Spørsmål 1:

       Hvor mange land har pr. i dag ratifisert avtalen om WTO, og hvor mange land tror Regjeringen vil ratifisere avtalen før 1.1.95?

Svar:

       Pr. 2. november har 25 land ratifisert og deponert sine ratifikasjonsdokumenter. Det er ikke mulig å angi hvor mange land som vil ha ratifisert pr. 1.1.95. Anslag fra GATT-sekretariatet går ut på ca 60-70.

Spørsmål 2:

       Fra Regjeringen og UD er det blitt hevdet at de 7 foregående operative rundene automatisk opphører når UR-94 trer i kraft. Dette framkommer ikke klart i St.prp. nr. 65. Av proposisjonen framgår det at UR-94 er en integrert del av WTO og er juridisk adskilt fra det øvrige GATT-regelverket. Både EØS-avtalen og WTO-avtalen kan sies opp med 6 måneders varsel. Når det gjelder EØS-avtalen vil handelsavtalen av 1973 gjøres operativ dersom EØS sies opp.

       Hvilket avtaleverk vil land som ikke ratifiserer UR/TWO ha overfor GATT i fremtiden?

Svar:

       Dagens GATT-avtale, Generalavtalen om tolltariffer og handel 1947, (GATT 1947) og den nye WTO-avtalen av 1994 er juridisk adskilte og selvstendige folkerettslige avtaler. Rettigheter og forpliktelser under WTO-avtalen vil kun eksistere mellom parter som har sluttet seg til denne avtalen og ikke gjelde i forhold til medlemmer av GATT 1947 som ikke har sluttet seg til WTO. GATT 1947 vil ikke automatisk opphøre som følge av at WTO-avtalen trer i kraft. GATT 1947 kan imidlertid sies opp med to måneders frist, og ettersom formålet med Uruguay-runden og resultatet av denne, WTO-avtalen, er et mer omfattende og styrket regelverk enn GATT 1947 forutsettes det at GATT-medlemmene etterhvert som de slutter seg til den nye WTO-avtalen vil trekke seg fra GATT 1947 (bl.a. fordi det vil være uholdbart å forholde seg til to sett avtaleverk samt måtte opprettholde to sett institusjoner m.v. for samme område). For tiden pågår det diskusjoner i WTOs Forberedende komite med sikte på å etablere visse overgangsordninger i en kortere periode i forbindelse med overgangen fra GATT 1947 til WTO av hensyn til enkelte land. Spørsmålet om en eventuell kollektiv uttreden av GATT 1947 har vært reist i denne forbindelse. Dette er ikke avklart.

       Land som er medlem av GATT 1947 og som ikke ratifiserer GATT/WTO-avtalen, vil fortsatt ha et avtaleforhold til det stadig synkende antall land som måtte være medlem av GATT 1947. Disse vil imidlertid stå uten noe avtaleforhold til land som har sluttet seg til WTO-avtalen etterhvert som disse trekker seg fra GATT 1947.

       Det kan opplyses at EØS-avtalen kan sies opp med 12 måneders varsel.

Spørsmål 3:

       Ifølge St.prp. nr. 65 er WTO en internasjonal sammenslutning hvis beslutninger bare har folkerettslig virkning. I henhold til art. XVI.4 i WTO vil det kreve nasjonal oppfølging gjennom lovharmonisering og innarbeidelse av bestemmelser i nasjonal rådgivning. I henhold til art. IX skal WTO kunne treffe flertallsvedtak som blir bindende for medlemslandene. Ifølge proposisjonen, side *165, innebærer avtalen « at enkelte av de forpliktelser som Norge påtar seg må gjennomføres ved at det gis særlige interne regler i norsk rett. Først når slike regler er gitt vil avtalens innhold skape rettigheter og plikter for norske borgere og foretak. » Dette kan tyde på en uklarhet om WTO-avtalen kun har folkerettslig virkning for Norge.

       Vil flertallsvedtak i WTO være overordnet beslutninger fattet i Stortinget, og dermed stå over norsk rett?

       Vil Stortingets ratifisering av WTO-avtalen bety så stor suverenitetsavståelse at grunnlovens paragraf 93 må tas i bruk, da vedtak i WTO direkte binder norske borgere og foretak?

Svar:

       I St.prp. nr. 65 (1993-1994) vises det til at GATT/WTO-avtalen er en vanlig folkerettslig avtale som regulerer forholdet mellom medlemsstatene. Det følger av WTO-avtalen at beslutninger i WTOs organer ikke vil få noen direkte virkning internt i de enkelte medlemsland, slik at det vil være opp til medlemsstatene selv å sørge for gjennomføring gjennom nasjonale vedtak for at tiltak skal få direkte virkning i forhold til landets borgere og foretak.

       Det følger av WTO-avtalens hovedregel om beslutningstaking, Art. IX, at praksis under dagens GATT-avtale med vedtak etter konsensus skal videreføres. Dette vil være eneste fremgangsmåte for vedtak av grunnleggende betydning. f.eks. om bestevilkårsbehandling. Det åpnes også for en viss adgang til flertallsbeslutninger i enkelte angitte tilfeller. Beslutning om fortolkning kan tas med 3/4 flertall, men det presiseres at denne adgang ikke må undergrave de meget strenge regler for endring av Avtalen, omtalt nedenfor. Tilsvarende kan Ministerkonferansen i eksepsjonelle tilfeller med 3/4 flertall beslutte å gi et medlem unntak fra en forpliktelse under Avtalen under nærmere angitte forutsetninger. Det dreier seg m.a.o. om en svært begrenset adgang til flertallsbeslutninger.

       Når det gjelder adgangen til å endre Avtalen fastslår art.X at endringer av grunnleggende regler kun kan fremlegges for ratifikasjon dersom samtlige medlemsland er enige om dette og at slike endringer først vil tre i kraft etter ratifikasjon av alle medlemsland. Endringer som ellers måtte innebære forandring av medlemslands rettigheter og forpliktelser, trer i kraft etter ratifikasjon av 2/3 flertall, men kun med virkning for de land som har ratifisert. Endringer som ikke innebærer forandring i medlemslands rettigheter og forpliktelser, trer i kraft for alle medlemsland etter ratifikasjon av 2/3 av medlemslandene. De endringer som vil kunne tre i kraft gjennom denne fremgangsmåte vil gjelde mindre sentrale deler av regelverket; f.eks. gis Ministerkonferansen en viss adgang til å vedta endringer med bindende virkning for medlemmer som ikke har vedtatt disse, når det gjelder visse institusjonelle og avsluttende bestemmelser i tjenesteavtalen/GATS. Denne adgang er således svært begrenset og anses ikke å gå lengre enn tilsvarende myndighet gitt organer under andre folkerettslige avtaler som Norge har sluttet seg til, f.eks. WHO og UNESCO.

       Eventuelle flertallsvedtak i WTO vil ikke stå over beslutninger fattet av Stortinget. Norsk ratifikasjon av WTO-avtalen vil måtte skje med Stortingets samtykke i henhold til Grunnlovens § 26, annet ledd om inngåelse av traktater av særlig viktighet.

Spørsmål 4:

       I henhold til Lov av 1933 har USA kunnet opprettholde sine kvantitative importrestriksjoner på bomull, melk, peanut og sukker. USA har også hatt mulighet til å benytte seg av ensidige handelstiltak mot enkeltland under sine S.301 spesiallover. I henhold til et notat av 16.12.1993, « Administration outlines trade round agreement for Congress », fremlagt av en embedsmannskomité i den amerikanske administrasjon, fremgår det ikke klart om S.301 eller Section 22 fra 1993 blir satt ut av funksjon.

       Vil USA gjennom WTO og dens tvisteløsningsprosedyre, fortsatt ha mulighet til å bruke S.301 som ensidig handelsstraffetiltak på andre produkter mot land de er uenig med når det gjelder handelspolitikk?

Svar:

       Gjennom de nye reglene forplikter alle seg til å behandle alle WTO-relaterte tvister i tråd med det nye regelverket. Dette innebærer at USA ved fortsatt bruk av Section 301 må anvende denne i samsvar med tvisteløsningssystemet i WTO på alle områder som dekkes av WTO-avtalen.

Spørsmål 5:

       WTO blir en organisasjon med langt større innflytelse og autoritet enn GATT til nå har hatt. WTOs tvisteløsningsmekanisme vil nå kunne anvendes kryss-sektorielt, dvs. at brudd på en avtale kan møtes med tiltak innen alle avtalens områder. I dag er slik krysskobling ulovlig i GATT.

       Betyr det at u-land kan straffes, f.eks. gjennom markedsadgang for eksport av landbruksvarer til i-land, dersom noen u-land vegrer seg mot « harmonisering » av patentregler?

Svar:

       TRIPS-avtalen, som inneholder forpliktelsene om bl.a. patentbeskyttelse, gir overgangsbestemmelser for utviklingsland. De minst utvikle land får en periode på 11 år for å gjennomføre avtalens bestemmelser, mens øvrige u-land får en 5 års overgangsperiode. Dessuten innvilges de u-land som i dag ikke har et system for beskyttelse av produktpatent en 10 års overgangsperiode.

       Dersom et u-land, som er medlem av WTO, etter overgangstiden skulle opptre slik at det ikke har overholdt TRIPS-avtalens forpliktelser, vil et annet WTO-medlem kunne klage og forlange panelbehandling i henhold til tvisteløsningsprosedyrene. Skulle den klagende part få medhold gjennom tvisteprosessen, og den påklagede part ikke retter seg etter de anbefalinger som kommer ut av denne prosessen, vil den klagende part kunne gis adgang til, etter konsensusbeslutning i WTOs organer, å treffe mottiltak innenfor en annen avtale enn TRIPS-avtalen.

Spørsmål 6:

       Da Stortinget behandlet Ot.prp. nr. 15 (1992-1993) om planteforedlerrett, vedtok en enstemmig landbrukskomite at Norge slutter seg til UPOV-78. Komiteen understreket i Innst.O.nr.67 (1992-1993) at « dette ikkje inneber at ein automatisk vil slutta seg til 1991-konvensjonen ved et seinare høve ».

       Vil art. 27.3 i TRIPS-avtalens avsnitt 5 føre til at UPOV-78 bortfaller, slik at Norge blir nødt til å slutte seg til UPOV-91?

       Er Regjeringen enig i at en i så fall tilsidesetter et enstemmig Stortingsvedtak?

Svar:

       Norsk Lov om planteforedlerrettigheter bygger på UPOV-1978 konvensjonen, bl.a. fordi denne konvensjonen gir et effektivt vern for planter, som bygger på det s.k. « sui generis » prinsippet. I dette prinsippet ligger at det åpnes for alternative vernemetoder, noe som betyr at patentering ikke vil være alene retningsgivende for vern av planteforedlerrettigheter. Dette prinsippet er videreført i WTO-avtalen nærmere bestemt TRIPS-avtalens artikkel 27 (3) og innebærer at beskyttelse kan oppnås på annen måte enn ved kommersiell patentering. Det vil således ikke være konflikt på dette område. Det er heller ikke grunnlag for å så at TRIPS-avtalen gir føringer utover UPOV-1978.

Spørsmål 7:

       Den norske genteknologien sier at utsetting av genmodifiserte organismer bare kan godkjennes dersom det ikke er: « fare for miljø- eller helsemessige skadevirkninger ». Loven tar opp i seg « føre-var-prinsippet », et prinsipp få land utenom Norge har nedfelt i sin genteknologilovgivning.

       TRIPS-avtalens avsnitt 5 sier ikke noe om omsetting og regulering av produkter, bare om eierforhold. Hvilke muligheter får Norge til å hindre import av f.eks. genmodifiserte produkter som medlem av WTO?

Svar:

       Genteknologilovens formålsparagraf og dens intensjoner som gjenspeiles i en rekke paragrafer er bl.a. at den skal sikre at markedsføring og import samt bruk av genmodifiserte produkter, som inneholder levende organismer skjer uten helse- og miljømessige skadevirkninger. I tillegg presiseres det at slik overføring og bruk skal skje på en etisk og samfunnsmessig forsvarlig måte og som er i samsvar med prinsippet om bærekraftig utvikling. Når det gjelder eventuell risiko for miljøet, kan import og markedsføring av genmodifiserte levende produkter nektes i medhold av genteknologiloven, hvis spesielle miljøforhold i Norge skulle tilsi at det er nødvendig. Det er det enkelte land som foretar en vurdering av akseptabelt risikonivå og på denne bakgrunn kan nedsette et importforbud. Denne ordningen vil også være WTO-forenlig all den tid Avtalen om veterinære og plantesanitære tiltak også åpner for en nasjonal gjennomgang (« screening ») av produkter som tillates importert basert på en samfunnsmessig risikovurdering.

Spørsmål 8:

       UNCED-konferansen i 1992 vedtok Biodiversitetskonvensjonen. Spesielt ble satsing på lokale naturressurser, små bruksenheter og ivaretakelse av lokale matplanter og husdyrraser, vektlagt som viktige betingelser for å bevarer biologisk mangfold og tradisjonell avlingskunnskap i framtida.

       Vil patent på livsformer og gener i WTO bety dårligere vern og bruk av biologisk mangfold i landbruksproduksjonen?

       Vil WTOs regelverk minimalisere virkefeltet i Biodiversitetskonvensjonen?

Svar:

       Svaret er nei.

       Konvensjon om biologisk mangfold åpner for å regulere genmaterialet som en ressurs, underlagt nasjonalstatenes jurisdiksjonskompetanse, mens WTO-avtalens regulering av opphavsrett (TRIPS) åpner for at genmateriale likestilles med varer som kan opphavsrettsbeskyttes, eller underkastes lignende sterk åndsverksbeskyttelse. I TRIPS-avtalen er det klare begrensninger på hvilke oppfinnelser det kan søkes patent for. Landene kan utelukke fra patentering planter og dyr, men ikke mikroorganismer, samt hovedsakelige biologiske og mikrobiologiske fremgangsmåter.

       Hverken Konvensjon om biologisk mangfold eller TRIPS-avtalen er helt entydige når det gjelder regulering av eiendomsforhold og patenteringsrettigheter. Det vil derfor være behov for en hensiktsmessig samordning på dette området, som nødvendigvis også vil berøre de relevante områder som er dekket av WTO. Dette vil bli søkt sikret i forbindelse med en videreutvikling av protokoller under Konvensjonen om biologisk mangfold, samt under praktiseringen av bestemmelsene i TRIPS-avtalen. Målet må være å sikre samsvar mellom de to avtalene slik at de sammen bidrar til et bærekraftig vern av biologisk mangfold.

       Det er således regjeringens syn at WTO-avtalen og Konvensjonen om biologisk mangfold som retter seg mot nasjonal regulering og patentering av genmateriale ikke kommer i strid med de overordnede målsettingene i henholdsvis WTO-avtalen og Konvensjonen om biologisk mangfold.

Spørsmål 9:

       UNCED-konferansen i 1992 vedtok en klimakonvensjon. UR-94 og WTO baseres seg på større liberalisering av verdenshandelen, noe som vil medføre økt transport over større avstander. Økt transport vil føre til større CO₂-utslipp og annen forurensning.

       Er det foretatt noen konsekvensanalyser av størrelsesorden på utslipp av klimagasser?

       Vil større utslipp være i strid med klimakonvensjonen vedtatt av UNCED 1992?

Svar:

       Handel og miljø er allerede identifisert som et særskilt tema for videre utvikling av WTO-avtalen. Det er ikke gjennomført spesielle konsekvensanalyser rettet mot sammenhengen mellom WTO og utslipp av klimagasser. Det vil for øvrig være vanskelig å gjennomføre en slik konsekvensanalyse all den tid de samlede virkninger av en øket verdenshandel m.h.t. klimautslipp vil være meget vanskelig å måle.

       Når det gjelder konvensjonspartenes utslippsforpliktelser bør det bemerkes at Klimakonvensjonen pr. i dag ikke inneholder juridisk bindende forpliktelser. Den er heller ikke sektor spesifikk m.h.t. utslippsforpliktelser, dvs. det kan ikke gjøres direkte sammenligninger mellom utviklingen innen en enkelt-sektor og oppnåelse av konvensjonens overordnede mål som er en stabilisering av konsentrasjonene i klimagasser på et forsvarlig nivå. Det er de samlede utslippsnivåer som avgjør klimapåvirkningene.

Spørsmål 10:

       Vanlig praksis når internasjonale avtaler inngås, er at den senest vedtatte avtale gjelder. Hvilke avtaler må få forrang i en eventuell konflikt mellom UR-94/WTO og internasjonale miljøavtaler, som biodiversitets- og klimakonvensjonen?

Svar:

       Forrangsprinsippet vil komme til anvendelse i de tilfelle hvor avtaler, henholdsvis lover regulerer det samme materielle jurisdiksjonskompetanseområde. Når det gjelder forholdet mellom Biodiversitetskonvensjonen og Klimakonvensjonen sett i forhold til WTO-avtalen har disse instrumentene helt forskjellige kompetanseområder og de materielle rettsområdene vil derfor ikke kunne stilles opp mot hverandre i henhold til et bestemt forrangsprinsipp. Når det derimot gjelder internasjonale miljøavtalers forhold til handelssystemet på et generelt plan er dette også et tema som vil bli vurdert i WTO.

Spørsmål 11:

       Veksthormonet rBST er allerede godkjent i USA og NAFTA. Gjennom UR-94 kan ikke noe land forby stoffer som ikke er vitenskapelig bevist å være skadelig, samt at det er ulovlig å godkjenne prosess- og produksjonsmetoder som kriterier for å skille mellom produkter. Det godtas ikke ekstraterritoriale virkemidler, eller unilaterale strengere standarder.

       Betyr det at UR-94/WTO kan endre Norsk genteknologilov, selv om Stortinget enstemmig har vedtatt « føre-var »-prinsippet?

       Betyr dette at veksthormonet rBST blir godkjent til bruk i Norge, noe som i så fall er i strid med Stortingets tidligere vedtak?

Svar:

       Det melkestimulerende veksthormonet rBST inneholder ikke levende genmodifiserte organismer, og er derfor ikke dekket av den norske genteknologiloven.

       Derimot vil WTO-avtalens bestemmelser om veterinære og plantesanitære tiltak kunne komme til anvendelse. I henhold til denne avtale åpnes det for at « føre-var »-prinsippet kan være et tilstrekkelig grunnlag for å nekte import av et produkt, selv om det ikke er vitenskapelig bevist at produktet i seg selv innebærer en risiko.

Spørsmål 12:

       Hva vil tvungen import (markedsadgang) under WTO på alle jordbruksprodukter, dvs. økt import på 3 % umiddelbart ved iverksetting, og 5 % innen år 2000, bety for sysselsetting i Norge?

Svar:

       Kravet om såkalt minimum markedsadgang, som ikke er det samme som tvungen import, innebærer at for de jordbruksvarer hvor det hittil ikke har vært noen import, eller hvor importen har ligget under 5 % av innenlandsk forbruk, skal det etableres tollkvoter som i utgangspunktet tilsvarer 3 % av innenlandsk forbruk. Kvoten skal deretter økes til 5 % i løpet av en seks års periode.

       Det er ikke mulig å isolere effekten på sysselsettingen av kravet om minimum markedsadgang. Kravet avventes å føre til økt import av både jordbruksråvarer og ferdigvarer. Likevel vil det nye grensevernet fortsatt gi en meget sterk beskyttelse mot import. Når det gjelder de økonomiske virkninger av GATT/WTO-avtalen for landbruket vises til kap. 7.3.8 i St.prp. nr. 65 (1993-1994).

Spørsmål 13:

       Vil hensynet til miljø og bærekraftig utvikling ha forrang for handel innen WTO?

Svar:

       Det overordnede mål for Regjeringen er bærekraftig utvikling, og dette ligger også til grunn for det internasjonale arbeidet m.h.t. sammenhengen mellom miljøpolitikk og handelspolitikk. Målet må være at handelspolitikken i fremtiden underbygger og styrker ivaretakelsen av miljøhensyn. Målet om en bærekraftig utvikling er også tatt inn i den innledende tekst til WTO-avtalen. Det må sikres at multilaterale handelsregler ikke fremstår som urettmessige hindringer i miljøpolitikken og ikke bidrar til å forsterke negative miljøtendenser. Det må samtidig unngås at enkeltland bruker miljøhensyn som skalkeskjul for proteksjonistiske tiltak. Regjeringen legger vekt på at det foretas en gjennomgang av handelsregelverket med sikte på eventuelt å fremme forslag til fortolkninger/endringer av dette for å unngå konflikter mellom internasjonale miljømål og handelsregelverket og for å sikre at handelspolitikken bidrar til en bærekraftig utvikling.

Spørsmål 14:

       Kan Regjeringen legge fram en kort utgreiing om hva som er de positive konsekvensene for Norge av Uruguay-runden og avtalen om opprettelse av WTO?

Svar:

       Forhandlingsresultatet er det mest omfattende i GATTs historie. Resultatet vil medføre ytterligere utvikling og styrking av de internasjonale regler for handel på internasjonalt nivå. Avtaleverket fra forhandlingene etablerer for første gang et globalt regelverk for handel med tjenester og handelsmessige sider ved immaterielle rettigheter. Videre etableres det regelverk for handel med jordbruksvarer og tekstiler som i praksis ikke har vært omfattet av det nåværende GATT-regelverk. Resultatet innebærer også videre nedbygging av eksisterende tollsatser og andre handelshindringer.

       Avtalen om opprettelse av Verdens Handelsorganisasjon (WTO) bestyr at man får en omfattende, multilateral institusjon for både varehandel, tjenestehandel og immaterielle rettigheter, og et styrket regelverk knyttet sammen av felles overordnede organer og et felles tvisteløsningssystem.

       Små land som er avhengige av et begrenset antall eksportvarer er sårbare overfor endringer i markedsforholdene på nettopp disse produktene. Endringer i konjunkturer, importbestemmelser eller valutaforhold kan gi store utslag på eksportinntektene, noe som påvirker landets muligheter til å opprettholde sitt velferds- og velstandsnivå. Derfor er det avgjørende å ha felles regler som sikrer like vilkår for alle uten at noen fritt kan innføre vilkårlige bestemmelser som rammer andre lands eksport. Alle land, men særlig de mindre land med liten forhandlingsstyrke, er tjent med et forutsigbart rammeverk for handelen med andre land. WTO-avtalen sikrer et slikt forutsigbart rammeverk.

       Når det gjelder de økonomiske virkninger for Norge vises til kap. 7.3 i St.prp. nr. 65 (1993-1994).