Sammendrag og merknader

       I Innst.S.nr.224 (1994-1995) er det under avsnittet om videre arbeid omtalt en rekke saker som Regjeringen bes om å vurdere nærmere. Under hvert av strekpunktene nedenfor følger en tilbakemelding på finanskomiteens henstillinger.

       Erfaringene tilsier ikke at grensedragningen mellom Statens naturskadefond og de private forsikringsordninger bør endres som følge av skadeoppgjøret etter flommen på Østlandet.

       Komiteen tar dette til etterretning.

       Både ved orkanen på Nord-Vestlandet og Trøndelag i 1992 og orkanen i Nord-Norge i 1993 ble det gitt statlig erstatning på 85 % av skadebeløpet, og dermed en kommunal/fylkeskommunal egenandel på 15 %, jf St.prp. nr. 74 (1991-1992) og St.prp. nr. 23 (1992-1993). Stortinget har i forbindelse med behandlingen av St.prp. nr. 72 (1994-1995) bedt departementet vurdere om det bør fastsettes lavere egenandeler for kommuner og fylkeskommuner med særlig høye utgifter.

       Regjeringen kan ikke se at det registrerte skadeomfang etter flommen på Østlandet er av et slikt omfang at det i seg selv skulle tilsi forskjellsbehandling i forhold til erstatningsoppgjørene etter orkanødeleggelsene.

       Skaderapportene fra fylkesmennene viser imidlertid at enkelte kommuner og fylkeskommuner har hatt betydelige utgifter (ca 65 mill. kroner) til flomforbygning og opprydding.

       Ved fastsetting av godkjent skadebeløp har 15 % av skadeomfanget blitt regnet som kommunens/fylkeskommunens « egenandel ». Til grunn for fastsettelsen av denne « egenandel » ligger hensynet til tilsvarende erstatningsavgrensning i Naturskadefondet og fradrag for kvalitetsforbedringer ved at delvis nedslitte anlegg gjenoppbygges til ny og ofte bedre standard.

       Regjeringen foreslår at utgiftene til flomforbygning og opprydding dekkes fullt ut av staten, dvs. uten kommunal/fylkeskommunal egenandel. I praksis ble dette arbeidet noen steder utført av kommune/fylkeskommune, mens det andre steder var statlige etater som Sivilforsvaret eller forsvarets personell som utførte arbeidet. I de tilfeller hvor arbeidet ble utført av statlige etater, dekkes utgiftene over statsbudsjettet uten å belaste kommunesektoren. Dette arbeidet kan heller ikke sies å ha tilført kommuner og fylkeskommuner varige kvalitetsforbedringer. Forslaget om å unnta utgiftene til disse arbeidene for kommunale/fylkeskommunale egenandeler betyr en merutgift på statsbudsjettet på 9,5 mill. kroner.

       Det gjøres i denne sammenheng oppmerksom på at alle strakstiltak vedrørende flomforbygning i vassdrag som det foreslås bevilget midler til i denne proposisjonen, gjennomføres uten distriktsandeler.

       I forbindelse med orkanskadene foreslo Kommunal- og arbeidsdepartementet at det ikke skulle ytes spesielle erstatninger til kommunale og fylkeskommunale selskaper under henvisning til at dette var virksomhet som var skilt ut av den ordinære kommunale og fylkeskommunale forvaltning, jf St.prp. nr. 74 (1991-1992). Stortinget vedtok imidlertid at det skulle gis erstatning til disse, men basert på 50 % og ikke 85 % dekning. Regjeringen vil, under tvil, foreslå en tilsvarende dekning med 9,5 mill. kroner også nå i forbindelse med flomskadene.

       Bakgrunnen for å skille deler av den kommunale og fylkeskommunale virksomhet ut som selvstendig næringsvirksomhet er nettopp forutsetningen om at disse delene skal kunne drives etter vanlige forretningsmessige prinsipper. Blant slike prinsipper inngår de nødvendige forsikringer mot tap og skade.

       Kommunal- og arbeidsdepartementet vil derfor overfor kommunene og fylkeskommunene presisere at det fra statens side for framtiden vil bli forutsatt at selvstendig næringsvirksomhet er forsikret, evt. står som selvassurandør. Etter en slik presisering vil det ikke være grunnlag for statlige erstatninger i eventuelle framtidige situasjoner.

       Komiteens flertall, alle unntatt representanten Stephen Bråthen, slutter seg til Regjeringens forslag om at utgiftene til denne flomforbygning og opprydding dekkes fullt ut av staten, dvs. uten kommunal/fylkeskommunal egenandel.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse vil understreke at også private må få full dekning for tilsvarende opprydningskostnader.

       Komiteen viser for øvrig til merknader under pkt. 2.4.2.

       I statsråd 13. juli 1995 ble det oppnevnt et utvalg til å foreta en gjennomgang av de forskjellige vassdragstiltakene som er av betydning i en flomsituasjon. Utvalget skal bl.a. vurdere Norges vassdrags- og energiverks ansvar for planlegging, bygging og vedlikehold av flomforbygninger, samt håndteringen av distriktsandeler for finansiering av anlegg i vassdrag. Regjeringen finner det riktig å avvente utvalgets tilrådninger før saken forelegges Stortinget. Utvalgets arbeid forventes avsluttet til påske 1996.

       Komiteen har merket seg at flomutvalget som ble nedsatt i statsråd 13. juli 1995 bl.a. skal vurdere vassdragsreguleringens betydning i en flomsituasjon. Komiteen ber om at det også må vurderes hvordan vassdragsmyndighetene har fungert og bør fungere mest mulig hensiktsmessig i den krisesituasjon.

       Komiteen mener at utvalget også bør kartlegge behovet for utbedringer og forsterkninger av eksisterende og bygging av nye flomforbygninger. Det bør samtidig utarbeides tilhørende kostnadsoverslag.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til at flomskadene har blitt klart redusert på en rekke steder der det har blitt utført forbygningsarbeider. Arbeidet med flomforbygningsplaner tas hånd om av Norges vassdrags- og energiverk (NVE) som er underlagt Nærings- og energidepartementet. NVE har i dag ansvar for å utrede prosjekter knyttet til flomforbygning, men ansvaret for finansieringen er delt mellom NVE/staten på den ene siden (75 %) og lokale grunneiere/kommunene på den andre (25 %). Mellom 1976 og 1990 var hele ansvaret for finansieringen lagt til statlige myndigheter.

       Disse medlemmer viser til at det knapt har blitt gjennomført bygging av flomforbygninger siden Stortinget ved behandlingen av statsbudsjettet for 1990 gjeninnførte distriktsandelen.

       Disse medlemmer viser til at staten har ansvaret for vassdragsreguleringen, og at staten er den aktør som har størst økonomisk interesse knyttet til vassdragene. Dette gjør det naturlig igjen å pålegge staten en større del av finansieringsansvaret for flomforbygningsarbeidet.

       Disse medlemmer vil peke på at erfaringene fra årets flom viser at både NVE og lokalsamfunnene var for dårlig forberedt. Det er nødvendig å ta et krafttak for å unngå at en eventuell ny flom får gjøre like stor skade. Disse medlemmer mener at fjerning av distriktsandelen vil være et viktig tiltak i så måte.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

       « Staten ved Norges vassdrags- og energiverk har ansvaret for planlegging, bygging og vedlikehold av flomforbygninger. »

       Komiteen viser for øvrig til merknader under pkt. 2.6.1.

       Denne saken vil bli vurdert av utvalget nedsatt i Statsråd 13. juli 1995, jf omtale ovenfor.

       Komiteen tar dette til etterretning.

       Hva angår de eksisterende muligheter for å få dekket juridisk bistand i forbindelse med oppgjøret etter flommen, vil slik bistand først og fremst kunne dekkes gjennom en rettshjelpsforsikring eller gjennom lov om fri rettshjelp. Kontakt med Norges Forsikringsforbund viser at en rekke forsikringstyper har innbakt en rettshjelpsforsikring. En slik forsikring vil dekke utgifter til juridisk bistand, som regel begrenset oppad til 50.000 kroner, og med en egenandel på 2.000 kroner. Rettshjelpsforsikringer inngår i en rekke forsikringer, herunder villa, hjem, fritidshus, landbruk, motorvogn og landbruks- og arbeidsmaskiner. Under alle disse forsikringene dekkes rettshjelp i tvister der sikrede opptrer i egenskap av personlig eier av den forsikrede gjenstand.

       Etter lov om fri rettshjelp av 13. juni 1980 nr. 35 kan det ytes rettshjelp i alle typer juridiske konflikter. Loven vil også være anvendelig i forbindelse med eventuelle tvister etter flommen. For de fleste saker i forbindelse med flommen vil det være fylkesmannen som har kompetanse til å innvilge en søknad om fri rettshjelp. Den som trenger juridisk bistand, men som av ulike grunner ikke kan få dette gjennom en rettshjelpsforsikring, kan således søke om fri rettshjelp hos fylkesmannen. Ved tingskader vil hjemmelen for å innvilge fritt rettsråd (bistand utenfor rettergang) være rettshjelploven § 13 tredje ledd, hvoretter rettsråd kan tilstås etter en økonomisk behovsprøving dersom « det aktuelle problem åpenbart har så stor personlig og velferdsmessig betydning at det etter en samlet vurdering er rimelig at det offentlige betaler for bistanden ». Selv om søkeren ikke oppfyller de økonomiske vilkår, vil det likevel være mulig å få fri rettshjelp ved en dispensasjon fra disse. Det vil også være mulig å få innvilget fri sakførsel etter lignende skjønnsmessige kriterier.

       Hva angår fri rettshjelp, har de tre fylkesmennene som er sterkest berørt av flommen (Hedmark, Oppland og Oslo og Akershus) opplyst at de inntil uke 38 ikke hadde mottatt noen søknader fra publikum vedrørende muligheten til å få fri rettshjelp.

       Det ble ikke iverksatt noen ekstraordinære rettshjelpstiltak i forbindelse med orkanen på Nordvestlandet og i Trøndelag 1. januar 1992. I likhet med flommen i år, var skadene svært omfattende og det ble utbetalt store beløp i erstatninger. Erfaringene var da at behovet for juridisk bistand ikke var av en slik størrelsesorden at det var nødvendig å iverksette ekstraordinære tiltak. Dette til tross for at det ble foretatt avkorting i erstatningen i et betydelig antall saker, noe som skapte tvister i forhold til forsikringsselskapene. I henhold til opplysninger fra Norges Forsikringsforbund, er det i liten grad aktuelt å foreta avkorting i skadesakene etter flommen, og det vil ventelig medføre et mindre antall tvister på dette grunnlag sammenlignet med situasjonen i 1992.

       På bakgrunn av de ovennevnte momenter, herunder de erfaringer en gjorde seg i forbindelse med orkanen i 1992, finner en det foreløpig ikke nødvendig å iverksette ekstraordinære tiltak for å sikre de flomrammede juridisk bistand. En viser til at det foreligger hjemmel for å innvilge eventuelle søknader om fri rettshjelp. Det må imidlertid understrekes at en vil følge nøye med i utviklingen av skadeoppgjørene, og foreta en fortløpende vurdering av behovet for juridisk bistand. En vil også vurdere innføringen av ekstraordinære tiltak, og vil i den anledning ha løpende kontakt med de berørte fylkesmenn og Norges Forsikringsforbund.

       Komiteen tar dette til etterretning.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at departementet opplyser at fylkesmennene har anledning til å innvilge fri rettshjelp til personer som finner det nødvendig å gå til sak etter en naturkatastrofe innenfor dagens regler for fri rettshjelp.

       Det finnes ingen fullstendig oversikt over hvor mange skadelidte som var uten forsikringsdekning ved flommen. Norsk Naturskadepool har overfor Justisdepartementet opplyst at forsikringsselskapene bare registrerer skadelidte som i utgangspunktet har tegnet forsikring og som av den grunn har henvendt seg til selskapene. For øvrig vil det være nokså tilfeldig om forsikringsselskapene får kjennskap til tilfeller med manglende forsikring. Norsk Naturskadepool har likevel det inntrykk at det synes å være et meget beskjedent antall skadelidte som står uten forsikringsdekning.

       Norsk naturskadefond har bedt lensmennene, som forestår skadetakseringen i forbindelse med oppgjørene etter naturskadeloven, om å ta med i skademeldingen til Naturskadefondet opplysninger om eventuelle uforsikrede gjenstander. Etter at om lag halvparten av det antatt samlede antall skademeldinger er kommet inn til fondet, synes omfanget av uforsikrede skader å være svært lite. Til sammenligning skal antallet ha vært vesentlig høyere under orkankatastrofen på Nordvestlandet og i Trøndelag i 1992, hvor bl.a. en del uforsikrede sjøhus og kaier ble skadet.

       Spørsmålet om å opprette særlige støtteordninger for enkeltpersoner som ikke har tegnet forsikring, reiser vanskelige vurderinger. Generelt vil en peke på at slike støtteordninger kan bidra til å undergrave systemet med forsikringer. Dette systemet bygger på den grunnleggende forutsetning at den enkelte gjennom å betale en mindre forsikringspremie kan eliminere risikoen for et større tap, og at den som ikke trenger forsikring, selv må bære tapet dersom skade inntreffer.

       Å gå inn med særlige støtteordninger til de uforsikrede vil kunne ha en uheldig signaleffekt overfor dem som har tegnet forsikring og medføre at motivasjonen for å forsikre sine eiendeler svekkes.

       Ut fra rettferdighetsbetraktninger kan det videre være vanskelig å forsvare at staten bare i enkelte situasjoner skal bidra med særskilt støtte til uforsikrede, men ikke i andre tilfeller som det er om lag like vanskelig å forebygge - f.eks. i forbindelse med andre naturulykker, brann eller tyveri - hvor enkeltpersoner kan lide et like følbart tap på grunn av manglende forsikring. I den sammenheng nevnes at staten ikke bidro med særskilte støtteordninger for uforsikrede ved orkankatastrofen på Nordvestlandet og i Trøndelag i 1992.

       En finner etter dette ikke å kunne gå inn for forslaget om å foreta en nærmere kartlegging av uforsikrede etter storflommen med sikte på å vurdere støtteordninger for denne gruppen.

       Komiteen tar dette til etterretning.