Barnehagesektoren har dei siste 20-30 åra
vore i sterk utvikling. Ein aktiv barnehagepolitikk frå staten si
side, med tilskotsordningar, tilpassing av lovverket, rettleiing
og informasjon som verkemiddel, har vore med på å gi
volumvekst, men også fagleg utvikling og eit meir variert
barnehagetilbod enn berre for eit par tiår sidan.
Etterspørselen har heile tida vore
større enn tilbodet. Med aukande utbygging har etterspørselen
også auka. Det aukande behovet for barnehagar avspeglar
dei store samfunnsmessige endringane i familiestruktur, bu- og nærmiljø,
utdanning og arbeidsliv i siste del av 1900-talet.
Den førre stortingsmeldinga om barnehagar, St.meld.
nr. 8 (1987-1988) Barnehager mot år 2000, drøfta
verdien av barnehagen og den rolla barnehagen speler. Med utgangspunkt
i meldinga la Stortinget grunnlaget for barnehagepolitikken i 1990-åra.
To hovudområde stod sentralt: ein offensiv utbyggingspolitikk
med sikte på full behovsdekning omkring hundreårsskiftet
og ein brei innsats for å sikre det pedagogiske innhaldet
og kvaliteten i barnehagen.
Ein samla komité slutta i Innst. S.
nr. 157 (1987-1988) seg til eit mål om å nå full
behovsdekning av barnehagar. Stortinget gjekk i den same innstillinga
inn for ein rammeplan.
Gjennom dei årlege budsjettproposisjonane
har Stortinget kunna følgje utviklinga i barnehagesektoren
og bruke statstilskotet og andre økonomiske verkemiddel aktivt
for å styre utviklinga. Eit viktig ledd i arbeidet for
ein tidsmessig barnehagepolitikk var den omfattande revisjonen av
barnehagelova som blei vedteken av Stortinget på grunnlag
av Ot.prp. nr. 68 (1993-1994). Den nye barnehagelova tok til å gjelde
frå 1. januar 1996. Frå same tidspunkt blei "Rammeplan
for barnehagen" innført som forskrift til lova.
I 1990-åra er det gjennomført
fleire viktige reformer som verkar inn på barnehagefeltet:
Den opplæringspliktige alderen blei senka til 6 år
med verknad frå byrjinga av skoleåret hausten
1997. Det frigjorde plassar i barnehagane for yngre barn.
Vidare er det sett i verk viktige familiepolitiske
reformer. Permisjonen ved svangerskap og fødsel er utvida frå 18
til 42 veker i denne perioden, - 52 veker for dei som vel 80 pst.
lønnskompensasjon. Som eit ledd i å sikre foreldra
endå meir tid til å vere heime med barna dei første
leveåra og gi større valfridom i omsorga, er kontantstøtta
innført - først for eittåringar frå 1.
august 1998 og deretter for toåringar frå 1. januar
1999.
Desse reformene har påverka behovet
for og etterspørselen etter barnehagar og gitt nye utfordringar både
for kommunane som lokal barnehagestyresmakt, kommunale og private
barnehageeigarar og kvar enkelt barnehage. Det har vore nødvendig
med omstilling og tilpassingar, både økonomisk,
organisatorisk og pedagogisk.
Tilveksten av nye barnehageplassar har i 1990-åra vore
stor, med tilsvarande aukande dekningsgrad. Ved årsskiftet
1998/99 hadde vel 188 000 barn i alderen 1-5 år
plass i barnehage. Det gir ei behovsdekning på 61 pst.
av alle barn i aldersgruppa. Stadig fleire kommunar har fått
full eller tilnærma full behovsdekning. Innføringa
av Reform 97, med senking av skolealderen og ringverknader av kontantstøtta
har gjort somme kommunar meir forsiktige i utbyggingsplanane sine
før den siste etappen mot full behovsdekning. Større
valfridom, mellom anna ved bruk av fleire barnehagesatsar som er
samkøyrde med kontantstøtta, gjer at fleire småbarnsfamiliar
kan få ein betre og meir fleksibel kvardag, men dette stiller
også større krav til planlegging og tilpassing
frå barnehageeigarane sin side.
Målet om full behovsdekning, forstått
som barnehageplass til alle familiar som ønskjer det, ser
det ikkje ut til at ein kan nå for alle aldersgrupper i år
2000. Som det vil gå fram av denne meldinga, meiner Regjeringa at
dette målet i all hovudsak blir nådd for aldersgruppa 3-5 år.
Det forutset at utbygginga går som planlagd i 1999. For
dei yngste barna må det ein intensivert innsats til i fleirtalet
av kommunane for å nå dette målet. Nokre
kommunar har full dekning, men fleirtalet har ikkje nådd
målet.
Denne meldinga drøftar verkemiddel
og tiltak for å nå målet om full behovsdekning.
Det har vore ein føresetnad at barnehagetilskotet skal
innlemmast i rammetilskotet ved full behovsdekning. Dette krev ein
gjennomgang av lovverket og finansieringsgrunnlaget tilpassa den
nye situasjonen. Hovudutfordringa for kommunane blir etter ferdig
utbygging tilpassing og effektiv utnytting av alle barnehagar i
kommunen, både dei kommunale og dei private. Kvalitetssikring
og brukartilpassing blir viktige utfordringar.
Meldinga skal gi Stortinget eit heilskapleg
grunnlag for å drøfte barnehagane og barnehagepolitikken
inn i det neste tusenåret. Regjeringa meiner ei slik samla drøfting
er ønskjeleg og nødvendig som basis for den nærmare
utforminga av barnehagepolitikken framover.
Komiteen vil understreka
at barnehagen er eit godt omsorgstilbod for barna, når
foreldra er i arbeid eller under utdanning. Stortinget gjekk i Innst.
S. nr. 157 (1997-98) jf. St.meld. nr. 8 (1997-98) og inn for ein
rammeplan for sektoren. Dette er seinare fulgt opp i budsjettsamanheng,
i lovendringar og ved innføring av rammeplan for sektoren.
Komiteen har merka seg at undersøkingar
som er gjort har slått fast at eit fleirtal av småbarnsfamiliane aller
helst vil ha barnehageplass til sine barn. Komiteen har
merka seg at auka tilbod gjev auka etterspurnad, og at låg
utbygging og høge prisar har gjort sitt til at foreldrene
pr. i dag ikkje har eit reelt val.
Komiteen har merka seg at det
har vore vekst i talet på barnehageplassar på 90-talet,
frå 111 000 plassar i 1988 til 188 000 plassar i 1998.
Komiteen har merka seg at regjeringa
Bondevik har kome fram til at det er behov for 25 000 nye barnehageplassar
for å nå målet om full behovsdekning.
Komiteen sitt fleirtal,
alle unnateke medlemene frå Fremskrittspartiet, er glad
for at regjeringa Bondevik har lagt fram ei stortingsmelding om
barnehagepolitikken som grunnlag for vidare satsing på barnehagar
til beste for barn og foreldre. Fleirtalet har merka
seg at regjeringa Stoltenberg i hovedsak stør meldinga
ved at ho vert liggjande til handsaming i Stortinget og det ikkje
vert lagt fram ei tilleggsmelding. Fleirtalet stør
målsettinga om full barnehagedekning og vil elles koma
tilbake til eventuelle endringar/presiseringar under det
einskilde punkt.
Fleirtalet har merka seg at Regjeringa
syner til St.meld. nr. 8 (1987-1988), jf. Innst. S. nr. 157 (1987-1988),
der det vart brei semje om full barnehagedekking rundt århundreskiftet
og om ein brei innsats for å sikra den pedagogiske kvaliteten
i barnehagen.
Fleirtalet er samd i at færre
enn ein har rekna med tidlegare vil trengja barnehageplassar på grunn
av lengre fødselspermisjonar med løn, skulestart
for 6-åringar, innføring av kontantstøtte
og auka prisar som har endra etterspurnaden etter barnehageplassar
monaleg. Fleirtalet vil be Regjeringa fylgja nøye
med i utviklinga og halda Stortinget løpande orientert
om behov for og etterspurnad etter barnehageplassar.
Fleirtalet er i tvil om 25 000
nye barnehageplassar er tilstrekkeleg, men har ikkje grunnlag for å koma med
andre tal på nåverande tidspunkt. Fleirtalet vil streka
under at dette må vurderast løpande.
Fleirtalet vil streka under at
for å nå målsettingane om utbygging som
staten har, er ein avhengig av at kommunane fylgjer opp dei prioriteringane
som staten gjer.
Den førre innstillinga la auka utbyggingsansvar
på kommunesektoren. Tal syner at det i stor grad var private
aktørar som bygde ut plassar på 90-talet. I meldinga
heiter det at kommunane vart meir varsame med å byggja
ut etter at kontantstøtta vart innført. Fleirtaleter samd i denne vurderinga, men meiner
ho er utilstrekkeleg, då det ikkje gjev forklaring på redusert kommunal
utbygging før innføringa av kontantstøtta.
Mangel på nye plassar har i første
omgang som konsekvens at mange foreldre ikkje har eit reelt val
mellom kontantstøtte og barnehageplass. Dette fordi reglane for å motta
kontantstøtte er knytta opp mot bruk av barnehage, og at
valet er redusert fordi foreldrebetalinga har auka monaleg.
Fleirtalet stør definisjonen
av at full behovsdekning er barnehageplassar til alle som ynskjer
det. Fleirtalet er bekymra over utviklinga med auka eigenbetaling
frå foreldre og reduksjon i syskenmoderasjon og inntektsgradering
av satsar, og vil koma tilbake til dette seinare i innstillinga.
Fleirtalet er samd i at meldinga
- og innstillinga - skal drøfta verkemiddel og tiltak for å nå målet
om full behovsdekning samt eventuelle administrative og lovmessige
endringar.
Fleirtalet vil visa til at Sverige
har vedtatt barnehagerett for 4- og 5-åringar, samt eit øvre
tak for foreldrebetaling. Fleirtalet ser på dette
som interessant og ber Regjeringa vurdera den svenske modellen ved oppfylginga
av barnehagemeldinga.
Fleirtalet viser til at eit av
måla i barnehagemeldinga er å få ei akseptabel
foreldrebetaling. Fleirtalet har merka seg at målet
om ei utgiftsfordeling på makronivå med 40 prosent
frå staten, 30 prosent frå kommunen og 30 prosent
frå foreldrebetaling ikkje er blitt realisert i nittiåra. Fleirtalet viser
til at tendensen har vore ei stadig høgre gjennomsnittleg
foreldrebetaling og ein minkande kommunal del. Fleirtalet stør
derfor målretta tiltak for redusert foreldrebetaling.
Eit anna fleirtal, medlemene
frå Fremskrittspartiet, Kristeleg Folkeparti, Høgre
og Senterpartiet, viser til at det frå 1. august
1999 blei gjennomført ei vidare harmonisering av satsane
for kontantstøtte og satsane og opphaldskategoriane for
barnehagetilskotet. Dette fleirtalet har merka seg
at ikkje alle familiar oppnår ein god kombinasjon av desse
to ordningane, og at ikkje alle familiar får den kontantstøttesats
dei hadde rekna med. Dette fleirtalet meiner det
er viktig å få vurdert betre ordningar for ein
kombinasjon av barnehageplass og kontantstøtte.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at den forrige regjeringen gjennom
kontantstøtteavtalen forpliktet seg til å komme
tilbake til Stortinget med forslag som kan bidra til å sikre økonomisk
likebehandling av kommunale og private barnehager når det
gjelder offentlig støtte.
Disse medlemmer har merket seg
at det i barnehagemeldingen foreslås at det offentliges
ansvar for finansiering av barnehagene i sin helhet legges til kommunene
når full behovsdekning er oppnådd.
Disse medlemmer frykter at forslaget
i meldingen vil føre til kommunal overstyring av de private
barnehagene og svekke mangfoldet og foreldrenes muligheter til å velge
mellom ulike barnehagetilbud.
Disse medlemmer viser til at
barnehagesektoren sannsynligvis er den del av det offentlige velferdstilbudet
hvor innslaget av privat drift er størst. De private barnehagene
står i dag for nærmere halvparten av det totale
barnehagetilbudet. Hovedvekten av nye barnehageplasser de siste
ti årene har kommet i private barnehager.
Disse medlemmer viser til at
Stortinget tidligere har lagt til grunn en utgiftsdeling i barnehagesektoren
hvor statens andel (det statlige driftstilskuddet, som en stykkpris
pr. barn) skal utgjøre 40 pst. kommunenes andel 30 pst.
og foreldrebetalingen 30 pst. Den faktiske utgiftsdelingen er imidlertid
som følger (tall fra 1997):
| Foreldre- betaling | Stats- tilskudd | Kommunalt tilskudd | Andre inntekter |
Forutsatt | 30,0 | 40,0 | 30,0 | |
Alle barnehager | 36,3 | 37,4 | 18,7 | 7,6 |
Private | 46,4 | 39,8 | 7,2 | 6,6 |
Kommunale | 29,0 | 35,7 | 27,0 | 8,3 |
Private 1998 | 45,7 | 39,0 | 7,7 | 7,4 |
Disse medlemmer har merket seg
at kostnadsnivået jevnt over er lavere i de private barnehagene
enn i de kommunale. Den årlige gjennomsnittskostnaden pr. plass
for barn under 3 år var i 1997 på 92 000 kr i
de private mot 128 000 kr i de kommunale barnehagene. Disse medlemmer
ser at det ligger flere forhold bak disse kostnadsforskjellene:
Barn med spesielle behov har i større grad plass i kommunale
barnehager, i de private barnehagene er det et større innslag
av dugnad og frivilling innsats, og det er forskjeller i lønns-
og pensjonsvilkår for ansatte i kommunale og private barnehager.
Men en viktig årsak til kostnadsforskjellene er også at
manglende kommunal støtte tvinger frem mer kostnadseffektiv
drift i de private barnehagene.
Disse medlemmer viser til at
selv med et lavere kostnadsnivå, er foreldrebetalingen
gjennomgående høyere i de private barnehagene.
Hovedårsaken til det er at høy foreldrebetaling
må kompensere for manglende kommunal støtte. Ved
utgangen av 1998 mottok bare 48 pst. av de private barnehagene kommunal støtte.
Disse medlemmer har merket seg
at mange private barnehager sliter tungt økonomisk. En
undersøkelse Opinion har gjort for departementet, viser
at 14 pst. av de private barnehagene har vedvarende ubalanse i økonomien,
definert som bl. a. underskudd i regnskap og budsjett. En undersøkelse
fra Polarfakta viser at bare 12 pst. av barnehagene som er tilknyttet Private
Barnehagers Landsforbund (PBL) hadde budsjettert med overskudd for
1999. I 1998 ble det lagt ned 120 private barnehager, mens det ble
etablert 38 nye kommunale barnehager.
Disse medlemmer viser til at
selv om de private barnehagene i dag blir behandlet ulikt av kommunene når
det gjelder kommunal støtte, så har alle hatt
et økonomisk sikkerhetsnett i det statlige driftstilskuddet. Barnehagemeldingene
byr de private barnehagene en usikker fremtid. Dersom det statlige
driftstilskuddet faller bort, blir de private barnehagene totalt
avhengige av kommunenes vilje til å gi dem støtte. Disse
medlemmer stiller seg kritisk til at kommunene gjennom lovpålagte
samarbeidsavtaler skal kunne stille en rekke krav til driften av
de private barnehagene. Gjennom kommunal overstyring av barnehagesektoren
svekker meldingen grunnlaget for privat drift. Det gjør
det vanskeligere å få en barnehagesektor som i
større grad preges av mangfold gjennom konkurranse om kvalitet
og tilpasning til brukernes behov.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil påpeke
at kommuneøkonomien må styrkes hvis kommunene
skal ha en reell mulighet til utbygging i den takt som er nødvendig.
Slik de økonomiske overføringene fra staten til
kommunene nå har vært, har kommunene blitt gjort
ansvarlig for en rekke omfattende reformer, uten at man har gitt økonomisk kompensasjon
som gir mulighet for å oppfylle krav som stilles.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker
en familiepolitikk basert på frivillighet og valgfrihet,
og vil peke på at dagens barnehagepolitikk ikke gir foreldrene
nok valgfrihet, samt at lovgivningen på området
er alt for streng.
Disse medlemmer vil vise til
at Fremskrittspartiets primære målsetning er å gi
foreldrene større valgfrihet ved å overføre
subsidiene til barnehagene i sin helhet til barnetrygden. Hensikten
med en slik omlegging er å fjerne den diskriminering som
dagens ordning innebærer overfor de foreldre som gjør
det verdivalg å være hjemme med barna.
Disse medlemmer vil videre peke
på at Fremskrittspartiet delvis har lykkes i å gi
de foreldre som velger å være hjemme med barna
en bedre og mer rettferdig ordning ved innføringen av kontantstøtte
for ett- og toåringer. Selv om dette ikke var en optimal
løsning kan den i alle fall betraktes som rettferdig.
Disse medlemmer vil vise til
at Fremskrittspartiets primære ønske er at kontantstøtten
skal gjelde for alle barn under skolepliktig alder, foruten 0-1 åringer hvor
Fremskrittspartiet ønsker en samlet engangsutbetaling til
det enkelte barn.
Disse medlemmer vil understreke
behovet for en liberalisering av barnehageloven. Dette for å skape et
mangfold innenfor barnehagesektoren.
En samling av alle offentlige overføringer
til barnefamiliene i barnetrygden (-fødselspenger), sammen med
liberalisering av barnehageloven, vil ette disse medlemmers syn
gi foreldrene økt valgfrihet. Foreldre som har behov for
en eller annen form for organisert barnepass, kan da selv velge
mellom tradisjonelle barnehager, familiebarnehager, barneparker, daghjem
og praktikanttilbud.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener de
offentlige overføringene til barnehagene bør legges om
slik at disse samles i en statlig stykkpris som følger barnet
til den barnehagen foreldrene velger, uavhengig av om barnehagen
er privat eller kommunalt drevet. En slik løsning vil styrke
foreldrenes rettigheter og valgfrihet, og legge til rette for økt
mangfold og konkurranse i barnehagesektoren.
Disse medlemmer mener at alle
barnehager som oppfyller kravene i barnehageloven bør ha
lik rett til offentlig støtte. Krav til barnehagene bør
ligge i loven, og ikke gjøres til et forhandlingstema mellom den
enkelte kommune og barnehagene.
Disse medlemmer mener den offentlige
støtten bør følge barnet til den barnehagen
foreldrene velger, uavhengig av om denne er kommunal eller privat.
Det gjøres enklest ved at den kommunale støtten
til barnehagene innlemmes i en statlig stykkpris. Denne kan utgjøre
60 til 70 pst. av kostnadene knyttet til en barnehageplass.
Disse medlemmer viser til at
statstilskuddet i dag dekker nærmere 40 pst. av kostnadene
som forutsatt, og at dette for inneværende år
utgjør 39 780 kroner for barn under tre år med
fulltidsplass. Dersom statstilskuddet økes til å dekke
60 pst. av barnehagenes kostnader slik disse er lagt til grunn for
dagens statstilskudd, vil det utgjøre ca. 60 000 kroner,
evt. ca. 70 000 kroner ved 70 pst.
Bevilgningene til statstilskuddet over 2000-budsjettet
er på ca. 4,7 mrd. kroner. Dersom dette økes til
60 pst., vil det innebære en økning på ca.
2,35 mrd. kroner. I meldingen foreslås det å øke
kommunenes frie inntekter med 800 mill. kroner slik at de bedre
skal kunne ivareta sitt økonomiske ansvar for barnehagene.
Med et slikt opplegg som her er skissert, vil disse midlene gå til å øke
statstilskuddet. Men det vil også utover dette være
behov for å omdisponere midler fra rammetilskuddet til
statstilskuddet.
Disse medlemmer understreker
at en ny finansieringsordning må ta hensyn til barn med
spesielle behov. For barn med spesielle behov, f.eks. funksjonshemmede
barn, kan man tenke seg graderte satser som ivaretar disse barnas
behov for et relativt mer kostnadskrevende tilbud. Man kan også opprettholde dagens
ordning med et eget tilskudd til tiltak for barn med spesielle behov
over statsbudsjettet. Når det gjelder subsidiering av barnehageplasser
til familier med lavere inntekter, må omleggingen av finansieringssy-stemet
ivareta kommunenes muligheter til å kunne ha slike ordninger.
Disse medlemmer mener at et slikt
opplegg her er foreslått vil oppfylle målsettingen
i kontantstøtteavtalen om økonomisk likebehandling
av private og kommunale barnehager når det gjelder offentlig
støtte. I et slikt system, bør kommunene ha ansvar
for full behovsdekning lokalt og om nødvendig sikre det
gjennom utbygging av tilbud i egen regi.
I en situasjon med full behovsdekning, vil en
stykkprisbasert ordning legge bedre til rette for konkurranse på like
vilkår mellom forskjellige barnehager. En slik ordning
vil i større grad enn forslagene i barnehagemeldingen sikre
et tilbud av pedagogiske og livssynsmessige alternativ i barnehagesektoren.
Det vil best ivareta familienes forventninger om et variert barnehagetilbud
som er tilpasset ulike behov og holder et høyt kvalitativt
nivå. Det kan være riktig at en slik ordning fratar
kommunene myndighet, men dette er myndighet som overføres
fra offentlige organer til brukerne, de enkelte familiene. Gjennom
en ordning hvor pengene følger barnet, styrker vi foreldrenes
innflytelse over barnehagetilbudet samtidig som vi sørger
for rettferdighet i forhold til fordelingen av offentlig støtte
mellom barnehagene.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen i budsjettet
for 2001 legge frem forslag om brukerstyrt finansiering av barnehagene,
hvor den offentlige støtten samles i en statlig stykkpris
som følger barnet til den barnehagen foreldrene velger
uavhengig av om denne er privat eller kommunalt drevet".
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
peke på at Stortinget gjentatte ganger har gjort vedtak
om at det innen utgangen av år 2000 skal være
full behovsdekning. Dette målet vil ikke bli nådd,
fordi reell økonomisk satsing ikke har stått i
forhold til målsetningen om full behovsdekning.
Dette medlem ser at det har vært
en vekst på 77 000 barnehageplasser i tidsrommet fra 1988
til 1998, men konstaterer samtidig at det fremdeles er behov for mellom
20 000 og 30 000 plasser til før dagens behov er dekket.
I stedet for en offensiv satsing for å oppnå målet,
har utbyggingstakten sunket de siste årene. Full dekning
kan ikke beregnes ut fra fast prosentsats for alle landets kommuner.
Nye undersøkelser i ulike fylker/kommuner viser
at dekning kan variere, og ligge godt over 80 pst. samtidig som
barn fremdeles står i barnehagekø.
Regjeringa sine mål for ein god barnehage
er :
Å vere med på å sikre
barn og unge gode og trygge oppvekst- og levevilkår er
ei av dei aller viktigaste oppgåvene for Regjeringa. Det
inneber å leggje til rette for gode og likeverdige utviklingsvilkår,
uavhengig av økonomisk og sosial bakgrunn og bustad.
Fødselspermisjonen er no slik utforma
at mor eller far kan vere heime så å seie heile
det første leveåret til barnet. Gjennom reforma
om kontantstøtte til eitt- og toåringar har småbarnsforeldra
fått betre høve til å vere meir heime
saman med barna. Regjeringa vil føre ein barnehagepolitikk
der alle familiar som ønskjer det, skal få eit
tilbod om barnehageplass.
Barnehageverksemda byggjer på kristne
verdiar, grunnleggjande demokratiske verdiar, eigenverdien til enkeltmennesket,
respekt for miljøet og den retten barna har til trygge
og utviklande oppvekstvilkår.
Verksemda i barnehagane våre følgjer
den nordiske barnehagetradisjonen, som sameinar det sosiale og det pedagogiske
siktemålet. Denne barnehagemodellen vil Regjeringa byggje
vidare på.
Barnehagar skal drivast i nært samarbeid
og forståing med heimane. Regjeringa ønskjer å styrkje
medavgjerdsretten til foreldra og brukardemokratiet. Gjennom kontakten
mellom barnehage og skole kan overgangen til skolen bli mjukare
og betre førebudd både for skolen og det enkelte
barnet.
Samanhengen mellom vanskelege oppvekstvilkår
og risikoen for å utvikle avvikande åtferd som
ungdom og vaksen er etter kvart veldokumentert. Barnehagen kan gi
barn med vanskelege heimeforhold høve til aktiv utfalding
og konstruktiv samhandling med andre.
Barnehagen kan også utviklast til å bli
eit viktig tilbod for mødrer og barn med ein kulturbakgrunn
som gjer at dei i liten grad deltek i det norske samfunnet.
Barn med funksjonshemmingar har rett til prioritet ved
opptak i barnehage. Regjeringa vil satse på ein barnehage
som aktivt bruker samvær og leik mellom barn med ulike
føresetnader og behov som ein ressurs.
Regjeringa ønskjer eit variert barnehagetilbod
både når det gjeld pedagogisk innhald, livssyn,
driftstypar og opphaldstider.
Barnehagen skal også vere eit tilbod
til familiar der ikkje begge foreldra er i fulltidsarbeid. Tilskotssystemet
er no tilpassa slik at ein heiltidsplass kan delast av to eller
fleire barn utan at barnehagen taper tilskot. På same måten
er kontantstøttesatsane tilpassa slik at det kan gjerast
ulike avtalar om deltidsbruk av barnehagen. Siktemålet
er at tilbodet skal vere fleksibelt, slik at alle familiar og barn
kan bruke barnehagen.
Alle barnehagar skal følgje barnehagelova
og rammeplanen. Innanfor desse rammene kan barnehagen likevel utformast
slik at han framstår som spesiell for barn og foreldre.
Private barnehageeigarar har høve til å vedtektsfeste
at ei vid praktisering av det kristne formålet skal leggjast
til grunn for verksemda, at barnehagen skal drivast ut frå eit
anna livssyn, eller at barnehagen skal drivast utan noko uttalt
verdigrunnlag.
Innhaldet i barnehagen kan også vere
prega av at dei blir drivne etter spesielle pedagogiske retningar.
Regjeringa ønskjer ein barnehagepolitikk
som stør opp om det store innslaget av privat drift på barnehagesektoren.
Regjeringa meiner at eit variert barnehagetilbod
når det gjeld pedagogisk innhald, livssyn, driftsformer
og opphaldstider er ein styrke for sektoren som heilskap.
Komiteen er samd med meldinga
i at barnehagen kan gje barn med vanskelege heimeforhold høve
til aktiv utfalding og konstruktiv samhandling med andre. Komiteen ser
det som viktig å få fram informasjon om utviklinga
når det gjeld tilbod om barnehage som ein arena for å avdekka
og setta i verk hjelpetiltak til barn som har ulike behov for pedagogiske
og sosiale tiltak. Komiteen føreset at informasjon
om dette vert gitt i samband med evaluering av kontantstøtta.
Komiteen har merka seg at ein
i meldinga vektlegg private barnehagar som positivt. Komiteen er samd
i at private barnehagar har mange positive element, og vil peika
på at det krev godt samarbeid og godt samspel for at det
samla barnehagetilbodet skal fungera som ope og fleksibelt for dei
som ynskjer barnehageplass.
Komiteen sitt fleirtal,
alle unnateke medlemene frå Fremskrittspartiet, vil at
barnehagen skal vera eit pedagogisk, sosialt og kulturelt tilbod
til barna. Her skal barn frå ulike miljø leva
og utvikla seg i eit tett samspel med jamnaldrande og med kvalifiserte
og interesserte vaksne. Fleirtalet meiner òg
at barnehagen er eit godt tilbod både for barna - dei lærer
og utviklar seg - og for dei vaksne som kan vera trygge for at barna
deira gjer akkurat det. Barnehagen kjem, etter fleirtalet si
meining, ikkje i staden for heimen, men som eit tillegg. Fleirtalet vil
understreka at barnehagen er eit godt omsorgstilbod for barna, når
foreldra er i arbeid eller under utdanning
Fleirtalet er samd i fylgjande
mål for den fremtidige barnehagepolitikken:
1. barnehage til alle
barn som ynskjer det for å tryggja oppvekst- og levevilkår
med likeverdige utviklingsvilkår uavhengig av økonomisk
og sosial bakgrunn og bustad.
2. barnehage i nærmiljøet
som integrerer pedagogikk og omsorg.
3. ein barnehage også for dei
med spesielle behov.
4. ein barnehage som er variert, fleksibel
og brukarvenleg.
Fleirtalet vil peike på at
det må vera eit mål for framtidig barnehagepolitikk
at foreldrebetalinga er på eit så lågt
nivå at alle foreldra har råd til den opphaldsbetaling
som krevs. Barnehagane skal vera tilgjengelege for barn, utan at
foreldra opplev opphaldsbetalinga som ein sterk økonomisk
byrde. Dersom barnehage skal verta eit reelt tilbod til alle barn,
må foreldrebetalinga reduserast i forhold til i dag.
Fleirtalet vil også peike
på at det er viktig at barn med funksjonshemmingar og barn
med annan sammensett problematikk vert ivaretatt også i
private barnehagar. Dersom barn med særskilte behov skal
få eit godt tilbod i dei private barnehagane må det
vera eit tett samarbeid med det kommunale hjelpeapparatet.
Eit anna fleirtal, alle unnateke
medlemene frå Fremskrittspartiet, Kristeleg Folkeparti
og Senterpartiet er samd i at barnehagar skal drivast i nært
samarbeid og forståing med heimane, og ser at dette kan koma
i konflikt med føremålsparagrafen som seier: "Barnehagen
skal hjelpe til med å gi barna en oppdragelse i samsvar
med kristne grunnverdier.»
Eit tredje fleirtal, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Høgre og Sosialistisk Venstreparti ber
om at dette vert utgreidd og vurdert i samanheng med spørsmålet
om føremålsparagrafen i skulen.
Eit fjerde fleirtal, medlemene
frå Fremskrittspartiet, Kristeleg Folkeparti, Høgre
og Senterpartiet, vil understreke at det er viktig med høve
til eit variert barnehagetilbod både når det gjeld
pedagogisk innhald, livssyn, driftstypar og oppholdstider. Småbarnsforeldre
må ha høve til å velje omsorg og arbeid
i ulike kombinasjonar.
Dette fleirtalet vil be Regjeringa
følgje opp med tiltak for å sikre dette mangfaldet
i barnehagesektoren også etter at målsettinga
om full behovsdekning er nådd.
Dette fleirtalet meiner barnehagene
gir et godt tilbod til barn. Barn har imidlertid ulike behov, og
foreldrene må ha fridom til å velje mellom ulike
omsorgsløysingar ut frå kva de meiner er best
for barna.
Komiteen sine medlemer frå Kristeleg Folkeparti
og Senterpartietviser til merknad frå fleirtalet
i familie-, kultur- og administrasjonskomiteen som ved handsaminga
av ny lov om barnehagar i 1995 uttala følgjande:
«Komiteens flertall, lederen, Jon Olav Alstad, Arne Haukvik,
Turid Wikstrand Iversen, Karin Lian, Kjellaug Nakkim, Solveig Sollie
og Eli Sollied Øveraas, støtter departementets
forslag om å videreføre dagens formålsbestemmelse.
Flertallet mener at dagens formålsbestemmelse fungerer
tilfredsstillende både for offentlige og private barnehager.
Det er til nå ikke kommet signaler fra kommuner og fylkesmenn
eller andre om problemer knyttet til praktiseringen av denne. Flertallet
peker også på at forslaget til rammeplan for barnehagen
legger vekt på de kristne grunnverdier, samtidig som respekten
for de enkeltes hjems verdier, minoritetskulturens plass og fellesverdier
for de fleste store kulturer er vektlagt." Jf. Innst. O. nr. 28 (1994-95).
Desse medlemene kan ikkje sjå at
det har skjedd endringar i høve til det komitéfleirtalet
la til grunn i 1995 for å oppretthalde noverande formålsparagraf
for barnehagane.
Desse medlemene viser og til
at Stortinget ved fleire høve dei siste åra og
seinast ved handsaminga av den nye opplæringslova våren
1998, gjekk inn for at føremålsparagrafen i skulen
ikkje skulle endrast.
For å få ein barnehagesektor
som innfrir desse måla - barnehage til alle barn, ein barnehage
som integrerer pedagogikk og omsorg, som også har plass
til dei barna som har spesielle behov, og som er variert og brukarvennleg
- står barnehagepolitikken overfor store utfordringar som
må møtast i dei nærmaste åra:
Regjeringa meiner at kvaliteten i norske barnehagar stort
sett er god. Gjennom heile 1990-talet har det blitt drive utviklingsarbeid
i barnehagesektoren, som mellom anna har hatt som siktemål å auke
kompetansen i kommunane og hos barnehagepersonalet til å møte
dei nye krava som blir stilte.
Regjeringa vil at dette arbeidet skal halde
fram konsentrert om tre hovudtema: Ein barnehage for alle barn. Varierte
og brukartilpassa barnehagar i tråd med dei behova barn
og foreldre har. Eit kompetent barnehagepersonale.
Regjeringa vil setje i gang ei treårig
satsing på kvalitetsutvikling med desse tre hovudtema i
perioden 2001-2003. Dette arbeidet skal byggje på måla
og føringane i rammeplanen.
Regjeringa vil forsterke dei pliktene kommunane
har etter barnehagelova, gjennom å påleggje dei
ei plikt til å ha eit barnehagetilbod i tråd med ønskjene
i familiane. Innlemminga av barnehagetilskotet i rammeoverføringa
har vore ein føresetnad sidan innføringa av nytt inntektssystem
i kommunane i 1986, som ei naturleg endring når utbygginga
av barnehagesektoren er fullført.
Dei viktigaste tiltaka som blir drøfta
i meldinga, gjeld likevel understrekinga av det ansvaret kommunane
har som barnehagestyresmakt, noko som inneber ansvar for planlegging,
kvalitetsutvikling og tilsyn med heile barnehagesektoren i kommunen.
Dette ansvaret inkluderer både dei private barnehagane
og dei barnehagane kommunane sjølve eig og driv. Som styresmakt
for barnehagane har kommunen eit ansvar for barnehagetilbodet som
heilskap.
Regjeringa kjem i meldinga med forslag om å påleggje
kommunane eit ansvar for å inngå samarbeidsavtalar
med dei private barnehagane i kommunane som inngår i kommunanes
barnehageplanar. Eit slikt samarbeid gir grunnlag for ein barnehagesektor
i kommunen som vil tene dei behova brukarane har, samtidig som dei
samla ressursane i sektoren blir utnytta så effektivt som
råd.
Det må framleis etablerast fleire plassar
i barnehagane for at vi skal kunne seie at barnehagen når
alle dei familiane som ønskjer eit slikt tilbod. Med utgangspunkt
i situasjonen ved årsskiftet 1998-1999 dreier det seg om
i underkant av 25 000 plassar på landsbasis. Hovudtyngda
av desse plassane må vere for aldersgruppa under 3 år.
Fram til utbygginga er fullført, vil
Regjeringa halde på det øyremerkte statstilskotet
og prioritere at den statlege delen av kostnadene i gjennomsnitt
skal utgjere 40 pst. av totalkostnadene. Samstundes vil Regjeringa
syte for at kommunane skal kunne dekkje 30 pst. av kostnadene i
sektoren. Dette inkluderer også kommunal støtte
til private barnehager. Som drahjelp for dei kommunane som ligg
etter i barnehageutbygginga, blir det gitt eit stimuleringstilskot
til nyetablering i denne perioden.
Komiteen syner til rammeplanen
der ein seier at barnehagen skal byggja på at gutar og
jenter er likeverdige og derfor skal behandlast likt. Gutar og jenter
skal i same grad få omsorg, høve til å utvikle
seg og lære. Komiteen meiner at mangelen
på menn i barnehagesektoren fører til at mange
gutar ikkje har identifikasjons- og rollemodellar. Komiteen meiner
difor at det er naudsynt med større merksemd retta mot
leik og læring i eit kjønnsperspektiv som ledd
i kvalitetsutviklinga.
Komiteen sitt fleirtal,
alle unnateke medlemene frå Fremskrittspartiet, er samd
i at hovudutfordringane framover er:
1. å sikra
barnehagen som eit kvalitetstilbod, herunder å sikra barnehage
til alle barn som ynskjer det, varierte og brukartilpassa barnehagar
og eit kompetent personale,
2. at kommunen må utvikla ansvaret
sitt for sektoren, og
3. at utbygginga må fullførast.
Fleirtalet er samd
i at kvaliteten i norske barnehagar stort sett er god, men har merka
seg at ein nyleg framlagt OECD-rapport som peikar på at
Noreg har ein låg del av utdanna pedagogar samanlikna med
andre skandinaviske land ikkje har ført til at dette er
meir fokusert i meldinga. Fleirtalet har merka seg
dette, og ber Regjeringa vurdera dette nærare, men også vurdera
tiltak for å auka innslag av tilsette med fagbrev i barnehagen.
Fleirtalet har merka seg at det
har vore ein drastisk nedgang i søkjarar til førskulelærarutdanninga
dei siste åra, at relativt få nyutdanna førskulelærarar
tek arbeid i barnehage og at ein del sluttar etter få år.
Fleirtalet viser til at behovet
for førskolelærarar har auka kraftig sidan førre
stortingsmelding om barnehagar blei behandla i 1988, og at talet
på stillingar for styrarar og pedagogiske leiarar har auka
frå ca. 9 500 i 1988 til ca. 18 800 i 1998, og har merka
seg at trass i denne auken har det i heile perioden vore mangel på nok
utdanna førskolelærarar. Fleirtalet viser
til at det er sett ned ei arbeidsgruppe som skal kome med forslag
til tiltak for å sikre rekruttering og stabilitet av førskolelærarar
i barnehagen, og at meldinga skisserer ein tiltaksplan for større
rekruttering og stabilitet i barnehagesektoren: Kompetanseutvikling,
tiltak i barnehagane, marknadsføring av barnehagsektoren.
Fleirtalet viser også til
St.meld. nr. 36 (1998-1999) Om dimensjonering av høgre
utdanning, som konkluderer med at det kjem til å vere utdanna
nok førskolelærarar om få år. Fleirtalet har
merka seg at vi snarare har eit rekrutterings- og stabilitetsproblem
i barnehagesektoren enn eit problem med utdanningskapasiteten av
førskolelærarar. Fleirtalet har
merka seg at Norsk Lærerlag i brev til komiteen 26. mai
2000 ser på den foreslåtte kvalitetssatsinga som
eit godt og nødvendig tiltak :
«Å satse på kvalitetsutvikling
vil gi de ansatte nye utfordringer. At et av satsningsområdene
er – Et kompetent personale, vil også kunne hjelpe
i arbeidet med å rekruttere kvalifisert arbeidskraft og
sikre stabilitet hos de tilsatte/førskolelærerne.
Barnehagen har behov for et positivt fokus. Kvalitetssatsningen
som skisseres i meldingen kan være et slikt fokus.»
Fleirtalet viser til at regjeringa
Bondevik i barnehagemeldinga har tatt initiativ til ein tiltaksplan
for rekruttering og stabilitet for tilsette i barnehagesektoren
med vekt på førskolelærarar i barnehagen.
Fleirtalet har merka seg at barnehagemeldinga legg
opp til ein tre-årig kvalitetssatsing i barnehagesektoren
2001-2003. Fleirtalet støttar meldinga i
at førskolelærarane har ein pedagogisk kompetanse
som er avgjerande for eit godt barnehagetilbod, og viser til at barnehagane
lenge har drive planmessig og målretta kvalitetsarbeid
med grunnlag i lova og rammeplanen. Fleirtalet har
merka seg at barnehagemeldinga legg opp til ei brei kvalitetssatsing
av tiltak på alle nivå: ein barnehage for alle
barn, varierte og brukartilpassa barnehagar og eit kompetent personale. Fleirtalet viser til
barnehagemeldinga si plan for å nå målsettinga
om eit kompetent personale.
Fleirtalet har merka seg at det
i stor grad er private som har bygd ut barnehageplassar på 90-talet,
men at kommunane ikkje har gjort det same. Private, serleg foreldre
sitt engasjement i barnehageutbygginga er positivt. Fleirtalet saknar
ei vurdering av kvifor kommunane i så liten grad har teke
det ansvaret dei var tiltenkt. Fleirtalet ber om
at Regjeringa ser på denne utviklinga, og kommer tilbake
til Stortinget på eigna måte med tiltak.
Fleirtalet har merka seg at meldinga
reknar med at det er behov for i underkant av 25 000 nye barnehageplassar
på landsbasis. Det er i meldinga knytta stor uvisse til
kor stort behovet er. Dette heng saman med kor tilgjengeleg barnehagen
er, prisnivå, inntektsgradering, syskenmoderasjon og i
kor stor grad småbarnsfamiliar vel kontantstøtte
som alternativ til barnehageplass. Fleirtalet viser
og til at etterspurnaden som oftast aukar i takt med tilbodet.
Fleirtalet er samd i at løyvingar
til barnehagar skal vera øyremerka fram til full utbygging
er fullført. Fleirtalet meiner dette er
i tråd med tidlegare føresetnader, det er også i
tråd med Kommunenes Sentralforbund (KS) sitt syn.
Fleirtalet meiner at utgiftsdelinga
framover må ha som hovudsiktemål å oppretthalda
etablerte kommunale og private barnehagar, å stimulera
til utbygging av nye og leggja til rette for lågare foreldrebetaling. Fleirtalet syner
til OECD-rapporten som påpeikar høg foreldrebetaling
som ein kontrast til den breie semja om at barnehagar er ynskjeleg
for barn i alderen 3-6 år.
Fleirtalet har merka seg at det
tykkjest vanskeleg å nå vedtekne utbyggingsmål
med nåverande stimulerings- og støtteordningar. Fleirtalet går
inn for å auka statstilskotet til barnehagar til 50 pst.
mellom anna ved ei omfordeling av dei auka midlane som ligg inne
i barnehagemeldinga.
Fleirtalet vil koma tilbake til
nærare detaljar under det einskilde kapittel.
Eit anna fleirtal, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Høgre og Sosialistisk Venstreparti,
meiner at spørsmålet om overgang til rammefinansiering
er såpass omfattande at ho bør leggjast fram for
Stortinget på eigna måte og at endeleg avgjerd om
at og korleis dette skal skje må utstå til denne
handsaminga.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
kvaliteten i barnehagen langt på vei er avhengig av personalets
kvaliteter. Kvalifiserte, stabile og erfarne voksne medarbeidere
er en forutsetning for god barnehagedrift. Barnehagepedagogene er
sentrale for kvaliteten i barnehagen, for veiledning og samspill
med andre ansatte. I norske barnehager er antallet pedagoger lavt
sammenlignet med Danmark og Sverige.
Disse medlemmer vil også påpeke
at kommuneøkonomien har spilt en viktig rolle i forhold
til det ansvar landets kommuner har kunnet ta for barnehageutbygginga.
Statlige overføringer må gi kommunene reelle muligheter
til ta ansvar for opprettelse av nye barnehageplasser som dekker
den enkelte kommunes behov.
Komiteens medlemer frå Kristeleg
Folkeparti og Senterpartiet har merka seg at departementet
har grunnlag for å hevde at ein fullt utbygd barnehagesektor
vil ha i underkant av 213 000 plassar. Undersøkingar frå SSB
og Asplan legg til grunn at det frå og med 1999 står
att å etablere i underkant av 25 000 nye plassar før
behovsdekninga vil vere på 70 pst. Desse medlemene er
kjent med at i handlingsplanen for full behovsdekning som ble lagt fram
i 1998, blei det slått fast at ei behovsdekning på mellom
70 og 75 pst. vil oppfylle målet om barnehageplass til
alle som ønskjer det. Desse medlemene ser
at kontantstøtta truleg kan forklare kvifor behovet for
barnehageplassar er lågare no enn for nokre år sidan. Desse
medlemene meiner det er grunn til å rekne departementets
tal som eit godt grunnlag for vidare utbygging. Desse medlemene vil
understreke betydningen av ei rett dimensjonering av barnehagesektoren,
slik at familiene får den typen plass dei meiner dei har
behov for, og som dei ønskjer. Desse medlemene har
merka seg den positive effekten stimuleringstilskotet har hatt på etableringa
av nye plassar. Saman med det ordinære driftstilskotet,
har det i 1990-åra vore det viktigaste statlege verkemiddelet
for å nå det nasjonale målet om full
behovsdekning. Desse medlemene har merka seg at mange
private barnehagar slit tungt økonomisk, og at Regjeringa, gjennom
både økonomiske tiltak og juridiske verkemiddel,
vil sikre meir likeverdig behandling av private og kommunale barnehagar. Desse
medlemene viser til at barnehagesektoren er ei av dei offentlege tenestene
der det er størst innslag av privat verksemd, og at dei
private barnehagane har stått for variasjon i det innhaldsmessige
tilbodet. Desse medlemene meiner det er viktig at
finansieringsordninga må sikre at private tilbod får
likeverdige vilkår når det gjeld etablering og
drift av barnehagar også i framtida.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
kjent med at de første barnehagene ble startet på bakgrunn
av sosialt ansvar og engasjement. Aktørene var kirken,
menigheter, husmorlag, sanitetsforeninger og andre ideelle organisasjoner.
Disse medlemmer vil peke på at
i starten var barnehagetilbudet i hovedsak rettet mot barn med funksjonshemming
og barn i familier med sosiale problemer av forskjellige typer og
omfang.
Forvaltninga av barnehagesektoren er delt mellom staten
ved Barne- og familiedepartementet og fylkesmennene, og kommunane.
Staten ved Barne- og familiedepartementet har
det overordna ansvaret for dei to viktigaste verkemidla for styring
av sektoren: barnehagelova og det øyremerkte tilskotet
til drift av barnehagar.
Fylkesmennene utfører forvaltningsoppgåver
på vegne av Barne- og familiedepartementet. Fylkesmennene
har også oppgåver som følgjer av barnehagelova, tilsynskompetanse,
klagesaker o.a.
Kommunane sine oppgåver omfattar mellom
anna godkjennings- og tilsynsansvar.
Kommunen har "ansvar for utbygging og drift
av barnehager i kommunen". Lova forpliktar ikkje kommunen til utbygging
i større grad enn kommunen sjølv ønskjer.
Forvaltninga av dei statlege tilskota til dei
kommunale og private barnehagane er delt mellom fylkesmannen og
kommunane.
Barnehagelova seier ikkje noko om kontroll av
det statlege driftstilskotet til barnehagane. Stortinget vedtok
ved behandlinga av Ot.prp. nr. 35 (1996-1997) å leggje
denne kontrolloppgåva til fylkesmennene. Departementet
har ikkje sanksjonert vedtaket. Dersom forslaget om innlemming av
barnehagetilskotet i inntektssystemet får tilslutning,
kjem ordninga med øyremerkt tilskot til å eksistere
berre i nokre få år til. Det kan derfor synast
lite tenleg å leggje nye kontrolloppgåver til
fylkesmennene no. Regjeringa vil fremme ein odelstingsproposisjon
om denne saka.
Det er kommunane som har fullmakt til å gi
godkjenning. Kravet til godkjenning gjeld både offentlege
og private barnehagar.
Etter barnehagelova har verksemder som tilfredsstiller
dei gjeldande krava som blir stilte til barnehagar, rett til godkjenning.
Lova stiller private og kommunale utbyggjarar likt, og ho set ingen
grenser for kven som kan eige eller drive barnehagar. Godkjende
verksemder har automatisk rett til statstilskot for drift av barnehagar.
Det følgjer av det årlege budsjettvedtaket i Stortinget.
Kommunen har ansvar for å føre
det lokale tilsynet og skal sjå til at alle barnehagane
i kommunen blir drivne etter dei reglane som lova gir.
Fylkesmannen er klageinstans for kommunale vedtak
om retting eller stenging. Fylkesmannen har den same tilsynskompetansen
som kommunen. Der fylkesmannen gjer vedtak i første instans,
kan vedtaket klagast inn for Barne- og familiedepartementet.
Komiteen vil i denne samanheng
peika på at korkje denne eller den førre meldinga
legg vekt på dei samfunnsmessige og økonomiske
samanhengane mellom barnehagetilbod, arbeidsinnsats og skatteinngang, og
at barnehageutbygging difor i stor grad vert vurdert som ein utgift
for kommunane. Komiteen ber Regjeringa i seinare
meldingar legge vekt på dette.
Komiteen sitt fleirtal,
alle unnateke medlemene frå Kristelig Folkeparti og Senterpartiet,
har merka seg at vedtak frå 1997 om å la fylkesmannen kontrollera
det statlege driftstilskotet ikkje er sanksjonert. Ut frå påstanden
om at kommunar t.d. nyttar ekstra tilskot til funksjonshemma til
andre føremål, ber fleirtalet Regjeringa
gjera ei ny vurdering av dette, og føreset at kontrollen
vert tilfredsstillande.
Fleirtalet vil peika på at
kommunane sitt "ansvar for utbygging og drift av barnehagar i kommunen" ikkje
har fungert slik ein kunne ynskja det. Kommunane står heilt
fritt til sjølv å vurdera utbygging, og utbyggingstakten
i kommunal regi har vore monaleg lågare enn føresett
i handsaminga av den førre stor-tingsmeldinga som hadde
som mål å ha full behovsdekning i år
2000. Målet er ikkje nådd, og kommunane har i
stor grad overlatt utbygginga til private aktørar. Fleirtalet meiner
dette tyder på at lovverk og andre tiltak for å stimulera
utbygging og drift ikkje har vore tilstrekkelege til å oppnå den
utbygginga ein hadde som mål. Det må, etter fleirtalet si
vurdering, føra til at ein vurderer såvel kommunen
som staten si rolle grundig for å sikra den resterande
utbygginga og varig oppfylling av målet om full behovsdekning.
I 1999 er budsjettet for dei statlege utgiftene
til barnehagedrift i underkant av 4,5 mrd. kroner. Driftstilskotet
til barnehagedrift kan delast inn i eit generelt og fleire særskilde
driftstilskot.
Det ordinære driftstilskotet utgjer
knapt 90 pst. av totalløyvinga i 1999. Alle godkjende barnehagar
har rett til statleg driftstilskot. Fylkesmannen gjer vedtak om
tildeling av tilskot på grunnlag av søknaden frå kommunen.
Barne- og familiedepartementet skriv ut belastningsfullmakter til
fylkesmannen, som deretter reknar ut og utbetaler statstilskot til
kvar kommune. Tilskotssatsane for familiebarnehagane er dei same som
for ordinære barnehagar.
Staten yter tilskot til drift via det ordinære
driftstilskotet til barnehagar. Barne- og familiedepartementet vil
vurdere korleis den framtidige finansieringa av opne barnehagar
skal vere.
Frå 1991 til 1996 blei det gitt eit
eingongstilskot (stimuleringstilskot) for etablering av nye barnehageplassar.
Dette tilskotet, saman med det ordinære driftstilskotet,
har i 1990-åra vore det viktigaste statlege verkemidlet
for å nå det nasjonale målet om full behovsdekning.
Erfaringane med stimuleringstilskotet var at det hadde ein positiv
effekt på etableringa av nye plassar.
Funksjonshemma barn har rett til prioritet ved
opptak i barnehage. Det blir gitt eit ekstra tilskot frå staten, som
utgjer 10 pst. av det ordinære driftstilskotet. Dette tilskotet
blir gitt til kvar enkelt kommune, og alle godkjende barnehagar
kan søkje kommunen om tilskot.
I dei seinare år har Barne- og familiedepartementet frå tid
til anna sett at midlane ikkje blir brukte i samsvar med føresetnadene,
men til å dekkje utgifter kommunane har etter anna regelverk.
Barne- og familiedepartementet meiner at dette kan gå ut
over det allmennpedagogiske tilbodet funksjonshemma barn skal få i
barnehage.
Intensjonen med tilskotet til tospråkleg
assistanse i barnehagane er å leggje tilhøva til
rette slik at kommunar og private barnehageeigarar kan gi barn frå språk-lege
og kulturelle minoritetar eit godt og utviklande barnehagetilbod.
Det er dei kommunale barnehagane som har størst innslag
av minoritetsspråklege barn (6,5 pst.).
Det er eit mål for Regjeringa å leggje
grunnlag for at samiske barn får eit barnehagetilbod som
er i samsvar med språk- og kulturbakgrunnen deira. Kommunar
i samiske distrikt har eit særleg ansvar for å leggje
til rette barnehagetilbod for samiske barn. Barne- og familiedepartementet
vil samtidig understreke at alle kommunar har ansvar for å leggje
til rette tilbod som er tilpassa språk og kultur hos minoritetar.
For å fremme etableringa av samiske
barnehagar blei det i 1985 innført ei særskild
tilskotsordning for barnehagar med samisk som hovudspråk.
Det er lagt opp til at tilskotsordninga skal
overførast til Sametinget frå og med budsjettåret
2001. Det skal setjast ned ei arbeidsgruppe med representantar frå Barne-
og familiedepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Sametinget,
Samisk utdanningsråd og fylkesmennene som skal førebu
overføringa administrativt.
Målsetjinga med tilskotet til barnehagar
for barn av nykomne flyktningar er å gjere kommunen i stand
til å starte arbeidet med å integrere barn av
nykomne flyktningar så tidleg som mogleg etter busetjing.
I 1998 fekk 20 kommunar tilskot for til saman om lag 370 barn.
Regjeringa meiner at barnehageverksemda på Svalbard
bør formaliserast, slik at forvaltninga av barnehagane
på Svalbard skjer etter tilsvarande prinsipp som på fastlandet
og etter reglane i barnehagelova så langt dei høver.
Intensjonen med eit eige lønnstillegg
for førskolelærarar i Finnmark og Nord-Troms er å betre
tilgangen på arbeidskraft med godkjend utdanning.
Landbruksdepartementet stør reindriftsbarnehagar som
del av reinsdriftsavtalen. Det er reindriftsforvaltninga som administrerer
ordninga.
Tilskot til onnebarnehagar er ein del av ordninga med
midlar til bygdeutvikling over jordbruksavtalen, støtten
gis og ordninga blir administrert av fylkesmannen.
Barnehageplassar, øyremerkte for barn
av studentar, drivne av studentsamskipnader eller i samarbeid med andre,
får støtte frå Kyrkje-, utdannings- og
forskingsdepartementet i tillegg til ordinær støtte
frå Barne- og familiedepartementet. Studentbarnehagane
får gjennomgåande inga kommunal støtte.
Komiteen viser til det statlege
stimuleringstilskotet og ber Regjeringa leggja fram ei vurdering
av i kva grad dettefører til auka
utbygging i samband med budsjettet for år 2001.
Komiteen ser det som positivt
at funksjonshemma har rett til prioritet til opptak til barnehagar. Komiteen ser
det som viktig at dei funksjonshemma får tilbod innanfor
ein samla barnehagesektor som gjev kvart einskild barn eit best
mogleg tilbod. Komiteen ser det og som viktig at
barna i alle barnehagar møter mangfald. Komiteen vil
be Regjeringa vurdera verkemiddel som sikrar funksjonshemma barn
plass i offentlege eller private barnehagar, herunder spørsmål om
dei statlege ekstraløyvingane skal gå til den
barnehagen der barnet får plass.
Komiteen vil understreke den
positive betydningen barnehagen har for barn som snakker et annet språk
enn norsk hjemme. Gode språkkunnskaper gjør møtet
med skolen lettere.
Komiteen sitt fleirtal,
alle unnateke medlemene frå Fremskrittspartiet, syner til
at måltallet for barnehageutbygginga for 1999 i Revidert
nasjonalbudsjett er sett til 7 500 nye plassar. Resulatet for 1999
er 3 200 nye plassar. Det har også tidlegare år
vore vanskeleg å nå oppsette mål, og
førebels undersøkingar syner at det no er få planar
for ny utbygging. Dette syner, etter fleirtalet si
vurdering, at eksisterande stimulerings- og støtteordningar
ikkje er tilstrekkeleg til å oppnå ynskja resultat.
Fleirtalet vil auka statstøtta
til 50 pst. innan år 2005 for å tilretteleggja
for auka utbygging og for å hindra nedlegging av eksisterande
barnehageplassar.
Fleirtalet vil peika på at
barnehagen er eit viktig tiltak i arbeidet til kommunehelsetenesta
og barneverntenesta med barn som har særskilt behov og
sammensette vanskar. Barnehagen er ein arena der vanskar og bekymringar
kan verta oppdaga og hjelpetiltak kan settast inn. Barnehagen er
i dei fleste tilfella den arenaen der kontakten og samarbeidet mellom
foreldra og resten av hjelpeapparatet som kan vera rundt eit barn med
særskilte behov eller funksjonshemmingar, vert best sikra.
Konsekvensane av manglande barnehagetilbod, vil etter fleirtalet si
meining vera at sårbare barn vil kunna mista barnehagetilbodet,
anten fordi utbygginga av småbarnsplasser stoppar opp,
eller fordi foreldra tek barnet ut av barnehagen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti har merket seg at i debatten
rundt kontantstøtten har det vært særlig
stor oppmerksomhet rundt barnevernsbarna. Disse medlemmerhar videre merket seg at den tidligere
sentrumsregjeringa i et høringsnotat antar at familier
som er i kontakt med barnevernet vil være tilbakeholdne
med å avvise tilbud om barnehageplass utelukkende av økonomiske
grunner. Det er ingen grunn til å tro at familier som er
i kontakt med barnevernet i mindre grad enn andre vil gi avkall
på en skattefri inntekt på 3 000 kroner i måneden. Disse
medlemmervil vise til at plass
i barnehage er et tiltak som er spesielt omtalt i barnevernloven.
Barnehageplass som forebyggende barnevernstiltak bør i utgangspunktet
være frivillig. Dersom foreldrene etter vedtak etter barnevernsloven
blir pålagt å bruke barnehageplass, vil det lett øke
konfliktnivået og vanskeliggjøre samarbeidet mellom
foreldre og barnevernet. Også denne siden av kontantstøtteordningen
trenger evaluering.
Disse medlemmerhar
merket seg at det flere steder i landet tilbys barnehageplasser
til innvandrer- og flyktningebarn, blant annet som et aktivt integreringstiltak.
Dersom deres foreldre ønsker å velge kontante
penger som alternativ til et barnehagetilbud som barna klart kan
profittere på, vil ingen kunne hindre dem i det. Dette
kan være familier som har en av foreldrene hjemme, familier
med en trang økonomi. Resultatet kan da bli at barnet mister
et verdifullt tilbud. Disse medlemmer vil påpeke
at representanter for ulike tiltak rettet mot innvandrere og nordmenn
med fremmedspråklig bakgrunn sier at kontantstøtten
er en hindring for at disse barna skal få et tilbud i barnehager,
et tilbud som gir dem en mulighet til å utvikle norsk språk
før de skal begynne på skolen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer
at det i forskjellige politiske partiet og interesseorganisasjoners
retorikk ligger klare motiver om at det offentlige ikke bare skal
styre, men også ta over hele barnehagemarkedet, utfra en
målsetning om obligatorisk barnehageplass for alle barn
under skolepliktig alder.
Disse medlemmer tar i tilfelle
sterk avstand fra en slik tankegang og målsetning.
Disse medlemmer kan ikke se at
valgfriheten til foreldrene blir ivaretatt ved samordnet opptak
slik regjeringen foreslår i handlingsplanen.
Disse medlemmer mener at et slikt ”offentlig” opptak
vil være til et klart hinder for økt mangfold
og fleksibilitet.
Disse medlemmer mener at den
enkelte godkjente barnehage selv bør stå for både
tilbud og opptak. Kun på denne kan vi få konkurranse
og en tilpasning av tilbud og etterspørsel.
Disse medlemmer vil peke på at
ansvarsdelingen i barnehagesektoren er viktig årsak til
forskjellsbehandlingen av barn, avhengig av hvem som eier barnehagen
de går i.
Disse medlemmer vil peke på at
kommunene har, helt siden den forrige barnehagemeldingen kom og til
i dag, drevet en politikk som har ført til stadig større forskjellsbehandling
av barn. Dette til tross for at målsettingen var det stikk
motsatte.
I St.meld. nr. 8 (1987-1988) Barnehager mot år
2000 blei det gjort ei vurdering av behovet for nye barnehageplassar.
Behovet blei vurdert til 175 000 nye plassar, noko som tilsvarte
ei behovsdekning på 90 pst. for barn under 7 år.
Det blei vedteke at utbyggingstakten gjennom 1990-åra skulle
tilsvare ein gjennomsnittleg tilvekst på 10 000 nye plassar
per år. Det statlege driftstilskotet til barnehagane skulle
vere det viktigaste verkemidlet for å nå utbyggingsmålet.
I heile perioden sidan St.meld. nr. 8 (1987-1988)
har det vore brei politisk semje om målsetjinga om barnehageplass
til alle familiar som ønskjer det for sine barn. Frå og
med budsjettåret 1991 blei det lagt opp til ei høgre
utbyggingstakt, med eit måltal på 20 000 plassar det
første året. I 1991 blei det også innført
eit stimuleringstilskot som eit eingongstilskot ved etablering av nye
barnehageplassar.
Fleire endringar i barne- og familiepolitikken
har ført til at rammevilkåra for barnehagesektoren
er blitt vesentleg endra. Det er særleg tre reformer som
er viktige: Utvidinga av den lønna fødselspermisjonen
frå 18 veker i 1986 og 42 uker frå 1993. Reform
97, med innføring av 10-årig grunnskole, endra
også alderssamansetjinga i barnehagane. Seksåringane
gjekk frå og med hausten 1997 over i skolen. Kontantstøtte
for familiar med eitt- og toåringar som blei innført
for eittåringar hausten 1998 og for fullt for toåringar
frå og med 1. januar 1999.
Samla har desse reformene ført til
at det ikkje lenger er behov for ei behovsdekning på 90
pst. for barn under 7 år. Ein handlingsplan for full behovsdekning,
som blei presentert som eit vedlegg til St.prp. nr. 1 (1997-1998).
I handlingsplanen førte ein vidare målsetjinga om
at alle familiar som ønskjer det, skal få barnehageplass
innan år 2000. Vidare blei det slått fast at full behovsdekning
tilsvarte ei behovsdekning på mellom 70 og 75 pst. for
barn i aldersgruppa 1-5 år.
Målet om barnehageplass til alle som ønskjer
det, står framleis ved lag.
Talet på barn i barnehagar har stige
frå 111 000 barn i 1987 til 188 000 barn i 1998. Barnehagestatistikken viser
også at målsetjinga frå 1988 om ein gjennomsnittleg
vekst på 10 000 plassar årleg er blitt innfridd. Den
intensiverte utbyggingstakten som blei lansert i 1991, gav ei utbygging
på over 15 000 plassar for fleire år.
Seksåringane har hatt den høgste
behovsdekninga. Det heng mellom anna saman med endringar i barnehagelova
(jf. Ot.prp. nr. 57 (1990-1991)) og nye forskrifter som opna for
etablering av eit frivillig pedagogisk tilbod for seksåringar
i skolen i 1991. Dette var eit ledd i arbeidet med førebuingane
til Reform 97.
Som eit ledd i førebuingane til grunnskolereforma blei
det statlege stimuleringstilskotet til etablering av barnehageplassar
frå og med 1995 sett av til etablering av tilbod for seksåringar
på skolane.
Det har vore ein kraftig auke i talet på plassar
for barn under 3 år. Veksten endra seg til ein nedgang
i talet på plassar for eittåringane i 1998. Det
har truleg samanheng med innføringa av kontantstøtta
hausten 1998.
Det er store skilnader i utbygginga av barnehageplassar
på fylkes- og kommunenivå. Ved utgangen av 1998 hadde
alle fylka ei behovsdekning på over 50 pst., men berre
11 av fylka hadde over 60 pst. dekning.
Når det gjeld kommunane, er det langt
større variasjonar i dekningsgraden, frå 30 pst.
og opp til om lag 90 pst.
Utfordringa for dei store byane framover blir å etablere
plassar for dei minste barna.
Utviklinga dei siste åra viser ein
kraftig reduksjon i bruken av heiltidsplassar for dei yngste barna.
Ved innføringa av kontantstøtta
hausten 1998 var det eit mål å få til
ei fleksibel ordning, slik at foreldra kunne velje ein kombinasjon
av barnehage og kontantstøtte. Hausten 1999 tok ordninga
med femdelte satsar for kontantstøtte til å gjelde.
Samtidig blei driftstilskotet til barnehagar endra ved nye opphaldstidskategoriar for
framleis å kunne harmonisere med kontantstøtta.
Talet på nye barnehagar steig kraftig
i byrjinga av 1990-åra, men utbyggingstakten har minka
mot slutten av tiårsperioden. I dei seinare åra
er mange av dei nye plassane blitt oppretta i eksisterande barnehagar.
Talet på offentlege barnehagar har
stige med vel 700 barnehagar i perioden. Veksten i talet på private
barnehagar har vore mykje sterkare, meir enn 1 600.
Stimuleringstilskotet for familiebarnehagar
blei redusert i 1994, for så å falle heilt bort
i 1995.
Det er grunn til å tru at kombinasjonen
av lovendring, stimuleringstilskot og aktivt informasjonsarbeid har
spelt ei vesentleg rolle for den kraftige veksten i talet på familiebarnehagar
i 1990-åra.
Det er òg grunn til å tru
at m.a. innføringa av kontantstøtte hausten 1998
i særleg grad har redusert etableringa av nye plassar i
familiebarnehagar for barn under 3 år.
Private barnehagar er barnehagar som andre enn
det offentlege eig. Det som særpregar private barnehagar
i høve til privat drift i andre bransjar, er at aktørane
i mindre grad driv ut frå omsynet til forteneste. Dei private
initiativtakarane har vore viktige bidragsytarar til den veksten
som har vore. Særleg i 1990-åra har det vore ein
sterk vekst både i talet på private barnehagar og
talet på plassar i private barnehagar.
Veksten i privat sektor stagnerte i 1996, og
talet på private barnehagar har gått noko ned.
Det kan vere ulike årsaker til denne nedgangen. Mellom
anna er dei private barnehagane meir utsette økonomisk
enn kommunale barnehagar.
Komiteen har merka
seg at undersøkingar som er gjort har slått fast
at eit fleirtal av småbarnsfamiliane aller helst vil ha
barnehageplass til sine barn.
Komiteen sitt fleirtal,
alle unnateke medlemene frå Fremskrittspartiet, har merka
seg at auka barnehagetilbod gjev auka etterspurnad, og at låg
utbygging og høge prisar har gjort sitt til at foreldrene
per i dag ikkje hev et reelt val.
Fleirtalet er samd i at færre
enn ein har rekna med tidlegare vil trenge barnehageplassar på grunn
av lengre fødselspermisjonar med løn, skulestart
for 6-åringar, innføring av kontantstøtte
og auka prisar har endra etterspurnaden etter barnehageplassar monaleg. Fleirtalet vil
be Regjeringa fylgja nøye med i utviklinga og halda Stortinget
løpande orientert om behov for og etterspurnad etter barnehageplassar.
Eit anna fleirtal,
alle unnateke medlemene frå Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet,
syner til forsøksprosjekta i 20 kommuner med auka bruk
av ramme-overføringar, og har merka seg at dei fyrste tilbakemeldingane
tyder på at dette ikkje er ei bra ordning for barnehagane
så lenge ein ikkje har full behovsdekning.
Eit tredje fleirtal,
alle unnateke medlemene frå Arbeiderpartiet og Sosialistisk
Venstreparti, vil streke under at målet om barnehageplass
til alle som ønsker det, framleis står ved lag. Dette
fleirtalet meiner det er viktig å få til
ein fleksibel ordning, slik at foreldra sjølve kan velje
korleis dei vil innrette seg i kvardagslivet medan barna er små. Dette
fleirtalet viser til at foreldre legg vekt på samvær
med andre barn, eit tilbod under pedagogisk leiing, tryggleik og førebuing
til skolestart når dei ønskjer barnehageplass. Dette
fleirtalet vil peike på at det er svært
viktig at valfridommen blir reell, og da må det finnast
barnehagar tilgjengeleg for dei familiene som ønskjer denne omsorgsformen.
Dette fleirtalet viser til at
kontantstøtten har bidratt til å øke
småbarnforeldrenes muligheter til å velge mellom
ulike omsorgsløsninger. Barnehageplasser skal være
tilgjengelige for alle, men de offentlige støtteordningene
må også legge til rette for at foreldrene kan
velge andre alternativer dersom de ønsker det. Dette
fleirtalet viser til at foreldrebetalingen er særlig
høy i de private barnehagene, og at en vesentlig årsak
til det er gjennomgående lav eller manglende kommunal støtte
til disse barnehagene.
Dette fleirtalet viser til at
fleire viktige reformer har bidratt til å redusere behovet
for nye barnehageplassar. Dette fleirtalet har merka
seg at både Reform 97, utvida permisjon ved svangerskap
og fødsel og kontantstøttereforma har endra føresetnadene for
barnehageplanlegginga i kommunane vesentleg. Dette fleirtalet stør
Barnehagemeldinga si vurdering i at tida no er inne for å fullføre
ei utbygging tilpassa dei nye rammevilkåra.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at innføringen
av kontantstøtteordningen har bidratt sterkt til at takten
i barnehageutbyggingen har gått ned, slik at ikke det opprinnelige
mål om full dekning oppfylles innen utgangen av år
2000.
Komiteen sine medlemer frå Kristeleg Folkeparti
og Senterpartiet viser til at Stortinget i 1999 slutta seg
til eit forslag frå Regjeringa om å setja i gang
forsøk i nokre kommunar og fylkeskommunar med å tildele øyremerka
tilskot som rammetilskot. Tjue forsøkskommunar er med i
forsøket som går over ein fireårsperiode,
med start i år 2000. Desse medlemene har
merka seg at driftstilskotet til barnehagar, saman med særtilskota
til funksjonshemma og tospråkleg assistanse i barnehagar,
blir lagde inn i ramma. Desse medlemene ber Regjeringa
følgje dette forsøket særleg nøye
med tanke på konsekvensane for barnehagesektoren, ikkje
minst for å vurdere følgjene for private barnehagar.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
fjerne ordningen med kontantstøtte, og bruke midlene som
bindes opp til denne ordningen til å styrke barnehagene
og senke foreldrebetalingen.
Ved utgangen av 1998 hadde 188 000 barn plass
i barnehage. Det tilsvarer ein behovsdekning på 61 pst. for
barna mellom eitt og fem år. Målsetjinga er at
alle familiar som ønskjer det, skal få tilbod
om barnehageplass til barna sine. Dette målet er ikkje
nådd med ein dekningsgrad på 61 pst.
Hundre prosent behovsdekning er oppnådd
når alle som ønskjer barnehageplass for barnet
sitt, har fått tilbod om plass. Regjeringa har som målsetjing
full behovsdekning. Dette inneber at barnehageplass skal stillast
til disposisjon for alle familiar som ønskjer det for barna
sine. Full behovsdekning inneber at tildelinga av barnehageplassar
skal skje utan noka form for behovsprøving. Summen av alle ønske
om barnehageplass frå alle familiar representerer det totale
behovet for barnehageplassar.
Innføringa av kontantstøtte
har gitt noko uvisse omkring kva for eit nivå som utgjer
full behovsdekning. Det er grunn til å rekne med at etterspørselen etter
plassar for dei yngste barna har gått noko ned som følgje
av kontantstøtteordninga.
På grunnlag av resultata frå ei
undersøking gjort av Statistisk sentralbyrå kan
ein rekne med at ein fullt utbygd sektor tilsvarer 210 000 plassar.
Ved utgangen av 1998 var det i alt 188 000 plassar. Utbyggingsbehovet
som står att, er dermed 21 000-22 000 nye barnehageplassar.
Ei anna undersøking viste at det etter
vurderingane i kommunane vil vere full behovsdekning ved ei behovsdekning
på landsbasis på 70 pst. For barn under 3 år
oppnår ein full behovsdekning ved ei behovsdekning på 53
pst., og for barn over 3 år når behovsdekninga
er 80 pst.
På grunnlag av desse to undersøkingane
legg Regjeringa til grunn at det frå og med 1999 står
att å etablere i underkant av 25 000 nye plassar før
behovsdekninga tilsvarer full behovsdekning. Ein fullt utbygd barnehagesektor
vil såleis ha i underkant av 213 000 plassar. Behovsdekninga
vil då vere 70 pst.
I samband med statsbudsjettet for 1998 blei
det lagt fram ein handlingsplan for full behovsdekning. I denne planen
blei det slått fast at ei behovsdekning på mellom 70
og 75 pst. vil oppfylle målet om barnehageplass til alle
som ønskjer det.
Kontantstøtte kan truleg forklare kvifor
behovet for barnehageplassar er lågare no enn for nokre år
sidan.
Komiteen sitt fleirtal, alle
unnateke medlemene frå Fremskrittspartiet, har merka seg
at det er vanskeleg å definera kva som er full behovsdekning.
I prinsippet er full behovsdekning, etter fleirtalet si vurdering,
at alle som ynskjer det skal få tilbod om ein barnehageplass
til ein pris dei kan overkoma. Det ligg ikkje føre undersøkingar
som korrigerer for prisnivået, og fleirtalet ber
om at Regjeringa framskaffar informasjon om etterspurnad i høve
til tilgjengelegheit og pris på tenesten.
Det er etter fleirtalet si vurdering
problematisk å setja ein samla prosentsats for kva som
er full behovsdekning når både tilbod, etterspurnad
og behov varierer frå kommune til kommune og frå fylke
til fylke. Fleirtalet meiner at målet om
full behovsdekning først er nådd når
alle som ynskjer det får ein barnehageplass til sine barn
som står rimeleg i forhold til det behovet dei har, og
som er til ein pris dei kan overkoma.
Fleirtalet har merka seg at 188
000 barn hadde plass i barnehage ved utgangen av 1998 (61 pst.),
og er kjent med at det talet vart auka med 3 200 barn i 1999. Fleirtalet har
vidare merka seg regjeringa Bondevik si vurdering om at ein for å få full
behovsdekning har behov for plass for i underkant av 213 000 barn. Fleirtalet har
vanskeleg for å vurdera dette talet sidan det ikkje ligg
føre undersøkingar som problematiserer dette i
høve til pris og tilgjengelegheit. Fleirtalet syner
til merknader over.
Fleirtalet vil peika på at
etterspurnaden sannsynleg vil auka dersom t.d. tilgjengelegheiten
vert betre, prisane vert lågare.
Fleirtalet meiner at målet
om full behovsdekning må stå fast, og at måltalet
må justerast etter kvart.
Komiteen sine medlemer frå Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti meiner det må òg
vere eit mål å innføra gratis kjernetid
i barnehagen når ein har fått full behovsdekning.
Staten har gjennom ein aktiv barne- og familiepolitikk
lagt til rette for at foreldra sjølve kan velje den omsorgsløysinga
som passar for den enkelte familien.
Kommunane har ansvar for utbygging og drift
av barnehagar og dei har engasjert seg stadig sterkare i barnehagesektoren,
med sikte på å byggje ut eit tilbod som dekkjer
etterspørselen.
Staten har eit overordna ansvar for barnehagesektoren
slik at tilbodet er godt same kvar i landet ein bur, og at det er
tilgjengeleg for dei familiane som ønskjer det, same kva
slags sosial eller økonomisk bakgrunn dei har.
Det er i første rekkje omsynet til
likskap i tenestene og eit likeverdig tilbod til heile folket som
tilseier at det blir fastsett nasjonale krav på viktige
område der kommunane har hovudansvaret.
Regjeringa legg til grunn at det er eit nasjonalt
ansvar å sikre befolkninga eit likeverdig tilbod ut frå dei behova
barnet har for omsorg og utvikling, og ut frå kva familiane ønskjer.
Det vil seie at kvalitet må sikrast gjennom lovverket,
og at tenesta må subsidierast slik at familiane har råd
til å bruke henne.
Komiteen har merka seg at kommunen
har ansvar for utbyggjing og drift av barnehagar, medan staten har det
overordna ansvaret for at tilbodet er godt same kvar i landet ein
bur, at det er tilgjengeleg for dei familiane som ynskjer det uavhengig
av sosial og økonomisk bakgrunn. Komiteen er
samd i dette, men ser at det kan vera vanskeleg å finna
fram til ansvarsdeling og økonomiske verkemiddel som sikrar
likskap i tenestane og likeverdige tilbod på den eine sida
og kommunal handlefridom på den andre.
Komiteen meiner det er viktig å arbeida
seg fram til ei felles forståing for at gode, tilgjengelege
og rimelege barnehageplassar er eit overordna mål og å finna fram
til verkemiddel som gjer det mogleg å nå dette målet.
Komiteen sitt fleirtal,
alle unnateke medlemene frå Fremskrittspartiet, ber Regjeringa
ta initiativ til eit tettare samarbeid med kommunesektoren (KS) med
dette som siktemål. Erfaringar dei siste åra syner at
kommunesektoren ikkje har vore så aktiv i å byggja ut
nye barnehageplassar som føresett på sentralt
hald, og det er viktig å sikra at ein nå når
målet om full barnehagedekking snarast mogleg.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer
at handlingsplanen bærer preg av at hensynet til ansatte
i offentlige barnehager overskygger både barna og foreldrenes
behov.
Disse medlemmer vil avvise en
slik tankegang og mener at det er foreldrene og barnas reelle behov
for barnepass som bør stå i sentrum.
Utfordringa for kommunane er å utvikle
det lokale tenestetilbodet i tråd med nasjonale prioriteringar
samtidig som kommunane har reell innverknad på utforminga
av tenestene lokalt.
Det behovet barn og foreldre har for barnehageplass, må dekkjast
innanfor det samla tilbodet i ein kommune. Det inneber at kommunane
må ha ansvaret for å kartleggje behov og utforme
eit variert tilbod som samla kan dekkje dei fleste behova familiane
har. Det ligg derfor eit særleg ansvar på kommunane
som planleggjarar av ein heilskapleg og effektiv barnehagesektor,
der målet er eit best mogleg tilbod til innbyggjarane i
kvar kommune. Tilsynet med barnehagane er ein sentral del av det
kommunale ansvaret.
Departementet vil gjennom utviklings- og informasjonstiltak
hjelpe kommunane med å vidareutvikle og betre tilsynsarbeidet.
Kommunen opptrer også som barnehageeigar
i høve til sine eigne barnehagar og må på linje
med andre barnehageeigarar oppfylle dei krava som blir stilte til verksemda
etter barnehagelova og anna lovverk.
Den raske utbygginga har ført til at
nokre kommunar heng etter når det gjeld administrasjon
av sektoren. Dette arbeidet må prioriterast. Utfordringane
som kommunane står framfor - mellom anna attståande utbygging
og utvikling av kvaliteten - gjer at behovet for kommunal planlegging,
koordinering og utvik-lingsarbeid aukar.
Det ansvaret kommunane har etter lov om barnehagar
blir ført vidare. Regjeringa vil understreke at dette inneber
at kommunane må halde fram arbeidet med å styrkje
rolla som styresmakt for barnehagane, mellom anna i høve
til tilsyn og rettleiing, og ansvaret for planlegging og dimensjonering
av ein heilskapleg barnehagesektor i kommunen.
Komiteen har merka
seg at det er det samla tilbodet i ein kommune som skal sikra foreldre
barnehageplass for sine barn. Komiteen er samd i
dette, men ber Regjeringa vurdera nærare kva ansvar kommunane skal
ha i høve til eksisterande og framtidige private barnehagar.
Såvidt komiteen er kjent med, er dei fleste barnehagane
etablert etter initiativ frå private, ofte foreldre, kommunen
kjem inn på eit seinare tidspunkt. Dette gjer at det kan
vera vanskeleg for kommunane å planleggja. For å betra
på dette er det naudsynt med samarbeid i alle fasar, også planleggingsfasen.
Det kan, etter komiteen si vurdering, vera aktuelt
for kommunar meir aktivt å leggja til rette for utbygging
av private barnehagar dersom dei ynskjer det.
Komiteen sitt fleirtal,
alle unnateke medlemene frå Sosialistisk Venstreparti,
meiner at private barnehagar må gå inn som eit
integrert og likeverdig del av barnehagetilbodet i kommunane. Fleirtalet har
merka seg at det har vore stor uro når det gjeld økonomien
til dei private barnehagane den siste tida. Fleirtalet meiner
at eit variert og mangfaldig tilbod best kan sikrast gjenom eit
samarbeid mellom kommunar og private barnehagar. Fleirtalet viser
til at eit slikt samarbeid finst i dag i mange kommunar, men det er
altfor mange private som ikkje har fått tilbod om å vere
med i samarbeidet. Fleirtalet meiner at kommunane
har eit særleg ansvar for å leggje til rette for
eit nærare samarbeid.
Fleirtalet har merka seg at samarbeidsavtalane skal
omfatte dei gjensidige forpliktingane mellom barnehagen og kommunen. Fleirtalet vil
understreke at private barnehagar som er med i den kommunale barnehageplanen
må få nødvendig økonomisk støtte,
og dei vil med ei kommunal subsidiering i tillegg til det statlege
tilskotet få ein meir stabil og føreseieleg driftssituasjon. Fleirtalet viser
til at private barnehagar som vert drivne på grunnlag av
alternativ pedagogikk eller alternativt livssyn, er eit viktig supplement
til kommunen sitt eige tilbod og kommunane ikkje må nekte å inngå samarbeidsavtalar
fordi den private barnehagen blir driven på grunnlag av
alternativ pedagogikk eller alternativt livssyn. Fleirtalet har
merka seg svaret frå statsråden i brev av 19.
mai 2000, der ho seier: "Barnehager som i dag utgjør en
del av barnehagetilbudet i kommunen vil naturlig høre med
i barnehageplanen i kommunen". Fleirtalet sluttar
seg til dette.
Eit anna fleirtal,
alle unnateke medlemene frå Fremskrittspartiet, er samd
i at kommunane bør ha ansvaret for å kartleggja
behov og å utforma eit variert tilbod i høve til
dette. Dette må, etter dette fleirtalet si
vurdering, føra til at kommunane går i dialog med
private for å sikra eit samla tilbod som dekkjer behova.
Eit tredje fleirtal, medlemene
frå Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høgre er
samd i at tilsynet med barnehagane er ein sentral del av det kommunale
ansvaret, og vil peika på det viktige ansvaret staten og
fylkesmannen har for å gjera kommunane fagleg i stand til å gjera
denne jobben. Tilsynsarbeidet kan ofte opplevast som ein "bukken
og havresekken"-situasjon for barnehagane. Difor er det viktig å profesjonalisera
arbeidet ytterlegare og utvikla hjelpemiddel som sikrar likebehandling,
på den andre sida er det viktig at tilsynet er så nært
barnehagane som mogleg. Det bør også utviklast
verktøy for kvalitetsvurdering som kan nyttast i den einskilde
barnehage. Dette fleirtalet ber Regjeringa fylgja utviklinga
nøye og halda Stortinget informert om dette.
Eit fjerde fleirtal, medlemene
frå Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet,
meiner at kommunane har eit overordna ansvar for å sikra
barnehagar med eit heilskapleg tilbod, kvalitet og tryggleik i form
av pedagogisk personale.
Eit femte fleirtal, medlemene
frå Arbeiderpartiet og Høgre, går
imot å lov-påleggja kommunane å inngå samarbeidsavtalar
med private barnehagar, og syner til merknader under pkt. 15.10.
Eit sjette fleirtal, medlemene
frå Fremskrittspartiet, Kristeleg Folkeparti, Høgre
og Senterpartiet, vil peke på at det har vore brei
politisk semje om at det offentlege skal støtte barnefamiliane
og sikre gode oppvekst- og levekår for barn. Ein aktiv
oppvekst- og familiepolitikk skal leggje grunnlag for gode oppvekstvilkår
for barn og gi foreldra reelle val mellom å vere yrkesaktive
på heiltid, deltid eller ha omsorg for barna i heimen. Dette
fleirtalet viser til at barnehagane er eitt av fleire verkemiddel
for å realisere desse målsetjingane overfor barnefamiliar.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til merknadene fra komitéflertallet,
bestående av Sosialistisk Venstreparti og Arbeiderpartiet,
i Innst. O. nr. 79 (1996-1997) vedrørende endringer i barnehageloven. Tidligere
langvarig praksis bestod i at kommunene forvaltet det statlige tilskuddet
til alle barnehager uten at det var pålagt gjennom lov.
Ved denne endringen innså man at det var behov for lovfesting
og bedre styring med statstilskuddet.
Disse medlemmer vil påpeke
at det blant annet i merknad ble sagt at de kommunale barnehagene
var godt dekket i forhold til oppfølging av kriterier og
tilsyn, mens det var hull i forhold til oppfølging av de
private barnehagene som mottok statstilskudd. De endringer som ble
gjort i barnehageloven skulle bidra til å sikre en likebehandling
av barnehagene.
Disse medlemmer mener det er
av stor viktighet å ha et godt samarbeid mellom kommunene
og de private barnehagene, og å få kartlegginger
som viser hver kommunes totale barnehagetilbud.
Komiteen sine medlemer frå Kristeleg Folkeparti
og Senterpartiet stør framlegget om ei lovfest
plikt for kommunane til å inngå samarbeidsavtalar
med private barnehagar som er med i planane for barnehagesektoren
i kvar kommune.
Desse medlemene meiner at målet
om full behovsdekning i barnehagsektoren og behovet for kommunal
medfinasiering heng nøye saman. Full behovsdekning kan
vanskeleg gjennomførast utan større kommunal innsats,
etter desse medlemene si oppfatning. På det
tidspunktet barnehagesektoren blir innlemma i rammetilskotet, skal
den totale offentlege finansieringa vere på minst 70 pst.
Desse medlemene ønskjer
ein framtidig barnehagepolitikk i kommunane der privat barnehagedrift skal
vere ein integrert del av det samla tilbodet. Desse medlemene stør
difor forslaget om ei lovfest plikt til å inngå samarbeidsavtalar
med private barnehagar som er med i planane for barnehagsektoren
i kvar kommune. Desse medlemene meiner at alle typer
private barnehagar som er med i kommuneplanen, skal kunne inngå i
ein samarbeidsavtale. Desse medlemene har merka seg
at avtalane skal omfatte økonomiske pliktar og andre tilhøve
som er viktige for eit godt heilskapleg barnehagetilbod i kommunen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at kommunene bør få mindre styring over barnehagetilbudet
i den enkelte kommune. Dette ved at de kommunale barnehagene i langt
større grad overdras til private aktører og foreldre
(markedet).
Disse medlemmer vil understreke
at det vil være av avgjørende betydning, for å kunne
realisere en mest mulig fri og fleksibel barnehagesektor, at barnehageloven
gjennomgås med sikte på en liberalisering.
Disse medlemmer vil på denne
bakgrunn fremme følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen om å foreta
en fullstendig revisjon av barnehageloven med sikte på en
liberalisering og likestilling i loven mellom de forskjellige typer
barnepass. En slik liberalisering bør også ha
som formål å redusere det offentliges rolle på dette
området.»
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener
gode barnehager med et helhetlig tilbud, kvalitet og sikkerhet i
form av pedagogisk personale, først og fremst skal være
en offentlig oppgave i kommunal regi. Det skal være et
tilbud som sikrer barn mulighet til barnehageplass uavhengig av
foreldrenes økonomi, og hvor barn med funksjons-hemninger
eller annen sammensatt problematikk sikres plass og oppfølging
på en helhetlig måte.
Målet om full behovsdekning inneber
at det er familiane sine eigne vurderingar av behov som skal vere retningsgivande
for dimensjoneringa av sektoren, og det offentlege skal ikkje gjere
spesielle avgrensingar med omsyn til den situasjonen foreldra eller
barna er i.
Det er uråd å seie at ein
kommune har full behovsdekning ut frå prosentdelen av førskolebarn
som går i barnehage. Sjølv med ein høg
prosentdel av barnehagebarn, kan det vere behov for fleire plassar.
Kommunane har ei viktig rolle når det gjeld å kartleggje
den konkrete etterspørselen frå familiane. Kvar
enkelt kommune må finne fram til den barnehagedekkinga som
tilsvarer behovet for plassar.
Regjeringa legg til grunn at for å nå eit
nivå på landsbasis som tilsvarer full behovsdekning,
er det nødvendig å etablere i underkant av 25
000 nye plassar for aldersgruppa 1-5 år. For barn over
3 år har Regjeringa lagt til grunn at ein kan nå målet
i 2000, medan det for dei yngste barna er mogleg å nå tilnærma
fullbehovsdekning om få år. Regjeringa har som
mål at alle kommunar skal ha full behovsdekning for barn
under 3 år i løpet av 2003.
Regjeringa føreset at kommunane utarbeider
planar for barnehagetilbodet som byggjer på oppdaterte behovstal.
Barnehageplanen må vere ein del av planverket elles i kommunane.
I den kommunale planlegginga må det leggjast vekt på dei
pliktene sektoren har overfor barn og familiar som har behov for
særleg innsats og merksemd.
I dei fleste kommunar finst det private barnehagar. Det
stiller krav om gjensidig samarbeid mellom kommunen som barnehagestyresmakt
og private aktørar.
Fleksibiliteten i tilbodet må førast
vidare. Tilrettelegging av fleire deltidsplassar kan også gjere
sitt til at fleire barn får plass i barnehage.
I planleggingsprosessane er det naudsynt å vere
i dialog med befolkninga, då det må skapast forståing
for at brukartilpassing og fleksibilitet kostar.
Regjeringa føreset at kommunane tek
ansvar for den utbygginga av barnehageplassar som står
att. På grunnlag av behovsundersøkingar må kommunane
utarbeide planar for å sikre den nødvendige utbygginga.
Barnehageplanane må ha som siktemål full behovsdekning for
barn over 3 år i løpet av 2000 og det same for
barn under 3 år i løpet av 2003.
Komiteen vil peika på lovfestinga
av kontantstøtta og lovfesta fleksibilitet i bruk av barnehage
for dei som mottek kontantstøtta. Komiteen er
kjend med at i mange barnehager er det bare dei som mottek kontantstøtte
som har fleksibiliteten med til eksempel 40, 60 og 80 pst. plass
i barnehage.
Komiteen er av den meining at
fleksibiliteten òg skal gjelde dei som ikkje mottek kontantstøtte,
og ber Regjeringa vurdere om det er naudsynt å innføre
tiltak for å sikre ei rettferdig ordning.
Komiteen vil påpeke
at den fleksibiliteten som er viktig å videreføre
når det gjelder barnehagetilbudet, må være
ut fra barn og foreldres behov, ikke for å dele barnehageplassene
på flere barn slik at kommunene oppnår høy
dekningsgrad.
Komiteen sitt fleirtal,
alle unnateke medlemene frå Fremskrittspartiet, syner til
tidlegare merknader om dette, og ser fram til å få tal
som ikkje bare tek utgangspunkt i situasjonen i dag når
det gjeld tilgjengelegheit og prisnivå. Fleirtalet ser
likevel ikkje at ein har grunnlag for å nytta andre tal
enn dei framlagde, og har merka seg at ein då kan nå målet
om full behovsdekning for barn over 3 år i år
2000 og for dei under 3 år i 2003.
Fleirtalet er samd i at fleksibiliteten
i barnehagen må førast vidare, og at dette må skje
både på systemnivå - i kommunen, barnehagen
- og på individnivå - i høve til den
einskilde familie så langt det er råd.
Det øyremerka statstilskotet til barnehagane
har vore det viktigaste statlege verkemidlet for å oppnå full behovsdekning.
Når dette målet var nådd, har det heile tida
vore føresetnaden at det øyremerka tilskotet skulle avløysast
av ei rammefinansiering, slik som på andre viktige område
der kommunane har ansvaret for det konkrete tenestetilbodet til
befolkninga.
Regjeringa meiner at tida er inne for å diskutere
barnehagar som ei lovpålagt oppgåve, ikkje minst
i lys av planane om å leggje statstilskotet inn i rammeoverføringane
til kommunane når utbygginga om få år
er fullført, jf. Innst. S. nr. 157 (1987-1988).
Ei lovregulering kan anten ta som utgangspunkt
at kommunen har plikt til å tilby barnehageplassar, eller at
enkeltfamilien, eventuelt kvart enkelt barn, har rett til ein barnehageplass.
Grunngivinga for ei kommunal plikt til å tilby
barnehageplass er at ei slik plikt gir kommunane pålegg
om å prioritere midlar til ein gjennomdrøfta barnehagepolitikk.
Samtidig gir ho kommunane høve til å utforme det
samla tilbodet ut frå lokale behov og innanfor dei ressursane
som finst.
Grunngivinga for ein rett til barnehageplass
er primært å gi kvar enkelt familie ein tryggleik
for barnehageplass same kvar han bur, ut frå argumentet
om like rettar.
Regjeringa legg til grunn at kommunane skal
ha ansvaret for å dekkje det behovet barn og foreldre har for
barnehageplass. Det inneber at kommunane ikkje kan stå fritt
i utforminga av barnehagetilbodet, men må vere forplikta
til å tilby plassar som familiane vil ta i bruk.
Etter Regjeringa sitt syn vil ei individuell
rettsfesting av tilbodet om barnehageplass avgrense det høvet kommunane
har til å utforme eit samla tilbod tilpassa lokale behov.
Det vil vere vanskeleg å utarbeide eit presist regelverk
for ei teneste der skiftande prioriteringar i familiane kan gjerast
til gjenstand for tvistar i enkeltsaker. Kommunane kan kome i ein
situasjon der store ressursar blir bundne opp på ein lite
effektiv måte i høve til den totale samfunnsnytta.
Regjeringa vil derfor i staden kome med forslag
om å lovfeste ei plikt for kommunane til å tilby
barnehageplass til alle familiar som ønskjer det, når
sektoren er fullt utbygd. Ei plikt for kommunane til utbygging og drift
av barnehagar balanserer mellom omsynet til kommunalt sjølvstyre
på den eine sida og nasjonale omsyn til at folk skal få eit
likeverdig tilbod same kvar dei bur, på den andre. Når
statstilskotet samtidig blir innlemma i rammetilskotet, vil også midlane
til å realisere dette ansvaret bli disponerte av kommunane.
Regjeringa vil kome tilbake med eit konkret
lovframlegg parallelt med forslaget om å innlemme dei statlege tilskota
til barnehagane i inntektssystemet til kommunane.
Regjeringa meiner at kommunane i ein framtidig utbygd
sektor må ha ei lovfest plikt til å tilby barnehageplass
til alle familiar som ønskjer det. Det vil forplikte kommunane
til å etablere og vidareføre eit barnehagetilbod
i tråd med dei måla for ein god barnehagesektor
som er trekte opp i denne meldinga.
Komiteen sitt fleirtal, alle
unnateke medlemene frå Fremskrittspartiet, ber Regjeringa
snarast råd leggja fram ei sak om plikt for kommunane til å tilby barnehageplassar
til alle som ynskjer dette. Fleirtalet ser på dette
som eit verkemiddel for å nå målet om full
behovsdekning, og går imot å utsetja dette. Fleirtalet strekar
under at dette må skje i forståing med kommunane
om økonomi og tidsplan for gjennomføring.
Eit anna fleirtal,alle
unnateke medlemene frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, ynskjer at alle sider og alternativ
for barnehagefinansieringa vert utgreidd og vurdert i saka.
Eit tredje fleirtal,
alle unnateke medlemene frå Fremskrittspartiet og Høgre,
syner til at det alt ved handsaming av St.meld. nr. 8 (1987-1988),
jf. Innst. S. nr. 157 (1987-1988) har vore føresett at
det øyremerka tilskotet skulle avløysast av ei
rammefinansiering.
Dette fleirtalet står
fast på det overordna målet om full barnehagedekking
og at ein må gjennomgå verkemiddel for å sikra
dette også framover.
Dette fleirtalet har merka seg
dei økonomiske og juridiske tiltaka barnehagemeldinga skisserer
for å sikre full behovsdekning i åra fram til år
2003. Dette fleirtalet vil særskilt vise
til at det øyremerkte statstilskotet har vore eit viktig
verkemiddel når det gjeld å oppnå ei
utbygging av barnehagar. Dette fleirtalet vil derfor
halde på dei statlege tilskotsordningane til barnehagesektoren
heilt til utbygginga av barnehagetilbodet har nådd full
behovsdekning. Etter at full behovsdekning er oppnådd,
meiner dette fleirtalet at aukande krav til fleksibilitet
og brukartilpassing kjem til å vere sentrale utfordringar
i sektoren. Kommunane vil, slik dette fleirtalet oppfattar
det, best kunne fange opp lokale skilnader i barnehagsektoren. Dette
fleirtalet viser til at eit viktig verkemiddel er å lovfeste
ei plikt for kommunane til å tilby barnehageplass til alle
familiar som ønskjer det.
Komiteen sine medlemer frå Kristeleg Folkeparti
og Senterpartietslutter seg
til målet om å halde foreldrebetalinga på eit
forsvarleg nivå, slik at tilbodet om plass skal vere tilgjengeleg
for alle. Desse medlemeneer
samd i at prisen på tilbodet ikkje skal avgjere om familiene
har høve til å ta imot eit barnehagetilbod eller
ikkje.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
presisere at full behovsdekning oppnås ved at foreldrenes
behov er dekket. Dette skjer best ved at barnehagemarkedet er uberørt
av politiske beslutninger når det gjelder økonomi
knyttet til den enkelte barnehage.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til sitt forslag om å samle de offentlige overføringene
til barnehagene i en statlig stykkpris som følger barnet
til den barnehagen foreldrene velger uavhengig av om denne er kommunalt
eller privat drevet. Gjennom den statlige stykkprisen styrkes foreldrenes
stilling som etterspørrere etter barnehageplasser, samtidig
som private aktørers økonomisk grunnlag for å tilby
barnehageplasser bedres. Disse medlemmer understreker at
kommunene også i en slik modell må ta ansvar for barnehagetilbudet
i kommunen, og om nødvendig bygge ut plasser dersom tilbudet
fra private barnehager ikke kan dekke etterspørselen. Den
statlige stykkprisen gir kommunene et økonomisk grunnlag
for å ivareta dette ansvaret.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til merknader under pkt. 1.6.10, der dette medlem går
inn for at statstilskuddet innen år 2005 skal være
55 pst. den kommunale andelen 30 pst. og at foreldrebetalinga begrenses
oppad til 15 pst. Dette medlem foreslår
en videre reduksjon av foreldrebetalinga til "svensk nivå"
innen år 2008. Dette medlem vil sekundært
støtte at statstilskuddet skal være 50 pst.
Privat barnehagedrift har lange tradisjonar
i Noreg, og private barnehagar har vore eit viktig bidrag til den barnehagedekkinga
som er oppnådd i mange kommunar.
Regjeringa meiner at private barnehagar må gå inn som
ein integrert og likeverdig del av barnehagetilbodet i kommunane.
Dette gjeld med eitt atterhald.
Gjennom det siste tiåret er det blitt
oppretta ein del barnehagar med sikte på størst
mogleg forteneste for eigaren. For å unngå å gje
offentleg støtte til barnehageeigarar som driv med sikte
på størst mogleg forteneste, vil Regjeringa arbeide
vidare med ei endring som tek sikte på å hindre
at dei får statstilskot frå og med 2001.
Når dei pliktene kommunane har overfor
dei private barnehagane, blir drøfta vidare, er det ein
føresetnad at kommunane ut frå lokalkunnskap kan
utøve eit skjønn i høve til reint kommersielle
barnehagar når det er tale om kommunal støtte
og avtalar med private.
I St.meld. nr. 8 (1987-1988) Om barnehager mot år 2000
blei det vedtekne utbyggingsprogrammet i hovudsak basert på at
barnehagar skulle byggjast ut og drivast av kommunane.
Den private barnehageutbygginga auka raskt i
første halvdel av 90-åra for deretter å flate
meir ut dei siste åra.
Departementet har inntrykk av at stadig fleire
kommunar viser aukande interesse for å betre samarbeidet med
dei private barnehagane, og at dei arbeider aktivt for å finne
fram til formålstenlege støtte- og samarbeidsformer.
Denne utviklinga må halde fram.
Regjeringa meiner at private barnehagar skal
vere ein integrert del av det samla barnehagetilbodet i kommunane.
Dei må få økonomisk støtte og
anna oppfølging tilsvarande dei oppgåvene og pliktene
dei tek på seg på lik linje med dei kommunale
barnehagane. Regjeringa oppfordrar private barnehageeigarar og kommunane
til å utvikle samarbeidsrelasjonane til nytte for begge
partar.
Regjeringen ønskjer ein framtidig barnehagepolitikk i
kommunane der privat barnehagedrift skal vere ein integrert del
av det samla tilbodet.
Det har vore stor uro når det gjeld økonomien
i dei private barnehagane den siste tida. Ei undersøking våren
1999 stadfester at særleg dei største barnehagane er
svært økonomisk sårbare for endringar
i rammevilkåra.
Regjeringa meiner at eit variert og mangfaldig
tilbod best kan sikrast gjennom eit samarbeid mellom kommunar og
private barnehagar. Eit slikt samarbeid finst i dag i mange kommunar,
men det er altfor mange private barnehagar som ikkje har fått
tilbod om å vere med i samarbeidet. Kommunane har eit særleg
ansvar for å leggje til rette for eit nærmare
samarbeid.
Regjeringa vil derfor kome med forslag om ei
lovfest plikt for kommunane til å inngå samarbeidsavtalar
med private barnehagar som er med i planane for barnehagesektoren
i kvar kommune. Samarbeidsavtalane skal omfatte dei gjensidige forpliktingane
mellom barnehagen og kommunen. Det er ein klar føresetnad
frå Regjeringa si side at alle typer private barnehagar
som er med i kommuneplanen, skal kunne inngå ein samarbeidsavtale.
Private barnehagar som er med i den kommunale barnehageplanen,
må få nødvendig økonomisk støtte.
I ein fullt utbygd sektor vil kommunane ha ansvar for å sikre
alle barnehagar som er med i den kommunale planen, økonomisk
forsvarlege driftsvilkår.
Samarbeidsavtalane kan vere ei hjelp til å få eit
godt og heilskapleg barnehagetilbod i kommunane, eit tilbod som
dekkjer dei behova befolkninga har.
Regjeringa vil lovfeste ei plikt for kommunane
til å inngå samarbeidsavtalar med eigarar av private
barnehagar som er med i barnehageplanane i kommunane. Avtalane skal
omfatte økonomiske plikter og andre tilhøve som
er viktige for eit godt heilskapleg barnehagetilbod i kommunen.
Komiteen sitt fleirtal, alle
unnateke medlemen frå Sosialistisk Venstreparti, kan ikkje
sjå at det har blitt tatt ut urimeleg store utbyte i dei
private barnehagane fram til no. Fleirtalet syner òg
til at grunnlaget for å ta ut store utbyte vil verte begrensa
i ein situasjon med full behovsdekning. Store utbyte på grunnlag
av høg foreldrebetaling vil berre verta mogeleg der barnehagemangelen
er akutt.
Eit anna fleirtal,
alle unnateke medlemene frå Fremskrittspartiet, ser det
som lite tilrådeleg at private barnehagar som mottek statstøtte
tek ut utbyte.
Dette fleirtalet har merka seg
den positive innstillinga i meldinga til private barnehagar med
atterhald når det gjeld barnehagar som har som sikte å gje forteneste
til eigaren. Dette fleirtalet stør dette, men
kan ikkje sjå at det har vore teke ut stor forteneste i
barnehagar fram til nå. Dette fleirtalet ber
likevel Regjeringa fylgja utviklinga nøye.
Dette fleirtalet syner til framlegg
om å auka statstilskottet til 50 pst. innan år
2005, og ser dette som eit verkemiddel som også kan styrka økonomien
til dei private barnehagane. Dette fleirtalet har
merka seg framlegget om å påleggja kommunane å inngå samarbeidsavtalar
med private barnehagar, og er i utgangspunktet positiv til dette.
Slike samarbeidsavtalar må både ta omsyn til det
spesielle ved den einskilde barnehage og til fornuftig bruk av samla
barnehageressursar. Dette fleirtalet ser det som
eit mål at offentlege og private barnehagar i stor grad
vert likebehandla. Dette betyr at det må utarbeidast krav
til dei private barnehagane om t.d. innarbeiding i kommunale barnehageplanar,
felles opptak, ordna arbeidsforhold, same kontrollrutinar m.v. Dette
fleirtalet ser på denne endringa som ganske omfattande,
og ber Regjeringa koma tilbake til Stortinget med vurdering og framlegg
til tiltak på egna måte.
Dette fleirtalet ber Regjeringa
i samarbeid med involverte partar om å utarbeida ein mal
for sam-arbeidsavtalar mellom kommunar og private barne-hagar.
Eit tredje fleirtal, medlemene
frå Arbeiderpartiet og Høyre, går
imot å lovfesta pålegg om å inngå samarbeidsavtalar.
Komiteen sine medlemer frå Kristeleg Folkeparti,
Høgre og Senterpartiet viser til at eit likeverdig
barnehagetilbod inneber at familiene skal kunne få eit
barnehagetilbod som samsvarer best mogleg med dei behova dei har,
og til ein pris som familiane kan overkomme. Desse medlemene meiner
private barnehagar må gå inn som ein integrert og
likeverdig del av barnehagetilbodet i kommunane.
Desse medlemene har merka seg
at enkelte barnehagar som til dømes Steiner-barnehagar,
studentbarnehagar, borettslagsbarnehagar og bedriftsbarnehagar, kan
ha særskilde problem med felles opptak. Desse medlemene vil
be departementet sørgje for at det mangfaldet desse representerer
også vert inkludert i kommunane sine planer. Desse
medlemene vil be Regjeringa greie ut spørsmålet
om korleis det skal være mogeleg å etablere barnehagar
med alternativ pedagogikk og særskilde føresegner
om livssynsføremål, også etter full behovsdekking. Desse
medlemene viser til sine merknader under pkt. 1.5.4.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
påpeke at hvis det skal være mulig å sammenligne
offentlige og private barnehager må det stilles krav til
driften, ved at opptak av barn samordnes i kommunen, arbeidstakerne
må sikres ordnede lønns- og arbeidsvilkår
gjennom tariff- og pensjonsavtaler og areal- og bemanningsnormene
må være like.
Dette medlem viser til DeFacto-rapporten
fra 1999 om sammenlignbarheten av utgifter i private og kommunale
barnehager. Rapporten tar for seg 302 barnehager, både
offentlige og private. Den viser at det fremdeles er mangelfulle
muligheter til å føre kontroll med bruken av offentlige
midler, og at data som innhentes kan gi et svært mangelfullt
og kanskje direkte misvisende bilde av de økonomiske sidene
ved driften av private barnehager. Regnskapstallene som innhentes for å kontrollere
den økonomiske situasjonen i offentlige og private barnehager,
er ikke sammenlignbare. Dette skjer blant annet fordi private barnehager
juridisk er å betrakte som næringsvirksomheter
og regnskap føres etter bestemmelsene i regnskapsloven.
Prinsippene er forskjellige fra kommunale regnskap, og det er ut
fra dette i dag problematisk å diskutere hva som er økonomisk
best tilbud – offentlige eller private barnehager.
Dette medlem vil påpeke
at det må innføres et rapporteringssystem som
gjør det mulig å få reell innsikt i de
private barnehagenes økonomi for å kunne kontrollere
bruken av offentlige midler.
Dette medlem viser til merknader
vedrørende fordeling statstilskudd/kommunal andel/foreldrebetaling
i pkt. 1.6.10, samt til merknad vedrørende sammenlignbarhet
mellom offentlig og private barnehager i pkt. 1.5.10.
Dette medlem ønsker
ikke en lovfesting av kommunal utgiftsdekning som også skal
gjelde alle private barnehager. Det skal inngås forpliktende
samarbeidsavtaler mellom kommunene og private barnehager, men kommunene
må selv ha rett og mulighet til å bestemme hvilke
private barnehager det ønskes samarbeid med og kommunale
overføringer til.
Lovverket stiller visse kvalitetskrav til barnehagane for å sikre
at dei kan gi barn omsorg og gode utviklingsvilkår og samtidig
vere eit tilbod som foreldra meiner er trygt. Slike krav gjer barnehagetilbodet meir
kostbart å produsere enn tilsynsordningar som ikkje er
gjenstand for regulering. Løyvingar frå staten og
kommunen skal sikre at alle får det same høvet
til å ta i bruk eit barnehagetilbod, uavhengig av bustad
og av økonomisk og sosial stilling.
Det er ei målsetjing at kostnadsnivået
i barnehagesektoren skal haldast på eit akseptabelt nivå.
Det er særleg viktig at foreldrebetalinga ikkje blir for
høg.
Når det gjeld arbeidsproduktivitet,
konkluderer ei undersøking med at det er liten skilnad
mellom ulike barnehagar. Det inneber at talet på årsverk
per standard barnehageplass stort sett er likt, same om barnehagen er
i privat eller offentleg eige, og uavhengig av om han får
kommunal støtte eller ikkje. Når det gjeld økonomisk
produktivitet, kjem det fram at det er dei minste kommunane som
har dei høgste driftsutgiftene per standardplass.
Kostnadstala har vore relativt stabile gjennom
heile 1990-åra. Fleire indikatorar tyder på at
kostnadsutviklinga er under kontroll. Forholdstalet mellom utførte årsverk
og talet på barn tyder på at mange barnehagar har
gjennomført tiltak for å få betre ressursutnytting. Det
er ikkje noko som tyder på at kommunalt eller privat eigarskap
har stor innverknad på kostnadene.
Regjeringa meiner at kostnadsnivået
slik det er i dag, gir eit realistisk utgangspunkt for vurderinga
av kva for verkemiddel som bør nyttast i sektoren i åra
framover.
Fleirtalet i komiteen, alle unnateke
medlemene frå Fremskrittspartiet, er samd i at målsetjinga må vera
at kostnadsutviklinga vert halde på eit akseptabelt nivå,
og at det er serleg viktig at foreldrebetalinga ikkje vert for høg.
Under behandlinga av den førre stortingsmeldinga om
barnehagar, St.meld. nr. 8 (1987-1988), var det ein føresetnad
frå Stortinget si side at kostnadene skulle delast. Det
blei lagt opp til at den statlege delen i gjennomsnitt skulle utgjere
40 pst., medan dei resterande 60 pst. skulle fordelast likt mellom
kommunen og foreldra. Stortinget har seinare halde fast ved denne
kostnadsfordelinga, jf. Innst. S. nr. 239 (1995-1996) frå familie-,
kultur- og administrasjonskomiteen.
Målsetjinga er at den nemnde kostnadsfordelinga skal
vere tilnærma oppfylt på makronivå. Med
makronivå meiner ein her både sektoren totalt
og kvar enkelt kommune.
Rekneskapstal viser likevel at den faktiske
situasjonen ikkje har vore heilt i samsvar med den utgiftsfordelinga
Stortinget har lagt opp til. Sidan 1991 har Barne- og familiedepartementet
systematisk samla inn rekneskapsopplysningar frå barnehagane.
Foreldra dekkjer ein stadig større
del av utgiftene, og den offentlege delen av finansieringa minkar,
først og fremst ved redusert kommunal medfinansiering.
Veksten i sektoren dei siste åra har
vore størst i den private delen. Omfanget og verknaden
av inntektsgraderte betalingssatsar og syskenmoderasjon er mindre
i dei private barnehagane enn i dei kommunale. Dreiinga i sektoren
mot eit større innslag av private barnehagar, har dermed
også gjort sitt til at foreldrebetalinga utgjer ein stadig
større del av utgiftene.
Statstilskotet til barnehagar utgjorde i underkant
av 4,2 mrd. kroner i 1998. Dermed har staten finansiert 37 pst.
av kostnadene i barnehagesektoren i 1998.
Foreldrebetalinga må vere på eit
rimeleg nivå. Regjeringa meiner at det fastsette målet
for utgiftsfordeling sikrar eit slikt rimeleg nivå. Målet
skal framleis vere ei utgiftsfordeling på makronivå på 40-30-30
mellom staten, kommunen og foreldra. Offentlege tilskot frå staten
og kommunane skal sikre at alle får same høve
til å ta i bruk eit barnehagetilbod, uavhengig av økonomisk og
sosial stilling.
Komiteen sitt fleirtal,
alle unnateke medlemene frå Fremskrittspartiet, syner til
tidlegare merknader om redusert barnehageutbygging dei siste åra. Dette
henger etter fleirtalet si vurdering saman med ein
anstrengt økonomi og med ei utvikling med høgare foreldrebetaling
med redusert innslag av inntektsgradering og søskenmoderasjon. Fleirtalet vil
bøta på dette ved følgjande tiltak:
– Ein opptrappingsplan
til 50 pst. statstilskott innan år 2005.
– Vurdera å stilla krav
om redusert foreldrebetaling, graderte barnehagesatsar og syskenmoderasjon som
vilkår for å tilføre auka statstilskott.
Eit anna fleirtal, medlemene
frå Arbeidarpartiet og Høgre, stør
også målet om at kommunen skal dekka 30 pst. av
utgiftene til både offentlege og private barnehagar, og
ber Regjeringa vurdera ulike virkemiddel for å nå dette
målet.
Komiteens medlemer frå Kristeleg
Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
har merka seg at medlemene frå Arbeiderpartiet og Høgre
står fast på at kommunane skal dekka 30 pst. av
utgiftane til både offentlege og private barnehagar, men
kan ikkje sjå at desse foreslår auka overføring
til kommunane for å dekka desse utgiftene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer
at det viktigste virkemiddelet i meldingen for å oppnå og
opprettholde full behovsdekning, er å øke den
offentlige finansieringen av barnehagesektoren.
Disse medlemmer konstaterer at
målsetningen om en kostnadsfordeling mellom staten, kommunene og
foreldrene på 40-30-30 prosent, ikke er oppnådd.
Disse medlemmer er videre kjent
med at Regjeringen mener det er nødvendig å sette
kommunene i stand til å yte 30 prosent av kostnadene i
sektoren, og at dette er beregnet til 500 mill. kroner. Disse
medlemmer deler ikke dette synet.
Regjeringa legg til grunn at ein fullt utbygd
barnehagesektor tilsvarer i underkant av 213 000 barnehageplassar,
noko som gir ei behovsdekning på nasjonalt nivå på om
lag 70 pst. for barn i aldersgruppa 1-5 år. Med dette talet
på plassar reknar Regjeringa med at målet om barnehageplass
til alle som ønskjer det, skal vere oppnådd.
Det må etablerast i underkant av 25
000 nye plassar for å nå målet om full
behovsdekning. I 1999 er det planlagt 7 500 nye plassar. I budsjettet
for 2000 har Regjeringa fremma forslag om 6 000 nye plassar og i tillegg
ei ordning med stimuleringstilskot for etablering av nye plassar.
Det er fleire forhold som kan tyde på at
barnehagesektoren slit tungt økonomisk. Regjeringa meiner
at det må setjast i verk særskilde tiltak for å nå målet
om full behovsdekning, slik det er definert tidlegare i denne meldinga.
Regjeringa foreslår derfor ein handlingsplan for å fullføre
utbygginga i perioden 2001-2003. Handlingsplanen inneheld tiltak
og verkemiddel som skal gjere det realistisk å oppnå full
behovsdekning i løpet av desse åra.
Regjeringa har desse tre hovudmåla
for handlingsplanen for full behovsdekning i barnehagesektoren:
– Det skal
vere full behovsdekning i barnehagesektoren i løpet av
2003.
– Kostnadsfordelinga i barnehagesektoren
skal i 2003 vere slik at staten dekkjer 40 pst., kommunane 30 pst.
og foreldra 30 pst. av kostnadene.
– Private og kommunale barnehagar
skal sikrast likeverdig behandling når det gjeld økonomiske rammevilkår.
Regjeringa legg til grunn at det blir tilnærma
full behovsdekning for barn over 3 år i løpet
av 2000. Når det gjeld dei yngste barna, er det Regjeringa
si målsetjing at det skal vere full behovsdekning for barn under
3 år innan utgangen av 2003.
Regjeringa vil bruke stimuleringstilskot for
at dei siste barnehageplassane skal bli etablerte.
Ein fullt utbygd barnehagesektor, med i underkant
av 213 000 plassar, kjem til å koste 13,4 mrd. kroner.
Av dette skal staten dekkje 40 pst.
Barnehagesektoren må derfor totalt
få tilført 1 mrd. kroner i åra 2001-2003
for å få etablert dei siste plassane som er nødvendige
for å få full behovsdekning.
Det viktigaste verkemidlet for Regjeringa for å oppnå og
halde oppe full behovsdekning, er å auke den offentlege
finansieringa av barnehagesektoren. I dag er barnehagesektoren finansiert
ved at staten dekkjer tilnærma 40 pst., medan kommunane
dekkjer langt mindre og foreldra langt meir enn det som har vore
intensjonen til Stortinget.
Det er derfor nødvendig å setje
kommunane i stand til å yte 30 pst. av kostnadene i sektoren.
Etter berekningar som er gjort vil det koste kommunane ytterlegare
500 mill. kroner å nå denne målsettinga.
Utan ein auke i den offentlege finansieringa vil truleg nyoppretting
av plassar skje parallelt med nedlegging av plassar i andre delar
av barnehagesektoren. Effekten kan dermed bli at talet på plassar
blir det same.
Regjeringa vil gjennom både økonomiske
tiltak og juridiske verkemiddel sikre meir likeverdig behandling av
private og kommunale barnehagar.
Regjeringa vil i åra fram til 2003
gjennomføre økonomiske tiltak for å sikre
at målet 40-30-30 for kostnadsfordelinga i sektoren kan
realiserast:
– Regjeringa
vil syte for at det statlege tilskotet til barnehagesektoren blir
halde på minimum 40 pst. av dei totale utgiftene i sektoren.
Ved å yte 400 mill. kroner i tillegg i åra 2001-2003
vil den statlege delen framleis utgjere 40 pst. av kostnadene ved
ein fullt utbygd sektor.
– Regjeringa vil også bruke
stimuleringstilskot for å få etablert dei siste
barnehageplassane.
– Vidare vil Regjeringa sikre
at kommunane blir sette i stand til å dekkje sin del av
ein fullt utbygd sektor. Det inneber at kommunane får tilført
300 mill. kroner fram til 2003, slik at dei kan dekkje 30 pst. av
kostnadene ved etableringa av dei siste barnehageplassane.
I tillegg skal kommunane få tilført
500 mill. kroner i dei frie inntektene i perioden 2001-2003.
Desse økonomiske tiltaka må sjåast
i samanheng med dei forslaga til lovendringar som er presenterte
i meldinga:
– Kome med
forslag til endring av barnehagelova for å påleggje
kommunane å inngå samarbeidsavtalar med dei private
barnehagane som er med i kommunane sine planar for full behovsdekning.
– Ein føreset at kommunane
har tida fram til utgangen av 2003 til å setje i verk kravet
om utarbeiding av samarbeidsavtalar.
– Kome med forslag om å lovfeste
ei plikt for kommunane til å tilby barnehageplass til alle
familiar som ønskjer det, når sektoren er fullt
utbygd. Det vil seie at ei slik lov bør setjast i kraft
i 2004.
Regjeringa meiner at denne handlingsplanen vil
gi full behovsdekning i 2003 gjennom å sikre utbygging
i kommunar der det framleis er udekte behov, og hindre nedleggingar
av private barnehagar på grunn av dårleg økonomi.
Handlingsplanen vil også gjere sitt til at prisen for ein
barnehageplass er i samsvar med betalingsevna til familiane.
Komiteen sitt fleirtal,
alle unnateke medlemene frå Fremskrittspartiet, er samd
i at det må setjast i verk serskilde tiltak for å nå målet
om full barnehagedekning, og stør framlegget om ein handlingsplan. Fleirtalet meiner
at handlingsplanen skal ha som målsetjing:
1. At det skal vera
full behovsdekning i år 2003.
2. At kommunale og private barnehagar skal
handsamast likt gitt at dei tek tilsvarande ansvar for barn med
spesielle behov eller gjer andre avtalar om samarbeid med kommunane.
Eit anna fleirtal, medlemene
frå Arbeiderpartiet, Høgre og Sosialistisk Venstreparti,
syner til tidlegare merknader om at spørsmålet
om ei endeleg overføring av ansvaret til kommunane og ei
endring av lovverket må utstå til ei eiga handsaming
av dette etter at målet om full behovsdekning er nådd.
Eit tredje fleirtal,
alle unnateke medlemene frå Fremskrittspartiet, Kristeleg
Folkeparti og Senterpartiet, vil halda fram med øyremerka
statstilskot fram til år 2005, og vil visa til kommuneøkonomiproposisjonar
og budsjettproposisjonar når det gjeld overføringar til
kommunesektoren.
Dette fleirtalet ynskjer i den
samanheng ein full gjennomgang av situasjonen på barnehagesektoren,
og ei vurdering av naudsynte tiltak for å sikra full behovsdekning
framover.
Komiteens medlemer frå Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til tidligere merknad
og det faktum at nyere undersøkelser i ulike fylker og
kommuner vedrørende dekningsgrad viser at denne varierer.
Det er feil å sette kategorisk dekningsgrad til 70 pst.
og si at man da har full dekning. Dette vil variere fra kommune
til kommune, og full dekning må derfor innebære
at alle som ønsker barnehageplass, gis lik mulighet til
det. Om dette innebærer dekningsgrad på 70 pst.
eller 90 pst., er irrelevant. Det viktigste er full behovsdekning
til overkommelig pris. All erfaring fra kommunene viser også at dess
bedre tilbudet er, dess større blir etterspørselen.
Disse medlemmer vil også påpeke
at Stortinget en rekke ganger har gjort vedtak om frist og årstall
hvor full dekning skulle være oppnådd. Sist er
det vedtatt at behovsdekningen skulle være total innen
utgangen av 2000, men ved inngangen til året gjenstår
fremdeles et sted mellom 20 000 og 30 000 plasser før dekning
er oppnådd. Når Stortinget nå nok en
gang vedtar full dekning, denne gangen innen 2003, må det
legges til rette økonomisk for at dette kan gjennomføres.
Disse medlemmer vil understreke
at i mange distriktskommuner er en god behovsdekning et fortrinn i
kampen om å beholde kvalifisert arbeidskraft og hindre
fraflytting.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til tidligere merknader og henvisninger til viktigheten av å styrke
kommuneøkonomien, slik at det faktisk kan bygges nok kommunale barnehager,
og at tilbudet blir helhetlig.
Komiteens medlemmer fra Kristeleg Folkeparti
og Senterpartiet viser til sine merknader under pkt. 1.6.8.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at mange private barnehager sliter tungt økonomisk,
og at ca. bare halvparten av de private barnehagene får
kommunal støtte til drift.
Disse medlemmer er kjent med
at Regjeringen vil sikre en mer likeverdig behandling av private
og kommunale barnehager, og at dette skal skje gjennom økonomiske
tiltak og juridiske virkemidler.
Disse medlemmer støtter
prinsippet om at virkemiddelsystemet ikke må utformes på en
slik måte at det resulterer i en forskjellsbehandling mellom
de offentlige og private barnehagene.
Disse medlemmene vil peke på at
meldingen slår fast at barnehager som tenker kommersielt
ikke skal motta offentlige støtte.
Disse medlemmene tar sterk avstand
fra en slik tankegang og virkemiddelbruk, da dette er å oppfatte som
en klar forskjellsbehandling mellom de barnehager som har en god
og bevisst økonomistyring kontra de barnehager som av ulike årsaker
måtte gå i balanse eller underskudd.
Disse medlemmer vil videre peke
på at dette kan medvirke til økte kostnader, samt
at et slikt tiltak vil kunne skape et smalere tilbud innenfor barnehagemarkedet.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
påpeke at hvis lovfesting av kommunenes plikt til å tilby
barnehageplass til alle barnefamilier som ønsker det, skal
bli reell, må den være tydelig. I forbindelse
med innføringen av kontantstøtten var den daværende
regjering opptatt av å vise til hvordan systemet fungerer
i Finland. Det som ikke ble sagt, var at det finske systemet også omfatter
barnehager. Alle har lovfestet rett til barnehageplass. Plass skal skaffes
innen fire måneder. Hvis behov for barnehageplass oppstår
fordi foreldre skal begynne i arbeid eller utdanning, og begynnertidspunkt
i barnehage ikke kan forutsies eksakt, skal søknad foreligge
minst to uker før barnet trenger barnehageplass. Dette
medlem mener en slik ordning knyttet opp mot lovfesting
også bør være anvendelig i Norge.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
«Individuell rett til barnehageplass
lovfestes med virkning fra 2004.»
Når full behovsdekning er nådd,
har det vore føresetnaden at det øyremerkte tilskotet
skal innlemmast i inntektssystemet.
I St.meld. nr. 8 (1987-1988) blei det slått
fast at ein inntil vidare skulle behalde driftstilskotet til barnehagar
som eit øyremerket særtilskot.
Diskusjonen om innlemming av barnehagetilskotet blei
igjen aktualisert i samband med oppfølginga av Rattsø-utvalet
i 1996 (NOU 1996:1 Et enklere og mer rettferdig inntektssystem for
kommuner og fylkeskommuner). Rattsø-utvalet foreslo at
barnehagetilskotet skulle innlemmast i inntektssystemet frå og
med 1997.
For sektorar der ein ønskjer ei rask
oppbygging, har øyremerkte tilskot vist seg å vere
godt eigna til å framskunde utviklinga. Også på område
som står svakt i kommunane, kan det vere rett å bruke øyremerkte
tilskot.
Regjeringa meiner at tilskotssystemet i framtida
må stimulere til ei styrking av fleksible ordningar, slik
at ein på lokalt nivå får ein større
fleksibilitet til å utforme tilbodet i tråd med
behovet til brukarane.
Øyremerkte tilskotsordningar inneber
i prinsippet ei statleg styring av prioriteringane i kommunane,
noko som kan svekkje det lokale sjølvstyret. Det er likevel ikkje
opplagt at rammeoverføringar åleine gir lokal handlefridom.
Dersom rammetilskota blir kombinerte med ei styring av ressursbruken
gjennom lov, med standardkrav og rettsfesting, vil også det
binde kommunane.
Rammefinansiering (skatt og rammetilskot) er
det berande prinsippet for finansiering av kommunesektoren og utgjer
ca. 70 pst. av dei samla inntektene i kommunane. Rammefinansiering
vil i prinsippet fremme prioriteringseffektivitet, fordi kvar enkelt
kommune på ein betre måte enn sentrale styresmakter
kan tilpasse tenestetilbodet etter lokale skilnader i behovet til dømes
for barnehageplassar.
Ei rammetilskotsordning gir ikkje eit økonomisk incentiv
til aukande utbygging på same måten som eit prisvridande, øyremerket
tilskot. Særleg i økonomisk pressa kommunar kan
denne ordninga derfor resultere i ei seinare utbygging av barnehagesektoren
enn om ein held på ei kopling mellom kommunane sin eigen ressursinnsats
og tilskotsmidlane frå staten.
Regjeringa ønskjer derfor først å leggje
statstilskotet til barnehagane inn som ein del av rammeoverføringane
til kommunane frå det tidspunktet ein har oppnådd
full behovsdekning.
Det er kommunane som best kan dimensjonere tilbodet
i tråd med lokale behov og endringar i desse behova. Større
kommunal fridom kan gi grunnlag for ei god brukartilpassing av barnehagesektoren
både kvalitativt og kvantitativt.
Regjeringa foreslo i kommuneøkonomiproposisjonen
for 1999 (St.prp. nr. 60 1997-1998) å setje i gang forsøk
i nokre kommunar og fylkeskommunar med å tildele øyremerkte
tilskot som rammetilskot. Ved behandlinga av proposisjonen slutta
Stortinget seg til forslaget frå Regjeringa. Tjue forsøkskommunar
vil vere med i forsøket, som går over ein fireårsperiode, med
start i 2000. Barne- og familiedepartementet vil følgje
dette forsøket særleg nøye med tanke
på konsekvensane for barnehagesektoren, ikkje minst for å vurdere
følgjene for private barnehagar.
Ved sida av det ordinære driftstilskotet
omfattar det statlege tilskotet til barnehagar fleire såkalla
særtilskot. Dersom driftstilskotet skal innlemmast i inntektssystemet,
reiser dette spørsmål om desse særtilskota
skal vidareførast.
Etter innlemminga av det øyremerkte
tilskotet til barnehagar i rammetilskotet er det ein føresetnad
at kommunane står for ei finansiering på 70 pst.
av utgiftene.
Overgangen til rammefinansiering, med den omfordelinga
det inneber, kan gjere det spesielt vanskeleg å halde oppe
barnehagetilbodet i kommunar som i dag har høg dekningsgrad.
På den andre sida får kommunar med låg
behovsdekning ein auke i inntektene som kan vere ei hjelp til å styrkje
barnehagesektoren i desse kommunane. Kva nettoeffekten av dette
blir, er det vanskeleg å seie noko sikkert om.
I det gjeldande finansieringssystemet er alle
godkjende private barnehagar sikra den same statlege støtta,
medan den kommunale subsidieringa varierer sterkt. Ein overgang
til finansiering av heile barnehagesektoren gjennom inntektssystemet
inneber at kommunane åleine får ansvar for å gi økonomiske
rammevilkår for drifta av alle barnehagane, både
kommunale og private. Regjeringa meiner at ei innlemming ikkje skal
gå ut over variasjonen i tilbodet, men at ein også i framtida
skal sikre driftsgrunnlaget for barnehagar med alternativt pedagogisk/ideologisk
grunnlag eller som driv etter utvida formålsparagraf.
Korleis kommunane opptrer overfor dei private
barnehagane, varierer frå kommune til kommune.
Rattsø-utvalet peiker på at
rammefinansiering i seg sjølv ikkje endrar kostnadsforholdet
mellom kommunal og privat verksemd. Dersom det private tilbodet
er like godt og billig, er det ingen grunn for kommunane til å velje
kommunalt drivne løysingar.
Rattsø-utvalet drøftar også ulike
alternativ for å sikre private barnehagar etter innføringa
av rammefinansiering. Rattsø-utvalet argumenterer for at
ein kan halde oppe privat barnehagedrift også med rammefinansiering.
Regjeringa vil vurdere om det bør innførast
overgangsordningar for private barnehagar, som sikrar stabilitet
i driftsvilkåra.
Det er Regjeringa si oppfatning at det framleis
skal vere mogleg å etablere barnehagar med alternativ pedagogikk
og barnehagar med særskilde føresegner om livssyn,
også etter at ein har nådd målet om full behovsdekning.
Spørsmålet om korleis ein skal sikre slike barnehagar,
må drøftast nærare i samband med overgang
til rammefinansiering.
Finansieringsordninga skal oppfylle dei målsetjingane
som er vedtekne for barnehagesektoren, samtidig som ho er i samsvar
med overordna nasjonale mål for styring av kommunane. Dei økonomiske
verkemidla som blir nytta i ein fullt utbygd barnehagesektor, må sjåast
i nær samanheng med andre verkemiddel, mellom anna knytte
til dei pliktene barnehagelova pålegg kommunane som barnehagestyresmakt.
Dei samla krava som blir stilte til barnehagetilbodet, kan ikkje fullt
ut oppfyllast i kvar enkelt barnehage. Omfanget av tenestene, den
samla offentlege ressursbruken og dei krava som blir stilte til
utforming og innhald, føreset at kommunane har ansvaret
for det totale barnehagetilbodet.
Ved innføring av ei lovfest plikt for
kommunane til å tilby barnehageplass til alle som ønskjer
det, meiner Regjeringa prinsipielt at det totale ansvaret for sektoren
må liggje i kommunane. Som ei følgje av dette ansvaret
må kommunane få ein tilsvarande fleksibilitet til å forvalte
dei økonomiske ressursane for sektoren.
Etter at full behovsdekning er oppnådd,
kjem aukande krav til fleksibilitet og brukartilpassing til å vere
sentrale utfordringar i sektoren. I denne nye fasen vil ei statleg
detaljstyring gjennom øyremerkte tilskot vere lite tenleg.
Kommunane vil, slik Regjeringa oppfattar det, best kunne fange opp
lokale skilnader i barnehagesektoren. Rammefinansiering gjennom
inntektssystemet kan gi kommunane den nødvendige økonomiske
handlefridommen til å gjere dei lokale tilpassingane.
Regjeringa vil halde på dei statlege
tilskotsordningane til barnehagesektoren heilt til utbygginga av
barnehagetilbodet har nådd full behovsdekning. Samtidig vil
Regjeringa sikre at den statlege delen av finansieringa av barnehagesektoren
utgjer 40 pst. av kostnadene. For å setje kommunane i stand
til å auke sin del av finansieringa, vil Regjeringa auke
dei frie inntektene til kommunane med eit beløp tilsvarande
det som manglar for at kommunene kan dekke 30 pst. av ein fullt
utbygd sektor i løpet av de næraste åra.
Ein føresetnad for rammefinansiering
er at kommunane har etablert eit heilskapleg tilbod som er reelt
tilgjengeleg for dei familiane som ønskjer plass. Full behovsdekning
vil også innebere at dei samla offentlege midlane til barnehagane
har eit realistisk volum som grunnlag for å innlemme dei øyremerkte
tilskota i inntektssystemet. Skal kommunane halde oppe og utvikle
tilbodet vidare, må dei økonomiske føresetnadene
vere til stades.
Regjeringa vil på grunnlag av stortingsbehandlinga av
denne meldinga vurdere korleis ei innlemming av det øyremerkte
tilskotet i det statlege inntektssystemet til kommunane skal førebuast.
Det vil vere behov for utgreiing om konsekvensar av ei innlemming,
mellom anna kriterium for fordelinga av midlar, verknaden for kommunane
og særleg situasjonen til dei private barnehagane.
Komiteen sitt fleirtal,
alle unnateke medlemene frå Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet,
vil be Regjeringa koma tilbake til finansieringa av barnehagar som
ei eiga sak i Stortinget når fullbehovsdekning er
ein realitet. Ut frå dette ynskjer
ikkje fleirtalet å gå inn i vurderingar
av dette på nåverande tidspunkt.
Eit anna fleirtal,
alle unnateke medlemene frå Fremskrittspartiet og Høgre,
er samd i at det skal vere eit mål å innlemma
barnehagesektoren i inntektssystemet for kommunesektoren.
Komiteen sine medlemmer frå Kristeleg Folkeparti
og Senterpartiet vil understreka at barnehagetenesta bør
ha ein dimensjonering og ein kvalitet som tilfredsstiller dei ønska
og behova brukarane har og til lågast mogleg kostnad. Etter
kvart som kommunane oppnår full behovsdekning, kjem aukande krav
til fleksibilitet og brukartilpassing. Desse medlemer syner
til at ved innføring av ein lovfesta plikt for kommunane
til å tilby barnehageplass til alle som ynskjer det, må det
totale ansvaret for sektoren ligge på kommunane. I ein
fullt utbygd sektor skal tilbodet være reelt tilgjengeleg
i form av tilpassa opphaldstid, geografisk nærleik, innhald
av god kvalitet og til ein akseptabel pris. Som ei følgje
av dette, meiner desse medlemer at kommunane må få ein
tilsvarande fleksibilitet til å forvalte dei økonomiske
ressursane i sektoren. Det er såleis viktig at sektoren
har ei finansieringsordning som ikkje fører til feiltilpassingar,
men samsvarar med dei ønske som brukarane har. Finansieringssystemet
bør ikkje verke styrande, men legge til rette for lokal
tilpassing. Desse medlemer syner til at rammefinansiering
er det berande prinsippet for finansiering av kommunesektoren og
stør derfor målsettinga om at barnehagetilskotet
skal innlemmast i inntektssystemet til kommunane når målet
om full behovsdekning er nådd, og der den offentlege finansieringa
er på minst 70 pst. Det er i denne samanhang viktig at
det vert utforma ein kostnadsnøkkel som fangar opp dei
variasjonane som er mellom kommunane, mellom anna spreidd busetjing,
reiseavstand samt utgiftsbehov som fylgje av dei ønske
foreldra har. Desse medlemer viser til at når
eit øyremerkt tilskot blir lagt inn i inntektssystemet
er det ein fem års overgangsperiode. Det er desse
medlemmer si oppfatning at det framleis skal være
mogleg å etablere barnehagar med alternativ pedagogikk
og med særskilde føresegner om livssyn. Desse
medlemer ber Regjeringa syte for at dette vert ivareteke
i samband med overgang til rammefinansiering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støtter
ikke forslaget om at barnehagemidlene på et sener tidspunkt
skal legges inn i de ordinære rammeoverføringene
til kommunene.
Disse medlemmer mener at de midlene
som allerede ligger i rammeoverføringene til kommunene heller
bør trekkes inn og fordeles likt gjennom barnetrygden.
Barnehageeigarar, både private og kommunale,
står fritt til sjølve å fastsetje både
nivået og profilen på foreldrebetalinga. Ut frå den
gjeldande barnehagelova er det dermed ikkje noko i vegen for at
barnehageeigarar kan la reine økonomiske omsyn styre prisfastsetjinga for
foreldrebetalinga.
Auken i foreldrebetalinga dei seinare åra,
særleg i barnehagar med private eigarar, gir grunn til
uro. Stortinget sin intensjon om kostnadsfordelinga i barnehagesektoren
tilseier at den delen av utgiftene til barnehagane som foreldra
står for, skal utgjere 30 pst. av dei totale kostnadene.
Intensjonen er å forstå slik at barnehagesektoren
må vurderast under eitt i kvar enkelt kommune. Det treng
ikkje nødvendigvis vere slik at kostnadsfordelinga skal
gjerast gjeldande for kvar enkelt barnehage.
I 1997 utgjorde foreldra sin del av utgiftene
til barnehagane totalt 36,3 pst. I private barnehagar var denne delen
46,3 pst., medan foreldredelen i kommunale barnehagar var lågare
og utgjorde 29 pst. av utgiftene.
Med verknad frå 1. august 1999 blei
det gjennomført ei vidare harmonisering av satsane for
kontantstøtte og satsane og opphaldstidskategoriane for
barnehagetilskotet. Formålet med denne omlegginga var mellom anna å auke
fleksibiliteten i å kombinere deltidsplass i barnehage
med gradert kontantstøtte. Tilbakemeldingar kan likevel
tyde på at ikkje alle familiar oppnår ein god
kombinasjon av desse to ordningane.
Regjeringa vil greie ut spørsmålet
om betre ordningar for ein kombinasjon av barnehageplass og kontantstøtte.
Ei statleg regulering av foreldrebetalinga kan
m.a. skje i form av pålegg om maksimalsatsar for foreldrebetaling.
Eit viktig argument mot statleg regulering av
foreldrebetalinga, er at økonomien varierer såpass
mykje frå kommune til kommune at det kan tale for at kommunane
sjølve bør fastsetje foreldrebetalingssatsane. Statleg
fastsetjing av satsane vil også vere eit klart inngrep
i det kommunale sjølvstyret.
Maksimalsatsar for foreldrebetaling kan også få ein del
uønskte verknader. Maksimalsatsar kan ha ein tendens til å bli
"normalsatsar".
Målet til Regjeringa er å halde
foreldrebetalinga på eit forsvarleg nivå, slik
at tilbodet om plass skal vere tilgjengeleg for alle. Prisen på tilbodet
skal ikkje avgjere om familiane har høve til å ta
imot eit barnehagetilbod eller ikkje. Målsetjinga om at
det offentlege skal dekkje til saman 70 pst. av dei totale kostnadene
i sektoren, skal vere retningsgivande for nivået på foreldrebetalinga
og verke styrande på kommunane og andre barnehageeigarar
si fastsetjing av nivået på foreldrebetalinga.
Regjeringa finn det likevel lite tenleg at staten
skal fastsetje maksimalsatsar eller på annan måte
styre den retten barnehageeigarane har til å bestemme foreldrebetalinga.
Det er i dag store skilnader i barnehagetilbodet innanfor kvar kommune.
Statleg regulering av satsar eller system kan lett føre
til at barnehageeigarar tilpassar seg ved å velje løysingar
som gir høgst mogleg foreldrebetaling innanfor det systemet
staten fastset. Dette er ein effekt som ikkje er ønskjeleg. Regjeringa
vil likevel oppfordre til ei større målretting av
foreldrebetalinga.
Regjeringa vil oppfordre barnehageeigarane til å ha betalingssystem
som anten er baserte på inntekt eller som gir opning for
støtte til enkeltfamiliar gjennom rabattordningar eller
friplass.
Komiteen sitt fleirtal, alle
unnateke medlemene frå Fremskrittspartiet, syner til den
tidlegare omtalte OECD-rapporten som saknar grunngjeving for kostnadsdelinga
mellom stat, kommune og foreldrene, og som peikar på at
foreldrebetalinga er høgare enn andre nordiske land. Fleirtalet har
fleire gonger i innstillinga uttalt bekymring over at betalinga
er så høg, og at foreldre difor ikkje har råd
til å velja barnehageplass som eit alternativ for sine
barn. Fleirtalet er samd i målet om at foreldrebetalinga
skal vera på eit forsvarleg nivå slik at tilbodet
om plass skal vera tilgjengeleg for alle. Fleirtalet ber
om at dette vert utgreidd nærare, og at ein m.a. ser på løysingar
i andre nordiske land.
Fleirtalet ber Regjeringa vurdera
krav om redusert foreldrebetaling, graderte satsar og syskenmoderasjon
når statstilskottet til barnehagane aukar.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at en OECD-rapport
fra 1999 viser at Norge har barnehager med høy foreldrebetaling.
Dette favoriserer barn av velstående foreldre. Rapporten
viser også at kontantstøtten forverrer situasjonen.
For at foreldrene skal ha reell valgfrihet, må prisen for
barnehageplass reduseres.
Tall fra 1997 viser følgende
foreldrebetaling:
Brutto husholdningsinntekt | Barnehageutgift
for
heldagsplass |
100 000 | 18 800 |
250 000 | 26 500 |
375 000 | 28 500 |
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
påpeke at Norge har den høyeste foreldrebetalingen
av alle de nordiske landene, med et snitt i 1998 på 36,3
pst. I Danmark utgjør foreldrebetalingen 23 pst. av driftskostnadene,
i Sverige 16 pst. og i Finland 15 pst. I Sverige er det nå også flertall
for at ingen familie skal betale mer enn tre prosent av husholdningsinntekten
til barnehageavgift for det første barnet, og taket er
satt til 1 150 kroner pr. måned. Dermed er svenskene i
ferd med å få de laveste foreldrebetalingene i
Norden.
Dette medlem viser til opplysninger
fra Norsk Lærerlag, som sier at mellom 50 og 60 barnehager
kan bli nedlagt i år, samt at en rekke kommuner har planer om å legge
ned avdelinger i enkelte barnehager. Foreldrebetalingen ble i forbindelse
med kommunebudsjettene for 2000 foreslått økt
i halvparten av kommunene. Det har vært en økning
i alle regioner det siste året og økningen varierer
mellom 4,9 pst. og 10,6 pst.
Dette medlem vil ha en forpliktende
plan for fordeling av utgiftene til barnehage. Foreldrebetalingen reduseres
til et nivå som gjør barnehageplass mulig for alle
barn. For å nå et slikt mål skisseres
tidfestet plan for gjennomføring. Innen 2005 skal statstilskuddet
til barnehageplass være 55 pst. Den kommunale andelen skal
være minst 30 pst. Dette gir en foreldreandel begrenset
oppad til maksimalt 15 pst., og et norsk nivå som i 2005
vil nå den standard man i dag har i Sverige og Finland.
Dette medlem vil så videreføre
arbeidet med å skape tilgjengelige barnehageplasser for
alle barn ved å innen 2008 ha innført et system
slik man nå legger opp til i Sverige, med foreldrebetaling
på 1 150 kroner/3 pst. av brutto husholdningsinntekt.
Dette medlem vil peke på at
Sosialistisk Venstrepartis mål er gratis barnehager for
alle barn.
Ved utgangen av 1998 var det totalt vel 52 000
tilsette i norske barnehagar, og dei utførte noko i underkant
av 40 000 årsverk.
Kommunen som tilsynsstyresmakt skal kunne vurdere
om storleiken på personalet i kvar enkelt barnehage etter
lova er "tilstrekkeleg". Slike vurderingar krev eit skjønn.
Etter Barne- og familiedepartementet si meining kan det ikkje utarbeidast
faste standardar for denne skjønnsutøvinga.
Regjeringa vil halde på norma for samla
bemanning slik ho er i dag, og sjå denne norma i samanheng
med norma for pedagogisk bemanning.
Barne- og familiedepartementet har merkt seg
at ein samanliknande studie (OECD, 1999) peikte på at det
er låg pedagogisk bemanning i norske barnehagar samanlikna
med til dømes Sverige og Danmark.
Regjeringa vil ha ei god pedagogisk bemanning
i barnehagane og vil derfor ikkje foreslå konkrete endringar
når det gjeld sjølve føresegnene om pedagogisk bemanning.
Men Regjeringa vil vurdere å flytte norma for den pedagogiske
bemanninga frå forskrift til lovtekst seinast i samband
med overgangen til rammefinansiering.
Behovet for førskolelærarar
har auka kraftig sidan førre stortingsmelding om barnehagar
blei behandla i 1988. Det har i perioden 1988-1998 vore mangel på nok
utdanna førskolelærarar.
I St.meld. nr. 12 (1999-2000) "... og yrket
skal båten bera..." er det lagt fram nye framskrivingar
mellom anna for behov for førskolelærarar. Etter
desse framskrivingane kjem det til å vere utdanna nok førskolelærarar
om få år.
Det er i dag snarare eit rekrutterings- og stabilitetsproblem
i barnehagesektoren meir enn eit problem med utdanningskapasiteten
av førskolelærarar. Utfordringa ligg i å få nyutdanna
førskolelærar til å begynne i barnehagen
og få dei som er i barnehagane, til framleis å bli
verande.
Barne- og familiedepartementet meiner at det
er meir aktuelt å styrkje barnehagen med administrativt
personale for å frigjere tid for styraren til pedagogisk
leiing av barnehagen enn å endre kvalifikasjonskrava til
styraren.
Regjeringa meiner at det burde vere mogleg for
personar med anna relevant pedagogisk utdanningsbakgrunn å skaffe
seg kompetanse til å arbeide som pedagogiske leiarar utan å måtte
ta heil førskole-lærarutdanning. Barne- og familiedepartementet
og Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet vil i første
omgang samarbeide nærmare om ei årseining i barnehagepedagogikk
for desse gruppene.
Sysselsetjinga blant utdanna førskolelærarar
er svært høg. Totalt er 84 pst. yrkesaktive. Av
desse arbeider vel 57 pst. i barnehage.
Det kan synast som om mange erfarene førskolelærarar
etter Reform 97 har gått over til det nye småskolesteget.
Det er gjort undersøkingar om rekruttering
og stabilitet for førskolelærarar. I ei undersøking
i Trondheim fann dei at det var samansette årsaker som
gjorde at førskolelærarar slutta i barnehagen.
Dei viktigaste var lønnstilhøva, manglande tilbod
om kompetanseutvikling, misnøye med arbeidsmiljøet
og ulike meir personlege grunnar.
Barne- og familiedepartementet har teke initiativ
til eit samarbeid med Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet,
Kommunenes Sentralforbund og Norsk Lærarlag. Det skal setjast
ned ei arbeidsgruppe som skal kome med forslag til tiltak for å sikre
rekruttering og stabilitet av førskolelærarar
i barnehagen.
Barne- og familiedepartementet vil på grunnlag
av blant anna innspelet frå arbeidsgruppa vurdere tiltak for
rekruttering og stabilitet for tilsette i barnehagesektoren med
vekt på førskolelærarane.
Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet
og Barne- og familiedepartementet sette ned ei gruppe som fekk i
oppdrag å kome med forslag til ein avgrensa revisjon av
rammeplanen for førskolelærarutdanninga. Denne
reviderte rammeplanen skal gjerast gjeldande frå studieåret
2000-2001. Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet vil vente
på ei nærmare vurdering av eit eventuelt behov
for større endringar i innhald og organisering av førskolelærarutdanninga
til etter at Stortinget har behandla denne meldinga.
Regjeringa vil arbeide aktivt for betre rekruttering
av førskolelærarar frå den samiske befolkninga.
Regjeringa vil derfor i tillegg leggje tilhøva til rette
for at fleire norske førskolelærarstudentar som
har interesse for samiske samfunnstilhøve kan få høve
til å studere med sikte på å arbeide
i samiske barnehagar.
Majoriteten av personalet i barnehagen er assistentar. Assistentgruppa
utgjer om lag 2/3 av den totale bemanninga. Dei utgjer
også ofte ei meir stabil arbeidskraft. Assistentstillingane
er blitt oppfatta som sikre arbeidsplassar for kvinner i distrikta.
Tospråklege assistentar har ei viktig
rolle med omsyn til språkutviklinga for og integreringa
av minoritetsbarn og i høve til samarbeidet mellom heimane
og barnehagen.
Det er svært viktig at barna møter
både kvinner og menn i barnehagen. Særleg er det
viktig at dei kan møte menn som nære førebilete
også utanfor familien. I dag utgjer menn i underkant av
7 pst. av personalet i barnehagen.
Barne- og familiedepartementet tok i 1996 initiativ til å arbeide
med rekruttering og tiltak som kan få menn til å bli
i barnehageyrka, og sette eit mål om at i ein fullt utbygd
sektor bør minst 20 pst. av personalet vere menn.
Barne- og familiedepartementet meiner at alle arbeidsgivarar
i barnehagesektoren bør drøfte ein konkret strategi
for korleis ein kan rekruttere fleire menn til sektoren.
Departementet tek sikte på å utarbeide
ein ny tiltaksplan for å få menn til å velje
arbeid i barnehagane etter at den noverande tiltaksperioden er avslutta
i 2000.
Komiteen sitt fleirtal,
alle unnateke medlemene frå Fremskrittspartiet, har merka
seg at ein i meldinga ikkje gjer framlegg om endringar i bemanninga
i barnehagen. Fleirtalet stør i utgangspunktet
dette, men ber Regjeringa med bakgrunn i OECD-rapporten vurdera
om det bør vera ein større andel av pedagogisk personale
i barnehagen. Fleirtalet stør at pedagogar skal
kunna verta tilsette som pedagogiske leiarar utan å ta
full førskulelærarutdanning, ved at dei kan ta
ei årseining i småbarnepedagogikk. Fleirtalet føreset at
dette kan omfatta allmennlærarar og barnevernpedagogar.
Fleirtalet ber vidare Regjeringa
opna for varige dispensasjonar for personar med anna pedagogisk
eller helse- og sosialfagleg høgskuleutdanning som har
vore lenge i stillinga, eventuelt med krav om å ta ei årseining
i småbarnepedagogikk innan ei bestemt tid.
Fleirtalet ser det som viktig
at barnehagar har kompetanse til å ta i mot barn med funksjonshemmingar
eller andre serskilde behov, og ber Regjeringa ta initiativ til
naudsynte etter- og vidareutdanningstilbod for å sikra
slik kompetanse.
Fleirtalet er samd i at det vert
igangsett ein ny tiltaksplan for å sikra mannleg personale
i barnehagane. Fleirtalet ser det som viktig at tiltak
som alt er prøvd ut, vert evaluerte, og at dei som har
vore vellukka held fram i tillegg til eventuelle nye tiltak.
Fleirtalet ser alvorleg på svikten
i rekrutteringa til barnehagsektoren. Det er derfor viktig at det
gjerast ei kartlegging av situasjonen , slik at ein kan vurdere
tiltak for rekruttering og stabilitet for tilsette i barnehagesektoren
med vekt på førskolelærar i barnehagen. Fleirtalet har
merka seg at det snarare er eit rekrutterings- og stabilitetsproblem
i barnehagesektoren, enn eit problem med utdanningskapasiteten av
førskolelærarar. Fleirtalet meiner
derfor at utfordringa ligg i å få nyutdanna førskolelærarar
til å begynne i barnehagen og få dei som er i
barnehagane, til framleis å bli verande. Fleirtalet har
merka seg at Barne- og familiedepartementet og Kyrkje-, og utdannings-
og forsk-ningsdepartementet i første omgang vil samarbeide nærmare
om ei årseining i barnehagepedagogikk for personar med
annan relevant utdanningsbakgrunn. Fleire assistentar med fagarbeidarbakgrunn
kan styrkje den totale kompetanse i barnehagen. Fleirtalet ser det
som viktig å auka talet på assistentar med fagbrev, og
ber Regjeringa leggja til rette for dette. Personalet er ein føresetnad
for god kvalitet i barnehagen, og fleirtalet vil
understreke at førskolelærarane har ein pedagogisk
kompetanse som er avgjerande for eit godt barnehagetilbod.
Komiteen sitt fleirtal,
alle unnateke medlemene frå Fremskrittspartiet og Høgre,
stør framlegget i meldinga om ei vurdering av å flytta
bemanninganorma fra forskrift til lov.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer
at det er nedsatt et eget utvalg som skal se nærmere på rekrutteringen
til barnehagene.
Disse medlemmer vil påpeke
at det er ingen representant fra private barnehageeiere som er med
i dette utvalget. Med tanke på at det i dag er omtrent
like mange private barnehager som offentlige barnehager burde også de
private barnehageeierne vært representert i utvalget.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til Norsk Lærerlags innspill i forbindelse med komiteens
høringer, og behovet for lovendringer som kan være
med på å sikre kvaliteten i barnehagetilbudet.
Det er behov for å fastsette en bemanningsnorm i barnehagene
i tillegg til dagens norm for antall barn pr. pedagogisk leder,
for å sikre denne kvaliteten. Dagens lovverk legger opp
til en skjønnsvurdering i forhold til hva som er "tilstrekkelig"
bemanning, og Norsk Lærerlag rapporterer at forskjellene
i bemanning er i ferd med å bli svært store.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber Regjeringen legge
frem forslag til minimumsstandarder for den totale bemanning i barnehager.»
Dette medlem viser
til at over 1 800 private barnehager er i dag uten ordnede arbeidsforhold
og uten tariffavtale. Personalet i disse barnehagene må ha
lik mulighet til lønns- og arbeidsavtaler som ansatte i offentlige
barnehager. Det samme gjelder barnehageeiernes plikt til å følge
arbeidsmiljølovens bestemmelser.
Lokale og uteområde til barnehagedrift
skal vere eigna for formålet ut frå alderen på barna,
opphaldstida og barna skal ha høve til varierte aktivitetar
i trygge omgivnader. For spørsmålet om krava til
lokale og uteområde er oppfylte, er det kommunen som er
godkjenningsstyresmakt.
Ei undersøking i 1996 viste at vel
40 pst. av lokala blei vurderte til å ha fullt tilfredsstillande
brukseigenskapar.
Barne- og familiedepartementet vil rette større
merksemd mot samanhengen mellom driftskostnader og utnyttingsgraden
av leike- og opphaldsarealet i barnehagane.
Full behovsdekning krev at kommunane har planar for
kva som trengst av nye barnehagar i tillegg til dei som finst frå før.
Kommunane bør kartleggje om det er mogleg å ta
i bruk eksisterande bygg der omgivnadene kan sikre gode uteområde
i tilknyting til lokala. Samlokalisering med anna verksemd kan redusere
kostnadene både ved etableringa og ved drifta.
Det er nødvendig å vurdere
føresegnene i lova om godkjenning opp mot den praksisen
ein har for godkjenning av særskilde barnehagetypar som
naturbarnehagar og opne barnehagar.
Regjeringa vil vurdere å gi heimel
for regulering av drift av særskilde barnehagetypar. Det
vil krevje ei endring av barnehagelova.
Sosial- og helsedepartementet har, i samarbeid
med Barne- og familiedepartementet og Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet,
teke initiativ til ei evaluering av arbeidet i kommunane med praktisering av
forskrifta om miljøretta helsevern i barnehagar og skolar.
Evalueringa kan gi departementa betre kunnskap om kva som trengst
av rettleiing, kompetanseutvikling, kostnadsbruk og omfanget av
attståande godkjenning for å få gjennomført
ei så rask godkjenning av verksemdene som råd.
Evalueringsrapporten skal i følgje meldinga vere klar innan
utgangen av 1999.
Komiteen sitt fleirtal,
alle unnateke medlemene frå Fremskrittspartiet, har merka
seg at kommunen framleis er tenkt å ha godkjenningsmyndigheit
når det gjeld krav til lokale og til uteområde. Fleirtalet stør
dette, men føreset at det vert lagt til rette for at den einskilde
kommunen kan tileigna seg naudsynt kompetanse til dette, og at det
vert stilt same krav til alle typar barnehagar. Fleirtalet ser
det som viktig at både ute- og inneareala er sikre, men
samstundes gjev barna tilstrekkelege utfordringar på dei
ulike alderssteg. Fleirtalet ser det som svært
viktig at areala er tilpassa funksjonshemma, og at dette vert vurdert
både generelt og i høve til det einskilde barn
med funksjonshemming.
Fleirtalet er oppteken av at
det vert lagt til rette for alternative barnehagar, m.a. naturbarnehagar,
og at krav til arealet kan tilpassast desse barnehagane spesielt.
Fleirtalet har merka seg at departementet
ventar på ein evalueringsrapport om miljøretta
helsevern i barnehagane, og føreset at evalueringa vert
fylgt opp med naudsynte tiltak/tilpassingar.
Regjeringa ønskjer gjennom prosjektet
"Eit enklare Noreg" å gi kommunen større fridom
og sikre lokal brukartilpassing. Denne intensjonen er i stor grad
oppfylt slik barnehagelova i dag er utforma. Barnehagelova inneheld
få standardkrav og legg dermed stor fridom og fleksibilitet
til lokalnivået.
Denne meldinga varslar ingen nye eller skjerpa
krav til kommunane når det gjeld detaljregulering av barnehagedrifta.
Regjeringa vil halde på den norma for
samla bemanning som gjeld i dag, og sjå henne i samanheng
med norma for pedagogisk bemanning.
Regjeringa satsar på kvalitet, men
samtidig eit enkelt og fleksibelt regelverk tilpassa lokale forhold.
Regjeringa vil i samband med overgangen til
rammefinansiering gå igjennom lov og regelverk m.a. med sikte
på større fleksibilitet, effektivisering og forenkling.
Komiteen har merka seg at meldinga
ikkje legg opp til nye eller skjerpa krav til kommunane, men satsar
på eit enkelt og fleksibelt regelverk tilpassa lokale forhold. Komiteen er
samd i dette, men meiner at dette må vurderast løpande
ut frå føremålet om å sikra kvalitativt
gode barnehagar og samstundes søkja å gjera regelverket
enklare.
Komiteen ber Regjeringa arbeida
vidare for å utvikla og formidla god rapporteringsordningar
for barnehagesektoren.
Regjeringa legg til grunn at det er eit offentleg
ansvar å sikre eit barnehagetilbod av god kvalitet. Barnehagane
i Noreg har høg kvalitet i dag. Denne kvaliteten må haldast
oppe og vidareutviklast. Regjeringa vil derfor leggje opp til ei
samla kvalitetsutvikling som omfattar heile barnehagesektoren.
Statlege styresmakter har i den siste tiårsperioden hatt
ei aktiv rolle i den faglege utviklinga av barnehagesektoren. Måla
i St.meld. nr. 8 (1987-88) Barnehager mot år 2000 er følgde
opp i statsbudsjetta frå og med 1987. Fylkesmennene fekk
ei sentral rolle i arbeidet med å følgje opp tiltaka.
Fleire tiltak for å rekruttere til
førskolelærarutdanninga og førskolelæraryrket
blei sette i gang. I alle fylke blei det drive ei omfattande etterutdanningsverksemd
for alle kategoriar av barnehagetilsette.
Det blei frå 1987 gitt eit særskilt
lønnstilskot til førskolelærarar som
arbeider som avdelingsleiarar og styrarar i Finnmark og Nord-Troms.
Forsøk med lokalt utviklingsarbeid
(LUA) blei sett i gang i 1987. Formålet med forsøket
var å få fram meir kunnskap om arbeidet i barnehagen.
Undersøkingar har også vist at LUA har vore ei
medverkande årsak til at førskolelærarar ønskjer å bli
i barnehagen.
Gjennom det treårige programmet "Barnehageutvikling
i kommunene" (BIK) (1991-93) fekk 41 kommunar og bydelar særskild
oppfølging og ekstra administrative ressursar frå departementet.
For å gjere barnehagesektoren betre
i stand til å møte nye rammevilkår blei
det treårige "Utviklingsprogrammet for barnehagesektoren"
sett i gang i 1995 som eit samarbeidsprosjekt mellom 49 kommunar,
Barnehageforbundet, fylkesmennene og departementet.
Vi treng meir kunnskap om relasjonar innanfor
familiane og mellom familiane og barnehagane som strekkjer seg over
ein lengre periode. Langtidsstudium er viktige når det
skal forskast på verknader av tiltak som kan knytast til
barna si utvikling. Departementet vil følgje opp dette
arbeidet i si vidare prioritering av forsking om førskolebarn
gjennom forskingsprogrammet "Velferd, oppvekst og familie", som
starta i regi av Forskingsrådet i 1999.
På bakgrunn av Innst. S. nr. 157 (1987-88)
har ein laga rammeplan for barnehagar som blei innført
i 1996. Planen gir mål for verksemda og set barnehagen
inn i ein samfunnsmessig samanheng.
Departementet har fått gjennomført
ei evaluering av innføringa av rammeplanen. Undersøkinga
viser at departementet sin strategi for innføringa av plandokumentet
i store trekk har verka slik han var tenkt. Om lag 75 pst. av dei
spurde kommunane hadde begynt innføringa i 1996 (Retvedt,
Skoug, Aasen, 1999).
Komiteen sitt fleirtal, alle
unnateke medlemene frå Fremskrittspartiet, har merka meldinga
sin gjennomgang av forsøks- og utviklingsarbeid fram til
i dag. Fleirtalet meiner at arbeidet med å utvikla
barnehagane må halda fram og at løpande forskings-
og utviklingsarbeid er viktig. Fleirtalet har og
merka seg at innføring av rammeplan har verka positivt.
Regjeringa ønskjer med bakgrunn i den
forskinga og det utviklingsarbeidet som har vore gjennomført
på barnehagesektoren dei siste åra, å leggje
opp til ein samla innsats for å behalde og vidareutvikle
kvaliteten i norske barnehagar.
Kvalitetssatsinga vil bli førebudd
i år 2000 og gjennomført i åra 2001-2003.
Tre område vil vere sentrale:
– Ein barnehage for alle barn: Barnehagen
skal sikre at alle barn utviklar basiskompetanse, som i rammeplanen
er definert som utvikling av sosial handlingsdugleik og kommunikative
evner i vid forstand. Barn med funksjonshemmingar skal sikrast eit
relevant tilbod som dei kan ha nytte av, og barnehagen skal utviklast
som ein viktig førebyggjande arena og eit godt hjelpetiltak
for barn som treng særleg støtte og omsorg. Departementet
vil ta initiativ til forsøk/prosjekt som har som
mål å betre samarbeidet mellom barnehagen, barneverntenesta og
foreldra. Departementet vil også arbeide vidare med spørsmål
knytte til barnehage for barn som kjem til krisesentra saman med
mødrene sine. Ein vil følgje opp St.meld. nr.
17 (1996-97) Om innvandring og det flerkulturelle Norge. St.meld.
nr. 25 (1998-99) Morsmålsopp-læring i grunnskolen foreslår
at Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet, i samarbeid med
Barne- og familiedepartementet, skal ta initiativ til eit prosjekt
der det blir lagt vekt på systematisk språktrening
for grupper av femåringar i nokre kommunar. Stortinget
har vidare, jf. Innst. S. nr. 164 (1998-99), bede Regjeringa om å greie
ut ulike prøveprosjekt for å betre norskkunnskapane
for barn i førskolealderen og leggje fram utgreiinga for
Stortinget på ein eigna måte. Departementet vil
ta initiativ til ei undersøking for å få kunnskap
om det kvalitative tilbodet som funksjonshemma barn i barnehagen
får. Barn med minoritetsbakgrunn skal sikrast språkutvikling
og hjelp til gradvis å vekse seg inn i det norske samfunnet.
Barne- og familiedepartementet vil samarbeide med Kyrkje-, utdannings-
og forskingsdepartementet om å sy-stematisere kunnskap
om ulike språkopp-læringsmodellar for 5-åringar
frå språklege minoritetar.
– Varierte
og brukartilpassa barnehagar i tråd med dei behova barn
og foreldre har: Barnehagane skal ha ei form, eit innhald
og opphaldstider som dekkjer det behovet foreldra og barna har for
eit fleksibelt og brukartilpassa tilbod. Samtidig skal barnehagane
ta vare på det behovet barn har for stabilitet, tryggleik
og omsorg. Barnehagane skal vere ein leike- og læringsarena
som dekkjer det breie kompetanse- og aktivitetsbehovet som barn har,
same kor ulike dei er når det gjeld sosial og kulturell
bakgrunn. Utvikling av barnehagane skal skje i samarbeid og dialog
med foreldre og barn. Departementet vil innhente meir systematisk kunnskap
om korleis foreldra ser på barnehagelova når det
gjeld det formelle høvet til medinnverknad både
i kommunale og private barnehagar. Som eit ledd i å gi
foreldra større høve til medverknad meiner Regjeringa
at det bør opprettast eit formelt organ mellom dei offentlege
barnehagestyresmaktene og foreldra både på statleg
og kommunalt nivå. Desse organa må bli tekne med
på råd i utforming av barnehagepolitikken. Regjeringa
har fastsett at alle delar av statsforvaltninga skal lage serviceerklæringar
innan utgangen av år 2000, der brukarane av ei teneste
får vite kva dei kan vente på viktige område.
Departementet vil gi informasjon om ulike måtar å utforme
serviceerklæringar på, som kan brukast av den
enkelte barnehagen, og som byggjer på måla og
intensjonane i rammeplanen.
– Eit kompetent
barnehagepersonale: Barnehagepersonalet skal ha nødvendig
kunnskap og kompetanse for å møte nye utfordringar
og sikre kvaliteten i barnehagen både generelt og i samband
med Regjeringa si kvalitetssatsing spesielt. I tillegg skal barnehagane
sikrast eit meir stabilt personale gjennom denne kvalitetsutviklinga.
Departementet vil med si kvalitetssatsing presentere overordna rammer
som kan vere eit utgangspunkt for lokalt kvalitetsarbeid og- utvikling.
Komiteen har merka seg at kvalitetssatsinga
som vert førebudd i år og gjennomført
i 2001-2003 vil verta konsentrerte om følgjande område:
1. barnehage for alle
barn,
2. varierte og brukartilpassa barnehagar
3. eit kompetent barnehagepersonale.
Komiteen sitt fleirtal,
alle unnateke medlemene frå Fremskrittspartiet, ser på dette
som svært viktige område å vidareutvikla,
og føreset at ein innanfor desse områdene kan
finna plass for problemområde som komiteen har peika på tidlegare
i innstillinga.
Dette fleirtalet viser til framlegg
om å oppretta eit formelt organ mellom dei offentlege barnehagestyresmaktene
og foreldra både på statleg og kommunalt nivå. Dette
fleirtalet går imot dette.
Dette fleirtalet ser det som
avgjerande for gode barnehagar at dei både klarer å rekruttera
og halda på kompetent personale. Dette fleirtalet syner
til St.meld. nr. 28 (1998-1999), jf. Stortinget si innstilling, som
handsamar desse spørsmåla i skulesektoren. Dette
fleirtalet ber Regjeringa vurdera vedtekne tiltak og eventuelt
andre tiltak som kan sikra kompetansen i barnehagane, og ser på dette
arbeidet som svært viktig for å sikra kvaliteten
i barnehagane.
Dette fleirtalet er samd i den
framlagde arbeidsdelinga mellom barnehage, kommune og stat når
det gjeld kvalitetsutvikling. Dette fleirtalet stør
og at det vert teke initiativ til forsøk/prosjekt
for å betra samarbeidet mellom barnehagen, barneverntenesta
og foreldra, i samarbeid med Kirke-, utdannings og forskningsdepartementet å systematisera
kunnskap om ulike språkmodellar for minoritetsbarn og at
staten tek medansvar for å sikra personalet i barnehagen
god nok kompetanse på fleirkulturelt arbeid. Dette
fleirtalet har og merka seg at ein vil setja i verk informasjons-
og rettleiingstiltak for gjera barnehagane betre i stand til å møta
behov hjå minoritetsfamiliane. Dette fleirtalet er
også positiv til at kommunane får informasjon
om ulike måtar å utforma og bruka serviceerklæringar
på. Dette fleirtalet har merka seg ulike tiltak
som skal bidra til å sikra eit kompetent personale, og
vil understreka at førskulelærarutdanning i stor
grad bør kunna tilbys som desentralisert utdanning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine merknader under pkt. 1.5.8.
Komiteens medlemmer fra Høyre understreker
betydning av økt foreldreinnflytelse og konkurranse på like
vilkår mellom private og kommunale barnehager for å styrke
kvaliteten på barnehagetilbudet. I en situasjon med full
barnehagedekning vil en statlig stykkprisfinansiering slik Høyre
foreslår legge bedre til rette for konkurranse på pris
og kvalitet, og i større grad sikre et variert barnehagetilbud
som er tilpasset ulike behov og holder et høyt kvalitativt
nivå.
Det er eit nasjonalt ansvar å setje
i gang ein diskusjon om og initiere utvikling av nye kvalitetsstandardar
for den norske barnehagen.
I Noreg har Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet
i St.meld. nr. 28 (1998-99) "Mot rikare mål..." kome med
forslag om prinsipp og tiltak i ein samla nasjonal strategi for
vurdering og kvalitetsutvikling i grunnskolen og vidaregåande
opplæring.
Sosial- og helsedepartementet har sidan 1995
hatt ein nasjonal strategi for utvikling av kvalitet i helsesektoren.
Det er både ein nasjonal og ein internasjonal
trend med kvalitetsmålingar av institusjonar. Internasjonalt er
søkjelyset blitt retta mot kvalitet i barnehagesektoren.
Regjeringa vil med bakgrunn i stortingsdebatten
om meldinga og i dialog med dei miljøa det gjeld, leggje fram
ein samla plan for ei kvalitetssatsing i barnehagesektoren 2001-2003.
Det viktigaste målet for den tre-årige
kvalitetssatsinga til Regjeringa er at alle barnehagar skal ha etablert
reiskapar for å halde oppe og vidareutvikle kvalitet i
løpet av 2003.
Den nasjonale satsinga skal byggje på desse
føresetnadene:
Kvalitet i barnehagane må ta utgangspunkt
i dei krava lova og rammeplanen for barnehagen stiller, og ein må utvikle
kriterium for kvaliteten lokalt. Behova til barn og foreldre må vere
utgangspunktet for kvaliteten i barnehagane.
Mange barnehagar og kommunar er godt i gang
med kvalitetsutvikling, og departementet vil understreke at ei felles
satsing må byggje på at kvar enkelt barnehage, anten
han er privat eller kommunal, utviklar kvalitet ut frå sine
føresetnader.
Personalet er ein føresetnad for god
kvalitet i barnehagen.
Dei tre temaa i kvalitetssatsinga til Regjeringa
- ein barnehage for alle barn, varierte og brukartilpassa barnehagar
og eit kompetent personale - skal liggje til grunn for konkretiseringa
av tiltak på alle nivå. Lokalt kan det også leggjast
vekt på andre tema.
Ansvar og oppgåver innanfor ein plan
for kvalitetsutvikling på barnehagesektoren må fordelast
mellom dei tre hovudaktørane: Hovudaktørane har
ulike oppgåver og ansvar.
Barnehagen har eit særleg ansvar for å etablere
reiskapar for å halde oppe og vidareutvikle kvaliteten
i tilbodet. Det vil mellom anna innebere å utforme, vurdere
og følgje opp kriterium for kvaliteten, til dømes utarbeide
ein lokal plan for kvalitetsutvikling.
Kommunane har på si side eit særleg
ansvar for å leggje til rette for at alle barnehagar som
er med i den kommunale planen, engasjerer seg i lokal kvalitetsutvikling.
Staten har eit særleg ansvar for å leggje
til rette overordna mål og rammer for den nasjonale kvalitetssatsinga
og hjelpe kommunar og barnehagar i arbeidet.
I den nasjonale satsinga skal staten mellom
anna utarbeide ein samla plan for den 3-årige kvalitetssatsinga
og leggje til rette for informasjon, rettleiing og erfaringsformidling
om satsinga.
Innanfor dei fastsette temaområda for
kvalitetssatsinga vil Barne- og familiedepartementet særleg
leggje vekt på desse punkta:
– Barne-
og familiedepartementet vil ta initiativ til forsøk/prosjekt
som har som mål å betre samarbeidet mellom barnehagen,
barneverntenesta og foreldra.
– Barne- og familiedepartementet
vil i samarbeid med Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet
systematisere kunnskap om ulike språkopplæringsmodellar
som kan vere veleigna for minoritetsbarn.
– Barne- og familiedepartementet
vil ta eit medansvar for at personalet i barnehagen har god nok kompetanse
på fleirkulturelt arbeid. Det inneber å hjelpe
til med informasjon, rettleiing og kompetanseoppbygging når
det gjeld pedagogisk arbeid som skal avspegle den fleirkulturelle
bakgrunnen til barna. Det vil også gjelde ulike modellar
for kompetanseoppbygging av barnehagepersonalet som arbeider med
fleirspråklege grupper, og modellar for organisering av
tospråkleg assistanse.
– Barne-
og familiedepartementet vil gi foreldra større høve
til medverknad. Departementet vil mellom anna tilrå at
det blir oppretta formelle organ mellom dei offentleg barnehagestyresmaktene
og foreldra både på statleg og kommunalt nivå.
– På bakgrunn av erfaringar
med ulike barnehageformer for å møte behov hos
minoritetsfamiliane, vil departementet setje i verk informasjons-
og rettleiingstiltak overfor kommunane om ulike måtar å organisere
tilbod på.
– Barne- og familiedepartementet
vil gi informasjon om ulike måtar å utforme serviceerklæringar
på, som byggjer på mål og intensjonar
i rammeplanen, til bruk i den enkelte barnehagen. Serviceerklæringane bør
mellom anna ha med fleksible og variable opphaldstider, og dei bør
ha eit innhald som tek omsyn til kultur- og verdiforankringa til
ulike familiar.
– Barne-
og familiedepartementet vil følgje opp langtidsverknader
av tiltak knytte til barn si utvikling i barnehagen i den vidare
prioriteringa av forsking om førskolebarn gjennom forskingsprogrammet
"Velferd, oppvekst og familie", som starta i regi av Forskingsrådet
i 1999.
– Barne- og familiedepartementet
vil ta initiativ til at informasjon om forskingsbasert kunnskap
om barn si utvikling i førskolealderen og den rolla barnehagen
speler i denne samanhengen, blir spreidd til høgskolar,
kommunar, barnehageeigarar og personale i barnehagen.
– Barne- og familiedepartementet
vil også styrkje kompetansen i barnehagepersonalet når
det gjeld å arbeide i ein fleksibel og variabel barnehage,
og korleis personalet best skal kunne ta vare på ei målretta
kultur- og verdiformidling. Eit døme kan vere å gi
støtte til utforming av handlingsplanar i samband med nasjonale
satsingar som til dømes kunnskapsoppbygging om menneskerettar.
– Barne- og familiedepartementet
vil i samarbeid med mellom anna fylkesmannen, utdanningsdirektøren,
høgskolane, Kommunenes Sentralforbund og arbeidstakarorganisasjonane
leggje til rette for samordna regionale og lokale opplærings-
og kompetansetiltak.
Komiteen har ingen merknad til
dette.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 1
Stortinget ber Regjeringen om å foreta en fullstendig revisjon av barnehageloven med sikte på en liberalisering og likestilling i loven mellom de forskjellige typer barnepass. En slik liberalisering bør også ha som formål å redusere det offentliges rolle på dette området.
Forslag 2
Stortinget ber Regjeringen om å igangsette forsøk med trygdemodellen i inntil tre kommuner, jf. Innst. S. nr. 200 (1997-1998) og kontantstøtteavtalen mellom Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Venstre.
Forslag 3
Stortinget ber Regjeringen om å utarbeide en stortingsmelding som behandler konsekvensene av en omlegging av finansieringen av barnehagesektoren der alle offentlige tilskudd til barnehager går inn i barnetrygden og ikke til barnehagene.
Forslag 4
Stortinget ber Regjeringen om å utvide kontantstøtteordningen til også å gjelde 3-åringer.
Forslag fra Høyre:
Forslag 5
Stortinget ber Regjeringen i budsjettet for 2001 legge frem forslag om brukerstyrt finansiering av barnehagene, hvor den offentlige støtten samles i en statlig stykkpris som følger barnet til den barnehagen foreldrene velger uavhengig av om denne er privat eller kommunalt drevet.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 6
Individuell rett til barnehageplass lovfestes med virkning fra 2004.
Forslag 7
Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag til minimumsstandarder for den totale bemanning i barnehager.
Komiteen har ellers ingen merknader, viser til meldingen, og rår Stortinget til å gjøre slikt
vedtak:
St.meld. nr. 27 (1999-2000) om barnehage til beste for barn og foreldre - vert å leggja ved møteboka.
Jeg viser til brev av 4. mai 2000 og to brev
av 8. mai 2000 fra komiteen, med henholdsvis 10, 3 og 16 spørsmål
til St.meld.27 (1999-2000) Barnehage til beste for barn og foreldre.
Noen av spørsmålene fra komiteen er overlappende
ved at de til dels har identiske problemstillinger som er formulert
på ulik måte. Når det gjelder disse,
er svarene samordnet under henvisning til de overlappende spørsmålene.
Spørsmål
1/10
Hvilke kriterier legger
departementet til grunn for en privat barnehage betegnes å drive
kommersielt?
Spørsmål
8/16
Hvilke tiltak vil Regjeringen
sette i verk for å unngå at barnehager som har
som formål å få størst mulig fortjeneste ikke får
statsstøtte? Kan Regjeringen tenke seg å forby
A/S-barnehager å ta ut overskudd, eventuelt forby
at barnehager med statstilskudd ikke kan organiseres etter A/S
modell?
Svar:
I stortingsmeldingen legges det opp til en likebehandling
av kommunale og private barnehager, blant annet gjennom en plikt
for kommunene til å inngå samarbeidsavtaler med
de private barnehagene som inngår i kommunenes barnehageplaner.
Private barnehager skal være en integrert og likeverdig
del av barnehagetilbudet i kommunene. Dette gjelder med ett forbehold. Siden
barnehagesektoren er så sterkt offentlig subsidiert, nærmere
70 prosent av kostnadene dekkes gjennom offentlige tilskudd, ønsker
man gjennom meldingen å reise en prinsippdiskusjon om hvorvidt barnehager
med kommersielle formål bør få offentlig støtte.
Tilbakemeldingene fra stortingsbehandlingen vil danne grunnlag for
det videre arbeidet. Det er viktig å presisere at meldingen
ikke legger opp til å forby kommersielle barnehager, det
man ønsker er at slik type drift ikke skal motta offentlig
støtte.
I stortingsmeldingen betegnes en kommersiell
barnehage som en barnehage som blir opprettet med sikte på størst
mulig fortjeneste for eieren. Utgangspunktet for en vurdering av
kommersiell drift bør være intensjonen med driften.
Det er de barnehagene som driver med sikte på fortjeneste
som man må identifisere, men departementet innser at det
ikke vil være enkelt å finne gode og rettferdige
kriterier for å avgrense slik virksomhet. Det er antakelig
få eksempler på barnehager som har valgt en organisasjonsform
som er klart kommersiell eller som har krav til utbytte nedfelt
i vedtektene. Komiteen nevner aksjeselskap særskilt i sitt spørsmål,
og dette er i utgangspunktet en kommersiell eierform siden målet
med driften oftest er utbytte for aksjonærene. Men aksjeloven åpner
også for at aksjeselskap kan drives ut fra andre formål
enn utbytte for aksjonærene. Dette eksemplifiserer godt
hvilken vanskelig problemstilling man står overfor.
Derfor vil det antakelig være behov
for å gå dypere inn i barnehagenes regnskaper
og økonomiske disposisjoner for å avdekke kommersiell
virksomhet. Et generelt spørsmål da er om det
i det hele tatt skal være lov å tjene penger på barnehagedrift.
En vanskelig avgrensning vil for eksempel være i forhold
til barnehager som enkelte år kan vise til driftsoverskudd. Overskuddet
kan eksempelvis tas ut som lønn til eier, pløyes
tilbake til driften av barnehagen eller tas ut som "utbytte" på innskuddet
fra foreldre. Videre har man aktører som driver barnehager
som en del av en serie med ulike selskaper, eller har et morselskap
som driver flere barnehager. Her vil ofte alle enhetene ha samme eier.
Regnskapene fra hver enkelt barnehage kan vise til et driftsunderskudd,
men eier kan likevel ha tatt ut fortjeneste gjennom morselskapet,
f.eks. ved å sette en høy husleie for den enkelte
barnehagen.
I det videre arbeidet bør man forsøke å kartlegge
det reelle omfanget av slik virksomhet, utrede ulike kriterier for
hva som kan karakteriseres som kommersiell drift, samt se på alternativer
for hvordan man kan administrere en tilskuddsordning der man på visse
vilkår skal utelukke enkelte barnehager. Det vil da være naturlig å se
på om vurderingen bør gjøres av kommunen
som en del av de samarbeidsavtalene de er forpliktet til å inngå med
de private barnehagene. Kommunene har den nødvendige kjennskap
til lokale forhold, og i tillegg kan det være mest rasjonelt å tenke
seg en ordning som skal fungere etter at driftstilskuddet er lagt
over i inntektssystemet siden dette vil skje i relativt nær
fremtid.
Stortingsmeldingen legger opp til at statstilskuddet til
kommersielle barnehager skal falle bort allerede fra 1.1.2001. På bakgrunn
av behovet for en ytterligere kartlegging og utvikling av et godt
kriteriesystem er det etter departementets oppfatning ikke realistisk
med en slik tidshorisont.
Spørsmål
2/10
Hvilke type tilbud mener
kommunene skal gis etter full barnehageutbygging er oppnådd
i 2003?
Svar:
Departementet har ingen konkrete undersøkelser eller
statistikk som viser hvilke typer tilbud kommunene mener skal gis
etter full barnehageutbygging er oppnådd i 2003. Mye tyder
imidlertid på at de fleste kommuner arbeider med å tilpasse
tilbudet mest mulig til behovet, for slik å best mulig
utnytte de eksisterende ressursene.
I en behovsundersøkelse gjort av Asplan
Viak (1999) oppgir kommunene at følgende vil være
satsingsområder i årene framover:
Tabell:
Satsingsområder i kommunenes barnehagesektor (N=44) | Andel |
Brukertilpassing, fleksible
løsninger | 58 % |
Bedring av tilbudet/ kvalitetssikring | 35 % |
Etablere nye barnehageplasser | 33 % |
Kompetanseheving personalet | 19 % |
Spesielle pedagogiske tilbud | 12 % |
Fylle ledige plasser | 7 % |
Samarbeid mellom kommune
og private aktører | 7 % |
Brukerundersøkelser | 5 % |
Når det gjelder de viktigste utfordringene
for å nå full behovsdekning, oppgir kommunene
følgende:
Tabell:
Utfordringer i forhold til full behovsdekning (N=44) | Andel |
Utvikle fleksible tilbud | 37 % |
Etablere tilstrekkelig
antall barnehageplasser | 30 % |
Økonomi | 19 % |
Holdningsarbeid - flere
barn i barnehage | 14 % |
Omgjøring av plasser | 9 % |
Organisasjonsutvikling | 7 % |
Annet | 6 % |
Full behovsdekning vil aldri bli en konstant
faktor. Priser, tilbudets art og innretning, generelle holdninger til
bruk av barnehager, reformer i arbeidsliv og en rekke andre faktorer
påvirker etterspørselen. Utviklingen av fleksible
tilbud antas å bli en av de store utfordringene. Erfaring
tyder på at foreldre i økende grad ikke bare vil
etterspørre en barnehageplass, men også gi klare ”bestillinger” på hva
slags plass de ønsker både med hensyn til antall
timer, type plass, hvilke innhold, beliggenhet og eierform etc.
Mange kommuner søker å imøtekomme
etterspørselen etter fleksible tilbud gjennom plasser med
korte oppholdstider. Det betyr at barnehager kan ha et høyere antall
barn enn de har godkjente plasser for. De mest fleksible barnehagene
tilbyr opp til 10 ulike oppholdstider innenfor åpningstiden.
Noen få tilbyr kveldsåpent og noen meget få er
også nattåpne barnehager, som det hittil synes å være
relativt liten etterspørsel etter.
Asker kommune har organisert barnehagetilbudet slik
at de øker antall barn per barnegruppe. For å få plass
nok, utvides tilbudet ved hver barnehage med areal av typen "grillhytte",
lavvo og liknende slik at det alltid er grupper på 12 barn
og 2 voksne enten inne (på barnehagens område)
eller ute. I følge kommunen oppnår en et bedre
fagmiljø, utnytting av plassen, mye utevirksomhet og ulike
driftsformer innenfor en ordinær barnehage. Kvaliteten øker
gjennom mindre konflikter, mindre fravær og bedre utvikling
hos barna. Forutsetningen er at en knytter natur-/friluftstilbudet
til en ordinær barnehage for å oppnå størst
mulig grad av fleksibilitet til minst mulig kostnad. Asker-modellen
er møtt med stor interesse fra andre kommuner.
En barnehageform som har økt de seneste årene
(120 barnehager og ca. 5000 barn) er åpen barnehage. Tilbudet
er som regel gratis eller svært billig for brukerne. Barnehagen
ledes av førskolelærer, og det er som regel ikke
ansatt flere enn leder. Kravet er imidlertid at foreldrene eller
en annen omsorgsperson deltar sammen med barnet/barna.
En aktuell målgruppe for flere kommuner er hjemmeværende
innvandrerkvinner med barn.
Departementet kjenner til kommuner som vurderer å privatisere
driften av eksisterende barnehager og kommuner som ønsker å privatisere
resten av barnehageutbyggingen. Bydeler i Oslo og Tønsberg
og Bærum kommune er kommuner som vurderer dette. De fleste kommuner
har på 90-tallet overlatt utbygging av nye plasser til
private, så mye som over 80 prosent av plassene dette tiåret
har kommet til som privat initiativ. Det er viktig å peke
på at for de yngste barna skyldes dette primært
utbyggingen av private familiebarnehager.
Asplan Viak peker i sin undersøkelse
på at familiebarnehager ser ut til å være
mindre etterspurt enn tidligere. Det antas at dette kan ha sammenheng
med innføringen av kontantstøtten. I tillegg til
at en del av markedet er borte som følge av at foreldrene
(mor) er hjemme, vil sannsynligvis en del av de foreldre som etterspør
omsorgsordning utenfor institusjon velge dagmamma av økonomiske
grunner.
Den enkelte kommune må ta stilling
til hvilke typer barnehager det er behov for lokalt. I St.meld.nr
27 påpekes det at et av kvalitetssatsingsområdene
er å utvikle det tilbudet befolkningen vil ha i dialog
med brukerne (barn, foreldre og eventuelt næringslivet).
Spørsmål
3/10
Et fåtall av landets
kommuner tar prinsippet om tredeling mellom foreldre, kommune og
stat på alvor. Hvor mange kommuner gir 30 % støtte,
og hvordan ser Regjeringen for seg at kommuner som ikke har fulgt dette
opp skal kunne pålegges dette uten et klart lovvedtak?
Spørsmål
3/16
Hvilke virkemidler vil
settes i verk for at kommunene yter 30% av utgiftene til
barnehager? Hva slags straffetiltak vil en kunne bruke overfor kommuner
som ikke yter 30%?
Spørsmål
4/16
Hvor mange kommuner dekker ikke 30% til
utgiftene til barnehager?
Svar:
En tredeling av kostnadene i barnehagesektoren
har vært en målsetting i barnehagepolitikken fra
den forrige stortingsmeldingen om barnehager ble lagt fram i 1988.
Staten skulle dekke 40 pst av kostnadene, mens kommunene ble oppfordret
til å bidra med 30 pst av finansieringen. Dette skulle
føre til en rimelig foreldrebetaling på rundt
30 pst av kostnadene. Det er viktig å presisere at denne
kostnadsfordelingen bare er en intensjon om hvordan en fra statlig
hold ønsker at sektoren skal finansieres. Det er i dag
ingen virkemidler som sikrer at denne fordelingen realiseres.
I løpet av 90-tallet har det vært
en betydelig vekst i antallet nye barnehageplasser. Det er rimelig å tro
at både statstilskuddet til drift og stimuleringstilskuddet til
nye plasser har bidratt til denne veksten. Staten har i de siste årene
nærmet seg målsettingen om 40 prosent finansiering
av sektoren, mens kommunene fortsatt er et stykke unna målsettingen
om 30 prosent finansiering. I meldingen vises det til at kommunene
dekker i underkant av 7 prosent av utgiftene i private barnehager
og 27 prosent av utgiftene i de barnehagene som de selv eier.
Tall over kostnadsfordelingen mellom stat, foreldre og
kommune utarbeides av Statistisk sentralbyrå på grunnlag
av kommuneregnskapstall og regnskapsrapporter fra private barnehager,
og presenteres ved gjennomsnitt på landsnivå.
På grunn av svakheter i rapporteringen vil en oppsplitting
av tallene på kommunenivå gi usikre tall. Målet
om 40-30-30 fordeling har som nevnt over bare vært et mål
på nasjonalt nivå. Det blir derfor ikke publisert
tall for den enkelte kommune, og man kan ikke si noe om hvor mange
kommuner som har en finansieringsandel som oppfyller målsettingen om
30 prosent finansiering. Derimot gir tallene for landet sett under
ett indikasjoner på utviklingen i finansieringen av sektoren.
Det kommunale ansvaret for barnehagene er nedfelt i § 7
i barnehageloven. Kommunene har et ansvar for utbygging og drift
av barnehagene i kommunen, og utbyggingsmønster og driftsformer
skal tilpasses lokale forhold og behov. Kommunene står
med andre ord meget fritt med hensyn til barnehagedrift og -utbygging.
Blant annet kan de selv velge størrelse og omfang på eventuelle økonomiske
bidrag til de private barnehagene i sin kommune.
For å sikre mest mulig lik kostnadsfordeling
mellom barnehagene i hver enkelt kommune, fremmer stortingsmeldingen
forslag om at den tidligere kostnadsfordelingen opprettholdes som
intensjon, og det presiseres at målsettingen skal gjelde
både sektoren som helhet og i hver enkelt kommune.
Stortingsmeldingen har forslag til økonomiske
og juridiske virkemidler som kan bidra til å oppnå den ønskede
kostnadsfordelingen. Det legges opp til en kraftig økning
av den offentlige finansieringen av sektoren for å nå målet
om full behovsdekning og samtidig oppnå den ønskede
kostnadsfordelingen i sektoren. I meldingen foreslås det økte
overføringer til kommunene på totalt 800 mill
kroner i perioden 2001 – 2003, hvorav 500 mill kroner skal
tilføres kommunene som en økning i de frie inntektene
og 300 mill kroner skal gis som et øremerket tilskudd for
nye plasser. Økte overføringer til kommunene er
likevel ingen garanti for at midlene benyttes til barnehagesektoren.
Det kan være problematisk at en såpass kraftig økning
i den offentlige finansieringen av en sektor ikke gir sterkere garantier
for at midlene benyttes til formålet, og at kostnadsfordelingen
blir mer i tråd med intensjonen.
Alternativt kan man se for seg en statlig øremerking av
hele beløpet frem til full behovsdekning er nådd. Dette
vil sikre en bedre statlig styring med barnehageutbyggingen, og
kan bidra til å forsere barnehageutbyggingen i kommunene.
En forutsetter da at midlene gis som frie inntekter når
full behovsdekning er oppnådd.
Meldingens forslag om økt offentlig
finansiering gir imidlertid klare signaler til kommunene om at de
må ta større ansvar for sektoren, og bedre finansieringen
i både kommunale og private barnehager. Meldingen foreslår
videre at kommunene får større forpliktelser til å samarbeide
med private barnehager, samt at kommunene får en lovfestet
plikt til å tilby barnehageplass til de som ønsker
det. Det er ikke vurdert hvorvidt departementet skal ha noen muligheter
til å iverksette straffetiltak overfor de kommuner som
ikke oppfyller de nevnte forpliktelser.
Det er departementets oppfatning at en kombinasjon av
styrket offentlig finansiering av sektoren, kombinert med sterkere
juridiske forpliktelser for kommunene, vil gi særlig de
private barnehagene bedre rammevilkår enn tilfellet er
i dag.
Spørsmål
4/10
Mener departementet at
det bør settes tak for hva som er akseptabel maksimumpris
for en barnehageplass?
Svar:
Eierne står i dag fritt ved fastsettelse
av foreldrebetaling i barnehagene. De halvårlige foreldrebetalingsundersøkelsene
som SSB utfører for departementet viser at det er store
prisforskjeller mellom kommuner og mellom private og kommunale barnehager.
Departementet er bekymret over denne situasjonen, men
mener likevel at det ikke er realistisk å innføre maksimalsatser
for foreldrebetalingen nå. Spørsmålet har
vært drøftet flere ganger tidligere og begrunnelsen for
ikke å innføre maksimalsatser har hittil vært
at det er en rekke forhold som gjør dette vanskelig:
For det første er det blitt pekt på at
de økonomiske forholdene varierer såpass mye fra
kommune til kommune (eller fra barnehage til barnehage) at det av
den grunn kan være vanskelig å fastsette en maksimalsats sentralt.
Det er likevel ikke umulig å fastlegge satser på grunnlag
av gjennomsnittsberegninger av kostnader i barnehager. Men foreldrebetalingen
i den enkelte barnehage vil da ikke dekke 30 pst av den enkelte
kommune eller barnehages utgifter, men 30 pst av de samlede kostnadene
i sektoren under ett.
For det andre er det blitt pekt på at
en statlig fastsetting av satsene vil være en klar inngripen
i det kommunale selvstyret, jf at avgiftsnivået i kommunene
på en rekke andre områder også viser
store variasjoner. Brukerbetaling er en viktig del av kommunenes
inntektsgrunnlag, og retten til å fastsette nivået
på dette er en del av kommunenes selvstyre.
Det tredje forholdet som har blitt gjort gjeldende,
er at innføring av maksimalsatser kan virke mot sin hensikt.
Maksimalsatser kan lett oppfattes som "normalsatser", og i kommuner
der satsene ligger under det som eventuelt settes som maksimalsats,
vil resultatet kunne bli at foreldrebetalingen økes opp
til den fastsatte maksimalsatsen.
Innføring av maksimalsatser vil dessuten
være problematisk å gjennomføre overfor
de private barnehagene. Særlig vanskelig vil dette være
i forhold til private barnehager som ikke mottar noen form for kommunal
støtte. Foruten det statlige driftstilskuddet, er foreldrebetalingen
eneste inntektskilde for disse virksomhetene. Dersom det innføres
en maksimumsgrense for hvor høy foreldrebetaling som kan
kreves, vil private barnehager kunne få problemer med å få regnskapet
til å gå i balanse. Dette kan forhindres ved at
kommunen pålegges en plikt til å støtte
noen eller alle private barnehager.
Forslaget om plikt for kommunene til å inngå samarbeidsavtaler
med private barnehager vil kunne være en mulighet for kommunene
til å påvirke nivået på foreldrebetalingen
i private barnehager. Det kan f eks stilles vilkår om at
kommunal støtte gis under forutsetning om at foreldrebetalingen
ikke overstiger et visst nivå.
Stortingsmeldingen legger også opp
til en betydelig økning i den offentlige finansieringen
av barnehagene, og det forventes at dette vil kunne bidra til å lette
presset på foreldrebetalingen.
Departementet ser at det er viktig å øke
oppmerksomheten rundt foreldrebetaling i barnehager. Gjennom de økonomiske
og juridiske virkemidler som er nevnt mener man å ha gitt
kommunene klare signaler som vil ha positiv effekt for foreldrebetalingen.
I tillegg kan man tenke seg tettere oppfølging fra fylkesmennene
samt etablering av gode periodiske undersøkelser som gir
informasjon om nivået på foreldrebetalingen i
kommuner og mellom kommuner.
Spørsmål
5/10
Hvordan mener departementet
at en kan sikre en mest mulig lik behandling av de private barnehagene fra
kommune til kommune.
Svar:
Halvparten av barnehagene er i dag private,
og drøyt 40 prosent av barna går i privat barnehage.
Fra statens side er det et mål at private barnehager gis
like gode rammebetingelser juridisk, økonomisk og på annen måte
som de kommunale barnehagene. Dette gjelder både i den
nåværende situasjonen med en sektor som fortsatt
er i en utbyggingsfase der staten gir et øremerket driftstilskudd,
og i en framtidig situasjon i en fullt utbygd sektor der offentlige
midler er lagt inn i kommunenes inntektssystem.
I dagens situasjon har alle barnehager som oppfyller gitte
vilkår rett til godkjenning, og en godkjent barnehage har
rett til statlig driftstilskudd. Dette tilskuddet gis på like
vilkår uavhengig av eierform. Det statlige driftstilskuddet
dekker i underkant av 40 prosent av barnehagenes totale kostnader.
I dag blir med andre ord alle private barnehager likebehandlet fra
statlig hold. Kommunenes ressursinnsats er imidlertid varierende og
den kommunale andelen av den offentlige finansieringen av barnehagesektoren
har vært synkende de seneste årene. Samlet sett
dekker kommunal støtte kun 7 prosent av kostnadene i privat
sektor, og halvparten av de private barnehagene mottar ingen form
for kommunal støtte. Undersøkelser viser at mange
av de private barnehagene sliter økonomisk. Likevel har
de fleste kommunene en eller annen form for støtteordning
til de private barnehagene, det er kun 45 kommuner som ikke gir
støtte til noen av sine private barnehager. Det er en politisk
intensjon at samlet offentlig tilskudd skal dekke 70 prosent av
kostnadene i en fullt utbygd sektor, og en viktig utfordring blir
dermed å stimulere til økt kommunal innsats på sektoren.
Stortingsmeldingen trekker opp to viktige juridiske virkemidler.
For det første ønsker man å lovfeste
en plikt for kommunene til å tilby barnehageplass til alle som ønsker
det. Meldingen foreslår videre en plikt for kommunene til å inngå samarbeidsavtaler
med de private barnehagene som inngår i kommunens barnehageplaner.
Begrepet "som inngår i kommunenes barnehageplaner" vil
i utgangspunktet stille kommunene fritt til å velge hvilke
private barnehager de ønsker å inngå avtale
med. Barnehagelovens §7 pålegger kommunene et
overordnet ansvar for barnehagesektoren, men legger ikke noe rettslig
ansvar på kommunene slik at disse står fritt til å utforme
sin egen barnehagepolitikk. Herunder også fritt til å bestemme
hvordan man vil forholde seg til de private barnehagene. Men privat
sektor er en viktig bidragsyter til det barnehagetilbudet kommunene
har i dag, og det er tvilsomt om kommunene vil finne det formålstjenlig å utelukke
eksisterende private barnehager fra sine planer i særlig
grad. Samtidig innføres en kommunal plikt til å tilby
barnehageplass til alle som ønsker det, og dette vil nok
også bidra til at kommunene ønsker å stimulere
til å opprettholde privat barnehagedrift.
Gjennom samarbeidsavtaler med kommunen skal
de private barnehagene sikres gode og stabile rammevilkår.
Departementet vil utarbeide generelle retningslinjer om hva slike
avtaler bør inneholde, og ved å legge noen overordnede
føringer ønsker man at de ulike kommunene vil
etablere en relativt lik praksis i forhold til privat barnehagesektor.
Man kan eksempelvis tenke seg at avtalen regulerer foreldrebetalingen,
stiller krav om inntektsgraderte satser og søskenmoderasjon, åpner
for at kommunen skal disponere et antall plasser eller at opptaket
til barnehagen skal være en del av felles kommunalt opptak.
Departementet er imidlertid også klar over at det er viktig å unngå at
statlige føringer kommer i konflikt med det kommunale selvstyret, spesielt
i en fremtidig situasjon der det statlige øremerkede driftstilskuddet
faller bort og kommunene får et helhetlig ansvar for sektoren.
Som tidligere nevnt er det en politisk intensjon
at det offentlige skal dekke 70 prosent av kostnadene i en fullt
utbygd sektor. Dette målet skal gjelde på kommunenivå,
dvs. man ønsker en likhet i andel offentlig finansiering
mellom kommunene. Det har vært drøftet ulike måter å øke
den offentlige finansieringen på fram mot en fullt utbygd
sektor, men den generelle målsettingen er at sektoren må tilføres
nok midler slik at kommunen, når tilskuddet legges over
i inntektssystemet, har det nødvendige økonomiske
grunnlaget for å gi barnehagene, også de private,
tilfredsstillende økonomiske rammevilkår.
Spørsmål
6/10
Hvorfor har ikke fylkesmannens
kontroll med statstilskuddet blitt sanksjonert?
Svar:
Stortinget behandlet Ot prp nr 35 om endringer
i barnehageloven den 29. mai og 5. juni 1997. Det ble da vedtatt
en tilføyelse i barnehagelovens § 10 om at fylkesmannen skal føre tilsyn
med det statlige tilskuddet til barnehager. Forslaget til den daværenede
regjeringen gikk ut på at det skulle være kommunene som skulle føre tilsyn
med tilskuddet, og at fylkesmannen skulle være klageinstans.
I vedtaket ble ikke bestemmelsen om klageinstans endret, slik at
lovteksten etter vedtaket sier at fylkesmannen både skal
føre tilsyn med tilskuddet og skal være klageinstans.
Denne inkurien gjør det nødvendig å fremme
saken for Stortinget på nytt og er årsaken til
at det ikke har vært aktuelt å sanksjonere Stortingets
vedtak.
Samtidig har vedtaket lagt opp til økte
arbeidsoppgaver for fylkesmannsembetene. Det er dermed behov for å utrede
ressurssituasjonen for fylkesmennene på dette arbeidsfeltet.
Vedtaket om at det er fylkesmennene som skal tillegges denne tilsynsoppgaven,
reiser dermed flere spørsmål enn det rent lovtekniske.
Departementet har i de senere årene
arbeidet for å forbedre rutinene for tildeling av statstilskuddet,
med sikte på å bedre oppnå bedret kontroll
innenfor rammene av dagens ordning.
I St. meld. nr. 27 foreslås det å innlemme
det statlige driftstilskuddet i inntektssystemet til kommunene.
Ved overgang til rammefinansiering vil det måtte være kommunene
som har ansvaret for å vurdere om midlene til barnehage
nyttes etter forutsetningene. Siden meldingen legger opp til ny
finansieringsordning relativt raskt, argumenteres det for at det
kan synes lite hensiktsmessig å pålegge fylkesmennene
en ny og ressurskrevende kontrolloppgave som vil opphøre
etter noen få år.
Når Stortinget har ferdigbehandlet
St. meld. nr. 27 vil departementet ta stilling til videre fremgangsmåte. Man
ser for seg to alternativer - fremme et nytt forslag der ordlyden
i barnehageloven § 10 rettes opp, eller alternativt fremme
forslag om at vedtaket oppheves i lys av en eventuell enighet om
snarlig overgang til ny tilskuddsordning.
Spørsmål
7/10
Hvilke kriterier mener
departementet bør legges til grunn ved at private barnehager
også tar inn barn med spesielle behov?
Svar:
Departementet forstår spørsmålet
på følgende måte: Hvilke
virkemidler mener departementet må til for at private barnehager
også tar inn barn med spesielle behov?
«Barn med spesielle behov" omfatter funksjonshemmede
barn, minoritetsspråklige barn og andre barn med særlige
behov. Tall for 1998 fra Statistisk sentralbyrå viser antallet
barn med særlige behov i barnehagene.
| Barn
med særlige behov |
| Antall barn
i alt | Antall i offentlige
barnehager | Antall i private barnehager |
Barn i alt | 16 933 | 13 650 | 3 283 |
minoritetsspråklige
barn | 8 877 | 7 193 | 1 684 |
funksjonshemmede barn tatt
opp etter §9 | 3 344 | 2 770 | 574 |
andre barn med særlige
behov | 4 712 | 3 687 | 1 025 |
Etter Barnehageloven § 9 har alle funksjonshemmede
barn rett til prioritet ved opptak i barnehage, hvis barnet kan
ha nytte av oppholdet i barnehage. Denne paragrafen gjelder også for
private barnehager. Det er kommunen som har ansvar for at barn med
funksjonshemming får plass i barnehage.
Det finnes flere tilskuddsordninger for å tilrettelegge barnehagetilbudet
for barn med spesielle behov: Tilskudd til tiltak for å tilrettelegge
for funksjonshemmede barn i barnehage (10%-midlene), tilskudd
til spesialpedagogiske tiltak etter opplæringsloven, tilskudd til
tospråklig assistanse, tilskudd til flyktningebarnehager.
I tillegg dekker kommunen gratisplasser i barnehage til barn dersom
det er fattet vedtak etter barnevernsloven.
Som tallene over viser har flertallet av barn
med spesielle behov et kommunalt barnehagetilbud. Det kan være
flere årsaker til at private barnehager ikke i like stor
grad har plasser for barn med spesielle behov. Kommunale tjenester
som barnevern og PP-tjenesten har ofte etablerte samarbeidsordninger
med kommunale barnehager når det gjelder å tilrettelegge
for et barnehagetilbud for barn med særlige behov. Slike samarbeidsordninger
er som oftest ikke etablert med private barnehager. Departementet
mener dette kan være en årsak til at det er så få barn
med spesielle behov i private barnehager.
Videre kan det tverrsektorielle kommunale samarbeidet
mellom tjenestetilbudene gjøre det mer naturlig for familier
som har barn med spesielle behov å søke en kommunal
barnehageplass enn en privat barnehageplass. Vi vet ikke hvor mange
familier som har barn med spesielle behov som søker spesielt
om opptak i private barnehager. Det vil likevel være rimelig å tro
at det i realiteten er få familier som søker opptak
i private barnehager. Jevnt over vil kommunale barnehager, som også får
kommunal støtte ha bedre muligheter for å tilrettelegge
for barnets spesielle behov, i tillegg til at foreldrebetalingen
i snitt er lavere enn i private barnehager. I en undersøkelse
fra Fafo (1998) om innvandrer-foreldres holdninger til
bruk av barnehage, blir tilgjengelighet og pris nevnt som de viktigste årsakene
til at innvandrerforeldre ikke velger å søke om
barnehageplass.
Det er også slik at barn med spesielle
behov trenger mer tilrettelegging enn andre for å ha nytte
av oppholdet i en barnehage. Dette gjør at plasser for
barn med spesielle behov koster mer i snitt enn ordinære
plasser. Mange private barnehager mottar ikke økonomisk støtte
fra kommunen. Følgelig kan det bli svært kostbart
for den private barnehagen å ta inn barn med spesielle
behov, hvis plassen må tilrettelegges for at barna kan
ha nytte av oppholdet. Mangelen på økonomisk støtte
fra kommunen vil sannsynligvis resultere i høyere foreldrebetaling,
som igjen vil gjøre det mindre attraktivt for foreldrene å søke
plass i en privat barnehage.
De statlige tilskuddsordningene og lovverket
er statens virkemidler for å bidra til at barnehagene inkluderer
alle barn. I stortingsmeldingen om barnehager ligger det et forslag
om å integrere private barnehager i kommunens samlede barnehagetilbud.
Dette innebærer at kommunene støtter de private
barnehagene økonomisk og ellers gir nødvendig
oppfølging til de barnehagene som ønsker å inngå en
samarbeidsavtale med kommunen. Dette kan f.eks. bety at de private
barnehagene får veiledning og opplæring på lik
linje med de kommunale barnehagene når det gjelder å tilrettelegge for
et tilbud for barn med spesielle behov. Private barnehager må på sin
side innfri de vilkår som kommunen stiller for at de skal
bli integrert i kommunenes barnehageplaner. En samarbeidsavtale
mellom kommunen og en privat barnehage kan f.eks. inneholde krav
om at barnehagen tar inn barn med spesielle behov mot at de får økonomisk
støtte fra kommunen for å tilrettelegge for slike
plasser.
En utfordring med hensyn til hvilke vilkår
som skal inngå i slike samarbeidsavtaler mellom kommunen
og private barnehager kan være krav om samordnet opptak.
Et samordnet opptak for private og kommunale barnehager vil antakeligvis
føre til at flere barn med spesielle behov vil bli tatt
opp i private barnehager. I en skriftlig uttalelse vedr. stortingsmeldingen
går Private barnehagers landsforbund (PBL) i mot felles
opptak for hele kommunen. De argumenterer med at dette vil gå ut
over barnehager som har alternativ pedagogikk, spesielt livssynsgrunnlag,
bedriftsbarnehager m.v.
Gjennom en slik samarbeidsavtale mellom kommunene
og private barnehager, der det er et rimelig samsvar mellom vilkår
og støtte, vil det bli lettere å se hele barnehagesektoren
under ett og gi barn med spesielle behov et godt tilrettelagt barnehagetilbud,
enten det blir i en privat eller i en kommunal barnehage. På denne
måten kan også samarbeidet mellom de andre kommunale
tjenesteordningene og de private barnehagene forbedres.
Departementet mener at en sterkere ansvarliggjøring av
kommunene som barnehagemyndighet, der kommunen integrerer private
barnehager i kommunens helhetlige tilbud, vil bidra til at barn
med spesielle behov i større grad kan få plass
i private barnehager.
Spørsmål
8/10
Mener departementet at
måltallet på 25 000 plasser er tilstrekkelig utredet
for å nå målet om full barnehagedekning?
Spørsmål
2/3
Mener departementet at
anslagene for nye barnehageplasser som er gitt i meldingen er tilstrekkelig
for å nå målet om full behovsdekning?
Svar:
I stortingsmeldingen blir det gjort rede for
hvor mange plasser som må til for å nå målet
om full behovsdekning. Full behovsdekning er definert som det antall
plasser som må til for at alle familier som ønsker
det skal få tilbud om barnehageplass for sine barn.
Stortingsmeldingen viser til, på grunnlag
av undersøkelser gjort i 1999, at en dekning på 70
prosent innebærer full behovsdekning. Her er det imidlertid
viktig å presisere at full behovsdekning ikke er oppnådd
før alle foreldre som ønsker barnehageplass til
ungene sine får tilbud om dette. Dette kan innebære
60 prosent ett sted og 90 prosent dekning et annet sted.
Undersøkelser om behovet for barnehageplasser
kan utføres på ulike måter. En metode
er å spørre foreldrene om hva som er deres behov
og ønsker om plass for sine barn. Siden målet
om full behovsdekning er at alle familier som ønsker det
skal få tilbud om plass, er denne undersøkelsesmetoden
antakelig den mest nøyaktige. Men man når imidlertid
ikke de familiene som ikke selv mener at de har behov for plass
for sine barn; dette vil eksempelvis være familier som
ikke selv er i stand til å yte god nok omsorg for sine
barn. Dette er heldigvis ingen tallmessig stor gruppe.
Den andre hovedmetoden for å kartlegge
behovet for barnehageplasser, er å spørre kommunene.
Basert på erfaringer og ventelister mv. kan kommunene gi
en vurdering av hvor nær kommunen er målet om
full behovsdekning.
Måltallet på 25 000 plasser
er basert på undersøkelser hvor både
kommunene og foreldrene er blitt spurt om behovet for barnehageplasser.
Da stortingsmeldingen ble avgitt, var den ferskeste barnehagestatistikken fra
1998. I 1998 eksisterte det til sammen 188 000 barnehageplasser.
På dette grunnlaget ble det fastslått at det var
behov for å etablere 25 000 plasser fra og med 1999. SSB
foretok spørreundersøkelser blant foreldre med
barn i førskolealderen både i forkant av og etter innføringen
av kontantstøtten. Asplan Viak gjennomførte en
undersøkelse i alle landets kommuner høsten 1999
for finne ut kommunenes egne anslag for barnehagebehovet på lokalplan.
Disse undersøkelsene viser relativt godt samsvar mellom
foreldrenes og kommunenes behovsanslag.
På grunnlag av de undersøkelser
som er referert til over, er det beregnet at vi vil oppnå full
behovsdekning på det tidspunktet hvor det på landsbasis
er etablert 213 000 barnehageplasser. Meldingen skisserer en handlingsplan
for sluttføring av barnehageutbyggingen for årene 2001-2003.
I denne planen ble det lagt til grunn at utbyggingen i 1999 og 2000
ville være i tråd med de forutsetninger som var
lagt inn i budsjettet for disse årene. I 1999 var måltallet
7 500 nye barnehageplasser. Videre var det i budsjettforslaget for
2000 foreslått 6 000 nye plasser i 2000. Gitt at disse
til sammen 13 500 plassene ble etablert i disse årene,
ville det gjenstå en utbygging på 11 500 plasser
i handlingsplanperioden.
Foreløpige tall fra SSBs barnehagestatistikk
for 1999 viser at det ble etablert 3 200 nye plasser i 1999. Dette er
4 300 færre plasser enn forutsatt. Dette innebærer
at det gjenstår en større utbyggingen fra og med
2000 enn det som meldingen har forutsatt.
Det er viktig å være oppmerksom
på at det er så godt som umulig å fastslå på hvilket
nivå vi vil oppnå full behovsdekning. Det eksakte
målet for full behovsdekning er at alle familier som har
et ønske om plass – eller som burde hatt et ønske
om plass – kan få tilbud om plass. Det sier seg
selv at det i praksis er umulig å fastslå når
dette inntrer. Samtidig vil behovet hele tiden variere. Økt
barnehagetilbud, økt fleksibilitet i tilbudet og redusert
foreldrebetaling vil også kunne gi høyere etterspørsel.
Det er derfor grunn til å tro at det reelle nivået
for full behovsdekning vil ligge noe høyere enn hva som
antydes i stortingsmeldingen.
Spørsmål
9/10
Mener departementet at
det kan ha noen betydning for kvaliteten i barnehagene i forskjellen
i finansieringen mellom private og kommunale barnehager?
Svar:
Departementet oppfatter at spørsmålet
er om forskjell i finansieringen mellom private og kommunale barnehager
kan ha noen betydning for kvaliteten i barnehagene. Med "forskjell
i finansiering" antar vi at komiteen mener god/dårlig økonomi.
Departementet har ikke formulert et felles kvalitetsbegrep
på vegne av barnehagesektoren. Det som kjennetegner kvalitetsbegrepet
i tjeneste- og omsorgsproduksjonen er at det er sammensatt og mangetydig. Vektlegging
av brukernes oppfatning av kvalitet understeker også at
kvalitetsbegrepet på dette området ikke kan defineres
entydig.
I meldingens satsing på kvalitet, er
tre hovedområder pekt ut: En barnehage for alle barn, fleksible
og brukertilpassede barnehager og et kompetent personale. Departementet
mener at økonomi har betydning for hvordan disse tre "kvalitetsområdene"
kan prioriteres i den enkelte barnehage. Eksempelvis vil en "barnehage for
alle barn" ikke kunne realiseres dersom foreldrebetalingen er så høy
at den utelukker foreldre fra å søke. Et kompetent
personale er avhengig av at barnehagen har økonomisk mulighet
til å tilby faglig utvikling og etterutdanning for sine
ansatte. På denne bakgrunn kan en si at finansieringen
av de private barnehager har betydning for kvaliteten.
Spørsmål
10/10
Mener departementet at
den enkelte barnehage skal få stor frihet i utvikling av
innhold og kvalitet i egen barnehage?
Svar:
Barnehagesektoren i Norge er regulert gjennom
barnehageloven og gjennom en egen rammeplan utarbeidet av departementet
i 1996. Denne rammeplanen har status som forskrift til loven og
angir en del forhold som alle barnehager er forpliktet til å følge.
Rammeplanen legger imidlertid ikke detaljerte føringer
for virksomheten, eller hindrer lokal frihet, tilpasning og variasjon.
I Norge er det en sterk tradisjon for at den
enkelte barnehageeier har stor frihet i selv å bestemme
innhold og arbeidsmetoder i barnehagen. Departementet ønsker å opprettholde
denne tradisjonen. I det videre arbeidet vil man derfor kun presentere
overordnede rammer, mål og visjoner for kvalitetssatsingen,
informere om den og bistå med veiledning og erfaringsspredning
til kommuner og barnehager.
Spørsmål
1/3
Hvordan vurderer departementet
en lovfestet rett til barnehageplass?
Svar:
En lovfestet rett til barnehageplass ville utvilsomt, for
den enkelte familie og for det enkelte barn, gi størst sikkerhet
for å kunne motta en plass i barnehage fra det tidspunkt
familien melder fra om et slikt ønske. At dette likevel
ikke fremmes som forslag i stortingsmeldingen, har sammenheng med
tilbudets innretning i forhold til brukernes behov og kommunens
rolle som leverandør av tjenesten.
Barnehagesektoren representerer i dag et stort
mangfold, en barnehageplass er definitivt ingen standardisert ytelse.
Dette har dels en historisk forklaring, men er også et
resultat av at det over lang tid har vært en målsetting
at barnehagetilbudet i størst mulig grad skal tilpasses
barnehagebrukernes ønsker og behov. En videreføring
av mangfoldet og fokuset på brukerne i en rettighetslov,
slik at en rett til barnehageplass innebærer en rett til
akkurat det tilbudet familien ønsker seg til enhver tid,
vil gi en rettighet for enkeltindivider som det i praksis vil være
umulig for kommunene å oppfylle.
Ved en eventuell lovfesting av rett til barnehageplass vil
det derfor måtte presiseres nærmere hva slags
barnehagetilbud retten skal omfatte. En kan da tenke seg en rettighetsbestemmelse
som definerer et minimumstilbud som alle skal ha rett til, f eks.
et tilbud avgrenset til et visst antall timer eller et tilbud avgrenset
etter barnet alder. Det er en fare for at et slikt minimumstilbud vil
kunne bidra til å standardisere sektoren, og dermed svekke
mangfoldet og brukerorienteringen. En minimumsløsning vil
heller ikke være tilstrekkelig eller tilfredsstillende
for alle brukere, og vil derfor i realiteten ikke gi familien og
barnet en rettighet av større verdi. En lovfesting av et
tilbud utover en minimumsløsning vil derfor måtte
formuleres så generelt at den enkelte families behov skal
kunne ivaretas, men samtidig avgrense retten til barnehageplass
slik at kommunene får det nødvendige handlingsrommet
for å drive rasjonell planlegging og ressursforvaltning.
Det synes vanskelig å innarbeide en slik avveining i et
regelverk som gir en individuell rett til en ytelse og som dermed
kan gjøres til gjenstand for tvister i domstolene.
I stortingsmeldingen drøftes innføring
av en lovfestet, kommunal plikt til å tilby barnehageplass.
Man kan tenke seg et slik virkemiddel tatt i bruk for å forsere gjenstående
utbygging. Dette innebærer en lovendring før sektoren
er fullt utbygd. Alternativt kan man vurdere, som også meldingen
legger opp til, å innføre en slik plikt først
etter at sektoren er fullt utbygd. Da vil en lovfestet plikt først
og fremst bidra til å opprettholde barnehagetilbudet i
kommunene.
Spørsmål
2/3
Se svar på spørsmål
8/10.
Spørsmål
3/3
Mener departementet at
de midler som i meldingen er tiltenkt barnehageformål er
tilstrekkelig for å nå målet om full
behovsdekning?
Svar:
Departementet tolker spørsmålet
slik at komiteen spør om de midlene som ligger i meldingen
vil være tilstrekkelig til å finansiere 70 prosent
av kostnadene i en fullt utbygd barnehagesektor.
Departementet har beregnet at en fullt utbygd
sektor vil koste 13,4 mrd kroner (her må det imidlertid
tas et forbehold om at full behovsdekning kan ligge høyere enn
de 70 prosent som er lagt til grunn i stortingsmeldingen). Stortingsmeldingen
har en klar intensjon om at disse kostnadene skal dekkes gjennom
en kostnadsdeling 40-30-30 mellom stat, kommune og foreldre. De
midlene som ligger i meldingen vil samlet sett være tilstrekkelig
til å komme opp på 70 prosent offentlig finansiering.
Dette gjelder både for de plasser som allerede er etablert,
og de plasser som skal etableres.
Begrepet full behovsdekning er grundig drøftet andre
steder i departementets svar på komiteens spørsmål.
I beregningen av kostnader har man tatt utgangspunkt i anslaget
som er gjort av Asplan Viak (1999) på bakgrunn av kommunenes
behovsvurderinger. Full barnehagedekning er her anslått
til 70 prosent. Dette innebærer et behov for 25 000 nye
plasser fra 1999.
I kostnadsberegningen har man lagt til grunn
at de kostnadskrevende barna (barn med spesielle behov) allerede
er i barnehage. Videre er det lagt til grunn en økt etterspørsel
etter deltidsplasser. Undersøkelser som er gjort etter
innføringen av kontantstøtten tyder på at det
er et stort udekket behov for deltidsplasser i barnehage. Kostnadsberegningen
har også tatt hensyn til at barn under 3 år er
mer kostnadskrevende enn de større barna.
Spørsmål
1/16
Hvilke kommuner har ikke målsetting om full barnehagedekning
i 2006/07?
Svar:
Innledningsvis kan det være hensiktsmessig å definere
de to begrepene barnehagedekning og behovsdekning slik de brukes i stortingsmeldingen.
Begrepet barnehagedekning uttrykker hvor mange prosent av alle barn
i aktuell aldersgruppe som har plass i barnehage. Full barnehagedekning
innebærer dermed en situasjon der alle barn har en barnehageplass.
Begrepet uttrykker mao. noe annet enn full behovsdekning som er
et uttrykk for en situasjon der alle som ønsker det har
et tilbud om en barnehageplass. Det er full behovsdekning som er
målsettingen i stortingsmeldingen, og meldingen legger
opp til at dette målet på landsbasis skal være
nådd innen utgangen av 2003.
Det er gjort en rekke undersøkelser
for å kartlegge når man kan forvente at full behovsdekning
er nådd. Asplan Viak gjennomførte sommeren 1999
en behovsundersøkelse i alle landets kommuner. Denne undersøkelsen
viste at 44 prosent av kommunene allerede i 1999 hadde full behovsdekning
eller overdekning av plasser for 1-2 åringer. 63 prosent
hadde full dekning eller overdekning av plasser for 3-5 åringer. De
kommunene som oppga å være i mål med
barnehageutbyggingen, var i hovedsak små kommuner, målt etter
folketall.
I undersøkelsen spurte man også om
når kommunene regnet med å komme i mål
med utbyggingen for hele målgruppen 1-5 år. Bare
105 kommuner svarte på dette, og anslaget er derfor usikkert.
Men 84 av disse kommunene, eller 80 prosent, oppga at de allerede hadde
full behovsdekning eller hadde planer om full behovsdekning innen
2003.
Spørsmål
2/16
Hvor mange barnehager har
reelle fleksible tilbud som ivaretar kontantstøtteforeldrenes
behov for barnehageplass? Hvor mange kontantstøtteforeldre
har inngått avtaler med barnehagene om deltidstilbud?
Svar:
Det er en viktig målsetting å øke
fleksibiliteten i barnehagetilbudet, slik at alle får en
plass som er tilpasset det reelle behovet man har, også de
barnefamilier som ikke mottar kontantstøtte.
Statistisk sentralbyrås barnehagestatistikk
viser at det i løpet av 1998 skjedde en del endringer i
bruken av barnehage for barn i kontantstøttealder. Til
sammen hadde 47 300 ett- og to-åringer barnehageplass i
1998. Dette er 1 200 færre enn ett år tidligere.
I 1998 hadde 32 900 ett- og toåringer heltidsplass og 14
400 deltidsplass. Til tross for nedgangen i antall barn var det
en økning på 1 400 deltidsplasser for barn i aldersgruppen fra
97-98.
SSBs barnehagestatistikk gir oss ikke tall på hvor mange
barnehager som tilbyr korte oppholdstider. Informasjon om kombinasjoner
av kontantstøtte og barnehage framkommer dermed av ovennevnte
statistikk og av Rikstrygdeverkets tall. Kontantstøttestatistikken
av 22.12.1999 viser at kontantstøtte benyttes på følgende
måter:
| Kontantstøttesats |
Barnas alder | 100% | 80% | 60% | 40% | 20% |
Ett-åringer | 41 588 | 61 | 263 | 2 785 | 1 842 |
To-åringer | 33 396 | 135 | 787 | 5 419 | 3 312 |
SUM | 74 984 | 196 | 1 050 | 8 204 | 5 154 |
Tabellen viser at 14 604 barn benyttet en eller
annen form for kombinasjon av barnehage og kontantstøtte ved
utgangen av 1999. 74 984 barn mottok full kontantstøtte.
Spørsmål
3/16
Hvilke virkemidler vil
settes i verk for at kommunene yter 30 % av utgiftene til
barnehager ? Hva slags straffetiltak vil en kunne bruke overfor
kommuner som ikke yter 30 %?
Se svar på spørsmål
3/10
Spørsmål
4/16
Hvor mange kommuner dekker ikke 30 % av
utgiftene til barnehager?
Se svar på spørsmål
3/10
Spørsmål
5/16
Hvordan bør den
framtidige finansiering av åpne barnehager være?
Svar:
Ved beregning av statstilskudd til åpne
barnehager tas det utgangspunkt i gjennomsnittstall for frammøtte barn
per uke. Videre legges oppholdstid og barnas alder til grunn. Som
kjent er satsene for barn under tre år vesentlig høyere
enn satsene for barn over tre år. Dette henger blant annet
sammen med at kravet til bemanning er høyere for de yngste
barna. Tilsvarende krav gjelder ikke for åpne barnehager,
der en voksen kommer sammen med barnet. Dermed er det ikke nødvendigvis
samme behov for å differensiere mellom satser for små og
store barn i åpne barnehager.
Barnets oppholdstid skal også danne
grunnlag for beregning av tilskudd til åpne barnehager.
Barn i åpen barnehage tildeles ikke plass på ordinær
måte og har således ingen fast oppholdstid. Dermed
er ikke oppholdstid et egnet utgangspunkt for å fastsette
størrelsen på driftstilskuddet.
Videre viser undersøkelser at det er
langt lavere gjennomsnittskostnader i åpne barnehager enn
i ordinære barnehager. Dette henger som nevnt sammen med
at kravene til bemanning og til lokaler ikke er så omfattende
som for ordinære barnehager. Dette er momenter som gjør
at departementet vil se på hvordan tilskuddsordningen til åpne
barnehager best kan utformes.
Spørsmål
6/16
På hvilken måte
vil departementet hjelpe kommunene med utvikling og informasjonstiltak
i forhold til å videreutvikle og forbedre tilsynsarbeidet
ift kommunale og private barnehager?
Svar:
Kommunene ivaretar sitt tilsynsansvar forskjellig. Departementet
er kjent med at mange kommuner de seneste årene har lagt
til rette for et mer aktivt tilsyn med alle barnehager bl.a. gjennom
regelmessig kontakt.
I Utviklingsprogrammet
for barnehagesektoren (1995-97) arbeidet flere av kommunene
med å utvikle og forbedre tilsynsvirksomheten. Det ble
utarbeidet to rapporter om tilsyn som gir nyttige erfaringer og
kunnskap bl.a. om praktisk gjennomføring av tilsynet. Departementet
vil også innhente erfaringer og eksempler fra andre kommuner
om tilsynsarbeidet. Man vil bl.a. med grunnlag i dette materialet
utarbeide informasjons- og veiledningsmateriell til kommuner og
fylkesmenn. Det er også naturlig å se en forbedring
av kommunenes tilsynsarbeid i sammenheng med den treårige
satsingen på kvalitet.
Spørsmål
7/16
Kan departementet pålegge
kommunene å ha planer for barnehagetilbudet?
Svar:
Kommunene kan innen gjeldende lovverk ikke pålegges å utarbeide
egne barnehageplaner. Kommunenes planlegging på dette området
kommer inn under bestemmelsene i Plan og bygningsloven. Barnehageloven
hadde tidligere en egen bestemmelse om å pålegge kommunene å utarbeide
en barnehageplan, men denne bestemmelsen ble tatt ut da loven i
forbindelse med tilpasning av særlovgivningen til ny kommunelov
jf. Ot.prp.nr. 59 (1992-93).
Kommunene har i henhold til Plan og bygningslovens § 20-1
plikt til å utføre en løpende kommuneplanlegging
med sikte på å samordne ”den fysiske, økonomiske,
sosiale og kulturelle utvikling innenfor sine områder”.
Planens innhold bestemmes ut fra de oppgaver kommunen selv ser som
de mest pressende de nærmeste årene, og tilpasses
de planleggingsressurser og økonomiske ressurser kommunen
rår over. Bestemmelsene må sees i sammenheng med § 50a
i kommuneloven som sier at kommunene har plikt til å fastsette en
kommuneplan med et samordnet handlingsprogram for de nærmeste årene.
Kommunen kan i tråd med dette utarbeide
delplaner eller handlingsprogram for bestemte saksfelt/sektorers virksomhet
for eksempel barnehage. Loven angir ikke nærmere hva et
handlingsprogram kan inneholde. Innholdet, omfanget og detaljene
vil avhenge av kommunens vurdering av de aktuelle behov.
I meldingen er det lagt fram forslag til framtidig kommunalt
ansvar for barnehagesektoren. Det offentlige skal ha et ansvar for å gi
tilbud om barnehageplass til alle som ønsker det, og det
er kommunene som skal ha ansvaret for å etablere og videreføre
et tilbud. Kommunene skal i løpet av 2003 ha bygd ut barnehagetilbudet
i tråd med målsettingen om full behovsdekning. Samtidig
får kommunene en plikt til å inngå samarbeidsavtaler
med private barnehager som inngår i kommunenes barnehageplaner.
I en fullt utbygd sektor foreslår stortingsmeldingen at
kommunene får en plikt til å tilby plass og at
de statlige midlene innlemmes i inntektssystemet.
For å ivareta det ansvar og de oppgaver
kommunene skal ha i den framtidige barnehagesektoren, vil de være avhengige
av en god planlegging. Familienes behov for barnehageplass må kartlegges,
gjenstående utbygging må fullføres og
et samlet tilbud må videreføres. Departementet
forutsetter at kommunene planlegger i tråd med disse hensyn
til tross for at dette ikke en lovpålagt oppgave i eksisterende
lovverk.
Hvordan slike planer skal utformes må kommunene selv
bestemme, men mange vil trolig velge å utarbeide barnehageplaner
som en delplan i kommuneplanen.
I forbindelse med den gjenstående utbyggingen
i perioden 2001-2003 er det aktuelt å vurdere evt. plankrav
knyttet til nye plasser.
Spørsmål
8/16
Hvilke tiltak vil Regjeringen
sette i verk for å unngå at barnehager som har
som formål å få størst mulig fortjeneste, ikke får
statsstøtte? Kan Regjeringen tenke seg å forby
A/S-barnehager å ta ut overskudd, eventuelt forby
at barnehager med statstilskudd ikke kan organiseres etter A/S
modell?
Se svar på spørsmål
1/10
Spørsmål
9/16
Hvem bestemmer om private
barnehager er med i planene for barnehagesektoren i kommunen? På hvilke grunnlag
kan kommunen nekte å inngå samarbeidsavtale med
private barnehager? Kan en private barnehageeier nekte å bli
delaktig i kommunens samlede plan for barnehagesektoren samtidig
som det blir gitt statstilskudd?
Svar:
I meldingen foreslås det å lovfeste
en plikt for kommunene til å inngå samarbeidsavtaler
med eiere av private barnehager som er med i barnehageplanen i kommunen.
I handlingsplanen for full behovsdekning som er lagt fram i meldingen
(kap.5.3) er det vist til at en eventuell forskrift om plikt å inngå samarbeidsavtaler kan
iverksettes fra 2001, men at kommunene skal ha tida fram til utgangen
av 2003 til å ha iverksatt denne bestemmelsen.
I meldingen foreslås det også at
kommunene tilføres midler i de frie inntektene i perioden
2001-2003 som bl.a. skal nyttes til å gi private barnehager økt
støtte slik forslaget om avtaler forutsetter.
I en fullt utbygd barnehagesektor foreslås
det at kommunene skal ha plikt til å tilby barnehageplass
til alle som ønsker det, og at de øremerkede tilskuddene
til barnehagene legges inn i inntektssystemet til kommunene.
For at kommunene skal ivareta sine forpliktelser til å gi
tilbud om barnehageplass, må tilbudet være bygd
ut i tråd med behovene. Det innebærer at kommunene
må ha en plan for denne sektoren. I stortingsmeldingen
er det gitt en skisse av forslaget om plikt til å inngå samarbeidsavtaler.
Det er lagt til grunn at det er kommunene som avgjør hvilke
barnehager som skal inngå i kommunenes barnehageplan, men
at private barnehager skal være en integrert del av tilbudet.
Barnehager som i dag utgjør en del av barnehagetilbudet
i kommunen vil naturlig høre med i barnehageplanen i kommunen.
Kommunene må i en fullt utbygd sektor kunne ha myndighet
til å dimensjonere det samlede tilbud slik at det dekker
behovene. Men forslaget åpner ikke for at kommunene skal
kunne la være å ta private barnehager med i planen,
for eksempel fordi barnehagen blir drevet på grunnlag av
alternativ pedagogikk eller spesielt livssyn.
De øremerkede tilskuddene til barnehagene
vil bli opprettholdt fram til full behovsdekning. De private barnehagene
vil i denne perioden fortsatt få statstilskudd uavhengig
av eventuelle avtaler med kommunen.
Det er først i en situasjon hvor de
statlige tilskuddene er lagt inn i inntektssystemet at det oppstår
et spørsmål om private barnehager som ikke inngår
i kommunens barnehageplan kan få tilskudd fra det offentlige.
Fram til den tid vil spørsmålet være
hvor stor kommunal støtte de skal få utover statstilskuddet.
Forutsetningen er at det er kommunen som har ansvaret for å gi
tilskudd til alle typer barnehager. Det finnes en del barnehager
som tradisjonelt er etablert på spesielt grunnlag eller
til spesielle målgrupper, og hvor bl.a. en del av familiene
som benytter tilbudet er bosatt i andre kommuner.
I stortingsmeldingen har man sagt at konsekvensene for
de private barnehager ved en innlemming av statstilskuddene i inntektssystemet
må utredes nøye. Departementet har fått
henvendelser fra barnehager som drives på spesielt grunnlag
bl.a. Steinerbarnehagene, studentbarnehager og fylkeskommunale barnehager,
og som mener deres interesser ikke ivaretas av forslagene i stortingsmeldingen.
Departementet vil i det videre arbeidet med å fremme eventuelle
lovforslag om kommunens plikter til å tilby plass og til å inngå samarbeidsavtaler
med private barnehager, utrede nærmere hvordan barnehager
som drives på spesielt grunnlag, kan sikres offentlig støtte
i en framtidig rammefinansiert sektor.
Spørsmål
10/16
St.meld 27 viser til at
regnskapsopplysningene fra de private barnehagene har noen svakheter
(s.42) Hva er disse svakhetene, og hva har departementet tenkt å gjøre
for å rette opp dette? Hvordan kan regnskapet i de private
barnehagene og kommunale barnehager bli sammenlignet?
Svar:
Departementet har siden 1992 hentet inn regnskapsopplysninger
fra de private barnehagene på en egen blankett. Hensikten
har vært å føre kontroll med bruken av
de offentlige tilskuddene, samt få en løpende rapportering
på kostnadsbildet i barnehagesektoren. Blanketten ble tilpasset
kommunal regnskapsførsel, slik at kommunale og private
barnehagers regnskap skulle bli så sammenlignbare som mulig.
Regnskapene fra de kommunale barnehagene hentes inn gjennom kommuneregnskapet.
I kommunal sektor har man hatt ulik praksis
for føring av utgifter knyttet til barnehagesektoren, spesielt
typiske fellesutgifter som strøm, husleie, vaktmester-
og renholdstjenester mv. Gjennom KOSTRA og etableringen av en felles
kontoplan for kommunene der utgifter knyttes til funksjon, mener
man at regnskapene vil bli direkte sammenlignbare kommunene imellom.
I privat sektor skal alle barnehagene sende inn den nevnte regnskapsblanketten,
men samtidig er kun halvparten av barnehagene regnskapspliktige
i vanlig forstand. Dette innebærer at sektoren har relativt
liten kompetanse på regnskapsførsel. Det stilles
i dag krav om at kommunen skal bistå de private barnehagene med
utfyllingen av regnskapsblanketten, blant annet skal kommunen forhåndsutfylle
feltene for offentlige tilskudd. Blanketten skal også attesteres
av en revisor.
Formuleringen i stortingsmeldingen om svakheter
i regnskapsrapporteringen har hovedsakelig bakgrunn i erfaringer
gjort i departementet, en rapport fra Statskonsult om tilskuddene
til barnehager (1998:3), samt en rapport fra De Facto (31.8.1999)
gjort på oppdrag fra Norsk Kommuneforbund og Norsk Lærerlag.
Svakhetene man sikter til skyldes dels selve rapporteringssystemet,
og dels barnehageeierene som gjerne har liten kompetanse på regnskapsførsel.
Bare halvparten av de private barnehagene er regnskapspliktige.
En måte å imøtekomme sistnevnte problem
på kan være å stille krav om at regnskapsrapporten
skal godkjennes av registrert el. statsautorisert revisor.
Samordningen mot kommunens regnskaper er problematisk.
Kommunal- og privat regnskapsførsel bygger på ulike
prinsipper og har ulike krav til oppstilling. Dette gjør
blant annet at man blander kostnads- og utgiftsbegrepet i regnskapene.
Et praktisk eksempel kan være en barnehage som kjøper
inventar for 20 000 kroner. Kommuneregnskapet skal føre
hele beløpet som en utgift i anskaffelsesåret,
mens privat virksomhet vil føre opp årskostnaden,
dvs. det årlige avskrivningsbeløpet. Kostnads-
og utgiftsproblematikken berører også føring
av trygderefusjoner. I privat regnskapspraksis er dette en kostnadsreduksjon,
mens kommuneregnskapene behandler dette som en driftsinntekt.
Lønn kan også være
et problem, spesielt i eneeierforetak. For disse vil det ikke finnes
noen post som gir uttrykk for eiers innsats av arbeidskraft. Samme
problem kan det være i aksjeselskap der eier også arbeider i
barnehagen. I tillegg har man sett eksempler på feil periodisering
av offentlig støtte, samt eksempler på at når
kommunene kjøper plasser i private barnehager føres
betalingen for disse plassene som kommunalt tilskudd og ikke som
foreldrebetaling.
Departementet vil i løpet av dette året
sette i gang et arbeid med revisjon av regnskapsrapporteringen fra privat
barnehagesektor, for å identifisere hvilke tiltak som vil
gi tilfredsstillende kvalitet på de regnskapsdata som samles
inn. Målsettingen er å etablere en enkel og entydig,
men samtidig uttømmende rapportering, der man opprettholder
en viss sammenlignbarhet mellom privat og kommunal sektor. Departementet
vil se på innholdet i selve blanketten, samtidig som man
vurderer tiltak som opplæring av barnehageeierne, sterkere medvirkning
fra kommunen i forbindelse med utfyllingen av blanketten, eller
innskjerping av kravet til revisor slik at denne skal være
registrert eller statsautorisert.
Spørsmål
11/16
Hvor stor er foreldrebetaling
i gjennomsnitt omregnet til norske kroner for Sverige, Danmark og
Finland? (Heldagsplass,deltid)
Svar:
Det har ikke vært mulig å få frem
tilstrekkelige sammenlignbare data når det gjelder foreldrebetalingen
i 1999 fra Sverige, Danmark og Finland som besvarer det stilte spørsmålet
fullt ut. Det skyldes at landene har ulik måte å innhente
og rapportere denne type statistikk på.
Departementet har i tilknytning til utgifter
og finansiering av barnehagetilbudet i Norden hentet opplysninger
i publikasjoner fra Nordisk Socialstatistisk Komité (NOSOSKO).
Den siste publikasjonen er fra 1999 og har tall fra 1997. Det fremgår
ikke av statistikken hvilke forutsetninger som ligger inne i de
ulike lands tall.
Når NOSOSKO omtaler den prosentvise
andel foreldrebetalingen utgjør sies følgende
om foreldrebetaling (kalt egenbetaling), side 60:
«I Sverige udgjorde egenbetalingen i gennemsnit ca 15
pct. af de samlede driftsudgifter»
«Egenbetalingens
samlede størrelse udgjorde ca 23 pct. driftsudgiftene i
Danmark.»
«I Finland var egenbetalingen ca. 15 pct.
af driftsudgifterne for den kommunale dagpleje.»
«I
Norge udgjorde egenbetalingen til de private børnehaver
46,4 pct. og til de kommunale børnehaver 29,2 pct. af de
samlede driftsudgifter.»
I kontakt med departementene i Sverige, Danmark og
Finland sier man at tallene for 1997 gir et bilde av situasjonen
som stemmer med forholdene i februar 2000.
I vurderingsrapporten som OECD laget for prosjektet
"Early Childhood Education and Care Policy" etter et besøk
i Norge i desember 1998 problematiseres finansiering av barnehager
(avsnittene 105-111). Det blir pekt på at foreldrebetalingen
er høy sammenlignet med andre land, og at nåværende
finansiering skaper en tredelt barnehagesektor med ulik foreldrebetaling: Offentlig
eide barnehager, private barnehager med kommunal støtte
og private barnehager uten kommunal støtte. OECD mener
en slik tredelt sektor hindrer lik tilgang og pris for barnehagetilbudet.
Man foreslår også å se på begrunnelsen
for målsettingen om en kostnadsfordeling 40-30-30, og eventuelt
utrede andre finansieringsordninger som sikrer likhet, med mindre man ønsker
ulikhet.
Spørsmål
12/16
Hvor mange barnehageplasser
ble etablert i 1999?
Svar:
Statistisk sentralbyrå publiserte i
midten av april i år foreløpige tall fra barnehagestatistikken.
Dette er basert på samlesøknader fra kommunene
som inkluderer årsmelding/søknad om statstilskudd
fra alle godkjente barnehager i kommunene. Den endelige barnehagestatistikken
vil bli publisert i uke 27.
De foreløpige tallene viste at det
ble etablert 3 200 nye plasser i løpet av 1999. Til sammen
hadde dermed 187 100 barn plass i barnehage ved utgangen av 1999. I
tillegg benyttet nærmere 5 000 barn et tilbud i åpen barnehage.
Dette er en økning på nærmere 900 barn
i forhold til 1998. Hvis en ser på det totale tilbudet
i ordinære barnehager, familiebarnehager og åpne
barnehager, hadde til sammen noe over 4 000 flere barn i alderen
0-6 år et tilbud i barnehage i 1999 sammenliknet med 1998.
Måltallet for utbygging av plasser
i 1999 var 7 500 plasser.
Statistikken for 1999 blir framstilt på en
annen måte enn tidligere. Dette henger bl.a. sammen med
nye oppholdstidskategorier som ble innført fra 1.8.1999. Videre
er det fra samme tidspunkt egne oppholdstider for åpen
barnehager. Dette medfører at tallene for 1999 ikke vil
være fullt ut sammenliknbare med tidligere år.
Det nye blir bl. a. at tilbud i åpen
barnehager ikke vil inngå som en del av statistikken over
antall barnehageplasser. Åpne barnehager er en barnehageform
der det ikke går en fast gruppe med barn som har fått
tildelt plass. Åpne barnehager tar i mot barn sammen med foreldre
eller andre omsorgspersoner, og gir et tilbud om lek og sosialt
samvær mellom barn og voksne. I statistikksammenheng vil
kategorien "barn som mottar tilbud i åpen barnehage" basere
seg på gjennomsnittsberegninger over antall barn som benytter
tilbudet. Det er altså ikke slik at dette tallet baseres
seg på en nøyaktig registrering av barna i åpne
barnehager. Det er også slik at barn som sammen med sin
omsorgsperson kommer i åpen barnehage, i tillegg kan ha
en fast plass i en ordinær barnehage eller i en familiebarnehage.
Slik kan altså barn i åpen barnehage faktisk være
"dobbeltregistrert".
Departementet mener at denne nye måten å registrere barnehagetilbudene
på, vil gi et mer riktig bilde av situasjonen. Som nevnt
over er ikke barn i åpne barnehager tildelt plass på samme
måte som barn i ordinære barnehager. Dermed er
det mer korrekt å omtale barnehageplasser i forhold til
ordinære barnehager og familiebarnehager, og la åpne
barnehager være en egen kategori. Vi viser for øvrig
til at den nasjonale barnehagestatistikken i Sverige er inndelt
på tilsvarende måte.
Spørsmål
13/16
Hvilke ordninger ser Regjeringen
kan settes i verk for å rette opp skjevheten i fht. kombinasjonen
kontantstøtte og barnehageplass? Når vil dette
gjøres,- og hvordan vil Stortinget bli informert?
Svar:
I kap 5.5.2 i stortingsmeldingen skisseres det
to alternativer for å få til en bedre harmonisering
mellom kontantstøtteordningen og deltidsplass i barnehage.
Den ene ordningen som nevnes er å utvide kategoriene/timeinndelingen
for å få kontantstøtte. I dag følger
satsene for gradert kontantstøtte 8-timers intervaller.
Dette er den samme inndelingen som satsene for driftstilskudd til
barnehager. Dersom kontantstøttesatsene ble endret til
f. eks. 10-timers intervaller, ville dette gjøre at flere ville
få en høyere sats for gradert kontantstøtte.
En slik løsning ville medføre økte utgifter
på kap 844 Kontantstøtte, siden en del av de som
i dag mottar gradert kontantstøtte ville få rett
til en høyere sats.
Den andre muligheten vil være å la
barnets faktiske oppholdstid i barnehagen danne utgangspunkt for
retten til kontantstøtte. I dag er det den avtalte oppholdstiden (hvilket
ofte vil si det samme som barnehagens åpningstid) som danner
grunnlag for hvilken kontantstøttesats familien har rett
til. Barnehagene vil kunne tape på en ordning hvor de må legge
barnets faktiske oppholdstid til grunn for søknad om statstilskudd,
og ikke som i dag hvor de som oftest avtaler en oppholdstid i overensstemmelse
med barnehagens åpningstid. Dersom man velger en slik løsning
må barnehagene kompenseres for det tapet en slik omlegging
vil medføre.
Parallelt med at departementet arbeider med å utrede de
ulike alternativene, er det viktig å følge utviklingen i
bruken av kontantstøtteordningen. Vi har som kjent flere
evalueringsprosjekter i gang. Resultatene fra disse vil kunne si
oss noe om hvor fornøyd kontantstøttebrukerne
er og på hvilken måte vi eventuelt bør
endre kombinasjonsmulighetene i forhold til deltidsplass i barnehage.
Det er også viktig for oss å vurdere barnehagenes
situasjon særskilt. Endringer som gjør det mer attraktivt å kombinere
kontantstøtte og barnehage, vil kunne føre til
en økning i etterspørselen etter deltidsplasser
for de yngste barna. Vi må derfor bruke noe tid på å vurdere
hvorvidt barnehagesektoren kan imøtekomme en sterk økning
i etterspørsel etter deltidsplass.
Som vist over vil begge alternativer som er
skissert i stortingsmeldingen medføre økte utgifter
over statsbudsjettet. Dersom ett av disse forslagene fremmes vil det
skje som en budsjettsak på vanlig måte.
Departementet vil igjen presisere det ønskelige
i å oppnå at alle foreldre får tilbud
om fleksible barnehageplasser, tilpasset den enkelte barnefamilies
behov.
Spørsmål
14/16
Departementet foreslår
en tiltaksplan for større rekruttering og stabilitet i
barnehagesektoren. Hvem vil ha ansvar for denne, og hvor mye er
det beregnet at den skal koste?
Svar:
I stortingsmeldingen vises det til at det skal
nedsettes en arbeidsgruppe med representanter fra Kommunenes Sentralforbund,
Norsk Lærerlag, Kirke,-utdannings- og forskningsdepartementet
og Barne- og familiedepartementet som skal komme med forslag til
tiltak for å sikre rekruttering og stabilitet av førskolelærere
i barnehagen. Arbeidsgruppen er nedsatt, og forslaget fra gruppen
vil foreligge i løpet av våren.
Departementet vil allerede nå presisere
at en videre utbygging av barnehagesektoren vil kreve tilførsel
av nytt personell. Det er viktig at kvaliteten i barnehagen opprettholdes,
og at barnehageutbyggingen ikke fører til at kravet til
fagpersonell reduseres.
På bakgrunn av bl.a. arbeidsgruppens
forslag vil departementet vurdere om det skal utarbeides en tiltaksplan
for rekruttering og stabilitet. En felles tiltaksplan for rekruttering
og stabilitet for førskolelærere og andre ansatte
i barnehagene vil måtte fordele ansvaret for oppfølging
og gjennomføring mellom de berørte partene. Det
er for tidlig å si noe om de konkrete kostnadene knyttet
til tiltaksplanen.
Spørsmål
15/16
Hvor mye ble bevilget gjennom
fylkesmannen til utviklingsarbeid i barnehagene i årene
1996, 97, 98, 99 og 2000? Regjeringen ønsker å sikre
og utvikle kvaliteten på 3 områder. Hvem har ansvar
for utviklingen på disse områdene, og hvor mye
vil det koste?
Svar:
Summene nedenfor er knyttet til Statsbudsjettets totale
bevilgning innen post 856.70 (frem til 1999) og post 856.21 i 2000
som innbefatter BFD’s tiltak knyttet til informasjon og
utviklingsarbeid. Det er laget en egen rad som viser hva Fylkesmannsembetene
hadde til disposisjon innen informasjon og utviklingsarbeid:
Årstall | | 1996 | 1997 | 1998 | 1999 | 2000 |
Kap.856.21 | Totalt bevilget | 17 750 | 10 750 | 10 700 | 7 450 | 7 659 |
(856.70 til 1999) | Hvorav overført
til Fylkesmannen | 15 500 | 5 030 | 5 588 | 6 000 | 3 000 |
Kap.856.62 | Kompetansemidler i Utviklingsprogrammet
som ble overført til fylkesmennene* | 5 500 | 6 000 | | | |
Alle beløp i hele tusen
* Utviklingsprogrammet for barnehagesektoren
ble gjennomført i perioden 1995-1997 og omfattet 50 kommuner.
En del av midlene i programmet ble overført til fylkesmennene
som kompetansemidler, totalt for perioden 1995-97 ble det overført
15,3 mill. kr.
Når det gjelder ansvar for kvalitetssatsingen
innen de tre områdene; barnehage for alle barn, fleksible
og brukertilpassede barnehager og et kompetent personale er følgende
premisser lagt til grunn:
– År
2000 vil bli brukt til å planlegge kvalitetssatsningen
mer i detalj.
– Innspill fra stortingsbehandlingen
vil være sentrale.
– Departementet ønsker
innspill fra sentrale aktører i sektoren (dvs. barnehageeiere,
kommuner, barnehager og enkeltpersoner).
– Departementet har mottatt innspill,
erfaring og meninger om dette siden offentliggjøringen
av St.meld.nr.27 (1999-2000) og et ekstranummer av Familia nr 1/2000.
– Kvalitetssatsingen skal ta utgangspunkt
i Rammeplan for barnehagen som er en forskrift til barnehageloven,
og andre myndighetskrav i tilknytning til drift av barnehager.
Når det gjelder den videre ansvarsfordeling
for kvalitetssatsing innen de tre områdene har departementet tenkt
seg en innretning på dette ansvaret som gir kommuner og
barnehager stor grad av frihet i den konkrete utformingen av kvalitetsarbeidet.
Kommuner og barnehager vil ha ansvar for å utvikle innsatsområdene
lokalt bl.a. fastsette mål, trekke barn og foreldre med
i arbeidet, gi personalet nødvendig opplæring
og veiledning og følge opp barn med spesielle behov.
Statlige myndigheter vil ha et overordnet ansvar
for å trekke opp rammer for satsningen, og hjelpe kommuner
og barnehager i arbeidet. Innen rammen av innsatsområdene
er det aktuelt å iverksette forsøks- og utviklingsarbeid,
utvikle verktøy og spre erfaringer som kan komme til nytte
lokalt. En konkretisering av dette er tatt inn i meldingen under
pkt. 7.4.2.
Kostnadene ved den 3-årige satsingen
vil bli vurdert i forbindelse med Regjeringens forslag til budsjett
for 2001. I inneværende år bruker departementet
de ordinære ressurser over kap. 856.21 til å planlegge
kvalitetssatsingen.
Spørsmål
16/16
Er det utarbeidet en oversikt
over hvor mange av kontantstøttemottakerne som egentlig ønsker
barne-hageplass? Hvilken eventuell årsak oppgir de for å benytte
seg av kontantstøtte? (eks. ikke tilgang til barnehageplass,
pris osv)
Svar:
Det er ikke enkelt å besvare spørsmålet
om hvor mange som "egentlig" ønsker barnehageplass. En
barnehageplass kan variere mye i oppholdstid og pris, og en deltidsplass
kan også kombineres med kontantstøtte. Mange vil
svare på et slikt spørsmål utfra det
tilbudet de mener er realistisk for dem, noe som vil variere fra
familie til familie. Både prisen på barnehageplassen
og avstanden til barnehagen vil være tungtveiende for ønsket
om barnehageplass.
To undersøkelser som Statistisk sentralbyrå har
gjort om barnefamiliers tilsynsordninger, yrkesdeltagelse og bruk
av kontantstøtte våren 1998 og våren
1999 kan imidlertid gi noen holdepunkter. I SSB- rapporten fra 1999
fremgår det at:
«For vel en tredjedel av barna i kontantstøttealder som
i hovedsak passes av foreldrene, ville foreldrene også ønske å passe
barnet selv dersom de kunne velge fritt. Men for nesten like mange
av barna ville kombinasjonsløsninger blitt valgt. Av barna
som passes i barnehage som hovedtilsynsordning, ville barnehage
blitt valgt for to tredjedeler dersom man kunne velge fritt. For
en fjerdedel ville kombinasjonsløsninger blitt valgt.»
Når det gjelder ett- og toåringene
som det mottas full kontantstøtte for, oppgir foreldrene
i 1999 at de ville foretrukket å ha barnehage som del av
tilsynet for 37 prosent av barna. Dette inkluderer både
barnehageplass på heltid og deltid. For 28 prosent av barna
som mottar kontantstøtte (full eller delvis kontantstøtte), ønsker
foreldrene fulltidsplass i barnehage.
Foreldrene kunne også tenke seg kortere
oppholdstid i 37 prosent av tilfellene der barna har en fulltidsplass og
altså ikke mottar kontantstøtte. Dette tyder på at
det er et udekket behov for deltidsplasser.
Etter at kontantstøtten ble innført
er det blitt noe mindre vanlig at en ett- eller toåring
er i barnehage dersom foreldrene ikke ønsker denne tilsynsordningen.
Men det er også en liten økning i andelen barn
som ikke har plass der foreldrene foretrekker barnehage. For dagmamma/praktikant
er forholdet mellom foretrukket og faktisk bruk tilnærmet
uendret.
Jeg viser til brev av 25.05.00 med spørsmål
til St. meld. nr. 27 Barnehage til beste for
barn og foreldre.
Spørsmål
fra komiteen:
Kva kostnader vil det medføra
for staten å auka statstilskotet til barnehagar til 50 % innan
2004 og 2005 ved forutsett full barnehagedekning?
Svar:
Ein fullt utbygd barnehagesektor er berekna å koste om
lag 13,4 milliardar kroner. Ein statleg andel på 50 pst
vil kosta 6,7 milliardar kroner. Dette er 1,7 milliardar meir enn
det staten yter per i dag.
Ved å fordele auken på 1,
7 milliardar kroner jamt i perioden 2001 – 2003, vil det
føra til ein auke i statstilskotet på 567 millionar
kroner kvart år fram mot 2004. Når perioden vert
forlenga med eit år, slik at ein oppnår 50 pst
finansiering innan 2005, vil ein måtte auke statstilskotet
med 425 millionar kroner kvart år.
Oslo, i familie-, kultur- og administrasjonskomiteen, den 31. mai 2000
May-Helen Molvær Grimstad
leder |
Oddbjørg Ausdal Starrfelt
ordfører og sekretær |