1. Sammendrag

       I kapittel 1 gis det et sammendrag av proposisjonen. Det vises bl.a. til at FNs havrettskonvensjon av 10. desember 1982 er resultatet av forhandlingene under FNs tredje havrettskonferanse fra 1973-82. Den norske delegasjonen under konferansen tok aktivt del i forhandlingene og var sammensatt på en slik måte at de berørte departementer, institusjoner og organisasjoner var representert i de perioder konferansen behandlet spørsmål i tilknytning til deres arbeidsområder. I en viktig fase av forhandlingene var en delegasjon fra Stortinget til stede som observatører på konferansen.

       Konvensjonen ble vedtatt 30. april 1982, og var åpen for undertegning i to år fra 10. desember 1982. Ved kgl. resolusjon av 26. november 1982 ble det bestemt at Norge skulle undertegne konvensjonen. Norge var blant de 117 stater som undertegnet konvensjonen 10. desember 1982.

       Konvensjonen trådte i kraft 16. november 1994. Pr. 1. februar 1996 var 85 stater part i konvensjonen. Det ventes at en rekke stater vil slutte seg til den i løpet av de nærmeste år.

       Det opplyses videre at konvensjonen er det mest omfattende multilaterale avtaleverk i FNs regi. Det utgjør nærmere 500 artikler fordelt på konvensjonens 17 deler, 9 vedlegg samt gjennomføringsavtalen og dens vedlegg, og gir et samlet regelverk for en fredelig utnyttelse av havet. Delvis kodifiseres eller opprettholdes tidligere sedvane- eller traktatrett, delvis fastlegges ny havrett. Konvensjonen gir imidlertid ikke noen uttømmende regulering av havets folkerett. Spørsmål som ikke reguleres av konvensjonen vil fortsatt være underlagt den alminnelige folkeretts regler og prinsipper.

       Konvensjonen har regler som samlet omfatter alle havområder, luftrommet over disse og havbunnen og dens undergrunn. Den regulerer statenes rettigheter og plikter i disse områder og gir regler om miljøvern, vitenskapelig havforskning og teknologioverføring. Dessuten er det fastlagt et omfattende tvisteløsningssystem som skal sikre gjennomføring av reglene og bidra til at tvister løses fredelig. I tillegg etablerer konvensjonen tre nye internasjonale organer, Den internasjonale havrettsdomstol i Hamburg, Den internasjonale havbunnsmyndighet i Jamaica og Kommisjonen for kontinentalsokkelens yttergrenser, som i utgangspunktet antas å utføre hoveddelen av sin virksomhet i New York.

       Det første valg av dommere til Den internasjonale havrettsdomstol vil finne sted 1. august 1996. Bare de stater som har ratifisert eller tiltrådt konvensjonen innen 1. juli 1996 kan delta i valget.

       I kapittel 2 i proposisjonen gis det en kort historisk bakgrunn for konvensjonen og gjennomføringsavtalen.

       I kapittel 3 i proposisjonen omtales konvensjonens hovedinnhold nærmere og i kapittel 4 gis merknader til konvensjonens deler og artikler.

       Når det gjelder de avsluttende bestemmelser i konvensjonen opplyses det at konvensjonen må ratifiseres av de stater som har undertegnet for å bli bindende. Ratifikasjonsdokumentet skal deponeres hos FNs generalsekretær. Konvensjonen trer i kraft på den trettiende dag etter deponeringen. Den kan sies opp med ett års frist.

       Det opplyses videre at avtale av 28. juli 1994 om gjennomføring av konvensjonens del XI innebærer endringer i rettsordningen for det internasjonale havbunnsområde utenfor nasjonal jurisdiksjon. Del XI og de tilhørende vedlegg III og IV regulerer bl.a. adgang til utnyttelse av mineralressursene på de store havdyp utenfor de nasjonale kontinentalsokler. Alle industrilandene med unntak av Island og Jugoslavia, unnlot i tiden frem til vedtakelsen av gjennomføringsavtalen å ratifisere konvensjonen. Det må antas at dette i de fleste tilfeller var en direkte eller indirekte følge av enkelte bestemmelser i del XI. I lys av endrede politiske og økonomiske forutsetninger ble det i 1990 i regi av FNs generalsekretær innledet konsultasjoner med sikte på å endre del XI slik at det kunne oppnås tilnærmet universell oppslutning om konvensjonen. Etter fire års forhandlinger vedtok FNs generalforsamling 28. juli 1994 gjennomføringsavtalen. Den medfører at de bestemmelser som gjorde at industrilandene ikke ville la seg binde av konvensjonen er endret eller satt ut av kraft. Bestemmelsene i gjennomføringsavtalen og konvensjonen skal tolkes og anvendes som ett instrument, og ved eventuell motstrid skal avtalens bestemmelser gå foran. Avtalen er derfor en grunnleggende forutsetning for å nå målet om tilnærmet universell oppslutning om konvensjonsverket. Norge stemte sammen med 119 stater og EU, for avtalen. Norge har ikke undertegnet den. Gjennomføringsavtalen gir adgang til midlertidig anvendelse inntil den trer i kraft. I regjeringsresolusjon av 10. november 1994 ble det besluttet at Norge skulle anvende gjennomføringsavtalen midlertidig. Den er undertegnet av 78 stater og EU og anvendes midlertidig av over 120 stater og EU.

       I kapittel 5 i proposisjonen gis nærmere omtale av gjennomføringsavtalen og merknader til dens enkelte artikler og vedlegg. Når det gjelder de avsluttende bestemmelser vises det til at tiltredelse innebærer samtykke til å bli bundet. Ingen kan imidlertid la seg binde av gjennomføringsavtalen uten at man senest samtidig lar seg binde av konvensjonen. Tiltredelsesdokumentet skal deponeres hos FNs generalsekretær. Avtalen trer i kraft tretti dager etter at 40 stater har samtykket i å være bundet, forutsatt at det blant disse er sju pionerinvestorstater, dvs. stater som har investert et visst beløp i havbunnsvirksomhet innen bestemte datoer, og minst fem av disse sju stater er industriland.

       I kapittel 6 gis en oppsummering av viktige norske hensyn knyttet til ratifikasjon av konvensjonen og tiltredelse til gjennomføringsavtalen. Det fremholdes at Norge har en overordnet og allmenn utenrikspolitisk interesse i å styrke den internasjonale rettsorden gjennom deltakelse i konvensjonsverket. Dessuten er konvensjonen i all hovedsak i tråd med konkrete norske havrettsinteresser innenfor områder som fiskerier, kontinentalsokkelvirksomhet, skipsfart og miljøvern.

       Konvensjonen gir en stat adgang til å avgi visse erklæringer ved ratifikasjon. Forslag til norske erklæringer med begrunnelse er gitt i kapittel 7. Det fremsettes forslag til erklæring etter artikkel 310 som tar sikte på å hindre uønskede virkninger av passivitet i forhold til andre staters fortolkningserklæringer, forslag om å velge. Den internasjonale domstol som tvungent tvisteløsningsorgan etter artikkel 287 samt erklæring om at Norge i henhold til artikkel 298 ikke aksepterer tvungen voldgift i de tvistekategorier som der er nevnt.

       Økonomiske og administrative konsekvenser er behandlet i kapittel 8 i proposisjonen. Det anses som lite sannsynlig at avgiftsforpliktelsen etter artikkel 82 i konvensjonen for produksjon av ikke-levende naturressurser utenfor 200 nautiske mil vil ha store økonomiske konsekvenser for Norge. Anslag over norske bidrag til finansieringen av de tre ovennevnte institusjoner som konvensjonen oppretter er usikre, fordi det bl.a. vil avhenge av hvilke parter utgiftene skal fordeles på, men det må antas at bidragene vil være relativt beskjedne.

       I kapittel 9 omtales uttalelsene fra høringsinstansene. Det opplyses i proposisjonen at saken har vært forelagt alle departementer samt en rekke institusjoner og organisasjoner til høring. Høringsinstansene har ikke hatt innvendinger mot at Norge ratifiserer konvensjonen og tiltrer gjennomføringsavtalen.

       Kapittel 10 inneholder Regjeringens tilråding.

       I to trykte vedlegg til proposisjonen følger forslag til norske erklæringer samt avtrykk av konvensjonen og gjennomføringsavtalen og utdrag fra Sluttakten til FNs tredje havrettskonferanse, i engelsk originaltekst med oversettelse til norsk.

       Det opplyses i proposisjonen at det vil bli fremmet to odelstingsproposisjoner med forslag til enkelte lovendringer i forbindelse med ratifikasjon av konvensjonen. Forslagene vil omfatte endringer i straffeloven av 22. mai 1902 nr. 10, lov av 9. juni 1903 nr. 7 om Statskontrol med skibes Sjødygtighed m.v. og lov av 14. juni 1884 nr. 3 om Beskyttelse af undersøiske telegrafkabler udenfor de territoriale Farvande. Det opplyses videre at en arbeidsgruppe nedsatt av Forsvarsdepartementet i september 1995 la frem en innstilling om utkast til lov om Kystvakten. I dette utkastet og i utkastet til ny lov om petroleumsvirksomhet er det tatt hensyn til konvensjonens bestemmelser.

2. Komiteens merknader

       Komiteen mener at Havrettskonvensjonen kan vurderes ut fra 2 hovedaspekter:

       Ved å ratifisere Havrettskonvensjonen, mener komiteen at Norge vil kunne styrke sine interesser ytterligere samtidig som vi fortsatt vil kunne være en pådriver i utviklingen av internasjonal havrett.

       Samtidig har komiteen merket seg at Havrettskonvensjonen i all hovedsak er helt i tråd med Norges konkrete havrettsinteresser.

       Komiteen har merket seg at dette er det mest omfattende multilaterale avtaleverk i FNs regi, og gir et samlet regelverk for fredelig utnyttelse av havet.

       Havrettskonvensjonen er usedvanlig viktig for norske interesser, i og med at den sikrer Norge suverene rettigheter og jurisdiksjon i den økonomiske sone, med rett til å utnytte de levende og ikke-levende ressursene i sonen, og plikt til å regulere fangst og fangstkapasiteten for å unngå overbeskatning.

       Komiteen har videre merket seg at også Norges interesser på kontinentalsokkelen blir tilfredsstillende ivaretatt gjennom konvensjonen. Av spesiell interesse er den sentrale betydning av konvensjonens definisjon av kontinentalsokkelen. Norge kan gjøre krav på en kontinentalsokkel ut over 200 nautiske mil fra grunnlinjene, avhengig av faste kriterier knyttet til sedimenttykkelse, dybdeforhold og avstand fra kysten. For den del av kontinentalsokkelen som ligger utenfor 200 milssonen, er kyststaten pålagt å avstå royalty på max 7 % etter 12 år, etter en avgiftsfri periode på 5 år, av produksjon av ikke- levende ressurser, herunder petroleum. For Norges vedkommende legges det til grunn at 200 nautiske milsavgrensningen kan gjøres med utgangspunkt i grunnlinjene både utenfor fastlandet med øyene langs fastlandskysten og utenfor Svalbard.

       Også våre rørledningsinteresser og eksklusive jurisdiksjon over petroleumsinnretningene på kontinentalsokkelen opprettholdes.

       Skipsfartens interesser for fri gjennomfart er opprettholdt, samtidig som konvensjonens miljøbestemmelser får anvendelse i forbindelse med skipsfarten. Regler for vitenskapelig havforskning gir også hjemmel for å kontrollere slik forskning i våre nærområder.

       Gjennomføringsavtalen er den delen som har skapt størst problemer for ratifikasjon av avtalen fra norsk side. Med de nye bestemmelser som i siste runde er kommet til, har den nå fått et innhold, som gir håp om universell tilslutning.

       Komiteen vil derfor, på bredt grunnlag, tilrå at Norge blir part både i Havrettskonvensjonen og i gjennomføringsavtalen. Komiteen er også enig i de erklæringer det redegjøres for i proposisjonen, som Norge vil gjøre gjeldende i forbindelse med ratifikasjonen vedrørende artiklene 310, 287 og 298.

3. Komiteens tilrådning

      Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til proposisjonen, og rår Stortinget til å gjøre slikt

       Stortinget gir samtykke til