Brev fra Utenriksdepartementet, handelsministeren, til Senterpartiets stortingsgruppe v/parlamentarisk leder Johan J. Jakobsen, datert 3. juni 1994.

       Det vises til spørsmålsliste på de 12 første spørsmål fra Senterpartiets stortingsgruppe oversendt av Utenrikskomiteens leder i brev datert 25. mai d.å. med spørsmål vedrørende tilleggsavtalen til EØS-avtalen.

       Vedlagt oversender jeg svar på disse spørsmålene.

Spørsmål vedrørende EØS-tilleggsavtalen

Spørsmål 1

       Hvor langt er ESA kommet i sin behandling av Vinmonopolet?

Svar:

       Drøftelsene mellom Norge og ESA har i det alt vesentlige begrenset seg til en faktisk gjennomgang av Vinmonopolets eneretter. I brev av 9. mai 1994 til ESA har Norge opplyst at man vil vurdere visse endringer i dagens ordninger. Brevet vil bli offentliggjort. Disse endringene vil ikke berøre de alkoholpolitiske målsetninger som monopolordningene skal ivareta. Den norske redegjørelsen er nå gjenstand for gjennomgang i ESA.

Spørsmål 2

       Hvor mange saker som angår eller er relevante for Norge, er innklaget for ESA?

       Hvilke saker dreier dette seg om, hva er status og hva er de sannsynlige utfall av ESAs behandling av disse sakene?

Svar:

       ESA er ikke undergitt løpende rapporteringsplikt overfor EFTA-landene i EØS. Den som klager til ESA vil ha rett til å være anonym. ESA gir derfor ingen oppdatert oversikt over klager som inngis av privatpersoner eller foretak over EFTA-landenes brudd på EØS-avtalens regler.

       Dersom klagen anses berettiget, vil vedkommende EFTA-land bli kontaktet av ESA. EFTA-land som ikke er direkte berørt vil ikke automatisk få opplysninger om slike klager.

       Det kan derfor ikke angis noen nøyaktig oversikt over antall inngitte klager som angår eller er relevante for Norge. En har imidlertid fått kjennskap til at det er innkommet klager som vedrører norsk alkoholpolitikk, videokonsesjonsordningen og statsstøtte til oppdrettsnæringen. Sistnevnte er avvist av ESA pga manglende kompetanse.

Spørsmål 3

       Hvor langt har ESA kommet i sitt arbeide med å kartlegge og vurdere statsstøtte? Hva er status på dette området, og kan det sies noe om hvilke konsekvenser dette arbeidet får for de ulike norske støtteordningene? En ber dessuten om å få oversendt kopi av brev fra Nærings- og energidepartementet til ESA vedrørende statsstøtte.

Svar:

       Norske myndigheter har rapportert til ESA om eksisterende norske støttetiltak/ordninger.

       Støtteordningene er for tiden gjenstand for vurdering i henhold til de prosedyrer som følger av EØS-avtalen, og ESA har foreløpig ikke gitt tilbakemelding på hvordan de vurderer de norske støtteordningene. Representanter for ESA har meddelt at de ønsker et møte med norske myndigheter for å gjennomgå de innsendte opplysninger. Et slikt møte vil finne sted i juni. ESA vil arrangere tilsvarende møter med alle EFTA-land som er med i EØS.

       Med hensyn til konsekvenser for norske støtteordninger vises det til omtale i St.prp. nr. 100 (1991-1992) om EØS-avtalen.

       Notifikasjonene av støtteordningene er « Unntatt fra offentlighet » hjemlet i Offentlighetslovens § 5a.1 og 6.1.

       Brevet fra Nærings- og energidepartementet vil på denne bakgrunn ikke bli frigitt.

Spørsmål 4

       Hva er gjeldende lønnsnivå og skattebetingelser for de ansatte i ESA?

Svar:

       ESAs lønnsvilkår og sosiale ytelser skal være lik de som tilbys de ansatte i EFTA-systemet forøvrig. EFTA-landene har på denne bakgrunn lagt EFTAs lønnsregulativ til grunn for fastsettelse av lønn til ESAs ansatte.

       Lønnsregulativ, sosiale ytelser m.v. for de EFTA-ansatte besluttes årlig av EFTAs Råd som en del av EFTAs budsjett. EFTAs lønnssystem baserer seg i sin tur på FNs lønnssystem i Genève. På grunn av forskjeller i kostnadsnivået, er lønnssatsene for EFTA-ansatte i Brussel redusert med 10% i forhold til Genève. Nivået på nettolønn for de ansatte (utenom ESA-kollegiet) i EFTAs Brusselkontor, og dermed også for de ansatte i ESA, spenner fra ca kr 240.000 til ca kr 735.000 avhengig av stilling. ESA-kollegiets fem medlemmer har lønn tilsvarende EFTAs visegeneralsekretær. Denne lønn er i dag ca kr 860.000. I tillegg kommer ca kr 45.000 for kollegiets formann.

       Spørsmålet om skattebetingelser for ESA-ansatte reguleres dels av Protokoll 6 til EFTA-avtalen om et overvåkingsorgan og en domstol og dels av ESAs hovedkvarteravtale med de belgiske myndigheter.

       Protokoll 6 tilstår ESA-ansatte visse privilegier og immunitet for å sikre deres uavhengighet i forhold til de respektive hjemland. ESA-ansatte er således ikke skattepliktige til sine hjemland. Hjemlandets myndigheter vil likevel kunne ta lønnsinntektene og annen godtgjørelse med i beregning ved fastsettelse av skatt på inntekter fra andre kilder.

       Spørsmålet om betaling av skatt i Belgia er ikke endelig avklart ettersom det pågår forhandlinger om en hovedkvarteravtale mellom ESA og belgiske myndigheter. Det kan antas at denne avtale langt på vei vil følge samme mønster som den hovedkvarteravtale som er inngått mellom Belgia og EFTAs Brusselkontor - også når det gjelder spørsmålet om skatteplikt for de ansatte. Etter denne avtale skal EFTA innføre en intern beskatningsordning for de ansatte i Brussel når hovedkvarteravtalene trer i kraft. Ordningen innebærer mellom tyve og førti prosent beskatning av bruttolønn, avhengig av lønnsnivå. En tilsvarende ordning er forøvrig etablert for de ansatte i EU-systemet i Brussel.

Spørsmål 5

       Hvilke regler for offentlighet og innsyn vil gjelde for ESA?

Svar:

       Enhver kan henvende seg til EFTAs overvåkningsorgan med forespørsel om å få se dokumenter som befinner seg der. Hver henvendelse vil bli undergitt en konkret vurdering. Dette er fastlagt i ESAs interne retningslinjer. Dokumenter som inneholder forretningshemmeligheter vil ikke bli frigitt. Dette følger av EØS-avtalens art. 122 og EFTA-avtalen om Overvåkningsorganet og Domstolen, art. 14 som inneholder taushetsplikt for « ... opplysninger som etter sin art er å betrakte som tjenestehemmeligheter, særlig opplysninger om foretak og om deres forretningsforbindelser eller data om deres produksjonskostnader. » Det er ESA som kollegium, i samråd med den berørte administrative enhet i ESA, som avgjør om innsyn skal gis eller ikke.

       ESAs beslutninger vil være offentlig tilgjengelige gjennom publikasjon i EØS-delen av EF-Tidende og på de nordiske språk i EØS-Tillegget.

       Gjennom ESAs pressemeldinger og den årlige rapporten om gjennomføringen og anvendelsen av EØS-avtalens regler i EFTA-landene vil man kunne få informasjon om ESAs virksomhet og EFTA-landenes gjennomføring av EØS-reglene.

       Innsyn i dokumenter som norske myndigheter mottar fra ESA eller selv utarbeider i saker som angår gjennomføring av EØS-forpliktelsene i Norge, avgjøres etter bestemmelsene i den norske offentlighetsloven.

Spørsmål 6

       I følge Dagens Næringsliv av 20. mai 1994 har ESA pålagt Norge å endre bestemmelsene når det gjelder kontroll av forbrukerelektronikk og elektriske husholdningsapparater. Hvilken tolkning av EØS-regelverket la Norge til grunn før avgjørelsen i ESA, og hvilken tolkning slo ESA fast at skal gjelde? Hvorfor la Norge en strengere tolkning til grunn enn ESA, og hvilke konsekvenser vil oppmykningen av elektrisitetskontrollen få?

Svar:

       Saken gjelder gjennomføring i norsk rett av Rådsdirektiv 73/23/EØF av 19. februar 1973 om tilnærming av medlemsstatenes lovgivning om elektrisk utstyr bestemt til bruk innenfor visse spenningsgrenser, det såkalte lavspenningsdirektivet. Konkret gjelder saken ESAs tolkning av adgangen til rutinemessig å kreve dokumentasjon ved parallellimport.

       Bakgrunnen for saken er at det ble laget en norsk forskrift om utførelse og kontroll av elektrisk utstyr som tilbys eller omsettes til bruk i lavspenningsanlegg, som trådte i kraft 1. januar 1991. Forskriften var tilpasset direktivets krav. Det vises i denne forbindelse til Ot.prp. nr. 4 (1990-1991) om endring i lov av 24. mai 1929 om tilsyn med elektriske anlegg og elektrisk utstyr.

       I forskriften ble det tatt hensyn til den utvikling som hadde skjedd innen EU på området prøving og sertifisering. Det ble på grunnlag av dette innført et krav om dokumentasjon for at utstyret tilfredsstiller sikkerhetskravene - som hovedregel i form av en såkalt fabrikanterklæring - for alt elektrisk utstyr med spenning opptil 1000 V. Fabrikanterklæringen skal være basert på angitt underlagsdokumentasjon. Lavspenningsdirektivet ble endret i fjor ved Rådsdirektiv 93/68/EØF . Det ble da innført krav om fabrikanterklæring, men med visse overgangsordninger. Inntil 31. desember 1996 må imidlertid Norge i likhet med de andre EØS-land, akseptere også den samsvarsdokumentasjon, sertifiseringsmerker og typeprøvesertifikat, som omfattes av lavspenningsdirektivet i dag. Fra 1.1.97 vil bare fabrikanterklæring bli akseptert.

       Norge innførte også fra 1991, etter mønster fra Danmark, en registreringsordning for elektrisk utstyr for omsetning til forbrukere. Ordningen, som er fra før EØS-avtalens inngåelse, innebærer at den som tilbyr eller omsetter utstyr for bruk i Norge, skal sende inn dokumentasjonen for utstyret til Elektrisitetstilsynet. Kravet om registrering og innsending av dokumentasjon gjaldt enhver importør, også parallellimportør for det samme utstyret.

       I henhold til ESA har ikke myndighetene adgang til rutinemessig å kreve fremlagt denne type dokumentasjon når myndighetene allerede har fått tilgang til denne dokumentasjonen via produsenten selv eller fra andre importører av det samme produktet.

       Forslaget om endringer i forskriften, gjelder på denne bakgrunn en lemping av pålegget om rutinemessig fremleggelse av dokumentasjon når denne allerede foreligger. Enhver norsk importør av elektrisk utstyr vil imidlertid fremdeles være ansvarlig for at de produkter de importerer tilfredsstiller norske sikkerhetsbestemmelser, og må foreta det som er nødvendig for å forsikre seg om dette. Endringene vil heller ikke begrense myndighetenes muligheter til å kreve denne dokumentasjon i de tilfeller hvor det f.eks. er tvil om et produkts sikkerhet.

Spørsmål 7

       I følge Kommunal Rapport av 15. april 1994 sier Knut Almestad, direktør i ESA, at det ikke er gjort unntak fra de generelle EØS/EU-reglene for energisektoren, og at både de fire friheter og konkurransereglene skal gjelde fullt ut. Innebærer dette at de norske begrensningene på eksport av kraft kan være i strid med EØS-regelverket?

Svar:

       Rammebetingelsene for utenlandshandelen med kraft er gitt i St.prp. nr. 81 (1991-1992), « Om organisering av utenlandshandelen » og i St.meld. nr. 46 (1992-1993) « Om langsiktig kraftutveksling med utlandet ». Måten Norge har organisert utenlandshandelen med kraft på er ikke i strid med regelverket knyttet til EØS-avtalen.

       Det er ingen restriksjoner på den kortsiktige utvekslingen og det er åpnet for konsesjonsfri eksport av 5 TWh/år på kontrakter av inntil 5 års varighet. Det er også mulig å få konsesjon til kraftutveksling utover 5 TWh/år. Norge har ikke import- eller eksportmonopoler i kraftsektoren i Norge.

       Når myndighetene behandler konsesjoner knyttet til langsiktige avtaler er det spørsmål som er knyttet til virkningene på det norske kraftmarkedet som står i fokus. Staten er opptatt av å ivareta hensynet til leveringssikkerhet, miljøet og en fornuftig ressursforvaltning. Dette er et element som ikke berøres av EØS-avtalen.

Spørsmål 8

       I hvilken grad er den såkalte Pentaklorfenoldommen i EF-domstolen 17. mai 1994 relevant for EØS-avtalen?

Svar:

       EF-traktatens art. 100 A nr. 4 gir mulighet for en medlemsstat å beholde høyere nasjonale miljøstandarder enn de vedtatte fellesregler dersom dette er nødvendig for å beskytte bl.a. helse, sikkerhet og miljø. Det finnes ingen parallell til denne bestemmelsen i EØS-avtalen. EFTA-landene blir ikke bundet av nye EØS-regler ved flertallsvedtak, men bare ved enstemmighet i EØS-komiteen. EF-domstolens dom av 17. mai 1994 er derfor ikke relevant under EØS-avtalen.

       Dommen gjelder lovligheten av Kommisjonens godkjenning av at Tyskland anvender strengere nasjonale regler for omsetning og bruk av det kjemiske stoffet pentaklorfenol. Frankrike gikk til sak for å få kjent Kommisjonens vedtak ugyldig, bl.a. fordi franske myndigheter mente at Kommisjonens vedtak ikke var tilstrekkelig begrunnet i forhold til art. 190. Romatraktatens artikkel 190 krever at alle vedtak skal inneholde en begrunnelse. Dette er nødvendig for at Domstolen skal kunne utøve sin kontrollfunksjon, og for at medlemslandene og berørte borgere skal kunne ha en oppfatning av om traktaten blir korrekt anvendt.

       Domstolen fastslår at Kommisjonens vedtak ikke oppfyller begrunnelseskravet, og derfor må annulleres. Kommisjonen må derfor behandle Tysklands begjæring om å anvende nasjonale standarder på nytt, og gi en fyldigere begrunnelse.

       Domstolen tok bare stilling til Kommisjonens saksbehandling i forhold til art. 190, og ikke til spørsmålet om Tyskland kan beholde sine regler. Dommen gir derfor ingen indikasjon på at Kommisjonen har vurdert saksforholdet feil ved å godkjenne at Tyskland anvender strengere nasjonale regler for omsetning og anvendelse av pentaklorfenol.

Spørsmål 9

       Hva er innholdet i avtalen mellom Norge og EU om transitt av fisk, og hvordan stiller denne avtalen seg i forhold til Regjeringens uttalelser om at man ikke ville godta transitt av fisk?

Svar:

       Da EØS-avtalen var ferdigforhandlet og undertegnet gjenstod det fire spørsmål på fiskerisektoren. Dette var spørsmålene om markedsordninger, statsstøtte, transitt av fisk over norsk territorium og anti-dumping. Det var forutsatt at det skulle forhandles videre om tilfredsstillende ordninger på disse områdene frem til avtalens iverksettelse.

       Norske myndigheter har i løpet av disse to årene hatt jevnlige forhandlingsmøter med EU om de uløste spørsmålene. På et møte i Brussel 11. mai 1994, kom Norge og EU frem til tentativ enighet vedrørende de to siste forhandlingsspørmål, transitt og anti-dumping. Tidligere har man kommet frem til løsninger om markedsordninger og statsstøtte.

       Resultatet av forhandlingene er nå gjenstand for endelig klarering. Man finner det ikke riktig å redegjøre for innholdet før resultatet er endelig godkjent på begge sider. Man kan allikevel understreke at det ikke er snakk om å tillate fri transitt av fisk fra EU-landenes fartøyer. Det forventes at den formelle godkjenning av avtalen vil skje i løpet av de nærmeste par ukene.

Spørsmål 10

       Vi viser til brev av 13. februar 1994 med svar på spørsmål vedr. EØS. Her heter det at deler av Kommunal Landpensjonskasse (KLP) sin virksomhet vil kunne bli berørt av reglene om offentlig innkjøp. En ber om en nærmere vurdering og presisering av EØS-avtalens konsekvenser for KLP.

Svar:

       Nærings- og energidepartementet har i forbindelse med gjennomføringen av EØS-avtalens regler om kjøp av tjenester drøftet ovennevnte problemstilling med KLP. KLP tilbyr et vidt spekter av forsikringstjenester, herunder skade-, ulykkesforsikringer og uføre- og alderspensjon.

       Alle spørsmål omkring KLPs virksomhet og forholdet til EØS-regelverket er ennå ikke endelig avklart.

       Departementets foreløpige vurdering er at de uførepensjonene og alderspensjonene som KLP tilbyr ikke er omfattet av reglene om kjøp av tjenester. Når det gjelder ordinære skade- og ulykkesforsikringer vil disse være omfattet av regelverket. Dette er imidlertid forsikringstjenester hvor KLP allerede i dag opererer i konkurranse med andre. Det bemerkes at Norges Forsikringsforbund i brev til Nærings- og energidepartementet av 31. mai i år har gitt uttrykk for samme forståelse av regelverket.

Spørsmål 11

       Vi viser til brev av 13. februar 1994 med svar på spørsmål vedr. EØS. Her heter det at det er usikkert om Norge etter 1.1.1995 kan vedta en lovgiving på linje med den svenske « miljöklasslagstiftningen ». Hva er Regjeringens vurdering av denne problemstillingen nå?

Svar:

       Spørsmålet om den svenske miljøklasselovgivning kan fortsette etter 1.1.95 er fremdeles under diskusjon i Sverige. De svenske miljøklassene bygger på avgasskrav som ikke fullt ut korresponderer med kravene i avgassdirektivene.

       Det er forøvrig uklart om en ordning som tilsvarer den svenske « miljölagstiftningen » ville vært best egnet som modell for Norge. Det er i denne forbindelse viktig å være oppmerksom på at overgangen til en mer miljøvennlig bilpark kan oppnås med flere forskjellige virkemidler. Disse spørsmål er under utredning.

Spørsmål 12

       I følge VG av i dag, 25. mai 1994, innebærer EØS-avtalen at norske helsemyndigheter ikke lenger har lov til å kreve at utenlandske leger kan norsk, slik at de kan snakke med pasienten.

       Hvilke konsekvenser vil dette få for helsetilbudet og helsesikkerheten i Norge?

Svar:

       Før leger fra andre EØS-land kan ta arbeid i Norge, må de på samme måte som norske leger ha tillatelse fra norske helsemyndigheter. Slik tillatelse kan bare gis til leger som oppfyller de kvalifikasjonskrav som er fastlagt i norsk rett iht. EØS-avtalens regler. Disse kravene omfatter ikke språkkunnskap. I konkrete ansettelsesforhold kan det derimot stilles språkkrav. Arbeidsgiverne må påse at deres ansatte har de språkkunnskaper som er nødvendige for at de skal kunne utføre sitt arbeid på en forsvarlig måte. Dette gjelder ikke minst for sykehus og andre helseinstitusjoner.

       Sykehus og andre helseinstitusjoner i Norge har derfor som arbeidsgivere en plikt til å påse at leger som skal ha kontakt med pasientene, kan samtale med disse på en forsvarlig måte. Normalt betyr dette at de må beherske norsk. EØS-avtalen medfører ingen endringer i arbeidsgivernes ansvar i så måte.