Til Stortinget.
Ovennevnte grunnlovsforslag som er utarbeidet av utvalget til å vurdere innarbeiding av menneskerettighetskonvensjoner i norsk rett, vedtatt til fremsettelse av Jørgen Kosmo, om ny bestemmelse av menneskerettigheter eller folkerett i Grunnloven § 1 annet ledd og eventuelt tredje ledd, § 1a, § 2a, § 26, tredje ledd, § 91a, § 95a eller § 110c.
Når det gjelder begrunnelsen for forslaget viser forslagsstillerne til at det internasjonale arbeidet for fremme av menneskerettighetene har ført til et stort antall konvensjoner som beskytter menneskerettighetene. Norge har ratifisert konvensjonene og er derfor folkerettslig forpliktet til å sikre at internasjonal lovgivning er i samsvar med den, og at rettspraksis og forvaltningsavgjørelser ikke innebærer krenkelser av konvensjonenes forpliktelser.
Forslagsstillerne viser også til at norsk retts forhold til Folkeretten har vært betegnet som dualistisk (dvs. at de to rettssystemer anses som adskilte).
Forslagsstillerne viser videre til at Regjeringen den 30. januar 1989 traff et prinsippvedtak om at de internasjonale menneskerettigheter skulle innarbeides i norsk lov. I samsvar med dette ble det 18. september 1989 nedsatt et utvalg til å vurdere og legge frem forslag om innarbeiding av de sentrale menneskerettighetskonvensjoner i norsk rett.
Utvalget avga i mai 1993 sin utredning til Justisdepartementet. Utredningen inneholder flere grunnlovsforslag utformet i en rekke alternativer, samt utvalgets anbefaling. For en nærmere drøftelse av de fremsatte forslag viser forslagsstillerne til utvalgets anbefaling og til utredningen.
Forslagsstillerne viser til at en grunnlovsbestemmelse om menneskerettighetene kan utformes på flere måter. Dette fremgår av hovedalternativ A til I nedenfor.
Det vises til at hvilken plassering som vil være mest naturlig vil i første rekke avhenge av hvilke alternativ som velges. Særlig valget mellom en prinsippbestemmelse og inkorporeringbestemmelser vil spille inn. Ifølge forslagsstillerne er to kapitler aktuelle:
Ett alternativ er kapittel A om Statsformen og Religion. Bestemmelsen får da en særlig fremtredende plass og vil fremheve menneskerettighetenes betydning som et sentralt verdigrunnlag for vår statsform.
En annen mulighet er å innta bestemmelsen i kapittel E, Alminnelige bestemmelser, hvor det også er andre bestemmelser som verner individet. Her kan den tilføyes som § 110c.
Andre alternativer er at bestemmelsen tilføyes som § 91a eller § 95a.
Spørsmålet om menneskerettighetenes stilling i norsk rett henger sammen med det mer generelle spørsmål om forholdet mellom Folkerett og norsk rett. Et utvalg som vurderte gjennomføring av lovkonvensjoner i norsk rett, avga innstilling 20. mars 1972 (NOU 1972:16). Flertallet gikk bl.a. inn for at Norge fortsatt skulle basere seg på en dualistisk modell, mens ett medlem foreslo en grunnlovsbestemmelse om overgang til monistisk system. Regjering og Storting sluttet seg til flertallets syn (St.meld. nr. 77 (1974-1975), Innst.S.nr.167 (1975-1976) og Stortingstidende (1975-1976) side 2371), og det påtenkte grunnlovsforslag ble ikke fremmet.
Dette spørsmål er også omhandlet i utredningen fra det utvalg som nå har vurdert grunnlovs- og lovbestemmelser om menneskerettigheter. Dersom Stortinget mener at det er grunn til generelt å forlate det dualistiske system, kan dette skje ved å tilføye et nytt tredje ledd i Grunnloven § 26, se hovedalternativ J.
Grunnlovsforslagene om menneskerettigheter og en eventuell bestemmelse om folkeretten utelukker ikke nødvendigvis hverandre. Det kommer an på hvilke alternativer man velger å kombinere. Spørsmålet er hvor langt man ved denne anledning finner det naturlig å gå.