Det vises til brev fra Finanskomiteen av 19.
oktober 1998 om forslag fra stortingsrepresentantene Øystein Djupedal
og Kristin Halvorsen om tiltak mot valuta-spekulasjon.
Følgende forslag fremmes i dokumentet:
«1. Stortinget
ber Regjeringen om å sette ned et offentlig utvalg for å utrede
en innføring av en Tobin-avgift på valutahandel
med sikte på å begrense kortsiktig, spekulativ
valutahandel. Utvalget må vurdere konsekvensene ved innføring
av en slik avgift på henholdsvis nasjonal, regional og
internasjonal basis.
2. Stortinget ber Regjeringen utrede regler
som legger begrensninger på norske bedrifters mulighet
til å spekulere mot krona.
3. Stortinget ber Regjeringen arbeide for
et FN-toppmøte i 1999 om global økonomisk styring.
Et økonomisk sikkerhetsråd som bl.a. legger opp
retningslinjene for Pengefondet og Verdensbankens virksomhet og
tiltak mot valutaspekulasjon bør være hovedtemaer.»
Forslagene fra stortingsrepresentantene Halvorsen og
Djupedal omhandles etter tur.
Den liberalisering av handel og investeringer
over landegrensene som har funnet sted de siste 20 årene
har vært en viktig drivkraft bak den økonomiske
utviklingen i store deler av verden. Liberaliseringen av kapitalbevegelser
og integrasjonen av finansmarkedene har bidratt til økt
dynamikk i den økonomiske utviklingen i mange land, ikke
minst blant en del utviklingsland. En av konsekvensene har vært
en sterk vekst i omfanget av valutatransaksjoner. Denne utviklingen
har primært vært drevet fram av politiske vedtak,
og godt hjulpet av den raske utviklingen i kommunikasjonsteknologi
og nye finansielle instrumenter.
Den betydelige turbulensen i internasjonale
finansielle markeder og den svake veksten i verdensøkonomien
det siste året har fått mange til å stille
spørsmål ved om liberaliseringen av kapitalbevegelser
og integrasjon av finansmarkedene har kommet ut av kontroll. Finanskrisen
som begynte i Asia har særlig rammet de nye markedsøkonomiene.
Flere har stilt spørsmål ved om også vekst
og stabilitet i den vestlige verden kan trues som følge
av at markedsaktørene kan ha overreagert og om det nå er
en tendens til for stor tilbakeholdenhet med hensyn til engasjementer
i risikofylte markeder.
For å få et bedre grunnlag
for å vurdere hvilke faktorer som påvirker stabiliteten
i de internasjonale finansmarkedene vil Regjeringen utrede disse
spørsmålene nærmere. Regjeringen legger
opp til på bred basis å vurdere betydningen av
frie kapitalbevegelser og muligheten for og ønskeligheten
av å regulere og begrense disse.
I utredningen vil det gis en oversikt over hovedtrekk ved
det regelverk på området som benyttes internasjonalt.
Videre vil muligheter til å forebygge internasjonale finansielle
kriser, herunder spekulasjoner mot enkeltvalutaer, bli vurdert i
en slik utredning. Ved siden av en vurdering av ulike sider ved
en såkalt «Tobin-avgift», vil det også bli
gitt en oversikt over og drøfting av ulike forhold som
har betydning for finansiell stabilitet som for eksempel informasjon,
et effektivt tilsyn, et godt kapitaldekningsregelverk og gode kreditt-
og risikovurderingssystemer i bankene. Som nevnt nedenfor er det
i mange kriserammede land svakheter på disse områdene.
Det vil i denne sammenhengen også vises til det arbeidet
på området som skjer i blant annet Det internasjonale
valutafondet (IMF).
Mange av de problemene som har oppstått
de siste årene, blant annet i Asia, synes å være
konsekvenser av reelle ubalanser i de enkelte lands nasjonale økonomier,
snarere enn av internasjonale kapitalstrømmer alene. Svakheter
ved kontroll og tilsyn med banker og finansinstitusjoner har i mange
av disse landene forsterket krisene som har oppstått. Dette
er elementer som i den senere tid har blitt vektlagt av blant annet IMF.
En drøfting av om internasjonale kapitalbevegelser kan
og bør reguleres må også ta hensyn til
slike aspekter.
Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget
i Revidert nasjonalbudsjett 1999 med en redegjørelse om disse
spørsmålene.
Regjeringen finner forslaget om å legge
begrensninger på norske bedrifters handel med valuta som
lite aktuelt. Norske bedrifter må behandles på lik
linje med øvrige aktører som handler i valutamarkedet.
Norske finansinstitusjoner utfører valutatransaksjoner
for kunder. Mange har i tillegg en viss egenhandel. Kundene består
for en stor del av bedrifter som har inntekter og/eller
utgifter i utenlandsk valuta. Restriksjoner på norske bedrifter
spesielt vil være en ulempe for dem som har betydelig handel
med utlandet. Som en åpen økonomi vil det gjelde
mange virksomheter i Norge. Et slikt tiltak vil blant annet forskjellsbehandle
nasjonale og flernasjonale selskaper ved at de flernasjonale selskapene
lett kan omgå eventuelle reguleringer ved å bruke
sine utenlandsavdelinger til å gjøre forretninger som
er regulert i hjemlandet. Eventuelle særnorske reguleringer
vil således også kunne føre til at norske bedrifter
vil velge å flytte til utlandet.
Det kan også stilles spørsmål
ved om restriksjoner på norske bedrifters muligheter til å handle
i valutamarkedet vil være forenlig med de internasjonale
avtaler Norge har sluttet seg til, som IMFs statutter, EØS-avtalen
og OECDs kapitalkode. IMFs statutter forplikter medlemslandene til
ikke å ha restriksjoner på løpende betalinger
for varer og tjenester. Videre kan innføringen av en avgift
på særskilte valutatransaksjoner bli ansett å være
et flervalutakurssystem, som vil være i strid med Norges
forpliktelser i henhold til IMFs regelverk. I henhold til regelverket
i EØS-avtalen er Norge forpliktet til ikke å ha
restriksjoner på løpende betalinger og overføring
av kapital mellom EØS-landene. Eventuell innføring
av permanente, kvantitative restriksjoner på alle eller
noen valutatransaksjoner vil kunne være i strid med avtalen.
Landene kan bare innføre valutarestriksjoner på midlertidig
basis i forbindelse med alvorlige problemer med betalingsbalansen. Gjennom
tilslutning til Kapitalkoden og Tjenestekoden i OECD har Norge forpliktet
seg til ikke å innføre nye, permanente restriksjoner
på kapitalbevegelser eller handel med visse finansielle
tjenester.
En av de viktigste utfordringene i internasjonal økonomi
nå er å mobilisere ny politisk vilje og et lederskap til å styrke
det internasjonale samarbeidet for å avhjelpe de negative
og styrke de positive sidene ved den økonomiske integrasjonen
på globalt plan. De globale institusjonene som FN, Det
internasjonale valutafondet (IMF) og Verdensbanken (IBRD) bør
videreutvikles med ressurser og handlekraft til bedre å kunne håndtere
de internasjonale økonomiske kreftene. Verdens handelsorganisasjon
(WTO) må på sin side utvik-le et godt multilateralt
regelverk for handel med varer og tjenester. Under årsmøtet
i Valutafondet og Verdensbanken i oktober 1998 ble det således
lansert en rekke ideer for å stabilisere den globale økonomiske situasjon
og reformere det internasjonale finansielle systemet. Frankrike
har lagt fram en 12-punkts plan med forslag til en styrket rolle
for Valutafondet og Verdensbanken, utvidet internasjonalt samarbeid
og bedre politisk styring. Storbritannia har foreslått
tiltak for større åpenhet, innsyn og overvåkning
av finansmarkedene. USA har fremmet forslag om en ny utlånsordning
i Valutafondet. I fondet pågår det et omfattende utredningsarbeid
om en ny internasjonal finansiell arkitektur med sikte på blant
annet å involvere og ansvarliggjøre privat sektor
i større grad. Et viktig siktemål er også å redusere
flokkmentaliteten i kapitalmarkedene. Mange av disse forslagene
ble fulgt opp under møtet i G-7 i månedsskiftet
oktober/november. Det kan synes som om det er større
forståelse for betydningen av felles handling enn tidligere.
På toppmøtet i Verdens handelsorganisasjon
i mai kunngjorde statsminister Bondevik at Norge vil arrangere et
internasjonalt symposium om globalisering i 1999. Dette vil finne
sted i Oslo primo juli neste år. I dette symposiet legges
det opp til deltakelse på høyt nivå fra
regjeringer og internasjonalt næringsliv, forskere og internasjonale
organisasjoner. Hovedtema vil være hvordan internasjonalt
samarbeid kan utvikles slik at globaliseringen kan styres mer demokratisk
og effektivt. Det vil bli lagt spesiell vekt på situasjonen
for de minst utviklede landene og deres muligheter for å utnytte
de positive sidene og gevinstene ved globaliseringen.
Et slikt uformelt høynivåmøte
er ikke blitt mindre aktuelt som følge av utviklingen i
den internasjonale finansielle krisen. Regjeringens siktemål
er at symposiet i Oslo skal være et konstruktivt bidrag
til det pågående arbeidet med å forbedre
det internasjonale finansielle rammeverket og styrke global økonomisk styring.
Ved å invitere ledere for utviklingslandene, nye markedsøkonomier
og internasjonalt finans- og næringsliv sammen med ledende
industriland til symposiet, er det regjeringens hensikt å fremme økt
felles forståelse av utfordringene verdenssamfunnet står overfor
og det felles ansvar alle aktører har for å bidra til
stabile markeder og en bærekraftig sosial og økonomisk
utvikling, slik at globaliseringen kommer et flertall, også de
fattigste, til gode.
Innenfor rammen av FN ble det i 1998 avholdt
to høynivåmøter om globaliseringen og
den internasjonale økonomiske krisen. Det ene møtet
var et fellesmøte mellom Bretton-Woods-institusjonene,
dvs. Valutafondet og Verdensbanken, og FN. I 1999 er det planlagt å avholde
tilsvarende høynivåmøter som ytterligere
vil styrke FNs deltakelse i diskusjonen om internasjonale økonomiske
spørsmål. Det kan også nevnes at FNs
generalforsamling har vedtatt å avholde et internasjonalt
høynivåmøte om utviklingsfinansiering, enten
i form av et eget toppmøte, en internasjonal konferanse
eller en spesialsesjon i generalforsamlingen, innen år
2001. Regjeringen støtter dette arbeidet for et utvidet
samarbeid mellom FN og Bretton-Woods-institusjonene, og Norge har
deltatt aktivt på politisk nivå i de nevnte møtene.
Forslaget om å arbeide for et nytt økonomisk
sikkerhetsråd i FN som bl.a. skulle ha til oppgave å gi
retningslinjer for virksomheten til Valutafondet og Verdensbanken
ville innebære en vesentlig endring i avtalene om disse
institusjonene, herunder fordelingen av stemmevekter, og ville ha
virkninger for disse institusjonenes roller som er vanskelig å overskue.
Ut fra noen synsvikler kan en stemmefordeling som i FN, dvs. ett
land - en stemme, være ønskelig. En slik endring
må imidlertid antas å få innvirkning
på landenes vilje til å stille ressurser til disposisjon
for disse institusjonene. I verste fall kunne man svekke det finansielle
grunnlaget for Valutafondets og Verdensbankens virksomhet. Det er
derfor neppe realistisk at et slikt forslag kan få tilstrekkelig
oppslutning internasjonalt.
Etter regjeringens oppfatning er det ikke mangelen på internasjonale
institusjoner som er hinderet for å finne bedre løsninger
på problemene ved globaliseringen. Utfordringen er snarere å forbedre
samarbeidet om internasjonal økonomi innenfor de eksisterende institusjonene.
I den forbindelse er det viktig med en rasjonell og klar arbeidsdeling
mellom Valutafondet og Verdensbanken, mellom FN og disse to Bretton-Woods-institusjonene,
samt også mellom FN, Bretton-Woods-institusjonene og Verdens
handelsorganisasjon. Norge og andre medlemsland utøver
i dette arbeidet sin innflytelse gjennom deltakelse i disse organisasjonenes
besluttende organer. I Valutafondet og Verdensbanken er Norge således
representert gjennom felles nordisk-baltiske styremedlemmer, og
det skjer en løpende drøfting av disse spørsmålene
mellom de nordiske og baltiske land.
Den siste tids utvikling i internasjonal økonomi
har understreket behovet for å se virksomheten til de nevnte
internasjonale organisasjonene i sammenheng. Det har vært
en positiv utviking i retning av økt samarbeid mellom disse
organisasjonene de siste årene, og det er viktig at dette
samarbeidet utvikles videre.