Regjeringen Bondevik fremmet stortingsmeldingen 4.
juni 1999. Regjeringen Stoltenberg har i brev av 27. mars 2000 meddelt
at meldingen opprettholdes og anbefaler at komitébehandlingen
kan fortsette.
Til sammen har vel 55 000 nordmenn deltatt i
internasjonale fredsoperasjoner siden den første FN-operasjonen
ble igangsatt i 1947. Regjeringen ønsker fortsatt å kunne
tilby FN betydelige militære styrker til bruk i internasjonale
operasjoner.
Samtidig er gjensidigheten i den kollektive
bistandsforpliktelsen innenfor NATO de siste årene blitt
mer fremtredende også for Norge. I tillegg har andre typer internasjonale
fredsoperasjoner fått økt aktualitet: Internasjonale
fredsoperasjoner i regi av NATO (såkalte ikke-artikkel
5-operasjoner) og VEU (såkalte Petersberg-operasjoner).
Også militære oppdrag i regi av OSSE er blitt
en mulighet.
De krav som stilles til våre bidrag
i internasjonale, militære operasjoner blir stadig høyere
både hva angår reaksjonstid, trening og utrustning og
evne til å samvirke med andre lands styrker. På dette grunnlag
må Forsvarets evne til å bidra i internasjonale militære
operasjoner forbedres. Dette gjelder både internasjonale
fredsoperasjoner i FN- og NATO-regi, og operasjoner til forsvar
av NATOs kjerneområde (artikkel 5-operasjoner).
Stortingets behandling av siste langtidsmelding
for Forsvaret (St.meld. nr. 22 (1997-1998)), jf. Innst. S. nr. 245
(1997-1998) utgjør hovedrammen for den stortingsmeldingen
som fremlegges.
Det er Regjeringens oppfatning at aktiv oppfølging av
Forsvarets ulike oppgaver nasjonalt og internasjonalt vil være
gjensidig styrkende. Den innsatsstyrke for internasjonale operasjoner
som Regjeringen anbefaler opprettet vil derfor også være
et betydelig bidrag til det nasjonale forsvar.
Formålet med meldingen er å skissere
hvilke typer styrker Norge har behov for når det gjelder
vår fremtidige deltakelse i flernasjonale styrkestrukturer
og internasjonale operasjoner, samt hvordan disse kan opprettes
og opprettholdes uten å legge føringer på hvordan
Forsvarets helhetlige organisasjon best kan utformes i fremtiden.
Målsettingen med meldingen er todelt:
For det første å gjøre rede for hvordan
Norge kan utvikle en økt kapasitet til å reagere
raskere og mer fleksibelt enn i dag i ulike typer internasjonale
militære operasjoner og samtidig sikre evnen til å kunne
opprettholde et kvantitativt og kvalitativt betydelig uteengasjement
over tid; for det andre å vise hvordan vi kan oppnå dette innenfor
rammen av vår nåværende forsvarsstruktur
og uten å legge avgjørende føringer på Forsvarets
fremtidige organisatoriske utvikling.
Bakgrunnen for denne tilnærmingen er
at en snarlig forbedring av vår kapasitet på området
internasjonale fredsoperasjoner er så viktig, både
for Forsvarets troverdighet i Norge og Norges troverdighet internasjonalt,
at arbeidet med å etablere disse kapasitetene ikke kan
utsettes til iverksettingen av neste langtidsmelding.
Meldingen er inndelt i fem kapitler i tillegg
til innledning og konklusjon. Kapittel 2 gir en oversikt over det
sikkerhetspolitiske grunnlag for vår deltakelse i internasjonale
militære operasjoner.
Kapittel 3 redegjør for utviklingen
i det institusjonaliserte internasjonale samarbeidet om internasjonale militære
operasjoner. Samarbeidet i NATO danner en hovedramme, samtidig som
fredsoperasjoner direkte under FN fortsatt vil være av
betydning for Norge.
Kapittel 4 tar for seg den fremtidige organiseringen av
våre bidrag til internasjonale militære operasjoner og
innmeldingen av våre styrker til internasjonale styrkeregistre.
Det anbefales å etablere en "Forsvarets innsatsstyrke for
internasjonale operasjoner", bestående av robuste og fleksible
enheter både fra Hæren, Sjøforsvaret
og Luftforsvaret. Innsatsstyrken vil også inkludere mer
spesialiserte enheter, som samordnede spesialstyrker og enheter
for etterretning, logistikk og strategisk mobilitet. Den nye innsatsstyrken
skal i sin helhet inngå i den ordinære forsvarsstrukturen
og dessuten kunne meldes inn i alle relevante internasjonale styrkeregistre.
Kapittel 5 gir en oversikt over tiltak som er
ment å skulle lette rekrutteringen til og beredskapen for
vår deltakelse i internasjonale militære operasjoner.
Det legges spesiell vekt på incentiv-strukturen, det vil
her si alle faktorer som kan medvirke til at personell tegner kontrakt
og binder seg til tjeneste i internasjonale militære operasjoner,
samt kontraktsordninger, villighetserklæringer og muligheter
for beordring under den nye lov om deltakelse i internasjonale fredsoperasjoner.
I kapittel 4 og 5 skisseres også et
nytt system for rekruttering og styrkegenerering. Hovedforslaget
er å innføre en kontraktsordning der deltakelse
i løpende internasjonale operasjoner kombineres med en
periode på beredskapskontrakt, samt å heve godtgjøringsnivået.
Ressurs- og finansieringsspørsmål
knyttet til vår deltakelse i internasjonale militære
operasjoner drøftes i kapittel 6. Hovedinnholdet i kapitlet
er anslag over merutgifter forbundet med et bedret stående
apparat for internasjonale operasjoner som følge av de
beredskapstiltak som foreslås i meldingen. For å dekke
disse må det foretas omdisponering i henhold til gjeldende planer.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Grethe Fossli, Gunnar Halvorsen, Tore Nordseth og Anne Helen Rui, fra
Fremskrittspartiet, Terje Søviknes og Per Ove Width, fra
Kristelig Folkeparti, Dagrun Eriksen og Anne Elisabeth Naper, fra
Høyre, Ingvald Godal, og fra Senterpartiet, fungerende
leder Gudmund Restad, viser til St.meld. nr. 38 (1998-1999) og
vedleggene til denne innstilling. Komiteen viser videre
til sine merknader i Innst. S. nr. 245 (1997-1998), jf. St.meld.
nr. 22 (1997-1998) når det gjelder de bredere sikkerhetspolitiske
sammenhenger, og også til sine merknader i Budsjett-innst.
S. nr. 7 (1999-2000), jf. St.prp. nr. 1 (1999-2000).
Komiteen legger avgjørende
vekt på endringer i den internasjonale sikkerhetspolitiske
situasjonen og de krav den stiller til enkle, avgrensede og fleksible militære
aksjoner i FNs, NATOs, OSSEs eller VEU/EUs regi. Norge
vil her kunne medvirke med troverdige bidrag.
Komiteen vil her vise til at
Norge har deltatt aktivt, til dels med betydelige styrker, i en
rekke fredsoperasjoner på de fleste kontinenter i hele
etterkrigstiden. Noen stikkord: Tysklandsbrigaden, Koreakrigen, Sinai,
Kongo, Libanon, Gulfkrigen, Somalia, Bosnia, Makedonia og nå i
Kosovo. De siste 5 år har Norge gjennomsnittlig hatt i
overkant av 1 500 soldater ute til enhver tid, eller 0,03 pst. av
befolkningen. Tilsvarende troppebidrag for USA ville være
90 000, for EU 125 000, og Storbritannia og Frankrike 20 000 hver.
Disse tall viser at sett i forhold til folketallet har Norge vært en
meget betydelig bidragsyter til internasjonale fredsoperasjoner.
Fra Koreakrigen til og med Gulfkrigen begrenset imidlertid
Norge seg til støttefunksjoner. Vi var for operasjonene,
men stilte ikke med stridende styrker, det overlot vi til andre.
Etter Gulfkrigen forandret imidlertid denne holdningen seg gradvis,
og i Kosovokonflikten deltok vi på lik linje med våre
allierte.
Tidlig på 1990-tallet vedtok Stortinget
at Norge skulle stille styrker til disposisjon for NATOs Immediate
Reaction Force (IRF) og Rapid Reaction Force (RRF). Disse vedtakene
har imidlertid aldri blitt fulgt opp på en slik måte
at våre bidrag til NATOs reaksjonsstyrker har vært
fullt ut operative.
Eksempelvis viser komiteen til
St.prp. nr. 83 (1992-1993), Innst. S. nr. 241 (1992-1993), hvor
Stortinget vedtok å etablere en norsk infanteribataljon
i NATOs utrykningsstyrke IRF (Immediate Reaction Force). I proposisjonen
heter det bl.a.:
«Den norske bataljonen som skal delta i IRF (Land) må være
klar til å forflyttes til et aktuelt kriseområde
på 7 dagers varsel. Et mindre forparti må være
klar til å forflyttes på 3 dagers varsel. Dette
innebærer at bataljonen til enhver tid må være
operativ, dvs. fullt oppsatt både med materiell og personell»
og videre
«Treningsnivået må være
slik at avdelingen til enhver tid kan settes inn i aktuelle oppdrag,
om nødvendig også delta i stridshandlinger. Bataljonen
vil ha en bemanningsstyrke på ca. 900 befal og soldater.»
Den skulle være operativ fra 1. august
1995.
Alle unntatt Sosialistisk Venstreparti sluttet
seg til forslagene i proposisjonen.
Sammensetningen og status av IRF- og RRF-styrken framgår
av vedlegg 3 og 4. Innmeldt styrke til VEU framgår av vedlegg
3.
Komiteen peker på at
et kompani fra denne IRF-styrken (Telemark bataljon) forholdsvis
raskt ble etablert og satt inn på Balkan i 1995, hvor den
gjorde en utmerket jobb, men at begivenhetene i forbindelse med Kosovo-krisen
i 1999 avdekket at Stortingets intensjon ved opprettelsen av denne
bataljonen på langt nær var oppfylt, idet det
bl.a. tok 3 måneder å få resten av styrken
på plass.
Komiteen peker videre på at
Norge både våren 1999 og 2000 heller ikke var
i stand til å oppfylle inngåtte forpliktelser
overfor NATOs stående minerydderstyrke fordi kontraktsforholdene
ikke var i orden.
Komiteen finner det uheldig at
Stortingets forutsetning på dette området ikke
er fulgt opp og at det er særlig uheldig at et land som
for egen sikkerhet er så allianseavhengig som Norge, ikke
oppfyller sine inngåtte forpliktelser overfor alliansen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet,
understreker at målet må være at Norge
snarest setter seg i stand til å oppfylle allerede inngåtte
forpliktelser på dette området. Snarlig oppsetting
av den nye Forsvarets innsatsstyrke vil også sikre dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre understreker at målet nå må være
at Norge snarest setter seg i stand til å oppfylle allerede
inngåtte forpliktelser på dette området
og gradvis utvide og styrke Norges kapasitet til å delta
i internasjonale militære operasjoner i tiden som kommer.
Viktige aspekter ved internasjonal politikk
er blitt betydelig endret de siste ti årene. Dette gjelder
spesielt med hensyn til sikkerhetspolitiske utfordringer og potensielle
trusler - for Norge, NATO samlet, og det euro-atlantiske området
mer generelt.
Lokale konflikter knyttet til oppløsningen
av Jugoslavia har ført til et betydelig internasjonalt
engasjement på Balkan. Samtidig har andre typer potensielle trusler,
spesielt fra aktører som er villige til å ty til
terrorisme og/eller bruk av masseødeleggelsesvåpen, kommet
mer i forgrunnen. Stikkord for det siste er asymmetriske trusler,
det vil si trusler om bruk av virkemidler som er vesensforskjellige
fra de virkemidler en selv benytter eller er villig til å benytte.
Denne utviklingen har gitt seg flere viktige
utslag. Blant annet er både det kvantitative og kvalitative omfanget
av internasjonale fredsoperasjoner langt høyere i dag enn
for ti år siden. Det har dessuten vært en tendens
bort fra de "klassiske" og rent fredsbevarende operasjoner i retning
av mer komplekse og flerfunksjonelle operasjoner. Det har også blitt
vanligere at regionale organisasjoner har tatt ansvaret for den
praktiske gjennomføringen av operasjoner på vegne
av FN. En annen viktig konsekvens av de senere års utvikling
er at NATO spiller en stadig viktigere rolle i internasjonal krisehåndtering
og fredsoperasjoner.
Ikke artikkel 5-operasjoner, det vil si operasjoner utenfor
alliansens kjerneområde, vil ventelig bli tillagt stadig
større vekt i NATO i årene fremover. Forpliktelsen
til å delta i slike operasjoner er ikke så sterk
som forpliktelsen til å delta i artikkel 5-operasjoner,
det vil si det kollektive forsvaret. Et utvidet NATO og forventninger
om at Norge må kunne "eksportere" så vel som "innføre"
sikkerhet, medfører at Norge i større grad må være
forberedt på å delta i artikkel 5-operasjoner
utenfor vårt eget nærområde.
Parallelt med disse nye utviklingstrekk fortsetter
FN å engasjere seg for fred flere steder i verden. Klassiske
fredsbevarende operasjoner i FN-regi vil også i fremtiden
være viktige for Norge. Samtidig er presset på FNs
ressurser stort, og regionale organisasjoner vil derfor også spille
en rolle i denne sammenheng.
I dag eksisterer det ingen konkret militær
trussel mot Norge. Norges strategiske og geopolitiske posisjon gjør
imidlertid at vår sikkerhet forblir avhengig av utviklingen
både internt i Russland og av Russlands forhold til omverden.
Til tross for at det ikke er rettet noen eksistensiell
trussel mot Norge i dag, kan vi likevel identifisere et bredt spekter
av potensielle fremtidige trusler av mer begrenset art, blant annet
som følge av regionale konflikter utenfor Norges nærområde,
eventuelle trusler mot olje- og gassinstallasjoner på norsk
sokkel, mot vår handelsflåte, eller mot begrensede
mål i Fastlands-Norge. Videre kan heller ikke Norge se
bort fra muligheten for fremtidig bruk av masseødeleggelsesvåpen
mot oss.
Også utviklingen i det videre euro-atlantiske
området har betydning for Norges sikkerhet, om enn på en mer
indirekte måte. Noen land i og rundt det euro-atlantiske
området preges av alvorlige økonomiske, sosiale
og politiske problemer. Etnisk og religiøs rivalisering,
omstridte landområder, utilstrekkelige eller mislykte forsøk
på reform, brudd på menneskerettighetene og oppløsning
av stater kan føre til lokal eller regional ustabilitet.
Vi kan heller ikke se bort fra at kriser og væpnet konflikt
utenfor NATOs kjerneområde kan spre seg til og involvere
ett eller flere allierte land (såkalt spill-over). Heller
ikke en omfattende europeisk storkrig som følge av ukontrollert
spredning av regionale konflikter kan utelukkes.
Norge har begrensede ressurser til at vi kan
eller bør søke å beskytte våre
interesser og vår sikkerhet alene. Dette er en realitet,
som ikke bare er knyttet til Norges store territorielle utstrekning
og relativt lille befolkning. Poenget forsterkes av at det blir
stadig mer ressurskrevende å opprettholde et kvantitativt
og kvalitativt moderne forsvar, særlig fordi den teknologiske utvikling
har ført til en kostnadseksplosjon og fordi det kan være
svært ressurskrevende å forsvare seg selv mot begrensede
militære trusler.
Vår sikkerhet er og forblir derfor
til syvende og sist en funksjon av vårt NATO-medlemskap
og av at alliansen opprettholder sine evner til troverdig kollektivt
forsvar og bevarer og videreutvikler de transatlantiske bånd
som er NATOs livsnerve.
Det er Regjeringens syn at vi gjennom deltakelse
i internasjonale militære operasjoner styrker Norges egen
sikkerhetspolitiske stilling, samtidig som vi bidrar til internasjonal
fred og stabilitet, økt respekt for menneskerettighetene
og håndhevelse av formålet med og prinsippene
i FN-pakten. Deltakelse i internasjonale militære operasjoner
er et nødvendig og effektivt utenriks- og sikkerhetspolitisk
virkemiddel i de situasjoner der politiske og diplomatiske virkemidler
kommer til kort, og kombinerer samtidig egeninteresse og hjelp til andre.
I et nasjonalt og sikkerhetspolitisk perspektiv
er det overordnede mål med Norges deltakelse i internasjonale
militære operasjoner å demonstrere overfor våre allierte
at vi er villige til å ta ansvar og gjøre en solidarisk
innsats. Dessuten medvirker vi gjennom en aktiv innsats i NATO-sammenheng,
til solidaritet innad i alliansen i en periode da dens tradisjonelle
legitimitetsgrunnlag har endret seg betydelig. NATO er hjørnestenen
i norsk sikkerhetspolitikk, og det er derfor avgjørende
viktig å sørge for at NATO forblir en dynamisk og
troverdig aktør i internasjonal politikk.
Det er også av grunnleggende betydning
for Forsvarets legitimitet at det kan demonstreres at forsvarsutgiftene
gir oss kapasiteter som også kan brukes som bidrag til å forhindre
eller løse faktiske kriser, ikke alene som en forsikring
mot en på kort sikt lite sannsynlig trussel.
Internasjonale fredsoperasjoner har ofte en
annen militær karakter enn artikkel 5-operasjoner. Like
fullt er fellestrekkene mange. Samtidig er det generelle trenings-
og øvingsutbytte av slike operasjoner viktig, spesielt
i lys av reduserte øvingsbudsjetter både i Norge
og blant våre allierte.
For Norges del kan internasjonale militære
operasjoner deles i to hovedgrupper, artikkel 5-operasjoner og internasjonale
fredsoperasjoner. Artikkel 5-operasjoner er operasjoner foretatt
i selvforsvar i henhold til artikkel 5 i Atlanterhavspakten, som
igjen viser til artikkel 51 i FN-pakten, i NATO-sammenheng kollektivt
selvforsvar innenfor det området som er definert i artikkel
6 i Atlanterhavspakten. Internasjonale fredsoperasjoner
er i hovedsak operasjoner som ikke dreier seg om selvforsvar av
eget område i henhold til artikkel 51 i FN-pakten.
En internasjonal fredsoperasjons karakter avhenger
i hovedsak av tre variabler:
1. konfliktens karakter
og på hvilket tidspunkt i en konflikt operasjonen igangsettes,
2. med hvilket mandat og under hvilke engasjementsregler
styrken opererer i, og
3. styrkens organisatoriske og utrustningsmessige standard.
De prinsipper som bør gjelde for internasjonale fredsoperasjoner
har hovedsakelig å gjøre med forholdet mellom
disse faktorene. I utgangspunktet er det et hovedprinsipp som må ligge
til grunn for i hvilket format en internasjonal fredsoperasjon etableres:
det må være samsvar mellom de krav situasjonen
på bakken setter til en styrke og styrkens mandat og engasjementsregler
samt dens utrustning og treningsnivå.
Regjeringen anser det som uaktuelt å bruke
norske styrker i operasjoner der ikke forholdet mellom mandat, engasjementsregler
og utrustning/treningsstandard er fullt ut forsvarlig fra
et militærfaglig synspunkt. Et annet grunnleggende moment
er at en militær fredsoperasjon bare bør
utgjøre en del av det internasjonale samfunnets innsats.
Det er etablert en del grunnleggende prinsipper
for hvordan vi søker å disponere våre
egne styrker. For det første må vår deltakelse
være rettet inn mot å oppfylle tidligere refererte
målsettinger. Dette innebærer bl.a. at en operasjon
i utgangspunktet bør ha sikkerhetspolitisk betydning for
Norge og/eller for våre viktigste allierte, samt
at operasjonen må ha en størst mulig grad av politisk
og folkerettslig legitimitet.
For det andre legges det til grunn at vi i størst
mulig grad skal konsentrere våre styrkesbidrag geografisk, dog
gjelder ikke dette nødvendigvis militære observatører
eller mindre spesialenheter. For det tredje er personellets sikkerhet
et overordnet hensyn i forbindelse med internasjonale fredsoperasjoner.
Videre har folkeretten en sentral plass i norsk
utenriks- og sikkerhetspolitikk. Også av hensyn til Norges sikkerhetspolitiske
interesser er det viktig at konkrete internasjonale krisesituasjoner
håndteres på en slik måte at den internasjonale
orden basert på rettsregler styrkes og ikke svekkes.
Etter Regjeringens syn tilsier en helhetlig
vurdering at Norge bør vise politisk vilje, og skape en
tilstrekkelig militær evne, til å kunne delta
i alle de typer artikkel 5-operasjoner og internasjonale fredsoperasjoner
som tidligere er beskrevet. Våre allierte prioriterer nå internasjonale
militære operasjoner og forventer substansielle bidrag
også fra vår side i denne sammenheng. For å være
i stand til å gjøre en innsats i slike operasjoner må vi
opparbeide en beredskap og etablere militære kapabiliteter
vi i dag ikke har.
Komiteen viser til at i løpet
av 1990-tallet er den kalde krigs klare frontsystem og "stabilitet"
erstattet av et Europa hvor slumrende konflikter er blusset opp, særlig
på Balkan og i Kaukasus, samtidig som store framskritt
er gjort når det gjelder stabiliteten i Sentral-Europa.
Situasjonen i Russland er preget av uforutsigbarhet. Utviklingen
her vil være avgjørende for det framtidige sikkerhetspolitiske
bildet i Europa og verden.
Komiteen viser videre til at
for en rekke av NATOs medlemsland er situasjonen nå at
et angrep mot eget territorium så å si er helt
utelukket. De kan derfor begrense sin forsvarsinnsats til deltakelse
i internasjonale operasjoner til dels fjernt fra eget territorium. Noen
medlemsland ligger imidlertid fortsatt nær potensielle
uro-områder. Disse må derfor forberede seg til
både å kunne forsvare eget territorium og å kunne delta
i internasjonale operasjoner. Norges geografiske posisjon gjør
det nødvendig å ivareta begge hensyn.
Komiteen understreker at i en
gitt situasjon kan en tilstrekkelig høy militær
terskel på vår side være avgjørende
for å bevare freden og stabiliteten i våre nærområder,
og at Norge naturligvis selv må bidra vesentlig i denne
sammenhengen. Komiteen vil her vise til følgende
uttalelse av forsvarsminister Løwer i et foredrag i Oslo
Militære Samfund 10. januar 2000:
«Det er også viktig å nevne i denne
sammenheng, at en annen tilbakemelding fra våre allierte
er at fred og stabilitet i nordområdet fortsatt er en viktig
oppgave som det forventes at Norge skal bidra tungt for å ivareta.
Dette er en tilbakemelding som ofte kommer litt i bakgrunnen nå som
svært mye av oppmerksomheten er rettet mot det NATO gjør
på Balkan.»
Komiteen peker på at
dette understreker betydningen av at Norge finner den rette samordning
og balanse mellom evnen til å forsvare eget land og deltakelse
i internasjonale operasjoner og viser også til Innst. S.
nr. 7 (1999-2000) hvor det heter:
«Komiteen er enig i at dette betyr at Norge fortsatt må planlegge
for norsk militær deltakelse innenfor hele NATO-området,
samtidig som det fortsatt må legges til grunn at forsvaret
av Norge må baseres på felles alliert innsats.
Komiteen
vil likevel understreke at Norge selv må ta et hovedansvar
for forsvaret av Norge.»
Komiteen er enig i de prinsipielle
målsettingene for deltakelse i internasjonale operasjoner
som er skissert i meldingen og vil særlig understreke at
dersom Norge skal få sikkerhet fra et større fellesskap,
så må vi også være villig til å bidra
utenom eget område. Det er også slik at dersom
verden gradvis skal kunne utvikle en internasjonal rettsorden
så kreves det et internasjonalt "politi" i FNs regi som
i overskuelig framtid bare kan etableres ved at nasjonene stiller
styrker til disposisjon i det enkelte tilfellet. Komiteen understreker at
en slik utvikling i særlig grad er i små lands
interesse.
Komiteen vil også peke
på at deltakelse i internasjonale operasjoner vil gi erfaring
som ofte vil ha stor betydning for kvaliteten på det norske
forsvaret også i ren nasjonal sammenheng.
Komiteen viser til meldingens
kap. 2.4 hvor det heter:
«USAs betydning for NATO forblir helt avgjørende og
amerikanske krav om en endret byrdefordeling over Atlanterhavet
må derfor tas ytterst alvorlig.»
Komiteen er enig i dette og understreker
at slik endret byrdefordeling nødvendigvis vil måtte
få ressursmessige konsekvenser.
Når det gjelder typer av operasjoner
og prinsipper for internasjonale fredsoperasjoner og for norsk deltakelse i
slike, støtter komiteen hovedtrekkene i
de synspunkter som er lagt fram i meldingen og vil særlig understreke
at Norge må stille strenge krav til styrkesammensetning,
robuste engasjementsregler, klare mandat samt klare og effektive
kommandoforhold i operasjoner der norske styrker skal delta.
Komiteen er også enig
i at Norge i størst mulig grad skal søke å konsentrere
sine styrkebidrag geografisk, men at dette ikke nødvendigvis
gjelder militære observatører eller mindre spesialenheter. Komiteen har
merket seg at deltakelse på bataljonsnivå vanligvis vil
representere en nedre grense når det gjelder landstridskrefter.
Når det gjelder de folkerettslige aspekter
ved internasjonale militære operasjoner viser komiteen til
meldingens kap. 2.6.3 og sier seg enig i synspunktene som der er
formulert.
De siste årene har det foregått
en utvikling i retning av å forhåndsinstitusjonalisere
det flernasjonale militære samarbeidet. Det mest konkrete
og omfattende arbeidet har foregått innen NATO/PfP-rammen,
men også i FN, VEU samt andre mindre fora blir denne typen
forberedelser gjort.
For Norges del er utviklingen i retning av økt
flernasjonalitet et gode: for det første bør internasjonale
militære operasjoner prinsipielt sett drives på et
så bredt politisk grunnlag som mulig, for det andre vil
Norge som et lite land med begrensede ressurser nødvendigvis
ha problemer med å stille større helhetlige bidrag
til internasjonale operasjoner på egen hånd. Gjennom samarbeid
og arbeidsdeling får vi muligheten til å bidra
i operasjoner der vi ellers ikke ville hatt kapasitet til å være
med.
I tillegg til utviklingen i retning av flernasjonalitet har
det de senere år funnet sted en stadig sterkere grad av
uformell arbeidsdeling mellom internasjonale organisasjoner. Mens
flernasjonale operasjoner frem til tidlig på 1990-tallet
nesten utelukkende foregikk i FN-regi, ser vi nå klare
tendenser til en utvikling i retning av at FN fungerer som mandatgiver
og/eller legitimeringsgrunnlag for operasjoner der de operative
aspekter ivaretas av regionale organisasjoner eller kvalifikasjoner
av land. Det er imidlertid ikke gitt at denne utviklingen vil vedvare,
og FN vil uansett også i fremtiden være det viktigste
globale organet for internasjonale fredsoperasjoner.
Det er også en mulighet for at vi i
tiden fremover vil se en utvikling der regionale organisasjoner
vil kunne få en mandatgiverfunksjon innenfor et definert
geografisk område. Foreløpig har imidlertid ikke
en slik utvikling funnet sted. Dette vil uansett bare gjelde for mandater
under FN-paktens kapittel VI.
I meldingens pkt. 3.2 på sidene 17-20
gjøres det nærmere rede for nyere utviklingstrekk
innenfor følgende organisasjoner:
– De forente
nasjoner (FN).
– North Atlantic Treaty Organisation
(NATO).
– Organisasjonen for sikkerhet
og samarbeid i Europa (OSSE).
– Den vesteuropeiske union (VEU)
og Den Europeiske Union (EU).
– Nordic Cordinated Arrangement
for Military Peace Support.
– The United Nations Stand-by
High Readiness Brigade (SHIRBRIG).
Den første forutsetningen for flernasjonalitet
er at de angjeldende styrker i tilstrekkelig grad er i stand til å operere
effektivt sammen for å løse de aktuelle oppgavene.
Dette innebærer at styrkene må ha standardiserte, eller
i det minste kompatible, prosedyrer for blant annet kommando og
kontroll. Deltakerne bør også ha en mest mulig
lik militær organisasjonskultur, og dermed en sammenfallende
oppfatning av hva som ligger i det gitte mandat og de gitte engasjementsregler
i en operasjon.
Den andre hovedforutsetningen for flernasjonalitet er
at kommunikasjon mellom styrkene må kunne foregå effektivt
og uten fare for misforståelser.
Den tredje forutsetningen for flernasjonalitet
har å gjøre med størrelsen på enhetene,
som hovedregel bør flernasjonale enheter ikke settes sammen
med manøverenheter på lavere nivå enn
brigadestørrelse, det vil si at en bataljon ordinært
vil være den minste nasjonale enhet.
Disse tre forutsetningene tilsier at det optimale
for norske styrker er å delta i flernasjonale enheter sammen
med NATO-allierte. I rene fredsopprettende operasjoner er det vanskelig å tenke
seg andre rammer enn NATO eller en koalisjon av allierte land.
Internasjonalt samarbeid er og forblir selve
fundamentet for vårt engasjement i militære operasjoner utenlands.
En utvikling i retning av forhåndsinstitusjonalisering
av det operative samarbeidet omkring internasjonale militære
operasjoner er et udelt gode som Norge bør støtte
opp om. Den militære synergieffekten av et slikt samarbeid
vil kunne bli betydelig, det samme vil gjelde de politiske ringvirkninger.
Flernasjonalitet har dessuten også en vesentlig legitimerende virkning
i seg selv, hvilket er positivt fra et overordnet utenrikspolitisk
synspunkt.
Komiteen er enig i hovedtrekkene
i Regjeringens vurderinger når det gjelder internasjonal
samordning, og vil særlig understreke betydningen av internasjonalt samarbeid
og forhåndsinstitusjonalisering av dette i forbindelse
med internasjonale militære operasjoner.
Komiteenunderstreker
at FN spiller en grunnleggende rolle med hensyn til internasjonale
militære operasjoner, både gjennom sin legitimerende
funksjon som mandatgiver i samsvar med internasjonal rett, men også gjennom
organisasjonens egen evne til å påta seg konfliktforebyggende
og fredsbevarende operasjoner. Komiteen ser det som
viktig at det settes krefter inn på å styrke FNs
operative rolle. Mer kompliserte operasjoner som Norge skal delta
i bør gjennomføres i regi av NATO, eventuelt VEU/EU
eller en passende koalisjon av villige.
Det anbefales i meldingen å etablere
en bredt sammensatt innsatsstyrke - "Forsvarets innsatsstyrke for internasjonale
operasjoner" - som vil gi økte valgmuligheter når
en krisesituasjon oppstår og skape større forutsigbarhet
i planleggingen av våre utenlandsengasjementer. Den anbefalte
innsatsstyrken vil inngå i den ordinære forsvarsstrukturen.
Vedlegg 1 i meldingen angir organisasjon for styrkene.
Den grunnleggende strategi som ligger til grunn
for den anbefalte innsatsstyrken, er at hoveddelen av de enheter
som inngår i den skal kunne delta i de fleste typer oppdrag.
Styrkeenheten bør dessuten fortrinnsvis inngå i
flere såkalte styrkepakker og bidra i flernasjonale strukturer,
i tillegg til å kunne operere som selvstendige avdelinger
der forholdene ligger til rette for det.
Den tidligere oppdeling i norske NATO-reaksjonsstyrker
og FN-beredskapsstyrker faller bort. Den innsatsstyrken som anbefales
etablert skal kunne brukes i en hvilken som helst operasjon der
Regjeringen i samråd med Stortinget mener at Norge bør
delta. Et slikt enhetlig system utelukker ikke at Norge ved behov
kan bidra med enheter som ikke er en del av innsatsstyrken. Beslutninger
om dette vil måtte tas fra sak til sak, blant annet basert
på tilgjengelig personell og økonomiske avveininger.
En overordnet problemstilling med hensyn til
deltakelse i internasjonale militære operasjoner er forholdet mellom
reaksjonstid og utholdenhet. Norge har tradisjonelt vært
sterkere med hensyn til utholdenhet enn med hensyn til beredskap.
Opprettelsen av Telemark bataljon var et forsøk på å bøte
på denne svakheten. Dette kan imidlertid ikke uten videre
sies å ha vært et fullt ut vellykket prosjekt.
Selv om kvaliteten på styrken har vært god, har
beredskapen for styrken som helhet vært begrenset. Styrken
er dessuten ikke ment å ha noen utholdenhet utover seks
måneder, noe som fra et krisehåndteringssynspunkt
kan være uheldig.
Behovet for raskere reaksjonstid, økt
utholdenhet, mer spesialiserte kapasiteter og økte krav
til samvirke i alliansen samt de rekrutteringsmessige utfordringer, gjør
at det trolig vil kunne bli aktuelt å øke innslaget
av vervede.
For alle forsvarsgrener gjelder det at vi må finne
en bedre balanse mellom utholdenhet og reaksjonstid, og organisere
våre styrker slik at begge faktorene kan optimaliseres.
For at Forsvarets nye innsatsstyrke skal kunne
bli og holdes operativ, er tilstrekkelig kvalitet, kvantitet og
forutsigbarhet i personelltilgangen en absolutt nødvendighet.
Dette har de siste årene vært et betydelig problem,
spesielt for Hæren.
Det anbefales etablert en ordning der de som ønsker det
og er kvalifisert av det personell som er inne til førstegangstjeneste,
tilbys en begrenset økonomisk godtgjøring for å bruke
de tre siste månedene av førstegangstjenesten
til avdelingsvis samtrening for deltakelse i en gitt del av Hærens
reaksjonsstyrke. Styrken vil bli supplert etter behov med stadig
og ikke stadig tjenestegjørende personell. Nøkkelpersonell
følger sine soldater gjennom hele perioden, men tjenestegjør ved
sine ordinære hjemmeavdelinger i de perioder styrken ikke
er samlet.
Systemet vil - i tillegg til å legge
til rette for økt rekruttering gjennom en betydelig forbedret
incentivstruktur - også styrke mulighetene for å rekruttere
ikke stadig tjenestegjørende personell. Det anbefalte systemet
vil også gjøre det mulig å rekruttere
personell fra hele Hæren helt opp til niende måned
av førstegangstjenesten. Disse to faktorene vil gjøre
det mulig å trekke på hele gruppen av potensielt
personell.
Den delen av styrken som tilsvarer et løpende
engasjement, vil etter tre måneders samtrening gå direkte over
i deltakelse i en slik løpende operasjon - det vil si som
oppfølgingsstyrke, deretter stå 12 måneder
på beredskapskontrakt som reaksjonsstyrke, for så å avslutte
med en ny kontingent med utetjeneste, antagelig innledet av en kort
periode med oppfriskningstrening i Norge ((9+)3+6+12+6
måneder). I beredskapsperioden, det vil si de midtre 12
måneder, vil alt personell bli godtgjort etter gjeldende
særavtale. For å sikre forutsigbarhet i personelltilgangen
utbetales bonusen først etter at hele kontraktsperioden
er gjennomført, og da under forutsetning av at alle kontraktsvilkår
er oppfylt.
Ordningen vil gjøre det nødvendig
med en oppmykning av fredstjenesteloven, både med hensyn
til adgang til beordring for lengre uteperioder og med hensyn til kontraktstidens
lengde. Regjeringen går inn for at en slik oppmyking blir
gjennomført.
For at systemet skal innebære en rimelig
grad av forutsigbarhet for personellet så vel som for Forsvaret,
må det imidlertid legges inn begrensninger, både
med hensyn til lengden på kontraktsperioden, total "utetid"
og antall "uteperioder". Det vil i tråd med dette legges
inn som en forutsetning at personellet ikke kan sendes ut i en operasjon
mer enn to ganger i løpet av kontraktsperioden samt at
personellet ikke kan beordres til lengre uteopphold enn ni måneder
per kontingent, totalt 18 måneder for kontraktsperioden.
Begrensningene innebærer at dersom
en kontingent sendes ut som innsatsstyrke i løpet av beredskapsperioden,
vil den ikke kunne sendes ut i en løpende operasjon de
siste seks månedene av perioden. Av dette følger
at en løpende operasjon, når en ny operasjon igangsettes
med samme avdelingstype, enten må termineres eller tilføres
en oppfølgingsstyrke som genereres utenom de rotasjonsprosedyrer
som er lagt inn i denne modellen.
En vesentlig betingelse for å få den
skisserte modellen til å fungere, er at Regjeringens anbefalinger
med hensyn til godtgjøring gjennomføres samt at
systemet betraktes som en helhet, der det ikke gis mulighet for å velge
bare én del. Med hensyn til det siste punktet vil det muligens
være hensiktsmessig å åpne for unntak for
enkelte personellgrupper.
For de øvrige elementer i innsatsstyrken
anbefales det opprettet en (9+)3+24 måneders
ordning, med 27 måneders kontraktstid, dog med åpning
for at justeringer på enhetsnivå vil kunne bli
nødvendig for å oppnå maksimal forutsigbarhet
og fleksibilitet samt tilfredsstillende samtreningsnivå.
De begrensninger som gjelder total "utetid" og antall "uteperioder"
vil også gjelde denne kategorien personell. Denne modellen
vil også bli lagt til grunn for de deler av reaksjonsstyrken
som eventuelt ikke blir benyttet i et løpende engasjement, eksempelvis
i mulige situasjoner hvor Norge ikke opprettholder et løpende
hærengasjement med mekanisert infanteri.
På sikt vil de forskjellige forsvarsgreners
spesielle behov dessuten gjøre at justeringer i kontraktsforholdene
vil måtte gjennomføres. Dette vil bli løpende
vurdert i dialog mellom de berørte parter.
Forsvaret vil ikke være i stand til å sette
opp en helhetlig misjon på egen hånd, og noe slikt
vil i de fleste tilfelle heller ikke være politisk ønskelig.
Forberedelser til og planlegging for flernasjonalt samarbeid vil derfor
være en av Forsvarets viktigste fredstidsoppgaver med hensyn
til internasjonale militære operasjoner. Spesielt gjelder
dette for samarbeidet innad i NATO, der flernasjonalt samarbeid
trolig vil være et grunnleggende trekk i årene
i fremover. Samtidig er denne typen forberedelser også igangsatt
i flere andre fora.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet,
er enig i at en "Forsvarets innsatsstyrke for internasjonale operasjoner"
opprettes etter de retningslinjer og i henhold til den timeplan
som beskrives i stortingsmeldingen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er enig i at det opprettes en "Forsvarets
innsatsstyrke for internasjonale operasjoner" sammensatt av styrker
fra hær, sjø og luft samt spesialstyrker. Styrken
må bygges opp gradvis ut i fra behov og økonomi
og organiseres slik at den gir større forutsigbarhet under
planleggingen og gjennomføringen av våre utenlandsengasjement.
Prioritering mellom innsatsenheter i styrkene vil være
nødvendig.
Komiteen viser til
våre begrensede ressurser og understreker nødvendigheten
av at styrken organiseres på en slik måte at den
inngår i den ordinære forsvarsstrukturen og også bidrar
til å styrke forsvaret av norsk territorium.
Komiteen viser her til brev til
komiteen fra forsvarsministeren datert 5. oktober 1999, om personellbehovet. Komiteen merker
seg at utplassering av hele styrken på ca. 3 500 personell,
kun vil foreligge som en teoretisk mulighet og evt. med svært
kort varighet. Målsettingen er å kunne holde et
nivå på vårt løpende uteengasjement
nær det som har vært gjennomsnittet på 1990-tallet,
ca. 1 500 personell fra alle grener.
Komiteen vil her likevel peke
på at størrelsen på den foreslåtte
"styrke-poolen", 3 500 personell, er meget stor sett i forhold til
Norges folketall sammenlignet med andre land. Dersom f.eks. EU med
sine 370 mill. innbyggere skulle etablere en tilsvarende "styrke-pool"
ville den måtte bli på 300 000 personell.
Komiteen viser til at Norge er
et teknologisk relativt avansert høykostland med særlig høye
personellkostnader. Dette tilsier etter komiteens mening
at Norge prioriterer mindre, avanserte og spesialiserte enheter
i sin innsatsstyrke. Komiteen er enig i at forholdet
mellom reaksjonstid og utholdenhet er en overordnet problemstilling
med hensyn til deltakelse i internasjonale militære operasjoner. Komiteen deler
meldingens vurderinger av at dette bl.a. har å gjøre
med at Norge i liten grad har kunnet ha stående enheter
og enheter i beredskap. I lys av behovet for raskere reaksjonstid, økt
utholdenhet, mer spesialiserte kapasiteter og økte krav
til samvirke i Alliansen samt de rekrutteringsmessige utfordringer,
mener komiteen at det vil kunne bli aktuelt å øke
innslaget av vervede. Komiteen har i den sammenheng
merket seg at dette spørsmålet vil bli tatt opp
i større bredde i forbindelse med neste langtidsmelding,
og at det i den sammenheng vil bli nødvendig med en gjennomgang av
de vervedes arbeidsvilkår.
Komiteen er enig i at enhetene
i styrken skal kunne delta i flere typer oppdrag og at styrken bør kunne
inngå i flere "styrkepakker" og flernasjonale strukturer
så vel som operere selvstendig når forholdene
ligger til rette for det.
Komiteen er enig i at oppdelingen
i norske NATO-reaksjonsstyrker og FN-beredskapsstyrker faller bort og
at den innsatsstyrken som etableres skal kunne brukes i en hvilken
som helst operasjon der Regjeringen i samråd med Stortinget
mener at Norge bør delta. Komiteen er også enig
i at dette ikke utelukker at Norge, når ønskelig,
kan bidra med enheter som ikke er en del av innsatsstyrken. Komiteen anser
at dette særlig kan være aktuelt når
det gjelder styrker til operasjoner som etter hvert får
preg av rene vaktoppdrag, eller der oppdragene primært
er eller utvikler seg til å bli av politimessig art.
Komiteen er enig i at dersom
innsatsstyrken skal kunne bli operativ med nødvendig kvalitet
er forutsigbarhet i personelltilgangen en absolutt nødvendighet. Komiteen viser
til at dette så langt har vært et hovedproblem.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet viser
til den framlagte modellen for organisering av rekrutteringen til
Hærens reaksjonsstyrke. Flertallet slutter
seg til det anbefalte system for rekruttering og styrkegenerering
til Hærens reaksjonsstyrke slik det er foreslått
fra Regjeringen, den såkalte 9+3+6+12+6-modellen.
Dette vil være hovedmodellen med mulighet for tilpasning
for enkelte typer tjenester. Flertallet legger vekt
på at denne modellen bedre vil sikre personelltilgangen,
noe som er en absolutt nødvendighet for å sikre
Forsvarets nye innsatsstyrke. Det legges i den forbindelse vekt
på at uteengasjementet kommer som en direkte forlengelse av
samtreningsperioden. Videre vektlegges det at tjenesteperioden ute
for Hærens reaksjonsstyrke normalt ikke bør vare
lenger enn 6 måneder av gangen. Dette er bl.a. begrunnet
med faren for ettervirkninger. Flertallet mener også at
beredskapsperioden mellom to uteengasjementer bør være
av en relativt lang varighet. Det henvises i den forbindelse til
fagmilitære anbefalinger basert på erfaring fra
tidligere engasjementer. Blant annet UNIFIL-undersøkelsen.
Det legges også til grunn at en lengre varighet på kontraktene
enn i dag vil skape et bedre planleggingsgrunnlag og dermed økt forutsigbarhet.
Flertallet legger til grunn for
modellen at forslagene knyttet til godtgjøring gjennomføres,
og at modellen er en helhet når det gjelder viktige økonomiske
støtteordninger. Flertallet slutter seg
til forslaget og viser til at en slik modell vil kunne sikre både økt
reaksjonsevne og betydelig utholdenhet innenfor en og samme ramme.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er enig i hovedtrekkene i forslaget, men
mener tjenestemønsteret bør vurderes nærmere
bl.a. i lys av uttalelsene fra befalsorganisasjonene i høringene.
I beredskapsperioden på 12 måneder kan det trolig
være vanskelig både å få seg
meningsfylt arbeide og å komme i gang med studier. Ordningen
vil derved kunne bli en hemsko når det gjelder rekrutteringen.
Komiteen peker i denne
sammenheng på at utetjenestens varighet må kunne
tilpasses ut fra hvor krevende og belastende tjenesten er. Kortere
perioder enn 6 måneder kan være nødvendig
når forholdene tilsier det, men den bør også kunne økes
til f.eks. ett år når operasjonen og tjenesten
er relativ enkel.
Komiteen understreker ellers
at tjenestemønstret og kontraktsforholdene må etableres
i tide og vurderes og justeres løpende utifra behov og
erfaring.
Når det gjelder etableringen
av styrken vil komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre påpeke nødvendigheten
av at IRF- og RRF-styrken gis første prioritet slik at
Norge snarest kan oppfylle allerede inngåtte forpliktelser.
Dernest bygges "Forsvarets innsatsstyrke for internasjonale operasjoner"
gradvis opp slik det også er lagt opp til i meldingen.
Disse medlemmer understreker
at tempoet dette kan skje i vil avhenge av utviklingen i de årlige
budsjetter idet nye oppgaver bare kan finansieres ved at rammen økes eller
ved at andre oppgaver fases ut.
Komiteen er enig i
at vårt styrkebidrag til internasjonale operasjoner inndeles
i "innsatsstyrker" og "oppfølgingsstyrker" og at Hærens
innsatsstyrke igjen inndeles i "reaksjonsstyrker" og "forsterkningsstyrker".
Komiteen viser til at IRF-styrken
etter forutsetningene skal ha en reaksjonstid på 7 dager,
innsatsstyrken for øvrig 30 dager bortsett fra Hærens
forsterkningsstyrker hvor den skal være 90 dager. Oppfølgingsstyrkene
har normalt en reaksjonstid på 6 måneder eller
mer.
Når det gjelder hvilke komponenter
innsatsstyrken skal bestå av, mener komiteen at
det bør legges særlig vekt på følgende
kriterier:
– Områder
hvor Norge har særlig kompetanse.
– Avdelinger hvor det i fredstid
er en høy grad av profesjonalitet.
– Avdelinger hvor behovet for
ekstra investeringer i forbindelse med operasjoner ute er lite.
– Områder hvor det er
av særlig viktighet å høste erfaring
fra operasjoner ute og fra aktivt samarbeide med våre allierte.
– Behov/ønsker
fra internasjonale organisasjoner som NATO, FN, VEU/EU
etc.
Komiteen vil understreke at utgiftene
til deltakelse i internasjonale operasjoner er vanskelige å forutse,
og dermed også vanskelig å planlegge for. Komiteen viser
her til sine merknader i Budsjett-innst. S. nr. 7 (1999-2000):
«Komiteen er enig i at Norges engasjement i internasjonale
fredsoperasjoner er en integrert del av norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk.
Samtidig understreker komiteen nødvendigheten av at kostnaden
ved slike engasjement konsekvent finansieres som tillegg til den ordinære
forsvarsrammen, og minner om at Stortinget la dette til grunn under
behandlingen av gjeldende langtidsmelding (St.meld. nr. 22 (1997-1998)
i juni i fjor.»
Komiteen vil videre peke på at
Forsvarets deltakelse i internasjonale operasjoner også vil
kreve ekstra utstyr som i all hovedsak vil ha anvendelse i de enkelte operasjoner.
En må derfor vurdere om dette helt eller delvis bør
finansieres utenom forsvarsrammen.
Komiteen viser til brev fra forsvarsminister
Løwer av 31. januar 2000 som følger som vedlegg
til denne innstillingen og har i denne sammenheng merket seg at de
investeringer som må gjøres i forbindelse med
opprettelsen av Forsvarets innsatsstyrke hovedsakelig er knyttet
til Hærens bidrag og at disse vil ligge på omkring
496 mill. kroner for reaksjonsstyrken og 270 mill. kroner for oppfølgingsstyrken,
i alt 766 mill. kroner. For Sjøforsvaret dreier det seg
om 25 mill. kroner til investeringer og for Luftforsvaret 312 mill.
kroner, hvorav 110 mill. kroner til Luftforsvarets NASAMs enhet,
totalt 1 103 mill. kroner.
På grunn av disse betydelige
kostnadene og den meget anstrengte økonomiske situasjonen
i Forsvaret, karakterisert ved den såkalte "doble ubalansen",
finner komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre det
ikke forsvarlig å ta stilling til en konkret endelig struktur
for Forsvarets innsatsstyrke for internasjonale operasjoner nå.
Dette synes heller ikke hensiktsmessig, da behovene kan forandre
seg over tid, og ikke minst påvirkes av den pågående
planprosessen fram mot neste langtidsmelding og behandlingen av
denne.
Disse medlemmer mener at den
i meldingen foreslåtte struktur for innsatsstyrken kan
være en rettesnor for en gradvis utbygging.
Komiteen har ingen
merknader til meldingen når det gjelder innmelding i internasjonale
styrkeregistre.
Det kreves i dag frivillighet fra det personellet
som skal delta i internasjonale fredsoperasjoner. Prinsippet om
frivillighet gjelder også for mannskaper og befal som er
stadig tjenestegjørende i Forsvaret. Lov om tjenestegjøring
i internasjonale fredsoperasjoner åpner imidlertid for
at befal som etter 1. januar 1999 har påbegynt eller påbegynner
utdanning som leder frem til yrkestilsetting kan beordres uten på forhånd å ha inngått
kontrakt. Beordringsadgangen gjelder kun dersom tilfredsstillende
deltakelse ikke kan oppnås ved frivillig rekruttering.
Allerede tilsatt befal kan akseptere å bli underlagt lovens
unntaksvise beordringsadgang. Aksepten må skje ved positiv
skriftlig erklæring fra den enkelte.
Lov om tjenestegjøring i internasjonale
fredsoperasjoner la grunnlaget for et nytt, helhetlig kontraktsregime
for personell som ønsker å tjenestegjøre
i internasjonale fredsoperasjoner. Det opereres nå med
ett felles kontraktsregime for all tjenestegjøring i internasjonale fredsoperasjoner.
Kontrakten åpner samtidig for ulike samtykkealternativer
for Forsvarets personell som helhet, og den er bindende fra undertegningstidspunktet. Oppsigelse
kan imidlertid etter innkalling til tjeneste skje med tre måneders
frist, og fritak fra kontraktsforpliktelsene kan når som
helst innvilges dersom søkeren kan godtgjøre vektige
helsemessige, sosiale eller velferdsmessige grunner som tilsier
fritak.
Lov om tjenestegjøring i internasjonale
fredsoperasjoner trådte i kraft for mindre enn seks måneder
siden. Det er derfor for tidlig å trekke bestemte slutninger med
hensyn til om lovens hensikt er oppnådd og om loven har
virket som forutsatt. Regjeringen legger stor vekt på at
rettsgrunnlaget til enhver tid må sikre Forsvaret den nødvendige
handlefrihet, samtidig som personellet må sikres en rimelig
grad av forutsigbarhet. Evalueringen av dagens lovgrunnlag vil bli
foretatt fortløpende med dette siktemål for øye.
Etter 1982 har hovedtyngden av personell som
tjenestegjør i internasjonale fredsoperasjoner status som midlertidige
tjenestemenn. Unntaket er yrkesbefalet som mottar midlertidig beordring
til internasjonal tjeneste, men som fortsatt er å anse
som yrkesbefal underlagt yrkesbefalsloven.
Generelle avtaler om rettigheter og plikter
som gjelder for statstjenestemenn, vil også i fremtiden
bli lagt til grunn for personell som tjenestegjør i internasjonale operasjoner,
så langt det er forenlig med tjenestens natur. Det er imidlertid
etter Regjeringens syn behov for en nærmere avklaring av
rekkevidden av sentrale avtaler i forhold til denne spesielle tjenesten,
og Regjeringen vil vurdere å utrede et nytt overenskomstområde for
slik tjenestegjøring.
Både med hensyn til denne tjenestegjøringens
spesielle karakter og under henvising til uavklarte spørsmål knyttet
til rekkevidden av hovedtariffavtalen og avtaler for statens tjenestemenn
for øvrig, er det et bredt ønske om å overføre
forhandlingene til de sentrale tariffparter i staten. Dette vil
muliggjøre en helhetlig gjennomgang av alle forhold knyttet
til tjenestegjøringen. Regjeringen er på denne
bakgrunn i gang med en utredning av spørsmål knyttet
til forhandlingsordningen.
Rekrutteringen til deltakelse i internasjonale
fredsoperasjoner og på beredskapskontrakt vil
i stor grad være en funksjon av de incentiver som tilbys
personellet, både økonomisk og ikke-økonomisk,
samt den totale massen tilgjengelig kvalifisert personell.
Den totale økonomiske godtgjøringen
vil være et svært sentralt virkemiddel for å øke
rekrutteringen til stillinger i internasjonale fredsoperasjoner.
Også andre faktorer er imidlertid viktige for rekrutteringen.
For stadig tjenestegjørende befal, og til en viss grad
vernepliktig befal, kan tjenesteerfaring fra internasjonale fredsoperasjoner
i seg selv være en begrunnelse for å søke
denne tjenesten. Dessuten vil den karrieremessige verdi Forsvaret
og samfunnet som helhet tillegger tjenesteerfaring fra internasjonale
fredsoperasjoner, utvilsomt ha betydning for fremtidig rekruttering.
Det er Regjeringens syn at fem forutsetninger
med hensyn til incentivstrukturen må oppfylles dersom Forsvaret
skal sikres en tilstrekkelig kvalitet, kvantitet og forutsigbarhet
i søkningen til internasjonale militære operasjoner.
For det første må tjenesten være hensiktsmessig
lagt opp; for det andre må forsikringsordninger og lønns-
og arbeidsvilkår stå i forhold til arbeidsbelastning
og risiko; for det tredje må deltakelse i internasjonale
fredsoperasjoner gi betydelig karrieremessig verdi - både
i og utenfor Forsvaret; for det fjerde må potensielle søkere
bli godt informert om de muligheter deltakelse i internasjonale
fredsoperasjoner innebærer; og endelig må rutinene
for utdanning samt oppfølging etter endt tjeneste være
tilfredsstillende.
I meldingen beskrives på sidene 37-41
rekrutteringsproblemene Forsvaret står overfor og ulike
tiltak som etter Regjeringens syn vil lette rekrutteringen til beredskapskontrakter
og internasjonale militære operasjoner.
Fremstillingen omfatter følgende punkter:
– redusert
rekrutteringsgrunnlag
– godtgjøring knyttet
til det anbefalte konsept for rekruttering og styrkegenerering
– direkte økonomiske
incentiver
– indirekte økonomiske
incentiver
– ikke-økonomiske incentiver:
yrkesbefal
– ikke-økonomiske incentiver: øvrige
grupper
– utvelgelse, utdanning og oppfølging.
Det er svært viktig at informasjon
om tjeneste i internasjonale fredsoperasjoner når ut både
til samfunnet generelt og til potensielle søkere og deres
pårørende spesielt. Det må synliggjøres
både hvilke verdier personell som har deltatt i internasjonale
operasjoner står for og hvilken realkompetanse de har opparbeidet
seg under tjenesten. Regjeringen mener at personell som gjennomfører
tjeneste i internasjonale fredsoperasjoner opparbeider realkompetanse
som i større grad bør verdsettes i arbeidslivet.
Forsvarsdepartementet vil derfor ta initiativ til en holdningskampanje
som retter seg mot bedriftsledere og andre grupper som søker arbeidskraft.
Våre styrker i utlandet nyter gjennomgående
betydelig respekt både blant lokalbefolkningen i operasjonsområdet
og hos våre samarbeidspartnere. Dette må i større
grad synliggjøres gjennom en mer aktiv medieprofil og gjennom
målrettet informasjonsarbeid overfor norsk offentlighet.
Innad i Forsvaret vil det være et siktemål
ytterligere å tydeliggjøre tjenestegjøring
i internasjonale fredsoperasjoner som en naturlig og integrert
del av Forsvarets virksomhet. Overfor samfunnet for øvrig
bør det understrekes hvilke positive personlige egenskaper som
kan utvikles hos den enkelte deltager i internasjonale fredsoperasjoner,
samt at denne tjenesten gir et positivt bidrag til vern av fred,
frihet, menneskerettigheter og grunnleggende demokratiske verdier.
Erfaringene fra tidligere rekrutteringskampanjer
tilsier at man må ha en informasjons- og rekrutteringsstrategi
med målrettet informasjon rettet mot ulike grupper i og
utenfor Forsvaret. Det vil være behov for å utvikle
og vedlikeholde et permanent opplegg for målrettet informasjon
til ulike kategorier søkere. Det er spesielt viktig å nå frem
til de unge før de når vernepliktig alder. Bedre
tilrettelagt informasjon til blant andre skoleelever vil derfor
være nødvendig.
De nærmeste pårørende
er svært viktige i rekrutteringsarbeidet. Det er avgjørende
for søkere at det skapes trygghet og forståelse
i søkerens nærmeste krets. Det er også svært
viktig at man når ut med informasjon til de pårørende
under og etter tjenesten. På denne måten kan man
bidra til å balansere og utfylle den informasjon de pårørende
får gjennom andre kilder. Dette vil være svært
viktig når personell settes inn i en "ny" operasjon.
Kvalitative krav til personellet skal ikke reduseres. For å sikre
en tilstrekkelig kvalitet, kvantitet og forutsigbarhet i rekrutteringen
må de vilkårene som tilbys være konkurransedyktige
i forhold til samfunnets tilbud for øvrig.
Lønnsvilkårene for deltakelse
i internasjonale militære operasjoner må være
tilstrekkelig konkurransedyktige. Regjeringen går inn for
at skattefrihet for det aktuelle personells utenlandstillegg skal
bli en permanent ordning, og det arbeides med sikte på at
personell som tjenestegjør i militære operasjoner
i utlandet gis anledning til å akkumulere tjenestetid i
skatte-, avgifts- og tollsammenheng. Regjeringen er opptatt av å sikre tilfredsstillende
forsikrings- og erstatningsordninger for det berørte personell.
Det er derfor igangsatt et arbeid for å vurdere dagens
forsikrings- og erstatningsordninger.
For å fremme rekrutteringen ønsker
regjeringen å innføre en ordning der deltakelse
i internasjonale fredsoperasjoner kombineres med en periode på beredskapskontrakt.
For å minimalisere frafallet i kontraktsperioden vil en
stor del av godtgjøringen utbetales som sluttbonus under
forutsetning av at engasjementet sluttføres i samsvar med
kontraktsforpliktelsene. Regjeringen anbefaler at arbeidsmiljølovens § 65
A justeres for å ta høyde for det nye styrkegenereringskonseptet
for Hæren.
Regjeringen legger stor vekt på at
lovgrunnlaget til enhver tid må sikre Forsvaret den nødvendige
handlefrihet, samtidig som personellet må sikres en rimelig grad
av forutsigbarhet.
For store personellgrupper er det ønskelig
med erfaring fra tjeneste i internasjonale fredsoperasjoner i en rekke
stillinger i Norge og i internasjonal sammenheng. Forsvarsdepartementet
vil særskilt utrede i hvilke stillinger tjenesteerfaring
fra internasjonale fredsoperasjoner er ønskelig eller må forutsettes.
En helhetlig strategi for informasjon og rekruttering mot
ulike målgrupper i og utenfor Forsvaret skal utarbeides.
Departementet vil ta initiativ til en felles holdningskampanje i
regi av myndighetene og arbeidslivets organisasjoner for å fokusere
på de egenskaper og erfaringer og den kompetanse personell
med tjenesteerfaring fra internasjonale fredsoperasjoner tar med
seg inn i arbeidslivet i Norge.
Komiteen understreker at tilstrekkelig
kvalitet, kvantitet og forutsigbarhet i personelltilgangen er en absolutt
forutsetning for at Forsvaret skal kunne bidra effektivt internasjonalt.
Komiteen peker på at
deltakelse i internasjonale operasjoner nå er en integrert
del av Forsvarets løpende oppgaver og at Norge har påtatt
seg bestemte forpliktelser i så måte.
Det kan etter komiteens mening
reises spørsmålstegn ved rimeligheten i at folk
som er yrkesmessig ansatt i Forsvaret skal kunne vegre seg mot å utføre oppdrag
som er en integrert del av Forsvarets løpende oppgaver
og som Norge gjennom internasjonale avtaler har forpliktet seg til å utføre.
Komiteen mener at en beordringsordning
for befal, bl.a. bygd på erfaringer fra Danmark, bør
vurderes innført og forelegges Stortinget som egen sak
så snart som mulig.
Komiteen viser i denne sammenheng
til at Krigsskoleutdannede Offiserers Landsforbund (KOL) og Norsk
Reserveoffiserers Forbund (NROF) i høringer i komiteen
gikk inn for dette. Problemstillingen ble også reist av
Norges Offisersforbund og Befalets Fellesorganisasjon i høringene. Komiteen vil
i denne sammenheng peke på at deltakelse i internasjonale
operasjoner likevel kan søkes basert på frivillighet,
men at det bør være generell adgang til beordring
av yrkesmessig ansatte i Forsvaret.
Komiteen vil i denne sammenheng
peke på at det vil ta altfor lang tid før bestemmelsene
om beordring i den nåværende fredstjenesteloven
får praktisk effekt. Komiteen er enig i
at deltakelse i internasjonale operasjoner bør få betydelig
karrieremessig verdi også for vernepliktige, befal og mannskaper,
i mobiliseringsforsvaret. Komiteen støtter
ellers meldingens forslag til rekrutteringsincentiver herunder muligheter for
akkumulering av utetjenestetid i skatte- og avgiftsøyemed
og skattefritak for utenlandstillegget. Mer krevende tjeneste betinger
kortere tid ute enn lettere tjeneste. Det bør unngås
at de med den hardeste tjenesten derved "straffes" over skatteseddelen.
Komiteen viser til de særlige
forhold som gjør seg gjeldende for personell i internasjonale
fredsoperasjoner, jf. avsnitt 5.3.1 i meldingen. Uavhengig av hvordan
staten velger å organisere sitt arbeidsgiveransvar, er
det av stor betydning at staten som arbeidsgiver benytter seg av
den kompetanse som finnes i Forsvaret når det gjelder å vurdere
de forhold som gjør seg gjeldende også i lys av
at det kan bli aktuelt med opprettelse av et nytt overenskomstområde.
Komiteen understreker at tilstrekkelig
rekruttering forutsetter at den godtgjøring Forsvaret tilbyr
står i forhold til de belastninger en slik tjeneste innebærer, samt
at den er konkurransedyktig i forhold til tjeneste hjemme og i samfunnet
for øvrig. Komiteen finner det viktig å understreke
at personell som tjenestegjør i internasjonale operasjoner
har krav på tilfredsstillende forsikrings- og erstatningsordninger. Komiteen har merket
seg at det allerede er igangsatt arbeid for å vurdere disse
(jf. meldingens kap. 5.4.4), og vil i den forbindelse påpeke
at det er viktig at man har ordninger som ivaretar nødvendig
sikkerhet for personell og oppfølging av familie/pårørende. Komiteen viser
her til høring med befalsorganisasjonene, hvor komiteen bl.a.
ble gjort kjent med at mange som reiser ut i internasjonal tjeneste
har private livs-, ulykkes- eller gjeldsforsikringer, men at noen
av disse private forsikringene faller bort dersom en blir skadet
eller drept under tjenestegjøring i internasjonale operasjoner. Komiteen vil
påpeke at det i dag ikke er noe som dekker dette bortfall
av private forsikringer. Det er naturlig at Forsvaret etter nærmere
regler tar ansvar for dette.
Komiteen vil understreke nødvendigheten
av en god sanitetstjeneste i forbindelse med internasjonale militære
operasjoner, hva enten den tilveiebringes nasjonalt eller som et
ledd i en internasjonal arbeidsdeling.
Komiteen vil videre understreke
betydningen av at det etableres et tilstrekkelig apparat for ettervern
og oppfølging for personell som blir såret/skadet
i internasjonal tjeneste. Komiteen vil i denne sammenhengen
påpeke viktigheten av et godt samarbeid mellom Forsvaret
og det sivile helsevesen, slik at man effektivt kan følge
opp eventuelle psykiske eller fysiske skader tjenesten ute har påført
den enkelte.
Komiteen peker på at
soldater som gjennomfører 12 måneders førstegangstjeneste
utgjør rekrutteringsgrunnlaget for personell til internasjonale
operasjoner utover dem som har fast ansettelse i Forsvaret, og at
det således er en direkte sammenheng mellom antallet som utfører
slik tjeneste og vår evne til å delta internasjonalt.
Komiteen vil generelt understreke
at det er viktig med forutsigbarhet når det gjelder de økonomiske
vilkårene for personellet.
Komiteen vil også peke
på at de som gjør en innsats i internasjonale
fredsoperasjoner, ofte med risiko for liv og helse og stor belastning
for familien, bør hedres på en verdig måte
gjennom arrangement, hederstegn m.v.
Komiteen minner her om at det
allerede er vedtatt å innstifte en veterandag, ref. Innst.
S. nr. 264 (1995-1996), jf. Dokument nr. 8:1 (1995-1996).
De investeringer som må gjøres
i forbindelse med opprettelsen av Forsvarets innsatsstyrke er i
hovedsak knyttet til opprettelsen av Hærens bidrag. Disse
vil ligge på omkring 115 mill. kroner for reaksjonsstyrken og
270 mill. kroner for forsterkningsstyrken. En del av disse investeringene
vil måtte foretas før reaksjonsstyrken vil kunne
være operativ. Regjeringen anbefaler derfor at disse anskaffelsene
foretas i 2001, senest i 2002. De øvrige investeringer
vil kunne foretas over et noe lengre tidsrom.
Utover Hærens bidrag må det
investeres i klimaanlegg til våre minesveipere, noe som
innebærer ekstra utgifter på omkring 15 mill.
kroner, samt i utrustning for Marinejegerkommandoen (MJK) på omkring
10 mill. kroner. Det legges opp til at denne investeringen foretas
så snart det er praktisk mulig, senest i 2001. I tillegg
kommer utgifter forbundet med Luftforsvarets NASAMS-avdeling som
vil kunne påløpe i sammenheng med forsterkninger
av Luftforsvarets avdelinger. Disse utgiftene vil måtte
påløpe over et lengre tidsrom.
De totale driftsutgifter er umulig å forutsi
i og med at de er avhengige av omfanget av og karakteren til de
til enhver tid aktuelle engasjementer. Utgifter forbundet med FN-operasjoner
er i utgangspunktet noe lavere enn de som er forbundet med NATO-operasjoner,
i hovedsak som en følge av at FN refunderer deler av deltagernasjonenes
utgifter.
Dersom innsatsstyrken opprettes som anbefalt, anslås
de totale årlige kostnader for å sikre det nødvendige
kontraktsgrunnlag å være som følger ut
fra gjeldende satser.
Det bør påpekes at dette er
grove overslag. De skisserte utgifter vil innebærer en økning
på i overkant av 100 mill. kroner pr. år i forhold
til de faktiske utgifter på 1998-budsjettet. Da var imidlertid
ikke Telemark bataljon fullt oppsatt.
Utgiftene til beredskapsgodtgjøring
for felleselementene er ikke endelig avklart, men vil ved normal beredskap
vanligvis ligge på mellom 30 000 og 40 000 kroner pr. person
pr. år.
De økte utgiftene som følger
av etableringen av den anbefalte Forsvarets innsatsstyrke betyr
at det for perioden 2001-2006 vil måtte foretas relativt
betydelige omdisponeringer innenfor den totale planramme som er
presentert i St.meld. nr. 23 (1998-1999). På grunn av presset
på driftssiden antas en slik omdisponering fortrinnsvis å måtte
foretas fra investeringssiden. Omdisponeringen innebærer
en vridning av planlagt ressursforbruk i forhold til tidligere planer,
men er ikke i seg selv så omfattende at hovedkursen for
Forsvarets fremtidige utvikling endres.
I Innst. S. nr. 245 (1997-1998) ga Stortinget
sin tilslutning til prinsippet om at deltakelse i internasjonale militære
operasjoner skal tilleggsbevilges utenfor den ordinære
forsvarsrammen. Grunnlaget for at Regjeringen anbefalte dette prinsippet
er at disse utgiftene er vanskelige å forutse, og dermed
også vanskelige å planlegge for. Prinsippet innebærer
at utgifter som er knyttet til å opprettholde en struktur
for deltakelse i internasjonale militære operasjoner dekkes
innenfor forsvarsrammen, mens utgifter knyttet til spesifikke forberedelser
for og driften av de konkrete operasjonene dekkes utenfor rammen.
Dette tilsier at følgende utgifter
dekkes innenfor rammen: de initielle materiellinvesteringer for å opprette
innsatsstyrken, godtgjøringsutgiftene knyttet til opprettholdelsen
av innsatsstyrken samt øvrig drift hjemme.
Følgende utgifter dekkes utenfor forsvarsrammen som
operasjonsrelaterte merutgifter: innsettingsutgifter (inklusive
merutgifter "hjemme"), lønnsutgifter under operasjoner, øvrig
drift og vedlikehold under operasjoner, gjeninvesteringer som må foretas
i løpet av en konkret operasjon som følge av den
slitasje og de tap denne operasjonen medfører, samt utgifter
i forbindelse med avvikling av operasjonen.
De initielle materiellinvesteringer forbundet
med å opprette den anbefalte innsatsstyrken beløper
seg til anslagsvis i overkant av 500 mill. kroner, hvorav omkring
140 mill. kroner planlegges gjennomført i 2001, senest
i 2002. Årlige driftsutgifter for å sikre kontraktsgrunnlaget
for hovedkomponentene i styrken vil ligge på i underkant
av 150 mill. kroner, men kan bli noe høyere.
Regjeringen legger opp til at utgiftene forbundet
med å etablere Forsvarets nye beredskapsstruktur for internasjonale
militære operasjoner dekkes innenfor forsvarsrammen. Utenfor
rammen kommer utgiftene forbundet med igangsettelse, opprettholdelse
og avslutning av konkrete operasjoner.
Komiteen peker på at
det er en betydelig forskjell på kostnadsoverslaget for
investeringsbehovet i meldingen, 520 mill. kroner, og i departementets
svar på komiteens tilleggsspørsmål datert
31. januar 2000 og i brev til Stortingets presidentskap av 25. februar
2000 som følger som vedlegg til denne innstillingen. Her oppgis
følgende investeringsbehov:
Hærens beredskapsstyrke
.......... | 766 | mill. kroner |
Sjøforsvarets
beredskapsstyrke | 25 | mill. kroner |
Luftforsvarets
beredskapsstyrke | 312 | mill. kroner |
I alt ............................................. | 1 103 | mill. kroner |
Det er også en betydelig differanse
i overslagene over årlige driftsutgifter.
Komiteen finner denne differansen
som er blitt avdekket gjennom komiteens arbeide oppsiktsvekkende
stor. De uavklarte kostnadsmessige konsekvensene i meldingen burde
vært langt bedre gjennomarbeidet enn i dette tilfellet. Komiteen viser
til at det i meldingen foreslås at utgiftene i forbindelse
med etableringen av Forsvarets innsatsstyrke dekkes ved omdisponering
fra investeringssiden.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til sine merknader under punkt 4.5
over, og understreker nødvendigheten av at IRF- og RRF-styrken
snarest gjøres fullt ut operativ og at innsatsstyrken utover
dette bygges gradvis opp. Behov og økonomi må her
tillegges avgjørende vekt.
Disse medlemmer peker her på den
"doble ubalansen" i Forsvarets økonomi, dvs. ubalansen
mellom mål/ressurstilgang og drift/investering,
og at det å opprettholde investeringsevnen nå er
et hovedproblem for Forsvaret. Greier man ikke det, vil Forsvarets
operative evne, som allerede lider pga. manglende investeringer, forvitre
i akselererende tempo. Disse medlemmer finner derfor
den foreslåtte finansieringsmåten uforsvarlig. Nye
oppgaver må finansieres med friske midler eller ved at
andre oppgaver fases ut, ellers forverrer man bare ubalansen, med
derav følgende konsekvenser. Det er utvilsomt fortsatt
et betydelig rasjonaliseringspotensiale i Forsvaret. All erfaring
tilsier imidlertid at man venter med å innkassere gevinsten
av dette til den foreligger. I overskuelig framtid vil denne, for øvrig,
gå med til å rette opp den eksisterende ubalanse.
Komiteen peker på at
erfaringen også tilsier at Stortinget på en langt
bedre måte må holdes orientert om krigsstrukturens
operative status, herunder de avdelinger som er øremerket
for internasjonal innsats. Komiteen mener at dette
heretter bør skje på en systematisk måte
i forbindelse med de årlige budsjettene. Dette også som
grunnlag for utbyggingen av Forsvarets innsatsstyrke for internasjonale
operasjoner.
På denne bakgrunn fremmer komiteen følgende forslag:
«I forbindelse med de årlige
budsjettene forelegges Stortingets forsvarskomité en oversikt
over krigsstrukturens operative status, herunder også den
operative status til Forsvarets innsatsstyrke for internasjonale operasjoner
og eventuelle forslag til endringer i denne styrkens sammensetning.»
Dagens sikkerhetspolitiske situasjon gjør
det mulig å kombinere målsettingene ved å etablere
ett sett av styrker til bruk i utlandet som også inngår
som et sentralt element i det nasjonale forsvar. På denne
måten forsterkes begge hovedpilarer i Forsvarets virksomhet,
og også det bidrag som forventes av oss av våre
NATO-allierte. På denne bakgrunnen anbefaler Regjeringen
i meldingen opprettelsen av "Forsvarets innsatsstyrke for internasjonale
operasjoner" (for styrkens sammensetning). Denne skal inngå som
en integrert del av det nasjonalt balanserte forsvar, basert blant
annet på allmenn verneplikt og mobilisering, og samtidig
gjøre Forsvaret i stand til å reagere raskere,
mer fleksibelt og med økt utholdenhet når internasjonale
kriser oppstår.
Den tilnærmingen til oppgaven internasjonale
militære operasjoner som meldingen er et uttrykk for, har sitt
opphav i to grunnleggende erkjennelser: For det første
at deltakelse i internasjonale militære operasjoner er
et av de mest effektive utenriks- og sikkerhetspolitiske virkemidler
Norge rår over og derfor bør prioriteres; for
det andre at en slik satsning bare kan gjennomføres integrert
i og med basis i et robust nasjonalt forsvar.
Fokus for meldingen har ligget på den
struktur vi tar sikte på å opprette på beredskapssiden,
hvilket noe forenklet vil si de styrker vi kan reagere med på mindre enn
90 dager. De forbedringene det tas sikte på å oppnå i
denne sammenheng, er av både kvantitativ og kvalitativ
art. Regjeringen anbefaler en kvantitativ økning i størrelsen
på den styrken vi ønsker å ha på beredskap, hvilket
også vil innebære en økning i det vi
kan melde inn til internasjonale styrkeregistre, da spesielt NATOs reaksjonsstyrker.
I tillegg skisseres tiltak som vil føre til en kvalitativ
forbedring av vår beredskap. Dette innebærer at
de styrker som inngår i vår beredskapsstruktur,
faktisk er fullt operative og kan settes inn i alle typer operasjoner
i løpet av de nærmere angitte tidsrammer, hvilket
bare i noen grad er tilfellet i dag.
Regjeringen anbefaler at Forsvarets innsatsstyrke
for internasjonale operasjoner baseres på enheter som settes
opp i "hjemmestrukturen". Sammensetningen av innsatsstyrken er foretatt
ut fra en helhetsvurdering av de ulike internasjonale organisasjonenes
behov, herunder kjente mangler i de ulike styrkeregistre, sammenholdt
med de muligheter Norge har for å sette opp denne type
styrker innenfor realistiske økonomiske rammer.
Med hensyn til Luftforsvaret og Sjøforsvaret
legges det i noen grad opp til en økning i størrelsen
på de av våre styrker som også har eller
vil få internasjonale oppgaver. Forandringene her vil imidlertid
først og fremst ligge på det kvalitative plan,
hvilket vil si at den reelle beredskapen vil forbedres betydelig.
De største forandringene som anbefales,
omhandler således hærstyrker som også har
eller vil få internasjonale oppgaver. Dagens hæravdeling
for internasjonal innsats, Telemark bataljon, er av høy
kvalitet innenfor sine rammer, men lider av flere strukturelle svakheter og
er heller ikke robust nok til eller av et omfang som gjør
at den kan brukes i alle typer operasjoner, hvilket er Regjeringens
målsetting.
Regjeringen anbefaler derfor at det opprettes
en todelt innsatsstyrke for Hærens vedkommende, bestående
av en reaksjonsstyrke - som skal være klar til utsending
innen maksimalt 30 dager fra politisk beslutning - og en forsterkningsstyrke
som skal være klar innen 90 dager. Reaksjonsstyrken vil
være pansret for å kunne mestre de fleste situasjoner,
både innenfor og utenfor NATOs hovedansvarsområde.
Forsterkningsstyrken vil inneholde mer robuste elementer som blant annet
stridsvogns- og artilleriavdelingen og vil kunne brukes i tunge
fredsopprettende operasjoner, både alene og sammen med
reaksjonsstyrken. Reaksjonsstyrken vil kunne være operativ
fra sommeren 2001, eventuelt noe senere. Den komplette "Forsvarets
innsatsstyrke for internasjonale operasjoner" vil være
operativ senest innen sommeren 2005.
Det er Regjeringens syn at Norge, i tillegg
til ovennevnte beredskap, også bør være
i stand til å opprettholde et relativt høyt løpende
uteengasjement. For å mestre denne kombinasjonen anbefales
det at det innføres et regime der personell tegner kontrakt
som både omfatter hjemmebasert beredskap og uteengasjement. Dermed
sikres både "flerbruk" av personellet og forutsigbarhet
for Forsvarets planlegging.
De anbefalte tiltak vil ha ressursmessige konsekvenser,
da spesielt med hensyn til å ha personell på beredskapskontrakt,
samt kostnader knyttet til nyinvesteringer i materiell. Det er imidlertid
Regjeringens overbevisning at den skisserte satsning utgjør
en hensiktsmessig bruk av ressurser. Den anbefalte innsatsstyrken
består av kapasiteter vi må ha som en følge både
av våre allianseforpliktelser og av mer allmenne sikkerhets-
og utenrikspolitiske hensyn. De ovenstående anbefalinger
muliggjør etableringen av disse kapabilitetene uten i uakseptabel
grad å binde opp forsvarsstrukturen for øvrig,
hvilket er viktig i og med de tilpasningsprosesser Forsvaret vil
stå overfor i årene fremover. Samtidig vil den
anbefalte Forsvarets innsatsstyrke bestå av avdelinger
av høy kvalitet som også vil inngå som
svært sentrale elementer i det nasjonale forsvar - synergieffekten
vil dermed bli betydelig.
Komiteen viser til sine merknader
under de enkelte kapitler. Komiteen er enig i at
det opprettes en Forsvarets innsatsstyrke for internasjonale militære operasjoner.
Den etablerte FN-styrken avvikles og det opereres heretter med bare én
styrke. Departementet bes vurdere en beordringsordning for befal
basert på erfaringene med den danske modellen, og legge
saken fram for Stortinget som egen sak så snart som mulig. Deltakelse
i internasjonale operasjoner vil kreve ekstra utstyr som i all hovedsak
vil ha anvendelse i de enkelte operasjoner. En må derfor
vurdere nærmere om dette helt eller delvis bør
finansieres utenom forsvarsrammen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, er
enig i at meldingens forslag til rekrutteringsmodell og incentiver
legges til grunn.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre understreker nødvendigheten av at
Norge snarest setter seg i stand til å oppfylle allerede inngåtte
forpliktelser overfor NATO og VEU og at innsatsstyrken deretter
bygges ut gradvis utifra behov, økonomi og resultatet av
behandlingen av kommende langtidsmelding.
Disse medlemmer vil videre understreke
at kostnadene ved opprettelse og drift av styrken finansieres ved
en økning av rammen eller ved utfasing av andre oppgaver
for ikke å forverre ubalansen i Forsvarets økonomi. Disse
medlemmer har for øvrig merket seg at det i departementets
svar til komiteen fortsatt ligger økonomiske usikkerheter.
Komiteen viser til meldingen og til det som står foran, og rår Stortinget til å gjøre slikt
vedtak:
I
I forbindelse med de årlige budsjettene forelegges Stortingets forsvarskomité en oversikt over krigsstrukturens operative status, herunder også den operative status til Forsvarets innsatsstyrke for internasjonale operasjoner og eventuelle forslag til endringer i denne styrkens sammensetning.
II
St.meld. nr. 38 (1998-1999) - om tilpasning av Forsvaret til deltagelse i internasjonale operasjoner - vedlegges protokollen.
Hærens bidrag (omkring
2 100 personell)
Reaksjonsstyrker (omkring
1 400 personell):
1 bataljonsstridsgruppe inneholdende
– bataljonsstab,
stabs- og støttekompanier
– 2 mekaniserte geværkompanier
– 1 stormpansereskadron
– 1 artilleri samvirketropp
– 1 ingeniørtropp
Nasjonal kontingentsjef med stab og feltsikkerhetslag
Forsterket nasjonalt støtteelement
Forsterkningsstyrker (omkring
700 personell):
1 stridsvognseskadron med nødvendig
logistikk
1 pansret oppklaringseskadron
1 forsterket ingeniørelement
1 artilleribatteri
1 militærpolititropp
1 transportkontrollenhet
Sjøforsvarets bidrag
(omkring 440 personell)
1 MBT-skvadron (4 MTBer med støttefartøy,
omkring 150 personell)
1 fregatt (omkring 130 personell)
1 minerydder (omkring 40 personell)
1 kommando-/støttefartøy
(omkring 75 personell)
1 ubåt (omkring 20 personell)
1 minedykkertropp (omkring 25 personell)
Luftforsvarets bidrag (opp
til 1 000 personell)
1 jagerflyskvadron (12 F-16, opp til 420 personell)
1 maritimt patruljefly (P-3, opp til 40 personell)
2 transportfly (C-130, opp til 115 personell)
1 helikopteravdeling (4 Bell 412 SP, opp til
75 personell)
1 luftvernavdeling (NASAMS, omkring 350 personell)
Felleselementer
Spesialstyrker (elementer fra Marinejeger-
kommandoen og
Hærens jegerkommando)
Etterretningselementer
Sanitetselementer
(Antallet personell i felleselementene er foreløpig ikke
endelig klarlagt, men det er snakk om relativt små avdelinger
av meget høy kvalitet)
St meld nr 38 om "Tilpasning av Forsvaret til deltakelse i internasjonale operasjoner" har skapt en viss debatt. Dette er selvfølgelig positivt. Imidlertid har det i debatten også fremkommet enkelte misforståelser hva angår det faktiske innhold i meldingen. Særlig gjelder dette meldingens ambisjonsnivå mht personellbehov og, nært tilknyttet, kostnadsnivå i forhold til andre prioriterte oppgaver. Nedenstående er satt opp for å bidra til at debatten fremover primært kan fokusere på eventuell genuin politisk uenighet på grunnlag av ens forståelse av hva regjeringen faktisk foreslår.
Når det gjelder personellbehov, har jeg merket meg uttalelser - også fra fagmilitært hold - som åpenbart må bero på misforståelser eller mangelfull lesning av selve meldingen. Dels tar enkelte av disse uttalelser utgangspunkt i at det skulle være regjeringens målsetting å kunne operere med hele den nye innsatsstyrken på ca. 3 500 personell ute til enhver tid, eller i mer begrensede perioder. Dette er selvfølgelig ikke tilfelle. Utplassering av hele styrken vil foreligge kun som en teoretisk mulighet og med svært kort varighet. I tråd med de klare signaler regjeringen fikk fra Stortinget ifm avviklingen av vårt UNIFIL-engasjement, er målsettingen derimot å kune holde et nivå på vårt løpende uteengasjement nær det som har vært gjennomsnittet på 90-tallet (ca. 1 500 personell, fra alle grener). Dessuten er målsettingen å kunne holde et slikt engasjement og samtidig bibeholde en viss beredskap og reaksjonsevne hvis nye krisesituasjoner skulle oppstå. En eventuell faktisk reaksjon på en slik ny situasjon vil måtte få konsekvenser for det løpende engasjement. Dette slås fast i meldingen. En "pool" på 3 500 er nødvendig for å sikre fleksibilitet og mulighet for bedre tilpasset reaksjon - et annet av meldingens mål.
Dels har jeg registrert uttalelser som tar utgangspunkt i "tommelfingerregelen" 3:1, dvs at det kreves tre enheter for å holde én enhet ute. Dette kan være riktig hvis vi snakker om stående ("profesjonelle") enheter, men er ikke korrekt med den styrkegenereringsmodellen for Hæren som er foreslått i St meld nr 38. Denne modellen er som kjent basert på én enhet under opplæring (førstegangstjeneste), én enhet ute og én enhet på kontrakt hjemme - altså ingen stående enheter hjemme for å holde en enhet ute. Som det fremgår av meldingen er denne modellen i første omgang foreslått for Hærens hovedbidrag til den nye innsatsstyrken, bataljonsstridsgruppen (reaksjonsstyrken). Når det gjelder forsterkningsenheten i Hærens bidrag, presiserer meldingen at bare halvparten av denne (ca. 350 personell) vil kunne genereres årlig, og den vil ikke kunne kalles ut i mer enn seks måneder av gangen.
Alt i alt tilsier ovenstående et behov for totalt og fra alle grener ca. 4 900 personell (kontraktsfestede menige, vervede og befal) til enhver tid ute eller hjemme i den nye innsatsstyrken, dvs ca. 3 500 pluss ca. 1 400 for å ha én bataljonsstridsgruppe i beredskap når én er deployert. For Hærens vedkommende er det tale om å få satt opp totalt ca. 1 400 personell til medio 2001, ca. 2 800 til medio 2002 og ca. 3 500 senest i 2005 og løpende deretter - alt ifølge stortingsmeldingens timeplan. Det fremtidige antall kontraktsfestede befal, innslaget av vervede og, spesielt, den foreslåtte nye incentivstrukturen vil være faktorer som avgjør om dette ambisjonsnivået er realistisk. Regjeringen er av den oppfatning at nivået er realistisk, også i forhold til de lands ambisjoner og ressursgrunnlag som det er rimelig å sammenligne seg med.
Dette bringer meg over på det kostnadsnivå meldingen foreskriver. Her vil jeg først minne om meldingens forslag om at alle operasjonsrelaterte merutgifter (hjemme og ute) skal tilleggsfinansieres. Dette gjelder hovedutgiftene forbundet med den nye innsatsstyrken, også bl.a. ned- eller avskrivning av materiell, tillegg og godtgjørelser til personell ute og merutgifter hjemme som følger av konkrete operasjoner.
Når det gjelder utgifter som foreslås dekket innenfor den ordinære budsjettrammen, er det svært vanskelig å identifisere mange rene såkalte delta-kostnader. Dette skyldes at innsatsstyrken forutsettes å inngå som et tungt element også i vår ordinære krigsstruktur. På denne måten blir det trolig bare kontraktsutgifter, samt enkelte materiell-komponenter som utelukkende er anvendelige ute (eksempelvis klima-anlegg til fartøyer), som kan sies å være rene delta-kostnader. De fleste andre utgifter er relatert også til de øvrige oppgaveaspekter som er trukket opp i foreliggende langtidsmelding. Sistnevnte legger som kjent betydelig vekt på å identifisere synergieffekter og på å optimalisere effekten av materiell-investeringer i forhold til flest mulig av Forsvarets oppgaver. Den foreslåtte innsatsstyrken vil således bidra til vesentlig styrking også av hjemmeforsvaret. Hvor vesentlig styrkingen blir, vil bl.a. avhenge av i hvilken grad vi makter å integrere styrkeproduksjon til og oppsetting av innsatsstyrken i Forsvarets øvrige virksomhet, dvs unngå fordyrende særarrangementer. - For øvrig skisserer St meld nr 38 enkelte muligheter for driftsinnsparinger og rasjonalisering. Bl.a. gjelder dette støtteapparatet hjemme (eksempelvis antallet administrativt foresatte avdelinger) og de forenklede rammene for styrkegenerering som innebærer at innslaget av ad hoc-rekruttering og -oppsetting reduseres eller fjernes. Endelig bør tilføyes at en stor del av den vesentlig forbedrede incentivstrukturen foreslås finansiert utenfor forsvarsbudsjettets rammer, i form av betydelige skatte- og avgiftslettelser.
La meg avslutningsvis for ordens skyld også minne om at St meld nr 38 bygger på det grunnleggende forhold at norsk deltagelse i internasjonal krisehåndtering har en betydelig "inntektsside". Erkjennelsen er at en krone investert for dette formål kan gi mer sikkerhets, forsvarspolitisk og militær effekt enn investeringer for mange andre formål. Ved siden av den åpenbare sikkerhetspolitiske effekt, snakker vi om trenings- og øvingsutbytte (på nytt/avansert materiell, i hele forband og i samvirke med nære allierte) som vi under andre omstendigheter trolig måtte ha greid oss uten. Det totale regnskapet av vår utenlandssatsing blir alt i alt svært sammensatt og, tror regjeringen, positivt i sum.
Forslagene i St meld nr 38 er utarbeidet gjennom et nært og løpende samarbeid mellom Forsvarsdepartementet og Forsvarets overkommando. FO har bl.a. bidratt med de fleste forslag til sammensetning av den nye innsatsstyrken. Samtidig berører meldingen svært mange mennesker og de fleste fagmiljøer i Forsvaret. Noen av disse vil kunne hevde at meldingen ikke går tilstrekkelig radikalt til verks, andre vil kunne falle for fristelsen til å "krisemaksimere" ved å overdrive bl.a. de økonomiske konsekvenser. Jeg har på denne bakgrunn brukt en del plass for å redegjøre for forhold som det er vesentlig at Forsvarskomiteéns medlemmer er fullt ut kjent med i sitt videre arbeid.
Gjeldende ordning i Danmark vedrørende
adgangen til å beordre militært personell m.v.
til deltakelse i internasjonale operasjoner bygger på vedtakelsen
av lov om forsvarets formål, oppgaver og organisation samt
lov om endringer i lov om forsvarets personel. Disse trådte
i kraft 1. januar 1994.
For å forstå ordningen som
ble innført 1. januar 1994, er det nødvendig å gi
en kort redegjørelse for den ordning som gjaldt dette tidspunkt:
Personell til deltakelse i fredsbevarende oppgaver for FN eller
mandat fra FN (før 1994 ble danske enheter ikke utsendt
i fredsopprettende operasjoner, og det var derfor ikke fastlagt
særlige regler for deltakelse i slike operasjoner) ble
utsendt etter følgende prinsipper:
– En betydelig
del av personellet ble utsendt som frivillige med inngått
kontrakt om tjenestegjøring i den aktuelle operasjon. Blant
annet for alt vernepliktig personell ble det praktisert en frivillighetsordning.
– Fast ansatt militært
personell i de danske væpnede styrker kunne beordres til
slik internasjonal tjeneste, på lik linje med beordring
til all annen tjeneste. For deltakelse i visse internasjonale operasjoner
var det imidlertid adgang for personellet til, uten nærmere
begrunnelse, å melde fra om at man ikke ønsket å delta.
En slik framelding medførte ikke at man senere ikke på ny
kunne motta en tilsvarende beordring.
– Utsendelse av sivilt ansatt
personell i det danske forsvaret forutsatte at dette skjedde i forståelse med
vedkommende (altså bygget på frivillighet).
Etter det nye lovgrunnlaget som trådte
i kraft 1. januar 1994, ble følgende prinsipper innført
m.h.t. beordringsadgang for deltakelse i internasjonale fredsoperasjoner:
– Alt ansatt
militært personell samt utvalgte grupper sivilt ansatt
personell i det danske forsvaret ble underlagt plikt til å gjøre
tjeneste i utlandet etter de alminnelige gjeldende beordringsprinsipper.
Plikten gjaldt deltakelse i alle typer internasjonale operasjoner,
herunder fredsopprettende operasjoner. Den tidligere adgang til å reservere
seg (frameldingsadgang) falt bort. Personell som var ansatt før 1.
januar 1994 ble imidlertid gitt mulighet til en gang for alle å meddele
at de ikke ønsket å delta i fredsopprettende operasjoner
Fristen for slik framelding ble satt til 1. februar 1994. I motsetning
til den norske en-gang-for-alle-erklæringen, hvor norske
yrkesoffiserer tilsatt før fredstjenestelovens ikrafttredelse
aktivt må undertegne en erklæring dersom de ønsker å bli
underlagt den unntaksvise beordringsadgang, innførte man
i Danmark altså den omvendte ordning; at personell som
ikke ønsket å være underlagt en beordringsplikt,
måtte foreta den aktive handling og melde fra innenfor
en gitt frist. En ytterligere forskjell fra den norske ordning var
altså at frameldingen ikke berørte personellets
plikt til eventuell utsendelse til "observatørtjeneste
samt til tjeneste i fredsbevarende, konfliktforebyggende og humanitære
operationer" (sitert fra den danske Forsvarskommandoens informasjonsbrev
til den enkelte om frameldingsadgangen). Den som meldte fra ville
ikke risikere avskjed eller oppsigelse, men det ble gjort klart
for personellet at en framelding vil begrense den enkeltes anvendelighet
i fremtiden, idet en eventuell framelding vil inngå i den
samlede vurdering av den enkelte i forbindelse med beordring til
annen tjeneste, overgang til annen ansettelsesform, opptak til grunn-
og videreutdannelse, utnevnelse til høyere grad og foranstaltninger
som følge av eventuelle persontilpasninger i forsvaret.
Etter mine opplysninger var det en svært liten prosentandel (rundt
3%) av det aktuelle personellet som meldte fra at de ikke ønsket å bli
underlagt en mulighet for å kunne bli beordret til å tjenestegjøre
i fredsopprettende operasjoner.
– Vernepliktig personell under
førstegangstjeneste vil fremdeles ikke kunne beordres til
deltakelse i fredsopprettende operasjoner. Tjeneste ved utsendelse
av styrker til fredsbevarende operasjoner vil dessuten bli søkt
tilrettelagt slik at vernepliktige under førstegangstjeneste
ikke anvendes.
Lov om forsvarets personel § 11 første
ledd lød slik før lovendringen som trådte
i kraft 1. januar 1994: «Personellet har efter
forsvarsministerens nærmere bestemmelse pligt til at forrette
tjeneste uden for landets grænser.» Ved lovendringen
ble plikten til å delta i internasjonale operasjoner tydeliggjort,
ved at bestemmelsen fikk følgende tilføyelse: «..., herunder tjeneste i forbindelse med opgaver, der
udføres efter anmodning fra internationale organisationer
m.v.» I proposisjonen som lå til grunn for lovendringen
er det for øvrig grunn til å bemerke følgende uttalelse: «Endvidere foreligger der klare og ubetingede tilkendegivelser
fra det militære personels organisationer om, at udsendelse
til tjeneste i udlandet bør finde sted efter beordring.»
Avslutningsvis nevner jeg at personell står
til rådighet for den danske internasjonale brigade (DIB)
med de særlige plikter dette innebærer, inngår
særlige rådighetskontrakter og således
rekrutteres etter frivillighetsprinsippet.
Styrker innmeldt i VEU fremgår av oppstillingen som
følger:
Felles element:
Hæren:
Sjøforsvaret:
Luftforsvaret:
Kommentarer
FKN er innmeldt med den hensikt primært å være
til disposisjon for ledelse av eventuelle VEU-operasjoner i vårt
nærområde. For øvrig planlegges listen
over innmeldte enheter ved neste revisjon å bli harmonisert med
styrkestrukturen i St.meld. nr. 38.
Gjeldende innmeldte styrkebidrag til NATOs IRF-styrker
fremgår av etterfølgende tabell:
Avdeling | Merknad |
En infanteribataljon (Telemark
bataljon) | Ikke operativ så lenge
TMbn er deployert i Kosovo |
En fregatt | Vil måtte midlertidig
trekkes fra 2004 grunnet innføring av nye fregatter |
En minerydder | |
Ett kommando/støttefartøy | |
En skvadron jagerfly | Er grunnet Mid-life Update
(MLU) kun operativ med 8 fly. Er planlagt fullt operativ fra 2001. |
Ett maritimt patruljefly | |
Når det gjelder fremtidige bidrag til
IRF utover ovenstående vil det være naturlig å se
Hærens reaksjonsstyrke (bataljonstridsgruppen) som arvtager
for TMbn. I tillegg har NATO bedt om at NASAMS-avdelingen stilles
til disposisjon. Norge har foreløpig gitt signal om at
dette vil kunne være mulig fra 2003. Hoveddelen av øvrige
avdelinger angitt i St meld nr 38 vil ha en beredskap som er lavere
enn IRF-kravene og vil derfor i utgangspunktet ikke være
kandidater for innmelding til IRF. Imidlertid kan det være
aktuelt å melde inn mindre enheter som utfra nasjonale
hensyn har en høy beredskap. Dette gjelder i første
rekke spesialstyrker. Som det også fremgår av
St meld nr 38 vil det dessuten være aktuelt å melde
inn mindre enheter i RRF-styrken (bl.a. i ARRC). Det gjøres
for øvrig oppmerksom på at MTBer og ubåt,
som foreslått i St meld nr 38, allerede inngår
i NATOs maritime RRF-styrker.
Meldingens ambisjonsnivå tilsier i
utgangspunktet et behov for ca. 5 200 personell på kontrakt
til enhver tid, inklusive et kontraktsbehov på ca. 200
for felleselementene. Erfaring fra deployering av Luftforsvarets
innsettingsstyrke (LIS) har dessuten påvist et behov for
hyppigere rotasjon av enkelte personellkategorier enn det som har
vært vanlig for hæravdelinger. Dette innebærer
et tilleggsbehov på ca. 700 kontrakter, gitt et vedvarende
engasjement av LIS.
Når det gjelder drift, har vi bl.a.
i lys av erfaringene fra Kosovo, beregnet at de totale årlige
og faste "hjemmeutgiftene" vil være ca. 350 millioner kroner
fra 2005. I meldingen oppgis ca. 150 millioner kroner til kontraktsutgifter,
mens øvrige faste driftsutgifter (som ikke er operasjonsrelaterte)
nevnes uspesifisert pga. usikkerhet knyttet til disse på det
aktuelle tidspunktet. De årlige utgiftene vil i perioden
frem til 2005 være avhengig av hvor snarlig de ulike elementene
i styrken blir oppsatt.
Dette er investeringer som regjeringen i utgangspunktet
ikke har lagt opp til tilleggsfinansiering av.
Hæren har følgende behov for
investeringer for å etablere reaksjonsstyrken:
Type investering | Enhetskostnader
(mill kr) | Total |
16 SISUer | 6 | 96 |
80 pansrede feltvogner | 1,5 | 120 |
80 tilleggspansrede lastevogner | 1,5 | 120 |
1100 containere | | 50 |
Ingeniørmateriell | | 110 |
Sum | | 496 |
115 millioner kroner av dette beløpet
er spesifisert i meldingen. I tillegg kommer utgifter som spesifisert
i meldingen på 270 millioner kroner til forsterkningsenhet.
I sum blir følgelig tilleggsinvesteringene til Hærens
beredskapsstyrke ca. 766 millioner kroner.
Nødvendige investeringer i henhold
til St meld nr 38 er 25 millioner kroner.
Luftforsvarets behov for investeringer er knyttet
til såkalte International Operations Kit (IOK) for de flygende
enheter. I tillegg er det nødvendig å investere
i EK til helikopterskvadronen (720-skvadronen). Utover dette kommer
utgiftene til NASAMS-avdelingen slik det er beskrevet i St meld
nr 38. Dette kan oppsummeres på følgende måte:
Type investering | Kostnad (mill
kr) |
IOK 338-skv (gjenstående
investeringer) | 70 |
IOK 333-skv | 30 |
IOK 335-skv | 30 |
IOK 720-skv | 32 |
EK 720-skv | 40 |
NASAMS | 110 |
Sum | 312 |
Det er ikke foretatt noen endelig beregning
av kostnadene forbundet med disse elementene. Behovet er ikke antatt å være
særlig stort.
Vi beregner alt i alt et behov for tilleggsinvesteringer til
beredskapsstyrken i størrelsesorden 1100 millioner kroner.
Kostnadene ved gjennomføring av meldingen vil som understreket
i meldingen, måtte innebære relativt betydelige
omdisponeringer innenfor den totale planramme. På grunn
av presset på driftssiden antas en slik omdisponering fortrinnsvis å måtte
foretas fra investeringssiden.
Det må samtidig også understrekes
at investeringskostnadene fortsatt er beheftet med en viss grad
av usikkerhet. Noe av denne usikkerheten knytter seg til om det
vil være aktuelt for Norge å operere med to fulle bataljonsstridsgrupper
ute samtidig og over noe tid. Som forsvarsministeren opplyste under
høringen 20 januar, er det i utgangspunktet ikke tatt høyde
for en slik ambisjon. Usikkerheten er for øvrig knyttet
til selve beregningsmetoden: Dels gjelder investeringskostnadene
materiell som ikke i utgangspunktet var planlagt av hensyn til "hjemmeoppgavene".
Dels gjelder kostnadene materiell som er planlagt, men i Forsvarets
rullerende planverk per i dag ikke før etter 2005. Investeringsutgiftene
forbundet med St meld nr 38 vil derfor tilsynelatende kunne variere,
avhengig av det til enhver tid gjeldende planverk. Det kan være aktuelt å fremskynde
enkelte investeringer som i utgangspunktet er planlagt senere. Tilsvarende
vil det måtte foretas forskyvninger ut i tid av andre investeringer.
Som forsvarsministeren redegjorde for under høringen 20
d.s. vil departementet fremlegge forslag for å ivareta
dette etter at den pågående gjennomgangen av det
totale investeringsprogrammet er gjennomført.
Disse utgiftene, som gjelder ned- eller avskrivning av
materiell, kan ikke spesifiseres nærmere ettersom de til
enhver tid vil være avhengig av størrelsen på det pågående
uteengasjementet.
Vedrørende driftsutgifter nasjonalt/hjemme
vises til det s. 45 i meldingen:
– Et grovt
anslag av totale årlige kostnader for å sikre
det nødvendige kontraktsgrunnlag blir angitt til ca. 150
millioner kroner.
– I tillegg til dette kommer den
anbefalte bonus for tre måneder for førstegangstjenende
som sier seg villig til å delta i det nye rekrutterings-
og styrkegenereringssystemet. I denne sammenheng blir det stadfestet
at størrelsen på denne bonusen må fastsettes
ved forhandlinger.
– Det fremkommer videre et mulig
behov for et større antall personell fra Luftforsvaret
på kontrakt. Norges deltakelse i NATOs operasjoner mot det
tidligere Jugoslavia har indikert at det for Luftforsvarets del
for enkelte personellgrupper vil være nødvendig
med hyppigere rotasjoner enn de normale seks måneder. Det
vil i så fall føre til høyere utgifter
enn de som er anslått over.
– Videre fremkommer at det også må gis
beredskapsgodtgjøring for felleselementene, men at størrelsen
på denne ennå ikke er endelig avklart.
– Og endelig: "Det vil påløpe
merutgifter som følge av ordinær drift hjemme
av den samlede anbefalte innsatsstyrken, men det knytter seg av
grunner som er nevnt tidligere, betydelig usikkerhet til størrelsen
på dette beløpet".
Etter en gradvis opptrapping f.o.m. 2001, summerer alt
dette seg opp til ca 350 millioner kroner årlig f.o.m. 2006.
Ingen nye utgiftsposter er identifisert siden meldingen ble lagt frem.
Nytt er imidlertid tallfestingen av de postene som står
uspesifisert i meldingen.
Hæren har følgende behov for
investeringer for å etablere reaksjonsstyrken:
Type investering | Enhetskostnader (mill kr) | Total |
16 SISUer | 6 | 96 |
80 pansrede feltvogner | 1,5 | 120 |
80 tilleggspansrede lastevogner | 1,5 | 120 |
1100 containere | | 50 |
Ingeniørmateriell | | 110 |
Sum | | 496 |
115 millioner kroner av dette beløp
er spesifisert i meldingen. I tillegg kommer utgifter som spesifisert
i meldingen på 270 millioner kroner til forsterkningsenhet.
I sum blir følgelig tilleggsinvesteringene til Hærens
beredskapsstyrke ca 766 millioner kroner.
Forskjellen på ca. 380 millioner, mellom
kostnadene anslått i meldingen og totalsummen slik den
nå beregnes, skyldes nye beregninger og erfaringene fra
oppsetting av vårt KFOR-bidrag hvor et ytterligere behov
for bl.a. pansring av Hærens reaksjonsstyrke er identifisert.
Det siste anses som helt sentralt for å bedre personellsikkerheten ytterligere.
Nødvendige investeringer i henhold
til St meld nr 38 er 25 millioner kroner – 15 millioner
kroner til investering i nye klimaanlegg til våre minesveipere
og 10 millioner til utrustning for Marinejegerkommandoen.
Luftforsvarets behov for investeringer er bl.a.
knyttet til såkalte International Operations Kit (IOK)
for de flygende enheter. I tillegg er det nødvendig å investere i
EK til helikopterskvadronen (720-skvadronen). Utover dette kommer
utgifter til NASAMS-avdelingen slik det er beskrevet i St meld nr
38. Dette kan oppsummeres på følgende måte:
Type investering | Kostnad (mill
kr) |
IOK 338-skv (gjenstående
investeringer) | 70 |
IOK 333-skv | 30 |
IOK 335-skv | 30 |
IOK 720-skv | 32 |
EK 720-skv | 40 |
NASAMS | 110 |
Sum | 312 |
Vedrørende utgifter til Luftforsvarets
avdelinger vises det i denne sammenheng til s. 44 i meldingen:
«I tillegg kommer utgifter forbundet med Luftforsvarets
NASAMS-avdeling på omkring 110 millioner kroner, samt eventuelle
materiellutgifter som vil kunne påløpe i sammenheng
med forsterkninger av Luftforsvarets avdelinger, men som det i dag
er knyttet seg betydelig usikkerhet til. Disse utgiftene vil måtte påløpe
over et lengre tidsrom, for NASAMS-avdelingen senest i 2003".
Forskjellen på ca. 200 millioner, mellom
det som er tallfestet i meldingen og det som nå anslås
som totale kostnader refererer seg nettopp til den usikkerhet som det
er vist til i meldingen.
Det er ikke foretatt noen endelig beregning
av kostnadene forbundet med disse elementene. Behovet er ikke antatt å være
særlig stort.
Det er fortsatt knyttet en viss usikkerhet til
ovennevnte kostnadsoverslag. Dessuten vil investeringene måtte økes
hvis det blir aktuelt for Norge å operere med to fulle
bataljonstridsgrupper ute samtidig og over noe tid. Som forsvarsministeren
opplyste under høringen 20 januar d.å. er det
i utgangspunktet ikke tatt høyde for en slik ambisjon.
Endelig vil den pågående gjennomgangen av Forsvarets
investeringsprofil kunne få betydning for nøyaktig
når alle elementer i den nye innsatsstyrken kan erklæres
fullt operative.
Disse utgiftene, som gjelder ned- eller avskrivning av
materiell, kan ikke spesifiseres nærmere ettersom de til
enhver tid vil være avhengig av størrelsen på det pågående
uteengasjementet.
Avdeling | Merknad |
En infanteribataljon (Telemark
bataljon) | Ikke operativ så lenge
TMbn er deployert i Kosovo. |
En fregatt | Vil måtte midlertidig
trekkes fra 2004 grunnet innføring av nye fregatter. |
En minerydder | |
Ett kommando/støttefartøy | |
En skvadron jagerfly | Er grunnet Mid-life Update
(MLU) kun operativ med 8 fly. Er planlagt fullt operativ fra 2001. |
Ett maritimt patruljefly | |
TMbn roterer tilbake til Norge ultimo mars,
og vil deretter kunne gjenoppta IRF-beredskap, med et lite forbehold
vedrørende materiellstatus. Ny kontingent starter oppøving
høsten 2000, og TMbn vil først kunne være
operativ til fredsoperasjoner etter at ny styrke er utdannet i juli
2001. Vedrørende Sjøforsvarets fartøyer
er ikke kontraktene for besetningene i orden. Pr. i dag oppfyller
ingen av fartøyene kravet til reaksjonstid. Kravet til
reaksjonstid vil bare være mulig å innfri for
de av våre enheter som deltar i NATO-styrkene STANAVFORLANT
og MCMFORNORTH. I Luftforsvaret har ingen besetninger tegnet kontrakt
for internasjonale operasjoner. F.16 skvadronen på Ørlandet
(338) vil være tilbake på operativ status 1 mars
2000, og 1 P3C Orion klar innen 1/1-2001.
Avdeling | Merknad |
En bataljonstridsgruppe | Hærens fremtidige
reaksjonssstyrke, noe som vil innebære en økning
på ca. 500 personell i.f.t. dagens infanteribataljon. Det
nye rekrutteringssystemet vil i tillegg sikre en til enhver tid
operativ bataljonstridsgruppe til disposisjon for NATO, selv med
et løpende uteengasjement på samme nivå. |
En fregatt | Vil måtte midlertidig
trekkes fra 2004 grunnet innføring av nye fregatter. |
En minerydder | |
Et kommando/støttefartøy | |
En skvadron jagerfly | Er grunnet Mid-life Update
(MLU) kun operativ med 8 fly. Er planlagt fullt operativ fra 2001. |
Ett maritimt patruljefly | |
Ett NASAMS-batteri | Fra 2003, og vil innebære
en økning i forhold til dagens bidrag med 350 personell. |
Når det gjelder fremtidige bidrag til
IRF, vil det være naturlig å se Hærens
reaksjonsstyrke (bataljonstridsgruppen) som arvtager for TMbn. I
tillegg har NATO bedt om at NASAMS-avdelingen stilles til disposisjon. Norge
har foreløpig gitt signal om at dette vil kunne være
mulig fra 2003. Det vises for øvrig til omtale av fremtidig
innmelding i IRF-styrkene på s. 32 i meldingen. Ambisjonsnivået
blir omtalt på følgende måte:
«Med hensyn til Hærens fremtidige bidrag
til NATOs IRF vil den anbefalte bataljonstridsgruppen alene innebære
en økning formelt på nesten 500 personell, langt mer
dersom det tas i betraktning at vi i realiteten aldri har hatt en
fullt operativ IRF-bataljon på hærsiden. I tillegg
kommer at dette bidraget lettere vil kunne forsterkes betydelig
innenfor en begrenset og nærmere definert tidsramme. For
Sjø- og Luftforsvaret vil dagens innmeldte styrkebidrag
til NATOs reaksjonstyrker bli opprettholdt".
«Luftforsvaret
planlegger dessuten å melde inn en luftvernavdeling (NASAMS)
til NATOs IRF i 2003. Sistnevnte vil alene innebære en økning
i forhold til dagens bidrag med rundt 350 personell".
Hoveddelen av øvrige avdelinger angitt
i St meld nr 38 vil ha en beredskap som er lavere enn IRF-kravene og
vil derfor i utgangspunktet ikke være kandidater for innmelding
til IRF. Imidlertid kan det være aktuelt å melde
inn mindre enheter som utfra nasjonale hensyn har en høy
beredskap. Dette gjelder i første rekke spesialstyrker.
Som det også fremgår av St meld nr 38 vil det
dessuten være aktuelt å melde inn mindre enheter
i RRF-styrken (bl.a. i ARRC). Det gjøres for øvrig
oppmerksom å at MTBer og ubåt, som foreslått
i den nye innsatsstyrken, allerede inngår i NATOs maritime RRF-styrker.
Oslo, i forsvarskomiteen, den 5. april 2000
Gudmund Restad
fung. leder |
Ingvald Godal
ordfører |
Grethe Fossli
sekretær |