1.1 Sammendrag

       Kommunal- og arbeidsdepartementet legger fram en stortingsmelding som omhandler utviklingen av det flerkulturelle Norge og utfordringer knyttet til mangfold og fellesskap, deltakelse og integrering. Meldingen er utarbeidet parallelt med « Langtidsprogrammet for perioden 1998-2001 » og tar utgangspunkt i og utdyper innvandringsspørsmål der. I meldingen foretas det en videreutvikling av overordnete mål og prinsipper i St.meld. nr. 39 (1987-1988) Om innvandringspolitikken jf. Innst.S.nr.5 (1988-1989). Dessuten utfyller den nye meldingen drøftingen av den innenlandske flyktningepolitikken i St.meld. nr. 17 (1994-1995) Om flyktningepolitikken. Hovedprinsippene i flyktningepolitikken fikk bred politisk tilslutning i Stortinget jf. Innst.S.nr.180 (1994-1995).

       Som utgangspunkt for Regjeringens politikk vises det i meldingen til følgende:

       Sentrale innsatsområder i meldingen er:

1.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen Roger Gudmundseth, Anneliese Dørum, Eirin Faldet, Rolf Terje Klungland, Rune E Kristiansen og Leif Lund, fra Senterpartiet, Eva Lian, Morten Lund og Terje Riis-Johansen, fra Høyre, Tore A Liltved og Arild Lund og fra Kristelig Folkeparti, Ola T Lånke, vil ta utgangspunkt i at det norske samfunn i dag består av mennesker med ulik hudfarge og ulik etnisk og kulturell bakgrunn. Dette innebærer at det norske samfunn består av mennesker som er ulike på en rekke felt. Integrering dreier seg om å muliggjøre et fellesskap tross forskjeller. Tidligere har sosiale forskjeller, kjønnsforskjeller eller forskjeller knyttet til psykisk eller fysisk funksjonsnivå stått sentralt i diskusjonen om integrering. I dagens integreringsdebatt rettes søkelyset ofte mot forskjeller mellom mennesker med ulikt etnisk opphav. Utfordringen og målet er imidlertid det samme: Å danne et solidarisk og demokratisk fellesskap der alle hører med.

       Flertallet har merket seg at Regjeringen slår fast at det norske samfunn har vært og i økende grad vil være flerkulturelt. Flertallet er enig i det, men vil samtidig understreke at det flerkulturelle samfunn først og fremst gjør seg gjeldende i de store byene og spesielt i Oslo. Dette innebærer at det flerkulturelle innslaget er svært forskjellig rundt om i landet vårt.

       Komiteen vil peke på at det norske samfunn på grunn av en periode med sterk arbeidsinnvandring og som resultat av økte flyktningsstrømmer, er blitt mer flerkulturelt. I fremveksten av dette mer flerkulturelle samfunnet, vil et tidligere ganske ensartet og homogent samfunn stå overfor utfordringer. Norsk lov og ulike vedtatte internasjonale konvensjoner angående flyktninger og menneskerettighetserklæringer gir veiledning og setter krav til oss som nasjon og som medmennesker.

       Komiteen vil slå fast at rasisme og diskriminering er i strid med våre grunnleggende verdier og de forpliktelser Norge har påtatt seg gjennom tilslutning til internasjonale konvensjoner.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, vil påpeke at dette ikke betyr et nei til ytringsfrihet omkring norsk innvandrings- og flyktningepolitikk. Det er viktig å sondre mellom ytringer og handlinger som er rasistiske og diskriminerende og kritiske ytringer om norsk innvandrings- og flyktningepolitikk.

       Komiteen er enig med Regjeringen i at innenfor rammen av norsk lov og grunnleggende menneskerettigheter har alle innbyggere, uansett opprinnelse, rett til å hevde sine verdier, følge kulturelle tradisjoner og praktisere sin tro. Det er viktig å understreke at disse rettigheter begrenses av norsk lov og grunnleggende menneskerettigheter. Komiteen viser til sin tidligere merknad i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 17 (1994-1995) Om flyktningepolitikken, jf. Innst.S.nr.180 (1994-1995) der følgende ble uttalt:

       Komiteen mener det er viktig å få dette klart frem gjennom informasjonen til innvandrerne og flyktningene tidligst mulig. Slik informasjon vil kunne hindre konflikter og øke mulighetene for å løse eventuelle misforståelser eller motsetninger slik regjeringen sier det i meldingen:

       Komiteen har merket seg at Regjeringen ikke har noen planer om å endre gjeldende politikk som er begrenset og kontrollert innvandring til Norge, men at den løpende vurderer regelverk og praksis.

       Komiteen har merket seg de mål og prinsipper Regjeringen har for integrasjonsprosessen og det flerkulturelle samfunn, og at disse i hovedsak bygger på allmenne og vedtatte demokratiske prinsipper. Dette kan kort sammenfattes i følgende: Alle, uansett bakgrunn, skal ha like muligheter, rettigheter og plikter til å delta i samfunnet og bruke sine ressurser.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, har også merket seg at meldingen foretar en viktig grenseoppgang mellom begrepene « integrering » og « assimilering ».

       Flertallet er enig i at det er viktig å signalisere at innvandrere innen visse rammer kan føre videre kulturell eller religiøs egenart, og at tiltak med sikte på å presse innvandrere eller andre til å gi opp særpreg for å bli mest mulig lik majoriteten representerer en uheldig assimileringspolitikk.

       Etter flertallets oppfatning har integrering et videre siktemål enn å oppnå full likestilling. Integrering er noe som omfatter hele samfunnet og beskriver mer hva slags samfunn vi vil ha enn å være en målsetting for et bestemt politikkområde. Integrering blir ofte oppfattet som innvandrernes ansvar, dersom det ikke lykkes blir det tilskrevet innvandrernes mangel på motivasjon og innsats. Etter flertallets mening er ansvaret for integrering en gjensidig forpliktelse som påhviler alle i samfunnet. Det må bety at ikke minst majoriteten må vise toleranse og gi rom for at en minoritet kan integreres i storsamfunnet.

       Flertallet viser videre til at det kan være vanskelig å måle integrering i samfunnet. Tilgjengelige statistikker og tallmateriale som forteller om arbeidsledighet, avhengighet av sosialhjelp m.v. vil lett lede til elendighetsbeskrivelser. Slike målinger fanger bare opp deler av virkeligheten og vil f.eks. ikke kunne si noe om det mestringspotensiale som er til stede. Samtidig vil heller ikke slike målinger kunne avdekke graden av isolasjon, savn, depresjoner m.v. som finnes. Flertallet vil derfor understreke behovet for mer nyansert kunnskap omkring integreringsproblemet og ikke minst også større forståelse når det gjelder innvandrernes opplevelse av egen integrering.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener at til tross for flere positive signaler, er meldingen lite konkret når det gjelder vilje til handling. Disse medlemmer mener at meldingen mangler en politisk vilje til å foreta en evaluering av situasjonen, og til å finne årsaker til forskjellene slik etniske minoriteter opplever dem i Norge.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti Børre Rønningen, mener at etnisk likestilling burde være et nøkkelbegrep i norsk minoritetspolitikk. Som et overordnet mål innebærer det at ingen skal stilles dårligere i samfunnet pga. etnisk opprinnelse. Dette medlem mener at målet må være et samfunn der ulikheter i utseende, tro eller kulturell bakgrunn ikke gir ulik mulighet til arbeid, utdanning og deltakelse i samfunnslivet. Både sosial og økonomisk resultatlikhet, politisk innflytelse samt juridiske rettigheter mht. kulturell og religiøs utøvelse står sentralt.

       Etnisk likestilling krever etter dette medlems syn en aktiv og målrettet politikk for å utjevne forskjeller mellom etnisk majoritet og minoritet. Etnisk likestilling skal også bidra i til å forhindre diskriminering av minoriteter.

       Begrepet integrering er et sentralt element i Regjeringens politikk. Dette medlem mener at integrering slik begrepet anvendes i norsk politikk er lite fruktbar for å bedre situasjonen for minoritetene. Integrasjon forstås som en prosess som ikke tydeliggjør hvilket mål som etterstrebes. Dessuten tar integrering utgangspunkt i den etniske majoritetens interesser, det er disse minoritetene skal integreres i. Dette medlem mener at integrering alene ikke er en adekvat tilnærming til å nå målet om etnisk likestilling.

       Dette medlem ser som et mål et samfunn preget av mangfold, hvor individer og grupper, tilhørende såvel majoritet som minoritet, kan utøve sin egen kultur, religion og sine verdier.

       Dette medlem vil peke på at det etterhvert er grundig dokumentert at etniske minoritetsgrupper i Norge generelt har dårlige levevilkår, og at det eksisterer en systematisk forskjell mellom etniske minoriteter og etniske nordmenn i så henseende. Seinest er denne viten blitt bekreftet av « Levekårsundersøkelsen » utarbeidet av Statistisk Sentralbyrå (SSB).

       Blant de viktigste faktorer er:

       Utviklingen går dessuten i retning av at levekersforskjellene mellom etniske minoriteter og nordmenn er økende. Forskning fra SSB og FAFO tyder klart pe at avgjørende årsaker til denne utviklingen er etnisk diskriminering og en generell nedbygging av offentlige velferdstilbud, f.eks. i form av nedlegging av fritidstilbud for ungdom og mangel på rimelige barnehageplasser.

       Et samfunn med økende sosiale og økonomiske forskjeller, hvor grupper opplever utestenging som følge av etnisk eller religiøs bakgrunn, kan etter dette medlems syn lett utvikle seg til et samfunn med sterke sosiale spenninger. En slik utvikling er ingen tjent med. Dette medlem vil gjennom særskilte tiltak motarbeide at en slik utvikling fortsetter og forsterkes.

       Et alvorlig ankepunkt ved meldingen er etter dette medlems syn at Regjeringen i alt for liten grad viser vilje til å analysere de grunnleggende årsaker til at levekårsforskjellene er så tydelige som de er.

       Dette medlem vil peke på at undersøkelsene fra FAFO og SSB viser at etniske minoriteter sjøl oppfatter at de blir diskriminert, ikke minst når det gjelder mulighetene til innpass på arbeidsmarkedet. Samtidig er ikke bildet entydig negativt. F.eks. viser de samme undersøkelser at mennesker med minoritetsbakgrunn i like stor grad som nordmenn flest er interessert i å skaffe seg en jobb og i å kunne forsørge seg og sine.

       Dette medlem vil også peke på at forskning viser at barn med minoritetsbakgrunn generelt klarer seg like bra på skolen som barn av etnisk norske foreldre med samme utdanningsmessige bakgrunn. Undersøkelser har også vist at det er flere som benytter bibliotekene blant barn med etnisk bakgrunn enn det er blant etniske nordmenn. Det er også påvist (SSB, Samfunnspeilet 2/95) at flere studenter med minoritetsbakgrunn fullfører hovedfagsstudier enn etniske nordmenn.