4.1 Sammendrag

       Det framholdes at pleie- og omsorgstjenestene i framtida vil bli gitt i tre ulike boformer:

       Det understrekes at for å gi brukerne en valgmulighet er det viktig at kommunene gir tilbud om heldøgns hjemmetjenester i brukerens egen bolig. Det redegjøres for hvordan ulike tilbud bør utformes for ulike grupper med varierende funksjonssvikt og for eldre med aldersdemens og eldre med psykiske lidelser.

       Det legges vekt på at den offentlige pleie- og omsorgstjenesten skal ha god kvalitet, og ulike virkemidler for å oppnå dette drøftes, bl.a. forskrifter og opplæringsprogram. Det uttales at omsorgsplaner kan være et nyttig redskap for å sikre brukerperspektivet i omsorgstjenestene.

       Spesielle forhold ved pleie- og omsorgstjenesten til den samiske befolkning og til innvandrere omtales særskilt. Overfor begge grupper understrekes betydningen av rekruttering av personell med god fagkompetanse og gode språk- og kulturkunnskaper.

       Som et viktig virkemiddel for å forebygge behovet for pleie- og omsorgstjenester framheves bygging av boliger med livsløpsstandard, og det understrekes at tilpasning av hjelpemidler og større bruk av ergoterapitjenester vil bidra til å øke funksjonsdyktigheten hos brukerne og dermed redusere behovet for hjelp. Generelt vektlegges at en gjennom planlegging av et samfunn for alle uansett funksjonshemming vil redusere behovet for omsorgstjenester for eldre. Dessuten understrekes betydningen av å forebygge ensomhet og isolasjon gjennom frivillige organisasjoner, pensjonistforeninger, eldresentre og kommunale kulturtiltak. Medisinsk forebygging framholdes som viktig for å redusere behovet for hjelpetiltak, og ulykkesforebyggende tiltak er viktige ikke minst for å forebygge bruddskader.

       Som viktige tiltak for å ta vare på den familiebaserte omsorgen nevnes omsorgslønn og avlastning. Det uttales at bruk av omsorgslønn og utformingen av avlastningstilbudet må tilpasses den enkelte omsorgsyter og omsorgsmottakers situasjon, og at en god løsning vil være at dette skjer i samarbeid med brukeren og den pårørende når en individuell omsorgsplan settes opp.

       I drøftingen av helsetjenestetilbudet til eldre legges det særlig vekt på å få etablert en fastlegeordning slik det er foreslått i St.meld. nr. 23 (1996-1997). Når det gjelder rehabiliteringstjenesten, vises det til at Sosial- og helsedepartementet i løpet av 1997 vil fremme en stortingsmelding om rehabilitering.

       Det understrekes også at en godt fungerende spesialisthelsetjeneste kan bidra til å redusere behovet for pleie- og omsorgstjenester, og at det er viktig at spesialiteten geriatri styrkes og at spesialisthelsetjenesten generelt styrker sin kunnskap innen geriatri for å kunne stille riktig diagnose og sette i verk behandlingstiltak. Det påpekes at det er et problem at utskrivningsklare pasienter opptar kapasitet i sykehusene slik at det hindrer en effektiv utnyttelse av spesialisthelsetjenestens ressurser. Det vises til at Sosial- og helsedepartementet har utarbeidet et lovforslag som gir lovhjemmel for i forskrift å pålegge kommunene betalingsplikt for utskrivingsklare pasienter.

       Av tiltak for å styrke kompetansen i tjenestetilbudet nevnes spesielt Nasjonalt geriatriprogram 1994-99 med følgende satsingsområder:

       Av øvrige kompetansehevende tiltak nevnes Nasjonalt kompetansesenter for aldersdemens som er besluttet lagt til Ullevål sykehus og kompetansesenteret i eldreomsorg, Elisabethsenteret, som skal etableres i Tromsø.

4.2 Komiteens merknader

       Komiteen vil understreke at det er behov for et variert tilbud i eldreomsorgen, alt fra innskuddsbaserte eldreboliger til omsorgsboliger, hjemmetjenester, sykehjemsplasser og tilrettelegging med omsorgslønn og avlastning for dem som selv pleier sine nærmeste.

       Komiteen legger til grunn at det må bygges opp et variert omsorgstilbud for hjemmeboende eldre med ulike tjenester som vaktmesterordninger, hjemmehjelp, avlastningstiltak, hjemmesykepleie, trygghetsalarmer og matombringing. Eldre bør ha mulighet til å bo hjemme så lenge som mulig. For pleietrengende eldre er det nødvendig med et variert omsorgstilbud som omfatter alt fra hjelpetjenester for hjemmeboende, til serviceboliger og alders- og sykehjemsplasser.

       Det vil være behov for både tradisjonelle sykehjemstilbud og tilbud om avlastning på sykehjem i kortere eller lengre perioder. Alle pleietrengende må få tilbud om heldøgns pleie og omsorg når de har behov for det og ønsker det. Det må i tillegg være et godt tilbud av dag- og korttidsplasser i syke- og aldershjem. Ved tildeling av fast plass i kommunale institusjoner, må de som ønsker det få enerom. Utbygging av enerom krever både økte investeringsmidler og økte ressurser til drift. Det er samtidig viktig å understreke at utbyggingen av enerom ikke skal gå på bekostning av andre viktige deler av eldreomsorgen. Ved ombygging av flersengsrom til enerom må de institusjonsplassene som bortfaller erstattes.

       Komiteen viser til at kommunane har ansvar for å planleggja, utforma og byggja ut eit pleie- og omsorgstilbod i tråd med dei overordna måla. Komiteen vil understreka at det må satsast mykje på førebyggjande tiltak slik at den som treng hjelp, lengre kan sjå seg tent med og kjenne seg trygg i sin eigen bolig. Komiteen meiner det må byggjast ut eit mangfaldig tilbod som sikrar at brukarane kjenner seg trygge på at dei får rett hjelp til rett tid.

       Komiteen meiner at dei kommunale planane må ta utgangspunkt i dei eldre innbyggjarane sine reelle behov. I valet mellom utbygging av buformer må dette vera eit styrande element. Komiteen meiner omsorgsbustader er eit godt tilbod, og at utforming og tilrettelegging må tilpassast den einskilde sin situasjon. Omsorgsbustaden kan innpassast i nærmiljøet der også heimetenestesentralen kan vera lokalisert. Det kan etablerast eldresenterfunksjonar med høve for fellesskap og sosiale aktivitetar. Om og når omsorgbehovet aukar, kan det tilbys plass i tilrettelagde bustader i tilknytting til sjukeheimen. Det er ein føresetnad at det vert gjeve tilbod om 24-timers omsorg.

       Mange kommuner velger å bygge omsorgsboliger for å ivareta eldreomsorgen. Omsorgsbolig blir betraktet som den pleietrengende sitt eget hjem. Folketrygden refunderer medisinutgiftene, utgifter til hjelpemidler, og de får bostøtte. Kommunene setter inn hjemmetjenestene ut i fra den enkeltes behov.

       I sykehjem er det kommunene som dekker alle driftsutgifter og den enkelte betaler 75-85 prosent av trygden hvis liggetiden strekker seg utover 3 mnd. Komiteen mener det er viktig at en får størst mulig likhet i betalingsordningene, slik at dette ikke er avgjørende for hva slags boligtype kommunene prioriterer å bygge ut. Trygderettighetene angående medisiner og legemidler bør følge det enkelte individ. Komiteen viser til Brukerbetalingsutvalgets innstilling, som tar for seg denne problematikken.

       Komiteen mener det må defineres klarere hva som ligger i begrepene omsorgsbolig og tilrettelagt bolig i forhold til hvilke rettigheter beboerne skal ha i disse boligene.

       Komiteen fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen klargjøre hvilke rettigheter beboere har i omsorgsboliger/tilrettelagte boliger. »

       Komiteen mener at den enkelte kan være med å finansiere servicebolig ved å betale innskudd. Men da må en ikke sette krav om at disse boligene skal ligge tilknyttet et omsorgssenter/sykehjem. Mange ønsker å ha boligen sin i det området de har tilhørighet - framfor en sentralisering til kommunens helsesenter.

       Komiteen mener at kommunene må legge til rette for helsetjenester som kan være godt tilpasset omsorgsboliger som er integrert i boligstrøk eller i grendesamfunn.

       Komiteen viser til at Husbanken gir lån og tilskudd til omsorgsboliger. Folk vil bo lengst mulig hjemme i egen bolig. Mange har store hus eller tungvinte leiligheter, og ønsker seg en mindre, lettstelt tilrettelagt bolig når de blir eldre. Komiteen viser til at både boligbyggelag, private stiftelser og kommunene står for utbygging av slike boliger.

       Komiteen mener at det må legges tilrette for ulike løsninger for eierskap og utbygging av slike boliger. Bostøtteordningen må utformes slik at det blir økonomisk mulig å bo i tilrettelagte boliger. Komiteen støtter Regjeringens forslag til tilskuddsordning og målsetting om å bygge 7.200 nye omsorgsboliger i neste 4-års periode. En omsorgsbolig blir i større grad finansiert av brukeren selv, og det er beboerens eget hjem. Kommunenes ansvar blir å legge til rette for hjelpetjenester etter behov. I tillegg skal det være heldøgns hjemmetjeneste. Komiteen mener at dette er en god ordning.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet, mener imidlertid det må være klart at for dem som trenger 24-timers pleie og omsorg, vil ikke en slik løsning være god nok. Skal 24-timers pleie utøves i omsorgsbolig, kreves det større ressurser enn i en institusjon med mer fellesløsninger. Dessuten vil det i sykehjem være høyere kompetanse og mulighet for behandling og rehabilitering.

       Komiteen vil peke på at tilskuddet til nye omsorgsboliger både til kommunene og til andre utbyggere i sin helhet må bli tilført byggeprosjektet, slik at tilskuddet kan redusere leieprisen på boligen.

       Komiteen er samd i at retten til einerom skal lovfestast innan 2003.

       Komiteen mener at alle som har behov for det, skal ha rett til heldøgns pleie- og omsorgsplass.

       Komiteen fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen medvirke til at alle som har behov for 24-timers pleie, skal ha rett til heldøgns pleie- og omsorgsplass dersom en selv ønsker det. »

       Komiteen er enig med departementet som mener at noen av dagens aldershjem/bofellesskap må rustes opp for å dekke behovene til personer med omfattende pleie- og omsorgsbehov.

       Komiteen mener det er viktig at eldre føler trygghet både i forhold til å få dekket sitt behov for hjelp, men også trygghet for at de får hjelp når behovet oppstår. Mange pleietrengende eldre er ensomme og utrygge og ønsker mer fellesskapsløsninger.

       Komiteen legger vekt på at et trygt og verdig omsorgstilbud for eldre må være godt tilrettelagt for alle grupper, også eldre med bakgrunn fra andre land. Dette innebærer at også slike grupper skal ha lik mulighet til å benytte seg av det allmenne tilbudet.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, mener videre at dette på noen områder vil innebære spesiell tilrettelegging.

       Flertallet vil understreke at det som ofte framstilles som « innvandrerbefolkningen » er en svært sammensatt gruppe. Det er ikke rimelig å betrakte innvandrerbefolkningen som en ensartet gruppe. Flertallet vil understreke at god tilrettelegging av eldreomsorgstilbud for eldre med innvandrerbakgrunn også innebærer språklig godt tilrettelagt informasjon både til den omsorgstrengende selv og til pårørende. Flertallet vil understreke betydningen av at omsorgsinstitusjonene legger til rette for at beboere med ulik kulturell bakgrunn skal kunne føle trygghet.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, har merket seg at det i stortingsmeldingen legges vekt på at eldre innvandrere skal kunne bo sammen med andre som snakker samme språk og har samme kulturbakgrunn, når de ikke lenger klarer seg i sitt opprinnelige hjem.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil spesielt poengtere betydningen av å rekruttere kvalifisert fagpersonell som selv har innvandrerbakgrunn og derved har kunnskap om ulike gruppers språk, kultur og religion. Flertallet er positiv til Regjeringens forslag om å opprette en kompetanseenhet som skal drive veiledning i forhold til helse- og omsorgstilbudet for personer med innvandrerbakgrunn.

       Enkelte innvandrergrupper kan ha en sterkere tradisjon for at familien selv tar seg av all pleie og omsorg for eldre i eget hjem, enn det som er vanlig i Norge i dag. Flertallet vil imidlertid understreke at også disse må få tilgang på et godt hjemmetjenestetilbud og eventuelle avlastningsordninger gjennom omsorgskontrakter med avtale om omsorgslønn og avlasting på lik linje med andre.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet vil understreke at kommunale eldreinstitusjoner i hovedsak må baseres på et ens tilbud til alle beboerne slik at en unngår særordninger for ulike etniske eller religiøse grupper f.eks. i form av eget pleiepersonale. Slike behov er det naturlig at de etniske gruppene selv dekker.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet mener at grupper som har slike særskilte behov, kan få disse ivaretatt ved at det bygges private institusjoner. Slike institusjoner skal ha samme rett til offentlige tilskudd som de ordinære kommunale institusjonene, når det er dokumentert at de pleietrengende har behov for omsorgsbolig eller sykehjemsplass.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet viser til sine merknader i innstilling til psykiatrimeldingen, hvor det også var lagt opp til særbehandling av innvandrere og asylsøkere, samt andre etniske grupperinger. Dette medlem mener at i forhold til eldreomsorgen må denne tilrettelegges slik at det blir et ens forsvarlig tilbud for alle borgere av landet, og det bør derfor etter dette medlems mening ikke legges opp til særordninger i forhold til ulike etniske grupperinger med egne institusjoner og eget pleiepersonell. Noen form for særbehandling av pleietrengende utlendinger kan dette medlem ikke akseptere idet omsorgen skal være god, faglig forsvarlig i forhold til alle ulike brukergrupper. Dette forhindrer imidlertid ikke etter dette medlems mening at en overfor ulike grupper utlendinger på grunn av språkproblemer må benytte tolketjeneste for å få en god kommunikasjon i et pleieforhold, og likeledes må det etter dette medlems mening være riktig at man også så langt som mulig tar hensyn til kost- og spisevaner for pleietrengende med en annen kultur og en annen religion. Det ville etter dette medlems mening bli en håpløs situasjon hvis man skulle utvikle et system innen pleie- og omsorgssektoren der enkeltmennesker eller grupper av mennesker med utenlandsk opprinnelse, kultur og religion skulle kunne kreve et eget pleiepersonell fra samme land, verdensdel eller kultur.

       Komiteen viser til at lov om tannhelsetjenesten pålegger fylkeskommunene en plikt til å gi gratis tannbehandling til pasienter i institusjoner og hjemmesykepleien. Loven er fulgt opp med en forskrift, som avgrenser tilbudet.

       Stortingets føringer vedrørende fri tannbehandling for institusjons- og hjemmesykepleiepasienter var basert på en samfunnsstruktur med markert bruk av institusjonsplasser. Dagens eldreomsorg er basert på andre kriterier, med høy andel av hjemmebasert omsorg. Dette fører til at pasienter som fra Stortingets side var tiltenkt fri tannbehandling, nå faller utenfor tilbudet på grunn av annen organisering av kommunenes tilbud. De som får hjemmesykepleie, har rett til fri tannbehandling, men ikke de som bare får andre hjemmetjenester. Det konstateres at det er stort behov for en ny gjennomgang av kriterier og forskriftsverk. Komiteen ber om at departementet utreder disse spørsmålene.

       Videre er det behov for utvidelser av tilbudet til deler av eldrebefolkningen. Alder i seg selv betyr lite for tannhelsen. Men alder kombinert med sykdom kan ha destruktive virkninger. 10 prosent av eldre over 70 år befinner seg i en livsfase hvor mobiliteten er så begrenset at det er store vansker med å benytte privat tannhelsetjeneste. Samtidig mottar de bare begrensede kommunale ytelser, som ikke kvalifiserer for fri behandling fra den offentlige tannhelsetjenesten. For disse pasientene er det viktig med et godt samarbeid mellom offentlig og privat tannhelsetjeneste og med økonomiske tilskuddsordninger som gjør det mulig å benytte et tilpasset hjelpeapparat.

       Tannpleie for pasienter i institusjoner og i hjemmesykepleie ble i perioden 1980-83 igangsatt gjennom øremerkede statlige tilskudd til den offentlige tannhelsetjenesten. Fra 1984 gikk tilskuddet inn i rammetilskuddet til fylkeskommunen. Det bør igjen innføres tidsavgrensede stimuleringsordninger, som gjør det mulig for fylkeskommunene å gi fri tannbehandling til alle pasienter som er avhengige av kommunale hjelpetjenester.

       For å bevare eldres tannhelse livet ut er det nødvendig med et bredt samarbeid mellom den offentlige tannhelsetjenesten og pleie- og omsorgspersonell. Særlig vekt bør legges på opplæring i forebyggende prosedyrer med hensyn til tannhelse.

       Komiteen viser til at pleie og omsorgstenestene i kommunane er avhengige av eit samspel med andre tenester som kommunehelsetenesta og spesialisthelsetenesta. Auka kompetanse i geriatri og betre kunnskap om aldersdemens står sentralt når det gjeld å skapa eit samla tenestetilbod.