5.1 SAMMENDRAG

       Det framholdes i meldingen at arbeidslinja i velferdspolitikken også skal gjelde for personer og grupper som tradisjonelt har hatt lav yrkesdeltakelse og svak forankring i yrkeslivet. Satsingen på arbeidslinja er det viktigste virkemidlet for å bedre levekårene for vanskeligstilte grupper. Arbeid sikrer selvforsørging og inntekt, gir sosial forankring og tilhørighet og gjør det mulig for den enkelte å utnytte sine ressurser og muligheter.

       I omtalen av enslige forsørgere understrekes det at disse utgjør en sammensatt gruppe. De fleste er i arbeid eller under utdanning. Noen er stønadsmottakere i en kort periode, mens andre mottar overgangsstønad i lengre tid. Lange stønadsperioder kan for en del føre til varig yrkespassivitet, liten sosial kontakt og diskvalifisering i forhold til senere yrkesdeltakelse. Det pekes på at forlenget foreldrepermisjon og tidskontoordning, økt barnehageutbygging, innføring av skoletilbud for seksåringer og etablering av skolefritidsordninger gjør det lettere å kombinere yrkesaktivitet med omsorg for barn. Det framholdes at enslige forsørgere med overgangsstønad fra folketrygden og som ikke er i arbeid, kan ha det vanskelig økonomisk. Mange får økonomisk sosialhjelp i tillegg til trygden.

       Regjeringen vil på denne bakgrunn legge om trygdestønadene til enslige forsørgere for å stimulere til arbeid, utdanning og selvforsørging, og for å bedre inntektene til dem som har overgangsstønad. Det fremmes i meldingen følgende forslag:

-	Overgangsstønaden foreslås økt med om lag 8.500 kroner til 70.000 kroner pr. år.

-	For enslige forsørgere med barn i alderen 1 - 3 år og full overgangsstønad, foreslås det innført et ekstra småbarnstillegg i barnetrygden.

-	Stønaden til barnetilsyn til enslige forsørgere som er i arbeid eller under utdanning, foreslås slik at 70 prosent av utgiftene til tilsyn dekkes innenfor gitte maksimumsrammer.

-	For å stimulere til utdanning foreslås innført en «basisstøtte» på 1.000 kroner pr. semester til alle enslige forsørgere under utdanning.

-	Overgangsstønad skal normalt gis bare i inntil tre år i perioden fram til barnet begynner i obligatorisk skole, men to år ekstra når tiden brukes til nødvendig utdanning. Ved utdanning som er påbegynt før barnet begynner på skolen, kan stønadstiden forlenges utover skolestart.

-	Personer som blir enslige forsørgere etter at yngste barn er begynt på skolen, skal ha rett til stønad i en overgangsperiode på 12 måneder, men ikke etter at barnet er fylt 10 år.

-	Stønadsretten forlenges for dem som har særlig omsorgskrevende barn, men ikke etter at barnet er fylt 18 år.

-	Det vil bli stilt krav om at forsørgeren skal være reell arbeidssøker fra barnet fyller tre år, og være forpliktet til å ta imot tilbud om arbeid som lar seg kombinere med barneomsorg.

-	Når en enslig forsørger får dagpenger, settes overgangsstønaden ned i forhold til inntektsgrunnlaget for dagpengene.

-	Det innføres oppfølgingstiltak for alle enslige forsørgere med overgangsstønad.

-	Det etableres forsøksordninger med sikte på enslige forsørgeres tilpasning til «Reform 94».

-	Spørsmålet om eventuelt bortfall av overgangsstønad og de øvrige ytelsene fra folketrygden til enslige forsørgere som lever i samboerforhold uten fellesbarn, foreslås vurdert av et utvalg.

-	Den særskilte nedkomststønaden for enslige forsørgere foreslås opphevet. Endringen gjelder også etterlatte.

       Det påpekes at forbedringene i stønaden til barnetilsyn, utdanningsstønad og det ekstra småbarnstillegget også vil komme etterlatte forsørgere til gode.

       Om arbeidsledig ungdom heter det at det er et mål for Regjeringen å få ned ungdomsledigheten. Følgende tiltak framholdes særskilt:

-	Regjeringen vil videreføre ungdomsgarantien for personer under 20 år.

-	Regjeringen legger opp til at alle ledige i alderen 20 - 24 år som har vært uten tilbud om jobb, utdanning eller arbeidsmarkedstiltak i seks måneder, skal få tilbud om arbeidsmarkedstiltak dersom de ikke kan gis et tilbud om jobb eller utdanning.

-	Arbeidsledige sosialhjelpsmottakere skal følges opp med individuelle kvalifiseringsplaner.

-	Tiltakene skal samordnes og tilpasses den enkelte bl.a. gjennom et tettere samarbeid mellom arbeidsmarkedsetaten og sosialkontoret.

-	Det skal i større grad være mulig å stille krav om aktivitet når unge arbeidsledige får økonomisk sosialhjelp.

       Det understrekes at det er behov for bedre samordning av virkemidlene fra sosialetat, trygdeetat, helseetat og arbeidsmarkedsetat især dersom en skal lykkes med å få personer med sammensatte problemer over fra en passiv situasjon til en aktiv situasjon i form av arbeid, arbeidsmarkedstiltak, attføring eller utdanning. Spesielt legges det vekt på at for mange unge mottakere av økonomisk sosialhjelp kan det være mest effektivt med en samordnet innsats fra flere av etatene, fordi de har behov for flere typer tjenester samtidig. Som særskilte tiltak for å få til et bedre samarbeid mellom etatene framholdes:

-	Regjeringen vil ta initiativ til at det etableres faste samarbeidsfora i kommunene mellom sosial-, trygde-, helse- og arbeidsmarkedsetaten tilpasset lokale forhold og behov.

-	Ytterligere tiltak for å styrke samarbeidet mellom arbeidskontor og sosialkontor vil bli tatt opp i et nytt, felles rundskriv for de to etatene.

-	Det vil bli arrangert felles konferanser for å drøfte lokale samarbeidsmodeller mellom sosial-, trygde- og arbeidsmarkedsetatene.

       Det uttrykkes i meldingen særskilt bekymring for nedgangen i yrkesdeltakelsen blant funksjonshemmede de senere årene. Følgende forslag framsettes for å lette integreringen av sterkt funksjonshemmede i ordinært arbeid bl.a. gjennom å øke kompetansen i hjelpeapparatet og stimulere til gode samarbeidsordninger.

-	Hjelpemiddelsentralenes kompetanse og ressurser knyttet til hjelpemidler og arbeid, foreslås styrket.

-	Det vil bli tatt initiativ til en forsøksordning med funksjonsassistenter til funksjonshemmede som trenger praktisk bistand i arbeidssituasjonen.

-	Funksjonshemmedes organisasjoner stimuleres til å utvikle kurstilbud som kan fremme yrkesaktivitet blant sterkt funksjonshemmede og til å benytte likemannsordninger (hvor funksjonshemmede støtter hverandre) i forhold til yrkesrettet attføring og yrkesdeltakelse.

5.2 KOMITEENS MERKNADER

       Komiteen mener det er en forutsetning for velferdsstatens legitimitet at åpenbare og livsnødvendige behov blir dekket. Komiteen vil ivareta velferden for alle og samtidig løfte dem som er svakest stilt. I et velferdssamfunn må alle må få mulighet til å delta etter evne.

       Komiteen mener det er viktig å få arbeidslinja til å fungere godt, og da må det målrettede og aktive tiltak til, ikke minst overfor grupper som i dag har størst problemer med å få tilgang til arbeidsmarkedet. Arbeidsledig ungdom, deler av gruppen enslige forsørgere og sterkt funksjonshemmede er blant dem som har store problemer med å komme inn på arbeidsmarkedet. En del eldre presses også ut av yrkeslivet, ofte på en uverdig måte.

       En annen gruppe som har problemer med å få tilgang til arbeidsmarkedet, er innvandrere med fremmedkulturell bakgrunn. Komiteen viser til at tiltak for innvandrere er behandlet i St.meld. nr. 17 (1994-1995) Om flyktningepolitikken. En rekke tiltak er også foreslått i Handlingsplan for bedre bruk av innvandreres kompetanse fra 1993. Dette er Regjeringens begrunnelse for at innvandrerbefolkningen ikke er omhandlet i Velferdsmeldinga. Komiteen vil imidlertid be Regjeringen vurdere om de tiltakene som er foreslått i Flyktningmeldinga og i Velferdsmeldinga, i tilstrekkelig grad fanger opp forventet utdannings- og arbeidsmønster i innvandrerbefolkningen, og da i særlig grad blant innvandrere med fremmedkulturell bakgrunn. Komiteen vil også understreke behovet for kunnskap og kompetanse om kvinner med innvandrerbakgrunn og vil påpeke at mange vil ha et livsløp som er ulikt norske kvinners virkelighet. Dette vil igjen ha skatte-, pensjons- og trygdemessige konsekvenser. Det er derfor behov for å vurdere hvordan trygde- og stønadsordningene treffer denne gruppa. Det er også behov for en gjennomgang av arbeidsmarkedsetatens tiltak overfor denne gruppa. Komiteen vil for øvrig vise til Regjeringens arbeid med en egen stortingsmelding om det flerkulturelle Norge.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, mener at de offentlige stønadsordningene må være på et tilstrekkelig nivå slik at det sikrer livsgrunnlaget for dem som i perioder eller gjennom hele livet ikke har mulighet til å forsørge seg selv. Det er i dag store ulikheter i størrelsen på sosial stønad, både mellom kommuner og innad i kommuner. Flertallet mener det er nødvendig med skjønnsavgjørelser for fastsettelse av sosialstønadssatsene, men det er av avgjørende viktighet at ordningen ikke framstår som vilkårlig da det lett vil undergrave tilliten til systemet.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til sine merknader og forslag under pkt. 6.3.12 Økonomisk sosialhjelp.

5.2.1 Enslige forsørgere

       Komiteen har merket seg at familiemønstrene har endret seg radikalt i løpet av de siste 20 årene, blant annet har vi fått en større andel enslige forsørgere. Enslige forsørgere er en svært uensartet gruppe, men de i gruppen som har hele sin inntekt fra trygd og stønader, har hatt den svakeste inntektsutviklingen de siste årene Innen gruppen enslige forsørgere har det også skjedd store endringer de siste ti årene. Antallet enslige forsørgere som mottar overgangsstønad, økte med 77 % fra 1984 til 1994. Av dem som mottar stønad, er en stadig større andel i arbeid eller under utdanning.

       Komiteen vil vise til at målsettingen med ordningene for enslige forsørgere er å yte økonomisk støtte i en midlertidig periode hvor det er vanskelig å kombinere omsorg for barn med yrkesaktivitet eller utdanning. Det er også et mål å bidra til å gjøre forsørgeren selvhjulpen.

       Komiteen vil vise til at det finnes en rekke stønadsordninger for enslige forsørgere som gjør det mulig å kombinere omsorgen for barn med utdanning eller arbeid, eller for å ha omsorg på heltid for barnet i en periode hvor det er nødvendig. Dagens ordninger er knyttet til den som har det meste av den daglige omsorgen for barnet. Erfaring viser at det finnes en rekke ulike samværsordninger, og mange foreldre deler tiden med barnet svært likt mellom seg. Hvilke konsekvenser dette bør få for utformingen av stønadsordningene for enslige forsørgere og refusjon for barnebidrag, vil bli behandlet ved revidering av barneloven.

       Komiteen vil påpeke at erfaring fra en rekke prosjekter viser at tilrettelegging og tiltak fra det offentlige bidrar til at flere enslige forsørgere kan kombinere arbeid eller utdanning med omsorgen for barnet. Det er gjennomført prosjekter i 6 fylker samt enkelte kommuner som kan vise til svært gode resultater. Blant annet kan prosjekter i Akershus og Vest-Agder vise til at en stor andel av deltakerne kom i arbeid eller startet opp utdanning under prosjektperioden. Dette er spesielt positivt både fordi den enkelte gjennom sitt arbeid bidrar til samfunnsøkonomien, fordi det er mer inntektsbringende å være i arbeid enn å motta stønad, og fordi yrkesaktivitet ofte gir et nyttig og nødvendig sosialt fellesskap.

       Komiteen ønsker derfor at Akershusmodellen skal gjennomføres i alle fylker, og at enslige forsørgere som har trygd og stønad som hovedinntektskilde, skal følges opp med konkrete planer.

       Komiteen vil peke på at foresatte til barn med funksjonshemming eller som er varig syke, har spesielle behov for bistand. Dette gjelder spesielt for enslige forsørgere. Komiteen vil særlig peke på nødvendigheten av kommunikasjon og samarbeid mellom helsevesenet og trygdekontorene. Komiteen vil be departementet ta en gjennomgang av hvordan arbeidet innen sosial- og helsevesenet kan organiseres på en slik måte at foresatte til barn som er sterkt pleietrengende, raskt får den bistand og hjelp de har behov for og rett til.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, vil framholde at enslige forsørgere er en uensartet gruppe, og at levekårene i gruppen er svært ulike. Av enslige forsørgere som ikke mottar overgangsstønad eller stønad til barnetilsyn, var 77 % yrkesaktive i 1991. På tross av store forskjeller i gruppen er det en stor andel som har betalingsproblemer. Flertallet registrerer at 56 % av alle enslige forsørgere og hele 73 % av dem som mottar overgangsstønad, har betalingsproblemer. Flertallet mener derfor det er viktig å bedre den økonomiske situasjonen for enslige forsørgere og i særlig grad for gruppen som mottar overgangsstønad. Flertallet vil peke på at tall fra Sosial- og helsedepartementet viser at 37 % av de på overgangsstønad mottar i gjennomsnitt 14.800 kroner pr. år i økonomisk sosialhjelp. Andelen i byene er om lag 50 %.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, mener at med de endringene som har funnet sted med hensyn til barnetilsyn, foreldrepermisjon, tidskontoordning og skolefritidsordning, er det riktig at vilkårene for å motta stønad som enslig forsørger endres, og at utformingen av ytelsene forandres. Dagens ordning er ikke tilfredsstillende da den bl.a. ikke tar høyde for de endringer som er gjort for å gjøre det enklere å kombinere forpliktelser for barn med arbeid og utdanning.

       Dette flertallet vil understreke at også enslige forsørgere må ha mulighet til å være hjemme med egne barn i en begrenset periode. På samme tid er det riktig av det offentlige å stille vilkår til stønadsmottakere. Nivået på stønadene må være så høye at mottakeren kan leve av det, samtidig som ordningene må stimulere til aktivitet.

       Dette flertallet mener det er et mål at enslige forsørgere også i størst mulig grad blir selvhjulpne og er i arbeid eller under utdanning når hensynet til barnet gjør det mulig. Det er også viktig at stønadsordningene ikke medvirker til at mottakeren kommer i en permanent situasjon som stønadsmottaker. Dette flertallet mener det derfor er formålstjenlig at overgangsstønad i hovedregelen kan mottas inntil det yngste barnet begynner på skolen, og i inntil 3 år i denne perioden. Det er også nødvendig å åpne for at de som tar utdannelse, kan motta stønad i ytterligere 2 år.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet foreslår i tillegg at det innføres en overgangsordning på inntil 6 måneder som gjør det mulig å motta stønad etter særskilt vurdering utover 3 (+2) år der forsørgeren f.eks. må vente på skolestart, arbeid eller tilsyn til barna.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om at det innføres en overgangsordning på inntil 6 måneder som gjør det mulig for enslige forsørgere å motta stønad etter særskilt vurdering utover 3 (+2) år der forsørgeren f.eks. må vente på skolestart, arbeid eller tilsyn til barna. »

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, mener det er riktig at det stilles aktivitetskrav til stønadsmottakeren om å gjenoppta et etablert arbeidsforhold etter at barnet er fylt 3 år, eller å være tilmeldt arbeidsformidlingen når forsørgeren ikke er under utdanning. Det er på samme tid viktig at det stilles aktivitetskrav til trygde- og arbeidskontorene for det ansvaret de har for oppfølging av enslige forsørgere.

       Flertallet vil også understreke at det må være mulighet for forlenget tid med overgangsstønad der særlige forhold tilsier det. Det gjelder for eksempel der barnet er sterkt pleietrengende, funksjonshemmet/varig sykt eller med store sosiale problemer. I slike tilfeller kan det gis stønad inntil barnet er 18 år. Det er også nødvendig å gi mulighet til overgangsstønad over flere år ved forbigående sykdom hos forsørgeren eller barnet inntil barnet er 10 år.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener at i tilfeller hvor samlivsbrudd skjer etter at yngste barnet er begynt på skolen, men før det er fylt 10 år, bør overgangsstønad kunne gis i en overgangsperiode på inntil ett år, slik at forsørgeren får en mulighet til å innrette seg på en ny situasjon som enslig forsørger med de krav dette stiller.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen legge fram forslag om at overgangsstønad gis i inntil ett år til enslige forsørgere i tilfeller hvor samlivsbrudd skjer etter at yngste barn er begynt på skolen, men før det er fylt 10 år. »

       Komiteen mener at forsørgere som er arbeidssøkende, også bør kunne motta stønad til barnetilsyn da dette kan bedre deres muligheter på arbeidsmarkedet. Det er også sentralt at forsørgeren kan motta barnestilsynsstøtte når forsørgeren er sjuk, slik at ikke familien står i fare for å miste sin tilsynsordning når familien er i en periode med ekstraordinære påkjenninger. Om nødvendig må regelverket endres på dette punkt.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, støtter målet om å stimulere til økt yrkesaktivitet, gjennom bl.a. å heve nivået på ordningen med stønad til barnetilsyn slik at de dekker en større del av de faktiske utgiftene.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil foreslå at støtten til barnetilsyn økes med kr 800 utover Regjeringens forslag, dvs. at stønad til barnetilsyn kan utgjøre inntil kr 2.300 for ett barn, kr 3.000 for to barn og kr 3.400 for tre eller flere barn.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å øke støtten til barnetilsyn for enslige forsørgere slik at den utgjør inntil kr 2.300 for ett barn, kr 3.000 for to barn og kr 3.400 for tre eller flere barn. »

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, vil påpeke at for at enslige forsørgere skal få bedret sine muligheter på arbeidsmarkedet både på kort og lang sikt, er det viktig at stønadsordningene stimulerer til at flere tar utdannelse.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, mener at det er riktig å redusere antall år enslige forsørgere kan motta overgangsstønad, samtidig som en øker satsen. Det er samtidig sentralt å gi tilbud om individuell oppfølging av den enkelte, både i forhold til aktivitet og barnetilsyn.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, mener det er riktig å bidra til en stabil og god økonomi i barnets første leveår og mener at det bør gis et småbarnstillegg ekstra til enslige forsørgere med barn i alderen 0 til 3 år. Retten til et ekstra småbarnstillegg er knyttet til at forsørgeren mottar uredusert overgangsstønad, samt at forsørgeren har rett til utvidet barnetrygd og ikke har inntekt over 1/2 G. Ekstra økonomisk støtte i disse årene er også positivt da tilbudet av barnetilsynsordninger er dårligere for denne aldersgruppen enn for eldre barn.

       Flertallet fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om at det skal gis et småbarnstillegg ekstra til enslige forsørgere med barn i alderen 0 til 3 år. Retten til et ekstra småbarnstillegg skal være knyttet til at forsørgeren mottar uredusert overgangsstønad, samt at forsørgeren har rett til utvidet barnetrygd og ikke har inntekt over 1/2 G. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at enslige forsørgere er en sammensatt gruppe foreldre, men at et klart flertall er mødre som er alene med den daglige omsorgen for barn. Levekårsundersøkelsen dokumenterer at blant de 10 % fattigste i Norge finnes en meget stor overrepresentasjon av enslige forsørgere - og deres barn.

       Disse medlemmer mener at alle enslige forsørgere og deres barn må sikres gode og trygge levekår. Dette er også viktig i en abortforbyggende sammenheng.

       Disse medlemmer viser til at folketrygdens utgifter til overgangsstønad utgjør ca 2 % av folketrygdens totale utgifter. Regjeringen foreslår omfattende endringer og nedskjæringer i stønadsordningene for enslige forsørgere. Regjeringens svar på alvorlige levekårsproblemer for denne gruppen er endringer som betyr nedskjæringer på minst 400 mill. kroner pr. år samt økte skatteinntekter på anslagsvis 200-300 mill. kroner. I Velferdsmeldinga forventer Regjeringen også økning i kommunale utgifter til sosialhjelp som følge av de foreslåtte omleggingene. Det er helt uakeptabelt at flere enslige forsørgere og deres barn skal gjøres avhengig av sosialhjelp.

       Disse medlemmer mener at Regjeringens forslag i sum vil gi mer uoversiktlige støtteordninger. Det er i seg selv et problem både fordi støtteordningene allerede er uoversiktlige, og fordi det krever betydelige ressurser å sette seg inn i mange forskjellige støtteordninger. Summen av endringer og ordninger kan medføre at mange ikke får den støtten de etter regelverket har krav på.

       Disse medlemmer mener det er viktig å forbedre stønadsordningene for enslige forsørgere slik at enslige forsørgere både skal kunne sikre familiens økonomi alene, og ha tid til omsorg for barn alene. Enslige forsørgere er ofte både i en økonomisk klemme og i en tidsklemme i forhold til familier der begge foreldre har den daglige omsorgen for barn.

       Disse medlemmer viser også til at småbarnsmødres yrkesdeltakelse og familiemønstret generelt har vært i sterk forandring siden mange av stønadsordningene for enslige forsørgere ble innført. Det er viktig at støtteordningene for denne gruppen tar utgangspunkt i dette, for at det skal bli allmenn aksept og oppslutning om stønadsordningene. Det er også viktig at stønadsordningene er oversiktlige og enkle å forstå.

       Disse medlemmer viser til at det er dokumentert at enslige forsørgere i større grad enn andre småbarnsmødre er yrkesaktive, oftere har heltids lønnet arbeid eller er under utdanning. Velferdsmeldinga skaper imidlertid et inntrykk av enslige forsørgere som ikke er i overensstemmelse med virkeligheten. Den sterke fokuseringen på overgangsstønadens lengde kan forlede mange til å tro at enslige forsørgere på overgangsstønad (96 % kvinner) mottar overgangsstønad i 10 år og er passive i forhold til lønnsarbeid og utdanning i denne perioden. I gjennomsnitt får mottakere av overgangsstønad slik stønad i 3 år, og bare 12 % mottar overgangsstønad i mer enn 5 år. Ut fra faktiske forhold mener disse medlemmer derfor at det ikke er berettiget grunn til å redusere overgangsstønadens lengde fra dagens regel som gir mulighet til overgangsstønad i 10 år.

       Disse medlemmer viser til at et økende antall enslige forsørgere kombinerer overgangsstønad og lønnet arbeid, f.eks. ved noe redusert arbeidstid, for å kunne følge barn til og fra barnehage og skole. For denne gruppen fungerer redusert overgangsstønad som en « tidskontoordning ».

       Disse medlemmer viser til at avkortingsreglene for overgangsstønaden i forhold til arbeidsinntekt ble lagt om nettopp for at enslige forsørgere skulle oppmuntres til å ta lønnet arbeid, og at endringen har fungert etter hensikten. Disse medlemmer vil understreke at den foreslåtte reduksjonen i antall år på overgangsstønad i kombinasjon med reduksjon i barnets alder - begge fra 10 til 3 år som hovedregel - vil gjøre det langt vanskeligere å kombinere arbeid og trygd for enslige forsørgere. Effekten av Regjeringens forslag kan derfor bli motsatt av intensjonen; nemlig gjøre det vanskeligere for enslige forsørgere å ha lønnet arbeid og den daglige omsorgen for barn alene.

       Disse medlemmer viser til at omleggingen særlig vil ramme dem som blir alene med omsorg for barn etter samlivsbrudd. Dette er en økende andel av de enslige forsørgerene. Særlig kvinner som i en periode har ønsket å være hjemmearbeidende med små barn, eller som har arbeidet deltid i denne perioden, vil få betydelig innskrenket handlingsrom etter nye regler. En slik omlegging kan bety at kvinner som kommer i en overraskende ny familiesituasjon, både får mindre mulighet til å legge om framtidsplanene for å sikre lønnsinntekt og selvstendig forsørgelse for framtida, og får mindre mulighet til å ta hensyn til barn i en skilsmissesituasjon. Disse medlemmer mener at dette ikke er hensiktsmessig verken for folketrygdens framtidige økonomi eller av hensyn til den enkelte familie.

       Disse medlemmer viser til at summen av de endringene Regjeringen foreslår for enslige forsørgere, betyr å innføre « arbeidslinja » overfor en ny gruppe som har hatt rettigheter i folketrygden. Bl.a. forslaget om å endre overgangsstønadens karakter slik at den i praksis vil fungere som en arbeidsledighetstrygd etter at barnet er fylt 3 år - med plikt til å stå tilmeldt arbeidskontoret og å ta tilvist « høvelig arbeid » - er et uttrykk for dette. Disse medlemmer mener imidlertid at denne « arbeidslinja » i like stor grad vil bli en « sosialhjelpslinje » og føre til at kvinner som tidligere hadde rettigheter i folketrygden, får begrenset muligheten til å ta lønnet arbeid, eller ikke får lønnet arbeid og dermed henvises til sosialkontorene.

       Disse medlemmer viser til at Regjeringens forslag til endringer i retten til overgangsstønad vil bety at viktige grupper faller utenfor ordningen. Bare den gruppen som er alene med omsorgen for barnet fra fødsel av, vil kunne motta overgangsstønad fullt ut i 3 år. Hvis hun har påbegynt utdanning før barnet fyller 3 år, vil hun ha rett til ytterligere 2 år på overgangsstønad under utdanning. Muligheten til å kombinere arbeidsinntekt og noe overgangsstønad etter at barnet er 3 år, vil imidlertid falle bort, fordi den maksimale lengden på overgangsstønaden etter hovedregelen settes til 3 år.

       Disse medlemmer viser til at Regjeringens forslag innebærer at retten til overgangsstønad vil falle bort før barnet har begynt på skolen (fra 1997 - 6 års skolestart). De foreslåtte endringene vil innebære at de som blir alene med omsorgen for barn når yngste barn er 4 år, vil ha rett til overgangsstønad etter nye regler tilsvarende arbeidsløshetstrygd i 2 år, hvis yngste barn er 5 år - i ett år. Etter Regjeringens forslag vil det i hovedsak ikke være mulig å kombinere arbeidsinntekt og overgangsstønad etter at barnet har fylt 6 år.

       For dem som har hatt overgangsstønad til barnet er 3 år, vil det ikke være mulig å kominere arbeidsinntekt og overgangsstønad etter at barnet har fylt 3 år. Disse medlemmer mener at dette er en svært lite hensiktsmessig omlegging både ut fra ønsket om at enslige forsørgere skal bli bedre istand til å ta lønnet arbeid, og ut fra hensynet til den enkelte kvinne, barna og hele familiesituasjonen. Disse medlemmer går derfor imot Regjeringens forslag om å begrense retten til overgangsstønad og vil foreslå at retten til overgangsstønad beholdes til barnet er fylt 10 år som i dag.

       Disse medlemmer går også imot å begrense overgangsstønadens lengde til 3 år, men vil imidlertid gå inn for rett til å motta uavkortet overgangsstønad i 6 år. Disse medlemmer vil også be Regjeringen vurdere en ytterligere utvidelse av stønadstidens lengde med 4 år til 10 år, under forutsetning av at stønaden kombineres med arbeidsinntekt eller stipend/lån fra Statens lånekasse for utdanning i den siste 4-års perioden.

       Disse medlemmer går også imot å endre overgangsstønadens karakter etter at barnet er fylt 3 år, og Regjeringens forslag om at overgangsstønaden skal fungere som en arbeidsløshetstrygd fra yngste barn er 3 til 6 år. Dette er en uryddig og uoversiktlig endring. Regelverket for å motta overgangsstønad bør være som i dag.

       Disse medlemmer mener det er store muligheter gjennom positive tiltak å oppmuntre enslige forsørgere til å ta utdanning og lønnet arbeid. Disse medlemmer viser til ulike prosjekter som er i gang, og som har en slik funksjon. Disse medlemmer viser til at enslige forsørgere vil ha stor økonomisk interesse av å ta utdanning og lønnet arbeid selv om satsene for overgangsstønaden økes fordi det fremdeles vil være en betydelig økonomisk forskjell mellom overgangsstønadens størrelse og lønnsinntekt - selv om det dreier seg om en lavlønn.

       Disse medlemmer viser til at Regjeringen foreslår å øke overgangsstønaden med 8.500 kroner pr. år. En stor andel mottakere av overgangsstønad må ha sosialhjelp i tillegg. Sosial- og helsedepartementet opplyser i brev av 14. mars 1996 at den gjennomsnittlige sosialhjelpsstønaden for denne gruppen er 14.800 kroner pr. år. Disse medlemmer mener derfor at satsene for overgangsstønad ytterligere bør økes med 10.000 kroner pr. år utover Regjeringens forslag.

       Disse medlemmer viser til at Regjeringens forslag til stønad til barnetilsyn betyr at stønadsbeløpet settes til maksimalt 1.500 kroner for ett barn og maksimalt 70 % Disse medlemmer viser til at dagens ordning betyr at alle enslige forsørgere i arbeid eller under utdanning har rett til 669 kroner pr. måned i stønad til barnetilsyn, men at det er mulig å motta 4 ganger 669 kroner pr. måned på spesielle vilkår. Disse medlemmer viser til at departementet i brev av 14. mars 1996 opplyser at 7.500 enslige forsørgere mottar mer enn 1.500 kroner pr. måned i stønad til barnetilsyn. Selv om en viss andel av disse har flere enn ett barn, vil Regjeringens forslag bety at 5.000 til 6.000 enslige forsørgere får betydelig reduksjon i stønad til barnetilsyn - inntil tilnærmet 1.000 kroner pr. måned. Disse medlemmer mener at denne innstrammingen kan medføre det motsatte av Regjeringens intensjon, nemlig vil det gjøre det vanskeligere å være yrkesaktiv for enslige forsørgere, fordi normale betalingssatser for dagmammaer og private barnehager vil være betydelig høyere enn maksimumssats for stønad.

       Disse medlemmer foreslår betydelige økninger i stønad til barnetilsyn. Disse medlemmer mener at det vil være allmenn forståelse for at enslige forsørgere har behov for stønad til barnetilsyn og vil foreslå at man får dekt 100 % av dokumenterte utgifter til barnetilsyn med inntil 3.500 kroner for ett barn, 5.000 kroner for to barn og 6.000 kroner for 3 barn.

       Disse medlemmer mener det er rimelig at en forhøyet stønad til barnetilsyn avkortes etter lønnsinntekt. Disse medlemmer mener imidlertid at det kan oppstå uhensiktsmessige terskler ved at reglene formes i bare to trinn slik at stønaden halveres ved inntekt over 6 G og faller bort ved inntekt over 8 G. Disse medlemmer mener at slike terskler kan føre til utilsiktede tilpasninger for den enkelte. Disse medlemmer ber Regjeringen om å vurdere en mer trinnvis avkorting av stønad til barnetilsyn i forhold til arbeidsinntekt.

       Disse medlemmer viser til at stønad til utdanning etter dagens ordning er knyttet til overgangsstønaden, og at en innskrenking i overgangsstønaden atomatisk fører til bortfall av stønad til utdanning. Disse medlemmer viser til brev fra departementet av 14. mars 1996 som bekrefter dette, men som ikke antyder hvor omfattende innsparinger som automatisk vil følge av Regjeringens foreslåtte innstramminger i overgangsstønaden.

       Disse medlemmer viser til at Statens lånekasse for utdanning i dag yter forsørgertilskudd til studentpar med barn, men at enslige forsørger ikke har rett til tilsvarende stønad. Denne forskjellsbehandlingen skyldes trolig at enslige forsørgere som er studenter i dag, etter hovedregelen vil ha rett til overgangsstønad. Dersom det innføres begrensninger i perioden for overgangsstønad, vil det imidlertid bli en aktuell problemstilling at studenter med barn forskjellsbehandles ut fra om de er to foreldre (med rett til forsørgertillegg), eller alene (uten rett til forsørgertillegg). Disse medlemmer mener derfor at enslige forsørgere uten overgangsstønad bør har rett til forsørgertillegg - og at et slikt tillegg fra Statens lånekasse for utdanning må komme i tillegg til stønad til barnetilsyn. Disse medlemmer ber Regjeringen gjennomgå stønad under utdanning slik at enslige forsørgere sikres like rettigheter i forhold til andre studenter med barn.

       Disse medlemmer vil vise til at enslige forsørgere som har krav på fødselspenger, har engangskostnader ved fødsel som Regjeringen ikke tar høyde for når de nå foreslår å avvikle ordningen med nedkomststønad. Disse medlemmer kan ikke se noen gode argumenter for å avvikle en ordning som betyr svært mye for denne gruppens økonomi i en fase av livet der utgiftene er svært høye. Disse medlemmer vil derfor avvise forslag om å fjerne nedkomststønaden.

       Disse medlemmer vil understreke behovet for færre ordninger og et enklere og mer oversiktlig regelverk. Disse medlemmer vil derfor ikke støtte forslag om å opprette nye ordninger for enslige forsørgere, men velger isteden å fremme forslag om en kraftig heving av nivået på overgangsstønaden.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om nødvendige endringer i velferdsordningene for enslige forsørgere basert på følgende prinsipper:

-	Rett til uavkortet overgangsstønad i 6 år til barnet er fylt 10 år.

-	Rett til mulig forlengelse av overgangsstønaden i ytterligere 4 år ved utdanning, som arbeidssøkende eller i kombinasjon med arbeidsinntekt.

-	Heving av nivået på overgangsstønaden med 10.000 kroner utover Regjeringens forslag i Velferdsmeldingen.

-	Rett til 100 % refusjon av dokumenterte utgifter til barnetilsyn begrenset oppad til 3 500 kroner for ett barn, 5.000 kroner for to barn og 6.000 kroner for tre barn.

-	En bedre trinnvis avkorting av stønaden til barnetilsyn i forhold til arbeidsinntekt.

-	Rett til forsørgertillegg fra Statens lånekasse.

-	Nedkomststønaden opprettholdes.»

       Komiteens medlemmer fra Høyre understreker at stønadsordninger for enslige forsørgere må gi trygge levekår for denne gruppen. Samtidig må støtteordningene være av midlertidig karakter og dermed være utformet på en slik måte at de gir enslige forsørgere incentiver til å komme over i aktivt arbeid og bli selvforsørgende. I denne sammenheng vises det til at det de senere årene er gjennomført omfattende tiltak for å legge til rette for at foreldre med barn kan gå ut i arbeidslivet; bl.a. gjennom økt foreldrepermisjon, omfattende barnehageutbygging, samt utbygging av skolefritidsordninger. Yrkesaktiviteten blant gifte småbarnsmødre er høy.

       Dagens overgangsstønad favner svært bredt, dvs. gis til svært mange, og ytes samtidig i en lang periode, dvs. opp til barnet er 10 år. Disse medlemmer mener at dette er en lite målrettet innretning på stønaden. En så lang stønadsperiode kan bidra til passivisering og dempe incentivene til å ta ordinært arbeid. I 1992 var det bare 1 av 10 mødre som mistet rett til overgangsstønad fordi de ble selvforsørgende. Dette viser at overgangsstønaden i liten grad bidrar til aktiv deltagelse i arbeidslivet. Disse medlemmer mener det er rimelig å stille krav om at enslige forsørgere skal melde seg til arbeidsformidling for jobb eller arbeidsmarkedstiltak for kompetanseheving når det er etablert tilfredsstillende barnetilsyn. Kravet til å ta tillyst arbeid bør være det samme som for andre arbeidsledige.

       Disse medlemmer er enig i at overgangsstønaden ytes i en avgrenset periode etter fødsel eller samlivsbrudd. Utbygging av småbarnstillegget i barnetrygden må fortsette på generell basis, slik at det blir større mulighet for alle småbarnsforeldre å redusere arbeidstiden. Ved å yte en rimelig overgangsstønad i en avgrenset periode vil stønaden bli en overgangsordning som hjelper dem som har størst problemer mens barna er helt små. Økningen i stønadsbeløpet må sees i sammenheng med de årlige budsjettbehandlingene i Stortinget.

       Etter gjeldende regler er kravet for å kunne bli omfattet av stønadsordningene for enslige forsørgere at forsørgeren ikke lever sammen med den andre av barnets foreldre. Den enslige forsørgeren har imidlertid anledning til å leve i stabile samboerforhold med særkullsbarn. Disse medlemmer finner det ikke riktig at eneforeldre som lever i et stabilt samboerforhold, skal ha anledning til å bli omfattet av stønadsordningene for enslige forsørgere selv om samboer ikke er den andre av barnets foreldre. Disse medlemmer viser til at denne type samboerforhold kan ha den samme fasthet, medføre deling av utgifter, og i store trekk ha de samme virkninger som samboerforhold med den andre av barnets foreldre.

       Disse medlemmer vil peke på at et stort antall småbarnsforeldre i dag tar utdanning, og kravet til utdanning gjelder uansett sivilstand. Disse medlemmer finner det ikke riktig at enslige forsørgere skal få dekket utgiftene til utdanning, mens andre må ta opp lån som må tilbakebetales over mange år. Svært mange enslige forsørgere går etter en periode inn i et samboerforhold eller inngår ekteskap. Det kan synes urettferdig og tilfeldig at sivilstanden under hele eller deler av utdanningen skal ha innvirkning på hvorvidt den enkelte skal tilbakebetale lån i en lang periode etter at utdanningen er ferdig. På denne bakgrunn vil disse medlemmer foreslå at utdanningsstønaden til enslige forsørgere avvikles.

       Disse medlemmer kan vanskelig se begrunnelsen for nedkomststønaden som gis i tillegg til engangsstønad eller løpende fødselspenger. Disse medlemmer støtter på denne bakgrunn forslaget i Velferdsmeldingen om at nedkomststønaden avvikles, slik Høyre tidligere har foreslått.

       Stønaden til barnetilsyn gis uavhengig av dokumentasjon av tilsynsutgifter. Disse medlemmer understreker at et godt barnetilsyn er nødvendig for at enslige forsørgere skal fortsette som yrkesaktive. Disse medlemmer vil foreslå at det stilles krav til dokumentasjon av tilsynsutgifter før stønad gis. Ved stønad til barnetilsyn ved yrkesdeltagelse bør det være slik at man får dekket en viss andel av dokumenterte utgifter opp til et tak. Videre foreslår disse medlemmer at stønad til barnetilsyn ikke gis til enslige forsørgere i samboerforhold.

       Disse medlemmer viser til Regjeringens forslag som innebærer at retten til overgangsstønad vil falle bort når barnet fyller 6 år. Forslaget innebærer at en som blir eneforsørger når barnet er fem år, bare har rett til ett år med overgangsstønad. Det vil i hovedsak ikke være mulig å kombinere arbeidsinntekt og overgangsstønad etter at barnet har fylt 6 år. Dette kan medføre at barnet og eneforsørgeren kommer opp i en svært usikker situasjon ved barnets skolestart. Disse medlemmer påpeker det viktige i stabilitet og trygghet i barns oppvekstvilkår. Disse medlemmer er kritisk til forslaget fra Regjeringen fordi det er lite fleksibelt, og det kan føre til at flere enslige forsørgere isteden må bli sosialhjelpsmottakere. Disse medlemmer viser igjen til at dagens ordning ikke tar hensyn til de endringer i lovverket som har gjort det enklere å kombinere forpliktelser for barn med arbeid og utdanning. Disse medlemmer mener det er riktig å redusere antall år enslige forsørgere kan motta overgangsstønad, samtidig som en øker satsen. Disse medlemmer ønsker en mer fleksibel ordning der stønadsperioden er tre år, men der retten til overgangsstønad kan beholdes etter at barnet er begynt på skolen.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Retten til overgangsstønad for eneforsørgere beholdes til barnet fyller 8 år. »

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet sier seg enig i at det nå for å motivere økt arbeidsinnsats er riktig å redusere antall år enslige forsørgere kan motta overgangsstønad, men dette medlem vil gå imot at satsene for overgangsstønad økes. Dette medlem mener i denne forbindelse rent generelt at passive overføringer i større grad skal være behovsprøvet mot den enkelte og ikke generelle ordninger for ulike grupper av mennesker sett i forhold til sosial status. Dette medlem vil poengtere at de ulike passive overføringene fra det offentlige skal være et sikkerhetsnett for den enkelte som ikke selv er i stand til å skaffe seg eget utkomme.

       Dette medlem støtter forslaget i meldingen om småbarnstillegget. Likeledes støtter dette medlem forslaget om at overgangsstønaden skal avkortes mot brutto dagpenger, og endelig støtter dette medlem også en økning av tilskuddet til barnetilsyn for enslige forsørgere som er i arbeid eller under utdanning, og dette medlem vil øke dette tilskuddet.

       Dette medlem støtter imidlertid ikke forslaget om å innføre en basisstøtte på kr 1.000 pr. semester til alle enslige foreldre under utdanning. Dette medlem vil gi sin støtte til å redusere overgangsstønaden til 3 år, men vil gå mot forslaget om at det kan gis overgangsstønad i ytterligere 2 år under nødvendig utdanning. Dette medlem mener at enslige forsørgere under utdanning etter 3 år må kunne benytte de vanlige lån og stipendieordningen i Statens lånekasse slik at det ikke blir en forskjellsbehandling av denne gruppe mennesker i forhold til all annen ungdom som må finansiere sin utdannelse gjennom lån og stipend. Dette medlem vil også gå mot at enslige forsørgere etter at det yngste barnet har begynt på skolen, skal ha rett til stønad i en overgangsperiode på 12 måneder. Dette medlem støtter imidlertid forslaget om at stønadsretten skal forlenges for den som har særlig omsorgskrevende barn, men ikke etter at barnet har fylt 18 år.

       Dette medlem fremmer følgende forslag:

       « Tilskudd til barnetilsyn for reelle enslige forsørgere i arbeid eller utdanning økes opp til 2.000 kroner for ett barn, 2.500 kroner for to barn og 3.000 kroner for tre eller flere barn, for dokumenterte utgifter. »

5.2.2 Arbeidsledig ungdom

       Komiteen ser det som svært alvorlig at relativt mange unge har problemer med å få innpass på arbeidsmarkedet. Det er uheldig å starte yrkeslivet og voksenlivet med å stå på utsiden av arbeidsfellesskapet. Størst problemer har gruppen ungdom med lav yrkeskompetanse og liten arbeidserfaring. Det er viktig at arbeidsmarkedstiltakene for denne gruppa er svært målrettet.

       Komiteen, mener derfor at arbeidet med å utarbeide individuelle handlingsplaner er svært viktig.

       I tråd med ungdomsgarantien mener komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet at alle opp til 20 år må være sikret tilbud om jobb, utdanning eller tiltak. For ungdom i alderen 20-24 år som har vært uten tilbud om jobb, utdanning eller arbeidsmarkedstiltak i 6 måneder, skal det gis tilbud om aktivitet enten i form av jobb, utdanning eller andre aktive tiltak.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener at all ungdom under 25 år må sikres tilbud om jobb, utdanning eller andre aktive tiltak.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til sine merknader i Innst.S.nr.221 (1994-1995) Forslag fra stortingsrepresentantene Gudmund Restad og Magnhild Meltveit Kleppa om utvidelse av garantien om arbeid eller utdanning til ungdom under 25 år og adgang til førtidspensjon for langtidsledige over 60 år, der Senterpartiet gikk inn for mer omfattende tiltak for arbeid eller utdanning for ungdom under 25 år enn det Regjeringen foreslo.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, viser til at sosialtjenesteloven som trådte i kraft 1. januar 1993, utvidet mulighetene til å stille vilkår til mottakere av sosialhjelp. Formålet med dette var å synliggjøre sammenhengen mellom eget ansvar, retten til å motta stønad samt å understreke den enkeltes ansvar til å være uavhengig av stønad. Økonomisk sosialhjelp er en subsidiær ytelse, og det er et mål å hjelpe folk til å være i arbeid framfor å motta trygd.

       Flertallet mener det har vært riktig med en endring slik at det kan stilles vilkår om aktivitet for utbetaling av sosial stønad. Særlig overfor ungdom som har sammensatte problemer, og som ikke kvalifiseres for tilbud innen arbeidsmarkedsetaten, er det nødvendig at sosialtjenesten iverksetter tiltak som forutsetter aktivitet fra stønadsmottakeren sin side.

       Erfaring viser at få kommuner har benyttet muligheten til å stille vilkår om aktivitet for å motta sosialhjelp. Flertallet mener det er behov for å orientere kommunene om deres adgang til å stille vilkår samt å bistå sosialkontorene i den praktiske utførelsen.

       Flertallet legger vekt på at arbeid og aktivitet som tilbys bidrar til å øke den enkeltes yrkeskompetanse. I forbindelse med slikt arbeid og slik aktivitet med begrenset varighet bør søkes tilrettelagt støtte til jobbsøking og eventuelt økt fagutdannelse.

       Et annet flertall,alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, viser til at det er en økende andel unge under 25 år som mottar sosialhjelp. Opplysninger fra NIBR viser at 45 % av alle 24-åringer i 1994 med bare grunnskole hadde mottatt sosialhjelp i ett eller flere kalenderår, mens tilsvarende andel blant dem med universitets- eller høyskoleutdanning var 6 %

       Dette flertallet vil derfor understreke betydningen av og behovet for at alle unge får tilbud om å sikre seg utdanning og yrkeskompetanse.

       Dette flertallet er bekymret over at unge arbeidsføre blir gjort avhengig av økonomisk sosialhjelp. Dette flertallet vil understreke betydningen av at unge er i aktivitet og har følelsen av at det er bruk for dem i samfunnet.

       Dette flertallet viser til mangelen på kvalifisert personell vi har f.eks. innen helsevesenet og i grunnskolen, og ber om at det blir etablert flere studieplasser på studieretninger der det er og vil bli stor mangel på personell. Dette flertallet vil også understreke sterkt det offentliges ansvar i forhold til å etablere lærlingeplasser. Dette flertallet mener det er viktig å satse på å etablere en best mulig studiefinansieringsordning for å opprettholde målet om lik rett til utdanning. Økende gjeldsfrykt kan føre til lengre studietid og en vridning i valg av studier.

       Det er etter dette flertallets oppfatning behov for økt innsats for å hindre at unge stenges ute fra arbeidsmarkedet og dermed også trygdesystemets sikkerhetsnett.

       Komiteen vil peke på at reglene for avbrekk under videregående opplæring kan være for lite fleksible for en del ungdommer. Komiteen går inn for at det i forbindelse med sykdom eller omsorgsansvar må bli mulighet til 2 års opphold i gjennomføringen av den videregående opplæringen. Komiteen fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til endringer i Reform -94, slik at det blir mulighet for 2 års opphold fra videregående opplæring i forbindelse med sykdom eller omsorgsansvar innenfor retten til 3 års videregående opplæring. »

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at Reform 94 skal evalueres og forutsetter at behov for større fleksibilitet blir vurdert. Disse medlemmer viser til Innst.S.nr.163 (1995-1996) fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen til Dok.nr.8:32 (1995-1996) der en samlet komité sier:

« Komiteen viser til at departementet vil evaluere ulike sider av Reform 94. Komiteen vil be om at departementet i forbindelse med den evalueringen mener at Stortinget må orienteres om status før evalueringen av Reform 94 må legges fram for Stortinget som egen sak. Komiteen vil fremme forslag om dette:

« Stortinget ber Regjeringen om at evalueringen av Reform 94 også omfatter grunnkursstrukturen. Med basis i evalueringen av Reform 94 må det legges fram en egen stortingsmelding. » »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at Regjeringens opplegg med ungdomsgarantien for unge mellom 20 og 24 år, gjelder først når de unge har gått ledige i 6 måneder. Disse medlemmer mener at aktuelle tilbud må komme uten et opphold på 6 måneder. Disse medlemmer viser videre til Innst.S.nr.221 (1994-1995) der Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Rød Valgallianse ba Regjeringen sikre en slik ordning i statsbudsjettet 1996, noe Arbeiderpartiet og Høyre avviste.

       Disse medlemmer mener en mer forpliktende ungdomsgaranti må prioriteres i 1997-budsjettet.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil understreke betydningen av en satsing på et bredt spekter av tiltak for å gi aldersgruppen mellom 20 og 25 år tilbud om utdanning og arbeid. Disse medlemmer foreslår følgende tiltak for å bidra til å redusere ungdomsledigheten:

-	Mer fleksible ordninger i arbeidsmarkedsetaten

-	Forbedre ungdomsgarantien

-	Praksisplass for ungdom

-	Økt fleksibilitet i Reform -94

-	Lavere arbeidsgiveravgift

       Disse medlemmer mener at ordningen med praksisplass for ungdom må videreutvikles, slik at de unge får mulighet til å prøve seg i et yrke før de velger utdanning. For mange unge kan en «tenkepause» gi økt motivasjon til videre skolegang. Et år i en praksisplass må gi poeng ved opptak til videre utdanning på lik linje med militærtjeneste. Disse medlemmer mener det må arbeides for at det etableres langt flere praksisplasser både i offentlig og privat sektor. Disse medlemmer foreslår at ordningen finansieres gjennom en mer fleksibel bruk av arbeidsmarkedsmidler. Disse medlemmer viser videre til Innst.S.nr.107 (1994-1995) der et enstemmig Storting vedtok å opprettholde kursstøtten for ungdom på praksisplass.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti viser til samarbeidsprosjekter mellom arbeidsmarkedsetaten og kommuner der kommunene får ansvar for formidling av praksisplasser for arbeidsledige. Det har vært igangsatt prosjekter i tilknytning til idrettslag, kultur og private bedrifter. Disse medlemmer understreker betydningen av en mer fleksibel bruk av arbeidsmarkedsetatens midler, slik at unge og langtidsledige får mulighet til å komme tilbake til ordinært arbeid. Praksisplassene etablert i prosjektene i disse kommunene har fungert som et springbrett inn i ordinært arbeid.

       Disse medlemmer mener det er viktig at ungdom som har lærevansker, eller på andre måter har problem med å fullføre et fullstendig opplæringsopplegg med eksamen eller fagkompetanse, kan få tilbud om opplæring og praksiserfaring for å utnytte den arbeidsevne og delkompetanse som de kan yde. Det arbeides positivt med slike opplegg i dag, bl.a. gjennom prosjekt « alternative læringsarenaer » i regi av Røros Ressurs.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet vil gå imot en utvidelse av ungdomsgarantien. En slik garanti skaper ikke i seg selv flere arbeidsplasser. Disse medlemmer mener at ungdomsarbeidsledigheten først og fremst skal bekjempes gjennom den økonomiske politikken. Samfunnet har imidlertid et betydelig ansvar når det gjelder å sikre all ungdom gode utdanningsmuligheter. Disse medlemmer mener at de gode hensikter som ligger bak ungdomsgarantien, kan få motsatt effekt. En slik garanti bygger opp under holdningen om at at samfunnet har ansvaret, og samfunnet har skylden. Disse medlemmer viser til at ungdomsgarantien medfører at unge mennesker helt opp til 25 årsalderen med en garanti i hånden kan kreve at samfunnet skal skaffe dem jobb. Disse medlemmer frykter at dette forslaget kan bidra til å svekke unge menneskers evne til å klare seg selv.

       Disse medlemmer finner det betenkelig at det de senere årene har skjedd en forskyvning mot stadig flere yngre sosialhjelpsmottakere. Utviklingen synes å gå i retning av at sosialhjelp blir mer og mer « akseptert » blant yngre mennesker. Disse medlemmer understreker at det påhviler foreldre et betydelig ansvar for å unngå at ungdom glir over i en sosialhjelpstilværelse. Disse medlemmer finner det eksempelvis uheldig at ungdom uten jobb kan flytte hjemmefra og få dekket boligutgifter og utgifter til livsopphold fra sosialkontoret.

       Sosialtjenesteloven gir kommunen adgang til å kreve at personer som mottar økonomisk sosialhjelp, skal utføre arbeidsoppgaver som motytelse for stønaden. Ifølge Regjeringen har denne adgangen blitt lite utnyttet i kommunene. Disse medlemmer mener det er viktig at kommunene stiller slike krav til motytelser. Dette kan bidra til at stønadsmottakere får den nødvendige jobbtrening. En slik motytelse vil understreke de forpliktelser som ligger på den enkelte til å gjøre sitt for å komme ut av avhengighetsforholdet til hjelpeapparatet.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at enkelte ungdomsgrupper taper i levekårsutviklinga - dette gjelder først og fremst arbeidsledig ungdom uten rett til dagpenger.

       Dette medlem mener at veksten i unge sosialhjelpsmottakere først og fremst har sin årsak i ungdomsgruppens problemer med å komme inn i et stramt arbeidsmarked.

       Forsker ved NIBR, Ivar Brevik, sier det slik til Kommunal Rapport:

« Det har skjedd en sosial utstøting i takt med den teknologiske utviklingen. Mens 70-tallets sosialklient gjerne var en fraskilt mann over femti, er dagens sosialklient ofte en 24-åring med niårig grunnskole, som aldri har vært i arbeid. »

       Dette medlem vil understreke at ansvaret for tiltak for unge, friske mennesker bør ligge hos utdanningssystemet og arbeidsmarkedsetaten. Det er uheldig når sosialkontoret blir pålagt et spesielt ansvar for denne gruppen.

       Arbeidsplikt som motytelse for økonomisk sosialhjelp er ikke noe godt svar på denne problemstillingen. Dette medlem viser i den forbindelse til merknader fra Sosialistisk Venstreparti i Innst.O.nr.9 (1991-1992).

       Et overordnet prinsipp for fagbevegelsen er at de som er i arbeid, skal ha lønn - ikke offentlige stønader. Arbeidsplikt for sosialhjelp bryter med dette prinsippet. Erfaringer med arbeidsplikt fra f.eks. Trondheim viser at ordningen har medført betydelige merutgifter for kommunene, uten at antallet sosialhjelpsmottakere som kommer i fast arbeid, har økt.

       Ansvaret for unge mennesker som kun mangler arbeid, bør etter dette medlem sin oppfatning i sin helhet overføres fra sosialkontorene til arbeidsmarkedsetaten.

       På denne bakrunn vil dette medlem fremme følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen utrede hvilke konsekvenser det vil få å gi en generell rett til arbeidsledighetstrygd til ungdom mellom 18 og 25 år som aktivt søker arbeid, men som innenfor dagens system ikke har rett til dagpenger. »

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti mener det er viktig med flere tiltak som kan lette de unges adgang til yrkeslivet. Dette medlem viser til at Kristelig Folkeparti blant annet har fremmet forslag om lavere arbeidsgiveravgift for unge, og at det må settes i verk tiltak for å gi tilbud til « eldre » elever som faller utenfor Reform-94. Innføring av en ordning med omsorgsvikariat vil også åpne for at ungdom kan få prøve seg i arbeidslivet.

       Dette medlem vil understreke at unge menneskers inntreden i yrkeslivet er helt grunnleggende for livskvalitet og velferd for dem selv og for en eventuell framtidig familie. Ledigheten i Norge er forholdsvis lav, men ungdomsledigheten er om lag det dobbelte av gjennomsnittet og således bekymringsfull. Utdannelse er postivt i forhold til framtidige muligheter for arbeid, og det bør stimuleres til det gjennom gode ordninger for studiefinansiering, både ved en høyere stipendandel og ved rimelige renter på studielån. Det kan bidra til at flere søker høyere utdannelse og kommer i arbeid.

5.2.3 Mennesker med sammensatte problemer

       Komiteen vil påpeke behov for en gjennomgang som sikrer at en stønadsmottaker ikke blir en kasteball mellom en rekke ulike offentlige etater. Komiteen mener derfor det må nedfelles et prinsipp om at den offentlige etaten personen først henvender seg til, har ansvar for oppfølging av vedkommende ved å påta seg et ansvar for en første kartlegging av personens behov og eventuelt ta kontakt med andre etater. Komiteen vil understreke at det er uverdig å skyve klienter rundt mellom offentlige instanser. Samarbeidet mellom sosialkontor, trygdekontor og arbeidsmarkedsetaten fungerer ikke tilfredsstillende i dag.

       Komiteen slutter seg til dagens organisering når det gjelder ansvarsfordelingen mellom etatene, men vil understreke at det er et stort behov for mer samarbeid. Komiteen vil peke på at mange mennesker har sammensatte problemer, og at dette innebærer at alle de berørte etater må ha et felles ansvar for å finne den beste løsningen for den enkelte som har behov for hjelp. Komiteen mener at mangelen på samarbeid mellom ulike etater kan være et hinder for å tilrettelegge tiltak for mennesker som har behov for det. For ofte skyves mennesker mellom ulike etater, hvor ingen griper fatt i hva som er den reelle årsaken til henvendelsen.

       Komiteen mener de ulike tiltakene som er foreslått for å bedre samarbeidet mellom sosial-, helse-, trygde- og arbeidsmarkedsetaten, er nødvendige og riktige. Erfaring fra samarbeid mellom sosial- og arbeidsmarkedsetaten har vist at der samarbeidet er formalisert på ledelsesnivå, er det oppnådd best resultater. Dette synliggjør etter komiteens mening at det er nødvendig at ledelsesnivåene innen alle etatene føler ansvar for å formalisere samarbeidet.

       Opprettelse av samarbeidsfora er et virkemiddel for bedre samarbeid mellom etatene, og komiteen mener dette best kan ivaretas på lokalt nivå. Der lokale forhold gjør dette mulig, bør en arbeide for en samlokalisering av de tre nevnte etater. Komiteen vil understreke at samarbeidsforum i alle kommuner må være mer forpliktende enn et møte i ny og ne. Målene med opprettelse av samarbeidsfora må være å bidra til å hindre at mennesker blir kasteballer mellom etatene, bidra til å skape helhetlige tilbud for den enkelte og også gjennomføre kurs og skolering som kan redusere « kulturforskjellene » mellom etatene. Komiteen mener slike samarbeidsfora også kan være egnet til å utarbeide felles prosjekter hvor alle etatene deltar.

       Komiteen viser til forslaget om at den etaten som mottar en henvendelse, skal ha ansvar for en første kartlegging samt å ta kontakt med eventuelt andre aktuelle etater. Komiteen mener dette er et fornuftig prinsipp som må legges til grunn innen alle etater slik at ikke mennesker blir avvist med beskjed om å henvende seg til en annen etat eller et annet kontor.

       Unge sosialstønadsmottakere er en gruppe med særskilte problemer, og komiteen mener det er uheldig at såvidt mange unge har mottatt sosialstønad en eller flere ganger etter fylte 18 år. Komiteen vil peke på at det er en klar sammenheng mellom lav utdanning og bruk av økonomisk sosialhjelp. Det er derfor et svært viktig virkemiddel å bidra til at ungdom blir motivert og gitt mulighet til å ta utdannelse.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til sine merknader under pkt. 6.3.12 Økonomisk sosialhjelp.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader under pkt. 5.2.2 Arbeidsledig ungdom.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti er av den oppfatning at mange brukere (f.eks. eldre, funksjonshemmede og pasienter med lidelser som er vanskelig å diagnostisere/behandle) av offentlige og private tjenester slik som helsevesen, sosialkontor, trygdekontor, gjeldsofferordninger, osv. faller mellom flere stoler og derfor ikke får hjelp. Årsaken til dette er sammensatt:

-	Regelverket spesifiserer tilstander og behov som ikke dekker den virkelighet som enkelte brukere opplever.

-	Tjenesteytere mangler den nødvendige kompetanse.

-	Tjenestens kapasitet er for dårlig i forhold til brukerens behov, noe som lett fører til at tjenesteyterne får for stort arbeidspress.

-	Mange brukere har for liten kunnskap om hvor de kan få den tjenesten de ønsker.

       Disse medlemmer mener disse utfordringene må løses i et samspill mellom flere virkemidler:

-	Bedre ressursrammene slik at presset på tjenestene og dermed ventetida på tjenester kan bli mindre.

-	Gjøre regelverket mer fleksibelt slik at muligheten for å havne i en gråsone reduseres.

-	Opprette en kombinert veilednings- og klageinstans for brukere.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil peke på at vi i dag har eksempler på ulike offentlige og private instanser hvor hensikten er å hjelpe brukere slik at de får kontakt med den tjeneste de trenger og ofte har krav på. Her kan f.eks. nevnes Forbrukerkontor, Pasientombud, « Juss-Buss », « NOAS » osv. Mange brukere fanges imidlertid ikke opp av disse instansene.

       Disse medlemmer ønsker at statlige myndigheter setter i gang prøveordning med såkalte « Brukerkontor ». Et slikt Brukerkontor kan f.eks. prøves ut i ett til to fylker. Brukerkontorets mandat kunne være todelt:

-	Gi veiledning til brukere som ikke finner fram til hvilken tjeneste som er mest aktuell å kontakte i forhold til brukerens behov/tilstand.

-	Bistå brukere som på en eller måte opplever at de ikke har fått hjelp eller er blitt uverdig behandlet. I slike tilfelle blir brukerkontoret en slags klageinstans/mekler mellom bruker og tjenesteyter.

       Disse medlemmer mener at Brukerkontoret også kunne knytte til seg frivillige, f.eks. representanter fra ulike brukerorganisasjoner som var villig til å bistå i kartlegging og oppfølging av de problemene som den enkelte bruker opplever. Kontoret kunne også ta initiativ til brukerundersøkelser slik at en fikk bedre begrep om brukernes oppfatning av tjenestene. For å få evaluert effekten av Brukerkontoret, kunne en f.eks. gjennomføre brukerundersøkelser før Brukerkontoret begynner å ta imot henvendelser og etter at kontoret hadde fungert en tid.

       Slike Brukerkontorer bør utprøves 2-3 år før en trekker konklusjoner om de skal etableres permanent i alle fylker.

       I samsvar med de momentene som er nevnt ovenfor vil disse medlemmer komme med følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen sette i gang forsøk med såkalte « Brukerkontor » i ett eller to fylker. Resultatet av forsøket forelegges Stortinget. »

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil vise til en utvikling der vi i det siste tiåret har fått overført til kommunenes helse- og sosialsektor en rekke ordninger som tidligere lå på statlig eller fylkeskommunalt forvaltningsnivå. Det er nok å nevne kommunehelsetjenesten, sykehjemsreformen, reform for mennesker med psykisk utviklingshemming og i det siste ulike forslag til reformer i psykiatrien.

       Felles for denne kommunaliseringsprosessen er at den handler om behandlings- og tjenesteoppgaver - ikke inntektssikring gjennom økonomiske stønader og ytelser til befolkningen.

       Å skille ut og kommunalisere stønader til enkelte grupper vil oppleves som et tilbakeskritt der en skiller mellom « verdige og uverdige trengende » i forhold til folketrygden. Dette har lite å gjøre med den desentralisering av helse- og sosialtjenestetilbud vi har sett de siste åra. Her har motivene vært å bygge ned særomsorgen for eldre og funksjonshemmede, og utvikle et effektivt og variert tjenestetilbud for alle i lokalsamfunnet.

       Disse medlemmer mener at inntektssikring og økonomiske stønader til livsopphold på mange måter hører naturlig inn under det statlige ansvarsområdet og derfor bør kunne samordnes på ett sted. Dette vil innebære at kommuner og fylkeskommuner tar seg av tjenestetilbudet, og staten tar seg av de økonomiske stønads- og trygdeordningene.

       Trygdekontorene får dermed overført forvaltningsansvaret for den økonomiske sosialhjelpen etter sosialtjenesteloven, gjerne sammen med Husbankens bostøtteordning og Sosial- og helsedepartementets botilskuddsordning for pensjonister m.v. De kommunale saksbehandlerne for disse ordningene flyttes fra sosialkontorene til det lokale trygdekontor, samtidig som staten trekker inn om lag 3,5 - 4 mrd. kroner som overlates til trygdekontorenes forvaltning.

       Disse medlemmer mener det er en stor utfordring i å la folk slippe å gå spissrotgang fra kontor til kontor for å få ei inntekt å leve av. Ved en omorganisering som skissert, vil folk kunne motta trygdeutbetalinger, bostøtte og økonomisk sosialhjelp på ett og samme kontor - det offentlige vil spare utgifter til byråkrati og kontrollordninger. Ved å fullføre saksbehandlingen på samme kontor, slipper en å utveksle informasjon mellom statlige og kommunale kontorer og saksbehandlere, en slipper å innhente de samme opplysningene flere ganger, og en slipper å behandle saken i mange ulike statlige og kommunale organ for å få satt sammen en total inntektsløsning for søkeren. Kontrollfunksjonen lettes betydelig, og det vil bli lettere å bekjempe eventuell misbruk av ytelser.

       For kommunene mener disse medlemmer at det vil kunne være av stor betydning å slippe de lite forutsigbare sosialhjelpsytelsene som hvert år forstyrrer budsjettbalansen. Det vil også gjøre det lettere for statlige organ å se sammenhengen mellom innstramminger i trygdeordninger og økninger i sosialhjelpsytelsene, slik f.eks. Velferdsmeldinga beskriver når det gjelder enslige forsørgere eller forskningsmiljøer som påviser sammenhengen mellom avslag på uføretrygd og sosialhjelpsutbetalingene. En vil også lettere kunne beregne virkningene av endringer i bostøtteordninger og arbeidsmarkedspolitikken.

       Ved eventuelt å samle de økonomiske stønads- og trygdeordningene på trygdeetatens hånd vil en kunne oppnå en enkel og helhetlig løsning. Et slikt forslag, som i tillegg til en god inntektssikring gir mindre papirflytting, bedre service, innsparte administrasjonsutgifter og bedre kontroll, mener disse medlemmer bør vurderes og fremmer derfor følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen vurdere konsekvensene av å samle de økonomiske stønads- og trygdeordningene til trygdeetaten ut fra ønske om en bedre inntektssikring, reduserte administrasjonsutgifter og bedre kontroll. »

5.2.4 Funksjonshemmede

       Komiteen vil understreke at målet om at alle skal få bidra etter evne, selvsagt også gjelder for sterkt funksjonshemmede. Det er i dag få unge sterkt funksjonshemmede som er i kontakt med arbeidsmarkedsetaten. Bedre tverrsektorielt samarbeid er et virkemiddel for å gi flere mulighet til å være i arbeid.

       Komiteen vil be om en klargjøring av hvor ansvaret ligger for å tilrettelegge for at flere sterkt funksjonshemmede kommer i arbeid i kommunene. Arbeidet bør systematiseres, og kommunene må tilbakemelde resultatene. Fylkesmennenes arbeid overfor sosialtjenesten må også systematiseres og innen et visst tidsrom tilbakemeldes til Sosial- og helsedepartementet.

       Komiteen slutter seg videre til forslagene til tiltak for å lette tilgangen til arbeidsmarkedet for sterkt funksjonshemmede.

       Komiteen mener at funksjonshemmede støter på hindringer på en rekke områder når det gjelder å få tilgang til arbeidsmarkedet. Etter det komiteen erfarer, er det lite kunnskap hos en del arbeidsgivere om hvordan tilrettelegging kan gjennomføres for at funksjonshemmede skal ha ordinært arbeid. Det er komiteens mening at funksjonshemmede i for stor grad får tilbud om uføretrygd uten at yrkesmessig attføring har vært prøvd.

       Komiteen mener derfor flere tiltak som kan lette adgangen til arbeidsmarkedet for funksjonshemmede, må prøves ut, og slutter seg til Regjeringens forslag om at:

-	hjelpemiddelsentralene styrkes

-	det blir satt i gang forsøksordninger med funksjonsassistenter for funksjonshemmede som har behov for praktisk bistand

-	funksjonshemmedes organisasjoner blir oppmuntret til å utvikle kurstilbud som kan fremme yrkesaktiviteten blant sterkt funksjonshemmede

-	funksjonshemmedes organisasjoner vil bli stimulert til å benytte likemannsordninger hvor funksjonshemmede støtter hverandre.

       Komiteen vil også peke på behovet for mer målrettet informasjon overfor arbeidsgivere. Komiteen viser til arbeidet som ble gjort av Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet for å få funksjonshemmede inn som lærlinger i fagopplæring, og mener at dette arbeidet må følges videre opp.

       Komiteen vil videre peke på at manglende eller utilstrekkelig transport er et hinder for mange funksjonshemmede for å være i arbeid. Etter det komiteen er kjent med, er en del brukere av spesialtransport (TT) forhindret fra å ha arbeid fordi ordningen ikke dekker arbeidsreiser. Komiteen mener det er behov for en gjennomgang for å finne transportordninger som bidrar til at flere funksjonshemmede kan være i arbeid.

       Komiteen viser til at hindringene for funksjonshemmede for å være i arbeid er mange, og de berører mange departementer. Komiteen ber derfor Regjeringen ta initiativ til en handlingsplan som skal øke antallet yrkesaktive funksjonshemmede i løpet av en 5-års periode, og hvor alle berørte departementer bør delta på like forpliktende vilkår. Komiteen forutsetter at en slik handlingsplan blir utarbeidet i samarbeid med funksjonshemmedes organisasjoner.

       Komiteen fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen ta initiativ til en handlingsplan som skal øke yrkesaktiviteten blant funksjonshemmede i løpet av en 5-års periode. »

       Når det gjelder praktisk tilrettelegging for funksjonshemmede, mener komiteen at mye kan gjøres. Mange har praktiske problemer i boligen, og 7 av 10 har problemer med å delta i fritidsaktiviteter. Funksjonshemmede er også overrepresentert med hensyn til psykiske lidelser. Komiteen mener det er en utfordring å legge til rette for at funksjonshemmede får delta på mer like vilkår i utdanning, arbeidsliv og fritidstilbud.

       Komiteen mener det er av stor betydning at funksjonshemmede får et reelt tilbud om utdanning og arbeid på lik linje med resten av befolkningen. Utdanning og habilitering/rehabilitering må være førstetilbudet til funksjonshemmet ungdom.

       Skal retten til utdanning og arbeid bli en sterkere realitet for funksjonshemmede, må bevisstheten og ressursene økes innenfor samtlige ansvarlige offentlige etater. Samtidig må det offentlige ha et større ansvar i forhold til å ansette funksjonshemmede. For å øke mulighetene for funksjonshemmede på arbeidsmarkedet er det også viktig at det blir klarere og bedre samarbeidsordninger med det offentlige og med det private næringslivet.

       Komiteen viser til B.innst.S.nr.11 (1995-1996), der komiteen understreker behovet for en gjennomgang av rutiner for tildeling av tekniske hjelpemidler. Komiteen vil i den forbindelse bemerke at et hjelpemiddel ikke er fullverdig før brukeren kan betjene det og benytte det på en trygg og sikker måte.

       Komiteen vil som eksempel vise til formidlingen av rullestoler, der hjelpemiddelsentralene sammen med den kommunale formidlingstjenesten har som oppgave å finne fram til den rullestolen som passer den enkelte bruker best, både i forhold til funksjonshemning og behov for forflytning.

       Sentralen har imidlertid ikke ansvar for opplæring i trafikken, og Rikstrygdeverket stiller ingen krav til trafikkopplæring ved utlevering av rullestoler.

       Komiteen vil uttrykke behov for at det utarbeides opplæringstilbud som en del av rutinene for tildeling av tekniske hjelpemidler. Slike tilbud kan utarbeides av hjelpemiddelsentralene og formidlingstjenesten i samarbeid med funksjonshemmedes organisasjoner.

       Komiteen mener det må bli enklere å få gradert uførepensjon slik at funksjonshemmede kan få mulighet til å bruke den arbeidsevnen de har.

       Komiteen viser til behandlingen av Innst.S.nr.143 (1994-1995), der et enstemmig Storting ba Regjeringen om å finne løsninger for en mer rettferdig studiestøtteordning for elever som har valgt å få sine tilrettelagte skoletilbud ved skoler med internat, og som tidligere var statlige spesialskoler. Der vises det til at det for disse elever vil kunne være en ekstra stor belastning å påta seg studielån til videregående opplæring på grunn av at evnen til å kunne betjene et studielån for disse elevene vil være vesentlig dårligere enn for andre elever.

       I forannevnte innstilling ble det også bedt om at departementet finner fram til løsninger som innebærer at verdifulle opplæringstilbud kunne gis uten at denne elevgruppen påføres nye problemer. Komiteen vil be Regjeringen få fortgang i arbeidet med en opprydning på dette området.

       Komiteen vil understreke at alle mennesker er like verdifulle og har det samme menneskeverd. Alle må sikres de samme muligheter til å delta i aktivitetene i samfunnet ut fra sine forutsetninger. Det er nødvendig å legge til rette for at funksjonshemmedes muligheter blir reelle. Fortsatt gjenstår det mye før funksjonshemmede kan oppnå full deltaking og likestilling.

       Komiteen mener det er viktig å legge til rette for at funksjonshemmede kan få utviklingsmuligheter slik at de kan fungere best mulig ut fra egne forutsetninger både som barn og og voksne. Dette krever tilrettelagt undervisning, opplæring og ulike former for fysisk og sosial trening. I størst mulig grad bør de funksjonshemmede barna integreres i vanlig skole, men i noen tilfeller kan andre tilrettelagte opplegg være det beste. Målet må være at funksjonshemmede får være i sitt nærmiljø, i nærheten av familie og venner. Behovet for opplæring og tilrettelagt undervisning vil være svært individuelt, og varierte tilbud ut fra egne forutsetninger bør være et naturlig gode i et velferdssamfunn. Alle funksjonshemmede må ha rett til opplæring uavhengig av om funksjonshemmingen er medfødt eller kommer som resultat av ulykke eller sykdom.

       Komiteen viser til at funksjonshemmede barn skal prioriteres ved opptak i barnehager. Det er viktig at disse får et tilrettelagt barnehagetilbud, og at barnehagene får tilstrekkelig med ressurser til at barna kan få nødvendig hjelp. Tegnspråkopplæring må bl.a. sees på i denne sammenheng.

       Komiteen legger vekt på at spesialpedagogiske tiltak i skolen sikres, og at læremidler for funksjonshemmede (f.eks. blinde) lages i tide slik at funksjonshemmede får samme mulighet til utdanning som andre barn og unge. Nødvendig teknisk utstyr må også stilles til disposisjon. Komiteen viser til at funksjonshemmede som også etter å ha gjennomgått grunnskole og videregående skole har behov for opplæring i grunnleggende ferdigheter, fortsatt skal ha slike retter etter gjeldende lovgivning.

       Komiteen vil peke på at Regjeringen i forbindelse med stortingsmeldinga om etter- og videreutdanning særskilt må omtale funksjonshemmedes behov og muligheter for livslang læring i et etter- og videreutdanningsperspektiv. Gjennom opplæringstilbud på ulike nivå må også mennesker med psykisk utviklingshemming få utvikle sine estetiske evner og ferdigheter, for slik å øke deres livskvalitet.

       Komiteen vil understreke målsettingen om å skaffe flest mulig funksjonshemmede meningsfullt arbeid. Det må vurderes å bedre ordningen med lønnstilskudd slik at flere yrkeshemmede kan få arbeidstrening i vanlige bedrifter.

       Komiteen mener flere arbeidsplasser både i offentlig og privat regi må tilrettelegges for funksjonshemmede. Det må settes i gang flere forsøk med å gi funksjonshemmede fortrinn til stillinger både i offentlige og private virksomheter.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, viser til at det i forskriftene om tildeling av utdanningsstøtte er tatt inn bestemmelser som innebærer at støtte til høyere utdanning kan tildeles i inntil ett år utover normert tid.

       Flertallet er kjent med at det ikke er uvanlig at funksjonshemmede studenter bruker lengre tid enn det som er vanlig normert studietid. Flertallet er videre kjent med at det nå er etablert en særordning slik at forsinkelse utover ett år som skyldes funksjonshemming, på visse vilkår kan føre til ekstra støtte, dvs. når den funksjonshemmede søker har støtte fra folketrygden.

       Flertallet viser til flertallets merknad i Innst.S.nr.101 (1993-1994) til St.meld. nr. 14 (1993-1994) om studiefinansiering og studentvelferd, der det står:

« Komiteens flertall, Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, støtter med dette som utgangspunkt departementets forslag om fullstipendiering eller 50 % stipendiering i inntil ett år etter at ordinær adgang til støtte ved forsinkelse er utnyttet. Flertallet vil imidlertid be departementet vurdere å utvide ordningen med fullstipendiering eller 50 % stipendiering ut over ett år basert på individuell vurdering i det enkelte tilfellet for å sikre at funksjonshemmede studenter kan fullføre sine studier. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet mener at det merforbruk av studietid som skyldes funksjonshemning, bør kompenseres med direkte stipend istedenfor lån for den tiden de funksjonshemmede trenger for å avslutte høyere høyskoleutdannelse eller universitetsutdannelse.

       Disse medlemmer har merket seg at Kommunalministeren i brev av 8. februar 1996 til sosialkomiteen har uttalt at det ikke er behov for å utvide lønnstilskuddsordningen for at yrkeshemmede skal få mulighet til langvarig arbeidstrening i ordinært arbeidsliv. Disse medlemmer stiller seg spørrende til dette.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til merknader under pkt. 4.3.2 der komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, ser behov for å utvide lønnstillskuddsordningen.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen innføre en ordning med at funksjonshemmede gis rett til fullstipendiert studiestøtte i inntil ett år utover den ordinære ordning som gjelder for studiefinansiering, når merforbruket av studietid skyldes funksjonhemning. »

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet fremmer følgende forslag:

       « Funksjonshemmede som på grunn av funksjonshemning trenger mer tid for å sluttføre sin universitets- eller høyskoleutdannelse, må få rimelig tilleggstid finansiert ved stipend. »

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet vil slå fast at arbeidsløshet er et samfunnsproblem og ikke et individuelt problem, slik Velferdsmeldingen kan gi inntrykk av når det gjelder forhold til funksjonshemmede og yrkesvalghemmede.

       Etter komiteens medlem fra Fremskrittspartiet sitt skjønn kan det ikke være tvil om at folketrygden over lang tid har fungert som en sosialpolitisk innpakning av arbeidsløshet. Arbeidslinjen vil etter dette medlems mening være et godt redskap for å avdekke den reelle arbeidsledighet, spesielt for funksjonshemmede.

       Dette medlem mener at maksimal tilrettelegging for studieplasser av teoretisk og praktisk karakter er det viktigste tiltak som gjøres for å gjennomføre arbeidslinjen for funksjonshemmede.