Regjeringen vil arbeide for at det fortsatt
skal være mulig å føre en aktiv nasjonal
landbrukspolitikk som gir grunnlag for jordbruksdrift i hele landet,
en konkurransekraftig næringsmiddelindustri, trygg mat
med høy kvalitet og god plante- og dyrehelse. Et landbruk basert
på bærekraftig utnytting av naturressursene, skal bidra
til bosetting og sysselsetting, og er viktig for den langsiktige
matforsyningen. Ved jordbruksproduksjonen oppnås også andre
samfunnsmål ut over matproduksjon. Sumvirkningen av landbrukets
ulike funksjoner representerer næringens totale samfunnsnytte. Bønder
er selvstendig næringsdrivende med et forvalteransvar for
naturressursene. I landbrukspolitikken må det derfor legges
til grunn at den enkelte næringsutøver har et
ansvar for å forvalte sin eiendom i et langsiktig perspektiv
til beste for samfunnet og seg selv.
Forbrukerkravene vil i økende grad
rette seg mot dokumentert produksjon, sporbarhet, dyrevelferd og etikk,
samt økt bredde i produktutvalget. Landbrukspolitikken
skal legge til rette for at næringen kan imøtekomme
forbrukerne på disse områdene. Et velfungerende
marked er her vesentlig. Internasjonale forhold får økt
betydning for prisdannelse og forbruksmønster. Det er nødvendig
med en størst mulig grad av felles virkelighetsoppfatning
dersom aktørene skal opptre rasjonelt til både
eget og fellesskapets beste. Departementet har som ledd i dette
startet en kartlegging av kostnader og verdiskaping i ulike ledd
i matvarekjeden. Regjeringen vil tilrettelegge for at forbrukeren skal
styrke sin stilling og innflytelse med hensyn til landbruk og matproduksjon,
og går inn for å utforme en handlingsplan for
oppfølging av disse spørsmålene.
Landbrukets produksjon av fellesgoder er i stor
grad koblet til at det foregår aktiv jordbruksdrift i hele
landet. Et aktivt jordvern er sentralt for å opprettholde produksjonsmulighetene
og løpende matproduksjon og bruk av ressursene er avgjørende
for å sikre nødvendig kompetanse og infrastruktur
i næringen. Det er videre et mål å sikre
og vedlikeholde kulturlandskapet, herunder bevare et tilstrekkelig
omfang av ekstensive driftsformer som sikrer biologiske verdier,
og som drives av og i samspill med et aktivt landbruk. Det er også et
mål for landbrukspolitikken å sikre at landbruket
kan ivareta oppgaven som kulturbærer også framover.
Komiteen mener landbruket i tråd
med samfunnets behov skal:
– produsere
helsemessig trygg mat av høy kvalitet med bakgrunn i forbrukernes
preferanser
– produsere andre varer og tjenester
med utgangspunkt i næringens samlede ressurser
– produsere fellesgoder som livskraftige
bygder, et bredt spekter av miljø- og kulturgoder, og sikre
en langsiktig matforsyning.
Komiteen vil understreke at sumvirkningen
av landbrukets ulike funksjoner representerer næringens totale
samfunnsnytte, og legger til grunn at en attraktiv landbruksnæring
og aktiv matproduksjon over hele landet er et viktig grunnlag for å få løst
sentrale samfunnsoppgaver på en god måte.
Komiteen mener norsk jordbruk
både på kort og lang sikt skal bidra til å sikre
forbrukerne en stabil og god matforsyning. Jordbruket skal produsere
for å dekke etterspørselen etter varer det er
naturlig grunnlag for å produsere i Norge, innenfor de
til enhver tid gjeldende handelspolitiske rammer. Produksjonsmengden
må tilpasses slik at markedet balanseres over tid. Maten
skal produseres på en etisk akseptabel og økologisk
og samfunnsmessig bærekraftig måte. Komiteen understreker
betydningen av forbrukerorientering av matproduksjonen.
Det er grunnleggende at matkjeden blir sett i sammenheng, og at
hensynet til trygg mat blir ivaretatt. Komiteen peker
samtidig på at forbrukerorientering også dreier
seg om produktutvalg og priser på matvarer.
Komiteen er oppmerksom på at
salg av andre produkter og tjenester enn mat blir stadig viktigere.
En videreutvikling av slike varer og tjenester er også en del
av forbrukerrettingen i landbruket. Komiteen mener
skogarealene og utmarksressursene i større grad enn i dag
kan gi grunnlag for et variert tilbud av varer og tjenester. Komiteen viser
for øvrig til behandlingen av St.meld. nr. 17 (1998-1999)
Verdiskaping og miljø - muligheter i skogsektoren. Komiteen vil peke
på mulighetene som ligger i utviklingen av nye næringer
i og i tilknytning til landbruket. Komiteen vil særlig
peke på mulighetene som ligger i de tjenesteytende næringene,
både når det gjelder "Grønn Omsorg" og
utviklingen av reiselivsprodukter. Komiteen vi komme
nærmere inn på spørsmål om reiseliv
i behandlingen av St.meld. nr. 15 (1999-2000) Lønnsomme
og konkurransedyktige reiselivsnæringer. Komiteen vil
understreke betydningen av å stimulere til produksjon og
foredling som i større grad utnytter lokale produktvarianter
og utvikler produkter med utgangspunkt i tradisjonelle produktområder. Komiteen vil
også peke på mulighetene som ligger i produksjon
av bioenergi, med lokal verdiskaping og bruk av fornybare ressurser. Komiteen ber
Regjeringen komme tilbake til Stortinget med en gjennomgang av hvordan
virkemidlene i jordbruket kan stimulere til økt produksjon
av bioenergi, uten at det innebærer tilplanting av dyrket
mark.
Komiteen viser til at jordbruket
i tillegg til å produsere mat og andre varer og tjenester
også bidrar til å produsere viktige fellesgoder.
Landbruket bidrar til levende bygder. Som forvalter av naturressurser
er landbruket en stedbunden næring. Primærleddet
gir også betydelige ringvirkninger gjennom både
etterspørsel til produksjonsprosessen og leveranser for videre
foredling. Komiteen viser til at en løpende matproduksjon
i Norge bidrar til å ivareta en langsiktig forsyningssikkerhet
av mat. Komiteen viser til at jordbrukets miljøgoder
omfatter en rekke ulike samfunnsverdier som kulturlandskap, kulturminner,
biologisk mangfold og god dyre- og plantehelse. Komiteen er
av den oppfatning at det landskapet som gjennom generasjoner er
formet av jordbruks- og skogbruksdrift blir satt pris på av
den norske befolkningen og av turister. Komiteen mener
at et vakkert kulturlandskap og andre miljøverdier i landbruket
er samfunnsgoder som avhenger av et aktivt landbruk.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener de
offentlige virkemidlene i hovedsak må utformes som vederlag
for landbrukets produksjon av kollektive goder. Mens inntektene
fra den løpende matproduksjonen må komme fra markedet,
må det offentlige betale for produksjon av offentlige goder
som kulturlandskap, biologisk mangfold, langsiktig matvaresikkerhet og
spredt bosetting. Disse medlemmer understreker samtidig
den samfunnsmessige verdien av landbrukets bredt forankrede eierskap
og mangfoldige eiendomsstruktur. For å ivareta disse offentlige
godene konstaterer disse medlemmer at det er behov
for en klarere sammenheng mellom mål og virkemidler i landbrukspolitikken.
De offentlige inngrepene må rettes mest mulig direkte mot
de overordnede verdiene vi ønsker å ivareta.
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, understreker
at et solid importvern for jordbruksvarer som gir preferanse for norsk
produksjon er, og fortsatt skal være, en bærebjelke
for landbrukspolitikken i Norge. Flertallet har merket
seg den strategien som er lagt opp i forbindelse med de kommende
forhandlingene i WTO.
Komiteens medlemmer fra Høyre er
enig i at et grensevern som gir preferanse for norsk mat er en forutsetning
for dagens landbrukspolitikk. Samtidig vil både Norges
forpliktelser innenfor GATT/WTO-avtalen og behovet for
tilpassing til et eventuelt fremtidig norsk EU-medlemskap kreve
reduksjoner i grensevernet i forhold til dagens nivå. Disse
medlemmer mener derfor den fremtidige utformingen av de
landbrukspolitiske virkemidlene må ta høyde for
dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at landbrukets betydning ikke må undervurderes og viser
til meldingens beskrivelse av næringens mange oppgaver.
Disse medlemmer vil likevel hevde
at de virkemidler som skisseres, ikke løser problemene
med lav lønnsomhet og høye matvarepriser.
Disse medlemmer hevder derfor
at meldingen burde vært mer målrettet i arbeidet
med å foreta en omlegging av politikken. Landbruket bør
i større grad være innstilt på å vise
endringsvilje i en ny tid blant annet fordi det legger beslag på offentlige
budsjettmidler som kan ha konsekvenser for andre næringer
og statsoppgaver.
Disse medlemmer vil understreke
betydningen av å sette fart på strukturutviklingen
i landbruket. Økte importmuligheter vil tvinge seg frem
som et ledd i internasjonaliseringsprosessen. Derfor er det viktig å få til
en helt nødvendig strukturrasjonalisering for å heve
lønnsomheten.