1. Norsk politikk mot klimaendringer og utslipp av nitrogenoksider

     Til Stortinget.

       Miljøverndepartementet legger i meldingen fram en samlet gjennomgang av Norges politikk for å redusere de globale utslippene av klimagasser og utslippene av nitrogenoksider (NO_x). Formålet med meldingen er blant annet å gi en fremstilling av hvorledes disse miljøproblemene har utviklet seg i de senere årene, og hva som vil være den sannsynlige videre utvikling med mindre det iverksettes ytterligere tiltak for å begrense problemene på internasjonal basis.

       Departementet viser til at miljøproblemene knyttet til utslipp av klimagasser og NO_x bare kan løses gjennom et forpliktende internasjonalt samarbeid. I meldingen legges det fram en plan for det nasjonale klima- og NO_x-arbeidet, som en oppfølging av de internasjonale avtalene Norge har sluttet seg til og de nasjonale målene Regjeringen og Stortinget har fastsatt.

       Meldingen inneholder i hovedtrekk:

-	Internasjonalt samarbeid, de nasjonale mål Regjeringen arbeider etter på klima- og NOx-områdene og relasjonen til den internasjonale utviklingen på de to områdene.

-	Utslipp av ulike klimagasser og NOx, utvikling over tid, de ulike kildene for slike utslipp m.v.

-	Miljøproblemene som forårsakes av utslipp av klimagasser og NOx, forventet utvikling i tiden fremover dersom ikke vesentlige nye tiltak iverksettes for å redusere utslippene.

-	Forholdet til andre land, utviklingen i Norges viktige samarbeidsland mht. klimagassutslipp.

-	Beregninger av økonomiske virkninger av virkemidler mot klimaendringer basert på norske og internasjonale analyser.

-	Virkemiddelbruken på klima- og NOx-områdene, generelle retningslinjer for framtidig virkemiddelbruk.

-	Eventuelle administrative og økonomiske konsekvenser knyttet til framtidig virkemiddelbruk.

2. Klima

A. Klimaproblemet

       Departementet viser i meldingen til at utslipp av karbondioksid (CO₂₎ står for den største andelen av de menneskeskapte utslippene av klimagasser. De globale utslippene av CO₂ fra forbrenning av fossilt brensel var ifølge FNs klimapanel ca 22 mrd. tonn i 1990. Klimapanelet konkluderer med at de menneskeskapte utslippene av CO₂ må reduseres med mer enn 60 % i forhold til utslippet i 1990 dersom en skal stabilisere konsentrasjonen i atmosfæren på dagens nivå. Stabilisering av utslippene på 1990-nivå vil innebære at CO₂-konsentrasjonen i atmosfæren nærmer seg en dobling i år 2100 i forhold til førindustrielt nivå.

       Departementet viser videre til at FNs klimapanel som et beste estimat, har anslått en økning i den globale middeltemperaturen på om lag 3 grader i år 2100, forutsatt at det ikke tas vesentlige nye skritt for å redusere utslippene av klimagasser. Imidlertid understrekes det at det er usikkerhet knyttet til størrelsen på den globale temperaturøkningen.

       Departementet viser videre til at verdens utslipp av CO₂ anslås å øke med 50 % frem til år 2010 som følge av økonomisk vekst og økt energibruk, dersom det ikke iverksettes nye tiltak for å begrense utslippene. OECD-landene står i dag for ca 48 % av de samlede globale utslipp av CO₂, mens 70 % av veksten i de forventede utslippene av CO₂ fram mot år 2010 imidlertid forventes å komme i ikke-OECD-land. Videre vises det til at det foreløpige tallet for de norske CO₂-utslippene i 1994 er om lag 37,2 mill. tonn, mens i 1993 var utslippene om lag 35,7 mill. tonn. Foreløpige tall for 1994 viser at de samlede norske klimagassutslippene er redusert med om lag 2 % siden 1989.

       Det er i meldingen gjort utførlig rede for både størrelsen på og utviklingen i de globale og de norske klimagassutslippene.

B. Klimakonvensjonen

       FNs rammekonvensjon om klimaendringer ble vedtatt i mai 1992 og trådte i kraft i mars 1994, den er til nå ratifisert av 125 land samt EU. Konvensjonens endelige mål er en stabilisering i konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren på et nivå som vil forhindre farlig menneskeskapt påvirkning av klimasystemet.

       Departementet viser til at konvensjonsteksten inneholder ingen tallfestede, tidsbestemte forpliktelser for partene til å begrense sine utslipp og øke sine opptak av klimagasser. Avtalen inneholder derimot bindende forpliktelser for industrilandene, inklusive landene med overgangsøkonomier, om å vedta nasjonale klimastrategier og gjennomføre tiltak i samsvar med disse for å begrense sine utslipp av klimagasser og øke opptaket av slike gasser. Avtalen inneholder også bindende forpliktelser for industrilandene til å rapportere om sine strategier og tiltak. I rapporteringsforpliktelsen heter det at industrilandenes siktemål er, individuelt eller i fellesskap, å komme tilbake til utslippsnivået for 1990. Norge var et av landene som i tråd med forpliktelsen rapporterte om sin klimapolitikk innen den første fristen 21. september 1994.

       Departementet viser til at klimakonvensjonen åpner for å se alle klimagasser under ett ved gjennomføring av forpliktelsene, og at land skal kunne gjennomføre tiltak i samarbeid med andre land. Et betydelig antall av partene under klimakonvensjonen, herunder Norge, mener at en allerede nå har tilstrekkelig informasjon til å kunne si at det er behov for å styrke konvensjonen ved å vedta nye og mer kvantitative forpliktelser, og at disse bør nedfelles i en forpliktende protokoll. Det vises til at en slik protokoll ifølge norsk syn bør omfatte alle klimagasser, og det bør fokuseres spesielt på tiden etter år 2000 med sikte på realisering av konvensjonens langsiktige mål. Norges oppfatning er at det bør etableres felles, kvantitative utslippsforpliktelser for grupper av land som f.eks. OECD-gruppen, der en ved fastlegging av forpliktelsene både tar hensyn til hvor det vil være kostnadseffektivt å gjennomføre tiltak og en rimelig økonomisk byrdefordeling mellom landene som omfattes av forpliktelsen.

       Når det gjelder de videre forpliktelser er formålet at en for OECD-landene og landene med overgangsøkonomier, skal utvikle tiltak og virkemidler på klimaområdet samt etablere kvantifiserbare mål om begrensninger og reduksjoner innen tidspunkter som år 2005, 2010 og 2020. Det tas sikte på å starte en prosess for å få utarbeidet en protokoll eller et annet juridisk instrument som skal legge grunnlaget for nødvendig handling etter år 2000. Departementet viser til at det videre er vedtatt felles gjennomføring av klimatiltak ( « pilotfasen »), som åpner for at partene kan investere i tiltak utenfor egne landegrenser for derigjennom å øke kostnadseffektiviteten og videre miljøeffekten ved tiltakene. « Pilotfasen » vil bli underlagt en endelig gjennomgang og vurdering i løpet av inneværende tiår.

C. Norsk klimapolitikk

       Departementet viser til at analyser av virkningene på norsk økonomi av norske og internasjonale virkemidler mot klimaendringer viser at:

-

En internasjonal klimaavtale som fører til mindre bruk av fossile brensler, vil bidra til redusert produsentpris på råolje, og dermed til reduksjon i den norske petroleumsformuen. Dette inntektstapet kan bli vesentlig og er den klart største forventede kostnaden for Norge av en internasjonal klimaavtale.

-	En slik internasjonal klimaavtale vil øke etterspørselen etter karbonfrie energibærere, og effekten av dette vil være økt alternativ verdi på norsk vannkraft og dermed økt vannkraftformue.

-	Den direkte virkningen på økonomien i Fastlands-Norge av en kostnadseffektiv internasjonal avtale er isolert sett beregnet til å bli relativt liten. Dersom imidlertid petroleumsprisen reduseres vesentlig som følge av en slik avtale kan virkningen for Fastlands-Norge bli betydelig.

-	En internasjonal harmonisert CO2-avgift som er tilstrekkelig til å stabilisere globale CO2-utslipp, vil ikke stabilisere norske utslipp i perioden fram til århundreskiftet.

-	Hvis en i tillegg til å delta i en internasjonal avtale som stabiliserer de globale CO2-utslippene, også tar sikte på å stabilisere de norske CO2-utslippene, vil det medføre ekstra omstillingskostnader.

-	Reduksjon av norske CO2-utslipp vil i noen grad medføre reduksjon også i utslipp av andre gasser (NOx, SO2, m.v.) som bidrar til lokale eller regionale miljøproblemer.

       Departementet viser til at det er det samlede utslippet av alle klimagasser som er av interesse i arbeidet for å forhindre global oppvarming. Videre vises det til at klimakonvensjonen åpner for å se alle klimagasser under ett ved gjennomføring av forpliktelsene under konvensjonen. I denne sammenheng legger Regjeringen i meldingen opp til en bred tilnærming der også virkemiddelbruken overfor utslipp fra andre klimagasser inngår som en viktig del av den samlede klimapolitikken. På lengre sikt, og ved en videreutvikling av forpliktelsene under konvensjonen, vil Norge arbeide for at det kan etableres utslippsforpliktelser på tvers av de ulike gassene. Det vises i meldingen til at Norge er et av få land som til nå har innført CO₂-avgifter, og at nivået på avgiftene samlet sett er betydelig høyere enn i de andre landene som har innført en slik avgift. Kostnadene i form av tapt konkurranseevne, og dermed redusert verdiskapning og sysselsetting, kan bli store dersom Norge trapper opp virkemiddelbruken overfor CO₂-utslippene vesentlig i forhold til andre land, samtidig som effekten på utslipp isolert sett vil være marginal i global sammenheng.

       Departementet viser videre til at med dagens CO₂-avgift er det beregnet at CO₂-utslippene vil øke med om lag 16 % fra 1989 til år 2000. Til sammenligning nevnes at utslippene i EU uten ny virkemiddelbruk, og altså uten en tilsvarende CO₂-avgift som den norske, er beregnet til å øke med om lag 5-8 % fra 1990 og fram til år 2000. Departementet forventer at vel 70 % av økningen i de norske CO₂-utslippene fra 1989 til år 2000 vil skyldes utslipp fra petroleumssektoren, dvs. at den forventede veksten i utslipp fra Fastlands-Norge vil være mer beskjeden. Videre vil en vesentlig del (om lag 70 %) av den forventede økningen i utslipp fra petroleumssektoren antas å komme som følge av økt produksjon og transport av gass. Den største delen av utslippene fra gassproduksjonen skyldes det store energibehovet ved å transportere gass til andre europeiske land. Departementet viser til at en vridning i retning av eksport av gass framfor eksport av olje, altså bidrar til at det nasjonale utslippsregnskapet forverres. Samtidig medfører bruk av gass mindre utslipp av CO₂ pr. energienhet enn kull og tungolje og ingen utslipp av svoveldioksid. Norsk gasseksport bidrar dermed til å forbedre andres klimaregnskap og de samlede utslipp av CO₂ i Europa.

       Departementet viser til at norsk gasseksport globalt og regionalt sett altså kan medføre betydelige miljøforbedringer dersom den erstatter eksisterende eller bidrar til å forhindre ytterligere utbygging av andre energikilder som kull og tungolje. Dersom Norge tar del i et internasjonalt forpliktende samarbeid som innbefatter etablering av et kvantitativt tak på utslipp, bør norske utslipp vurderes i lys av en felles innsats på dette området. Videre viser departementet til at selv om en eventuell fremtidig gasskraftproduksjon i Norge isolert sett vil bidra til å øke de nasjonale utslippene, må den også ses i et internasjonalt perspektiv. Gasskraft som erstatter kullkraftproduksjon kan redusere det globale utslippet av CO₂. Spørsmålet om en eventuell etablering av gasskraftverk i Norge er imidlertid drøftet i St.meld. nr. 44 (1994-1995), om bruk av gass i Norge.

       Departementet viser til at CO₂-utslippene skal begrenses slik at de i år 2000 ikke er større enn i 1989. Målsettingen om å stabilisere CO₂-utslippene på 1989-nivå innen år 2000 vil fortsatt ligge til grunn for Regjeringens politikk på klimaområdet. Denne målsettingen ble imidlertid fastsatt på et tidspunkt da Regjeringen hadde høyere forventninger for hvor langt det internasjonale samarbeidet ville komme i løpet av 90-årene enn det som har vist seg hittil. Videre vises det til at det etter Regjeringens mening ikke er mulig å legge opp til en politikk som vil sikre en stabilisering i våre samlede CO₂-utslipp i år 2000. Som en illustrasjon antas det at avgiftene, under ellers uendrede forutsetninger, trolig vil måtte økes til 4-5 ganger dagens nivå for å muliggjøre stabilisering i år 2000 på 1989-nivå. Imidlertid har stabiliseringsmålsettingen fortsatt stor betydning, blant annet er gjennomføringen av en aktiv norsk klimapolitikk viktig sett i forhold til at Norge fortsatt skal være en pådriver og premissleverandør i fremtidige internasjonale forhandlinger, og Regjeringen vil løpende vurdere hvordan den i størst mulig grad kan bli oppfylt.

       Det vises i meldingen til at det i det videre internasjonale arbeidet er viktig å finne fram til kostnadseffektive løsninger på tvers av gasser og landegrenser, som innebærer at det vil være mer hensiktsmessig å arbeide mot andre mål enn like prosentvise reduksjoner i utslipp av enkeltgasser fra ulike land. Videre vises det til at internasjonalt forpliktende samarbeid basert på kvantitative tak for utslipp, en felles innsats og en rimelig byrdefordeling mellom landene, også vil gi muligheter til å redusere utslippene mer enn om hvert enkelt land kun opererer med nasjonale målsettinger og kun iverksetter nasjonale tiltak. En løsning kan være at forpliktelsene under klimakonvensjonen forsterkes slik at vi får en samlet utslippsforpliktelse for en gruppe land, som f.eks. OECD-landene, som ramme for utslippsutviklingen inn i neste århundre.

       Det vises i meldingen også til at norsk strategi og virkemiddelbruk på klimaområdet må ses i nær sammenheng med strategi og virkemiddelbruk i andre land. Det er i meldingen gitt en bred omtale av utslippssituasjon, målformuleringer og virkemiddelbruk i andre land, særlig innenfor OECD-området. Det vises også til at de fleste OECD-landene har konsentrert sin innsats om energieffektivisering for å redusere CO₂-utslipp, ofte kombinert med bruk av frivillige avtaler overfor flere sektorer og ulike tilskuddsordninger.

D. Virkemiddelbruk på klimaområdet

       Det understrekes i meldingen at klimapolitikken må utformes slik at klimamålene kan nås til lavest mulige samfunnsøkonomiske kostnader. En effektiv, internasjonal klimastrategi bør søke å finne fram til mest mulig kostnadseffektive løsninger på tvers av land, sektorer og klimagasser. Videre understrekes det at denne overordnede strategien er i samsvar med prinsippene som er nedfelt i klimakonvensjonen. Både administrative grunner og hensynet til en kostnadseffektiv virkemiddelbruk tilsier at avgifter som hovedregel bør benyttes, men det er også aktuelt å supplere med andre virkemidler overfor utslippene av CO₂. Imidlertid vises det til at « grønn skattekommisjon » er opprettet for å utrede hvilken rolle skatte- og avgiftspolitikken kan spille for å oppnå økt sysselsetting og et bedre miljø i et langsiktig perspektiv. Regjeringen ser det som naturlig at eventuelle endringer i CO₂-avgiften må ses i sammenheng med arbeidet i grønn skattekommisjon, som vil legge fram sin innstilling sommeren 1996.

       Det er i meldingen gitt en bred omtale av de ulike sektorene og relevant virkemiddelbruk som Regjeringen vil ta i bruk i den videre klimapolitikken:

-

Regjeringen vil øke den samlede innsatsen innen energiøkonomisering. Virkemiddelbruken skal rettes hovedsakelig mot informasjon og opplæring, og i tilknytning til bransjenettverk skal det etableres avtaler om energieffektivisering i industrien. Det vil bli gitt finansiell støtte til etablering av et regionalt ENØK-senter i hvert fylke, tilskudd til statlige bygg skal videreføres og styrkes, og det skal opprettes tilskuddsordning for kommunal sektor.

-	Regjeringen vil videreføre og styrke ordningen med tilskudd til nye fornybare energikilder og energieffektiv teknologi.

-	Regjeringen vil oppfordre bransjer eller bedrifter til å inngå frivillige avtaler om bl.a. utredninger og intensjonserklæringer i forhold til klimagassutslipp som ikke omfattes av CO2-avgiften.

-	Regjeringen vil i samarbeid med industrien vurdere hvordan utslippene fra brønntesting på sokkelen kan reduseres ytterligere.

-	Regjeringen vil øke satsingen på utvikling av teknologi for å redusere klimagassutslipp.

-	Regjeringen vil bidra til den videre utviklingen av gjennomførbare og effektive virkemidler på internasjonalt nivå for å redusere de globale utslippene.

-	Regjeringen ønsker å styrke kompetansen innenfor fagfeltet fysisk planlegging og forbedre planleggingsprosessen i den kommunale forvaltningen med hensyn til forhold av betydning for CO2-utslipp, gjennom informasjons- og opplæringsaktivitet.

-	Enkelte tiltak innen samferdselssektoren tillegges betydning.

-	Tiltak i forbindelse med bruk av drivstoffbesparende forhold tillegges betydning.

-	Regjeringen vil utvikle virkemidler for å begrense utslipp av fluoriserte forbindelser der dette ikke er knyttet til industriell produksjon av metaller.

-	Tiltak i forbindelse med nye retningslinjer for krav til fyllplasser tillegges betydning.

-	Regjeringen tar sikte på å legge til rette for en planmessig og god skogskjøtsel, som også vil bidra til økt karbonbinding samtidig som andre interesser ivaretas.

-	Regjeringen vil fortsatt stimulere til økt kunnskap og bevisstgjøring om klimaproblematikken.

-	Regjeringen vil prioritere den nasjonale innsatsen innenfor klimarelatert forskning.

3. Nitrogenoksider (NOx)

       Nedfall av nitrogen, ved siden av svovel, er årsak til forsuring av jordbunn og vassdrag. Den alvorligste observerte effekt av forsuring i Norge er reduksjon og tap av fiskebestander i ferskvann, og reduksjon i artsmangfold og bestander av andre vannlevende dyr. Det er anslått at nitrogen bidrar med mellom 10 og 50 % av overskridelsene av naturens tålegrenser for forsuring i Norge.

       Forsuring er imidlertid et regionalt miljøproblem, over 90 % av nitrogennedfallet i Norge stammer fra kilder i andre land. Departementet viser til at forsuringsproblemet derfor bare kan løses effektivt gjennom et forpliktende samarbeid med andre land i Europa. Det vises til at utslippsforpliktelsene i den nye svovelprotokollen som ble undertegnet i Oslo i 1994, forventes å gi betydelige bedringer i framtida. Det er her lagt til grunn at utslippene av nitrogenoksider ikke skal øke utover dagens nivå. Men det vises til at selv med disse forutsetningene vil forurensningsbelastningen over store områder, spesielt over Sørlandet og deler av Vestlandet, likevel overskride naturens tålegrenser.

A. NO_x-problemet og norsk NO_x-politikk

       Norges målsetting er å redusere NO_x-utslippene med i størrelsesorden 30 % innen 1998, sammenlignet med utslippene i 1986. Denne intensjonserklæringen, som er undertegnet av Norge og elleve andre vesteuropeiske land, danner grunnlaget for vår nasjonale målsetting (jf. St.prp. nr. 82 (1988-1989), om samtykke til ratifikasjon av NO_x-protokollen, og St.meld. nr. 46 (1988-1989), om miljø og utvikling).

       Departementet viser til at man senere imidlertid har beveget seg i retning av en mer helhetlig tilnærming til miljøproblemene, med bl.a. større vektlegging på kostnadseffektive løsninger. Den nye protokollen om reduksjon av svovelutslippene som ble undertegnet i Oslo sommeren 1994, er derfor basert på naturens tålegrenser og på en kostnadseffektiv fordeling av utslippsreduksjonene mellom land. Dette innebærer at landene får forskjellige utslippsforpliktelser, avhengig av i hvilken grad utslippene bidrar til forsuring og avhengig av kostnader ved utslippsreduksjonene.

       Det arbeides nå med en ny NO_x-protokoll basert på en tålegrensetilnærming og en kostnadseffektiv fordeling av utslippsreduksjoner mellom land. Regjeringen ser det som viktig å påskynde det internasjonale samarbeidet med sikte på at en ambisiøs avtale om reduksjon av NO_x-utslippene i Europa kan foreligge så snart som mulig. Regjeringen vil i tillegg fortsatt arbeide for en raskest mulig beslutning i FNs skipsfartsorganisasjon (IMO) om innføring av et ambisiøst internasjonalt regelverk for utslipp av NO_x fra skip med nye motoranlegg.

       Det er i meldingen gjort rede for størrelsen på og utviklingen i de samlede NO_x-utslippene i Norge og i Europa. Departementet viser til at NO_x-utslippene i Norge økte med 29 % fra 1980 til 1987, og at dette først og fremst skyldes veksten i vegtrafikk og økt forbruk av naturgass i olje- og gassproduksjonen i Nordsjøen. Videre viser foreløpige tall for 1994 en utslippsreduksjon på 5 % i forhold til 1987. Framskrivning av NO_x-utslippene viser at vi innen år 2000 vil nå en utslippsreduksjon på om lag 8 % i forhold til utslippene i 1987, med de virkemidler som alt er vedtatt iverksatt. Videre vil Norge med den forventede utslippsutviklingen, overholde forpliktelsen i NO_x-protokollen. Imidlertid viser departementet til at med en forventet utslippsreduksjon på om lag 5 % i perioden 1986 til 2000 er vi med de virkemidlene som er vedtatt, et stykke unna å nå målsettingen om i størrelsesorden 30 % reduksjon i utslippene.

B. Virkemiddelbruk for reduksjon av NO_x-utslippene

       Departementet viser i meldingen til at å velge virkemidler for en kostnadseffektiv reduksjon av NO_x-utslippene er mer komplisert enn hva det er i klimapolitikken. Valg av virkemidler må skje bl.a. med utgangspunkt i kunnskap om hvordan NO_x-utslipp oppstår og hvilke forhold som bestemmer omfanget av utslipp. Det er gjort rede for disse forholdene i meldingen.

       Departementet viser til at valg av virkemidler til en viss grad vil være bestemt gjennom internasjonale avtaler som Norge har sluttet seg til, bl.a. vil det videre arbeidet med å utforme nye avgasskrav til kjøretøyer skje innenfor rammen av EØS-avtalen. Videre vises det til at valg av virkemidler i NO_x-politikken må skje på grunnlag av en sektorvis gjennomgang av reduksjonspotensialer, nytte og kostnader, og mulig virkemiddelutforming. I meldingen er det i denne sammenheng foretatt en gjennomgang av mulig virkemiddelbruk innen sektorene energiproduksjon, petroleumsvirksomhet, transport, fiske og prosessindustrien. Det vises til at en sammenligning av beregnet nytte og kostnader ved de tiltak og virkemidler som er vurdert i meldingen, indikerer at ytterligere skjerping av virkemidlene for utslippsreduksjoner fra nye kjøretøyer vil gi størst nytte i forhold til kostnadene. Dernest følger tiltak for reduksjon av utslippene fra kyst og fiskeflåten, bruk av gass i kjøretøyer, tiltak i enkelte industribransjer og bruk av lav-NO_x-teknologi i gassturbiner i petroleumssektoren.

       Følgende virkemidler vil bli prioritert av Regjeringen i den fremtidige NO_x-politikken:

-	Utvikling av kjøretøykrav innenfor rammen av EØS-avtalen.

-	Videre arbeid med problemstillinger knyttet til at den eldste og mest forurensende delen av bilparken bør pålegges avgifter, som i større grad gjenspeiler de miljøkostnadene bruken av disse bilene påfører samfunnet.

-	Vurdering av hensiktsmessigheten med ytterligere miljødifferensiering av drivstoffavgiftene.

-	Videreføring av forsøksordningen med tilskudd til forsøk med alternative drivstoff i transportsektoren.

-	Arbeid i FNs skipsfartsorganisasjon om innføring av et ambisiøst internasjonalt regelverk for regulering av utslipp til luft fra sjøfart.

-	Innføring av enkle motortekniske tiltak for reduksjon av NOx-utslippene fra motoranleggene på fiskefartøy, ferger og andre skip i kystfart.

-	Gjennomgang av NOx-utslipp fra prosessindustrien, iverksetting av tiltak der disse er samfunnsøkonomisk lønnsomme i forhold til lokale og regionale miljøproblemer. Vurdering av eventuell konsesjonsbehandling etter forurensningsloven for utslipp av NOx fra industrien.

-	Bruk av lav-NOx-brennere ved installering av nye gassturbiner i petroleumsvirksomheten på sokkelen.

-	Bruk av virkemidler for å utløse enkle motortekniske tiltak i forbindelse med flyttbare innretninger i petroleumssektoren.

-	Økt satsing på energiøkonomisering, videreføring av ordningen med tilskudd til utvikling og introduksjon av nye fornybare energikilder.

-	Regjeringen vil vurdere om det bør utarbeides retningslinjer for luftkvalitet ved planlegging etter plan- og bygningsloven, i lys av forskrift til forurensingsloven om grenseverdier for lokale luftforurensninger og støy.

-	Videreutvikling av den teknologiske forskning og utvikling innen aktuelle sektorer som sjøfart og petroleumsvirksomhet.

       Regjeringen regner med å redusere de norske NO_x-utslippene med i størrelsesorden 12-14 % i år 2000, sammenlignet med 1986. Dette er en reduksjon på om lag 7-9 prosentenheter ut over den reduksjonen Norge forventes å oppnå med de virkemidler som allerede er innført eller besluttet innført. Departementet viser til at selv om målet om i størrelsesorden 30 % reduksjon i utslippene i forhold til 1986 ikke kan nås innen 1998, representerer virkemidlene som legges frem et viktig skritt på veien mot målet.

4. Komiteens merknader

A. Innledning

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Breimo, Frøiland, Gaundal, Gjul, Hegna og Bekkemellem Orheim, fra Senterpartiet, Enoksen, lederen Queseth Haarstad og Giil, fra Høyre, Fatland og Finstad, fra Sosialistisk Venstreparti, Chaffey og fra Kristelig Folkeparti, Frafjord Johnson, alle unntatt medlemmet Hillgaar, viser til at FNs klimapanel (IPCC) godkjente sin andre hovedrapport på møte i Roma i desember 1995. Konklusjonene der går vesentlig lenger enn den første hovedrapporten som ble vedtatt i 1990. IPCC slår blant annet fast at:

-	Det globale klimaet har forandret seg over det siste århundret og de siste årene har vært blant de varmeste siden målingene startet i 1860.

-	Temperaturen vil øke med 1 - 3,5 grader og havnivået med mellom 15 og 95 cm de neste hundre årene.

-	De største endringene forventes i stormutsatte, lavtliggende og tettbefolkede områder. Antall mennesker i flomutsatte områder vil øke med 100 millioner.

-	Dersom konsentrasjonen av CO2 i atmosfæren skal stabiliseres på dagens nivå, må utslippene reduseres med mer enn 60 % i forhold til dagens nivå.

-	Dersom utslippene stabiliseres på dagens nivå, vil konsentrasjonen av CO2 i atmosfæren fordobles i forhold til førindustrielt nivå rundt år 2100.

       Flertallet vil peke på at FNs klimapanel i den siste rapporten understreker sammenhengen mellom menneskelig aktivitet og klimaendringer langt sterkere enn tidligere. Selv om det i dag ikke lar seg gjøre endelig å bevise effektene på klimaet av ulike utslipp, er sannsynligheten stor for at vi går inn i en tid med rask global temperaturøkning og økt hyppighet av ekstreme værsituasjoner.

       Flertallet mener derfor at det ikke er mulig å avvente ytterligere forskning før en setter i verk tiltak mot klimaendringer, men at tiltakene bør komme straks og som et resultat av den kunnskapen vi allerede har. Dersom en venter med å gjennomføre tiltak, vil kostnadene for samfunnet bli høyere, fordi det vil være nødvendig med sterkere virkemidler jo lenger en velger å vente med å redusere utslippene av klimagasser.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at klimaproblemet er et globalt problem som bare kan løses gjennom internasjonalt samarbeid.

       Det er avgjørende hvordan landene sammen kan utvikle en felles ambisiøs politikk for å realisere Klimakonvensjonen og gjennomføre de nødvendige tiltak som FNs klimapanel har skissert. Den forventede utslippsveksten viser at det må til både teknologiske nyvinninger, og en gradvis omlegging i produksjons- og forbruksmønstre i så vel industriland som i utviklingsland for å oppfylle reduksjonsmålsetningene. Fram til år 2010 anslås verdens utslipp av CO₂ å øke med 50 prosent dersom det ikke iverksettes nye tiltak for å begrense utslippene.

       Norge har vært og er et foregangsland når det gjelder klimatiltak.

       Disse medlemmer mener det er viktig at Norge fortsatt fører en ambisiøs politikk der vi iverksetter stadig sterkere virkemidler i miljøpolitikken, men vil understreke at dette vanskelig kan gjennomføres uten at folk bidrar og har et felles ansvar for miljøtiltak. Det internasjonale samarbeidet må styrkes slik at vi kan hindre en uønsket, menneskeskapt klimautvikling.

       Disse medlemmer mener at vi har nok kunnskap til å sette i verk tiltak mot klimaendringer. Samtidig må føre-var-prinsippet videreføres og klimakonvensjonen videreutvikles. Det er et klart behov for nye, mer bindende forpliktelser som nedfelles i en forpliktende protokoll.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at FNs klimapanel (IPCC) i desember 1995 har godkjent en ny rapport om den globale klimasituasjon. Det er enighet i klimapanelet om at det globale klimaet har forandret seg over det siste århundret og at temperaturen vil øke og havet vil stige over de neste hundre år. IPCC understreker at det er en sammenheng mellom klimaforandringene og menneskelig aktivitet i form av utslipp av ulike gasser, selv om det ikke lar seg gjøre å bevise effekten av ulike utslipp på klimaet.

       Disse medlemmer viser til at IPCC påpeker at utslipp av karbondioksid (CO₂₎ står for den største andelen av de menneskeskapte utslippene av klimagasser. IPCC konkluderer i sin nye rapport med at CO₂-utslippene må reduseres med mer enn 60 % i forhold til 1990-nivå dersom en skal stabilisere konsentrasjonen i atmosfæren på dagens nivå. Verdens utslipp av CO₂ anslås å øke med 50 % frem til år 2010 som følge av økonomisk vekst og økt energiforbruk, dersom det ikke iverksettes tiltak for å begrense utslippene. OECD-landene står i dag for ca 48 % av utslippene, mens 70 % av veksten i utslippene forventes å komme i ikke-OECD-land frem til år 2010.

       Disse medlemmer legger IPCCs beregninger og konklusjoner til grunn for klimapolitikken. Disse medlemmer vurderer IPCCs konklusjoner som alvorlige og at de stiller verdenssamfunnet overfor store utfordringer som må løses gjennom internasjonalt samarbeid. Det er nødvendig at landene i fellesskap finner frem til tiltak for å stabilisere og redusere utslippene av klimagasser globalt.

B. Internasjonalt samarbeid og tiltak på tvers av landegrensene

1. Generelt

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til at FNs klimapanel godkjente sin andre hovedrapport på møte i Roma i desember 1995. Konklusjonen der går vesentlig lenger enn den første hovedrapporten som ble vedtatt i 1990. Rapporten understreker sammenhengen mellom menneskelig aktivitet og klimaendringer sterkere enn tidligere. Selv om det i dag ikke lar seg gjøre endelig å bevise effektene på klimaet av ulike utslipp, er sannsynligheten stor for at vi kan gå inn i en tid med rask global temperaturendring. Det som da blir særlig bekymringsfullt, er konsekvensene dette kan få på havnivået og verdens matvareproduksjon. IPCC påpeker at en av de mest alvorlige og direkte følgene av klimaendringer vil kunne oppstå i møtet mellom hav og land. En havnivåstigning kan føre til at lavtliggende øynasjoner og kystområder blir lagt under vann. I fattige land vil lavere matproduksjon kombinert med en sterk befolkningsvekst skape alvorlige problemer. IPCC anslår at vi kan få flere titalls millioner « miljøflyktninger » i utviklingsland som en direkte følge av klimaendringer. I tillegg fryktes økt sykdom, som f.eks. malaria.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at FNs rammekonvensjon om klimaendringer ble vedtatt i mai 1992 og trådte i kraft i mars 1994. Den er nå ratifisert av 150 land samt EU. Konvensjonens mål er en stabilisering i konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren. Konvensjonsteksten inneholder ingen tallfestede, tidsbestemte forpliktelser for partene til å begrense sine utslipp, men den inneholder forpliktelser for industrilandene til å vedta nasjonale klimastrategier og gjennomføre tiltak i samsvar med disse. Disse medlemmer viser til at Norge i FN går inn for mer kvantitative forpliktelser og at disse bør nedfelles i en forpliktende protokoll.

       Disse medlemmer understreker at klimaproblemene er globale og at det må legges et internasjonalt perspektiv til grunn. Det viser seg at norsk gasseksport bedrer klimaregnskapet i den globale sammenheng selv om det øker de nasjonale utslippene. Nasjonale tiltak må derfor ses i en internasjonal sammenheng.

       Disse medlemmer er av den oppfatning at det kreves en samlet innsats fra de industrialiserte landene for å få til utslippsreduksjoner som monner. Gjennom internasjonale forhandlinger bør landene ha som siktemål å etablere langsiktige målsettinger om stabilisering og reduksjon av utslippene av klimagasser.

       Disse medlemmer understreker at alle land har et ansvar for å bidra til målsettingen om å stabilisere og redusere utslippene av klimagasser. Det er nødvendig å tenke globalt, for så å handle lokalt. Uten det internasjonale perspektivet kan nasjonale tiltak vise seg ikke å bli annet enn nasjonal symbolpolitikk.

2. Verdens klimasituasjon

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil peke på at en gjennom FNs klimapanel IPCC har etablert et organ som samler den aller fremste ekspertisen i verden når det gjelder klimaendringer og virkninger av menneskeskapte utslipp av klimagasser. IPCC består av om lag 2000 forskere fra hele verden, som har som mål å presentere en slags vitenskapelig konsensus det er mulig å basere fremtidige beslutninger på. Flertallet vil understreke at alle land, Norge inkludert, må ta advarslene fra IPCC alvorlig og støtte opp om de konklusjonene som nylig er lagt fram.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, viser til at IPCCs hovedkonklusjon er at verden i dag går mot stadig større klimaendringer. Dette flertallet vil understreke viktigheten av at alle land, Norge inkludert, må følge opp konklusjonene fra FNs klimapanel IPCC og iverksette tiltak som kan bidra til en nødvendig reduksjon av globale klimagassutslipp. Dette flertallet forutsetter at Norge fortsatt skal være en pådriver og premissleverandør i framtidige internasjonale forhandlinger.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at IPCCs hovedkonklusjon er at verden i dag holder en stø kurs mot stadig større klimaendringer. I tillegg til å føre til en kraftig økning av den globale middeltemperaturen, vil nedbørsmengden kunne øke med 5-15 %. En slik endring av klimaet vil blant annet kunne svekke eller endre Golfstrømmen på en slik måte at forutsetningene for bosetting og næringsvirksomhet i Norge kan endres radikalt. Klimaendringer kan gjøre store deler av verden ubeboelige ved at matproduserende områder blir til ørken og lavtliggende landområder oversvømmes.

       Disse medlemmer viser også til at det under de store flommene i Nederland og Tyskland tidlig i 1995 ble hevdet av flere forskere at disse naturkatastrofene ikke er et forvarsel, men en bekreftelse på at klimaendringene er på vei.

       Disse medlemmer vil peke på at slike endringer i forutsetningene for bosetting og sivilisasjon i store deler av verden kan få dramatiske politiske konsekvenser. Vi vil kunne oppleve en ny gruppe flyktninger, mennesker på flukt fra klimaendringer som river bort livsgrunnlaget. Verdensøkonomien vil kunne endres fundamentalt ved at næringer som skogbruk, matproduksjon og fiske må legges om. I tillegg vil økt hyppighet av flom, stormer og tørke kunne koste samfunnet svært mye. Mange forsikringsselskaper innstiller seg nå på at stadig flere og stadig høyere utbetalinger vil komme som et resultat av klimaendringer og andre miljøkatastrofer, og hever forsikringspremiene for å være forberedt på dette.

3. Internasjonale forhandlinger

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet Hillgaar, viser til at det viktigste internasjonale rammeverket for tiltak mot klimaendringer er arbeidet under FNs klimakonvensjon. Rammekonvensjonen om klimaendringer trådte i kraft i mars 1994 og er til nå ratifisert av 150 land samt EU. Avtalen inneholder forpliktelser for industrilandene om å vedta nasjonale klimastrategier og gjennomføre tiltak i samsvar med disse.

       Flertallet viser videre til at Norges syn i forhandlingene har vært at en allerede nå bør styrke konvensjonen ved å vedta nye og mer bindende forpliktelser i form av en protokoll, og at denne må fokusere spesielt på perioden etter år 2000. Flertallet er enig i dette og mener at Norge skal være en pådriver i arbeidet for å etablere internasjonale forpliktende målsettinger om kvantitative reduksjoner i utslippene innen tidspunkter som år 2005, 2010 eller 2020. Flertallet mener at Norge må arbeide for at klimakonvensjonen blir så konkret og så forpliktende som mulig.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil påpeke at vi bør unngå at stater kan særbehandle eller unnta noen sektorer fra det nasjonale klimaregnskapet. Det er viktig å få avtaler som fanger opp alle utslipp.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil peke på at Norge må motarbeide en utvikling der en regner bort en del av de nasjonale klimagassutslippene under henvisning til at de egentlig bør føres i andre lands klimaregnskap eller at disse utslippene bidrar til reduksjoner i andre land. Dersom en stadig større del av de faktiske CO₂-utslippene i verden ikke finnes i noe nasjonalt utslippsregnskap, blir de ulike stabiliseringsmålene mer komiske enn nyttige.

       Disse medlemmer vil blant annet peke på at utslipp fra for eksempel internasjonal flytrafikk eller eksportert olje og gass også bør inkluderes i de ulike nasjonale klimaregnskapene. Det er reist en debatt om enkelte nasjonale utslipp som f.eks utslipp i forbindelse med eksport av gass, er av en slik art at de bidrar til større reduksjoner i andre land og derfor skal trekkes fra det norske regnskapet. En slik endring måtte i så fall gjennomføres konsekvent, slik at for eksempel utslipp fra produksjon av lette og energieffektive biler produsert i Tyskland og Japan for eksport til Norge, ble trukket fra CO₂-regnskapet i disse landene, fordi de bidrar til lavere utslipp i Norge. En måtte i tillegg legge utslipp som skyldes bilproduksjon i andre land til det norske regnskapet. Det sier seg selv at en slik regnskapsføring av CO₂-utslipp blir umulig å gjennomføre.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til Kristelig Folkepartis program der regionale mål for utslippene av klimagasser og kostnadseffektive miljøtiltak vektlegges, samtidig som en opererer med nasjonale utslippsmålsettinger. Dette medlem vil i denne sammenheng understreke at internasjonalt samarbeid om klimatiltak ikke skal være løsningen for å slippe nasjonale utslippsmålsettinger og kostbare tiltak i Norge, slik Regjeringen og sentrale aktører i klimadebatten later til å tro. En strategi som utelukkende baserer seg på like nasjonale prosentvise utslippsmål ville på den annen side kunne medføre at endel av de klimatiltakene som kunne få størst effekt i en internasjonal kontekst, ikke ville bli gjennomført.

       Etter dette medlems vurdering ville derfor et forpliktende regionalt tak på utslippene av klimagasser f.eks. for OECD-området, fulgt opp av kvantitative reduksjonsmålsettinger for tiden etter århundreskiftet, være svært viktig å få til. Et slikt felles OECD-mål kunne så kombineres med nasjonale utslippsforpliktelser. Dette ville åpne for større muligheter for samarbeid om klimatiltak, slik at de tiltakene som gir de største utslippsreduksjonene og som gir mest miljø per krone blir realisert. Både når det gjelder utslippsforpliktelser og virkemidler er klimakonvensjonen i så måte en førstegenerasjonsavtale.

       Etter dette medlems vurdering burde Regjeringen i de internasjonale klimaforhandlingene ha prioritert arbeidet for et felles kvantitativt OECD-mål. Det ville også kunne motvirke den omfattende Nord-Sør-konflikt som en til tider har opplevd i de internasjonale forhandlingene, særlig i tilknytning til virkemidler som felles gjennomføring. Det er også først innenfor et konsept med nasjonale/felles kvantitative forpliktende mål at en ville være garantert at denne type kostnadseffektive virkemidler ville få et positivt resultat for det globale klimaregnskapet.

       Dette medlem vil vise til at et felles forpliktende OECD-mål på sikt også ville bidra til større vilje i sentrale u-land for selv å begrense utslippene av klimagasser. I denne sammenheng er det også viktig at ingen stater får særbehandling. Når det gjelder transportsektoren internasjonalt, bl.a. flytrafikk og bunkertransport på skip, er det viktig at klimaavtalen fanger opp alle utslipp, og at en kommer fram til en rettferdig fordeling av utslippsansvaret. Dette medlem vil understreke at viljen til å gjennomføre nasjonale klimatiltak i henhold til egne målsettinger vil være avgjørende for Norges troverdighet og mulighet til å få gjennomslag for et slikt konsept i de internasjonale forhandlingene.

4. Felles gjennomføring

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til at det i forbindelse med klimakonferansen i Berlin i april 1995 ble åpnet for pilotprosjekter med såkalt felles gjennomføring av klimatiltak mellom flere land, der tiltak i ett land kan støttes finansielt og teknologisk av et annet land. I denne fasen vil det bare være mulig å føre utslippsreduksjoner i klimaregnskapet i det land der reduksjonen skjer. Norge har vært en sterk pådriver for å utvikle konseptet om felles gjennomføring, og har deltatt i to pilotprosjekter i h.h.v. Mexico og Polen. Det norske bidraget til Mexico-prosjektet er 22,5 mill. kroner, og til Polen-prosjektet 7,5 mill. kroner. Målet med pilotprosjektene er imidlertid å høste erfaringer som gjør det mulig å finne en form for kreditering av giverlandet.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet ser at felles gjennomføring kan være et godt redskap for å få gjennomført tiltak som ellers ikke ville blitt satt i verk.

       Felles gjennomføring kan være en måte å oppnå større globale utslippsreduksjoner som også vil være kostnadseffektive.

       Felles gjennomføring med kreditering vil først være gjennomførbart når det foreligger tidsbestemte, kvantifiserbare utslippsforpliktelser under Klimakonvensjonen. Norge må fortsatt være en pådriver i forhandlingene under Klimakonvensjonen for raskest mulig å nå frem til en protokoll med bindende utslippsforpliktelser. Disse medlemmer ber Regjeringen arbeide for at felles gjennomføring blir et praktisk virkemiddel under Klimakonvensjonen.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti ser at felles gjennomføring kan være et godt redskap for å få gjennomført tiltak som ellers ikke ville bli satt i verk. Disse medlemmer vil imidlertid understreke at felles gjennomføring ikke må bli en måte for de rikeste landene til å kjøpe seg fri fra sine egne forpliktelser og heller ikke må få en utforming der en samarbeider med andre land om å gjennomføre tiltak som ville blitt gjennomført uansett fordi de er lønnsomme. Norge bør ikke være en pådriver for at verdens rikeste land med verdens høyeste CO₂-utslipp skal kunne kreditere sine nasjonale CO₂-regnskaper store reduksjoner når disse reduksjonene faktisk finner sted i andre land.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil derfor be Regjeringen arbeide for at retten til å kreditere utslippsreduksjoner til giverlandet blir sterkt begrenset.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen arbeide for at det ikke gis adgang til å føre finansiering av klimatiltak i andre land som reduksjoner i nasjonale klimagassutslipp før det er etablert et globalt avtaleverk som forplikter industrilandene til å redusere sine utslipp av klimagasser ned til et avtalefestet nivå innen en gitt tidsfrist. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at det i forbindelse med klimakonferansen i Berlin i fjor ble åpnet for pilotprosjekter med felles gjennomføring av tiltak for å redusere utslipp av klimagasser mellom flere land. Felles gjennomføring innebærer at tiltak i ett land kan støttes finansielt og teknologisk av et annet land. Målet med pilotprosjektene er å høste erfaring som gjør det mulig å finne en form for kreditering av giverlandet, dvs. at reduksjoner i utslipp i mottakerlandet skal kunne krediteres giverlandet.

       Disse medlemmer vurderer felles gjennomføring som et godt redskap for å få gjennomført reduksjoner i utslipp av klimagasser. Felles gjennomføring vil særlig kunne virke som et incitament for industriland til å engasjere seg miljøpolitisk i industrialiserende land hvor utslippene av klimagasser forventes å bli særlig høy i årene fremover. Disse medlemmer vil derfor be Regjeringen arbeide for at ordningen med felles gjennomføring benyttes internasjonalt, og at Norge engasjerer seg aktivt i felles gjennomføringstiltak.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti vil advare mot en klimakonvensjon der de rike landene kan kjøpe seg fri fra nødvendige reduksjoner innenfor egne nasjonale grenser. Dette medlem vil imidlertid prinsipielt ikke avvise felles gjennomføring som virkemiddel i klimapolitikken. De relativt høye kostnadene ved klimatiltak i mange vestlige land og de betydelige forskjellene i kostnader mellom land og regioner, understreker behovet for kostnadseffektive klimamekanismer.

       Dette medlem vil imidlertid vise til at de omstillingsbehov reduserte CO₂-utslipp vil medføre for alle land vil gjøre det vanskelig å skille mellom en kostnadseffektiv miljøpolitikk og en tilnærming der det er mer komfortabelt å investere i klimatiltak i utlandet enn på hjemmebane. Dette medlem ser f.eks. ingen grunn til at oljeeksporterende land skal ha særfordeler i denne sammenheng. Nettopp derfor forutsetter gjennomføring av klimatiltak i samarbeid med andre land et skjerpet ambisjonsnivå i de industrialiserte landene når det gjelder utslippsforpliktelser, både for Norges vedkommende og i regional sammenheng.

       Dette medlem viser til at felles gjennomføring må ha som forutsetning, uansett kriterier, at både investor og vertsland har kvantitative utslippsmålsettinger. Dersom dette ikke er tilfelle kan både investor og vertsland øke sine utslipp, samtidig som de oppfyller sine forpliktelser. Forpliktende internasjonale eller regionale tak på utslippene av klimagasser kan bidra til å forhindre dette. Likeledes vil kvantitative målsettinger, klare kriterier for hvilke typer prosjekter og investeringer som kan godtas, samt verifikasjons- og godkjenningsprosedyrer ved en tredjepart være nødvendig for å sikre at totalregnskapet ikke får motsatt fortegn og resulterer i en økning i de globale utslippene.

       Dette medlem vil understreke at dette er utfordringer det vil ta lang tid å finne løsninger på. Derfor er det grunn til umiddelbart å arbeide videre med forslaget om regionale tak og regionalt samarbeid om tiltak for å redusere CO₂-utslippene der kostnadene er lavest. Et eksempel på slikt samarbeid kan f.eks. gjelde konvertering av energi basert på kull til gassbasert energiproduksjon.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, ber Regjeringa opprette et nasjonalt klimafond for bl.a. å finansiere og gjennomføre bilaterale prosjekter.

       Et annet flertall, alle unntatt medlemmet Hillgaar, viser for øvrig til partienes merknader og forslag i Innst.S.nr.195 (1992-1993), jf. St.meld. nr. 51 (1991-1992) (Nord-sør-meldinga) og B.innst.S.nr.3 (1995-1996).

5. Omsettelige utslippskvoter

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til at det er reist ulike forslag om omsettelige utslippskvoter for klimagasser. Et slikt system internasjonalt vil måtte bygge på at alle land i utgangspunktet har rett til å slippe ut en viss mengde klimagasser, men at land som gjennomfører strengere tiltak og reduserer sine utslipp utover dette kan selge den resterende del av kvoten i et marked. Land som vil slippe ut mer enn sin kvote må ha kjøpt kvoter av andre for å kunne gjøre dette. Erfaringen man allerede har fra bruken av slike omsettelige kvoter kan legges til grunn for utviklingen av denne type tiltak.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti mener at det ennå ikke er grunn til å avvise omsettbare utslippskvoter som virkemiddel i klimapolitikken. Det er ingen tvil om at de praktiske vanskelighetene knyttet til en slik ordning er meget store, særlig i internasjonal sammenheng. Etter disse medlemmers vurdering er det imidlertid grunn til å arbeide videre med denne typen kostnadseffektive miljøtiltak, dvs. tiltak som gir mest miljø pr. krone.

       Disse medlemmer viser til at det finnes ulike vurderinger av fordelingsvirkningene av omsettbare utslippskvoter i et Nord-Sør-perspektiv. Enkelte ser denne type kvoteordninger som en potensielt viktig inntektskilde for u-landene og et incitament til etablering av næringsliv i Sør, mens andre mener at fordelingsvirkningene vil være uheldige. Disse medlemmer er ikke rede til å trekke bastante konklusjoner om dette nå. I lys av den usikkerhet som råder om fordelingsvirkningene av omsettbare utslippskvoter bør en imidlertid i første rekke se på denne typen kvotesystemer i en nasjonal og regional/vestlig sammenheng, f.eks. innenfor OECD-området eller EØS-området. En rekke andre forutsetninger må også være innfridd for å sikre at kvoteordningene samlet sett bidrar til reduserte globale utslipp, bl.a. at det eksisterer et tak på utslippene av klimagasser, kvantitative forpliktende målsettinger innenfor det aktuelle området, og at tilfredsstillende verifikasjonssystemer er etablert.

       Disse medlemmer vil for øvrig vise til at det nå arbeides med et system for omsettbare utslippskvoter i Norge for å nå de norske forpliktelsene under svovelprotokollen vedrørende utslipp av SO₂. Etter disse medlemmers vurdering vil dette kunne gi nyttige erfaringer for vurderingen av hvor egnet omsettbare utslippskvoter vil være som virkemiddel også i klimapolitikken.

       Disse medlemmer mener videre det er en forutsetning at det ved innføring foreligger godkjente rammeavtaler og internasjonal enighet om bruken av slike kvoter. Omsettelige kvoter er imidlertid tiltak som ligger litt fram i tid.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil advare mot at det lages et internasjonalt system for omsettelige utslippskvoter fordi et slikt system vil favorisere de rikeste industrilandene der utslippene er høyest fra før og behovene for tiltak størst. Et slikt system vil dessuten være svært vanskelig å administrere og derfor kreve et omfattende byråkrati. Disse medlemmer viser til at man i USA har innført et marked for kjøp og salg av enkelte utslippskvoter på nasjonal basis, og at erfaringene med dette ikke er spesielt positive.

       Komiteens medlemmer fra Høyre understreker at vi og kommende generasjoner ikke har råd til å satse på lite kostnadseffektive miljøtiltak. Derfor må midler til bekjempelse av globale miljøproblemer settes inn der de gir størst virkning. Høyre vil i en slik sammenheng fremheve behovet for omsettelige utslippskvoter.

       Disse medlemmer viser til at det er reist forslag fra Høyre tidligere om omsettelige utslippskvoter for klimagasser. Ordningen har som utgangspunkt at landene innfører målsettinger i tråd med internasjonale avtaler og retningslinjer om å stabilisere og redusere utslipp av klimagasser. Land som gjennomfører utslipp utover sine kvoter kan overføre den resterende del av kvoten i markedet til et eller flere andre land. På denne måten kan markedet brukes i miljøets tjeneste.

       Disse medlemmer mener at en ordning med omsettelige kvoter øker mulighetene til å komme frem til forpliktende internasjonale avtaler om stabilisering og reduksjon av utslipp av klimagasser. Disse medlemmer mener at det er behov for en slik fleksibilitet for lettere å komme frem til internasjonale tiltak, og ber Regjeringen fortsatt arbeide for at ordningen med omsettelige kvoter blir en del av arbeidet internasjonalt med å få i stand felles tiltak mot utslipp av klimagasser.

6. Mulige samarbeidsdområder innen petroleumssektoren

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at det i dag er markedet som regulerer tilbudet av og etterspørselen etter olje, men at OPEC-landene systematisk har samarbeidet om produksjonsreguleringer for å påvirke oljeprisen. Disse medlemmer vil vise til at ca 60 % av dagens oljeproduksjon foregår i land som ikke deltar i OPEC-samarbeidet.

       Disse medlemmer konstaterer videre at den globale produksjonskapasitet i dag langt overstiger etterspørselen etter olje. Ensidige norske reguleringstiltak vil derfor mest sannsynlig bare få betydning for landenes markedsandeler.

       Disse medlemmer vil vise til at norsk sokkel er en av verdens mest utfordrende og kostnadskrevende petroleumsregioner, og er derfor lite egnet til å håndtere direkte produksjonsreguleringer. Disse medlemmer vil imidlertid vise til at Norge tidligere på ensidig og frivillig basis har gjennomført produksjonsreguleringer som et ledd i et internasjonalt samarbeid. Disse medlemmer vil i den forbindelse vise til at Regjeringen har et særlig ansvar for fortløpende å vurdere om Norge bl.a. ut fra miljømessige og økonomiske årsaker igjen bør delta i tilsvarende samarbeidsopplegg internasjonalt.

       Disse medlemmer vil vise til at det kan inntreffe situasjoner hvor det, på tross av de begrensninger som ligger i vår feltstruktur, også i fremtiden kan være i Norges interesse å medvirke til internasjonale samarbeidsløsninger. Disse medlemmer forutsetter at Regjeringen i så tilfelle konsulterer Stortingets organer.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til Kristelig Folkepartis merknader og uttalelser under fjorårets budsjettbehandling, der partiet gikk inn for at Norge tar kontakt med andre oljeproduserende land med sikte på internasjonal enighet om produksjonsbegrensninger og prisstabiliserende tiltak.

C. Norske klimamål og strategier

1. Nasjonal reduksjon

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet Hillgaar, viser til at Norge siden 1989 har hatt som mål at norske utslipp av CO₂ i år 2000 ikke skal være høyere enn nivået i 1989. Denne målsettingen er gjentatt flere ganger av Regjeringen og hadde i St.meld. nr. 46 (1988-1989) om Miljø og utvikling, følgende ordlyd:

« Regjeringens mål er å redusere veksten i CO2-utslippene slik at de stabiliseres i løpet av 1990-årene og senest i år 2000. Regjeringen regner med at utslippene deretter vil kunne reduseres. Sammen med de reduksjonene i KFK og NOx-utslipp som er gjennomført eller foreslått i denne meldingen, vil Norge dermed kunne oppnå en nedgang i de samlede utslipp av gasser som påvirker klima rundt århundreskiftet.

Regjeringens mål er foreløpige og vil bli løpende vurdert i lys av videre utredninger, den teknologiske utvikling og internasjonale forhandlinger og avtaler. »

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til at Norge har som mål at norske utslipp av CO₂ i år 2000 ikke skal være høyere enn nivået i 1989. Denne CO₂-målsettingen tar opp det helt vesentlige poenget at stabilisering av utslippene i år 2000 bare er et delmål på veien mot en utslippsreduksjon i neste århundre. Derfor er det viktig at de tiltakene som settes i verk har et siktemål utover en kortsiktig stabilisering, og at de først og fremst tar sikte på en vesentlig reduksjon av norske klimagassutslipp i første del av neste århundre.

       Dette flertallet viser til at norske utslipp av CO₂ i 1989 var på 35,3 millioner tonn. I meldingen legges det til grunn at utslippene i år 2000 vil være på 40,9 millioner tonn, en økning på 5,6 millioner tonn eller omlag 16 %.

       Dette flertallet mener vi fortsatt skal stå ved målet i klimapolitikken. Men målet i seg selv er ikke miljøeffektivt. Vi må erkjenne at det er handling som må til for å redusere utslippene. Det er derfor viktig at vi ser tiltak i nasjonal- og internasjonal målestokk, samt prioriterer tiltak som har størst effekt på miljøet.

       Dette flertallet mener at det er nødvendig med en fortløpende vurdering av norske miljøtiltak, og ber Regjeringa finne en hensiktsmessig måte å komme tilbake til Stortinget og orienterer om de resultat som oppnås.

       Dette flertallet vil vise til det som er påpekt ovenfor om den helt avgjørende betydning de internasjonale forpliktelser og oppfølgingen av dem vil måtte ha dersom man skal kunne unngå store miljøkriser utover i det 21. århundre, og understreker behovet for en helhetlig klimapolitikk der det nasjonale og det internasjonale arbeidet sees i sammenheng. Dette flertallet viser til at Miljøverndepartementet har ansvaret for koordineringa av Regjeringas klimapolitikk. Dette må ha som konsekvens at dette departementet i størst mulig grad også har budsjettansvaret for de økonomiske virkemidlene avsatt til arbeidet under Klimakonvensjonen. Dette bør i tillegg gjelde konvensjonen om biologisk mangfold. Etter dette flertallets syn vil en overføring av budsjettansvaret for de globale miljøtiltakene også gi et klarere skille mellom rene bistandsmidler og midlene til globale miljøtiltak. Dette må skje i nært samarbeid med andre berørte departementer.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil vise til at en målsetting tilsvarende den i St.meld. nr. 46 senere er gjentatt, blant annet i Langtidsprogrammet for 1993-97. Disse medlemmer vil peke på at de utredninger på klimaområdet som er gjennomført etter at denne målsettingen ble formulert, peker i retning av at problemet er enda mer alvorlig og at behovet for tiltak er enda større enn man regnet med i 1989. Disse medlemmer vil også peke på at det ikke er noe i den teknologiske utvikling etter 1989 som trekker i retning av at det skulle være vanskeligere å stabilisere CO₂-utslippene nå. Det er tvert imot slik at den teknologiske utviklingen i offshore-industrien, i samferdselssektoren og i energisektoren har gjort at en i dag har flere virkemidler å spille på dersom en vil redusere utslippene.

       Disse medlemmer er ikke enig i at en nå skal gå fra målet om å stabilisere CO₂-utslippene i år 2000. Disse medlemmer viser til at da stortingsflertallet sluttet seg til stabiliseringsmålet i Innst.S.nr.273 (1988-1989), la en stor vekt på den signaleffekten en slik nasjonal målsetting kunne ha overfor andre land. Disse medlemmer mener at dersom Norge som det første landet i verden opphever sin nasjonale CO₂-målsetting, vil det ha en minst like sterk signaleffekt, men denne gang med svært negativ virkning.

       Disse medlemmer vil også minne om at en stabilisering av CO₂-konsentrasjonen i atmosfæren vil kreve store reduksjoner i CO₂-utslippene. Disse reduksjonene må komme i vår del av verden der utslippene pr. innbygger er klart høyest.

       Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen legge til grunn i neste Langtidsprogram at norske CO₂-utslipp i år 2000 ikke skal være høyere enn de var i 1989, og at en særlig prioriterer de virkemidler som kan bidra til at norske CO₂-utslipp blir vesentlig redusert i løpet av de neste 20-30 årene. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at de samlede norske utslippene er redusert med 2 % fra 1989 til 1994. Med dagens CO₂-avgift vil CO₂-utslippene ifølge meldingen øke med 16 % frem til år 2000. 70 % av økningen skyldes utslipp fra petroleumssektoren.

       Disse medlemmer mener det er fornuftig å ha en målsetting om å stabilisere utslippene av klimagasser, deriblant CO₂, slik vi har i dag. En slik målsetting utløser kreativitet på forskning, teknologi og kompetanse, bl.a. innen samferdsels- og olje- og gassektoren. Det er viktig at det foretas langsiktige valg av virkemidler som er fornuftig kostnadsmessig og som gir positive miljømessige konsekvenser globalt sett.

       Disse medlemmer viser til at Norges olje- og gassproduksjon gjør det vanskelig å stabilisere Norges CO₂-utslipp på 1989-nivå i år 2000. Det forhindrer likevel ikke at vi som et første delmål har en stabilisering på 89-nivå som målsetting. En slik målsetting skaper i seg selv incentiver til utslippsregulerende tiltak. Det er imidlertid nødvendig å se ulike lands og verdensdelers utslipp i sammenheng. Disse medlemmer vil understreke at det ikke nødvendigvis er noen sammenheng mellom det at Norge oppnår sin målsetting og at verdens klimaregnskap forbedres, jf. utslipp knyttet til norsk gasseksport. Kostnadene ved at Norge i for stor grad baserer seg på ensidige nasjonale tiltak kan bli svært store i forhold til den gevinsten vi kan oppnå i det globale klimaregnskapet.

       Disse medlemmer viser til at det er få land som til nå har innført CO₂-avgift. De norske CO₂-avgiftene er dessuten høyere enn i de fleste andre land som har slik avgift. Disse medlemmer understreker at kostnadene ved økte avgifter i Norge kan bli høye i form av tapt konkurranseevne, samtidig som effekten av ensidige norske utslippsreduksjoner vil være minimale globalt sett. Disse medlemmer mener derfor at det ikke er nasjonaløkonomisk forsvarlig å pålegge norsk næringsliv avgifter som avviker vesentlig fra konkurrentene i andre land.

2. Kostnadseffektiv klimapolitikk

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet Hillgaar, viser til at det i meldingen legges stor vekt på at norsk klimapolitikk skal være kostnadseffektiv og ta sikte på at innsatsen mot utslipp av klimagasser innrettes slik at en oppnår størst mulig globale reduksjoner. Flertallet er enig i at dette skal være et viktig utgangspunkt for utformingen av ulike tiltak og strategier.

       Samtidig vet vi at selv med store utslippsreduksjoner i i-landene, vil den forventede økonomiske utviklingen i u-landene føre til at de samlede globale utslippene øker. Det er derfor viktig at i-landene i tillegg til å redusere egne utslipp bistår med å iverksette tiltak i u-landene for å begrense deres utslippsvekst.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at dersom en skal oppnå IPPCs anbefalinger om reduksjon i de globale utslippene, må reduksjonene i første rekke komme i de rikeste landene.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil imidlertid understreke at kostnadseffektiviteten må ha som sitt utgangspunkt at en sammenligner ulike måter å redusere utslippene av klimagasser og holder fast på at målsettingen er en reduksjon av utslippene. Det har ingenting med kostnadseffektiv miljøpolitikk å gjøre dersom en sammenligner kostnadene ved å gjennomføre ulike nasjonale tiltak med de kortsiktige kostnadene ved å la være å gjennomføre slike tiltak. På kort sikt er det åpenbart billigst å la være å gjøre noe for å redusere utslippene av klimagasser. De langsiktige økonomiske og økologiske kostnadene knyttet til drivhuseffekt og klimaendringer er imidlertid så dramatisk mye høyere enn kostnadene ved å gjennomføre svært mange tiltak at både nasjonale tiltak og norsk finansiering av ulike internasjonale tiltak er miljøpolitisk kostnadseffektive sammenlignet med å la være å gjøre noe for å redusere utslippene.

       Disse medlemmer vil også understreke at selv om det på kort sikt er lavere kostnader knyttet til å skifte ut teknologi i kraftproduksjon og industri i utviklingsland enn i Norge, er det grunn til å tro at den økonomiske veksten i disse landene vil være så sterk at CO₂-utslippene likevel øker kraftig. Dersom en skal oppnå IPPCs anbefalinger om reduksjoner i de globale utslippene, må reduksjonene i første rekke komme i de rikeste landene som i dag har de klart største utslippene pr. innbygger.

       Disse medlemmer vil også minne om at en sammenligning av totale utslipp mellom ulike land er nokså uinteressant i og med at land har høyst ulike folketall. En er nødt til å ha som utgangspunkt at det er utslipp av klimagasser pr. innbygger som skal reduseres og at reduksjonen må være størst der utslippene pr. innbygger er høyest. I Norge slipper hver innbygger ut 8,2 tonn CO₂ i året, mens en gjennomsnittsinnbygger i et u-land slipper ut 1,3 tonn pr. innbygger. Derfor vil norske bidrag til å redusere klimagassutslipp i andre land først og fremst måtte være et supplement til tiltakene vi gjennomfører i Norge.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det er først i en situasjon der norske utslipp går markert ned at det gir mening å diskutere om ytterligere tiltak vil være mest kostnadseffektive om de gjennomføres i Norge eller som en norsk finansiering av tiltak i andre land.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti vil vise til at det innenfor et regionalt tak med ytterligere reduksjonsforpliktelser gir mening å gjennomføre kostnadseffektive klimatiltak. Uavhengig av mulighetene for felles gjennomføring av klimatiltak vil imidlertid de utfordringene klimaproblemene representerer gjøre det nødvendig med betydelige reduksjoner i de norske utslippene av klimagasser.

3. Bruk av naturgass

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og medlemmet Hillgaar, viser til at det i meldinga heter at om lag 70 % av den forventede økningen av klimagassutslipp fra petroleumssektoren antas å komme som en følge av økt produksjon og transport av gass. Det er viktig at vi øker innsatsen til forskning på ny teknologi på dette området, slik at klimagassutslippene kan reduseres.

       Analyser foretatt av norsk gasseksport og CO₂-utslipp, viser at redusert norsk gasseksport fører til økte totale CO₂-utslipp.

       Norsk gass kommer i stedet for kull ved eksport til kraftprodusentene SEP og Electrabel, og erstatter kullbasert bygass i Øst-Tyskland. I Den tsjekkiske republikk har de store miljøødeleggelsene ført til at landet nå må ta i bruk annen type energi. Det er derfor grunn til å tro at en eventuell eksport av norsk gass til Den tsjekkiske republikk vil gi en miljøgevinst ved at dette erstatter kull som energikilde.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at det i meldingen heter at omlag 70 % av den forventede økningen av klimagassutslipp fra petroleumssektoren antas å komme som en følge av økt produksjon og transport av gass. Det innebærer at omlag halvparten av den totale utslippsøkningen på 16 % fra 1989 til 2000 kommer som et resultat av gassproduksjon og transport. Disse medlemmer vil også vise til at det i meldingen legges vekt på at økningen i de norske CO₂-utslippene ikke er så alvorlig når det i så stor grad skyldes gasseksport, fordi eksport av naturgass fører til større utslippsreduksjoner i andre land enn økningen i Norge.Disse medlemmer mener at denne analysen av årsak og virkning når det gjelder norske CO₂-utslipp er høyst diskutabel både når det gjelder årsaken til norske utslipp og virkningen av dem i andre land.

       Disse medlemmer kan ikke uten videre godta påstanden om at 70 % av de økte utslippene av klimagasser skyldes norsk gasseksport. I en rapport fra Erik Lindeberg blir det beregnet at som et resultat av vedtatte utbygginger vil 37 % av økningen i CO₂-utslippene på 5,6 millioner tonn komme fra oljeproduksjon og metanolfabrikken på Tjeldbergodden. Dersom en også regner inn felt det i dag eksisterer utbyggingsplaner for, men som ikke er vedtatt i Stortinget, vil 46 % av utslippsøkningen stamme fra oljevirksomheten og metanolfabrikken og 26 % fra gassproduksjon og transport.

       Disse medlemmer mener at en sannsynlig effekt av norsk gasseksport er at den fører til enkelte utslippsreduksjoner i andre land. Det finnes imidlertid ingen tall som påviser dette konkret, og det er også vanskelig å peke på kullkraftverk som er nedlagt som et resultat av norsk gasseksport. Disse medlemmer vil også peke på at selv om gass i en del sammenhenger faktisk erstatter olje og kull, har gasseksporten også den virkning at det økte tilbudet på markedet gir lavere energipriser og dermed dårligere vilkår for fornybare energibærere som bioenergi, solvarme og vindkraft.

       Disse medlemmer vil derfor advare mot en norsk klimastrategi som legger vekt på at vi kan øke våre utslipp kraftig i årene som kommer, fordi disse utslippene skyldes at vi eksporterer gass til andre land som erstatter olje og kull. Det faktiske forholdet er at norske utslippsøkninger i stor grad skyldes at Norge eksporterer olje til andre land, og at denne oljen bl.a. fortrenger ulike fornybare energikilder.

       Disse medlemmer vil dessuten peke på at satsing på gasseksport som en del av en helhetlig norsk klimastrategi ville være adskillig mer troverdig dersom en helt konsekvent gikk inn for å redusere alle andre utslipp enn de som er et direkte resultat av gassalg til kontinentet. Så lenge norske utslipp fra oljeproduksjon og samferdsel også øker, er det vanskelig å hevde at summen av norsk klimapolitikk i dag bidrar til en reduksjon i de globale utslippene.

       Disse medlemmer vil også peke på at det å bygge et gasskraftverk i Norge basert på fritak fra CO₂-avgifter ville undergrave en slik klimastrategi fordi virkningen av en slik utbygging ville være økte norske CO₂-utslipp og en relativt ineffektiv utnyttelse av naturgassen. Disse medlemmer vil komme tilbake til dette spørsmålet når stortingsmeldingen om innenlandsk bruk av gass skal behandles i Stortinget.

D. Norske tiltak mot klimaendringer

1. Sektorovergripende virkemidler

« Grønn Skattekommisjon »

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet Hillgaar, viser til Stortingets vedtak som lyder: « Stortinget ber Regjeringen oppnevne en « Grønn Skattekommisjon » i tråd med flertallets merknader i B.innst.S.nr.I (1994-1995). »

       Flertallet viser til at når det gjelder avgiftsnivået har Regjeringen konkret bedt om at Grønn Skattekommisjon vurderer endringer i CO₂-avgiftens struktur, grunnlag og nivå. Grønn Skattekommisjon utreder hvilken rolle skatte- og avgiftspolitikken kan spille for å oppnå økt sysselsetting og et bedre miljø i et langsiktig perspektiv. Kommisjonen skal blant annet drøfte nærmere på hvilke områder det kan være hensiktsmessig å endre/innføre miljøbegrunnede skatter og avgifter, og vurdere alle avgiftstyper/nivå på kort og lang sikt.

       Flertallet mener at vurderingen bør innbefatte de avgiftsnivåer som er tatt opp i forbindelse med denne meldinga. Flertallet forutsetter at konklusjonene fra Grønn Skattekommisjon blir vurdert allerede i Regjeringens forslag til Langtidsprogram, som legges fram i januar/februar 1997, og at enkelte tiltak søkes innarbeidet allerede i statsbudsjettet for 1997.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener derfor at alle eventuelle endringer når det gjelder skatter og avgifter, ikke skal behandles i denne meldinga.

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener at avgifter bør benyttes som virkemiddel i klimapolitikken, men at avgiftene i større grad enn i dag må være miljømessig begrunnet, dvs. at det er maktpåliggende å vise til miljømessige konsekvenser av å innføre eller opprettholde avgiften. Disse medlemmer mener at avgiftssystemet i dag i for stor grad er proveny-begrunnet og ikke miljøbegrunnet. Avgifter må dessuten ses i et internasjonalt perspektiv og i forhold til bruk av frivillige avtaler. Disse medlemmer vil i den forbindelse vise til « Grønn Skattekommisjon », som er opprettet for å utrede hvilken rolle skatte- og avgiftspolitikken kan spille for å oppnå økt sysselsetting og et bedre miljø i et langsiktig perspektiv. Kommisjonen vil fremlegge innstilling sommeren 1996, og disse medlemmer vil vente til da med evt. nye forslag på skatte- og avgiftssiden.

CO₂-avgiften

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til at CO₂-avgiften ble innført i Norge i 1991 for å gjøre produkter og aktiviteter som medfører CO₂-utslipp dyrere sammenliknet med andre produkter og aktiviteter. CO₂-avgiften har sammen med andre virkemidler ført til at norske utslipp er lavere enn de ellers ville vært, bl.a. innen petroleumssektoren.

       Flertallet mener at CO₂-avgiften også i framtida skal være et sentralt virkemiddel i arbeidet for å redusere norske utslipp av klimagasser. Dels kan en gjøre miljøskadelig adferd mindre lønnsom og dels kan en bruke inntekter fra en slik avgift til å støtte andre og mer miljøvennlige alternativer. Avgiften vil gjøre energisparende tiltak mer lønnsomme. Vi har i dag verdens høyeste CO₂-avgift. Norge må være en pådriver i arbeidet med å innføre en CO₂-avgift i EU- og OECD-landene. Det bør også arbeides på internasjonalt plan for innføring av skatt på bruk av naturressurser.

       Flertallet viser til at CO₂-avgiften og den øvrige virkemiddelbruk bør legges opp slik at den stimulerer til et teknologiskifte - i retning av teknologi med lavere utslipp og høyere energieffektivitet - som vil være nødvendig i samfunn og næringsliv for å kunne motvirke alvorlige klimaendringer.

       Det er viktig å stimulere til kompetanseoppbygging og informasjon bl.a. for å kunne høste full effekt av miljøavgiftene ved å spre kunnskap om hvordan forbrukere og andre aktører kan redusere sine utslipp. Dette gjelder både mht. stasjonær energibruk og transport. Regionale enøksentre, Opplysningskontoret for energi og miljø (OFE), energiverkene og oljeselskapene er sentrale aktører for slikt informasjonsarbeid i energisektoren.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil peke på at når de totale norske utslippene har økt de siste årene, skyldes ikke dette at CO₂-avgiften er uten virkning, men at norsk oljeproduksjon har økt kraftig og at avgiftsnivået til nå ikke har vært høyt nok til å endre valg av energibærere på en mer grunnleggende måte.

       Disse medlemmer vil også peke på at de land som i dag ligger i forkant når det gjelder strenge miljøregler og høye miljøavgifter, vil ha et konkurransefortrinn i det øyeblikk andre land innfører tilsvarende avgifter.

       Disse medlemmer vil vise til at det er en rekke unntak fra CO₂-avgiften og at det også er en rekke ulike avgiftssatser. Disse medlemmer mener at alle unntakene og variasjonene i avgiftssatser kan skape visse problemer når det gjelder oppslutning om avgiften og miljøeffekten av den. Disse medlemmer vil peke på at et alternativt utgangspunkt kunne vært at CO₂-avgiften skal være lik for alle utslipp, men at enkelte bedrifter eller sektorer i samfunnet som rammes hardere enn tilsiktet skal få disse innbetalingene helt eller delvis tilbakebetalt i form av tilskudd til andre deler av sin virksomhet. Det innebærer at CO₂-avgiften må utformes på en kostnadseffektiv måte slik at avgiften er basert på en fast sats pr. kg karbon, mens eventuelle tilskudd til den samme virksomheten bygger på andre kriterier. En slik innretning av avgiften vil gjøre det lettere å stimulere ENØK-tiltak og bruk av miljøteknologi på områder der en i dag av ulike årsaker ikke kan bruke høyeste avgiftssats.

       Disse medlemmer vil også peke på at nivået på CO₂-avgiften har stått stille i flere år. Det betyr at Norge i dag ikke lenger er et pådriverland på samme måte som da CO₂-avgiften i sin tid ble innført. Disse medlemmer mener derfor at CO₂-avgiften i årene som kommer skal økes slik at den bidrar til en overgang fra fossile til fornybare energikilder og til en nedgang i CO₂-utslippene.

NO_x-avgift

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at mens det eksisterer en egen CO₂-avgift som har som mål å redusere utslippene av denne klimagassen , finnes det i dag ingen tilsvarende NO_x-avgift. En grunn til dette er at det er vanskelig og kostnadskrevende å foreta nøyaktige målinger av alle de ulike utslippene fra små utslippskilder, og derfor også vanskelig å utforme et godt avgiftssystem. En stor del av avgiftene stammer dessuten fra samferdselssektoren der en må kunne gå ut fra at en vil oppnå mye av den samme effekten ved i stedet å øke CO₂-avgiften.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener imidlertid at det bør innføres en egen NO_x-avgift på norsk sokkel, slik at de store utslippskildene der får en klarere interesse av å gjennomføre kutt i NO_x-utslippene fra olje- og gassvirksomheten. Disse medlemmer vil foreslå:

       « Stortinget ber Regjeringen legge fram forslag om en egen NO_x-avgift for petroleumssektoren, og samtidig legge fram en vurdering av om en NO_x-avgift kan brukes også på andre områder. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener det er behov for å redusere utslippene av NO_x og viser i den forbindelse til de tiltak som er foreslått i meldingen. Disse medlemmer ønsker ikke å innføre en egen NO_x-avgift på det nåværende tidspunkt, men vil vise til mulighetene for å innarbeide reduksjonsmål i frivillige forpliktende avtaler med næringslivet. Disse medlemmer vil for øvrig komme tilbake med en nærmere vurdering av dette spørsmålet i forbindelse med behandlingen av Grønn Skattekommisjon.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at en har hatt gode erfaringer med innføring av en egen NO_x-avgift i Sverige, der en bl.a. har operert med en tilbakeføringsordning for inntektene fra avgiften til industrien. Dette medlem mener derfor at en tilsvarende ordning bør vurderes innført i Norge slik at de store utslippskildene i ulike sektorer får et sterkere incentiv til å gjennomføre større kutt i NO_x-utslippene.

       Dette medlem vil foreslå:

       « Stortinget ber Regjeringen utrede et opplegg for en egen NO_x-avgift og legge dette fram i forbindelse med avgiftsopplegget for oppfølgingen av Grønn Skattekommisjon. »

Lokale miljø-/klimaplaner

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, mener at kommunene og fylkene må trekkes mer aktivt inn i arbeidet med å få redusert norske utslipp av klimagasser. Utslipp kan ha direkte sammenheng med vedtak fattet i fylkesting eller kommunestyrer. Vi mener derfor at alle kommuner og fylker i framtida bør ha et bevisst forhold til klimapolitiske konsekvenser av vedtak som fattes og mener at dette best kan gjøres ved å utarbeide lokale miljø-/klimaplaner. Disse planene må inneholde en oversikt over de lokale utslippskildene og ulike tiltak som kan gjennomføres for å få utslippene i de enkelte sektorene ned.

       Flertallet mener slike tiltak er god videreføring av MIK-prosjektet og Agenda 21. Kommunenes arbeid med ulike typer miljøplaner bør ses i sammenheng med bærekraftig forbruk og produksjon.

       Flertallet vil understreke at tiltak for samordning mellom privat og offentlig parkeringsavgift samt arealplanlegging er områder der den enkelte kommune har ansvar og myndighet til å gjennomføre miljøtiltak.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at plan- og bygningsloven forutsetter et aktivt engasjement av den kommunale og fylkeskommunale sektor i miljøspørsmål. Disse medlemmer mener derfor at det om nødvendig bør stimuleres til at miljøpolitiske hensyn integreres i all kommunal og fylkeskommunal planlegging og i alle investeringsbeslutninger.

2. Tiltak i petroleumssektoren

       Komiteens flertall , alle unntatt medlemmet Hillgaar, viser til at CO₂-utslippene fra petroleumsvirksomheten i 1993 utgjorde 23 % av de totale norske utslippene og at denne andelen er raskt stigende. NO_x-utslippene fra petroleumssektoren utgjorde på samme tidspunkt 13 % av de totale norske utslippene. Veksten i utslippene skjer til tross for at det er gjennomført flere utslippsreduserende tiltak, blant annet er CO₂-utslipp fra fakling redusert. CO₂-avgiften har hatt stor betydning for de resultatene man har fått på sokkelen.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at petroleumssektoren er en av de viktigste inntektskildene i Norge. Mye av dagens tjenestebehov dekkes av inntekter derfra. Disse medlemmer viser til at petroleumsnæringas egne miljøtiltak har fungert godt, og disse medlemmer forutsetter at dette miljøarbeidet videreføres og forsterkes.

MILJØSOK

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet Hillgaar, viser til at statsråd Jens Stoltenberg i 1995 opprettet MILJØSOK som et nytt samarbeidsforum for petroleumsindustrien og myndighetene, etter mønster av NORSOK.

       Hovedhensikten med MILJØSOK er å komme fram til nye, framtidsrettede tiltak som i praksis medfører at norsk petroleumsvirksomhet i ytterligere grad tar omsyn til vitale miljøutfordringer. Sluttrapporten med tilhørende anbefalinger fra MILJØSOK ventes å foreligge innen utgangen av 1996.

       Flertallet viser til at MILJØSOK er i gang med sitt arbeide. Arbeidsgruppa foretar en gjennomgang og drøfting av aktuelle nye tiltak i klima- og miljøpolitikken, for på dette grunnlag å framsette konkrete forslag til tiltak som optimaliserer virkemiddelbruken på norsk sokkel.

       Flertallet er kjent med at det nå arbeides med ny teknologi innenfor offshore-næringen, f.eks. geotermisk varme som elektrisitetskilde til plattformene, samt ny gassturbinteknologi. Dette bør kunne gi både miljømessig og økonomisk gevinst. Dette er eksempler på sentrale typer av tiltak som vurderes under arbeidet i MILJØSOK.

Utvinningstempo

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil understreke at hovedgrunnen til veksten i de totale norske CO₂-utslippene er de økte utslippene fra petroleumsvirksomheten, og at denne økningen skyldes den kraftige økningen i utvinningstempoet. Disse medlemmer vil også minne om at alle tidligere anslag over forventet petroleumsproduksjon i fremtiden har undervurdert den faktiske produksjonen på en dramatisk måte. I dag er norsk oljeproduksjon omlag tre ganger så stor som en regnet med at den ville være i 1985, og omlag dobbelt så stor som en regnet med i 1990.

       Disse medlemmer mener derfor at det norske oljeutvinningstempoet er for høyt og må reduseres dersom en skal klare å oppnå en nedgang i utslippene av CO₂ og NO_x. Disse medlemmer er enig med Regjeringen i at utbygging av nye gassfelt kan være miljøpolitisk riktig dersom effekten av dette er at en erstatter kullkraftverk og direkte bruk av kull og olje i andre land.

       Disse medlemmer mener at en må bidra til et lavere utvinningstempo i norsk petroleumsproduksjon ved å gå langsommere frem ved åpning av nye områder for letevirksomhet, ved å foreta en tidsmessig forskyving av nye konsesjonsrunder, ved å la være å bygge ut felt i spesielt sårbare områder og til dels også ved utsetting av nye utbygginger.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener dessuten at en direkte produksjonsregulering på norsk sokkel må ha som mål å redusere norsk oljeproduksjon samtidig som gassproduksjonen er stor nok til å oppfylle de kontraktene som allerede er inngått.

       Disse medlemmer mener at en bør gjøre bruk av petroleumslovens muligheter til å redusere produksjonen ved å fastsette andre produksjonsforløp enn det som tidligere er godkjent.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti ser ikke direkte ensidige produksjonsreguleringer som et egnet virkemiddel for å redusere utvinningstempoet i norsk petroleumsvirksomhet med mindre det eksisterer et internasjonalt samarbeid med andre oljeproduserende land om prisstabiliserende tiltak.

Elektrifisering av plattformer

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet Hillgaar, viser til at energiproduksjon i gassturbiner på sokkelen står for omlag 75 % av CO₂-utslippene og 55 % av NO_x-utslippene på sokkelen. Dersom en klarer å redusere disse utslippene vesentlig, vil det være et bidrag for å få ned norske utslipp.

       Flertallet viser til at det kan benyttes el-kraft i petroleumsvirksomheten. Prosessering av Troll-gassen på Kollsnes skjer ved bruk av vannkraft og skjer derfor uten utslipp av CO₂. Også plattformene på Troll-feltet er elektrifisert.

       Flertallet mener derfor at en må vurdere elektrifisering som løsning også ved andre nye utbygginger. Kostnadene ved en slik investering må vurderes opp mot det en sparer inn på driften og den klimapolitiske gevinsten en kan hente ut av et slikt tiltak. Det er foretatt beregninger som viser at elektrifisering av en del felt på norsk sokkel vil kunne redusere norske CO₂-utslipp med 6 millioner tonn, noe som utgjør omlag 15 % av de totale norske utslippene.

       Flertallet ber Regjeringen om å utarbeide en oversikt over energimengden og kostnaden ved å elektrifisere olje- og gassfelt på norsk sokkel.

       Flertallet ber om at det ved utarbeidelse av Plan for utbygging og drift (PUD) skal pålegges oljeselskapene å legge fram en vurdering av elektrifisering av installasjonene framfor å bruke gassturbiner.

       Flertallet fremmer forslag i tråd med dette.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil understreke at det stramme energimarked en om kort tid kan stå overfor i Norge viser at en satsing på ENØK og nye fornybare energikilder er helt nødvendig. Mulige elektrifiseringstiltak ville ellers måtte basere seg på import av bl.a. kullkraft fra andre land, noe som vil medføre at miljøgevinsten i et klimapolitisk perspektiv vil forsvinne. Under en slik forutsetning mener disse medlemmer at det bør være en målsetting å elektrifisere flere plattformer på norsk sokkel. I denne sammenheng bør også kostnadseffektivitetshensyn vektlegges. Det er i så måte mest hensiktsmessig å vurdere kostnadene ved elektrifisering av nye installasjoner.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til de forslag som er fremmet av miljøstiftelsen Bellona, bl.a. om elektrifisering av oljeplattformer, bygging av gasskraftverk på oljeinstallasjoner på sokkelen, deponering av eksosgass eller CO₂ i grunnen, utnytting av nye fornybare energikilder, bruk av mer effektive turbiner, gjenvinning av fakkelgass og gjenvinning av olje ved brønntesting.

       Disse medlemmer mener at disse forslagene er interessante og at de kan ha betydelig miljømessig potensiale. Disse medlemmer ber derfor Regjeringen utrede mulighetene og begrensningene ved de nevnte tiltakene slik de er foreslått av Bellona.

       Disse medlemmer foreslår:

       « Stortinget ber Regjeringen utrede tekniske, økonomiske og praktiske muligheter og begrensninger ved følgende tiltak:

-	elektrifisering av oljeplattformer

-	bygging av gasskraftverk på oljeinstallasjoner på sokkelen

-	deponering av eksosgass eller CO2 i grunnen

-	utnytting av nye fornybare energikilder som sol og vind

-	bruk av mer effektive turbiner

-	gjenvinning av fakkelgass.»

Reinjisering av CO₂

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet Hillgaar, viser til at Sleipner Vest-plattformen skal skille CO₂ fra naturgassen, og føre CO₂ tilbake i reservoaret. Slik injeksjon er velkjent for å øke oljeutvinningen, men er ikke tidligere blitt gjort av miljøhensyn.

       Flertallet viser til at det i dag pågår forskning for å redusere kostnadene ved utskilling og injisering av CO₂ fra plattformer og turbiner. Flertallet fremmer forslag i tråd med dette.

Deponering av CO₂

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet Hillgaar,viser til forskning omkring deponering av CO₂ på store havdyp, og mener det er viktig med videre forskning, bl.a. for å sikre at det ikke har negative virkninger på det maritime miljøet. Dette for å få avklart om deponering av CO₂ i havet kan være et realistisk alternativ for å redusere CO₂-utslippene fra petroleumssektoren.

       Flertallet viser til at CO₂-deponering aldri tidligere har vært gjort. Det vil trolig la seg gjennomføre rent teknisk ved hjelp av kjent og tilgjengelig teknologi. Energiforbruket ved destillasjon av avgasser og pumpekostnader vil kunne være betydelig. De totale kostnadene som knytter seg til en slik prosess blir lett svært høye. Det er også en del usikkerhet knyttet til hvordan CO₂ i sine ulike former (flytende, hydrat, oppløst) reagerer med sjøvannet og de økologiske virkningene på slike havdyp.

Gassturbiner

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet Hillgaar, vil vise til at det i dag finnes tilgjengelig teknologi i form av nye og mer energieffektive gassturbiner som kan benyttes på norsk sokkel. Denne teknologien bør tas i bruk, slik at utslippene av CO₂ ved transport av gass kan gå ned. Dette bør også gjelde lav-NO_x-brennere.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, viser til at Norne-prosjektet har besluttet å ta i bruk brennkamre som gir lave utslipp av NO_x i turbinene om bord på produksjonsskipet. Dette er et ledd i miljø- og sikkerhetstiltakene i forbindelse med utbyggingen av feltet. Tidligere har også Åsgård-prosjektet besluttet å anvende slikt utstyr.

Fakling

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet Hillgaar, viser til at fakling står for omlag 10 % av CO₂-utslippene på norsk sokkel. Denne andelen har gått markert ned de siste årene. Faklingen har blitt halvert i de siste 4-5 årene. Et visst faklingsnivå er nødvendig av sikkerhetsmessige grunner, men flertallet vil likevel understreke at det fortsatt er potensiale for ytterligere nedgang i disse utslippene.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener at en i første omgang må gjøre ny teknologi som reduserer utslippene, mer lønnsom ved å øke den generelle CO₂-avgiften.

       Disse medlemmer viser til at på norsk kontinentalsokkel er det forbudt å brenne gassen som frigjøres ved produksjon av olje uten godkjenning. Regjeringen har likevel gitt tillatelse til en betydelig fakling utfra ulike tekniske forhold. Når tillatelse har blitt gitt, har begrunnelsen gjerne vært av økonomisk art.

       Disse medlemmer viser til at det er mulig å redusere faklinga. Dette kan bl.a. skje gjennom endringer i prosessen på petroleumsinnretningene, avpassing av produksjon til prosesseringskapasiteten, gjenvinning av naturgass og nedstenging av pilotflammen.

       Disse medlemmer mener at når produksjonstillatelse blir gitt, bør maksimumsmengden av gass som blir tillatt faklet settes så lavt at bare fakling av akutte sikkerhetsgrunner blir tillatt.

Letevirksomhet og brønntesting

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet Hillgaar, viser til at letevirksomhet og brønntesting i dag er unntatt fra CO₂-avgiften på flyttbare leterigger i inntil 30 dager.

       Et annet flertall, medlemmene fra Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, peker på at brønntesting på sokkelen medfører utslipp av CO₂. Dette flertallet viser i den forbindelse til at oljeproduksjonsskipet M/V Crystal Sea ble bygget i 1994 med sikte på å redusere utslippene fra brønntesting. Med den nye teknologi Crystal Sea representerer, vil utslippene ved brønntesting stort sett kunne unngås. Til tross for dette var det kun Statoil som i 1995 valgte å benytte seg av dette tilbudet. Dette flertallet viser til de kapasitetsbegrensninger som foreløpig eksisterer for gjenvinning av olje ved brønntesting, men at det nå er dokumentert at aktuell teknologi er tilgjengelig på kommersielle vilkår.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener at når det gjelder brønntesting skal operatørene ved planlegging av boring legge fram forslag til hvordan testingen skal gjennomføres med henblikk på ingen/sterk reduksjon av utslipp fra slik testing.

       Det eksisterer i dag muligheter for reduksjon av utslippene fra brønntesting gjennom oppsamling i et spesialskip. Selskapene bør varsles om at avgiften kan bli utvidet til disse områdene, dersom kapasiteten for oppsamling av olje fra brønntesting ikke blir tilfredsstillende utnyttet.

       Disse medlemmer vil påpeke at mengden av testet olje i dag blir rapportert til Oljedirektoratet. Det er med bakgrunn i disse rapportene at Oljedirektoratet deretter beregner utslippene av ulike gasser.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at unntaket fra CO₂-avgiften gjør at disse virksomhetene ikke har den samme stimulansen til å forbedre teknologien og dermed redusere utslippene som øvrige deler av petroleumsvirksomheten. Disse medlemmer vil også peke på at brønntesting der en brenner opp den produserte oljen også er et eksempel på en meget dårlig ressursutnyttelse i tillegg til at det medfører betydelige utslipp av CO₂. Det finnes i dag teknologiske løsninger på dette, men uten CO₂-avgift er gevinsten ved å samle opp den produserte oljen for liten.

       Disse medlemmer vil derfor gå inn for at alle CO₂-utslipp fra petroleumsvirksomheten skal omfattes av CO₂-avgiften.

       Disse medlemmer foreslår:

       « Stortinget ber Regjeringen legge fram forslag om at alle utslipp fra petroleumsvirksomheten dekkes av CO₂-avgiften. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil be Regjeringen vurdere utslippsbegrensende tiltak, f.eks. ved frivillige avtaler med oljebransjen om utslippsreduksjoner ved brønntesting. Disse medlemmer ber om at det innføres en rapporteringsplikt for utslipp fra brønntesting på sokkelen, og at det innenfor et nærmere angitt tidsrom stilles krav til resultater i form av betydelige utslippsreduksjoner. Dersom reduksjoner i utslippene ikke har funnet sted innen den avtalte tidsfrist, vil det være aktuelt å innføre avgiftspolitiske tiltak, f.eks CO₂-avgift, på brønntesting på sokkelen.

       Disse medlemmer foreslår:

       « Stortinget ber Regjeringen å innføre en rapporteringsplikt for utslipp fra brønntesting på sokkelen, og å stille krav om resultater i form av betydelige utslippsreduksjoner innen en avtalt tidsfrist. »

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil gå inn for et pålegg om at olje skal oppsamles og gjenvinnes ved brønntesting. Dette medlem foreslår:

       « Stortinget ber Regjeringen utforme et påbud om at olje skal oppsamles og gjenvinnes ved brønntesting. »

3. Tiltak i transportsektoren

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til at person- og varetransporten står for omlag 35 % av de norske CO₂-utslippene. Meldingen legger til grunn at disse utslippene vil øke fram mot år 2025. Dette på tross av at teknologiske framskritt og strengere utslippskrav gjør at utslippene vil øke mindre enn trafikkveksten.

       Hele 60 % av NO_X-utslippene i 1993 kommer fra transportsektoren. Med dagens tiltak vil det bare være en svak reduksjon av disse utslippene fram mot år 2025. I motsetning til NO_X-utslipp på sokkelen gir NO_X-utslippene fra trafikken lokale helsevirkninger som påfører oss miljøkostnader.

       Flertallet viser til at det fremmes en samlet plan for samferdsel våren 1996, og at det foregår drøftinger av virkemiddelbruken innen samferdselssektoren der målet er å oppnå miljømessige gode løsninger.

       Flertallet viser videre til et prosjekt Statens Kartverk, Telenor og Veidirektoratet er med i. Formålet der er å effektivisere tungtransporten i Norge med bruk av datainformasjon. Dette vil resultere i effektivisering og reduksjon av tungtrafikken. Det er viktig at slik forskning videreføres.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener at ambisjonsnivået må være at de totale CO₂-utslippene fra transportsektoren ikke skal være høyere i år 2000 enn de var i 1989, og at målet deretter skal være en vesentlig reduksjon av utslippene.

       Disse medlemmer viser videre til at meldingen legger til grunn at veksten i transportomfanget fram mot år 2025 vil være så stor at det ikke slår ut i særlig store utslippsreduksjoner. Disse medlemmer mener at ambisjonsnivået må være adskillig høyere enn dette.

       Komiteens medlemmer fra Høyre understreker at samferdselsrelaterte avgifter i dag i liten grad stimulerer til optimale prioriteringer i forhold til en miljøorientert samferdselspolitikk. Det er store gevinster å hente på å føre en mer helhetlig og miljøorientert samferdselspolitikk. Disse medlemmer mener at miljøpolitiske målsettinger idag ikke i tilstrekkelig grad ivaretas i samferdselssektoren. Det er imidlertid grunn til å understreke at et klimapolitisk perspektiv i samferdselspolitikken kan komme i konflikt med en del distriktspolitiske målsettinger. Spredd bosetning øker transportbehovene og er utslippsbelastende i form av økt trafikk. De distriktspolitiske bosettingsmålsettingene må derfor tas hensyn til når nivået på transportrelaterte avgifter blir fastsatt.

       Disse medlemmer viser til forslag fra Høyre om en mer helhetlig samferdselspolitikk, og viser til de positive miljøeffekter en slik helhetlig samferdselspolitikk vil gi. Disse spørsmål vil bli behandlet i en stortingsmelding om samferdsel, som vil bli fremlagt våren 1996.

       Disse medlemmer viser til at den norske bilparken er en av Europas eldste og mest miljøforurensende, og viser i den forbindelse til Høyres merknader i finanskomiteens innstilling om bilavgifter i desember 1995. Disse medlemmer mener det er ytterligere behov for tiltak for å få en mer miljøvennlig bilpark og bilpolitikk i Norge.

Drivstoffavgifter

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at utslipp fra personbiler sammen med utslipp fra petroleumsvirksomhet er underlagt den høyeste CO₂-avgiften i dag. Lav råoljepris fører likevel til at drivstoff til kjøretøyer ikke er spesielt dyrt i dag i forhold til tidligere, og sammenlignet med den generelle inntektsutviklingen er drivstoff langt billigere enn før.

       Disse medlemmer vil derfor peke på at en kostnadseffektiv miljøpolitikk som har som mål å redusere utslippene av klimagasser og NO_x fra samferdselssektoren, er nødt til å vri avgiftene slik at det blir billigere å eie bil og dyrere å bruke den. Avgiftene folk betaler bør i den grad det er mulig innrettes slik at de er høyest der det finnes et godt utbygget alternativ til personbil og lavest der det ikke er realistisk å skape noe slikt alternativ.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at CO₂-avgiften på drivstoff må økes, men at denne økningen skal skje parallelt med en reduksjon og geografisk differensiering av årsavgiften.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti mener at CO₂-avgiften på drivstoff må økes. Hensynet til en geografisk differensiering og ulikheter i mulighetene for å benytte seg av kollektive transportmidler kan bedre ivaretas ved innføring av et system for vegprising. Etter disse medlemmers vurdering er vegprising således et mer velegnet virkemiddel for å redusere bilbruken, fremfor en kombinasjon med differensierte årsavgifter.

El-biler

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet Hillgaar, viser til utviklingen av el-biler de senere år og peker på at slike miljøvennlige fremkomstmidler har et stort potensial især i bytrafikken.

       Flertallet ber om at departementet tar opp muligheten for en opptrappingsplan i offentlige etater for bruken av elbiler og andre kjøretøy med lavt utslipp.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener det er grunn til å regne med at utslippskravene for avgassutslipp fra biler vil bli stadig strengere i en rekke andre land etter hvert. For å fremskynde en slik utvikling har California bestemt at 2 % av alle biler som selges fra 1998, skal være såkalte null-utslipps-biler, og at denne andelen skal økes til 10 % i år 2003. Disse medlemmer mener at et slikt vedtak er positivt, og at det sannsynligvis vil være de landene som setter strenge krav tidlig som også vil høste økonomiske fordeler av en omlegging fra tradisjonelle biler til el-biler og bio-biler.

       Disse medlemmer mener at Norge skal ligge i forkant når det gjelder å erstatte deler av bilparken med el-biler, og mener at følgende tiltak skal iverksettes for å oppnå dette:

-	Det bygges ut en infrastruktur med ladestasjoner.

-	Stat og kommune bør i fremtiden kjøpe el-biler dersom de ikke skal dekke oppgaver som gjør dette umulig.

-	El-biler tildeles spesielle parkeringsplasser med ladestasjoner.

-	Det legges til rette for produksjon av el-biler i Norge.

Hydrogen og metan

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet Hillgaar, viser til at Stortinget har tidligere diskutert bruken av hydrogen som drivstoff i transportsektoren. Flertallet viser til at hydrogengass representerer svært interessante muligheter som miljøvennlig drivstoff. Fordelen ved hydrogen i forhold til dagens energiformer er at det ved forbrenning av hydrogen ikke dannes CO₂ eller andre miljøgifter. Hydrogen er bl.a. satt høyt på den energipolitiske dagsorden i EU, noe som har resultert i betydelig FoU-innsats og teknologiutvikling på området.

       Flertallet viser til at norsk industri allerede har kompetanse og teknologiske forutsetninger for å igangsette pilotprosjekter relatert til hydrogen.

       Flertallet ser prosjektet til Stor-Oslo Lokaltrafikk as (SL) som et godt eksempel på at dette lar seg gjennomføre. SL vil fra 1997 kunne ta i bruk busser som går på hydrogen.

       Videre er flertallet kjent med at det bl.a. på Grønnmo fyllplass i Oslo brennes metangass. Slik metangass bør konverteres til bruk i transportsektoren eller annen energi. I Bergen samarbeider Vestgass as med tre lokale busselskap om at halvparten (20) av nye busser som for framtida kjøpes inn skal gå på gass.

       Flertallet ber Regjeringa ta initiativ for å få slike prosjekt realisert i samarbeid med de berørte parter og kommunene.

       På denne bakgrunn fremmer et annet flertall, medlemmene fra Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen aktivt stimulere til igangsetting av pilotprosjekter relatert til hydrogen som energibærer med utgangspunkt i den teknologi som foreligger. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser for øvrig til at Høyre fremmet en interpellasjon i Stortinget i april 1994 om hydrogen som fremtidig energibærer. Disse medlemmer mener at hydrogen som energibærer ikke er blitt mindre aktuelt siden denne interpellasjonen ble fremmet, og etterlyser en mer aktiv holdning fra Regjeringen på dette området.

Biodrivstoff

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet Hillgaar, vil vise til at biodrivstoff er en annen CO₂-nøytral energibærer i transportsektoren, som selv om det ikke omtales i meldingen er et interessant supplement til fossilt drivstoff. I dag er biodrivstoff lite i bruk på grunn av prisnivå og ikke minst på grunn av dårlig tilgjengelighet.

       Flertallet mener at det må satses på biodrivstoff som kan bli supplement til fossilt drivstoff i kjøretøyer. Det er mulig å blande biodiesel i vanlig diesel uten at det krever ombygging av kjøretøyene.

       Flertallet ber Regjeringen lage enn analyse for potensiale for utviklingen og bruk av biodrivstoff.

Naturgass

       Komiteen vil vise til de fortrinn naturgass og propan (LPG) har i forhold til bensin og diesel som et mer miljøvennlig drivstoff i samferdselssektoren, både når det gjelder ferjedrift, busser og til en viss grad privatbiler. Etter komiteens vurdering bør det i første rekke satses på naturgass som drivstoff i kollektive transportmidler. Komiteen vil komme tilbake til dette spørsmålet i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 44 (1994-1995), om innenlandsk bruk av gass.

Vegprising

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til forslag fra representanten Paul Chaffey på vegne av Sosialistisk Venstreparti oversendt fra Odelstingets møte 1. desember 1995, som lyder:

« Stortinget ber Regjeringen legge fram endringer i § 27 i veglov av 21. juni 1963 som hjemler adgang til bruk av bompengeinntekter til trafikkreguleringsformål, herunder drift av kollektivtrafikk. »

       I behandlinga av dette forslaget må det foretas en bred gjennomgang av både mulighetene for å bruke bompenger til drift av kollektivtrafikk, og mulighetene for økt bruk av veiprising. Målet må være å få ned trafikken i tettbygde strøk.

       Flertallet viser til at Regjeringen tar sikte på å videreføre Samferdselsdepartementets arbeid med å utrede ulike måter å ta i bruk vegprising som et virkemiddel for å regulere trafikkmengden. Vegprising er en form for utvidelse av dagens bompengesystemer, der en i langt større grad vil kunne gradere avgiftsbetalingen ut fra den faktiske miljøbelastningen hvert enkelt kjøretøy er ansvarlig for.

       Flertallet ser vegprising som et tjenlig virkemiddel for å redusere bruk av privatbil, og er derfor enig i at dette skal utredes nærmere. Vegprising må imidlertid kombineres med økt satsing på kollektive transportformer dersom det skal ha noen vesentlig miljøpolitisk effekt. Vegprising vil også gjøre det mulig å operere med en tidsdifferensiering av transporten, slik at en betaler mest for bruk av veiene når veinettet er sterkest belastet, f.eks. i rushtiden. Dette innebærer at de gruppene som har størst mulighet til å bruke kollektive transportmidler er de som blir sterkest oppmuntret til å gjøre det.

Jernbane

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener at det i større grad må satses på jernbane i arbeidet for å redusere utslippene av klimagasser og nitrogenoksyder fra samferdselssektoren. Stortinget har tidligere gått inn for en ekstrasatsing på jernbanen på 5 mrd. kroner i forbindelse med behandlingen av jernbaneplanen for 1994-97 under forutsetning av at en klarte å kutte tilsvarende i andre overføringer. Etter disse medlemmers vurdering må denne målsettingen nå realiseres gjennom betydelige økninger i investeringene til jernbanen, eventuelt også inn i neste planperiode.

       Disse medlemmer mener at det særlig bør satses på å bedre jernbanetilbudet i områder med tett befolkning der jernbanen vil være et godt alternativ og ser det som et mål å utbedre enkelte jernbanestrekninger slik at nytt materiell i form av krengetog og andre typer tog med høye hastigheter, kan gjøre toget mer konkurransedyktig i forhold til fly.

       Disse medlemmer vil dessuten gå inn for at det legges langt bedre til rette for at mer av godstrafikken i Norge overføres til jernbane.

Arealpolitiske virkemidler

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til at det i meldingen slås fast at det er en sammenheng mellom arealbruk og utbyggingsmønster på den ene siden og transportmiddelfordeling på den andre. Endret arealbruk vil kunne påvirke både transportomfang og fordelingen mellom ulike transportformer. Flertallet vil understreke viktigheten av at en bruker kommunale og fylkeskommunale styringsredskaper til å sikre en arealbruk som reduserer det totale transportbehovet i samfunnet. Dessuten må forholdene legges til rette for bruk av kollektivtransport.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil også peke på at fysiske restriksjoner på privatbilisme i form av bilfrie soner og begrensninger på antall tilgjengelige parkeringsplasser kan være svært effektive miljøtiltak. Disse medlemmer mener at staten må oppmuntre slike tiltak i kommunene og også være villig til å yte økonomisk støtte til denne typen miljøtiltak.

       Disse medlemmer vil understreke at vi i dag har et lovverk som gjør at Regjeringen kan gripe inn mot uønskede etableringer, som f.eks. etableringen av kjøpesentre som vil øke privatbilismen i og rundt norske byer. Disse medlemmer mener dette er et redskap som bør brukes aktivt dersom en skal få et transportmønster som er mer i samsvar med de klimapolitiske målsettingene.

       Disse medlemmer mener at høye parkeringsavgifter i byenes sentrumsområder kombinert med satsing på kollektive transportmidler vil bidra til en ønsket vridning av trafikk fra privatbiler til kollektive transportmidler. Disse medlemmer vil imidlertid vise til at dette i første rekke er et kommunalt ansvar.

       Disse medlemmer ber derfor om at det bør vurderes om kommunene må gis en mulighet til å opprette maksimumsgrenser for antall parkeringsplasser det er lov til å opprette i forbindelse med næringsvirksomhet i byene. Beliggenhet og tilgjengelighet med kollektivtransport må vurderes i sammenheng.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil imidlertid peke på at det i dag kan være et problem å øke parkeringsavgifter i byene når det samtidig er gratis å parkere ved kjøpesentrene. Dette medlem mener derfor at det må innføres en parkeringsavgift også ved kjøpesentrene, og at denne skal være minst like stor som parkeringsavgiften i sentrum av nærmeste by eller tettsted.

       Dette medlem fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen legge fram forslag om en parkeringsavgift ved norske kjøpesentre som er minst like høy som parkeringsavgiften i nærmeste by eller tettsted. »

Forskrifter for støy og luftkvalitet

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet Hillgaar, viser til at Regjeringen nylig har lagt fram forskrifter til forurensningsloven med grenseverdier for støy og luftforurensning fra samferdselssektoren. Disse forskriftene er først og fremst innrettet på å redusere lokale forurensnings- og støyproblemer i områder med stor belastning, men det er grunn til å understreke at slike tiltak også vil kunne ha positive effekter på utslippene av CO₂ og NO_x. Ifølge SFT utsettes i dag omlag 700.000 personer for luft som er helseskadelig på grunn av forurensning av støv og NO₂. 70-90 % av disse problemene skyldes veitrafikken, og kostnadene denne forurensningen påfører samfunnet er beregnet til vel 7 mrd. kroner i året i form av blant annet helseutgifter, sykefravær og vedlikeholdsutgifter.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at bakgrunnen for høringen er Ot.prp. nr. 11 (1979-1980) (forurensningsloven), der Stortinget ved sin behandling av loven sluttet seg til tilrådningen, som gjenspeiles i lovens § 5, første ledd.

       Disse medlemmer viser til at Stortinget har tillagt departementet å ta avgjørelse når det gjelder slike forskrifter.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til utkastet til forskrifter til forurensningsloven, som vil bedre støy- og forurensningssituasjonen for bare 3.000 av de 700.000 som er omfattet av disse problemene. Disse medlemmer synes ikke dette er tilfredsstillende. Ifølge SFT ville grenseverdier på såkalt nivå 3 omfatte omlag 550.000 mennesker, koste samfunnet 500 mill. kroner brutto i året og gi en netto samfunnsmessig gevinst på omlag 1,2 mrd. kroner i året.

       Disse medlemmer mener at dette er et typisk eksempel på et såkalt « ikke-angre-tiltak », et tiltak som både løser et miljøproblem og samtidig er lønnsomt, og som det derfor er viktig å gjennomføre så raskt som mulig.

       Disse medlemmer mener at bruk av forurensningsloven på samferdselssektoren vil gi myndighetene et meget effektivt redskap i arbeidet for å bedre helsesituasjonen og livsmiljøet til store grupper av befolkningen. Dette forutsetter imidlertid at grenseverdiene ikke settes så lavt at de i praksis blir til et juridisk redskap som bare kan tas i bruk av de som av ulike grunner ikke ønsker å forbedre miljøtilstanden.

       Disse medlemmer vil derfor foreslå:

       « Ved utforming av forskrifter til forurensningsloven om utslipp og støy fra samferdselssektoren legges det strengeste nivået fra SFTs konsekvensutredning (nivå 3) til grunn for grenseverdier for NO₂, SO₂, støv og støy. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser også til at graden av støy og luftkvalitet er et viktig element som må vurderes i samferdselspolitikken. Disse medlemmer viser til at de foreslåtte grenseverdier for NO₂, SO₂, støv og støy ikke synes tilfredsstillende og mener at for planleggingsformål bør det alt nå signaliseres at strengere krav bør legges til grunn.

Sjøfart og fiske

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at utslippene av CO₂ og NO_x fra sjøfart og fiske i Norge er relativt høye. Bak dette skjuler det seg imidlertid en del viktige nyanser. Disse medlemmer vil peke på at godstransport langs kysten ofte er et svært miljøvennlig alternativ sammenlignet med alternative transportformer fordi utslippene pr. tonn transportert gods er lave. Utlippene fra hurtigbåter som driver persontransport er imidlertid svært høye pr. person sammenlignet med for eksempel personbiler. Disse medlemmer vil også peke på at en stor del av den norske innenriksflåten på 12.000 fartøyer er små fiskefartøyer som står for en svært liten del av det totale drivstofforbruket.

       Disse medlemmer mener derfor at tiltak på dette området dels må rettes inn på å øke godstrafikken på skip samtidig som en også gjennomfører tiltak som reduserer utslipp og forurensning fra den delen flåten som står for de største utslippene. Disse medlemmer mener at introduksjon av naturgass som drivstoff i ferger og hurtigbåter kan bidra til en del utslippsreduksjoner og vil gå inn for at staten støtter opp om en slik omlegging. Disse medlemmer vil også peke på at utslipp fra hurtigbåter kan reduseres dersom en dels innfører strengere tekniske krav til motoranlegg og skrog og dels stiller krav om en optimalisert hastighet i forhold til drivstofforbruk.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at utslippene av CO₂ og NO_X fra sjøfart og fiske i Norge er relativt høye.

       Disse medlemmer vil peke på at godstransport langs kysten ofte er et miljøvennlig alternativ til landtransport.

       Disse medlemmer viser til meldingen hvor det påpekes at 5-årsplanen for motortekniske tiltak for bl.a. fiskeflåten, hvor staten kan bidra ved innføringen av tiltakene, vil være positive i arbeidet med å redusere utslippene fra kystflåten.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti viser til at etter det nye havrettsregimet er de farvann Norge forvalter omtrent seks ganger så stort som vårt landareal. Dette gjør det nødvendig å opprettholde en variert flåte, både for å kunne utnytte ressursene på en tilfredsstillende måte, for å sikre en stabil tilførsel av råstoff til fiskeindustrien, og av hensyn til sikkerheten for arbeidstakerne i næringa.

       Disse medlemmer mener at innføring av CO₂-avgift for den havgående flåte ikke er et egnet verktøy for å styrke kystfiskeflåtens posisjon i den totale flåtestruktur, men mener at en variert fiskeflåte må sikres ved fordeling av den totale fiskekvote mellom fartøygruppene.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at alle skip i nasjonal fart med unntak av passasjerfartøy i dag er unntatt fra CO₂-avgift. Dette medlem er ikke enig i at et slikt unntak skal gjelde alle fartøyer. På samme måten som miljøavgifter skal bidra til en endring av bilparken, bør en ha som mål å påvirke sammensetningen av f.eks. fiskeflåten.

       Dette medlem mener at havgående fiskefartøyer med høyt energiforbruk og store utslipp av CO₂ og NO_x pr. tonn fisk som er fanget bør betale CO₂-avgift, og vil fremme følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om CO₂-avgift for den havgående fiskeflåten. »

Avgifter på flyreiser

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet peker på at det i 1992 ble startet opp et arbeid i ICAO for å se nærmere på i hvilken grad avgifter kan være et effektivt virkemiddel for å redusere utslipp fra flymotorer. Dette arbeidet ble satt i gang etter at det bl.a. fra norsk side ble tatt et initiativ over for ICAO for å få en bredere diskusjon internasjonalt om bruken av avgifter som miljøpolitisk virkemiddel overfor luftfarten.

       Det ble videre vedtatt å opprette en egen arbeidsgruppe som skal utarbeide en ny studie på avgifter, etter et forslag fra Nederland. Norge har støttet forslaget og sagt seg villig til å bidra aktivt i dette arbeidet. EU-kommisjonen har også signalisert at de tenker å sette i gang arbeid på dette området. Det blir også vurdert om Norge bør komme med innspill om miljøavgifter på luftfart i ECEs regionale konferanse om transport og miljø, som trolig skal arrangeres høsten 1996.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at drivstoff til fly er langt billigere enn drivstoff til personbiler, og at luftfarten i tillegg er fritatt for CO₂-avgift. Veksten i flytrafikken gjør at utslippene forventes å øke i årene som kommer.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at det er ønskelig å underlegge luftfarten CO₂-avgifter på linje med persontransport på vei. Dersom dette av ulike årsaker er vanskelig å gjennomføre bør flyseteavgiften økes slik at andre transportformer blir mer konkurransedyktige. Der jernbane utgjør et alternativ til fly er det spesielt viktig å innrette avgiftene slik at det miljøvennlige alternativet har mulighet til å vinne konkurransen om kundene.

       Disse medlemmer vil foreslå:

       « Stortinget ber Regjeringen vurdere om det kan innføres CO₂-avgift på luftfart. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre er imot ensidige norske avgifter i luftfarten. Disse medlemmer vil imidlertid peke på at denne næringen er et eksempel på et område hvor det kan være hensiktsmessig å arbeide internasjonalt for avtaler om å oppnå reduksjoner av utslipp av klimagasser, men at ensidige norske tiltak kun vil ramme Norges konkurranseevne.

       Disse medlemmer foreslår:

       « Stortinget ber Regjeringen arbeide for internasjonale avtaler om å oppnå reduksjoner av klimagassutslipp i luftfarten. »

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti mener at det er ønskelig å underlegge luftfarten CO₂-avgifter på linje med persontransport på vei. Det er uheldig at en så stor kilde for utslipp av fossile brensler er unntatt fra CO₂-avgift. Dette medlem mener derfor at Regjeringen må arbeide aktivt for å få gjennomslag i internasjonal sammenheng for at luftfarten ilegges slike avgifter. Innføring av CO₂-avgifter i norsk luftfart på ensidig basis vil imidlertid raskt kunne medføre lekkasjer, slik at enkelte flyselskaper velger å tanke utenlands (jf. St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 9 (1994-1995)). Etter dette medlems vurdering kan innføring av CO₂-avgift på luftfart få den uheldige effekt at de selskaper som ikke tanker i Norge og som således ikke betaler CO₂-avgift, blir premiert.

       Dette medlem viser til at dette er bakgrunnen for at Stortinget tidligere ikke har innført CO₂-avgift på luftfart og i stedet har økt flyseteavgiften på de strekninger der jernbane utgjør et alternativ til fly. Dette medlem mener fortsatt at en økning i andre avgifter som flyseteavgiften er det beste virkemiddelet for å gjøre det mulig for miljøvennlige alternativer å vinne i konkurransen om kundene.

4. ENØK-tiltak

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at det nå er etablert 14 ENØK-sentra. Lokale tiltak knyttet til ENØK mener disse medlemmer bør være disse sentrenes oppgave. Disse medlemmer viser til Vest-Norsk ENØKs handlingsplan for 1996, der det heter:

-	Det skal gjennomføres 135 ENØK-analyser i næringsbygg.

-	Revisjon av ENØK-analysen skal være foretatt innen 1. februar.

-	Tilbud om energi- og effektbudsjett skal være etablert innen 1. april.

-	Kartlegge energi og effekt.

       Dette viser at en detaljstyring av ENØK-tiltak fra Stortingets side ikke kan være riktig, men at rammevilkårene må være Stortingets ansvar.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til at Norge i dag har et energiforbruk som ligger meget høyt sammenlignet med de fleste andre land. Flertallet vil også peke på at Norge har et ENØK-potensiale på et sted mellom 15 og 25 TW/h. Utfordringen er å ta i bruk disse uutnyttede ressursene på en måte som bidrar til at utslipp av klimagasser og forurensning går ned.

       Flertallet mener at hovedpoenget med ENØK-tiltak i Norge i klimasammenheng, er at dette kan frigi elektrisk kraft som kan erstatte fossile brensler. Utnytting av ENØK-potensialet er en forutsetning for at tiltak som elektrifisering av oljeinstallasjoner, og overgang fra olje til fornybar energi i industri og husholdninger kan gjennomføres.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil dessuten peke på at satsing på ENØK-tiltak og utnytting av nye fornybare energikilder har et betydelig sysselsettingspotensiale og gir mulighet for utnytting av lokale ressurser. Nye beregninger viser at en ved opprusting og utvidelser i eksisterende vannkraftsystemer, utbedringer i fordelingsnettet og ENØK-tiltak hos sluttforbruker vil ha behov for omlag 20.000 årsverk.

       Etter disse medlemmers vurdering er det behov for en samlet offensiv i ENØK-arbeidet. Denne offensiven bør inneholde stimulerende virkemidler knyttet opp til overføringstariffene, realisering av ENØK-potensialet i det offentlige, effektivisering av vannkraftsystemet, støtte til ENØK-tiltak i privat regi, tiltak knyttet til merking og normer for ENØK og informasjon og opplæring, samt nye energiteknologier. Disse medlemmer vil be Regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag om en slik plan.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen lage en tiltaksplan for en ENØK-offensiv som kan bidra til at ENØK-potensialet i det norske energimarkedet kan realiseres. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at meldingen foreslår ENØK-tiltak i form av informasjon, opplæring og avtaler om energieffektivisering i tilknytning til bransjenettverk i industrien.

       Disse medlemmer mener det er viktig å få fortgang i informasjonskampanjer for å stimulere til energiøkonomisering, og viser i den forbindelse til de opprettede regionvise ENØK-sentra.

       Disse medlemmer mener videre at det bl.a. gjennom frivillige avtaler bør arbeides aktivt for å realisere ENØK-potensialet.

       Disse medlemmer forutsetter at offentlig eierskap ikke betyr en ansvarsfraskrivelse for gjennomføring av lønnsomme ENØK-investeringer i offentlige bygg. Disse medlemmer mener videre at det bør vurderes om energibesparende lysanlegg bør installeres i offentlige bygninger i fremtiden.

ENØK-incentiv gjennom overføringstariffene

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til at driften av de regionale Enøksentrene finansieres med et påslag på nett-tariffen på 0,2 øre/kWh. Dette dreier seg om et beløp på rundt 130 mill. kroner.

       Flertallet ber departementet tillate at nett-tariffen økes fra 0,2 øre/kWh til 0,3 øre/kWh. De økte inntektene bør gå til en tilskudds- og låneordning til gjennomføring av tiltak som bidrar til økt energiutnyttelse hos sluttbruker slik at oljefyring kan reduseres og bruk av ny mer miljøvennlig energiteknologi økes. Dette vil videre gi jevnere og mer forutsigbare midler for disponering til slike tiltak.

       Etter komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstrepartis og Kristelig Folkepartis vurdering bør det imidlertid også arbeides med andre typer økonomiske virkemidler knyttet opp til energiverkenes monopolbaserte virksomhet gjennom overføringstariffene. Det er verdien av de investeringene energiverkene har gjort i sin monopolbaserte virksomhet som utfra NVEs beregninger for avkastningsdelen bestemmer den prisen e-verkene kan ta for transporten av strøm. Samtidig finnes det data tilgjengelig som gir oversikt over energiforbruket i de ulike konsesjonsområdene. Disse medlemmer vil vise til at innføring av en egen effektivitetsindikator i grunnlaget for beregningen av overføringstariffen, vil bidra til at energieffektivitet premieres. Dess mer effektiv en er, dess mer vil verdien av de anlegg en disponerer over øke, og dess høyere avkastning får eierne av energiverkene. Etter disse medlemmers vurdering vil dette gi et incitament til å prioritere ENØK-innsats også overfor brukerne i eget konsesjonsområde.

       Disse medlemmer foreslår:

       « Stortinget ber Regjeringen vurdere nye stimuleringstiltak for ENØK gjennom transportprisen for strøm, herunder innføring av egne effektivitetsindikatorer i beregningen for overføringstariffen og legge frem forslag på dette grunnlag. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil vise til egne forslag i Dok.nr.8:64 (1994-1995) om bl.a. visse effektiviseringstiltak i kraftsektoren, herunder endrede prinsipper for fastsetting av transporttariffer.

ENØK i offentlige bygg

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, ber Miljøverndepartementet i samarbeid med Nærings- og energidepartementet utarbeide retningslinjer for energibruken i større nybygg. Dette for at en så tidlig som mulig i byggefasen skal kunne vurdere miljøsiden ved byggets energibehov. Arbeidet med ENØK i statlige bygg bør styrkes.

       Flertallet er kjent med at det i forbindelse med opprettelsen av Bransjenettverk for statlige, kommunale og fylkeskommunale bygg er foreslått å sette av midler til målrettede tiltak i kommunal og fylkeskommunal sektor.

       Flertallet, vil peke på at den ENØK-innsatsen som raskest vil kunne gi konkrete resultater er den innsatsen stat, fylke og kommune selv gjennomfører i egne bygninger.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil minne om at en tilskuddsordning for ENØK-innsats i offentlige bygg i løpet av de siste årene er innført, avskaffet og gjeninnført. Disse medlemmer mener at denne tilskuddsordningen må fortsette, men vil peke på at dersom en skal klare å utnytte potensialet for energiøkonomisering må tilskuddsnivået være høyere enn i dag.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser i denne sammenheng til St.meld. nr. 41 (1992-1993) der Regjeringen la opp til en realisering av ENØK-potensialet i staten innen år 2005 og varslet at det ville bli stilt midler til disposisjon slik at dette målet kunne nås. Evalueringen av tilskuddsordningen for ENØK i statlige bygg var god og viste høy lønnsomhet. Flertallet mener derfor at ENØK-potensialet i staten nå må realiseres og at tilskuddsordningen må være på et nivå som gjør dette mulig.

       Flertallet vil også peke på at det ofte ikke foretas ENØK-investeringer i kommunene, til tross for at de på sikt gir fortjeneste i form av sparte energiutgifter.

       Flertallet mener imidlertid at det også er behov for å vurdere andre virkemidler som kan bidra til å løse « flaskehalsproblemer » i kommunene. Et slikt virkemiddel er bruk av såkalt tredjepartsfinansiering i det offentlige, dvs. muligheten for at institusjoner og bedrifter som investerer i ENØK-tiltak får tilbakebetale investeringene gjennom sparte energikostnader.

       Etter komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkepartis vurdering er det en statlig oppgave å stimulere til slike ordninger som kan øke ENØK-innsatsen i kommunal sektor.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til at Naturvernforbundet har beregnet at det totale innsparingspotensialet for alle lys- og el-varmeanlegg i Norge er på 12 TW/h ved en total renovering. Av dette kan tiltak i offentlige bygg bidra med 0,6 TW/h. En utskiftning av eldre lysrørarmaturer vil i tillegg til å redusere energiforbruket med opp til 90 % også ha den fordelen at en får samlet inn og destruert PCB-holdige kondensatorer.

       Flertallet fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen sørge for at PCB-holdige lysrørarmaturer i offentlige bygninger gradvis erstattes med nye energieffektive lysanlegg. »

Støtte til introduksjon av nye energiteknologier

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil vise til at også denne støtteordningen har blitt redusert de siste årene. Disse medlemmer mener at støtte til introduksjon av mer effektive energiteknologier er viktig dersom Norge skal klare å bygge opp kompetanse og et konkurransedyktig næringsliv på dette området. Støtten til introduksjon av nye energiteknologier må derfor være vesentlig større enn det som er tilfelle i dag.

Effektivisering av vannkraftsystemet

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener det er behov for en egen strategi for opprusting av kraftverk og ledningsnett. Dette vil kunne frigjøre 5-10 TW/h som kan erstatte bruk av fossilt brensel eller gassturbiner på norsk sokkel.

Støtte til ENØK-tiltak i privat regi

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil vise til at den generelle støtteordningen for ENØK-tiltak i privat regi ble avviklet for noen år siden. Disse medlemmer ser at støtteordningen slik den var utformet kunne bidra til at en støttet tiltak som ville blitt gjennomført uansett. Dersom slike støtteordninger skal virke effektivt og samle støtte i befolkningen er det viktig at en unngår mange gratispassasjerer. Disse medlemmer vil imidlertid peke på det uheldige i at en nå er uten noen form for statlig støtteordning på dette området. Det betyr at en rekke lønnsomme ENØK-tiltak ikke blir gjennomført.

       Disse medlemmer vil be om at Regjeringen utformer nye låneordninger og tilskuddsordninger til ENØK-tiltak i privat regi som stimulerer ENØK-tiltak som i dag ikke gjennomføres. Dette behøver ikke nødvendigvis være tiltak som koster det offentlige penger. I mange tilfelle vil det være mulig å utforme støtteordninger som fungerer slik at bygningstekniske forbedringer og andre ENØK-tiltak betales over en strømregning som er redusert som et resultat av de samme ENØK-tiltakene.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen legge fram forslag til en låne- og tilskuddsordning for ENØK-tiltak i privat regi. »

ENØK i industrien

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet peker på at ved tildeling av kraft i henhold til St.prp. nr. 104 (1991-1992), om kraftpriser, blir det etter at det er avgjort hvor mye kraft som skal tildeles, trukket fra 10 % som skal være ENØK-tiltak i bedriften.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at det ikke har vært satset tilstrekkelig på ENØK-arbeid i industrien. Dette må både industri og myndigheter ta ansvar for. Dette henger ikke bare sammen med manglende låne- og tilskuddsordninger. Avtalefestet ENØK (jf. St.meld. nr. 41 (1992-1993)) er ikke kommet skikkelig igang. I denne sammenheng mener disse medlemmer at det bør arbeides med muligheten for å knytte betingelser om ENØK-innsats til fornyelse av avtaler om langsiktige kraftleveranser til industrien. Ved å legge inn slike forutsetninger vil kraftkrevende industri få et incitament til å igangsette nødvendige ENØK-tiltak.

       Komiteens medlemmer fra Høyre er enig i at det vil være naturlig å stille betingelser om mulige ENØK-tiltak ved fornyelse av langsiktige kraftleveranser til industrien.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, foreslår:

       « Stortinget ber Regjeringen sørge for at det knyttes betingelser om ENØK-tiltak til fornyelse av avtaler om langsiktige kraftleveranser til industrien. »

Merking og normer

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, viser til Rådsdirektiv 92/75/EØF av 22. september 1992 om angivelse av husholdningsapparaters energi- og ressursforbruk ved hjelp av merking og standardiserte vareopplysninger. Dette direktivet har som mål å harmonisere de nasjonale tiltak med sikte på offentliggjøring, særlig ved merking og varedeklarasjon, av opplysninger om energiforbruk og forbruk av andre viktige ressurser og av tilleggsopplysninger om visse typer husholdningsapparater, slik at forbrukerne kan settes i stand til å velge de mest energieffektive apparatene (art. 1).

       Komiteen viser til at det i flere land skjer et betydelig arbeid med å etablere merking og normer for energibruk i ulike produkter som husholdningsapparater og i for eksempel byggforskrifter. Dette arbeidet bør føre til at en så raskt som mulig etablerer minimumsstandarder som gjør det mulig å fjerne de mest energisløsende produktene fra markedet.

       Komiteen viser til at innføring av en egen energiattest for bygninger er inkludert i EUs arbeid for å begrense CO₂-utslippene og øke energieffektiviteten (jf. rådsvedtak av 15. desember 1994). I Danmark arbeides det nå med en egen lov som bl.a. inkluderer energimerking og energiplan for bygninger. Et tilsvarende regelverk bør etableres i Norge. Komiteen vil derfor be Regjeringen etablere regler for energimerking knyttet til energieffektivisering for produkter og bygninger.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, mener at Norge skal være et foregangsland på dette området, og ikke alltid avvente andre lands normer og standarder før vi innfører strengere regler her. Dersom en regner med at andre land vil innføre strengere regler i fremtiden kan det ofte være en fordel å ligge i forkant av regelutviklingen slik at næringslivet får et forsprang rent teknologisk.

Informasjon og opplæring

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet Hillgaar, viser til at Regjeringen legger vekt på informasjon og opplæring som et viktig virkemiddel for å fremme energiøkonomisering. Flertallet mener at dette er tiltak som på en del områder kan ha stor effekt.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at meldingen foreslår ENØK-tiltak i form av informasjon, opplæring og avtaler om energieffektivisering i tilknytning til bransjenettverk i industrien. Dertil er det grunn til å vurdere om energibesparende lysanlegg bør innstalleres i offentlige bygninger i fremtiden.

       Disse medlemmer understreker behovet for å øke satsingen på utvikling av teknologi for å redusere klimautslipp, og viser til at Høyre i mange år har gått inn for dette. Videre bør det satses ytterligere på kunnskap, bevisstgjøring og klimarelatert forskning.

5. Nye og fornybare energikilder

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet Hillgaar, vil peke på at dersom verdens energiforbruk skal fortsette å vokse i dagens tempo over lengre tid, er det nødt til å skje en overgang fra fossile energibærere og over til fornybare energikilder. En slik overgang vil av ulike årsaker måtte komme før eller senere. I et klimaperspektiv er imidlertid det mest interessante å vurdere hvor raskt en slik overgang til fornybar energi må komme dersom en skal klare å unngå irreversible skader på klimaet, og i hvilken grad en klarer å framskynde en slik overgang. Flertallet er opptatt av at selv om Norge er en olje- og gassnasjon, så skal Norge være et foregangsland i å støtte utviklingen og innføringen av fornybar energi. Dette vil dessuten øke sysselsettingen i Norge og gi verdifull kompetanse på et område som vil bli en global vekstnæring i fremtiden.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at i dag er det 10 TWh i biobrensel i Norge. Det er ca 5 % av det totale norske energiforbruk. Det finnes i dag flere kommersielle løsninger for bruk av bioenergi i ulike former. Den største barrieren for en større utnyttelse av bioenergi er prisen på energi, i første rekke prisen på elektrisitet og olje.

       Disse medlemmer ser at det er muligheter for verdiskapning og sysselsetting i utbygging og videreutvikling av fornybare energikilder. Departementet bør derfor bidra med introduksjonstiltak for å få fornybare energikilder inn på markedet. Målet må være å videreutvikle dette så langt det praktisk og økonomisk lar seg gjøre.

       Disse medlemmer viser til at Norge fra naturens side er forsynt med betydelige mengder fornybar vannkraft. Det samlede potensialet er av NVE beregnet å være om lag 178 TWh. Nær 65 % av potensialet er bygget ut og om lag 20 % er vernet.

       Satsingen på vannkraft har gitt grunnlag for utviklingen av en miljøvennlig elektrisitetsforsyning. Den fornybare energien utgjør en større andel av elektrisitets- og energiforbruket i Norge enn i andre land. Uten rikelige vannkraftressurser måtte dagens energietterspørsel i vesentlig større grad vært dekket av fossile energibærere og gitt et betydelig høyere nivå på de norske CO₂-utslippene.

       Nærmere 20 TWh av det gjenværende vannkraftpotensialet er frigjort for konsesjonsbehandling. Om lag halvparten av dette er av opprustnings- og utvidelsesprosjekter med begrensede miljøkonsekvenser.

       Disse medlemmer tar utgangspunkt i at Norge allerede i dag har en sammensetning av energiforbruket som legger vekt på fornybar energi.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til den alternative energi som eksisterer i dag og som er i bruk i en rekke land i Europa. Bruk av alternativ energi som bioenergi, sol og vind bidrar til reduksjoner i utslipp av klimagasser i forhold til bruk av de tradisjonelle energibærere, kull, olje og gass. Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen i klimameldingen legger liten vekt på alternativ energi.

       Disse medlemmer ønsker å satse mer på bruk av alternativ energi og vil derfor foreslå tiltak for å stimulere til bruk av slik miljøvennlig energi, som kan bli konkurransedyktig om kort tid i Norge. Disse medlemmer viser til at Norge på dette området ligger etter flere land i Europa og at det er et behov for å stimulere til forskning, utvikling og introduksjon av alternativ fornybar energi. Disse medlemmer foreslår:

       « Stortinget ber Regjeringen å opprette en tidsbegrenset tilskuddsordning for å stimulere til opparbeidelse av kommersielle markeder for:

1.	bruk av varmepumper

2.	investeringer i fyringsanlegg for biobrensel

3.	bruk av solenergi.»

       Disse medlemmer vil også vise til at Stortinget ved behandlingen av St.meld. nr. 11 (1995-1996) om organiseringen av krafthandelen med Sverige, ba departementet foreta en nøye gjennomgang av effektsituasjonen i det norske kraftsystemet. Anmodningen kom som en følge av at flere inngåtte kraftutvekslingsavtaler med utlandet vil kunne innebære at effektkapasiteten i det norske kraftsystemet i enkelte situasjoner kan bli overskredet. Disse medlemmer vil i den forbindelse peke på at økt anvendelse av bio-brensel i det norske varmemarkedet kan bidra positivt til effektbalansen. Det vil derfor være naturlig at kraftbransjen gjennom det foreliggende interessefellesskap med biobransjen mer aktivt formaliserer samarbeidsmodeller som i dette tilfellet kan innebære både miljømessige og økonomiske fordeler. Disse medlemmer mener at Regjeringen bør stimulere til en utvikling i nevnte retning.

       Disse medlemmer legger særlig vekt på positive virkemidler, som f.eks. avgiftsreduksjoner, for å stimulere til utslippsreduksjoner, energisparing og bruk av alternativ energi. Disse medlemmer mener at biodrivstoff og gass fortsatt bør være fritatt for avgifter.

Fond for fornybare energikilder

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil peke på at et helt grunnleggende problem fornybar energi opplever i konkurranse med for eksempel olje er at selv lønnsomme prosjekter taper på grunn av mangel på organisasjon og mangel på kapital til å sette i gang en omlegging.

       Disse medlemmer vil likeledes vise til at det har vært store svingninger i bevilgningene både til forskning og utvikling og introduksjon av nye og fornybare energikilder som har vanskeliggjort en langsiktig satsing.

       Disse medlemmer mener derfor at det er behov for et eget energifond som kan utgjøre en stabil og stor finansieringskilde for forskning på og introduksjon av fornybar energi i Norge. Disse medlemmer mener at et slikt fond i startfasen bør utgjøre om lag 1 % av netto kontantstrøm i SDØE til et energifond for satsing på alternative energikilder. Dette vil kunne gi grunnlag både for oppbygging av et fond over en tiårsperiode og betydelige årlige avsetninger til nye fornybare energikilder. Disse midlene skal brukes til å finansiere låne- og tilskuddsordninger for forskning og utvikling (jf. NFRs NYTEK-program) og introduksjon av fornybare energikilder som bioenergi, vindkraft, bølgekraft, solenergi, hydrogen og jordvarme, men også til å støtte en mer langsiktig og strategisk omstilling av norsk energisektor vekk fra olje og gass og over til fornybare energibærere.

Energiprogram

       Komiteens flertall, medlemmene fra Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti påpeker at Norge i nordisk sammenheng har den desidert laveste satsingen på nye og fornybare energikilder. Det kan her vises til de meget omfattende låne- og tilskuddsordningene som er etablert i f.eks. Sverige, Danmark og Tyskland, bl.a. basert på investeringstilskudd, støtte bestemt utfra anleggets ytelse (øre-kr./kWh) og driftsstøtte i form av såkalt « miljøbonus ». Støtteordningene varierer noe med energitype, bioenergi, solenergi, vindkraft, hydrogen osv. Omfanget av den totale satsingen er mangedoblet av det en finner i Norge. Bare for forskning og utvikling på hydrogen som energibærer har EU/Canada, USA og Japan etablert meget omfattende programmer. Flertallet vil be Regjeringen legge opp et energiprogram for satsing på nye og fornybare energikilder basert på tilsvarende tilskuddsordninger som i Danmark og Sverige.

       Flertallet vil foreslå:

       « Stortinget ber Regjeringen legge fram forslag om opprettelse av et energiprogram for satsing på nye og fornybare energikilder. »

Bioenergi

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet Hillgaar, viser til at på kort sikt synes biomasse å være den mest lovende alternative energikilden, både mht. kostnader, energipotensialet og teknologi. Innen et tidsperspektiv på 10 år er det anslått at ca 30 TWh kan produseres ved uutnyttet virke fra skogbruket, dyrking av « bioskog » og utnytting av halm.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, foreslår:

       « Stortinget ber Regjeringen legge fram en plan i Revidert nasjonalbudsjett for å øke bruken av biobrensel, herunder hvilke låne- og tilskuddsordninger som kan være aktuelle. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at bioenergi er en energibærer som ikke gir netto utslipp av CO₂ så lenge en erstatter biomassen som blir forbrent med ny. Disse medlemmer vil peke på at Norge har gode naturlige forutsetninger for å utvikle bioenergi som en viktig fornybar energikilde, og enkelte studier har pekt på at en i løpet av en tiårsperiode kan redusere CO₂-utslippene med om lag 7,5 mill. tonn med en storsatsing på bioenergi. Likevel ligger Norge i dag langt etter for eksempel Sverige når det gjelder satsing på bioenergi som alternativ til elektrisitet og olje. Disse medlemmer mener at en må etablere nye økonomiske støtteordninger som bidrar til at det blir mer attraktivt å installere fyringsanlegg for biobrensel i boliger, næringsbygg, offentlige bygg og i landbruket.

       Etter disse medlemmers oppfatning bør det være et mål ikke bare å erstatte eksisterende oljefyringsanlegg med biobrensel, men også bidra til en ytterligere utbygging og bruk av biobrensel i det norske energimarkedet. For å få dette til trengs også en utbygging av vannbårne energisystemer, som gir en langt større fleksibilitet i valg av energibærere. Disse medlemmer mener at en må etablere nye økonomiske støtteordninger som bidrar til at det blir mer attraktivt å installere fyringsanlegg for biobrensel i boliger, næringsbygg, offentlige bygg og i landbruket. Støtteordningene må legge til rette også for utbygging av vannbårne energisystemer.

Sol- og vindenergi

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at innen et tidsperspektiv på 10 år er det beregnet at ved installasjon av solvarmeanlegg kan inntil ca 4 TWh fra oljefyring erstattes med solenergi. Disse medlemmer vil peke på at nyere studier viser at på lengre sikt kan sol- og vindenergi blir et godt supplement til vannkraft.

       Disse medlemmer vil peke på at solvarme og vindkraft allerede i dag i gunstige tilfeller er konkurransedyktige energikilder, men at mangel på informasjon, organisasjon og kapital gjør at en likevel ikke velger de gunstigste løsningene. Disse medlemmer vil derfor understreke behovet for statlige støtteordninger i form av lån og tilskudd til bedrifter og privatpersoner. Disse medlemmer er uenig når meldingen slår fast at solvarme og vindkraft først og fremst er nisjeløsninger med begrenset interesse i forhold til utslipp av CO₂. Dersom en globalt skal klare å redusere utslippene av klimagasser i det omfanget IPCC mener er nødvendig, kan en ikke komme utenom at sol- og vindenergi må yte et betydelig bidrag til verdens samlede energiproduksjon. Selv om Norge er en olje- og gasseksportør med betydelige vannkraftressurser betyr ikke det at vi er fritatt fra å utvikle og introdusere mer miljøvennlige løsninger.

Varmepumper

       Komiteen viser til at meldingen slår fast at Norge fra naturens side er godt egnet for bruk av varmepumper. En varmepumpe er svært energieffektiv og vil ofte hente mer enn 2/3 av sin avleverte varme fra omgivelsene. En vil kunne oppnå store reduksjoner i CO₂-utslippene og forbruket av energi dersom varmepumper tas i bruk i større omfang enn i dag. Komiteen vil også vise til at det i meldingen slås fast at det lave nivået på energiprisene har gjort det vanskelig å få dette til. Komiteen vil derfor understreke viktigheten av å ha en kombinasjon av gunstige tilskuddsordninger for energieffektiv teknologi og et avgiftsnivå som straffer lite effektive løsninger.

6. Oljefyring

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til at selv om utslippene fra oljefyring har gått ned i Norge siden 1970-tallet, antar en at det er om lag 80.000 sentralvarmekjeler og 2.000 mellomstore kjeler som bruker lette eller tunge fyringsoljer. Det gjør at i perioder med høy kraftpris i markedet skjer det en overgang fra elektrisitet til bruk av fyringsoljer. Flertallet ber departementet utarbeide en plan slik at oljefyring kan reduseres.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener at overgang fra elektrisitet til fyringsolje er uheldig og at avgiften på fyringsolje må være så høy at dette ikke er lønnsomt.

       Disse medlemmer vil imidlertid understreke at en fleksibilitet i valg av energibærer kan være positivt og at vannbåren energi fra sentralvarmeanlegg har mange positive miljøsider. Disse medlemmer mener derfor at staten må ha tilskudds- og avgiftssystemer som stimulerer bioenergi framfor oljefyring som supplement til elektrisitet.

       Disse medlemmer vil særlig vise til det todelte avgiftssystem på oljefyring som er etablert i Sverige, og som har bidratt positivt til en større overgang til bioenergi. Et slikt differensiert avgiftssystem burde innføres også i Norge. Disse medlemmer mener at målet må være å fase ut bruk av fyringsolje til stasjonær forbrenning i Norge og erstatte all oljefyring med andre fornybare energiformer. Også av hensyn til fleksibiliteten i det norske energimarkedet kan dette ikke skje fra det ene året til det neste, men som et resultat av en planlagt og forutsigbar prosess. Det vil være viktig for å sikre at det totale klimaregnskapet gir reduserte utslipp og ikke resulterer i økt import av kullkraft.

       Disse medlemmer vil i denne sammenheng peke på at den satsing som raskest vil gi konkrete resultater er den innsatsen stat, fylke og kommune selv gjennomfører i egne bygninger. Disse medlemmer vil derfor be Regjeringen bidra til at det offentlige går foran i arbeidet for overgang fra oljefyring til f.eks. biobrensel. Disse medlemmer mener at både næringslivet og privatpersoner vil være tjent med at en så raskt som mulig setter en tidsfrist på 10 år for når all oljefyring som kan erstattes med bioenergi og annen fornybar energi, samt naturgass der dette er aktuelt, skal være avviklet.

       Disse medlemmer vil foreslå:

       « Stortinget ber Regjeringen legge fram et forslag om tiltak for å redusere oljefyring i Norge der målet er utfasing av all oljefyring i løpet av 10 år. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre støtter intensjonen om en sterk reduksjon av bruk av olje til oppvarmingsformål til fordel for biobrensel, men ser at det av hensyn til energifleksibilitet og av beredskapshensyn ikke vil være riktig f.eks. å foreslå lovforbud mot oljefyring.

7. Tiltak i industrien

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet Hillgaar, viser til at industrien i 1993 sto for 30 % av de totale CO₂-utslippene i Norge, og at industriprosesser står for om lag 18 % av CO₂-utslippene og om lag 3 % av NO_x-utslippene. En stor del av dette stammer fra bruk at kull og koks som reduksjonsmiddel i metallindustrien og i produksjon av karbider. Resterende utslipp er i hovedsak forbrenning av olje i industrikjeler og forbrenning av gass i petrokjemi og oljeraffinerier. En stor andel av utslippene av øvrige klimagasser som lystgass og perfluoriserte forbindelser stammer også fra industriprosesser.

       Flertallet viser til at det i meldingen er en gjennomgang av status i de ulike industribransjene og mulige tiltak som kan redusere utslippene. Flertallet vil peke på at mange av disse industriene er globale, og at alle tiltak som gjennomføres må vurderes ikke bare ut fra hva slags virkning de vil ha på utslipp i Norge, men også hvilke konsekvenser de vil ha for globale utslipp av klimagasser. Det er for eksempel slik at et tiltak som fører til nedleggelse av vannkraftbasert industri i Norge kan ha negative globale konsekvenser fordi det kan styrke kullkraftbasert industri i andre land.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til at Landsorganisasjonen i et posisjonsdokument om klimapolitikk og gass mener at det kan være mulig å redusere industriens CO₂-utslipp med inntil 1 million tonn årlig ved å trinnvis sette strengere krav til energieffektivitet og ved økt bruk av bioenergi i enkelte industrier. I tillegg peker LO på et en i større grad kan rette søkelyset på bedriftenes totale energibruk i form av transportvirksomhet, lagerorganisering og energibruk. Dette flertallet er enig i dette og mener at Regjeringen bør følge en slik strategi, og dels innføre standarder og reguleringer og dels inngå avtaler med industrien om utslippsreduksjoner.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at CO₂-utslipp fra industriprosesser i dag er fritatt fra CO₂-avgift i alle land som har en slik avgift. Dette bidrar til at CO₂-avgiften ikke er kostnadseffektivt utformet på tvers av kilder og sektorer. I dag finnes det ikke noe godt alternativ til bruk av karbon som reduksjonsmiddel ved framstilling av metaller slik at en eventuell avgift ikke ville bidra til noen ønsket omstilling, men utelukkende svekke industriens konkurranseevne i forhold til bedrifter i andre land. Disse medlemmer vil imidlertid understreke at det i fremtiden kan bli utviklet alternativer til bruk av kull og koks og at en CO₂-avgift kan være aktuell i fremtiden for å stimulere fram slike alternativer. Disse medlemmer vil også understreke at Norge må legge til grunn at prosessindustri med store utslipp av klimagasser må basere sin virksomhet på bruk av den beste tilgjengelige teknologien.

       Disse medlemmer mener at selv om norsk industri bruker rimelig vannkraft, kan ikke det frita industrien fra å gjennomføre omfattende ENØK-tiltak.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at vi bør utvikle et kraftprisregime for industrien som i større grad stimulerer til sparing av energi ved at den siste marginale kraften som benyttes er priset høyere enn gjennomsnittsprisen.

Avtalefestet utslippsreduksjon (frivillige avtaler)

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet Hillgaar, viser til at frivillige avtaler mellom myndigheter og bransjeorganisasjoner/bedrifter er i bruk i flere land. Ut fra ønske om å oppnå sterkest mulig reduksjon av klimagasser, vil det være viktig at vi også i Norge prøver ut slike avtaler.

       Flertallet er kjent med at det fra Prosessindustriens Landsforening er lagt fram forslag til pilotprosjekt som nå er til behandling i departementet. Flertallet ber Regjeringa vurdere et system for avtalefestet utslippsreduksjon innen flere bransjer i prosessindustrien.

       Flertallet mener det er av avgjørende betydning at krav og resultater av slike prosjekter får en miljømessig effekt som viser berettigelsen av slike avtaler.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at CO₂-avgiften har bidratt til lavere utslipp siden den ble innført. Det antas at utslippsreduksjoner i større grad ble gjennomført på sokkelen etter at avgiften ble innført i 1991.

       Disse medlemmer vil vise til at utslippene pr. produsert enhet i dag er langt lavere i Norge enn i land vi kan sammenligne oss med. Eksempelvis er utslipp pr. produsert enhet olje på britisk sokkel fire ganger så høy som på norsk sokkel. Tilsvarende er utslippene ved russisk gassproduksjon antatt å være seks ganger høyere enn utslippene ved produksjon av gass på norsk sokkel.

       Disse medlemmer viser til det internasjonale arbeidet for å komme frem til felles virkemidler i klimakonvensjonen og vanskelighetene med å få vedtatt en felles CO₂-avgift. Det ser imidlertid ut til at frivillige avtaler med næringslivet kan gjennomføres og i økende grad blir tatt i bruk. Slike avtaler forplikter næringslivet til å foreta utslippsreduksjoner mot f.eks. at staten avstår fra å pålegge aktørene i næringslivet miljøavgifter.

       Disse medlemmer mener at frivillige avtaler kan være et effektivt virkemiddel i klimapolitikken fordi det gjøres mulig i større grad å variere virkemiddelbruken etter aktørstrukturen. Disse medlemmer vil på denne bakgrunn be Regjeringen å prioritere frivillige, forpliktende avtaler med næringslivet om utslippsreduksjoner av klimagasser.

       Disse medlemmer foreslår:

       « Stortinget ber Regjeringen prioritere frivillige, forpliktende avtaler med næringslivet om reduksjoner av klimagassutslipp fremfor avgifter. »

8. Skogbruk

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet Hillgaar, viser til at tilvekst i skogen fører til at det bindes opp mer CO₂ enn det frigjøres, og at måten vi driver skogbruk på derfor har en viss innvirkning på det totale CO₂-regnskapet. En kan oppnå en nettobinding av CO₂ ved å plante ny skog eller å øke volumet i eksisterende skogområder. Slike tiltak må vurderes i forhold til andre miljøhensyn, som reduksjon av biologisk mangfold og økt avrenning på grunn av gjødsling.

       Flertallet vil likeledes påpeke at skogen er en viktig biomasseprodusent, jf. den foreslåtte satsing på bioenergi.

       Flertallet mener at tiltak i skogbruket som ikke kommer i konflikt med andre miljøhensyn kan ha betydelig verdi.

       Et annet flertall, medlemmene fra Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til at innenfor en økologisk og økonomisk forsvarlig ramme er det mulig å øke skogkulturinnsatsen slik at det årlige opptaket av CO₂ økes med 4-5 millioner tonn. Økt skogkulturinnsats i dag vil ha positive virkninger i et langsiktig perspektiv, da det vil føre til økt opptak av CO₂ helt fram mot slutten av det 21. århundre. Trevirke har dessuten egenskaper som gjør at skog kan erstatte olje som grunnlag for produksjon av energi og ulike varer. Økt produksjon av skog vil derfor redusere behovet for fossilt brensel i framtida.

       Dette flertallet viser også til at ved å bruke trevirke i bygninger vil en oppnå både økt binding av karbon og redusert utslipp av CO₂ fordi trematerialer kan erstatte andre materialer.

       Dette flertallet ser det som svært viktig å få fram de totale virkningene, både økonomisk og klimamessig ved økt binding og lagring av CO₂ i skog, ved økt satsing på bruk av biomasse til energiformål og ved bruk av tre som alternativ til andre materialer i ulike sammenhenger. Dette flertallet mener departementet må ta initiativ til forsknings- og utredningsarbeider for å klarlegge dette.

       Dette flertallet mener det er opptaket av CO₂ fratrukket utslippene ved forbrenning og nedbryting av trevirke som må beregnes inn i CO₂-regnskapet, ikke endringer i oppbygging av lagerbeholdning av trevirke i skogen, slik det er framstilt i stortingemeldingen.

       Dette flertallet mener at tiltak i skogbruket må inngå i arbeidet for å redusere utslipp av klimagasser i Norge, og at tilskudd til skogplanting og tiltak for økt produksjon i eksisterende skog er aktuelle tiltak, i tillegg til tiltak for økt bruk av trevirke og biomasse.

       Dette flertallet går inn for at støtten til slike tiltak i skogbruket økes.

       Dette flertallet viser for øvrig til Dok.nr.8:93 (1994-1995) fra Høyre om aktiv bruk av skogplanting for å motvirke drivhuseffekten, og komiteens videre behandling av dette.

Merknader fra komiteens medlem Hillgaar

Generelle merknader

       Komiteens medlem Hillgaar har merket seg at St.meld. nr. 41 innleder med å fastslå at - « miljøproblemene knyttet til drivhuseffekten, samt miljø- og helseskader forårsaket av utslipp av NO_x, er blant de største internasjonale og nasjonale miljøutfordringene vi står overfor. » Oversatt fra departemental newspeak betyr dette at landets politiske ledelse ønsker seg fiskale krisefullmakter og tilnærmet ubegrenset adgang til nye skatte- og avgiftsinntekter basert på dommedagsprofetier. Utsagnet går som hånd i hanske inn i en skremmetradisjon med dype røtter i vestlig religiøs tradisjon, og særlig i nordeuropeisk, luthersk, fyrstestyrt kirkepolitikk. Det norske folk er i dag kvitt fattigdomstruslene fra 1800-tallet, men den som har det godt på jorden skal jo ifølge tradisjonen møte en grim skjebne. Mens jordens fattige slitere skal få innløst sine tilgodelapper i det hinsidige. Den for historiens herskere glitrende lære om fattigdommens hinsidige fordeler, kan være like nyttig for dagens makt- og meningsadel, som den var for fortidens makthavere. For å skaffe dagens forskjellige adelsgrupper i offentlig og privat sektor, herunder byråkrater og opsjonister, statsbetalte kulturister, pamper og pampinner, flere penger og privilegier, er det selvsagt fristende å skaffe en relativ rik og tillitsfull befolkning som dagens norske, dårlig samvittighet. Den første, varslede konsekvens for norsk politikk av denne nye, fremdyrkede « krisetid » kan bli at oljefondet, - vår generasjons avlatspenger til den neste - blir skuslet bort til mer eller mindre velmente, om enn ikke veloverveide, « miljøtiltak ». De som sitter nederst ved bordet vil neppe få mye glede av de nye pengestrømmene denne gangen heller.

       Som vanlig.

Tillit til øvrigheten, et norsk kjennemerke?

       Dette medlem viser til at det er interessant å registrere at FNs « klimapanel » har fått sitt største gjennomslag, og da for de mest negative visjoner om den globale klimautviklingen i de norske maktsirkler. Dette medlem har ingen tro på at fagkompetansen er særlig større i Norge enn i andre land. Særlig ikke etter at det lykkes å mobbe våre etablerte klimaforskere og meteorologer til bekvem taushet. Det kan ikke registreres noen form for panikk i verdens tunge industri- og forskningsland i forhold til klimaspørsmålet. Også land som teoretisk ville lide mest, under skrekkscenarienes oversvømmelser og stormvær « som vil stå i kø i det kommende århundre », tar situasjonen med stor ro. Det kan trygt tas for gitt at roen skyldes at seriøse miljøer ikke aksepterer dommedagsprofetiene, uten som et fiskalt og politisk virkemiddel til å oppnå resultater langt utenom klimadebatten. Et virkemiddel som for mange kom som bestilt. Det at en norsk miljøvernminister er skremt, sier intet om klimaet. Bare om norsk klimapolitikk.

Menneskeskapte katastrofer eller naturmakt?

       Dette medlem viser til bladet « Folkevett » fra FIVH, nr. 2/94, hvor det anføres et selvsagt men oversett argument for oppmerksomheten omkring de stadig tilbakevendende katastrofeteorier. Nemlig at « Katastrofer selger ». Aviser behandler stoffet ukritisk. Ledende industrialister (og politikere) ser seg tjent med at offentlige midler brukes til bestemte programmer. Forskere gleder seg til å få store bevilgninger. Institutter og professorater yngler i fryktens kjølevann. Aksjonærer i riktig « posisjon » kan høste romslige gevinster. Forsikringsselskaper får argumenter som gir grunnlag for høyere premier og høyere utbytte. Og alle hjerter gleder seg.

       All tidligere menneskelig aktivitet har bidratt med omtrent 1,3 % (ca 2 W/kvm) av tropopausens totale « drivhuseffekt ». En hypotetisk dobling av atmosfærens CO₂-mengde ville bidra til omtrent 2,6 %. Dette bidraget ligger innenfor den naturlige klimatiske variabilitet (Tom V. Segelstad & Zbigniew Jaworowski, UiO ). Det følger av termodynamikkens første energilov at de langsiktige variasjoner av den globale overflatetemperatur skyldes fluktuasjoner i verdenshavenes totale varmeinnhold. Atmosfæren, med sitt ubetydelige varmeinnhold i forhold til havet, må være i termisk likevekt med havets overflate til enhver tid. Havets store termiske treghet, med en responstid på 400-500 år, begrenser den fysikalsk mulige variasjon i en 200 års periode til bare 1,5 C (Asmunn Moene, tidl. fagsjef MI, i « Kjemi »). Den viktigste og helt dominerende « klimagass » i atmosfæren er vanndamp. Samtidig er skyer en viktig kilde til refleksjon av innkommende strålingsenergi fra solen.

       I « Almanakk 1996 » skriver T.E. Nordeng, « ...atmosfæren kan med rette beskrives som et kaotisk system ». Likefullt har mange søkt å finne de lange linjer i klimautviklingen, om en slik linje overhodet finnes. I de siste 600 millioner år har vår planet vært preget av et varmere klima enn i dag. Man antar at i 95 % av geologisk tid har Jorden vært en mild, isfri planet. Normalværet jorden over var varmt til mildt uten ekstreme temperaturutslag. Polarområdene var kjølig-tempererte med åpne, isfrie hav. Temperaturtrinnene vinterstid fra 0 til 90-meridianene antas å samsvare med dagens 0 til 40-meridian (Encl. Britt.,75). Dagens kjølige klima og istidene er avvik fra den geologisk observerte norm. Istidsperiodene preges av kraftige klimaskifter og historisk sett svært raske overganger mellom normal varme og kraftige nedisinger over hele kontinenter. Årsakene til dette er ikke forklart. Dette medlem vil anta at menneskeskapte prosesser ikke var medvirkende.

       I Miljøaktuelt nr. 5/6-93 vises det til en interessant observasjon. « Isforskningen har gitt interessant materiale for klimaforskningen. Det er tatt omfattende boreprøver i Antarktis. Disse boreprøvene har brakt opptil 160.000 år gammel is opp i dagen. Prøvene viser en klar sammenheng mellom CO₂-konsentrasjon og varmeperioder. I borekjernene som er tatt ned til 2000 meters isdyp, kan dette avleses med stor nøyaktighet. Det som overrasket forskerne, var at kurven for klimaendringer « ligger foran » kurven for CO₂-innhold i tid. Dermed kan man lese ut av isen at det er temperaturen, og ikke CO₂-innholdet, som er avgjørende. Det ser ut som temperaturøkning i atmosfæren medfører en økning av CO₂-konsentrasjonen - og ikke omvendt. » Dette medlem vil hevde at selv om en større gruppe utvalgte FN-forskere har fjernet 90 % av tvilen i sine hjerter og erstattet denne med klimaskrekk, så ser en ingen grunn til å fravike den sunne skepsis til menneskets evnerikdom og tolkingsevne.

       Istider er blitt avviklet av sterke naturkrefter. Dagens bare høyfjell har vært skogkledd. Ørkener er kommet av grønne, frodige landskap. Naturens klimatiske lek er det virkelige drama menneskeheten må leve med og tilpasse seg. Og det mest sannsynlige naturopptrinn i anmarsj er en ny istid. Menneskehetens tiltaksevne er først og fremst preget av dens begrensninger. Det er langt igjen til at vi kan styre klimaet.

       Vi kan fortsatt ikke tilby holdbare værvarsler utover 7 dager.

Ja til ny teknologi

       Dette medlem vil allikevel ikke avvise alle tiltak som kan komme ut av en diskusjon omkring « klimaendringer ». Ikke fordi der er noen overhengende fare for menneskeskapte klimaendringer, men fordi nye krav til industrier, husholdninger, transportsektoren m.v. kan bidra til generell nyskaping og kreativitet. Hvilket igjen kan sikre nye, norske arbeidsplasser og et generelt bedret miljø.

       Således kan det også være verdifullt å stimulere til bruk av fornybare energikilder. I enkelte utviklingsland er dette spesielt viktig. Fossile brensler er et kostbart kapittel i mange lands handelsbalanser og kan sinke gjennomføringen av andre valutakrevende, viktige tiltak.

       På den nordlige halvkule, særlig på høyere breddegrader enn 40°N, trengs hver vinter en betydelig mengde energi til oppvarming. Varmepumper er i dag en uferdig teknologi på husstandsnivå, men teknologien kan videreutvikles. Vannbårne energisystemer kan bli like effektive som el-nett dersom rørarbeidet kan effektiviseres og kostnader reduseres. Dette medlem vil for øvrig hevde at det er et teknologisk tankekors at ubegrenset geotermisk energi til enhver tid befinner seg i det geologiske dyp under våre byer og boliger, uten at vi har klart å utvikle kosteffektive måter å gjøre denne forurensningsfrie energien tilgjengelig.

       Skogreising er lansert som et virkemiddel for å binde opp CO₂. Dette medlem støtter vektlegging av skogreising i Europa og ellers i verden. Ikke pga. klimadebatten men som et generelt miljøtiltak, og fordi skogreising kan kombineres med effektivt landbruk og sikre en primærnæring med minimal erosjon og optimalt utbytte.

Bedre livskvalitet og mellommenneskelig klima

       Dette medlem mener at den globale streben etter bedret livskvalitet bør støttes og gjøres til drivkraften i arbeidet for et bedre miljø. Ny sosial politikk, ny teknologi, og ikke minst kampen mot religiøs overtro av alle slag, må være en bærebjelke i dette arbeidet. Særlig i den tredje verden, hvor importerte industrigiganter og miljøgriser i særklasse stadig utøver et sterkt grep må den gode strid utkjempes. Miljøarbeidet krever at alliansen mellom antidemokratiske krefter og religiøs fundamentalisme motarbeides. Flere land kan oppleve at sosial, økonomisk og miljømessig fremgang kan kombineres, dersom politikken moderniseres og demokratiseres.

       Verdens matforsyningssituasjon bringes stadig inn i skrekkdebatten om klima. Overagronom i Hydro, Ola Kaarstad, setter den generelle utviklingspessimismen i matvareproduksjonen på plass i bladet « Profil Magasin ». « Faren med de mange dommedagsprofetiene omkring verdens matvareforsyning, er at politikerne til slutt begynner å tro at det slett ikke nytter å gjøre noe. » « Det er også en fare for at pressgrupper som ikke godtar noen form for bioteknologi og lignende redskaper i plante- og dyreproduksjon, greier å hindre eller sterkt forsinke denne forskningen. Går det slik, vil pessimistene få rett; profetiene blir selvoppfyllende. » Han peker på at verdens minskende kornlagre skyldes en styrt nedgang i overproduksjonen med redusert dumping. Han setter fingeren på et ømt punkt i vår hjemlige u-hjelp og jordbruksdebatt. Høyere verdensmarkedspriser på korn gjør produksjon i u-landene lønnsom og øker produksjonen og derved matvaresikkerheten i den 3. verden. Dette blir sjelden forstått i Norge.

       Som så mange andre ting.

Utfordrende hverdager, ikke Dommedag

       Dette medlem viser videre til at FNs klimapanel IPCC senere skal komme med sitt endelige dokument, men gjennom de vanlige lekkasjer fra arbeidet og i offisielle utsagn, så fremgår det at klimaet kan bli varmere, men at en evt. økning av skydekket grunnet temperaturøkningen kan snu opp ned på kalkylen (New Scientist 9.12.95). Det er nok svært gode grunner til at MI i Oslo ikke varsler været for mere enn 7 døgn.

       Basert på ovenstående standpunkter og observasjoner vil dette medlem støtte at norsk offshore energiproduksjon holdes utenfor evt. nasjonale klimaregnskap. Dette medlem vil støtte en satsing på forskning og utvikling innen energisektoren for å ivareta norsk spisskompetanse og arbeidsplasser. Dette medlem vil tilsvarende advare mot særnorske skatter og avgifter som fører til at norske arbeidsplasser svekkes og til at investeringskapital søker utenlands. Dette medlem vil støtte en jevn utbygging av gassfelt på norsk sokkel som kan utnytte investeringer i plattformer og rørledninger optimalt og over lang tid. Videre vil dette medlem peke på viktigheten av fortsatt kompetansebygging innen shipping og energisektor, både teknisk og kommersielt. Her er vi allerede blant de beste og har internasjonal erfaring.

       Klimaforvirringen har ført til en debatt preget av mismot og anger, som har samlet det politiske spektrum fra Kristelig Folkeparti via Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet til den høykirkelige del av Høyre i kollektiv botsgang. Det norske folk har « ufortjent fått sin nye rikdom og lykke og nå kommer straffedommen ». Som alltid medfører dette overtro og manipulering. Dette medlem gleder seg over hver Sm₃ gass fra Nordsjøen, over hvert fly som gjør avstandene i vårt langstrakte land til bagateller, over de stadig energieffektivere biler som gjør det mulig å bo i Distrikts-Norge, og over hvert lune vinterhjem uten issvuller på kjøkkenet. Så får vi heller betale noen skattekroner for å sysselsette vår tids Ezekiel i departementet, og lønne dommedagsprofetene i en del « miljø »-organisasjoner. Og lytte uten opphisselse til mellompartienes innstuderte rop mot utviklingen.

       I velferdssamfunnet er det en plass til alle.

5. Forslag fra mindretall

Forslag fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti:

Forslag 1

       Stortinget ber Regjeringen legge til grunn i neste Langtidsprogram at norske CO₂-utslipp i år 2000 ikke skal være høyere enn de var i 1989, og at en særlig prioriterer de virkemidler som kan bidra til at norske CO₂-utslipp blir vesentlig redusert i løpet av de neste 20-30 årene.

Forslag 2

       Stortinget ber Regjeringen legge fram forslag om at alle utslipp fra petroleumsvirksomheten dekkes av CO₂-avgiften.

Forslag 3

       Ved utforming av forskrifter til forurensningsloven om utslipp og støy fra samferdselssektoren legges det strengeste nivået fra SFTs konsekvensutredning (nivå 3) til grunn for grenseverdier for NO₂, SO₂, støv og støy.

Forslag 4

       Stortinget ber Regjeringen lage en tiltaksplan for en ENØK-offensiv som kan bidra til at ENØK-potensialet i det norske energimarkedet kan realiseres.

Forslag 5

       Stortinget ber Regjeringen legge fram forslag til en låne- og tilskuddsordning for ENØK-tiltak i privat regi.

Forslag 6

       Stortinget ber Regjeringen legge fram et forslag om tiltak for å redusere oljefyring i Norge der målet er utfasing av all oljefyring i løpet av 10 år.

Forslag fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti:

Forslag 7

       Stortinget ber Regjeringen arbeide for at det ikke gis adgang til å føre finansiering av klimatiltak i andre land som reduksjoner i nasjonale klimagassutslipp før det er etablert et globalt avtaleverk som forplikter industrilandene til å redusere sine utslipp av klimagasser ned til et avtalefestet nivå innen en gitt tidsfrist.

Forslag 8

       Stortinget ber Regjeringen legge fram forslag om en egen NO_x-avgift for petroleumssektoren, og samtidig legge fram en vurdering av om en NO_x-avgift kan brukes også på andre områder.

Forslag 9

       Stortinget ber Regjeringen vurdere om det kan innføres CO₂-avgift på luftfart.

Forslag fra Høyre:

Forslag 10

       Stortinget ber Regjeringen utrede tekniske, økonomiske og praktiske muligheter og begrensninger ved følgende tiltak:

-	elektrifisering av oljeplattformer

-	bygging av gasskraftverk på oljeinstallasjoner på sokkelen

-	deponering av eksosgass eller CO2 i grunnen

-	utnytting av nye fornybare energikilder som sol og vind

-	bruk av mer effektive turbiner

-	gjenvinning av fakkelgass.

Forslag 11

       Stortinget ber Regjeringen å innføre en rapporteringsplikt for utslipp fra brønntesting på sokkelen, og å stille krav om resultater i form av betydelige utslippsreduksjoner innen en avtalt tidsfrist.

Forslag 12

       Stortinget ber Regjeringen arbeide for internasjonale avtaler om å oppnå reduksjoner av klimagassutslipp i luftfarten.

Forslag 13

       Stortinget ber Regjeringen å opprette en tidsbegrenset tilskuddsordning for å stimulere til opparbeidelse av kommersielle markeder for:

1.	bruk av varmepumper

2.	investeringer i fyringsanlegg for biobrensel

3.	bruk av solenergi.

Forslag 14

       Stortinget ber Regjeringen prioritere frivillige, forpliktende avtaler med næringslivet om reduksjoner av klimagassutslipp fremfor avgifter.

Forslag fra Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti:

Forslag 15

       Stortinget ber Regjeringen vurdere nye stimuleringstiltak for ENØK gjennom transportprisen for strøm, herunder innføring av egne effektivitetsindikatorer i beregningen for overføringstariffen og legge frem forslag på dette grunnlag.

Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:

Forslag 16

       Stortinget ber Regjeringen utforme et påbud om at olje skal oppsamles og gjenvinnes ved brønntesting.

Forslag 17

       Stortinget ber Regjeringen legge fram forslag om en parkeringsavgift ved norske kjøpesentre som er minst like høy som parkeringsavgiften i nærmeste by eller tettsted.

Forslag 18

       Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om CO₂-avgift for den havgående fiskeflåten.

Forslag fra Kristelig Folkeparti:

Forslag 19

       Stortinget ber Regjeringen utrede et opplegg for en egen NO_x-avgift og legge dette fram i forbindelse med avgiftsopplegget for oppfølgingen av Grønn Skattekommisjon.

6. Komiteens tilrådning

     Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget til å gjøre slikt

vedtak:

I.

       St.meld. nr. 41 (1994-1995) - om norsk politikk mot klimaendringer og utslipp av nitrogenoksider (NO_x) - vedlegges protokollen.

II.

       Ved alle nye feltutbygginger på norsk sokkel skal det legges fram en oversikt over energimengden og kostnadene ved å elektrifisere installasjonen framfor å bruke gassturbiner.

III.

       Stortinget ber Regjeringen utarbeide en oversikt over kostnadene ved å elektrifisere eksisterende olje- og gassfelt på norsk sokkel.

IV.

       Stortinget ber om at ved nye feltutbygginger på norsk sokkel skal det legges fram vurdering av kostnadene ved å reinjisere CO₂ fra produsert gass, og fra plattformer og turbiner.

V.

       Stortinget ber Regjeringen aktivt stimulere til igangsetting av pilotprosjekter relatert til hydrogen som energibærer med utgangspunkt i den teknologi som foreligger.

VI.

       Stortinget ber Regjeringen sørge for at PCB-holdige lysrørarmaturer i offentlige bygninger gradvis erstattes med nye energieffektive lysanlegg.

VII.

       Stortinget ber Regjeringen sørge for at det knyttes betingelser om ENØK-tiltak til fornyelse av avtaler om langsiktige kraftleveranser til industrien.

VIII.

       Stortinget ber Regjeringen legge fram forslag om opprettelse av et energiprogram for satsing på nye og fornybare energikilder.

IX.

       Stortinget ber Regjeringen legge fram en plan i Revidert nasjonalbudsjett for å øke bruken av biobrensel, herunder hvilke låne- og tilskuddsordninger som kan være aktuelle.

Oslo, i energi- og miljøkomiteen, den 24. januar 1996.

Ragnhild Queseth Haarstad, Paul Chaffey,

leder. ordfører og sekretær.