Brev fra Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, statsråden, datert 5. februar 1997, til kirke-, utdannings- og forskningskomiteen.

Spørsmål fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen om St.prp. nr. 32 (1996-1997) om etablering av Norgesnettrådet

       Jeg viser til Kirke-, utdannings- og forskningskomiteens spørsmål om St.prp. nr. 32 (1996-1997) om etablering av Norgesnettrådet:

1.

       Johansson-utvalgets innstilling mener at departementet i utgangspunktet bør definere sitt rådgivningsbehov i forhold til organer som har en klart forankret legitimitet i universitets- og høgskolesystemet. Det heter samtidig at tiden ikke er moden for å etablere ett felles universitets- og høgskoleråd. Innstillingen har lagt vekt på at det vil være uheldig med én formell struktur, oppnevnt av departementet og én uformell rådgivningsstruktur basert på frivillig institusjonssamarbeid, slik Universitetsrådet og Høgskolerådet er. Innstillingen understreker at det må etableres faglige og utdanningspolitiske fellesorganer for samhandling mellom institusjonene. Innstillingen forutsetter at Universitetsrådet og Høgskolerådet samarbeider i sin rådgivning til departementet. Det heter videre:

       Innstillingen sier også at etableringen av et Norgesnett for høgre utdanning og innføringen av en felles lov kan sies å tale for et felles rådsorgan for lærestedene som går under loven. Men utvalget pekte på at de statlige høgskolene - i hvert fall de nærmeste årene - kan ha behov for og nytte av å ha et eget felles råd som fungerer som samarbeids- og samordningsorgan i etableringsfasen. Det er videre framhevet at medlemsinstitusjonene i dagens Universitetsråd mener det er behov for et eget samarbeidsorgan, bl a fordi universiteter og høgskoler vil ha noe forskjellige roller på en del områder ut fra prinsippet om en funksjonell arbeidsdeling i Norgesnettet.

       Jeg ser store verdier i frivillig institusjonssamarbeid. Departementet har derfor forutsatt at Universitetsrådet og Høgskolerådet skal fortsette sitt arbeid. Proposisjonen om Norgesnettrådet bygger på forutsetningen om at de skal gi innspill både til departementet og til Norgesnettrådet. Etablering av Norgesnettrådet vil derfor ikke gripe inn i Universitetsrådet og Høgskolerådets oppgaver som samarbeidsorgan for medlemsinstitusjonene.

       De faglige rådgivningsorganene under Universitetsrådet vil være viktige premissgivere til Norgesnettrådet. Tilsvarende vil Ingeniørutdanningsrådet og Rådet for høgskoleutdanning i helse- og sosialfag bli erstattet av faglige samarbeidsorganer i regi av Høgskolerådet. Det forutsettes gjensidig representasjon innenfor fagområder der dette er naturlig. Disse prinsippene er i samsvar med Johanssonuvalgets tilråding for organer på nivå II.

       Innstillingen fra Johansson-utvalget dokumenterer etter mitt skjønn ikke på en fullgod måte hvordan de samordnende rådgivningsoppgavene ville kunne bli ivaretatt med den løsning de foreslår, noe de gjengitte uttalelser i innstillingen viser. Ved utelukkende å satse på det frivillige institusjonssamarbeidet risikerer man at enkelte konfliktlinjer vil bli utdypet, og det vil ikke være organer utenfor departementet som ser over den kløft som på denne måte kan oppstå.

2.

       Johansson-utvalget forutsatte at Universitetsrådet og Høgskolerådet både skulle være interesseorganisasjoner og de organer departementet kunne henvende seg til for å få råd i oppgaver der lov om universiteter og høgskoler legger myndighet til departementet. Som jeg allerede har vært inne på, kan dette gi de to rådsorganene en dobbeltrolle det kan være vanskelig å forene, ved at det vil kunne oppstå klart motstridende interesser mellom universitetene på den ene side og høgskolene på den annen. Slik mener jeg at disse organer kan komme i konflikt, og at det er mulighet for at deres primære lojalitet vil være bestemt av organenes egen begrunnelse, nemlig å være organ for hver av to sektorer innen høgre utdanning.

       Jeg ser at det kan være fare for uenighet og mulig kompetansekonflikt mellom samarbeidsorganene og Norgesnettrådet i saker der det ikke er entydige holdninger ved de ulike institusjoner. Det må nettopp i slike situasjoner være en fordel å få råd fra et organ som har til oppgave å gjøre helhetlige vurderinger, i tillegg til de uttalelser som kommer fra hver av de berørte sektorer.

       Når det gjelder forholdet mellom Norgesnettrådet og departementet, kan jeg ikke se fare for kompetansekonflikt. Slik mandatforslaget for Norgesnettrådet er utformet, går det fram at organet skal gi departementet råd i saker der beslutningsmyndighet ligger i departementet. Det skal ikke være tvil om hvor avgjørelsesmyndighet ligger, og hvor ansvaret for de politiske vedtak ligger. Jeg forventer et godt samarbeid som sikrer departementet kyndige råd basert på god faglig innsikt.

3.

       Det er foreslått at Universitetsrådet, Høgskolerådet, studentorganisasjonene og Norges forskningsråd skal fremme forslag til medlemmer i Norgesnettrådet. Men på samme måte som styremedlemmer ved universiteter og høgskoler ikke er ment å opptre utelukkende som representanter for de grupper som velger de, forventer jeg at disse ikke skal handle på vegne av eller rapportere til de instanser som nominerer medlemmer, men gi sin tilråding ut fra den samlede erfaring som rådet vil representere.

       I forslaget til sammensetning av Norgesnettrådet har departementet ønsket å ha plass til medlemmer som ikke er rekruttert fra sektoren selv. På samme måte som for samfunnsrepresentantene i styrene for universiteter og høgskoler ser jeg verdi i at personer som representerer samfunnet utenfor universiteter og høgskoler kan komme med innspill i tilrådinger som har vide samfunnsmessige konsekvenser. Jeg viser her til kirke-, utdannings- og forskningskomiteens merknad i Innst.O.nr.40 (1994-1995) under § 11 Valg av styre og råd, der det understrekes at man ønsker kandidater som besitter engasjement, gode kunnskaper om næringsliv, kulturliv eller samfunnsliv generelt. Jeg har ikke sett at det er instanser som peker seg ut framfor andre som forslagsstillere til disse medlemmer, og vil derfor foreslå at departementet skal kunne peke dem ut på fritt grunnlag.

4.

       Jeg bekrefter forståelsen at lov om universiteter og høgskoler gir større faglig frihet til de statlige høgskolene. Når det gjelder universitetene, hadde de på enkelte punkter en videre avgjørelsesmyndighet etter universitetsloven av 1989. Det var hensynet til en nasjonal styring ut fra hovedprinsippene i Norgesnettet som lå til grunn for endringen. Lov om universiteter og høgskoler gjelder for 46 institusjoner, mens universitetsloven bare gjaldt for 10. Dette tilsa at den enkelte institusjon ikke kan ha samme fullmakter som universitetsloven gav.

       Norgesnettrådets mandat er knyttet til den myndighet universitets- og høgskoleloven har lagt til departementet. Det er departementet som skal fastsette gradsstruktur, og som skal fastsette hvilke fag de enkelte institusjoner skal tilby etter prinsippene om samarbeid og arbeidsdeling innenfor rammen av Norgesnettet. Det er nettopp i dette arbeidet at departementet har behov for råd fra et organ som fagner opp synspunkter fra alle de ulike samarbeidsorganer i universitets- og høgskolesektoren, og som kan gi råd etter en samlet avveiing av de ulik synspunktene.

       Departementet har et overordnet ansvar for at institusjonene i sektoren er organisert slik at det faglige nivå sikres. Kvalitetssikring av undervisning og forskning er og vil fortsatt være institusjonenes ansvar. Det må etableres systemer for evaluering av egen faglig virksomhet som sikrer at prinsippet om selvevaluering faktisk fungerer, og at det må finnes opplegg for å korrigere for de forhold egne og eventuelle nasjonale evalueringer avdekker. Erfaringene fra arbeidet med de fem nasjonale fagevalueringene bekrefter dette behovet.

       Departementet ønsker at Norgesnettrådet i samarbeid med institusjonene utvikler retningslinjer for kvalitetssikringsarbeidet innen høgre utdanning, slik at man har sikkerhet for at opplegg er på plass ved de enkelte institusjonene.

       Etter min vurdering ligger det heller ikke i forhold til andre oppgaver noe i det foreslåtte mandat for Norgesnettrådet som gir begrensninger i den faglige friheten som institusjonene er sikret etter loven.

5.

       Lov om universiteter og høgskoler legger avgjørelsesmyndighet til departementet når det gjelder å definere generell studiekompetanse, spesielle opptakskrav til enkelte studier, unntak fra kravet om generell studiekompetanse og regler om rangering av søkere.

       Prinsippene i slike saker kan fastlegges av Stortinget, gjerne i samband med stortingsmeldinger. Jeg viser f.eks. til at prinsippene for generell studiekompetanse ble lagt fram i St.meld. nr. 33 (1991-1992), og at det vil bli lagt fram en egen melding om prinsipper for rangering slik Stortinget sist bad om i Innst.S.nr.91 (1996-1997).

       Det er summen av disse tre typer bestemmelser, samt vedtak om adgangsregulering eller ei ved enkelte institusjoner eller studier, som til sammen bestemmer den enkelte søkers muligheter til opptak. Adgangsreguleringsvedtak får også konsekvenser for tilstrømmingen av studenter ved andre universiteter og høgskoler.

       Det vil være ønskelig at departementet for Norgesnettrådets vurderinger i sitt langsiktige arbeid med dimensjoneringsspørsmål, som igjen henger nøye sammen med fagprofil og hvilke fag som skal tilbys ved den enkelte institusjon, med premisser for adgangsregulering og prinsipper for opptaksregler. Disse sakene er typiske eksempler på problemstillin-ger som går på tvers av skillet mellom universitetene på den ene side og statlige høgskoler på den annen side. En grundig diskusjon der institusjonene gjennom sine samarbeidsorganer, fakultetsmøter og faglige samarbeidsorganer kan yte bidrag som ledd i saksforberedelse for Norgesnettrådet, vil kunne gi et bedre beslutningsgrunnlag for de avgjørelser som skal fattes i Stortinget og ved kongelig resolusjon når det gjelder adgangsregulering.