Det generelle inntrykket er at på 1990-tallet
har ressursinnsatsen økt og det leveres flere tjenester
til befolkningen enn tidligere.
– Veksten
i antall årsverk innenfor pleie- og omsorgssektoren fortsetter.
Fra 1997 til 1998 økte årsverksinnsatsen pr. 100
innbygger over 67 år med 4 pst. Antall plasser i alders-
og sykehjem har imidlertid gått ned i perioden 1993-1998
både relatert til befolkningen over 80 år og i
faktiske antall plasser. I 1993 fikk 27 pst. av de eldre over 80 år
et tilbud om institusjonsopphold, mens i 1998 var prosentandelen
23. Noe av denne nedgangen kan tilskrives en omlegging i kommunene,
fra å drive aldershjem til sykehjemsvirksomhet.
– Barnetallet er på vei
oppover igjen, og antall klasser har økt. Når
det gjelder antall årsverk pr. klasse har dette holdt seg
relativt stabilt på 1990-tallet, med en svak økning
i 1999.
– I 1998 fikk 62 pst. av alle
barn mellom 1 og 5 år et tilbud om barnehageplass. Dette
er en svak økning fra 1997, og i alt ble det om lag 3 400
nye barnehageplasser i 1998. For de aller minste barna (1-2 år) er
dekningen på 39 pst. For å oppnå full
barnehagedekning for aldersgruppen 1-5 år tyder anslag
på at det er behov for 25 000 nye plasser.
– Årsverksinnsatsen
i somatiske sykehus har økt gjennom hele 1990-tallet. I
1998 utgjorde antall årsverk pr. 1 000 innbyggere i somatiske
sykehus 12,5, noe som er en økning på 16 pst.
sammenlignet med 1991. Selv om antallet sengeplasser i sykehusene
er redusert noe i perioden, har både antallet utskrivninger
og antallet polikliniske konsultasjoner økt årlig.
– I perioden 1991-1998 økte årsverksinnsatsen
innen psykiatrien med 9 pst., og 1998 var det 3,6 årsverk i
psykiatriske institusjoner pr. 1 000 innbyggere. Antall heldøgnsplasser
i institusjoner målt i forhold til antall innbyggere har
imidlertid gått ned i samme periode med 20 pst. Det har
vært en sterk økning i antall polikliniske konsultasjoner
på 1990-tallet, og årsverkveksten må derfor
sees i sammenheng med dette.
– I inneværende skoleår
har elevtallet i skoler under lov om videregående opplæring
blitt redusert. Dette har både sammenheng med mindre ungdomskull
og at antallet elever som er eldre enn 16-18 år synker.
Komiteen tar dette
til orientering.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil peke på den
viktige rollen fylkeskommunen har for å kunne gi et helhetlig
og godt kollektivtilbud. Rammetilskuddet er statens bidrag til dette
viktige området. Utviklingen innen lokal rutetrafikk, billettpriser,
tilgjengelighet og miljøkonsekvenser på dette
området, er derfor en direkte konsekvens av de rammer som
blir stilt til disposisjon. Tilskudd til dette er en del av rammetilskuddet
og i flere år ble det gjennomført sjablonmessige
kutt i dette tilskuddet med begrunnelse i innsparingspotensial ved
bruk av anbud. På tross av denne klare begrunnelsen og
et uttalt politisk ønske om å øke kollektivandelen
av transportbehovet - er det ikke gitt noen tilbakemelding eller
rapportering på verken effekt eller omfang. Disse medlemmer vil
påpeke at fylkeskommunen har ansvaret for skolebarntransport,
syketransport, transportordningen for funksjonshemmede i tillegg
til lokale ruter. Dette er helt avgjørende samferdselsoppgaver
som må løses. Disse medlemmer vil
også vise til at det er et eget kriterium for lokale ruter
i inntektssystemet. I brev til kommunalkomiteen av 2. juni 2000
skriver Regjeringen at det er under utførelse to forskningsprosjekter
der det ene skal foreta en full gjennomgang av kriteriet for lokale
ruter (kollektivtrafikk). Dette må bety at også Regjeringen
mener det er viktig å finne ut hva en får av tjenester
på dette området og at det må bli mulig å få informasjon
om utviklingen på samferdsel så vel som på andre
områder.
Disse medlemmer mener det er
nødvendig å få rapporter på dette
området i forbindelse med kommuneøkonomiproposisjonen
og ber om at det for framtiden gis informasjon slik at sammenhengen
mellom tjenester og rammetilskudd blir mer synlig. Disse medlemmer vil
også peke på at rapporter fra TØI viser
at kollektivtransporten i Norge har svært lite offentlige
tilskudd og at norske byer er blant de byene i Europa som får
lavest tilskudd. Dette påvirker selvsagt både
hyppighet, pris, kvalitet og tilgjengelighet. Disse medlemmer mener
det er riktig miljø-, trafikksikkerhets-, helse- og sosialpolitikk å ha
et tilgjengelig kollektivtilbud med rimelige priser over hele landet.
Det krever en helt annen statlig finansiering enn det som er i dag.