Det vises i dokumentforslaget til at arbeidsledigheten i Norge nå omfatter nesten 200.000 personer. Forslagsstillerne avviser forsøk på å løse ledighetsproblemet gjennom økt vekst og økt privat forbruk. Deling av lønnsarbeid er den eneste muligheten til å sikre full sysselsetting uten en kraftig forverring av miljøet, økte forskjeller og redusert livskvalitet både for de som er i arbeid og de som er arbeidsløse.

       Forslagsstillerne viser til beregninger fra Finansdepartementet som viser at reduksjoner i arbeidstiden vil være et svært effektivt middel mot arbeidsledigheten. Videre vises det til en fransk modell for deling av arbeid som innebærer sterk økning i sysselsettingen, samt en analyse fra FAFO som viser at 10 % reduksjon i arbeidstiden for ca 1 mill. heltidsstillinger, sammen med redusert overtidsbruk, vil gi rundt 110.000 flere heltidsarbeidsplasser.

       I dokumentet drøftes de viktigste innvendingene mot deling av arbeid som strategi for full sysselsetting.

       Det vises til at deling av arbeid vil kunne gi enkeltbedrifter problemer med mangel på arbeidskraft. Men dette kan være et problem også med dagens arbeidstid. Problemet må løses enten fortsatt deling av arbeid gjennomføres eller ikke.

       Forslagsstillerne viser til at deling av arbeid ikke kommer i konflikt med ønsket om å øke den totale mengden arbeid innen visse arbeidsområder, så lenge full sysselsetting ikke er oppnådd.

       Videre pekes det på i dokumentet at tiltak for å redusere normalarbeidstiden vil miste effekt om det ikke også gjøres noe med adgangen til overtidsarbeid og dobbeltarbeid. Økonomiske virkemidler som arbeidsgiveravgift og skatt, samt lovreguleringer nevnes som tiltak for å unngå slikt ekstraarbeid.

       For at ikke kortere arbeidstid uten full lønnskompensasjon skal slå ulikt ut i levekår for høyt- og lavtlønte, må det også gjennomføres fordelingspolitiske tiltak. Inntektsskatten må senkes for lave og middels inntekter, og nettolønnskompensasjon kan sikres gjennom skattepolitiske virkemidler.

       Forslagsstillerne viser til at det vil være et stort behov for omskolering/etterutdanning, og at stadig flere yrker blir livsfaseyrker. Ved å rettighetsfeste retten til 2. gangs utdanning for utsatte yrkesgrupper, kan en viss andel av arbeidsstyrken kontinuerlig holdes utenfor lønnet arbeid. Samtidig vil strukturproblemer i arbeidslivet kunne reduseres som følge av de ekstra kvalifikasjonene denne gruppen har tilegnet seg.

       Forslagsstillerne peker på at deling av arbeid vil kunne undergrave arbeidstakerens rettigheter om arbeidsgivernes gevinst av lavere lønnsutgifter ikke kanaliseres til økt sysselsetting. Derfor må det gjennomføres skatteendringer evt. begrensninger i adgangen til å utbetale utbytte, slikt at gevinsten tas ut i form av økt sysselsetting. I tillegg må arbeidsgiverne pålegges en plikt til nyansettelser ved tiltak for deling av arbeid.

       I dokumentet beskrives ulike modeller for deling av arbeid.

       For det første bør overtidsbruken kunne reduseres gjennom avtaler mellom partene i arbeidslivet. Gjennom innskjerping i Arbeidsmiljølovens overtidsbestemmelser og økte ressurser til Arbeidstilsynet vil overtidsbruken kunne reduseres og kontrolleres. Ved å benytte økonomiske virkemidler som ekstra arbeidsgiveravgift overfor bedrifter som baserer driften på overtidsarbeid, vil slikt arbeid kunne reduseres.

       Forslagsstillerne viser til erfaringer fra Sverige som viser at kortere arbeidstid kan redusere utgiftene til bl.a. sykelønn og dagpenger så mye at kortere arbeidstid blir lønnsomt, selv med full lønnskompensasjon.

       Videre vises det til den danske « Skraldemand »-modellen hvor fire ansatte deler lønna til tre ordinært ansatte og dagpengene til den fjerde sysselsatte, samtidig som de har fri hver fjerde uke. Ordningen gir ingen økte offentlige utlegg, og den enkelte taper bare et lite beløp pr. måned.

       Forslagsstillerne viser til at dagens norske dagpengeregler ikke muliggjør en slik modell. Det bør derfor åpnes adgang til å gi dispensasjon fra de ordinære reglene for dagpenger etter søknad.

       Dokumentet beskriver flere omfattende permisjons- og sabbatsordninger som er gjennomført i Danmark med sikte på å holde flere arbeidsledige i kontakt med arbeidslivet.

       Det gjøres også rede for en avtale som bilprodusenten Volkswagen har inngått med de ansatte om kortere arbeidstid i to år for å unngå ytterligere oppsigelser. Dette eksemplet er fulgt opp av flere andre europeiske bedrifter.

       En tidskontoordning der den enkelte arbeidstaker gis rett til fri med lønn i en viss periode i løpet av arbeidslivet kan være en egnet måte å organisere fordelingen av permisjon på. Ordningen kunne innføres over tid og knyttes til at arbeidsgivere forpliktes til å ta inn vikarer.

       I dokumentet foreslås det gjennomført forsøksprosjekter vedrørende mykere overgang mellom arbeidsliv og pensjonisttilværelse. Begrunnelsen for dette er at en slik overgang vil kunne bedre livskvaliteten for den enkelte arbeidstaker og vil gjøre det lettere å organisere arbeidet slik at arbeidsoppgaver kan overføres til nyansatte.

       Følgende forslag framsettes i dokumentet: