitalen, antakelig bare unntaksvis vil kunne
få kontrollerende innflytelse på generalforsamlingen. Departementet
viser imidlertid til at et aksjeinnehav på for eksempel 20 prosent,
gir betydelig økt relativ stemmevekt på generalforsamlingen i forhold
til en aksjeeier med 10 prosent av aksjene i selskapet. Departementet
er derfor av den oppfatning at en heving av eierskapstaket fra 10
prosent til 20 prosent kan medføre økt fare for at en aksjeeier
vil kunne utnytte sin eierposisjon, og sin relative stemmevekt på
generalforsamlingen, på en måte som vil kunne være i strid med de
hensyn som eierbegrensningsreglene er ment å ivareta. Departementet
er av den oppfatning at en slik innflytelse fra én enkelt eier,
som følge av økt relativ stemmevekt, klart vil kunne være egnet
til å svekke markedsaktørenes tillit til børsforetakets uavhengighet,
nøytralitet og integritet. På denne bakgrunn mener departementet
at stemmerettsbegrensningsregler fremdeles er nødvendig for å sikre at
hensynene bak eierbegrensningsreglene blir tilstrekkelig ivaretatt.
Når det gjelder nivået på stemmerettsbegrensningene må disse
justeres i tråd med forslaget til forhøyet eierskapstak. I vurderingen
av hvilket nivå som skal gjelde vil hensynet til et aktivt eierskap
måtte avveies mot hensynet til børsforetakets uavhengighet, nøytralitet
og integritet. Etter en helhetsvurdering er det departementets oppfatning
at ingen enkelt eier bør kunne stemme for mer enn 30 prosent av
aksjene som er representert på generalforsamlingen. Dette vil blant
annet forhindre at en enkeltaksjonær ikke oppnår negativt flertall
på generalforsamlingen i forhold til beslutninger som krever minst
tre fjerdedels flertall. En grense på 30 prosent vil eksempelvis
innebære at en enkelt eier ikke alene vil kunne forhindre et forslag
om vedtektsendringer som er ønsket av øvrige aksjonærer, og som
etter allmennaksjeloven § 5-18 krever tre fjerdedels flertall. Eierbegrensningsreglene
skal bidra til å sikre eierspredning i institusjonen for å hindre
at én aksjeeier får en for dominerende innflytelse. Etter departementets
syn er derfor noe av hensikten med eierbegrensningsreglene blant
annet å forhindre slik negativ kontroll i selskapet. At slik negativ
kontroll rent faktisk sjeldent vil være tilfelle, kan etter departementets
oppfatning ikke i seg selv begrunne opphevelse av stemmebegrensningsreglene.
Departementet vil etter dette foreslå at ingen på generalforsamlingen
i et børsforetak kan stemme for mer enn 20 prosent av stemmene i
foretaket eller for mer enn 30 prosent av de stemmer som er representert
på generalforsamlingen.
Arbeidsgruppens flertall foreslår å videreføre reglene i børsloven
§ 37 om konsolidering av eierandeler. Departementet slutter seg
til arbeidsgruppens forslag og viser til at det uavhengig av eierskapstakets
grense er behov for konsolideringsbestemmelser for å effektivisere
den grensen som er satt. For å sikre en forsvarlig oppfølging av
eierbegrensningsreglene, og for å hindre opplagte omgåelser av reglene
bør derfor reglene om konsolidering i børsloven § 37 videreføres.
Departementet viser til vurderingene i kapittel 3.3 om forholdet
mellom de grunnleggende hensyn bak eierbegrensningsreglene og de
faktorer som kan stilles opp som forutsetninger for et velfungerende verdipapirmarked.
Som det fremgår av vurderingen er departementet av den oppfatning
at dersom man etter en avveining av disse elementene kommer til
at man kan myke opp eierbegrensningsreglene på en slik måte at de
kommer andre viktige faktorer i møte, og uten at det bryter med
de grunnleggende hensyn bak eierbegrensningsreglene, så bør reglene
endres.
Det er departementets oppfatning at et unntak fra eierbegrensningsreglene,
slik arbeidsgruppens flertall foreslår, i tilstrekkelig grad vil
ivareta de hensyn som eierbegrensningsreglene er ment å ivareta.
Forslaget innebærer et kompromiss mellom ulike hensyn der det også
er søkt å ivareta det behov børsforetakene har for å opprettholde
og eventuelt styrke sin konkurranseevne, herunder behovet for fleksibilitet
til å inngå som en del av en større markedsplasstruktur. Det foreslåtte
unntaket må ses som en videreføring av dagens § 35 tredje ledd om
strategisk samarbeid og de hensyn som ligger bak denne bestemmelsen.
Departementet deler arbeidsgruppens syn med hensyn til hvilke
typer foretak som bør omfattes av det foreslåtte unntaket, og viser
til arbeidsgruppens nærmere omtale av disse. Dette dreier seg om
en gruppe eiere som det i mindre grad vil være risiko for at vil
svekke tilliten til børsens uavhengighet, nøytralitet og integritet.
Det vises til at andre markedsplasser i utgangspunktet ikke vil
ha noen egeninteresse i å påvirke forholdet mellom aktørene på børsen.
En slik lavere risiko er imidlertid ikke nødvendigvis tilstrekkelig
for sikre at hensynene bak eierbegrensningsreglene blir ivaretatt.
Arbeidsgruppen har derfor ikke foreslått en ubetinget adgang for
tilsvarende infrastrukturforetak til å eie mer enn 20 prosent, men foreslår
at departementet gis en skjønnsmessig adgang til å gi tillatelse
til aksjeinnehav som overstiger 20 prosent. Ved vurderingen skal
det tas utgangspunkt i en ikke uttømmende kriterieliste. Departementet
er enig med arbeidsgruppen i at erverv av eierandeler over 20 prosent
i børs, i tillegg til kravet om at dette må være et annet infrastrukturforetak,
bør gjøres til gjenstand for prøving fra myndighetenes side. En
slik prøving vil etter sin art være skjønnsmessig, men bør ta utgangspunkt
i et sett med kriterier som reflekterer de bærende hensyn som myndighetene
ved prøvingen er satt til å ivareta, se nedenfor.
Som arbeidsgruppen, viser departementet til at et unntak fra
hovedregelen om en absolutt eierbegrensning på 20 prosent, vil måtte
innebære at meldeplikten og egnethetsvurderingen etter børsloven
§ 17 vil gjelde for alle erverv i intervallet mellom 10 og 20 prosent
av aksjene i et børsforetak. For erverv over 20 prosent konsumeres
reglene i § 17 av unntaksvurderingen som skal foretas etter børslovens
§ 35 tredje ledd.
Arbeidsgruppen foreslår at dagens dispensasjonsadgang etter børsloven
§ 35 første ledd annet punktum videreføres, men at det inntas i
loven at slik dispensasjon bare skal kunne gis midlertidig. Departementet
slutter seg til forslaget. Ut over unntaksbestemmelsene i annet
og tredje ledd er det etter departementets oppfatning ikke grunnlag
eller behov for permanente fritak fra den generelle eierbegrensningsregelen.
Forslaget er ment å snevre inn forvaltningens adgang til å gi dispensasjoner,
og det legges til grunn at det bare unntaksvis vil være aktuelt
å innvilge slike. Departementet er enig med NHO som i sin høringsmerknad
viser til at arbeidsgruppens forslag til ordlyd bør endres fra "midlertidig"
til "tidsbegrenset" dispensasjon.
Arbeidsgruppen foreslår at egnethetsvurderingen i børsloven § 35
tredje ledd tar utgangspunkt i en formulering tilsvarende børsloven
§ 17. Ved erverv utover 20 prosent skal departementet vurdere om
ervervet er egnet til å sikre en god og fornuftig forvaltning av
børsen. I tillegg til en ren vurdering av egnetheten til erverver,
foreslår arbeidsgruppen at det også gis vurderingskriterier som
i større grad skal gi myndighetene et styringsredskap for å sikre
at eierskap utover 20 prosent forbeholdes aksjonærer som kan bidra
til å sikre en god og fornuftig forvaltning av børsen og finansmarkedet
generelt. Arbeidsgruppen viser til at en vurdering etter disse kriteriene
vil gå lengre enn en ren kontroll av erververs egnethet, da det også
kan legges vekt på den innvirkning ervervet vil kunne få for finansmarkedets
virkemåte.
Departementet slutter seg til arbeidsgruppens flertalls forslag
om å lovfeste de mest sentrale skjønnsmomentene som skal inngå i
en slik vurdering. Selv om listen ikke anses uttømmende, må en slik
liste anses å gi aktørene større forutberegnlighet enn et system
hvor det ikke fremgår på forhånd hvilke forhold myndighetene særlig
vil legge vekt på ved vurderingen av søknaden. Departementet deler
videre det syn at en vid skjønnskompetanse, uten forankring i gitte
vurderingskriterier, i praksis er lite egnet til å ivareta de hensyn
eierbegrensningsreglene skal oppfylle. Momentene skal sikre at relevante
hensyn blir vurdert ved ervervet.
Etter departementets syn bør de konkrete skjønnsmomentene i størst
mulig grad knyttes til de enkelte hensyn eierbegrensningsreglene
skal ivareta.
Arbeidsgruppen foreslår for det første at det skal legges vekt
på erververens tidligere handlemåte, og videre at det skal legges
vekt på erververens tilgjengelige økonomiske ressurser og hensynet
til forsvarlig virksomhet. Departementet er enig med arbeidsgruppen
i at dette er momenter som er relevante for å vurdere erververens
egnethet. Departementet har vurdert om disse subjektive skjønnsmomentene
bør harmoniseres med tilsvarende skjønnsmomenter som er foreslått
i tilknytning til den subjektive egnethetsvurderingen som skal foretas
ved erverv over 10 prosent av aksjene i finansinstitusjoner.
Departementet viser til at det er vidt forskjellige hensyn som
gjør seg gjeldende ved de to ulike vurderingene. For finansinstitusjoner
knytter egnethetsvurderingen seg til enhver type foretak som ønsker
å erverve over 10 prosent av aksjene i en finansinstitusjon. For
børsforetak knyttes egnethetsvurderingen kun til en nærmere angitt
gruppe erververe. Departementet mener derfor at det ikke er grunnlag
for å harmonisere nærmere listen over lovfestede skjønnsmomenter.
Arbeidsgruppen foreslår videre at en skal legge vekt på om ervervet
vil kunne føre til uønskede virkninger for finansmarkedenes virkemåte.
Vilkåret gir forvaltningen et styringsredskap og en mulighet til
å vurdere hvorvidt ervervet vil ha positiv eller negativ innvirkning
på finansmarkedenes virkemåte. Eierkontrollen blir med dette noe
mer enn en ren kontroll av erververens subjektive egenskaper. Det
skal i tillegg foretas en vurdering som retter seg mot de mer strukturelle
konsekvenser av ervervet. En vurdering av slike strukturelle konsekvenser
vil etter departementets oppfatning etter omstendighetene kunne være
relevante ved vurderingen av om et erverv skal godkjennes eller
ikke.
Arbeidsgruppen foreslår også å lovfeste at det skal legges vekt
på konkurransemessige forhold på det relevante markedet. Momentet
er ikke ment å begrense konkurransemyndighetenes kompetanse, men vil
etter arbeidsgruppens syn klargjøre at også konsesjonsmyndighetene
etter finanslovgivningen vil kunne ta hensyn til ervervets eventuelle
konsekvenser for konkurransen på det relevante markedet. Departementet
peker i denne forbindelse på at graden av konkurranse om å tilby
infrastrukturtjenester i det norske verdipapirmarkedet trolig er
begrenset.
For de mindre infrastrukturforetakene er det en forutsetning
at de kan utøve tilstrekkelig markedsmakt til at faste kostnader
knyttet til utvikling, drift og vedlikehold av infrastruktursystemer
blir dekket over tid. Det er rimelig å anta at de minste infrastrukturforetakene
er mest avhengige av markedsmakt for å oppnå lønnsom drift over
tid.
Infrastrukturforetakene driver systemer som gjør at foretakene
har relativt store faste kostnader. Teknologiske fremskritt har
over tid redusert betydningen av institusjonenes fysiske plassering,
og redusert den markedsmakt infrastrukturforetakene har i sitt nærområde.
Stordriftsfordeler og økende konkurranse er trolig årsaken til at
det i Norge og i mange andre land har vært en utvikling i retning
av færre nasjonale enheter.
EØS-avtalens prinsipp om etableringsfrihet og fri bevegelighet
av kapital er gitt ut fra et formål om en mest mulig samfunnsøkonomisk
allokering av kapital. Tilgjengelig risikokapital bør plasseres
der den kaster mest av seg. Konkurransereglene skal bidra til slik
optimal samfunnsøkonomisk bruk av kapitalen, og det er derfor en
målsetting at konkurransen i EØS-området skal øke over tid. Virkemidlene
er særlig adgang til grenseoverskridende virksomhet, etableringsadgang
og adgang til erverv. Dersom de norske infrastrukturforetakene kjøpes
opp av konkurrerende virksomheter som opererer innenfor samme marked, kan
det redusere konkurransen og lede til økte priser på de tjenester
som tilbys.
På denne bakgrunn er det departementets oppfatning at det er
et klart behov for at man i den subjektive egnethetsvurderingen
har anledning til å ta hensyn til de konkurransemessige virkninger
av det aktuelle oppkjøpet, og at dette kommer tydelig frem ved en
lovfesting av dette skjønnsmomentet
Arbeidsgruppen foreslår videre at det skal legges vekt på muligheten
for å utøve et effektivt tilsyn, herunder om det er etablert samarbeid
med tilsynsmyndighetene i erververens hjemland. Muligheten for et effektivt
tilsyn er et viktig hensyn bak eierbegrensingsreglene. Momentet
vil ha særlig relevans dersom erverver er hjemmehørende i et land
utenfor EØS, og hvor det ikke er et etablert tilsynssamarbeid. Momentet
er derfor etter departementets vurdering særlig viktig, slik at
betryggende tilsynssamarbeid med erververnes hjemstat kan sikres.
Arbeidsgruppen foreslår at det i egnethetsvurderingen skal legges
vekt på om ervervet vil kunne påvirke rettigheter og plikter for
aktørene på vedkommende børs. Arbeidsgruppen viser til at en børs
kan fastsette sine egne forretnings- og handelsregler som supplerer
nasjonale børs- og verdipapirregler. Det kan etter omstendighetene
være relevant å vurdere om et erverv potensielt vil kunne ha uheldige
konsekvenser for utstederne på vedkommende børs, børsmedlemmene
eller investorenes virksomhet. Departementet slutter seg til at
et slikt moment lovfestes, men antar i likhet med arbeidsgruppen
at dette momentet først og fremst vil ha selvstendig betydning i forhold
til erverver som kommer fra land utenfor EØS.
Endelig foreslår arbeidsgruppen at det skal legges vekt på om
den bakenforliggende eierstrukturen hos erverver er i samsvar med
de hensyn som ivaretas gjennom reglene om eierbegrensning. Departementet er
enig med arbeidsgruppen at den bakenforliggende eierstrukturen i
en børs vil kunne være av avgjørende betydning for markedsaktørenes
tillit til børsens uavhengighet, nøytralitet og integritet. Det
bakenforliggende eierskapet vil være et sentralt moment ved eierprøvingen.
Departementet støtter derfor arbeidsgruppen i forslaget om å lovfeste
dette momentet.
Departementet vil generelt påpeke at konsekvensene av et erverv
i siste instans avhenger av hvilken reell innflytelse erverver oppnår,
og hvordan denne innflytelsen utnyttes. Når det gjelder grad av
innflytelse vil erververens eierandel, i kombinasjon med øvrig eierstruktur,
normalt være en observerbar og brukbar målestokk. Å vurdere hvordan
en gitt grad av innflytelse kan benyttes og hvilke negative konsekvenser
dette kan få, er vanskeligere. Det er viktig at det i forbindelse
med ervervet gjøres en konkret vurdering av potensialet for misbruk
av innflytelse.
Departementet vil videre påpeke at samtlige momenter som er listet
opp ovenfor i utgangspunktet vil være relevante, og skal tas i betraktning
ved alle søknader om erverv over 20 prosent av aksjene i et børsforetak.
Det er imidlertid departementets oppfatning at det generelt må gjelde
en strengere vurdering desto større eierandel det søkes om å erverve.
Arbeidsgruppen legger til grunn at unntak fra hovedreglen om
et eierskapstak på 20 prosent forutsetter en forutgående søknad
om erverv til Finansdepartementet.
Når det gjelder det nærmere innholdet i søknaden, antar departementet
i likhet med arbeidsgruppen at dette ved behov mest hensiktsmessig
bør reguleres i forskrift. Det vises i denne forbindelse til den
foreslåtte forskriftshjemmelen i børsloven § 35 sjette ledd.
Næringslivets Hovedorganisasjon har i sin høringsuttalelse påpekt
at det bør gjelde en særlig saksbehandlingsfrist for departement
ved behandlingen av søknad om unntak fra eierbegrensingsreglen,
og viser til fristen på tre måneder som oppstilles i børsloven § 17.
Departementet har i likhet med arbeidsgruppen ikke funnet grunn
til å lovfeste en særskilt saksbehandlingsfrist for slike søknader.
Departementet vil vise til at slikt erverv vil kunne ha meget stor
betydning for det norske verdipapirmarkedet. Det er derfor etter
departementets syn viktig at myndighetene har tilstrekkelig med
tid til å kunne innhente all relevant og nødvendig informasjon,
for deretter ha tid til å foreta en forsvarlig vurdering av ervervet.
Arbeidsgruppen foreslår endringer i gjeldende eierbegrensningsregleverk
for verdipapirregistre, men har ved omfanget av endringen delt seg
i et flertall og et mindretall. Flertallet bestående av medlemmene Broch
Mathisen, Mydske, Oppsanger Rebbestad og Truyen har gått inn for
en hovedregel om at eierbegrensningsreglene for verdipapirregistre
opprettholdes, men at nivået på eierskapstaket økes. Det foreslås
også et unntak fra hovedregelen for nærmere bestemte eiere. Mindretallet
bestående av medlemmene Harto og Løfsgaard har foreslått at eierskap
i verdipapirregister kun skal undergis en egnethetsvurdering på
linje med det som arbeidsgruppen foreslår for regulerte markeder.
Arbeidsgruppens forslag til endringer samsvarer i det vesentlige
med de endringer som er foreslått for børsforetak. Arbeidsgruppen
understreker imidlertid at børs og verdipapirregister ikke utgjør
slik likeartet virksomhet at børslovens regler alene kan begrunne et
endringsforslag i verdipapirregisterloven. Begrunnelsen for de samsvarende
forslagene er likevel at mange av de samme grunnleggende hensyn
gjør seg gjeldende.
Departementet viser innledningsvis til at det ikke finnes sekundærlovgivning
under EØS avtalen som regulerer krav til eierbegrensningsregler
for verdipapirregister. De nevnte reglene i MiFID art. 38 har bare
anvendelse på regulerte markeder. Dette innebærer i utgangspunktet
at Norge, innenfor rammen av EØS-avtalens krav til fri bevegelighet
av kapital og etableringsfriheten, relativt fritt kan utforme regler
om eierkontroll. Uavhengig av dette har arbeidsgruppen funnet å
foreslå tilsvarende regler som for børser. Et tilsvarende regelverk
for børser og verdipapirregistre er ikke begrunnet i likheten mellom
de to typer foretak som sådan, men at de samme hensyn gjør seg gjeldende
for dem begge. Departementet slutter seg til en slik tanke.
Departementet slutter seg til flertallets forslag om å beholde
et absolutt tak for eierskap i verdipapirregistre, men at dagens
tak heves fra 10 til 20 prosent. Dette forslaget samsvarer med den
hovedregel som er foreslått for børser.
Departementet peker på at et samsvarende regelverk for børser
og verdipapirregister ikke alene er begrunnet i likheten mellom
disse typer av infrastrukturforetak. Foretakene fyller i utgangspunktet
hver sin funksjon og utfører ulike oppgaver i verdipapirmarkedet.
Sammenhengen mellom virksomheten i en børs og et verdipapirregister
består imidlertid i at begge institusjonene har en vesentlig rolle
i verdipapirkjeden. Av denne grunn vil mange av de samme hensynene
gjøre seg gjeldende ved vurderingen av eierskapsregler for de to
foretakstypene.
Arbeidsgruppens mindretall har med støtte fra enkelte høringsinstanser
anført at verdipapirregister generelt ikke behandler saker med samme
omfattende betydning som børser gjør, og at dette tilsier at behovet
for et absolutt eierskapstak i tråd med hva som gjelder for børser
ikke er det samme. Departementet viser til at børser og verdipapirregistre
har ulike funksjoner i verdipapirkjeden, der verdipapirregisteret har
en helt sentral funksjon i kraft av å være et rettighetsregister.
Departementet deler av den grunn ikke mindretallets syn om at verdipapirregisterets
virksomhet tilsier et mykere regelverk for verdipapirregister.
Departementet peker på at formålet med verdipapirregisterloven
er å legge til rette for en sikker, ordnet og effektiv registrering
av finansielle instrumenter, jf. § 1-1. Et register med slike egenskaper
er av vesentlig betydning for et godt fungerende verdipapirmarked.
For at et verdipapirregister skal fylle den nevnte funksjon er det
avgjørende at aktørene har tillit til registerets uavhengighet,
nøytralitet og integritet. Sammenlignet med børser har riktig nok
et verdipapirregister et mindre innslag av offentligrettslig håndhevingsoppgaver.
Det driver ikke markedsovervåkning, prospektkontroll mv. På den
annen side er verdipapirregistreringen avgjørende for en rekke privatrettslige
rettigheter, og verdipapirregistre forvalter en funksjon som tradisjonelt
i Norge har vært tillagt det offentlige. Markedsmessige hensyn tilsier
at aktørene i verdipapirmarkedet bør kunne stole på at registrering
og oppgjør av transaksjoner i verdipapirmarkedet utføres på en betryggende
og tillitsvekkende måte. Aktørene bør videre kunne stole på at det ved
driften av registeret legges vekt på hva som er til det beste for
markedet og dets aktører og ikke eventuelle særinteresser for store
eiere som kan være brukere av registerets tjenester. Det er på denne
bakgrunn departementets oppfatning at det i like stor grad er behov
for absolutte eierbegrensingsregler for verdipapirregistre som for
børser.
Når det gjelder nivået på eierskapstaket har arbeidsgruppen foreslått
å heve dette fra 10 til 20 prosent. Departementet slutter seg til
dette forslaget og viser til at man også ved fastsetting av nivået
må se hen til hva som er foreslått for børser. Selv om ikke hensynet
til likhet i regelverket skal ha avgjørende betydning, så er dette
etter departementets vurdering et moment i vurderingen av utformingen
av eierbegrensningsregelverket for henholdsvis børser og verdipapirregistre.
Mange av de samme hensyn som gjør seg gjeldende for børser, gjør
seg også gjeldende for verdipapirregistre.
Departementet er likhet med arbeidsgruppens flertall av den oppfatning
at et verdipapirregister vil beholde den nødvendige tillit hos aktørene
selv om man hever taket for den generelle eierbegrensningen fra
10 til 20 prosent. Et slik nivåhevning vil innebære et kompromiss
mellom på den ene siden hensynet til foretakets behov for uavhengighet,
nøytralitet og integritet, og på den annen side behovet og ønsket
om å fremme etablering av konkurrerende virksomheter, øke muligheten
for et aktivt eierskap og legge bedre til rette for at foretakene
skal kunne inngå i større strukturendringer i det relevante markedet.
Etter departementets syn vil de foreslåtte eierbegrensningsreglene
for verdipapirregistre på dette grunnlag ikke strekke seg lenger
enn det som er nødvendig for å ivareta det formål reglene skal fremme.
Departementet har ved vurderingen av om eierskapstaket bør heves
også lagt vekt på at en samlet arbeidsgruppen samtidig foreslår
en ny bestemmelse i verdipapirregisterloven § 5-2, utformet etter
mønster fra børsloven § 17. En slik regel vil sikre at det ved erverv
i intervallet mellom 10 prosent og 20 prosent vil bli foretatt en
kvalitetssikring av erververen som vil kunne utøve en betydelig
eierskapsinnflytelse i foretaket.
En samlet arbeidsgruppe har foreslått å oppheve dagens regler
om stemmerettsbegrensninger i verdipapirregisterloven § 5-3. Dette
er begrunnet i at behovet for stemmerettsbegrensninger ikke er det
samme når at eierskapstapet heves til 20 prosent. Videre anføres
det at hensynet til verdipapirregisterets uavhengighet, nøytralitet
og integritet ikke er tilstrekkelig til å begrunne så omfattende
inngrep i eierkompetansen. Samtlige høringsinstanser har, uten særlige merknader,
sluttet seg til arbeidsgruppens forsalg på dette punkt.
Departementet kan ikke slutte seg til arbeidsgruppens vurderinger
og forslag på dette punkt. Departementets begrunnelse for dette
samsvarer i hovedsak med den begrunnelse som er gitt for at stemmerettsbegrensningsreglene
for børsforetak heller ikke bør oppheves. Det vises til proposisjonens
kapittel 3.5.3.3 for departementets vurderinger. De samme hensyn
vil gjøre seg gjeldende i relasjon til begge typer av infrastrukturforetak.
Departementet vil etter dette foreslå at ingen, på generalforsamlingen
i et verdipapirregister, kan stemme for mer enn 20 prosent av stemmene
i foretaket eller for mer enn 30 prosent av de stemmer som er representert.
Arbeidsgruppens flertall foreslår å videreføre verdipapirregisterlovens
regler om konsolidering. Konsolideringsbestemmelsen i § 5-4 foreslås
imidlertid utformet etter mønster fra børsloven § 37. Materielt
innbærer dette kun små endringer. Departementet slutter seg til
arbeidsgruppens forslag og viser til at det uavhengig av eierskapstakets
grense er behov for konsolideringsbestemmelser for å effektivisere
den grensen som er satt. For å sikre en forsvarlig oppfølging av
eierbegrensningsreglene, og for å hindre opplagte omgåelser av reglene
bør derfor reglene om konsolidering i verdipapirregisterloven § 5-4
videreføres.
Arbeidsgruppens flertall har foreslått et tilsvarende unntak
i regelverket for verdipapirregistre som for børsforetak. Unntaket
innebærer at det for enkelte typer virksomheter likevel skal være
mulig å erverve en større eierandel enn 20 prosent i et verdipapirregister. Unntaket
skal kunne komme til anvendelse på foretak som i det vesentlige
driver eller eier verdipapirregister, liknende registerfunksjoner
eller tilknyttet infrastrukturvirksomhet. Det vises til arbeidsgruppens nærmere
redegjørelse for denne gruppen foretak som departementet slutter
seg til. Unntaket er, slik det formuleres i flertallets forslag,
et resultat av målsettingen om at eierbegrensningsreglene ikke skal
gå lenger enn det som er nødvendig for å ivareta hensynet bak reglene.
Departementet kan slutte seg til arbeidsgruppens vurdering om
at denne typen eiere i mindre grad er egnet til å svekke aktørenes
tillit til verdipapirregisterets uavhengighet, nøytralitet og integritet,
og at det derfor ikke er nødvendig å ha absolutte eierbegrensninger
overfor en slik gruppe. Unntaket vil åpne for at norske verdipapirregistre
i større grad enn i dag vil kunne delta i strukturelle endringer.
Dette kan videre stimulere til effektivisering av de tjenester verdipapirregisteret
utfører og dermed bedre verdipapirforetakets konkurranseevne.
Et foretak som i det vesentlige driver eller eier verdipapirregister,
liknende registerfunksjoner eller tilknyttet infrastrukturvirksomhet
har ingen ubetinget rett til et unntak. Arbeidsgruppen foreslår
at alle slike foretak skal underlegges en subjektiv egnethetsvurdering
før erverv kan gjennomføres. Unntak vil kun være aktuelt der Finansdepartementet
etter søknad kommer til at foretaket finnes egnet til å sikre en god
og fornuftig forvaltning av verdipapirregisteret. I den subjektive
egnethetsvurderingen skal det legges vekt på en rekke skjønnsmomenter
som foreslås lovfestet. Egnethetsvurderingen og de underliggende skjønnsmomenter
tilsvarer det som arbeidsgruppen har foreslått for børsforetak.
Departementet slutter seg til arbeidsgruppens forslag og viser til
departementets vurderinger i proposisjonens kapittel 3.5.3.4 som
vil få tilsvarende anvendelse her.
Arbeidsgruppen foreslår at dispensasjonsadgangen etter gjeldende
verdipapirregisterlov § 5-2 annet ledd videreføres, men at det inntas
i loven at slik dispensasjon bare skal kunne gis midlertidig. Departementet
slutter seg til forslaget. Ut over unntaksbestemmelsen i forslagets
§ 5-3 annet og tredje ledd er det etter departementets oppfatning
ikke grunnlag eller behov for permanente fritak fra den generelle
eierbegrensningsregelen. Forslaget er ment å snevre inn forvaltningens
adgang til å gi dispensasjoner, og det legges til grunn at det bare
unntaksvis vil være aktuelt å innvilge slike. Departementet er enig
med NHO som i sin høringsmerknad viser til at arbeidsgruppens forslag
til ordlyd bør endres fra "midlertidig" til "tidsbegrenset" dispensasjon.
En samlet arbeidsgruppe foreslår å oppheve dagens eierbegrensningsregler
for oppgjørssentraler. For å sikre tilliten til norske oppgjørssentraler
foreslås imidlertid å videreføre dagens subjektive egnethetsvurdering
for alle erverv over 10 prosent.
Departementet deler arbeidsgruppens oppfatning om at konkurransesituasjonen
for norske oppgjørssentraler tilsier en oppmykning av dagens regelverk. Det
pekes på at oppgjørssentralenes virksomhet ikke er av en slik karakter
at det ligger til rette for naturlige geografiske monopoler. Digitalisering
av markedet, finansielle instrumenter som omsettes uten nødvendig
kobling til underliggende verdipapirer og et samordnet europeisk
regleverk gjør det enkelt å sentralisere slike tjenester. For å
kunne møte denne utviklingen uten å tape terreng i forhold til utenlandske virksomheter
bør norske oppgjørssentraler gis fleksibilitet til å inngå i større
eierstrukturer. Slik fleksibilitet vil etter departementets oppfatning
måtte oppnås ved at dagens eierbegrensningsregler justeres eventuelt
oppheves.
Hvor langt man skal gå i oppmykende retning beror imidlertid
på en avveiing av nevnte konkurransehensyn på den ene siden og hensynet
bak eierbegrensningsreglene på den andre siden. Departementet har
etter en slik avveiing kommet til at eierbegrensningsreglene for
oppgjørssentraler bør oppheves, og slutter seg således til arbeidsgruppens
forslag om å videreføre dagens subjektive egnethetsvurdering for
alle erverv over 10 prosent. Avgjørende for departementet har vært
at hensynet til markedsaktørenes tillit til oppgjørssentralenes
uavhengighet, nøytralitet og integritet på en betryggende måte vil
være ivaretatt gjennom en slik subjektiv egnethetsvurdering. Det
er departementets oppfatning at hensynene bak eierbegrensningsreglene
ikke i like sterk grad gjør seg gjeldende for oppgjørssentraler
som for børser og verdipapirregistre, og at en slik forskjell vil kunne
begrunne ulike eierbegrensningsregler for de ulike infrastrukturforetakene.
Norges Bank har i sin høringsuttalelse påpekt at arbeidsgruppen
ved utformingen av sitt forslag har lagt til grunn en for snever
forståelse av oppgjørssentralenes virksomhet. For oppgjørssentraler
mener Norges Bank at regelverket bør utformes slik at det vil passe
for en oppgjørssentral som ønsker å starte virksomhet som sentral
motpart i verdipapirhandel, ikke bare derivathandel slik som drøftet
av arbeidsgruppen. Departementet er kjent med at markedene i større
grad enn tidligere etterspør oppgjør av handel med verdipapirer
gjennom en sentral motpart. Det er grunn til å tro at markedsplassene
vil innrette seg etter denne etterspørselen og at handel med verdipapirer
med oppgjør gjennom sentral motpart i fremtiden vil kunne bli det
normale.
Departementet er enig med Norges Bank i at en slik institusjon
har funksjoner som har betydning for rettighetsregistreringer i
et register, og at dette medfører at det stilles særlige krav til
nøytralitet, sikkerhet og gjennomføringsevne for slike oppgjørssentraler
(clearing). Departementet viser også til at det potensielle volumet
av verdipapiroppgjøret som en slik oppgjørssentral kan stå for også
kan ha en side til finansiell stabilitet. Departementet er imidlertid
av den oppfatning at det ikke er nødvendig med særlige tilpassede
og skjerpede lovkrav til eierens egnethet for eierskap i slike institusjoner,
men viser til at oppgjørssentralens virksomhet, det vil si at de
instrumentene den gjør opp, vil være et naturlig og viktig element
i den konkrete vurderingen som myndighetene skal foreta av eiernes
egnethet. I tillegg til å vurdere eierens egnethet vil myndighetene
også ha mulighet til blant annet å stille konkrete krav til foretakets
kapital, som skal være forsvarlig i forhold til den virksomhet som
stilles, se verdipapirhandelloven § 13-2 første ledd. Departementet
finner imidlertid å kunne supplere arbeidsgruppens forslag med en
forskriftshjemmel for departementet til å fastsette nærmere regler
om innholdet i den subjektive egnethetsvurderingen som skal foretas
etter verdipapirhandelloven § 13-1 fjerde ledd. En slik forskriftshjemmel
vil således, dersom det likevel skulle vise seg å være behov for
det, åpne for at man gjennom nærmere regler kan differensiere egnethetsvurderingen
avhengig av hvilke type oppgjørsvirksomhet som drives. Det vises
til departementets lovforslag.
EØS-avtalens regler om de fire friheter, herunder fri kapitalbevegelse,
og avtalens regler om etableringsrett, setter rammen for det nasjonale
handlingsrommet ved utformingen av eierbegrensningsregelverket.
Endringer i eierskapsreglene for regulerte markeder, verdipapirregistre
og oppgjørssentraler må derfor vurderes i forhold til de krav som
EØS-avtalen oppstiller.
Arbeidsgruppen flertall er av den oppfatning at alle de endringsforslagene
som presenteres for ulike infrastrukturforetak vil innebære en tilnærming
i retning av EØS-avtalens prinsipper om fri flyt av kapital og om
fri etableringsrett.
Departementet kan slutte seg til arbeidsgruppens vurderinger.
En endring av eierbegrensningsreglene i oppmykende retning vil legge
til rette for økt kapitalflyt, og dermed redusere innskrenkningen
i den frie kapitalbevegelse.
For oppgjørssentraler foreslår departementet å oppheve den absolutte
eierbegrensningen slik at eierskap kun skal underlegges en subjektiv
egnethetsvurdering på linje med den som i dag gjelder for regulerte
markeder. Dette tilsvarer eierskapsreguleringen for oppgjørssentraler
og regulerte markeder i Sverige, Danmark og Finland. Departementet
legger til grunn at den restriksjonen en slik egnethetsvurdering representerer,
ikke er problematisk i forhold til EØS-avtalen, og viser i den forbindelse
blant annet til eierskapsreguleringen for regulerte markeder i MiFID artikkel
38.
For verdipapirregister og børs foreslår departementet å heve
eierskapstaket fra 10 til 20 prosent, samt å utvide adgangen til
unntak for enkelte typer virksomheter. Dette vil styrke etableringsfriheten
og i større grad enn tidligere legge til rette for fri flyt av kapital.
Det vises til arbeidsgruppens nærmere vurderinger som departementet
slutter seg til.
Forslaget til endringer i eierbegrensningsreglene for børs og
verdipapirregistre innebærer fortsatt en innskrenkning i forhold
til prinsippet om fri flyt av kapital. Begrunnelsen for innskrenkningen
er behovet for å ivareta legitime allmenne interesser, det vil si
å sikre infrastrukturforetakenes uavhengighet, nøytralitet og integritet.
Departementet er av den oppfatning at det ville være vesentlig økt
fare for tilliten til det norske verdipapirmarkedet om man skulle velge
å gå lengre i oppmykningen av eierrestriksjonsreglene for børser
og verdipapirregistre. At det kan være behov for eierskapsregler
for enkelte typer foretak er også anerkjent innenfor EU-retten.
Departementet foreslår en annen løsning enn arbeidsgruppen når
det gjelder stemmerettsbegrensninger. Departementet finner det,
i motsetning til arbeidsgruppen, nødvendig å videreføre regler om stemmerettsbegrensningsregler
for børser og verdipapirregister. Dette for at eierbegrensningsreglenes formål
i tilstrekkelig grad skal kunne virke etter sin hensikt. Departementet
kan ikke se at en slik endring i forhold til arbeidsgruppens forslag
har noen vesentlig betydning for vurderingen av om det samlede forslaget
skal anses i tråd med EØS-regelverket eller ikke.
Oppmykningen vil innebære at det for oppgjørssentraler vil gjelde
en tilsvarende situasjon som for regulerte markeder utenom børs.
En slik løsning vil etter departementets oppfatning klart nok ikke
være problematisk i forhold til EØS-avtalen forpliktelser. For børs
og verdipapirregistre viser departementet til at en heving av eierskapstaket
samt utvidelse av unntaksadgangen vil styrke etableringsfriheten
og dessuten innebære en tilnærming til prinsippet om fri flyt av
kapital. Det vises til arbeidsgruppens nærmere vurderinger som departementet
slutter seg til.
EUs sekundærlovgivning stiller opp enkelte krav blant annet til
eierskap i regulerte markeder. Den sentrale rettsakt er her direktiv
2004/39/EF om markeder for finansielle instrumenter (MiFID). Direktivet inneholder
ikke tilsvarende regler om eierskap i verdipapirregistre eller oppgjørssentraler.
Det finnes heller ingen annen sekundærlovgivning inntatt i EØS-avtalen
som regulerer eierbegrensning i slike infrastrukturforetak. På denne
bakgrunn vil kun de endringsforslag som knytter seg til regulerte
markeder, herunder børs, være aktuelt å vurdere nærmere opp mot
sekundærlovgivningen.
I arbeidsgruppens vurdering av om deres forslag til endrede eierbegrensningsregler
for børs er i samsvar med kravene i sekundærlovgivningen, slås det innledningsvis
fast at MiFID artikkel 38 i dag er implementert i børsloven § 17.
Videre legges det til grunn at MIFID er et rammedirektiv som på
en rekke punkter er forutsatt supplert med implementeringsdirektiver.
Videre legger arbeidsgruppen til grunn at MiFID artikkel 38 utgjør
minimumsregler. Medlemsstatene kan i utgangpunktet stille strengere
krav enn det som fremgår av direktivet.
Departementet kan slutte seg til arbeidsgruppens vurderinger
og konklusjon. Departementet er i likhet med arbeidsgruppen av den
oppfatning at MiFID artikkel 38 utgjør minimumsregler, og at det
derfor ikke vil oppstå motstrid mellom endringsforslaget for børs
og denne direktivforpliktelsen.
Arbeidsgruppen viser i sin utredning til direktiv 2007/44/EF.
I nevnte direktiv er egnethetsvurderingen for en rekke foretak i
finanssektoren søkt koordinert ved uttømmende direktivbestemte kriterier.
Dette gjelder blant annet MiFID artiklene 10, 10 a og 10 b om "investeringsselskaper",
se direktiv 2007/44/EF artikkel 3. Reglene om "investeringsselskaper"
ligger til grunn for EØS-reguleringen av norske verdipapirforetak.
Direktiv 2007/44/EF gjelder ikke for regulerte markeder og børser.
Imidlertid har Kommisjonen varslet at det kan bli aktuelt å justere
MiFID artikkel 38 i samsvar med endringene i MiFID artikkel 10 flg. Ved
en slik justering vil så vel dagens eier- og stemmebegrensningsregler
som de foreslåtte endringene måtte revideres.
Arbeidsgruppen har imidlertid foretatt uformelle sonderinger
overfor Kommisjonen, og mottatt tilbakemelding som ikke tyder på
at MiFID artikkel 38 i nær fremtid vil bli foreslått endret i samsvar
med direktiv 2007/44/EF. Departementet er heller ikke kjent med
at EU har planer om å justere MiFID artikkel 38 i samsvar med endringene
i artikkel 10. Departementet viser til at en egnethetsvurdering
etter nye MiFID artikkel 10, vil ha et langt snevrere rom for vurdering
av erververens egnethet. Det vil for eksempel ikke på samme måte
kunne legges vekt på hvorvidt ervervet vil kunne føre til uønskede
virkninger for finansmarkedenes virkemåte. Departementet finner
derfor ikke grunn til å se hen til endringene i MiFID artikkel 10
flg., ved utformingen av forslag til endrede eierskapsregler for
infrastrukturforetak på verdipapirområdet. Etter departementets
vurdering er disse reglene ikke nødvendigvis tilstrekkelige for
å ivareta de hensyn som eierbegrensningsreglene er ment å ivareta,
og departementet mener det derfor ikke er aktuelt med en harmonisering
i retning av den egnethetsvurderingen som følger av EØS-regler som svarer
til direktiv 2007/44/EF.
Når det gjelder regulerte markeder og verdipapirregistre, innebærer
forslaget at erverv av eierandel som representerer minst 10 prosent
av aksjekapitalen eller stemmene i slike foretak må meldes til Kredittilsynet.
Tilsynet skal foreta en egnethetsvurdering. Departementet kan i
særlige tilfeller gi dispensasjon dersom eierandelen overstiger
20 prosent av aksjekapitalen i børs eller verdipapirregister. Videre
skal departementet behandle søknader i henhold til unntaksbestemmelsen
i børsloven § 35 tredje ledd og verdipapirregisterloven § 5-3 tredje
ledd, herunder foreta en egnethetsvurdering og kontroll av bakenforliggende
eierskap og dets virksomhet.
Når det gjelder oppgjørssentraler innebærer forslaget at eierbegrensningsreglene
oppheves. Kredittilsynet skal foreta en egnethetsvurdering ved erverv av
eierandel som representerer minst 10 prosent av aksjekapitalen eller
stemmene i et slikt foretak.
Departementet antar at forslaget kun i beskjeden grad vil medføre
økt ressursbruk for det offentlige. Nærmere regler om hvilke opplysninger
søknad etter børsloven § 35 og verdipapirregisterloven § 5-3 skal inneholde
og de nærmere kriterier for skjønnsutøvelse antas å bidra til effektivisering
av saksbehandlingen. Behovet for økt ressursbruk vil både avhenge
av søknadsmengden og av de ressurser som en forsvarlig behandling
av den enkelte sak vil kreve. Forlaget om opphevelse av eierbegrensinger
i oppgjørssentraler antas å redusere ressursbruken noe i forhold
til i dag da det ikke lenger vil være nødvendig å vurdere dispensasjoner
fra hovedregelen om eierskapstak på 20 prosent. Departementet venter
ikke at den økte ressursbruken vil være av en slik størrelsesorden
at det vil få budsjettmessige konsekvenser.
For infrastrukturforetakene synes konsekvensen å være begrenset,
da lovforslaget ikke pålegger disse vesentlig endrede rammevilkår.
Heller ikke for eierne vil forslaget medføre umiddelbare konsekvenser
for eierskapet. Forslaget er i samsvar med dagens dispensasjonspraksis
for børser og verdipapirregistre, jf. børsloven § 35 første ledd siste
punktum og verdipapirregisterloven § 5-3 første ledd siste punktum.
Slik sett vil ikke endringsforslaget medføre krav til endringer
av eksisterende eierforhold før dispensasjonstiden utløper. Dertil
kommer at eier med eierandel under 20 prosent i børs eller verdipapirregister
kan videreføre sitt eierskap på varig basis i medhold av forslaget
til verdipapirregisterloven § 5-3 første ledd og børsloven § 35
første ledd. Unntaket i de samme lovbestemmelsenes tredje ledd medfører
dessuten at særskilte grupper foretak etter søknad kan kjøpe seg
opp over 20 prosent i børs og verdipapirregister, forutsatt at det
gis tillatelse fra departementet.
Alle eiere av oppgjørssentraler i dag har dispensasjon fra eierbegrensningsreglene.
Forslaget innebærer at dagens eierforhold i oppgjørssentraler ikke lenger
trenger dispensasjoner for å kunne videreføres.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre viser til at arbeidsgruppens flertall og
et flertall av høringsinstansene foreslo en oppmykning av eierbegrensningsreglene
slik at eierskapstaket heves fra 10 prosent til 20 prosent. Disse
medlemmer viser til at hevingen av taket skjer fordi ESA
ikke ville godkjenne de nåværende begrensninger på 10 prosent. På samme
måte som mindretallet i arbeidsgruppen og blant høringsinstansene
er disse medlemmer usikre på om et tak på 20 prosent
står seg særlig bedre vis-à-vis ESA enn den tidligere begrensningen. Disse
medlemmer vil tross dette, av hensyn til børsenes tillit
i markedet og deres behov for å kunne fremstå som uavhengig, nøytral
og med stor integritet, støtte proposisjonens forslag om begrensning.
Komiteen viser til proposisjonen og
til det som står foran, og rår Odelstinget til å gjøre slikt
vedtak til lov
om endringer i finansieringsvirksomhetsloven, børsloven, verdipapirregisterloven,
verdipapirhandelloven mv. (eierskap i finansinstitusjoner og i infrastrukturforetak
på verdipapirområdet)
I
I lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet
og finansinstitusjoner (finansieringsvirksomhetsloven) gjøres følgende
endringer:
§ 2-2 skal lyde:
§ 2-2 Erverv av eierandeler i finansforetak mv.
(1) Erverv som vil medføre at erververen blir
eier av en kvalifisert eierandel
i en finansinstitusjon, kan ikke gjennomføres uten at det
på forhånd er sendt melding etter § 2-3 til Kredittilsynet.
Det samme gjelder erverv som vil medføre at
en kvalifisert eierandel økes slik at den vil utgjøre eller overstige
henholdsvis 20, 30 eller 50 prosent av kapitalen
eller stemmene i finansinstitusjonen, eller slik
at eierandelen gir bestemmende innflytelse som nevnt i aksjeloven
§ 1-3 og allmennaksjeloven § 1-3 i finansinstitusjonen. Som
kvalifisert eierandel regnes en eierandel som representerer 10 prosent
eller mer av kapitalen eller stemmene i finansinstitusjonen, eller
som for øvrig gir adgang til å utøve en vesentlig innflytelse i ledelsen
av foretaket og dets virksomhet.
(2) Erverv av eierandel i finansinstitusjon som omfattes
av første ledd, kan bare gjennomføres i henhold til tillatelse gitt
av departementet etter reglene i §§ 2-4 og 2-5. Erverv som foretas
av to eller flere erververe etter samråd, regnes som ett erverv.
(3) Enhver som vil avhende en kvalifisert
eierandel, eller redusere den så meget at eierandelen deretter er
mindre enn en prosentvis grense som er nevnt i første ledd,
skal gi melding om dette til Kredittilsynet.
(4) En eiers samlede eierandel beregnes ut fra de eierandeler
denne direkte eller indirekte eier og
vil bli eier av ved ervervet, samt i tillegg:
a) eierandeler som denne etter avtale har rett
til å erverve på eget initiativ,
b) eierandeler som denne etter avtale har rett til å utøve
stemmerett for, unntatt stemmerettsfullmakt som nevnt i aksjeloven
§ 5-2 og allmennaksjeloven § 5-2 når det ikke er gitt vederlag for
fullmakten, og
c) eierandeler som en person som omfattes av § 2-6, eier
eller har rett til å erverve eller utøve stemmeretten for.
(5) Ved beregning av eierandeler omfattes ikke eierandeler
eller stemmeretter som er overtatt av en kredittinstitusjon eller
et verdipapirforetak som følge av fulltegningsgaranti, forutsatt
at disse ikke brukes til å utøve innflytelse i institusjonen og
blir avhendet innen ett år etter overtakelsen. Heller ikke eierandeler
eller stemmeretter ervervet ved avtale som er
betinget av tillatelse etter finanslovgivningen omfattes, med
mindre avtalen innebærer at:
a) eierne gis rett til vederlag på mer enn 5
prosent av markedsverdien av eierandelene på tilbudstidspunktet,
b) eierne gis rett til lån fra tilbyderen, eller
c) eiernes rett til å utøve stemmerettigheter knyttet til
aksjene begrenses.
(6) Departementet kan gi forskrift til utfylling, gjennomføring
og avgrensning av bestemmelsene i §§ 2-2 til
2-6, herunder regler med retningslinjer for egnethetsvurderingen
etter § 2-4. Departementet kan også
gi forskrift om plikt for finansinstitusjoner til å gi melding om
eiere som har kvalifiserte eierandeler i institusjonen, og om
plikt for juridiske personer som har kvalifiserte eierandeler i
en finansinstitusjon til å gi melding om hvem som inngår i styret
og ledelsen.
§ 2-3 skal lyde:
§ 2-3 Saksbehandlingsregler
(1) Melding etter § 2-2 første ledd skal angi
størrelsen på den eierandel det tas sikte på å erverve, og størrelsen
av den samlede eierandel i finansinstitusjonen etter ervervet. Meldingen
skal opplyse om de forhold som vil være av betydning ved beregningen av
eierens samlede eierandel etter reglene i § 2-2.
(2) Meldingen skal også inneholde de opplysninger
som vil være av betydning ved vurderingen av om tillatelse skal
gis. Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om innholdet
av meldingen.
(3) Spørsmålet om det skal gis tillatelse etter
§ 2-2 annet ledd, skal avgjøres innen en periode på 60 arbeidsdager,
regnet fra det tidspunktet Kredittilsynet har bekreftet å ha mottatt
meldingen (vurderingsperioden). Har departementet eller Kredittilsynet
før det er gått 50 arbeidsdager fremsatt skriftlig krav om ytterligere
opplysninger, avbryter kravet vurderingsperioden i tiden inntil
svaret fra erververen er mottatt, men ikke i mer enn 20 arbeidsdager,
eller i mer enn 30 arbeidsdager hvis erververen ikke er undergitt
tilsyn eller er hjemmehørende utenfor EØS-området. Andre krav om
ytterligere opplysninger er uten virkning for lengden av vurderingsperioden.
(4) Har to eller flere erververe gitt melding
etter § 2-2 første ledd om erverv av eierandeler i samme finansinstitusjon,
skal det ikke skje ugrunnet forskjellsbehandling.
§ 2-4 skal lyde:
§ 2-4 Egnethetsvurdering mv.
(1) Ved avgjørelsen av om tillatelse skal gis
etter § 2-2 annet ledd, skal departementet ut fra behovet for å
sikre forsvarlig og betryggende ledelse av finansinstitusjonen og
dennes virksomhet og i betraktning av den grad av innflytelse som
erververen som eier vil kunne utøve i institusjonen etter ervervet, foreta
en vurdering av erververens egnethet som innehaver av sin samlede
eierandel etter ervervet, og av om ervervet av eierandelen er finansielt
betryggende for institusjonens nåværende og fremtidige virksomhet.
(2) Ved vurdering etter første ledd skal departementet
særlig ta i betraktning:
a) erververens alminnelige omdømme, faglige
kompetanse, erfaring og tidligere handlemåte i forretningsforhold,
b) alminnelig omdømme, faglig kompetanse, erfaring
og tidligere handlemåte i forretningsforhold hos personer som etter
ervervet vil inngå i styret eller ledelsen av institusjonens virksomhet,
c) ved anvendelsen av bokstav a og b skal det tas
i betrakting om erververen vil kunne bruke den innflytelse
eierandelen gir, til å oppnå fordeler for egen eller
tilknyttet virksomhet, eller indirekte øve innflytelse på annen
næringsvirksomhet, samt om ervervet vil
kunne føre til at institusjonens uavhengighet i forhold
til andre næringslivsinteresser blir svekket,
d) om erververens økonomiske situasjon og tilgjengelige
økonomiske ressurser er betryggende, særlig sett i forhold til de
former for virksomhet som institusjonen driver eller må antas å
engasjere seg i etter ervervet, samt om erververen og dennes virksomhet
er undergitt finansielt tilsyn,
e) om finansinstitusjonen er og fortsatt vil være
i stand til å oppfylle soliditets- og sikkerhetskrav og andre tilsynskrav
som følger av finanslovgivningen,
f) om eierforholdene i institusjonen
etter ervervet eller særlige bindinger mellom erververen
og en tredjeperson vil vanskeliggjøre effektivt tilsyn med
institusjonen, særlig om den gruppe institusjonen vil inngå
i etter ervervet, er organisert på en slik måte at det ikke vanskeliggjør
forsvarlig tilsyn, herunder effektiv utveksling av informasjon og
fordeling av tilsynsoppgaver mellom berørte tilsynsmyndigheter,
g) om det er grunn til å anta at det i forbindelse
med ervervet foregår eller blir gjort forsøk på hvitvasking av penger
eller finansiering av terrorvirksomhet, eller at ervervet vil øke
risikoen for dette.
§ 2-5 skal lyde:
§ 2-5 Tillatelsen
(1) Departementet gir tillatelse etter § 2-2 annet ledd
i den utstrekning departementet finner at erververen tilfredsstiller
kriteriene som nevnt i § 2-4. Tillatelsen skal angi størrelsen av
den eierandelen som kan erverves i henhold til tillatelsen.
(2) Departementet skal ikke gi tillatelse til
ervervet dersom departementet finner at det er rimelig grunnlag
for tvil om erververens egnethet som innehaver av den samlede eierandelen
etter ervervet, eller at det er grunnlag for tvil om de finansielle
forhold etter ervervet vil være betryggende for institusjonens nåværende
og fremtidige virksomhet. Departementet skal heller ikke gi tillatelse
til ervervet dersom plikten til å gi melding etter § 2-2 første
ledd, jf. § 2-3 første ledd, ikke er oppfylt, eller dersom opplysninger
fremlagt av erververen er ufullstendige eller viser seg å være uriktige.
Erververen skal i tilfelle gis skriftlig underretning med begrunnelsen
for vedtaket.
(3) Det kan settes vilkår for tillatelsen, herunder tidsfrist
for gjennomføringen av ervervet. Det kan ikke settes som vilkår
at en eierandel av en fastsatt minste størrelse må være ervervet
før fristens utløp.
(4) Er spørsmålet om tillatelse ikke avgjort innen utløpet
av vurderingsperioden etter § 2-3 tredje ledd, skal tillatelse anses
gitt til erverv av den eierandelen som er angitt i meldingen til
Kredittilsynet etter § 2-2 første ledd.
(5) Departementet kan tilbakekalle
en tillatelse dersom det er grunn til å anta at innehaveren utviser slik
handlemåte at forutsetningene for tillatelse ikke lenger er til
stede. For øvrig kan tillatelse tilbakekalles etter alminnelige
forvaltningsrettslige prinsipper.
§ 2-6 skal lyde:§ 2-6 Konsolidering av eierandeler
(1) Like med en eiers egne eierandeler regnes
eierandeler som nevnt i § 2-2 fjerde og femte ledd og som direkte
eller indirekte eies eller overtas av:
a) eierens ektefelle eller person som
eieren har felles husholdning med,
b) eierens mindreårige barn, samt mindreårige barn
til person omfattet av bokstav a som eieren bor sammen med,
c) selskap innen samme konsern som eieren,
d) selskap hvor eieren alene eller sammen med personer
som nevnt i bokstav a, b og e har slik innflytelse som
nevnt i aksjeloven § 1-3 og allmennaksjeloven § 1-3, og
e) noen som det må antas eieren har
forpliktende samarbeid med, når det gjelder å gjøre bruk av rettighetene
som aksjeeier.
(2) Departementet avgjør i tvilstilfelle
om eierandeler som eieren
ikke selv eier, skal likestilles med egne eierandeler
etter reglene i første ledd.
§ 3-3 sjette ledd skal lyde:
Søknad om tillatelse etter første ledd skal nektes med
mindre Kongen er overbevist om at eiere av kvalifiserte eierandeler
er egnet til å inneha slike eierandeler og utøve slik innflytelse
i foretaket som eierandelene gir grunnlag for. Med kvalifisert
eierandel menes en eierandel som beregnet etter reglene
i § 2-2, representer 10 prosent eller mer av kapitalen
og stemmene i institusjonen, eller som for øvrig gir adgang til
å utøve en vesentlig innflytelse i ledelsen av institusjonen og
dens virksomhet.
§ 5-2 tredje ledd skal lyde:
(3) Eierandel ervervet i strid med reglene om eierkontroll
skal umiddelbart tvangsselges. Det samme gjelder dersom
en tillatelse er tilbakekalt etter § 2-5 femte ledd.
Tvangsfullbyrdelsesloven § 10-6, jf. § 8-16 kommer ikke til anvendelse.
Stemmerett knyttet til slike eierandeler kan ikke anvendes. Dersom
departementet har grunn til å anta at en eier av en kvalifisert
eierandel i en finansinstitusjon utviser eller vil utvise handlemåte
som vil være i strid med forsvarlig og betryggende forvaltning av
institusjonen, kan departementet treffe vedtak om pålegg eller forbud
etter reglene i første og annet ledd, herunder at stemmerett knyttet
til eierandelene ikke kan anvendes.
II
I lov 24. mai 1961 nr. 2 om forretningsbanker skal
§ 8a tredje ledd lyde:
Søknad om tillatelse etter §
8 første og annet ledd skal nektes med mindre Kongen er overbevist
om at eiere av kvalifiserte eierandeler er egnet til å
inneha slike eierandeler og utøve slik innflytelse i banken som
eierandelene gir grunnlag for. Med kvalifisert eierandel
menes en eierandel som beregnet etter reglene i finansieringsvirksomhetsloven
§ 2-2, representer 10 prosent eller mer av kapitalen
og stemmene i institusjonen, eller som for øvrig gir adgang til
å utøve en vesentlig innflytelse i ledelsen av institusjonen og
dens virksomhet.
III
I lov l0. juni 2005 nr. 44 om forsikringsselskaper, pensjonsforetak
og deres virksomhet mv. (forsikringsvirksomhetsloven) skal § 2-1
første ledd tredje og fjerde punktum lyde:
Tillatelse skal nektes med mindre
Kongen er overbevist om at eiere av kvalifiserte eierandeler er egnet
til å inneha slike eierandeler og utøve slik innflytelse i foretaket
som eierandelene gir grunnlag for. Med kvalifisert eierandel
menes en eierandel som beregnet etter reglene i finansieringsvirksomhetsloven §
2-2, representerer 10 prosent eller mer av kapitalen og
stemmene i institusjonen, eller som for øvrig gir adgang til å utøve
en vesentlig innflytelse i ledelsen av institusjonen og dens virksomhet.
IV
I lov 29. juni 2007 nr. 74 om regulerte markeder (børsloven)
gjøres følgende endringer:
§ 17 nytt femte ledd skal lyde:
(5) Bestemmelsene i denne paragrafen gjelder ikke
for erverv som utløser plikt til å søke om tillatelse i medhold
av § 35 tredje ledd. Det samme gjelder når det ved reduksjon av
eierandel oppstår meldeplikt som nevnt i § 35 tredje ledd.
§ 35 skal lyde:
§ 35. Eierbegrensninger
(1) Ingen kan eie aksjer som representerer mer enn 20 prosent
av aksjekapitalen eller stemmene i en børs. Likestilt med aksjeeie
regnes erverv av rett til å bli eier av aksjer når dette må anses
som reelt erverv av aksjene. Departementet kan i særlige tilfelle
gjøre tidsbegrenset unntak fra reglene i leddet
her.
(2) Begrensningene i første ledd er ikke til hinder for
at en børs eies 100 prosent av et foretak med hovedkontor i en EØS-stat
når foretaket ikke driver annen virksomhet enn å forvalte eierinteresser
i datterselskaper, og datterselskapene i det vesentlige
driver eller eier regulert marked, liknende markedsplass eller
tilknyttet infrastrukturvirksomhet. Første ledd gjelder
tilsvarende for slike foretak.
(3) Departementet kan etter søknad gi foretak som
i det vesentlige driver eller eier regulert marked, liknende markedsplass
eller tilknyttet infrastrukturvirksomhet, tillatelse til å eie aksjer
som representerer mer enn 20 prosent av aksjekapitalen eller stemmene
i en børs eller i et holdingselskap som nevnt i andre ledd. Slik
tillatelse kan bare gis dersom departementet finner eieren egnet
til å sikre en god og fornuftig forvaltning av børsen. Ved denne
vurderingen skal det særlig legges vekt på:
a) eierens tidligere handlemåte,
b) eierens tilgjengelige økonomiske ressurser og hensynet
til forsvarlig virksomhet,
c) om eierskapet vil kunne føre til uønskede virkninger
for finansmarkedenes virkemåte,
d) konkurransemessige forhold på det relevante markedet,
e) muligheten for å utøve et effektivt tilsyn,
herunder om det er etablert samarbeid med tilsynsmyndighetene i
eierens hjemland,
f) om eierskapet vil kunne påvirke rettigheter
og plikter for aktørene på vedkommende børs, og
g) om den bakenforliggende eierstruktur hos eieren er
i samsvar med de hensyn som ivaretas i denne bestemmelse.
Eier som gis tillatelse etter dette ledd, plikter
å søke departementet om slik tillatelse også ved endringer som medfører
at vedkommende får kontroll med eierandel til eller stemmerett for
mer enn 1/3, 1/2, 2/3 eller 9/10 av aksjene. Ved reduksjon av eierandel
eller stemmerett som nevnt i foregående punktum samt i første ledd
skal det gis melding til departementet.
(4) Dersom en aksjeeier besitter aksjer i strid med reglene
i paragrafen her, kan departementet fastsette en frist for å bringe
eierforholdet i overensstemmelse med loven. Dersom denne fristen
overskrides, kan departementet selge aksjene etter reglene om tvangssalg
av omsettelige verdipapirer så langt de passer. Tvangsfullbyrdelsesloven
§ 10-6, jf. § 8-16, kommer ikke til anvendelse. Vedkommende aksjeeier
skal varsles om at tvangssalg vil bli foretatt to uker før salg
foretas.
(5) Inntil nedsalg eller tvangssalg har funnet sted kan
aksjeeieren for den del av aksjene som overstiger tillatt nivå,
ikke utøve andre rettigheter i selskapet enn retten til å heve utbytte
og til å utøve fortrinnsrett ved kapitalforhøyelse.
(6) Departementet kan i forskrift gi nærmere regler
til utfylling av bestemmelsen her.
§ 36 skal lyde:
§ 36. Stemmerettsbegrensninger
(1) På generalforsamling i børs kan ingen stemme for mer
enn 20 prosent av stemmene i foretaket eller
for mer enn 30 prosent av de stemmene som er representert
på generalforsamlingen.
(2) Reglene i denne paragraf gjelder ikke på generalforsamling
i børs som omfattes av bestemmelsene i § 35 første ledd tredje punktum
og § 35 annet og tredje ledd.
V
I lov 5. juli 2002 nr. 64 om registrering av finansielle
instrumenter (verdipapirregisterloven) gjøres følgende endringer.
§ 5-2 skal lyde:
§ 5-2 Eierkontroll
(1) Erverv av betydelig eierandel i verdipapirregister
kan bare gjennomføres etter at melding om dette på forhånd er sendt
til Kredittilsynet.
(2) Med betydelig eierandel menes direkte eller indirekte
eierandel som representerer minst 10 prosent av aksjekapitalen eller
stemmene, eller som på annen måte gjør det mulig å utøve betydelig
innflytelse over forvaltningen av selskapet. Likt med vedkommende
aksjeeiers egne aksjer regnes i denne sammenheng aksjer som eies
av aksjeeiere som nevnt i § 5-5.
(3) Kredittilsynet skal innen tre måneder fra
den dagen melding som nevnt i første ledd er mottatt, nekte slikt
erverv dersom vedkommende aksjeeier ikke anses egnet til å sikre
en god og fornuftig forvaltning av foretaket.
(4) Ved avhendelse av eierandel som medfører at eierandelens
størrelse kommer under grensen som nevnt i annet ledd, skal det
gis melding til Kredittilsynet.
(5) Bestemmelsene i denne paragrafen gjelder ikke
for erverv hvor det skal søkes om tillatelse i medhold av § 5-3
tredje ledd. Det samme gjelder når det ved reduksjon av eierandel
oppstår meldeplikt som nevnt i § 5-3 tredje ledd.
§ 5-3 skal lyde:
§ 5-3 Eierbegrensninger
(1) Ingen kan eie aksjer som representerer mer enn
20 prosent av aksjekapitalen eller stemmene i et verdipapirregister.
Likestilt med aksjeeie regnes erverv av rett til å bli eier av aksjer
når dette må anses som reelt erverv av aksjene. Departementet kan
i særlige tilfelle gjøre tidsbegrenset unntak fra reglene i leddet
her.
(2) Begrensningene i første ledd er ikke til hinder for
at et verdipapirregister eies 100 prosent av et foretak med hovedkontor
i en EØS-stat når foretaket ikke driver annen virksomhet enn å forvalte
eierinteresser i datterselskaper, og datterselskapene i det vesentlige
driver eller eier verdipapirregister, liknende registerfunksjoner
eller tilknyttet infrastrukturvirksomhet. Første ledd gjelder tilsvarende
for slike foretak.
(3) Departementet kan etter søknad fra foretak som
i det vesentlige driver eller eier verdipapirregister, liknende
registerfunksjoner eller tilknyttet infrastrukturvirksomhet, gi
tillatelse til å eie aksjer som representerer mer enn 20 prosent
av aksjekapitalen eller stemmene i et verdipapirregister eller i
et holdingselskap som nevnt i andre ledd. Slik tillatelse kan bare
gis dersom departementet finner eieren egnet til å sikre en god
og fornuftig forvaltning av verdipapirregisteret. Ved denne vurderingen
skal det særlig legges vekt på:
a) eierens tidligere handlemåte,
b) eierens tilgjengelige økonomiske ressurser og hensynet
til forsvarlig virksomhet,
c) om eierskapet vil kunne føre til uønskede virkninger
for finansmarkedenes virkemåte,
d) konkurransemessige forhold på det relevante markedet,
e) muligheten for å utøve et effektivt tilsyn,
herunder om det er etablert samarbeid med tilsynsmyndighetene i
eierens hjemland,
f) om eierskapet vil kunne påvirke rettigheter
og plikter for brukerne av vedkommende verdipapirregister, og
g) om den bakenforliggende eierstruktur hos eieren er
i samsvar med de hensyn som ivaretas i denne bestemmelse.
Eier som gis tillatelse etter dette ledd, plikter
å søke departementet om slik tillatelse også ved endringer som medfører
at vedkommende får kontroll med eierandel til eller stemmerett for
mer enn 1/3, 1/2, 2/3 eller 9/10 av aksjene. Ved reduksjon av eierandel
eller stemmerett som nevnt i foregående punktum samt i første ledd
skal det gis melding til departementet.
(4) Dersom en aksjeeier besitter aksjer i strid med
reglene i paragrafen her, kan departementet fastsette en frist for
å bringe eierforholdet i overensstemmelse med loven. Dersom denne
fristen overskrides, kan departementet selge aksjene etter reglene om
tvangssalg av omsettelige verdipapirer så langt de passer. Tvangsfullbyrdelsesloven
§ 10-6, jf. § 8-16, kommer ikke til anvendelse. Vedkommende aksjeeier
skal varsles om at tvangssalg vil bli foretatt to uker før salg
foretas.
(5) Inntil nedsalg eller tvangssalg har funnet
sted kan aksjeeieren for den del av aksjene som overstiger tillatt
nivå, ikke utøve andre rettigheter i selskapet enn retten til å
heve utbytte og til å utøve fortrinnsrett ved kapitalforhøyelse.
(6) Departementet kan i forskrift gi nærmere regler
til utfylling av bestemmelsen her.
§ 5-4 skal lyde:
§ 5-4 Stemmerettsbegrensninger
(1) På generalforsamlingen i et verdipapirregister
kan ingen stemme for mer enn 20 prosent av stemmene i foretaket
eller for mer enn 30 prosent av de stemmene som er representert
på generalforsamlingen.
(2) Reglene i denne paragrafen gjelder ikke på generalforsamling
i verdipapirregister som omfattes av bestemmelsene i § 5-3 første
ledd tredje punktum og § 5-3 annet og tredje ledd.
§ 5-5- skal lyde:§ 5-5 Konsolidering av eierandeler
(1) Likt med aksjeeierens egne aksjer regnes ved anvendelsen
av reglene i §§ 5-2, 5-3 og 5-4 de aksjer som eies eller overtas
av aksjeeiernes nærstående, jf. verdipapirhandelloven § 2-5.
(2) Departementet avgjør i tvilstilfelle om aksjer som
aksjeeieren ikke eier, skal likestilles med egne aksjer etter reglene
i første ledd.
VI
I lov 29. juni 2007 nr. 75 om verdipapirhandel (verdipapirhandelloven)
gjøres følgende endringer:
§ 13-1 fjerde ledd nytt annet punktum
skal lyde:
Departementet kan i forskrift gi nærmere regler til
utfylling av første punktum.
§ 13-1 syvende ledd oppheves.
VII
Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer. Kongen kan bestemme
at de enkelte bestemmelser skal tre i kraft til ulik tid.
Kongen kan gi overgangsregler.
Oslo, i finanskomiteen, den 4. juni 2009
Reidar Sandal |
Rolf Terje Klungland |
leder |
ordfører |