Den foreliggende melding tar i utgangspunktet
for seg fordeling av et bidrag på nærmere 800
mill. kroner som Regjeringen tar sikte på å bidra
med i 2000, men de prinsipper som legges til grunn vil ha varighet
ut over det. Nivået på den norske bistanden til
Sørøst-Europa utover 2000 må vurderes
ut fra den aktuelle situasjon, behovet i andre regioner og tilgjengelige budsjettmidler.
Det har vært vedvarende krise og konflikt
i Sørøst-Europa siden 1991. Mens de væpnede
konfliktene har vært begrenset i en viss utstrekning til
noen få land, har de vært desto mer ødeleggende
for de landene og områdene som ble rammet, først
og fremst Bosnia-Hercegovina, Kroatia, og mer nylig Kosovo. Virkningene
av de væpnede konfliktene har imidlertid vært svært
alvorlige for alle landene i Sørøst- Europa. Store flyktningestrømmer,
brudd i tradisjonelle handelsforbindelser, politisk ustabilitet
og økonomisk usikkerhet har rammet hele regionen, om enn
i varierende grad.
Samtidig som landene i regionen forsøker å reise
seg etter ødeleggende kriger, skal de også omformes
fra totalitære samfunn med planøkonomi til demokratiske samfunn
med markedsøkonomi. Utfordringene er betydelige. Det er
en stadig mer utbredt internasjonal erkjennelse av at fred og politisk
stabilitet i Sørøst-Europa krever økonomisk
utvikling og utbygging av så vel regionale samarbeidsbånd
som utvidet kontakt med de øvrige landene i Europa.
Krigshandlingene i det tidligere Jugoslavia
bidro til omfattende ødeleggelser av infrastruktur og tilnærmet økonomisk
sammenbrudd i de mest berørte landene. Ikke minst var de
menneskelige lidelsene meget store. Over 200 000 mennesker døde
eller forsvant i krigen i Bosnia-Hercegovina alene, mens over en
million flyktet til utlandet og halvannen million ble fordrevet
i eget land.
Ødeleggelsene i Kosovo er omfattende,
og gjenoppbyggingen har ennå ikke kommet i gang for alvor. Mange
familier har ikke tilfredsstillende boligforhold, i tillegg til
at det er behov for matvarer og annen hjelp i tiden fremover. Forholdet
mellom albanere og serbere i Kosovo er meget anspent, og voldsepisoder
mellom de to folkegruppene forekommer hyppig. Et stort antall serbere
har flyktet fra Kosovo i frykt for egen sikkerhet.
For nærmere omtale av bakgrunnen for
situasjonen i Sørøst-Europa vises til meldingen.
Selv om kamphandlingene i Kosovo er avsluttet,
er trusselen mot den regionale stabilitet fortsatt til stede. Denne
utfordringen kan bare møtes med tiltak på tvers av
nasjonale grenser og etniske skillelinjer. Med dette for øyet
lanserte EU-formannskapet Stabilitetspakten for Sørøst-Europa
som ble vedtatt under ministermøtet i Køln 10. juni
1999.
Stabilitetspakten har som mål å fremme
utvikling av demokratiske politiske prosesser, politisk og økonomisk
samarbeid i regionen, beskyttelse av minoriteter og fremme av fleretniske
samfunn samt legge grunnlaget for en sunn markedsøkonomi.
En overordnet målsetting er at landene i Sørøst-Europa
kan integreres fullt ut i de europeiske og atlantiske samarbeidsstrukturer,
i første rekke EU og NATO.
Mottakerlandene i Pakten er Albania, Bosnia-Hercegovina,
Kroatia og Makedonia (FYROM), samt Bulgaria og Romania. Pakten legger
opp til at den føderale republikk Jugoslavia skal kunne
delta når landet har oppfylt det internasjonale samfunnets
krav. Det tas sikte på å etablere et nettverk
av avtaler om godt naboskap i regionen.
Pakten har også som mål å styrke
samarbeidet mellom giverland og internasjonale organisasjoner og institusjoner
som har engasjert seg i utviklingen av landene i regionen for bedre å utnytte
den samlede internasjonale utviklingsbistand.
OSSE er paktens politiske overbygning, mens
EU vil spille en ledende rolle i den praktiske gjennomføringen.
Fullverdige deltakere er EU, USA, Russland,
landene i Sørøst-Europa inkludert Slovenia og
Ungarn, OSSE, Europarådet, FN, NATO, OECD, Vest-Unionen (VEU)
og regionale samarbeidsorganisasjoner. Norge har, sammen med Sveits,
Polen, Tsjekkia, Slovakia, Ukraina og Moldova, foreløpig
status som observatør. I lys av Norges store engasjement
i regionen arbeider Regjeringen for å få den norske
deltakelsen oppgradert til medlemsstatus.
Stabilitetspakten er ikke en mekanisme som skal fremskaffe
nye økonomiske ressurser, men et forum for å identifisere
tiltak og prosjekter som kan bidra til å stabilisere og
videreutvikle den politiske, sosiale og økonomiske utviklingen.
Fremtidig norsk bistand til landene i regionen vil måtte
ha tilstrekkelig fleksibilitet og perspektiv til å kunne
tilpasses de prioriteringer og arbeidsfordelinger som man blir enige
om innenfor rammen av Pakten. EU og Verdensbanken har påtatt seg
et ansvar for å koordinere bistanden til regionen i tråd
med disse retningslinjer.
Kostnadene forbundet med å stabilisere
og rehabilitere landene i Sørøst-Europa er betydelige.
I tillegg til store utgifter til humanitære tiltak, vil
gjenoppbygging av Kosovo, og senere også Serbia, kreve
stor internasjonal innsats. Videre vil arbeidet i hele regionen,
med å legge forholdene til rette for stabilitet og utvikling, kreve
betydelig innsats fra det internasjonale samfunns side. Helt foreløpige
beregninger bare for Kosovo tilsier et behov på anslagsvis
USD 500 mill. til umiddelbare humanitære tiltak og gjenoppbygging.
Det vil ta lengre tid enn forventet å utarbeide vurderinger
av de mer langsiktige gjenoppbyggingsbehov i provinsen, men foreløpige
tall antyder 2,5 mrd. USD over en periode på 4-5 år.
Den norske humanitære bistanden til
regionen kom i gang i 1991 ved Bosniakrigens begynnelse. Den samlede
bistanden i perioden 1991-1998 utgjorde ca. 2,2 mrd. kroner. Innsatsen
har i hovedsak vært konsentrert om Bosnia-Hercegovina og
Kroatia/Øst-Slavonia. Foruten den humanitære
bistanden er det gitt støtte til mellom- og langsiktige
tiltak knyttet til oppbygging av infrastruktur, økonomisk
utvikling, tilbakevending av flyktninger og demokratitiltak med
særlig vekt på støtte til menneskerettighetstiltak
og uavhengige media. Videre er det gitt støtte til FNs
fredsmeglingsvirksomhet, til FN-ledede politioperasjoner og arbeidet
til den internasjonale straffedomstolen for det tidligere Jugoslavia
(ICTY). Mellom 1992 og 1996 mottok Norge i alt ca. 13 000 flyktninger
fra Bosnia-Hercegovina.
Opptrappingen av konflikten i Kosovo i 1999
med de store flyktningestrømmene som resultat, førte
til omfattende humanitær innsats fra det internasjonale samfunns
side. Samlet vil den norske bistanden til regionen i 1999 bli på ca.
1,025 mrd. kroner.
I tillegg kommer Norges bidrag til flere fredsbevarende
operasjoner i regionen.