Det vises innledningsvis i meldingen til at nordområdene er rike på naturressurser og har store uberørte naturområder. De representerer betydelige muligheter for videre økonomisk utvikling og naturopplevelser dersom de forvaltes på en forsvarlig måte. Samtidig representerer bl.a. den sivile og militære atomvirksomheten på russisk side en trussel mot helse og miljø. Regjeringens overordnede mål i arbeidet på dette feltet er å beskytte helse, miljø og næringsvirksomhet mot radioaktiv forurensning og forurensning fra kjemiske stridsmidler i Russland og andre østeuropeiske stater.
Endringene i den tidligere Sovjetunionen og Øst-Europa har ført til større åpenhet og bevissthet bl.a. om atomenergi og radioaktiv forurensning. Dessuten har internasjonale rustningsforhandlinger ført til enighet om nedbygging og destruksjon av kjernevåpen og kjemiske våpen. Denne virksomheten kan ha uheldige følger for miljø og helse om den ikke utføres på en forsvarlig måte, heter det i meldingen.
Det fremholdes at det ikke kan skjules at forhold som er avdekket på enkelte områder i disse landene skaper uro og bekymring i Norge. Ett av disse områdene er atomenergi, både sivilt og militært. Deres atomkraftverk er ikke bygget i samsvar med sikkerhetsnormer som gjelder i vestlige land. Det er også grunn til å stille spørsmål ved behandling og lagring av radioaktivt avfall og brukt høyaktivt uranbrensel. Det er kjent at slikt avfall er dumpet i havet og at lagringssituasjonen er utilfredsstillende.
Det vises til at internasjonale nedrustningsavtaler forutsetter nedbygging av arsenalene av kjemiske våpen og atomvåpen. Slike stridsmidler må derfor destrueres. Dette er både vanskelig og kostbart og kan medføre alvorlige konsekvenser for miljøet om det ikke gjøres på rett måte og med nødvendige forholdsregler. Utrangering og demontering av fartøyer med atomframdrift forutsetter varig lagring av radioaktivt avfall og brukt uranbrensel. Det er tvilsomt om Russland disponerer tilstrekkelig kapasitet til å ta hånd om dette, heter det i meldingen.
Det påpekes videre at oppdelingen av den tidligere Sovjetunionen har medført at landets eneste område for atomprøvesprengninger er på Novaja Zemlja. Eventuell gjenopptakelse av prøvesprengningene vil medføre at disse må foretas på Novaja Zemlja, med den belastning dette kan føre med seg for de nordlige områder. Produksjonen av atomvåpen har etterlatt seg en alvorlig miljøbelastning som det vil kreve enorme investeringer å bringe under kontroll. Denne « arven fra Sovjetunionen » kan være tung å bære for arvtakerne. Problemene skal håndteres samtidig med en rekke andre av politisk, økonomisk og sosial karakter. Strenge økonomiske prioriteringer er nødvendige, og det er langt fra sikkert at forebyggende arbeid for å hindre radioaktiv forurensning står øverst på listen, heter det i meldingen.
I det internasjonale samfunnet har det etter hvert vokst fram en forståelse for multinasjonal satsing for å hjelpe med å håndtere disse problemene. På dette grunnlaget er det blitt utviklet et omfattende internasjonalt samarbeid som berører de fleste områder hvor disse landenes bruk av atomenergi vekker bekymring. Den samfunnsmessige utviklingen i disse landene har medført større åpenhet og innsikt i deres interne forhold, men har samtidig ført til mindre klare beslutningsprosesser og redusert handlingsevne. Disse forhold påvirker fremdriften i samarbeidet med disse landene, fremholdes det i meldingen.
Det påpekes videre at det er en rekke militære og sivile kilder til potensiell radioaktiv forurensning i Norges nærhet. Konsentrasjonen av slike kilder er særlig stor i nord- områdene. Her finnes et atomkraftverk og et stort antall atomdrevne fartøyer, foruten lagre og installasjoner med atomvåpen, samt Russlands eneste område for atomprøvesprengninger. Store mengder radioaktivt materiale er dumpet i Barents- og Karahavet. Dette kan representere en fremtidig miljøfare. I tillegg til dette finnes høyrisiko-reaktorer på atomkraftverket Sosnovy Bor ved St. Petersburg i Russland og på Ignalina-kraftverket i Litauen. Problemene sammenfattes i følgende hovedområder:
| - |
Utilfredsstillende sikkerhet ved drift av atominstallasjoner (atomkraftverk, sivile atomdrevne fartøyer, atomdrevne marinefartøyer og reprosesseringsanlegg). |
| - |
Utilfredsstillende behandling og lagring av brukt uranbrensel og radioaktivt avfall. |
| - |
Dumping av brukt uranbrensel og radioaktivt avfall. |
| - |
Våpenrelaterte miljøfarer (kjernefysiske prøvesprengninger, lagring og destruksjon av kjernevåpen, lagring og destruksjon av kjemiske våpen, spredning av kjernevåpen og spaltbart materiale). |
Innenfor hvert av disse fire problemområdene er det fare for betydelig forurensning ved ulykker, uforsvarlig drift og uforsvarlig behandling og lagring av radioaktivt materiale. Dette kan få negative konsekvenser for Norge, understrekes det i meldingen. Faren for atomulykker er nærmere omtalt i kapittel 2 og dessuten i NOU 1992:5 Tiltak mot atomulykker.
Det fremholdes i meldingen at problemene ved atomvirksomheten i hovedsak må løses av de land det gjelder selv, og mesteparten av investeringene må skaffes internt. Vanskene for landene i SUS og Øst-Europa med å prioritere dette foran andre problemer som det haster å løse, knyttet til de store omkostningene, gjør at det ikke kan forventes at utenlandsk bistand vil være tilstrekkelig til å oppnå tilfredsstillende løsninger på kort sikt. Utenlandsk bistand kan imidlertid oppmuntre landene til å selv å prioritere disse spørsmålene og et langsiktig mål for norsk innsats i SUS og Øst-Europa må være å bidra til å sette disse landene i stand til selv å ta hand om sine problemer, heter det i meldingen. Dette forutsetter at disse landene utvikler en mer solid økonomisk basis og stabile politiske forhold, samt en økt bevissthet og vilje i befolkningen til å prioritere løsningene av miljøproblemer, bl.a. gjennom aktiv deltakelse i folkevalgte organer. Den bistanden Norge har ytet til demokratioppbygging kan således anses som et indirekte bidrag til økt atomsikkerhet. Vi har også betydelig erfaring når det gjelder miljøforvaltning, miljøteknologi og energiøkonomisering som burde kunne utnyttes i denne sammenhengen.
Meldingens kapittel 3 omhandler aktuelle bilaterale, regionale og internasjonale fora for tiltak på atomsikkerhetsområdet. Regjeringen vil benytte seg av alle formålstjenlige samarbeidsmuligheter for å bidra til å løse problemer på dette området. Det bilaterale og nordiske miljøsamarbeidet med Russland er viktig, men utfordringene er så store at de krever kompetanse og økonomiske ressurser som langt overstiger det Russland, Norge eller Norden kan stille opp med. Miljøproblemenes alvor, omfang og vanskelighetsgrad har ledet til en aktiv norsk innsats for å få til et bredt multilateralt samarbeid for å løse dem, heter det i meldingen.
Fra norsk side understrekes det at problemene i nord-områdene er et felles europeisk anliggende. I denne sammenheng er det relevant å søke støtte i Den europeiske unionen (EU) direkte og f.eks. gjennom Barents-samarbeidet hvor EU er fullt medlem. En dialog innenfor Barents-samarbeidet kan bidra til å øke oversikten og samle oppmerksomhet om problemene i Europas nord-områder. Dessuten deltar USA og flere større land som observatører i dette samarbeidet. Regjeringen vil delta aktivt i samarbeidet med å utforme en felles miljøvernstrategi for Barents-regionen og for å styrke samarbeidet i Arktis i den såkalte Rovaniemi-prosessen. I tillegg til det internasjonale engasjementet, ønsker Regjeringen å videreføre det bilaterale samarbeidet med Russland på dette feltet. Det er naturlig for Norge å påta seg en pådriverrolle for å få til internasjonale løsninger, og den bilaterale innsatsen kan bidra til å styrke norsk troverdighet i dette arbeidet, heter det i meldingen.
Angående de enkelte hovedområder skissert ovenfor, og målsettinger, strategi og virkemidler for disse, heter det i meldingen angående atomkraftverk, under hovedpunktet om drift av atominstallasjoner, at de russiskbygde reaktorene av « Kola-typen » VVER440 og « Tsjernobyl-typen » RBMK har en rekke sikkerhetsmessige svakheter sammenlignet med vestlige reaktorer, og sannsynligheten for alvorlige ulykker er betydelig større enn ved reaktorene i vest. De eldste VVER-reaktorene og alle RBMK-reaktorene er utpekt som høyrisikoreaktorer. To av de fire reaktorene ved atomkraftverket på Kola og alle reaktorene ved Ignalina- kraftverket i Litauen og på kraftverket ved St Petersburg befinner seg i høyrisikogruppen. Det er ulykker ved disse atomkraftverkene som representerer den største trusselen for radioaktiv forurensning i Norge og i våre naboland.
Det vises til at målsettingene angående atomkraftverk i våre nærområder er følgende: Styrt avvikling av høyrisikoreaktorer, styrket driftssikkerhet for å redusere risikoen for uhell, eventuelle nye atomkraftverk bygges i samsvar med internasjonale retningslinjer og bedre varsling ved uhell.
Det vises i meldingen til at Regjeringen støtter forslaget om at høyrisikoreaktorer i SUS og Øst-Europa bør legges ned så snart som mulig. Dette har bred vestlig tilslutning, men har forårsaket sterke reaksjoner i landene som har disse reaktorene. Det hevdes at stengning er umulig med mindre annen energi tilføres dem. Stengning vil kunne ha uheldige konsekvenser for næringsliv, økonomi og sysselsetting i en vanskelig økonomisk situasjon, hvilket kan forsterke sosial uro og den omstillingsprosessen disse landene gjennomgår kan bli vanskeligere og mer langvarig. Norge går derfor sammen med andre land inn for en styrt avvikling av høyrisikoreaktorer og for å gjøre dette interessant for de landene som har slike. I påvente av nedleggelse bør disse reaktorene sikres med kortsiktige, tekniske forbedringer, med en forutsetning om at dette ikke skal medvirke til å øke disse reaktorenes livslengde. Regjeringen har fra midlene under Handlingsprogrammet for Øst-Europa stilt 20 mill. kroner til disposisjon for straks-tiltak for å bedre sikkerheten ved atomkraftverket på Kola. Dette omfatter bl.a. nødstrømsaggregat, trådløst kommunikasjonsutstyr og opplæring i sikkerhetsrutiner. Arbeidet med å realisere prosjektet er kommet godt i gang, heter det i meldingen.
Det vises videre i meldingen til at Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) gjør et betydelig arbeid for å kartlegge og forbedre atomsikkerheten ved kjernekraftverket i Øst- og Sentral-Europa. Det påpekes at det er viktig at eventuelle nye atomkraftverk bygges i henhold til strenge sikkerhetskrav og at en internasjonal konvensjon om sikkerheten ved sivile atomkraftverk er under utarbeidelse. Dette anses som en positiv utvikling. Regjeringen vil arbeide for mer forpliktende internasjonalt samarbeid om stadig flere sider ved atomvirksomheten. G7 har etablert et multilateralt fond for atomsikkerhet i SUS og Øst-Europa, som administreres av EBRD. Fondet disponerte ved opprettelsen i 1993 ecu 117 mill. i form av innbetalte bidrag og tilsagn, Norge har bidratt med ecu 2 mill., dvs 16,5 mill. kroner. Fra norsk side er det sterkt understreket at Kola-kraftverket bør tas med blant de prioriterte kraftverkene. Russiske myndigheter støtter nå forslaget om et prosjekt på Kola-kraftverket med finansiering fra Atomsikkerhetsfondet. EBRD regner med å kunne legge fram et prosjektforslag i siste halvdel av 1994.
G7-landene utarbeidet i fjor en internasjonal handlingsplan for atomsikkerhet i Øst-Europa. En tilsvarende handlingsplan for håndtering av radioaktivt og toksisk avfall fra militær og sivil virksomhet ville være ønskelig, utarbeidet i nært samarbeid med russiske myndigheter, påpekes det i meldingen. Norge deltar i OECD-landenes G-24-gruppe for atomsikkerhet, som koordinerer den bilaterale bistanden til SUS og Øst-Europa for å bedre sikkerheten ved atomkraftverkene. Det internasjonale energibyrået IEA, Verdensbanken og EBRD har utredet energisituasjonen i Russland og fem andre østeuropeiske land med sikte på energiøkonomisering og bruk av alternative energikilder. Norge kan i noen grad bistå med kompetanse og teknologioverføring. Prosjekter for dette formålet er allerede innledet og bør videreføres, heter det i meldingen.
Norge og Russland undertegnet 10. januar 1993 en forbedret avtale om tidlig varsling av atomuhell og utveksling av informasjon vedrørende atomkraftverk og sivile atomdrevne fartøyer. Det er av interesse å inngå flere varslingsavtaler, og man har fra norsk side tatt opp saken med myndighetene i Ukraina og Litauen.
Angående atomdrevne sivile fartøyer vises det til at man fra russisk side eier og driver åtte atomdrevne isbrytere, operert fra Murmansk. Målsettingen vedrørende disse, samt atomdrevne marinefartøyer og reprosesseringsanlegg er bl.a. å styrke driftssikkerheten, bedre varslingen ved uhell og sørge for forsvarlig behandling og lagring av brukt uran, brensel og radioaktivt avfall. Atomisbryterne synes å holde en høyere sikkerhetsmessig standard enn russiske atomkraftverk. Det er likevel en viss risiko for ulykker, den mest alvorlige er en reaktorulykke knyttet til kjernenedsmelting. Norske fagmyndigheter vil søke å holde seg orientert om driftssikkerheten ved de sivile atomdrevne fartøyene, og vil arbeide for at virksomheten drives i overensstemmelse med internasjonale sikkerhetsstandarder. For øvrig er Regjeringen i første rekke bekymret over utilfredsstillende behandling og lagring av brukt uranbrensel og radioaktivt avfall ved isbryterflåten og vil arbeide for at dette blir forsvarlig tatt hånd om, heter det i meldingen.
Angående atomdrevne marinefartøyer har Kolahalvøya verdens største konsentrasjon av slike. For tiden har den russiske marinen nærmere 100 operative atomubåter og to atomdrevne kryssere stasjonert ved baser på Kola. Det er bare de strategiske ubåtene man med sikkerhet vet alltid har atomvåpen ombord i fredstid. Totalt er det stasjonert ca 30 slike ubåter på Kola. Mye tyder på at vedlikeholdet av de operative ubåtene er dårlig, og at den begrensede verftskapasiteten prioriteres til nybygg. Dersom de operative ubåtene ikke får nødvendig vedlikehold, vil det kunne bli flere ubåthavarier og i verste fall reaktorhavari og totalforlis. De 60 utrangerte atomubåtene er i til dels svært dårlig forfatning på grunn av utilstrekkelig ettersyn og vedlikehold. Ca 40 av disse ligger med reaktorer og brukt brensel ombord. Det er fare for at disse ubåtene kan komme til å synke ved kai. Russland må selv ta ansvaret for å løse alle problemene knyttet til drift og opphogging av atomdrevne fartøyer, innbefattet behandling og lagring av radioaktivt avfall. Det er imidlertid ønskelig å inngå et internasjonalt samarbeid som kan bidra til en raskere løsning av disse problemene, fremholdes det i meldingen.
Ettersom militære aktiviteter kan ha betydelig innvirkning på miljøet i våre nærområder, ønsker Regjeringen å innlede et nærmere bilateralt miljøsamarbeid med Russland på det militære området. Norge har tatt initiativ til å lede en NATO/NACC-pilotstudie om grenseoverskridende kjemisk og radioaktiv forurensning fra forsvarsrelatert virksomhet og installasjoner. Atommaktenes medvirkning innenfor NATO og NACC er av avgjørende betydning i behandlingen av forurensning fra militær virksomhet. Den norsk-russiske varslingsavtalen av 1993 omfatter også varsling av uhell ved militære installasjoner. Regjeringen understreker betydningen av at avtalen etterleves og vil følge opp dette, og norske myndigheter har tatt initiativ for å sikre at Norge blir varslet omgående dersom det skulle skje et uhell ved andre lands atomdrevne fartøyer i våre nærområder. I likhet med situasjonen for de sivile fartøyene, er Regjeringen ellers i første rekke bekymret over utilfredsstillende behandling og lagring av brukt uranbrensel og radioaktivt avfall fra de atomdrevne marinefartøyene og vil arbeide for at dette blir tatt forsvarlig hånd om.
Angående den atomdrevne russiske ubåten Komsomolets' havari i april 1989 vest-sør-vest for Bjørnøya, vurderer norske myndigheter - ut fra de sparsomme opplysninger som er tilgjengelige - det som lite sannsynlig at det vil oppstå skadevirkninger ved eventuelle radioaktive utslipp fra vraket, en oppfatning som deles bl.a. av Europa-kommisjonen og av USA. Situasjonen følges imidlertid nøye fra norsk side og Statens strålevern har deltatt på årlige russiske tokt til ubåten de siste 3 årene. Regelmessige målinger av radioaktiviteten i vann og sediment ved Komsomolets måles. Grunnet store skader i skroget, er tidligere russiske hevingsplaner oppgitt foreløpig. Enkelte kretser i Russland argumenterer for å heve de to atomvåpnene fra ubåten, eventuelt å kapsle inn atomstridshodene. Norske fagmyndigheter opprettholder sin tidligere vurdering med hensyn til farer for forurensning fra ubåten. Norge bør forvente en russisk utredning med vurdering av risiko for forurensning fra Komsomolets, heter det i meldingen.
Angående reprosesseringsanlegg vises i meldingen til at det i Russland finnes 3 større komplekser som bl.a. reprosesserer brukt uranbrensel. Disse ligger alle ved store byer (Tsjeljabinsk, Tomsk og Krasnojarsk) ved elver som renner ut i Karahavet. Reprosesseringen medfører utslipp av høyaktivt avfall til miljøet. Det heter i meldingen at Regjeringen vil søke å holde seg orientert om situasjonen vedrørende driften av reprosesseringsanleggene og går inn for at anleggene drives i henhold til internasjonalt aksepterte retningslinjer. Den radioaktive forurensningen fra disse anleggene er alvorlig og rammer først og fremst befolkningen i området. Fra norsk side er det ønskelig å forbedre grunnlaget for å vurdere i hvilken grad utslipp fra anlegget i Tsjeljabinsk blir transportert via elvesystemet til Karahavet og hvilken risiko man står overfor med hensyn til ytterligere utslipp. Et to-årig norsk-russisk samarbeidsprosjekt er satt i gang med sikte på å kartlegge dette.
Et annet hovedpunkt er behandling og lagring av brukt uranbrensel og radioaktivt avfall. Det påpekes i meldingen at det oppstår radioaktivt avfall ved drift av alle typer atominstallasjoner. Dette kan være fast eller flytende, og det skilles mellom høyaktivt, mellomaktivt og lavaktivt avfall. Brukt uranbrensel fra atomkraftverkene, den sivile atomisbryterflåten, Nordflåten og avfall fra reprosesseringsanleggene utgjør hovedmengden av det høyaktive avfallet i Russland. Forsvarlig behandling av brukt uranbrensel innebærer enten mellomlagring i noen tiår før permanent deponering, eller reprosessering etter en kortere lagringsperiode. Som følge av den siste tidens politiske og økonomiske utvikling i Russland, har det oppstått forstyrrelser i rutinene med reprosesseringen og brukt brensel har hopet seg opp i lagre ved atominstallasjonene, påpekes det i meldingen.
Det vises videre til at Nordflåten, atomisbryterflåten og Stillehavsflåtens lagerkapasitet for brensel og avfall på det nærmeste skal være fullt utnyttet. Ingen av lagrene, verken de flytende eller de landbaserte, holder vestlig standard eller tilfredsstiller internasjonale retningslinjer. Særlig bekymringsfull er situasjonen for Nordflåten, som allerede har 60 utrangerte atomubåter liggende ved kai, ca 40 av disse med brukt uranbrensel i reaktorene. Dette må fjernes og lagres forsvarlig på land. I løpet av de nærmeste 5 årene ventes ytterligere ca 30 ubåter tatt ut av tjeneste. Russiske myndigheter har verken lagerkapasitet for atomavfallet fra Nordflåten eller kapasitet til å hogge opp ubåtene i samme takt som de utrangeres. De usikre lagrene representerer i første rekke en trussel mot nærmiljøet, i tillegg også en mulighet for at såkalte « kritikalitetsulykker » kan oppstå med følger for miljøet på grunn av uforsvarlig lagring.
Det påpekes i meldingen at det i første rekke er Russlands eget ansvar å iverksette tiltak for å oppnå en forsvarlig håndtering og lagring av brukt uranbrensel og radioaktivt avfall. Tiltakene vil være kostbare og teknologisk utfordrende. Det er norsk oppfatning at høyeste prioritet bør gis til å få lastet ut brenselet fra de utrangerte ubåtene og de flytende lagrene, og sørge for forsvarlig lagring på land. Dette forutsetter at det bygges nye brenselhåndterings- og vedlikeholdssentra for utlasting av brensel fra ubåtene. Videre må det bygges terminaler for omlasting av brenselet til transportbeholdere, og det må bygges nye lagre på land. Det er nødvendig å bygge lagre og behandlingsanlegg også for annet atomavfall, slik som fast og flytende lav- og mellomaktivt avfall. Et anlegg er under bygging i Murmansk. Dette bør settes i drift så snart som mulig, heter det i meldingen.
Opplæringstiltak og utvikling av en bedre sikkerhetskultur vil være viktig for å nå et forsvarlig sikkerhetsnivå ved atominstallasjonene. Russland er avhengig av internasjonal, økonomisk og teknisk støtte for å løse oppgavene med behandling og lagring av atomavfall innenfor rimelig tid. Regjeringen vil arbeide for å få til en internasjonal fellesaksjon for å bidra til en mer tilfredsstillende behandling og lagring av radioaktivt avfall på Kola-halvøya, og vil vurdere å yte økonomisk bistand til en slik aksjon, påpekes det i meldingen. Norge har deltatt i multilaterale møter med utspring i G7 om samarbeid med Russland for å avhjelpe problemer knyttet til utilstrekkelig lagringskapasitet, og Regjeringen imøteser en oppfølging av dette initiativet.
Et tredje hovedområde er dumping og utslipp av brukt uranbrensel og radioaktivt avfall. Det vises i meldingen til at de tre viktigste kildene til mulig radioaktiv forurensning i de nordlige havområdene er lekkasjer fra militære og sivile lagre ved kysten, lekkasjer fra dumpet materiale og tilførsler via elvesystemene fra lagre og reprosesseringsanlegg på land. I 1990 ble det kjent at Sovjetunionen skulle ha dumpet radioaktivt avfall i Barents- og Karahavet. Dette førte til at saken ble tatt opp i den norsk-russiske miljøvernkommisjonen og til etablering av en norsk-russisk ekspertgruppe for å undersøke disse påstandene. Våren 1993 kom den russiske hvitboken, som i all hovedsak bekreftet ryktene. Det dumpede materialet stammer nesten utelukkende fra den russiske marinen og den sivile atomisbryterbåten, og befinner seg på havbunnen øst for Novaja Zemlja. Alle kategorier avfall, fra flytende lavaktivt avfall til seks reaktorer med høyaktivt uranbrensel, er dumpet i dette området. Fast radioaktivt avfall ble dumpet i Karahavet så sent som i 1991.
Det påpekes i meldingen at Regjeringens målsetting på dette området er fullstendig opphør av dumping av brukt uranbrensel og radioaktivt avfall i havet og avklaring av risikoen for radioaktiv forurensning fra dumpet radioaktivt avfall i de nordlige havområdene. Det understrekes at Norge konsekvent har motsatt seg all dumping og lenge har arbeidet for totalforbud mot dumping av alle typer radioaktivt avfall fra sivil og militær virksomhet. Dumping av høy- og mellomaktivt radioaktivt avfall har vært forbudt siden Londonkonvensjonens ikrafttredelse i 1975. Siden 1983 har man hatt et frivillig moratorium for dumping av lavaktivt avfall. Sovjetunionen avsto ved avstemningen om moratoriet i 1983 og i 1985, og det er således mulig for Russland å hevde at landet ikke har påtatt seg politiske forpliktelser til å overholde det. Russland har reservert seg mot forbudet mot dumping av lavaktivt avfall, og har gitt uttrykk for at lagerkapasiteten for atomavfall er sprengt. Først i 1995 regner russerne med å kunne behandle alt flytende radioaktivt avfall. Det hevdes at med utenlandsk bistand kan dette muligens fremskyndes noe. Det understrekes i meldingen at Regjeringen vil arbeide for full tilslutning til og etterlevelse av forbudet mot dumping av radioaktivt materiale.
Det vises i meldingen til at det er etablert et samarbeid i ekspertgruppen under den norsk-russiske miljøvernkommisjonen for å kartlegge kildene til radioaktiv forurensning i Barents- og Karahavet. To fellestokt til disse områdene ble gjennomført i 1992 og 1993, og et nytt tokt i 1994 er under planlegging. Utgiftene på norsk side beløper seg til ca 13 mill. kroner for de to første toktene. Hovedkonklusjonen er at radioaktivitetsnivået i de undersøkte områdene fortsatt er meget lavt. Det dumpede avfallet er imidlertid en kilde til bekymring med tanke på fremtidig radioaktiv forurensning. Regjeringen legger stor vekt på å sluttføre kartleggingsarbeidet for å kunne utarbeide troverdige konsekvensanalyser. Arbeidet med dette inngår i Det internasjonale atomenergibyråets « International Arctic Sea Assessment Project » (IASAP), der en rekke land deltar. Norge har bidratt finansielt og faglig til dette prosjektet.
Det vises i meldingen til at dersom det blir nødvendig å iverksette tiltak mot dumpet radioaktivt avfall, kan disse vise seg å være svært kostnadskrevende. I så fall vil Regjeringen engasjere seg for å få i stand internasjonale fellestiltak.
Det fjerde hovedområdet er våpenrelaterte miljøfarer. Det påpekes i meldingen at Novaja Zemlja har vært et av hovedområdene for sovjetiske atomprøvesprengninger og nå er det eneste området for atomprøvesprengninger innenfor Russlands grenser. Det vises til at det foreligger risiko for at prøvesprengningene kan forårsake radioaktivt utslipp til luft og til grunnvann. Slike utslipp kan få miljø- og helsemessige konsekvenser. Prøvesprengningene etterlater seg store mengder langlivete radioaktive stoffer i testområdene. Det foreligger også en viss risiko for at uhell kan oppstå ved testing av nye våpen.
Det vises til at målsettingen fra norsk side vedrørende prøvesprengninger er kartlegging av miljøskadene og forurensningene og en fullstendig prøvestansavtale (CTBT).
Det påpekes i meldingen at norske forskere er i ferd med å utvikle metoder for å kunne foreta en mer nøyaktig kartlegging av miljøfarene forbundet med prøvesprengninger. Det anses ønskelig å innlede et samarbeid med russiske fagmiljøer for å foreta en vitenskapelig kartlegging av forurensningen. Bare en fullstendig prøvestansavtale kan sikre miljøet mot ytterligere forringelse, samtidig som den vil være et viktig bidrag til å forhindre spredning av kjernefysiske våpen. Kjernevåpenmaktenes beslutning, med unntak av Kina, om å avstå fra prøvesprengninger fram til 1. oktober 1994 er et viktig skritt på veien mot en fullstendig prøvestansavtale. Alle kjernevåpenmaktene har forpliktet seg til å delta i forhandlingene om en slik avtale, som etter planen skal være ferdig forhandlet i løpet av 1996. De multilaterale forhandlingene om en prøvestansavtale finner sted innenfor nedrustningskonferansen i Genève, og Norge bidrar aktivt til forhandlingsprosessen, heter det i meldingen. Det vises til at en slik avtale stiller store krav til verifikasjon og kontroll. Gjennom det seismologiske forskningssenteret NORSAR på Kjeller har Norge vært engasjert i dette. I tillegg bidrar Norge med kompetanse innen hydroakustikk og analysering av satellittdata.
Angående lagring og destruksjon av kjernevåpen vises i meldingen til det store antall av russiske kjernefysiske våpen som skal destrueres den neste tiårsperioden, og at et stort antall av disse finnes i nord-områdene. Stridshodene vil måtte oppbevares i midlertidige lagre i påvente av destruksjon. Det antas at selve demonteringen og destruksjonen vil finne sted utenfor de opprinnelige baseområdene. Lagring såvel som destruksjon innebærer en visse risiko for uhell, og det kreves god kontroll med atomvåpnene for å forhindre at dette skjer. Et enda mer akutt problem er hva som skal skje med spaltbart materiale som skal fjernes fra de kjernefysiske stridshodene. I dagens Russland, preget av politisk, økonomisk og sosial ustabilitet, øker faren for tyveri og sabotasje av våpenkomponenter og spaltbart materiale, heter det i meldingen. Norske målsettinger på dette området er sikker lagring og forsvarlig demontering og destruksjon av de kjernefysiske våpnene, og vestlig assistanse til destruksjonsprosessen, som også må omfatte atomvåpenlagrene i våre nærområder.
Norge vurderer også å støtte opprettelsen av et vitenskaps- og teknologisenter i Moskva, for å bidra til den nødvendige omstillingen av russisk kjernefysisk forskning fra våpenrelatert til sivil virksomhet. I tillegg ønsker man å stimulere utviklingen av forskningsfelter som vil ha direkte betydning for Norges interesser i vårt nærområde i nord, som f.eks. utvikling av teknologi og metoder for forsvarlig håndtering, lagring og deponering av nukleært avfall. Dette vil utgjøre en direkte støtte til det forsvarsrelaterte miljøsamarbeidet i nord, heter det i meldingen.
Det vises videre til at Norge er aktivt engasjert i drøftingene innenfor NATO om koordinering av vestlig assistanse for å sikre at atomvåpnene lagres og destrueres forsvarlig. Vestlig bistand omfatter bl.a. sikring av transport av stridshoder og spaltbart materiale ved hjelp av spesialcontainere og utstyr for å forhindre ulykker under transport.
Vedrørende lagring og destruksjon av kjemiske våpen vises i meldingen til at Russland i henhold til Kjemivåpenkonvensjonen av 1993 skal destruere hele sin beholdning av kjemiske våpen, som av offisielle russiske kilder er oppgitt til å være på rundt 40.000 tonn, innen ti år etter at konvensjonen er trådt i kraft, trolig i 1995/96. Destruksjon skal innledes senest to år etter ikrafttredelse for det enkelte land. Det er opp til den enkelte traktatpart selv å avgjøre på hvilken måte våpnene skal ødelegges, men den forbyr at kjemiske våpen blir dumpet, nedgravd eller brent med åpne flammer. Ennå finnes det ikke noe operativt program eller godkjent plan for destruksjon av kjemiske våpen i Russland.
Det heter i meldingen at vi ikke med sikkerhet vet om det finnes lagre med kjemiske våpen på Kola. Det kan heller ikke utelukkes at kjemisk avfall kan være dumpet i Barents- eller Karahavet, og at vi ikke vil få kjennskap til eventuelle miljøproblemer i vårt nærområde før etter at Kjemivåpenkonvensjonen er trådt i kraft. Da vil russiske myndigheter måtte legge fram nøyaktige opplysninger om lokaliseringen av kjemiske stridsmidler på sitt område. Dumping av kjemiske våpen fram til 1974 berøres imidlertid ikke av konvensjonen, og miljørisiko ved kjemiske stridsmidler/avfall dumpet før den tid, må håndteres bilateralt.
Dumpede arsénholdige stridsmidler kan medfører betydelig risiko for miljøet. Andre dumpede stridsmidler kan utgjøre en fare for fiskere, dersom de kommer i direkte berøring med disse. Det foreligger en viss risiko for uhell i kjemiske våpenlagre. Norske målsettinger er bl.a. destruksjon av de kjemiske stridsmidlene som måtte befinne seg i våre nærområder på en fullt ut miljømessig forsvarlig måte og tidligst mulig, full oversikt over hvorvidt det finnes kjemiske stridsmidler på Kola og om slike er dumpet i våre nære havområder og deres tilstand, samt snarlig ratifikasjon av Kjemivåpenkonvensjonen.
Det heter i meldingen at selv om destruksjon av kjemiske våpen er et nasjonalt ansvar, har Russland også her en rekke problemer av politisk, økonomisk og teknisk karakter, som vil gjøre det vanskelig å oppfylle forpliktelsene. Fra norsk side arbeides det for å mobilisere et internasjonalt engasjement på dette feltet. Teknologisamarbeid, risikoanalyser av destruksjonsprosesser i arktisk miljø og vurdering av risiko ved fortsatt lagring er mulige samarbeidsområder. Fra norsk side er det tatt kontakt med russiske myndigheter og foreslått inngått en samarbeidsavtale som sikrer norsk innsyn. Norge har spilt en aktiv rolle i forhandlingene om Kjemivåpenkonvensjonen, og deltar i arbeidet med å opprette en organisasjon (OPCW) med sete i Haag, som skal sikre etterlevelse av konvensjonen. Norge har spesielt gode forutsetninger til å bidra til gjennomføringen av konvensjonens omfattende verifikasjonsbestemmelser, Forsvarets Forskningsinstitutt har bl.a. spesialisert seg på verifikasjon av bruk av kjemiske våpen i arktisk miljø.
Angående spredning av kjernevåpen og spaltbart materiale, heter det i meldingen at dette utgjør en hovedtrussel mot internasjonal stabilitet og sikkerhet. Faren for spredning av atomvåpen har økt etter oppløsningen av Sovjetunionen. Nedbyggingen av kjernevåpenarsenalene i Russland medfører økt risiko for at spaltbart materiale, ekspertise og våpenteknologi kommer på avveie. Det stilles store krav til forsvarlig håndtering og lagring for å hindre spredning av spaltbart materiale fra de mange tusen stridshodene som skal demonteres i årene framover. Forsvarlig lagring er også viktig for å hindre utilsiktede kjedereaksjoner og radioaktiv forurensning. Meldinger fra Russland om at spaltbart materiale er kommet på avveie, er foruroligende, heter det i meldingen.
Norske målsettinger er ikke-spredning av kjernefysiske våpen, i første rekke ved universell oppslutning om Ikke- spredningsavtalen (NPT) og forsvarlig håndtering og lagring av spaltbart materiale. Ikke-spredningsavtalen er det viktigste instrumentet for å motvirke spredning av kjernefysiske våpen. Den neste tilsynskonferansen skal finne sted i 1995, og målet er ytterligere styrking av avtalen ved økt tilslutning og ved at avtalen gis ubegrenset varighet. Kontrolltiltakene ivaretas av Det internasjonale atomenergibyrået i Wien (IAEA), og bør gjøres mer omfattende. Norge spiller også en viktig rolle i arbeidet med å utbygge regelverket for eksport av rakett-teknologi.
Det heter i meldingen at det imidlertid er å frykte at internasjonale avtaler og tiltak ikke makter å forhindre at de såkalte terskelstatene skaffer seg kjernefysiske våpen. Derfor er en fra norsk side spesielt opptatt av tiltak som kan sikre forsvarlig håndtering og lagring av spaltbart materiale, og tiltak som skal hindre at den ekspertisen som fantes i den tidligere Sovjetunionen, skal kunne benyttes til spredning av kjernevåpen. I tillegg til at det teknologisenteret som planlegges opprettet i Moskva vil bidra til oppbygging av ekspertise på de miljømessige sidene ved nedrustningsprosessen, vil et slikt senter kunne være et viktig mottrekk for å hindre spredning av ekspertise på kjernevåpenområdet, heter det i meldingen.
Avslutningsvis i meldingen vises igjen til at det er selvsagt at ansvaret for en forsvarlig drift av atominstallasjonene ligger på de statene som driver dem. De er også ansvarlige for å forhindre forurensning fra anleggene og rydde opp der det har skjedd forurensning. Men det er forståelig at den nåværende økonomiske situasjon i de landene som har overtatt Sovjetunionens atomarv, gjør det vanskelig å angripe disse problemene i hele sin bredde. Regjeringen ønsker derfor å bidra til å løse disse problemene, og ønsker å konsentrere innsatsen i de områder hvor problemene er størst og mest akutte, og hvor det er mest nærliggende å tro at atomulykker kan medføre konsekvenser for norsk område.
Det vises til at det i forhold til de oppgaver som må løses, er klart at de personellmessige og finansielle ressurser som Norge kan stille til disposisjon, er beskjedne. Dette tilsier at Norge må arbeide for å dra i gang en samlet internasjonal innsats med sikte på å løse problemene som er en følge av atomvirksomheten i nord-områdene. Regjeringen vil også på nasjonalt plan prioritere dette arbeidet, og vil søke å samle de tilgjengelige ressurser og utnytte dem på en effektiv måte, heter det i meldingen.
Meldingen har fire trykte vedlegg, ett om atomisbryterne, ett om atomdrevne marinefartøyer i Russland, ett om avtaler om kjernefysiske prøvesprengninger og en kort ordliste.
Komiteen har med uro merka seg at sivil og militær bruk av atomkraft på Kola utgjer eit omfattande trugsmål mot menneske- og naturmiljø. Det kan heller ikkje utelukkast at det finst lager av kjemiske våpen i området, eller at det har funne stad dumping av slike stridsmiddel i Barents- og Karahavet. Såvel drift av installasjonar som handtering og lagring av brukt uranbrensel, radioaktivt avfall og arsenhaldige våpen medfører stor miljørisiko.
Komiteen vil understreke det ansvar Russland sjølv har til å rydde opp. Like fullt tilseier situasjonen at trugsmålet er så omfattande at det også må møtast gjennom eit bilateralt, regionalt og internasjonalt samarbeid.
Komiteen seier seg samd med regjeringa i at det er eit overordna mål å verne helse, miljø og næringsverksemd mot radioaktiv forureining og forureining frå kjemiske stridsmiddel. Komiteen vil understreke at tiltak for å auke tryggleiken ved atominstallasjonar vil medføre store kostnader, og at det er vanskeleg for SUS-landa og Aust-Europa å prioritere dette høgt nok i den noverande økonomiske situasjonen. Det kan heller ikkje forventast utanlandsk assistanse i eit omfang som sikrar tilfredsstillande løysingar på kort sikt.
Komiteen er samd i at det må vere eit langsiktig mål for norsk innsats i SUS og Øst-Europa å medverke til å setja desse landa i stand til sjølv å ta hand om problema sine. Men føresetnaden for dette er at desse landa utviklar ein meir solid økonomi, stabile politiske forhold, og medvite om miljøet. Også for å bekjempa faren for spreiing av kjernefysisk materiale er ei positiv økonomisk og sosial utvikling i Russland særs viktig.
Komiteen vil understreke at nordisk samarbeid er viktig, med tanke på førebyggjande tiltak i Barentsregionen og i Baltikumregionen. Det er positivt at regjeringa vil delta aktivt i arbeidet for å utforma ein felles miljøvernstrategi for Barentsregionen gjennom Rovaniemi-prosessen. Komiteen er også samd med regjeringa i at det skjer ei vidareføring av det bilaterale samarbeidet med Russland på dette området. Det er vidare viktig at USA og Japan blir trekt aktivt med som samarbeidspartnarar. Det må også gjerast ein innsats for å styrkje det arbeid som kan utførast i regi av IAEA, NATO og EBRD.
Komiteen vil og visa til at det nordlege Norge, Finland, Sverige og Russland i vesentleg grad utgjer det samiske busettingsområdet. Samene baserer seg i stor grad på ei primærnæring, som er sterkt eksponert for radioaktiv stråling Regjeringa bør vurdera, der det er naturleg, å trekkja Sametinget inn i samband med den vidare oppfølginga av denne saka.
Komiteen viser til at kjernekraftverka på Kola, i Ignalina (Litauen) og Sosnovy Bor (St Petersburg) har reaktorar som høyrer til høgrisikogruppa. Fordi det ikkje er mogeleg å oppgradere desse til vestleg tryggingsnivå, rår G7-landa til at dei blir stengde av så snøgt som råd. Komiteen vil minne om dei mange driftsuhell som alt har funne stad ved t.d. Kola atomkraftverk. Det alvorlegaste hende i februar 1993, då den eldste reaktoren var nær ei nedsmeltingsulykke. Det rår brei fagleg semje om at det i Aust-Europa og i SUS-land finst 25 reaktorar som gjev stor grunn til uro. Av desse er 15 av Tsjernobyl-typen og 10 av typen VVER-440/230.
Komiteen er samd med regjeringa i at det må skje ei styrt avvikling av høgrisikoreaktorar. Dette synet har brei internasjonal oppslutning. Det vil og vera nødvendig å gripe til kortsiktige, tekniske strakstiltak for å førebyggja nye uhell, slik Norge har teke initiativ til i samband med atomkraftverket på Kola. Frå norsk side er det ein klar føresetnad at slike tiltak ikkje skal forlenge drifta av reaktorane. Det er viktig at føresetnaden blir fylgd opp i praksis. Komiteen har merka seg at den europeiske utviklingsbanken (EBRD), som er sekretariat for G7-landa sitt atomsikringsfond, no engasjerer seg for å auke tryggleiken ved Kola atomkraftverk. Sekretariatet har fått mandat til å drøfte spørsmålet om avvikling av høgrisikoreaktorar med dei russiske styresmaktene.
Komiteen er kjent med at Det internasjonale Atomenergibyrå (IAEA) er i gang med å kartleggje tryggleiken ved kjernekraftverk i Aust- og Sentral-Europa. Det blir og utarbeidd ein internasjonal konvensjon om tryggleiken ved sivile atomkraftverk.
Komiteen vil vise til at det i dag ikkje finst noko samla oversyn over og vurdering av energibehova i området, og heller ikkje tilsvarande vurdering av ulike energidekningsmåtar.
Komiteen vil be Regjeringa om å ta initiativ til også å setja energiforsyningsspørsmål på dagsorden i dei samarbeidsorgan som er oppretta for Nordvest-Russland og Baltikum. Formålet med eit slikt initiativ er m.a. å klargjera energipolitiske alternativ til kjernekraft.
I denne samanhengen bør norske styresmakter leggja vekt på å vurdere ENØK-satsing og bruk av gass. I og med at Russland også har eit stort vasskraftpotensiale, bør det bli vurdert å utnytte dette betre enn tilfellet er i dag.
Komiteen vil understreke at høgrisikoreaktorar i SUS og Aust-Europa bør leggjast ned så snart som råd. I påvente av at det skjer bør desse reaktorane bli sikra ved hjelp av kortsiktige, tekniske forbetringar som er eigna til å førebyggja ulykker i den tida dei framleis er i drift.
Komiteen vil særleg understreke at tiltaka for sikker drift av atominstallasjonar og betre varslingsrutiner må setjast i verk i samsvar med internasjonale retningsliner.
Komiteen vil understreke at det er viktig å satse på forsking. Det kan m.a. skje ved kjøp av kommunikasjonsutstyr o.l. til russiske forskarmiljø. Innsats innan dette området kan medverke til å gjera atomkraftverka tryggare.
Komiteen har merka seg at Regjeringa, med sikte på å betre tryggleiken ved Kola atomkraftverk, har stilt 20 mill. kroner til rådvelde for strakstiltak under Handlingsprogrammet for Aust-Europa. Komiteen vil oppmoda til at innsatsen vert trappa opp.
Komiteen viser elles til det verdfulle samarbeidet som går føre seg mellom Kola-kraftverket og dei norske atomtekniske miljøa på Kjeller og i Halden.
Komiteen er nøgd med at Norge og Russland har underteikna ein ny avtale om varsling av atomuhell og utveksling av informasjon om atomkraftverk og sivile atomdrivne fartøy. Det er viktig at også Ukraina og Litauen blir med i eit slikt avtaleverk, og komiteen seier seg glad for at Norge arbeider for at at det skjer.
Komiteen har med uro merka seg at opphopinga av atomubåtar med kjernebrensel om bord, og som blir tekne ut av drift, synest å ha eit større omfang enn det som går fram av meldinga. Dette understrekar kor viktig det er å kunne sikre tilgang på informasjon, slik at drøftingar om samarbeidstiltak kan gå føre seg på eit realistisk grunnlag.
Komiteen konstaterer at dårleg vedlikehald av strategiske atomubåtar med kjernebrensle om bord i verste fall kan føre til reaktorhavari og totalforlis. Tidsfaktoren er i denne samanhengen viktig. Difor bør det skaffast fram materiale som gjev haldepunkt for kva tidsperspektiv ein har framfor seg med tanke på at det kan oppstå akutte og farlege situasjonar. M.a. vil mykje avhenge av politiske, sosiale og økonomiske faktorar. Situasjonen aktualiserer også oppfylgjing av den norsk-russiske varslingsavtalen av 1993.
Etter at meldinga vart lagt fram for Stortinget har det frå russisk side kome ei utgreiing som konkluderer med at atomubåten Komsomolets bør forseglast der den ligg. Norske styresmakter har gitt uttrykk for at dei ikkje vil heva båten og meiner det er lite truleg at det vil oppstå skadeverknader ved eventuelle radioaktive utslepp slik båten no ligg.
Komiteen konstaterer at det det førebels rår noko ulike syn på korleis sikringa av ubåten der han no ligg best kan skje og reknar med at Regjeringa kjem tilbake til saka på eit seinare tidspunkt.
Komiteen har merka seg at store mengder brukt brensel hopar seg opp ved atominstallasjonane. Manglande kapasitet til å ta hand om avfallet aukar faren for dumping. Russland kan i dag ikkje løyse problemet på eiga hand. Fleire land bør difor gå saman om å medverke til ei forsvarleg handtering og lagring av radioaktivt avfall på Kola. Norge bør yte økonomisk støtte til dette arbeidet. Komiteen vil be regjeringa vurdere om det kan bli aktuelt å gå inn med pilotprosjekt i området. M.a. vil det vera ei nærliggjande oppgåve å sikre båten « Lepse ».
Komiteen viser til den russiske kvitboka av 1993, der det blir stadfest at skort på lagerkapasitet fører til dumping av avfall i Barents- og Karahavet. Jamvel om radioaktiviteten i det undersøkte området framleis er svært lågt, må mykje setjast inn på å stanse dumpinga. Så langt har Russland reservert seg mot å ratifisere deler av Londonkonvensjonen om forbod av dumping av lågaktivt avfall. Det er viktig å arbeide for at Russland sluttar seg til avtalen. Norge må dessutan arbeide for at avtalen også kan anvendast på militært avfall.
Komiteen meiner det må vera ei prioritert oppgåve å kartleggja kjeldene til radioaktiv forureining i Barents- og Karahavet. Ekspertgruppa under den norsk-russiske miljøvernkommisjonen har utført to fellestokt og eit nytt tokt i 1994 er under planlegging. Norge og Russland samarbeider om å finne ut i kva grad utslepp frå reprosesseringsanlegget i Tsjeljabinsk blir transportert via elvesystemet til Karahavet. Sluttføring av kartleggingsarbeidet er ein føresetnad for utarbeiding av truverdige konsekvensanalyser.
Komiteen har merka seg at Novaja Zemlia no er det einaste området for kjernefysiske sprengingar innan Russland. Det er målt store mengder langliva radioaktive stoff i testområda. Norge har interesse i å innleie samarbeid med russiske fagmiljø for å kartleggje miljøfarane. Det vil vera avgjerande at ein full prøvestansavtale kan kome i stand frå 1996. Avtalen vil stille store krav til verifikasjon og kontroll. Komiteen meiner dette er eit område som ligg til rette for norsk engasjement i tida framover. Det same gjeld spørsmålet om destruksjon av store mengder russiske kjernefysiske våpen. Meldinga peikar på at Norge gjennom NATO arbeider for å bringe vestleg assistanse inn i destruksjonsprosessen, t.d. ved forsyning av spesialkonteinarar.
Komiteen viser til at også Norge stør opprettinga av eit vitskaps- og teknologisenter i Moskva for å medverke til omstilling til sivil verksemd.
Komiteen konstaterer at Russland har store lager av kjemiske våpen. I tråd med Kjemivåpenkonvensjonen av 1993 skal landet øydelegge desse innan 10 år etter at konvensjonen er gjort gjeldande, dvs frå 1995/96. Ingen godkjent plan for gjennomføring er til no lagt fram. Det er usikkert om det finst lagra kjemiske våpen på Kola. Men det er uråd å sjå bort frå at kjemisk avfall kan vera dumpa i Barents- eller Karahavet. Først når konvensjonen tek til å gjelde vil Russland måtte leggja fram nøyaktige opplysningar om lokalisering av kjemiske stridsmiddel i sitt område. Dumping av kjemiske våpen fram til 1974 kjem ikkje inn under konvensjonen.
Komiteen minner om at arsenhaldige stridsmidlar utgjer ein stor miljørisiko. Det er viktig at det tidlegast råd kan skaffast fram full oversikt over mogeleg lokalisering av kjemiske stridsmiddel på Kola. Norge må arbeide for snarleg ratifikasjon og ikrafttredelse av Kjemivåpenkonvensjonen.
Komiteen ser det som nyttig å skilje mellom akutte miljøproblem og trugsmål som er i ferd med å byggje seg opp over lengre tid. Atomkraftverket på Kola er eit døme på det første, opphopinga av atomavfall i området illustrerer det andre.
Stortingsmeldinga gjev ein grundig framstilling av dei miljøpolitiske utfordringane i vårt nærområde. Supplert med informasjon frå eit prosjekt utført i regi av organisasjonen Bellona, med støtte frå Utanriksdepartementet, har komiteen såleis hatt eit godt utgangspunkt for sitt arbeid.
Komiteen meiner det vil vera behov for å intensivere kartleggingsarbeidet. Mange opplysningar er usikre. Dette heng saman med samfunnssituasjonen generelt i Russland, men og med vår evne til å forstå tilhøva. Dette talar for at breie fagmiljø blir knytta til det vidare arbeidet. Likeeins er det på det reine at frivillige organisasjonar kan spele ei viktig rolle. På den måten kan samarbeidet bli best mogeleg forankra i samfunnspolitiske realitetar. Siktemålet må i første omgang vera ei omfattande kartlegging av miljøkonsekvensar og finansieringsbehov.
Komiteen meiner dette arbeidet bør resultere i ein handlingsplan der det går fram kva for tiltak regjeringa meiner er mest kostnadseffektive med omsyn til å fjerne trugsmålet om radioaktiv forureining av våre nærområde. Arbeidet med ei slik prioriteringsliste vil måtte ta tid. Medan dette pågår må ein del enkelttiltak iverksetjast slik at arbeidet mot trusselen frå atomforureining og kjemiske våpen ikkje stoppar opp. Regjeringa og Stortinget vil i statsbudsjettet for 1995 koma tilbake med konkrete løyvingar til atomførebyggjande tiltak i våre nærområde, i SUS og Aust-Europa.
Komiteen har elles merka seg at beredskap i tilfelle ulykker er for lite utvikla i Nord-Norge. Det bør vurderast om det er behov for fleire målings- og varslingsstajonar. Når det gjeld medisinsk beredskap vil komiteen be Regjeringa vurdere å gje Regionsjukehuset i Tromsø eit spesielt ansvar.
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Høgre og Framstegspartiet, leiaren, Kullmann Five, Kolle Grøndahl, Gundersen, Hoel, Jagland, Berget Jørgensen, Petersen og Talleraas, viser til tidlegere merknader som understreker betydninga av m.a. IAEA, NATO og EBRD. Fleirtalet minner vidare om at desse problema er et felles europeisk ansvar. Derfor er det viktig å søkja støtte i Den europeiske unionen og arbeide for at EU sine program for økonomisk støtte blir brukt til til miljøformål i dette området. Det vert vist her til EU sitt engasjement i Tsjernobyl, og fleitalet ser det som svært viktig at EU i sterkare grad set inn ressursar også i nordområda. Norge og dei nordiske landa vil som medlem av EU kunne medverka til ein sterkare innsats i desse områda. (Det blir her synt til EU-parlamentet si handsaming 14. desember 1993 om atomtryggleikstiltak i Aust-Europa.)
Fleirtalet ser det som nødvendig at koordineringsinnsatsen byggjer på det internasjonale samarbeidet som er i gang, der ei rekkje ulike organisasjonar og samanslutningar er involvert. Det ville vere ein føremon om dette kunne koplast saman med det arbeidet som går føre seg mellom G7-landa.
Komiteen sine medlemer frå Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristeleg Folkeparti, Arnstad, Bondevik, Dale, Lahnstein og Solheim, meiner, i tråd med dokumentasjonen som er lagt fram i meldinga, at utfordringane må møtast gjennom eit omfattande internasjonalt samarbeid. Det er naturleg at EU tek del i dette på line med andre samarbeidspartnarar. Desse medlemmer vil hevde at den internasjonale innsatsen hittil har vore liten. Dette aktualiserer behovet for at det skjer ei kartlegging og koordinering av ressursane i FN-regi, slik det går fram av fellesmerknader frå komiteen.
Desse medlemene vil peike på det store behovet som finst for kartlegging av miljøtrugsmål knytta til atomverksemd og kjemiske våpen. Det er og viktig å koordinere og målrette ressursar med tanke på å kunne etablere ein effektiv miljøstrategi. Desse medlemene vil på denne bakgrunnen be Regjeringa om å ta initiativ til at det blir skipa eit internsjonalt samarbeidsprosjekt i FN-regi for å ta seg av dei nemnde oppgåvene. Føresetnaden for at arbeidet skal lukkast er at det på internasjonalt nivå og blir gjort ein innsats for å gjera informasjon mest mogeleg tilgjengeleg.
Desse medlemene vil fremja følgjande forslag:
« Regjeringa blir beden om å ta initiativ til at det blir skipa eit internasjonalt samarbeidsprosjekt i FN-regi for å kartleggja og å koordinere ressursar som kan setjast inn mot miljøtrugsmål knytta til atomverksemd og kjemiske våpen. »
Desse medlemene meiner at det internasjonale samarbeidet må ha som mål ei forsvarleg avvikling av atominstallasjonar og kjemiske våpen. Dette bør bli konkretisert gjennom ein internasjonal handlingsplan der det blir lagt stor vekt på energisamarbeid og og assistanse til omstrukturering av næringsliv. Norge bør aktivt medverke til å fremje eit internasjonalt samarbeid etter slike liner.
Desse medlemene meiner det er positivt at spørsmålet om avvikling av høgrisikoreaktorar står sentralt i internasjonale fora. Men samstundes er det fare for at det kan bli bygd nye atomkraftverk i områda. Bak dette står kjernekraftinteresser i vest, i eit samspel med styresmakter i dei aktuelle landa.
Desse medlemene vil peike på at det internasjonale samfunnet her står framfor eit prinsipielt linevalg. Norge bør internasjonalt arbeide for at kjernekraft blir erstatta med andre energikjelder og energiøkonomiseringstiltak. Det er særs viktig at Norge i internasjonale fora undertrekar at målet er avvikling av kjernkraft, ikkje å skape såkalla « sikker » teknologi. Dette synet gjeld og i høve til kjernekraft hos våre nordiske og vestlege allierte. Desse medlemene vil fremja følgjande forslag:
« Stortinget ber om at Regjeringa i internasjonale fora arbeider for avvikling av kjernekraft. Norge bør markere eit prinsipielt nei til kjernekraft og gå inn for at denne energiforma blir erstatta av meir miljøvennlege energikjelder og energiøkonomisering. »
Desse medlemene meiner at ei avvikling av atomkraftverket på Kola kan leggjast til rette etter slike liner. Ein stor del av krafta vert eksportert til Karelen, St Petersburg og Finland. Ved å minske eksporten av kraft frå området, utnytte det store potensialet for energiøkonomisering, framføre gass frå andre deler av Russland samt bruk av vasskraftressursar vil det vera mogeleg å skape eit energipolitisk alternativ til atomkrafta. Norge kan i denne samanhengen gå inn med kompetanse og overføring av teknologi.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet vil understreke at EUs arbeid med å skape demokrati og markedsøkonomi i det tidligere kommunistiske Øst- og Sentral-Europa har vært meget omfattende. Også på miljøområdet har EUs innsats vært betydelig. EU, TACIS-programmet, har gjennom perioden 1991-1993 gitt mer enn 2 mrd. kroner til forbedring av atomsikkerhet i dette området. EU-landene har også signalisert en høy satsning i fremtiden.
Pengene har i hovedsak gått til Russland og Ukraina. Midlene har bl.a. blitt brukt til å forbedre sikkerheten på atomkraftverkene, utarbeide foranalyser (feasibility studies), styrke kompetanse hos sikkerhetsmyndighetene og til å omskolere eksperter på militær atom-teknologi til sivile områder.
Noe av EU-midlene har blitt brukt på Kola, men fokus har i større grad vært rettet mot sentrale deler av Øst- og Sentral-Europa. Disse medlemmer vil peke på at Norge som medlem i EU i stor grad vil være med å sette EUs prioriteringer på dette området. Sammen med de andre nordiske land vil vi kunne bidra til at EU i langt større grad enn i dag prioriterer nordområdene. Disse medlemmer vil derfor understreke at et EU-medlemskap for Norges og Nordens del vil kunne bidra til et bedre miljøarbeid i våre nærområder i nord.
Forslag frå Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristeleg Folkeparti:
Forslag 1
Stortinget ber Regjeringa om å ta initiativ til at det blir skipa eit internasjonalt samarbeidsprosjekt i FN-regi for å kartleggja og å koordinere ressursar som kan setjast inn mot miljøtrugsmål knytta til atomverksemd og kjemiske våpen.
Forslag 2
Stortinget ber om at Regjeringa i internasjonale fora arbeider for avvikling av kjernekraft. Norge bør markere eit prinsipielt nei til kjernekraft og gå inn for at denne energiforma blir erstatta av meir miljøvennlege energikjelder og energiøkonomisering.
Komiteen har elles ingen merknader, viser til meldinga og rår Stortinget til å fatte følgjande
vedtak:
St.meld. nr. 34 (1993-1994) - om atomvirksomhet og kjemiske våpen i våre nordlige nærområder - vert vedlagt protokollen.
|
Oslo, i utanrikskomiteen, den 10. juni 1994.
|
| Haakon Blankenborg, |
John Dale, |
Anne Enger Lahnstein, |
| leiar. |
ordførar. |
sekretær. |