Regjeringen ber i proposisjonen Stortinget om å gjøre vedtak om samtykke til ratifikasjon av en konvensjon om forbud mot bruk, lagring, produksjon og overføring av antipersonellminer og om ødeleggelse av slike miner, undertegnet i Ottawa 3. desember 1997.
Kapittel 1 i proposisjonen inneholder et sammendrag. I kapittel 2 gjøres det rede for bakgrunnen for konvensjonen, herunder landminespørsmålet og den internasjonale opinion, Norges holdning, Ottawa-møtet i oktober 1996 og forberedelsene til Oslo-konferansen i september 1997 om et internasjonalt totalforbud mot antipersonellminer. Kapittel 3 omhandler hovedspørsmålene under forhandlingsrunden i Oslo i september 1997. I kapittel 4 gjennomgås de enkelte artikler i konvensjonen. Kapittel 5 inneholder bl.a. Regjeringens vurdering av konvensjonens humanitærrettslige betydning og dens sikkerhets- og forsvarspolitiske implikasjoner, samt en vurdering av konvensjonens økonomiske og administrative konsekvenser.
Vedlegg 1 til proposisjonen inneholder konvensjonens tekst på norsk og engelsk. I vedlegg 2 gis det en oversikt over viktige bilaterale avtaler med USA om forhåndslagring. Vedlegg 3 inneholder en brevveksling mellom utenriksminister Knut Vollebæk og utenriksminister Madeleine Albright.
Det vises i proposisjonen bl.a. til at arbeidet for et avtalefestet totalforbud mot antipersonellminer i flere år har vært et viktig spørsmål på den internasjonale dagsorden. Dette har sammenheng med at spredning og bruk av antipersonellminer er et alvorlig og akutt humanitært problem i vår tid. Arbeidet for et totalforbud skjøt fart etter utarbeidelsen av den reviderte landmineprotokollen til FN-konvensjonen av 1980 om forbud mot eller restriksjoner på bruk av visse konvensjonelle våpen i mai 1996. En rekke land fremholdt da at bare et internasjonalt totalforbud mot antipersonellminer ville ha noen effekt for å redusere de menneskelige lidelser som forårsakes av bruk av slike våpen. Under en konferanse i Ottawa i oktober 1996 ble det således besluttet at deltakerlandene sammen skulle arbeide aktivt for å igangsette forhandlinger om en mellomstatlig avtale som skulle forby bruk, produksjon, lagring og overføringer av antipersonellminer.
Det vises videre til at et økende internasjonalt opinionspress fikk stor betydning for oppslutningen om Ottawaprosessen. Dette skyldes ikke minst engasjementet til mange humanitære og frivillige organisasjoner, og i særdeleshet Den internasjonale kampanjen for å forby landminer (ICBL) og Den internasjonale Røde Kors-komiteen. ICBL og kampanjens leder Jody Wiliams fikk i 1997 Nobels fredspris for dette arbeidet. I tillegg engasjerte parlamentarikere fra en rekke land seg i arbeidet.
Det vises til at den norske regjering, som følge av den økende internasjonale og innenrikspolitiske oppmerksomhet om spørsmålet og i lys av Norges sterke internasjonale humanitære engasjement og spesielle innsats i mineryddingsoperasjoner, fant det naturlig å påta seg ansvaret som vertskap for forhandlingene om en avtale om totalforbud. Diplomatkonferansen om et internasjonalt totalforbud mot antipersonellminer fant sted i Oslo i perioden 1.-18. september 1997.
Det fremholdes at det ut fra Norges interesser var ønskelig å etablere et klart skille mellom antipersonellminer og stridsvognminer slik at stridsvognsminene klart falt utenfor avtalens virkeområde. Det norske syn var at stridsvognminer i seg selv ikke utgjør noe vesentlig humanitært problem og at bruken av disse minene er militært nødvendig og humanitært forsvarlig.
Det vises til at minekonvensjonen som ble framforhandlet i Oslo forbyr bruk, lagring, produksjon og overføring av antipersonellminer samt pålegg om å ødelegge disse. Samtidig oppfordret den partene til økt samarbeid og assistanse til minerydding og bistand til mineofre. Den fastlegger en serie ordninger og tiltak som skal bidra til å sikre gjennomføringen av dette.
Det fremholdes at konvensjonens humanitærrettslige betydning ligger i det forhold at den gjennom sitt totalforbud søker å eliminere en kategori våpen som forvolder store menneskelige lidelser. Den tar sikte på å gi sivilbefolkningen i krigs- og konfliktutsatte områder bedre beskyttelse enn hva som tidligere har vært mulig. Ved undertegningskonferansen i Ottawa 3.-4. desember 1997 undertegnet bl.a. 14 av NATOs medlemsland, herunder Norge, konvensjonen. Totalt har 126 land foreløpig undertegnet avtalen. Av disse har til nå 13 land ratifisert avtalen. Regjeringen legger vekt på at konvensjonen kan tre i kraft så snart som mulig og at Norge medvirker til dette.
Det fremholdes videre i proposisjonen at Regjeringen tillegger konvensjonens humanitære målsettinger den største viktighet, og ønsker å bidra til at det raskt etableres bred støtte for den internasjonale humanitære norm som konvensjonen etablerer. Norges ratifikasjon vil være et viktig bidrag i denne forbindelse.
Samtidig vises det til at konvensjonen reiser en rekke spørsmål av forsvars- og sikkerhetspolitisk betydning som har implikasjoner for NATO-samarbeidet og Norges bilaterale forhold til USA. Dette gjelder særlig Forsvarets behov for å identifisere og anskaffe erstatningssystemer, det militære samvirke med våre allierte, bl.a. i forbindelse med norske avdelingers deltakelse i internasjonale operasjoner, og på grunn av lagring av amerikanske antipersonellminer i Norge. I NATO er det igangsatt en vurdering av hvilke konsekvenser konvensjonen vil få for NATOs interoperabilitet og hvordan konvensjonen kan innpasses i NATOs militære planverk og doktrine.
Det opplyses at det er Regjeringens syn at bestemmelsene i konvensjonen må respekteres, samtidig som en i fellesskap også må finne fram til løsninger som gjør det mulig å fortsette det nære allierte samarbeidet, også de amerikanske forhåndslagrene i Norge. I denne sammenheng vil Regjeringen arbeide videre med sikte på å få i stand gjensidig akseptable løsninger med USA og vil i samarbeid med øvrige allierte arbeide for å opprettholde alliansens evne til et effektivt militært samvirke.
Det vises til at brevvekslingen mellom utenriksminister Vollebæk og utenriksminister Albright som er vedlagt proposisjonen, bekrefter den foreløpige enighet mellom Norge og USA og viljen til å fortsette samtalene med sikte på å finne løsninger på de fortsatt utestående spørsmål.
Når det nærmere gjelder konvensjonens implikasjoner for Forsvaret, fremholdes det i proposisjonen bl.a. at det i dag ikke finnes løsninger som fullt ut kan erstatte antipersonellminene i deteksjons-, varslings- og bekjempelsesrollen. Det antas imidlertid at Forsvarets eksisterende våpensystemer kombinert med innføring av optiske og elektroniske sensorer, delvis vil kunne kompensere den reduserte deteksjons- og forsvarsevnen. Trolig vil det på noe lengre sikt være mulig å framskaffe nytt materiell som kan kompensere bortfall av slike miner. Forbudet mot antipersonellminer gjør det nødvendig å framskynde en slik prosess.
Når det gjelder allierte forsterkninger til Norge og forhåndslagring av allierte antipersonellminer, vises det bl.a. til at det for Regjeringen under hele denne prosessen har vært en sentral målsetting at de generelle forsterkningsforpliktelsene overfor Norge, inkludert forhåndslagringen, opprettholdes. Det fremholdes at en verken innenfor NATO eller bilateralt overfor USA foreløpig har kunnet trekke endelige omforente konklusjoner når det gjelder framtidig lagring og eventuell amerikansk bruk av blandede miner i fellesoperasjoner.
Regjeringen opplyser i proposisjonen at den vil fortsette den bilaterale dialogen med USA etter at ratifikasjon har funnet sted. Dette bør være en kontinuerlig prosess inntil det er funnet en permanent løsning når det gjelder blandede miner. Den bilaterale prosessen må dessuten sees i lys av bl.a. hvordan andre allierte land vurderer de blandede minene og hva man til slutt kommer fram til i NATO.
Regjeringen legger til grunn at konvensjonens bestemmelser muliggjør ivaretakelse av overordnede hensyn med tanke på at forsvar av Norge opprettholdes på en effektiv måte, og at vårt bilaterale forhold til USA ivaretas. Eventuelt bortfall av amerikansk militær støtte ville fordre en total omlegging av Norges forsvarskonsept. Regjeringen legger derfor avgjørende vekt på å bevare det forsvars- og sikkerhetspolitiske samarbeidet med USA, herunder forhåndslagringen.
Når det gjelder implikasjoner for NATO-samarbeidet som følger av at 14 av 16 medlemsland, men ikke USA og Tyrkia, har undertegnet konvensjonen, vises det bl.a. til at det på NATOs utenriksministermøte i desember 1997 ble besluttet å vurdere konvensjonens implikasjoner for NATO og at en i den sammenheng ville sørge for at nasjonale forpliktelser i henhold til konvensjonen ville bli forenlige med forpliktelsene under Atlanterhavspakten.
Det opplyses at det er flere sentrale spørsmål som må avklares for å sikre NATOs interoperabilitet. Det opplyses imidlertid at Regjeringen vil legge til grunn at norske styrker eller enkeltpersoner kan delta i operasjoner, øvelser eller annen militær aktivitet under mandat fra FN eller for øvrig i overensstemmelse med folkeretten, sammen med militære styrker fra land som ikke er parter til konvensjonen, uten at dette kan anses å være brudd på forbudet mot medvirkning i konvensjonens artikkel 1.1 (c) En slik klargjøring er viktig for å unngå at det skapes tvil vedrørende framtidig norsk deltakelse i ulike militære øvelser eller operasjoner.
Fordi vurderingen av alle implikasjoner av konvensjonen er en omfattende prosess innenfor Alliansen, vil dette arbeidet nødvendigvis måtte ta noen tid. Det kan neppe forventes at den militære vurdering vil foreligge før sommeren. Det er videre forutsatt drøftelser innenfor NATOs politiske organer før endelige konklusjoner kan trekkes.
Når det gjelder konvensjonens økonomiske og administrative implikasjoner, opplyses det bl.a. i proposisjonen at Regjeringen tar sikte på å sette av et beløp tilsvarende ca USD 120 millioner over en femårs periode til å følge opp konvensjonens humanitære målsettinger, forutsatt Stortingets samtykke. Det legges til grunn at dette kan dekkes gjennom omprioriteringer innenfor bistandsbudsjettet og uten særlige rammeøkninger.
Når det gjelder utgifter på militær side, opplyses det at det ikke er mulig å skille klart mellom slike som grunner seg i tidligere nasjonale beslutninger og utgifter som følger av norsk tilslutning til antipersonellmine-konvensjonen. I Forsvarets langtidsplanverk var det inntil undertegningen av konvensjonen planlagt innkjøp av selvødeleggende minesystemer. For å kompenseres for dette bortfallet, vil det i framtiden kunne bli aktuelt med store investeringer i nye våpenkategorier. Dette vil Regjeringen komme tilbake til i forbindelse med behandlingen av de årlige budsjetter.
Komiteen sitt fleirtal, medlemene frå Arbeidarpartiet, leiaren Haakon Blankenborg, Kjell Engebretsen, Thorbjørn Jagland, Frank Willy Larsen, Marit Nybakk og Tom Thoresen, frå Kristeleg Folkeparti, Elsa Skarbøvik og Einar Steensnæs, frå Senterpartiet, Johan J Jakobsen, frå Sosialistisk Venstreparti, Erik Solheim, og frå Venstre, Harald Hove, er tilfreds med at så mange som 126 land klarte å nå fram til ein konvensjon om forbod mot bruk, lagring, produksjon og overføring av antipersonellminer og om å øydeleggje slike miner. Fleirtalet legg også vekt på at 14 av 16 NATO-land underteikna avtala.
Fleirtalet syner til at dette er i samsvar med det målet som eit samrøystes Storting sette i juni 1995. Utanrikskomiteen sa m.a. følgjande:
|
« Komiteen vil på denne bakgrunn anbefale at |
| - |
Regjeringen arbeider for et internasjonalt totalforbud mot produksjon, lagring, salg, kjøp og bruk av antipersonellminer, inkludert såkalte sektorminer som anvendes som antipersonellminer. |
| - |
Regjeringen arbeider aktivt for å få en så restriktiv revisjon av FNs konvensjon om inhumane våpen som mulig. ( Innst.S.nr.186 (1994-1995) s. 4). » |
Forsvarskomiteen slutta seg til dette målet.
I Innst.S.nr.277 (1996-1997) slutta Stortinget seg til at Norge let seg binde av den reviderte landmineprotokollen av 3. mai 1996. I denne innstillinga seier ein samrøystes utanrikskomité (s. 2):
|
« Komiteen reknar elles med at Regjeringen held fram arbeidet for strengare reguleringar og totalforbod i samsvar med tidlegare tilrådingar frå komiteen, jf. Innst.S.nr.186 (1994-1995). » |
Eit mindretal i forsvarskomiteen hadde merknader til det vidare arbeidet med å oppfylle målet som Stortinget hadde sett seg.
Fleirtalet meiner det er svært viktig at dei landa som bitt seg til den nye konvensjonen også pliktar å ta del i minerydding og å hjelpe offer for antipersonellminer med sikte på sosial og økonomisk reintegrasjon.
Fleirtalet syner til brevet frå den norske utanriksministeren som oppsummerer « en felles forståelse » mellom USA og Norge. Fleirtalet legg stor vekt på at utanriksministeren i USA i brev (vedlegg 3) til den norske utanriksministeren, dagsett den 26. mai 1998, seier at « Vi er enige i din oppsummering av vår felles forståelse ».
Fleirtalet meiner at det no er lagt eit godt grunnlag for eit vidare samarbeid med USA og andre allierte.
Fleirtalet syner elles til proposisjonen og dei svar som Utanriksdepartementet og Forsvarsdepartementet har gjeve på spørsmål frå utanrikskomiteen og forsvarskomiteen. Desse svara fylgjer som trykte vedlegg 1 og 2 til denne innstillinga. Fleirtalet sluttar seg til proposisjonen og svara frå Regjeringa.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Dag Danielsen og Fridtjof Frank Gundersen, og fra Høyre, Jan Petersen og Siri Frost Sterri, viser til at antipersonellminer i krig og interne konflikter er blitt et stort humanitært problem, ikke minst i mange utviklingsland som er herjet av langvarig borgerkrig. Slike miner kan ligge udetonert som en stadig fare i tiår etter at krigen er slutt og er allerede utplassert i meget stor utstrekning. Slike miner betegnes ofte som « dumme » miner. Disse medlemmer mener det er viktig at slike våpen forbys, og viser til at Fremskrittspartiet og Høyre stemte for å gi samtykke til at Norge lar seg binde av den Reviderte Landmineprotokollen av 3. mai 1996 jf. Innst.S.nr.277 (1996-1997).
Disse medlemmer vil derfor også gi sin støtte til at en betydelig del av det norske u-hjelpsengasjementet nettopp konsentreres om minerydding. Disse medlemmer peker på at et hovedproblem nettopp er de miner som allerede ligger utplassert, og at dette problemet som bare lar seg løse ved en storstilet internasjonal ryddeaksjon.
Disse medlemmer viser til at Ottawa-konvensjonen som nå ligger til ratifisering, bringer arbeidet mot landminer videre. Disse medlemmer merker seg imidlertid at konvensjonen nå forbyr miner i en meget vid utstrekning og også omfatter minesystemer som det åpenbart i seg selv ikke knytter seg humanitære problemer til. Det gjelder såkalte « smarte miner » som ødelegger seg selv etter kort tid enten utplassert alene eller i kombinasjon med antistridsvognminer. Når disse allikevel er omfattet av konvensjonen skyldes det åpenbart en forestilling om at det var nødvendig av hensyn til forhandlingene. På bakgrunn av det beskjedne dokumentgrunnlaget Stortinget har i saken, står dette som en ren påstand uten nærmere dokumentasjon.
Dette resultatet er uheldig for norske interesser. Forsvarets Overkommando uttaler i sin henvendelse til forsvarsministeren:
|
« Et bortfall av landminer, også antipersonellminer, kan kun kompenseres med økt evne til å møte trusler med styrker på bakken. Konsekvensen av en slik kompensasjon er økte tap av materiell og personell. » |
Han uttaler videre om fredsbevarende operasjoner som i Norges tilfelle er et meget praktisk tilfelle:
|
« Man må påregne at den økte innsatsen for å sikre egne styrker i en kampsituasjon vil medføre økt tap av eget personell. » |
Det dreier seg altså om økt fare for tap av norske soldaters liv og disse medlemmer kan ikke se at departementet på noen måte har tatt denne advarselen alvorlig. Dette er problemstillinger som hele prosessen synes å ha feid til side uten nærmere overveielser. Disse medlemmer finner det oppsiktsvekkende at denne problemstilling ikke er en sentral del av drøftingene i proposisjonen.
Disse medlemmer vil ha nevnt at det selvfølgelig ikke er uten grunn at Finland og de baltiske land ikke ser seg i stand til å undertegne, og at Polen utsetter sin ratifikasjon til alle forhold er klarlagt.
Disse medlemmer mener man nå er kommet i en tvangssituasjon som er meget uheldig. Hva som er årsaken til at man er kommet opp i en slik tvangssituasjon burde være gjenstand for en nærmere undersøkelse. Det er forbausende lite materiale å hente i de dokumenter som er forelagt Stortinget og hele prosessen gir et preg av mangel på vilje til å vurdere motforestillinger under henvisning til nødvendigheten av en rask ratifikasjon.
Spørsmålet om hvor omfattende forbudet skal være, har aldri fått en skikkelig åpen vurdering. Det første dokumentet i saken, Dok.nr.8:52 (1994-1995), bygger i sine premisser utelukkende opp til et forbud mot såkalte « dumme miner » som det jo ikke er noen uenighet om at bør forbys. Heller ikke etterfølgende brev fra Utenriksdepartementet eller utenrikskomiteens innstilling, har noen drøftelse av omfanget utover spørsmålet om anskaffelse av sektorminer. Det er vel dette som har fått departementet i nærværende proposisjon til å skrive følgende:
|
« Mens det i Stortingets anbefaling ikke var klart angitt hvilke minetyper som ville rammes av totalforbudet .... » |
Og dette kan ikke oppfattes som annet enn et klart uttrykk for at forbudets omfang aldri har vært gjenstand for noen skikkelig åpen behandling.
Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet og Høyre i forrige periode var bekymret for at saken ble presset for raskt igjennom uten skikkelig vurdering og viser til at Fremskrittspartiet og Høyre i Innst.S.nr.277 (1996-1997) uttalte:
|
« Disse medlemmer vil advare mot at Norge går lenger enn dette ved evt. nye revisjoner av Landmineprotokollen, og vil vektlegge sikkerhet til eget forsvar og sikkerhet for våre soldater i tilfelle væpnet angrep på Norge. » |
Denne uttalelsen var særlig viktig på grunn av hastverket. Stortinget hadde da bare 5 dager til rådighet før innstilling forelå. Også i år er problemet det samme. Ottawa-konvensjonen passerte statsråd 28. mai 1998, og den meget korte tiden som har stått til disposisjon har på ingen måte gitt Stortinget mulighet til å fremskaffe den informasjonen som gjør saksbehandlingen fullt ut betryggende. Disse meget korte tidsfrister er blitt særlig problematiske fordi behandlingen må skje parallelt med en meget stor mengde andre preserende saker i det som er Stortingets aller mest hektiske arbeidsperiode. Hverken sakens konsekvenser eller saksbehandlingen vil kunne bli skikkelig vurdert, og det er påfallende hvor lite informasjon som gis i de dokumenter som er tilgjengelig. Det er f.eks. eiendommelig at Forsvarssjefens uttalelse i så liten utstrekning er reflektert og drøftet i St.prp. nr. 73 (1997-1998).
Disse medlemmer har merket seg det svaret Utenriksdepartementet har gitt når det gjelder konsultasjoner med NATO-kretsen og Forsvarets engasjement. Forhandlingene i Ottawa-prosessen har åpenbart vært ført slik at konsultasjoner i NATO-kretsen har vært beskjedne eller ikke-eksisterende og at Forsvaret ikke er gitt noen tilfredsstillende plass i prosessen. Dette tyder på liten vilje til åpenhet og etterprøving av vanskelige problemstillinger underveis.
Disse medlemmer viser videre til at sentrale forhold ikke er avklaret, NATO ikke er ferdig med sine vurderinger av konsekvensene. Forholdet til USA og de amerikanske forhåndslagere bare har nådd en avklaring for de neste 4 år, mens det permanente spørsmålet på tross av 1/2 års samtale mellom de to land ikke har funnet noen løsning.
Alle disse problemstillinger fordrer bedre tid enn det som nå er til disposisjon hvis Stortinget skal kunne foreta noen reell og grundig vurdering av konvensjonen og prosessen som har ført frem til den, og disse medlemmer vil derfor foreslå saken utsatt til behandling til etter at NATO-studiet av konsekvensene foreligger.
Disse medlemmer er klar over at flere ønsker en rask behandling, men vil peke på at en rask behandling vil bety en overfladisk behandling. Det er allerede gått 9 måneder siden undertegning, og disse medlemmer kan ikke se at en utsettelse på ytterligere 4-5 måneder kan være av betydning.
Disse medlemmer er kjent med at et av argumentene for rask behandling er hensynet til Norge som pådrivernasjon og at spørsmål og kritiske bemerkninger « ikke vil bli forstått » i omverdenen. Disse medlemmer vil imidlertid legge avgjørende vekt på åpenhet og kontroll med at prosessen har vært betryggende og vil peke på hensynet til nære alliansepartnere og norske og allierte soldaters liv og helse må være avgjørende.
Saken har vært forelagt forsvarskomiteen til uttalelse som har kommet med følgende merknader:
|
« Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet viser til merknadene fra utenrikskomiteens flertall i utkast til innstilling av 10.6.98. Flertallet slutter seg til disse. |
|
Flertallet viser til at 14 av 16 NATO-land har gjennomført eller er i ferd med å gjennomføre ratifikasjonsprosedyrene i tilknytning til Ottawakonvensjonen. Den uomgjengelige humanitære nødvendighet av å få fortgang i arbeidet med å følge opp forbudet mot antipersonellminer er overordnet hos det store flertall av Norges allierte i NATO. Uten bred tilslutning til Ottawakonvensjonen vil dette arbeidet bli satt betydelig tilbake. |
|
Flertallet viser til St.prp. nr. 73 (1997-1998), avsnittene 5.2.2 og 5.2.3 om konvensjonens implikasjoner for Forsvaret og for de allierte og bilaterale spørsmål i denne forbindelse og forutsetter at dette arbeidet fullføres i samsvar med proposisjonen. |
|
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at den reviderte landmineprotokollen som Stortinget sluttet seg til i juni 1997 innebar forbud mot såkalt « dumme » antipersonellminer som forårsaker de store humanitære problemene, mens selvødeleggende miner var tillatt. Etter dette stortingsvedtaket ble det i Forsvarets planer lagt til grunn anskaffelse av et større antall selvødeleggende miner for å kompensere for bortfallet av de « dumme ». Fordi også selvødeleggende personellminer ble inkludert i Ottawa-konvensjonen er dette opplegget nå skrinlagt. Dermed er vår kapasitet til å beskytte eget personell betydelig svekket både i forsvaret av Norge og i internasjonale fredsoperasjoner. Disse medlemmer vil understreke at selvødeleggende miner er et defensivt våpen som brukes for å beskytte eget personell og som klart faller utenom enhver rimelig definisjon av inhumane våpen. (Ref. Innst.S.nr.186 (1994-1995) og flertallsmerknadene i utenrikskomiteen.) |
|
Disse medlemmer påpeker at konsekvensene av denne reduserte beskyttelsen er økte tap av eget personell, slik det går frem av Forsvarssjefens redegjørelse til Forsvarsdepartementet datert 11. mai 1998, og departementets svar på komiteens spørsmål. Vurderingen av hvor mye større tapene av eget personell kan forventes å bli såvel som andre konsekvenser er en oppgave som for Norges del er tillagt Forsvarets Forskningsinstitutt. Disse spørsmål er også til vurdering i NATO. NATOs foreløpige konklusjon var at Ottawa-konvensjonen kan resultere i økede tap av eget personell på opptil 30 %. |
|
Disse medlemmer viser videre til at tekniske løsninger som kan kompensere for de selvødeleggende minene ennå ikke er funnet og at det under enhver omstendighet vil innebære meget store kostnader å utvikle og produsere erstatninger. Forsvarssjefens redegjørelse viser at det kan dreie seg om milliardbeløp bare for Norge. Disse medlemmer peker også på at Ottawa-konvensjonens konsekvenser for NATOs interoperabilitet ennå ikke er klarlagt. Disse medlemmer peker videre på den rettslige status for norsk personell som settes inn i forsvaret av Norge eller i internasjonale fredsoperasjoner. Det er etter disse medlemmers oppfatning helt meningsløst at norske soldater f.eks. skal kunne stilles for retten i Norge dersom de, for å redde eget eller andres liv, aktivt bidrar til bruk av selvødeleggende miner som disponeres av samarbeidende styrker. |
|
Disse medlemmer understreker USAs helt sentrale betydning for Norges sikkerhet herunder det forhåndslagrede materiellet som gjør NATO-garantien troverdig i praksis. Disse medlemmer beklager at disse nå er satt under press. |
|
Disse medlemmer vil peke på at alle disse svært alvorlige og kostbare konsekvensene er et resultat av at man har inkludert en minetype i Ottawa-konvensjonen som ikke representerer noe problem i forhold til de store humanitære utfordringene som konvensjonen søker å løse. |
|
Disse medlemmer viser for øvrig til merknadene til Fremskrittspartiets og Høyres fraksjoner i utenrikskomiteen og slutter seg fullt ut til disse. |
|
Disse medlemmer vil advare mot å ratifisere en konvensjon før konsekvensene på så alvorlige områder som det her dreier seg om, er utredet. » |
Komiteen viser til merknader frå dei ulike fraksjonane og sluttar seg på dette grunnlaget til uttalelsen.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
« Beslutning om samtykke til ratifikasjon av en konvensjon om forbud mot bruk, lagring, produksjon og overføring av antipersonellminer og om ødeleggelse av slike miner utsettes inntil NATO-studien av konsekvensene foreligger. »
Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å gjøre slikt
vedtak:
Stortinget gir samtykke til ratifikasjon av en konvensjon om forbud mot bruk, lagring, produksjon og overføring av antipersonellminer og om ødeleggelse av slike miner, i samsvar med forslag fremlagt i proposisjonen.
|
Oslo, i utenrikskomiteen, den 12. juni 1998.
|
| Haakon Blankenborg, |
Einar Steensnæs, |
| leder og ordfører. |
sekretær. |
Spørsmål 1
I brev av 11. mai 1995 fra utenriksministeren til Utenrikskomiteen beskrives den norske posisjonen til forhandlingene om forbud mot landminer og det fremgår her at man søker forbud mot bruk av antipersonellminer, men unntar bl.a. miner som er utstyrt med mekanismer som sikrer ødeleggelse etter en viss tid. Dette opplegget - som Stortinget sluttet seg til - er senere endret. Når og hvordan skjedde dette og når og hvordan aksepterer Stortinget dette?
Svar:
Allerede i nevnte brev av 11. mai 1995 heter det at « Regjeringens målsetting på lengre sikt er å avskaffe antipersonellminer som ledd i en samlet nedrustningsstrategi. » Under forberedelsen til forhandlingene om revisjon av FNs landmineprotokoll i 1995/96 syntes det tidlig klart at et totalforbud mot antipersonellminer neppe var politisk mulig. Den daværende regjering besluttet som følge av dette i stedet å arbeide aktivt for en revisjon av landmine-protokollen i så restriktiv retning som det var mulig å oppnå. Et totalforbud mot antipersonellminer som ikke var selvdestruerende mente man lå innenfor det man den gangen trodde var mulig.
Når det gjelder Stortingets oppfordring til den daværende Regjering om aktivt å arbeide for et internasjonalt totalforbud mot antipersonellminer viser jeg til følgende:
Våren 1995 fremmet stortingsrepresentantene Anne Enger Lahnstein og Marit Arnstad fra Senterpartiet et Dok.nr.8-forslag om et totalforbud mot produksjon, lagring, omsetning og bruk av antipersonellminer. Vedlagt forslaget var omfattende dokumentasjon om antipersonellminenes skadevirkninger. I begrunnelsen ble det framholdt at et totalforbud er den eneste troverdige løsningen på problemet forårsaket av antipersonellminer. Forslaget ble lagt frem i forbindelse med Stortingets behandling av Norges forhandlingsopplegg for revisjonen av FNs Landmineprotokoll som tok til 25. september samme år. Det var bred politisk enighet om totalforbud i Stortinget.
Stortinget sluttet seg 2. juni 1995 enstemmig til Utenrikskomiteens anbefaling i Innst.S.nr.186 (1994-1995) av 2. juni 1995 om at
|
« Regjeringen (skulle arbeide) for et internasjonalt totalforbud mot produksjon, lagring, salg, kjøp og bruk av antipersonellminer, inkludert såkalte sektorminer som anvendes som antipersonellminer. » |
I innstillingen ble det understreket at et « totalforbud (var) den eneste troverdige løsningen på landmineproblemet », og at et slikt forbud « (ville) gi større gjennomsiktighet og være lettere å kontrollere enn delvise forbud ». Innstillingen viste til at « president Clinton den 26. september 1994 erklærte at det var et mål for den amerikanske regjering å få slutt på bruk av antipersonellminer » og understreket at det var « viktig at også Norge (spilte) en pådriverrolle i arbeidet for å få stanset bruken av antipersonellminer ». Med henvisning til viktigheten av samsvar mellom liv og lære innen dette felt, understrekte komiteen at « Norge må (...) selv ta konsekvensene av et internasjonalt totalforbud mot bruk av miner som faller inn under definisjonen » av antipersonellminer.
Utenrikskomiteens innstilling var på forhånd blitt forelagt Forsvarskomiteen til uttalelse som også i brev til Utenriksministeren av 1. juni 1995 opplyste om at den sluttet seg enstemmig til innstillingen.
På bakgrunn av Stortingets anmodning ble det lagt til grunn i oppfølgingen at Norge skulle gå lenger enn det den reviderte Landmineprotokollen innebar av restriksjoner og forbud. Det ble i internasjonale fora (eksempelvis i norske innlegg under Revisjonskonferansen 25. september 1995 - 3. mai 1996) framholdt at Norge ville innføre et nasjonalt forbud mot produksjon, eksport, lagring og bruk av antipersonellminer. Det ble også vist til at regjeringen hadde satt igang et utfasings- og destruksjonsprogram for antipersonellminer i det norske forsvar. Programmet for utfasing og destruksjon av antipersonellminer ble forøvrig avsluttet 1. oktober 1996.
Da den såkalte Ottawa-prosessen ble satt igang gjennom konferansen i Ottawa i oktober 1996, hvor deltakerlandene besluttet å arbeide aktivt for et internasjonalt totalforbud mot antipersonellminer, fant Regjeringen det naturlig at Norge, på bakgrunn av Stortingets engasjement i denne saken, burde spille en fremtredende rolle i prosessen.
Det vises også til kap. 2.2. i St.prp. nr. 73.
Spørsmål 2
Det fremgår av pkt. 2.2. at Regjeringen mener at anti-stridsvognsminer ikke utgjør noe humanitært problem. Hvilke humanitære problemer oppstår om disse minesystemene blandes med selvødeleggende antipersonellminer?
Svar:
Forskjellen på antistridsvognsminer og antipersonellminer er at antipersonellminer eksploderer ved tilfeldig og uforvarende berøring av mennesker, mens antistridsvognsminer i hovedsak utløses gjennom kontakt med kjøretøy eller som følge av at de utsettes for forsøk på fjerning. Antipersonellminer vil derfor alltid utgjøre et større humanitært problem enn antistridsvognsminer.
De blandede amerikanske systemene består av både antipersonellminer og antistridsvognsminer. Så lenge de inneholder antipersonellminer vil de derfor rammes av forbudet i konvensjonen. Dette spørsmålet ble drøftet inngående under Oslo-konferansen. Det ble hevdet at de amerikanske systemene neppe ville utgjøre noe humanitært problem i praksis. Problemet var imidlertid at hvis man skulle tillate et unntak fra antipersonellmineforbudet for USAs blandede miner, ville også andre land finne det opportunt å be om unntak som ville fremstå som rimelige for dem. Dette ville igjen føre til en undergraving av et totalforbud og dermed ikke redusere det humanitære problem.
Spørsmålet om et generelt unntak for selvdestruerende antipersonellminer var ikke gjenstand for noen særlig debatt under Oslo-konferansen, fordi det var erkjent at et slikt unntak ville fått de fleste stater fra den fattige delen av verden til å trekke seg fra forhandlingene. Det ville i praksis blitt et forbud mot de minetypene disse landene har råd til, mens de rike landene ville fått beholde sine antipersonellminer. Hadde man endt opp med en slik situasjon, ville man ikke fått til et totalforbud mot antipersonellminer.
Spørsmål 3
Regjeringen hevder at den humanitære målsetting med konvensjonen ville bli redusert hvis blandede minesystemer skulle tillates. Hvordan begrunner Regjeringen denne påstanden?
Svar:
Å tillate blandede systemer ville, som nevnt under svaret til spørsmål 2, utgjøre et unntak fra totalforbudet fordi slike systemer inneholder antipersonellminer. hvis man skulle fått gjennomslag for et slikt unntak ville man i praksis fått en konvensjon som tillot antipersonellminer så lenge de befant seg i nærheten av antistridsvognminer. Problemet med dette er at antipersonellminer eksploderer ved tilfeldig og uforvarende berøring av mennesker som nevnt ovenfor. Det er dette som utgjør det humanitære problemet.
Spørsmålet om unntak for blandede systemer ble reist av USA under Diplomatkonferansen i Oslo. Forhandlingssituasjonen under konferansen umuliggjorde et særskilt unntak for slike systemer. Dette skyldtes hovedsakelig at et flertall av de forhandlende stater var fra den tredje verden og ikke ønsket å komme USA i møte på dette punktet. En rekke land hevdet at dersom et slikt unntak ble tatt til følge, ville konvensjonen bli redusert fra et omfattende totalforbud til et delforbud som igjen ville virke undergravende på konvensjonens humanitære målsetting. Norge ønsket et totalforbud uten unntak.
Spørsmål 4
Konvensjonen tillater anti-stridsvognsminer som er utstyrt med « antiryddemiddel », men ikke at antistridsvognsminer blandes med selvødeleggende antipersonellminer. Hvorfor er det trukket en forskjellslinje på dette punkt?
Svar:
Med « antiryddemiddel » menes en innretning for å beskytte en mine og som er en del av, festet til eller koblet til en mine for å hindre forsettlig berøring, tukling med eller fjerning av minen. Dette vil normalt bety at minen ikke utløses uforvarende ved berøring, men at det må foretas bevisst håndtering for at minen utløses. Hovedproblemet var at tillatelse av antipersonellminer i blandede systemer ville åpne for unntak og dermed stå i motsetning til Ottawaprosessens målsetting om et totalforbud mot antipersonellminer. Dersom det ble åpnet for unntak for noen, ville det medføre krav om unntak også fra andre. Det vises forøvrig til svar på spørsmål 2 og 3.
Spørsmål 5
Hvilke konsultasjoner har Norge gjennomført med andre NATO-land i forhandlingsprosessen?
Svar:
Mye av arbeidet i Ottawa-prosessen ble organisert rundt samarbeidet i en bredt sammensatt gruppe land som tidlig uttrykte sterk støtte til arbeide for et viktig forum for substansielle og prosedyremessige drøftelser i forbindelse med utforming av avtaleutkastet som ble grunnlaget for forhandlingene under Diplomatkonferansen i Oslo. I denne gruppen inngikk 8 NATO land, som foruten Norge var Belgia, Canada, Frankrike, Nederland, Portugal, Storbritannia og Tyskland. I tillegg ble det holdt regelmessige konsultasjoner om disse spørsmålene i NATOs ekspertgruppe om nedrustningsspørsmål f.o.m. høsten 1996. Det ble også holdt bilaterale konsultasjoner med USA og konsultasjoner mellom ovennevnte gruppe av land og USA.
Spørsmål 6
Hvorfor ønsker ikke Regjeringen å avvente NATOs vurdering av de militære implikasjoner av Konvensjonen?
Svar:
Regjeringen ser spredning og bruk av antipersonellminer som et alvorlig og akutt humanitært problem i mange deler av verden. Et internasjonalt totalforbud mot slike miner, som konvensjonen innfører, vil være et viktig og effektivt virkemiddel for å oppfylle de humanitære målsettinger. Konvensjonen oppfordrer også til økt samarbeid og assistanse til minerydding og bistand til mineofre og fastlegger en serie ordninger som skal bidra til å sikre gjennomføringen av dette. Allerede undertegningen av konvensjonen bidro til at et stort antall land og organisasjoner satte av betydelige midler og ressurser til oppfølging og iverksettelse av konvensjonen.
Regjeringen legger avgjørende vekt på å bidra til at det raskt etableres bred støtte for den internasjonale humanitære norm og de oppfølgingsordninger som konvensjonen etablerer. Det er derfor viktig at konvensjonen kan tre i kraft så raskt som mulig. Regjeringen ønsker at Norge skal bidra til dette. Norge har et sterkt humanitært engasjement og har vært blant foregangslandene for å få i stand en konvensjon med totalforbud mot antipersonellminer. Det ville være ulogisk og ikke i samsvar med denne tradisjonen om regjeringen skulle innta en avventende holdning i ratifikasjon.
Regjeringen har i denne sammenheng også lagt vekt på at det ikke antas å fremkomme resultater eller forhold i NATOs gjennomgang av konvensjonens militære implikasjoner som vil innebære at Norge ikke kan ratifisere konvensjonen. De endelige konklusjoner i NATOs gjennomgang vil ikke bli trukket før tidligst utpå høsten. 14 av 16 NATO-land har undertegnet antipersonellmine-konvensjonen. Canada og Tyskland har allerede ratifisert. USA, som jo ikke har undertegnet, har annonsert at landet tar sikte på undertegning innen 2006 dersom man har funnet alternativet til antipersonellminer innen den tid.
Utfordringen vil bestå i å finne frem til ordninger for å sikre et effektivt militært samvirke siden enkelte NATO land inntil videre fortsatt vil benytte seg av antipersonellminer og blandede miner. Man kan ikke se bort fra at det ikke lenger vil være mulig å planlegge for bruk eller benytte antipersonellminer på operasjonelt nivå i NATO. Det vil videre måtte arbeides med å finne erstatningssystemer etter bortfallet av disse minetypene. Vår vurdering er at dette er utfordringer NATO og organisasjonens medlemsland vil klare. De er ikke av en slik karakter at vi anser Norge bør vente med å ratifisere konvensjonen.
Spørsmål 7
Hvilke råd har Forsvarsdepartementet og Forsvarssjefen gitt under forhandlingene - og i hvilken utstrekning deltok de under selve forhandlingene?
Svar:
En representant fra Ingeniørinspektoratet i Forsvaret deltok under forberedelsene til forhandlingene og under selve forhandlingene om Konvensjonen om et internasjonalt totalforbud. I tillegg inngikk en representant fra Forsvarsdepartementet i den norske delegasjonen under forhandlingene i Oslo. Disse representantene gav råd under arbeidet. Den norske delegasjonens forhandlingsinstruks var utarbeidet av Utenriksdepartementet i samråd med Forsvarsdepartementet.
Spørsmål 8
Det fremgår av pkt. 5.2.1 at « Norge vil aktivt arbeide i NATO for å finne frem til løsninger som opprettholder NATOs evne til effektivt militært samvirke ». Kan Regjeringen garantere at Konvensjonen ikke vil skape problemer for fortsatt forhåndslagring av militært utstyr i Norge etter overgangsperioden på 4 år?
For regjeringen er det av avgjørende viktighet å bevare det sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeidet med USA, herunder forhåndslagringen av militært utstyr i Norge. Dette uttrykkes også i mottatt brev av 20. mai d.å. til utenriksminister Albright som er vedlagt St.prp. nr. 73 (1997-1998), og har vært en hovedmålsetting i drøftingene med USA. Regjeringen legger til grunn at konvensjonens bestemmelser ikke er til hinder for en videreføring av amerikansk forhåndslagring i Norge.
Ikke på noe tidspunkt under de formelle konsultasjonene som har vært ført mellom Norge og USA om minespørsmålet, er det fra amerikansk side gitt uttrykk for at norsk tilslutning til minekonvensjonen vil ha konsekvenser for fortsatt forhåndslagring av militært utstyr i Norge. Heller ikke noe i utenriksminister Albrights svarbrev av 26. mai d.å. kan forståes slik.
USA har til hensikt å fase ut antipersonellminene innen 2003, med unntak for Korea, der fristen er 2006. Som nevnt har den amerikanske administrasjon også uttalt nylig at USA tar sikte på undertegning av minekonvensjonen innen 2006 dersom man har funnet alternativer til blandede miner innen den tid.
Det vil fremgå av punkt 5.2.1 i St.prp. nr. 73 at Regjeringen vil fortsette den bilaterale dialogen med USA etter at Norge har ratifisert inntil det er funnet varige og gjensidig akseptable løsninger når det gjelder blandede miner. Dette er også nedfelt i brevvekslingen med utenriksminister Albright og signaliserer Regjeringens vilje til å løse også dette problemet på en måte som viderefører vårt nære samarbeid med USA.
Fortsatt finansiering av forhåndslagrene er avhengige av de nødvendige budsjettvedtak i framtidige amerikanske administrasjoner og i Kongressen. Regjeringen vil som understreket i St.prp. nr. 73 arbeide for en videreføring av de amerikanske forsterkningsforpliktelsene overfor Norge, herunder forhåndslagring.
Spørsmål 9
Vil ratifikasjonen av Konvensjonen ha betydning for norsk innsats i minerydding i 3. verden?
Svar:
Konvensjonens artikkel 6 inneholder en oppfordring til økt internasjonalt samarbeid og assistanse til minerydding samt internasjonal bistand til mineofre med sikte på sosial og økonomisk reintegrasjon. Bestemmelsen er særlig viktig for land i den tredje verden og kan tjene som et incentiv for disse til å slutte seg til avtalen. En ratifikasjon av konvensjonen vil innebære en politisk forpliktelse til å kanalisere bistandsmidler til disse formål. Regjeringen har som følge av dette allerede forpliktet seg til en betydelig satsning innen dette område med USD 120 millioner over de neste fem år, med forbehold om Stortingets samtykke.
Spørsmål 1
Under forsvarskomiteens besøk i Finland nylig fikk vi opplyst at finnene ikke kunne tiltre Ottawa-konvensjonen fordi det i alvorlig grad ville øke deres tap i en fremtidig konflikt (ca 25 %). Hva er de tilsvarende konsekvenser for Norge?
Svar:
De finske tapsprognoser bygger på et scenario fra Koreakrigen. Det er ikke tale om noen dyptpløyende studie, men om et kortvarig samarbeid mellom finske forskere og Pentagon. Gitt scenariet og de store endringer i militær teknologi som har funnet sted siden Koreakrigen anses prognosen å være lite relevant for operasjoner i Norden i dag.
Forsvarets Forskningsinstitutt fikk i februar i år i oppdrag å vurdere norske tapsprognoser, alternative erstatninger for antipersonellminer og økonomiske implikasjoner. Dette oppdraget er ennå ikke avsluttet, da det viste seg at de operasjonsscenariene som ble benyttet som støtteverktøy ved utarbeidelsen av Forsvarsstudien ikke var direkte overførbare til minekrigføring.
I Norge har antipersonellminer hatt en viktig funksjon i forbindelse med vakthold og sikring. For å kontrollere de samme områder som antipersonellminene er det nødvendig å øke personelloppsetningene, alternativt redusere antall oppdrag eller kvaliteten på eksisterende oppdrag. En økning av personelloppsetningene eller reduksjon av kvalitet vil kunne medføre økende tap av eget materiell og personell.
Når det gjelder manøverkrigføring vil fraværet av antipersonellminer gjøre egne stridsvognminefelt lettere å rydde, og redusere fleksibiliteten til å fjernlevere miner som kan stoppe inntrenging av fiendtlig personell fra flanke eller rygg. Dette vil redusere disponibel tid til omrokkering av egne styrker for å møte egne trusler.
Det er vanskelig å angi eksakte tall for økning av egne tapsprognoser som en konsekvens av bortfallet av antipersonellminer. Disse vil imidlertid kunne bli betydelige blant allierte land knyttet til eventuelle tap ved bortfall av antipersonellminer og blandede miner.
Spørsmål 2
Har man undersøkt hvor mye de amerikanske tapene vil øke dersom de avstår fra å bruke blandede miner
| a) |
under et angrep mot Norge |
| b) |
under en skarp FN-aksjon f.eks. i Gulfen?
|
Svar:
Det er ikke foretatt spesifikke studier som angir en økning av de amerikanske tap ved et eventuelt angrep mot Norge, dersom blandede miner ikke kan benyttes. For de amerikanske forsterkningsstyrkene vil imidlertid blandede miner være en viktig bærebjelke i det mobile konseptet for føring av striden. Det gjelder spesielt ved levering av slike minesystemer fra fly. Uten en slik taktisk støtte vil hele det amerikanske stridskonseptet endres i mer defensiv retning, noe som igjen vil virke inn på andre allierte styrker. Blandede minesystemer er det viktigste fjernleverte stridsmiddel for å støtte hæroperasjoner. Et fravær av disse vil endre den taktiske styrkebruken og føre til at landoperasjoner tar lenger tid, noe som igjen kan føre med seg økte tap.
Under Golf-krigen var det først og fremst Irak som brukte omfattende minesystemer. Allierte styrker hadde større problemer med å forsere disse enn med den fiendtlige artilleriilden. Enkelte amerikanske kilder mener at den irakiske minekrigføringen forsinket landoperasjonene med ett døgn, til tross for at Irak ikke gjorde noe forsøk på å tette allierte gjennombrudd gjennom minefeltene.
Allierte styrker brukte bare miner i begrenset omfang. Flyleverte blandede miner ble imidlertid benyttet for å hindre Iraks republikanske garde fra å tette gjennombruddene i minefeltene, og for å hindre forflytning av SCUD-missiler.
Spørsmål 3
I St.prp. nr. 73 s. 14 nederst heter det: « Fordi den reviderte landmineprotokollen tillot anskaffelse og bruk av selvødeleggende miner, ble det i Forsvarets langtidsplanverk lagt til grunn fremtidig anskaffelse av et større antall av disse. Disse planene er nå skrinlagt. Minekonvensjonens definisjoner vil i fremtiden bli lagt til grunn for Forsvarets materiellkjøp ».
| - |
Hva slags miner dreier dette seg om? |
| - |
Til hva var de tenkt brukt? |
| - |
Hva vil man bruke i stedet for å dekke vedkommende forsvarsmessige behov? |
Svar:
Den daværende beholdning av antipersonellminer ble testet i begynnelsen av 1990-årene, og det viste seg at minene hadde en relativt stor feilprosent. Forsvaret var også i en prosess mot en manøverorientert konsept. Dette medførte blant annet en sterkere fokusering på såkalt etterbruk av egne minelagte områder, og dermed et behov for selvødeleggende miner. For å kompensere forskjellen mellom eksisterende beholdning og reelle behov ble det anskaffet sektorvirkende ladninger. Det amerikanske FASCAM-systemet med fjernleverte og spredbare miner, blant annet blandede, ble også vurdert.
Etter at de norske antipersonellminene var avskaffet som følge av et nasjonalt vedtak var det nødvendig med en vurdering av ulike antiryddefunksjoner for stridsvognminene. Dette førte til anskaffelsen av et antall HPD FII-miner fra Frankrike og AT2-miner fra Tyskland. Det ble også øremerket midler til et avstandslevert minesystem.
Sektorvirkende ladninger vil delvis kompensere for fraværet av antipersonellminer, men det vil likevel være nødvendig med endringer i taktikk og planverk. Skal dagens nivå opprettholdes vil det være nødvendig med tilføring av ekstra personell og materiell.
Alternative løsninger kan være
| - |
Tilføring av ekstra ildstøtte i form av artilleri og personell til å lede ilden |
| - |
Ekstra tilføring av hinder- og sperremateriell |
| - |
Økt bruk av sensorer og andre tekniske overvåkningsmidler |
| - |
Ekstra tilføring av langtrekkende våpen for panserbekjempelse |
| - |
Ekstra mannskaper for vakthold og sikring |
| - |
Bruk av avstandsleverte stridsvognminer som først legges når en motstander er i bevegelse mot egne, sårbare posisjoner |
| - |
Bruk av angrepshelikoptre |
Det kreves betydelige ressurser innen forskning og utvikling for å finne alternativer som kan opprettholde eller forbedre det nivået som antipersonellminene bidro til å holde.
De økonomiske konsekvenser av Ottawakonvensjonen kan inndeles i fire kategorier:
| A. |
Reduksjon og ombygging: de sektorvirkende ladningene er ombygget for å tilpasses konvensjonens bestemmelser. Kostnadene til dette vil beløpe seg til NOK 70 millioner, som dekkes inn ved omdisponeringer på det inneværende forsvarsbudsjettet. |
| B. |
Kostnader til erstatningssystemer: foreløpige undersøkelser utført av Forsvarets Forskningsinstitutt antyder et bruttobeløp på mellom NOK 700 og 1.400 millioner. |
| C. |
Kostnader knyttet til økte behov for å utnytte andre våpensystemer, eksempelvis artilleri, jagerfly, helikoptre osv. Forsvaret har igangsatt studier for å finne alternativer som kompenserer fraværet av antipersonellminer, men disse er ennå ikke avsluttet. Alternativet må også vurderes i sammenheng med det pågående arbeidet i NATO, og eventuelle nødvendige endringer i taktikk. |
| D. |
Kostander knyttet til utviklingen av alternative doktriner, taktikk, forskning og utviking, endringer av utdannelsessystemer osv. Prosessen er såvidt iverksatt, slik at det ikke er mulig å tallfeste kostnadene ennå. |
Spørsmål 4
Hva var konklusjonene i NATOs foreløpige studie over implikasjonene av konvensjonen (s. 18)?
Svar:
De foreløpige fagmilitære konklusjonene er gradert. Jeg ber derfor om forståelse for at jeg ikke kan gjengi disse i dette ugraderte skrivet. NATO-landene er for øvrig bedt om å fylle ut et spørreskjema som grunnlag for en ny militær studie i Alliansen. Jeg vil be Forsvarssjefen om å orientere komiteen om studien muntlig på møtet 9. juni.
Spørsmål 5
Norges forhold til NATO og i helt spesielle grad til USA er av den aller største betydning for Norges sikkerhet. Hvorfor avventer man ikke da vurderingen av konvensjonens konsekvenser som nå pågår i NATO og en avklaring i forholdet til USA?
Svar:
Jeg kan selvsagt uten forbehold slutte meg til påpekningen av at forholdet til NATO og i særdeleshet til USA er av den aller største betydning for landets sikkerhet. Dette er årsaken til at det umiddelbart etter undertegningen av Ottawa-konvensjonen, da det ble klart at USA ikke kunne slutte seg til denne i første omgang, på norsk hold ble tatt initiativ til samtaler med våre amerikanske allierte. Formålet med samtalene var å finne frem til gjensidig akseptable løsninger vis-à-vis USA som gjorde det mulig for Norge å oppfylle sine forpliktelser i henhold til Ottawa-konvensjonen. Samtalene munnet ut i en forståelse med USA, som innebærer at de amerikanske antipersonellminer som er lagret i Norge kan bli i landet i hele fireårsperioden for implementering av Konvensjonens bestemmelser. Samtalene med USA for å finne varige løsninger på utestående spørsmål, blant annet angående blandede miner, vil fortsette uavhengig av en norsk ratifikasjon av Ottawa-konvensjonen. Denne forståelsen er nedfelt i brevvekslingen mellom våre to lands utenriksministre som er gjengitt i et vedlegg til proposisjonen.
Konvensjonens implikasjoner for det militære samvirket i NATO vurderes for tiden i Alliansens militære organer. Slik det fremgår i proposisjonens kapittel 5.2.4 har denne prosessen tatt lenger tid enn planlagt, slik at en militær vurdering - som Norge deltar aktivt i utformingen av - neppe kan påregnes før sommeren. Den fagmilitære vurderingen vil deretter inngå i en samlet vurdering av Konvensjonens implikasjoner for NATO-samarbeidet som skal gjennomføres av Alliansens politiske organer. Det er ikke mulig forutsi med sikkerhet når denne vil foreligge.
Til tross for dette arbeidet i NATO ikke er avsluttet, har flere allierte land enten allerede ratifisert (Canada, Tyskland), eller har igangsatt de nasjonale ratifiseringsprosedyrene. Norge vil derfor på ingen måte komme i noen særstilling i NATO, eller legge hindre for den pågående behandlingen i NATOs organer av Konvensjonens implikasjoner, ved å ratifisere denne.
Dear Knut:
Thank you for your letter of May 20.
As you rightly indicate, the United States shares with the signers of the Ottawa Convention the humanitarian goal of ending the pain and suffering caused by antipersonnel landmines. We will continue to work on many fronts to reach this goal. In so doing, we must not undermine our ability to fulfill our security obligations, including those to Norway, or increase the risk to our military personnel as they perform their duties around the world.
Your letter makes clear that we have come a long way toward finding solutions to issues concerning prepositioned U.S. landmines in Norway, particularly for the four-year period following entry into force for Norway of the Convention. We agree with your summation of our common understandings.
Much work remains to be done, however; and I wholeheartedly echo your commitment to continue to consult in order to seek permanent and mutually acceptable solutions to the outstanding issues at the earliest possible date. Our progress thus far owes much to the cooperative attitude of your government in seeking to resolve issues raised by Norway's intent to ratify the Ottawa Convention.
The combination of our shared humanitarian and security goals and our excellent bilateral relationship will result in mutually acceptable solutions to all issues.