1.1 Sammendrag

       Meldingen behandler utviklingen i internasjonale valutaforhold og virksomheten i Det internasjonale valutafondet, IMF, siden fremleggelsen av den forrige meldingen om de samme forhold, St.meld. nr. 38 (1992-1993).

       Det internasjonale valutafondet har som formål å fremme internasjonalt samarbeid om valutaspørsmål, arbeide for stabile valutaforhold og bidra til utbygging av internasjonal handel, effektiv ressursutnyttelse og stabil økonomisk vekst. Fondets hovedoppgaver er å overvåke medlemslandenes økonomiske politikk, gi lån til land med betalingsbalanseproblemer og gi medlemslandene teknisk assistanse på det økonomiske området.

       Internasjonaliseringen av kapitalmarkedet de senere årene har medført økt behov for overvåking for å avdekke ubalanser som vil kunne føre til uro i valutamarkedene og svekke den internasjonale økonomiske utviklingen. For å fremme en balansert vekst i verdensøkonomien er bilaterale konsultasjoner med hvert enkelt medlemsland fortsatt en sentral oppgave. Regjeringen mener at Fondets overvåkningsvirksomhet bør styrkes.

       Et viktig virkemiddel for IMF er Fondets mulighet til å stille finansielle ressurser til rådighet for medlemsland med betalingsbalanseproblemer. Land som ønsker å trekke på Fondets ressurser, må samarbeide med Fondet om et forpliktende program med økonomisk-politiske tiltak. Programmene er tilpasset det enkelte land. Erfaringene viser at fattige land som har valgt å følge et fondsprogram, har fått en gunstigere økonomisk utvikling enn land som ikke har slike program, og at tilgangen på finansielle ressurser fra andre kilder er styrket. Det er verdifullt at Fondet nå legger vesentlig vekt på at det i forbindelse med programmene etableres et målrettet sosialt sikkerhetsnett slik at de mest utsatte befolkningsgrupper skjermes fra unødig store omstillinger. På bakgrunn av de gode resultatene, mener Regjeringen at det er viktig at arbeidet med gjennomføringen av fondsprogrammer gis høy prioritet.

       IMFs virksomhet har i første rekke rettet seg mot utviklingslandene og de landene som tidligere hadde sentralstyrte økonomier. Dette skyldes karakteren av problemene i disse landene og deres manglende tilgang til de ordinære internasjonale kapitalmarkeder. I løpet av de siste årene har det skjedd en betydelig bedring av gjeldssituasjonen i de fleste utviklingsland som følge av at det i kombinasjon med økonomisk tilpasning er gitt gjeldslettelser. I mange av de fattigste landene er gjeldsproblemene imidlertid fortsatt vanskelige. IMF etablerte i 1987 en spesiell låneordning (ESAF) for de fattigste landene. Denne ordningen finansieres ved særskilte lån og tilskudd fra medlemslandene. Ordningen ble vedtatt forlenget i 1994. Norges Bank har med tilslutning fra Finansdepartementet bidratt med kapitalinnskudd, og Utenriksdepartementet har over bistandsbudsjettet bevilget midler til rentesubsidier under ordningen. Det pågår for tiden forhandlinger i IMFs organer om økning i tilgangen på finansielle ressurser fra Fondet til landene i Øst-Europa og det tidligere Sovjetunionen.

       IMF spiller for øvrig en sentral rolle i drøftingene om gjeldslette overfor de fattigste landene i den såkalte Paris-klubben der kreditorlandene møtes. Kreditorlandene setter som vilkår for å ettergi gjeld at landene, i samarbeid med IMF eller Verdensbanken, binder seg til et forpliktende program.

       Valutafondet vedtok nylig å gi Mexico et betalingsbalanselån som er det største som institusjonen så langt har gitt i forhold til et medlemslands kvote. Samtidig forpliktet Mexico seg til å gjennomføre omfattende økonomiske tilstrammingstiltak. Det er grunn til å tro at vedtakene har bidratt til å styrke tilliten til Mexicos økonomi i valutamarkedet.

       IMFs utlånsvirksomhet er basert på at de finansielle midlene forholdsvis raskt resirkuleres, dvs. at lån fra IMF må tilbakebetales for at Fondet skal kunne låne midlene videre til andre land som har behov for lån. Kravene om omlegging av låntakerlandenes økonomiske politikk og lånenes relativt kortsiktige løpetid muliggjør at Fondets begrensede ressurser kan nå flere land. Det er viktig at Fondets finansielle grunnlag ikke svekkes. Dette forutsetter at landene betjener sine gjeldsforpliktelser overfor Fondet og at restanser avvikles. Norge har bistått land med restanser til valutafondet ved at Norges Bank med fullmakt fra Finansdepartementet har gitt kortsiktige lån (« bridging » lån), for å assistere landene med å oppfylle sine finansielle forpliktelser overfor Fondet og å påbegynne et ordinært fondsprogram. I Revidert nasjonalbudsjett 1994 redegjorde Finansdepartementet for et slikt lån til Sierra Leone hvor Norges Bank deltok.

       IMF har de senere årene gitt høyere prioritet til teknisk-økonomisk assistanse som bedrer grunnlaget for gjennomføring av den økonomiske politikken i landene. Teknisk assistanse gis på viktige områder som offentlige finanser, statistikk, sentralbankvirksomhet, banktilsyn og økonomisk analyse.

       I 1994 var det 50 år siden IMF ble etablert. Sett på bakgrunn av de store endringer som har skjedd i internasjonal økonomi siden institusjonens opprettelse, må IMF sies å ha utvist god tilpasningsevne overfor nye utfordringer. I en tid da verdensøkonomien er blitt stadig mer integrert, står IMF fortsatt overfor utfordrende oppgaver. Meldingen er skrevet med bistand fra Norges Bank.

1.2 Komiteens merknader

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Venstre og representatenten Bråthen:

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Erik Dalheim, Laila Kaland, Berit Brørby Larsen, Tore Nordtun, Bjørnar Olsen, Reidar Sandal og Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, fra Høyre, Harald Ellefsen, Per-Kristian Foss og Erna Solberg, fra Venstre Lars Sponheim og representanten Stephen Bråthen, viser til at IMFs formål er å fremme internasjonalt samarbeid om å arbeide for valutakursstabilitet og utbygging av internasjonal handel, effektiv ressursutnyttelse og stabil økonomisk vekst. Et viktig virkemiddel for å nå dette er at en gjennom etablering av et multilateralt betalingssystem kan stille midler til disposisjon for medlemslandene for - på visse vilkår - å sette disse i stand til å rette opp en negativ utvikling i betalingsbalansen uten at dette har negative konsekvenser nasjonalt og internasjonalt. Med de råd og det rådgivingsansvar IMF har kan IMF bidra til en internasjonal vekst og en utjevning av ressurstilgangen mellom medlemslandene.

       Med 179 medlemsland er IMF et viktig forum for drøfting av aktuelle økonomiske problemer, der en kan legge til rette for en koordinert økonomisk politikk for å unngå at enkelte land iverksetter tiltak som har unødvendig negative konsekvenser på andre lands utvikling. Slike tiltak kan f.eks. være konkurrerende devalueringer, importrestriksjoner, valutarestriksjoner o.l.

       Flertallet ser positivt på nye tiltak og samarbeid for å styrke overvåkningsordningene innen IMF-systemet.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Magnhild Meltveit Kleppa, Per Olaf Lundteigen og Gudmund Restad, fra Sosialistisk Venstreparti Kristin Halvorsen og Eilef A. Meland, og Kristelig Folkeparti Odd Holten og Einar Steensnæs, viser til at Verdensbanken og Pengefondet (IMF) ble opprettet i Bretton Woods i 1944, som to hovedpilarer i etterkrigstidens økonomiske orden. Verdensbankens oppgave skulle være å fremme utvikling. Pengefondet skulle holde orden i det internasjonale monetære systemet, ved å arbeide for stabile valutakurser og ved å gi finansiell støtte til land med akutte betalingsbalanseproblemer.

Fra Bretton Woods til gjeldskrise

       Disse medlemmer viser til at Bretton-Woods-systemet med faste valutakurser mellom verdens industriland brøt sammen tidlig på 1970-tallet. Det ble deretter etablert enighet om et system med flytende valutakurser. Dette svekket Pengefondets betydning betraktelig, ikke minst fordi private banker på 70-tallet lånte ut dollaroverskuddet fra OPEC-land til utviklingsland til en lav rente.

       Disse medlemmer viser til at mange utviklingslands gjeldsbyrde rundt 1980 begynte å nå et svært høyt nivå målt i forhold til nasjonalproduktet og eksportinntektene. Dette gjorde en rekke private bankers soliditet sterkt avhengig av utviklingslandenes fortsatte evne til å betjene sin gjeld. Ikke sjelden utgjorde utlånene mer enn 100 % av bankenes kapitalbase. Bankene lånte så ut mer, for å sikre at skyldnerlandene fortsatte å betjene sin gjeld. Fra 1970 til 1981 økte dette private bankers utlån til utviklingsland fra 20 mrd. dollar til 91 mrd. dollar.

       Utlånskarusellen brøt sammen i august 1982, da Mexico varslet sine kreditorer om at landet ikke var i stand til å betale renter og avdrag på sine lån. På grunn av den store gjensidige avhengigheten mellom bankene og de mest gjeldstyngede utviklingslandene, sto flere banker i fare for å gå overende på grunn av utviklingslandenes betalingsproblemer.

Pengefondets nye rolle - kondisjonalitet

       Disse medlemmer viser til at denne akutte situasjonen endret Pengefondets og Verdensbankens virksomhet. Pengefondet utvidet resursgrunnlaget og muligheten til låneopptak. Til de nye lånene ble det nå stilt strenge betingelser, kondisjonalitet. Pengefondets viktigste oppgave var ikke lenger å sikre stabile valutakurser, men å hindre utbruddet av en økonomisk verdenskrise forårsaket bl.a. av en uhemmet utlånspolitikk overfor utviklingslandene.

       Disse medlemmer viser til at en rekke ulike låneordninger er knyttet til kondisjonaliteten. Disse lånene gis under forutsetning av at mottakeren signerer et « letter of intent », dvs. et brev om at landet er villig til å underkaste seg de krav Pengefondet stiller. Vanlige krav er:

       Disse medlemmer viser til at intensjonen bak kondisjonaliteten er å gjenopprette balanse i økonomier med store underskudd i handelsbalansen og i offentlige budsjetter, høy inflasjon og knapphet på utenlandsk valuta. Disse medlemmer deler målet om å gjenopprette slik balanse, men mener det må stilles spørsmålstegn ved enkelte punkter når det gjelder:

       Disse medlemmer viser til at lån fra Pengefondet bare kan gis dersom regjeringen i mottakerlandet har undertegnet et «letter of intent», en erklæring om vilje til å følge Pengefondets krav. Dette dokumentet er en ensidig erklæring fra låntakeren og har dermed ikke status som internasjonal avtale i henhold til FN-charterets definisjon. Dermed trenger dokumentet ikke ratifikasjon gjennom vanlige parlamentariske prosedyrer og kan holdes hemmelig.

       Innholdet i intensjonserklæringene er bestemt av Pengefondet, men kan ha store konsekvenser for bl.a. de fattigste gruppene i landene. Når befolkningen ikke har innsikt i, og langt mindre innflytelse over, betingelsene landet inngår for å oppnå lån, svekkes demokratiske krefter og legitimiteten i demokratiske prosesser. Dette er spesielt alvorlig i land med sårbare demokrati-tradisjoner og land som har vært styrt etter udemokratiske prinsipper.

Nye gjeldsproblemer mot slutten av 80-tallet

       Disse medlemmer viser til at Afrikas gjeldsproblemer ble kraftig forverret mot slutten av 80-tallet, særlig sør for Sahara. Gjelda i denne regionen oversteg 5 ganger regionens samlede eksportinntekter. Denne gjelda var hovedsakelig overfor industrialiserte lands regjeringer, og ikke overfor private banker. Også Pengefondet økte sine utlån til regionen og krevde renter opp mot vanlige markedsrenter.

       For å sikre tilbakebetaling av disse lånene skapte Pengefondet en ny låneordning, Structural adjustment facility (SAF), med lav rente, men også svært strenge krav til strukturtilpasning. Da denne låneordningen var uttømt, skapte Pengefondet enda en ny låneordning, Enhanced structural adjustment facility (ESAF), med enda strengere kondisjonalitet, dvs. enda strengere krav til strukturtilpasninger.

       Totalt hentet Pengefondet større midler ut av Afrika sør for Sahara enn det som ble gitt som nye lån på slutten av 80-tallet.

       Allerede i 1989 offentliggjorde FNs økonomiske kommisjon for Afrika (ECA) en sterk kritikk av strukturtilpasningsprogrammene. Rapporten « African alternative framework to structural adjustment programmes for socio-economic recovery and transformation » slår fast at det er økende tvil om programmene for strukturtilpasning er tilpasset Afrikas langsiktige utviklingsmål.

       Disse medlemmer viser til at ECA også er bekymret for skadevirkningene av de omfattende nedskjæringene på statsbudsjettene. Disse rammer helsevesen, undervisning og sysselsetting. Ifølge ECA er den viktigste grunnen til at mange land likevel slutter seg til Verdensbankens og Pengefondets betingelse at dette er den eneste muligheten til å skaffe utenlandsk valuta i form av bistand og nye lån. Utover på 90-tallet har låneadgangen fra andre kilder tatt seg noe opp, slik at land som ikke er for hardt gjeldsbelastet i noen grad har et alternativ til Pengefondets betingelser.

Pengefondet og strukturtilpasning

       Disse medlemmer viser til at kravene som stilles i forbindelse med de såkalte strukturtilpasningslånene kan deles i to kategorier. Det stilles krav om store økonomiske innsparinger i form av kutt i privat forbruk, reduserte reallønninger, fjerning av subsidier, økte rentesatser, økt skattlegging av de fattigste, privatisering av offentlige tjenester, fjerning av valutakontroll, fjerning av kapitalreguleringer og åpning av markedet for internasjonal konkurranse. Videre stilles det krav om at landet i praksis settes under direkte økonomisk administrasjon av Pengefondets administrasjon.

       En rekke undersøkelser påviser at resultatene av denne politikken har vært svært negative. Ifølge ECA brukte Afrika sør for Sahara 50 % mindre på helse og 25 % mindre på utdanning rundt 1990 enn 10 år tidligere.

Pengefondets strukturfond har økt mange problemer

       Disse medlemmer viser i den forbindelse til at Verdensbankens evaluering av strukturtilpasningsprogrammene på 80-tallet bekrefter at resultatene også i betydelig omfang har vært negative. Et viktig eksempel gjelder eksporten. Eksportvolumet har gjerne økt, mens eksportverdien ikke har økt fordi bytteforholdet har blitt stadig dårligere. Pengefondets krav om devaluering har bidratt til svekket bytteforhold, men også Pengefondets krav om at utviklingslandene samtidig skal øke sin eksport har bidratt til lavere priser. Dette må også sees i sammenheng med Pengefondets anbefalinger til industrilandene om å øke sin eksport og gjennomføre en innstrammingspolitikk.

       Disse medlemmer mener at et fungerende internasjonalt apparat for å påvirke valutaforhold, kredittforhold og internasjonal inntektsfordeling er en nødvendig del av internasjonale politiske strukturer. Disse medlemmer mener videre det er grunn til å legge vekt på at Pengefondet har et svært høyt antall medlemsland, og derfor kan være et reelt fungerende organ for internasjonale målsettinger, på linje med bl.a. FN. Disse medlemmer viser i den forbindelse til at Pengefondets virkemidler ikke er innrettet på å oppfylle målsettinger knyttet til internasjonal inntektsfordeling, arbeidsledighet eller miljøproblemer. Tvert imot medvirker ofte Pengefondets virkemidler til forsterkede problemer på disse områdene.

       Pengefondet har fått betydelig kritikk fra andre internasjonale organer, bl.a. FNs utviklingsorganisasjon (UNDP), FNs barneorganisasjon (UNICEF), FNs handelsorganisasjon (UNCTAD) og FNs økonomiske kommisjon for Afrika for de sosiale konsekvensene av sin politikk.

       Disse medlemmer viser til at bakgrunnen for den kraftige kritikken dels er den nyliberalistiske politikken disse organisasjonene slo inn på fra begynnelsen av 80-tallet og dels den alvorlige mangelen på positive resultater en har oppnådd i de landene som har prøvd ut både Verdensbankens og Pengefondets oppskrift.

       UNDPs « Human development report » fra 1992 slår fast at:

       UNDP konkluderer også med at Verdensbanken og Pengefondet må gjennomgå omfattende reformer.

       Disse medlemmer går inn for at virksomheten koordineres med FNs arbeid med utviklingsspørsmål, økonomisk bistand og globale økonomiske strategier. Disse medlemmer mener at også Norge burde bruke medlemskapet i Pengefondet til å arbeide for reformer i tråd med de linjer UNDP trekker opp.

       På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

       « 1. Stortinget ber Regjeringen arbeide innen Pengefondet for reformer i tråd med de hovedlinjer UNDP trekker opp for politikken overfor u-landene.

       2. Stortinget ber Regjeringen utrede og vurdere hvordan Norge kan avhjelpe utviklingslands gjeldsbyrde gjennom kjøp av gjeld. »

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti mener det i dag er oppnådd en felles erkjennelse om at klodens evne til å bære en stadig økende menneskelig aktivitet er begrenset, og at denne erkjennelsen må få konsekvenser for de mål og oppgaver alle de viktigste internasjonale samarbeidsorgan skal arbeide for framover. I tillegg til IMF er Verdensbanken og FN de eneste internasjonale organisasjoner hvor alle verdens land deltar. Disse organisasjonene er også de mektigste i verden og deres arbeid er derfor svært viktig. En felles forståelse av de overordnede globale behov og prioriteringer må reflekteres i organisasjonenes statutter, og det må etableres en funksjonell arbeidsdeling mellom dem.

       Disse medlemmer mener at Fondets mål om samarbeid om valutaspørsmål og arbeidet for stabile valutaforhold synes å være like sentrale i dag, for alle IMFs medlemmer. Men mens målet om økt forbruk av varer og tjenester, varebytte og handel skulle bidra til gjenoppbygging og økonomisk vekst i de 44 medlemslandene som var med fra starten, mener disse medlemmer denne målsettingen i dag må endres for de rike landene.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at verdens totale naturressurser er begrenset og må fordeles på stadig flere. Forsvarlig forvaltning og rettferdig fordeling blir dermed så vesentlig for stabile sosiale og økonomiske forhold og økonomisk utvikling i alle land at det bør reflekteres i Fondets statutter. Disse medlemmer mener at Verdensbanken og Pengefondet må gjennomgå reformer både i sin politikk og i sin framgangsmåte overfor låntakerne. De krav som stilles til endringer i landenes økonomi må i langt større grad ta hensyn til at landenes økologiske, ressursmessige og sosiale situasjon er ulike og at mangfold i produksjon og ressursutnytting gir en utvikling som er langsiktig forsvarlig istedenfor en ensretting av økonomien og utvikling av monokulturer tilpasset et globalt marked. Disse medlemmer mener at både Pengefondet og Verdensbanken må påta seg et større ansvar for å følge opp lån og investeringer og ikke overlate ansvaret til låntakerlandet alene. Disse medlemmer mener at det heller ikke er mulig å forvente en sunn økonomisk utvikling i framtida uten å sikre menneskelige livsbetingelser som ren jord, rent vann og ren luft. Disse medlemmer mener derfor at disse overordnede målene må legges til grunn når Fondet skal gi råd og assistanse om makroøkonomiske forhold til sine medlemmer.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og representanten Bråthen

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og representanten Stephen Bråthen understreker at en effektivt fungerende markedsøkonomi og en friere verdenshandel har vist seg å være viktige forutsetninger for å skape økonomisk og sosial utvikling, redusere fattigdomsproblemene og intensivere innsatsen for å redusere miljøproblemene. Disse medlemmer ser positivt på den ytterligere begrensning av proteksjonisme som etableringen av WTO innebærer og viser til at utviklingslandene anser nedbygging av handelshindre mellom landene som avgjørende for deres egen økonomiske og sosiale utvikling, og ser også på en slik utvikling som et rettferdighetskrav. Disse medlemmer viser videre til at f.eks. de store internasjonale miljøproblemer ikke lar seg løse uten forpliktende internasjonalt samarbeid som også omfatter overnasjonal beslutningsmyndighet. Disse medlemmer vil videre bemerke at problemene med valutaspekulasjoner, som skyldes at de ulike land har forskjellig valuta og ulik økonomisk situasjon, heller ikke lar seg løse uten forpliktende internasjonalt samarbeid.

Komiteens medlem fra Venstre

       Komiteens medlem fra Venstre understreker at tiltak for å slippe « lav-velferdslandene » mer til i verdenshandelen er en nødvendig forutsetning for å skape utvikling. Norge bør gjennom virksomheten i WTO arbeide for å redusere handelshindringer og konkretisere og ta i bruk de muligheter som ligger i WTO-avtalen om positiv diskriminering av de fattigste landene i en tidsavgrenset periode.

       Dette medlem viser til den viktige funksjon IMF og Verdensbanken har som kredittgivere på verdensmarkedet. Det er grunn til å kritisere disse institusjonene for å være svært ensidige i valg av virkemidler og krav til strukturtilpasninger i de utviklingslandene som har stor gjeld. IMF og Verdensbanken ser ut til å legge for liten vekt på om prosjekt er i samsvar med målet om bærekraftig utvikling, tiltak som er tilpasset det enkelte lands særegne situasjon og på å komme i dialog med landets myndigheter. Dette medlem mener Norge må arbeide for reformer innenfor IMF og Verdensbanken. Ett viktig krav må være at det blir mer innsyn og større offentlighet rundt beslutningene som fattes i disse organene. Norges stemmegivning i IMF og Verdensbanken gjennom den nordiske representasjon i styringsorganene må derfor gjøres offentlig. Dette medlem viser til at det er av stor betydning at IMF får en mer aktiv rolle i arbeidet med å komme fram til omforente løsninger for gjeldslette. Det gjelder særlig gjennom arbeidet i den såkalte Paris-klubben.

Komiteens medlem fra Rød Valgallianse

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse, Erling Folkvord, kan i hovedsak ikke slutte seg til komiteens merknader. Komiteens merknader bygger på aksept av IMFs formål og tar for gitt at IMF bør ha en sentral rolle i verdensøkonomien framover. Dette medlems holdning til IMF bygger på helt andre premisser: IMF er en sentral brikke i den urettferdige imperialistiske verdensøkonomien. IMF opprettholder stormaktenes - og særskilt USAs diktat og utbytting. IMF brukes aktivt til å fremme spekulasjonsøkonomi, rå markedsliberalisme og nedbygging av offentlig virksomhet som folkeflertallet kan dra nytte av.

       Når ulike fraksjoner i sine merknader peker på skavanker og destruktive trekk ved dagens økonomiske system og foreslår tiltak i IMF-regi for å bøte på dette, blir det som å be bukken passe havresekken. Det blir i beste fall en samling fromme ønsker som savner ethvert grunnlag i virkeligheten. Et eksempel på dette er merknad fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti under pkt. 4.2 hvor det heter at « mennesker må ikke reduseres til arbeidskraft som kjøpes og selges, og som kan sendes ut og inn på arbeidsmarkedet etter behov ». Dette medlem er sjølsagt enig i dette utsagnet og en del andre enkeltutsagn, men kan allikevel ikke støtte komiteens eller fraksjonenes helhetsmerknader slik de legges fram i pkt. 1.2, 2.2 og 4.2 fordi dette medlem ikke deler det grunnsynet på IMF som kommer til uttrykk i merknadene. Dette medlem er mot å tilsløre og spre illusjoner om IMFs rolle. Dette medlem har som mål at Norge trekker seg ut av IMF-verdensbanksystemet. IMF-verdensbanksystemet bidrar til å opprettholde utbytting og undertrykkelse. Dette medlem vil peke på at virkeligheten gir daglige bekreftelser på at IMF-verdensbanksystemet ikke kan reformeres til å føre en politikk til fordel for folk flest. Dette medlem vil legge fram følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringa slutte å kanalisere bistand gjennom IMF-verdensbanksystemet. »

       « Stortinget ber Regjeringa reise forslag om full sanering av 3. verdenlandas gjeld gjennom Paris-klubb forhandlingene. »

       « Stortinget ber Regjeringa legge opp til en sanering av all gjeld 3.verdenlanda (inklusive landa i Øst-Europa) har til Norge. Avskrivningene foretas over en periode på to år og skal gjøres direkte overfor de landa som har gjeld til Norge, ikke inn i Verdensbanken/IMF sine fond. »