1.1 Sammendrag

       Regjeringen foreslår i denne meldingen et nytt takseringssystem for bolig- og fritidseiendommer. Regjeringen legger samtidig fram for Stortinget en drøftelse av prinsippene for formuesbeskatning, inntektsbeskatning og gevinstbeskatning av bolig- og fritidseiendommer. Kommunal eiendomsskatt er også omtalt.

       Hoveddelen av meldingen er et forslag til nytt takseringssystem for bolig- og fritidseiendommer. Regjeringen legger i denne meldingen ikke fram forslag til ny satsstruktur i boligbeskatningen.

       Erfaringene har vist at det gjeldende takseringssystem ikke ivaretar behovet for et enhetlig takstgrunnlag. Forholdet mellom en eiendoms virkelige verdi og ligningstakst varierer betydelig, ikke bare fra landsdel til landsdel, men også innenfor det enkelte distrikt. De nåværende ligningstakstene ivaretar heller ikke hensynet til likhet i beskatningen av sammenlignbare eiendommer. Grunnlaget for beskatningen er blitt for vilkårlig og dermed urettferdig. Det gjeldende takseringssystem er dessuten lite rasjonelt, blant annet fordi ligningsverdi og eiendomsskattetakst fastsettes på forskjellig grunnlag. Uavhengig av hvilken form en velger på beskatning av bolig, er det helt nødvendig med et mer rettferdig takseringssytem enn hva tilfelle er i dag.

       Forslaget til nytt takseringssystem er utarbeidet på grunnlag av St.meld. nr. 64 (1986-1987) og Stortingets innstilling til meldingen, Innst.S.nr.123 (1988-1989). Forslaget bygger blant annet på erfaringer som er vunnet gjennom prøvetaksering av bolig- og fritidseiendommer våren 1991. Ved utformingen av takseringssystemet er det lagt stor vekt på å oppnå enkle og robuste takseringsløsninger. Det er dessuten lagt vekt på at systemet skal være enkelt og effektivt i drift.

       Takstene skal utgjøre et felles grunnlag for inntekts- og formuesligning og for utskriving av kommunal eiendomsskatt.

1.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Erik Dalheim, Kjell Engebretsen, Laila Kaland, Berit Brørby Larsen, Tore Nordtun, Bjørnar Olsen og Signe Øye og fra Senterpartiet, Magnhild Meltveit Kleppa, Per Olaf Lundteigen og Gudmund Restad, mener at den samfunnsmessig sett mest ønskelige form for sparing er at folk skaffer seg egen bolig. Folk flest ønsker å eie sitt eget hjem. Skattesystemet må ikke være til hinder for dette, enten den enkelte velger å skaffe seg enebolig, rekkehus eller blokkleilighet. For mange er sparing til egen bolig i form av husbygging/kjøp eller ved at de nedbetaler boliglån en avgjørende beslutning. Flertallet viser til at det i Norge er etablert en rekke trygge og robuste boområder med lange tradisjoner for at huset er et hjem og ikke et investerings- eller spekulasjonsobjekt. I etablerte boområder er ofte både hus og hage større enn i dagens byggefelt. Flertallet har stor respekt for de eldre bomiljøene og ønsker å ivareta de som bor i slike harmoniske områder. Dette må være retningsgivende for skattesystemet og flertallet mener at det fortsatt må legges til rette for at det kan bygges gode hus med romslig tomt. Beskatningen av bolig bør også være stabil og forutsigbar over tid, slik at folk kan planlegge sine boliginvesteringer.

       Flertallet vil peke på at å etablere sitt eget hjem er et fremtidsrettet, langsiktig og møysommelig arbeid som krever forutsigbare rammebetingelser. Det legges mye innsats, verdier og arbeid i oppbyggingen av eget hjem. Dette må ikke utløse skatt i et omfang som gjør at folk viker tilbake for å prioritere anskaffelse av egen bolig, eller som tar fra dem muligheten til å glede seg over resultatet av innsatsen.

       Flertallet viser til at skattlegging frem til 1882 var basert på et system med matrikkelskyld på fast eiendom, men at disse reglene ble opphevet fordi matrikkelskylden ga stadig dårligere informasjon om skattyters økonomiske situasjon og tilhørende betalingsevne. Ved skattelovene av 1882 og 1911 vedtok man regler basert på det hovedprinsipp at skattefundamentet skulle være inntekt og formue. Flertallet mener at dette fortsatt må være det førende prinsipp for skattesystemet. Flertallet ser det derfor som viktig å etablere avgrensete rammer for eiendomsskatter, herunder skatt knyttet til bolig. Det er ikke riktig å ha noen tung beskatning av boligmassen, så lenge man ønsker å stimulere til folks egeninnsats på dette området. Flertallet ønsker derfor også at boligskattesystemet skal oppmuntre til vedlikehold og restaurering av gamle hus. Videre bør skattleggingen reflektere at boligverdien reduseres ved elde og slitasje. Dette betyr i praksis at gamle hus bør få en beskjeden beskatning, som en tilsiktet virkning av skattesystemet.

       Flertallet legger til grunn at skatt bør betales etter evne. En boligeiendom representerer et formuesgode. Boligen kan derfor prinsipielt ikke unntas fra beskatning fullt ut. Dette krever regler for taksering av boliger, forutsatt at minst en av de nåværende tre skattearter for bolig videreføres. I dag varierer likningstakstene svært mye. I skattelovens § 37 heter det at likningsverdien av boligeiendommer, herunder fritidseiendommer, kan settes lavere enn omsetningsverdien. Denne formulering gir mulighet for likningsmyndighetene til å utøve et betydelig grad av skjønn. I Liknings-ABC for 1996 side 150 står det:

       Flertallet viser til at det etter dagens system vil være uforutsigbart hvor likningsverdiene ender opp. Med dagens praksis vil like boliger kunne få forskjellig takst. Bygninger med samme kostpris kan få svært forskjellig takst. Flertallet er gjort kjent med likningsverdier som kan variere fra noen få prosent av omsetningsverdien til mer enn full omsetningsverdi. Flertallet vil fremme forslag om et takstsystem der boliger med samme kostpris som hovedregel får samme takst.

       Flertallet viser til at det derfor er et påtrengende behov for avklaring av takstgrunnlaget slik at likeartede boliger over hele landet verdsettes noenlunde likt. Dagens takseringssystem er høyst utilfredsstillende, og må erstattes av et bedre system. Flertallet mener at et takstsystem, som forutsetter rapporteringsplikt til likningsmyndighetene ved endring av bruksareal, blir for detaljert. Taksering av bolig og tomt som bygger på markedsverdi vil over tid føre til usikkerhet for folk om de kan beholde bolig eller fritidseiendom i svært attraktive områder.

       Flertallet mener at det må være mulig for skattyter selv å kontrollere at taksten på egen bolig er korrekt. For å oppnå dette, må takseringsmetoden være kjent og boligtakstene må være offentlig tilgjengelig informasjon.

       Flertallet viser til at det allerede i 1968 ble oppnevnt en komité til å vurdere prinsipper for boligbeskatning. Flertallet avga sin innstilling i januar 1979. Flertallet foreslo at omsetningsverdien burde være det prinsipielle utgangspunkt ved verdsetting av boliger. I 1975 ble det på bakgrunn av Stortingets behandling av Ot.prp. nr. 42 (1974-1975) nedsatt et utvalg for å utrede et nytt takseringssystem. I utvalgets mandat ble det gjort klart at utgangspunktet for takseringssystemet skulle være knyttet til produksjonskostnader og rimelig tomteutgifter, og ikke omsetningsverdi. Utvalget avga innstilling i 1978. Denne innstillingen dannet grunnlaget for St.meld. nr. 64 (1986-1987) og Innst.S.nr.123 (1988-1989) fra finanskomiteen. Her heter det blant annet:

       Diskusjonen om fastsettelse av et nytt takseringssystem har altså pågått siden midt på 60-tallet og fram til i dag. Flertallet mener derfor at det er på høy tid at det nå innføres et nytt, enhetlig og mer rettferdig takseringssystem for boliger.

       Flertallet viser til at det i dag er tre skattearter knyttet til bolig: dvs. inntekts-, formues- og eiendomsskatt. I den offentlige debatt utløst av Regjeringens stortingsmelding har inntektsskatten særlig vært utsatt for kritikk, og mange har tatt til orde for å oppheve den. Hvis inntektsskatten skulle oppheves, er det vanskelig å forsvare opprettholdelsen av fradrag for gjeldsrenter knyttet til bolig samt fritak for inntektsskatt for inntekter ved utleie av deler av bolig/fritidseiendom. Land som ikke har inntektsskatt på bolig har sjelden gjeldsrentefradrag. Det ville forhøye terskelen for de som skal inn på boligmarkedet om gjeldsrentefradraget bortfalt. Dette kan øke forskjellene blant generasjoner og mellom de som har og de som ikke har verdier. En stor del av den private sparing som finner sted, skjer ved nedbetaling av boliglån. For det store flertall er det en nær sammenheng mellom fradrag for gjeldsrenter og det inntektstillegget som husets takst medfører. Et nytt hus (ofte med høyt lån) vil få høyere takst enn et gammelt hus (som ofte har lite lån). Det vil derfor som regel være samsvar mellom høyt gjeldsrentefradrag i inntekt og inntektstillegg for egen bolig.

       Flertallet finner at det er grunnlag for å opprettholde inntektsskatten for de største boliger. Det er ikke riktig å skape et skatteamnesti for verdier som legges i bolig utover normal boligstørrelse. Flertallet finner at dette vil skape en gal fordelingspolitisk profil i skattepolitikken; ikke minst overfor dem som ikke har mulighet til å skaffe seg egen bolig (eller fritidseiendom).

       Flertallet vil vise til at det i boligskattesammenheng ikke må tapes av syne at ikke alle ønsker eller kan skaffe seg egen bolig. Det vil til enhver tid være mange som er leietakere. Noen er uten bolig. Mange har ikke og får aldri råd til egen bolig. Dessuten får en svekket privatøkonomi for de som har sitt eget hus ofte utslag i at de må selge og gå ut i leiemarkedet. Dette gjelder f.eks. ofte de som mister arbeidet, går igjennom en skilsmisse eller på annen måte får økte utgifter i forhold til inntekten. Flertallet vil advare mot at skattereglene for boligeiere gir så store fordeler til de som har på bekostning av de som ikke har, at dette i seg sjøl forsterker forskjellene blant folk.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Harald Ellefsen, Per-Kristian Foss og Erna Solberg, fra Kristelig Folkeparti, Odd Holten og Einar Steensnæs og fra Venstre, Lars Sponheim, mener bolig er et lite egnet skatteobjekt. En families bolig er for de fleste den største enkeltinvestering som gjøres gjennom livet. Boligen er således den største økonomiske belastning enkeltpersoner og familier foretar. Likevel foretas den i liten grad ut fra investerings- og avkastningsbetraktninger, men for å dekke et behov for å ha et trygg basis og ramme rundt sitt familie- og privatliv. Det å skape trygghet for at hjemmet ikke skal bli et skatteobjekt for myndighetene, både staten og kommunen, er det samme som å skape økt trygghet og velferd for enkeltindivid og familier. For disse medlemmer er det viktig at politikerne skaper en slik trygghet og fremtidig forutsigbarhet. Det bør ikke bli slik at skattesystemet i seg selv gjør det umulig for personer som har nedbetalt sin boliggjeld pga. alder eller tap av arbeidsevne fortsatt å bo i sin egen bolig. Det bør heller ikke være slik at skattlegging av bolig øker boligkostnadene slik at en romslig bolig blir uoppnåelig for barnerike familier. For å sikre slike stabile og gode skattemessige rammebetingelser rundt boligen ønsker disse medlemmer å fjerne inntektsskatt av egen bolig. Ved totalt å fjerne enkelte skattearter fjerner man samtidig stortingsflertallets mulighet til gjennom enkle politiske grep - som å øke satser eller å unnlate å oppjustere fradrag - å skjerpe beskatningen av norske hjem.

       Disse medlemmer vil peke på at bort imot 80 % av de norske husstander eier sin egen bolig. Dette er et særtrekk ved det norske samfunn som etter disse medlemmers mening er positivt. Høy inflasjon og et skattesystem med høye marginalsatser stimulerte frem til midten av 80-tallet lånefinansierte investeringer i egen bolig. Etter den tid har lavere prisstigning og omlegginger av skattesystemet bidradd til at realrenten er positiv. Det å skaffe seg en bolig innebærer derfor nå en høyere kostnad enn tidligere. Det er derfor etter disse medlemmers mening rimelig å lempe boligbeskatning nå bl.a. ved å fjerne inntektsbeskatningen av fordelen av å bo i egen bolig. En slik fordel eksisterer etter disse medlemmers mening ikke lenger etter liberaliseringen av kredittmarkedet og omleggingen av skattesystemet. Disse medlemmer vil for øvrig vise til at prinsippet om å beskatte « fordeler » av å eie ikke er et gjennomført prinsipp i norsk skattesystem. Faktisk er det kun bolig som i dag ilegges en slik beskatning, mens andre eiendeler med langt mer luksuspreg ikke beskattes på denne måten.

       Samtidig beskattes bolig på andre måter, f.eks. ilegges boligkjøp en dokumentavgift på 2,5 % av kjøpesum. Dette innebærer at bolig beskattes på andre måter enn gjennom fordelsbeskatningen. Fordelsbeskatning av bolig baserer seg også på en avkatningsbetraktning som ikke er knyttet til likvid avkastning, dette innebærer et brudd på evneprinsippet. Det er langt fra sikkert at den økonomiske evnen står i forhold til boligstørrelse eller « standard ». For nyetablerte kan den « faktiske » eier av huset være banken og for en enslig pensjonist kan bolig gi utrykk for en levestandard som representerte en helt annen livsepoke. For ingen av gruppene vil samfunnet være tjent med at boligskatten bidrar til at man må flytte og bryte sine bånd til et bomiljø. Disse medlemmer vil vise til at det ikke er noen logisk sammenheng mellom fordelsbeskatning av bolig og gjeldsrentefradraget, slik flertallet i denne innstilling hevder. Gjeldsrentefradraget er for disse medlemmer et vesentlig fradrag som er innført for å sikre en generasjonsomfordeling i skattesystemet ved å lette etableringskostnadene ved f.eks. kjøp av bolig eller ved å finansiere studier. Likevel er gjeldsrentefradraget ikke isolert til boligrenter. Det er derfor ulogisk å knytte et gjeldsrentefradrag direkte sammen med en inntektsbeskatning av fordel av å bo i egen bolig. Disse medlemmer vil videre vise til at argumentet om nær sammenheng mellom fradrag for gjeldsrenter og aldersfradraget i takstsystemet ser totalt bort fra at de fleste som etablerer seg i dag gjør dette gjennom kjøp av brukte boliger, ikke gjennom kjøp av nybygde. Disse medlemmer vil understreke at flertallet ikke har noen prinsipielle argumenter igjen for å opprettholde inntektsbeskatningen av bolig, når de samtidig konstruerer et takstsystem som vil innebære at svært få boliger vil måtte betale skatten. Disse medlemmer konstaterer at flertallet har valgt å beholde kompliserte byråkratiske takseringssystemer for å skattlegge svært få boliger, slik at det er et stort spørsmålstegn hvorvidt skattearten vil gi det offentlige inntekter. Dette oppfatter disse medlemmer som sløsing med samfunnets ressurser. Disse medlemmer vil videre peke på at de samme betraktninger som har vært knyttet til bolig også kan knyttes til fritidsboliger.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen vil videre peke på disse medlemmers prinsipielle synspunkt om at formuesskatten bør fjernes. Disse medlemmer har ved hver eneste budsjettbehandling siden skattereformen i 1992 foreslått å redusere denne for alle formuesverdier. Disse medlemmer går inn for en gradvis nedtrapping som vil innebære at formuesskatten fjernes i løpet av neste stortingsperiode.

       Høyres prinsipielle standpunkt til inntektsskatt av egen bolig og fritidseiendom og formuesskatten innebærer at disse medlemmer vil gå imot forslaget om å etablere et nasjonalt boligtakseringssystem, da fjerning av disse skatteartene innebærer at behovet for et slikt nasjonalt takstsystem vil falle bort.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Kristin Halvorsen og Eilef A Meland, viser til at St.meld. nr. 45 (1995-1996) er fremlagt på bakgrunn av at et stortingsflertall ba om dette, og at det i lang tid har vært behov for mer enhetlige og rettferdige regler for taksering av bolig som utgangspunkt for beskatning. Disse medlemmer vil peke på at ligningsverdien som prosent av salgsverdi i dag varierer fra 5-10 % til over 100 %. Behovet for et mer rettferdig og enhetlig system burde være udiskutabelt. Disse medlemmer viser til at dagens takseringssystem virker fordelingspolitisk skjevt. I Ukens statistikk fra Statistisk sentralbyrå nr. 9/97 heter det følgende:

       Disse medlemmer legger vekt på at skjevhetene ved dagens takseringssystem er grundig dokumentert, og at det derfor er behov for et nytt og enhetlig takseringssystem.

       Disse medlemmer mener takseringssystemet bør utformes som et felles takseringssystem for de aktuelle skattearter. Dette er mer rasjonelt enn dagens system der ligningsverdien fastsettes på grunnlag av ulike prinsipper.

       Disse medlemmer mener det viktigste med denne innstillingen burde være å finne fram til et rettferdig og enhetlig system. Imidlertid registrerer disse medlemmer at flertallet har gitt seg inn på anslag av skattesatser etc. uten at de økonomiske konsekvensene er utredet.

       Disse medlemmer viser til at boligskatten har lang historisk tradisjon i Norge. Den såkalte fordelsbeskatningen av å bo i egen bolig strekker seg helt tilbake til 1882, og er lovhjemlet fra 1911. Regelen om skattlegging av fordel av egen bolig har senere vært en del av norsk skatterett. Disse medlemmer viser til at skattlegging av bolig ikke er noe særnorsk fenomen. Tvert imot er dette en normal beskatningsform internasjonalt. Disse medlemmer viser til at det forekommer tre ulike beskatningsformer på bolig i Norge:

       Debatten omkring boligbeskatning har i stor grad dreid seg om skattleggingen av avkastningen av den kapitalen som er investert i boligen. Historisk har det vært bred politisk enighet om denne beskatningsformen. Disse medlemmer viser til følgende:

       Disse medlemmer legger vekt på at skattesystemet bør utformes slik at det har et bredt grunnlag. På sikt vil legitimiteten til skattepolitikken bli redusert dersom beskatningen skal isoleres til et lite mindretall. Disse medlemmer mener skattegrunnlaget bør være bredt, men at systemet bør inneholde en markert progresjonsvirkning. Dersom skattesystemet utformes slik at de som kommer over et « knekkpunkt » får en betydelig skattebyrde, mens de som kommer under fritas totalt, åpner det for betydelige muligheter til å manøvrere seg ut av skatteposisjon. Disse medlemmer mener at evneprinsippet må ligge til grunn i skattepolitikken. Det betyr at de med størst skatteevne også må betale mest i skatt. Videre legger disse medlemmer vekt på at skattesystemet bør brukes til omfordeling. Dersom det gis betydelige skatteletter til boligeierne generelt, vil dette kunne gå på bekostning av de som ikke ønsker eller har mulighet til å skaffe seg egen bolig. Dette vil virke fordelingspolitisk uheldig.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse, Erling Folkvord, er prinsipielt imot fordelsbeskatning av egen bolig. Årsaken er at bolig av vanlig standard er blitt allemannseie og at denne skatteformen hittil er brukt til å skattlegge boliger av vanlig standard og størrelse. Folk flest sparer eller lånefinansierer boligene sine når de skaffer seg et sted hvor de vil bo. Folk flest oppfatter da også en bolig som et hjem, ikke som et investerings- eller formuesobjekt. De aller fleste boliger har en standard og størrelse som folk trenger for å ha vanlige, tilfredsstillende boforhold. Derfor bør de ulike formene for boligskatt, dersom de blir videreført, ha en sosial profil som sikrer at boliger er fritatt for skatt opp til i overkant av vanlig standard.

       De få som har bolig utover vanlig standard bør betale boligskatt. Takstsystemet bør derfor skille mellom vanlige boliger og unødvendig store boliger. Takstsystemet må ikke utformes slik at bestemte kategorier av svært store boligeiendommer gjennom beregningstekniske knep blir omdefinert til bolig av vanlig standard og dermed fritatt for skatt.

       Svært store boligeiendommer - som eies av et bittelite mindretall - bør bli gjenstand for formuesbeskatning. Dette medlem viser til forslag Rød Valgallianse har fremmet om en progressiv formuesbeskatning av formue over det skattefrie beløpet, etter følgende satser:

       En slik formuesbeskatning vil etter dette medlems oppfatning være bedre enn et opplegg med fordelsbeskatning av de store boligeiendommene. Omlegging av boligtakseringssystemet vil gjøre det nødvendig å ha et høyere fribeløp for bolig enn for annen formue, for å oppnå den sosiale profilen Rød Valgallianse ønsker. Med en slik formuesbeskatning av svært store boligeiendommer, vil det også fortone seg uaktuelt å opprettholde eller innføre en kommunal eiendomsskatt som etter gjeldende lov vil være av symbolsk størrelse i sammenlikning.

       I noen tilfeller drives det spekulasjon med boliger, dvs. at spekulanter skaffer seg gevinst ved ulike former for kjøp og salg av andres boliger. Slik gevinst ved boligspekulasjon bør beskattes som inntekt.

       Dette medlem mener at produksjonsverdien er det mest rettferdige grunnlaget for beregning av boligtakst. For vanlige boliger med naturlig tilhørende tomt bør bolig og tomt behandles som ett takstobjekt. Det vises at til om lag 20 % av boligeierne får boligskatt etter departementets forslag. Rød Valgallianse mener at det er for mange, og antar at den delen av boligmassen som bør beskattes kan ligge nærmere 10 enn 20 %. Den sosiale profilen var dårlig i departementets forslag. Dette medlem mener derfor det er riktig å ha et høyere bunnfradrag enn departementets foreslåtte 900.000 kroner, og forbeholder seg retten til å tallfeste bunnfradragsbeløpet når regelverket er oppe til sluttbehandling og vi har pålitelig tallmateriale som gjør det mulig å regne ut hvor stort bunnfradraget skal være for å oppnå fritak for den boligstørrelse/boligstandard Rød Valgallianse ønsker skal være unntatt fra beskatning. Dette medlem understreker at det er rettferdig at de som finansierer hjemmet sitt på vanlig lønn ikke tynes av boligskatt, mens de som har råd til ekstra stor bolig utover nødvendig standard, bidrar til fellesskapets kasse ved å betale skatt av boligformuen.

       De omfattende urimelighetene som finnes i dagens regler og takseringspraksis kan ikke unnskylde at det innføres nye og mer systematiske former for urettferdighet. Kombinasjonen av aldersfradrag og brøkregning når det gjelder sokkeletasje og andreetasje og/eller loft, gjør at flertallets forslag skaper en systematisk og landsdekkende forskjellsbehandling mellom hva som er skattefri størrelse på blokkleilighet og hva som er skattefri størrelse på ulike varianter av eneboliger og herskapshus som ikke er nye.

       Rød Valgallianse mener at en øvre standardgrense for skattefritak må ligge noe høyere for eneboliger, rekkehus m.m. enn for blokkleiligheter (f.eks. henholdsvis 120 kvm og 150 kvm. boligareal), men kan ikke støtte at denne forskjellen flerdobles ved ulike beregningstekniske metoder.

       Dette medlem mener at tomter opp til ett mål til frittstående enebolig og andre småhus som regnes som helårsbolig, bør regnes som en del av boligen og legges under felles takst. Tomter som er større skal skattlegges.

       Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen, er ikke uten videre enig i at investering i bolig er den mest høyverdige og samfunnsgagnlige spareform vi kjenner. Skreller man vekk selveierromantikken og gjennomfører en fordomsfri vurdering av realitetene, er den beste og riktigste spareform sett fra samfunnets side opplagt den som til enhver tid kaster mest av seg. Verken privatøkonomisk eller samfunnsøkonomisk er det opplagt at dette er sparing i boligen. I den grad kjøp av egen bolig er privatøkonomisk fordelaktig fremfor eksempelvis leie, kan det skyldes flere forhold: Eksempelvis at det av ulike grunner er få tilgjengelige utleieboliger og at formuesvurderingen, og dermed også beskatningen av selveid bolig, er mer fordelaktig enn om pengene var plassert i andre formuesobjekter. Det er plausibelt å stille spørsmålstegn ved om det er prinsipielt riktig å behandle boliginvesteringer og formue annerledes enn tilsvarende formue og investeringer i andre objekter. Prinsippet om likebehandling for å unngå uheldige vridningseffekter bør i det minste de som er tilhengere av fordelsskatt på bolig og formuesskatt ha et ansvar for å ta hensyn til.

       Hvorvidt en person eier eller leier sin bolig, om en velger leilighet, rekkehus eller enebolig, er uansett i hovedsak et spørsmål om individuelle preferanser. For mange kan det fremstå som vel så riktig å leie som å eie.

       Dette medlem erkjenner at opprettholdelse av skattearter som fordelsskatt på egen bolig, formuesskatt og kommunal eiendomsskatt fordrer et konsistent system for verdsettelse av eiendommer. Uten større grad av likebehandling og innføring av et verdsettelsessystem som oppfattes som rettferdig av det store flertall, vil disse skatter miste all legitimitet og dermed tillit. Dette er imidlertid først og fremst et problem som må løses av de politiske partier som er tilhengere av den høyst urimelige trippelbeskatning av bolig disse skattearter representerer. Dette medlem er motstander av så vel fordelsskatt som formuesskatt. Når det gjelder eiendomsskatt er det et lokalt ansvar å bestemme hvorvidt denne skal kreves inn. Ansvaret for takst og satsnivå tilligger også lokale myndigheter. Dette medlem kan av denne grunn ikke se hvilket behov som måtte foreligge for et nasjonalt takstregime.

       Dette medlems primære syn er selvfølgelig ikke til hinder for å støtte subsidiære løsninger. Det er derimot mangelen på tillit til de parter man eventuelt måtte gå sammen med i en kompromissløsning. Bidrar man til flertall for et bredere og mer robust skattegrunnlag for bolig- og annen formue, finnes det ingen garanti for at dette ikke utnyttes av et annet flertall for å skru opp skattene på senere tidspunkt. Erfaringer fra skattereformen av 1992 gir i så måte ikke mersmak.