Kommunal- og regionaldepartementet viser til
at stortingsmeldinga er ei oppfølging av at Noreg i 1999 ratifiserte
Europarådets rammekonvensjon om vern av nasjonale minoritetar.
Ho er også ei oppfølging av Handlingsplan for
menneskerettar, der ein gjennomgang av politikken overfor nasjonale
minoritetar er eit av tiltaka.
Det finst i dag ikkje noko samla oversikt over
politikken som gjeld eller er særleg relevant for nasjonale minoritetar,
dvs. minoritetar med langvarig tilknyting til landet. Stortingsmeldinga
er såleis den første heilskaplege gjennomgangen
av prinsippa som skal liggje til grunn for statens politikk overfor
jødar, kvener, rom (sigøynarar), romanifolket
(taterane/dei reisande) og skogfinnar.
Meldinga drøfter ikkje politikken overfor
samane, og ho tek heller ikkje opp politikken overfor nyare innvandrargrupper
eller innvandringspolitikken. Ho tek likevel opp ein del generelle
minoritetspolitiske spørsmål og får såleis
konsekvensar for heile det feltet vi kallar politikk for eit kulturelt
mangfaldig samfunn.
Regjeringa vil gjennom denne meldinga be om
orsaking for dei grove overgrepa romanifolket har vore utsett for
av eller med aktiv støtte frå legale norske styresmakter.
Regjeringa vil arbeide for eit samfunn som fremmar dei
føresetnadene som er nødvendige for at personar som
tilhøyrer minoritetar skal kunne uttrykkje, halde oppe
og vidareutvikle sin identitet, både innanfor si eiga gruppe
og i møte med resten av samfunnet.
Regjeringa tek sterk avstand frå dei
overgrepa som har vore gjorde mot romanifolket. For å bøte
på denne uretten vil Regjeringa opprette eit senter for
dokumentasjon og formidling av kulturen og historia til romanifolket.
Regjeringa seier seg òg lei for den
fornorskingspolitikken som har råka alle dei nasjonale
minoritetane, og vil på staten sine vegner be om orsaking
for den måten minoritetane er blitt behandla på.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, lederen Berit Brørby, Odd Eriksen,
Aud Gaundal, Einar Johansen og Leif Lund, fra Kristelig Folkeparti,
Anita Apelthun Sæle og Ivar Østberg, fra Høyre,
Sverre J. Hoddevik og Erna Solberg, fra Senterpartiet, Magnhild
Meltveit Kleppa, og fra Sosialistisk Venstreparti, Helge Bjørnsen,
viser til at Norge har et sjølstendig politisk ansvar for å legge samfunnet
til rette slik at personer som tilhører minoriteter ikke
diskrimineres og slik at de kan uttrykke, holde oppe og videreutvikle
sin identitet, både som gruppe og som individ. I tillegg
har Norge ansvar for å følge opp de forpliktelser
vi har påtatt oss gjennom internasjonale avtaler og konvensjoner.
Nasjonal oppfølging av disse forpliktelsene er også nødvendig
for å bringe det internasjonale arbeidet for større
respekt og bedre livsvilkår for nasjonale minoriteter framover.
På denne bakgrunn sier flertallet seg enig
i behovet for en gjennomgang av politikken overfor minoriteter i Norge.
Flertallet har under behandlingen
av saken gjennomført høringer med Det Mosaiske
Trossamfund, Rom, Romanifolkets landsforening, Skogfinske interesser
i Norge, Norske Kveners Forbund og Hedmark fylkeskommune.
Flertallet understreker betydningen
av at Regjeringen ved å be om unnskyldning for de overgrep
som romanifolket har blitt utsatt for, av eller med støtte
fra legale norske myndigheter, har tatt det moralske ansvar for
de overgrep som er begått. Regjeringen har også sagt
seg lei for den fornorskingsprosessen som har rammet alle de nasjonale
minoritetene og har bedt om unnskyldning for dette. Det er ingen
tvil om at sett under ett har disse overgrepene betydd en sammenhengende
og sterkt undertrykkende politikk fra storsamfunnet overfor utsatte
nasjonale minoriteter.
At myndighetene nå har tatt et oppgjør
med denne politikken har vært etisk riktig og nødvendig
og en forutsetning for å kunne komme videre og utvikle
en helhetlig og framtidsrettet politikk for minoritetene i Norge.
Ved å følge opp med politiske
forslag om ulike tiltak og ordninger som i praksis vil fremme minoritetskultur og
hindre diskriminering, vil minoritetspolitikken komme over i et
nytt framtidsrettet spor.
Flertallet mener meldingen er
et godt utgangspunkt for dette arbeidet. Regjeringen peker på tiltak
i skole og utdanning og på vern av kultur, språk
og identitet og å få dokumentert de nasjonale
minoritetenes mangfoldige kultur som oppfølging av meldingen.
Det er viktig å understreke at de ulike gruppene har helt ulike
behov og at minoritetspolitikk derfor ikke kan være ensartet.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil
understreke at det er helt avgjørende å følge
opp meldingens intensjoner med konkrete tiltak, og at det lages
en tidsplan for gjennomføring av tiltakene. Tiltakene må også følges opp
i praksis i budsjettene.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti ber derfor Regjeringen
i budsjettet for 2002 legge fram en forpliktende plan for gjennomføring
av tiltakene i meldingen og innstillingen inneholder tidspunkt for
gjennomføring og framdrift for de enkelte tiltak ogprosjekter.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at meldingen er den første helhetlige gjennomgangen
av prinsippene for politikken overfor nasjonale minoriteter i Norge. Disse
medlemmer mener det er viktig at meldingen følges
opp med konkrete tiltak. Disse medlemmer mener imidlertid det
ikke bør settes en for konkret tidsplan hva angår å be
Regjeringen om å orientere om framdriften allerede i budsjettet
for 2002. Budsjettet legges fram høsten 2001, og det vil
etter disse medlemmers vurdering være for
tidlig å orientere om framdriften i konkrete prosjekter.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, viser til at det under høringene
kom fram at det er et stort behov for mer informasjon om meldingen
og det videre arbeidet med minoritetspolitikk overfor de individer
og grupper den gjelder. Spesielt vil dette være viktig
overfor grupper eller individer som ikke har sterke og samlende
organisasjoner.
Flertallet vil vise til at det
er et behov for informasjon om nasjonale minoriteter, både
blant minoritetene men også i samfunnet generelt. Flertallet støtter
således initiativet Regjeringen har tatt gjennom å gi ut
et nytt informasjonsblad om nasjonale minoriteter. Et slikt informasjonsblad
fra myndighetene gir bred og god informasjon til de relevante miljøer,
samt det sivile samfunn. Flertallet vil peke på viktigheten
av at et slikt nyttig informasjonstiltak følges opp jevnlig.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
mener det kan være nødvendig å bruke
flere informasjonskanaler enn gjennom organisasjonene for å gjøre
medlemmer av minoritetene oppmerksomme på tiltak eller
temaer som angår dem. Disse medlemmer ber
Regjeringen sørge for å styrke informasjonsarbeidet
overfor minoritetene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, viser til at Senter mot Etnisk
Diskriminering (SMED) ble opprettet i 1998. Senteret skal være
et viktig redskap i kampen mot diskriminering. I SMEDs mandat står
det at senteretskal behandle saker om diskriminering
fra hele landet. Sakene må være fremmet av enkeltpersoner
som oppholder seg i Norge. En slik sak kan også fremmes
av interesseorganisasjoner på vegne av personen. Flertallet ber
Regjeringen vurdere om SMED også skal ha en rolle i forhold til
diskriminering av minoriteter som gruppe, ved vurdering av senterets
mandat i 2002.
Flertallet støtter Regjeringens
arbeid for å opprette et senter for dokumentasjon og formidling
av kulturen og historia til romanifolket ved Glomdalsmuseet og at
Regjeringen medvirker til at planene for Kvæntunet i Porsanger
blir gjennomført.
Flertallet viser for øvrig
til de ulike tiltak Regjeringen foreslår og til sine merknader
under de enkelte kapitler.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Torbjørn Andersen og Lodve Solholm, er av den oppfatning
at den norske stat skal behandle alle norske borgere mest mulig
likt uavhengig av gruppetilhørighet. Retten til å utøve
sitt eget språk eller kultur er helt åpenbar og
fritt opp til minoritetsgruppenes medlemmer selv å utøve
og ta vare på. Bare på denne måten får
man et ekte engasjement. Retten til å utøve eget
språk og kultur trenger følgelig ikke beskyttelse
av en egen statlig politikk eller gjennom lovgivningen.
Disse medlemmer mener en egen
statlig politikk for alle minoritetsgrupper som etter hvert vil kunne
defineres som en nasjonal minoritet vil bli uoversiktlig, vanskelig å håndtere
og bidra til å skape motsetninger mellom minoritetsgruppene.
Disse medlemmer har merket seg
at departementet definerer en nasjonal minoritet som en etnisk, religiøs
og/eller en språklig minoritet med langvarig tilknytning
til landet, men at det hersker strid internasjonalt om riktigheten
av en slik definisjon. Hva som skal forstås med begrepet
"langvarig tilknytning til landet" er dessuten også svært
diffust. Norge har i dag antakelig godt over 100 ulike minoritetsgrupper.
Flere av dem begynte å komme til landet først
i 1970. Selv om det i dag bare er fem minoritetsgrupper som regnes som
nasjonale minoriteter kan dette antallet økte sterkt i årene
som kommer når disse har bodd lenge nok i landet til å bli
definert som en nasjonal minoritet. I fremtiden risikerer man å få over
100 ulike nasjonale minoriteter. Det sier seg selv at en egen politikk
for alle disse minoritetsgruppene blir nærmest umulig å føre og
skaper konflikter mellom minoritetsgruppene.
Disse medlemmer er imidlertid
av den klare mening at det er på sin plass med en unnskyldning
fra Regjeringen når det gjelder tidligere begåtte
overgrep fra statens side mot enkelte individer av romanifolket.
Disse medlemmer ser det som riktig
at nålevende mennesker av romanifolket som ble utsatt for dokumenterbare
grove overgrep fra myndighetenes side tilkjennes oppreisning i form
av økonomisk erstatning fra staten.